2 Veien mot 2035

Klimaendringene skjer nå. Norge må tilpasse seg de endringene som skjer og samtidig bidra til å bremse mer alvorlige klimaendringer gjennom å redusere utslipp og omstille økonomien i grønnere retning. For at Norge og verden skal nå de klimamålene vi har satt oss, er det nødvendig å styrke klimapolitikken. I tillegg må Norge sette nye, mer ambisiøse klimamål. Som part i Parisavtalen skal Norge hvert femte år melde inn et forsterket klimamål til avtalen. Når Norge i 2025 skal melde inn sitt forsterkede bidrag til Parisavtalen, foreslår regjeringen et nytt klimamål for 2035, der Norge skal redusere utslippene med minst 70–75 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990.

2.1 Klimaendringene

Klimaendringene er en av vår tids største samfunnsutfordringer. Siden førindustriell tid har gjennomsnittstemperaturen på jorda økt med mer enn 1,1 grader, se figur 2.2. Temperaturøkningen har allerede medført alvorlige og til dels uopprettelige konsekvenser for natur og samfunn. Oppvarmingen skjer raskere ved polene, og den er kraftigere over land enn over hav. Menneskeskapte utslipp av klimagasser er hovedårsaken til den globale oppvarmingen som oppleves nå.1 Alle bidrag til å redusere de globale klimagassutslippene er derfor viktige. Se mer om ulike scenarioer for utslippsutviklingen framover i kapittel 2.3.

Kilde: National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA)

På verdensbasis lever mellom 3,3 og 3,6 milliarder mennesker i dag i områder, eller på en måte, som gjør dem svært sårbare for konsekvensene av et endret klima. Tørke og flom gjør landområder ubeboelige, og havnivåstigning truer byer og lokalsamfunn i utsatte kystområder. Omkring halve verdens befolkning opplever alvorlig vannmangel i deler av året som følge av klimaendringer og andre faktorer.2 Høye temperaturer, ekstremvær og naturkatastrofer svekker verdens matproduksjon. Klimaendringer bidrar også til å eskalere humanitære kriser når skadelige klimahendelser rammer sårbare samfunn og kan drive mennesker på ufrivillig migrasjon og flukt. Avhengig av den framtidige globale oppvarmingen, vil områder som er egnet for produksjon av mat forskyves mellom land og regioner, med økt risiko for konflikt knyttet til matsikkerhet, vannmangel og ressurstilgang som sannsynlig resultat.

Tap av natur og klimaendringer forverrer hverandre og skaper økologiske og sosiale utfordringer globalt. De siste årene har både FNs klimapanel og Naturpanelet presentert rapporter som viser at det er helt nødvendig å se klima og natur i sammenheng for å oppnå bærekraftsmålene og temperaturmålet under Parisavtalen.

Oppvarmingen av Arktis er raskere enn oppvarmingen i noen annen region i verden. Tapet av havis i Arktis, som har havtemperaturer som øker, er en av de mest framtredende effektene av klimaendringene i denne regionen. Beregninger viser at havisen fortsatt vil reduseres i både tykkelse og utstrekning i tiden framover.3 I alle scenarioene er det sannsynlig at Arktis er tilnærmet isfritt i september minst én gang før 2050. Jo høyere oppvarmingen blir, jo oftere vil det skje.4 Økosystemene i Arktis er sårbare, og ved en midlertidig overskridelse av 1,5 graders gjennomsnittstemperatur vil endringene i Arktis’ økosystemer stå overfor irreversible endringer.5 Dette får alvorlige konsekvenser for mennesker og dyr som lever i disse miljøene. Issmeltingen og økt tilgang til isfritt hav kan føre til større internasjonal interesse for naturressurser, forskning, turisme og seilingsruter i Arktis. Den kan også bidra til endringer i det militære nærværet i regionen.6 Nyere forskning viser også at i Antarktis bidrar issmeltingen til å forsterke den globale oppvarmingen.7

Også på det norske fastlandet merkes det at klimaet endrer seg. Siden år 1900 har den årlige nedbøren for hele Norge økt med om lag 20 prosent. Intense nedbørshendelser, der det kommer mye nedbør i løpet av kort tid, har også blitt kraftigere og hyppigere de senere årene.8 Det har vært en tendens til økt hyppighet av regnflommer de siste tiårene, og økt temperatur har også ført til at vårflommene kommer tidligere. De fleste isbreer i Norge har blitt mindre sammenlignet med tidligere.9 Det observeres også flere endringer i naturen. Blant annet er vekstsesongen blitt lengre, tregrensen kryper oppover, noen arter har forflyttet seg og trekkfuglene kommer ofte tidligere tilbake om våren.10

Selv om det kan være noen fordeler for Norge av økte temperaturer, som lengre vekstsesong, vil klimaendringene i sum påvirke Norge negativt. Effekter av klimaendringene, som hetebølger, vil kunne påvirke matsikkerhet ved blant annet tørke i vekstsesongen og nye skadegjørere. I tillegg vil det gjøre det lettere for nye helseskadelige sykdommer å spre seg til Norge. Ekstremnedbør utfordrer arealer med ettårige vekster, kan påvirke drikkevannskvaliteten og vil i kombinasjon med varme gjøre at blant annet parasitter som gir magesmerter overlever bedre.11 Økte temperaturer fører til tap av noen arter og forflytting av andre som ikke lenger trives i sitt opprinnelig miljø som er under endring.12 Effektene av klimaendringene, slik som flom- og skredhendelser, overvann og mer intens nedbør, utgjør en stor risiko for bygninger og infrastruktur.13 Rekordstore skadeutbetalinger i 2023, blant annet etter ekstremværet Hans, viser hvilke økonomiske konsekvenser klimaendringer kan ha.

Foto: Simon Oldani/NVE

Norge som kystnasjon er også særlig utsatt for havnivåstigning og stormflo. Havet blir varmere, surere og mindre oksygenrikt. Særlig Vest- og Sørlandet opplever havnivåstigning som følge av klimaendringer. Havnivåstigning vil føre til at flom skapt av ekstrem vannstand når høyere og lenger inn på land. I tillegg fører havnivåstigning med seg en kraftig økning i flomfrekvens og -risiko. Eksempelvis vil en havnivåstigning på 0,1 meter føre til en tredobling av flomrisiko flere steder. Dette medfører en betraktelig risiko for kyst-Norge og våre marine øko- og matsystemer.

Hvor store konsekvensene av klimaendringene blir i framtiden, avhenger både av hvor mye klimagassutslippene reduseres globalt, og hvor godt Norge klarer å tilpasse seg endringene. Hver tiendelsgrad av temperaturøkning teller. Tiltak for klimatilpasning ble presentert i Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. Regjeringen har satt i gang arbeid med en nasjonal sårbarhetsanalyse for å få nærmere kunnskap om hvordan klimaendringene rammer og nedsatt et ekspertutvalg for å utrede de økonomiske konsekvensene av klimaendringene. Regjeringen har også lagt fram Meld. St. 27 (2023–2024) Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred, som inneholder en rekke tiltak for å forebygge flom og skred. Høsten 2024 la regjeringen fram Norges nye handlingsplan for naturmangfold i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – norsk handlingsplan for naturmangfold. Tiltakene i handlingsplanen vil bidra til å ivareta naturmangfold, samt redusere klimagassutslipp og styrke samfunnet og naturens evne til å tåle klimaendringer.

2.2 Internasjonalt klimasamarbeid som ramme

Klimatoppmøtet i Paris i 2015 markerte et gjennombrudd i det internasjonale klimasamarbeidet. Parisavtalens målsetting er å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Landene ble enige om å ta sikte på å nå et toppunkt for de globale klimagassutslippene snarest mulig og oppnå balanse mellom menneskeskapte klimagassutslipp og opptak i andre halvdel av vårt århundre. Avtalens temperaturmål danner grunnlaget for økt handling, og landene har siden 2015 flere ganger understreket at de arbeider for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Alle land som har sluttet seg til Parisavtalen skal bidra til at verden samlet når avtalens temperaturmål.

Parisavtalen legger de globale rammene for landenes klimaarbeid. Parisavtalen inneholder bestemmelser som skal bidra til økt innsats over tid. Hvert femte år skal partene til avtalen gjøre opp status for hvordan verden ligger an med å nå målene i avtalen. Dette kalles den globale gjennomgangen. Tolv til femten måneder etter den globale gjennomgangen skal alle landene oppdatere sine nasjonalt fastsatte bidrag (Nationally Determined Contributions, NDC). Disse vil utgjøre en progresjon fra forrige mål og uttrykke landenes høyeste mulige ambisjonsnivå. Landene skal gjennomføre nasjonale klimatiltak med sikte på å nå sine mål.

Land skal se hen til utfallet av den globale gjennomgangen når de utformer sine nasjonalt fastsatte bidrag. Den første globale gjennomgangen ble avsluttet på klimatoppmøte i Dubai i 2023 (COP 28). I denne globale gjennomgangen konkluderte landene med at Parisavtalen har bidratt til politikkutvikling og målsettinger på nasjonalt og regionalt nivå, spesielt når det gjelder utslippsreduksjoner. Det ble samtidig pekt på at verden er langt unna å begrense oppvarming til 1,5 grader og at innsatsen derfor må forsterkes. Partene vil se hen til beslutningen fra Dubai om den globale gjennomgangen når nye nasjonalt fastsatte bidrag skal sendes inn under Parisavtalen i 2025. Se boks 2.1 for mer om vedtaket fra den første globale gjennomgangen.

Støtte til utviklingsland er en viktig del av det internasjonale klimaarbeidet. På klimatoppmøtet i København i 2009 ble landene enige om å mobilisere 100 milliarder dollar årlig i støtte til klimatiltak i utviklingsland fram mot 2020. På klimatoppmøtet i Baku i 2024 (COP29) ble landene enige om å øke mobiliseringen av støtte til klimatiltak i utviklingsland til minst 300 milliarder dollar årlig fra 2035.

2.3 Globale utslipp

Siden førindustriell tid har de globale utslippene av klimagasser økt. I 2023 var de globale utslippene på om lag 53 gigatonn CO₂-ekvivalenter, som er cirka 62 prosent høyere enn i 1990. De gjennomsnittlige årlige utslippene over perioden fra 2010 til 2020 var høyere enn i noe tidligere tiår, og globalt har utslippene økt i alle sektorer siden 2010. Utslippene øker fortsatt, men veksten går ikke like raskt som tidligere, se figur 2.4.

Kilde: EDGAR, 2023, The Emissions Database for Global Atmospheric Research

Økt velstand og befolkningsvekst har ført til økt etterspørsel etter energi. Sammen med økt produksjon og transport av andre varer, har dette bidratt til utslipp av klimagasser, der CO₂ er klimagassen som bidrar mest til oppvarming, se boks 2.2. Den største økningen i CO₂-utslipp i verden kommer fra bruk av fossile brensler og fra prosesser i industriproduksjon. Utslippsveksten i energisektoren har avtatt på grunn av energieffektivisering, overgang fra kull til gass, mindre utbygging av kullkraft og økt bruk av fornybar energi. Utslippene i industri, bygnings- og transportsektoren øker på grunn av økt etterspørsel etter produkter og tjenester. Globalt er utslipp fra arealbruk og arealbruksendringer, som avskoging, også en stor kilde til CO₂-utslipp. Utslippene er beheftet med stor usikkerhet og varierer årlig.14

Hvilke land som har vært og er de store bidragsyterne til økte klimagassutslipp har endret seg over tid og har ofte sammenfalt med økende befolkning og generell velstandsøkning. Fram til 1970 sto Europa og Nord-Amerika for den største veksten i klimagassutslippene. I de senere årene har landene med raskest voksende økonomier, spesielt Kina, stått for mesteparten av økningen. De syv største utslippslandene i verden sto i 2023for rundt 60 prosent av verdens klimagassutslipp. Kina sto for 30 prosent av verdens utslipp i 2023, etterfulgt av USA, India, Russland, Brasil, Indonesia og Japan.15 Se figur 2.5 for utslippsutviklingen i de ti landene med høyest utslipp. De fleste land i verden står for mindre enn 1 prosent av de globale utslippene. I 2023 utgjorde norske utslipp 0,1 prosent av verdens utslipp.

Kilde: EDGAR, 2023, The Emissions Database for Global Atmospheric Research

Det har vært framgang i forventet utslippsutvikling etter at Parisavtalen trådte i kraft. Da Cancun-avtalen ble signert i 2010, var forventet temperaturøkning i 2100 opp mot 4,8 grader. Med signering av Parisavtalen og leveranse av landenes nasjonalt fastsatte bidrag fram til oktober 2022, er den forventede temperaturøkningen redusert til rundt 2,6 grader.16 I tillegg har det skjedd store framskritt innen global klimapolitikk, teknologi og markedsutvikling. Det viser at Parisavtalen trekker i riktig retning. For å holde temperaturøkningen godt under 2 grader, og tilstrebe å begrense oppvarmingen til 1,5 grader kreves raske og dype utslippsreduksjoner, samt at alle nasjonalt fastsatte bidrag, langsiktige netto null-mål og løfter om ny politikk implementeres for fullt. Figur 2.6 viser beregnede globale klimagassutslipp fra innmeldte klimamål før COP26 i 2021.

Oversatt fra Klimapanelets sjette hovedrapport, delrapporten for utslippsreduksjon, opptak og virkemidler, sammendrag for beslutningstakere, figur 4a. Miljødirektoratet, som nasjonalt kontaktpunkt for FNs klimapanel, har oversatt tekst med mål om å reflektere innholdet og språket fra den engelske originalversjonen så nøyaktig som mulig.

Kilde: FNs klimapanels sjette hovedrapport, oversatt av Miljødirektoratet

I noen land og regioner går klimagassutslippene ned. I EU ble utslippene redusert med 29,2 prosent fra 1990 til 2022.17 Den største delen av reduksjonen kommer av at fossile brensler erstattes med fornybar energi i elektrisitetsproduksjon (40 prosent reduksjon), men også industriprosesser og produktbruk (35 prosent reduksjon), jordbruk (24 prosent reduksjon) og avfall (41 prosent reduksjon) har redusert sine utslipp betydelig.18 EU har i de senere år skjerpet klima- og miljøpolitikken sin og vedtatt omfattende nytt og revidert regelverk i tråd med sine høye ambisjoner. Se nærmere omtale i kapittel 2.5.2 og kapittel 6.3.1. I tillegg til EU, viser utslippstallene fallende trend over tid i flere land. Minst 18 land har redusert klimagassutslippene sine i mer enn 10 år.19 Noen få land har hatt en nedgang på 4 prosent i noen år, som er i tråd med det som kreves for å begrense oppvarmingen til 2 grader. Likevel er den totale utslippsreduksjonen fra disse landene relativt beskjeden (omkring 3,2 gigatonn CO₂-ekvivalenter per år).

Til tross for reduserte utslipp i noen land og regioner, øker de globale utslippene av klimagasser. Det er bred enighet, og nedfelt i hovedbeslutninger fra de årlige møtene under Parisavtalen, at de nasjonalt fastsatte bidragene må forsterkes og følges opp av handling.20

2.3.1 Veien mot 1,5-grader

Da alle landene som er med i Parisavtalen møttes i Dubai i november 2023, anerkjente partene at det å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader, med ingen eller begrenset overskridelse, vil kreve dype, raske og vedvarende kutt i de globale utslippene av klimagasser. CO₂-utslippene vil måtte reduseres med i størrelsesorden 43 prosent innen 2030, 60 prosent innen 2035 og være netto null innen 2050 fra 2019-nivå.21 FNs klimapanel hadde allerede vist i sin 6. hovedrapport at de globale utslippene må nå sitt toppunkt senest innen 2025 dersom 1,5-graders global temperaturstigning skal holdes innen rekkevidde. I COP 28-beslutningen fra Dubai ble det besluttet at partene vil forplikte seg til å framskynde klimahandlingen dette tiåret, basert på den beste tilgjengelige vitenskapen.

Potensialet for utslippsreduksjoner mellom land og sektorer, er svært ulikt fordelt. Det samme gjelder hvordan ulike teknologier og løsninger kan bidra. Kostnaden for utslippskutt kan også endre seg over tid som følge av teknologiutvikling og at de rimeligste utslippskuttene ofte tas først. Utslippsreduksjoner og opptak i skog og arealer vil også arte seg ulikt fra land til land, og fra region til region. Det er likevel noen hovedtrekk i en global lavutslippsutvikling i tråd med Parisavtalens temperaturmål.

En hovedkonklusjon fra FNs klimapanel er at dersom tilstrekkelige utslippskutt skal oppnås, må energisystemet gå fra å være fossilt til å bli fornybart. Det vil kreve store endringer i hele energisystemet og innebærer blant annet teknologiutvikling, sterk reduksjon i bruk av fossile brensel, bruk av CO₂-håndtering på gjenværende fossilavhengige systemer, økt fornybar kraftproduksjon og omfattende elektrifisering.22 Det er også nødvendig med energieffektivisering og overgang til alternative energibærere, som for eksempel hydrogen og ammoniakk. Et kjennetegn ved utslippsbaner som er konsistente med å begrense global oppvarming både til 1,5 og 2 grader er tilnærmet utslippsfri kraftproduksjon rundt midten av dette århundret. De siste årene har det vært en økning i investeringer i fornybar energi globalt. Figur 2.7 viser størrelsen på globale investeringer i ren energi og fossile brensler fra 2015 til 2024. Samtidig er ikke investeringene tilstrekkelig sett opp mot beslutningen fra COP28 og den globale gjennomgangen om å tredoble kapasiteten for fornybar energi. Fortsatt installasjon og utvikling av infrastruktur som er avhengig av fossile brensler vil kunne begrense og forsinke landenes overgang til et lavutslippssamfunn.23

¹ Lavutslippsbrensler inkluderer blant annet bruk av bioenergi, og hydrogenbaserte brensler. «Annen ren/utslippsfri energi» inkluderer blant annet fossil kraftproduksjon med CO₂-fangst og lagring. Se IEA for mer informasjon.

Kilde: IEA, 2024, World Energy Investment 2024

I 2015 vedtok FNs medlemsland 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene. 2030-agendaen er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Målene reflekterer de tre dimensjonene av en bærekraftig utvikling: klima og miljø, økonomi og sosiale forhold. Innsatsen krever samarbeid globalt, nasjonalt og lokalt, mellom myndigheter og andre partnere. Målene er ment å understøtte hverandre ved at måloppnåelsen på ett punkt hjelper til med å nå målene på andre områder.

Det er nær sammenheng mellom blant annet fattigdomsbekjempelse, utryddelse av sult, økonomisk utvikling, og verdens bruk av energi og tilhørende klimagassutslipp. Det å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris for alle er krevende og vil ta tid, men er likefullt nødvendig. I dag og en tid framover ventes fossile energikilder å være avgjørende for å oppnå flere av bærekraftsmålene. Samtidig må verden raskt redusere bruken av fossil energi for å bremse klimaendringene. Klimaendringer gir økt forekomst av ekstremværhendelser som hetebølger og flommer, som igjen kan bidra til mer sult, fattigdom og redusert økonomisk utvikling. Det er et politisk valg å avklare mål- og interessekonflikter mellom de ulike bærekraftsmålene.

Selv om fornybar energi, særlig sol og vind, har blitt konkurransedyktig i forhold til fossil energi i mange deler av verden, finnes det også områder og land der fossile brensler fortsatt har kostnadsfordel i forhold til fornybare kilder, og hvor omstillingen vil ta lenger tid.

I tillegg har fornybare energikilder, som sol- og vindkraft, utfordringer ved at de ikke leverer energi hele døgnet/året, og må suppleres ved energilagring og fleksibelt forbruk for et fungerende energisystem. I omstillingen av verdens kraftsystemer blir det derfor en større utfordring jo større innslaget av uregulerbar kraft blir. Lavutslippsløsninger som kan være med å sikre et fleksibelt og stabilt kraftsystem, som blått og grønt hydrogen og CO₂-fangst og -lagring har i dag høyere kostnader enn bruk av fossile alternativer som gass.

For å få til utslippskutt i tråd med Parisavtalens temperaturmål må verdens energisystemer gå fra fossilt til fornybart. Samtidig vil det kreve kraftige utslippskutt i alle sektorer globalt, som industri, transport, og jordbruk, skogbruk og annen arealbruk.

Ifølge funn fra FNs klimapanel vil også CO₂-fjerning være en nødvendig del av løsningen for å begrense oppvarming til 1,5 grader. CO₂-fjerning er nødvendig for å nå målet om netto null-utslipp i midten av dette århundret og for å kompensere for utslippene man ikke klarer å kutte, slik som deler av utslippene fra luftfart, skipsfart, jordbruk og enkelte industriformål.24 Det står mer om CO₂-fjerning i kapittel 8.

2.4 Norske utslipp

Utslippene av klimagasser er på vei ned i Norge. I 2023 var norske utslipp av klimagasser totalt 46,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det er 4,7 prosent – eller 2,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter – mindre enn i 2022. De største utslippskildene var olje- og gassutvinning, dernest industrien, se figur 2.8. Utslipp fra veitrafikk utgjorde den tredje største kilden til utslipp, etterfulgt av utslipp fra annen transport. Dernest fulgte jordbruket. Resterende utslipp fordelte seg på flere sektorer, herunder avfall og oppvarming av bygg.

Kilde: Miljødirektoratet, 2023, Kildefordelte utslipp

Industrien var lenge den største kilden til utslipp i Norge, men utslippene har gått ned med 44 prosent siden 1990. Mesteparten av nedgangen kom før 2010, og skyldes i første rekke tekniske og driftsmessige tiltak i industrien som reduserte utslippene av andre klimagasser enn CO₂.

I 2007 ble industrien forbigått av olje- og gassutvinning som den største utslippskilden. Utslippene fra olje- og gassutvinning har økt med 40 prosent siden 1990. Mesteparten av økningen skjedde fram mot årtusenskiftet, som en følge av oppbyggingen av olje- og gassproduksjonen på norsk kontinentalsokkel, før utslippene stabiliserte seg på rundt 14 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Siden 2015 er utslippene fra petroleumssektoren redusert med om lag 22 prosent. Omlegging til drift der kraften hentes fra land er den viktigste årsaken til utslippsreduksjonene.

Norge står i en særstilling med en kraftproduksjon basert på fornybare energikilder, nær uten klimagassutslipp. Samtidig har olje- og parafinfyringen gradvis blitt faset ut de siste 30 årene.

Utslippene fra veitrafikk var 8 prosent høyere i 2023 enn i 1990. Økningen skyldes i første rekke økte utslipp fra varebiler og tunge kjøretøy. Utslippene fra disse kjøretøyene har økt gjennom hele perioden. Utslippene fra personbiler har gått ned med 30 prosent i samme periode. Siden toppåret i 2015 har utslippene fra veitrafikken avtatt med over 20 prosent. Når det gjelder annen transport, økte utslippene fra både innenriks sjøfart og fiske, og fra blant annet ikke-veigående kjøretøy og motorredskaper, med over 50 prosent fra 1990 til 2023.

Utslippene fra jordbruket er redusert med 10,5 prosent siden 1990 og var i 2023 de laveste som er målt siden 1990. Reduksjonen skyldes i stor grad bedre effektivitet i melkeproduksjonen og mindre bruk av mineralgjødsel.

Skog- og arealbrukssektoren skiller seg ut da denne sektoren ikke bare bidrar med utslipp, men også et betydelig opptak av klimagasser. Norge har store karbonrike arealer, spesielt skog og myr, som tar opp CO₂ og lagrer karbon i vegetasjon og i jorda. Det store opptaket fra skog i Norge leder til et stort årlig nettoopptak i skog- og arealbrukssektoren. I 2022 var nettoopptaket i sektoren på 13,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Skogens opptak av CO₂ økte fra 1990 fram til perioden 2005–2009, for så å bli redusert mot 2016. Deretter viser opptaket et mer stabilt nivå, svakt høyere enn i 1990, se figur 2.9.

Kilder: Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio), Statistisk sentralbyrå (SSB) og Miljødirektoratet

Økosystemene i fastlands-Norge lagrer til sammen rundt 7 milliarder tonn karbon. Dette tilsvarer om lag 26 milliarder tonn CO_2-ekvivalenter om det frigjøres til atmosfæren.25 Myr og annen våtmark og sedimenter i innsjøene har i gjennomsnitt størst lager per arealenhet, mens skogen har det største karbonlageret totalt. I havet er sedimentene det største karbonlageret.

Selv om Norges totale utslipp ikke er så store i en global sammenheng, har Norge høye utslipp målt per innbygger, dersom vi ikke regner med opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren, sammenlignet med mange andre land. I 2023 var norske utslipp per innbygger på 10,12 tonn CO₂-ekvivalenter. Det er over gjennomsnittet for Europa, og langt over det globale gjennomsnittet på 6,59 tonn.26 Se Klimastatus og -plan for 2025 for mer informasjon om norske klimagassutslipp.

I tillegg til utslippene på norsk territorium påvirker aktivitet i Norge utslipp i andre land gjennom handel og globale verdikjeder. Dette kan kalles Norges klimafotavtrykk og er omtalt i kapittel 11.

2.5 Norges klimainnsats

Forpliktelsene under Parisavtalen kan nås gjennom utslippsreduksjoner nasjonalt og ulike typer internasjonalt samarbeid. Norge støtter også andre land i å redusere sine utslipp av klimagasser og utvikle klimarobuste samfunn.

2.5.1 Norges lovfestede klimamål

Norge har ambisiøse mål for klimapolitikken. Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen er å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent sammenlignet med nivået i 1990. Regjeringen ønsker å videreføre klimasamarbeidet med EU og arbeider ut ifra at 2030-målet under Parisavtalen skal oppfylles i samarbeid med EU. I lov om klimamål (klimaloven) er 2030-målet under Parisavtalen lovfestet. Planen for å nå klimamålet for 2030 er beskrevet i Regjeringens klimastatus og -plan. Planen for å nå 2030-målet vil også bidra til utslippskutt fram mot 2035.

¹ Målet for 2035 behandles av Stortinget våren 2025

Norge har også lovfestet et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Formålet med å lovfeste målet om lavutslippssamfunnet er å legge til rette for en langsiktig omstilling i klimavennlig retning i Norge. Med lavutslippssamfunn menes et samfunn der klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming. Videre er det lovfestet at utslippene skal reduseres med i størrelsesorden 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990. Ved vurdering av om klimamålet for 2050 er nådd, skal det tas hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter.

Mer om bakgrunnen for 2050-målet og hvordan det skal forstås finnes i forarbeidene til klimaloven i Prop. 77 L (2016 –2017) Lov om klimamål (klimaloven). Den nyeste rapporteringen på oppfølgingen av 2050-målet finnes i kapittel 4.4. av Regjeringens klimastatus og -plan for 2025.

Norges nye mål for 2035 under Parisavtalen (perioden 2031–2035) bygger videre på de tidligere målene under Kyotoprotokollen og Parisavtalen. Målet utgjør en progresjon fra det forrige målet under Parisavtalen. Det reflekterer Norges høyest mulige ambisjon, det fremmer en omstilling mot lavutslippssamfunnet i 2050, og det er et rettferdig bidrag fra Norge i tråd med å holde global temperaturstigning til 1,5 grader.

Regjeringen foreslår at Norges nye mål under Parisavtalen for perioden 2031 til 2035, er å redusere utslippene med minst 70–75 prosent, sammenlignet med utslippsnivået i 1990. For å kunne sette et høyt ambisjonsnivå for nytt Parismål, vil Norge bruke en kombinasjon av nasjonale utslippsreduksjoner, samarbeid med EU og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EU/EØS. Målet skal i hovedsak nås gjennom nasjonale tiltak og gjennom samarbeidet med EU. Dersom utviklingen blir slik regjeringen nå anslår, basert på fremskrivningen og effekten av regjeringens vedtatte og planlagte politikk per nå, vil over 90 prosent av utslippskuttene for å nå det foreslåtte klimamålet på 70 til 75 prosent i 2035 skje nasjonalt og gjennom samarbeidet med EU.

Når 2035-målet meldes inn til Parisavtalen vil regjeringen vise til at Norge har som mål å legge til rette for omstilling av norsk økonomi til lavutslippssamfunnet, og betydelige utslippsreduksjoner nasjonalt gjennom troverdig og effektiv virkemiddelbruk.

2.5.2 Norges klimasamarbeid med EU

EUs kvotesystem, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket utgjør til sammen et overordnet rammeverk på klimaområdet. Norge deltar i EUs kvotesystem (EU ETS) gjennom EØS-avtalen. Norge deltar også i EUs skog- og arealbruksregelverk og innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021–2030 gjennom en klimaavtale som er forankret i EØS-avtalens protokoll 31 for samarbeid utenfor de fire friheter.

Gjennom EUs «Klar for 55»-pakke ble det gjort endringer i de tre regelverkene for at de skulle være innrettet mot oppfyllelsen av EUs forsterkede klimamål for 2030. Endringene i kvotesystemet (EU ETS) er innlemmet i EØS-avtalen, men Island og Norge er fremdeles i dialog med EU-kommisjonen om vilkårene for videre deltakelse i innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket.

Det nye regelverket som skal gjelde etter 2030 er under utvikling, se boks 2.3. Innretningen på Norges klimasamarbeid med EU vil avklares nærmere i løpet av de neste årene når nye og oppdaterte regelverk tar form. Fordi EUs klimapolitikk vil være en sentral rammebetingelse for norsk klimainnsats også etter 2030, vil Norge følge arbeidet med det nye klimaregelverket fra EU tett. EUs klimakvoteregelverk er innlemmet i EØS-avtalens forpliktende deler, som omfatter regelverk av betydning for det indre marked og like konkurransevilkår. Det gjør at framtidige versjoner av dette regelverket også forutsettes innlemmet i EØS-avtalen. Øvrig klimasamarbeid med EU (klimaavtalen om norsk deltakelse i EUs innsatsfordelingsforordning og skog- og arealbruksregelverk) er i utgangspunktet tidsbegrenset til perioden 2021–2030. Norge vil fortsatt delta i kvotesystemet etter 2030, og regjeringen har en intensjon om fortsatt norsk deltakelse i øvrige deler av EUs klimaregelverk etter 2030.

EØS-midlene er Norges, Islands og Liechtensteins frivillige bidrag til økonomisk og sosial utjevning i 15 EU-medlemsland (Bulgaria, Estland, Hellas, Kroatia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn). Midlene skal i tillegg bidra til å styrke det bilaterale samarbeidet mellom mottakerlandene og giverne. Det totale budsjettet for inneværende periode (2014–2021) er på 2,8 milliarder euro, hvorav det norske bidraget utgjør om lag 97 prosent. Innsats for grønn omstilling står sentralt, blant annet gjennom støtte til miljøforvaltning, klimatilpasning og fornybar energi.

En avtale om ny periode med EØS-midler 2021–2028 ble signert høsten 2024, hvor budsjettet er 3,268 milliarder euro til de samme mottakerlandene. Støtten til grønn omstilling er økt og utgjør et av tre hovedfokusområder. Innsats vil inkludere støtte til ren energi og energisikkerhet, forurensning, sirkulær økonomi, klimatilpasning, utslippsreduksjon, CO₂-fangst og -lagring og biodiversitet og økosystem, samt hjelp til landene for å oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser. Grønn omstilling er tverrgående og vil i tillegg være utgangspunkt og målsetting for all støtte til innovasjon og næringsutvikling, samt inngå i andre programområder. De første prosjektene er ventet igangsatt første halvdel 2026.

2.5.3 Klimafinansering og internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner

I tillegg til å arbeide med omstilling og reduksjon av norske utslipp, støtter Norge utviklingsland i arbeidet deres med å redusere utslipp av klimagasser og utvikle klimarobuste samfunn. Hovedprioriteringene er klimatilpasning og utslippsreduksjoner. Det legges vekt på støtte til de minst utviklede landene som rammes av klimaendringer. Norge har blant annet prioritert arbeid for å stanse avskoging og skogforringelse av tropisk skog, som omtales senere i dette kapittelet.

Under FNs klimakonferanse i Glasgow i 2021 forpliktet Norge seg til å doble klimafinansieringen til utviklingsland fra 7 milliarder kroner i 2020 til 14 milliarder kroner innen utgangen av 2026 som vårt bidrag til oppfyllelse av det globale målet om klimafinansiering på 100 milliarder USD under Parisavtalen. Innenfor dette skal støtten til klimatilpasning tredobles. Doblingsmålet ble nådd både i 2022 og 2023. I 2023 utgjorde norsk klimafinansiering om lag 16,6 milliarder kroner, altså mer enn en dobling sammenlignet med 2020. En betydelig del av veksten kom fra investeringer gjort under Norfunds utviklingsmandat og Klimainvesteringsfondet, samt mobilisering av privat kapital som særlig økte Norges bidrag til utbygging av fornybar energi i utviklingsland. Klimainvesteringsfondet, som forvaltes av Norfund, ble opprettet i mai 2022 med en planlagt kapitaltilførsel på totalt 10 milliarder kroner for femårsperioden 2022–2026. Hovedmålet med Klimainvesteringsfondet er å bidra til å redusere eller unngå klimagassutslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland som har store utslipp fra fossil kraftproduksjon, særlig kullkraft. Fondet har raskt vist seg å være et effektivt verktøy. I perioden 2022–2024 investerte fondet i prosjekter som er forventet å resultere i unngåtte utslipp på totalt 17,6 millioner tonn CO₂ per år.

Utbygging av fornybar energi støttes også gjennom langsiktig bilateral og multilateral bistand. Kunnskapsprogrammet Energi for utvikling bidrar til å styrke kompetanse og kapasitet til å utvikle fornybar energisektor i utvalgte utviklingsland. I tillegg har regjeringen etablert en ny statlig garantiordning for investeringer i fornybar energi i utviklingsland. Gjennom å redusere risiko for private investorer er garantier et effektivt virkemiddel for å mobilisere privat kapital. Garantiordningen er etablert for en pilotfase på fem år fra 2025, med en garantiramme på 5 milliarder kroner. Ordningen forvaltes av Norad. Av rammen skal 65 prosent gå til å garantere porteføljer sammen med multilaterale utviklingsbanker. Resterende lyses ut for private aktører i Norge og internasjonalt.

På FNs klimakonferanse i Baku i november 2024 (COP29) ble det vedtatt et nytt globalt mål for klimafinansiering til utviklingsland. Målet innebærer en tredobling fra dagens mål på 100 milliarder USD årlig innen 2025 til minst 300 milliarder USD innen 2035. Beslutningen innebærer at alle land som kan bidra, vil måtte vurdere en opptrapping av egen klimafinansiering. I lys av dette vil regjeringen starte et arbeid med å vurdere hvordan også norsk klimafinansiering kan innrettes og økes fram mot 2035, blant annet gjennom dialog med andre nåværende og mulige nye bidragsytere om hvordan en sammen kan nå det nye globale klimafinansieringsmålet for 2035. Regjeringen vil ta stilling til et nytt mål for norsk klimafinansiering før dagens mål går ut i 2026.

Regjeringen vil:

• arbeide for at Norge leverer på løftet om dobling av norsk klimafinansiering innen 2026, herunder minst en tredobling av finansiering til klimatilpasning

• i lys av beslutningen fra FNs klimakonferanse i Baku (COP29) om et nytt globalt klimafinansieringsmål for 2035, starte et arbeid med å vurdere hvordan norsk klimafinansiering kan innrettes og økes fram mot 2035

• ta stilling til et nytt mål for norsk klimafinansiering før dagens mål går ut i 2026

Norge bidrar også til globale utslippsreduksjoner gjennom bilaterale samarbeid under Parisavtalens artikkel 6. Innsatsen skjer gjennom Initiativ for globale utslippsreduksjoner og kommer i tillegg til bevilgninger over det norske bistandsbudsjettet. I statsbudsjettet for 2025 har Klima- og miljødepartementet en fullmakt på 8 200 millioner kroner til å inngå kontrakter om kvotekjøp med framtidig utbetaling. Disse midlene skal bidra til reduserte utslipp og raskere omstilling i utviklingsland, ved blant annet å mobilisere privat kapital for å øke investeringer i fornybar energi. Samarbeid gjennom FN-mekanismen under artikkel 6.4 av Parisavtalen, Paris Agreement Crediting Mechanism (PACM), vil også vurderes som aktuell kanal for kvotekjøp.

Utslippsreduksjoner oppnådd gjennom artikkel 6-samarbeid kan bidra til at Norge blir klimanøytralt fra og med 2030, se omtale i boks 2.4 og 2.5. Kvotene kan også benyttes til å dekke det som eventuelt mangler for å oppfylle Norges 2030-mål under Parisavtalen, i en situasjon hvor EU-samarbeidet ikke tar oss helt til 55 prosent utslippsreduksjon. For å kunne sette et høyt ambisjonsnivå for 2035-målet, vil Norge bruke en kombinasjon av nasjonale utslippskutt, samarbeid med EU og kjøp av utslippsreduksjoner utenfor EU/EØS gjennom artikkel 6-samarbeid. 2035-målet skal i hovedsak nås gjennom nasjonale tiltak og gjennom samarbeid med EU.

Norge arbeider for bedre sammenheng mellom klima- og naturfinansiering i relevante offentlige bevilgninger, private investeringer, i politikkutvikling og i internasjonale forhandlinger, for å legge til rette for hensynet til biomangfold på tvers av alle sektorer. Videre arbeider Norge for en betydelig økning av naturfinansiering, ikke minst fra privat sektor, for å støtte opp om både bevaring, bærekraftig bruk og godefordeling. Det vurderes ulike virkemidler for å styrke Norges naturfinansiering til utviklingsland, herunder bidra til å styrke de multilaterale utviklingsbankenes innsats for natur, og at de ser klima-, natur- og miljøinnsats i sammenheng.

Klima- og skoginitiativet

Klima- og skoginitiativet er Norges største internasjonale innsats for å redusere utslipp av klimagasser og ta vare på natur. Se boks 2.6 om Klima- og skoginitiativets hovedmål. Å stanse tapet av tropisk skog er avgjørende for å nå målene i Parisavtalen og naturavtalen27. I tillegg til å være et stort karbonlager, bidrar tropisk skog med en rekke andre økosystemtjenester, knyttet til blant annet nedbørsmønstre. Det norske klima- og skoginitiativet arbeider med å støtte tropiske land i bærekraftig arealforvaltning. Initiativet arbeider for å ta vare på skog, og slik stanse utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse og ta vare på natur. Dette gjøres gjennom samarbeid med myndigheter, sivilt samfunn og privat sektor. Utover å ha bidratt til at samarbeidslandene har redusert utslippene fra avskoging og skogforringelse tilsvarende over 4 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter, har partnerskapene bidratt til klimatilpasning, bærekraftig utvikling, fattigdomsreduksjon, matsikkerhet og godt styresett, i tillegg til å ha vært viktige bidrag til landenes naturstrategier.

Internasjonalt er det satt et mål om å stanse og reversere avskoging innen 2030, reflektert blant annet i Glasgow Leaders’ Declaration on Forests and Land Use fra COP27 i 2021, signert av 145 land, og i beslutningen om Global Stocktake fra COP28. Uavhengig av om verden når dette målet, fortsetter arbeidet for bærekraftig arealpolitikk og forvaltning av skog i tropiske land. Økonomisk vekst og klimaomstillingen øker presset på skogarealer og etterspørselen etter biomasse, mat og mineraler. Videre forventes det et økt fokus på å restaurere skog som er ødelagt. Dette fordrer en helhetlig og god arealpolitikk. Forutsigbarhet er svært viktig for Klima- og skoginitiativets arbeid. Derfor besluttet regjeringen i august 2024 å forlenge Klima- og skoginitiativet til 2035. Slik viser Norge at vi er en langsiktig samarbeidspartner.

Boks 2.6 Klima- og skoginitiativets hovedmål

Hovedmålet til Klima- og skoginitiativet er å bidra til at redusert og reversert tap av tropisk skog gir et mer stabilt klima, mer bevart naturmangfold og en mer bærekraftig utvikling.

Hovedmålet er delt inn i to delmål: (i) å bidra til bærekraftig skog- og arealforvaltning i utviklingsland og (ii) å bidra til redusert press på tropiske skogarealer fra globale markeder.

Videre angir Klima- og skoginitiativets strategiske rammeverk åtte strategiske områder som innsatsen rettes inn mot:

1. bærekraftig arealbrukspolitikk

2. styrkede rettigheter og bedre levekår for urfolk og lokalsamfunn

3. internasjonale insentivstrukturer for utslippsreduksjoner fra skog

4. global transparens (inkludert globalt tilgjengelige satellittdata)

5. avskogingsfrie råvaremarkeder

6. avskogingsfrie finansmarkeder

7. redusert skogkriminalitet

8. global oppslutning om bevaring av tropisk skog

Klima og handel

Handelens bidrag til økonomisk vekst og velstandsutvikling har lenge vært det dominerende perspektivet i handelspolitikken. Klimautfordringene og behovet for omstilling til et lavutslippssamfunn har de siste årene fått betydelig større oppmerksomhet, også innenfor handelspolitikken. Den grunnleggende omstillingen verden skal gjennom for å unngå de verste konsekvensene av de menneskeskapte globale klimaendringene krever en betydelig reduksjon av klimagassutslipp, samtidig som den må ta hensyn til behovet for å bevare naturmangfoldet og styrke samfunnet og naturens evne til å tåle klimaendringer. Internasjonal handel spiller en viktig rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn. For å kutte utslipp trenger vi grønne teknologier og innsatsvarer som produseres og bearbeides i globale verdikjeder, som vindturbiner, elbiler, solceller, mineraler og metaller. Internasjonal handel bidrar til innovasjon og konkurranse, samt til å spre nye teknologier og redusere kostnader for grønne løsninger. Handel er dermed avgjørende for å løse klimautfordringen. Samtidig er klima- og miljøutfordringene en konsekvens av økende forbruk av ressurser. FNs ressurspanel anslår at forbruket av ressurser vil øke med 60 prosent de neste 40 årene dersom ikke forbruket blir mer effektivt og sirkulært.28 Internasjonal handel fører til utslipp gjennom å bidra til produksjon, forbruk og transport. Selv om transport normalt utgjør en mindre del av utslippene over en vares livsløp enn produksjon, innebærer transport over lange avstander klimautslipp.29 I tillegg produseres enkelte varer som importeres til Norge på måter som kan bidra til lokal forurensning og naturødeleggelser i produksjonslandet. Ikke alle varer som importeres til Norge oppfyller norske og europeiske krav til helse, miljø og produktsikkerhet.

Klimautvalget 205030 anbefalte at handelspolitikken utvikles for å understøtte overgangen til et lavutslippssamfunn og en sirkulær økonomi. Klima- og miljøutfordringene nødvendiggjør tiltak som fremmer overgangen til et lavutslippssamfunn og sirkulær økonomi. Retten til å innføre nasjonale reguleringer av hensyn til klima og miljø er godt forankret i det globale handelsregelverket. Prinsipper om forholdsmessighet, ikke-diskriminering og åpenhet er viktig for å bidra til å hindre proteksjonisme og unødig forskjellsbehandling, og å bidra til åpenhet og forutsigbarhet om nasjonale reguleringer. Hvordan klima- og miljøtiltak utformes i praksis, er med andre ord avgjørende for om det er i tråd med handelsregelverket.

Ulike land har valgt ulike kombinasjoner av virkemidler for å kutte utslipp og drive fram den grønne omstillingen. EU og Norge har valgt prising av utslipp av klimagasser som et viktig virkemiddel, i tillegg til regulering og støtte for å omstille økonomien. USA og Kina har i større grad valgt å subsidiere produksjon av utslippsfri teknologi.

Omstillingen her hjemme og hos våre handelspartnere innebærer muligheter og utfordringer for norsk næringsliv. I møtet med stadig kraftigere virkemiddelbruk må norske bedrifter bruke ressurser på å omstille seg til lavutslippsproduksjon og -drift. Deler av norsk næringsliv vil ha konkurransefordeler knyttet til produksjon med lave utslipp og effektiv ressursbruk, mens andre deler av næringslivet vil ha vanskeligheter med å møte krav om utslippsreduksjoner og overgang til en sirkulær økonomi. Innretningen av politiske tiltak og virkemidler hos våre handelspartnere vil ha betydning for om norsk næringsliv kan ta del i markedsmulighetene som følger av den grønne omstillingen hos våre handelspartnere. For Norge er det sentralt at ulike klima- og miljøtiltak i andre land i størst mulig grad utformes slik at norske bedrifter ikke blir gjenstand for diskriminering eller utestenging fra viktige markeder. Internasjonalt samarbeid er viktig for å unngå at store forskjeller i innsats og virkemiddelbruk mellom land påvirker konkurransevilkårene i et globalt marked, samt for å bidra til at handelsavtaler og klima- og miljøavtaler støtter opp under hverandre.

Norges viktigste handelspolitiske interesse er forutsigbare rammebetingelser basert på omforente spilleregler for internasjonal handel. Norges handelsavtaler skal både bidra til at norsk næringsliv har gode og forutsigbare betingelser for eksport av varer og tjenester, og til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden, herunder ivareta og fremme hensyn til klima, miljø og sikkerhet.

Norges viktigste handelsavtale er EØS-avtalen. Den gir oss tilgang til vårt største og viktigste marked på like vilkår, med felles regler for varer, tjenester, personer, virksomheter og kapital, samt felles regler for klima- og miljøtiltak og samarbeid ut over dette. Den støtter dermed opp om Parisavtalen og andre internasjonale miljøavtaler. EØS-avtalen både fremmer og gir tydelig rom for klima- og miljøtiltak. Norges klimasamarbeid med EU er omtalt i kapittel 2.5.2 og kapittel 6.1.

Selv om handelsavtaler i utgangspunktet ikke er til hinder for omstilling til lavutslippssamfunnet og sirkulær økonomi, er det nødvendig å rette søkelyset mot hvordan handelsregler kan utformes på en måte som stimulerer og legger til rette for omstillingen til et lavutslippssamfunn. Å skape insentiver for å fremme handel og investeringer, som støtter den grønne omstillingen, er grunnleggende. Dette gjøres blant annet ved å styrke bærekraftsforpliktelsene i handelsavtalene. I samtlige prosesser om handelsavtaler som Norge deltar i, forhandles det om et kapittel om handel og bærekraftig utvikling. Et slikt kapittel har Norge vært en pådriver for å etablere som fast praksis også i EFTA-sammenheng. Kapittelet og dets bestemmelser om blant annet klima, miljø og ansvarlig næringsliv understreker at handel og investeringer skal foregå på en måte som bidrar til bærekraftig utvikling.

2.6 Utviklingen i norske utslipp mot 2035

Utslippsregnskapet, utslippsfremskrivingen med vedtatt politikk og utslippseffekten av politikk regjeringen planlegger for gjennom Klimastatus og -plan utgjør, sammen med oppgjørsmekanismen med EU, grunnlaget for å beregne hvordan Norge ligger an for måloppnåelse i 2035. Det er også utgangspunktet for å vurdere behovet for å endre politikken.

Norske utslipp av klimagasser er allerede underlagt omfattende virkemidler, og anslag på utslippsutviklingen framover viser at utslippene vil fortsette å avta. I kapittel 2.6.1 presenteres fremskrivinger av utslipp basert på en videreføring av vedtatt politikk og i kapittel 2.6.2 anslag på utslippseffekten av planlagt politikk i Regjeringens klimastatus og -plan fram til 2035.

Tallene viser at utslippene i 2035 kan bli anslagvis 47 prosent lavere enn i 1990. Anslagene er usikre og særlig sensitive for antagelser om økonomisk og teknologisk utvikling. I tillegg er de avhengig av at virkemidlene i klimaplanen følges opp som varslet og at effekten blir slik som beregnet. Nedgangen i norske utslipp de siste årene, og det videre fallet framover, viser at utslippstrenden går riktig vei.

Ettersom Norge og EU har separate mål under Parisavtalen, må det gjennomføres et mellomstatlig oppgjør for å fordele utslippseffektene av kvotesystemet. Oppgjørsmekanismen med EU er forklart i kapittel 2.6.3.

2.6.1 Utslippsfremskrivingen med vedtatt politikk

I Nasjonalbudsjettet 2025 ble det presentert oppdaterte fremskrivinger av norske utslipp av klimagasser fram til 2040.

Fremskrivingene bygger på vurderinger av underliggende utviklingstrekk i norsk og internasjonal økonomi, blant annet økonomiske, teknologiske og befolkningsmessige forhold. I tråd med internasjonale retningslinjer er fremskrivingene med vedtatt politikk basert på en videreføring av dagens klimapolitikk både i Norge og internasjonalt, se boks 2.7 for forutsetninger om sentrale virkemidler. Det innebærer at forslag til endrede virkemidler og tiltak som ikke er ferdig utredet eller iverksatt i forskrift eller i stortingsvedtak, ikke inngår i fremskrivingen. Fremskrivingen er altså en videreføring av dagens politikk, og gir ikke en beskrivelse av regjeringens mål eller virkninger av ny klimapolitikk. Det betyr at den ikke må forstås som en prognose på den mest sannsynlige utslippsutviklingen. Utslippsfremskrivingene i Nasjonalbudsjettet 2025 baserte seg på en videreføring av klimapolitikken fra før budsjettfremleggelse høsten 2024.

Nedgangen i norske utslipp er ventet å fortsette framover. I fremskrivingene er det anslått at utslippene i gjennomsnitt vil avta med om lag 3 prosent årlig fram mot 2040, se boks 2.7. Det innebærer at utslippene vil være henholdsvis 23 og 43 prosent lavere i 2030 og 2040, enn i 2022. Utviklingen skyldes i hovedsak at allerede sterke virkemidler gjør det attraktivt å forbedre og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi og annen energi- og utslippseffektivisering. Olje- og gassvirksomheten står for den største reduksjonen i utslipp fram mot 2040. I tillegg ventes nedgangen i utslippene fra veitrafikk å fortsette, og i 2040 anslås utslippene å være redusert med om lag to tredjedeler sammenlignet med 2022. Også utslippene i andre sektorer er anslått å falle.

I fremskrivingen, der klimapolitikken fra før budsjettfremleggelsen høsten 2024 videreføres, er utslippene i 2035 anslått til 32,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er en reduksjon på 37 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Medregnet effekten av planlagt politikk vil utslippsreduksjonen bli større. Dette omtales nærmere i kapittel 2.6.2.

Mer om fremskrivingene og forutsetningene står i Nasjonalbudsjettet 2025. Fremskrivingene er usikre, og de blir mer usikre jo lenger fram i tid man ser.

2.6.2 Effekten av planlagt politikk fra Klimastatus og -plan for 2025 i 2035

Regjeringen har med innføringen av Klimastatus og -plan systematisert arbeidet med å estimere effekten av planlagt politikk. Metodene for å tallfeste effekten av klimapolitikken har blitt forbedret og er under stadig utvikling.

I Klimastatus og -plan for 2025 presenterte regjeringen en klimaplan for utslippsreduksjoner for årene fram til 2030. Boks 2.8 gir en oversikt over sentrale virkemidler i planen. De effektberegnede virkemidlene i Klimastatus og -plan retter seg mot utslipp som er omfattet av innsatsfordelingen (Effort Sharing Regulation, ESR), tidligere omtalt som ikke-kvotepliktige utslipp. Virkemidlene i Klimastatus og -plan for 2025 er anslått å redusere utslippene med 4,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i året 2030.

Dersom alle virkemidlene det planlegges for fram mot 2030 videreføres til 2035, er det beregnet at utslippsreduksjonene i 2035 kan bli i overkant av 5 millioner tonn. De estimerte utslippsreduksjonene fra virkemidler i Klimastatus og -plan kommer i tillegg til utslippsreduksjonene i fremskrivingen som er basert på allerede vedtatt politikk, som beskrevet i kapittel 2.6.1. Med utslippsreduksjonene i fremskrivingen og effekten av regjeringens planlagte politikk, er det anslått at de totale norske utslippene i 2035 kan bli 47 prosent lavere enn utslippsnivået i 1990. Figur 2.13 viser den beregnede utviklingen i utslipp fram til 2035 når utslippsfremskrivingen med vedtatt politikk og regjeringens planlagte politikk legges til grunn. Anslagene for utslippseffekt av klimaplanen er usikre og basert på forutsetninger og antagelser som vil kunne endre seg over tid, se nærmere beskrivelse i Klimastatus og -plan for 2025. Fremskrivingene og effekten av regjeringens planlagte politikk viser at utslippene er på god vei nedover og på trend mot 2050-målet. Framover vil regjeringen utarbeide indikative utslippsbaner som viser mulige veier mot 2050.

For en del av politikken har vi i dag etablerte metoder for å beregne utslippseffekten, mens for andre deler av politikken har vi ikke metoder for å kvantifisere effekter, selv om det er grunn til å tro at politikken gir utslippsreduksjoner i framtiden. Eksempler på politikk der vi ikke har metoder for å beregne utslippsreduksjoner er politikk for å endre adferd i retning av økt sirkularitet og mindre ressursbruk, eller støtte til forskning, innovasjon og utvikling av ny teknologi. Enkelte virkemidler, slik som ordninger under Enova, vil kunne ha en klimaeffekt utover den effekten vi i dag beregner, gjennom utvikling av teknologi og markeder.

Figur 2.13 viser utslippsfremskrivingen med vedtatt politikk og effekten av planlagt politikk i 2035. Tallene er usikre.

Kilder: Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå

2.6.3 Effekten av norsk deltakelse i EUs kvotesystem for virksomheter

Utgangspunktet under Parisavtalen, og når vi vurderer måloppnåelse under klimaloven, er at Norge holdes ansvarlig for utslippene fra norsk territorium. Norges deltakelse i EUs klimakvotesystem kompliserer dette utgangspunktet. Kvotesystemet er et «cap and trade»- system der det er satt en grense for totalt samlet tillatt utslipp av klimagasser. De kvotepliktige virksomhetene har full frihet til å handle med klimakvoter mellom seg. Bedriftenes handel med klimakvoter representerer overføringer av utslippskutt innad i kvotesystemet. For nærmere omtale av kvotesystemet, se kapittel 6.3.

Siden Island, Liechtenstein, Norge og EU har separate mål under Parisavtalen er det behov for et oppgjørssystem som fordeler klimaeffekten av kvotesystemet mellom landene. Oppgjørsreglene i kvotesystemet innebærer at norske kvotepliktige virksomheter sine netto kjøp av klimakvoter fra andre land skal regnes inn når vi vurderer Norges måloppnåelse under Parisavtalen og oppfyllelsen av klimamålet som er lovfestet i klimaloven. Det som skjer i praksis er at Norge, Island, Liechtenstein og EU holdes ansvarlig for hver sine andeler av det samlete antallet klimakvoter i systemet. Det er utslippene fra den norske andelen av klimakvotene, ikke de kvotepliktige utslippene fra norsk territorium, som regnes som et norsk utslipp under Parisavtalen og når vi beregner måloppnåelse etter klimaloven. Klimakvotesystemet og det tilhørende oppgjørssystemet innebærer derfor et avvik fra utgangspunktet om at Norge er ansvarlig for utslippene fra eget territorium.

Vi vet ikke i dag hvordan EUs kvoteregelverk vil se ut etter 2030, og heller ikke hvordan reglene for oppgjørsmekanismen vil se ut for 2035. Gitt visse antagelser er det mulig å lage et anslag på hvor stor andel av kvotemengden, det vil si hvor mange tonn CO₂-ekvivalenter det er rimelig å anta at Norge vil være ansvarlig for i kvotesystemet i 2035. Det er per i dag ikke klart hvordan dette oppgjøret vil bli. Dette vil bli klargjort i nærmere dialog med EU. Hvis det legges til grunn at antall kvoter reduseres med cirka 80 prosent i EU som helhet i 2035, vil Norge kunne bli holdt ansvarlig for i størrelsesorden 5 millioner kvoter i EUs kvotesystem (Norges andel for 2035).

Fremskrivingen av utslipp med vedtatt politikk anslår de norske kvotepliktige utslippene til om lag 15 millioner tonn i 2035. Gitt anslaget, vil Norge kunne få overført kvoter tilsvarende cirka 10 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra EU. Dette tallet utgjør differansen mellom fremskrevne norske kvotepliktige utslipp i 2035 og det antall klimakvoter Norge anslås å bli holdt ansvarlig for i et scenario der EU lykkes med å stramme inn utslippene i kvotesystemet med anslagsvis 80 prosent i 2035 (sammenlignet med utslippene i 2005). Disse kvotene representerer utslippskutt som norske kvotepliktige virksomheter har utløst i EU og som kan benyttes inn i måloppnåelsen under Parisavtalen. Om norske kvotepliktige utslipp blir lavere eller høyere enn 15 millioner tonn, vil utslippsreduksjonene Norge får overført fra EU justeres tilsvarende. Kvotesystemets bidrag til måloppnåelse under Parisavtalen og klimaloven vil med andre ord ikke påvirkes av eventuelle endringer i størrelsen på de norske kvotepliktige utslippene.

¹ Planlagt politikk i Klimastatus og -plan for 2025.

Kilder: Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå

Figur 2.14 viser utslippsnivået i 1990, anslått reduksjon i 2035 for utslippsfremskriving med vedtatt politikk og for effekten av planlagt politikk i Klimastatus og -plan for 2025. Dette vil kunne gi en reduksjon på 47 prosent sammenlignet med 1990. Medregnet den anslåtte utslippsreduksjonen Norge kan få overført fra EU som følge av norske virksomheters deltakelse i EUs kvotesystem, vil reduksjonen i norske utslipp av klimagasser (slik de regnes i Parisavtalen) være 67 prosent. Dette betyr at deltakelsen i kvotesystemet gjør at Norge kommer nærmere oppfyllelse av 2035-målet, jf. teksten i klimaloven om at det ved vurdering av måloppnåelse skal tas hensyn til effekten av norske virksomheters deltakelse i klimakvotesystemet. Anslaget er usikkert og er basert på en rekke forutsetninger og antagelser som kan endre seg over tid.

2.7 Oppfølging av Klimautvalget 2050

Klimautvalget 2050 la den 27. oktober 2023 fram NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp – Veivalg for klimapolitikken mot 2050. Utvalget ble oppnevnt av Kongen i statsråd den 13. august 2021. Utvalget ble satt ned av regjeringen Solberg. Regjeringen Støre gjorde enkelte tilføyelser i utvalgets mandat. Utvalgets mandat var å gjøre en helhetlig gjennomgang av veivalgene Norge står overfor for å nå klimamålet i 2050, og vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050, på en mest mulig kostnadseffektiv måte, med effektiv ressursbruk og et konkurransedyktig næringsliv. Utvalget skulle vurdere måloppnåelse og nytte sett opp mot den samfunnsøkonomiske kostnaden. Mandatet var tydelig på at utvalget skulle innhente innspill og involvere relevante aktører i arbeidet, blant annet næringslivet, sivilsamfunn og partene i arbeidslivet. Utvalget ble også bedt om å legge til rette for bred offentlig debatt.31 Utvalget var bredt sammensatt og har trukket på mange ulike fagdisipliner i arbeidet med rapporten. Siviløkonom Martin Skancke ledet utvalget.

2.7.1 Utvalgets arbeid og anbefalinger

Arbeidet til utvalget pågikk fra oktober 2021 til oktober 2023. Det ble i tillegg til utvalgsmøter gjennomført flere studiebesøk, innspillsmøter og faglige utredninger. I tillegg tilrettela utvalget særskilt for innspill fra barn og unge, gjennom et oppdrag til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) som resulterte i rapporten Klimautvalget Ung. Se boks 3.12 i kapitel 3.2.4 for mer om deres anbefalinger.

En av utvalgets hovedvurderinger er at omstillingen til lavutslippssamfunnet forutsetter at klimapolitikken forsterkes. Utvalget mener klimapolitikken må favne bredere og legge mer vekt på langsiktige hensyn. Videre peker utvalget på at klimapolitikken blant annet må ses i sammenheng med natur- og arealpolitikk. Når det gjelder tidsperspektivet, er utvalget opptatt av at tiltak må vurderes opp mot varig omstilling. I sine hovedvurderinger trekker utvalget også fram at klimapolitikken må understøttes av et beslutningssystem som er bedre tilpasset målet om en helhetlig omstilling av samfunnet.

Utgangspunktet for arbeidet til utvalget har vært målene om utslippskutt som ligger i klimaloven. Se kapittel 2.5.1 for nærmere beskrivelse av klimamålene. Utvalget diskuterer i hvilken grad bruk av fleksibilitet bør være en sentral del av Norges strategi for å nå 2050-målet. Utvalget vektlegger at det er uklart hva slags fleksibilitet det vil være mulig for Norge å benytte etter 2030 innenfor EUs klimarammeverk, samt i hvilken grad det vil være kvoter tilgjengelig. Videre peker utvalget på at tilgang og pris på kvoter vil kunne bli kjent så sent at det vil være krevende å vurdere det som et alternativ til utslippsreduksjoner nasjonalt. På bakgrunn av blant annet dette mener utvalget at Norge i et 2050-perspektiv ikke kan legge til grunn kvotekjøp for å nå målet. Utvalget anbefaler at Norges klimamål for 2050 presiseres til å innebære reduksjon i utslippene fra norsk territorium med 90–95 prosent sammenlignet med 1990. Se figur 2.15 som illustrerer i hvilken størrelsesorden utslippene må reduseres.

Med en forståelse av at så godt som alle klimagassutslipp fra norsk territorium skal kuttes innen 2050, er det sentrale spørsmålet ifølge utvalget hvilke utslipp som fortsatt skal være igjen. Omstillingen vil innebære vanskelige avveininger om hvilke sektorer som kan stå for de små gjenværende utslippene og hvem som skal få tilgang til sentrale begrensede ressurser. Utvalget gjennomførte en teknisk analyse som så på hvordan utslippene kan reduseres med 90–95 prosent i 2050 sammenlignet med 1990. Analysen viste at flere utslippskilder er vanskelig å redusere betydelig eller fjerne helt uten å redusere aktiviteten, endre adferd eller finne helt nye måter å gjøre ting på. Det er særlig i petroleumssektoren og for jordbruk at det er vanskelig å redusere alle utslippene i 2050.

Kilde: Klimautvalget 2050

Utvalgets rapport er, i tråd med mandatet, ikke en detaljert plan for veien til 2050. Hovedmålet til utvalget har vært å vurdere hvordan gode prinsipper og systemer for beslutninger på alle nivåer kan gjøre veien til lavutslippssamfunnet enklere, raskere og mer effektiv. Det er mange forhold i framtiden som ikke er kjent i dag, som vil påvirke hvor lett eller vanskelig omstillingen blir og hvilke veivalg som er kloke. Utvalget trekker derfor fram at det ikke er ønskelig å lage en detaljert plan for klimaomstillingen samfunnet skal gjennom.

Utvalget legger videre vekt på å få fram sentrale sammenhenger og avveininger i klimapolitikken. De påpeker at omstillingen berører hele samfunnet og forutsetter tilgang til ressurser det vil være knapphet på, som elektrisk kraft, arealer og kompetanse. Derfor vil tiltak i én sektor kunne få betydning for hvilke muligheter og begrensninger andre sektorer står overfor. De mener en god politikk for omstilling må ta hensyn til dette. Utvalget trekker også særlig fram behovet for at omstillingen til lavutslippssamfunnet må gjøres mest mulig rettferdig. Både fordi et rettferdig samfunn er et mål i seg selv og fordi det vil gjøre omstillingen lettere.

Utvalgets rapport er strukturert i fire hoveddeler: 1) utgangspunkt for omstillingen, 2) en bred omstilling, 3) veivalg og virkemidler og 4) organisering for lavutslippssamfunnet. I tillegg til 39 hovedanbefalinger, tar rapporten for seg følgende tolv tematiske områder som de knytter en rekke anbefalinger til:

• Norske utslipp mot 2050

• Usikkerhet og rettferdighet i omstillingen

• Energisystemet

• Arealer og natur

• Matsystemet

• Transport og mobilitet

• Økonomisk aktivitet, velferd og sirkularitet

• Innovasjon, omstilling og næringsstruktur

• Norges fotavtrykk

• Petroleumssektoren

• Veivalg og virkemidler

• Organisering for klimaomstilling

Utvalgets hovedanbefalinger dekker i stor grad de ulike temaene i rapporten. Se figur 2.16–2.18 for oversikt over hovedanbefalingene.

Kilde: Klimautvalget 2050

Kilde: Klimautvalget 2050

Kilde: Klimautvalget 2050

2.7.2 Høringsinnspill

Klima- og miljødepartementet sendte den 31. oktober Klimautvalget 2050 sin NOU på høring. Høringsfristen var 28. februar 2024. Departementet mottok totalt 261 høringsinnspill fra mange ulike typer aktører, se figur 2.19 for oversikt.

Kilde: Klimautvalget 2050

Overordnet viser høringsinnspillene bred støtte til utvalgets hovedvurderinger og hovedanbefalinger. Mange innspill trakk fram behovet for å styrke klimapolitikken, pekte på tidlig handling og viktigheten av å styrke beslutningssystemer og styringen på klimaområdet. Flere pekte på fordelene ved å ta utgangspunkt i hvor store utslippene kan være i 2050, og at det tas beslutninger basert på dette.

Høringsinnspillene var også i stor grad positive til økt satsing på sirkulær økonomi og energieffektivisering. Mange trakk fram vektleggingen av knappe ressurser og rammeverket unngå, flytte og forbedre (UFF) som nyttig og klargjørende. Se kapittel 3.1 for nærmere beskrivelse av UFF-rammeverket. Ulike typer aktører trakk fram betydningen av brede samarbeid for å lykkes med omstillingen. Utvalgets vektlegging av rettferdig omstilling ble også trukket fram i mange av høringsinnspillene, samt viktigheten av å se natur og klima i sammenheng.

Mange av høringsinnspillene fra fylkeskommuner og kommuner vektla anbefalingene knyttet til areal og natur. Flere støttet tydelige nasjonale rammer i arealpolitikken, men etterspurte samtidig bedre nasjonale rammevilkår og ressurser for å kunne gjennomføre klimaomstillingen lokalt.

De fleste av de private virksomhetene vektla anbefalinger knyttet til energisystemet. Flere trakk fram behovet for stabil tilgang på kraft og tilstrekkelig nettkapasitet i lavutslippssamfunnet, og flere mente at utbyggingen av fornybar kraft går for sakte. Noen aktører var kritiske til utvalgets anbefalinger om at lave energipriser ikke skal settes som mål for energipolitikken, og argumenterte for behovet for rimelig kraft for å bevare konkurranseevnen.

Flere høringsinnspill fra frivillige organisasjoner trakk fram anbefalingene knyttet til fotavtrykk og støtte til klimaomstilling i andre land. Noen trakk også fram viktigheten av deltakelse og involvering i klimapolitikken, og i den forbindelse viktighetene av oppslutning rundt klimapolitikken i befolkningen. Flere arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner trakk fram viktigheten av trepartssamarbeidet32, blant annet i forbindelse med etter- og videreutdanning for det grønne skiftet.

Samtidig som det var stor støtte til hovedanbefalingene i høringsinnspillene, kom det også fram innvendinger til enkeltanbefalinger. Det var blant annet et bredt spekter av ulike holdninger til anbefalingen om en strategi for sluttfasen for norsk petroleumsvirksomhet. Flere høringsinnspill mente at NOUen manglet konsekvensanalyser, spesielt knyttet til økonomiske og samfunnsmessige effekter av foreslåtte tiltak. Andre høringsinnspill vektla at rapporten burde følges opp med konkrete tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslippene.

2.7.3 Regjeringens oppfølging

Rapporten til Klimautvalget 2050 og høringssvarene har vært nyttige underlag for arbeidet med stortingsmeldingen. Regjeringen har i arbeidet med stortingsmeldingen grundig vurdert flere av utvalgets anbefalinger og forslag i høringsinnspillene. I tillegg til å lese og vurdere høringsinnspillene på vanlig måte, har departementet gjennom et konsulentoppdrag benyttet en språkmodell til å systematisere og analysere høringsinnspillene.

Regjeringen deler flere av utvalgets sentrale vurderinger, noe som speiles i innrettingen av denne stortingsmeldingen. Regjeringen deler synspunktet om at klimapolitikken må favne bredere og legge mer vekt på langsiktige hensyn. Derfor er dette en stortingsmelding for 2035, som også ser fram mot 2050. Regjeringen er opptatt av å se klimapolitikken i sammenheng med andre samfunnsmål, både innenfor miljøpolitikken og bredere. Norge skal omstille seg til et lavutslippssamfunn i 2050 samtidig som et bærekraftig velferdssamfunn med små forskjeller og et konkurransedyktig næringsliv opprettholdes. Et bidrag til dette er at regjeringen vil føre en klimapolitikk som bygger opp under rettferdig omstilling og effektiv bruk av ressurser.

I denne stortingsmeldingen følger regjeringen opp flere av hovedanbefalingene fra utvalget. I kapittel 3 beskrives hvordan regjeringen ønsker å hensynta at det i klimaomstillingen vil være behov for ressurser det er knapphet på, samt legge til rette for at klimaomstillingen blir mest mulig rettferdig. Effektiv ressursbruk henger blant annet sammen med regjeringens arbeid for at økonomien skal bli mer sirkulær. Siden klimaomstillingen legger beslag på knappe ressurser som kraft, areal og biomasse, vil løsninger som reduserer bruken av disse ressursene kunne lette omstillingen. I kapittel 3 pekes det på hvordan UFF-rammeverket kan brukes i politikkutviklingen, noe som utvalget anbefalte og som mange høringsinstanser trakk fram. Videre beskriver kapittel 3 arbeidet med rettferdig omstilling i arbeidslivet, fordelingsvirkninger av klimapolitikken og deltakelse og involvering. Et eget kapittel 4 tar for seg kompetansepolitikken som skal bidra til å ruste arbeidsstokken for klimaomstillingen.

I kapittel 5 om organisering av klimaomstillingen presenteres arbeidet for å styrke styrings- og beslutningssystemer på klimaområdet. Der omtales blant annet hvordan vurderinger av klimavirkninger i statlige beslutningsdokumenter skal utføres. I tillegg varsles hovedtrekkene i lovendringene regjeringen planlegger å foreslå i lys av klimadommen mot Sveits.

I kapittel 6, 7 og 8 presenteres hovedlinjene i virkemiddelbruken i klimapolitikken fram mot 2035. Kapittel 6 beskriver hvordan EUs klimaregelverk har stor betydning for Norge, og hvordan virkemiddelbruken fra EU spiller sammen med de nasjonale klimavirkemidlene. Klimautvalget pekte på at det generelt er enklere å redusere utslipp fra forbrenning av fossile brensler til energiformål, enn utslipp fra prosessene i industrien eller fra metan og lystgass i biologiske prosesser. Regjeringen systematiserer nå arbeidet med å kutte de norske forbrenningsutslippene gjennom å lage tidslinjer for å fase ut bruk av fossile brensler mot 2050 som presenteres i kapittel 7. Tidslinjene er et verktøy for å systematisk vurdere teknologiutvikling og virkemiddelbruk framover og etter hvert sette årstall for når utslippene kan nærme seg null. Kapittel 8 beskriver regjeringens politikk for CO₂-fjerning og økt opptak av CO₂.

Hvordan staten legger til rette for at kommunene kan føre en ambisiøs klimapolitikk, blant annet gjennom styrket verktøy og veiledning omtales i kapittel 9. I tillegg videreføres tilskuddsordningen Klimasats til 2030. Arbeidet med å redusere utslipp fra matsystemet har fått et eget kapittel 10. Regjeringens arbeid med å redusere Norges klimafotavtrykk beskrives i kapittel 11.

Det er i tillegg flere anbefalinger knyttet til de tolv tematiske områdene i NOUen som følges opp og beskrives løpende i stortingsmeldingen. Deler av anbefalingene følges også opp i andre prosesser, for eksempel gjennom ordinære prosesser som budsjettene.

Det er også anbefalinger som regjeringen ikke følger opp. Regjeringen endrer ikke bestemmelsen i dagens klimalov som sier at det ved vurdering av måloppnåelse i 2050 skal tas hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter. For Norge er samarbeid med EU en viktig del av måloppnåelsen. Norge vil fortsatt delta i kvotesystemet etter 2030, og regjeringen har en intensjon om fortsatt norsk deltakelse i øvrige deler av EUs klimaregelverk etter 2030. Hvordan EUs regelverk og pilarstruktur utvikles mot 2050 vet vi imidlertid ikke i dag. EU har tydelige klimaambisjoner. For at EU skal kunne nå sitt mål om å nå netto null utslipp i 2050, vil det bli behov for fortsatt rask nedtrapping av de kvotepliktige utslippene etter 2030. EUs retning for omstilling er tydelig. Hvor raskt denne utviklingen går, hvilken rolle bruk av eksempelvis negative utslipp får, vil bli tydeliggjort gjennom kommende EU-regelverk. Om dagens nedtrappingstakt videreføres uendret etter 2030 vil det fra 2040 ikke lenger bli gjort kvoter tilgjengelig i markedet gjennom vederlagsfri tildeling eller auksjonering. Regjeringen har tydelige ambisjoner for nasjonale utslippsreduksjoner i hele økonomien, jf. kapittel 6.

Anbefalingene om strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet er også en anbefaling som regjeringen har valgt ikke å følge opp direkte. Regjeringens plan handler om utfasing av utslipp, ikke næringer. Det vises til kapittel 6.3.5 for omtale av petroleumssektoren.

I sum anser regjeringen at arbeidet med å vurdere og følge opp utvalgets anbefalinger er godt i gang. Noen av hovedanbefalingene og de tematiske anbefalingene følges nå opp gjennom denne stortingsmeldingen og andre prosesser. Samtidig pågår det fremdeles vurdering av en del anbefalinger.Videre oppfølging av utvalgets anbefalinger vil vurderes i forbindelse med relevante prosesser framover.