5 Organisering for klimaomstilling

Regjeringen er i Hurdalsplattformen tydelig på at klima og natur skal være en ramme rundt all politikk. Det betyr ikke at dette er de eneste hensynene som skal tas, men at klima- og naturhensyn må inkluderes når beslutninger tas. Klimautvalget 2050 pekte på at politikken må støtte opp under at Norge i 2050 skal være et lavutslippssamfunn. Lovverk, krav og offentlige planer må ta høyde for et svært begrenset utslippsbudsjett, knappe ressurser og at stiavhengighet unngås.1 Stiavhengighet handler om at valg i dag kan angi retningen for samfunnsutviklingen på en måte som påvirker hvilke valg som er tilgjengelige på et senere tidspunkt. Dette kan være positivt og negativt for utviklingen mot et lavutslippssamfunn, men stiavhengighet brukes som regel i forbindelse med at det moderne samfunnet er bygget opp rundt bruk av fossile energiressurser.2

Utvalget mente videre at Norge trenger et system som hjelper oss til å tenke lengre, bredere og mer helhetlig på omstillingen til lavutslippssamfunnet. Utvalget anbefalte at Norge etablerer et styrket klimastyringssystem som bidrar til at målene blir nådd. De peker på at systemet bør bestå av planlegging, gjennomføring og evaluering. En mer forutsigbar omstillingsprosess kan redusere risikoen for feilinvesteringer både i offentlig og privat sektor, og et klimastyringssystem kan bidra til dette.

Organisering for klimaomstilling favner bredt. Kapittelet beskriver hvordan regjeringen jobber med dette.

5.1 Statens klimastyringssystem

Statens klimastyringssystem består av fire sentrale elementer, der klimaloven og klimamålene danner rammen for arbeidet med klimapolitikk. Se illustrasjon i figur 5.2. De fire sentrale elementene består av kunnskapsgrunnlag, politikkutvikling, rapportering og metodeutvikling. Evaluering av klimapolitikken og bruken av ulike metoder er nødvendig for faglig kvalitet og for å kunne videreutvikle politikken og framstillingen av den. Samlet skal klimastyringssystemet bidra til at hensynet til klima og natur ivaretas på en forutsigbar og systematisk måte i beslutningsprosesser.

Klimastyringssystem ble omtalt for første gang i Klimastatus og -plan for 2023. Det jobbes kontinuerlig med videreutvikling for at klimapolitikken skal understøttes av et beslutningssystem som legger til rette for en helhetlig omstilling av samfunnet. Den årlige lovpålagte klimarapporteringen til Stortinget som følger av klimaloven § 6 bidrar til en mer åpen og tilgjengelig framstilling av klimapolitikken. Rapporteringen gjennomføres med grunnlag i årlig oppdaterte kunnskapsgrunnlag og systematisk vurdering av virkemidler og utslippsbaner i forbindelse med statsbudsjettet.

Formålet med klimastyringssystemet er å bidra til å nå klimamål, gjennom å systematisere arbeidet med å samordne og legge til rette for politiske beslutninger i klimapolitikken. Politikk som påvirker klimagassutslippene utvikles i mange sektorer. Den samlede klimapolitikken og regjeringens klimaplan presenteres i regjeringens årlige Klimastatus og -plan og i jevnlige klimameldinger til Stortinget. Klimastyringssystemet etablerer et årshjul med rutiner og milepæler. Gjennom året vurderer regjeringen behovet for å forsterke gjeldende klimaplan, med bakgrunn i informasjon om hvordan Norge ligger an til å nå klimamålene. Eventuelle justeringer for å forsterke klimaplanen gjøres både gjennom budsjettbeslutninger og annen politikk.

Forholdet mellom innmelding av klimamål under Parisavtalen, jevnlige stortingsmeldinger og årlige Klimastatus og -plan er illustrert i figur 5.3. Jevnlige stortingsmeldinger gir mulighet til å forankre strategier for å nå klimamål og mer langsiktige politikksignaler bredt i Stortinget. Det gir også Stortinget mulighet til å inngå brede forlik, ta veivalg og vurdere spørsmål knyttet til å prioritere knappe ressurser. Samtidig må, slik Klimautvalget 2050 pekte på, et klimastyringssystem både sørge for tilstrekkelig tempo og være fleksibelt nok til å ta inn endringer underveis.

Rapporteringsbestemmelsen i klimaloven gir føringer for den årlige rapporteringen til Stortinget og pålegger blant annet regjeringen å redegjøre for hvordan Norge kan nå de lovfestede klimamålene. Regjeringen har i tre år fulgt opp rapporteringskravene i klimaloven ved å legge fram Klimastatus og -plan som et vedlegg til Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon. Den har inneholdt regjeringens plan for hvordan klimamålet for 2030 skal nås. Oppfølging av planen krever årlige innstramminger fram mot 2030 og gjennomføring av varslede utredninger. For eksempel må den varslede opptrappingsplanen for klimaavgiftene følges opp med årlige budsjettvedtak. Det samme gjør flere av ordningene på utgiftssiden av budsjettet.

Rapporteringen i Klimastatus og -plan er i dag mer omfattende enn det som kreves ifølge klimaloven. Fra og med Klimastatus og -plan for 2026 vil rapporteringen også omfatte Norges nye klimamål for 2035 under Parisavtalen. I tillegg til de nasjonale kravene stilles det også krav til internasjonal rapportering på norske klimaforpliktelser. Norges internasjonale forpliktelser følger av Parisavtalen og klimaavtalen med EU. I desember 2024 rapporterte Norge for første gang under Parisavtalen.3

Riksrevisjonen kom i 2024 med kritikk av at de ansvarlige departementene ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer.4 Riksrevisjonen pekte på at det er etablert et system for bedre styring og samordning, men at den reelle samordningen likevel er for svak. En anbefaling var å styrke samordningen mellom departementene slik at den videre utviklingen av tiltak og virkemidler blir mer effektiv. For å ytterligere konkretisere og synliggjøre planlagt framdrift i arbeidet med å utvikle og gjennomføre aktuelle virkemidler slik Riksrevisjonen anbefalte, ble det gjort justeringer i Klimastatus og -plan for 2025.

Teknisk beregningsutvalg for klima hadde i oppdrag å bidra til ny kunnskap og nye metoder for tiltaks- og virkemiddelanalyser på klimaområdet, samt metoder for å beregne klimaeffekten av statsbudsjettet. Utvalget overleverte sine endelige anbefalinger til Klima- og miljødepartementet i 2024. Forvaltningen er i gang med å følge opp anbefalingene inn i flere prosesser. Det gjelder både i arbeidet med kunnskapsgrunnlaget om tiltak og virkemidler, metodeutvikling knyttet til måloppnåelse og klimaeffekten av statsbudsjettet. Vurdering av klimavirkninger i statlige beslutninger er omtalt i kapittel 5.4. Regjeringen vil fortsette arbeidet med metodeutvikling og videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget i årene framover.

Regjeringen vil:

• fortsette å kutte utslipp hjemme, og legge til rette for en gradvis omstilling til lavutslippssamfunnet i 2050

• fortsette arbeidet med å utvikle metoder og kunnskapsgrunnlag for klimapolitikken

• fra Klimastatus og -plan for 2025 også rapportere på Norges nye klimamål for 2035

5.2 Endringer i klimaloven

Rettsutvikling på menneskerettighetsfeltet har satt fokus på hvordan landene i Europa har innrettet sine klimastyringssystemer, og i hvilken grad disse systemene er forankret i den nasjonale lovgivningen. I 2024 ble rettsutviklingen tydeliggjort i Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom av 9. april med saksnummer 53600/20 i klagesaken KlimaSeniorinnen med flere mot Sveits (heretter omtalt som «klimadommen»). EMD kom fram til at Sveits ikke hadde et tilstrekkelig rettslig rammeverk for å hindre negative konsekvenser av klimaendringer. EMD fant at Sveits dermed hadde brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv.

Gjennom avgjørelsen har EMD utviklet og utvidet sin tidligere rettspraksis og slått fast at det fra EMK kan utledes en plikt til beskyttelse mot alvorlige skadevirkninger som følge av global oppvarming for borgernes liv, helse, velferd og livskvalitet. Statene har ifølge avgjørelsen plikt til å vedta og effektivt anvende et rettslig rammeverk med bindende mål og krav om å gjennomføre tiltak for vesentlig og progressiv reduksjon av klimagassutslipp. EMD oppstiller i avsnitt 550 i avgjørelsen, en liste med momenter som den mener statens rettslige rammeverk bør ivareta og som vil vektlegges i en helhetsvurdering av om staten har holdt seg innenfor sin skjønnsmargin for staters klimarelaterte forpliktelser etter EMK.

Et av momentene er i hvilken grad det nasjonale rettslige rammeverket inneholder en tidslinje for når karbonnøytralitet skal nås og det gjenværende karbonbudsjettet, eller en tilsvarende metode for kvantifisering av framtidige klimagassutslipp, er i tråd med det overordnede målet for nasjonale og/eller globale klimaforpliktelser. Et annet moment er om rammeverket angir mellommål for utslippsreduksjoner fram mot de overordnede nasjonale målene og veikart som viser hvordan de nasjonale klimamålene skal nås innenfor tidsrammen målene angir. De øvrige momentene gjelder om nasjonale myndigheter kan anses å handle i rett tid og på egnet måte, oppdaterer klimamålene i lys av beste vitenskapelige grunnlag og framlegger dokumentasjon som viser hvorvidt målene etterleves.

Regjeringen har analysert hvilken betydning klimadommen har for Norge, og rettsutviklingen på menneskerettighetsfeltet, som dommen er uttrykk for. Norge er part til EMK, som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov og går foran annen norsk lovgivning ved eventuell motstrid. Selv om klimadommen gjelder Sveits og ikke er bindende for Norge vil den være en rettskilde for tolkningen av EMK artikkel 8 og dermed legge føringer også for andre staters forpliktelser på klimaområdet etter EMK. At Sveits ble dømt, betyr likevel ikke at andre stater vil dømmes for samme eller lignende forhold som Sveits. Det må foretas en helhetsvurdering av den enkelte stats tiltak for å overholde EMK artikkel 8, inkludert statens rettslige rammeverk på klimafeltet.

I Norge er det særlig klimaloven, som ble vedtatt i 2017, som bidrar til å forankre sentrale elementer i det norske klimastyringssystemet i lovverket, og som utgjør kjernen i den rettslige rammen for Norges innsats mot klimaendringene. Lovens formål er å fremme gjennomføring av Norges klimamål som ledd i omstilling til et lavutslippssamfunn i Norge i 2050, og åpenhet og offentlig debatt om status, retning og framdrift i dette arbeidet. Viktige elementer i loven er lovfestingen av klimamålene for 2030 og 2050 i §§ 3 og 4. Videre stilles det i loven krav om at regjeringen hvert femte år skal legge fram oppdaterte klimamål for Stortinget for å fremme omstilling til lavutslippssamfunnet, jf. § 5. Målene skal baseres på beste vitenskapelige grunnlag og representere en progresjon fra forrige mål. Regjeringen skal i tillegg redegjøre årlig for Stortinget om utviklingen i norske utslipp av klimagasser og gjennomføringen av klimapolitikken, samt om hvordan Norge kan nå de lovfestede klimamålene, jf. § 6. Loven etablerer ingen rettigheter eller plikter for private som er ment å kunne håndheves ved søksmål for domstolene.

Regjeringens vurdering er at klimaloven danner et rettslig rammeverk med bindende mål og krav, som legger til rette for vesentlig og progressiv reduksjon av klimagassutslipp for å nå de lovfestede klimamålene. Regjeringen ønsker likevel å videreutvikle og forsterke rammeverket på enkelte områder i lys av den internasjonale rettsutviklingen på menneskerettighetsfeltet. Regjeringen tar derfor sikte på å foreslå enkelte tillegg i klimaloven. Formålet er å tydeliggjøre at kravene i EMK artikkel 8 er fulgt opp og ivaretatt i den norske klimalovgivningen, med fokus på momentene EMD vektla i klimadommen. Regjeringen vil ikke foreslå å endre klimaloven slik at det etableres rettigheter eller plikter for private som er ment å kunne håndheves ved søksmål for domstolene. Regjeringens forslag vil heller ikke endre den grunnleggende forutsetningen om at nasjonale myndigheter selv bestemmer hvordan klimamålene skal nås. Klimadommen mot Sveits bekreftet at EMD tilkjenner statene en vid skjønnsmargin for utformingen av innholdet i den enkelte stats klimapolitikk, slik at EMD vil være varsom med å overprøve statenes valg av klimatiltak. Regjeringen vil i løpet av sommeren 2025 sende et lovforslag på høring.

Hovedtrekkene i lovendringene regjeringen planlegger å foreslå er for det første å lovfeste krav om at Norge skal ha en jevnlig oppdatert klimaplan for arbeidet med å nå klimamålene i loven. Kravet skal ikke erstatte det eksisterende kravet i klimaloven om årlig redegjørelse for hvordan Norge kan nå de lovfestede klimamålene, men skal komme i tillegg til dette og øvrige krav i loven om redegjørelser for Stortinget.

I tillegg vil regjeringen foreslå at det i klimaloven lovfestes et krav om å lage indikative utslippsbaner som viser veien til 2050. Utslippsbanene skal fungere som kunnskapsgrunnlag for langsiktig planlegging, og skal ikke i seg selv lovfestes. Denne regjeringen vil legge fram slike utslippsbaner i Klimastatus og -plan.

Videre vil regjeringen foreslå endringer for å oppdatere rapporteringsbestemmelsene i loven i lys av de ovennevnte endringene, i den grad det er nødvendig.

I tillegg har regjeringen foreslått å lovfeste et nytt klimamål for 2035. Dette vil også bidra til oppfølgingen i Norge av den internasjonale rettsutviklingen og føringer for det rettslige rammeverket på klimafeltet.

Regjeringen vil:

• foreslå følgende endringer i klimaloven i lys av den internasjonale rettsutviklingen på menneskerettighetsfeltet:

  • lovfeste krav om å lage indikative utslippsbaner som viser veien til 2050. Utslippsbanene skal fungere som kunnskapsgrunnlag for langsiktig planlegging, og skal ikke i seg selv lovfestes. Denne regjeringen vil legge fram slike utslippsbaner i Klimastatus og -plan.

  • lovfeste krav om at Norge skal ha en jevnlig oppdatert klimaplan for arbeidet med å nå klimamålene i loven. Denne regjeringen vil følge opp kravet ved årlig framleggelse av Klimastatus og -plan.

  • oppdatere rapporteringsbestemmelsene i § 6 for å reflektere punktene ovenfor

5.3 Norsk lovverk skal bidra til klimaomstilling

Forvaltningen tar daglig store og små beslutninger som har betydning for Norges omstilling til lavutslippssamfunnet. Det er viktig at norsk lovverk og forvaltningen av dette bidrar til at klima og natur blir hensyntatt når det fattes beslutninger. Norge har en rekke sektorlover som er relevante for omstillingen til et lavutslippssamfunn, se figur 5.4 som viser noen eksempler. En sektorlov er en lov som regulerer sektorer innen en gitt ramme av politikk eller aktivitet. Sektorlovene forvaltes av ulike forvaltningsorganer, som departementene, underliggende direktorater som Miljødirektoratet, Statsforvaltere og kommunene.

Kilde: Klimautvalget 2050

Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet har ved flere anledninger gjennomgått det norske lovverket på klimaområdet, blant annet for å vurdere om det er vesentlige hindre eller mangler i lovverket som står i veien for vektlegging av klimahensyn som er i tråd med en ambisiøs klimapolitikk. En slik gjennomgang ble gjort i forbindelse med forberedelsene til klimaloven som ble vedtatt i 2017. Det ble da, i tråd med tidligere vurderinger, konkludert med at regelverket i tilstrekkelig grad åpner opp for å ta og vektlegge klimahensynet både sektorovergripende og sektorspesifikt.

På oppdrag fra Klimautvalget 2050 gjennomførte Holth & Winge i 2023 en gjennomgang av klimahensynets stilling i dagens lovgivning, for å se om den norske lovgivningen er til støtte eller hinder for å nå lavutslippssamfunnet. Deres vurdering er at det er behov for en helhetlig gjennomgang av all lovgivning, hvor siktemålet må være å gi bestemmelser som sikrer at klimahensynet utredes og vektlegges på tvers av sektorene i forvaltningsapparatet. I tillegg viser rapporten en rekke områder hvor det kan være relevant å endre lovgivning for å styrke klimahensynet, slik at det både kan og faktisk blir tatt hensyn til når beslutninger tas. På bakgrunn av denne rapporten anbefalte Klimautvalget 2050 en «klimavask» av norsk lovverk for å vurdere om klimahensynets rettslige stilling bør styrkes.

Regjeringen mener det er viktig at det norske lovverket legger til rette for omstillingen til et lavutslippssamfunn. Dette kan gjøres på flere måter, og er ikke nødvendigvis avhengig av at eksisterende lover endres. Det er i dag flere lover som åpner for at det tas klimahensyn eller at det stilles klimakrav. Forurensningsloven og plan- og bygningsloven er eksempler på slike lover. Utdypende veiledning, kompetansebygging om regelverkene og konkrete føringer på at klima skal vektlegges i beslutninger bidrar til omstillingen.

Det pågår allerede et arbeid for å styrke klimahensyn i ulike lover. Kommunal- og distriktsdepartementet utreder hvordan klimahensynet kan styrkes i plandelen av plan- og bygningsloven. Dette arbeidet er nærmere beskrevet i kapittel 9.2.2. Regjeringen vil arbeide videre med hvordan norsk regelverk kan bidra til å omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Det handler for det første om i større grad å synliggjøre og utnytte mulighetsrommet i eksisterende regelverk for å vektlegge klimahensynet i beslutningsprosesser. For det andre handler det om å gjøre endringer som gjør at regelverket bedre legger til rette for å vektlegge klimahensynet. Direktoratet for byggkvalitet utreder nå klimakrav i byggteknisk forskrift med mål om å redusere klimaavtrykk fra bygging, samtidig som byggekostnadene holdes så lave som mulig. Regjeringen tar sikte på at forslaget sendes på høring sommeren 2025.

Regjeringen vil:

• arbeide videre for at norsk regelverk legger til rette for omstilling til et lavutslippssamfunn. Mulighetsrommet i eksisterende regelverk for å vektlegge hensynet til klima og omstilling skal synliggjøres og utnyttes i større grad.

• vurdere hvordan krav i byggteknisk forskrift kan bidra til at klimaavtrykket fra bygging blir redusert, inkludert hvilke kostnadsvirkninger mulige forskriftskrav vil medføre

5.4 Vurdering av klimavirkninger i statlige beslutningsdokumenter

Utredninger av statlige tiltak og virkemidler skal omfatte konsekvenser for klima og miljø når tiltakene påvirker dette. Konsekvensene bør håndteres på en konsistent og hensiktsmessig måte i utredningene, slik at beslutningsgrunnlaget er korrekt og at konsekvensene blir vektlagt i gjennomføringen.

Det gis i dag krav og føringer til hvordan klima og miljø skal håndteres i statlige utredninger. Det sentrale utgangspunktet er utredningsinstruksen og rundskriv om samfunnsøkonomiske analyser, med tilhørende veiledere fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ). Visse statlige tiltak må også utredes i tråd med forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven, med tilhørende håndbok (M-1941) fra Miljødirektoratet om klima- og miljøtema, og veileder om konsekvensutredning for planer etter plan- og bygningsloven fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Forskrift om konsekvensutredninger revideres nå.

Det er utarbeidet sektorveiledere for samfunnsøkonomisk analyse blant annet for transportvirksomhetene og nettanlegg. Reglene for samfunnsøkonomisk analyse fastslår at det skal brukes en karbonpris som angis i årlig oppdaterte prisbaner fra Finansdepartementet. Utredning av store statlige investeringer reguleres av eget rundskriv fra Finansdepartementet som sier at virkningsvurderingene skal gjøres i tråd med utredningsinstruksen og rundskrivet om samfunnsøkonomiske analyser. Forvaltningsloven gir krav til saksforberedelse av enkeltvedtak og flere sektorlover gir særlige krav til utredning, for eksempel energiloven.

Både teknisk beregningsutvalg for klima (TBU klima) og Klimautvalget 2050 har vurdert hvordan beslutningsgrunnlaget for offentlige tiltak kan gi den informasjonen som trengs for å ta beslutninger som påvirker klima.

Klimautvalget 2050 anbefalte at Norge innfører et krav i klimaloven som sikrer at større statlige beslutninger vurderes med utgangspunkt i lavutslippssamfunnet. TBU klima viste i sin sluttrapport til at primærkilden til informasjon om vurdering av klimaeffekt bør være de ordinære utredningene som gjøres som del av forarbeidene til enkeltvirkemidler i tråd med utredningsinstruksen.5 Utvalget pekte også på at vurdering av klimaeffekt må være en integrert del av alle utredninger. Videre mente utvalget at forvaltningen bør vurdere å utarbeide føringer for mer standardisert informasjon om utslippsvirkning.

Regjeringen ønsker at det også framover er i de ordinære utredningene som gjøres som del av forarbeidene til enkeltvirkemidler i tråd med utredningsinstruksen, at klima- og miljøvirkningene skal inngå og utredes. Dette innebærer at det i minst mulig grad etableres parallelle systemer for klima- og miljøvurderinger av offentlige tiltak. Det kreves da heller ikke særskilt lovfesting om at dette skal inngå i utredninger. At klima- og miljøvirkninger er en del av de ordinære utredningene, kan bidra til økt effekt av endringer til krav og føringer, unngå økt byråkrati og at tiltak der klima- og miljøpåvirkning er utilsiktede virkninger, like fullt blir underlagt generelle krav om vurdering av disse temaene. Det ivaretar videre at klima- og miljøvirkninger blir vurdert opp mot kostnader og andre positive og negative virkninger av tiltaket, og ikke blir vurdert i isolasjon. Dagens føringer for utredning i staten gir et godt rammeverk for slike analyser, men undersøkelser viser at en stor andel av statlige utredninger i praksis har svakheter. En strategi for utredninger som baserer seg på å bruke etablerte rammeverk tilsier derfor at regjeringen må påse at klima og miljø blir tilstrekkelig godt utredet i praksis.

Etterlevelse av klimaloven gir behov for å vurdere hvordan tiltak som påvirker klima bidrar til oppnåelse av målene. Slike vurderinger kan deles i to hovedkategorier, i tråd med strukturen i klimaloven:

• vurdere tiltakets bidrag til oppnåelse av klimamålet for 20306

• vurdere om tiltaket er i tråd med eller i hvilken grad det bidrar til klimamålet for 2050

Spørsmålet om bidrag til oppnåelse av det lovfestede klimamålet for 2030 handler primært om anslag på utslippsreduksjoner. For tiltak der det gjøres samfunnsøkonomiske analyser vil dette måtte beregnes, og for disse kan det gis føringer om at informasjonen framstilles på en bestemt måte slik at denne virkningen lett kan sammenlignes og oppsummeres på tvers av tiltak og sektorer. TBU klima ga konkrete anbefalinger på en rekke områder om hvordan slike anslag kan bli bedre og mer konsistent anslått og utredet. Utvalget pekte også på at det er klare faglige grenser for hvor gode anslag det er mulig å gjøre. For flere typer tiltak som kan være viktige for klimamålene kan det ikke forventes presise kvantitative anslag. Statlige beslutninger må innrettes slik at de er best mulig opplyst samtidig som de tar inn over seg slike faglige begrensninger. I tillegg er det viktig at det i beslutningsgrunnlaget for statlige tiltak hensyntas at ulike grupper påvirkes ulikt av omstillingen til et lavutslippssamfunn. Regjeringen ønsker en rettferdig omstilling. Gode analyser av fordelingsvirkninger er derfor viktig, jf. kapittel 3.2.2.

Statlige tiltaks bidrag til oppnåelse av klimamålet for 2050 er mer komplisert å vurdere enn bidrag til klimamålet for 2030. Usikkerheten om både klimavirkning og kostnader øker lengre fram i tid. Fremskrivingene av klimagassutslipp som utarbeides av Finansdepartementet går i dag kun fram til 2040. Usikkerheten om teknologi og rammebetingelser øker også. Vurderinger må gjøres ut fra beste faglige skjønn i lys av disse utfordringene. Klimautvalget 2050 har synliggjort viktigheten av at beslutninger i dag er konsistente med klimamålet for 2050. Utvalget pekte blant annet på faren ved stiavhengighet, der valg som gjøres i dag ofte kan gi føringer for handlingsrommet flere tiår fram i tid. Det må derfor understrekes at en god utredning av et offentlig tiltak også inkluderer en vurdering av om tiltaket er konsistent med lavutslippssamfunnet. Klimautvalget 2050 anbefalte en sjekkliste for å vurdere om et tiltak er i tråd med lavutslippssamfunnet. TBU klima har ikke vurdert utvikling av metoder som kan brukes til å kvantifisere virkninger mot 2050. De peker imidlertid på Klimautvalget 2050 sin sjekkliste som en mulig tilnærming. De peker også på modellanalyser av klimaeffekter på lang sikt av grupper av virkemidler og større virkemiddelendringer og bruk av scenarioanalyser der dette er relevant, og virkningene er av betydning.

Det arbeides kontinuerlig med metodikk for å vurdere klima- og miljøeffekter. Gjennom rapporteringsbestemmelsen i klimaloven er det krav om at regjeringen skal rapportere på klimaeffekten av statsbudsjettet. Gjennom arbeidet til TBU klima ble det utviklet og testet ut metodikk for mer systematisk å vurdere klimaeffekten av bevilgningsendringer. TBU klima kom med sine endelige anbefalinger i januar 2024 og regjeringen har i Klimastatus og -plan for 2025 startet oppfølgingen. Arbeidet med Klimastatus og -plan har over tid bidratt til forbedringer i vurderingene av budsjettendringenes virkning på klimagassutslipp. Det vil arbeides videre med å forbedre metodene og rapporteringen.

Regjeringen har revidert utredningsinstruksen. Den trådte i kraft i november 2024. For å bidra til at klima- og miljøvirkninger blir tilstrekkelig vurdert, står det nå at tiltak med vesentlige virkninger for klima og miljø skal forelegges Klima- og miljødepartementet. I veilederen er behovet for å vurdere virkninger for klima utdypet. Dette følger delvis opp Klimautvalget 2050 sin anbefaling:

Sikre at alle sentrale beslutningsverktøy og norske samfunnsmål er i tråd med at Norge skal bli et lavutslippssamfunn, blant annet for utredningsinstruksen og veilederen til denne.

For å bidra til kompetanseheving, erfaringsutveksling og mer konsistent praksis i staten har Miljødirektoratet opprettet et nettverk for miljøøkonomi med deltakelse fra statlige virksomheter. Det vil vurderes behov for veiledning og nærmere føringer for å øke kvaliteten og ivareta sammenlignbarhet på tvers, og konsistens over tid.

Hvordan klima best kan hensyntas i analyser og utredninger vil også variere mellom de ulike sektorene. I kapittel 3.1.1 omtales analyser og utredninger for energi, krafttilgang og energieffektivisering. I kapittel 6.8 omtales transportplanlegging og mobilitet, og i kapittel 10.3.1 omtales arbeidet med å utvikle metodikk for å få bedre informasjon om klimavirkninger av jordbruksoppgjøret.

Regjeringen vil:

• arbeide for bedre og mer helhetlige vurderinger av klimaeffekter i viktige politiske beslutninger for samfunnet

5.5 Klimaomstilling gjennom bærekraftige offentlige anskaffelser

Regelverket for offentlige anskaffelser skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser, og gjennomføringen må ses i en større samfunnsmessig sammenheng. På oppdrag fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har Menon beregnet klimafotavtrykket fra offentlige anskaffelser for 2021.7 Analysen baserer seg på en kryssløpsanalyse for å beregne totale klimagassutslipp i hele verdikjeden for de offentlige anskaffelsene. Analysen inkluderer ikke utslipp fra administrasjon og drift. Resultatene viser at klimafotavtrykket lå på rundt 10,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene er beregnet for kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter.

Offentlig sektor utgjør et stort marked gjennom kjøp av varer og tjenester for rundt 780 milliarder kroner i året.8 Strategisk bruk av grønne anskaffelser kan redusere utslipp av klimagasser, bidra til å øke innovasjonstakten og innfasingen av klima- og miljøvennlig teknologi og sirkulære løsninger, som for eksempel mer ombruk og deling. Dette må veies opp mot at ekstra krav kan øke kostnaden for offentlige anskaffelser. Se boks 5.1 for Statens vegvesens arbeid med klima- og miljøkrav i sine asfaltkontrakter. Regjeringen vedtok 1. august 2023 skjerpede klima- og miljøkrav i offentlige anskaffelser. Hovedregelen er at klima- og miljøhensyn skal vektes med minimum 30 prosent i offentlige anskaffelser. Hvis det er klart at dette gir en bedre klima- og miljøeffekt, kan vekting erstattes med klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen. Formålet er å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk eller miljøbelastning. De nye reglene legger opp til at oppdragsgiver kan bruke sitt innkjøpsfaglige skjønn og søke løsninger som gir størst samlet klima- og miljøgevinst. Regelendringene trådde i kraft 1. januar 2024.

I november 2022 nedsatte regjeringen et lovutvalg for offentlige anskaffelser. Utvalget fikk i oppgave å foreslå forenklinger og endringer i regelverket med formål om å gjøre regelverket enklere og lettere tilgjengelig, samt å styrke klima- og miljøhensyn. I NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser foreslår utvalget et eget kapittel som samler og lovfester de ulike bestemmelsene knyttet til samfunnshensyn, blant annet grønn omstilling og innovasjon. Videre foreslår utvalget i hovedsak en videreutvikling og konkretisering av gjeldende bestemmelser om samfunnshensyn, men foreslår for eksempel også en ny bestemmelse om grønn omstilling som skal erstatte gjeldende klima- og miljøbestemmelser. Utvalget foreslår også å framheve effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser i formålsbestemmelsen til en ny lov om offentlige anskaffelser. Dette er blant annet definert som omstilling til et lavutslippssamfunn og å redusere miljømessige belastninger fra offentlige anskaffelser. Regjeringen arbeider med oppfølgingen av utvalgets forslag og vil legge fram et forslag til ny lov om offentlige anskaffelser.

Gjeldende lov om offentlige anskaffelser inneholder en miljøbestemmelse i § 5 som sier at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer, skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant. Dette skal blant annet skje ved at oppdragsgiveren tar hensyn til livssykluskostnader9.

Regjeringen har også innført generelle krav om nullutslipp ved offentlige anskaffelser av blant annet personbiler, varebiler og bybusser som et tiltak for å redusere utslippene fra veitrafikk.10 Innenfor disse segmentene har teknologi og marked kommet langt, og her har det offentlige gått foran ved å stille krav til sine innkjøpere. Som del av utviklingen av virkemidler vurderes krav i anskaffelser når teknologi og marked tilsier at nullutslippsalternativer bør være det naturlige valget.

Det vil innføres rettslige bindende krav og kriterier til grønne offentlige anskaffelser gjennom nye regelverk fra EU under handlingsplanen for sirkulær økonomi. Formålet er å supplere minimumskrav til bærekraftige produkter ved å utnytte potensialet i at offentlige innkjøpere pålegges å velge blant de mest bærekraftige alternativene.

DFØ har som samfunnsoppdrag å bidra til effektiv ressursbruk i staten og til at staten når sine mål gjennom god styring, organisering, ledelse og gode beslutningsgrunnlag. Direktoratet er også statens fagorgan for offentlige anskaffelser og felles innkjøpsavtaler i staten. Ett av hovedmålene til DFØ er at offentlig sektor gjør effektive og bærekraftige innkjøp som bidrar til å fremme innovasjon. Gjennom direktoratets veileder for grønne offentlige anskaffelser, skal de bidra til redusert miljøbelastning fra anskaffelser. DFØ har også utarbeidet en handlingsplan for økt andel grønne og innovative offentlige anskaffelser (2021–2030), som vil bli revidert i 2025.

DFØ har gjennomført analyser av konkurransegrunnlag i 2023 og 2024 for å få innsikt i hvordan klima- og miljøhensyn ivaretas i offentlige anskaffelser,11 i tråd med endringen i anskaffelsesforskriften. DFØ ser en tydelig økning i klima- og miljøhensyn i anskaffelser fra 2023 til 2024. Andelen anskaffelser hvor klima og miljø vektes med 30 prosent eller mer, som er hovedregelen i forskriften, har økt markant fra 2023 til 2024. Mens det tidligere utgjorde en liten andel av anskaffelsene, følger nå omtrent 30 prosent av anskaffelsene hovedregelen. Bruken av klima- og miljøkrav i kravspesifikasjon har også økt, fra omtrent 50 prosent i 2023 til rundt 60 prosent i 2024. Totalt sett har omtrent 75 prosent av anskaffelsene en miljøvekting på 30 prosent og/eller klima- og miljøkrav i 2024, sammenlignet med rundt 50 prosent i 2023. Andelen anskaffelser uten klima- og miljøhensyn er nesten halvert, fra i underkant av 40 prosent i 2023 til rundt 20 prosent i 2024.

Til tross for en økning i klima- og miljøhensyn i anskaffelser, viser anskaffelsesundersøkelsen fra DFØ at det er flere barrierer for at offentlige virksomheter skal lykkes med grønne anskaffelser og etterspørsel etter sirkulære løsninger.12 Mangel på tid og kompetanse er to sentrale aspekter. En relativt liten andel offentlige virksomheter oppgir at de jobber systematisk med utvikling av styringsparametere for klima og miljø. Undersøkelsen fra 2024 viser likevel at andelen oppdragsgivere som har en klima- og miljøvennlig anskaffelsespraksis økte med over 10 prosentpoeng fra 2022 til 2024.13

Riksrevisjonens undersøkelse av grønne offentlige anskaffelser peker blant annet på et behov for å gjøre veiledningsmateriell bedre kjent, og at statistikk og styringsinformasjon som kan brukes for å fremme grønne offentlige anskaffelser videreutvikles.14 Riksrevisjonen anbefalte også mer standardiserte, bindende minimumskrav. Kompetanse, veiledning og statistikk er sentrale satsingsområder for å få ned det totale klimaavtrykket fra offentlige anskaffelser, ikke bare per anskaffelse, i tråd med UFF-rammeverket (unngå, flytte og forbedre) som er omtalt i kapittel 3.1.

Riksrevisjonens konklusjoner:

• Offentlige oppdragsgiveres anskaffelsespraksis bidrar ikke i stor nok grad til å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger.

• Mange offentlige oppdragsgivere mangler en helhetlig tilnærming for å ivareta klima- og miljøhensyn i anskaffelser.

• Det er utarbeidet et omfattende veiledningsmateriell om grønne offentlige anskaffelser, men det er behov for å gjøre det mer brukervennlig og kjent.

• Det mangler statistikk og styringsinformasjon om status for grønne offentlige anskaffelser.

• Arbeidet med grønne offentlige anskaffelser krever god koordinering mellom ansvarlige departementer.

DFØ kartlegger kilder og metoder for å utvikle statistikk om offentlige anskaffelser. Foreløpig har direktoratet statistikk for andelen klima- og miljøvennlige offentlige innkjøp innenfor kategoriene transport, bygg og mat. DFØ vil videreføre arbeidet med å utvikle data og statistikk som kan brukes for å fremme grønne offentlige anskaffelser.

For å kunne beregne klimafotavtrykket til statlige innkjøp, har DFØ utviklet verktøyet «Klimaspend». Verktøyet gir en oversikt over utgifter og grove estimater av klimafotavtrykk knyttet til statlige bruttobudsjetterte15 virksomheters innkjøp, både samlet og for enkeltvirksomheter. Hensikten med verktøyet er hovedsakelig å gi beslutningstaker mulighet til å prioritere områder for å redusere klimabelastningen. DFØ har også kriterieveivisere for klimakrav til mat og måltidstjenester, se boks 5.2.

Regjeringen vil:

• legge til rette for at klima- og miljøhensyn vektlegges i offentlige anskaffelser

• fortsette arbeidet med å forbedre data og statistikk som kan brukes for å fremme grønne offentlige anskaffelser

• styrke kompetansen om helhetlig anskaffelsespraksis og få ned det totale klimaavtrykket fra offentlige anskaffelser

• styrke veiledningen under DFØ gjennom revidert handlingsplan for økt andel grønne og innovative offentlige anskaffelser i 2025

5.6 Klimaarbeid i staten

Det er en generell utvikling i samfunnet at klimahensyn tas inn i styringen og driften i ulike organisasjoner. For eksempel stilles det krav til norske selskapers rapportering på klima- og miljø gjennom EUs direktiv for selskapers bærekraftsrapportering. Se nærmere omtale i kapittel 6.1. Å nå målet om et lavutslippssamfunn i 2050 krever omstilling av hele samfunnet, inkludert statlig sektor.

5.6.1 Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap

I Meld. St. 6 (2022–2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap – Statens direkte eierskap i selskaper, som ble behandlet av Stortinget i 2023, ble forventningene til selskaper med statlig eierandel sitt arbeid med klima- og natur tydeliggjort og forsterket. Statens forventninger bygger i stor grad på anerkjente retningslinjer, internasjonal god praksis og andre ledende investorers forventninger. Forventningene til selskapene på klima er som følger:

• Selskapet identifiserer og håndterer risiko og muligheter knyttet til klima og integrerer dette i selskapets strategier.

• Selskapet setter mål og iverksetter tiltak for reduksjon i klimagassutslipp på kort og lang sikt i tråd med Parisavtalen, og rapporterer om måloppnåelse. Målene er vitenskapsbaserte der dette er tilgjengelig.

• Selskapet rapporterer på direkte og indirekte klimagassutslipp og klimarisiko, og benytter anerkjente standarder for rapportering på klimagassutslipp og klimarisiko.

Stadig flere selskaper i statens eierskapsportefølje rapporterer på klimagassutslipp, klimamål og tiltak. Kvaliteten på selskapenes klimarapportering har også økt over tid. Dette gjelder særlig rapportering av vesentlige indirekte utslipp (såkalt «scope 3»-utslipp). Staten som eier er i dialog med selskapene om ytterligere forbedringer i kvaliteten på rapporteringen. Formålet med dialogen er at det skal bli enklere å vurdere, følge opp og sammenligne selskapenes utslipp, mål og tiltak over tid. Oversikt over selskapenes klimagassutslipp og klimamål presenteres i statens årlige eierrapport. Se boks 5.3 om Vinmonopolets arbeid med sin klimaomstillingsplan.

5.6.2 Klimahensyn i styringen på ulike sektorområder

Innenfor en rekke sektorområder er arbeidet med klima i drift og anskaffelser skjerpet de siste årene. Se omtale av arbeid med anskaffelser i kapittel 5.5.

I transportsektoren har det i flere år vært et mål at sektoren skal bidra til oppfyllelse av Norges klima- og miljømål. Målet er videreført i Nasjonal transportplan 2025–2036. For å nå målet skal alle transportvirksomhetene arbeide systematisk og helhetlig for å redusere klimagassutslipp, naturfotavtrykk og energibruk.

Helse- og omsorgssektoren er en annen sektor som har satt i gang arbeid med egen miljøpåvirkning. De regionale helseforetakene har vedtatt felles mål om klimanøytral drift innen 2045, og redusere direkte utslipp av klimagasser med 40 prosent innen 2030. Helseforetakene har hatt felles klimaregnskap siden 2019. I januar 2025 lanserte Helse- og omsorgsministeren Veikart mot en bærekraftig, lavutslipps og klimatilpasset helse- og omsorgstjeneste. Veikartet består av en meny av tiltak og skal være en inspirasjonskilde og et verktøy for ledere og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i arbeidet med å redusere klimagassutslipp fra sektoren.

Forsvaret skal først og fremst verne om norsk sikkerhet, og sektoren må opprettholde evnen til å løse sine oppgaver og oppfylle sitt samfunnsmål. Det krever aktiviteter som har påvirkning på klima og miljø gjennom utslipp fra kjøretøy, fly og fartøy, arealbruk, bygg og anlegg. Forsvarssektoren må vurdere hvordan sektorens klimagassutslipp kan reduseres uten at det går på bekostning av sektorens evne til å løse sine oppgaver og oppfylle sitt samfunnsmål. Samtidig skal forsvarssektoren tilpasse seg en verden i rask utvikling, med klimaendringer, teknologisk utvikling og et mer sammensatt trusselbilde. Forsvaret og forsvarssektoren må ha evne til å se framover, være fleksibel og raskt tilpasse seg nye utfordringer. Smeltende havis i Arktis, mindre permafrost og tele i bakken, mer ekstremvær og større temperaturforskjeller vil kunne endre hvordan Forsvaret opererer, øver og trener.

Forsvaret er avhengig av sivil infrastruktur og forsyningskjeder. Elektrifisering og avkarbonisering av samfunnet påvirker infrastrukturen som også Forsvaret er avhengig av. Militær mobilitet, operativ evne og beredskap skal derfor ivaretas ved vurderinger av klimatiltak- og virkemidler. Forsvaret vurderer imidlertid hvordan materiell, infrastruktur og øving og trening bør tilpasses for å sikre operative fortrinn, og best mulig operativ evne. Forsvarssektoren vil i større grad foreta klima- og miljøtiltak som kan bidra positivt til utslippsreduksjoner, energieffektivisering og naturmangfold. Dette kan stille nye krav til infrastruktur og materiell. Det framgår derfor i regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren (jf. Stortingets behandling av Innst. 426S (2023–2024) til Prop. 87 S (2023–2024)) at regjeringen vil styrke arbeidet med utslippsreduksjon og klimaomstilling for å bidra til en mer framtidsrettet og tilpasningsdyktig forsvarssektor. Det krever løsninger som kombinerer å ivareta operativ evne og beredskap, utslippskutt og teknologisk innovasjon. Sektoren styrker derfor blant annet satsingen på forskning og utvikling innen klimaomstilling, vektlegger innovasjon i større grad, og hensyntar klima og miljø i anskaffelser.

Sektoren har allerede iverksatt flere initiativ for å redusere egen miljøpåvirkning og trapper opp gjennomføringen av klima- og miljøtiltakene på en bred front. Regjeringen prioriterer blant annet en gjennomgående satsning på simulatorer i forsvarssektoren. Forsvarets simulatorer for fly, fartøy og kjøretøy til trening er et godt supplement til annen trenings- og øvingsaktivitet. Dette reduserer forbruket av drivstoff, ammunisjon og slitasje på øvingsområdene. Simulatorer skal prioriteres som del av anskaffelsen i alle større materiellprosjekter der bruk av simulator kan bidra til økt operativ evne og til å redusere klimagassutslipp og negativ miljøpåvirkning. Sektoren jobber også med å ta i bruk utslippsfrie byggeplasser, gjennomfører en rekke tiltak som reduserer energiforbruket og installerer mer lokal fornybar energiproduksjon i sektorens baser og leirer. For Forsvaret og NATO er også forsyningssikkerhet avgjørende, samtidig som forsvarsspesifikt materiell er kostbare anskaffelser med lang levetid. Det gjør at de valgene som gjøres i dag vil binde forsvarssektoren for lang tid framover. Forsvarssektoren planlegger derfor med energiteknologi som møter de operative behovene og ambisjonene om redusert klimaavtrykk, se boks 5.4.

Nærings- og fiskeridepartementet har siden 2023 inkludert føringer om aktivt bidrag fra alle sine underliggende virksomheter, samt enkelte tilknyttede virksomheter, på områdene grønn omstilling og bærekraft. Se boks 5.5 for mer informasjon om føringene. For året 2023 utarbeidet Nærings- og fiskeridepartementet en rapport med status for omstilling- og bærekraftsarbeidet i departementets 18 underliggende virksomheter.16 I rapporten oppsummeres klimagassutslippene fra alle virksomhetene, basert på deres egne rapporter. I tillegg presenteres virksomhetenes egen rapportering.

5.6.3 Fellesføring på klima, natur og energi

Klimautvalget 2050 anbefalte at alle underliggende etater får en tydelig føring om å bidra til å omstille Norge til et lavutslippssamfunn og vise hvordan de skal bidra. De anbefalte at det stilles krav til at statlige organer og etater skal ha klimamål og handlingsplaner for egen virksomhet, og at de bør rapportere på dette.

Departementene har i tildelingsbrevene for 2024 og 2025 gitt alle underliggende virksomheter en fellesføring om systematisk og helhetlig arbeid for å redusere klimagassutslipp, naturfotavtrykk og energibruk. Som en del av dette arbeidet er det forventet at virksomhetene vurderer hvordan klimaendringene påvirker dem. Virksomheten skal også gjøre systematiske vurderinger av egen energibruk og ta i bruk lønnsomme energieffektive løsninger, samt øke energifleksibiliteten der dette er relevant. I arbeidet skal det tas hensyn til ivaretakelse av virksomhetens kjerneoppgaver og kostnadseffektivitet. Føringene gjelder også for departementene. I 2025 vil det evalueres hvordan føringen har fungert.

Regjeringen vil:

• evaluere fellesføringen om systematisk og helhetlig arbeid for å redusere klimagassutslipp, naturfotavtrykk og energibruk. På bakgrunn av denne evalueringen vil regjeringen vurdere om det er hensiktsmessig å innføre målrettede krav/retningslinjer for drift og anskaffelser i alle statlige virksomheter. Det skal i den forbindelse ses hen til øvrig virkemiddelbruk.

5.6.4 Arbeid med klima i utenrikstjenesten

Klimautfordringene står også sentralt i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Internasjonalt samarbeid for å begrense klimagassutslipp og norske bidrag til å forebygge og håndtere skadevirkningene av klimaendringer er relevant i de fleste områder som omfattes av utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har en framtredende rolle i utviklingen av teknologier som kan bidra til en kostnadseffektiv oppnåelse av de langsiktige klimamålene, der land må samarbeide for å realisere storskala verdikjeder. Klima er også sentralt for Utenriksdepartementets underliggende organer. Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten har en viktig rolle i å fremme norske interesser internasjonalt på klimaområdet. Det er viktig at disse oppgavene ivaretas på en koordinert og konsistent måte. Utenriksdepartementet vil utarbeide en strategi for klima i utenriks- og utviklingspolitikken for dette formålet.

Regjeringen vil:

• vedta en klimastrategi for utenrikstjenesten

5.6.5 Staten som internasjonal kapitaleier

Målet med investeringene i Statens pensjonsfond utland (SPU) er å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko. Innenfor denne finansielle målsettingen skal fondet være en ansvarlig investor. Klimautfordringene innebærer finansiell risiko for fondet, men endrer ikke grunnlaget for fondets investeringsstrategi. Det er bred politisk enighet om investeringsstrategien og rammene for forvaltningen av SPU, og at fondet ikke er et virkemiddel i utenriks- eller klimapolitikken.

SPU er bredt investert i nærmere 9 000 selskaper i om lag 70 land. Fondets utvikling vil derfor i store trekk følge de globale aksjemarkedene. Fondets finansielle interesser vil være tjent med at den globale økonomien og selskapene der fondet er investert omstilles og dekarboniseres på en ordnet måte.

Håndtering av klimarisiko har lenge vært sentralt i forvaltningen av SPU og ble ytterligere styrket og videreutviklet i 2022 med endringer i Finansdepartementets forvaltningsmandat til Norges Bank. Endringene støtter opp om fondets finansielle mål og vektlegger eierskapsutøvelse og ansvarlig forvaltning som sentrale virkemidler i arbeidet med klimarisiko, med Parisavtalen som et viktig ankerfeste for dette arbeidet. Norges Bank har fulgt opp kravene i mandatet ved å fastsette en klimahandlingsplan for 2022–2025, og har utarbeidet forventninger til selskapers håndtering av klimarisiko. Hensynet til både klimarisiko og naturrisiko er integrert i forvaltningen, herunder gjennom forventninger til selskapene, i eierskapsdialogen og i risikostyringen.

5.7 Klimapartnerskap og samarbeid med næringslivet

Omstillingen til et lavutslippssamfunn krever samarbeid og felles innsats for å lykkes. Regjeringen har utviklet klimapartnerskap som en arena for samarbeid og dialog, med formål om å øke farten på utslippskutt og omstilling i næringslivet. Med utgangspunkt i intensjonsavtalen om klimapartnerskap som regjeringen inngikk med partene i arbeidslivet i januar 2023, har regjeringen inngått klimapartnerskap med maritim sektor, byggenæringen og prosessindustrien, se figur 5.5.

Det er også andre samarbeidsprogram mellom stat og næringsliv. Som eksempel er «Bygg og bevar» et samarbeidsprogram mellom Klima- og miljødepartementet og NHO byggenæringen med formål om å inspirere byggenæringen til en omstilling til sirkulær økonomi. Programmet bidrar til økt kunnskap om bevaring, istandsetting og rehabilitering av eksisterende bygg med riktig materialbruk, ombruk og klimavennlige løsninger og gevinster. I januar 2025 ble samarbeidsavtalen fornyet for perioden 2025–2028.

Næringslivet har gode tradisjoner for samarbeid, og det er sterke næringsklynger på en rekke områder. En næringsklynge kan oppstå ved at bedrifter etablerer seg i nærheten av hverandre som følge av god tilgang på innsatsfaktorer, for eksempel fornybar energi eller kompetanse. Regjeringen har en rekke virkemidler som skal styrke samarbeid og nettverk. Sivas inkubator- og næringshageprogram, klyngeprogrammet i Innovasjon Norge og Forskningsrådets støtte til Sentre for fremragende innovasjon (SFI-er) stimulerer til samarbeid og interaksjon mellom bedrifter og forskningsmiljøer. I tillegg kan aktører få støtte til fellesprosjekter, blant annet gjennom Grønn plattform, ordningen for innovasjonsprosjekter i næringslivet (IPN) i Forskningsrådet og tilskudd til innovasjonskontrakter fra Innovasjon Norge.

Regjeringen vil:

• følge opp det maritime klimapartnerskapet, klimapartnerskapet med prosessindustrien og med byggenæringen, som sentrale verktøy for samarbeid og dialog med næringslivet om omstilling til lavutslippssamfunnet

5.8 Målrettede samfunnsoppdrag som styrings- og samarbeidsmodell

Målrettede samfunnsoppdrag er en styrings- og samarbeidsmodell for å nå et definert mål innenfor en bredere samfunnsutfordring. Et målrettet samfunnsoppdrag er et verktøy for å bruke eksisterende og ny kunnskap til å løse definerte, komplekse problemstillinger innenfor en gitt tidshorisont og med målbare resultater. Et målrettet samfunnsoppdrag kjennetegnes ved at det identifiserte problemet søkes løst gjennom en mer helhetlig tilnærming. Det besluttes et rammeverk som legger til rette for at relevante aktører fra offentlig sektor, virkemiddelapparatet, næringsliv, sivilsamfunnet, forskning og utdanning jobber sammen mot et felles definert mål, se figur 5.6. Gjennom samarbeidet kan aktørene utforske nye løsninger på gjenstridige samfunnsutfordringer, følge opp målet gjennom felles innsats og i fellesskap sikre en mer effektiv implementering av tiltak. OECD knytter arbeidet med samfunnsoppdrag til sitt bredere arbeid med grønn omstilling og bedre offentlig styring i møte med klima- og miljøutfordringene.17

Kilde: Stiftelsen NILU, 2024, Trenger Norge et målrettet samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi?

I rapporten Målrettede samfunnsoppdrag i Norge beskrives følgende seks kjennetegn ved målrettede samfunnsoppdrag18:

1. De er dristige og inspirerende og krever betydelige investeringer og risikovilje.

2. De er målbare og tidsbegrensede, slik at vi kan vite om målene har blitt nådd (gjerne 10-års tidshorisont).

3. Samtidig preges de av usikkerhet og vilje til å endre underveis.

4. De er komplekse og krever dermed stor grad av teknologisk og sosial endring.

5. Det er nødvendig å mobilisere et bredt sett med aktører på tvers av sektorer og politikkområder.

6. De krever stor grad av koordinering og forankring på et høyt politisk nivå.

EU har erfaring med bruk av samfunnsoppdrag som virkemiddel. I 2021 lanserte kommisjonen fem samfunnsoppdrag i rammeprogram for forskning og innovasjon (Horisont Europa): 1) sunne hav og vann innen 2030, 2) 100 klimanøytrale og smarte byer innen 203019, 3) tilpasning til klimaendringer, 4) jordhelse og mat for Europa, og 5) bekjempelse av kreft. Norge deltar aktivt i alle samfunnsoppdragene. Se nærmere omtale av samfunnsoppdraget for klimanøytrale og smarte byer innen 2030 i kapittel 9 og samfunnsoppdrag for jordhelse i kapittel 10.3.1.

I Norge er målrettede samfunnsoppdrag et relativt nytt verktøy. Regjeringen lanserte to nasjonale samfunnsoppdrag i 2022: Samfunnsoppdragene for bærekraftig fôr, ledet av Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruk- og matdepartementet (se omtale i kapittel 10.3), og inkludering av barn og unge, ledet av Barne- og familiedepartementet. Nå etablerer regjeringen et tredje samfunnsoppdrag for en sirkulær økonomi, som beskrives i kapittel 11.3.1.