Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høyanger Bustadstifting

Vi viser til klage fra stiftelsen Høyanger Bustadstifting av 26. mars 2013. Innstilling i klagesaken er oversendt fra Stiftelsestilsynet til Justisdepartementet i brev av 3. mai 2013. Ansvaret for behandling av klager på Stiftelsestilsynets vedtak ble overført fra Justisdepartementet til Nærings- og fiskeridepartementet 1. januar 2014. Vi viser til orientering om dette i brev fra Nærings- og fiskeridepartementet den 31. mars 2014.

Klagen gjelder Stiftelsestilsynets avslag på søknad om å oppheve stiftelsen Høyanger bustadstifting. Vedtaket av 6. mars 2013 er begrunnet med at ingen av vilkårene for omdanning er oppfylt, jf. lov 15. juni 2001 nr. 99 om stiftelser (stiftelsesloven) § 46.

Departementet har kommet til at klagen ikke kan tas til følge. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

Om saken
Høyanger Bustadstifting ble opprettet i 1997. Ved opprettelsen overførte Høyanger kommune alle kommunens trygdeboliger til stiftelsen. Senere har kommunen også overført Høyanger helsesenter og Kyrkjebø sjukeheim vederlagsfritt til stiftelsen. I tillegg er også tomten der trygdeboligene, helsesenteret og sykehjemmet ligger, overført til stiftelsen. Stiftelsens virksomhet består i å drive eiendommene, herunder å leie dem ut til Høyanger kommune. Stiftelsens formål er oppgitt slik:

”Høyanger Bustadstifting er ein sjølveigande institusjon som er oppretta av Høyanger kommune med føremål å bygge, eige og drive utleige av omsorgsbustader, trygdbustader, bustader for utleige til kommunalt tilsette og andre lokaler til allmennyttige føremål. I tillegg skal stiftinga kunne utføre vaktmester- og reinhaldstenester overfor leietakarar.”

Det er styrets oppfatning at stiftelsens formål bedre kan ivaretas ved at stiftelsen avvikles og at kommunen overtar driften av de ulike eiendommene. Det er i denne forbindelse vist til at kommunen er best egnet til å ivareta de behov stiftelsen søker å dekke gjennom sitt tilbud. I tillegg mener styret at uenighet mellom stiftelsen og kommunen vedrørende plassering av enkelte pleietrengende tilsier at kommunen er bedre egnet til å ivareta stiftelsens formål. Endelig fremholdes det av styret at en overføring av driften til kommunen vil innebære økonomiske fordeler som i siste rekke vil komme kommunens trengende til gode.

Stiftelsen søkte i brev av 7. januar 2013 Stiftelsestilsynet om å oppheve stiftelsen. Det fremgår ikke av søknaden hvilke(t) av alternativene i loven som anses oppfylt, men departementet mener at både spørsmålet om hvorvidt stiftelsen er åpenbart uhensiktsmessig, og om hvorvidt den er i strid med disposisjonen som utgjør grunnlaget for stiftelsen, er relevante å vurdere i denne saken, jf. stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav b og c. Det fremgår ikke av verken søknaden eller klagen om mindre inngripende tiltak er vurdert etter stiftelsesloven § 47.

Klagers bemerkninger
I klagen av 26. mars 2013 skriver styret at Stiftelsestilsynets avslag bygger på feil rettsanvendelse og gal forståelse av faktum. Blant annet mener styret at det offentliges forhold må vektlegges i større grad ved omdanningsspørsmålet. I tillegg fremholdes det i klagen at omdanningen ikke hovedsakelig er begrunnet i kommunens behov, men at stiftelsens formål best vil ivaretas ved den omsøkte omdanningen. For øvrig er klagen begrunnet i de samme forhold som i den opprinnelige søknaden.

Stiftelsestilsynets behandling av klagen
Stiftelsestilsynet skriver i sin innstilling at de ikke ser at det i klagen fremkommer informasjon som tilsier et annet resultat enn det opprinnelige avslaget. Det vises derfor til vurderingen i avslagsvedtaket i sin helhet.

Rettslig grunnlag
Stiftelser er selveiende institusjoner, og eierrådigheten over de midlene stiftelsen er tildelt, er gitt til stiftelsen ved at stiftelsen selv eier og forvalter egne midler. Oppretteren av en stiftelse vil vanligvis forutsette at vedkommendes bestemmelser om stiftelsen skal stå uforanderlig i all overskuelig framtid. Det innebærer rettslig sett at ingen utenforstående i kraft av eier­interesser, medlemskap eller mottakerinteresser har noe legitimt grunnlag for å gjøre endringer i den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen.

I og med at stiftelsesformen i større grad enn andre organisasjonsformer sikrer at en formues­verdi disponeres i tråd med et bestemt og varig formål, er utgangspunktet i norsk rett at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig. Det er derfor strenge vilkår for at en stiftelse skal kunne omdannes. Hvorvidt en stiftelse kan omdannes, må vurderes ut fra stiftelsen og dens formål samt de utenforliggende hensyn som det etter loven kan tas hensyn til i det enkelte tilfellet.

Omdanningsreglene i lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven) kapittel 6 bygger på en avveining mellom respekten for stiftelsesordningens generelle funksjon og oppretterens vilje, slik den kommer til uttrykk i disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler for en endring av den aktuelle stiftelsen.

Stiftelsesloven § 45 inneholder en definisjon av hva omdanning er. Definisjonen omfatter endring eller opphevelse av stiftelsesdisposisjonen eller vedtektene. Loven oppstiller ingen grenser med hensyn til hvilke bestemmelser i disse som kan omdannes.

Det er ikke bare varige endringer som innholdsmessig utgjør omdanning. Også opphevelse av stiftelsen etter § 45 andre ledd bokstav a er rettslig sett en omdanning. Fjerde ledd bestemmer at reglene om omdanning ikke skal kunne fravikes i vedtektene.

Stiftelsesloven § 46 første ledd gjelder omdanning av bestemmelser som gjelder stiftelsens formål og andre bestemmelser som har vært vesentlige for stifteren (endrete forhold). Bestemmelsen inneholder fire alternative omdanningsgrunner som danner grunnlaget for å vurdere om omdanning kan skje. Omdanning kan bare foretas når en bestemmelse i vedtektene eller stiftelsesdisposisjonen oppfyller et av vilkårene:
a)     ikke lar seg etterleve, for eksempel fordi stiftelsens kapital er utilstrekkelig til å tilgodese dens formål på en rimelig måte,
b)     er åpenbart unyttig,
c)     er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, for eksempel fordi oppretterens forutsetninger for bestemmelsen har sviktet, eller
d)     er åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig.

Bokstav a gir adgang til omdanning når en bestemmelse ikke lar seg etterleve, og er eksemplifisert ved at stiftelsens kapital er blitt utilstrekkelig til å tilgodese formålet på en rimelig måte. Andre grunner som kan dekkes av ordlyden i bokstav a, kan være at formålet er blitt ulovlig eller skadelig, at formålet er endelig oppfylt, at stiftelsen ikke lenger har noen mottakerkrets, at behovet er bortfalt, eller at formålet ikke lar seg etterleve av grunner som stiftelsen ikke har herredømme over. Omdanning etter dette alternativet skyldes dermed i de fleste tilfeller at formålet har blitt umulig eller meningsløst å oppfylle. Det skal kvalifiserte grunner til for å omdanne en stiftelse. Se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 207: ”De fleste tilfelle som omfattes av alternativet om at formålet «ikke lar seg etterleve», er i NOU 1975: 63 behandlet under synsvinkelen «umulige» eller «menings­løse» formål, jfr NOU 1975: 63, s 78 flg. Men også de tilfelle der formålet er ulovlig eller skadelig faller inn under alternativet om at formålet «ikke lar seg etterleve», jf. nedenfor. Årsaken eller årsakene til at formålet ikke (lenger) lar seg etterleve, er i prinsippet uten interesse. Det er «resultatet» – det faktum at noe slikt er en realitet – loven oppstiller som (avgjørende) kriterium.”

Bokstav b omfatter situasjoner som gjør formålet med stiftelsen åpenbart unyttig. Et eksempel er at stiftelsen tar sikte på bestemte former for hjelp som nå dekkes fullt ut av det offentlige.

Bokstav c skiller seg fra de andre omdanningsgrunnene, idet det er stifterens vilje eller forutsetningene for opprettelsen av stiftelsen som er avgjørende. Bestemmelsen vil normalt ha selvstendig betydning i de tilfellene der det opprinnelige formålet har blitt unyttig, men ikke i så kvalifisert grad at omdanning kan skje etter bokstav a. Bestemmelsen gir uttrykk for det overordnede prinsippet om at oppretters vilje blir tillagt stor vekt i omdanningssaker, se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 219: ”Bestemmelsen er et spesielt utslag av det overordnede synspunkt om at oppretterens vilje blir tillagt betydning i omdanningssaker.”

Bokstav d åpner for omdanning når en bestemmelse i vedtektene eller den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, er blitt åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig. Dette innebærer blant annet at omdanning ikke kan gjøres på grunnlag av at et annet formål vil være mer fornuftig eller mer nyttig. Stiftelsen kan dermed ikke omdannes kun ut fra en vurdering av hensiktsmessighet.

Det er i praksis ikke noe skarpt skille mellom alternativene i § 46 første ledd. Rettsvirkning­ene etter de forskjellige alternativene er også de samme. Det har derfor ingen betydning hvilket alternativ som velges. Samtidig er lovens vilkår uttømmende for når omdanning kan finne sted. I praksis vil det avgjørende dermed være om ingen av omdanningsgrunnene er til stede. I så tilfelle vil omdanning være avskåret.

Etter § 46 andre ledd kan det foretas omdanning i stiftelsen også i tilfeller hvor det ikke foreligger kvalifiserte grunner som fremgår av første ledd såfremt den bestemmelsen som skal endres ikke gjelder formålet med stiftelsen og det må antas at det ved opprettelsen ikke har vært lagt vesentlig vekt på den. Bestemmelsen kan i så fall omdannes hvis den viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig. Det gjelder her ikke noe krav om at den må ha vært ”åpenbart” uheldig eller uhensiktsmessig, og det følger av dette at omdanning av administrative bestemmelser kan godtas ut fra en hensiktsmessighetsvurdering.

Omdanningsvilkåret i andre ledd omfatter dermed bestemmelser av administrativ og organisatorisk karakter, særlig navn, oppnevning og sammensetning av styret, forvaltning av kapital osv. Er det grunn til å tro at disse bestemmelsene har vært av særlig betydning for stifteren, omfattes de likevel av første ledd.

Stiftelsestilsynet er tillagt myndighet til å prøve om omdanningsvedtak som er truffet av andre (normalt styret) er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stift­elsesregisteret. Omdanningsvedtak skal derfor alltid meldes til Stiftelsestilsynet.

Stiftelsesloven § 47 fastslår at når omdanningen gjelder formålet eller en annen bestemmelse som det må antas at det ble lagt vesentlig vekt på ved opprettelsen av stiftelsen, skal omdanning så langt som mulig tilpasses det opprinnelige formålet eller det siktemålet som det må antas at lå til grunn for bestemmelsen.

I og med at oppretteren fullt ut gir fra seg eiendomsretten og råderetten over den formues­verdien som skal stilles til rådighet for stiftelsen, må det foreligge kvalifiserte omstendigheter for at stiftelsesgrunnlaget og vedtektene skal kunne endres. Det er ikke tilstrekkelig at det er uhensiktsmessig å opprettholde stiftelsen.

Departementets vurdering

Innledende bemerkninger
Slik departementet forstår søknaden, legger klager til grunn at stiftelsen og dens eiendommer har en så nær tilknytning til Høyanger kommune at forhold som i all hovedsak dreier seg om kommunens plikter og myndighetsutøvelse, bør tillegges vekt ved omdanningsspørsmålet. Dette fremgår av både søknaden og klagen.

Som det fremkommer under avsnittet Rettslig grunnlag i dette brevet, er utgangspunktet når stiftelsesformen er valgt at en har gitt fra seg eierrådigheten over de midlene som er tildelt stiftelsen. Dette gjelder uavhengig av om det er en privatperson eller et offentlig organ som har tildelt disse midlene til stiftelsen. Stiftelser er selveiende, private rettssubjekter, og etter opprettelsen er det stiftelsen selv som eier og disponerer egne verdier. I tillegg er det stiftelsen selv som skal sørge for at det vedtektsfestede formålet etterleves.

I og med at stiftelsesformen i større grad enn andre organisasjonsformer sikrer at en formuesverdi disponeres i tråd med et bestemt og varig formål, må det foreligge nærmere kvalifiserte omstendigheter for at stiftelsesgrunnlaget og vedtektene skal kunne endres. Eventuelle spørsmål om omdanning må i tillegg vurderes ut fra stiftelsens perspektiv, og ikke oppretterens.

Vurdering av om stiftelsens formål er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, jf. § 46 første ledd c
Hensikten med stiftelsen er etter departementets vurdering blant annet å drive utleie av trygdeboliger og annet, slik det er nedfelt i stiftelsens vedtekter. Vi kan ikke se at det i søknaden eller klagen er godtgjort at stiftelsens formål i dag er i strid med denne hensikten. I tillegg fremgår det av klagen at intensjonen med stiftelsen var å spare kommunen for utgifter knyttet til forvaltningen av de aktuelle eiendommene. Slik departementet forstår både søknaden og klagen, er klagers synspunkt hovedsakelig at stiftelsens formål i dag er i strid med sistnevnte forutsetning. Vi finner det godtgjort at dette var en motiverende faktor for kommunen ved opprettelsen av stiftelsen. Hvorvidt stiftelsens formål i dag er i strid med denne hensikten, er imidlertid ikke avgjørende ved omdanningsspørsmålet. Forutsetninger om fordeler for oppretter kan ikke alene utgjøre grunnlaget for en omdanning, dersom disse svikter. Særlig gjelder dette når stiftelsens vedtektsfestede formål fortsatt kan etterleves som forutsatt. Dersom kommunen skulle kunne avvikle stiftelsen, og tilbakeføre de overførte verdiene kun begrunnet med at nye lover og regler nå tilsier at dette er mer gunstig for kommunen, ville dette være i strid med det grunnleggende kravet til stiftelsers selvstendighet.

At samhandlingsreformen medfører skjerpede plikter for kommunen, og de vanskelighetene dette hevdes å medføre for kommunens samarbeid med stiftelsen, kan av samme grunn ikke tillegges avgjørende vekt. Om disse forholdene medfører at stiftelsen ikke lenger er i stand til å etterleve sitt vedtektsbestemte formål, vil dette stille seg annerledes. Slik vi leser klagers anførsler, er dette imidlertid ikke påstått å være tilfellet.

Stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav c kommer etter dette ikke til anvendelse.

Vurdering av om stiftelsens formål er åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig, jf. stiftelsesloven § 46 første ledd d
Hvorvidt stiftelsens formål i dag er åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig må vurderes i lys av den foreslåtte måten å oppfylle formålet på. Det relevante vurderingstemaet er derfor om muligheten for tilbakeføring av eiendommene og driften til kommunen medfører at det er åpenbart ufornuftig å opprettholde dagens drift i stiftelsen.

Klager mener det offentliges lovpålagte plikter som følger av sosial- og trygdelovgivningen må vektlegges ved vurderingen av om hvorvidt stiftelsens formål er åpenbart ufornuftig.

Kommunen har etter sosialtjenesteloven § 15 en plikt til å

”[…]medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet.”

Til sammenligning innbærer stiftelsens formål blant annet å

 ”[…]bygge, eige og drive utleige av omsorgsbustader [og] trygdbustader”

Det er kommunens plikt å skaffe boliger til trengende, og stiftelsens formål omfatter blant annet utleie av slike boliger. Stiftelsens formål, og kommunens lovpålagte plikt er således del­vis sammenfallende. Dette medfører ikke nødvendigvis at stiftelsens formål er åpenbart ufornuftig, men det vil være relevant hvorvidt stiftelsens formål bedre vil ivaretas av kommunen. En konstatering av at en slik ordning vil være mer hensiktsmessig, vil imidlertid ikke være tilstrekkelig. Kun dersom en mulig overføring til kommunen medfører at stiftelsens formål i dag er åpenbart ufornuftig, vil lovens vilkår være oppfylt.

At kommunen har fagpersonell og forvaltningsorganer som er mer egnet til å fange opp personer og grupper med behov for de aktuelle boligene, kan etter vår vurdering ikke tillegges avgjørende vekt. Stiftelsens styre har siden opprettelsen samarbeidet med kommunen for å identifisere aktuelle kandidater, og vi kan ikke se at dette i dag medfører at stiftelsens formål er åpenbart ufornuftig.

Det kan etter vår vurdering heller ikke være avgjørende at kommunen vil kunne spare betydelige beløp årlig ved den foreslåtte tilbakeføringen av eiendommene. Dette er forhold knyttet til kommunen, og ikke stiftelsen. Hvorvidt disse midlene vil anvendes til det beste for kommunens svakerestilte, vil være avhengig av kommunens prioriteringer til enhver tid. Vi har derfor heller ikke tillagt dette avgjørende vekt.

Departementet har i tillegg vektlagt blant annet at stiftelsen i 2011 hadde et positivt årsresultat på ca 3,5 millioner kroner. Stiftelsen anslår selv at den i 2025 kommer til  ha en likviditet på ca. 45 millioner kroner. At stiftelsen drives med et slikt betydelig overskudd, tilsier etter vår mening at stiftelsens formål ikke er åpenbart ufornuftig. Tvert imot er det vår vurdering at driftsresultatet og likviditetsprognosen tilsier at stiftelsen drives både fornuftig og sunt i tråd med det vedtektsfestede formålet.

At tilbudet kan bli bedre, mer effektivt, eller at en endring er samfunnsøkonomisk ønskelig, medfører ikke nødvendigvis at dagens formål er åpenbart ufornuftig. Det stilles et kvalifikasjonskrav ved at formålet må være åpenbart ufornuftig. Stiftelsen kan således ikke omdannes kun basert på en hensiktsmessighetsbetraktning. Et slikt synspunkt ville kunne undergrave kravet til selvstendighet i stiftelsesloven, og ville kunne medføre at stiftelsen ikke får noen realitet for oppretteren.

Departementet finner etter dette, at det verken i søknaden eller i klagen er godtgjort at stiftelsens formål i dag er åpenbart ufornuftig.

Stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav d kommer etter dette ikke til anvendelse.

Vedtak
I medhold av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fatter departementet følgende vedtak:

Klagen tas ikke til følge. Stiftelsestilsynets vedtak av 6. mars 2013 om å avslå søknad om opphevelse av stiftelsen Høyanger Bustadstifting opprettholdes. 

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi rutinemessig publiserer enkeltvedtak på Nærings- og fiskeridepartementets hjemmesider www.nfd.dep.no/enkeltvedtak. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.