Norges innledende tilbud i tjenesteforhandlingene i WTO (Gats)

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

I samsvar med den timeplanen som ble vedtatt på Ministerkonferansen i Doha i november 2001, la Norge 31. mars fram sitt åpningstilbud i de pågående forhandlingeneom handel med tjenester. Tilbudet kommer som svar på kravene andre land har stilt til Norge. (31.03.03)

31. mars 2003

Innledning

Tjenesteforhandlingene i WTO omfatter all handel med tjenester mellom WTOs 145 medlemsland og er en viktig del av den pågående forhandlingsrunden (Doha-runden). Handelen med tjenester ble første gang inkludert i det multilaterale handelssystemet gjennom Uruguay-runden, som ble avsluttet i 1994. Avtalen om handelen med tjenester (Gats) medførte at medlemmene stort sett påtok seg forpliktelser i tråd med det som var gjeldende nasjonale reguleringer i første halvdel av 1990-årene.

Tjenester utgjør nå over 60 prosent av verdens bruttoprodukt og er den raskest voksende del av verdensøkonomien. For Norges del beløper tjenesteeksporten seg til ca. 165 milliarder kroner og tjenesteimporten til 137 milliarder kroner (Statistisk Sentralbyrå, 2001). I tillegg kommer kapitalbevegelser som følge av investeringer i tjenestenæringene til og fra utlandet. Norge fører en åpen handelspolitikk for tjenestenæringene, noe som også er reflektert i de forpliktelser vi allerede har i Gats. Vi har færre handelshindringer på tjenesteområdet enn de fleste land.

Kort om Gats-avtalen

Avtalen om handel med tjenester (Gats) omfatter både generelle bestemmelser som gjelder alle tjenestesektorer og spesielle forpliktelser for bestemte sektorer. De spesifikke forpliktelser er nedfelt i såkalte nasjonale ” bindingslister”. Bindingslistene inneholder de enkelte lands forpliktelser om adgang for utenlandske tjenesteytere til deres hjemmmemarkeder. Det enkelte land står fritt til å velge hvilke tjenester man vil forplikte seg på. De nasjonale bindingslistene omfatter også de krav og vilkår som utenlandske tjenesteytere må operere i henhold til.

Et sentralt prinsipp er bestevilkårsbehandling, som pålegger WTO-medlemmene å likebehandle tjenesteytere fra alle WTO-land. Det er imidlertid anledning til å gi enkelte medlemmer bedre markedsvilkår enn andre, basert på at de har inngått andre avtaler som også inneholder handelsforpliktelser (for eksempel EØS) eller avtaler om felles arbeidsmarked (for eksempel det felles nordiske arbeidsmarked). Det er også anledning til å gjøre unntak innenfor spesifikke tjenestesektorer, men da under forutsetning av at unntakene er skrevet inn en liste over slike unntak. Norge har blant annet skrevet inn flere unntak vedrørende film og kringkasting i en slik liste.

Avtalen fastslår medlemmenes rett til å regulere og å innføre nye reguleringer for å tilgodese nasjonale politiske målsettinger. Dette prinsippet ble også bekreftet ved ministererklæringen fra Doha. Tjenesteavtalen begrenser ikke den nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektor på den måte en selv måtte ønske. Det er intet i WTO-regelverket som hindrer medlemslandene selv å avgjøre hvordan de vil organisere sine offentlige tjenester, for eksempel utdanning og helse.

WTO-medlemmene skal utvise åpenhet om det nasjonale regelverket som anvendes, noe som innebærer at reglene skal være offentlig tilgjengelige. Samtidig pålegges WTO-medlemmenes myndigheter å forvalte nasjonale reguleringer på objektiv måte og ha etablert ordninger for uavhengig prøving av forvaltningsvedtak.

Norges åpningstilbud

I de pågående forhandlinger om handel med tjenester la Norge fram sitt åpningstilbud (pdf-dokument, 2,6 mb ) 31. mars 2003. Dette er i samsvar med den timeplanen som ble vedtatt på Ministerkonferansen i Doha i november 2001.

Det norske åpningstilbudet kommer som svar på de kravene andre land har stilt til Norge i tjenesteforhandlingene. Norge har pr. 31. mars 2003 mottatt krav fra 24 land (Argentina, Australia, Brasil, Canada, Chile, Egypt, Hong Kong, India, Japan, Kenya, Kina, Korea, Malaysia, Mauritius, Mexico, New Zealand, Pakistan, Panama, Peru, Taiwan, Thailand, Tyrkia, Uruguay og USA).

Forhandlingene føres på grunnlag av bestevilkårsprinsippet. Det betyr at de handelsvilkårene Norge tilbyr gjelder overfor alle andre WTO-medlemmer.

Fremleggelse av innledende tilbud innebærer at landene legger frem reviderte ”bindingslister”. Bindingslistene er en oversikt over landenes forpliktelser for utenlandske tjenesteyteres adgang til deres hjemmemarkeder. Ettersom GATS-forhandlingene skal lede til gradvis liberalisering vil WTO-medlemmenes innledende tilbud være tilbud om forbedringer i de bindingslistene som medlemslandene allerede har. Åpningstilbudet skrives således som rettelser og tilføyelser i dagens norske bindingsliste.

Dagens norske bindingsliste skriver seg i hovedsak fra forhandlingsresultater fra 1994 og de regler som gjaldt i Norge den gang. Derfor gir ikke dagens bindingsliste et fullstendig bilde av utenlandske tjenesteyteres adgang til å levere tjenester i Norge.

Kravene som andre land har fremmet overfor Norge baserer seg på dagens norske bindingsliste. Ettersom det har funnet sted omlegginger på mange tjenestesektorer i Norge etter at denne bindingslisten ble utarbeidet, har Norge kunnet imøtekomme en betydelig del av kravene fra andre land, ved å tilby å ajourføre bindingslisten innenfor det som er gjeldende regelverk og praksis i Norge i dag.

Kort oppsummert omfatter Norges åpningstilbud i tjenesteforhandlingene i WTO (Gats) bedre vilkår for:

  • Utenlandske selskapsetableringer, blant annet ved at flere konsesjonsbestemmelser tilbys fjernet i bindingslisten, i tråd med de endringer som er gjort i industrikonsesjonsloven for erverv og leie av fast eiendom. Videre tilbys å fjerne kravet om at halvparten av stifterne av og medlemmene i representantskapet i et selskap skal være bosatt i Norge, i tråd med de endringer som er foretatt i aksjeselskapslovgivningen.
  • Midlertidige arbeidstillatelser, ved at varigheten for ansatte som flytter innen samme konsern utvides fra 2 til 4 år og at adgangen til 3 måneders arbeidsopphold for selvstendige spesialister utvides til alle typer yrker.
  • Skipsfart og andre maritime tjenester, ved å tilby bedre markedsvilkår for utenlandske tjenesteytere knyttet til energi (supplybåter), taubåter og for videreforsendelse av containere fra utlandet på skip innenriks.
  • Energitjenester, herunder offshore, ved bedrede markedsvilkår for utenlandske tjenesteytere i samsvar med gjeldende praksis for hele tjenestekjeden for energi, fra leting og borevirksomhet til transport, distribusjon og salg. Tilbudet gir blant annet utenlandske selskaper adgang til å forhandle og selge elektrisitet i Norge forutsatt at selskapene er etablert i Norge.
  • Finansielle tjenester, ved blant annet en utvidelse i adgangen til å drive forsikringsvirksomhet fra utlandet for enkelte produkter, som for eksempel forsikring av undersøkelsesvirksomhet til havs. Verdipapirsentralens nå opphevede lovbestemte monopol for registrering av verdipapirer strykes i bindingslisten. Tilsvarende åpnes det for at finansinstitusjoner kan få tillatelse til å eie 25 prosent av aksjekapitalen i et finansforetak, så lenge dette er del av et strategisk samarbeid.
  • Bygge- og anleggstjenester, ved å fjerne kravet i bindingslisten om at entreprenøren og faglig leder må være bosatt i Norge.
  • Varehandel, blant annet ved å tilby adgang for utenlandske tjenesteytere til å drive import og engroshandel for alkoholholdige drikkevarer, som følge av at AS Vinmonopolets enerett til import og engroshandel er opphevet. Det tilbys også adgang for utenlandske tjenesteytere til å drive import og engroshandel med fisk og korn.
  • Miljøtjenester, i hovedsak ved å fjerne forbehold om monopoler for behandling av visse avfalltyper og for kontroll av avgasser fra motorkjøretøy, da disse monopolene er opphevet i Norge.

Disse tilbudene er i samsvar med norsk regelverk. I tillegg til tilbud om forbedringer i Norges GATS-forpliktelser er det i åpningstilbudet også tatt med justeringer av teknisk art som ikke innebærer forbedringer i GATS-forpliktelsene i bindingslisten.

På flere områder har Norge allerede forpliktelser i Gats som ikke foranlediger tilbud om forbedringer. Dette gjelder blant annet:

  • De fleste forretningstjenester. Bare mindre justeringer er gjort, blant annet for utlendingers adgang til å drive arbeidsformidling og arbeidsutleie samt å drive konferanse- og messevirksomhet i Norge.
  • Telekommunikasjonstjenester
  • Utdanning
  • Turisttjenester
  • Nyhetsbyråer

På enkelte områder står Norge helt uten forpliktelser i GATS og det tilbys ikke forpliktelser for disse sektorene, blant annet:

  • Audiovisuelle tjenester
  • Andre kulturtjenester, eksempelvis teater og levende musikk
  • Idrettstjenester
  • Helse- og sosialinstitusjoner

Fremover vil Norge fortsette tosidige forhandlinger med andre land for å gjennomgå og vurdere landenes tilbud. Som resultat av disse forhandlingene kan Norges åpningstilbud bli endret, både ved at Norge tilbyr nye forpliktelser og ved at Norge trekker tilbake tilbud om forpliktelser. På grunnlag av Norges tilbud vil man fra norsk side argumentere for tilsvarende innrømmelser fra andre land. I forhandlingene prioriteres fra norsk side skipsfart, energitjenester, herunder offshore, telekommunikasjon, sjøforsikring og ”forretningstjenester”. Forretningstjenester omfatter blant annet konsulentbransjen og frie yrker som ingeniører og arkitekter.

I tillegg til at tilbudet kan justeres som ledd i de videre forhandlingene, kan ifølge Gats -avtalen inngåtte handelsforpliktelser også trekkes tilbake senere (etter tre år), men Norge må i så fall være villig til å tilby forhandlinger om kompensasjon, dvs. forhandlinger om andre forpliktelser på samme eller andre sektorer.

Sluttresultatet av forhandlingene vil være avhengig både av resultatet av tjenesteforhandlingene som sådan, men også av resultatet på øvrige områder i den pågående WTO-runden.

Veiledning for lesing av Norges åpningstilbud

Norges åpningstilbud er som ovenfor nevnt skrevet som en ajourføring av Norges bindingslister i Gats. Gats-avtalen pålegger medlemmene å føre inn i sine bindingslister alle begrensninger i markedsadgang og nasjonal behandling på de områder landene velger å føre inn i bindingslisten. I tillegg kan medlemmene føre inn såkalte tilleggsforpliktelser. Det er full adgang til å unnlate å føre forpliktelser for hele eller deler av en tjenestesektor i bindingslisten.

Nedenfor følger en kortfattet veiledning i enkelte sentrale begreper i oppbyggingen av tilbudslisten:

  • Markedsadgang er vilkårene for utenlandske tjenesteyteres adgang til det nasjonale markedet. En begrensning i markedsadgang kan for eksempel være begrensning i antallet konsesjoner på et område, eksempelvis begrensning i antall rederier eller begrensninger i adgangen til registrere skip i nasjonale skipsregistre.
  • Nasjonal behandling innebærer at utenlandske tjenesteytere skal behandles likt med innenlandske tjenesteytere. Vilkår som innebærer konkurranseulemper for utenlandske tjenesteytere, skal føres inn i den nasjonale bindingslisten som begrensning i nasjonal behandling. Dette kan for eksempel være diskriminerende beskatning av utenlandske rederier eller nasjonalitetskrav for ledelsen i selskapene.
  • Tilleggsforpliktelser er forpliktelser som landene påtar seg om å oppfylle regulatoriske krav innenfor en gitt sektor. For eksempel har Norge påtatt seg tilleggsforpliktelser for skiptransporttjenester som gir skipstransportører innenfor internasjonal skipsfart adgang til visse havnetjenester på ikke-diskriminerende vilkår.

I den nasjonale bindingslisten fører medlemslandene inn forpliktelser basert på en inndeling i fire måter å levere tjenester på:

  • Leveringsmåte 1: Levering av tjenester på tvers av landegrenser, dvs. at tjenesten leveres direkte fra utlandet, for eksempel at utenlandske skip foretar transporter til og fra Norge.
  • Leveringsmåte 2: Forbruk i utlandet, dvs. at tjenesten leveres og forbrukes i utlandet, for eksempel at en bedrift i Norge kjøper skipstransporttjenester som går mellom tredjeland.
  • Leveringsmåte 3: Etableringer, dvs. at tjenesten leveres i Norge gjennom lokalt kontor, for eksempel at utenlandsk rederi etablerer eller kjøper et selskap i Norge. Også regler om kjøp og leie av fast eiendom regnes som en del av rammeverket for denne leveringsmåten.
  • Leveringsmåte 4: Tilstedeværelse av personer på midlertidig basis, dvs. at en utenlandsk person leverer tjenester i Norge på basis av en midlertidig arbeidstillatelse. Denne leveringsmåten gjelder bare personer som har fått arbeid før innreise. Selv om et land påtar seg forpliktelser for leveringsmåte 4, har en full anledning til å regulere hvem som skal få adgang til landet, for eksempel i egne visumbestemmelser.
VEDLEGG