1 Gode liv i lavutslippssamfunnet

Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Det betyr lave eller ingen utslipp i alle sektorer. Areal, skog og andre ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte som legger til rette for lave utslipp og høyt opptak. Næringslivet skal utnytte ressursene effektivt og ha lave utslipp. Byer og lokalsamfunn skal være klimasmarte og attraktive, og gi grunnlag for gode liv. Vi skal utvikle arbeidsplassene som er der i dag, samtidig som vi skaper nye, trygge jobber. Veien dit må være bredt forankret og inkluderende. Klimapolitikkens mål er å redusere utslipp i Norge og verden, og regjeringen vil gjøre dette på en måte som bidrar rettferdig og positivt til fellesskapet.

Klimaendringene blir stadig tydeligere og mer til stede i livene våre. All videre økning i global oppvarming vil føre til at hendelser som ekstremvær blir voldsommere og hyppigere. Globalt øker utslippene fortsatt, men veksten går ikke like raskt som tidligere. Gjennom internasjonalt samarbeid har statene fått til mye. Flere piler peker i riktig retning.

Klimagassutslippene er på vei ned i flere land. Både i Norge og EU har utslippene gått ned. I 2010 var det forventet en temperaturøkning i 2100 på 3,7–4,8 grader, sammenlignet med nivået før den industrielle revolusjon. Med signering av Parisavtalen og leveranse av landenes nasjonalt fastsatte bidrag fram til 2022, er den forventede temperaturøkningen redusert til rundt 2,6 grader. Det har også skjedd andre store framskritt innen global klimapolitikk, teknologiutvikling og markedsutvikling. Det viser at Parisavtalen trekker i riktig retning. Men for å begrense oppvarmingen til 2 grader og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, kreves svært raske og store utslippsreduksjoner, og en full gjennomføring av landenes ambisjoner.

Noen krefter trekker dessverre også i feil retning. I 2024 har flere land fått nye ledere og regimer som ikke ønsker å sette klima høyt på dagsorden. Det er en utvikling som kan forsinke klimaomstillingen. Det er derfor viktig at så mange land som mulig holder fast ved ambisiøse klimamål og fremmer politikk som kutter utslipp.

Regjeringen legger fram forslag til nytt klimamål for 2035 sammen med denne stortingsmeldingen. Regjeringen foreslår at Norges nye klimamål for 2035 er å redusere utslippene med minst 70–75 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Målet foreslås lovfestet i klimaloven og meldes inn til FN under Parisavtalen. Målet vurderes å være et rettferdig og ambisiøst bidrag i tråd med å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader. Målet er også i tråd med føringene i Parisavtalen om at landenes nye klimamål skal utgjøre en progresjon fra sist mål.

For å kunne sette et høyt ambisjonsnivå for nytt Parismål, vil Norge bruke en kombinasjon av nasjonale utslippskutt, samarbeid med EU og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EU/EØS. Målet skal i hovedsak nås gjennom nasjonale tiltak og gjennom samarbeid med EU. Dersom utviklingen blir slik regjeringen nå anslår, basert på framskrivningen og effekten av regjeringens vedtatte og planlagte politikk per nå, vil over 90 prosent av utslippskuttene for å nå målet skje gjennom nasjonale tiltak og gjennom samarbeidet med EU.

EU er den sterkeste pådriveren for en ambisiøs klimapolitikk internasjonalt, og Norge er godt integrert i europeisk klimapolitikk gjennom deltakelse i EUs kvotesystem og klimaavtalen for 2030. Vi er åpne for samarbeid med EU også om 2035-målet. Halvparten av norske utslipp er innenfor et felleseuropeisk kvotesystem som følger av EØS-avtalen. Kvotesystemet kan bli utvidet til nye sektorer fram mot 2035, og signalene fra EU er at de samlede utslippene skal reduseres raskt. For norske bedrifter gir deltakelse i kvotesystemet og annet EØS-relevant regelverk sterke insentiver til å kutte utslipp og ta i bruk ny teknologi. Det gir også norske bedrifter like rammevilkår som hos vår viktigste handelspartner. Med bakgrunn i dette, er Norge best tjent med å gå i takt med klimaomstillingen i EU. EU har mål om en avkarbonisert økonomi innen 2050, og det er ventet at EU vil vedta et mål om netto 90 prosent utslippskutt i 2040 sammenlignet med 1990. Med ren industriplan (Clean industrial deal) ser Europakommisjonen nå på hva som må gjøres for å avkarbonisere og gi industrien styrket konkurransekraft, i tillegg til å legge forholdene til rette for at Europa skal lykkes i å ta en ledende markedsposisjon innen nye, grønne teknologier.

Samtidig som Europa avkarboniserer skal vi kutte utslipp nasjonalt og ha en gradvis omstilling til lavutslippssamfunnet. Regjeringen skal bidra betydelig til teknologiutvikling, i hele norsk økonomi, og internasjonalt.

For å bidra til at verden kan nå Parisavtalens temperaturmål kan Norge også gi viktige bidrag til klimaomstillingen i utviklingsland. Dette kan skje gjennom blant annet støtte til utbygging av fornybar energi eller bevaring av regnskog. Bruk av Parisavtalens mekanisme for samarbeid mellom land om klimamål (artikkel 6), kan også bidra til finansiering av grønn vekst og utslippsreduksjoner i utviklingsland gjennom betaling for klimakvoter. Se nærmere omtale i kapittel 2.

Trygg økonomisk styring, forutsigbare rammevilkår og fleksibilitet i arbeidsmarkedet gjennom gode velferdsordninger, samt en kompetent arbeidsstyrke, velfungerende kapitalmarkeder og gode generelle støtteordninger til teknologiutvikling er sentralt for klimaomstillingen. Fremskrivingene og effekten av regjeringens vedtatte og planlagte politikk i Klimastatus og -plan viser at norske utslipp er på god vei nedover, og på trend mot lavutslippsmålet for 2050.

Det lovfestede målet for 2030, som også er meldt inn under Parisavtalen, er å redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent sammenlignet med 1990. Dette målet ligger fast. I Hurdalsplattformen satte regjeringen seg også et omstillingsmål for 2030. Denne ambisjonen, om å kutte 55 prosent i hele norsk økonomi uavhengig av samarbeidet med EU, har vist seg å være krevende å nå, blant annet i lys av konsekvenser for økt kraftbehov. Det har også skapt forvirring og bidratt til en mer komplisert målstruktur å ha to mål med sammenfallende størrelser med kutt på 55 prosent. Det er særlig kompliserende at for det lovfestede målet skal utslippskutt i kvotepliktig sektor gjøres opp i samarbeid med EU og teller mot Norges forpliktelser under Parisavtalen gjennom en egen oppgjørsmekanisme. Det er viktig for legitimiteten til klimapolitikken at målstrukturen er enklere å forstå. Derfor forenkler og rydder regjeringen nå i målstrukturen, og det legges heller ikke fram et nasjonalt delmål. Vi foreslår ett tydelig og ambisiøst Parismål for 2035.

Selv om omstillingsmålet ikke lenger vil inngå i målstrukturen, og regjeringen ikke etablerer et nytt nasjonalt delmål, vil regjeringen fortsette å kutte utslipp nasjonalt i hele økonomien, og legge til rette for en gradvis omstilling til lavutslippssamfunnet i 2050. Det er et mål å legge til rette for betydelige utslippsreduksjoner nasjonalt gjennom troverdig og effektiv virkemiddelbruk. Regjeringen systematiserer derfor nå arbeidet med å kutte de norske forbrenningsutslippene gjennom å lage tidslinjer for å fase ut bruk av fossile brensler mot 2050. Tidslinjene er et verktøy for å systematisk vurdere teknologiutvikling og virkemiddelbruk framover og etter hvert sette årstall for når forbrenningsutslippene kan nærme seg null. Regjeringen vil i den årlige Klimastatus og -plan oppdatere tidslinjene og vurdere nye virkemidler for arbeidet med å fase ut bruk av fossile brensler.

Som denne stortingsmeldingen viser, har regjeringen en bred politikk for å redusere klimagassutslipp i hele økonomien. Regjeringens politikk er basert på at omstillingen vil kreve en kombinasjon av virkemidler. Prising av utslipp gjennom klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS) skal også framover være et hovedvirkemiddel i norsk klimapolitikk. Samtidig har både Norge og EU gjennom mange år iverksatt øvrig politikk rettet mot utslipp fra hele økonomien. Støtte til forskning og teknologiutvikling er viktig for å få fram nødvendige nye løsninger for utslippskutt, og prising og regulering kan være avgjørende for å sikre at slike løsninger faktisk blir tatt i bruk. Regjeringen har for eksempel stilt krav om utslippsreduksjoner gjennom CO₂-kompensasjonsordningen og forsterket støtten gjennom Enova. Regjeringen vil også framover bidra betydelig til teknologiutvikling, i hele norsk økonomi og internasjonalt. Med knappe ressurser er det viktig å få størst mulig utslippsreduksjoner igjen for innsatsen, unngå feilinvesteringer og legge til rette for riktige valg for at framtidens miljø og økonomi skal være bærekraftig. Klimapolitikken bør støtte opp under god ressursutnyttelse av blant annet energi, areal, bioressurser og kompetanse.

Denne stortingsmeldingen gir retning for hovedlinjene i klimapolitikken mot 2035, og presenterer regjeringens klimapolitikk knyttet til sentrale samfunnsområder: kompetanse og kunnskap, næringslivet, kommunesektoren og matsystemet. Samtidig som klimapolitikken bør være langsiktig og forutsigbar, må det også tas høyde for justeringer i virkemiddelbruken underveis. Regjeringens klimastatus og -plan er det sentrale verktøyet for å følge opp planer og gjøre justeringer i politikken, dersom det er nødvendig for å nå de lovfestede klimamålene.

Vi kan ikke i dag forutsi akkurat hvordan framtidig utslippsutvikling blir, men samtidig vet vi ganske mye om hvordan vi kan redusere og fjerne mange av utslippene. Klimautvalget 2050 la i november 2023 fram NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp – Veivalg for klimapolitikken mot 2050.1 Utvalgets rapport danner et viktig grunnlag for denne stortingsmeldingen og regjeringen følger opp flere av anbefalingene. I tillegg trekker stortingsmeldingen på et bredt kunnskapsgrunnlag fra offentlige etater, inkludert Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 utarbeidet av Miljødirektoratet og fagetatene i etatssamarbeidet, samt forskning. En vellykket klimapolitikk er basert på deltakelse, involvering og solide faktagrunnlag. Innspill fra en rekke aktører har vært viktig i utformingen av politikken i denne stortingsmeldingen.

Å sikre trygghet for folk i Norge er regjeringens mest grunnleggende oppgave. Stortingsmeldingen legges fram i en usikker tid. Krig og uro i verden påvirker landenes arbeid med å kutte utslipp, særlig fra energisektoren. Samtidig driver krig utslippene oppover. Klimaendringer kan også påvirke militære installasjoner, kapasiteter og operasjoner, og skape utfordringer som kan bidra til krig og konflikt. Slik er klimaendringene i økende grad også en selvstendig sikkerhetsutfordring og en trussel mot fred og stabilitet. I Europa er energiomstilling sikkerhetspolitikk. Å ta bedre vare på de ressursene vi allerede har, blant annet gjennom sirkulære løsninger, reduserer utslipp, styrker forsyningssikkerheten og gjør oss mindre avhengige av import i en urolig verden.

Klimapolitikken framover må ta hensyn til sikkerhet og beredskap. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er den mest alvorlige for landet vårt siden andre verdenskrig. I sine ugraderte vurderinger beskriver Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet et trussel-, risiko- og sårbarhetsbilde som blir stadig mer komplekst og omfattende. Det er nødvendig å satse mer på forsvar, sikkerhet og beredskap enn tidligere. Forsvarssektoren vektlegger energiomstilling og reduksjon av klimagassutslipp samtidig som de må sikre at forsvarsevnen og operativ kapasitet ikke svekkes. Et totalforsvar forberedt på krise og krig innebærer at det sivile samfunn må kunne yte omfattende støtte til nasjonal og alliert innsats. Klimapolitikken må også ta hensyn til at vi skal kunne opprettholde kritiske funksjoner og leveranser til befolkningen også ved bortfall av kraft. Vi skal kunne forsvare landet og levere nødvendige varer og tjenester til befolkningen. Disse kritiske funksjonene må opprettholdes samtidig som vi øker elektrifiseringen. Regjeringen har også lagt fram en stortingsmelding om totalberedskap for å sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler.2

Klimaendringer og beredskap henger nært sammen. Derfor må verden både bremse klimaendringene og håndtere konsekvensene samtidig. For å styrke klimaberedskapen la regjeringen i juni 2023 fram en stortingsmelding om klimatilpasning.3 Det er imponerende arbeid som gjøres i norske kommuner og lokalsamfunn hver gang ekstremværet inntreffer. Sammen styrker vi gradvis systematikken i dette arbeidet, men det er ingen tvil om at det over tid har blitt mer krevende og kostbart. Det er også avgjørende at vi har gode systemer for varsling og overvåking, slik at vi er forberedt og kan håndtere ekstremværhendelser når det skjer. I høst kommer Klimaservicesenteret til å legge fram rapporten Klima i Norge, som gir oss viktig kunnskap om det klimaet vi må tilpasse oss i Norge.

Konkurransekraft, trygghet, gode liv og trygge jobber i hele landet er viktig når Norge skal lykkes med omstillingen til lavutslippssamfunnet. Vi skal skape jobber, kutte utslipp og bygge sterkere fellesskap inn i den grønne framtida.