I-37/2001 Utestedsdiskriminering

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Utestedsdiskriminering

  1. linkintHoveddelInnledningInnledning
  2. linkintHoveddel2. straffelovenStraffeloven
  3. linkintHoveddel3. ServeringslovenServeringsloven
  4. linkintHoveddel4. AlkohollovenAlkoholloven
  5. linkintHoveddel5. OppsummeringOppsummering

Forord

I den senere tid har det vært satt fokus på at mennesker på grunn av sin hudfarge blir avvist ved serveringssteder. Problemet er alvorlig. Vi ser på det som grunnleggende i vårt samfunn at personer ikke diskrimineres på grunnlag av etnisk opprinnelse. Dette gjelder på alle områder, også knyttet til rekreasjon og fritid.

Etnisk diskriminering i utøvelse av næringsvirksomhet er ulovlig. Likevel ser vi at slik diskriminering skjer, også i serveringsnæringen. Omfanget er usikkert, men for dem som opplever det er det generelle omfanget uten betydning. Diskriminering ved utesteder er en synlig og direkte form for diskriminering, og oppleves derfor som særlig krenkende for dem som rammes. Det er dessuten en form for diskriminering som i stor grad rammer unge mennesker, og som gjør det som skulle vært hyggelig samvær med venner, til ubehagelige opplevelser av å være uønsket.

Alle har et ansvar for å bekjempe etnisk diskriminering på de områder der man har mulighet til det. Ved utestedene er det først og fremst innehavere og ledere som er ansvarlige for at etnisk diskriminering ikke forekommer. Eierne er ansvarlige for å gi sine ansatte tilstrekkelig opplæring og informasjon, og for at de instrukser som gis er i samsvar med norsk lov. Det er også eierne som må stå til ansvar dersom det viser seg at de ansatte diskriminerer gjester med bestemt etnisk bakgrunn.

Etnisk diskriminering dreier seg både om holdninger og adferd. Problemet kan ikke løses gjennom lovregulering alene. Minst like viktig som lovgivning på dette området er innstilling hos eiere, ansatte og gjester. Kommunene og politiet må gjennom sin behandling av opplysninger om diskriminering, bidra som holdningsskapende aktører på dette området.

Det er samtidig viktig ikke å mistenkeliggjøre en hel næring. Det dreier seg om en bransje med stort mangfold, og problemene er ikke like store over alt. De fleste utesteder forholder seg til sine gjester på en anstendig måte, og i samsvar med loven. De som har en ulovlig praksis, og som ekskluderer deler av befolkningen fra sitt tilbud, må imidlertid stoppes.

Vi har hjemler i lovverket for å gjøre noe med dette problemet. Det er opp til kommunene og politiet å bruke disse mulighetene.

Oslo 22. august 2001

Hanne Harlem, justisminister

Guri Ingebrigtsen, sosialminister

Grete Knudsen, nærings- og handelsminister

1 Innledning

Etnisk diskriminering ved restauranter, skjenkesteder, nattklubber og lignende steder er et alvorlig problem som krever oppmerksomhet på flere plan. Arbeidet mot slik diskriminering skal prioriteres. Lovgivning er ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Det er reist spørsmål om straffeloven, serveringsloven og alkoholloven kan anvendes som virkemidler for å stoppe den etniske diskrimineringen ved serveringssteder. I dette rundskrivet redegjøres det for hvilke virkemidler disse lovene gir kommunene og politiet i arbeidet med å bekjempe denne formen for diskriminering.

Politiet og kommunene må være aktive, og tydelig markere overfor næringen og andre at etnisk diskriminering er helt uakseptabelt, og at samfunnet ser alvorlig på opplysninger om slik praksis. Politiet og kommunene kan bidra til å øke bevisstheten og kunnskapene om dette problemet blant bevillingshavere. Derigjennom kan de bidra til at utestedene gjennomgår egen praksis, og endrer denne når det er nødvendig. Kontinuerlig oppmerksomhet rettet mot problemet, og utvetydige reaksjoner på overtredelser av regelverket, vil være et signal til næringen, som vil kunne ha en forebyggende effekt. Det vil også være et viktig signal til personer med minoritetsbakgrunn om at samfunnet tar problemet alvorlig, og gjør noe med det.

Et serveringssted kan ha en mer eller mindre klar profil og rette seg mot bestemte målgrupper. Stedet kan vise dette på mange ulike måter, for eksempel ved aldersgrense, servering, prisnivå, interiør og dekor, musikk og underholdning mv. Dette er en del av mangfoldet.

Påstander om etnisk diskriminering vil ofte være vanskelige å dokumentere. Det kan være legitime og lovlige årsaker til at et serveringssted ønsker å nekte bestemte personer adgang. Vedkommendes hudfarge eller etniske tilhørighet er likevel aldri en lovlig begrunnelse for avvisning. Dette gjelder selv om stedets praksis hevdes ikke å være rasistisk motivert, men for eksempel begrunnes i forretningsmessige vurderinger, som hvilke persongrupper som bruker mest penger, hvilke gjester som trekker andre kunder og lignende.

Politiet skal gi høy prioritet til anmeldelser mot utesteder. Politiet mottok 15 anmeldelser i 2000 for brudd på § 349 a, mens tallene var åtte i 1999, 10 i 1998 og 14 i 1997. Tilsvarende var det 29 anmeldelser i 2000 for rasediskriminering etter § 135 a, mens tilsvarende tall var 34 i 1999, 44 i 1998 og 47 i 1997. Selv om disse tallene kan tyde på at etnisk diskriminering ikke synes sterkt utbredt, er det god grunn til å anta at mørketallene er betydelige. Dersom publikum opplever at det har en hensikt å anmelde, vil flere finne grunn til å anmelde, og mørketallene vil bli mindre. Ved at flest mulig saker anmeldes, eller på annen måte meddeles myndighetene, vil man dessuten få bedre grunnlag for å vurdere tiltak. Dersom kommune eller politi mottar flere uavhengige meldinger om diskriminering ved samme sted, vil meldingene til sammen utgjøre viktig dokumentasjon både i en eventuell straffesak og ved vurdering av administrative reaksjoner.

Kommunen bør som bevillingsmyndighet være særlig oppmerksom på opplysninger om diskriminering, ta egne initiativ på området og samarbeide med andre myndigheter. Meldinger fra publikum, oppslag i pressen osv. knyttet til enkeltsteder kan følges opp med kontroller fra kommunens side. Dette kan igjen danne grunnlag for informasjon til politiet.

2 straffeloven

Justisdepartementet administrerer den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven), men det ligger til riksadvokaten å gi direktiver om hvordan loven skal håndheves. Av straffeloven § 349 a framgår det fast at "den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet, på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder." Også medvirkning til dette straffes på samme måte. Etnisk diskriminering i utøvelse av næringsvirksomhet er således straffbart.

I 1995 gjennomførte riksadvokaten en kartlegging av påtalepraksis, bl.a. når det gjelder straffeloven § 349 a. Riksadvokaten ba på bakgrunn av kartleggingen statsadvokatene å holde et særskilt øye med påtalepraksis i denne type saker i forbindelse med inspeksjoner. Dette er senere understreket ved at riksadvokaten på statsadvokatmøtet i 1999, med gjentakelse på møtet i 2000, uttalte at straffbare handlinger som synes rasistisk motivert, herunder overtredelse av straffeloven § 349 a, skal undergis en grundig behandling med rask og konsekvent straffeforfølging. Dette direktivet framgår også av riksadvokatens rundskriv nr. 1/2001 av 23. januar d.å. om "Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i politiet", jf. punkt IV/1 "Sentrale og landsdekkende prioriteringer."

Av dette følger at politiet og påtalemyndigheten, når det er pretendert i anmeldelsen eller forholdene for øvrig gir grunn til det, alltid skal vurdere om et overgrep eller lignende har rasistiske motiver som et tillegg. Riksadvokaten har i brev av 31. januar 2001 til statsadvokatene gitt instruks om at samtlige positive påtalevedtak i saker som gjelder rasistisk atferd, herunder straffeloven § 349 a, eller rasistisk motiverte handlinger, skal sendes Riksadvokatembetet kvartalsvis fra og med 1. februar 2001 og ut året. Dersom påtaleavgjørelsen treffes av politiet, skal statsadvokatene etablere rutiner som sørger for at kopi av avgjørelsen blir sendt det aktuelle statsadvokatembetet. Dessuten er statsadvokatene gitt instruks om at man ved inspeksjon av politidistrikter vier behandlingen av straffesaker om rasistisk atferd og rasistisk motiverte handlinger særlig oppmerksomhet. Dette skal omtales særskilt i inspeksjonsrapportene.

Det er ofte vanskelig å avgjøre om en handling som ellers faller inn under straffeloven § 349 a, er rasistisk motivert. For den rammedes følelse av trygghet og velvære er det likevel den subjektive oppfatning av å ha vært utsatt for en rasistisk motivert eller på annen måte diskriminerende handling, som er avgjørende. Politiet skal derfor være særlig varsom med å bagatellisere hendelser av denne karakter offentlig, selv når det framstår som lite sannsynlig at det foreligger rasistisk motivasjon. Vissheten om at politiet tar alle slike saker alvorlig, må antas å bidra til mindre engstelse og følelse av bedret sikkerhet blant etniske minoriteter.

I samsvar med riksadvokatens prioriteringer, inntatt i rundskriv nr. 1/2001 av 23. Januar 2001 pkt. IV/1 skal politiet gi høy prioritet til anmeldelser etter straffeloven § 349a og gjennomføre en rask og effektiv etterforsking av anmeldelsene. En effektiv, samt rask håndhevelse og etterforsking av brudd på straffelovens bestemmelser om forbud mot ulikebehandling på grunn av etnisk bakgrunn eller hudfarge vil være et vesentlig bidrag til få ned det totale antallet brudd på bestemmelsene. Disse sakene kan ofte være vanskelig rent bevismessig. Det er derfor viktig at politiet snarest etter at melding om slik overtredelse er mottatt eller inngitt, reiser til angitte sted og foretar nødvendig bevisinnhenting, herunder sikre identiteten til anmeldte gjerningsperson(er) og vitne(r). Anmeldte gjerningsmenn, anmelder og vitner skal avhøres før den påtalemessige behandlingen avsluttes. Dersom den anmeldte eller vitner forsinker forfølgingen ved ikke å møte til avhør hos politiet, bør de oppsøkes på bopel eller arbeidssted for innhenting av forklaring. Alternativt bør rettslig avhør avholdes med møteplikt og avhentingsadgang for både mistenkte og vitner. En rask og grundig etterforsking er også viktig for at kommunale myndigheter skal kunne fatte riktige avgjørelser i forbindelse med tildeling av serverings- og skjenkebevillinger.

For å forebygge utestedsdiskriminering og bedre håndteringen av slik diskriminering skal politiet medvirke til å holde kurs for ordensvakter (dørvakter). Dette vil også kunne redusere vold og dempe konflikter på slike steder. Ordensvaktene vil kunne mestre konfliktløsning bedre.

Politihøgskolen skal fortsette arbeidet med opplæring i tillitsskapende arbeid og holdninger, samt arbeid mot rasisme og etnisk diskriminering.

3 Serveringsloven

Nærings- og handelsdepartementet forvalter lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven). Formålet med serveringsloven er å "sikre forsvarlig drift av serveringssteder av hensyn til næringen, gjestene og samfunnet for øvrig", jf. § 1. Loven har sin bakgrunn i den fremvekst av lovstridige forhold som på 90-tallet hadde utviklet seg i bransjen. Hensynet til å fremme lovlydighet ved serveringsvirksomhet er derfor sentralt i forhold til loven.

Den som vil "gjøre seg næring" av å drive serveringssted må ha bevilling gitt av kommunen jf. § 3. For å få bevilling må stedet ha en styrer som har gjennomført etablererprøve jf. § 4. I tillegg må sentrale personer i virksomheten fylle lovens krav til vandel jf. § 6.

Kravene må være oppfylt i hele bevillingsperioden. I motsatt fall kan serveringsbevillingen trekkes tilbake etter bestemmelsene i § 19 hvor det heter: "Dersom lovens krav i §§ 4 til 6, jf. § 7, ikke lenger er oppfylt (…) kan kommunen tilbakekalle bevillingen etter at det er gitt varsel med rimelig frist til å rette opp forholdene".

Nedenfor behandles spørsmålet om hvordan etnisk diskriminering vurderes i relasjon til vandelskravet. Etnisk diskriminering ved serveringssteder kan bekjempes både gjennom å nekte serveringsbevilling, og ved å trekke den tilbake. For å nekte bevilling vil det bl.a. kunne legges vekt på at de som er oppført som styrere/eiere tidligere har vært involvert i serveringsvirksomhet hvor det har vært etnisk diskriminering. Tilbaketrekking av bevillingen vil imidlertid være et mer aktuelt virkemiddel. Fokus i dette rundskrivet vil derfor i hovedsak ligge på adgangen for kommunen til å trekke tilbake en serveringsbevilling på grunn av etnisk diskriminering. Videre vil politiets adgang til å kreve godkjente ordensvakter bli behandlet.

3.1 Er etnisk diskriminering ved serveringssted omfattet av vandelskravet i serveringsloven § 6?

Etnisk diskriminering ved serveringssted vil kunne omfattes av vandelskravet i serveringsloven. Forarbeidene til serveringsloven, Ot. prp. nr. 55 (1996-97), må kunne tolkes i denne retning, selv om etnisk diskriminering ikke direkte er berørt der.

Avgjørende i § 6 er at vedkommende ikke må ha "overtrådt bestemmelser i straffelovgivningen (…) på en måte som vil være uforenlig med drift av serveringsstedet".

Brudd på straffeloven § 349 a (etnisk diskriminering) vil være å overtre en bestemmelse i straffelovgivningen. Settes atferden i system vil forholdet videre være "uforenlig med drift av serveringsstedet". Av rettssikkerhetsmessige grunner må det stilles krav til bevisene for at handlingene faktisk er begått. Beviskravet behandles nærmere under punkt 3.2.2.

Bevillingshaveren må, som ansvarlig for driften av serveringsstedet, holde seg informert om hva som skjer i virksomheten og sørge for at de ansatte følger regelverket. Dette innebærer at bevillingshaver har ansvaret dersom for eksempel en dørvakt bryter straffeloven § 349 a. Det understrekes i forarbeidene at det ikke er nødvendig at bevillingshaver faktisk har hatt kjennskap til det som har foregått eller på annen måte har utvist klanderverdige forhold. Det avgjørende er om bevillingshaveren har gjort det som man med rimelighet kan forvente for å sikre at stedet drives i samsvar med norsk lovgivning, og for å rette opp eventuelle klanderverdige forhold etter at han er gjort kjent med dem.

3.2 Vandel som tilbakekallelsesgrunn

3.2.1 Hvor omfattende må bruddene være før vandelskravet kan anses ikke å være oppfylt?

Formålet med serveringsloven er først og fremst å ramme kriminalitet som er satt i system. Likeledes bør overtredelsene ha en viss dimensjon over seg. En enkeltstående overtredelse vil normalt ikke medføre at bevilling kalles tilbake. Systematiske og regelmessige brudd på straffeloven § 349 a vil kunne være en tilbakekallelsesgrunn. Etnisk diskriminering er brudd på straffeloven § 349 a, som er en forseelse. Forarbeidene til serveringsloven sier klart at det ikke vil være aktuelt å legge vekt på én forseelse alene i vandelsvurderingen. En forseelse vil imidlertid kunne ha vekt sammen med andre mer alvorlige forbrytelser eller ved gjentatte overtredelser.

Av forarbeidene går det frem at det i vandelsvurderingen må foretas en helhetsvurdering hvor særlig tre kriterier vil være avgjørende: Lovbruddets grovhet (herunder om det er en forbrytelse eller forseelse), hvor langt tilbake i tid lovbruddene ligger og antall overtredelser.

Forarbeidene fremhever at forskjellen på etableringsfasen og driftsfasen er at i etableringsfasen skal bevilling nektes dersom en vurdering av forholdenes grovhet, gjentatte overtredelser og lignende tilsier dette, mens i driftsfasen kan bevillingen tilbakekalles. Kommunen tillegges med andre ord et friere skjønn i driftsfasen enn i etableringsfasen da det anses som mer alvorlig å stanse en igangværende virksomhet enn å nekte etablering av en ny.

3.2.2 Bevisvurderingen

En domfellelse skal alltid vektlegges i vandelsvurderingen.

Av forarbeidene går det imidlertid frem at også forhold som ikke er avgjort ved endelig klageavgjørelse eller rettskraftig dom kan vektlegges. Begrunnelsen for dette er at det er nødvendig for kommunene å kunne reagere på et tidligere tidspunkt enn det domstolene eller andre forvaltningsorganer er i stand til. Rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier imidlertid at denne adgangen benyttes med varsomhet.

Ifølge forarbeidene kreves det kvalifisert sannsynlighet for at vedkommende har begått lovbruddet før ikke-pådømte forhold kan vektlegges. Alminnelig sannsynlighetsovervekt vil i denne sammenheng ikke være tilstrekkelig. Innrømmes forholdet er kravet til sannsynlighet oppfylt. Videre vil mange vitners sammenfallende forklaring måtte sies å være tilstrekkelig til at lovbruddet kan vektlegges.

For en næringsdrivende vil det være svært inngripende å miste serveringsbevillingen. I mange tilfeller vil dette være å ta næringsgrunnlaget fra vedkommende. Det vil derfor være viktig å bringe klarhet i de faktiske forholdene. Av denne grunn anbefaler Nærings- og handelsdepartementet at kommunene kontakter politiet før avgjørelsen om tilbaketrekning tas.

3.2.3 Varsel

Av § 19 går det frem at bevillingshaver skal bli varslet om at bevillingen vil bli tilbakekalt, med mindre han retter forholdene innen en bestemt frist.

Diskriminerer dørvakten ved et serveringssted gjester på grunn av etnisk bakgrunn, skal bevillingshaver ha muligheten til å rette forholdene ved å irettesette denne dørvakten, eller sette inn en annen.

Ett varsel må anses å være tilstrekkelig til å oppfylle kravene i § 19. Etter at fristen til å rette opp forholdene er gått ut vil ett nytt brudd på straffeloven § 349 a kunne være tilstrekkelig til å trekke bevillingen tilbake. Tidsaspektet må imidlertid tillegges vekt. Etter Nærings- og handelsdepartementets oppfatning vil for eksempel ett brudd på § 349 a to år etter at varsel ble sendt ikke alene begrunne at bevillingen trekkes tilbake.

Om og når bevillingen skal tilbakekalles må avgjøres skjønnsmessig av kommunen. Når varsel ble gitt, hvor alvorlig lovbruddet er og hvor lang tid det har gått mellom de aktuelle handlinger er her momenter av stor vekt.

Det er opp til bevillingsmyndighetens skjønn å avgjøre hva som er "rimelig frist" for rettelse av forholdet.

3.3 Vandelskravet som grunnlag for å nekte bevilling

Dersom bevillingshaver, styrer eller nærmere bestemte eiere definert i serveringsloven § 6, ønsker å starte opp et nytt sted, vil handlinger ved tidligere serveringssted kunne vektlegges ved vandelsvurderingen. På denne måten vil etnisk diskriminering ved utesteder også kunne være relevant ved vurderingen av om bevilling skal gis.

Av forarbeidene går det frem at det skal noe mere til for å trekke tilbake en bevilling enn for å nekte bevilling. Kravene til bevis er de samme som ved tilbakekall av bevillingen, se om dette ovenfor.

3.4 Ordensvakter

Problemer i tilknytning til serveringssteder knytter seg erfaringsmessig bl.a. til bråk i og utenfor serveringsstedet og gjerne i tilknytning til kø og utestenging av enkelte personer.

Ordensvakter er regulert i lovens § 16 hvor det heter at "Når politiet finner det påkrevet, skal det ved serveringsstedet holdes ordensvakter godkjent av politiet. Politiet kan som grunnlag for godkjenningen kreve gjennomført kurs."

I Ot. prp. nr. 55 (1996-97) side 52 går det frem at "ordensvaktene skal føre kontroll med hvem som får adgang til lokalene og videre bidra til å holde ro og orden ved serveringsstedet." Videre understrekes det at "formålet med ordensvakter er at de skal søke å forhindre konflikter og/eller bidra til å løse eventuelle konflikter uten bruk av vold." Nærings- og handelsdepartementet vil i denne sammenheng understreke at kontrollen refererer seg til gjester som enten er sterkt ruset eller har en fremtreden som er i strid med ønsket om ro og orden på serveringsstedet. Etnisk bakgrunn er ikke et forhold som kan legitimere bortvisning.

Også tidligere lovgivning hadde en bestemmelse om godkjent ordensvakt. Nærings- og handelsdepartementet fant at erfaringene med slike vakter og kurs var så gode at ordningen burde videreføres. På denne bakgrunn ble hjemmelen for å kreve gjennomført kurs forsterket.

Selv om det ikke eksplisitt er sagt i bestemmelsen, innfortolkes en rett for politiet til å trekke tilbake en godkjenning. Begrunnelsen for denne tolkningen ligger i hensynene bak bestemmelsen. Siktemålet er å unngå at personer med lovstridig oppførsel ansettes som ordensvakter. Skal dette målet nås, må forutsetningene for godkjenningen foreligge hele ansettelsesperioden, og ikke kun ved tiltredelse av stillingen. Dette innebærer at ordensvakter som etter å ha blitt godkjent, gjentatte ganger for eksempel bryter straffeloven § 349 a, kan få godkjenningen tilbakekalt. Det er politiets oppgave å fastsette retningslinjer for hvilke kriterier som skal vektlegges ved godkjennelse av ordensvaktene og hva som skal til for at en godkjennelse kan trekkes tilbake. Disse kravene er nærmere behandlet i rundskriv utarbeidet av Justis- og politidepartementet, rundskriv av 21. desember 2000 om "ordensvakter på serveringssteder".

Det vil kunne ha stor effekt at ordensvaktene gjennom kurs informeres om hvilke virkninger etnisk diskriminering vil kunne få. Informeres de om at både godkjenningen som ordensvakt, og også selve bevillingen kan trekkes tilbake på dette grunnlag, er det grunn til å tro at vakten ikke vil handle i strid med bestemmelsene. Nærings- og handelsdepartementet er av den oppfatning at fokusering på menneskeverd og etnisk diskriminering vil øke oppmerksomheten om temaet, og også ordensvaktenes ønske om å handle i samsvar med slike verdier. Den preventive effekten dette forventes å få, vil forhåpentligvis medføre begrenset behov for å bruke de øvrige virkemidler serveringsloven har mot etnisk diskriminering.

Bevisst bruk av krav om godkjent ordensvakt og kurs er viktig for å kunne hindre etnisk diskriminering. Politiet skal så langt det fins hensiktsmessig intensivere bruken av denne hjemmelen.

4 Alkoholloven

Sosial- og helsedepartementet forvalter lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven). Alkoholloven er et alkoholpolitisk virkemiddel. Formålet med loven er å begrense, i størst mulig utstrekning, de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære, jf § 1-1. Alkoholloven regulerer primært selve omsetningen av alkoholholdig drikk, men også mer generelt skjenkevirksomheten som sådan. For å skjenke alkohol trenger man offentlig bevilling, som hovedregel fra kommunen som skjenkestedet ligger i. Det strider mot den alminnelige rettsfølelse at virksomheter som er avhengig av en offentlig tillatelse, utøver denne på en måte som innebærer brudd på bestemmelser i straffeloven som særlig er rettet mot næringsvirksomhet. Det er av stor betydning at kommunen, som bevillingsmyndighet, klart signaliserer at diskriminerende praksis ved utesteder er helt uakseptabelt og vil få konsekvenser. Dette kan blant annet gjøres ved at kommunen undersøker om det foreligger opplysninger om etnisk diskriminering eller rasisme i tilknytning til skjenkesteder, bevillingssøkere, bevillingshavere og personer med sentrale posisjoner i skjenkevirksomhetene.

I forbindelse med at det gis bevilling, bør kommunen opplyse om at forbudet mot diskriminering gjelder alle næringsdrivende, og informere om at opplysninger om diskriminering vil bli overgitt politiet. Sammen med prioritering av slike saker fra politiets side, kan dette å ha god preventiv effekt.

Den store friheten den enkelte kommunene har til å velge sin egen bevillingspolitikk, innebærer at kommunen har et tilsvarende ansvar for utviklingen av skjenkenæringen i kommunen. Dette ansvaret bør få konsekvenser på alle stadier, fra utforming av kommunale forskrifter og retningslinjer til oppfølging av gitte bevillinger.

4.1 Tildeling av skjenkebevilling

Kommunene står svært fritt ved vurdering av søknader om skjenkebevilling. En skjenkebevilling kan gis for inntil fire år. Ved behandling av søknader fra skjenkesteder som søker "fornyet" bevilling har kommunen samme skjønnsfrihet som ved behandling av søknader fra nye skjenkesteder.

Alkoholloven nevner i § 1-7 a flere hensyn som kommunen kan legge vekt på ved vurdering av om bevilling skal gis. Det fremgår av lovteksten at opplistingen ikke er uttømmende, og at også andre hensyn kan tillegges vekt, såfremt de er saklige. Adgangen til å avslå en søknad er videre enn adgangen til å inndra en bevilling. Loven nevner spesielt stedets karakter og målgruppe som aktuelle hensyn ved tildeling. I Ot. prp. nr. 7 (1996-97) om lov om endringer i alkoholloven sies eksplisitt at kommunen kan avslå en søknad om skjenkebevilling fra et sted som baserer seg på spesielle adgangskriterier. Enkelte steder utelukker åpenlyst bestemte grupper, for eksempel gjennom bruk av symboler og lignende. Selv om det ikke foreligger slike klare tegn, vil det kunne legges vekt på viten om og erfaring med diskriminering i eventuelle tidligere virksomheter, dokumentasjon på tidligere overtredelser mv.

Ved vurdering av bevillingssøkers egnethet, som også er nevnt i § 1-7 a, kan kommunen legge vekt på et bredt spekter av forhold som ikke omfattes av vandelskravet i alkoholloven § 1-7 b, og som ikke nødvendigvis har direkte sammenheng med alkohollovens formål. I Ot. prp. nr. 7 (1996-97) er den alminnelige straffelov ikke spesielt nevnt i forbindelse med dette, men det er uttalt at alkoholpolitikken ikke kan ses løsrevet fra andre samfunnsmessige forhold, og at vurderingene av om bevilling skal gis, bør basere seg på en bred vurdering av alle relevante forhold. Som eksempel på andre relevante hensyn nevnes "andre samfunnsinteresser". Hensynet til at vi vil ha et samfunn fritt for etnisk diskriminering, og sannsynligheten for at bevillingshaver vil overholde bestemmelser i forhold til dette, er etter Sosial- og helsedepartementets oppfatning en slik interesse. Kommunen må for eksempel kunne undersøke og legge vekt på opplysninger om etnisk diskriminering ved steder som bevillingssøker tidligere har hatt ansvar for, om vedkommende har vært anmeldt for vold som kan ha vært rasistisk motivert eller lignende, før den tar stilling til bevillingssøknaden.

Dersom søknaden gjelder bevilling i forbindelse med at eksisterende bevillingsperiode utløper, kan kommunen ha opplysninger om etnisk diskriminering ved det aktuelle stedet, og legge avgjørende vekt på dette. En dom, kommunens egne kontrollrapporter, anmeldelser, etterforskning, reportasjer i medier mv. kan danne grunnlag for å avslå en søknad.

4.1.1 Vilkår for skjenkebevilling

Det kan settes vilkår om at stedet har godkjent dørvakt for at skjenkebevilling innvilges. Dette er ikke sagt direkte i alkoholloven, men må følge av at det i henhold til § 4-3 kan settes vilkår i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler. Krav om godkjent dørvakt har saklig sammenheng med bevillingen som gis, ved at det kan bidra til å avverge skadevirkninger som bevillingen kan få (ro og orden), og fordi det kan lette kontrollen med bevillingen.

4.1.2 Skjenkekontrollen

Kommunen har ansvaret for kontroll med bevillingshaverens utøvelse av skjenkebevilling. I utgangspunktet er kontrollørens oppgave å kontrollere hvordan skjenkingen av alkoholholdig drikk utøves. Dette er likevel ikke til hinder for at kommunen pålegger skjenkekontrollen også å rapportere om etnisk diskriminering ved skjenkestedene. Kommunene kan skolere kontrollørene om problemet og sørge for opplæring i hvordan kontroll av særlig adgangspraksis kan utføres med tanke på å oppdage eventuell diskriminering. Kommunen kan pålegge skjenkekontrollen å vie dette særlig oppmerksomhet, og lage rutiner knyttet til kontroll av adgangspraksis ved serveringsstedene. Opplysninger fra skjenkekontrollen kan være viktig som dokumentasjon, og være en del av bevismaterialet i en sak om brudd på straffelovens forbud mot diskriminering. Det er videre bakgrunnsmateriale når bevillingsperioden utløper og kommunen skal vurdere en ny søknad om skjenkebevilling fra den aktuelle bevillingshaveren. Det er dessuten vesentlig som informasjon om eier og andre som har sentrale posisjoner i virksomheten, dersom disse også er sentrale i nye virksomheter som søker bevilling.

4.2 Inndragning av skjenkebevilling

Alkoholloven § 1-8 første, tredje og fjerde ledd sier hvilke forhold som kan være grunnlag for inndragning av kommunale bevillinger. Bevillingen kan blant annet inndras dersom bevillingshaver ikke overholder bestemmelser gitt i alkoholloven eller forskriftene til den, og dersom bevillingshaver overtrer bestemmelser gitt i, eller med hjemmel i annen lov, når bestemmelsene kan knyttes til alkohollovens formål.

Etnisk diskriminering gir ikke alene grunnlag for inndragning av skjenkebevilling etter alkoholloven.

5 Oppsummering

Ovenfor er det pekt på de virkemidlene som gjeldende rett gir politi og kommuner i arbeidet med å bekjempe etnisk diskriminering ved utesteder.

Følgende virkemidler er særlig viktige i denne sammenhengen:

  • Politi og påtalemyndighet bør prioritere anmeldelser om etnisk diskriminering, og gjennomføre rask og effektiv etterforskning av anmeldelsen, i henhold til riksadvokatens direktiver.
  • Bevillingsmyndigheten bør ha etnisk diskriminering som vurderingstema, og undersøke søkers vandel med henblikk på etnisk diskriminering eller rasisme ved behandling av søknad om serverings- og skjenkebevilling.
  • Bevillingsmyndigheten og politiet bør samarbeide i saker om etnisk diskriminering ved utesteder.
  • Når politiet finner det påkrevet, skal det ved serveringsstedet holdes ordensvakt (dørvakt), godkjent av politiet. Politimesteren vurderer om et serveringssted skal pålegges å ha godkjent ordensvakt etter denne bestemmelsen.
  • Det bør holdes kurs for ordensvakter (dørvakter). Etnisk diskriminering skal være tema på disse.
  • Bevillingsmyndigheten bør stille krav om ordensvakt(dørvakt) som vilkår for skjenkebevilling.
  • Kommunen kan bestemme at skjenkekontrollører skal kontrollere adgangspraksis med henblikk på om denne er diskriminerende.
  • Bevillingsmyndigheten kan intensivere kontrollen ved opplysninger om diskriminering.
  • Serveringslovens mulighet til tilbakekallelse av bevilling bør brukes aktivt.
  • Politiets mulighet til å trekke tilbake godkjenning av ordensvakt bør brukes aktivt.