8 CO₂-fjerning og økt opptak av CO₂

Å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader, med ingen eller begrenset overskridelse, vil kreve store, raske og vedvarende utslippsreduksjoner. I visse sektorer er det imidlertid ikke mulig å kutte utslippene helt. Dette gjelder for eksempel deler av utslippene fra luftfart, skipsfart, jordbruk, petroleum og prosessutslipp fra industrien. For å oppnå balanse mellom menneskeskapte klimagassutslipp og opptak av klimagasser i tråd med Parisavtalens målsettinger, vil det derfor være behov for karbonfjerning for å kompensere for de utslippene som ikke kan kuttes. Betydningen til karbonfjerning for å oppnå balanse mellom utslipp og opptak illustreres i figur 8.2. Med karbonfjerning (også omtalt som «carbon dioxide removals» eller «CDR» på engelsk) menes aktiviteter som bidrar til å fjerne CO₂ fra atmosfæren. Karbonfjerning kan deles inn i to hovedkategorier;

• Teknologiske løsninger, omtalt som «teknologisk CO₂-fjerning». Teknologisk CO₂-fjerning vil for eksempel skje gjennom fangst og lagring av biogen CO₂ (bio-CCS1) eller direktefangst av CO₂ fra atmosfæren (DAC2). CO₂ som fanges gjennom disse løsningene kan enten lagres permanent under bakken i geologiske formasjoner eller i langlevde produkter (CO₂-fangst og -bruk/CCU3).

• «Naturlig karbonfjerning». Med naturlig karbonfjerning menes oppbygging av karbonlager i biosfæren gjennom opptak og lagring i skog, jord og lignende, for eksempel ved skogplanting og karbonlagring i landbruksjord.

Alle scenarier som FNs klimapanel har vurdert at er i tråd med Parisavtalens temperaturmål inneholder flere milliarder tonn med karbonfjerning per år i andre halvdel av dette århundret, og scenarioene som legger til grunn at det skal brukes teknologiske løsninger, slik som bio-CCS og DAC, forutsetter at disse teknologiene oppskaleres hurtig i dette tiåret.

Samtidig som det arbeides for å kutte utslipp, må det derfor også utvikles politikk for bærekraftig karbonfjerning. Denne tilnærmingen deler Norge med våre europeiske partnere. EU har et lovfestet mål om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. Dette målet forutsetter at eventuelle gjenværende utslipp i 2050 må kompenseres av tilsvarende mengde karbonfjerning.

Ulike karbonfjerningsaktiviteter er imidlertid heftet med flere utfordringer. Løsningene kan bero på behov for store arealer, være energikrevende eller avhenge av teknologi som fortsatt er umoden. Funn fra Klimapanelet viser at karbonfjerning med bio-CCS i stor skala medfører risiko for negative konsekvenser for naturmangfold og andre miljøverdier, samt matsikkerhet. Det praktiske potensialet for bio-CCS er derfor mye mindre enn det teoretiske potensialet når begrensninger på grunn av effekter på miljø, sosiale forhold og økonomi er regnet med. I arbeidet med å oppskalere karbonfjerningsaktiviteter må disse utfordringene løses.

Miljødirektoratet, som nasjonalt kontaktpunkt for FNs klimapanel, har oversatt tekst med mål om å reflektere innholdet og språket fra den engelske originalversjonen så nøyaktig som mulig.

Kilde: Oversatt fra Klimapanelets sjette hovedrapport, delrapporten for utslippsreduksjon, opptak og virkemidler, kapittel 12, tverrkapittel boks 8, figur 2.

8.1 Teknologisk CO₂-fjerning

Deler av fastlandsindustrien og avfallsforbrenningsanlegg forbrenner biomasse og slipper i dag ut biogent CO₂. CCS på disse utslippene vil bidra til CO₂-fjerning. I Miljødirektoratets rapport Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 er det lagt inn et potensial for teknologisk CO₂-fjerning tilsvarende om lag 2,4 millioner tonn CO₂ årlig innen 2035, basert på pågående prosjekter. Å utløse dette potensialet krever imidlertid forsterkede virkemidler.

De fleste aktuelle prosjektene i fastlandsindustrien og blant avfallsforbrenningsanleggene brenner både biogene og fossile kilder. Det vil derfor være et behov for tilstrekkelig insentiv til fangst av utslipp fra både biogene og fossile kilder for at virksomhetene skal kunne ta en investeringsbeslutning i et CO₂-fangstprosjekt. Samtidig vil fangst og lagring av CO₂ på disse anleggene bidra til både utslippskutt og CO₂-fjerning. Virkemiddelbruk for CO₂-fjerning og øvrige utslippsreduksjoner bør ses i sammenheng for å sikre at denne samlet er effektiv.

I dag kan ikke teknologisk CO₂-fjerning bidra til å oppfylle EØS-landenes klimaforpliktelser under EUs klimaregelverk. EU-kommisjonen har imidlertid vært tydelig på at de ønsker å finne en løsning på hvordan teknologisk CO₂-fjerning kan inngå i EUs klimaregelverk på sikt. Teknologisk CO₂-fjerning kan imidlertid regnes inn i oppfyllelsen av landenes klimamål under Parisavtalen.

Ifølge EUs klimakvotedirektiv skal Kommisjonen innen den 31. juli 2026 vurdere om teknologisk CO₂-fjerning med permanent lagring kan inkluderes i EUs klimakvotesystem, og eventuelt legge fram forslag til nødvendige regelverksendringer.4 I 2024 vedtok EU en forordning om et sertifiseringsrammeverk for frivillig sertifisering av permanent CO₂-fjerning, karbonlagring i produkter og karbondyrking, se boks 8.1. EUs CO₂-håndteringsstrategi som ble vedtatt i 2024 inneholder høye ambisjoner for teknologisk CO₂-fjerning.

Norge har god tilgang på biomasse som potensielt kan bidra til teknologisk CO₂-fjerning i form av bio-CCS. For at biomasse skal være en god klimaløsning, må uttaket av biomasse være på et bærekraftig nivå hvor det tas hensyn til naturmangfold og andre miljøverdier. Biomasse er en begrenset ressurs som må utnyttes effektivt i klimasammenheng, se nærmere omtale i kapittel 3.1.2. Arealbruksendringer som gir klimagassutslipp, må begrenses til et minimum. Det må derfor sørges for at eventuelle insentiver for teknologisk CO₂-fjerning, herunder bio-CCS, ikke fører til at det totale uttaket av biomasse overstiger bærekraftige nivåer og gir dårlig ressursutnyttelse. Norge vil ta en aktiv rolle i regelverksutviklingen og bidra til at regelverket er transparent og tillitsvekkende, samt at hensynet til natur og bærekraftig produksjon og bruk av bioressurser blir hensyntatt på en god måte.

Regjeringen vil:

• komme tidlig med innspill til hvordan EU bør utforme politikk som vil forme markedet for teknologisk CO₂-fjerning, herunder forslag til regler for bokføring og metodeutvikling

8.2 Virkemidler for økt karbonopptak i skog og for å opprettholde karbonlageret i økosystemene

Skog og andre økosystemer er viktige karbonlagre og del av klimaløsningen. Å unngå nedbygging av karbonrike arealer er avgjørende for å opprettholde karbonlagre i økosystemene og sikre mulighet for framtidig opptak, se kapittel 3.1.3. Dette kapittelet omhandler skogens opptak av klimagasser og økosystemenes mulighet til å lagre karbon.

8.2.1 Opptak i skog

Norge har store arealer med skog. Netto-opptaket i skogen var på 17,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2022. Det er mulig å øke dette karbonopptaket dersom riktige tiltak blir gjort. Skog vokser sakte på våre nordlige breddegrader, og et skogomløp5 kan ta opp mot 100 år. Det er derfor begrenset hvor mye tiltak for økt CO₂-opptak i skogen vil bidra til oppnåelse av klimamålene for 2030 og 2035, men slike tiltak kan bidra vesentlig i et langsiktig perspektiv, se figur 8.3. Det kan imidlertid gjennomføres tiltak for å øke opptaket som også vil ha effekt på kortere sikt.

Skissen viser at om en øker innsatsen med skogtiltak for økt CO₂-opptak i forvaltet skog, vil den negative trenden i opptaket kunne snu tidligere og vi kan oppnå et høyere opptak i 2100 enn uten den økte innsatsen. Figuren er kun ment som en grov illustrasjon av mulig utvikling, og er ikke basert på faktiske fremskrivninger.

Kilde: NIBIO 6 (153), 2020, modifisert av Klima- og miljødepartementet

Gitt de lange tidslinjene i skogen, må tiltak iverksettes lenge før forventet effekt inntreffer. Erfaring fra mange års klimapolitikk, er at klimamål med en ti-femten-års tidshorisont ikke har gitt tilstrekkelig insentiv for klimatiltak i skogen. Dette fordi det tar lang tid før tiltakene resulterer i de ønskede klimaeffektene. Arbeidet har derfor ikke kunnet gi vesentlige bidrag til oppfylling av kortsiktige klimamål.

For å støtte opp under et slikt langsiktig perspektiv, vil regjeringen arbeide med å fastsette et langsiktig klimamål for forvaltet skog. Målet må settes ut fra hva som kan være et realistisk nivå for CO₂-opptak og karbonlagring. Et slikt langsiktig klimamål for skog må også ses i sammenheng med, og ikke svekke oppnåelsen av, mål for økologisk tilstand i skog. Tiltak og virkemidler for oppfylling av et klimamål for skog må videre ta hensyn til andre samfunnsmål, samt ta høyde for hvordan framtidige klimaendringer påvirker CO₂-opptak og karbonlagring i skogen.

På lang sikt vil skogtiltak kunne øke opptaket i skogen i en størrelsesorden som vil kunne gi store bidrag til framtidige klimamål, og til Parisavtalens balansemål i andre halvdel av dette århundre.

De fleste av FNs klimapanels utslippsbaner for en lavutslippsutvikling inkluderer skogplanting på nye arealer. EU besluttet å plante 3 milliarder trær innen 2030. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har utarbeidet en veileder for planting av skog på nye arealer innenfor rammer som skal gi akseptable virkninger for naturmangfold og andre miljøverdier, med basis i et pilotprosjekt for såkalt klimaplanting. Videre må en eventuell satsing på planting på nye arealer gjennomføres på en måte som er tråd med målsettingene for økosystem skog i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur, og følges opp med et forskriftsfestet tilskuddsregelverk før en ordning iverksettes.

Tidligere utredninger har vist at det er potensial for tilplanting av 1 million dekar. Det er beskrevet et eksempel der dette gjennomføres over 20 år (50 000 dekar i året, tilsvarende 12,5 millioner planter årlig) og vil kunne bidra med økt opptak i størrelsesorden 2 millioner tonn CO₂ årlig mot slutten av århundret. Slik skogplanting er tidligere (Klimakur 2020) beregnet å ha en negativ tiltakskostnad som følge av at tiltaket gir etterspurte tømmerressurser og verdiskaping for samfunnet.

Ungskogpleie er et annet tiltak som vil ha positiv effekt på CO₂-opptak og skogproduksjon. Tiltaket bidrar samtidig til å velge ut de beste framtidstrærne med en treslagssammensetning som er tilpasset møtet med klimaendringene og framtidens marked. Siste tiår er det utført ungskogpleie på om lag 200 000–300 000 dekar årlig, mens det optimale i klimasammenheng ligger på rundt 400 000 dekar årlig pluss innhenting av etterslep. En økning i aktiviteten vil ikke skje i betydelig grad uten en eller annen form for tilskudd. Dette vil imidlertid være et billig klimatiltak; anslått til under 500 kr/tonn CO₂.

Om lag 500 000 kubikkmeter av grantømmeret som hogges årlig har råteskader. Dette gir CO₂-utslipp og reduserer tømmerkvaliteten, prisen og anvendelsesmulighetene for virket som hogges. Det viktigste tiltaket for å redusere råteproblemet i granskog, er å hindre spredning til frisk skog. Det er ikke mulig å bli kvitt all råte i granskog, men problemet kan avgrenses med relativt enkle tiltak. Tiltakskostnaden er anslått til under 500 kr/tonn CO₂.

Foto: Vemund Schwensen Lindgren

Som omtalt i kapittel 3.1.2 må klimapolitikken balansere et økt behov for bruk av biomasse for å redusere utslipp fra andre sektorer, opp mot behov for økt opptak og lagring av karbon i skog og andre økosystemer, samtidig som en sørger for en god økologisk tilstand i skogen. Gammel skog, hvor det i liten grad er spor av menneskelig aktivitet, er viktig for naturmangfold og rødlistede arter. Eksempelvis er hele 84 prosent av de 1330 truede artene i skog knyttet til gammel skog. Se boks 8.2 for nærmere omtale av skog i Naturmeldingen. En bærekraftig skogforvaltning samt oppfølging av Stortingets vedtak om vern av 10 prosent av det norske skogarealet, vil bidra til å balansere disse hensynene. På privat grunn skal vernet skje som frivillig vern.

8.2.2 Opptak, karbonlagring og øvrige klimabidrag i andre økosystemer

Det er viktig å bevare og opprettholde de naturlige karbonlagrene også i andre økosystemer enn skog slik at disse ikke blir utslippskilder, men kan fortsette langsiktig lagring av karbon. Myr- og sumpskogsmark, gruntvannsområder og andre karbonrike naturtyper kan frigjøre karbonlageret hvis den økologiske tilstanden er eller blir dårlig. Dårlig økologisk tilstand kan være en følge av mange ulike typer tidligere bruk.

Regjeringen mener det er viktig å restaurere disse naturtypene der tilstanden er forringet og opprettholde god tilstand der den ikke er forringet. Det er også viktig at disse naturtypene ikke blir nedbygget og dermed ødelagt. Se nærmere omtale i kapittel 3.1.3. Regjeringens målsetning om areal presentert i Naturmeldingen, kan bidra til å hindre nedbygging. Den lyder:

Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal oppnås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter.

For å beholde og forsterke disse karbonlagrene, er det viktig å forvalte økosystemene bærekraftig så de ikke forringes. Restaurering som bidrar til å stoppe tap av karbonlagre og bygge dem opp igjen, er også sentralt. Her har Norge mye erfaring gjennom restaurering av myr, mens restaurering av andre karbonrike naturtyper så vidt har kommet i gang. Regjeringens tiltak for naturmangfold er presentert i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.

Endringer i bruken av arealer påvirker karbonlagrene, og dermed utslipp og opptak fra arealet. Store deler av Norges landareal brukes til beite, noe som kan ha betydning for klima på flere måter. Skogen er en viktig del av karbonsyklusen, både som karbonlager og gjennom opptak av CO₂ fra atmosfæren. I de tilfeller der det avskoges for å gi plass til beite, vil dette gi klimagassutslipp. Dyr på beite bidrar imidlertid også til lysåpne landskap og derfor til høyere bakkealbedo6, noe som motvirker global oppvarming. Denne effekten kan ha særlig betydning ved tregrensa mot fjellet. Her kan beitedyr bremse framrykningen av busker og trær, samtidig som dette er områder hvor snøen typisk ligger lenge utover våren. I lavlandet er albedoeffekten mindre viktig fordi det er lite snø. Redusert gjengroing slår altså særlig ut i snørike områder fordi hvite flater reflekterer mer sollys enn mørke flater. Bruk av beiteressurser er et satsingsområde i jordbrukspolitikken. Regjeringen arbeider for at klimavirkninger av å holde dyr på beite blir godt forstått, som ledd i å utvikle god beitepraksis og god forvaltning av beiteressursene.

Tareskoger, tang, ålegrasenger og tidevannsenger og -sump er marine økosystemer som lagrer karbon og omtales ofte som blå skog. Blå skog er en viktig komponent i havets karbonkretsløp og bidrar betydelig til både kort- og langtidslagring av karbon i Norge og globalt. Det skilles mellom kortidslagret karbon som er karbon lagret i levende biomasse, og langtidslagret karbon som er karbon lagret i sedimenter på havbunnen. Karbonlagring i havet er ikke utforsket i like stor grad som det er på land. Foreløpig mangler det blant annet kunnskap om hvor mye og hvordan det er mulig å øke karbonopptaket i marine økosystemer, samt hvor mye karbon som lagres per år i de ulike marine økosystemene. Opptak og lagring av karbon i havet er ikke inkludert i de tre pilarene i EUs klimaregelverk: kvotepliktig sektor, innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbrukssektoren. Dette er et område innenfor klimapolitikken hvor det er behov for mer kunnskap nasjonalt og internasjonalt. FNs klimapanel har varslet en metoderapport om karbonfjerningsteknologier, CO₂-fangst, -bruk og -lagring. Foreløpig foreslås det å inkludere beregningsmetodikk for opptak for makroalger (tang, tare og lignende) og sedimenter. Norge som havnasjon og leder av Det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) arbeider internasjonalt for at flere land skal forplikte seg til bærekraftig havforvaltning.

Klimautvalget 2050 pekte på at det er manglene kunnskap om opptak i karbonlagre og omfanget av aktiviteter som bidrar til utslipp i havet. Som en del av oppfølgingen av utvalget har Miljødirektoratet fått i oppdrag å samle det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om utslipp og opptak i hav, og identifisere tiltak i marine økosystemer for økt opptak eller redusert utslipp av CO₂ i havet. Miljødirektoratet vil også beskrive mulig innretning av et regnskap for opptak og utslipp av CO₂ i havet, sett i sammenheng med arbeidet som pågår i FN.

Regjeringen vil:

• arbeide med å fastsette et langsiktig klimamål for forvaltet skog. Målet skal ikke svekke oppnåelsen av regjeringens mål for økologisk tilstand i skog

• oppdatere kunnskapsgrunnlaget for tiltak for å øke det langsiktige opptaket og redusere utslippene fra skog og andre arealer

• legge til rette for økt CO₂-opptak i skog gjennom nye virkemidler og tiltak. Nye virkemidler og tiltak ses i sammenheng med et nytt langsiktig klimamål for skog

• sørge for at klimavirkninger av å holde dyr på beite blir godt forstått, som ledd i å utvikle god beitepraksis og god forvaltning av beiteressursene

• samle det eksisterende kunnskaps grunnlaget om utslipp og opptak i hav, og oppdatere kunnskapsgrunnlaget for tiltak for å øke det langsiktige opptaket og redusere utslippene fra havarealene