Høringsnotat - utkast til forskrfit til lov om innskuddspensjon

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Innledning

Det vil på enkelte områder være behov for forskrift til lov om innskuddspensjon, og det er utarbeidet et forslag til forskrift i medhold av lovens §§ 2–7 (3), 3–2 (2), 4–2 (1), 5–4 (1) og 7–1 (2).

I det følgende redegjøres det nærmere for de vurderinger som ligger bak utarbeidelsen av forskriftsutkastet. Omtale og utkast vedrørende lovens §§ 2–7 (3) og 7–1 (2) er basert på utkast utarbeidet av Kredittilsynet. Finansdepartementet har utarbeidet omtale og utkast vedrørende lovens §§ 3–2 (2), 4–2 (1) og 5–4 (1).

Lovens § 2–7 tredje ledd – Informasjon til arbeidstakerne

Forslag til lov om innskuddspensjon § 2–7 tredje ledd gir hjemmel til å fastsette regler om hvilken informasjon som skal gis fra institusjon eller foretak i tilknytning til pensjonsordningen. Lovforslaget § 2–7 første og annet ledd fastsetter at foretaket skal gi arbeidstakerne en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen. Det skal legges vekt på å gi arbeidstakerne et godt bilde av medlemmenes rettigheter, pensjonsinnskuddene og hvilken alderspensjon disse kan ventes å gi. Informasjonsplikten omfatter også forsikring som vil gi uføreytelser eller ytelser til etterlatte, samt endringer av betydning.

I spesialmerknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000) uttaler departementet:

"Bestemmelsen i første ledd pålegger foretaket en plikt til å informere om pensjonsordningen. Foretakets informasjonsplikt retter seg mot arbeidstakerne, dvs. de ansatte. Også arbeidstakere som ikke er medlemmer har krav på informasjon om ordningen. (…)

Det skal legges vekt på at arbeidstakerne skal få et godt bilde av medlemmenes rettigheter, pensjonsinnskudd og hvilken alderspensjon disse kan ventes å føre til, gitt visse forutsetninger og valg av utbetalingsalternativer.

(…)

Med hjemmel i tredje ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om hvordan informasjonen iht. første og annet ledd skal gis, og eventuelt fastsette bestemmelser om at det skal gis ytterligere informasjon."

Lov av 16. juni 1989 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) § 19–2 angir at enhver forsikringsavtale skal fastsette bestemte forhold, som f.eks. pensjonsordningens ytelser, regler for medlemskap, premieinnbetaling, regler for utbetaling av ytelsene og regler for anvendelse av overskudd. Lovens § 19–3 gir regler om livsforsikringsselskapenes informasjonsplikt overfor de forsikrede. Denne bestemmelsen pålegger selskapene og forsikringstakeren å gi de forsikrede i en kollektiv forsikring, herunder kollektiv pensjonsforsikring, informasjon på en forsvarlig måte om de forhold som er nevnt i lovens § 19–2. Paragraf 19–4 sier at dersom det blir ført fortegnelse over medlemmene, skal den som fører fortegnelsen, uten ugrunnet opphold sørge for at enhver som blir medlem, får forsikringsbevis og de vilkår som gjelder for forsikringen.

I henhold til lovverket har forsikringsselskapet i første rekke informasjonsplikt overfor forsikringstakeren. Det var imidlertid en klar forutsetning ved utarbeidelsen av gjeldende forsikringsavtalelov at et ansvar for informasjon til de forsikrede vedrørende forhold etter lovens § 19–2, også skulle legges til forsikringsselskapet. Dette er derfor nedfelt i lovens § 19–3, som stiller krav til selskapet og forsikringstakeren om å gi de forsikrede slik informasjon. Loven angir ikke hvor ofte eller i hvilke situasjoner slik informasjon skal gis. De fleste av disse informasjonskravene blir dekket gjennom at medlemmene får tilgang til forsikringsvilkårene og i enkelte tilfeller den forsikringsavtale som er inngått mellom forsikringstakeren og selskapet. I tillegg utsteder selskapet oppgave til det enkelte medlem som angir hvilke ytelser som er sikret for vedkommende.

Forsikringsavtaleloven gjelder bare for forsikringsselskaper og pensjonskasser. Det er antatt at kravene til informasjonsplikt i innskuddspensjonsloven § 2–7 mest hensiktsmessig kan gjennomføres for andre institusjoner enn livsforsikringsselskaper og pensjonskasser ved at bestemmelsene i forsikringsavtaleloven § 19–3, jf. § 19–2, og § 19–4 gjøres gjeldende for andre institusjoner gjennom forskrift til innskuddspensjonsloven § 2–7 tredje ledd. Dermed får en like regler for alle institusjoner, og hvor grunnlaget er bestemmelsene i forsikringsavtaleloven.

I henhold til forsikringsavtaleloven § 10–1 første ledd gjelder lovens regler også for forholdet mellom pensjonskasser og medlemmene så langt de passer. Det er derfor ikke behov for å ta pensjonskasser med blant de institusjoner som nærmere angitte bestemmelser i forsikringsavtaleloven skal gjøres gjeldende for, jf. § 1–1 annet ledd i forskriftsutkastet. Kredittilsynet har ved utformingen av standardvedtektene for private pensjonskasser tatt sikte på at de formål som skal dekkes gjennom vedtektene, skal tilsvare forsikringsvilkår og forsikringsavtale for en kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap, foruten innholdet i selskapenes vedtekter. Videre skal vedtektene dekke de informasjonsformål som forsikringsgivere er pålagt i henhold til forsikringsavtaleloven. Det er herunder lagt vekt på at vedtektene som sådan også har et opplysningsformål overfor de enkelte medlemmer. Informasjonssiden synes derfor godt ivaretatt for tradisjonelle ytelsesbaserte pensjonskasser. Det tas sikte på at de samme prinsipper skal følges i vedtektene for innskuddspensjonskasser.

I tillegg til at forsikringsavtaleloven § 19–3 bør gis anvendelse på pensjonsordninger i banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond så langt det passer, bør forskriften ha bestemmelser om at informasjonen skal gis samtlige ansatte. Videre bør det i forskriften gis en angivelse for hvilken informasjon som skal gis. Informasjonen må inneholde tilstrekkelige opplysninger til at den enkelte arbeidstaker blir kjent med følgende:

  • innskuddets størrelse
  • pensjonskapitalens størrelse
  • anslag for fremtidig alderspensjon utfra kapitalens størrelse og de forutsetninger om utbetalingsperiode som er lagt til grunn i pensjonsordningens regelverk. Det må også redegjøres for de forutsetninger som er benyttet ved beregning av forventet alderspensjon.
  • om kapitalen er underlagt alminnelig forvaltning i institusjonen, eller om den enkelte har investeringsvalget.
  • anvendelse av avkastning (evt. overskudd) på forvaltningen av pensjonskapitalen
  • konsekvenser av verdireduksjon på investeringsporteføljen (når den enkelte har investeringsvalget).

Hvis foretaket har såkalte parallelle ordninger, jf. omtale nedenfor, skal arbeidstakerne motta informasjon som gir grunnlag for å foreta valg mellom ordningene.

Etter forslag til lov om innskuddspensjon er det foretaket som har informasjonsplikten ovenfor arbeidstakeren. Institusjonen bør imidlertid gi foretaket tilstrekkelig grunnlagsmateriale til at foretaket kan oppfylle denne plikten. Det legges til grunn i forskriften at slik informasjon skal gis årlig.

Det fremgår klart av lovforslaget at informasjonen skal gis skriftlig. Dette er derfor ikke presisert i forskriftsutkastet.

Lovens 3–2 annet ledd – Fordeling av avkastning mellom foretak og medlemmer

I forslag til lov om innskuddspensjon § 3–2 annet ledd er Kongen gitt hjemmel til nærmere å regulere fordelingen av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond i ordninger som har alminnelig forvaltning. Kongen kan fastsette en høyeste avkastningsprosent for hvor stor del av oppnådd avkastning av pensjonskapitalen i et år som etter regelverket kan tillegges pensjonskapitalen. Kongen er også gitt hjemmel til å fastsette en laveste avkastningsprosent for slik deling, dvs. at all avkastning opp til dette nivået skal tillegges pensjonskapitalen. Kongen kan også fastsette at en bestemt del av årets avkastning skal tillegges pensjonskapitalen.

I utkastet § 2–1 første ledd defineres begrepene pensjonskapital og avkastning. Departementet har lagt til grunn en relativt generell definisjon av begrepet avkastning som bl.a. bygger på omtale i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000) side 58. Vedrørende bankvirksomhet har Kredittilsynet i høringen til NOU 1999: 32 (Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold) påpekt at avkastningen på pensjonskapitalen teoretisk kan beregnes eksempelvis som en fast avtalt rente, dvs. som ved ordinære bankinnskudd, eller ved at pensjonskapitalen får en avkastning tilsvarende det banken klarer å oppnå gjennom den forvaltningen som skjer av et beløp tilsvarende det som er innbetalt. Finansdepartementet finner det i denne sammenheng ikke hensiktsmessig å legge føringer på hvilken metode som benyttes av bankene. Departementet viser i denne sammenheng likevel til virksomhetsreglene for de aktuelle institusjoner. For øvrig bemerkes at avkastning på pensjonskapital plassert i tradisjonelle livsforsikringsselskaper beregnes på bakgrunn av bl.a. tilført overskudd etter at deler av overskuddet er holdt tilbake til betjening av egenkapital/skatt. Det legges videre til grunn at avkastning på pensjonskapital i forhold til tradisjonelle livsforsikringsselskaper ikke omfatter andel av kursreguleringsfond.

På grunnlag av usikkerhet knyttet både til fremtidig avkastning på pensjonskapitalen og andre forhold ved utformingen av innskuddspensjonsordninger, finner Finansdepartementet det foreløpig hensiktsmessig med en enkel regulering av fordelingen av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond. Finansdepartementet legger til grunn at avkastning på pensjonskapitalen, etter at administrasjonskostnader knyttet til denne kapitalen er dekket og det er foretatt tilleggsavsetninger (for tradisjonelle livsforsikringsselskaper og pensjonskasser), fordeles slik at minst 50 prosent av tilført avkastning tillegges pensjonskapitalen, jf. forskriftsutkastet § 2–1 annet ledd. Pensjonskapitalen må uansett tillegges minst det som eventuell garantert avkastning (garantert rente) krever. Avkastning som ikke tilføres pensjonskapitalen, skal tilføres innskuddsfondet, jf. lovforslaget 3-2 (1).

Lovens § 4–2 første ledd – parallelle ordninger

Flertallet i finanskomiteen uttaler følgende i kapittel 7 i Innst. O. nr. 2 (2000-2001):

"Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme bedrift."

Ut fra omtalen i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) og Innst.O. nr. 2 (2000-2001), legger departementet til grunn at det med parallelle ordninger menes at et foretak kan ha både foretakspensjonsordning og innskuddspensjonsordning, men slik at en ansatt enten må være medlem av en innskuddspensjons- eller foretakspensjonsordning.

Det vil ta noe tid å foreta en fullstendig gjennomgang av dette spørsmålet. Inntil en slik gjennomgang er foretatt, vil departementet i denne omgang gjerne få vurdert om det allerede nå bør åpnes opp for slike parallelle ordninger, ved at det gjøres unntak fra lov om innskuddspensjon § 4–2 (1), hvor det heter:

"Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år, med mindre annet er fastsatt i loven her eller i forskrifter fastsatt av Kongen".

Finansdepartementet foreslår utfra dette at det i forskrift til lov om innskuddspensjon, med hjemmel i § 4–2 (1), tas inn en bestemmelse som åpner for at foretaket kan ha parallelle ordninger. Det foreslås at den enkelte arbeidstaker i så fall skal kunne velge hvilken ordning vedkommende vil være medlem av. Det skal fremgå av pensjonsplanen hvilken ordning arbeidstakere som skal være medlem, men som av en eller annen grunn ikke foretar noe valg, skal være medlem av. Det vises til forskriftsutkastet § 3–1. Departementet viser til at en slik løsning kan ha betydning for om kollektive eller individuelle tariffer skal legges til grunn. Dette bes vurdert nærmere av høringsinstansene. Likeledes bes det vurdert hvordan slike parallelle ordninger kan påvirke arbeidstakernes valg mellom de to ordningene. Hvis det foretas endringer i en av eller begge pensjonsplanene, har arbeidstakeren rett til å foreta nytt valg med hensyn til hvilken ordning vedkommende vil være tilsluttet.

Lovens § 5–4 første ledd – Maksimale innskuddsgrenser

I henhold til forslag til lov om innskuddspensjon § 5–4 første ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om at innskuddene i et år ikke skal overstige et fastsatt beløp for hvert medlem eller en fastsatt prosent av medlemmets lønn. Det kan fastsettes ulike prosentsatser for medlemmets lønn inntil 6 G og de deler av lønn som ligger mellom 6 og 12 G.

I utkast til forskrift § 4–1 første ledd defineres innskudd, lønn og folketrygdens grunnbeløp. Det legges til grunn at innskudd er definert i samsvar med begrepsbruken i forslag til lov om innskuddspensjon, jf. også skatteloven § 6–46 forslag til nytt annet ledd. Det legges til grunn en bruttobetraktning, slik at begrepet innskudd også inkluderer midler til dekning av kostnader i institusjonen. Innskudd omfatter ikke kostnader i henhold til forslag til lov om innskuddspensjon § 3–4 femte ledd (avkastningsgaranti), jf. skatteloven § 6–46 forslag til nytt annet ledd og omtale av begrepet innskudd i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000) side 146.

I forskriftsutkastet § 4–1 annet ledd foreslås at dersom innskudd til pensjonsordningen utgjør et fastsatt beløp for hvert medlem, skal slikt innskudd et enkelt år ikke overstige 1/5 G. En slik øvre grense vil være relevant for foretak som betaler samme nominelle pensjonsbeløp for hvert medlem uavhengig av lønn, jf. forslag til lov om innskuddspensjon § 5–3 første ledd bokstav a. I lys av at dette er et enkelt og sjablonmessig innskuddsalternativ, finner Finansdepartementet det ut fra lov og forarbeider naturlig å sette et flatt tak for denne typen innskudd. I henhold til grunnbeløpets størrelse svarer 1/5 G for tiden til 9818 kr. Til sammenligning vil en person med lønn lik 6 G (nå 294 540 kr) og innskuddsgrense 5 prosent for lønn mellom 2 G og 6 G maksimalt få et slikt innskudd.

I utkast til forskrift § 4–1 tredje ledd foreslår Finansdepartementet innskuddsgrenser som er noe justert i forhold til omtale i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000), der man opplyste at det ble vurdert å foreslå et minstenivå for innbetalinger til innskuddspensjonsordning på 3 G, og maksimale innskuddsgrenser lik 4 prosent for lønn mellom 3 G og 6 G, og opp til det dobbelte for den delen av lønnen som oversteg 6 G.

I finanskomiteens innstilling, Innst.O. nr. 2 (2000–2001) uttaler et flertall av medlemmene, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at departementets forslag til maksimale innskuddssatser i proposisjonen er for lave sett i forhold til Stortingets uttalte mål om skattemessig likebehandling mellom innskuddspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon:

"Flertallet mener at målet om skattemessig likebehandling mellom innskudds- og ytelsesordninger tilsier at maksimalsatsene i innskuddsordninger om lag bør gjenspeile det maksimale som kan oppnås i ytelsesordninger beregnet ut fra minste opptjeningstid for full pensjon på 30 år. Flertallet ber om at departementet foretar beregninger og utarbeider forslag til maksimale innskuddssatser ut fra denne intensjonen."

Sett i lys av at den øvre grense på dekning etter lov om foretakspensjon utgjør 100 prosent av lønn opp til 6 G og 70 prosent av den del av lønn som ligger mellom 6 og 12 G, foreslår departementet å redusere grensen for minste lønn som gir innskudd til 2 G. Videre foreslår departementet å heve prosentsatsen for maksimale innskudd til 5 prosent av lønn mellom 2 og 6 G. Når foretak velger å fastsette innskudd som en bestemt prosent av medlemmets lønn, jf. forslag til lov om innskuddspensjon § 5–3 første ledd bokstav b, legges det til grunn at innskudd ikke kan overstige 5 prosent av lønn. Det skal ikke betales innskudd for lønn under 2 G eller over 12 G.

I forslag til lov om innskuddspensjon, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999–2000), ble det lagt til grunn at maksimale prosentsatser for innskudd skulle beregnes slik at innskuddene ikke skulle overstige det som kunne antas tilstrekkelig for å gi medlemmene en samlet alderspensjon fra pensjonsordningen og beregnet alderspensjon fra folketrygden på om lag 2/3 av lønn inntil 12 G. Fordi folketrygden gir betydelig høyere kompensasjon for lavere inntekter, fører dette til at maksimale innskudd for lønn mellom 6 og 12 G i dette tilfellet bør være høyere enn for inntekt under 6 G. Ut fra finanskomiteens merknad om at maksimalsatsene i større grad enn i forslaget i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000) bør sikte mot det maksimale som kan oppnås i ytelsesordninger, vil imidlertid grunnlaget for å tillate en så stor differanse mellom de to prosentsatsene som en fordobling av satsen for lønn mellom 6 og 12 G innebærer, ikke lenger være til stede i alle tilfeller. Finansdepartementet foreslår derfor at maksimale innskudd for den del av lønn som ligger mellom 6 og 12 G skal være 8 prosent. Dette innebærer at hvis innskudd for lønn under 6 G settes til f.eks. 3,5 eller 4 prosent, kan maksimalsatsen for den del av lønn som ligger mellom 6 og 12 G være henholdsvis 7 og 8 prosent. Hvis det for lønn under 6 G betales en sats på 5 prosent, kan det imidlertid ikke brukes en prosentsats som er høyere enn 8 for de deler av lønn som ligger mellom 6 og 12 G.

Tabellen nedenfor illustrerer mulige kompensasjonsgrader gitt ulike innskuddssatser og ulike forutsetninger om hvilken avkastning som tillegges pensjonskapitalen. Beregningene tar bl.a. utgangspunkt i tabell 7.2 side 84 i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000). Det er lagt til grunn 3 prosent årlig vekst i lønn og grunnbeløp. På bakgrunn av finanskomiteens innstilling er enkelte forutsetninger justert. Blant annet er det vist mulige kompensasjonsgrader når det legges til grunn en oppsparingsperiode på 30 år. Videre er det lagt til grunn at det foretas innskudd for lønn over 2 G. Det gjøres oppmerksom på at beregningene er stiliserte og at det også er knyttet stor usikkerhet til forutsetninger for bl.a. avkastning, jf. bl.a. boks 2.1 side 164 i NOU 1999: 32. Det har også betydning i hvilken alder opptjeningen skjer. Det er her lagt til grunn at opptjeningen skjer i perioden 37 til 67 år. Hvis opptjeningen skjer tidligere, vil kompensasjonsgraden øke pga. høyere opptjent avkastning. Tallene må følgelig ikke tolkes som prognoser.

Mange arbeidstakere vil ha mer enn 30 innskuddsår. Tabellen nedenfor inneholder derfor også illustrasjoner basert på 35 innskuddsår som svært mange i praksis vil ha.

Kompensasjonsgrad (i prosent)

Avkastning

6,5%

8,5%

10%

Lønn i G:

4

6

8

12

4

6

8

12

4

6

8

12

Oppsparings-periode

Innskudds-

prosent:

30 år

(37 til 67 år)

4 % /8 %

14

(72)

19

(72)

28

(72)

38

(71)

21

(80)

29

(82)

43

(86)

57

(91)

30

(88)

40

(93)

59

(103)

79

(113)

5 % /8 %

18

(76)

24

(77)

32

(75)

40

(74)

27

(85)

36

(89)

48

(92)

61

(95)

37

(95)

49

(103)

67

(110)

84

(118)

35 år

(32 til 67 år)

4 %/8 %

18

(76)

24

(77)

36

(80)

48

(82)

30

(88)

39

(93)

59

(103)

79

(113)

43

(101)

57

(111)

86

(130)

115

(149)

5 %/8 %

23

(81)

30

(84)

41

(84)

52

(85)

37

(95)

49

(102)

66

(110)

84

(118)

54

(112)

72

(125)

97

(140)

122

(156)

I tabellen vises eksempler på mulig kompensasjonsgrad i en innskuddspensjonsordning. Tall i parentes viser til kompensasjon inkludert folketrygd for enslig pensjonist etter reglene etter 1992. Ved beregning av kompensasjonsgrad for alderspensjon fra folketrygden, er beregnet pensjon ved 67 års alder (etter regulering av G) sammenlignet med beregnet lønn ved 66 års alder, jf. tabell 7.2 side 84 i Ot.prp. nr. 71 (1999–2000). I tabellens andre kolonne fra venstre er det gitt innskuddsprosent for henholdsvis lønn under 6 G og den del av lønn som ligger mellom 6 G og 12 G. Opptjent pensjonsformue er fordelt med like store beløp over 10 år. I gjengitte beregninger er det ikke tatt hensyn til omkostninger, eksempelvis administrasjon.

Premie til uføre- og etterlattepensjoner, samt tildeling av avkastning, jf. forslag til lov om innskuddspensjon § 3–2 annet ledd og § 3–3 annet ledd, faller ikke inn under grensene for maksimale innskudd.

For medlem som ikke har full stilling i foretaket, skal innskuddsgrensene i forskriftsutkastet § 3–1 annet og tredje ledd utgjøre en forholdsmessig del av den grense som ville gjelde dersom medlemmet hadde hatt fulltidsstilling, jf. forslag til lov om innskuddspensjon § 5–2 tredje ledd.

Lovens § 7–1 annet ledd – Pensjonsalder lavere enn 67 år

I henhold til forskrift om private tjenestepensjonsordninger av 28. juni 1968 (1968-forskriften) § 5 punkt 3 kan Sosial– og helsedepartementet tillate en lavere pensjonsalder enn 67 år for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning. Det samme gjelder stillinger som stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir svekket før fylte 67 år. Disse prinsippene er direkte videreført i lov om foretakspensjon § 4–1 annet ledd og i forslag til lov om innskuddspensjon § 7–1 annet ledd.

Etter Kredittilsynets vurdering bør forskrift til lovens § 7–1 annet ledd være likelydende med tilsvarende bestemmelser i utkast til forskrift til lov om foretakspensjon som nylig har vært på høring. Det vises til forskriftsutkastet § 5–1. Paragrafens første ledd er en opplisting av yrkesgrupper med lavere pensjonsalder enn 67 år, og er en direkte videreføring av bestemmelsene i denne utfyllende forskriften. I annet ledd delegeres Kongens fullmakt til å godkjenne lavere pensjonsalder for andre stillinger til Finansdepartementet.

Når det gjelder tredje ledd, kan det reises spørsmål om behovet for en bestemmelse som gir adgang til å fastsette samme pensjonsalder som i en lovfestet tjenestepensjonsordning som arbeidstakeren kommer inn under. Når det gjelder pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon, er Kredittilsynet av den oppfatning at 1968–reglenes adgang til slik fastsettelse av pensjonsalder bør videreføres. Videre ser tilsynet ingen grunn til at det ikke skal være like vilkår på dette området for foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger. På denne bakgrunn er det foreslått adgang til å fastsette samme pensjonsalder som i en lovfestet tjenestepensjonsordning som arbeidstakeren kommer inn under. I høringsbrevet til utkast til forskrifter til lov om foretakspensjon opplyste Finansdepartementet at det vil bli vurdert om adgangen til å fastsette samme pensjonsalder som i en lovfestet tjenestepensjonsordning skal begrenses til å gjelde videreføring av tidligere gitte tillatelser. Dersom denne begrensningen fastsettes, vil det for innskuddsordninger ikke være aktuelt med bestemmelser om pensjonsalder som i lovfestede tjenestepensjonsordninger, da videreføring av tidligere tillatelse ikke er en aktuell problemstilling for innskuddsordninger.

Utkast til forskrift til lov xx.xx 2000 om innskuddspensjon

Fastsatt av Finansdepartementet xx.xx 2000 med hjemmel i lov av xx.xx 2000 nr. xx om innskuddspensjon (innskuddspensjonsloven) §§ 2–7 (3), 3–2 (2), 4–2 (1), 5–4 (1) og 7–1 (2).

Del 1Informasjon til arbeidstakerne med hjemmel i lov om innskuddspensjon § 2–7 (3)

§ 1–1 Institusjonens plikter

(1)Institusjonen plikter å gi foretaket tilstrekkelig grunnlagsmateriell slik at foretaket er i stand til å oppfylle sin informasjonsplikt overfor arbeidstakerne.

(2)Lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler § 19–3, jf. § 19–2, og § 19–4 får anvendelse så langt det passer på innskuddspensjonsordninger i bank og forvaltningsselskap for verdipapirfond.

§ 1–2 Informasjonens innhold

(1)Informasjon fra foretaket eller institusjonen etter innskuddspensjonsloven § 2–7 (1) skal gi arbeidstakerne tilstrekkelig grunnlag til å vite i hvilke tilfelle medlemmene har rett på ytelser fra pensjonsordningen. Det skal dessuten gis informasjon om pensjonskapitalens størrelse, forventet fremtidig alderspensjon og veiledende informasjon om de forutsetninger som er lagt til grunn for beregningen av pensjonens størrelse. Det skal også gis informasjon om risiko og risikovirkninger knyttet til det investeringsvalg som er gjort for pensjonsordningen.

§ 1–3 Informasjon til arbeidstakerne

(1)Informasjon etter bestemmelsene i § 1–2 skal gis til samtlige arbeidstakere i foretaket, herunder arbeidstakere som ikke er medlemmer av pensjonsordningen. Ved ansettelse av nye arbeidstakere skal tilsvarende informasjon gis.

(2)Informasjonen skal gis så snart pensjonsordningen er opprettet. Deretter skal informasjon gis årlig. Det skal gis særskilt informasjon ved eventuelle senere endringer.

Del 2Fordeling av avkastning mellom foretak og medlemmer med hjemmel i lov om innskuddspensjon § 3–2 (2)

§ 2–1 Avkastningsandel som tilfaller pensjonskapitalen

(1)I denne paragrafen betyr:

a)

Pensjonskapital: Pensjonskapital etter lov om innskuddspensjon § 3–5.

b)

Avkastning: Avkastning på pensjonskapitalen, etter at institusjonens administrasjonskostnader knyttet til denne kapitalen er dekket, og etter at det i livsforsikringsselskap og pensjonskasse er foretatt tilleggsavsetninger i henhold til gjeldende regelverk.

(2)Minst 50 prosent av årets avkastning på pensjonskapital som forvaltes etter reglene i innskuddspensjonsloven § 3–2, skal tillegges pensjonskapitalen.

Del 3Parallelle ordninger med hjemmel i lov om innskuddspensjon § 4–2 (1)

§ 3–1 Parallelle ordninger

(1)Dersom foretaket både har pensjonsordning etter lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon og etter lov xx. xx. 2000 om innskuddspensjon i arbeidsforhold, skal det fastsettes i ordningenes regelverk at den enkelte arbeidstaker bare kan være medlem av en av ordningene. Arbeidstaker skal velge hvilken ordning vedkommende vil være medlem av. Det skal fremgå av pensjonsplanen hvilken ordning arbeidstakere som ikke foretar noe valg skal være medlem av. Ved eventuell endring i en av eller begge pensjonsplanene, har arbeidstaker rett til å foreta nytt valg mellom pensjonsordningene.

Del 4Maksimale innskuddsgrenser med hjemmel i lov om innskuddspensjon § 5–4 (1)

§ 4–1 Innskuddsgrenser

(1)I denne paragraf betyr:

a)

Innskudd: Pensjonsinnskudd som foretaket innbetaler for medlem av pensjonsordningen, jf. lov om innskuddspensjon § 5–1 (2).

b)

Lønn: Lønn i henhold til lov om innskuddspensjon § 5–5.

c)

Folketrygdens grunnbeløp (G): Grunnbeløp i henhold til lov om innskuddspensjon § 1–2 bokstav b.

(2)Innskudd for et medlem et enkelt år i henhold til lov om innskuddspensjon § 5–3 (1) bokstav a skal ikke overstige 1>/ 5 G.

(3)Innskudd for et medlem et enkelt år i henhold til lov om innskuddspensjon § 5–3 (1) bokstav b, c eller d skal ikke overstige 5 prosent av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom 2 G og 6 G og 8 prosent av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom 6 G og 12 G. Det skal ikke betales innskudd for lønn under 2 G eller for lønn over 12 G.

Del 5 Utfyllende bestemmelser om pensjonsalder med hjemmel i lov om innskuddspensjon § 7–1 (2)

§ 5–1 Særlige pensjonsaldre

(1)Lavere pensjonsalder enn 67 år gjelder for følgende yrker:

Pensjonsalder 55 år:

Flypiloter
Dykkere

Pensjonsalder 60 år:

Flybesetningsmedlemmer unntatt piloter

Pensjonsalder 62 år:

Yrkessjåfører

Pensjonsalder 65 år:

Sykepleiere
Bergverksarbeidere under dagen
Kranførere
Førere av gravemaskiner og bulldoserkjørere
Yrkesakkvisitører i forsikring
Reisende (selgere)
Reingjetere
Ansatte på faste oljeinstallasjoner til havs
Sjåførlærere

(2)For andre yrker kan Finansdepartementet i henhold til lovens § 7–1 (2) fastsette lavere pensjonsalder i særlige tilfelle når lovens vilkår er oppfylt.

(3)For forsikret som kommer inn under lovfestet tjenestepensjonsordning med lavere pensjonsalder enn 67 år, kan det i innskuddspensjonsordninger etter loven her fastsettes samme pensjonsalder som den normale pensjonsalder i vedkommende lovfestede ordning.

Del 6 Ikrafttredelse

§ 6–1 Ikrafttredelse

(1)Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

VEDLEGG