Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kongelig resolusjon - Forskrift om endring av forskrift av 12. september 2003 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse

Kongelig resolusjon - Forskrift om endring av forskrift av 12. september 2003 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse

Fiskeri- og kystdepartementet KONGELIG RESOLUSJON

Konstituert statsråd: Dag Terje Andersen

Ref.nr

Saksnr. 200600063

Dato 22.12.06

Forskrift om endring av forskrift av 12. september 2003 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse

  1. Innledning

Den 23. juni 2006 sendte Fiskeri- og kystdepartementet ut høringsnotat med forslag om endring av forskrift av 12. september 2003 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse. Høringsfrist ble satt til 22. september 2006.

Ordningen med leveringsvilkår for torsketrålere bygget tidligere utelukkende på individuelle konsesjonsvilkår, fastsatt i forbindelse med kjøp av fartøy, godkjennelse av eierendringer i foretak som eide fiskefartøy eller i lignende situasjoner, og har sitt utgangspunkt i utviklingen av filet- og fryseindustrien i Nord-Norge.

Forskriften av 12. september 2003 om leveringsplikt bygger på individuelle vilkår, men regulerer en del forhold som har vært problematiske i forholdet mellom fartøyeiere og landindustri ved gjennomføring av leveringsplikten. Dette gjelder omfanget av leveringsplikten, jf forskriftens § 4, fastsetting av pris, jf forskriftens § 5 og leveringssted for fangst omfattet av leveringsplikten og ansvaret for transportkostnader når lossing skjer på annet sted enn ved kjøpers anlegg, jf § 6.

Forskriften omfatter fartøy som eieren er tildelt torsketråltillatelse for og hvor det var stilt leveringsvilkår i et vedtak fra myndighetene. Den gjelder i tillegg torsketrålere som eies av fiskeindustribedrift på grunnlag av dispensasjon fra deltakerlovens bestemmelser om at bare aktive fiskere kan eie fiskefartøy selv om det ikke er stilt slikt leveringsvilkår som en del av konsesjonsvilkårene, jf forskriftens § 2.

Disse fartøyene skal tilby fangsten til den bedriften eller til bedrifter på det stedet som er utpekt i de individuelle vilkår, jf forskriftens § 3 første ledd. Dersom den/de som får dette første tilbudet ikke ønsker å kjøpe råstoffet, skal det utbys til godkjente anlegg som driver bearbeiding av fisk innenfor en definert region, jf § 3 annet ledd. Dette omtales som en sekundær leveringsplikt. Først dersom ingen i regionen ønsker å kjøpe råstoffet, kan det omsettes fritt.

For å sikre at det er bedrifter som faktisk bearbeider hvitfisk som får fortrinnsrett til å kjøpe fangsten, praktiseres forskriftens § 3 slik at aktuelle anlegg må være godkjent for produksjon i henhold til minst en av følgende av Mattilsynets produksjonskoder:

  • kode 2 filetering
  • kode 3 frysing
  • kode 4 videreforedling av frosne varer (panering/fritering)
  • kode 5 røyking
  • kode 6 tørrfisktilvirkning
  • kode 7 saltfisketilvirkning
  • kode 9 klippfisktilvirkning.

Anlegg som er godkjent bare for ferskfiskpakking vil således falle utenfor.

Antallet fartøy som er omfattet av leveringsplikt for hele eller deler av sin kvote vil variere, på bakgrunn av utskiftinger, bruk av strukturordninger og rederikvoteordningen. I 2006 var det 34 fartøy med leveringsplikt for hele eller deler av sin kvote (bruk av strukturordninger eller rederikvoteordningen kan innebære at det blir pålagt leveringsplikt på en tilleggskvote, selv om det ikke er leveringsplikt for fartøyets grunnkvote).

Disse 34 fartøyene ble tildelt en kvote tilsvarende 48,88 kvotefaktorer, av totalt 90,698 kvotefaktorer i torsketrålgruppens fiske etter torsk nord for 62°N dette året. Leveringsplikten omfatter således i utgangspunktet noe over halvparten av torsketrålernes gruppekvote i torskefisket. Som en følge av at leveringsplikten i henhold til forskriftens § 4 fra og med 2004 ble redusert til 80 % av torskefangsten for den enkelte, omfattet den reelle leveringsplikten likevel bare ca 43 % av trålernes torskekvote dette året. Dette utgjorde, også skalert ned i forhold til 80 prosentsregelen, 12,5 % av den totale torskekvoten dette året.

Etter at 2003-forskriften etablerte en del nye regler rundt leveringsplikten, har Fiskeridirektoratet gjennomført kontroll av hvordan reglene ble etterlevd i 2004. Denne kontrollen resulterte i at det ble gitt advarsler til tre rederi. Tilsvarende kontroll gjennomføres også for 2005.

Kontrollen tar utgangspunkt i de formelle reglene, slik de følger av individuelle vilkår og forskriftens bestemmelser.

  1. Fiskeriforsknings evaluering

Fiskeriforskning har, etter oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet gjennomført en evaluering av ordningen slik den virket i 2004.

Fiskeriforskning har i rapportens sammendrag påpekt følgende:

Om råstoffets beskaffenhet:

  • halvparten av torsken fra trålere med leveringsplikt var ombordfryst i 2004
  • jo yngre fartøy, desto mer ombordfryst råstoff
  • ombordfryst råstoff oppnår gjennom auksjonsomsetning høyere pris enn ferskt råstoff
  • andelen ombordfryst råstoff varierer svært mye fra rederi til rederi, også innenfor samme konsern.

Om leveringspliktige fartøys sesongprofil:

  • råstoffstrømmen fra trålere med leveringsplikt bidrar i liten grad til å utjevne svingningene generert av kystflåten
  • sesongprofilen på landingene varierer mye fra rederi til rederi
  • gamle fartøy som leverer ferskt råstoff har jevnest sesongprofil
  • trålere med og uten leveringsplikt har forskjellig fangstmønster.

Om lønnsomhet i fartøyleddet:

  • god lønnsomhet i fartøyleddet er avhengig av at kvoten tas, at kvotegrunnlaget er størst mulig, at fangstkostnadene minimeres og at man oppnår høyest mulig pris for fangsten
  • ombordfryst torsk er bedre betalt enn fersk torsk
  • salt- og klippfiskproduksjon er den anvendelsen som forsvarer høyest pris på ombordfryst torsk
  • filétindustri i lavkostland vinner i konkurransen om liten og mellomstor ombordfryst torsk

Om lønnsomhet i den tilgodesette fiskeindustrien:

  • tilgodesette bedrifter er fremdeles i stor grad filétprodusenter
  • disse bedriftene har høyere sysselsettingsgrad enn de bedriftene i Nord-Norge som ikke er tilgodesett gjennom leveringsplikten, og står for halvparten av sysselsettingen i nordnorsk hvitfiskindustri
  • de har høyere gjeldsandel enn de øvrige bedriftene, men større finansielle ressurser
  • de har lavere verdiskaping pr ansatt, og lavere lønnsomhet.

Fiskeriforskning konkluderer med at ordningen med leveringsvilkår er komplisert å administrere, og at den er under et sterkt press forårsaket av strukturelle, teknologiske og markedsmessige endringer. Dette presset oppstår som følge av at de begunstigede bedriftene, av ulike årsaker, ikke er i stand til å betale den beste prisen for råstoffet. Effektiv fartøydrift og merpris som oppnås på fryst råstoff møter ikke filetbedriftenes ønske om ferskt råstoff. Problemene gjør seg sterkes gjeldende når bedrifter som er tilgodesett med leveringspliktig råstoff er perifer til driften av trålerne, og er minst når det er samme eier til fartøy og foredlingsvirksomhet.

  1. Nærmere om bakgrunnen for høringsforslagene

Fiskeriforsknings rapport viser at ordningen ikke fungerer i henhold til de opprinnelige forventninger. Forslagene i høringsnotatet ble utformet på denne bakgrunn, samt på grunnlag av de erfaringer man for øvrig har gjort med praktiseringen av ordningen. Siktemålet var å finne fornuftige løsninger for hvordan den delen av fiskeressursene som skal være underlagt leveringsplikt, kan bidra til sysselsetning i distriktene og dermed realisere en distriktspolitisk og samfunnsmessig gevinst selv om kortsiktige markedsforhold innebærer at en annen anvendelse i øyeblikket synes mer lønnsom for fartøyleddet isolert sett.

De foreslåtte endringene innebar en innskjerpelse av vilkårene knyttet til leveringsplikten.

De tiltakene som ble drøftet og foreslått i høringsnotatet, var i det alt vesentlige fartøyrelatert. Det skyldes at ordningen som sådan i det alt vesentlige retter seg mot fartøyleddet. Målsetningen med forslagene er imidlertid industrirelatert, idet formålet er å sikre at mer råstoff faktisk går til industribedrifter og der danner grunnlag for sysselsetting, produktutvikling og langsiktig markedsarbeid.

  1. Høringsforslagene

Departementet foreslo følgende i høringsnotatet:

  1. Leveringsplikten endres fra en tilbudsplikt til en salgsplikt, i de tilfellene hvor det er samme eier både til fartøyet og landbedriften, uansett om eierskapet til fartøyet ligger i det foretaket som også driver industrivirksomheten eller om dette er organisert som atskilte foretak med samme bakenforliggende eier (person eller foretak).
  1. Landbedriften pålegges en bearbeidingsplikt for råstoff som kjøpes gjennom leveringspliktordingen og plikt til å legge til rette for sporing av råstoffet gjennom produksjonsprosessen. Sanksjonen mot brudd på en slik bearbeidingsplikt vil være at bedriften ikke lenger får krav på å bli tilbudt råstoff i henhold til reglene for ordningen, verken i kraft av individuelle vilkår eller den sekundære regionale leveringsplikten.
  1. Leveringsplikten utvides til å gjelde 100% av fangsten av torsk og hyse nord for 62°N.
  1. Det foretas en rydding i ordningen, ved at
    • alternativ leveringsplikt i de individuelle vilkårene blir tatt bort (”Båtsfjord, evt. Øst-Finnmark”), idet dette er dekket av den sekundære leveringsplikten
    • formuleringene i individuelle vilkår harmoniseres også for så vidt leveringspliktens omfang
    • det åpnes for endringer i vilkårene i de tilfellene hvor leveringsplikten er rettet mot steder eller kommuner hvor det ikke lenger finnes bedrifter som oppfyller bearbeidingskravet, i samsvar med retningslinjer skissert i notatet
  1. Det stilles krav om en halvårlig plan for drift og levering, hvor det skal fremgå at planen er satt opp i samråd med den eller de begunstigede bedriftene og om partene er overens om planen.
  2. Ervervstillatelser og torsketrålkonsesjoner skal kalles tilbake når forutsetningene som tillatelsene bygger på, ikke lenger er til stede, herunder ved nedleggelse eller nedbygging av landindustrien og ved brudd på bearbeidingsplikten.
  1. Grunnlaget for referanseprisen endres til gjennomsnittet av oppnådde priser for tilsvarende fisk (fersk eller fryst) på auksjon eller ved annen omsetning i Finnmark, Troms og Nordland de siste to ukene før salget finner sted.

I forhold til pkt 3 ba departementet særskilt om en vurdering de praktiske problemstillingene knyttet til bifangst av torsk i seifisket, når dette fisket foregår langt sør i reguleringsområdet.

  1. Høringsuttalelsene

Det er mottatt uttalelser fra 19 høringsinstanser som i varierende grad har kommentert høringsforslagene. I tillegg har departementet mottatt 10 uttalelser fra enkelte kommuner og foretak. Disse er gjennomgått, men det er ikke henvist til dem.

  1. Til forslaget om at leveringsplikten endres fra en tilbudsplikt til en salgsplikt, i de tilfellene hvor det er samme eier både til fartøyet og landbedriften,

Finnmark fylkeskommune støtter forslaget, Troms fylkeskommune mener 100 % salgsplikt er for omfattende, mens Nordland fylkeskommune ikke uttaler seg.

Norges Fiskarlag mener forslaget slik det er utformet vil føre til store og alvorlige konsekvenser. Norges Råfisklag, SUROFI, Norsk Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund, Norsk Sjømanns forbund, Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL), Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen og Innovasjon Norge går i mot salgsplikt.

Motstanden går i vesentlig grad ut på at en salgsplikt for torsk og hyse vil svekke driftsmulighetene, føre til økte kostnader og svekke økonomisk bærekraft for så vel fartøy som fiskeindustri. Dertil anføres at det hele tiden er et løpende behov for å bytte råstoff med andre bedrifter, og at en vesentlig del hyse eksporteres ubearbeidet og fryst for i det hele tatt å få verdier ut av den. Salgsplikt betyr således et unødig og kostnadskrevende merarbeid da man likevel må videreselge/bytte en del av fangsten.

En annen konsekvens av salgsplikt, er at denne vil hindre ferskfisktrålerne å delta i seifiske på Mørebanken. Det er umulig å drive dette fisket og samtidig å levere bifangst av torsk og hyse i nord.

FHL legger vekt på at leveringspliktig råstoff bare utgjør en liten del av den norske råstoffbasen. Salgsplikt i kombinasjon med bearbeidingsplikt svekker bedriftenes konkurransekraft, reduserer bedriftenes mulighet til spesialisering og lokalt samarbeid om råstoffet. FHL fremhever videre at ingen er tjent med å måtte selge råstoff til egen bedrift som man ikke kan nyttiggjøre på en regningssvarende måte.

Fra en kontrollmessig synsvinkel mener Fiskeridirektoratet at en salgsplikt som omfatter 100 % torsk og hyse, isolert sett vil forenkle direktoratets årlige kontroll betraktelig. For ytterligere å forenkle kontrollen, foreslår direktoratet at det på sluttseddelen må kunne krysses av at det er leveringspliktig fangst som omsettes.

  1. Til forslaget om å pålegge landbedriften en bearbeidingsplikt for råstoff som kjøpes gjennom leveringspliktordingen og plikt til å legge til rette for sporing av råstoffet gjennom produksjonsprosessen.

Departementet ba høringsinstansene spesielt kommentere bearbeidingsplikt for hyse.

Mens Finnmark og Troms fylkeskommune er enig i at alt råstoff som kjøpes gjennom leveringspliktordningen skal bearbeides, mener Nordland fylkeskommune at denne bør begrenses til 70 %.

Næringsorganisasjonene har en mer differensiert oppfatning av bearbeidingsplikt enn salgsplikt. Flertallet av høringsuttalelsene viser likevel at bearbeidelsesplikt for alt råstoffet en tråler leverer, ikke er gjennomførbart. Det hevdes at det vil være en uoverkommelig og umulig oppgave for de bedriftene som eier trålere og som pålegges salgsplikt, å ha kapasitet og lønnsomme produktalternativer til å motta og bearbeide all fisk i egen regi. En filetbedrift kan ikke utnytte all fisk, verken pga størrelse eller art, samtidig som det for enkelte tilgodesette bedrifter ikke er aktuelt å benytte fryst fisk. Det fremgår videre at produksjonsplikt for hyse er regningssvarende for kun en liten andel av det som fiskes og for bare noen bedrifter. Norges Fiskarlag er enig i at det innføres en generell bearbeidingsplikt for leveringspliktig råstoff, men at bearbeidingskravet må håndheves smidig. Samtidig må tilgodesette bedrifter, herunder bedrifter som også eier fartøy, kunne si fra seg råstoff man ikke har behov for. FHL foreslår at hyse holdes utenfor og bearbeidingsplikt for torsk begrenses til 50 %. Dersom leveringsplikten endres til konsernnivå, kan bearbeidelsesplikten økes til 70 %.

  1. Til forslaget om å utvide leveringsplikten til å gjelde 100 % av fangsten av torsk og hyse nord for 62°N.

Troms fylkeskommune uttaler seg ikke, Nordland fylkeskommune reserverer seg til ”når forutsetningene ligger til rette for det”, mens Finnmark fylkeskommune støtter forslaget. Det er også foreslått at sei skal omfattes av leveringsplikten. Enkelte høringsinstanser har foreslått leveringsplikt for alle andre fiskeslag/bifangst som følger med en trålers fangst.

Et klart flertall av næringsaktørene, er i mot forslaget og mener at det ikke er på denne måten råstofflyten sikres. Ingen landanlegg kan utnytte alt råstoff en tråler lander i sin produksjon, og dermed må deler av fangsten enten selges videre eller man må si den fra seg. FHL anfører at leveringspliktens omfang verken kan øke i størrelse eller for så vidt gjelder art. FHL fremhever at det er tiltak som bidrar til å styrke næringens konkurransekraft som gir overlevelses- og utviklingsmuligheter. Innskjerping av leveringsplikten vil bare ha marginale forbedringsmuligheter, om noen.

  1. Til forslaget om revisjon av de individuelle leveringsvilkårene ved at
  • alternativ leveringsplikt i de individuelle vilkårene blir tatt bort (”Båtsfjord, evt. Øst-Finnmark”), idet dette er dekket av den sekundære leveringsplikten
  • formuleringene i individuelle vilkår harmoniseres også for så vidt leveringspliktens omfang
  • det åpnes for endringer i vilkårene i de tilfellene hvor leveringsplikten er rettet mot steder eller kommuner hvor det ikke lenger finnes bedrifter som oppfyller bearbeidingskravet, i samsvar med retningslinjer skissert i notatet.

Ingen av høringsinstansene er i mot dette. Fylkeskommunene fremholder at de må høres før leveringsplikt til fordel for nedlagt anlegg eller sted uten virksomhet lenger, endres. Norsk Sjømannsforbund anfører at ingen leveringsplikt bør gjelde mindre enheter enn regioner. Norges Fiskarlag mener at vilkår om levering av ferskt råstoff i forbindelse med fremtidige utskiftninger krever en juridisk vurdering som gir fartøyeierne svar på hvilke rettigheter de har i forhold til endringer av en så omfattende karakter. Av kontrollmessige hensyn foreslår Fiskeridirektoratet at den foreslåtte salgsplikten for industrieide trålere tas inn i konsesjonsvilkårene.

  1. Til forslaget om en halvårlig plan for drift og levering, hvor det skal fremgå at planen er satt opp i samråd med den eller de begunstigede bedriftene og om partene er enige om planen.

Flertallet er enige i forslaget om å etablere større kontakt mellom fisker og kjøper. FHL er positive til halvårsplaner. Ellers reageres det på tidshorisonten og på at slik kontakt skal forskriftsfestes. På grunn av den store usikkerhet som ligger på råstoffsiden, anføres at det vil være vanskelig å ha klare planer så lang tid i forveien. Norges Fiskarlag viser til at reguleringer av fisket gjennom året gjør det nødvendig å ha en fleksibilitet til å endre fisket, mens Norges Råfisklag bemerker at endringer i driftskostnader og råstoffpriser vil påvirke adferden så vidt sterkt at selve planleggingen kan bli illusorisk.

  1. Til forslaget om tilbakekall av tillatelser når forutsetningene som tillatelsene bygger på, ikke lenger er til stede, herunder ved nedleggelse eller nedbygging av landindustrien og ved brudd på bearbeidingsplikten.

Fylkeskommunene som uttaler seg om dette forslaget, er positive. I uttalelsene fra næringens organisasjoner fremheves at tilbakekall av konsesjoner vil ha stor innflytelse ikke bare på fartøyeier, men også mannskap og finansieringsinstitusjoner. Fiskeridirektoratet anfører at før dette virkemiddelet tas i bruk, må det drøftes nærmere hvordan ulike typer brudd skal vurderes.

  1. Til forslaget om å endre grunnlaget for referanseprisen

FHL vil opprettholde dagens prisfastsettelse. Ingen av fylkeskommunene uttaler seg om spørsmålet. Norges Fiskarlag uttaler at også pris som oppnås i Vest-Norges og Sunnmøre og Romsdals Fiskesalgslag må inngå i beregningen av prisen, mens Sunnmøre og Romsdals Fiskesalgslag også vil at fangster underlagt leveringsplikt- og distriktskvoteordningen holdes utenfor. Flertallet av de andre som har uttalt seg, støtter forslaget.

  1. Departementets vurdering

Innskjerpelsen av leveringsvilkårene var ment å skulle styrke råstofftilførselen og således sikre lokal virksomhet og derigjennom arbeidsplasser.

De innkomne høringsuttalelsene viser at fylkeskommuner og næringens aktører har ulike fokus. De kommunale organer har nærmest utelukkende et distriktsfokus, mens næringen fokuserer på industriens muligheter til å oppnå lønnsomhet i en industri som er preget av sterk konkurranse og med et krevende marked. På tross av at leveringsbetingelsene har sin bakgrunn som distriktspolitisk virkemiddel, må ordningens utforming likevel bygge på enkeltforetaks krav til økonomiske rammebetingelser som sikrer mulighet for lønnsomhet.

  1. Til forslaget om atleveringsplikten endres fra en tilbudsplikt til en salgsplikt, i de tilfellene hvor det er samme eier både til fartøyet og landbedriften.

Samme eier både til fartøy og landbedrift vil si at eierskapet til fartøyet ligger i det foretaket som også driver industrivirksomheten eller også om dette er organisert som atskilte foretak med samme bakenforliggende eier (person eller foretak). Eier av fartøy vil si den som direkte eller indirekte gjennom foretak, innehar mer enn 50 % av eierandelene i et fiskefartøy.

Høringsuttalelsene viser at salgsplikt ikke har den positive effekten som antatt i høringsnotatet. Salgsplikt innebærer blant annet at råstoff som ikke kan benyttes eller ikke kan benyttes på en regningssvarende måte, må kjøpes av bedriften. Departementet er enig i at dette ikke bidrar til å styrke lønnsomheten og således kan virke mot sin hensikt.

Det pålegges ingen plikt til å selge alt råstoff fra egne trålere til egne anlegg. Forskriftens bestemmelse om tilbudsplikt opprettholdes.

  1. Til forslaget om å pålegge landbedriften en bearbeidingsplikt for råstoff som kjøpes gjennom leveringspliktordningen og plikt til å legge til rette for sporing av råstoffet gjennom produksjonsprosessen.

Bakgrunn for forslaget er at mulighet for å ta imot leveringspliktig råstoff for direkte videresalg gir svært liten sysselsetning og innebærer en ren overføring av verdi fra fartøyet til bedriftens eier, uten at dette bidrar til noe annet enn som en styrking av bedriftens finansielle posisjon.

Bearbeidelsesplikt følger naturlig av formålet med leveringspliktordningen. Bearbeidelsesplikt for alt råstoff som landes reduserer mulighetene for spesialisering. Likeledes hindrer full bearbeidelsesplikt salg eller bytte av råstoff mellom bedrifter som tidvis er nødvendig ut fra behov, kompetanse og kapasitet. Det er kun en liten andel av landet hyse som er lønnsomt å bearbeide.

Departementet finner det derfor riktig å pålegge en begrenset bearbeidelsesplikt. 70 % av torskefangstene omfattet av leveringsplikten skal bearbeides.

Hyse unntas fra bearbeidingsplikten.

De bedriftene som ønsker å oppnå fordelen som ligger i tilgang på råstoff fra leveringsplikten, skal legge til rette for den nødvendige kontroll gjennom sporing av råstoffet gjennom produksjon og salg. I medhold av § 8 siste ledd kan Fiskeridirektoratet gi regler om hvordan dette skal følges opp.

Så lenge målsetningen om aktivitet på land blir realisert, har departementet uttalt at det bør være opp til bedriften selv å velge den produksjonsform man ønsker, innenfor rammen av de produksjonsformene som hittil har vært lagt til grunn. Dette gir bedriftene mulighet for fleksibilitet, og dermed til å kunne velge ulike produksjonsformer i ulike perioder og å kombinere ulike produkttyper, avhengig av markedssituasjonen til enhver tid og avhengig av den enkelte produsents muligheter for markedsutvikling og merkevarebygging.

Forskriftens § 3 praktiseres slik at tilgodesette anlegg må være godkjent for produksjon i hht minst en av følgende av Mattilsynets produksjonskoder:

  • kode 2 filetering
  • kode 3 frysing
  • kode 4 videreforedling av frosne varer (panering/fritering)
  • kode 5 røyking
  • kode 6 tørrfisktilvirkning
  • kode 7 saltfisketilvirkning
  • kode 9 klippfisktilvirkning.

Ren ferskfiskpakking faller således utenfor.

I høringsnotatet ble det foreslått å ta ut produksjonskode 3 – frysing. Denne koden innebærer at man har adgang til å fryse inn produserte varer. Produksjonsformen har ingen selvstendig betydning som kriterium for bearbeiding. Det er ingen motstand mot forslaget og produksjonskode 3 – fjernes fra listen over produksjonskoder som aksepteres som dokumentasjon for at det dreier seg om anlegg som driver bearbeiding.

  1. Til forslaget om å utvide leveringsplikten til å gjelde 100 % av fangsten av torsk og hyse nord for 62°N.

Enkelte høringsinstanser fremmet forslag om leveringsplikt for sei og for bifangst. Da dette ikke har vært en del av departementets forslag og høringsinstanser ikke har fått anledning til å kommentere det, blir det ikke vurdert nærmere.

Det fremlagte forslaget har ikke tilslutning fra høringsinstansenes flertall.

Forskriften § 4 endres ikke. Omfanget av leveringsplikten skal fortsatt være 80 % torsk og 60 % hyse.

  1. Til forslaget om revisjon av de individuelle leveringsvilkårene.

Leveringspliktordningen har utviklet seg over tid, og har ført til en del utilsiktede ulikheter og mindre praktiske løsninger som det bør ryddes opp i.

Endring av individuelle vilkår

For det første vil departementet fjerne det som kan omtales som en alternativ leveringsplikt i de individuelle vilkårene. Dette dreier seg om noen tilfeller først og fremst i Finnmark, hvor det er fastsatt leveringsplikt til et bestemt sted og deretter lagt til for eksempel ”eventuelt Øst-Finnmark”. Dette tillegget er unødvendig etter innføringen av en sekundær regional leveringsplikt gjennom forskriften av 2003.

For det andre vil det bli foretatt noen mindre justeringer i de individuelle vilkårene, for å harmonisere utformingen av disse. Dette gjelder for eksempel noen tilfeller hvor leveringsvilkåret går ut på at man ”hovedsakelig” skal levere fangsten til bedrifter i en viss kommune samt de tilfellene hvor det fremgår at ”all fangst” skal leveres. Ettersom 2003-forskriften nå regulerer omfanget av leveringsplikten, og forskriften går foran de individuelle vilkårene, vil et slikt vilkår nå først og fremst være egnet til å forvirre. Spørsmålet om leveringspliktens omfang bør i de individuelle vilkårene som hovedregel kunne erstattes av en henvisning til forskriften.

Endring av vilkår knyttet til steder uten bearbeidingsvirksomhet

For det tredje vil departementet gå gjennom leveringsvilkårene med sikte på å identifisere tilfeller hvor leveringsplikten er rettet mot steder eller kommuner hvor det ikke lenger finnes bedrifter som driver bearbeidingsvirksomhet som oppfyller de kravene som settes, jf. blant annet Mattilsynets produksjonskoder. Samtidig tas det også sikte på å identifisere tilfeller hvor navngitte bedrifter er begunstiget, og hvor aktiviteten er nedlagt eller man ikke lenger driver bearbeiding som oppfyller ovennevnte krav.

En opprettholdelse av leveringsvilkåret i slike tilfeller innebærer at den formelle primære leveringsplikten på sett og vis blir holdt i beredskap, og at aktuelle fartøy i mellomtiden må tilby fangsten i henhold til 2003-forskriftens subsidiære leveringsplikt. Råstoffet vil dermed forbeholdes foredlingsbedrifter i regionen, for eksempel Øst-Finnmark, men samtidig være tilgjengelig dersom noen ønsker å starte opp virksomhet på det aktuelle stedet.

Ulempen med en slik videreføring er først og fremst knyttet til manglende forutberegnelighet for fartøyeieren, og at det reduserer effekten av leveringsvilkåret. Disse tilfellene er også med å komplisere ordningen, og gjør det vanskeligere å se hvordan den fungerer.

Departementet anser det som hovedregel for ønskelig å endre leveringsvilkårene i slike tilfeller. Begrunnelsen er hovedsakelig at når man først har underlagt en viss andel av råstoffet leveringsvilkår, så bør man se til at ordningen blir utformet slik at den i størst mulig grad dirigerer råstoff til aktive bearbeidingsbedrifter. Det blir for snevert å se det slik at hvert sted eller hver kommune som i dag er tilgodesett gjennom leveringsvilkår, skal ha et krav på å få opprettholde denne situasjonen uansett hvordan utviklingen i kommunen har vært og som en fremtidig ”reserve” for det tilfelle at det blir startet ny foredlingsvirksomhet. Fokus bør hele tiden være hvordan ordningen kan gi størst mulig sysselsetningsmessig effekt, her og nå.

Det er også et moment at slike endringer medvirker til å rydde opp i og forenkle ordningen. Dette vil blant annet gjøre det mindre ressurskrevende å kontrollere hvorvidt leveringsvilkårene blir etterlevd.

Retningslinjer for endring av disse leveringsvilkårene:

  • dersom det dreier seg om fartøyeiere som har egne fiskeforedlingsbedrifter innenfor samme region, slik regionene er definert i 2003-forskriftens § 3, vil leveringsplikten bli flyttet til denne bedriften. Dette på bakgrunn av at leveringspliktens positive effekter lettest oppnås i de tilfellene hvor fartøyeier og bedriftseier er den samme,
  • dersom dette ikke er tilfelle, vil leveringsplikten bli endret til å gjelde kommunen hvis det finnes andre steder i kommunen med aktive bedrifter, eller bli flyttet til nærmeste kommune i regionen hvor det finnes aktuelle fiskeforedlingsbedrifter som ikke har egne fartøy med leveringsplikt og heller ikke er tilgodesett ved leveringsplikt pålagt andres fartøy,
  • dersom det dreier seg om flere konsesjoner med leveringsplikt, bør departementet vurdere nærmere hvordan leveringsplikten kan omarrangeres for å gi et best mulig distriktspolitisk og samfunnsmessig resultat.

Det vil være naturlig med et samarbeid mellom fartøyeieren, vedkommende kommune og fylkeskommune og departementet i disse tilfellene, særlig i situasjonen omhandlet i siste strekpunkt.

Det understrekes likevel at det ikke behøver være en automatikk i slike endringer, og at det i enkelte tilfeller kan være formålstjenelig å se an situasjonen før det blir gjort endringer. Dette bør derfor vurderes konkret, ut fra omstendighetene i det enkelte tilfellet.

De endringene som er foreslått, vil bli gjennomført ved endringer i de individuelle leveringsvilkårene. Dette vil bli fulgt opp i forhold til den enkelte konsesjon og det enkelte rederiet. Departementet anser at disse endringene vil kunne gjennomføres i form av enkeltvedtak innenfor rammen av den alminnelige forvaltningsrettslige adgangen til omgjøring av tidligere vedtak, når omgjøringen ikke er til skade for den som vedtaket retter seg mot. Den som vedtaket retter seg mot er i disse tilfellene det rederiet som er tildelt konsesjonen. Dersom man etter en konkret vurdering skulle komme til at det ikke er forvaltningsrettslig adgang til omgjøring i enkelttilfeller, vil dette eller disse eventuelt bli fulgt opp når det skal utstedes ny konsesjon på grunn av utskifting av fartøyet eller salg av fartøyet for fortsatt drift.

  1. Til forslaget om en halvårlig plan for drift og levering, hvor det skal fremgå at planen er satt opp i samråd med den eller de begunstigede bedriftene og om partene er enige om planen.

Det er et mindre antall fiskereide fartøy med leveringsplikt for hele eller deler av kvotene av torsk og hyse nord for 62°N. Det er også enkelte industribedrifter som eier fartøy med leveringsplikt til andre enn seg selv. De fiskereide fartøyene med leveringsplikt og de industrieide med leveringsplikt til andre enn eierens egen bedrift, representerer på mange måter den situasjonen hvor problemene knyttet til leveringsplikten fremstår tydeligst.

Så lenge det ikke er andre bånd mellom fartøyeier og landanlegg enn nettopp leveringsvilkåret, står denne konstellasjonen i en helt annen posisjon for så vidt gjelder muligheten til å effektivisere samhandlingen mellom fangstledd og produksjonsledd enn hva situasjonen vil være der hvor det er samme eier både i fangst- og produksjonsledd.

For at leveringsvilkårene skal få den tilsiktede virkning er det nødvendig at kontakten mellom kjøper og selger bedres. Uten direktiver kan det bli vanskelig å lykkes.

Forpliktende halvårsplaner vil i følge høringsuttalelsene ikke få den tilsiktede virkning fordi det er for mange usikre faktorer. Departementet mener likevel at det er nødvendig å sikre at kontakt mellom kjøper og selger etableres. Det settes krav om obligatorisk kontakt mellom fartøyeier og tilgodesette bedrifter, med plikt om ny kontakt ved avvikende planforutsetninger hos en eller begge parter. Fartøyeier med leveringsplikt skal, slik departementet foreslo i høringsnotatet, ta kontakt med tilgodesette bedrifter og sette opp en plan for drift og levering for et halvt år av gangen. Av denne planen skal det fremgå når man tar sikte på å fiske og til hvem man tar sikte på å selge fangsten, og det skal fremgå at planen er satt opp i samråd med den eller de bedrifter som er begunstiget gjennom leveringsvilkåret.

Slike planer vil bli krevd innsendt til Fiskeridirektoratets regionkontor i den regionen hvor den begunstigede bedriften er lokalisert, innen utløpet av november for første halvår i påfølgende år og innen utløpet av mai for annet halvår.

Ved avvikende planforutsetninger hos en eller begge parter, skal det opprettes ny kontakt.

Dersom fartøyeieren og bedriften ikke er overens om planen, skal også dette fremgå. I slike tilfeller vil fiskerimyndighetene, representert ved Fiskeridirektoratets regionkontor, kunne innkalle partene og den aktuelle kommunen til et drøftingsmøte, for å se hvorvidt det kan gjøres endringer i planen som er akseptable både for fartøyeieren og bedriften.

For de tilfellene hvor leveringsplikten gjelder hele fylker (”Finnmark”), flere fylker (”Nordland eller Finnmark”) samt det ene tilfellet hvor leveringsplikten gjelder ”Nord-Norge”, vil det vanskelig kunne kreves at fartøyeieren har satt opp en slik drifts- og leveringsplan i samråd med begunstiget bedrift. I disse tilfellene må det også kunne antas at leveringsplikten har hatt liten reell betydning for bedriftene i det området som omfattes av leveringsvilkåret i det enkelte tilfellet, idet antallet bedrifter blir så stort at det for den enkelte bedrift ikke vil ha særlig betydning at det finnes fartøy med et slikt leveringsvilkår.

I de tilfellene hvor leveringsplikten gjelder én bedrift, og denne bedriften ikke kan nyttiggjøre seg fryst råstoff, vil det også bli vurdert å stille vilkår om levering av ferskt råstoff i forbindelse med fremtidige utskiftinger av fartøyet.

Det vises til § 3 annet ledd hvor denne plikten forskriftsfestes.

  1. Til forslaget om tilbakekall av tillatelser når forutsetningene som tillatelsene bygger på ikke lenger er til stede, herunder ved nedleggelse eller nedbygging av landindustrien og ved brudd på bearbeidingsplikten.

Det er unntaksbestemmelsen i deltagerloven § 6 tredje ledd første punktum som er grunnlaget for ervervstillatelsen og torsketrålkonsesjonen for de industrieide fartøyene med leveringsplikt, og det er det å skaffe råstoff til egen bedrift og de positive effektene man kan oppnå gjennom slike leveranser som er grunnlaget for at vedkommende er gitt tillatelse til selv å eie og drive fartøyet i stedet for å være henvist til å kjøpe råstoff fra fiskefartøy eid av aktive fiskere.

Departementet er oppmerksom på at en mer aktiv bruk av grunnlaget for å kalle tilbake tillatelser, vil kunne ha betydning for finansieringen av virksomhetene. Det ligger betydelige verdier i trålkonsesjonene, som vil være tatt i betraktning i verdivurderingen både hos en investor og en kredittgiver. Muligheten for å finansiere ny industrivirksomhet kan derfor tale mot at man legger en streng praksis til grunn i de typetilfellene som er skissert foran.

På den annen side anser departementet det for grunnleggende viktig at forutsetningene blir gjort klare, både for investor og for kredittgiver, slik at disse ligger til grunn for verdivurderingen. Sett fra samfunnets side dreier dette seg om at en del av fiskeressursene stilles til disposisjon, med et definert formål. Dersom man opptrer på en slik måte at dette formålet ikke lenger realiseres, er det ikke nødvendigvis lenger grunn til at denne eieren fortsatt skal være den som får slik tilgang til ressursene. Siktemålet med drøftelsen foran er derfor å klargjøre at det å skaffe seg kontroll over landbedrifter som eier fiskefartøy, også medfører forpliktelser som kontinuerlig må oppfylles hvis verdiene skal bestå. Hvis man ikke opptrer på den måten som kreves i henhold til leveringsvilkårene og regelverket for disse, vil det være mer formålstjenelig – sett fra samfunnets side – at disse ressursene disponeres på andre måter.

Tilbakekall ved nedleggelse av landanlegg.

Med utgangspunkt i unntaksbestemmelsen i deltakerloven § 6 tredje ledd, er det åpenbart at dersom man legger ned den landbaserte driften så faller også grunnlaget for dispensasjonen bort. Konsekvensen av det bør være at tillatelsene kalles tilbake i medhold av deltakerloven § 11 annet ledd bokstav c, jf. § 18 annet ledd, som gir hjemmel for slikt tilbakekall når ”forutsetningene som tillatelsen bygger på er vesentlig endret”.

Dette utgangspunktet er gyldig først og fremst for de tilfellene hvor det er samme eier både til fartøyet og landbedriften, og leveringsplikten gjelder den ene bedriften. Da vil utgangspunktet være gyldig, uansett om eierskapet til fartøyet ligger i samme foretak som også driver industrivirksomheten eller om dette er organisert som atskilte foretak med samme bakenforliggende eier (person eller foretak).

En del eiere er gitt tillatelser for flere fartøy, men fortsatt basert på at fartøyene skal skaffe råstoff til eget anlegg, eventuelt flere anlegg tilhørende samme bakenforliggende eier. I slike tilfeller vil det oppstå vanskelige spørsmål dersom man legger ned ett eller noen av anleggene, men fortsetter driften på ett eller flere andre. Tilsvarende spørsmål vil oppstå dersom man ikke legger ned driften, men innskrenker omfanget eller endrer driftsformen på måter som innebærer reduserte ringvirkninger for lokalsamfunnet rundt bedriften for eksempel i form av færre arbeidsplasser. Problemstillingen blir ytterligere komplisert ved at industrielle eiere, som følge av tidligere nedleggelser av landindustri, oppkjøp av andre industrieide trålerrederi eller sammenslåinger, i dag sitter med fartøy som har leveringsplikt til flere steder eller bedrifter, til industribedrifter man selv ikke eier eller til steder hvor man selv ikke har bedrifter.

Disse eksemplene viser at det ikke vil la seg stille opp enkle, generelle retningslinjer for tilbakekall av tillatelser, idet man må forholde seg til at det i praksis er gitt tillatelser hvor de faktiske forhold har vært av ulik karakter.

Det har vært en målsetning at det enkelte fartøy med leveringsplikt gjennom selskaps­strukturen blir knyttet til den industribedriften som leveringsplikten retter seg mot, og bare denne. Dette har vært tilstrebet i de senere år i de konkrete tillatelsene som er gitt i medhold av deltakerloven, men av ulike grunner ikke fullt ut latt seg gjennomføre. På sikt vil dette likevel skape en enklere og mer oversiktlig situasjon, hvor sammenhengen mellom på den ene siden eierskapet til og driften av det enkelte fartøyet og på den andre siden den enkelte landbedriften og dens eierskap og kontroll over fartøyet, vil tre klarere frem. Dette gjør det nå videre enklere å føre en strengere praksis med hensyn til tilbakekall av tillatelser, i de tilfellene hvor eieren reduserer aktiviteten på land.

Begrunnelsen for slike tilbakekall vil være at forutsetningene som tillatelsen bygger på, ikke lenger er til stede.

På bakgrunn av de ulike faktiske forhold som vil kunne ligge til grunn for en slik sak, vil det likevel måtte foretas en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet om tillatelser skal trekkes tilbake eller ikke.

En annen mulighet vil kunne være å endre fastsettelsen av hvilken bedrift eller hvilket sted det skal leveres til, for å sikre at råstoff faktisk kommer en aktiv og igangværende bearbeidingsbedrift til gode. Dette vil være spesielt aktuelt i de tilfellene hvor det ikke er samme eier som står bak fartøyet og landbedriften, og landbedriften legges ned, reduserer omfanget av eller på andre måter endrer aktiviteten i en slik grad at det ikke er naturlig at leveringsplikten opprettholdes. I slike tilfeller vil det ikke være naturlig å kalle tillatelsene tilbake, med de konsekvenser det får for fartøyeieren, men det vil likevel være naturlig å endre leveringsplikten på en slik måte som skissert her. Begrunnelsen for å endre leveringsplikten vil være at man bare ved en slik endring kan sikre fortsatt oppnåelse av de positive effektene av leveringsplikten.

Det vil således ikke kunne stilles opp enkle og firkantede retningslinjer for hva som skal bli utfallet i det enkelte tilfellet. Tilbakekallsbestemmelsen i deltakerloven, som er en såkalt ”kan-bestemmelse”, gir den nødvendige hjemmel for å utøve skjønn i det enkelte tilfellet.

Tilbakekall når bearbeidelseskravet ikke følges

Tilbakekall vil være aktuelt også i et annet typetilfelle, som følge av forslaget om å innføre bearbeidingsplikt for 70 % av det torskeråstoff som kjøpes i kraft av reglene for leveringsplikten. Som nevnt foran vil den naturlige sanksjonen mot brudd på en slik bearbeidingsplikt være at bedriften ikke lenger får krav på å bli tilbudt råstoff i henhold til reglene for ordningen, verken i kraft av individuelle vilkår eller den sekundære regionale leveringsplikten. Dersom det er samme eier både til fartøyet og landbedriften, uansett om eierskapet til fartøyet ligger i samme foretak som også driver industrivirksomheten eller om dette er organisert som atskilte foretak med samme bakenforliggende eier (person eller foretak), bør det i tillegg være aktuelt å kalle tilbake tillatelsene som er gitt for fartøyet.

Som nevnt er begrunnelsen for at en slik eier er gitt ervervstillatelse og torsketrålkonsesjon de positive effektene som kan oppnås gjennom å ha kontroll over råstoffleveransen til egen bedrift. Dersom råstoffleveransene fra de industrieide fartøyene ikke danner grunnlag for aktivitet og sysselsetting på land ved at råstoffet faktisk blir bearbeidet i de tilgodesette bedriftene, så blir ikke dette formålet oppnådd. Videre bør det også tas i betraktning at konsekvensen av konsesjonstildelingen til en industribedrift også er at aktive fiskere, som i henhold til deltakerloven skal ha førsteretten til å eie og drive fiskefartøy, må dele gruppekvoten med industrieide fartøy samt at prisdannelsen også blir påvirket av det forhold at det finnes råstoffkjøpere som også er fartøyeiere.

På denne bakgrunn er det vanskelig å se noen gode grunner til å behandle denne situasjonen annerledes enn den situasjonen som foreligger dersom landbedriften blir lagt ned. I realiteten, og i forhold til formålet med konsesjonstildelingen, er disse to situasjonene faktisk parallelle. Det bør medføre de samme konsekvenser i forhold til adgangen til å drive fartøyene videre dersom tilgodesett bedrift blir lagt ned, eller dersom råstoffet videreselges uten å bli bearbeidet, med den følge at aktivitet og sysselsetningen på land opphører. I de tilfellene hvor det er samme eier både til fartøy og til landbedriften, bør brudd på plikten til å bearbeide 70 % av torskefangstene mottatt under leveringsplikten som hovedregel medføre tilbakekall av tillatelser til å eie og drive fartøy i medhold av deltakerloven § 11 annet ledd bokstav c, jf § 18.

Det vises til § 7 (8) annet ledd hvor tilbakekall av konsesjoner er forskriftsfestet.

  1. Til forslaget om fastsettelse av pris

I 2003-forskriften ble det for først gang gitt regler om dette, jf forskriftens § 5. Reglene her innebærer at prisen for råstoffet skal fastsettes til gjennomsnittet av oppnådde priser for tilsvarende fisk (fersk eller fryst) på auksjon eller ved annen omsetning innenfor vedkommende region de siste to ukene før salget finner sted, når det bare er én bedrift som er tilgodesett gjennom fastsatte vilkår.

Ordningen med leveringsplikt skal ikke først og fremst ha som funksjon at bedriftene tilføres råstoff til redusert pris, på bekostning av fartøyleddet. Formålet med ordningen er at de aktuelle bedriftene skal ha førsteretten til å kjøpe råstoffet, til en pris og på andre vilkår som er forutsigbare og innenfor rammer definert av andre enn fartøyeier.

Erfaringene med en forskriftsfestet prismekanisme er gode. Begrensningen til omsetning innenfor regionen har imidlertid medført at det til tider ikke har kunnet fastsettes en referansepris. Derfor endres § 5 slik at prisen for råstoffet skal fastsettes til gjennomsnittet av oppnådde priser for tilsvarende fisk (fersk eller fryst) på auksjon eller ved annen omsetning i Finnmark, Troms og Nordland de siste to ukene før salget finner sted, når det bare er én bedrift som faktisk er tilgodesett gjennom fastsatte vilkår (med mindre fangsten leveres til fartøyeierens eget anlegg). Den samme prisen skal fortsatt også være maksimum utbudspris dersom fangsten utbys på auksjon innenfor rammen av den primære eller sekundære leveringsplikten.

Det vises til § 5 første og annet ledd.

  1. Konsekvenser av forslaget

Økonomiske og administrative forvaltningsmessige konsekvenser

De strukturelle endringene som har skjedd siden det ble gjennomført kontroll med etterlevelsen av ordningen i 2004, har allerede bidratt til å forenkle kontrollen med ordningen.

Samtidig vil det kreve administrative ressurser å følge opp forslagene om tilbakekall av tillatelser i enkelte situasjoner. Det vil også kreve noe administrative ressurser å følge opp forslagene som er skissert vedrørende rydding i leveringsvilkårene, og å kontrollere hvorvidt råstoff faktisk blir bearbeidet i de bedriftene som kjøper råstoff i henhold til leveringsplikten.

Det er vanskelig å anslå hvor omfattende dette måtte bli, idet dette vil være avhengig av aktørenes opptreden og av utviklingen i næringen. Departementet anser dette likevel som nødvendig, for å legge til rette for å oppnå god effekt av ordningen.

  1. Ikrafttredelse

Denne forskriften trer i kraft straks.

  1. Tilrådningspost

Fiskeri- og kystdepartementet

t i l r å r :

Forskrift om endring i forskrift av 12. september 2003 nr. 1131 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse fastsettes i samsvar med vedlagte forslag.