11 Norges klimafotavtrykk

Gjennom det internasjonale rammeverket for klima er hvert land ansvarlige for klimagassutslippene i sitt land. I tillegg til utslippene som kommer fra norsk territorium, påvirker imidlertid Norge også utslipp i andre land gjennom forbruk av importerte varer og tjenester. Dette omtales gjerne som forbruksbaserte klimagassutslipp eller klimafotavtrykk. Det inkluderer klimagassutslipp i hele verdikjeden fra varer og tjenester som benyttes i et enkeltland, uavhengig av i hvilket land utslippene skjer, se boks 11.1 for mer om definisjoner. Klimafotavtrykket inkluderer utslipp knyttet til forbruket til norske husholdninger, næringslivet og offentlig sektor.

Det er økende oppmerksomhet rundt klimafotavtrykk. Blant annet jobber EU for å redusere klimafotavtrykket i hele den europeiske økonomien i et globalt perspektiv. Dette vil også få betydning for Norge. Det er også nylig innført strengere krav til norske selskaper om å sette seg mål og rapportere på klimagassutslipp for hele verdikjeden, se kapittel 6.1. EUs karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM) innfører prising som virkemiddel og skal stimulere andre land til å redusere sine utslipp, se nærmere omtale i kapittel 6.5. CBAM er ett eksempel på et virkemiddel som treffer utslipp i andre land.

I undersøkelsen Norsk medborgerpanel, svarer sju av ti nordmenn at de er enige i at innbyggere i rike land som Norge bør redusere forbruket sitt som en del av løsningen på klimautfordringen.1 Ulike analyser beskrevet i kapittel 3 viser at behovet for kostnadskrevende tiltak kan bli mindre ved omlegging til en mer bærekraftig livsstil. Det kan også høstes gevinster opp mot andre miljømål, siden behovet for areal, kraft og biomasse kan reduseres. Et forbruk med lavere ressursbehov kan redusere klimagassutslipp og ha positive effekter for andre bærekraftsmål, samtidig som høy livskvalitet opprettholdes. Disse sammenhengene bekreftes i FNs Klimapanels siste hovedrapport.2

Det er klimagassutslippene fra eget territorium et land har ansvar for etter Parisavtalen, og som alle land er forpliktet til å ha klimagassregnskap for. Norges lovfestede klimamål gjelder disse utslippene. Klimagassutslipp kjenner imidlertid ikke landegrenser, og klimaendringer er globale. Derfor er det også aktuelt å se på utslipp fra forbruk. Regjeringen vil arbeide for å redusere Norges klimafotavtrykk. Videre arbeid med å redusere forbruksbaserte utslipp følges opp innenfor rammene av bærekraftsmål 12 om bærekraftig forbruk og produksjon, og samfunnsoppdrag om sirkulær økonomi. I tillegg er det annet pågående arbeid som kan bidra til å redusere de forbruksbaserte utslippene, blant annet skjerpede klima- og miljøkrav i offentlige anskaffelser som omtalt i kapittel 5.5 og innføringen av EUs forsterket produktrammeverk som setter krav til produkters bærekraft. Denne innsatsen endrer ikke på at det er det nasjonale (territorielle) klimagassregnskapet og regelverket for rapportering av klimagassutslipp til FN som ligger til grunn for Norges klimamål under Parisavtalen.

11.1 Status for Norges klimafotavtrykk

Norge har et av verdens høyeste materielle forbruk, med et høyt materielt fotavtrykk per person sammenlignet med andre land. Det viser OECDs gjennomgang av norsk miljøpolitikk i 2022.3 Norges «overforbruksdag» var ifølge Global Footprint Network allerede den 12. april i 2024.4 Det vil si at dersom alle mennesker på jordkloden hadde like høyt forbruk som nordmenn, ville alt ressursforbruk etter denne datoen ikke vært bærekraftig. Høyt materielt forbruk har stor innvirkning på naturressurser og biologisk mangfold i både inn- og utland, i tillegg til klimagassutslipp som følge av blant annet energibruk og arealnedbygging. Miljødirektoratet har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet fått utarbeidet et tallgrunnlag for Norges forbruksbaserte utslipp. Tallgrunnlaget ble publisert for første gang i januar 2024, og deretter oppdatert i november 2024. Analysen tar utgangspunkt i utslippene som skjer i Norge, men legger til utslipp fra nordmenns flyreiser utenlands og utslippene fra produksjon og transport av varer som importeres fra andre land. Nasjonale utslipp fra varer og tjenester som eksporteres til og brukes i utlandet trekkes fra. Usikkerheten er høyere i de tallene som viser utslipp i utlandet som følge av vår import, siden det krever andre metoder og data som ikke har like høy kvalitet som det norske offisielle klimagassregnskapet. Utslipp og opptak fra skog, arealbruk og arealbruksendringer er ikke med i det forbruksbaserte regnskapet siden det ikke finnes tilstrekkelig gode data for disse utslippene.

Analysen anslår at forbruket av varer og tjenester i norske husholdninger, privat næringsliv og offentlig sektor ga opphav til et samlet klimagassutslipp på 77 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021, se figur 11.2. Det tilsvarer 14 tonn per innbygger. De tre største kategoriene er transport, bygge- og anleggsvirksomhet og mat og drikke. Analysen viser at fra 2012 til 2021 har de forbruksbaserte utslippene gått ned med 21 prosent. Nedgang i utslipp fra transporttjenester, forretningsvirksomhet, engros- og detaljhandel og overnatting- og serveringsvirksomhet har særlig bidratt til dette. Se boks 11.2 for mer informasjon om hvordan de forbruksbaserte utslippene fordeler seg på ulike typer aktører.

Analysen synliggjør størrelsen på utslipp som er knyttet til ulike sluttforbrukere avhengig av endelig etterspørsel. To tredeler av klimagassutslippene forbundet med norsk forbruk skjer i andre land. Dette tilsvarer omtrent 51 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det er høye utslipp forbundet med produksjon og transport av byggematerialer, maskiner og utstyr som importeres fra utviklingsland. Utslippene som henger sammen med vårt forbruk av tekstiler og klær, og elektrisk utstyr og maskiner skiller seg også ut ved nesten utelukkende å være i utviklingsland. Mesteparten av utslippene som er forbundet med forbruk av disse varene vil derfor ikke gi utslag i Norges territorielle utslippsregnskap. Analysen supplerer det territorielle utslippsregnskapet, og bidrar til en mer helhetlig oversikt over utslippseffektene av økonomisk aktivitet i Norge.

Kilde: XIO Sustainability Analytics A/S (2024), CaFEAN 2: Updated analysis of the carbon footprint of the economic activity of Norway. Figuren er oversatt av Miljødirektoratet.

Boks 11.2 Norske forbruksbaserte utslipp – hvor mye fra ulike aktører?

Dersom du bestiller klær på nett fra utlandet vil de forbruksbaserte utslippene inkludere utslipp ved produksjonen av klærne i utlandet og utslipp fra transporten av klærne til Norge, i tillegg til utslipp ved transporten av klærne innad i Norge. Det er bare det siste transportutslippet som vil inkluderes i Norges territorielle utslippsregnskap og være en del av Norges rapporterte utslipp under Parisavtalen.

Analysen av forbruksbaserte utslipp synliggjør hvor store utslipp som er knyttet til den endelige etterspørselen til ulike sluttforbrukere. De forbruksbaserte utslippene er sortert inn i kategoriene husholdninger, kapitalinvesteringer, lagerendringer, offentlig forbruk og ideelle organisasjoner. Næringsliv er ikke en egen kategori fordi analysen tar utgangspunkt i endelig sluttbruker. Forbruksbaserte utslipp fra næringslivet inngår dermed i de andre kategoriene.

Husholdningene står for om lag halvparten av de forbruksbaserte utslippene. Transport og matforbruk står for de største utslippene fra husholdningene. Utslipp fra transport kommer fra husholdningenes bilkjøring og reiser med andre transportmidler, som buss, båt og fly. Produksjon og transport av transportmidler og drivstoff inngår også i utslippene. Husholdningenes matforbruk har utslipp i hovedsak fra produksjonen, for eksempel fra husdyr. Både utslipp fra norskproduserte matvarer (som forbrukes innenlands) og fra produksjonen av utenlandske matvarer som importeres og forbrukes i Norge, er med. Inntektsnivå har stor påvirkning på forbruksmønstre og det totale forbruket i husholdninger. Husholdninger med høy inntekt har betydelig større utslipp fra forbruket enn husholdninger med lavere inntekt, særlig for utslippsintensive aktiviteter som transport.

Kapitalinvesteringer omfatter både offentlige og private investeringer i for eksempel veier, bygninger, infrastruktur og større utstyr/maskiner. Disse utgjør nesten en tredel av de forbruksbaserte utslippene. Dette er for eksempel utslipp fra produksjon og bruk av anleggsmaskiner som brukes i Norge, og fra produksjon av bygningsmaterialer i Norge og i land vi importerer fra.

Lagerendringer gjenspeiler varer som legges til i ulike lagerbeholdninger (det kan for eksempel være knyttet til uferdige byggeprosjekter). Det utgjør omtrent ti prosent av de forbruksbaserte utslippene.

Offentlig forbruk omfatter tjenester som for eksempel helse og utdanning, som medfører utslipp fra blant annet produksjon av forbruksmateriell. Disse utslippene utgjør omtrent ti prosent av Norges forbruksbaserte utslipp.

Kilde: XIO Sustainability Analytics A/S (2024), CaFEAN 2: Updated analysis of the carbon footprint of the economic activity of Norway. Figuren er oversatt av Miljødirektoratet.

Klimautvalget 2050 anbefalte at Norge etablerer et nasjonalt mål om å redusere utslipp av klimagasser fra forbruket vårt som er konsistent med målene i Parisavtalen. De mente også at et slikt mål bør understøttes av et regnskap for forbruksbaserte utslipp. Regjeringen presenterer ikke et tallfestet mål for vårt klimafotavtrykk i denne stortingsmeldingen. Som nevnt over vil regjeringen arbeide med å redusere forbruksbaserte utslipp. Regjeringen vil også fortsette å gjennomføre jevnlige analyser for å følge utviklingen i forbruksbaserte utslipp, og følger på denne måten opp anbefalingen om et regnskap for forbruksbaserte utslipp.

Tallgrunnlaget på forbruksbaserte utslipp bør ses på i sammenheng med andre relevante tallgrunnlag som kartlegger klima- og miljøeffekter av forbruket vårt. Det pågår et arbeid med indikatorsett og statistikk for sirkulær økonomi som også er relevant for å følge utviklingen av Norges klimafotavtrykk. Miljødirektoratet fikk høsten 2024 i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utvikle nye indikatorer for sirkulær økonomi, med utgangspunkt i eksisterende data og EUs indikatorrammeverk for sirkulær økonomi. Blant indikatorene som skal utarbeides i første pulje er indikatorer for materialfotavtrykk i tonn per innbygger, samt en indikator for miljøfotavtrykk ved forbruk av representative produkter. Indikatorsettene skal videreutvikles utover 2025, og vil bidra til å styrke datagrunnlaget for Norges klimafotavtrykk.

11.2 Mer bærekraftig forbruk og produksjon

Bærekraftsmål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon er ett av totalt 17 bærekraftsmål for å målrette arbeidet med bærekraft nasjonalt og internasjonalt. Bærekraftsmål 12 omfatter flere delmål om blant annet forvaltning av naturressurser, matsvinn, kjemikalier, avfallspolitikk, bærekraft i næringslivet, offentlige innkjøp og forbrukerinformasjon. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding som vil redegjøre for status for alle bærekraftsmålene. Stortingsmeldingen vil også redegjøre for innspill fra folkepanelet om bærekraftig forbruk, se boks 11.3.

11.2.1 EU-regelverk for å fremme mer bærekraftig forbruk og produksjon

Kapittel 6.7 redegjør for det forsterkede produktrammeverket i EU som de siste fire årene er utviklet under EUs handlingsplan for sirkulær økonomi. Gjennomføringen av dette regelverket har utløst behov for ny lovgivning i Norge, og en ny selvstendig lov om bærekraftige produkter og verdikjeder trådte i kraft i juli 2024, se omtale i kapittel 6.7.

I tiden framover vil loven bli endret for å gjennomføre EUs økodesignforordning. Forordningen vil hjemle nye krav til økodesign for prioriterte produktgrupper med høy klima- og miljøbelastning, for eksempel tekstiler, møbler, maling, rengjøringsmidler og bildekk. Loven gir allerede hjemmel for verdikjedebaserte krav på følgende områder: batterier og kjøretøy, emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter og tekstiler.

Utviklingen i EU av det forsterkede produktrammeverket under handlingsplanen for sirkulær økonomi fra 2020 er den sterkeste og viktigste drivkraften for å fremme et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster, med produkter med lavere klimafotavtrykk. Med det nye europeiske regelverket blir ansvaret lagt på produsenter og andre markedsdeltakere, og forbrukere får en enklere og mer bærekraftig hverdag. Fokuset er ikke lenger på frivillig tilrettelegging for grønne valg.

Resultatet av forsterkede krav i regelverket vil for det første være at private forbrukere får tilgang til bedre produkter i markedet. Det vil bli stilt krav til at produkter skal være produsert og innrettet med sikte på bærekraft og å passe inn i en sirkulær økonomi. Dette er krav som aldri tidligere har vært stilt.

For det andre får forbrukere større sikkerhet for at produktene faktisk holder europeisk standard. Kontrollen med regelverket skal forsterkes både i de enkelte medlemsstatene og på EUs yttergrense. Dette er svært viktig for å sikre at importerte produkter ikke undergraver effekten av det europeiske regelverket i det indre marked.

For det tredje blir markedsdeltakerne pålagt nye og omfattende dokumentasjons- og informasjonsplikter ut i markedet. Informasjonen skal følge produktene og være digitalt tilgjengelig og tilpasset ulike brukergrupper. Som forbruker skal man for eksempel få informasjon som gjør at produktet kan brukes så lenge som mulig, for eksempel om reparasjoner det er mulig å gjøre selv, tilgang på bruksanvisninger og reservedeler, eller gjenstående levetid på et batteri slik at det ikke byttes ut før det er nødvendig.

For det fjerde styrkes forbrukeres grønne rettigheter, slik som «rett til reparasjon» i forbrukerkjøp og andre tiltak i forbrukerkjøpslovgivningen. Det blir krav om at produsenter skal tilby informasjon om reservedeler og gjøre reservedelene tilgjengelige for alle i reparasjonsbransjen til en overkommelig pris. Hvis du velger å reparere, utvides garantiperioden med ett år. Det vil også bli etablert en europeisk digital plattform, med nasjonale seksjoner, som skal gjøre det lettere for forbrukere å finne tilbydere av ulike reparasjonstjenester.

For det femte skal man kunne stole på at «grønne påstander» faktisk holder det de lover. Regjeringen vil også gjennomføre EUs direktiv om forbrukervern i det grønne skiftet, som blant annet skal bidra til at forbrukere ikke blir utsatt for villedende miljømarkedsføring (grønnvasking), og upålitelig miljø- og bærekraftsmerking.

11.2.2 Kontroll med importerte produkter

Netthandel har vokst kraftig de siste årene, særlig under pandemien. Det er vanligst for nordmenn å handle på nett fra Sverige, Kina, Storbritannia, USA og Danmark. En undersøkelse fra Postnord våren 2024 viste at blant de mest populære internasjonale netthandelsplattformene, hadde 36 prosent av norske forbrukere som besvarte undersøkelsen handlet fra Temu, 33 prosent fra Zalando og 15 prosent fra Ebay i løpet av de tre siste månedene.

De nye felleseuropeiske kravene til bærekraftige produkter vil også gjelde for produkter fra land utenfor Europa som plasseres på markedet i EU/EØS. Å holde europeisk minimumsstandard er et vilkår for å kunne omsette varen lovlig på det europeiske markedet. Regelverket vil derfor også gjelde for de utenlandske nettsidene hvor norske forbrukere typisk handler.

Omfattende handel med produkter som ikke holder en høy nok standard vil underminere mye av effekten av det nye europeiske produktregelverket for bærekraft, som innfører krav i hele verdikjeden til prioriterte produktgrupper. Det er derfor avgjørende å styrke kontrollen av importerte produkter. Utfordringene med økende handel på nett av varer som leveres direkte til forbruker, gjelder også for kontroll med at regelverket for beskyttelse av helse og miljø mot skadelige kjemikalier i produkter overholdes. I en tilsynsaksjon i 2023 fant Miljødirektoratet slike stoffer i 30 prosent av produktene som direktoratet kjøpte fra norske og utenlandske nettbutikker og testet for innhold av kjemiske stoffer som er forbudt eller strengt regulert i Norge. Se også informasjon om funn fra en annen tilsynsaksjon i boks 11.5.

Som ledd i gjennomføringen av det forsterkede produktrammeverket i EU/EØS-området bygges det opp et nytt kontrollapparat for varer inn til det indre marked. Dette skal baseres på digitale produktpass, som alle produkter hvor det er utstedt økodesignkrav, skal ha. Kontrollen vil være helautomatisk og digital. Samlet sett vil dette gjøre kontrollen av importerte produkter, også de som er handlet på nett, mye sterkere enn tidligere. I tillegg til produktkontrollen, utøver Europa en betydelig aktivitet for å holde netthandelsselskaper ansvarlige også for andre deler av sin virksomhet. EU-kommisjonen har i forbindelse med innføring av økodesignforordningen signalisert forsterket innsats mot useriøse nettaktører.

Det nye EU-regelverket innebærer nye utfordringer knyttet til kontroll og håndheving fra myndighetenes side. De nordiske landene har et etablert samarbeid for å fremme en sirkulær økonomi. Det nordiske programmet på sirkulær økonomi skal bidra til å oppfylle målene i det nordiske samarbeidsprogrammet for miljø og klima 2025–2030 gjennom målrettede analyser og studier. I denne perioden vil programmet fokusere på følgende tema:

• bærekraftige produkter og verdikjeder,

• forebygging og håndtering av avfall,

• kritiske råvarer og

• økonomiske tiltak for sirkulær økonomi.

Under temaet bærekraftige produkter og verdikjeder jobber norske miljømyndigheter for å utvikle et prosjekt om nordisk samarbeid på netthandel, for å gjennomføre nye økodesignregelverk og tilhørende behov for økt kontroll og tilsyn av varer som tilbys på utenlandske nettplattformer.

Regjeringen vil:

• fortsette å utvikle regelverket om bærekraftige produkter og prioritere kontroll og tilsyn med produkter, inkludert fra netthandel

• sammen med nordiske land være en pådriver for en effektiv kontroll og håndheving av regelverket som begrenser netthandel med produkter som ikke oppfyller europeiske krav

11.3 Mer ombruk, reparasjon og deling

Omstillingen til en mer sirkulær økonomi vil bidra til å nå nasjonale og globale klima- og miljømål, og henger tett sammen med arbeidet for å redusere Norges klimafotavtrykk. Regjeringen la våren 2024 fram en handlingsplan for en sirkulær økonomi. Som en oppfølging av handlingsplanen har regjeringen blant annet satt ned en ekspertgruppe for å se på virkemidler for å fremme en mer sirkulær økonomi, se omtale i kapittel 3.1. Deres mandat inkluderer å vurdere virkemidler for å fremme økt ombruk, reparasjon og deling.

Overgangen til en mer sirkulær økonomi forutsetter endringer både på tilbuds- og etterspørselssiden. Produkter må brukes lengst mulig og om igjen, repareres når de blir ødelagt og det må deles mer på varer og tjenester. Dette er tema for regjeringens samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi.

11.3.1 Målrettet samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi

I handlingsplanen for en sirkulær økonomi varslet regjeringen at den ville utrede hvordan et målrettet samfunnsoppdrag kan bidra med løsninger for å gjøre økonomien og samfunnet mer sirkulært. Se mer om samfunnsoppdrag som metode i kapittel 5.8. Det ble gjennomført en utredningsprosess i 2024 med bred involvering fra næringsliv, stat og kommune, finanssektor, sivilsamfunn og forskningsmiljøer.5 På bakgrunn av innspillene og utredningen som er gjennomført besluttet regjeringen å etablere et samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi. Hovedmålet er: I 2035 skal Norge ha oppnådd en betydelig økning i ombruk, reparasjon og deling av knappe ressurser. Formålet med en innsats på sirkulær økonomi er positive bidrag for klima, natur og bærekraftig ressursbruk. Et samfunnsoppdrag omfatter flere dimensjoner enn et vanlig statlig mål. Statlige mål er ofte definerte, kvantitative og knyttet til kortsiktige resultater, mens et samfunnsoppdrag omfatter langsiktige visjoner og involvere flere aktører. For å oppnå målet i et samfunnsoppdrag er innsats fra både statlige og ikke-statlige aktører nødvendig.

Målet innebærer ambisjoner om flere og oppskalerte ombruks-, reparasjons- og delingstjenester og økt industrielt samspill regionalt (industrielle symbioser) for best mulig utnyttelse av materialer, vann, energi og biprodukter og/eller avfall.

Samfunnsoppdraget skal være et målrettet arbeid for økt samarbeid mellom næringer og virksomheter for økt ombruk, reparasjon og deling av knappe ressurser – inkludert i husholdninger, næringslivet, stat og kommune. Dette er et av flere bidrag for å realisere regjeringens ambisjoner for omstilling til en grønn, sirkulær økonomi.

Flere av regelverkene under EØS-avtalen inneholder krav som fremmer eller legger til rette for ombruk, reparasjon og deling. Samfunnsoppdraget kan bidra til å støtte opp under implementering av regelverket slik at det får ønsket effekt og inkluderer berørte aktører i tiltaksutviklingen.

Kunnskapsgrunnlaget om potensial, barrierer og virkemidler/tiltak for å fremme sirkularitet i Norge viser at samarbeid mellom næringer innad og på tvers av verdikjeder er avgjørende for å få dette til. Manglende samarbeid fører til at betydelig potensial for økt sirkularitet i norsk økonomi ikke realiseres. Ombruk, deling og reparasjon er spesielt viktige områder for å fremme sirkulær økonomi, med potensial for økt samhandling og klima- og miljøgevinster. Dette er områder høyt i avfallshierarkiet og i tråd med anbefalingene fra Klimautvalget 2050 om å følge unngå, flytte, forbedre-rammeverket for å unngå utslipp der det er mulig. For forklaring av UFF-rammeverket, se kapitel 3.1. Utvalget viser også til viktigheten av å forbruke færre ting, dele mer og kjøpe brukt for å redusere klimagassutslipp.

Økt ombruk, reparasjon, deling og bedre utnyttelse av knappe ressurser i samfunnet er krevende å oppnå i stor skala, blant annet fordi det fordrer nye forretningsmodeller og måter å samarbeide på. Det kan bryte tradisjonelle oppsett av verdikjeder og utfordrer vaner, rutiner og holdninger hos både private og offentlige virksomheter og forbrukere. Det er derfor behov for bredt samarbeid og involvering av ulike aktører for å oppskalere eksisterende sirkulære løsninger og pilotere nye. Et målrettet samfunnsoppdrag er en styrings- og samarbeidsmodell med formål å oppnå denne typen samarbeid og involvering.

Samfunnsoppdraget skal se på konkrete utfordringer som aktører fra næringsliv, finans, forskning, sivilsamfunn, kommuner og stat kan løse sammen. Det kan stimulere til bedre løsninger, større effekt av eksisterende og eventuelt nye tiltak og virkemidler, varig endring, redusert risiko, mer effektiv pengebruk og nye markedsmuligheter. Bred involvering av aktører skal også øke tilliten i befolkningen til nødvendig omstilling.

Regjeringen vil arbeide videre med konkretisering av mål og delmål og forslag til organisering i løpet av våren 2025. Det er opprettet en styringsgruppe med ni departementer for arbeidet i denne fasen. Planen er at samfunnsoppdraget starter opp i løpet av høsten 2025. Det skal blant annet vurderes om det skal være fokus på særskilte sektorer eller produkter og tjenester for de ulike delmålene. Den brede medvirkningen fra utredningsfasen skal videreføres i arbeidet med konkretiseringen av delmål og deretter i gjennomføringen av samfunnsoppdraget.

11.3.2 Ombruk i byggsektoren

Det brukes svært mye materialer og produseres store mengder avfall ved bygging, ombygging og rivning av bygg. Byggenæringen sto for om lag 25 prosent av avfallet i Norge i 2023. Miljødirektoratets beregninger av forbruksbaserte klimagassutslipp viser at produkter og tjenester knyttet til norsk bygg- og anleggssektor utgjorde om lag 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021, se kapittel 11.1 for mer informasjon om analysen. Se kapittel 5.3 for omtale av utredning om klimakrav i byggteknisk forskrift, og kapittel 5.7 for omtale av klimapartnerskapet med byggenæringen.

Det er kostnadsmessige, regulatoriske og tekniske barrierer som hindrer at sirkulære løsninger tas i bruk. Ombruk av byggevarer krever kompetanse og god planlegging helt fra prosjektering av rivning til nybygging. Klimautvalget 2050 peker på et stort potensial for å øke sirkularitet og redusere utslipp.

Ifølge Miljødirektoratet kan redusert rivning og økt rehabilitering gi vesentlige utslippsreduksjoner.6 Det er beregnet at disse tiltakene kan redusere årlige globale utslipp med i underkant av én million tonn CO₂-ekvivalenter i 2035. Beregningene er beheftet med stor usikkerhet. Det vil arbeides videre med å utrede virkemidler og effekter av ombrukstiltak i bygge- og anleggssektoren.

For eksisterende bygninger er klimabelastningen fra materialproduksjon, transport og oppføring allerede tatt, og i mange tilfeller er derfor den mest klimavennlige bygningen den som allerede er bygget.7 Å legge til rette for fortsatt bruk og ombruk av bygninger og bygningsmiljøer vil i mange tilfeller også ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som bidrar til lokalsamfunn med livskvalitet og trivsel.

Bygge- og anleggsarbeider gir store overskuddsmasser, og håndteringen er kilde til betydelige klimagassutslipp, miljøkonsekvenser, forurensning og tap av natur og naturressurser. Økt gjenvinning kan redusere klimagassutslipp og kostnader. Ifølge Miljødirektoratet er det et stort potensial for utslippskutt knyttet til massehåndtering.8 Potensialet for utslippsreduksjoner tilsier at det vil være nyttig med mer kunnskap.

Typiske barrierer for en bærekraftig massehåndtering er manglende fokus på temaet ved planlegging av store bygge- og anleggstiltak. Andre barrierer er utilstrekkelig kartlegging av kvaliteten på massene, mangel på arealer til behandling og mellomlagring av massene, samt manglende koordinering mellom prosjekter og kostnader ved transport. I handlingsplanen for sirkulær økonomi er et av regjeringens handlingspunkter å utarbeide en tverrsektoriell veileder om gjeldende regler for massehåndtering i dialog med bygge- og anleggsnæringen. Veilederen forventes klar i løpet av 2025.

11.3.3 Ombruk og reparasjon av møbler og andre produkter

Produksjon av møbler og andre produkter som sportsutstyr, mindre byggematerialer og husholdningsartikler har betydelig negativ påvirkning på klimagassutslipp og biologisk mangfold.9 Etterspørselen etter trevirke kan føre til økt avvirkning og avskoging i andre land. I Norge kaster husholdninger og næringsliv betydelige mengder produkter som kunne hatt lenger levetid, estimert av Mepex til over 300 000 tonn per år.10

Økt ombruk og reparasjon av slike produkter kan redusere klimagassutslipp i Norge og i utlandet. Ved å sortere ut 40 prosent av disse produktene til ombruk og reparasjon, har Mepex estimert at årlige globale klimagassutslipp kan reduseres med 350 000 tonn CO₂-ekvivalenter i 2035.11 Beregningene er svært usikre, men indikerer et potensial for utslippsreduksjoner som tilsier at tiltak og virkemidler bør vurderes nærmere.

Et grep som regjeringen har gjort for å legge til rette for økt ombruk er endringer i brukthandellova, se boks 11.7.

11.3.4 Deling som vinn-vinn

Å leie eller dele produkter er en måte å gjøre forbruket mer bærekraftig, se boks 11.8 for eksempel på hvordan det kan gjennomføres i praksis. Det kan også være økonomisk gunstig å leie framfor å eie, men gapet mellom dem som sier de ønsker å leie og dem som faktisk gjør det er stort.12 Regjeringen skal legge fram et forslag om en forbrukerlovgivning for utleiemarkedet i løpet av våren 2026. Det vil kunne bidra til å redusere barrierene for å leie.

Bygging og bruk av fritidsboliger fører til utslipp av klimagasser, samt nedbygging av naturarealer. I 2025 finnes det én hytte per 12 innbyggere i Norge, og det har vært en stor økning i antall hytter de siste ti årene. Det er mange hytter som står ubrukt gjennom store deler av året. Økt utleie og deling av hytter vil kunne bidra til at det bygges færre hytter.

Boks 11.8 Eksempel: Utlån gjennom BUA

BUA står for Barn-Unge-Aktivitet og er en ideell organisasjon som jobber for å gjøre det enklere for spesielt barn og unge å låne utstyr til fysisk aktivitet, som sport, lek og friluftsliv. BUA fungerer som et «utstyrsbibliotek» hvor både store og små kan låne utstyr helt gratis i én uke. Dette gjør at utstyret gjenbrukes og utnyttes av mange. Det finnes over 230 BUA-avdelinger over hele landet.

Foto: BUA/ Frøydis Falck Urbye

11.3.5 Industrielle symbioser

Næringslivets produksjons- og forbruksmønster har stor betydning for den totale ressursbruken. For å bruke ressurser mer effektivt kan virksomheter drive mer sirkulært. Det kan blant annet skje i forretningsmodeller for ombruk, reparasjon, deling og materialgjenvinning.

Det næringsrettede virkemiddelapparatet og andre støtteordninger kan gi støtte til utvikling av industrielle symbioser som fremmer bedre ressursutnyttelse. Se mer omtale av virkemiddelapparatet i kapittel 6.6. Industrielle symbioser er et virkemiddel for å oppnå en mer sirkulær økonomi. I en industriell symbiose samarbeider industribedrifter med andre bedrifter innenfor et geografisk område om deling og best mulig utnyttelse av ressurser som materialer, energi, vann og biprodukter. Industrielle symbioser kan bidra til å kutte utgifter til avfallshåndtering og råvarekostnader, redusere klimagassutslipp, ressursbruk og forurensning og øke bruk av spillvarme. Tanken er at en virksomhets avfall eller biprodukt, er en annen virksomhets ressurs. Etablering av slike infrastrukturer og nye sirkulære verdikjeder krever ekstra ressurser i form av kartlegging, datadeling, investeringer, kunnskap og nettverksaktiviteter.

Regjeringen vil:

• etablere et samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi som skal bidra til å realisere regjeringens ambisjoner for grønn, sirkulær økonomi. Samfunnsoppdragets hovedmål er: I 2035 skal Norge ha oppnådd en betydelig økning i ombruk, reparasjon og deling av knappe ressurser.

11.4 Klima og hverdag

11.4.1 Enklere å leve klimavennlig

Ni av ti nordmenn har ambisjoner om å leve mer bærekraftig.13 For at forbrukere skal ta mer klimavennlige valg må slike alternativer oppleves som tilgjengelige og attraktive. Myndigheter og næringslivsaktører kan bidra til å vri forbruket i en mer bærekraftig retning ved å forbedre tilgangen og prisen på klimavennlige produkter og løsninger, og ved å gjøre utslippsintensive alternativer mindre tilgjengelige.

Inntektsnivå har stor påvirkning på forbruksmønstre og utslipp, men andre faktorer spiller også en rolle. SSBs forbruksundersøkelse for 2022 viser at lavinntektshusholdninger bruker en stor del av inntekten på bolig og mat.14 Disse husholdningene har dermed lite til overs til annet forbruk. De som tjener mest har ifølge undersøkelsen et betydelig høyere forbruk av blant annet fritidsutstyr, reiser, bil og møbler. Husholdninger med høy inntekt har dermed også betydelig større utslipp fra forbruket enn husholdninger med lavere inntekt, særlig for utslippsintensive aktiviteter som transport.15

Både mer klimavennlige forbruksmønstre og tiltak og virkemidler kan systematiseres etter UFF-rammeverket. Se figur 11.5–11.6 for en rekke eksempler på forbruksvaner som kan redusere klimafotavtrykket og arbeidet med å legge til rette for slike forbruksvaner. Se også boks 11.10 for omtale av Enovas støtte til energieffektivisering i husholdninger.

11.4.2 Kraften i frivilligheten kan spille en viktig rolle

Frivillig innsats er en viktig del av det norske samfunnet. Det er et viktig fundament for et godt og inkluderende samfunn, som tar vare på verdier i nærmiljøet og bidrar til livskvalitet for mange. Det er en enorm ressurs. Hvert år legger befolkningen i Norge ned oppunder 142 000 årsverk frivillig arbeid. Nesten åtte av ti er medlem i minst én organisasjon.16 Frivilligheten er demokratiske arenaer som også bidrar til å kanalisere befolkningens engasjement, inkludert for klimasaken.

Frivilligheten står også for klimagassutslipp og det pågår en rekke initiativer å redusere negativ påvirkning. Mange store arrangører, både innenfor kultur og idrett, går foran og gjør arrangementene sine mer miljøvennlige.

Miljøorganisasjonene er viktige pådrivere og kunnskapsaktører for utslippskutt og omstilling gjennom å skape engasjement, kreve økte ambisjoner og foreslå konkrete løsninger.

Mange får kunnskap og engasjement om natur og miljø gjennom friluftsliv. Den høye deltakelsen i friluftsliv i befolkningen er dermed også viktig for å dreie vaner og livsstil i en mer klimavennlig retning. Friluftslivet kjennetegnes av en betydelig frivillig innsats, både når det gjelder å arrangere friluftslivsaktiviteter for alle grupper i befolkningen, og når det gjelder fysisk tilrettelegging for friluftsliv. Ett eksempel er merking og tilrettelegging av friluftslivets ferdselsårer. Innsatsen til frivilligheten er avgjørende for den høye deltakelsen i friluftsliv i befolkningen. Friluftslivsorganisasjonene jobber også målrettet for å redusere klimakonsekvensene i friluftslivet, for eksempel ved å legge til rette for friluftsliv i nærmiljøet, gjenbruk og reparasjon av utstyr, utstyrsutlån og ved å legge til rette for kollektiv transport til utfarts- og turområder. Den Norske Turistforening (DNT) legger til rette for hyttedeling i stort omfang med sine 590 hytter rundt omkring i landet. DNT har også utarbeidet en egen bærekraftstrategi for 2021–2023, som har som ambisjon å redusere friluftslivets fotavtrykk.

Foto: Vemund Schwensen Lindgren

Med nesten 2 millioner medlemskap og over 9 000 idrettslag over hele landet påvirker Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) og idrettens aktiviteter samtlige bærekraftsmål. Idretten leverer folkehelse, jobber for kjønnsbalanse og for å sikre mulighet for deltakelse for alle. Det er stor idrettsaktivitet over alt i landet. Denne aktiviteten er et svært viktig bidrag til den sosiale bærekraften i hele samfunnet. Samtidig har slike aktiviteter et klimaavtrykk gjennom blant annet reiser, store arrangementer og større byggeprosjekter.

Idretten rammes også av klimaendringer. Vintrene er mildere og det er mindre snø enn før en rekke steder i landet. Det betyr at det er vanskeligere å drive ski- og isidretter. Idrettsanlegg og områder for både idrett og friluftsliv er også mer sårbare som følge av klimaendringer. Vi har sett eksempler på at ekstremvær har gjort at fotballbaner oversvømmes, og at idrettsarrangementer må avlyses. Dette er norsk idrett opptatt av. NIF har vedtatt at organisasjonen i årene som kommer skal jobbe for å redusere eget klimaavtrykk og se på hvordan forbruksmønstrene kan endres og har utviklet egne mål og verktøy for å nå klimamålene. Idrettstinget har videre vedtatt mål om å redusere egne klimagassutslipp med minst 55 prosent innen 2030. NIF har også utviklet en grønn, digital verktøykasse for idretten og har etablert klima- og miljøfond. Idretts-, vel og kulturforeninger er også arenaer for å låne, bytte, kjøpe og selge utstyr.

Kultur- og likstillingsdepartementet gir årlig grunntilskudd til Senter for idrettsanlegg og teknologi (SIAT) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). SIAT forsker på bærekraftige idrettsanlegg og prestasjonsfremmende utstyr, for å bidra til at Norge som idrettsnasjon får et teknologisk forsprang med energi- og miljøvennlige idrettsanlegg samt mulighet til å opprettholde vår plass i verdenstoppen. Det gis også tilskudd til prosjektet Gode idrettsanlegg (GIA), se boks 11.11.

Det er også flere av Enovas støtteordninger som er relevante for frivilligheten, særlig programmene som kun krever at søker er registrert i Enhetsregisteret. De nye programmene rettet mot yrkesbygg er relevante for kultur-, idretts- og frivillighetssektoren. Dette gjelder både programmene Energikartlegging i yrkesbygg og Forbedring av energitilstand i yrkesbygg, som kan bidra til å kartlegge hva som er mulig og å gjennomføre energitiltak med mål om energiforbedring. I tillegg er støtteprogrammet for varmesentraler et relevant program for noen idrettsanlegg. Innenfor dette programmet tilbyr Enova støtte til aktører som ønsker å investere i varmesentral for å utnytte fornybare energikilder til oppvarming av bygninger, idrettsanlegg og industrielle formål. Varmesentralene medfører både redusert energibruk, effektavlastning og gir økt fleksibilitet i energisystemet. Flere idrettsanlegg har de siste årene fått støtte gjennom disse programmene. Til sist kan anlegg som har overskuddsenergi (eksempelvis ishaller og svømmehaller) søke om støtte til utnyttelse av denne overskuddsenergien gjennom programmet Klima- og energisatsinger i industrien.

11.4.3 En grønnere kultursektor

I kultursektoren har en rekke aktører selv tatt initiativ til å utvikle verktøy for det grønne skiftet, se boks 11.12. Regjeringen ønsker å legge til rette for at kultursektoren kan redusere sine utslipp. En stor andel av kulturfeltets klimafotavtrykk skjer i forbindelse med drift og utvikling av lokaler for kulturaktivitet. I 2023 etablerte derfor regjeringen Grønnere investeringer for lokaler og utstyr som en del av tilskuddsordningen Kulturrom. Målet med tilskuddsordningen er å sikre ombruk, gjenbruk og miljøvennlig drift av kulturlokaler i hele landet. I de årlige tilskuddsbrevene til institusjonene har Kultur- og likestillingsdepartementet lagt inn krav om rapportering av aktuelle miljø- og klimatiltak for den enkelte virksomhet. Rapporteringen for 2023 viser at mange har ambisjoner og vurderer bærekraft, klima og miljø inn i strategier, med konkrete tiltak for institusjonenes drift, produksjon og formidling. Flere institusjoner er sertifisert som miljøfyrtårn eller er i gang med å bli sertifisert.

Frivilligheten på kulturarvfeltet omfatter organisasjoner som tar vare på kulturhistoriske fartøy, bygninger, samferdselsanlegg, veterantog, veteranbiler og kulturlandskap. Ved å ta vare på kulturarv som en ressurs, kan frivillig innsats bidra til reduksjon av klimagassutslipp ved å redusere nytt forbruk. Riksantikvaren har utarbeidet en egen frivillighetsstrategi for å styrke det frivillige arbeidet på kulturmiljøfeltet fra nasjonalt nivå.17