Norsk bistand i fokus

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Årsrapport

Norsk bistand i fokus

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002
Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001

Utviklingspolitisk redegjørelse 2002

Stortinget, 30. april 2002

For femti år siden - i denne sal - ble det bevilget 10 millioner kroner til Fondet for underutviklede land. Det var kanskje ikke et stort beløp – selv ikke den gang. Men det var likevel en radikal beslutning i et land som nettopp var kommet ut av krig, og som fortsatt selv mottok bistand. Stortingets første bevilgning i juni 1952 ga grunnlaget for India-hjelpen. Dette innledet et stort norsk engasjement for utviklingslandene. Dette markerer vi i år.

Det er all grunn til å benytte denne anledningen til å takke de mange enkeltpersoner og organisasjoner, og medarbeidere i NORAD, som har gjort det mulig for Norge å være i fremste rekke i solidaritet med utviklingslandene.

I løpet av disse femti årene har det skjedd store framskritt for verdens fattige land. Men utfordringene er fortsatt betydelige. Fortsatt lever over 1 milliard mennesker i den dypeste fattigdom. Enda flere er fratatt sine grunnleggende rettigheter. Og fortsatt ødelegger krig og voldelig konflikt grunnlaget for vekst og velferd i mange land.

Også det siste året har vært vanskelig for mange utviklingsland. Den økonomiske veksten har vært svak, og svakere enn det som må til for å holde tritt med befolkningsveksten. Råvareprisene falt til et historisk lavmål. Sviktende etterspørsel i industrilandene er med på å forklare situasjonen. Terroristangrepene 11. september rammet ikke bare amerikansk økonomi, men rystet verdensøkonomien. Det er utviklingslandene som er mest sårbare for raske svingninger. Det er de fattigste som må betale regningen.

Det er vårt felles ansvar å støtte opp om utviklingslandenes kamp mot fattigdommen.

Tusenårsmålene

FNs erklæring ved tusenårsskiftet markerer en milepæl i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Verdens ledere har forpliktet seg til prinsippene om menneskelig verdighet, likhet og rettferdighet. Ikke bare stater, men også sentrale globale aktører som Verdensbanken og det internasjonale valutafondet har forpliktet seg på Tusenårsmålene.

Målene kan etterprøves: Andelen som lever i den ytterste fattigdom og sult, skal være halvert innen 2015. Antallet kvinner som dør under svangerskap og fødsel skal ned. Antallet småbarn som dør før de fyller 5 år skal reduseres med to tredjedeler, spredningen av hiv/aids skal reverseres og skolegang for alle barn, jenter såvel som gutter, skal sikres.

Tusenårsmålene har én ting til felles: De uttrykker fattigdommens ulike ansikter – de beskriver hverdagen for over én milliard mennesker. Tusenårsmålene setter mennesket i sentrum. Dette må få konsekvenser for hvordan vi arbeider med utviklingsspørsmål.

Finansiering for utvikling

Målene kan bare nås gjennom forsterket innsats på flere områder - gjennom utenlandske investeringer, handel, gjeldslette og utviklingssamarbeid – og selv-følgelig først og fremst ved at utviklingslandene selv forbedrer sin politikk.

Drøftelsene i Monterrey i Mexico i mars i år viste at de rike landene nå har forstått at bidrag til kampen mot fattigdommen også er bidrag til global sikkerhet. Løftene om mer bistand på om lag 20-25 prosent fra 2004-06 og bedre markedsadgang forteller at dette er noe de rike landene er villige til å bidra til.

Konferansen kan bety et brudd med en langvarig trend med fallende bistandsvolum. Vi hilser vel-kommen at USA og EU varslet konkrete opptrappings-planer.

Vi vet at god bistand gir resultater. Ifølge Verdensbanken vil en dobling av internasjonal bistand fra dagens nivå på drøyt 50 milliarder amerikanske dollar bli nødvendig for å nå Tusenårsmålene, og det er et godt stykke dit. Norge har under prosessen forut for Monterrey-konferansen vært en pådriver for å sette de rike landenes bistandsforpliktelser i sentrum.

Vi følger også opp på hjemmebane. Regjeringen har som mål å øke bistandsbudsjettet til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten innen 2005.

Handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse

Bistand kan aldri alene løfte et land ut av fattigdom. Hele spektret av virkemidler må tas i bruk og landene selv må ta ansvar.

Regjeringen la i mars fram sin Handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør. Handlingsplanen vil være det grunnleggende dokumentet for utviklings-politikken i tiden som kommer, og skal gi retningen for vår politikk langs en bred front. Hovedmål-settingen i handlingsplanen er krystallklar. Vår ut-viklingspolitikk skal handle om å bekjempe fattigdom, slik at vi bidrar til at Tusenårsmålene nås.

Bistandsforvaltningen

Tusenårsmålene er ambisiøse. De krever et globalt krafttak. Vi skal gjøre vårt, og derfor er også Handlingsplanen svært ambisiøs. Det vil kreve mye å følge den opp. Vi må derfor sikre at vi er best mulig utrustet og organisert for at vi skal kunne lykkes. Vi starter derfor nå en bred evaluering og gjennomgang av hele bistandsforvaltningen – inkludert Utenriksdepartementet og NORAD her hjemme og ambassadene i våre samarbeidsland.

Det er første gang en slik evaluering gjøres i Norge. Evalueringen skal danne grunnlaget for en modernisering av forvaltningen som skal sikre at Norge blir en mest mulig effektiv og resultatorientert utviklingsaktør internasjonalt. Vi skårer allerede høyt i internasjonale sammenligninger, men uten en best mulig forvaltning når vi ikke de målene vi har satt oss i handlingsplanen. Dette moderniseringsarbeidet skal gjennomføres innenfor rammen av Regjeringens prosjekt for modernisering, desentralisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor.

Jeg vil peke på noen sentrale initiativer og perspektiver i handlingsplanen.

Rammebetingelser og sammenheng mellom politikkområder

I handlingsplanen peker vi på at en rekke forhold påvirker utviklingslandenes økonomi og situasjonen for fattige mennesker i disse landene. Noe er utenfor vår kontroll. Andre utfordringer kan vi møte.

Internasjonale og nasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer påvirker utviklingslandene, ofte i større grad enn bistanden. Vi må derfor sikre at politikken på disse områdene leverer i forhold til fattigdomsbekjempelse. Handel og investeringer kommer jeg tilbake til. På gjeldsområdet følger Regjeringen nå opp den utvidete gjeldsplanen som er behandlet av Stortinget. Også norsk politikk innenfor for eksempel energi, fiskerier og landbruk skal gjennomgås for å bidra til mest mulig konsistens i forhold til målene for utviklings-politikken.

Regjeringen vil derfor foreta en gjennomgang av ulike sider ved vår politikk for å klargjøre hvordan vi bedre kan bidra til å redusere fattigdom i utviklingsland. Denne skal gjennomføres innen utgangen av året. På grunnlag av dette håper vi å bidra til større grad av sammenheng i politikken.

Mer til de fattigste landene

Handlingsplanen tallfester et mål om at minst 40 prosent av vår bilaterale bistand skal gå til de minst utviklede landene (MUL). Det er disse landene som trenger bistand mest ettersom de har små utsikter på kort sikt til å få tiltrukket kapital fra andre kilder. En slik andel ligger betydelig over hva industrilandene i snitt gir til de fattigste landene. Den bør imidlertid være innen rekkevidde for oss, og på sikt bør den nok økes ytterligere.

Vi skal selvsagt ikke glemme de store fattige befolkningsgruppene også i andre utviklingsland. Vi har som en klar målsetting at vår bistand til disse andre landene også skal komme de fattigste til gode. I samarbeidsland skal situasjonen for spesielt sårbare grupper, inkludert funksjonshemmede og urfolk, gis økt oppmerksomhet.

Utviklingssamarbeidet skal styrke menneskers rettigheter

Handlingsplanen bygger på et klart rettighetsperspektiv. Grunnleggende menneskerettigheter er det overordnede mål for utvikling, og samtidig avgjørende for å skape utvikling. Retten til utdanning og ytringsfrihet, for eksempel, er menneskerettigheter og skal fremmes av nettopp den enkle grunn. Samtidig frigjør disse rettighetene krefter som skaper og stimulerer utvikling. Satsing på økonomisk vekst er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bringe folk ut av fattigdom.

Utdanning

Utdanning er et av de mest sentrale virkemidler for å bekjempe fattigdom og fremme utvikling. Investering i grunnutdanning for jenter og kvinner gir den beste avkastningen. Det viser flere rapporter. Utdanning fører til færre barnefødsler, bedret helse for familien og høyere inntekt for kvinnene. Utdanning fremmer likestilling. Utdanning frigjør skaperevne og troen på at man kan endre sin egen situasjon til det bedre og er forankret i menneskerettighetene. Det er grunnleggende for å bygge landet. Derfor står utdanning så sentralt i Tusenårsmålene, og derfor er utdanning jobb nummer én for denne regjeringen innenfor utviklingspolitikken.

Samarbeidsregjeringen forplikter seg til å øke støtten til utdanning til 15 prosent av den samlede bistanden. Vi vil bidra til at utdanning får en større plass innen alle deler av utviklingssamarbeidet, også innen den humanitære bistanden. Dette innebærer tilbud om fri grunnutdanning for alle. Jeg har igangsatt et arbeid for å utforme en utdanningsstrategi for å nå dette målet.

Det handler selvfølgelig ikke bare om hvor mye penger som bevilges, men også til hvilke formål. Vi må legge økt vekt på å bidra til fullføring av utdanning og til å styrke kvaliteten i utdanningen. Det er derfor nødvendig å satse på lærerutdanning og læremidler, i tillegg til institusjonsutvikling og kompetansebygging. Dette bør fortrinnsvis skje ved å gå inn i større sektorprogrammer under myndighetenes egen styring.

Norge er vertskap for en konferanse om utdanning og utvikling i regi av Nordisk Ministerråd i Oslo i begynnelsen av juni i år. Konferansen bringer utviklingsministre og utdanningsministre i de nordiske land sammen for første gang. Konferansen skal bidra til at Nordens faglige og finansielle ressurser skal kunne utnyttes best mulig i et felles løft for utdanning i fattige land.

Helse

Investering i helse er også en investering i utvikling og en forutsetning for å nå målene i handlingsplanen. Barn, ungdom og kvinner skal prioriteres.

Verdens helseorganisasjon la i desember i fjor fram en rapport som viser at dersom utviklingslandene øker den andelen de bruker av sitt bruttonasjonalprodukt til helseformål med 2 prosent, og giverlandene parallelt øker sin helsebistand til 0,1 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt, vil det innen 10 til 15 år gi en økonomisk avkastning på fem til seks ganger innsatsen. Og åtte millioner menneskeliv vil hvert år bli reddet.

Sammenhengen mellom helse og utvikling ser vi i dag klarest i kampen mot hiv/aids-epidemien. Tre millioner mennesker døde av AIDS i 2001. Beregninger viser at de landene som er hardest rammet som et resultat av epidemien kan få redusert sitt bruttonasjonalprodukt med mer enn 20 prosent innen 2020. Dette tar vi på alvor. Derfor viderefører Regjeringen den tunge satsingen på hiv/aids og helse. Regjeringen vil også arbeide for økt internasjonal innsats i kampen mot kjønnslemlestelse av kvinner.

Godt styresett

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse slår fast at landenes egne fattigdomsstrategier skal ligge til grunn for vårt bilaterale samarbeid.

Planene vil være basis for mobilisering av egne ressurser og for prioritering av oppgaver mellom givere. En forbedring av styresettet er nødvendig for å lykkes.

Derfor tar Regjeringen nå et eget initiativ for godt styresett i utviklingssamarbeidet. Det dreier seg både om å forbedre offentlig politikk og forvaltning og å styrke de såkalte kontrollfunksjonene. Vi foretar nå en systematisk kartlegging av situasjonen i første rekke i våre hovedsamarbeidsland.

På forvaltningssiden ser vi nærmere på forhold som behov for reformer i offentlig sektor, økonomistyring, tiltak mot korrupsjon og styrking av rettsstaten gjennom justissektoren.

På kontrollsiden retter vi oppmerksomhet både mot statlige kontrollorganer som riksrevisjon, politiske institusjoner som nasjonalforsamlinger og ikke-statlige aktører som politiske partier, frie medier, organisasjoner i det sivile samfunn, og lokalsamfunn som skal nyte godt av bistand. Slike ikke-statlige "vaktbikkjer" har en meget viktig funksjon i arbeidet for å styrke styresettet i utviklingslandene.

Regjeringen legger stor vekt på korrupsjonsbekjempelse og vil forsterke det arbeidet som ble påbegynt for tre år siden på dette området.

Vi kan ikke kreve perfeksjon av samarbeidslandene. På grunnlag av denne gjennomgangen vil vi imidlertid diskutere med myndighetene i landet hvilke tiltak som kan iverksettes på forvaltningssiden, såvel som på kontrollsiden. I samråd med andre givere og utviklingsaktører vil vi tilby konkret finansiell støtte og kompetanse til å bygge opp bedre kapasitet for godt styresett. Også her er koordinering nøkkelen. Våre tre partnere i Utstein-samarbeidet – Nederland, Stor-britannia og Tyskland – vil være viktige medspillere.

Politiske partier

En demokratisk utvikling, med bred folkelig del-takelse, er av stor betydning for å presse fram større ansvarlighet både hos politikere og i forvaltningen.

Et fungerende demokrati er en nøkkel i kampen mot både korrupsjon og fattigdom. Her har de politiske partiene en sentral rolle.

Enkelte giverland har i noen år hatt ordninger med støtte til politiske partier i utviklingsland. Som ledd i styresett-initiativet vil Regjeringen i løpet av sommeren etablere et norsk senter for demokratistøtte som skal bidra til å styrke partienes organisasjoner og funksjon. Regjeringen har kommet til at dette er en bedre ordning enn tidligere forslag om tilknytning til Institutt for menneskerettigheter.

Slik kan norske politiske partier bistå i utviklingen av demokratiet i utviklingsland. De politiske partiene er forutsatt å søke midler på grunnlag av konkrete prosjektforslag. Det skal legges vekt på å fremme flerpartisystemer og gjennomføring av frie valg. Kvalifisering av kvinnelige politikere vil bli viktig. En stor del av midlene bør gå til tiltak hvor flere partier samarbeider - både i Norge og i samarbeidslandene. Tiltak i norske hovedsamarbeidsland skal prioriteres. Prosjekter i andre samarbeidsland bør i begrenset utstrekning også kunne støttes.

Regjeringen har bygget på britiske og nederlandske erfaringer i utformingen av ordningen, og har hatt gode konsultasjoner med representanter for de norske politiske partiene og deres sideorganisasjoner. De politiske partiene vil også bli trukket inn i arbeidet med å utforme retningslinjer for denne nye ordningen.

Sivilt samfunn

Også det sivile samfunn har en viktig kontrollfunksjon. Regjeringen legger stor vekt på det nære samarbeidet med frivillige organisasjoner. Det kanaliseres i dag mer bistandsmidler til utviklingstiltak og humanitær innsats gjennom de frivillige organisasjonene enn gjennom stat-til-stat-bistanden til våre samarbeidsland. Det viser hvilken vekt som legges på organisasjonenes rolle. Det illustrerer også hvilket stort ansvar som hviler på organisasjonene.

Vi ønsker mangfold. Det kan ofte være lettere for norske frivillige organisasjoner enn den norske stat å bidra til utvikling av organisasjoner som kan være "vaktbikkjer" og kritiske korrektiver. Men de organisasjonene som yter sosiale og andre tjenester må også se nødvendigheten av å arbeide samordnet i forhold til nasjonale myndigheters egne planer og prioriteringer. Flere av våre samarbeidsland har gitt uttrykk for at dette er svært viktig i forhold til egen planlegging og oversikt over tilgjengelige ressurser.

Fredskorpset og ungdom

En rekke av organisasjonene samarbeider nå også innenfor rammene av Fredskorpset. Det nye Fredskorpset støtter samarbeid mellom organisasjoner og institusjoner i Norge og i utviklingsland og bistår også i rekruttering og opplæring. Fredskorpset er i løpet av det siste året kommet godt i gang, og hadde ved utgangen av fjoråret virksomhet i over 50 land.

Visjonen bak Fredskorpset er kompetanseoverføring og gjensidig samarbeid for utvikling. Det handler også om å skape endringsagenter hjemme og ute, og flere fredskorpsere fra utviklingsland er nå i Norge. I så måte er ungdommen en gruppe som fortjener en større rolle og flere muligheter til å bli involvert.

Vi vil derfor gjøre to ting:

For det første vil Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 foreslå å etablere et separat ungdomsprogram under Fredskorpsets ledelse – det såkalte FK Ung. Dette programmet vil støtte opp om de mange ungdoms-utvekslingsprogrammene som drives av en rekke frivillige organisasjoner. Ungdomsprogrammet under Fredskorpset skal forplikte ungdommene til grundig opplæring før utreise, og skikkelig oppfølging etter hjemkomst. Vi håper disse ungdommene blir bærere av verdier og engasjement som vi trenger i kampen mot fattigdommen.

For det andre ønsker jeg i dette jubileumsåret å etablere et ungdomspanel – eller vår egen "vakt-bikkje". Dette panelet skal ha representanter utvalgt av ungdommenes egne organisasjoner. Panelet skal få anledning til kritisk å vurdere utviklingspolitikken vår og gi sine synspunkter og kommentarer på det vi gjør. Jeg lover å ta både ris og ros alvorlig.

Som et neste initiativ i styresettarbeidet vil Regjeringen foreslå en større satsing på frie og differensierte medier. Dette vil vi komme tilbake til.

Næringsutvikling

Skal vi nå målene om fattigdomsbekjempelse er næringsutvikling og verdiskapning nødvendig. Den forrige regjeringen Bondevik lanserte i 1999 en strategi for næringsutvikling i Sør. Vi har nå satt fart på oppfølgingen av strategien, slik vi også signaliserte i budsjettet i fjor.

Jeg har derfor satt igang en systematisk gjennomgang av alle våre hovedsamarbeidsland i forhold til næringsutvikling. Vi skal identifisere flaskehalser og muligheter. Vi skal se nærmere på områder hvor norske aktører kan bidra og har komparative fortrinn. Og vi skal se på samarbeidsmuligheter med andre internasjonale aktører.

Jeg har invitert næringslivet med i dette arbeidet. Samarbeidet har utviklet seg meget konstruktivt. Landgjennomgangene gjennomføres i første omgang i Bangladesh, Malawi, Mosambik, Sri Lanka, Tanzania og Uganda.

Samarbeidet og partnerskapet mellom næringsliv og myndigheter er viktig. For å styrke dette samarbeidet vil det før sommeren bli opprettet et eget sekretariat i NHO med ansvar for utviklingssaker. Sekretariatet skal blant annet fungere som ressursbase for bistandsmyndighetene og bidra til utvikling av partnerskapet mellom næringslivet, frivillige organisasjoner og myndigheter.

Samtidig som OECD-landene nå avbinder sin bistand til de minst utviklede landene, åpner dette også nye markeder for norsk næringsliv. Alle bistands-

finansierte prosjekter av en viss størrelse i de minst utviklede landene skal fra 1. januar i år notifiseres til OECD. For å sikre like forhold og åpen internasjonal konkurranse arbeider Regjeringen i OECD for å oppnå enighet om felles innkjøpsprosedyrer. Fra norsk side ønsker vi også at anbudsdokumentene skal stille krav til miljø- og arbeidsstandarder, og at de tar høyde for faktorer som kompetanseoverføring og vedlikehold.

Handel er en viktig forutsetning for næringsutvikling. Fra 1. juli i år vil alle varer fra de minst utviklede land kunne importeres tollfritt og kvotefritt til Norge. Vi arbeider nå aktivt med norske importører og næringsliv for å få fram produkter som tilfredsstiller våre kvalitetskrav og dermed kan finne veien til det norske markedet.

Økt markedsadgang er også et sentralt krav fra utviklingslandene i den nye WTO-runden. Regjeringen legger vekt på arbeidet for å øke markedsadgangen for varer også fra andre land enn de minst utviklede. Samtidig er det viktig å opprettholde fokus på de minst utviklede land både når det gjelder markedsadgang og faglig bistand til å delta i WTO-forhandlingene.

Landbruk må stå helt sentralt i arbeidet med næringsutvikling i fattige land. Majoriteten av verdens fattige bor på landsbygda. Likevel har andelen av norsk og internasjonal bistand til utvikling av landbrukssektoren falt betydelig de senere år. Regjeringen vil bidra til å snu denne trenden. En rådgivende gruppe for bistand til landbruksutvikling er nedsatt for å fremme anbefalinger om konkrete tiltak innen september i år. Dette vil Regjeringen komme tilbake til.

Gjennomgang av samarbeidslandene

Regjeringen varslet i forbindelse med behandlingen av Tilleggsproposisjonen at den ville komme tilbake med vurderinger av våre samarbeidsland.

Den mest umiddelbare problemstillingen er vårt samarbeid med Zimbabwe. Det er viktig å styrke det internasjonale presset mot president Mugabe og hans regjering. Målet er å få myndighetene til å respektere menneskerettighetene og demokratiske spilleregler, stanse den politiske volden og arbeide for nasjonal forsoning. Det er derfor bestemt at Norge skal slutte seg til de internasjonale straffetiltakene mot president Mugabe og hans nære støttespillere.

Samarbeidet med myndighetene i Zimbabwe ble frosset i 2001. Alle de suspenderte avtalene på bistandsområdet vil nå bli sagt opp. Utviklingssamarbeidet gjennom ikke-statlige kanaler vil imidlertid bli opprettholdt. Målet er å bidra til en demokratisk utvikling, styrke respekten for menneskerettigheter, forsvare ytrings- og pressefriheten, fremme nasjonal forsoning, samt avhjelpe den humanitære krisesituasjonen. For å kunne sikre tilstrekkelige ressurser til slike tiltak vil Regjeringen ikke foreslå å stryke Zimbabwe fra listen over andre sam-arbeidsland.

Regjeringen har signalisert at man ville se nærmere på utviklingen i Zambia. Selv om det ble påpekt betydelige mangler ved valget i desember 2001, har landets nye president på kort tid maktet å skape avstand til den regjeringen som han overtok etter. Dette til tross for at han tilhører samme parti. Den nye regjeringen har også kommet med positive signaler om kamp mot korrupsjon og en mer aktiv fattigdomsbekjempelse.

Regjeringen foreslår nå at landet opprettholdes som hovedsamarbeidsland. Vi må imidlertid følge utviklingen i landet meget nøye for å kunne vurdere grunnlaget for fortsatt å gi Zambia høy prioritet i vårt utviklingssamarbeid.

De fornyede krigshandlingene mellom Etiopia og Eritrea i 1999, førte til at stat-til-stat-bistanden til Etiopia og Eritrea ble frosset i mai 2000. Både konfliktforholdet til Eritrea og interne utviklingstrekk med svekket respekt for demokrati og menneskerettigheter, var bakgrunnen for at Stortinget vedtok å endre Etiopias status som hovedsamarbeidsland.

Fredsprosessen har hittil gått bedre enn mange forventet. Vi håper den positive utviklingen kan gi grunnlaget for på ny å innlemme Etiopia i gruppen av hovedsamarbeidsland. Det er vårt siktemål. Det er imidlertid på dette tidspunkt for tidlig å konkludere. En rekke vanskelige spørsmål gjenstår i fredsprosessen og selve grensedemarkeringen som fordrer FNs fredsbevarende nærvær, antas å ville strekke seg til 2004. Forholdet til Eritrea vil også ha betydning i denne sammenhengen og for våre vurderinger.

På dette grunnlag kan jeg derfor ikke anbefale at Etiopia nå oppgraderes til hovedsamarbeidsland.

Norge har gjennom mange år hatt en omfattende tilstedeværelse i Mali gjennom frivillige organisasjoner, og også gitt bistand via multilaterale organisasjoner. Mali oppfyller en lang rekke av kriteriene som stilles til norske hovedsamarbeidsland. Dette gjelder ikke minst landets reformvilje. En fattigdomsstrategi er under utarbeidelse og demokratiske valg ble gjennomført i april. Dette er en utvikling vi følger med stor interesse.

Landet er imidlertid fortsatt i en tidlig fase av reformene. Det gjenstår å se hvordan det pågående presidentvalget vil påvirke utviklingen i landet. Dersom den positive utviklingen fortsetter vil vi på egnet måte komme tilbake til spørsmålet om Mali skal bli hovedsamarbeidsland. Fram til da vil jeg anbefale at det brede samarbeidet med de frivillige organisasjonene, forskningsmiljøene og FN-systemet videreføres.

Når det gjelder gruppen av andre samarbeidsland, varslet Regjeringen at den ville se nærmere på utviklingen både i Madagaskar og i Rwanda.

Norge har i over hundre år hatt et nært forhold til Madagaskar, både gjennom misjon og bistand. En forutsetning for at vi skulle kunne styrke vårt utviklingssamarbeid med Madagaskar, er at landet får et styre som arbeider i en demokratisk retning, sikrer menneskerettighetene og bekjemper korrupsjon.

Madagaskar har dessverre kommet kort på dette området. Presidentvalget i desember i fjor kunne ha rettet opp dette inntrykket, men utfallet har foreløpig skapt en uavklart situasjon. Landets økonomi er blitt sterkt skadelidende, og behovet for humanitær bistand utenfra er økende. Avtalen mellom presidentkandidatene som nylig ble inngått i Dakar, var et skritt i riktig retning. Situasjonen er imidlertid nå svært spent etter at landets høyesterett etter ny valgopptelling har utpekt en vinner.

Regjeringen vil følge utviklingen nøye. Norge er beredt til å støtte det gassiske folket i denne vanskelige og akutte situasjonen.

På denne bakgrunn er det vanskelig å gi en anbefaling vedrørende spørsmålet Madagaskars status som eventuelt samarbeidsland.

Situasjonen i Rwanda er fortsatt vanskelig. Rettsoppgjøret etter folkemordet i 1994 utgjør fremdeles en hovedutfordring for landet. Valg planlegges etter at grunnloven mot slutten av 2002 er på plass. Fortsatt er situasjonen for menneskerettighetene meget svak. Regjeringen finner derfor ikke grunnlag for å innlemme Rwanda i gruppen av andre samarbeidsland.

Når det gjelder Niger, Bhutan og Mongolia har det ikke skjedd noe som skulle tilsi endringer i Regjeringens tilråding om at landene ikke inngår i gruppen av andre samarbeidsland.

I inneværende budsjettår har vi ikke lenger noe hovedsamarbeidsland i Mellom-Amerika. Det er ikke grunnlag for å endre på dette foreløpig, selv om nye regjeringer i både Nicaragua og Honduras har gitt positive signaler og vist vilje til å bekjempe korrupsjon. Flere av landene i regionen er inne i en kritisk fase i demokratiprosessen, og det kan bli aktuelt å støtte opp om positive utviklingstendenser. I arbeidet med neste års statsbudsjett vil Regjeringen ut fra dette perspektivet vurdere en styrking av den regionale innsatsen overfor Mellom-Amerika.

Fred og utvikling

Vi har nok et dramatisk år bak oss. En rekke land har vært preget av krig og konflikt.

Fred og utvikling henger sammen. Satsing på fred er investering i utvikling og fattigdomsbekjempelse. Med fredsbyggende bistandstiltak vil vi fremme levedyktige politiske og administrative strukturer, demokrati og respekt for menneskerettigheter. Vi vil bidra til sikkerhet, forsoning og ikkevoldelig konfliktløsning. Vi vil arbeide for at fredsbygging integreres i nasjonale fattigdomsstrategier i konfliktområder.

Ansvaret for å bygge fred hviler på de involverte partene. Men det internasjonale samfunn kan bistå ved å forebygge og ved å bygge kompetanse, kapasitet, institusjoner og støtte prosesser som fremmer konfliktløsning. Utviklingssamarbeidet spiller her en nøkkelrolle.

Vi legger stor vekt på støtte til FNs arbeid for konflikthåndtering og fredsbygging. Vi vil bidra til å styrke og utvikle en samlet internasjonal tilnærming til fredsbygging under FNs ledelse. Men norsk innsats kan også kanaliseres bilateralt eller gjennom andre organisasjoner.

Norge har fortsatt et sterkt engasjement både i Sudan, Midtøsten og Sri Lanka. I tillegg har vi systematisert vår innsats for fredsbygging i Vest-Afrika og i Great Lakes-regionen. I år leder Norge også Støttegruppen for Afghanistan.

Afghanistan kom raskt i sentrum for verdens oppmerksomhet etter terroranslagene mot USA 11. september i fjor. Tørke og over to tiår med konflikter har satt dype spor. Infrastruktur er ødelagt, menneskelige ressurser er utarmet og sosiale institusjoner oppløst.

Norges lederskap i Støttegruppen gir god mulighet til å spille en aktiv rolle i den internasjonale koordineringen av bistanden til landet og i dialogen for å påvirke den videre politiske utviklingen. Det er akutt behov for både humanitær bistand og støtte til sikkerhetstiltak, gjenoppbygging og langsiktige utviklingstiltak, i en situasjon som er blitt enda mer prekær etter jordskjelvene rett før påskehelgen.

Den nye posten for overgangsbistand er en viktig kilde til å finansiere norsk bistand til gjenoppbygging av Afghanistan. Norge tar sikte på en samlet støtte til landet for 2002 på omlag 350 millioner kr.

Overgangsbistand og bistand til fredsbygging er viktig, men samtidig svært risikofylt. Det har vi ikke minst opplevd i palestinske områder, hvor institusjoner og utviklingsprosjekter finansiert med norsk og internasjonal bistand bombes og ødelegges.

Den pågående krisen i området har ført til at det ordinære utviklingssamarbeidet med de palestinske myndigheter har måttet tilpasses situasjonen. Deler av det langsiktige utviklingsprogrammet er blitt forsinket, samtidig som vår støtte til kortsiktige prosjekter og nødhjelp har økt.

Det er dessverre lite nå som tyder på at den økonomiske og sosiale situasjonen i Det palestinske området vil gjøre det mulig med det første å vende tilbake til de opprinnelige planene for utviklingssamarbeidet. Det er derfor innledet et arbeid med en ny strategi for norsk bistand til palestinerne.

Savimbis død har utløst en politisk utvikling i Angola som gir håp om at landet kan komme seg ut av 40 års borgerkrig. Fredsbygging blir en viktig oppgave. Utviklingen den senere tid kan innebære en endring i de begrensninger i bistanden til Angola som Regjeringen la opp til i budsjettproposisjonen. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet i budsjettforslaget for 2003.

Det vil også bli redegjort nærmere for Norges støtte til fredsbygging og utvikling i neste års budsjett.

Viktige internasjonale konferanser

Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse gir et godt grunnlag for en målrettet og konsekvent norsk utviklingspolitikk og for norsk innsats i internasjonale fora. Konferansen om finansiering for utvikling har skapt et godt grunnlag for viktige kommende toppmøter.

I begynnelsen av mai vil FN holde sin spesialsesjon om barn. Spesialsesjonen er en milepæl i den internasjonale satsingen for å styrke barns rettigheter og velferd. For Norge er det viktig at spesialsesjonen bidrar til å sette fokus på barns grunnleggende rettigheter til helse, skolegang, utvikling, beskyttelse og deltakelse.

Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling vil finne sted i Johannesburg, etter sommerens matvaretoppmøte i Roma, der retten til mat vil bli fremhevet fra norsk side.

Det er nå gått 10 år siden Rio-toppmøtet. Det sentrale budskapet fra Rio var at jordens befolkning – fattige som rike – er knyttet sammen i et ubrytelig fellesskap. Vi trenger handlingsorienterte og forpliktende resultater. Og FNs rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling må styrkes.

Mange av verdens fattige er direkte avhengige av naturressursene og de økologiske systemene for å dekke sine behov. Både lokale og globale miljøendringer vil ramme de fattigste hardest. Konsekvensene av klimaendringene er størst for de fattigste landene, som har minst ressurser til å tilpasse seg. Samtidig har disse landene bare i liten grad bidratt til problemene. Norge og andre rike land har derfor et moralsk ansvar både for å redusere egne klimagassutslipp og for å bøte på konsekvensene.

Når vi drar til Johannesburg ønsker vi å bidra til en ny giv i arbeidet for bærekraftig utvikling. Vi vil stadfeste behovet for sterke internasjonale institusjoner, både på utviklingsområdet og innen miljøfeltet, med klare forpliktelser. Vi vil videre arbeide for godt nasjonalt styresett, for konsistens i rike lands politikk for å bekjempe fattigdom og behovet for mer bistand til de fattigste for å bringe oss nærmere målet.

Avslutning

I de femti år Norge har deltatt i det internasjonale utviklingssamarbeidet, har det skjedd store framskritt. Bare de siste 20 årene har verdens befolkning økt med 1,6 milliarder mennesker, men ifølge tall fra Verdensbanken er det færre mennesker som lever i absolutt fattigdom i dag enn det var for 20 år siden – to hundre millioner færre, for å være nøyaktig. Det er et godt resultat. Ved begynnelsen av et nytt århundre står det internasjonale samfunn likevel foran betydelige utfordringer.

Det må legges til rette for varig økonomisk vekst og demokratisk utvikling. Dette er avgjørende for å styrke utviklingslandene i deres kamp mot fattigdom og for utvikling.

Utvikling kan ikke skapes utenfra. Utvikling er først og fremst et resultat av det enkelte lands egen innsats, bygd på egne forutsetninger. Dette er det bred internasjonal enighet om, både blant rike og fattige land. Men det er også bred enighet om en ting til. Nemlig at vi i den rike del av verden også sitter med en avgjørende del av ansvaret. Det er vi som må være villige til å slette gjeld og bygge ned handelshindringer. Det er vi som må bidra med en betydelig del av den finansiering som må til om fatt

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2001

50 år med norsk bistand

I 2002 markeres 50 år med norsk utviklingssamarbeid. Det hele startet i 1952 med opprettelsen av Fondet for hjelp til underutviklede områder, også kalt Indiafondet, og Norges samarbeid med FN og indiske myndigheter om utviklingen av et fiskeriprosjekt i delstaten Kerala.

Det var en djerv beslutning av Stortinget å innlede et utviklingssamarbeid så raskt etter krigen. Norge mottok fortsatt Marshall-hjelp og manglet utenlandsk valuta.

Det nye utviklingssamarbeidet hadde sin bakgrunn i opprettelsen av FN i 1945, men bygde også på internasjonalismen fra tidlige mellomkrigsår. Utviklingssamarbeidet ble en integrert del av FNs virksomhet fra 1948, og det var gjennom FN de industrialiserte landene var forutsatt å yte sin bistand til fattige områder.

Norske utviklingsministere:

Reidun Brusletten (KrF)

1983-86 (f.o.m. 1984 i DUH)

Vesla Vetlesen (AP)

1986-88

Kirsti Kolle Grøndahl (AP)

1988-89

Tom Vraalsen (SP)

1989-90

Grete Faremo (AP)

1990-92

Kari Nordheim-Larsen (AP)

1992-97

Hilde Frafjord Johnson (KrF)

1997-2000

Anne Kristin Sydnes (AP)

2000-2001

Hilde Frafjord Johnson (KrF)

2001-

Bakgrunn

Fra starten av var det amerikanerne som brakte ressurser og ideer inn i utviklingssamarbeidet. Marshallplanen hadde vist at bistand nyttet, og denne erkjennelsen må ha vært en viktig inspirasjon for president Truman da han i 1949 la fram sitt program for "framgang og vekst i de underutviklede områder". Her løftet han fram utviklingssamarbeidet som en av fire hjørnesteiner i amerikansk utenrikspolitikk. Dette er senere blitt referert til som "Point-Four"-programmet.

"Point-Four"-programmet bidro til betydelig økt aktivitet i det som fra 1952 ble "FNs utvidede program for teknisk assistanse" (EPTA). Det nye perspektivet førte også til at Verdensbanken utviklet seg til en bank for utlån til fattige land, og til at en rekke industriland innledet bilaterale utviklingsprogrammer.

For å finne forklaringer på hvorfor Norge var så tidlig ute med utviklingshjelp og det som med årene ble et omfattende engasjement på utviklingsområdet, peker historikere på flere forhold. Få andre land sto nærmere den humanitære virksomheten, og den kristne misjonstanken var knapt sterkere i noen annet land enn Norge. En voksende interesse for internasjonal solidaritet og bistand i den norske arbeiderbevegelse er også en viktig forklaring.

De første årene

I 1950-årene ble det foruten Indiahjelpen gitt bistand til det skandinaviske undervisningssykehuset i Sør-Korea, hvor en rekke norske leger og sykepleiere gjennom årene har tjenestegjort. Det norske engasjementet varte til 1968. Multilateralt ble det gitt støtte til EPTA.

På grunnlag av en innstilling fra et regjeringsoppnevnt offentlig utvalg ledet av tidligere ambassadør Hans Engen (Engen-utvalget) av mars 1961, ble rammene lagt for et bredere engasjement for norsk innsats på utviklingsområdet. Innstillingen ledet fram til dannelsen av Norsk utviklingshjelp i 1962, hvor FNs første generalsekretær, Trygve Lie, ble styrets formann.

Ved begynnelsen av 1960-tallet kom de første retningslinjene for norsk utviklingssamarbeid på plass. Fredskorpset ble etablert, Norges langvarige engasjement i det som senere ble Tanzania ble innledet, og det ble etablert ordninger for samarbeid med de frivillige organisasjonene. Regjeringen oppnevnte i 1965 et utvalg for å utrede retningslinjer for utviklingshjelpen. Utvalget ble ledet av tidligere statsråd Onar Onarheim. Etter Onarheim-utvalgets innstilling, ble Norsk utviklingshjelp i 1968 omdannet til et frittstående direktorat, NORAD, som åpnet stedlige representasjoner i Uganda, Kenya og Tanzania. I denne perioden var de samlede bistandsoverføringene fortsatt meget beskjedne, og passerte 200 millioner kroner først i 1969.

Bistandsvirksom-heten vokser

På 1970-tallet kom de store prosjektene for fullt i gang. Disse omfattet betydelig faglig bistand og ressurser til infrastruktur. Et eksempel er bevilgningene til prosjektering av kraftverket Stiegler’s Gorge i Tanzania fra 1973. Tre år senere gikk Norge tungt inn i distriktutviklingsprogrammer gjennom en større bevilgning til Hambantota-distriktet i Sri Lanka. Denne type bidrag inngikk i en langsiktig satsning fra norsk side, og begrepet "hovedsamarbeidsland" ble på denne tiden innført. I løpet av 1970-årene ble også bistand utnyttet utenrikspolitisk blant annet gjennom norsk støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser. Norske myndigheter ga på denne tiden de første bevilgninger til ANC i Sør-Afrika.

I 1972 traff Stortinget et prinsippvedtak om at Norges statlige bistand i løpet av en 5-6-årsperiode skulle utgjøre en prosent av brutto nasjonalprodukt. Med økte oljepriser og oljeproduksjon vokste norsk økonomi og med det også bistandsbudsjettet. En halv milliard kroner i 1973 ble til en milliard kroner i 1976 og til 2,3 milliarder kroner i 1980.

Gjennom 1980-tallet opplevde man en omlegging fra enkeltstående prosjekter til bredere anlagte integrerte programmer med større vekt på sosial sektor og direkte tiltak for å redusere fattigdom. Mellom-Amerika kom til som et prioritert område og de frivillige organisasjonene ble stadig viktigere samarbeidspartnere. Norge fikk i 1983 sin første bistandsminister med Reidun Brusletten (KrF), og året etter et eget bistandsdepartement (Departementet for utviklingshjelp, DUH). Norske bistandsoverføringer nådde i 1980 over en prosent av BNP. I 1985 ble det gitt 4,7 milliarder kroner i bistand og i 1990 7,3 milliarder kroner.

NORAD-direktører:

Rudolf K. Andresen 1968-75 (i Norsk utviklingshjelp 1962-68)

Arne Arnesen 1975-82

Borger A. Lenth 1982-84

Nils Vogt 1984-88

Per Ø. Grimstad 1988-96

Tove Strand 1996-

De seneste år

januar 1990 ble DUH nedlagt som eget departement og NORAD videreført som eget direktorat. Innlemmelsen av DUH i UD varslet en utviklingspolitikk som skulle integreres sterkere i utenrikspolitikken. Gjennom 1990-tallet økte andelen av bistandsbudsjettet benyttet til humanitær bistand. Bidrag til fred, forsoning og demokratiutvikling ble en stadig viktigere og mer synlig del av norsk bistand.

På 1990-tallet ble det gitt relativt sett mindre støtte til infrastrukturtiltak og tiltak rettet inn mot primærnæringene. Parallelt ble andelen av de samlede overføringene til hovedsamarbeidslandene redusert på grunn av store nye overføringer til land utenfor kjerneområdet for norsk bistand. Særlig Balkan og Det palestinske området ble mot slutten av 1990-årene viktige mottakere av norsk bistand. Den føderale republikken Jugoslavia (Serbia og Montenegro) var flere år på rad den største mottakeren av norsk bilateral bistand.

Kontinuitet

I de femti år Norge har deltatt i det internasjonale utviklingssamarbeidet, har det skjedd store framskritt. Lese- og skriveferdigheten har økt og spedbarnsdødeligheten har gått kraftig ned. Hungerkatastrofer skjer sjeldnere og er mindre dramatiske enn for 50 år siden. På terskelen til et nytt århundre står det internasjonale samfunn likevel foran store utfordringer. Over en milliard mennesker skal bringes ut av ekstrem fattigdom. Det må legges til rette for varig økonomisk vekst og utvikling av demokrati, som igjen kan styrke utviklingslandene i deres kamp mot fattigdom og for utvikling.

Da det politiske ordskiftet om utviklingssamarbeidet startet opp på 1950-tallet, ble det brakt inn perspektiver og analyser som ikke er ulike de spørsmål som i dag drøftes i internasjonal utviklingspolitikk. Det ble tidlig lagt stor vekt på fattigdomsbekjempelse. Og man var opptatt av at bistand bare var et av flere virkemidler for å fremme økonomisk vekst og utvikling i fattige land. Vi kjenner denne tilnærmingen igjen i 2002. Nå vil vi styrke sammenhengen i hjemlig politikk for å forsikre oss om at vi ikke gjennomfører tiltak i Norge eller internasjonalt, som kan være til hinder for kampen mot fattigdommen i utviklings-landene.

I utviklingssamarbeidets barndom snakket man ikke om giver og mottaker, men om samarbeid mellom likeverdige nasjoner. Asymmetrien i relasjonene mellom fattige og rike land kom først senere. Partnerskapstanken står i dag igjen sterkt som et grunnlag for felles innsats i arbeidet med å løse de utfordringer verden står overfor. Her spiller FN en viktig rolle, både i utformingen av felles utviklingsmål og i gjennomføringen av praktiske utviklingstiltak.

Ved danningen av FN ble utvikling sett på som en integrert del av bestrebelsene på å skape fred og stabilitet nasjoner i mellom. Den samme begrunnelsen for det sterke engasjementet på utviklingsområdet kjenner vi igjen i dag, hvor Norge har gjort sammenhengen mellom utvikling og fred til et hovedelement i plattformen for medlemsskapet i FNs sikkerhetsråd i 2001-2002.

Norsk bistand har i høyere grad enn for mange andre land vært preget av ideelle motiver. Dette forklarer mye av det sterke engasjementet hos enkeltpersoner og den brede folkelige oppslutning som går som en rød tråd gjennom disse femti årene med norsk utviklingssamarbeid.

Forvaltningsmessige forhold

1952: Stortinget bevilger 10 mill. kr. til opprettelse av Fondet for hjelp til underutviklede land

1962: Norsk utviklingshjelp etableres med eget styre

1963: Stortinget vedtar opprettelsen av Fredskorpset

1968: Norsk utviklingshjelp blir NORAD, og får sitt eget styre (eget råd fra 1969)

1983: Den første bistandsminister utnevnes

1984: Departementet for utviklingshjelp (DUH) etableres, og NORAD inngår i DUH

1988: NORAD blir organisert som eget direktorat under DUH (fra 1990 under UD)

1990: DUH nedlegges og porteføljen innlemmes i UD

2. Mål, prinsipper og forutsetninger for norsk utviklingssamarbeid

Fattigdom er den største globale utfordringen i vår tid. Det er fremdeles mer enn én milliard mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Norge, som et av verdens rikeste land, har en plikt til å ta denne utfordringen alvorlig. Regjeringen har derfor utarbeidet en handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør. Planen ble lagt fram i mars 2002.

Det overordnede målet for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene, med særlig vekt på at bistanden skal komme de fattige til gode. Dette innebærer at bekjempelse av fattigdommen er det sentrale målet for alt norsk utviklingssamarbeid. En vesentlig del av norsk bistand forventes å gå til de minst utviklede land og andre lavinntektsland. Det påvirker også valget av prioriterte samarbeidsland. Målet gjenspeiles i dialogen med samarbeidslandene og legger rammene for å følge opp fattigdomsspørsmålene overfor multilaterale organisasjoner og i internasjonale prosesser.

Norge har sluttet seg til de internasjonale utviklingsmålene som er utformet av FN. De internasjonale utviklingsmålene ser fattigdom som noe mer enn mangel på inntekt og handler også om en rekke andre sider ved menneskenes livssituasjon. De internasjonale utviklingsmålene blir ofte kalt tusenårsmålene fordi målene sto sentralt i erklæringen fra FNs Tusen-årsforsamling høsten 2000.

Tusenårsmålene tar utgangspunkt i situasjonen i 1990:

1. Halvering av andelen av befolkningen i utviklingslandene som lever i absolutt fattigdom innen 2015

2. Grunnutdanning for alle i alle land innen 2015

3. Likestilling mellom kjønnene bl.a. i form av lik andel av jenter og gutter i grunnutdanning og videre-gående utdanning innen 2015

4. Reduksjon av spedbarnsdødelighet og barne-dødelighet med to tredjedeler innen 2015

5. Reduksjon av dødelighet blant gravide og fødende kvinner med minst tre fjerdedeler innen 2015

6. Spredningen av HIV/AIDS, malaria og andre sykdommer som truer menneskeheten skal stoppes innen 2015.

7.Iverksetting av nasjonale strategier for bærekraftig utvikling innen 2005 slik at miljø-ødeleggelser på globalt og nasjonalt nivå er reversert innen 2015.

8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Blant annet gjennom utvikling av et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem; tiltak for å løse gjeldsproblemene til utviklingsland gjennom bilaterale og multilaterale tiltak for bærekraftig gjeldslette og gjennom å gi folk i utviklingsland tilgang til billige medisiner i samarbeid med farmasøytisk industri.

Også som medlem av OECD har Norge forpliktet seg til å bistå utviklingslandene i deres bestrebelser på å oppfylle de internasjonale utviklingsmålene. Arbeidet i OECDs utviklingskomité DAC (Development Assistance Committee), kom et viktig skritt videre da retningslinjer for medlemslandenes bidrag til fattigdomsreduksjon ble ferdigstilt våren 2001. Retningslinjene slår fast at fattigdomsreduksjon er den viktigste utviklingspolitiske oppgaven.

I tillegg har OECD/DAC vedtatt en sjekkliste for samordning av ulike politikkområder ("policy coherence") som medlemmene anbefales å bruke for å sikre at den politikken de fører på andre områder enn utviklingspolitikken, også bidrar til fattigdomsreduksjon. Norge og andre OECD-medlemmer vil bli stilt til regnskap for bidragene til fattigdomsreduksjon under de regelmessige eksaminasjoner av medlemslandenes utviklingspolitikk. I henhold til OECDs sjekkliste, vil det da bli satt søkelys ikke bare på utviklingspolitikken, men også på andre deler av givernes forhold til utviklingslandene.

Omfattende og vedvarende reduksjon av fattigdommen kan ikke skje uten at kvinners situasjon i utviklingslandene bedres. Ikke minst etter FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, har utviklingslandene såvel som giversamfunnet forpliktet seg til å integrere likestillingshensyn i alle relevante deler av utviklingsarbeidet. Også OECD/DACs retningslinjer slår fast dette. På norsk side legges det vekt på å integrere kvinne- og likestillingshensyn i det langsiktige utviklingssamarbeidet.

Bedre koordinering innenfor et felles rammeverk er nødvendig for at bistanden skal bli mest mulig effektiv. Stadig flere utviklingsland utarbeider fattigdomsstrategier som også er ment å utgjøre et rammeverk for giverne. Det er en økende erkjennelse av at koordineringen må skje under det enkelte utviklingslands ledelse. Landene må selv ha ansvar for egen utvikling.

Norsk utviklingssamarbeid er basert på prinsippet om mottakeransvar. Enhver suveren stat har ansvar for egen utvikling. Prinsippet om mottakeransvar innebærer at det er utviklingslandene selv og ikke giverne som bør ha ansvaret for planlegging, gjennomføring og oppfølging av programmene og prosjektene. Samtidig må imidlertid kapasiteten til å ivareta ansvaret styrkes. Kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling inngår derfor i økende grad som en integrert del av utviklingssamarbeidet.

Mottakeransvar innebærer ikke at Norge som giver fraskriver seg ansvar. Tvert imot har kvalitetssikring på alle stadier og bedre forvaltningsrutiner blitt stadig viktigere. Dette stiller store krav til dialogen med samarbeidspartnere. Prinsippet om mottakeransvar skal sikre at myndighetene i utviklingslandene blir gitt muligheten til å ta ansvaret for koordineringen av samarbeidet med giverne.

3. Styrking av rammebetingelsene for fattige lands utviklingsbestrebelser i 2001

For mange utviklingsland ble 2001 et vanskelig år. I gjennomsnitt lå veksten i landenes bruttonasjonalprodukt under tre prosent, noe som er langt fra tilstrekkelig for å holde tritt med befolkningsveksten.

Verdensbanken vurderer den globale nedgangen i veksten i 2001 til å være den sterkeste siden 1974, og den lave veksten rammet ikke minst utviklingslandene. Sviktende etterspørsel i industrilandene er med på å forklare den vanskelige situasjonen. Råvareeksporterende utviklingsland ble særlig hardt rammet, idet prisene på disse varene falt til et historisk lavmål. I tillegg fikk turistindustrien, som er viktig for mange fattige land, en sterk nedgang etter terroristangrepene i USA 11. september.

En kraftinnsats må til for å støtte opp om de tiltak utviklingslandene setter i verk for å nå de internasjonale utviklingsmålene. Økt bistand er nødvendig; det er beregnet at en økning på 40 til 60 milliarder USD pr. år frem til 2015 er nødvendig for å nå tusenårsmålene.

Forbedring i de internasjonale rammebetingelsene for fattigdomsreduksjon er imidlertid også en betydelig utfordring. En håndterbar gjeldssituasjon, investeringer og tilgang til internasjonale markeder er viktige forutsetninger. Dette er utfordringer som det internasjonale samfunn forplikter seg til å følge opp, blant annet gjennom sin tilslutning til det åttende og siste tusenårsmålet om globalt partnerskap for utvikling, som representerer en ny tilnærming til samarbeidet mellom nord og sør.

Det må imidlertid i første rekke være utviklingslandenes eget ansvar å gjennomføre en målrettet politikk for fattigdomsreduksjon. Godt styresett og en utviklingsrettet økonomisk politikk med sosial profil som kan legge til rette for økonomisk vekst, er helt avgjørende. Bare slik kan man tiltrekke seg utenlandske direkte investeringer og utnytte den teknologi og kunnskap som følger slike investeringer.

Kampen mot fattigdom forutsetter også fred og stabilitet. Fra norsk side gis det derfor bidrag til fred og forsoning i land rammet av konflikt og til gjenoppbygging etter humanitære katastrofer.

Både nasjonale og internasjonale forhold danner med andre ord rammene rundt utviklingslandenes bestrebelser på å bekjempe fattigdom. Vi skal i det følgende se nærmere på enkelte av disse rammebetingelsene og hvordan de har preget situasjonen i året som gikk.

Gjeld

Utviklingsprosessen omfatter store investeringer, og det er naturlig at utviklingsland har en viss gjeld. Uhåndterbar gjeldsbyrde er imidlertid blitt et stort problem. Det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries Initiative), som er utformet innenfor rammet av Verdensbanken og IMF, har som mål å redusere gjelden til de fattigste landene til et nivå landene kan leve med. Ordningen forventes å gi total gjeldslette på USD 55 milliarder. 26 land har hittil kvalifisert seg for gjeldslette under initiativet, og gjelden til fire av disse (Bolivia, Mosambik, Tanzania og Uganda) er ferdigbehandlet.

Det er bred enighet om at gjeldslette alene ikke skaper utvikling og at betingelsesløs gjeldslette ikke er noen farbar vei. For at gjeldsletten særlig skal komme den fattigste delen av befolkningen til gode, er det påkrevd at debitorlandet fører en politikk som ikke leder tilbake til det gjeldsuføret landet hjelpes ut av, og sikrer at frigjorte midler brukes til utviklingsformål. HIPC-landene må derfor legge fram en helhetlig strategi for fattigdomsbekjempelse (Poverty Reduction Strategy Paper – PRSP) før de får gjeldslette.

HIPC-ordningen står foran flere utfordringer. Det må arbeides for at de fattige landene skal oppnå en håndterbar gjeldssituasjon utover deltakelsen i HIPC-ordningen. Følgelig må man vurdere om eksterne forhold tilsier at gjeldsletten skal økes ytterligere. Finansieringen av multilaterale kreditorers deltakelse i HIPC-ordningen er et uløst problem. Det vil kreve betydelige nye bidrag fra bilaterale givere for at institusjonenes evne til å bistå de fattigste landene ikke skal reduseres som følge av gjeldslette. Norske myndigheter arbeider aktivt for å etablere en prosess for å løse dette problemet, og det tas sikte på en avklaring i løpet av 2002. Norge bidro i 2001 med USD 18 millioner til "HIPC Trust Fund", som "refunderer" deler av de multilaterale institusjonenes gjeldslette. Våre totale bidrag til fondet så langt er på USD 80 millioner.

Bilateral gjeldslette til HIPC-landene er et sentralt element i den norske Gjeldsplanen, som i 2001 ble utvidet til å omfatte land som kommer ut av væpnet konflikt og mellominntektsland med høy gjeldsbelastning og stor fattigdom. Gjeldsletten kommer i tillegg til den ordinære bistanden Norge gir. Dette har vi høstet internasjonal anerkjennelse for, og har bidratt til at Norge har kunnet være en pådriver i internasjonalt gjeldsarbeid de siste år.

18 utviklingsland har gjeld til Norge på totalt rundt fire milliarder kroner. De fleste av disse er, eller vil kunne bli, inkludert i HIPC-initiativet. Land som får HIPC-behandling får slettet all gjeld til Norge. Syv av de tolv HIPC-land Norge har fordringer på, vil dermed kunne få sin gjeld slettet i løpet av de nærmeste år. I de resterende fem land pågår væpnede konflikter, og de vil ikke kunne få HIPC-behandling før fred er oppnådd.

To postkonfliktland, Sierra Leone og Den føderale republikken Jugoslavia (som ikke er med i HIPC-ordningen), fikk i 2001 gjeldslette i Parisklubben, som koordinerer det meste av den bilaterale gjeldsletten. Norske myndigheter har tatt initiativ til en diskusjon i Parisklubben om hvordan postkonfliktland mest hensiktsmessig kan gis gjeldslette. For mellominntektslandene vil norsk gjeldslette bli søkt gjennomført ved gjeldsbytteoperasjoner, som innebærer at gjeld ettergis mot at landet avsetter ressurser til utviklingsformål. Fra norsk side forsøker vi å trekke med oss andre kreditorer fordi multilateralt koordinerte gjeldsbytter ofte kan være mer effektive enn rent bilaterale.

Gjeldskriser, særlig i mellominntektsland, kan både true den internasjonale økonomiske stabiliteten og ha alvorlige innenlandske konsekvenser. Det internasjonale valutafondet (IMF) har i den sammenhengen lansert ideer om konkursliknende gjeldsoppgjør der skyldnerlandene innvilges en midlertidig betalingsstopp og kreditorene må påta seg en større del av tapene enn i dag. Til gjengjeld skal debitor forplikte seg til å søke hjelp i tide og å behandle alle kreditorer likt. Med forbehold om at det ennå ikke foreligger noe formelt forslag, er det all grunn til å støtte IMFs ambisjon om å få til mer ordnete, raskere og billigere gjeldsoppgjør.

Handel

Utviklingslandenes deltakelse i internasjonal handel har økt betydelig de siste ti årene. Dette gjenspeiles i norsk import fra landene, som er fordoblet i verdi fra 1995 til 2000. Utviklingslandene er imidlertid en uensartet gruppe, og det er landene i Sørøst-Asia som har hatt den største økningen i handelen.

De minst utviklede landene (MUL) har med få unntak de siste årene opplevd negativ vekst, og deres andel av verdenshandelen utgjør bare ca. 0,5 prosent. MULs manglende integrering i verdenshandelen er et alvorlig problem som det nå rettes særlig oppmerksomhet mot. Landene baserer sin handel i stor grad på eksport av råvarer. Råvaremarkedet er ustabilt og med store prissvingninger. Det er også den delen av internasjonal handel som har de laveste vekstratene.

Erfaring har vist at de utviklingsland som i stor grad har deltatt i internasjonal handel, har opplevd størst økonomisk vekst. Det er derfor av stor betydning at utviklingslandene utvikler et mer variert næringsliv og en stabil eksportstruktur for å kunne integreres i internasjonal handel og dermed sikre egne inntekter som kan finansiere videre utvikling.

Utviklingslandene opplever også ulike former for handelshindringer fra andre land. Mange industrialiserte land opererer med til dels høye tollbarrierer på typiske produkter fra utviklingsland, slik som tekstiler og landbruksprodukter. Tollsatsene overfor utviklingslandene er generelt høyere enn mellom industriland på grunn av industrilandenes regionale frihandelsavtaler. Handel mellom utviklingsland blir også sterkt hemmet av høye tollsatser.

Utviklingslandene har mye å vinne på økt handel. Gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) har man etablert et internasjonalt regelverk for regulering av handel mellom land. I tillegg har man et verktøy for å bygge ned eksisterende handelsbarrierer. Et sterkt, åpent og regelbasert internasjonalt handelssystem er en forutsetning for integrering av utviklingslandene i den globale økonomien. Regelverket inneholder særlige bestemmelser for utviklingslandene, og det legges vekt på å yte faglig bistand for å legge til rette for at utviklingslandene skal kunne delta i, og dra nytte av, dette regelverket.

På WTOs ministermøte i Doha i Qatar i november 2001 ble det enighet om å igangsette en bred forhandlingsrunde med en sterk utviklingsprofil. Utviklingslandene, som nå utgjør nærmere 80 prosent av medlemslandene, ga sin tilslutning til forhandlingsmandatet. Særlig er handelsrelatert faglig bistand til kapasitetsbygging gjennomgående omtalt i Minister-erklæringen fra Doha-møtet.

Det forhold at utviklingslandene nå står samlet om sentrale krav styrker deres forhandlingsevne i den nye WTO-runden. Utviklingslandene krever først og fremst bedre markedsadgang, positiv særbehandling og faglig bistand fra industrialiserte land. Spesielt er det behov for å bistå de minst utviklede landene slik at de blir satt i stand til å delta aktivt i forhandlingene og i utviklingen av regelverket.

Handel alene kan imidlertid ikke garantere økonomisk vekst og bekjempelse av fattigdom. Lav produksjonskapasitet og kompetanse, svake offentlige og private institusjoner, politisk ustabilitet og en dårlig utbygd infrastruktur er blant de forhold som begrenser et lands muligheter for integrering i verdensmarkedet.

Regjeringen legger stor vekt på at handelsrelatert bistand og støtte til næringsutvikling integreres bedre i det generelle utviklingsarbeidet både bilateralt og multilateralt. Norge bevilget seks millioner kroner til WTOs fond for faglig bistand og det følges opp med frivillige bidrag også til andre relevante organisasjoner som UNCTAD og International Trade Centre (ITC). Det søkes også å fremme bedre samordning av handel og utvikling og en mer koordinert innsats i ulike organisasjoner innen FN-systemet, Verdensbanken, IMF og WTO, samt bilateralt i våre viktigste samarbeidsland.

Foruten forhandlinger innen landbruk, tjenester og immaterielle rettigheter, står blant annet markedsadgang for industrivarer, WTOs regelverk, investeringer, konkurranse og forholdet mellom handel og miljø på WTOs dagsorden.

Importen av tradisjonelle varer fra utviklingslandene til Norge falt fra en verdi på 31,6 milliarder kroner i 2000 til 30,2 milliarder i 2001. Importen fra de minst utviklede landene var også i 2001 marginal. Norge importerte varer for kun 2,1 milliarder kroner fra Afrika i 2001, en svak vekst fra året før. Norsk eksport av tradisjonelle varer til utviklingslandene økte fra et nivå på snaut 20 milliarder kroner i 2000 til 22,5 milliarder kroner i 2001. Eksporten til Afrika var svært begrenset, og økte fra 2,1 milliarder kroner i 2000 til 2,3 milliarder kroner i 2001.

En viktig forutsetning for økt import fra utviklingsland til Norge er bedre markedsadgang. I mars 2001 ble det med virkning fra 1. juli 2002 vedtatt å innføre kvote- og tollfrihet for alle produkter (bortsett fra våpen) som importeres til Norge fra MUL. EU og New Zealand har også vedtatt å innføre kvote- og tollfrihet for MUL.

MULs faktiske eksportmuligheter forutsetter imidlertid at de har produkter å selge og at produktene tilfredsstiller de krav til kvalitet og sikkerhet som markedet stiller. En viktig forutsetning for å kunne øke MULs eksport til Norge og andre markeder, er således at landene ved faglig og finansiell bistand settes i stand til å utnytte de nye markedsmuligheter som nå er gitt. Handelsrettet bistand vil være en prioritert del av det fremtidige samarbeidet med utviklingsland, bilateralt såvel som multilateralt.

Investeringer

Økonomisk vekst og næringsutvikling er avgjørende for omfattende og varig reduksjon av fattigdommen. Utvikling av næringsliv og en dynamisk privat sektor forutsetter økte innenlandske og utenlandske investeringer. Problemet er at innenlandsk kapital i begrenset grad går til investeringer i produktiv virksomhet og at utenlandsk kapital i liten grad tilflyter utviklingslandene. Dette gjelder særlig de fattigste landene. For mange utviklingslands vedkommende er det en strøm av ressurser ut av landet, noe som har bidratt til at det innenlandske investeringsnivået har forblitt lavt og for enkelte utviklingsland har vært fallende.

Til tross for at en på 1990-tallet på verdensbasis opplevde økte strømmer av utenlandske investeringer, nyter bare et fåtall av de minst utviklede landene godt av denne tiltakende strømmen av privat kapital. Total tilstrømming av utenlandske direkteinvesteringer i 2000 beløp seg i følge UNCTAD til USD 1300 milliarder. I underkant av 80 prosent av disse investeringene fant sted i verdens industriland. Utviklingslandenes andel av utenlandske direkteinvesteringer falt i 2000 til 19 prosent, den laveste andelen siden 1994. Da var andelen på hele 41 prosent. De absolutte tallene for utviklingslandene har allikevel økt siden begynnelsen av 1990-tallet, men langt mindre enn på verdensbasis. Størstedelen av disse går til mellominntektsland med Kina som den største mottaker. De minst utviklede landene er blitt ytterligere marginalisert, med en andel av totale utenlandske direkteinvesteringer på vel 0,3 prosent i 2000.

Bistand utgjør derfor den viktigste kilden til utenlandsk kapital for disse landene og utgjorde i 1998-99 omtrent to tredjedeler av den totale kapitalstrømmen til MUL.

Utenlandske direkteinvesteringer i Afrika falt i 2000 til USD 9,1 milliarder, en andel av totale utenlandske direkteinvesteringer på under 1 prosent. Nærmere USD 5 milliarder av de utenlandske direkteinvesteringene i Afrika var konsentrert til fire land, nemlig Angola, Egypt, Nigeria og Sør-Afrika.

Viktige årsaker til det lave nivået på private investeringer er manglende tillit til landets økonomi, utilstrekkelig lovverk, mangelfullt utviklede finans-

institusjoner, dårlig utbygd fysisk infrastruktur, tungvinte byråkratiske prosedyrer, uforutsigbarhet i skattesystemet og korrupsjon. Gode rammebetingelser er viktig ikke bare for å tiltrekke investeringer, men også for å utnytte investeringenes potensiale best mulig. Å skape gode rammebetingelser er først å fremst utviklingslandenes eget ansvar, men det internasjonale samfunnet må også spille en rolle. Å bidra til forbedring av rammebetingelser er en viktig del av norsk utviklingssamarbeid. Også andre forhold bidrar til å forverre investeringsklimaet i mange utviklingsland. Krig og konflikter bidrar til å øke risikoen og dermed dempe investeringslysten. Hiv/aids-epidemien bidrar også til å gjøre investeringsklimaet mindre attraktivt, ikke minst fordi bedriftene mister nøkkelpersonell. På disse områdene er det derfor viktig at det internasjonale samfunn støtter opp om utviklingslandenes egne bestrebelser.

Korrupsjon

Kampen mot korrupsjon må sees i sammenheng med et bredt anlagt arbeid for å fremme godt styresett i samarbeidslandene. I mange land er korrupsjon et omfattende samfunnsproblem. Korrupsjon undergraver effektiv styring og utnyttelse av statens midler og hindrer investeringer som er nødvendige for å skape økonomisk vekst og grunnlag for fattigdoms-bekjempelse. Det er ofte de fattigste som taper mest på korrupsjon, både ved at de ikke får tilgang til de offentlige tjenester de har krav på og ved manglende politisk innflytelse. Korrupsjon undergraver grunnleggende verdier i samfunnet ved at tilliten til det offentliges rolle og kapasitet svekkes, fordi prosedyrer fravikes og ressurser kommer på avveie.

Kampen mot korrupsjon er høyt prioritert i det norske utviklingsamarbeidet, og korrupsjon står på dagsorden både i den bilaterale dialogen med våre samarbeidsland og i multilaterale fora som Verdensbanken, FN og OECD/DAC. Det har blant annet vært et høyt prioritert tema i det såkalte Utsteinsamarbeidet, som omfatter Norge, Storbritannia, Nederland og Tyskland. Arbeidet med å utarbeide en egen FN-konvensjon om korrupsjon begynte i 2001, og her deltar norske myndigheter aktivt.

Norge støtter opp om nasjonale myndigheters tiltak knyttet til kampen mot korrupsjon. I Zambia, Malawi, Uganda og Tanzania bidrar Norge med midler til myndighetens anti-korrupsjonsbyrå og oppfølgingen av nasjonale anti-korrupsjonsstrategier. I tillegg til samarbeidet med nasjonale myndigheter legger Norge vekt på å støtte anti-korrupsjonsorganisasjoner i det sivile samfunn. I Zambia, Zimbabwe og Bangladesh gis denne støtten gjennom Transparency International (TI). TI er den ledende internasjonale frivillige organisasjon med fokus på korrupsjon og godt styresett. Norge gir også støtte til TI sentralt.

Ett område i kampen mot korrupsjon som får stadig mer oppmerksomhet, er finansforvaltning. Korrupsjon i forbindelse med offentlige innkjøp av varer og tjenester, gjennom bestikkelser i anbuds- og kontraktsprosessen, kan best bekjempes gjennom styrket finansforvaltning. Norge er i dialog med andre givere og mottakerlandenes myndigheter om behov for reformer på dette området, og gir blant annet støtte til nasjonale riksrevisjonsorganer.

I overgangen mellom 2001/2002 ble det klart at CMI vant anbudsrunden på et felles Utstein virtuelt ressurssenter knyttet til korrupsjonsbekjempelse. Ressurssenteret skal blant annet systematisere, analysere og gjøre åpent tilgjengelig informasjon om de fire Utstein-landenes anti-korrupsjonsarbeid på internett. Ressurssenteret forventes å være operativt i løpet av andre halvår 2002.

I etterkant av 11. september 2001 har kampen mot korrupsjon også fått en ny dimensjon. Det internasjonale samfunn har sett hvordan terrorisme er blitt finansiert med hvitvaskede penger og korrupsjon. Dette har bidratt til ny oppmerksomhet om den internasjonale kampen mot korrupsjon.

Menneskelige ressurser

Investering i mennesker er avgjørende for å skape økonomisk vekst og bekjempe fattigdom. Undersøkelser viser klar sammenheng mellom indikatorer for menneskelig kapital som bedre utdanning og helse, og økonomisk utvikling. Et hovedproblem for utviklingslandene er befolkningens lave utdanningsnivå og dårlige helse. Man kan langt på vei slå fast at det som først og fremst er bestemmende for levestandarden i et land, er i hvor stor grad landet lykkes med å utvikle befolkningens ferdigheter, kunnskap og helse.

All strategisk satsning på helse og utdanning krever langsiktig finansiering. Norge bidrar til at disse sektorene er høyt prioriterte satsningsområder i nasjonale fattigdomsstrategier og at bistand kanaliseres til disse sektorene gjennom offentlige og andre tiltak. Målet er at 15 prosent av norsk bistand skal gå til utdanning, og vi er allerede ved målet om å kanalisere ti prosent av norske bistandsmidler til helseformål.

Utdanning

Utdanning er ikke bare fundamentalt for at enkeltindivider skal kunne realisere sine evner og ambisjoner, få innsikt og innflytelse. Utdanning er også nødvendig for at mennesker skal kunne bidra til sosiale og økonomiske endringsprosesser, og en forutsetning for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Samfunnsøkonomisk betraktes utdanning av jenter og kvinner som den mest effektive investering i fattige land. Økt utdanningsnivå blant kvinner reduserer mødre- og barnedødeligheten, bidrar til færre barnefødsler, bedre helse for familie og barn, mer utdanning for barna samt høyere produktivitet og inntekt for kvinnene.

Helse

WHO-rapporten om makroøkonomi og helse fra den såkalte Sachs-kommisjonen, utfordrer det tradisjonelle syn om at vekst fører til helseforbedringer. Rapporten, som ble publisert mot slutten av 2001, sier at en bevisst og økt satsning på bedre helse i utviklingslandene, vil føre til økonomisk vekst. Det tas utgangspunkt i en partnerskaps-tanke for å nå tusenårsmålene. Rapporten framholder at lavinntektslandene bør øke sine årlige investeringer for helseformål til 23 milliarder USD innen 2007. Giverlandene bør parallelt øke sin årlige bistand til 27 milliarder USD til samme formål. Sammen vil man da kunne gi anslagsvis 2,5 milliarder mennesker tilgang på de medisiner og helsetjenester de trenger. På denne måten vil 8 millioner menneskeliv hvert år reddes, og investeringene i helse vil gi seks ganger så mye tilbake i form av verdiskapning. Fra norsk side har man fulgt Sachs-kommisjonens arbeid med betydelig interesse, og en konferanse om globalisering og helse ble arrangert i Oslo i februar 2002.

Vaksinering er et av de mest kostnadseffektive innsatsene i primærhelsetjenesten. Norge støtter GAVI (Global Alliance for Vaccines and Immunization) som arbeider for en høyere vaksinedekning, samt å intensivere forskning for å finne frem til nye vaksiner. IAVI (International Aids Vaccine Initiative) er også et eksempel på et tiltak Norge har valgt å bidra til, og som arbeider for økt forskning for å finne en hiv-vaksine. Norge støtter også det nylig etablerte Globale fondet for bekjempelse av AIDS, tuberkulose og malaria (GFATM). Fondet er et tiltak for å øke innsatsen mot disse tre store truslene mot folks liv og helse i utviklingsland.

Hiv/aids

Hiv/aids-epidemien er i ferd med å undergrave den innsats for fattigdomsbekjempelse som gjøres i flere av utviklingslandene. Skoler mister lærere og elever, barn mister foreldre, bedrifter tappes for kvalifisert arbeidskraft og allerede svake helsesystemer klarer ikke å håndtere det økende antallet hiv-smittede. Epidemien rammer den økonomisk aktive del av befolkningen hardest. Mer sykelighet og dødelighet øker helseutgiftene og reduserer produktiviteten for familier, bedrifter og for samfunnet som helhet. UNAIDS har estimert at i Afrika sør for Sahara kan de land som er hardest rammet, få redusert sitt BNP med mer enn 20 prosent innen 2020 på grunn av aids.

Norske myndigheter og frivillige organisasjoner er sterkt engasjert i den internasjonale kampen mot hiv/aids. Regjeringen har lagt stor vekt på forebyggende tiltak, men det gis også bidrag til bedre behandling av hiv-smittede. Spredningen av epidemien må stanses og reverseres dersom utviklingslandene som er hardest rammet, skal ha noen mulighet til økonomisk utvikling.

Barn

Barns rettigheter og levevilkår har en sentral plass i det norske utviklingssamarbeidet. Det ble i 2001 ferdigstilt et retningsgivende dokument om barn i utviklingssamarbeidet. Viktige innsatsområder de kommende år vil inkludere utdanning, helse og ernæring, omsorg og tidlig stimulering av barn, fødselsregistrering, hiv/aids, salg av barn og seksuell utnyttelse av barn, samt barn rammet av krig og konflikt.

I 2001 deltok Norge aktivt i forberedelsene til FNs spesialsesjonen om barn som holdes i mai 2002. Formålet med barnetoppmøtet er å oppsummere hva som er oppnådd siden barnetoppmøtet i 1990 og å utarbeide mål og strategier for det neste tiåret. Norge har i forberedelsene vært svært opptatt av barns grunnleggende rettigheter til helse, utdanning, beskyttelse og barns deltakelse, spesielt når det gjelder særlig utsatte grupper.

Barns utvikling og rett til utdanning av god kvalitet er høyt prioritert. Norge har siden 1996 støttet FNs barnefonds (UNICEF) utdanningsprogram for jenter i Afrika. I løpet 1996-2000 har programmet vært gjennomført i 18 land. Programmet har ført til større bevissthet hos nasjonale myndigheter om viktigheten av jenters utdanning. Erfaringene varierer fra land til land, men konklusjonene viser at flere jenter går på skole, det utarbeides politikk og læreplaner som vektlegger jenters utdanning, og det etableres nye partnerskap med relevante aktører. Det er vedtatt støtte til dette programmet for en fase II (2001-2004). Programmet ble i løpet av 2001 utvidet til å dekke 34 land.

Norges aktive støtte til jenters utdanning gjennom både UNICEF og Verdensbanken har bidratt til at disse organisasjonene har jenter og utdanning som et høyt prioritert område. På oppfordring fra FN generalsekretær Kofi Annan leder UNICEF FNs initiativ for jenters utdanning som ble lansert ved "World Education Forum" i Dakar 2000. Dette initiativet har som mål å styrke samarbeidet mellom de multilaterale organisasjonene om jenters utdanning.

Likestilling

Kvinne- og likestillingsspørsmål er et tverrgående hensyn i norsk utviklingssamarbeid. En av hovedmålsetningene for norsk utviklingspolitikk er å bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle samfunnsområder. Utenriksdepartementet vedtok i 1997 en Strategi for kvinne- og likestillingsrettet utviklingssamarbeid, som bygger på handlings-

planen som ble vedtatt på kvinnekonferansen i Beijing i 1995.

Blant fattige og marginaliserte grupper ser vi fortsatt at kvinner og barn utgjør et klart flertall. Derfor kan en fattigdomsreduserende politikk ikke være nøytral i forhold til kjønn og ulikheter mellom kvinner og menn. Skal verdenssamfunnet klare å nå tusenårsmålene er det behov for et større fokus på kvinners livs-situasjon og rettigheter. I mange land, ikke minst i Afrika sør for Sahara, vil dette kreve et betydelig løft.

I internasjonal sammenheng har Norge, blant annet sammen med de øvrige nordiske land, lenge vært en av pådriverne for fremme av kvinners rettigheter og likestillingsspørsmål. Dette gjelder ikke minst i arbeidet i FN og i utviklingsbankene. Norge er også en viktig bidragsyter til FNs utviklingsfond for kvinner (UNIFEM). UNIFEM har som formål å bidra til å fremme kvinners stilling både i økonomisk og politisk sammenheng – og generelt arbeide for likestilling. I 2001 bidro Norge med totalt 18 millioner kroner til UNIFEM.

I 2001 ble det gitt støtte til ILO’s arbeid med å styrke kvinners stilling i den uformelle sektor, med tiltak for å gi kvinner adgang til mikro-helseforsikringer.

I 2001 ble det inngått en avtale med Avdeling for Kvinnerett ved Universitetet i Oslo om videreføring av samarbeidet de neste tre år. Faglig støtte til å utvikle kvinnerettskompetanse ved universiteter i utviklingsland, først og fremst Afrika, er fokus for dette samarbeidet.

Norge har i en årrekke støttet tiltak i FN og utviklingsbankene for å bidra til å styrke arbeidet med integrering av likestillingsperspektivet i institusjonenes arbeid. I 2001 ble det gitt støtte til et fond i Verdensbanken for å styrke deres arbeid på området med 4 millioner kroner.

Når det gjelder støtte til samarbeidslandenes arbeid med å innfri forpliktelser i forhold til FNs kvinnekonvensjon, Handlingsplanen fra kvinnekonferansen i Beijing og oppfølgingen av denne, har Norge i 2001, gjennom NORAD, støttet prosesser blant annet i Zambia, Malawi, Bangladesh og Pakistan. Støtte har vært gitt til kvinneorganisasjoner som har vært pådrivere overfor myndighetene.

Det ble også gitt støtte til FNs arbeid med oppfølging av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Miljø og bærekraftig utvikling

Miljø og utvikling henger nært sammen. Utvikling og fattigdomsbekjempelse står sentralt under Verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002. Fra norsk side er det i 2001 blitt nedlagt en betydelig innsats i forberedelsene til Verdenstoppmøtet, hvor blant annet oppfølging av Agenda 21, de internasjonale miljøkonvensjonene, den nye orienteringen mot fattigdom samt miljøutfordringene vil stå sentralt.

Det er bred internasjonal enighet om at miljø og fattigdom må sees i et helhetlig perspektiv. Det er en utfordring å operasjonalisere dette på prosjekt- og programnivå. Selv om en integrering av miljøhensyn i utviklingssamarbeidet har funnet sted i en rekke land og innen flere ulike sektorer, for eksempel landbruk, industri, energi og helse, er det behov for bedre dokumentasjon og synliggjøring av de utfordringer en slik integrasjon innebærer.

Fra norsk side er det også i 2001 blitt lagt vekt på implementering av de internasjonale konvensjonene, noe som står sentralt i Utenriksdepartementets Strategi for miljørettet utviklingssamarbeid. Her prioriteres tiltak innen biologisk mangfold, bærekraftige produksjonssystemer, forurensing og kulturminnevern.

4. Bistandsoverføringer

De samlede internasjonale bistandsoverføringene

I internasjonale sammenligninger av hvor mye ulike land satser på bistand, brukes bistandens andel av giverlandenes bruttonasjonalinntekt (BNI) som målestokk. OECDs utviklingskomité DAC har utarbeidet regler for hva slags type støtte som regnes som offisiell utviklingsbistand (ODA) og oppdaterer regelmessig listen over land som kan motta slik bistand. (Se oversikt bak i rapporten).

Norge var i en årrekke det land innenfor OECD som ga mest bistand i forhold til BNI, men har i de senere år måttet overlate denne plassen til Danmark. I 2000 var Norge på en fjerdeplass blant OECD-landene, såvidt passert av Nederland og Sverige. I tillegg til Danmark, Nederland, Norge og Sverige imøtekom i 2000 også Luxembourg FNs mål om at industrilandene skal gi minst 0,7 prosent av BNI i bistand.

Den samlede årlige bistanden fra OECD-landene har blitt gradvis redusert. Som andel av BNI var fallet særlig dramatisk utover 1990-tallet. Etter at bistanden fra OECD-landene for første gang på mange år viste en økning i 1998 og 1999, falt det samlede bistandsnivået igjen i 2000, fra 56,4 milliarder dollar i 1999 til 53,1 milliarder dollar. Den samlede internasjonale offentlige bistanden falt også i 2001. Regnet i faste priser er nivået nå 20 prosent lavere enn i 1990. Blant annet som følge av konferansen om "Finansiering for utvikling" i Mexico i mars 2002, er det håp om at denne negative trenden vil snu i 2002.

Målt i prosent av den samlede verdiskapningen i OECD-landene tilsvarer dette en reduksjon fra 0,24 prosent i 1999 til 0,22 prosent i 2000. Det er således svært langt igjen før OECD som helhet har imøtekommet FNs mål. Medlemmene av OECDs utviklingskomité står likevel for omlag 95 prosent av den samlede ODA-bistanden i verden. Bistanden fra Norge utgjorde 2,4 prosent av den samlede bistanden fra OECD-landene i 2000.

I 2001 utgjorde den norske bistanden til sammen 12,1 milliarder kroner, i forhold til 2000 da beløpet var om lag 11,2 milliarder kroner. I 2000 tilsvarte dette 0,8 prosent av BNI, mens denne andelen økte til 0,83 i 2001.

Bistandsoverføringer gjennom bilaterale og multilaterale kanaler

Fordelingen av norsk bistand gjennom bilaterale og multilaterale kanaler har holdt seg relativt stabil gjennom flere år, men med en svakt fallende andel for bistand gjennom multilaterale organisasjoner. I 2001 ble 48,9 prosent av den samlede ODA-godkjente bistanden kanalisert gjennom bilaterale kanaler (ren bilateral bistand) og 46,2 prosent gjennom multilaterale organisasjoner. Tilsvarende fordeling i 2000 var nærmere 56 prosent gjennom bilaterale kanaler og vel 39 prosent gjennom multilaterale organisasjoner.

Bistanden gjennom multilaterale organisasjoner var i 2001 på 5,6 milliarder kroner mot vel 4,4 milliarder i 2000. Av dette utgjorde generelle bidrag og annen bistand som klassifiseres som multilateral bistand i henhold til OECDs retningslinjer over 3,6 milliarder kroner eller 30,0 prosent av den samlede ODA-godkjente bistanden. Til sammenlikning utgjorde den multilaterale bistanden 2,9 milliarder kroner eller 26,0 prosent av den samlede bistanden i 2000. Øremerkede bidrag, såkalt multi-bi bistand, klassifiseres som bilateral bistand. Denne bistanden utgjorde 2 milliarder kroner i 2001, tilsvarende 16,1 prosent av den samlede ODA-godkjente bistanden. Til sammenlikning utgjorde multi-bi bistanden 1,5 milliard kroner eller 13,3 prosent, i 2000.

Den bilaterale bistanden kanaliseres gjennom ulike kanaler. Stat-til-stat-bistanden med de prioriterte samarbeidslandene, støtte gjennom frivillige organisasjoner og øremerket støtte gjennom multilaterale organisasjoner utgjør de viktigste kanalene. Målt i omfang av midler, er frivillige organisasjoner den viktigste kanalen for norsk bilateral bistand. Den samlede støtten gjennom frivillige organisasjoner utgjorde i 2000 2,4 milliarder kroner hvorav omtrent 80 prosent ble kanalisert gjennom de norske organisasjonene. Tilsvarende ble det i 2001 gitt en samlet støtte på drøyt 2,7 milliarder kroner til frivillige organisasjoner, hvorav snaut 83 prosent ble kanalisert gjennom de norske organisasjonene. Dette utgjør omlag 46 prosent av den rene bilaterale bistanden. Tilsvarende tall for 2000 var om lag 40 prosent.

Overføringene til de prioriterte samarbeidslandene utgjorde i 2001 snaut 900 millioner kroner, noe som er en mindre nedgang fra 2000.

Utgifter til flyktningers første års opphold i Norge er etter retningslinjer utarbeidet av OECDs utviklingskomité godkjent som offisiell utviklingsbistand og regnes som bilateral bistand. Omfanget av disse utgiftene svinger mye fra år til år. I 2001 utgjorde utgifter til flyktninger i Norge 608 millioner kroner.

Bistandsoverføringer til land og regioner

MUL består av de 48 fattigste landene som har fått en særskilt status av FN. Disse landene har størst behov for langsiktig utviklingsbistand, og flere av landene er på grunn av krig og konflikter også mottakere av betydelig humanitær bistand. FN har som mål at de rike landene skal gi minst 0,15 prosent av sin bruttonasjonalinntekt til MUL. OECDs utviklingskomité har imidlertid beregnet at medlemslandenes bistand til MUL bare utgjorde 0,05 prosent av landenes totale verdiskapning i 1999, en nedgang fra 0,08 prosent i løpet av en tiårsperiode.

OECD har videre beregnet at andelen av den samlede norske bistanden (inkludert anslag over geografisk fordeling av de generelle bidragene til multilaterale organisasjoner) som gikk til MUL, utgjorde 0,30 prosent av BNI i 1999, en nedgang fra 0,42 prosent over en tiårsperiode.

Av Norges totale ODA-godkjente bilaterale bistand, inkludert multi-bi bistanden på omlag 1,9 milliarder kroner i 2001 gikk 2,8 milliarder eller 35,2 prosent til de minst utviklede landene. Målet er at 40 prosent av den norske bilaterale bistanden skal gå til MUL-landene. MUL-andelen har gått ned de senere år, noe som i stor grad skyldes økt bistand til land i Sørøst-Europa som ikke tilhører gruppen av MUL, bistanden til Midtøsten og økte bevilgninger til humanitære formål.

Andelen av norsk bistand som gikk til Afrika var i 2001 37 prosent (2,9 milliarder kroner) av den bilaterale bistanden. Bistanden til Asia og Oceania, Europa, Latin-Amerika og Midtøsten utgjorde i 2001 henholdsvis 20,4 prosent, 11,6 prosent, 9,9 prosent og 7,0 prosent av den samlede ODA-godkjente bilaterale bistanden. Ytterligere informasjon er gitt i tabell 2 i statistikkdelen.

Norges langsiktige stat-til-stat-bistand var i 2001 begrenset til elleve prioriterte samarbeidsland (hovedsamarbeidsland fra 2002). De fleste av disse befinner seg i Afrika sør for Sahara og på Afrikas Horn: Eritrea, Etiopia, Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia. Zimbabwes status som hovedsamarbeidsland ble avviklet fra og med 2001 som følge av den politiske utviklingen i landet. I Asia hadde Bangladesh, Nepal og Sri Lanka status som hovedsamarbeidsland, og tilsvarende Nicaragua i Latin-Amerika. Til sammen mottok de elleve landene gjennom ulike kanaler snaut 1,8 milliarder kroner i 2001 eller 22,9 prosent av den samlede bilaterale bistanden. Til sammenlikning utgjorde bistanden til hovedsamarbeidslandene 24,3 prosent av den bilaterale bistanden i 2000.

Fra 2002 ble Eritrea, Etiopia, Nicaragua og Sri Lanka avviklet som hovedsamarbeidsland, og man sto igjen med til sammen kun syv land i denne gruppen.

Norge har et omfattende samarbeid også med andre utviklingsland. Dette dreier seg oftest om samarbeid som er særskilt begrunnet i behovet for å bygge opp eller sikre en demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene, og i ønsket om å bidra til konfliktløsning og videreføring av fredsprosesser. Dette kombineres ofte med betydelig humanitær bistand, herunder støtte til flyktninger med opphold i Norge.

Eksempler på dette er blant annet det samarbeidet Norge har med Angola, Sudan, støtten til land i det tidligere Jugoslavia og Norges engasjement i De palestinske områdene.

I 2001 var de største mottakerene av norsk støtte, herunder humanitær bistand, Afghanistan (357 millioner kroner), Det palestinske området (336 millioner kroner) og Den føderale republikken Jugoslavia (Serbia, inkludert Kosovo og Montenegro) (321 millioner kroner). Hovedsamarbeidslandene Tanzania(314 millioner kroner) og Mosambik (293 millioner kroner) var også betydelige mottakere innenfor rammene av et langsiktig utviklingssamarbeid.

Tabell 7 i statistikkdelen gir en nærmere oversikt over samlet norsk bistand til ulike land de siste tre år.

Bistand til de enkelte resultatområder

Med utgangspunkt i det overordnede målet for norsk bistand, har den bilaterale bistanden vært delt inn i fire resultatområder: økonomisk utvikling, sosial utvikling, fred, menneskerettigheter og demokrati, samt humanitær bistand. I 2001 utgjorde bistand til økonomisk utvikling 1,8 milliarder kroner; sosial utvikling 2,3 milliarder kroner; fred, menneskerettigheter og demokrati 1,4 milliarder kroner og humanitær bistand 1,6 milliarder kroner.

Den humanitære bistanden

Alle ofre for kriser, krig og konflikt bør ha lik rett til hjelp og beskyttelse, uansett hvem de er og hvor de er. Norge var også i 2001 en vesentlig bidragsyter til internasjonal humanitær hjelpeinnsats. En stor del går til land og regioner i konflikt. Dette er videreføring av en utvikling hvor en stadig større del av bistandsbudsjettet anvendes til disse formålene.

Også i 2001 la Norge vekt på å være pådriver for større effektivitet og bedre koordinering internasjonalt. Norge understreket FNs sentrale rolle som koordinator av omfattende internasjonalt hjelpearbeid.

Norge har prioritert bidrag til forebygging av konflikter og konsolidering av skjør fred gjennom strategisk arbeid for fred, forsoning og konfliktløsning. Det har blitt lagt vekt på å fokusere på årsakene til konflikt og understreke behovet for forsoningsarbeid i tillegg til å yte umiddelbar nødhjelp. Koblingen mellom kortsiktig nødhjelp og utvikling, og bruk av lokale ressurser har blitt vektlagt. Mot slutten av konflikter har det ofte vist seg vanskelig å mobilisere ressurser for langsiktig utvikling. Norge har styrket beredskapen for å møte nettopp denne utfordringen i overgangen mellom nødhjelp og langsiktig utviklingssamarbeid gjennom en egen bevilgning for overgangsbistand.

Arbeidet for internasjonal oppfølging av konvensjonen om forbud mot antipersonellminer og for å bedre kontrollen med håndvåpen, ble videreført.

I 2001 beløp Norges humanitære innsats utenfor OSSE-området seg til 1,6 milliarder kroner. Midlene ble i hovedsak kanalisert gjennom FN, norske og internasjonale frivillige organisasjoner. I FN-systemet var FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR), FNs barnefond (UNICEF), FNs kontor for koordinering av humanitær bistand (OCHA) og Verdens Matvareprogram (WFP) hovedkanaler.

5. Partnere i utviklingssamarbeidet

Dialogen med samarbeidslandene

Ved inngangen til 2002 hadde Norge disse syv hovedsamarbeidsland: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda, Zambia i Afrika og Bangladesh og Nepal i Asia. Det ble i 2001 besluttet å avvikle Sri Lanka og Nicaragua som hovedsamarbeidsland, mens krig og konflikt gjorde det umulig å videreføre stat-til-stat-samarbeidet med Eritrea og Etiopia. I Zimbabwe, som også var hovedsamarbeidsland da vi gikk inn i 2001, avviklet Norge stat-til-stat samarbeidet på grunn av den uholdbare politiske situasjonen. (Se side 36, Bistandsoverføringer til land og regioner)

Norge har ambassade i samtlige av hovedsamarbeidslandene, noe som gjør det mulig å føre en tett dialog med disse landenes myndigheter. Norge har også ambassader i en rekke andre land som mottar norsk bistand.

Sentralt i dialogen står samarbeidslandenes egne utviklingsplaner. For alle hovedsamarbeidslandene legges det fra norsk side vekt på at det føres en reell fattigdomsreduserende politikk. De siste årene har flere av landene utarbeidet fattigdomsstrategier (Poverty Reduction Strategy Paper eller PRSP, se side 27) Disse strategiene danner nå grunnlaget for Norges bilaterale samarbeid med landene, og de bilaterale avtaler om utviklingssamarbeidet som inngås.

I dialogen med myndighetene blir det lagt vekt på å identifisere tiltak for å styrke mottakerlandenes kompetanse og kapasitet og dermed støtte opp under de nasjonale strategiene. Norge har også vært opptatt av samarbeid og koordinering med andre givere i det enkelte samarbeidsland.

I den bilaterale dialogen legges det for øvrig vekt på å understreke sammenhengene mellom fattigdomsbekjempelse, godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. Innsats for å bekjempe korrupsjon, og å skape en mer åpen og ansvarlig forvaltning, står sentralt.

Eksempler på dette er samarbeidet med Malawi, hvor det i 2001 ble undertegnet ny avtale om utviklingssamarbeidet (MoU). Her står ikke minst støtte til demokrati og godt styresett sentralt. Den siste MoU med et annet hovedsamarbeidsland, Mosambik, ble undertegnet mot slutten av 2000. I dette samarbeidet blir det lagt vekt blant annet på anti-korrupsjonsarbeidet og menneskerettigheter. Uganda er et tredje eksempel hvor man fra norsk side forsøker å støtte opp om fattigdomsbekjempelsen gjennom prioritering av arbeidet med godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. En nye MoU for perioden fram til 2005 ble inngått med Uganda mot slutten av 2001.

Mange av Norges samarbeidsland befinner seg i randsonen av regionale konflikter, og noen av dem er involvert eller på vei ut av slike konflikter. En rekke land er også rammet av dyptgripende interne konflikter. Dialog om disse spørsmålene, og tiltak for å bidra til å forebygge og løse konflikter, er derfor en viktig del av samarbeidet.

Rapporteringen fra samarbeidet omtales under kapittel 6.

Det multilaterale systemet

Norge legger stor vekt på samarbeid gjennom det multilaterale systemet. FN utgjør grunnpilaren i arbeidet for en tryggere og mer rettferdig verden. Gjennom FN har alle verdens land blitt enige om mål og handlingsplaner for å fremme utvikling. I 2001 la generalsekretær Kofi Annan fram en mer konkret plan for hvordan FN skal følge opp arbeidet med Tusenårsmålene. Planen slår blant annet fast at FN nøye vil følge hvert enkelt utviklingslands fremgang, og rapportere om dette om lag hver 18. måned. FNs utviklingsprogram (UNDP) har fått ansvaret for å operasjonalisere tusenårsmålene.

FNs organisasjoner, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene bistår fattige land med å nå utviklingsmålene. Norge gir derfor en stor andel av bistanden gjennom disse organisasjonene.

De multilaterale organisasjonene arbeider både med å forebygge og løse konflikter, yte kortsiktig hjelp ved katastrofer og gi bistand til lands langsiktige utvikling. FN støtter f.eks. Øst-Timors vei mot selvstendighet og Afghanistans gjenoppbygging.

Multilaterale organisasjoner er også viktige for å sikre at utviklingsinnsatsen blir samordnet og virkningsfull. Norge bidrar gjennom flere initiativ til å gjøre FN mer effektivt og handlekraftig. Norge har blant annet støttet strategiarbeidet i FNs fond og programmer, som UNDP og FNs barnefond (UNICEF). Dette innebærer klarere prioriteringer og konsentrasjon om færre temaer.

Mange av dagens utfordringer er så store at de krever felles innsats fra flere land. Klimaendring og hiv/aids-epidemien er eksempler på slike utfordringer. FNs generalforsamling arrangerte i juni 2001 en spesialsesjon om hiv/aids. Her ble det stadfestet at kampen mot denne epidemien må føres på bred front. I Marrakesh ble en rekke land i november 2001 enige om hvordan reduksjon av utslipp av klimagasser skal iverksettes (den såkalte Kyoto-protokollen). Dette er to eksempler som viser FNs unike rolle som et universelt forum med en gjennomslagskraft som det ikke er mulig å oppnå på annen måte.

Norske myndigheter har også vært en pådriver i arbeidet med å åpne FNs arbeid opp for frivillige organisasjoner. Fra norsk side gis det støtte blant annet til frivillige organisasjoner fra utviklingsland, slik at disse kan delta under FNs ulike konferanser.

Gjennom medlemskapet i FNs Sikkerhetsråd i 2001 og 2002, har Norge bidratt til å sette søkelyset på den tette sammenhengen mellom fredsbygging og utvikling, gjennom en helhetlig tilnærming til konflikthåndtering. Fra norsk side ble blant annet arbeidet i Sikkerhetsrådet benyttet til å fokusere på økonomiske drivkrefter bak krig og konflikt.

På årets substans-sesjon for FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) var temaet for høynivåsegmentet "FNs rolle i å støtte afrikanske lands innsats for å oppnå bærekraftig utvikling". Fra norsk side la man vekt på at FN har en viktig rolle å spille og at et styrket partnerskap med Afrika vil kreve en mer helhetlig tilnærming og bedre koordinering. Norge hilste også velkommen "The New Partnership for

Africa’s Development" (NEPAD), som er et felles

afrikansk initiativ for utvikling. Norge oppfordret andre giverland til å øke sin bistand som et skritt på veien for å oppfylle tusenårsmålene i Afrika.

FNs menneskerettighetskommisjons 57. sesjon i 2001 var preget av sterke politiske motsetninger. Dessverre var polariseringen mellom nord og sør tydelig dette året. En rekke resolusjoner om makroøkonomiske forhold, med lite menneskerettighetsrelatert innhold, bidro til denne polariseringen. Samtidig er oppmerksomheten rundt rettigheter og utvikling blitt økende de siste par årene, og retten til utvikling var en av de spørsmålene som ble drøftet under sesjonen.

Samarbeid med andre givere

Det er i dag stor grad av enighet om behovet for samarbeid og koordinering mellom de mange giverland og -organisasjoner. Giverne bør ha en god arbeidsdeling, der ansvaret fordeles og ressurser ikke sløses ved overlapping av innsatser. Giverne må også harmonisere sin politikk og oppfølgingsprosedyrer. Det å motta bistand fra en rekke giverland og et enda større antall organisasjoner er ofte en svært krevende oppgave og et tungt administrativt løft for mottakerlandets myndigheter. Giverlandene har ulike krav som mottakerlandet må tilpasse seg og følge opp. Mottakerlandene framholder at en forenkling av dette må gis førsteprioritet i arbeidet for mer effektivt utviklingssamarbeid. Representanter for giverne peker imidlertid gjerne på svak kapasitet innen finansiell styring og kontroll hos mottakerlandets myndigheter som en grunn til at mange av dem er motvillige til å fire på sine krav.

OECDs utviklingskomité DAC er det sentrale samarbeidsorgan for giverlandene. Gjennom arbeidet i DAC søker giverene å utarbeide retningslinjer for forskjellige områder innen utviklingspolitikken, og en av hovedmålsetningene på det overordnede plan er bedre samordning og harmonisering av de ulike giverens praksis. DAC utarbeider også statistikk for alle medlemslandenes bistand.

Samordning på landnivå er den viktigste utfordringen, selv om de konsultasjoner som skjer i ulike giverforum også er av stor betydning. Innenfor rammen av nasjonale fattigdomsstrategier gir Norge i økende grad støtte til nasjonale sektorprogrammer i samarbeid med andre givere. Dette bidrar til å redusere belastningen i mottakerlandenes forvaltning. Ett eksempel på nye og mer effektive samarbeidsformer finner vi i Malawi. Sverige er ikke representert i Malawi, men kanaliserer all sin bistand gjennom norsk bistandsforvaltning lokalt. Norge, på sin side, har overlatt Sverige oppgaven med å følge opp norsk-finansiert helsebistand til Uganda.

I DAC har Norge spilt en aktiv rolle i arbeidet med å utforme retningslinjene for fattigdomsreduksjon. Disse ble vedtatt på høynivåmøtet i 2001. Samme år ble det på høynivåmøtet også vedtatt en anbefaling om avbinding av bistand til MUL. Spørsmålet om avbinding har lenge vært et omstridt tema, og Norge har vært ett av de landene som har kjempet for å få frem en slik anbefaling. (Se avsnitt om samarbeidet med næringslivet under)

De nordiske landene er blant de viktigste giverland. Blant de fem land som i 2001 oppfylte FNs og OECDs anbefaling om en bistandsandel på 0,7 prosent av BNI, var både Danmark, Sverige og Norge. Den nordiske gruppen har i stor grad hatt sammenfallende tilnærminger til utviklingssamarbeidet, og det holdes regelmessig møter både på embetsnivå og politisk nivå for å utveksle informasjon og diskutere samarbeidsområder.

Videre er det i alle multilaterale organisasjoner, der nordiske land er representert, etablert et samarbeid for å samordne holdninger og interesser i utviklingspolitiske spørsmål. Dette samarbeidet står spesielt sentralt i forbindelse med styrearbeidet i Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, der det blir utarbeidet felles nordiske instruksjoner til saker som skal opp til behandling. Norden og de baltiske land er representert med et felleskontor i Verdensbanken.

Den såkalte Utstein-gruppen, som består av Tyskland, Nederland, Storbritannia og Norge, er blitt et viktig samarbeidsforum for effektivisering av utviklingssamarbeidet. Gruppen har tatt på seg en pådriverrolle innen det internasjonale giversamfunnet, blant annet for samordning, for å bidra til at det settes inn større ressurser i utviklingsbistand og for styrking av det multilaterale systemet. Utstein-gruppen har særlig fokusert på fattigdomsreduksjon, kampen mot korrupsjon, giverkoordinering og avbinding. Storbritannia var vertskap for utviklingsministermøtet i denne kretsen i 2001.

Samarbeid med næringslivet

Utvikling av næringsliv i Sør bidrar til inntekter og sysselsetting for fattige grupper og bidrar også til at det skapes et nødvendig økonomisk grunnlag for landenes egen satsing blant annet på helse og utdanning. Et livskraftig næringsliv er derfor en forutsetning for å motvirke bistandsavhengighet og økt gjeldsbyrde. Dette er lagt til grunn for Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør. Viktige partnere i dette arbeidet er bedrifter og organisasjoner innen privat sektor i samarbeidslandene og i Norge.

Som samarbeidspartner besitter norsk næringsliv kompetanse og erfaring som gjør det egnet til å bistå samarbeidslandene i utviklingen av næringslivet. Norsk næringsliv, næringslivets og landbrukets organisasjoner er engasjert i flere av Norges samarbeidsland. Gjennom støtteordninger over bistandsbudsjettet er norsk næringsliv engasjert i utviklingssamarbeidet ved å investere i og eksportere varer og tjenester til utviklingsland. I 2001 ble det foretatt en omlegging av de såkalte "næringslivsordningene" på statsbudsjettet. Omleggingen innebar først og fremst en vridning fra eksportrettede støtteordninger til investeringer og forenkling av virkemiddelapparatet, herunder tilskuddsordningene. Innføringen av en ubundet finansieringsordning, forvaltet av NORAD, var en del av dette. NORAD har ansvaret for alle tiltak knyttet til å bedre rammebetingelsene for næringsutvikling og tilskuddsordningene for å stimulere norsk næringsliv til å drive forretningsvirksomhet i utviklingsland.

Å fremme investeringer i utviklingsland er en viktig del av arbeidet med næringsutvikling i Sør. Regjeringen legger også stor vekt på å stimulere norsk næringsliv til å engasjere seg i dette arbeidet. Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) spiller en viktig rolle ved å tilby norske bedrifter risikodeling og dermed gjøre det mer attraktivt å investere i utviklingsland. I løpet av det siste året har NORFUND etablert et strategisk samarbeid med det britiske Commonwealth Development Corporation (CDC). Gjennom det felles forvaltningsselskapet Aureos er det etablert et bedriftsnettverk bestående av 115 bedrifter i utviklingsland. Dette nettverket åpner nye og interessante muligheter også for norsk næringsliv.

Ved årsskiftet ble det igangsatt en systematisk gjennomgang av arbeidet med næringsutvikling i våre hovedsamarbeidsland med sikte på å foreslå områder for styrket norsk innsats. Analysen skal identifisere flaskehalser og muligheter for næringsutvikling. I dette arbeidet er det viktig å identifisere områder hvor Norge og norske aktører kan bidra og har komparative fortrinn. Gjennomgangen skal også se på mulighetene for å nyttiggjøre kompetanse og ressurser i norsk næringsliv. Norsk næringsliv deltar selv i dette arbeidet.

Arbeidet i Forum for næringsutvikling ble videreført i 2001. Forumet er satt sammen av viktige partnere i norsk nærings- og arbeidsliv og skal bidra til økt medvirkning fra norsk næringsliv i utviklingssamarbeidet. Det arbeides med å styrke og målrette forumets arbeid enda bedre.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) er en viktig støttespiller i arbeidet med næringsutvikling i Sør. For å styrke NHOs kapasitet på utviklingsområdet, ble det i 2001 innledet dialog med NHO om opprettelse av et eget sekretariat for utviklingssaker i organisasjonen. Sekretariatets hovedoppgave vil være arbeidet med institusjonsbygging på arbeidsgiversiden i utviklingsland. I tillegg skal sekretariatet fungere som en ressursbase for bistandsmyndighetene.

Samarbeid med frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene er en viktig del av det sivile samfunn, og kampen mot fattigdommen kan ikke føres uten deres medvirkning. Det sivile samfunn er nødvendig for å fremme en demokratisk kultur og verdier som forsvarer menneskerettighetene. Støtten til sivilt samfunn kan ikke erstatte stat-til-stat-bistanden, men er et nødvendig supplement.

Bistand rettet mot sivilt samfunn kan også skape møteplasser som gir aktørene påvirkningsmuligheter. Norske myndigheter samarbeider nært med våre egne frivillige organisasjoner i styrkingen av sivilt samfunn i våre samarbeidsland.

En stor del av den norske bistanden kanaliseres derfor gjennom norske frivillige organisasjoner i samarbeid med tilsvarende partnere i utviklingslandene. En stor del av denne innsatsen går til helse og utdanning. Framover legges det imidlertid opp til en dreining bort fra ren tjenesteyting, som i hovedsak må skje under nasjonale eller lokale myndigheters ledelse, over mot en sterkere vektlegging av kompetanse- og institusjonsbygging og tiltak for å styrke demokratiet og menneskerettighetene.

Det stilles stadig større krav til organisasjonene om dokumentasjon av resultatene av innsatsen. De nye retningslinjene for støtten til frivillige organisasjoner ble introdusert mot slutten av 2001. Retningslinjene understreker betydningen av bistand som tar utgangspunkt i folks rettigheter og ikke bare i deres behov, og setter fokus på at samarbeidet med sivilt samfunn må innrettes på en måte som effektivt bidrar til samfunnsmessige endringer i tråd med internasjonale utviklingsmål og at virksomheten er en del av samarbeidslandenes nasjonale prioriteringer.

Etter en omfattende høringsrunde ble det besluttet å redusere kravet til frivillige organisasjonenes egenandel fra 20 til 10 prosent, noe som vil gi den enkelte organisasjon et noe større økonomisk handlingsrom, under forutsetning av at egeninnsatsen holdes på det samme nivå som tidligere.

De norske organisasjonene gjennomførte tiltak i 90 land spredt over hele verden. Dette omfatter humanitær bistand så vel som langsiktig utviklingsbistand. 20 organisasjoner har program- eller rammeavtale med NORAD.

I 2001 videreførte man også den direkte støtten til frivillige organisasjoner i hovedssamarbeidslandene.

Fredskorpset

Fredskorpset har gjennomgått store endringer. Fra å være et program under NORAD for utsending av norske fagfolk, er Fredskorpset blitt omdannet til et forvaltningsorgan, som legger til rette for faglige utvekslingsprogram basert på likeverdighet og gjensidig nytte. 2001 var det nye Fredskorpsets første fulle driftsår. Forvaltningsrutinene er på plass og Fredskorpset har funnet sin form som tilrettelegger for partnerskap mellom organisasjoner i Norge og i utviklingsland og for fremme av sør-sør-samarbeid. Ved slutten av året var det undertegnet samarbeidsavtaler med 22 partnere i nord, som i sin tur samarbeider med 42 partnere i sør fordelt over 26 land. 70 fredskorpsdeltakere fra nord og sør hadde ved utgangen av året fullført utreisekurset. Innenfor rammene av Fredskorpset ønsker man også å stimulere til sør-sør-samarbeid. 20 konkrete program er nå under utvikling.

I forhold til de øvrige mål som er satt for Fredskorpsets virksomhet, ikke minst kompetanseoverføring og informasjon, synes resultatene i 2001 å ha vært tilfredsstillende. Fredskorpset hadde i 2001 til disposisjon drøyt 27 millioner kroner.

6. Rapportering

Norsk utviklingsarbeid skal støtte opp om samarbeidslandenes egne bestrebelser for å bekjempe fattigdom. I forbindelse med rapportering kan det derfor ikke være noen målsetning å isolere resultatene fra norsk bidrag fra annen innsats.

Under gis det en kort redegjørelse for utviklingstrekk i land og regioner. Det vises for øvrig til tabeller bak i rapporten.

Samarbeidet i Afrika

Mange av kontinentets store utfordringer er knyttet til fordeling av naturressurser, økonomisk utvikling og konflikthåndtering. Det er behov for å styrke det regionale og sub-regionale samarbeidet, fordi det bare er gjennom økt regionalt samarbeid at disse utfordringene kan møtes.

De afrikanske landene tok en rekke initiativ for å styrke det regionale samarbeidet i 2001. På det subregionale plan fortsatte reformprosessen i Southern African Development Community (SADC) og det øst-afrikanske fellesskap ble gjenfødt. På toppmøtet i Organisasjonen for afrikanske stater (OAU) i Lusaka i Zambia, ble det vedtatt å omdanne organisasjonen til African Union (AU). AU er et ambisiøst prosjekt og innebærer planer om etablering av et felles afrikansk parlament og felles rettslige, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner. Slik situasjonen på kontinentet fremstår i dag, virker disse planene lite realistiske, men AU har et langt tidsperspektiv. Det er spesielt viktig å fortsette å støtte AU i arbeidet med fredsbevarende tiltak og med megling i konflikter.

Initiativet fra flere afrikanske ledere ble ført videre til "The New Partnership for Africa’s Development" (NEPAD). Initiativet legger prinsipper for godt styresett til grunn, og det er lansert et aksjonsprogram som omfatter initiativ for fred og sikkerhet og programmer for prioriterte sektorer som infrastruktur, finansforvaltning, utvikling av menneskelige ressurser, helse, landbruk samt handel. Initiativet ble utgangspunkt for igangsettingen av en dialog mellom G8-landene og de afrikanske landene om utforming av et handlingsprogram.

Hovedmålet for utviklingssamarbeidet med Afrika er fattigdomsbekjempelse. Ved siden av innsatsen for utdanning og helse var kampen mot hiv/aids og fredsbygging viktige innsatsområder i 2001.

Det sørlige Afrika

Norges hovedsamarbeidsland i det sørlige Afrika var i 2001 Mosambik, Malawi og Zambia. Norge har også hatt et betydelig samarbeid med Zimbabwe som nå er opphørt på myndighetssiden. Regionen er preget av fattigdom og svak økonomisk utvikling, men det er også en del lyspunkter. Enkelte land har kommet langt med til dels omfattende økonomiske reformer. Mosambik har fortsatt sin positive økonomiske utvikling og Zambia har hatt en viss økonomisk framgang etter privatisering av gruveindustrien.

Norge deltar aktivt for å bedre giversamordningen i alle hovedsamarbeidslandene og i flere av de øvrige samarbeidslandene. Dialoger om forenkling, arbeidsdeling og bedre koordinering av den internasjonale støtten er et viktig element i Norges innsats.

I 2001 ble Mosambiks nasjonale strategi for fattigdomsbekjempelse (PRSP) ferdigstilt. Strategien skal legges til grunn for samarbeidet med de internasjonale finansieringsinstitusjonene og de bilaterale giverne. Mosambik fikk redusert sin utenlandsgjeld gjennom HIPC-ordningen i 1999 og 2001. Implementeringen av gjeldsletten vil imidlertid gå over mange år.

Den økonomiske utviklingen i Mosambik er fremdeles positiv, og veksten i 2001 var 14 prosent. Den norske bistanden til Mosambik skal støtte opp om landets egen PRSP. Bistanden går særlig til energi, helse, landsbygdutvikling og fiskerier. Det ble i 2001 også gitt budsjettstøtte, tilsvarende omlag en femtedel av den totale norske bistanden dette året. For at den positive utviklingen skal fortsette er det nødvendig med omfattende reformer, blant annet fordi korrupsjon synes å være et stort og økende problem i landet. I juni i fjor lanserte president Chissano reformer av offentlig sektor og finansforvaltningen, som har som mål å effektivisere forvaltningen på alle nivåer.

I Zambia var den økonomiske veksten på om lag 5 prosent i 2001. Selv om inflasjonen er redusert de siste årene, er den allikevel på om lag 17-18 prosent per år. Samarbeidet med Norge styres av en intensjonsavtale (MoU) som ble undertegnet i september 2000. Det er planlagt en gjennomgang av MoU’en i løpet av 2002, med eventuelle endringer som fanger opp de politiske og økonomiske rammevilkårene, samt innretningen og prioriteringene i Zambias endelige PRSP, som ventes ferdigstilt i løpet av 2002.

83 prosent av landsbygdbefolkningen og 53 prosent av bybefolkningen, lever fortsatt under FNs fattigdomsgrense. Mer enn 50 prosent av statsbudsjettet finansieres av internasjonale givere. I perioden før valget i Zambia i 2001, stoppet mye av den konstruktive dialogen mellom giversamfunnet og myndighetene opp. Etter valget har dialogen gradvis tatt seg opp igjen, fordi den nye regjeringens mange utspill om styresett og fattigdomsbekjempelse har blitt godt mottatt internasjonalt.

Den norske bistanden til Zambia ble i 2001 særlig rettet inn mot sosial sektor, herunder utdanning og menneskerettigheter.

Den økonomiske veksten i Malawi i 2001 var på 2,8 prosent, noe som skaper et svakt grunnlag for fattigdomsbekjempelse. Det er bare få år siden Malawi etablerte et demokratisk flerpartisystem etter mange år med tilnærmet eneveldig presidentstyre. I Malawi står det internasjonale samfunn overfor en stor oppgave i å støtte opp om dette fattige landets vanskelig overgang til demokrati. Det handler om å håndtere betydelige endringen i politisk kultur og politiske institusjoner. Sentralt i dialogen mellom Malawi og Norge står derfor fremme av godt styresett.

Zimbabwe er preget av en dramatisk økonomisk tilbakegang. Landet klarer ikke å betjene sin utenlandsgjeld på 5,3 milliarder dollar og nasjonalproduktet falt med 7,5 prosent som følge av nedgang i industriproduksjon, landbruk og turisme. Arbeidsledigheten steg, og andelen som lever under den absolutte fattigdomsgrensen har vist en sterk økning de senere år. I 2001 så en også tegn til økende mat-mangel og en begynnende humanitær krise. Den

politiske volden og bruddene på menneskerettig-hetene tiltok under opptakten til presidentvalget. Myndighetene lot ustraffet ungdomsgjenger og såkalte krigsveteraner utøve vold mot opposisjonen og gjennomføre plyndringer og okkupasjoner av eiendom. Det ble begått en rekke drap. Som følge av denne utviklingen besluttet Norge i august 2001 å fryse all stat-til-stat-samarbeid med Zimbabwe.

I lys av de utfordringer Zimbabwe står overfor, har man i 2001 fra norsk side valgt å rette bistandsinnsatsen inn mot tiltak via ikke-statlige kanaler, blant annet for å fremme menneskerettigheter og demokrati. Det var en målsetting å bidra til styrking av det sivile samfunn, gjennom et tett samarbeid med frivillige organisasjoner. Det ble videre lagt vekt på tiltak innen sosial sektor, herunder kampen mot hiv/aids-epidemien.

Øst-Afrika og De store sjøer

Norges hovedsamarbeidsland i Øst-Afrika er Tanzania og Uganda, to land som har stått sentralt i norsk utviklingssamarbeid siden 1960-tallet.

Et viktig ledd i dialogen med Tanzania har vært å påvirke de sentrale myndigheter til å arbeide for en løsning av de dype politiske motsetningene på Zanzibar. Til tross for de betydelige problemene i forhold til Zanzibar, har de siste årenes omlegging av politikken gitt grunnlag for en viss optimisme. Den økonomiske veksten for 2001 var på 5,5 prosent. Veksten er imidlertid fortsatt for lav til å oppnå vesentlig reduksjon i antallet fattige.

I dialogen med tanzanianske myndigheter har man fra norsk side søkt å få på plass nye retningslinjer for samarbeidet i tråd med landets PRSP. Fra norsk side har det vært lagt vekt på utvikling av demokrati og respekt for menneskerettigheter som grunnlag for utviklingssamarbeidet, og nødvendigheten av god finansforvaltning som forutsetning for dreining av bistanden mot sektor- og budsjettstøtte. Tanzania har ferdigstilt den første PRSP-fremdriftsrapport og vil snart få HIPC-gjeldsstøtte.

I Uganda var den økonomiske utviklingen preget av høy vekst gjennom 1990-årene, med en midlertidig topp i 1998-99 på 7,7 prosent. I de siste par årene har veksten vært noe lavere enn forutsatt, med en realvekst på omlag 5 til 6 prosent. For å nå målene for fattigdomsbekjempelse må Uganda ha en årlig realvekst på omlag 7 prosent. Uganda er allerede innvilget gjeldslette gjennom HIPC-ordningen.

Som en del av det gode samarbeidet mellom Norge og Uganda, har et sentralt tema vært regionalt samarbeid, fred, forsoning og sikkerhet i regionen. Norges samarbeid med Uganda inngår som en integrert del av den ugandiske satsing på økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Uganda er ett av de landene i Afrika som er hardt rammet av hiv/aids-epidemien. Ugandiske myndigheter tok imidlertid lederskap i bekjempelsen av epidemien, og klarte å snu den negative trenden, slik at landet i dag fremstår som et eksempel for andre land i regionen.

Om lag en tredjedel av norsk støtte til Øst-Afrika har gått til sektorprogrammer innen helse og utdanning og om lag en tredjedel til økonomisk utvikling og handel. Det sistnevnte området inkluderer budsjettstøtte til fattigdomsreduksjon, infrastruktur samt støtte til produktiv sektor og næringsutvikling. Om lag en fjerdedel har gått til utvikling av godt styresett og til miljø/energi. Aids-epidemien er et alvorlig problem og en utfordring for alle landene vi samarbeider med i østlige Afrika. Av bistanden for 2001 har tre til fire prosent gått til aidstiltak.

Undertegningen av traktaten for East African Community (EAC) i 2000 signaliserer et fornyet engasjement og vilje til regional integrasjon mellom Tanzania, Uganda og Kenya. Forhåpentligvis kan dette føre til økt regionalt økonomisk og politisk samarbeid og bidra til styrking av fredsprosessene og demokratiutviklingen i regionen, inkludert i de konfliktherjede landene Rwanda og Burundi.

Innenfor rammen av EAC er Lake Victoria-initiativet etablert som et program for bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Lake Victoria-initiativet er også knyttet til Nilen-initiativet. Nilen-initiativet er både et konkret samarbeid og et juridisk rammeverk for utnyttelse av vannressursene i Nilen. Initiativet ble startet i 1999 og er et politisk initiativ for fattigdomsreduksjon og konfliktforebygging. Nilen-initiativet ble fulgt opp i 2001 med det første konsultasjonsmøtet mellom Nil- og giverlandene. Norge deltok og ga et prinsipptilsagn for støtte med 100 millioner kroner over fem år, samtidig som man tok på seg et koordineringsansvar for giverne innen prosjektet for regional krafthandel.

Situasjonen i De store sjøers region, det vil si DR Kongo, Burundi og Rwanda, er preget av krig og konflikt, og et stort antall flyktninger og internflyktninger. Regionen er det potensielt mest destabiliserende konfliktområde i Afrika, og utviklingen her vil kunne få konsekvenser langt utenfor regionen. Stridighetene har også negativ innflytelse på utviklingen i både Uganda og Tanzania og til dels Zambia. Utviklingen i 2001 har demonstrert hvor tett konfliktene henger sammen og hvor destabiliserende de kan være for hele regionen. Konfliktene i regionen er en gjenganger på Sikkerhetsrådets dagsorden.

Norge kanaliserte om lag 200 millioner kroner i humanitær assistanse til regionen gjennom FN og norske frivillige organisasjoner.

Afrikas Horn

På Afrikas Horn pågår det flere konflikter som undergraver regionens bestrebelser på økonomisk utvikling og samarbeid. Kombinasjonen av tørke og væpnede konflikter bidrar til stadig tilbakevendende humanitære kriser. Å skape fred og stabilitet for å bygge opp under økonomisk og sosial utvikling er den umiddelbare hovedutfordring landene på Afrikas Horn står ovenfor. Dette er en utfordring som har vært høyt prioritert under Norges medlemsskap i Sikkerhetsrådet 2001-2002.

På kort sikt er mulighetene for en normalisering på Afrikas Horn usikre. Den regionale samarbeidsorganisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) har hittil ikke hatt noen særlig fremgang i sine bestrebelser på konfliktløsing i regionen. Det internasjonale samfunn må yte viktige bidrag i å støtte regionale freds- og tillitsbyggende tiltak. Historiske bånd til mange av de sentrale aktørene på Afrikas Horn gjør at Norge kan spille en viktig støtterolle i dette arbeidet.

Det brøt ut krigshandlinger mellom Etiopia og Eritrea i mai 1998, med store tap på begge sider. Som følge av opptrappingen av krigen, besluttet regjeringen i mai 2000 å fryse all stat-til-stat-bistand til de to landene. Det ble allikevel gitt betydelig humanitær bistand.

Stans i annen internasjonal bistand var en avgjørende faktor for å føre partene til forhandlingsbordet om grensekonflikten. Etter langtrukne forhandlinger i regi av OAU ble en fredsavtale underskrevet i Alger i desember 2000. I følge avtalen var begge parter forpliktet til å godkjenne en uavhengig grensekommisjons avgjørelse om hvor grensen mellom de to land skal gå. Avtalen ble offentliggjort i Haag i april 2002. Norge har spilt en sentral rolle i forbindelse med håndteringen av fredsprosessen, og har hatt lederskapet for behandlingen av prosessen i FNs Sikkerhetsråd. FNs fredsbevarende operasjon i Etiopia og Eritrea (UNMEE) vil ennå i noen år ha en viktig rolle i å sikre freden mellom de to land.

Etiopia hadde i 2001 en beregnet økonomisk vekst på 2 prosent. Den norske bistanden til Etiopia var inne i en betydelig omstilling. Da krigen på en grunn-leggende måte endret forutsetningen for bistands-samarbeidet, ble det norske engasjementet reformulert med sikte på å bidra til fred, forsoning og stabilitet samt demokrati, menneskerettigheter og godt styresett. En løpende dialog med etiopiske myndig-heter ble holdt om disse spørsmålene, samtidig som Norge støttet en rekke tiltak. I tillegg til disse områdene har målsettinger for norsk bistand i Etiopia vært matvaresikkerhet, styrking av rollen til det sivile samfunn, støtte til hiv/aids-tiltak, samt styrking av OAU’s kapasitet og fredsbevarende rolle i regionen.

Eritrea opplevde i 2001 en negativ økonomisk vekst

(-1 prosent). Regjeringen har vist liten demokratisk vilje, gjennom stenging av den frie presse, arrestasjoner av opposisjonelle og utsettelse av frie valg, noe som bidro til å gjøre det svært vanskelig å omstrukturere bistandsporteføljen. Dette krever en forsiktig balanse for å unngå at regimet tolker politisk dialog som et forsøk på intern innblanding. Norge har avviklet det meste av stat-til-stat-bistanden, og bistanden ble i all hovedsak kanalisert gjennom multilaterale og frivillige organisasjoner i 2001. På norsk side kom man imidlertid ikke så langt som ønskelig i omleggingen av bistandsprogrammet i 2001, herunder utfasing av eksisterende avtaler. Støtte til demokratiutvikling er av de tiltak man på norsk side vurderer.

Etter våpenhvilen og fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea var det fortsatt store humanitære behov i begge land knyttet til minerydding og repatriering av et stort antall flyktninger og internt fordrevne. I tillegg til ren nødhjelp har Norge støttet fredsprosessen.

Matvaresituasjonen i Somalia ble påny forverret på grunn av tørke. I tillegg ble økonomien i betydelig grad rammet etter terrorangrepet i USA, som et

resultat av forbudet mot flere viktige institusjoner for pengeoverføring.

I Sudan førte tørke og flom i store deler av landet, og intensivering av krigshandlingene, til en forverring av den humanitære situasjonen. Det er 4 millioner sudanesere på flukt i eget land. Dette er det største antallet internt fordrevne i noe land. I tillegg befant det seg 400.000 flyktninger, vesentlig fra Eritrea, i Sudan.

Vest Afrika

Norge har ikke hatt hovedsamarbeidsland i denne regionen. Sammenliknet med norsk bistand til det sørlige og østlige Afrika, er bistanden til dette området begrenset og i hovedsak konsentrert om de to landene Nigeria og Mali. Det folkerike Nigeria spiller en viktig rolle i det regionale samarbeidet, hvor The Economic Community of West African States (ECOWAS) er den viktigste regionale organisasjonen. I tillegg finnes flere subregionale organisasjoner med overlappende interesser og mål.

Også denne regionen har det siste tiåret vært preget av uro og konflikter, hovedsakelig interne, etter voldelige maktskifter i flere land. ECOWAS har prøvd å intervenere i konfliktene ved hjelp av sin regionale militære fredsovervåkningsgruppe. De siste to år har ECOWAS fått en ny og styrket struktur, særlig med fokus på konfliktforebygging og -løsning.

Utenriksdepartementet er for tiden i ferd med å vurdere et nærmere samarbeid med ECOWAS og landene i Vest-Afrika.

Utenriksdepartementet utarbeidet i 2001 en strategi for Norges arbeid med fredsbygging i Vest-Afrika, som i hovedsak omfatter Sierra Leone, Liberia og Guinea.

En intensjonsavtale mellom Norge og Nigeria ble undertegnet under statsminister Bondeviks besøk til Nigeria i februar 2000, og det ble høsten 2001 besluttet å gjøre Nigeria til et samarbeidsland for norsk bistand. Den norske støtten har fokusert på miljø og energi (petroleum), godt styresett og regionalt samarbeid. Et seminar om fakling av gass fra oljeinstallasjoner i Nigeria ble arrangert i Oslo i 2001. Det norske menneskerettighetsfondet mottok støtte fra Utenriksdepartementet i 2001 for å fremme arbeidet med menneskerettigheter i Nigeria.

Det norske samarbeidet med Mali vurderes som målrettet og godt i samsvar med landets fattigdomsstrategi. Intensjonsavtalen som ble undertegnet i 1998 legger føringer for innrettingen av bistanden både når det gjelder innsatsområder og kanaler. Sentralt står støtten til primærnæringene, naturressursforvaltning, landsbygdutvikling med vekt på å bedre kvinners stilling. Det ble videre gitt støtte til demokratisering, med bidrag til institusjonsbygging og oppfølging av fredsprosessen. Grunnutdanning og alfabetisering er et annet sentralt område, hvor tiltakene særlig rettes inn mot jenter og kvinner. Norge støtter også et tiårig program for utvikling av utdanningssektoren, PRODEC. Den norske innsatsen overfor Mali på disse områdene har vært kanalisert gjennom FN og norske frivillige organisasjoner.

Mali har vært en av drivkreftene bak det vest-afrikanske håndvåpen-moratoriet. Støtte til det regionale sikkerhetspolitiske samarbeidet har stått sentralt i Norges samarbeid med landet.

Fremskrittene i fredsprosessen i Sentral-Afrika ga grunnlag for en viss optimisme. Sikkerhetsforholdene var imidlertid fortsatt meget vanskelig og den humanitære situasjonen alvorlig. I tillegg til tiltak som bidro til å avhjelpe den humanitære situasjonen, ble det lagt vekt på å støtte opp under politiske løsninger på konfliktene.

Norge har i løpet av de siste årene for øvrig blitt en betydelig bidragsyter av humanitær bistand til Sierra Leone. Hovedkanal for denne bistanden er FN og norske frivillige organisasjoner.

Fredsprosessen i landet førte til en viss optimisme. Dette gjorde det mulig å nå frem til større deler av landet der det er store humanitære behov.

Samarbeidet i Asia

Asia har en befolkning på 2,9 milliarder mennesker. Om lag 600 millioner av disse lever i absolutt fattigdom. Den økonomiske veksten er ujevn mellom og internt i land, noe som gir økte sosiale spenninger og politiske utfordringer. I utviklingssamarbeidet blir det derfor i flere land særlig lagt vekt på å nå grupper som er marginaliserte på grunn av fattigdom, kjønn, kaste eller etnisitet.

Globalisering, nye handelsregimer, utviklingsutfordringer og pågående konflikter krever et sterkere samarbeid mellom land i regionen og globalt. De fleste land i regionen har demokratisk valgte nasjonalforsamlinger, men korrupsjon er utbredt og mange steder er menneskerettighetssituasjonen svak. Godt styresett og menneskerettigheter er derfor sentrale satsningsområder for Norge i de fleste av samarbeidslandene i Asia.

En rekke land i Asia var i 2001 gjenstand for politiske og militære konflikter, blant annet Afghanistan og til dels Sri Lanka, Nepal, Nord-Korea og Burma, mens andre som Øst -Timor, Kambodsja og Laos har lagt konflikter bak seg og vil kunne videreføre en gjenoppbygging av samfunnet. Fra norsk side blir det lagt vekt på å bidra til å lette overgangen fra konflikt til gjenoppbygging. Norske myndigheter og frivillige organisasjoner er også i enkelte tilfeller direkte involvert i fredsarbeid.

Fattigdom og mangel på godt styresett fører ofte til interne spenninger og konflikter. Både Association of South-East Asian Nations (ASEAN) og South Asian Association for Regional Cooperation (SAARC) er regionale organisasjoner som i de senere år har vært preget av nasjonale politiske stridigheter, økonomisk krise og problemer mellom medlemslandene. Samarbeidet i SAARC har praktisk talt ligget nede de seneste årene på grunn av konflikten mellom India og Pakistan, men den løpende politiske, kulturelle og faglige kontakten mellom enkeltpersoner og organisasjoner fortsatte uavhengig av SAARC. Flere av landene i regionen spiller en sentral regional og global rolle og er viktige partnere for Norge i internasjonale fora.

De overordnede målene for norsk utviklingspolitikk i Asia er å bekjempe fattigdom, bidra til fred, styrking av menneskerettighetene og etablering av demokratiske institusjoner. Sentrale innsatsområder er godt styresett, miljø og energi, økonomisk utvikling og handel. I enkelte land blir særlig helse, utdanning og bekjempelse av hiv/aids prioritert. Det legges også vekt på næringsutvikling og tilretteleggelse for samarbeid med norske institusjoner. Fra norsk side ønsker en å bidra til fred og forsoning blant annet ved å støtte opp om regionale og subregionale initiativer for å løse mellomstatlige og interne konflikter.

Sør-Asia

Det har vært en positiv økonomisk og sosial utvikling i Sør-Asia de siste tiårene, og andelen fattige har blitt redusert. Subregionen har imidlertid fortsatt over halvparten av verdens fattigste. Den til dels betydelige politiske uro og de konflikter som subregionen preges av, har uten tvil hemmet utviklingen.

Sør-Asia har en sentral geopolitisk posisjon og var ett av de første konsentrasjonsområdene for norsk bistand. Samarbeidet omfattet fra starten av India og Pakistan, og deretter også Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. De tre siste var hovedsamarbeidsland i 2001. I tillegg gis det bistand til Bhutan. I Sør-Asia ble i 2001 særlig godt styresett, oppfølging av nasjonale fattigdomsstrategier, miljø, energi og økonomisk utvikling prioritert. Det ble lagt betydelig vekt på giverkoordinering.

Bangladesh har hatt en gradvis forbedring av den sosiale og økonomiske utviklingen siden uavhengigheten i 1971. Gjennom 90-tallet var det en jevn økonomisk vekst og BNP økte med 5 prosent årlig. Parallelt klarte man å redusere befolkningsveksten til like under 2 prosent. Landet har hatt lav inflasjon og ingen økning i matvareprisene. Bangladesh har utviklet en industri med eksport til verdensmarkedet som blant annet har skaffet arbeidsplasser for kvinner. Dette har betydning for kvinners situasjon i landet. Det ble gjennomført valg 1. oktober 2001, og den nye regjeringen varslet at den vil utarbeide en strategi for fattigdomsbekjempelse i løpet av 2002.

Hovedinnsatser fra norsk side var i 2001 å bidra til å utvikle et godt utdanningssystem, og å fremme vekst på landsbygda gjennom støtte til småindustri. Menneskerettigheter og demokratiarbeidet ble spesielt gjennomgått i 2001 og resulterte i en egen handlingsplan for videre norsk støtte. Norsk bistand har bidratt til at andelen av jenter som går på skole har økt, likeledes har det vært en økning i gjennomsnittsalderen. Blant annet har et stipendprogram støttet av Norge, bidratt til en markant økning i antallet jenter som fullfører videregående skole.

Arbeidet for bedre samordning av den internasjonale bistanden sto sentralt, og Norge vektla særlig bedre koordinering av støtten til frivillige organisasjoner.

I 2001 foretok departementet en omfattende evaluering av utviklingssamarbeidet med Bangladesh i perioden 1995 til 2000. Hovedkonklusjonene av evalueringen er at samarbeidet innen de tre innsatsområdene utdanning, produktiv sektor og styrking av demokrati og menneskerettigheter har medvirket til utforming av en mer fattigdomsrettet politikk. Kvaliteten på det norske samarbeidet blir anbefalt styrket ved å konsentrere innsatsen om færre områder og sikre bedre faglig forankring. Likeverdighet i samarbeidet fremholdes av det internasjonale evalueringstemaet som spesielt positivt.

Siden 1990 har den gjennomsnittlige økonomiske veksten i Nepal vært 5 prosent årlig, mens befolkningsveksten har vært 2,3 prosent. Industri og tjenesteyting sto for 75 prosent av veksten i perioden og eksporten økte med 37 prosent i 2000. Makroøkonomien har generelt vært god og utenlandsgjelden lav. Det gjenstår å gjennomføre et ambisiøst reformprogram blant annet med hensyn til desentralisering og bedret styresett. Norge var i 2001 en aktiv partner for myndighetene i Nepal i deres reformarbeid, og for bedre koordinering av bistanden og utarbeidelse av en fattigdomsstrategi. Norge la vekt på et utstrakt samarbeid med både bilaterale og multilaterale givere.

For å nå resultater i kampen mot fattigdommen, er det helt avgjørende at konflikten med den maoistiske opprørsbevegelsen finner sin løsning. Det var derfor meget uheldig at maoistene i november 2001 uten forvarsel avbrøt de politiske samtalene og trappet opp voldshandlingene. Fra norsk side er det derfor viktig fortsatt å bidra til bedring av menneskerettighetssituasjonen, og gi støtte til det fredsbyggende arbeidet og reformer i statsforvaltningen. Andre sentrale innsatsområder i 2001 var grunnutdanning, vannforsyning og støtte til energisektoren. Retten til utdanning står sentralt i det norske samarbeidet med Nepal. Norge har gitt finansiell støtte til det nasjonale programmet for å øke utbredelsen og kvaliteten på landets grunnskoler. En bedret utdanning bidrar til å redusere fattigdom og sosiale konflikter.

På tross av et relativt høyt sosialt og økonomisk utviklingsnivå i forhold til subregionen, var veksten i BNP negativ i Sri Lanka i 2001. Budsjettunderskuddet var på 10,5 prosent. Den økonomiske krisen er et resultat av blant annet tørke, og ikke minst konflikten mellom regjeringen og de tamilske tigrene (LTTE). Konflikten med LTTE har ført til store ødeleggelser i nord og øst, høye militære utgifter som skaper makroøkonomisk ubalanse, og redusert turisme og investering. Våpenhvileavtalen i februar 2002 mellom regjeringen og LTTE vil trolig bidra til et noe bedre økonomisk bilde i 2002. Norge spilte i 2001 en meget sentral rolle i arbeidet med å finne en politisk løsning på konflikten.

Utviklingssamarbeidet med Sri Lanka har i stor grad støttet opp om Norges rolle som tilrettelegger for en fredsprosess. Det gis støtte til tiltak som bidrar til fred og forsoning, styrker menneskerettigheter og demokrati, økonomisk utvikling, samt rehabilitering og gjenoppbygging. Det har vært en dreining mot en større innsats via frivillige organisasjoner og privat sektor.

På grunn situasjonen som fulgte i kjølvannet av terroraksjonen i USA, ble den humanitære bistanden til Afghanistan trappet kraftig opp mot slutten av 2001. Etableringen av en overgangsregjering i desember dette året la grunnlag for en bred innsats for gjenoppbygging av landet. Norge overtok 1. januar formannskapet i Afghanistan Support Group (ASG), som har omfattet de største givere av humanitær bistand til landet.

Den akutte krisen i Afghanistan høsten 2001 satte store krav til effektiv og koordinert internasjonal innsats. Norge var raskt ute med hjelp og forpliktelser om omfattende innsats. Det var viktig å få frem hjelp til befolkningen i Afghanistan samtidig som assistansen til flyktninger i regionen ble opprettholdt.

I Pakistan har det vært en bedring i økonomiske indikatorer de siste 2-3 årene, men det kom en nedgang i den økonomiske veksten etter 11. september. Sammen med tørke medførte konflikten i Afghanistan til en nedgang i investeringer og eksport, og en påfølgende økning i arbeidsledighet. Vedtaket om å fryse bistanden til Pakistan ble opphevet i 2001. I lys av situasjonen stod menneskerettigheter og demokrati sentralt i samarbeidet med Pakistan. Kvinners rolle fikk spesiell oppmerksomhet. I samarbeid med UNDP og britiske DFID støttet Norge f.eks. et prosjekt for å mobilisere kvinner både til å stille som kandidater og til å avgi sin stemme. Erfaringene fra lokalvalgene er positive og det ble valgt inn rundt 30.000 kvinner i lokalvalgene i 2001.

I India ble forventet økonomisk vekst nedjustert fra 7,5 prosent til 4 prosent for finansåret 2001/2002. Indias økonomi drives først og fremst av innenlandsk etterspørsel og eksporten er kun 10 prosent av BNP. Menneskerettighetsutfordringene i India er sammensatte og særlig knyttet opp til kastesystemet, barnearbeid og kvinners rolle. Norsk bistand har derfor fokusert på å styrke jenters og kvinners status og rolle, og bekjempelse av barnearbeid. Det arbeides blant annet spesielt med å sikre jenter skolegang. Det ble i 2002 også lagt grunnlaget for et utvidet samarbeid på miljøsiden.

Sørøst Asia

Det er store forskjeller mellom landene i Sørøst-Asia. Enkelte land er blant verdens fattigste, mens andre kan vise til betydelig økonomisk vekst. Internt i de enkelte land har det særlig etter den økonomiske krisen i 1997-98 vært en tiltagende marginalisering av utsatte grupper. Mange land var i 2001 i en overgangsfase fra autoritære regimer til mer demokratiske styringsformer. Den nordlige del utgjør en grensesone mellom stormaktene India og Kina, mens i sør ligger Indonesia, et annet av verdens mest folkerike land.

Det er fra norsk side viktig å ha et bredt samarbeid med subregionen både politisk og økonomisk. Flere av landene er viktige partnere i næringslivssamarbeid og handel, og for å møte globale utfordringer knyttet til blant annet forvaltning av naturressurser og biologisk mangfold. Hovedmålsettingen for norsk utviklingssamarbeid i området var i 2001 å bidra til fattigdomsreduksjon og bistå landene i fredsbevarende arbeid gjennom nasjonsbygging og etablering av demokratiske institusjoner. Det har stått sentralt i den norske innsatsen å bidra til å styrke det regionale aspektet i samarbeidet med de enkelte land.

Vietnam har i betydelig grad maktet å redusere fattigdommen. Landet har fremdeles en lukket økonomi, men er nest etter Kina det landet i regionen som har størst økonomisk vekst. Menneskerettighetssituasjonen i Vietnam er bedret i løpet av de siste til 10-15 årene. Selv om ikke Vietnam er et hovedsamarbeidsland, har det vært et bredt stat-til-stat-samarbeid med Norge. Norsk utviklingssamarbeid støtter opp om Vietnams egen fattigdoms- og utviklingsplan (Comprehensive Poverty Reduction and Growth Strategy – CPRGS) utarbeidet av landets myndigheter. Samarbeidet med Norge i 2001 omfattet i tråd med denne planen godt styresett, økonomisk utvikling gjennom landbruk og fiske, miljø og energi, utdanning til etniske minoriteter og bekjempelse av hiv/aids. Vietnam har vist interesse for et utvidet samarbeid innen næringsutvikling, og i den forbindelse var en vietnamesisk næringslivsdelegasjon ledet på høyt politisk nivå på besøk i Norge i 2001.

Indonesias overgang fra diktatur til demokrati har vært en langsom og vanskelig prosess hvor utfordringene har stått i kø. Nasjonens enhet var i 2001 under press og flere oppløsningstendenser gjorde seg gjeldende. Økonomien var i 2001 preget av en svekket valuta og et økende budsjettunderskudd. Både IMF og Verdensbanken mistet tilliten til Indonesia, noe som medførte utsettelser i IMFs utbetalinger samt reduksjon i lån fra Verdensbanken. Til tross for dette greide man likevel å oppnå en viss makroøkonomisk stabilitet og økonomisk vekst ble i 2001 på om lag 3,5 prosent.

Det er et behov for å styrke den demokratiske utviklingen og få økonomien på fote. Hovedmålsettingen for Norges samarbeid med Indonesia i 2001 var derfor å medvirke til at politiske og økonomiske reformer ble videreført, samt at demokratiutviklingen blir konsolidert. Støtten til tiltak rettet inn mot menneskerettigheter, godt styresett og demokratiske reformer, ble i stor grad kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner. Selv om bistanden var relativt begrenset i omfang, så har Norge et viktig engasjement innen miljøsektoren, som i mange land under rask industrialisering er en av hovedutfordringene.

Øst-Timor har så langt vært under FNs jurisdiksjon, men vil fra 20. mai 2002 bli en selvstendig stat. Øst-Timor står overfor enorme utfordringer og er et av verdens fattigste områder. Målene for Norges samarbeid i 2001 var å medvirke til at landet utvikler en stabil og selvstendig statsdannelse basert på demokratiske prinsipper og respekt for menneskerettighetene. Bistand til helse og utdanning utgjorde en viktig del av norsk støtte til Øst-Timor i 2001. Fra norsk side har en støttet opp om best mulig koordinering av den internasjonale bistanden og arbeidet for kanalisering gjennom felles fond. Et givermøte om Øst-Timor fant sted i Oslo i desember 2001, der man fra norsk side forpliktet seg til et langsiktig utviklingssamarbeid med landet. Det er viktig å bidra til at verdenssamfunnet støtter opp om en ny stat som Øst-Timor i en vanskelige overgangsperiode.

Østlige Asia

De fleste landene i Øst-Asia hadde i 2001 en positiv økonomisk utvikling på tross av finanskrisen for fem år siden. Gjennom samarbeid mellom land i østlige Asia og Norge, er det utviklet forbindelser på områder av felles interesse, både politiske, utviklingsmessige og økonomiske. Særlig er en god dialog med Kina svært viktig både utenriks-, utviklings-, miljø- og handelspolitisk. De sentrale innsatsområdene i utviklingssamarbeidet med Kina var miljø og energi, samt godt styresett. Samarbeidet er også et virkemiddel for Norges politiske dialog med andre land i regionen innen internasjonale miljøspørsmål, demokrati, menneskerettigheter og næringslivssamarbeid.

Kinas økonomiske vekst vedvarer. Offisielle tall viser at vekst i BNP i 2001 var på 7,3 prosent og Kina er nå verdens sjette største økonomi. Denne veksten har imidlertid store miljøkostnader. Det er en klar sammenheng mellom lite forsvarlig forvaltning av naturressurser og flom, og mellom forurensende utslipp og helse. I miljøsamarbeidet støttet Norge i 2001 Kina innen enkelte nisjer hvor det finnes norsk spisskompetanse og hvor man kan knytte dette opp til pilotprosjekter og kompetansebygging. Disse tiltakene, som er svært beskjedne i forhold til Kinas store folketall og økonomi, har likevel som pilotprosjekter en viktig katalytisk funksjon. En bedret miljøsituasjon i Kina har også positive miljøeffekter globalt.

Samarbeidet i Latin-Amerika

Til tross for høyt internasjonalt bistandsnivå til Nicaragua under hele 1990-tallet, er levevilkårene i beskjeden grad blitt forbedret. I 2001 lå således BNP pr. innbygger på kun 480 USD, som er omtrent 10 prosent av nivået i nabolandet Costa Rica. Mangel på åpenhet og gjennomsiktighet i forvaltning og politisering av både valgråd, riksrevisjon og høyesterett har vært et problem som har svekket såvel den økonomiske utvikling som demokratiet. Dette var blant de faktorer som førte til at det høsten 2001 ble foreslått at Nicaragua ikke lenger skulle ha status som hovedsamarbeidsland.

Godt styresett og åpenhet har vært nøkkelord i Norges dialog med myndighetene, og Norge har blant annet gått inn i et samfinansieringsfond for korrupsjonsbekjempelse. Det er fra norsk side foreløpig gitt tilsagn om et bidrag på i underkant av to millioner kroner til dette.

Ny regjering tiltrådte i januar 2002, og den nye presidenten har gjort kampen mot korrupsjon til en hovedsak. Det er knyttet store forventninger til dette arbeidet, og godt styresett og kampen mot korrupsjon vil fortsatt være prioriterte områder for norsk bistand til Nicaragua.

Nicaragua utarbeidet i 2001 sin PRSP. Strategien ble godt mottatt både hos bankene og i giversamfunnet. Det forventes at Nicaragua som HIPC-land under den nye regjeringen vil kunne benytte midler som skulle gått til nedbetaling av gjeld til fattigdomsreduserende tiltak, men landet er likevel fortsatt meget avhengig av bistand.

En stor andel av bistanden til Nicaragua (ca 30 prosent) ytes gjennom norske frivillige organisasjoner, og Utenriksdepartementet foretok i 2001 en omfattende evaluering av deres virksomhet fra 1994 til 1999. Organisasjonenes arbeid fikk positiv omtale, men de oppfordres til i større grad å støtte opp om landets egne prioriteringer og planer, og bistå lokale organisasjoner til å bli aktive talsmenn for bekjempelse av fattigdom.

Norsk bistand til Guatemala etter fredsslutningen har vært knyttet spesifikt til gjennomføring og oppfølging av det meget omfattende og komplekse fredsavtaleverket. Den første tiden etter fredsslutningen var norsk bistand fokusert på demobilisering og reintegrering av regjerings- og geriljasoldater. Denne delen av fredsavtaleverket ble gjennomført på en vellykket måte. Hovedvekten de siste årene er lagt på styrking av rettsstaten, demokratiseringsprosessen og urfolks rettigheter.

Fem år etter fredsslutningen gjenstår svært mye av implementeringen av fredsavtalen. Mens de rent krigsavsluttende deler av avtaleverket ble gjennomført uten alt for store problemer, har de omfattende sosiale og økonomiske reformene og avtalen om urfolks rettigheter, som også var del av fredsavtalene, vært vanskeligere å gjennomføre. Dette skyldes dels avtalenes kompleksitet, men også at store deler av den guatemaltekiske befolkning ikke føler noe egentlig eierskap til avtalene. Med et BNP pr. innbygger på 1544 USD er det vanskelig for guatemaltekiske myndigheter å sikre det økonomiske grunnlaget for gjennomføringen av fredsavtaleverket. Situasjonen blir heller ikke lettere av en svak økonomisk vekst på 1,5 prosent og lav skatteinngang.

Norsk bistand, sammen med bidrag fra andre giverland, spiller derfor en viktig rolle i arbeidet med å innfri forventningene til fredsavtalen hos blant annet urbefolkningen, og i byggingen av demokratiske institusjoner som er nødvendige for å sikre en varig fred. Særlig viktig er opplærings- og utdanningstiltak for den fortsatt marginaliserte mayabefolkningen. Norge har vært et foregangsland når det gjelder støtte til prosjekter som styrker mayaenes kulturelle og språklige identitet.

I februar 2002 ble det for første gang på nærmere fire år holdt et giverlandsmøte mellom guatemaltekiske myndigheter og det internasjonale samfunnet. Fra såvel giverhold som myndigheter ble fredsavtaleverket framholdt som den primære utviklingsagenda for Guatemala. Det ble også påpekt at myndighetene deler ansvaret for manglende implementering av fredsavtaleverket med opposisjonen, næringslivet og sivilt samfunn. Fra norsk side ble det lagt vekt på behovet for å sikre det finansielle grunnlag for gjennomføringen av avtaleverket, kampen mot korrupsjon, og myndighetenes ansvar for å bryte voldsspiralen og gjøre slutt på trussel- og straffefrihetskulturen.

Samarbeidet i Midtøsten

Det omfattende norske politiske engasjementet i regionen er hovedårsaken til at Det palestinske området er en av de største enkeltmottakerne av norsk bistand. Totalt har Norge siden 1994 gitt i overkant av 2 milliarder kroner i bistand til palestinerne, hvorav ca. en tredjedel til De palestinske selvstyremyndigheter ("Palestinian Authority" - PA). Norge har også etablert et representasjonskontor til Det palestinske området i Al Ram på Vestbredden.

Det internasjonale samfunnet er enig om at de økonomiske og sosiale forholdene i Det palestinske området må bedres dersom man skal kunne oppnå varig fred i regionen. Det bilaterale samarbeidet skjer med De palestinske selvstyremyndighetene. Norge har lagt stor vekt på etablering av palestinske forvaltningsinstitusjoner i sitt utviklingssamarbeid med De palestinske selvstyremyndighetene. Institusjonsbygging er en særlig viktig komponent i samarbeidet innenfor energi, vann, statistikk og fysisk planlegging. Utbygging og bedring av skolevesen, helsevesen, infrastruktur, administrasjon og næringsliv anses ellers å støtte opp om den politiske prosessen og gi nødvendig stabilitet.

I denne prosessen legges det også avgjørende vekt på å styrke den demokratiske utviklingen, fremme respekt for menneskerettighetene og bidra til dialog og økt forståelse mellom de ulike folkegruppene i området. Norge har et koordineringsansvar for "Folk til folk-programmet", som er et prosjekt for økt mellomfolkelig kontakt mellom israelere og palestinere med forankring i Oslo II avtalen.

For å samordne bistanden, etablerte palestinske myndigheter og giverlandene i fellesskap i 1993 en kompleks struktur for giverkoordinering. Dette er for det første et giversamarbeid på hovedstadsnivå, kalt Ad Hoc Liaison Committee (AHLC). I tillegg har man ulike lokale samordningskomitéer bestående av landenes representanter i Det palestinske området. Norge innehar formannsvervet i denne strukturen, både på hovedstadsnivå og lokalt.

Den økonomiske og sosiale situasjonen i Det palestinske området har blitt sterkt forverret som følge av de siste par årenes intifada. Israels interne og eksterne avstengninger av Vestbredden og Gaza, samt Israels tilbakeholdelse av skatter og avgifter inndrevet på vegne av de palestinske myndighetene, har bidratt til at den palestinske økonomien er i en svært dårlig forfatning.

Nesten 50 prosent av palestinerne lever nå under fattigdomsgrensen og arbeidsledigheten er på over 30 prosent på Vestbredden og 50 prosent i Gaza. De palestinske myndighetene fungerer på et minimumsnivå og trenger store internasjonale overføringer for å kunne betale lønningene til ansatte i offentlig sektor og til å opprettholde det viktigste offentlige tjenestetilbudet. Det internasjonale samfunnet har derfor siden våren 2001 bidratt med budsjettstøtte til de palestinske myndighetene.

Selv i krisesituasjonen i 2002 forsøker man å opprettholde etablerte tiltak, men i mange tilfeller har utviklingsprosjekter måttet utsettes eller aktiviteten reduseres.

I denne vanskelige situasjonen har Norge bidratt aktivt med ulike former for krisehjelp, først og fremst til medisinsk utstyr, gjenoppbygging av ødelagte hus og til såkalte arbeidsintensive prosjekter, det vil si aktiviteter som både opprettholder sysselsettingen og bygger opp viktig infrastruktur.

Som et resultat blant annet av de økende volds-handlingene var det omfattende behov spesielt innenfor helse, men også når det gjaldt mat og beskyttelse. Dette ble fulgt opp fra norsk side, samtidig som det ble lagt vekt på å opprettholde støtten til fred, forsoning- og menneskerettighetstiltak. Den norske humanitære innsatsen til Det palestinske området ble økt betydelig i 2001.

Samarbeidet på Balkan og i Sentral-Asia

Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i Vest-Balkan-regionen er omskiftelig og til dels uforutsigbar. Potensialet for konflikt er fortsatt tilstede i enkelte land, selv om konfliktaspektet er avtakende i regionen som helhet. Samtidig med avtakende konfliktfare ser en økende kriminalitet og sosial uro som følge av blant annet politiske og økonomiske transformasjonsprosesser i flere av landene. Det er likevel grunn til å fremheve at det også er positive utviklingstrekk i regionen. Utviklingen er imidlertid fortsatt meget skjør. Det vil derfor ennå være nødvendig med internasjonalt engasjement i regionen, såvel militært og politisk som i bistandssammenheng.

I 2001 ble utviklingsbistanden til Vest-Balkan i første rekke rettet mot tiltak for fremme av demokratiet, tiltak av mer langsiktig kapasitets- og institusjonsbyggende karakter, og tiltak til fremme av næringsutvikling. Bistanden var spesielt rettet inn mot aktiviteter for å støtte opp under politiske, sosiale og økonomiske reformer, samt understøttelse av fredsprosesser i regionen.

Dette omfatter blant annet Dayton-prosessen i Bosnia-Hercegovina som avsluttet krigshandlingene og la grunnlaget for en fredsprosess i landet. Ohrid-prosessen i Makedonia er et annet eksempel. Her ble det inngått en avtale mellom toneangivende partier i Makedonia med internasjonal medvirkning, og etablert en prosess for politisk løsning av konflikten i landet. Covic-planen er en tillitsskapende prosess mellom etniske albanere og serbere som ble utviklet av myndighetene i Beograd og gjennomføres med internasjonal støtte, blant annet fra Norge.

Den regionale dimensjon ble styrket ved prosjektvirksomheten under Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, særlig i forbindelse med det norske formannskapet for Stabilitetspaktens arbeidsbord III (justis og forsvar). De norske frivillige organisasjonene, i tillegg til norske statsinstitusjoner, FN-systemet og andre multilaterale aktører utgjorde også i 2001 hovedkanalene for bistanden til Vest-Balkan.

Republikkene i Sentral-Asia er i en labil økonomisk situasjon, og det er store udekkede behov for humanitær bistand blant annet som følge av langvarig tørke og vedvarende konflikter.

Den humanitær bistand utgjorde den alt overveiende delen av bistanden til dette området i 2001. Bistanden økte i kjølvannet av 11. september. Støtten til miljøsektoren i Sentral-Asia og til reintegrering i samfunnet av tidligere geriljasoldater i Tadsjikistan ble videreført. Innen kultursektoren ble det gitt bistand til Kasakhstan og Kirgisistan.

7. Evaluering, forskning, kultur, informasjon og forvaltning

Evaluering

Det er flere årsaker til at det legges så stor vekt på evalueringsvirksomheten. Det er nødvendig å ha god kontroll med, og informasjon om, bruken av offentlige midler. Evalueringer er også viktig i vurderingen av pågående tiltak og som grunnlag for utforming av fremtidige tiltak. Departementets evalueringer omfatter hele utenrikstjenesten, både Utenriksministerens og Utviklingsministerens konstitusjonelle ansvarsområder, NORAD, frivillige organisasjoner og andre som mottar tilskudd fra Utenriksdepartementet. Evalueringene utføres av uavhengige konsulenter og utgis i en rapportserie som distribueres gratis og som også er tilgjengelig på nettstedet ODIN.

Det ble i 2001 utarbeidet følgende rapporter:

Evaluering av Det norske menneskerettighetsfond (1/01). Det norske menneskerettighetsfond yter støtte til menneskerettighetsorganisasjoner i land hvor menneskerettighetsarbeidet er særlig vanskelig. 70 prosent av støtten er blitt finansiert av Utenriksdepartementet. Som en følge av rapportens anbefalinger har departementet besluttet at en større andel av bevilgningen skal kunne anvendes til institusjonsutvikling og kapasitetsbygging hos organisasjonene som mottar støtte.

Økonomiske virkninger for de minst utviklede land ved avskaffelse av importtoll for deres produkter (2/01). Rapporten om null-toll for minst utviklede land ble et nyttig redskap i diskusjonen om avviklingen av de siste norske handelsrestriksjoner overfor MUL og for den norske delegasjon til FNs tredje MUL-konferanse i Brussel i mai 2001.

Evaluering av støtten til de norske frivillige organisasjonenes virksomhet i Nicaragua 1994-1999 (3/01).

I perioden 1994-99 mottok 27 norske frivillige organisasjoner 225 millioner kroner, som var ca. 40 prosent av den totale norske bistand til Nicaragua. Rapporten gir en positiv vurdering av resultatene, men foreslår også styrket organisasjonsutvikling og kapasitetsoppbygging blant partnerorganisasjonene i Nicaragua og utviklingen av et system for informasjonsutveksling mellom alle berørte parter.

Det internasjonale valutafondets og Verdensbankens samarbeid om fattigdomsreduksjon (4/01). Formålet med studien av Bretton Woods-institusjonene var å vurdere om de hadde fulgt opp intensjonene om fattigdomsbekjempelse i sine aktiviteter. Rapporten gir banken og fondet i hovedsak god attest for konstruktivt samarbeid for å nå målet, men styrkeforholdet mellom Bretton Woods-institusjonene og utviklingslandene må jevnes mer ut.

Evaluering av utviklingssamarbeidet mellom Bangladesh og Norge, 1995-2000 (5/01) Dette er en evaluering av utviklingssamarbeidet for Bangladesh 1995-2000. I denne perioden var den norske bilaterale støtten til Bangladesh på 1,4 milliarder kroner. På grunnlag av rapportens anbefalinger og høringskommentarene ble flere innspill gitt til utformingen av fremtidig samarbeid. Det anbefales at samarbeidet konsentreres om færre aktiviteter. Kvaliteten på bistanden bør heves ved at kompetansen styrkes både i Norge og Bangladesh. Ambassadens virksomhet styrkes ved økt kontakt med ulike samarbeidspartnere i det sivile samfunn og blant mottakergruppene. Evalueringens gjennomgang og anbefalinger er ett av flere grunnlag for arbeid med nye retningslinjer for samarbeidet med Bangladesh.

Kan demokratisering forhindre konflikter? (6/01). Bergensseminaret i 2001 tok for seg den demokratiske utvikling i Afrika sør for Sahara de siste 10 år. Formålet var å belyse i hvilken grad utviklingen av demokratiske institusjoner har bidratt til å forhindre konflikter. Demokratisk styresett synes å være særlig viktig for den økonomiske utvikling i etnisk differen-sierte land. Fraværet av bærekraftige demokratiske strukturer kan være med på å forklare den svake økonomiske utviklingen i det etnisk hetrogene Afrika de siste 30 årene. Det er videre klare sammenhenger mellom fattigdom og konflikt. Et kontinent som Afrika har vært hardt rammet av krig og voldelig konflikt, noe som har forsterket fattigdommen og svekket demokratiet. Utviklingssamarbeid, både i form av ressurser og ideer, kan bidra til å fremme demokrati og fred, som viktige forutsetninger for økonomisk utvikling og velferd.

Evaluering av postpessimistnettverket på Balkan (7/01). Postpessimist-nettverket består av en rekke ungdomsgrupper hvis målsetting er å bidra til demokratiutvikling og skape forsoning mellom forskjellige etniske grupper på Balkan. Norsk folkehjelp koordinerer nettverket og Utenriksdepartementet har bevilget ca. 1 million kroner pr. år for dette formål. Ca. 1000 ungdommer har deltatt i aktiviteter de siste 7 årene. Rapporten gir en meget positiv omtale av både arbeidsmåter og resultatene av nettverkets arbeid, og anbefaler at Norge skal fortsette å støtte prosjektet.

Også i 2001 deltok Utenriksdepartementet sammen med NORAD i arbeidsgruppen for evaluering i OECDs utviklingskomité. For tiden foretas gjennomganger av internasjonal støtte til utviklingslandene når det gjelder desentralisering av offentlig virksomhet, samt likestilling og kjønnsbestemte tiltak.

Utstein-samarbeidet mellom Nederland, Storbritannia, Tyskland og Norge, følges også opp på evalueringsområdet. Det pågår felles evalueringer sammen med aktuelle utviklingsland, andre OECD-land og internasjonale organisasjoner, blant annet om internasjonal støtte til grunnutdanning og arbeidet til FNs spesielle organ for bekjempelse av hiv/aids (UNAIDS).

I henhold til en flerårig samarbeidsavtale ble det i 2001 gitt støtte til Verdensbankens evalueringsvirksomhet innen prioriterte områder. Støtten gikk til evaluering av bankens virksomhet på miljøområdet, gjennomgang av vann- og sanitetsvirksomheten, privatisering på energiområdet, og til en studie av resultatene av bankens antikorrupsjonsvirksomhet. Samarbeidsavtalen skal også medvirke til å støtte oppbygging av evalueringskompetanse. I 2001 ble det derfor blant annet gitt støtte til et opplæringsprogram hvor målgruppen var evaluatorer og evalueringsansvarlige fra utviklingsland og organisasjoner utenfor Verdensbanken.

I 2001 ble det også gitt støtte til oppbygging av evalueringskompetanse på utviklingsområdet gjennom Bistandstorget i Norge, som tilbyr kurs og opplæring for de frivillige organisasjonene. Det ble også gitt støtte til det internasjonale nettverket for evaluering av humanitær bistand ALNAP (Active Learning Network on Accountability and Performance in Humanitarian Assistance). I ALNAP deltar både frivillige organisasjoner og nasjonale myndigheter.

Rådgivende utvalg for resultater i utviklingspolitikken ble opprettet av Utenriksdepartementet høsten 2001. Utvalget har som mandat å vurdere resultatene av utviklingspolitikken og medvirker til bredere dialog om utviklingspolitikken. Målsettingen er fornyelse og effektivisering av norsk utviklingssamarbeid.

Forskning og kompetansebygging

Forsknings- og utdanningsinstitusjoner spiller en viktig rolle i utviklingslandenes langsiktige økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle utvikling. Kompetansebygging og forskningsbasert kunnskap er avgjørende for at utviklingslandene skal kunne ta kontroll over egen utvikling. Strategi for styrking av forskning og høyere utdanning i tilknytning til Norges forhold til utviklingslandene (1999) ligger til grunn for norsk satsning på forskning og kompetansebygging i utviklingssamarbeidet.

Hovedmålet med støtte på dette området er å styrke kunnskapsutviklingen i sør og utviklingslandenes evne til å organisere og drive forskning, dekke nasjonale undervisningsbehov, styrke tilgangen til internasjonal forskningsbasert kunnskap og anvende kunnskapen i egen utviklingsprosess. Forskning er også et sentralt virkemiddel for å bygge opp kunnskap på norsk side om viktige utviklingsspørsmål og om forhold i utviklingsland.

Støtten til forskning og kompetansebygging omfatter både støtte til forskning i utviklingsland, utdanning og opplæring av studenter fra utviklingsland, ettergivelse av gjeld for studenter fra utviklingsland, forsknings- og forskningsrettet utdanningssamarbeid og forskning om utviklingsspørsmål i Norge.

I 2001 ble det inngått en ny femårig avtale mellom NORAD og Universitets- og høgskolerådet om NUFU-programmet, som er det viktigste virkemiddel innenfor området forsknings og forskningsrettet utdanningssamarbeid mellom institusjoner i Norge og i utviklingsland.

For å bidra til kompetansebygging i utviklingsland er muligheten for å inngå i regionalt samarbeid mellom forskere av stor betydning. I 2001 ble samarbeidet med regionale forskningsorganisasjoner i Afrika utvidet til å inkludere støtte til et regionalt forskningsfond innen samfunnsforskning. Det ble også inngått et langsiktig samarbeid med en regional nettverksorganisasjon i Latin-Amerika med fokus på fattigdomsforskning. Det ble videre tatt initiativ til en bedre samordning og harmonisering av betingelsene for ulike stipendordninger for studenter fra utviklingsland, i første rekke NORADs stipendordning og den såkalte "kvoteordningen" for studenter fra utviklingsland, administrert av Statens Lånekasse.

Utviklingsforskning i Norge støttes i første rekke gjennom forskningsprogrammer administrert av Norges forskningsråd. Det ble i 2001 brukt i overkant av 50 millioner kroner over bistandsbudsjettet til norsk utviklingsforskning. Hovedsatsningen innenfor samarbeidet med Norges forskningsråd var også i 2001 forskningsprogrammet Globalisering og marginalisering: Fler- og tverrfaglig forskning om utviklingsveier i Sør. Innenfor dette programmet ble det ved tildeling av midler i 2001 gitt prioritet til forskning om politiske prosesser og om miljø og utvikling. Forskning om menneskerettigheter og utvikling var også et prioritert tema.

Det ble i 2001 også gitt støtte til andre forskningsprogrammer under Norges forskningsråd, herunder forskning om det multilaterale systemet på utviklingsområdet. Basisbevilgningen fra Utenriksdepartementet til Chr. Michelsens Institutt blir administrert av Norges forskningsråd og Utenriksdepartementet bevilger også midler til driften av Det nordiske afrikainstituttet.

Satsingen på forskning innebærer også et systematisk samarbeid med internasjonale organisasjoner og med ulike fagdepartementer og andre offentlige instanser i Norge. Det gis fra norsk side betydelig finansiell støtte til forskningsprogrammer i regi av internasjonale organisasjoner, særlig innenfor landbruksforskning og forskning om medisin og helserelaterte spørsmål. Det er også en aktiv dialog og kunnskapsutveksling med internasjonale forskningsinstitusjoner og med forskningsavdelingene i multilaterale bistandsorganisasjoner. Utenriksdepartementet, og ikke minst NORAD, har et tett og formalisert faglig samarbeid med norske kunnskapsmiljøer, som spiller en viktig rolle som rådgiver for bistandsforvaltningen.

I 2001 var Utenriksdepartementets arbeid med Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015 utgangspunktet for en dialog med andre deler av offentlig forvaltning om sammenhengen mellom utviklingspolitikk og andre politikkområder. Det har også vært en dialog med Utdannings- og forskningsdepartementet og andre institusjoner knyttet til arbeidet med internasjonalisering av norske undervisnings- og forskningsinstitusjoner.

Kultursamarbeid

I 2001 overtok Utenriksdepartementet administreringen av kulturutveksling med utviklingsland. NORAD administrerer fortsatt de langsiktige samarbeidstiltakene på kulturfeltet som institusjonsoppbygging og opplæringstiltak.

Det ble i 2001 lagt opp til et nært samarbeid mellom aktører i sivilt samfunn i Norge og i utviklingslandene, blant annet gjennom deltakelse i kunst- og kulturfestivaler og kunstnerutveksling direkte mellom institusjonene. Det ble gjennomført kulturarrangementer i forbindelse med utviklingspolitiske satsinger som kampen mot hiv/aids og for å etablere dialogmuligheter i freds - og forsoningsprossesser.

Under en rammeavtale med Universitets- og høgskolerådet påbegynte NORAD arbeidet med å etablere et kunst- og kulturutdanningsprogram for studenter fra Norges samarbeidsland. Norske og internasjonale partnere har bidratt til gjensidig kompetanse- og erfaringsutveksling og styrking av internasjonalt samarbeide innen kulturfeltet.

Samarbeidet med FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) ble videreført. Dette gjelder blant annet støtte til et større program om den internasjonale slavehandelen. Samarbeidet er videre knyttet til en seminarrekke for kunstnere fra ulike land og et program for barn og unge som tar sikte på å styrke bevisstheten om vern av kulturminner.

Informasjonsvirksomhet

Utenriksdepartementet opplevde i 2001 økt interesse for utviklingsspørsmål i norske medier.

Temamessig var hiv/aids sterkt fokusert dette året. Journaliststipend ble gitt for å dekke denne alvorlige utfordringen. Det ble også gitt støtte til TV-produksjoner om dette emne, blant annet en videoproduksjon i samarbeid med Univisjon. Årets TV-aksjon til Kirkens Nødhjelp satte også fokus på hiv/aids. I samarbeid med Barnekunstmuseet arrangerte NORAD en vandreutstilling med barnetegninger knyttet til hiv/aids-katastrofen.

Litteraturkonferansen Krig og Fred ble avholdt i Tromsø i september 2001. En rekke kjente forfattere fra flere verdensdeler holdt innlegg knyttet til hundreårsmarkeringen av Nobels fredspris. I tillegg til norsk og europeisk presse, deltok journalister fra flere latinamerikanske land for å dekke konferansen. Norske journalister fulgte delegasjoner på besøk til Øst-Timor, India, Kenya og Uganda.

Kurset Norge i verden om internasjonal politikk ble arrangert i samarbeid med Høgskolen i Oslo og FN-sambandet.

Det ble publisert årsrapporter om bistand og om menneskerettigheter, og hefter i serien KOMpakt omhandlet næringsliv, menneskerettigheter og bedriftenes sosiale ansvar. Publikasjoner og dokumenter ble i stor utstrekning gjort tilgjengelig for leserne på internett.

FN-sambandet, som i en årrekke har stått for en vesentlig del av den landsdekkende formidlingen av internasjonale spørsmål, mottok også i 2001 en stor andel av det samlede budsjett til opplysningsarbeid. FN-sambandet tilbyr blant annet kurs og seminarer for grunnskole, videregående opplæring, bibliotek, organisasjoner og presse. UNICEF Norge og ILO Norge mottar også en fast støtte til informasjonsarbeid.

De fem store organisasjonene, Norges Røde Kors, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktningerådet mottok et samlet sum som i hovedsak går til felles informasjonsframstøt om utviklingssamarbeid og nord-sør-relaterte spørsmål.

En rekke andre organisasjoner mottok støtte til informasjonstiltak. Blant dem er organisasjonene som har rammeavtale med NORAD om informasjonsvirksomhet. Blant annet har dette informasjonsnettverkets ressurssider om nord-sør-spørsmål på internett blitt omfattende. Enkeltstøtte til informasjon om nord-sør-spørsmål ble gitt til om lag 80 mindre organisasjoner.

Magasinet UNG, som er blitt utgitt i samarbeid mellom flere departement, herunder Utenriksdepartementet, ble i 2001 nedlagt, men vurdert videreført i internettbasert format.

Inter Press Service (IPS), "Den tredje verdens nyhetsbyrå", har i flere år mottatt støtte til sitt norske kontor. Ved slutten av fjoråret ble støtten redusert og varslet utfaset, parallelt med at flere norske aviser har sagt opp sine abonnement på IPS sine tjenester.

NORAD og Utenriksdepartementet har gått inn for en koordinert satsing på informasjonssiden, ikke minst i forbindelse med 50-årsmarkeringen av norsk utviklingssamarbeid i 2002. Arbeidet med denne markeringen ble innledet i 2001 og en rekke arrangementer vil bli gjennomført i løpet av 2002.

En større informasjonskampanje har også bidratt til å gjøre NORADs navn og virke bedre kjent. Direktoratet hadde i 2001 en betydelig økning i antallet henvendelser og utlån fra sitt bibliotek og dessuten flere henvendelser fra eksternt hold med ønske om foredrag. To regionale bistandskonferanser ble avholdt. Avisen Bistandsaktuelt kom ut med 10 nummer i 2001, og har framstått som et informert og nyttig debattorgan.

Organisering og forvaltning

Utgiftene til administrasjon av utviklingshjelpen utgjorde i 2001 til sammen 588 millioner kroner. Administrasjonsutgiftene fordelte seg med 288 millioner kroner på NORAD og Utenriksdepartementet i Oslo og 300 millioner kroner for utsendt og lokalt ansatt personale.

I 2001 var 579 årsverk knyttet til bistandsadministrasjonen, 183 i departementet, 241 ved NORADs hovedkontor i Oslo og 95 årsverk NORAD-utsendte ved utenriksstasjonene. I tillegg anses utsendte fra Utenriksdepartementet tilsvarende 60 årsverk å være knyttet til bistandsrelatert arbeid.

NORADs 95 årsverk ved utenriksstasjonene i 2001 fordelte seg med om lag 56 årsverk ved utenriksstasjoner i Afrika, 25 i Asia, 8 i Mellom-Amerika og 6 i Det palestinske området. I tillegg til ovennevnte årsverk kommer lokalt NORAD-ansatte ved utenriksstasjonene, som i 2001 utgjorde drøyt 187 årsverk.

Tabeller og kart

Tabell 1. Fordeling av forbruk til bistand 1999 - 2001

1999

2000

2001

mill NOK

%

mill NOK

%

mill NOK

%

Bilater
al
bistan
d

5 666,6

52,9

6 217,2

55,7

5 943,2

48,9

Multi
-bi
bistan
d1)

1 696,7

15,8

1 486,6

13,3

1 957,4

16,1

Multila
teral
bistan
d2)

2 831,6

26,4

2 901,3

26,0

3 647,4

30,0

Sum
bidrag
til
multila
terale
organi
sasjon
er

4 528,2

42,2

4 387,9

39,3

5 604,8

46,2

Admin
istrasj
on

525,7

4,9

562,7

5,0

595,2

4,9

Brutto
bistan
d

10 720,5

100,0

11 167,9

100,0

12 143,2

100,0

Avdra
g på
lån

40,4

.

52,7

.

39,5

.

Netto
bistan
d

10 680,1

.

11 115,1

.

12 103,7

.

Hvora
v
NORF
UND

83,4

.

95,9

.

61,4

.

Netto
bistan
d som
prose
nt av
brutto
nasjo
nalinn
tekt

.

0,91

.

0,80

.

0,83

1) Multi-bi bistand er bilateral bistand administrert av multilaterale organisasjoner.
2) Multilateral bistand er generelle bidrag til multilaterale organisasjoner.

Tabell 2. Brutto bilateral bistand1) fordelt på verdensdeler og inntektsgruppe

MUL (minst utviklede land) 1999 - 2001

.

1999

2000

2001

mill
NOK

%

mill
NOK

%

mill
NOK

%

Afrika

2 889,8

39,2

2 977,9

38,7

2 919,9

37,0

- Bilateral
bistand
til MUL-
land

2 068,3

28,1

2 154,4

28,0

1 989,6

25,2

Asia &
Oceani
a

1 226,2

16,7

1 307,2

17,0

1 615,5

20,4

- Bilateral
bistand
til MUL-
land

502,0

6,8

517,5

6,7

771,1

9,8

Europa

1 273,7

17,3

1 251,3

16,2

915,0

11,6

Latin-
Amerik
a

547,5

7,4

522,5

6,8

783,4

9,9

- Bilateral
bistand
til MUL-
land

9,4

0,1

15,3

0,2

18,7

0,2

Midtøst
en

516,5

7,0

509,3

6,6

556,3

7,0

- Bilateral
bistand
til MUL-
and

17,5

0,2

1,0

0,0

0,5

0,0

Globalt
uspesif
isert

909,5

12,4

1 135,6

14,7

1 110,5

14,1

Totalt

7 363,2

100,0

7 703,8

100,0

7 900,6

100,0

- Bilateral
bistand
til MUL-
land

2 597,0

35,3

2 688,2

34,9

2 779,9

35,2

1) Bilateral bistand inkludert multi-bi bistand.

Tabell 3. Brutto bilateral bistand1) fordelt på bistandsformer 1999 - 2001

1999

2000

2001

mill
NOK

%

mill
NOK

%

mill
NOK

%

Investering
er

714

9,7

684

8,9

532

6,7

Sektorrette
t prosjekt-
og
programbis
tand

2 597

35,3

2 827

36,7

3 510

44,4

Ikke
sektorrettet
bistand og
annen
varebistan
d

2 915

39,6

3 140

40,8

2 444

30,9

Faglig
bistand
inkl.
institusjons
bygging

1 054

14,3

956

12,4

1 352

17,1

NORFUND

83

1,1

96

1,2

61

0,8

Totalt

7 363

100

7 704

100

7 901

100,0

1) Bilateral bistand inkludert multi-bi bistand.

Tabell 4. Bistand via multilaterale organisasjoner i 2001 (NOK 1000)

Multilateral

bistand1)

Multi-bi

bistand2)

Total

1. FNs utviklingsprogram (UNDP) og fond administrert av UNDP

FNs utviklingsprogram (UNDP)

713 500

191 238

904 738

.

FNs kapitalutviklingsfond (UNCDF)

30 000

.

30 000

.

FNs utviklingsfond for kvinner (UNIFEM)

18 000

18 000

.

Sum

761 500

191 238

952 738

2. Utviklingsbanker og tilknyttede utviklingsfond

Det internasjonale utviklingsfond (IDA)

555 890

13 000

568 890

Det afrikanske utviklingsfond (AfDF) - og bank (AfDB)

311 211

5 314

316 526

Det asiatiske utviklingsfond (AsDF) - og bank (AsDB)

54 663

7 284

61 947

Den interamerikanske utviklingsbank (IADB) - og fond (IADB Sp. Fund)

9 534

30 103

39 637

Den Europeiske Bank for Rekonstruksjon og Utvikling (EBRD)

15 000

15 000

Verdensbanken

4 933

516 560

521 493

Internasjonalt fond for landbruksutvikling (IFAD)

48 395

2 881

51 277

Nordisk utviklingsfond

44 214

44 214

Gjeldslette via HIPC3)

163 103

163 103

Verdens Handelsorganisasjon (WTO)

8 311

1 711

10 022

Sum

1 200 253

591 854

1 792 107

3. Organisasjoner for utvikling av jordbruk, fiske og matvarebistand

Verdens matvareprogram (WFP)

212 951

105 344

318 295

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)

9 676

73 332

83 009

Konsultativ gruppe for internasjonal landbruksforskning (CGIAR)

61 000

61 000

Sum

283 627

178 676

462 303

4. Organisasjoner for barn, befolkning og helse

FNs befolkningsfond (UNFPA)

220 000

37 689

257 689

Verdens helseorganisasjon (WHO)4)

206 529

58 185

264 714

FNs internasjonale barnefond (UNICEF)

310 000

294 301

604 301

Global Alliance for Vaccines and Immunisation (GAVI)

178 182

178 182

UNAIDS

112 374

4 466

116 840

Den pan-amerikanske helseorganisasjon (PAHO)

6 181

6 181

Sum

1 027 085

400 822

1 427 907

5. Andre multilaterale organisasjoner

Bistandsandel av det ordinære bidraget til FN5)

FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO)

4 675

13 540

18 215

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

1 576

52 905

54 482

FNs org for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO)

28 970

28 967

57 937

FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling (UNRISD)

3 000

3 000

FNs Universitet

1 000

353

1 353

Den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO)

9 500

9 500

FNs program for narkotikakontroll (UNDCP)

10 000

10 000

UNCTAD/GATTs internasjonale handelssenter (ITC)

6 000

6 000

UN Center for Human Settlement (UNCHS/Habitat)

5 000

525

5 525

Int Centre for Insect Physiology and Ecology (ICIPE)

4 000

4 000

Universal Postal Union (UPU)

1 800

1 800

World Intellectual Property Organisation (WIPO)

749

749

World Meteorological Organisation (WMO)

59

59

FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD)

20 542

20 542

Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS)

12 089

12 089

Organisajonen for Afrikas Enhet (OAU)

2 300

2 300

FNs verifikasjonsgruppe i Guatemala (MINUGUA)

5 100

5 100

Diverse6)

9 000

27 167

36 167

Sum

59 829

188 989

248 818

6. FNs miljøfond

FNs miljøprogram (UNEP) og multilaterale fond under Montreal protokollen

8 041

46 151

54 192

Den globale miljøfasiliteten (GEF)

37 080

37 080

Sum

45 121

46 151

91 272

7. Internasjonalt humanitært hjelpearbeid og hjelp til flyktninger

FNs høykomissær for flyktninger (UNHCR)

170 000

165 669

335 669

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA)

100 000

11 000

111 000

UN Office for Coord. of Humaitarian Aid (UNOCHA)

73 161

73 161

Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM)

42 028

42 028

Humanitært hjelpearbeid, diverse7)

67 847

67 847

Sum

270 000

359 705

629 705

Total

3 647 414

1 957 436

5 604 850

1) Multilateral bistand er definert som generelle tilskudd til multilaterale organisasjoner.
2) Multi-bi bistand er definert som bilateral bistand administert av multilaterale organisasjoner.
3) HIPC: Highly Indebted Poor Countries
4) Inneholder støtte til WHO, Alliance for Health Policy og Global Forum for Health Research.
5) Bistandsandel av det regulære bidraget til FN kunne dessverre ikke skilles ut for 2001.
6) Inneholder støtte via Economic Commission for Africa (ECA), UN Centre for Int. Crime Prevention, UN Div. for Ocean Affairs and Law of the Sea, UN Secretariat, UN Institute for Disarmament Research (UNIDIR), UNDP Office to Combat Desertification and Drought (UNSO).
7) Inneholder støtte via UNMIR, UN General Trust Fund, UN High Commissioner for Human Rights (UNHCHR), UN Mission to Togo, UN Technical Coop. Act., UN Institute for Training and Research (UNITAR), United Nations Office for Project Services (UNOPS) og UN Transitional Administration in East Timor (UNTAET).

Tabell 5. Generelle bidrag til multilaterale organisasjoner 1997-2001 (NOK 1000)

1997

1998

1999

2000

2001

1.

FNs utviklingsprogram (UNDP) og fond administrert av UNDP

564 000

605 500

596 000

605 000

761 500

FNs utviklingsprogram (UNDP)

524 000

560 000

550 000

574 500

713 500

FNs kapitalutviklingsfond (UNCDF)

30 000

30 000

30 000

14 500

30 000

FNs utviklingsfond for kvinner (UNIFEM)

10 000

15 500

16 000

16 000

18 000

2.

Utviklingsbanker og tilkyttede utviklingsfond

988 009

900 976

862 820

951 592

1 200 253

Det internasjonale utviklingsfondet (IDA)

341 525

361 465

410 000

276 000

555 890

Det internasjonale finansieringsinstitutt (IFC)

11 737

Det afrikanske utv.fond (AfDF)-og bank (AfDB)

207 146

257 431

195 096

311 858

311 211

Det asiatiske utv.fond (AsDF)-og bank (AsDB)

41 573

41 711

41 865

38 978

54 663

Den interamerikanske utviklingsbanken (IADB) og fond (IADB Sp. Fund)

11 457

12 286

11 089

11 172

9 534

Verdensbanken.

63 800

4 000

4 933

PRGF1) i IBRD (tidl. Det internasjonale valutafondet)

20 000

20 000

10 000

14 075

Internasjonalt fond for landbruksutvikling (IFAD)

40 000

70 000

38 216

48 395

48 395

Nordisk utviklingsfond

89 771

48 083

76 553

71 440

44 213

Verdens Handelsorganisasjon (WTO)

8 311

Gjeldslette via HIPC2)

161 000

90 000

80 000

175 674

163 103

3.

Utvikling av jordbruk og fiske og matvarebistand

255 522

278 525

265 784

258 716

283 627

Verdens matvareprogram (WFP)3)

208 255

209 998

197 087

189 212

212 951

FNs org for ernæring og landbruk (FAO)

6 267

7 527

7 697

8 505

9 676

Konsultativ gruppe for internasjonal

landbruksforskning (CGIAR)

41 000

61 000

61 000

61 000

61 000

4.

Program for helse, mor og barn omsorg og familieplanlegging

640 542

691 730

692 686

707 640

1 027 085

FNs befolkningsfond (UNFPA)

200 000

210 000

200 000

200 000

220 000

Verdens helseorganisasjon (WHO)3)

120 663

141 230

156 186

156 840

206 529

FNs internasjonale barnefond (UNICEF)

271 000

290 000

280 000

280 000

310 000

UNAIDS

48 879

50 500

56 500

70 800

112 374

Global Alliance for Vaccines and Immunisation (GAVI)4)

178 182

5.

Andre multilaterale organisasjoner

30 332

39 363

51 236

45 240

59 829

Bistandsandel av det regulære bidrag til FN5)

3 874

5 647

5 408

5 871

FNs org for industriell utvikling (UNIDO)

4 405

3 839

4 077

4 662

4 675

Den internasjonale arbeidsorg (ILO)

1 610

1 477

1 654

1 660

1 576

FNs kommisjon for barns rettigheter

2 000

2 000

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO)

15130

20900

31 326

29 246

28 970

FNs forskningsinst. for sosial utv.(UNRISD)

2 000

3 000

3 000

3 000

3 000

FNs Universitet

771

800

1000

FNs program for narkotikakontroll (UNDCP)

2 000

5 000

Det internasjonale forsknings- og opplæringsinstitutt for kvinner (INSTRAW)

1 000

500

Adm. Com. on Coordination/Sub-Com. Nutrition

313

UN Center for Human Settlement (UNCHS/Habitat)

5 000

Int Centre for Insect Physiology and Ecology (ICIPE)

4 000

Universal Postal Union (UPU)6)

1 800

World Intellectual Property Organisation (WIPO)6)

749

World Meteorological Organisation (WMO)6)

59

FN diverse7)

9 000

6.

FNs miljøfond

46 550

15 408

93 035

63 145

45 121

Den globale miljøfasiliteten (GEF)

46 550

85 027

57 335

37 080

Multilateralt fond under Montrealprotokollen (UNEP)

15 408

8 008

5 810

8 041

7.

Internasjonalt humanitært hjelpearbeid og hjelp til flyktninger

235 000

270 000

270 000

270 000

270 000

FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR)

150 000

170 000

170 000

170 000

170 000

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA)

85 000

100 000

100 000

100 000

100 000

Total

2 759 955

2 801 502

2 831 562

2 901 333

3 647 414

1) Bidrag til ESAF (Enhanced Structural Adjustment Policy) i 1997 og 1998, PRGF (Poverty Reduction Growth Facility) i 1999. Ordningen var lagt inn under Det internasjonale valutafondet frem til og med 1999 hvorpå den ble overtatt av Verdensbanken.
2) HIPC: Highly Indebted Poor Countries.
3) Inkluderer WHO, Alliance for Health Policy og Global Forum for Health Research. I 2000 inneholder tallet også NOK 2 mill til GAVI
4) I 2000 ble GAVI støttet med NOK 2 mill. Dette er innkludert under WHO
5) Bistandsandel av det regulære bidraget til FN kunne dessverre ikke skilles ut for 2001
6) Før 2001 var denne støtten inkludert under tallet for UNESCO.
7) Inkluderer støtte til UNTAET (NOK 8 mill) og UNHCHR (NOK 1 mill)

Tabell 6. Bistand via internasjonale frivillige organisasjoner1)

2001
1000 NOK

Den internasjonale føderasjon for familieplanlegging (IPPF)

45 000

Worldview Int Foundation (WIF)

27 000

The World Conservation Union

25 590

Woman's World Banking (WWB)

10 000

International Institute for Demo & Elect Assist (IDEA)

6 931

International Union Against Tuberculosis & Lung Disease (IUATLD)

4 000

The Panos Institute

3 500

International Institute for Environment and Development (IIED)

3 100

Legal Resource Foundation

3 055

International Center for Living Aquatic Recources Management (ICLARM)

2 780

Worldview Rights

2 700

International Campaign to Ban Landmines

2 500

International Food Policy Research Institute (IFPRI)

2 000

Plan International

2 000

International Development Law Institute (IDLI)

1 800

YMCA

1 507

International Commission on Missing Persons

1 500

Women for Change (WFC)

1 500

Save the Children

1 200

International Law Institute-ILI

1 100

International Civil Aviation Organisation (ICAO)

985

International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA)

900

International Alert

874

International Collective in Support of Fishworkers (ICSF)

800

International Womens Health Coalition (IWHC)

800

World Wide Fund for Nature (WWF)

800

Isis-Women's International Cross Cultural Exchange (Isis-WICCE)

750

Women Living under Muslim Law

750

Human Rights Information and Documentation Systems (HURIDOCS)

700

Isis International

600

Index on Censorship

520

Anti Slavery International

500

PENHA

450

Association of Women's Clubs (AWC)

420

Foundation Corruption Awareness

400

International Society for Health and Human Rights

365

Third World Forum (TWF)

350

Women for Women

300

Anti Corruption Bureau

250

International Service for Human Rights

250

Working Women Organisation (WWO)

155

South Luangwa Management Unit (SLAMU/LIRDP)

126

International South Group Network

125

Child in Need Development Association

100

Society for International Development

100

International Romani Union

10

Total

161 143

  1. Organisasjonene kan ha mottatt støtten både som generelle bidrag, og som bidrag til øremerkede prosjekter.

Tabell 7. Netto bilateral bistand1) til land2) og områder 1999-2001

1999
1000 NOK

%

2000
1000 NOK

%

2001
1000 NOK

%

Afrika

Tanzania

387 688

5,3

309 419

4,0

314 161

4,0

Mosambik

285 903

3,9

336 089

4,4

293 223

3,7

Zambia

213 241

2,9

218 038

2,8

187 113

2,4

Uganda

198 421

2,7

184 716

2,4

177 419

2,3

Angola

153 966

2,1

145 937

1,9

157 116

2,0

Sør-Afrika

123 649

1,7

129 573

1,7

152 750

1,9

Etiopia

186 540

2,5

207 321

2,7

146 105

1,9

Sudan

110 964

1,5

124 728

1,6

117 740

1,5

Somalia

81 149

1,1

176 878

2,3

111 278

1,4

Zimbabwe

103 945

1,4

85 951

1,1

91 770

1,2

Malawi

96 932

1,3

59 827

0,8

86 699

1,1

Sierra Leone

48 144

0,7

77 137

1,0

83 927

1,1

Mali

67 517

0,9

57 916

0,8

60 518

0,8

Burundi

49 824

0,7

46 973

0,6

50 860

0,6

Eritrea

58 005

0,8

56 392

0,7

40 888

0,5

Madagaskar

26 565

0,4

39 667

0,5

37 975

0,5

Kenya

15 457

0,2

25 414

0,3

36 319

0,5

Kongo (Dem Rep)

17 339

0,2

49 808

0,7

34 764

0,4

Namibia

41 724

0,6

63 006

0,8

33 375

0,4

Botswana

21 245

0,3

23 498

0,3

32 614

0,4

Guinea

461

0,0

0

0,0

27 164

0,3

Niger

13 063

0,2

4 193

0,1

23 651

0,3

Algerie

7 419

0,1

9 232

0,1

18 969

0,2

Rwanda

37 723

0,5

37 600

0,5

18 281

0,2

Senegal

9 513

0,1

14 572

0,2

10 097

0,1

Nigeria

5 620

0,1

4 192

0,1

9 733

0,1

Kamerun

5 716

0,1

6 034

0,1

8 645

0,1

Egypt

9 528

0,1

9 551

0,1

8 238

0,1

Liberia

11 806

0,2

2 588

0,0

5 814

0,1

Mauritius

157

0,0

8 256

0,1

5 623

0,1

Ghana

5 938

0,1

28 303

0,4

4 846

0,1

Mauretania

2 814

0,0

3 317

0,0

3 763

0,0

Kongo

11 319

0,2

17 455

0,2

3 015

0,0

Burkina Faso

11 712

0,2

3 864

0,1

2 398

0,0

Lesotho

1 685

0,0

1 707

0,0

2 354

0,0

Gambia

1 146

0,0

1 680

0,0

2 149

0,0

Elfenbenskysten

706

0,0

1 343

0,0

2 127

0,0

Kapp Verde

156

0,0

496

0,0

1 483

0,0

Benin

0

0,0

0

0,0

916

0,0

Swaziland

956

0,0

875

0,0

909

0,0

Tchad

1 294

0,0

1 041

0,0

882

0,0

Marokko

335

0,0

1 069

0,0

820

0,0

Ekvatorial Guinea

254

0,0

306

0,0

360

0,0

Togo

42

0,0

500

0,0

350

0,0

Tunisia

2 029

0,0

1 484

0,0

288

0,0

Guinea-Bissau

160

0,0

61

0,0

160

0,0

Seychellene

0

0,0

0

0,0

120

0,0

Djibouti

0

0,0

2 460

0,0

78

0,0

Sao Tome & Principe

0

0,0

913

0,0

0

0,0

Sentr Afrikanske Rep

97

0,0

2 795

0,0

0

0,0

Afrika Uspesifisert

452 786

6,2

393 757

5,1

510 067

6,5

Sum Afrika

2 882 652

39,4

2 977 930

38,9

2 919 912

37,1

Asia & Oceania

Afghanistan

55 564

0,8

110 547

1,4

357 076

4,5

Bangladesh

266 477

3,6

161 649

2,1

185 066

2,4

Sri Lanka

109 301

1,5

128 117

1,7

136 702

1,7

India

76 780

1,0

70 673

0,9

104 306

1,3

Nepal

57 670

0,8

78 399

1,0

103 320

1,3

Kina

109 689

1,5

87 087

1,1

86 811

1,1

Vietnam

55 600

0,8

54 292

0,7

51 168

0,7

Mongolia

13 184

0,2

11 979

0,2

51 000

0,6

Kambodsja

49 453

0,7

54 090

0,7

50 556

0,6

Pakistan

36 254

0,5

58 658

0,8

49 571

0,6

Laos

51 121

0,7

74 760

1,0

43 280

0,6

Øst-Timor

0

0,0

30 909

0,4

41 685

0,5

Indonesia

66 941

0,9

50 986

0,7

41 563

0,5

Nord-Korea

30 262

0,4

29 275

0,4

31 316

0,4

Georgia

17 852

0,2

18 069

0,2

27 958

0,4

Burma

14 925

0,2

25 295

0,3

25 519

0,3

Aserbajdsjan

15 573

0,2

19 630

0,3

24 344

0,3

Armenia

18 319

0,3

18 551

0,2

21 876

0,3

Filippinene

19 809

0,3

40 203

0,5

15 022

0,2

Thailand

3 849

0,1

3 366

0,0

12 908

0,2

Kasakhstan

8 653

0,1

8 401

0,1

8 497

0,1

Tadsjikistan

4 855

0,1

9 824

0,1

7 503

0,1

Usbekistan

0

0,0

1 089

0,0

6 942

0,1

Bhutan

5 202

0,1

12 676

0,2

5 971

0,1

Kirgisistan

9 582

0,1

2 539

0,0

4 539

0,1

Malaysia

1 647

0,0

1 702

0,0

4 026

0,1

Papua Ny-Guinea

1 724

0,0

1 633

0,0

1 265

0,0

Turkmenistan

0

0,0

904

0,0

343

0,0

Fiji-Øyene

155

0,0

912

0,0

174

0,0

Maldivene

0

0,0

90

0,0

167

0,0

Kiribati

0

0,0

0

0,0

155

0,0

Asia & Oceania uspesifisert

109 291

1,5

140 942

1,8

114 919

1,5

Sum Asia & Oceania

1 209 731

16,5

1 307 248

17,1

1 615 548

20,6

Europa

Serbia & Montenegro

749 755

10,2

628 756

8,2

321 852

4,1

Kroatia

29 826

0,4

44 140

0,6

162 365

2,1

Bosnia-Herzegovina

246 136

3,4

270 729

3,5

151 719

1,9

Makedonia(Fyrom)

54 495

0,7

8 468

0,1

56 887

0,7

Albania

49 444

0,7

31 187

0,4

27 033

0,3

Tyrkia

31 570

0,4

15 409

0,2

26 351

0,3

Moldova

0

0,0

5 752

0,1

8 780

0,1

Slovenia

0

0,0

575

0,0

78

0,0

Europa Uspesifisert

112 449

1,5

246 280

3,2

159 936

2,0

Sum Europa

1 273 674

17,4

1 251 297

16,4

915 001

11,6

Latin-Amerika

Honduras

28 864

0,4

17 328

0,2

196 299

2,5

Nicaragua

132 175

1,8

116 508

1,5

131 547

1,7

Guatemala

102 801

1,4

71 390

0,9

89 519

1,1

Colombia

51 046

0,7

51 041

0,7

66 349

0,8

Bolivia

27 012

0,4

24 624

0,3

28 944

0,4

Ecuador

15 519

0,2

18 531

0,2

25 338

0,3

El Salvador

12 950

0,2

10 870

0,1

23 120

0,3

Brasil

15 166

0,2

20 316

0,3

21 400

0,3

Peru

12 940

0,2

12 195

0,2

19 337

0,2

Haiti

9 370

0,1

15 295

0,2

18 707

0,2

Cuba

8 937

0,1

7 138

0,1

15 474

0,2

Chile

4 652

0,1

5 739

0,1

6 838

0,1

Paraguay

11 111

0,2

25 387

0,3

5 783

0,1

Dominikanske Rep

2 698

0,0

1 853

0,0

3 751

0,0

Costa Rica

2 007

0,0

5 059

0,1

3 676

0,0

Mexico

4 953

0,1

3 898

0,1

3 584

0,0

Jamaica

2 832

0,0

3 124

0,0

2 805

0,0

Venezuela

0

0,0

2 945

0,0

958

0,0

Argentina

64

0,0

64

0,0

374

0,0

Belize

0

0,0

1 812

0,0

284

0,0

Uruguay

383

0,0

233

0,0

114

0,0

Barbados

578

0,0

541

0,0

- 67

0,0

Guyana

546

0,0

20 231

0,3

0

0,0

Latin-Amerika uspesifisert

100 870

1,4

86 336

1,1

119 237

1,5

Sum Latin-Amerika

547 475

7,5

522 456

6,8

783 371

10,0

Midtøsten

Det palestinske området

216 833

3,0

245 678

3,2

336 860

4,3

Irak

172 989

2,4

123 278

1,6

95 873

1,2

Libanon

30 643

0,4

32 828

0,4

38 490

0,5

Iran

13 718

0,2

45 703

0,6

33 460

0,4

Jordan

23 279

0,3

29 568

0,4

18 332

0,2

Syria

9 899

0,1

15 290

0,2

8 191

0,1

Yemen

17 542

0,2

1 000

0,0

458

0,0

Saudi Arabia

0

0,0

0

0,0

13

0,0

Midtøsten uspesifisert

31 635

0,4

15 970

0,2

24 584

0,3

Sum Midtøsten

516 538

7,1

509 315

6,7

556 261

7,1

Globalt uspesifisert

892 730

12,2

1 082 862

14,2

1 071 070

13,6

) Sum prioriterte land2

1 992 352

27,2

1 856 474

24,3

1 802 242

22,9

Total

7 322 801

100,0

7 651 107

100,0

7 861 164

100,0

1) Bilateral bistand inkludert multi-bi bistand og fratrukket avdrag på lån
2) Tabellen viser for perioden 1999-2001 de land som pr 2001 var prioriterte land (ved utheving)

Tabell 8. Netto bilateral bistand1) fordelt på land og sentrale kanaler2). (1000 NOK)

Norske og internasjonale frivillige organisajoner

Andre kanaler

Norske friv. org

Lokale friv. org3)

Regional friv. org

Internasj. friv. org

Stiftelser forskn. inst

Multi-bi bistand

Flyktning. i Norge4)

Annet5)

Totalt

Sum Prioriterte land

328 773

97 950

1 133

8 768

2 523

193 871

31 255

1 137 968

1 802 242

Tanzania

22 046

5 425

1 012

46

5 220

33

280 379

314 161

Mosambik

39 869

5 623

800

43 510

203 421

293 223

Zambia

13 090

39 999

3 326

1 785

17 374

111 538

187 113

Bangladesh

8 196

18 691

645

1 133

1 555

154 847

185 066

Uganda

46 197

800

1 100

14 034

577

114 710

177 419

Etiopia

71 115

902

121

2 000

550

29 061

10 417

31 939

146 105

Sri Lanka

32 173

12 873

600

50

8 566

5 209

77 230

136 702

Nicaragua

51 001

7 947

29 641

42 957

131 547

Nepal

17 632

887

139

27 977

5 831

50 855

103 320

Malawi

3 050

1 624

250

14 104

67 671

86 699

Eritrea

24 404

3 180

3 250

7 634

2 420

40 888

Afghanistan

157 304

532

155 309

37 090

6 841

357 076

Det palestinske området

86 227

6 743

1 151

101 828

140 910

336 860

Serbia & Montenegro

92 423

469

13 565

75 309

140 087

321 852

Kroatia

36 194

500

15 000

71 162

39 509

162 365

Angola

61 882

3 500

56

56 117

700

34 862

157 116

Sør-Afrika

50 033

3 923

430

9 499

1 000

371

87 493

152 750

Bosnia-Herzegovina

42 101

45

500

57 634

51 440

151 719

Sudan

75 020

34 703

2 565

5 452

117 740

Somalia

22 750

19 220

67 714

1 595

111 278

India

43 187

14 513

2 000

25

9 350

2 161

33 071

104 306

Irak

32 879

11 460

49 785

1 750

95 873

Zimbabwe

32 178

9 456

462

2 545

600

9 410

37 119

91 770

Guatemala

31 394

7 015

1 363

36 675

13 073

89 519

Kina

29 352

2 628

1 530

2 293

369

1 011

49 628

86 811

Sierra Leone

38 011

44 522

933

462

83 927

Colombia

38 733

1 800

1 771

7 000

522

16 523

66 349

Mali

36 735

2 790

419

16 321

78

4 176

60 518

Vietnam

7 235

1 000

4 093

622

38 218

51 168

Burundi

47 239

1 955

1 665

50 860

Kambodsja

23 305

14 900

12 351

50 556

Pakistan

4 973

15 434

4 416

9 152

11 069

4 527

49 571

Laos

13 797

16 713

12 771

43 280

Øst-Timor

9 103

30

30 270

2 282

41 685

Indonesia

15 101

115

500

11 650

33

14 164

41 563

Libanon

30 791

68

1 873

5 758

38 490

Madagaskar

12 004

1 048

16 600

8 323

37 975

Kongo (Dem Rep)

31 050

3 417

297

34 764

Namibia

8 876

781

1 008

233

22 477

33 375

Nord-Korea

14 436

2 700

14 000

180

31 316

Albania

11 391

1 000

10 961

3 681

27 033

Jordan

924

1 960

2 344

678

12 427

18 332

Rwanda

14 873

2 208

933

267

18 281

Filippinene

7 721

7 302

15 022

Andre land

305 858

12 238

391

432

4 576

264 799

181 314

158 400

928 007

Uspesifisert

456 839

7 613

41 676

135 033

53 540

838 050

25

467 038

1 999 814

Totalt

2 250 691

186 726

43 692

161 144

81 361

1 957 436

607 694

2 572 419

7 861 164

I prosent

28,6 %

2,4 %

0,6 %

2,0 %

1,0 %

24,9 %

7,7 %

32,7 %

100,0 %

1) Bilateral bistand inkludert multi-bi-bistand, og fratrukket avdrag på lån.
2) Da det i 2001 forekommer både multi-bi-bistand og frivillige organisasjoner under næringslivordningene, er denne kategorien tatt ut av denne oversikten.
For en komplett oversikt over Næringslivsordningene, se tabell 9.
3) I mottakerlandet.
4) Omfatter midler til flyktninger i Norge det første oppholdsåret, samt avskriving av studielån.
5) Annet omfatter alt som ikke kanaliseres via frivillige eller multilaterale organisasjoner eller benyttes til dekning av utgifter til flyktninger første året i Norge.

Tabell 9. Bistand over Næringslivsordningene1) i 2001. (1000 NOK)

Investerings- ordningene

Parallell- finansiering

Blandede kreditter

Oppl v/eksport. og import

NORFUND

Totalt

Afrika

Angola

349

153

502

Botswana

350

350

Egypt

1 002

66

1 068

Etiopia

2 300

2 300

Kapp Verde

1 416

1 416

Kenya

770

770

Malawi

201

25 000

500

25 701

Mali

1 696

1 696

Mauritius

5 508

5 508

Mosambik

111

126

2 160

2 397

Namibia

478

2 489

2 967

Sør-Afrika

2 442

531

2 973

Tanzania

976

34 745

1 500

2 700

39 921

Uganda

242

8 866

135

9 243

Zambia

292

15 789

31

845

16 958

Zimbabwe

101

1 412

1 513

Sør for Sahara Uspesifisert

147

42 836

42 984

Afrika Uspesifisert

69

5 000

7 561

12 630

Sum Afrika

7 828

136 423

6 812

19 832

170 895

Asia

Aserbadsjan

292

292

Bangladesh

290

3 905

4 195

Bhutan

2

2

Filippinene

1 226

66

1 292

India

376

366

115

857

Indonesia

149

85

233

Kambodsja

220

8 678

8 898

Kina

5 482

650

9 990

16 122

Laos

12 621

150

12 771

Maldivene

89

89

Nepal

6 213

15 511

36

21 760

Sri Lanka

5 811

21 186

8 137

1 080

36 214

Thailand

105

109

10 764

10 978

Turkmenistan

200

200

Vietnam

75

149

224

Asia uspesifisert

36

207

243

Sum Asia

20 277

57 997

14 148

21 949

114 370

Europa

Albania

135

135

Bosnia-Herzegovina

2 133

14 450

84

2 009

18 676

Makedonia

502

780

1 281

Tidl. Jugoslavia uspes.

89

4 500

4 589

Sum Europa

2 859

14 450

863

6 509

24 681

Midtøsten

Det palestinske området

25 400

25 400

Sum Midtøsten

25 400

25 400

Latin-Amerika

Costa Rica

3

3

Dominikanske Rep.

421

213

634

Honduras

8 988

8 988

Nicaragua

1 396

18 775

1 495

21 666

Paraguay

713

713

Mellom-Amerika uspes.

990

7 511

8 501

Amerika uspesifisert

8 872

8 872

Sum Latin-Amerika

3 523

27 646

8 988

213

9 006

49 377

Sum Globalt uspesifisert

7 179

11 235

8 248

4 117

30 778

Totalt Brutto

41 665

273 151

8 988

30 284

61 413

415 502

Avdrag på lån

- 39 460

Totalt netto

376 042

  1. Næringslivsordningene omfatter kapittel 0157 samt tilbakeføring av avdrag på lån. Det har vært en omlegging av næringslivsordningene fra 2000 til 2001. Tabellen er derfor endret fra fjorårets.

Tabell 10. Netto bilateral bistand1) etter resultatområde2) og sektor 1999 - 2001. (1000 NOK)

Sosial utvikling

1999

%

2000

%

2001

%

111

Utdanning

167,2

2,3

133,5

1,7

140,0

1,8

112

Grunnutdanning

300,3

4,1

290,5

3,8

310,7

4,0

113

Videregående utd.

71,4

1,0

37,3

0,5

63,0

0,8

114

Universitets- & høyskoleutd.

152,8

2,1

185,7

2,4

186,6

2,4

121

Helse, generell

177,6

2,4

176,4

2,3

290,1

3,7

122

Primærhelse

128,3

1,8

191,9

2,5

194,4

2,5

130

Befolkningsprog. & reprod. helse

132,0

1,8

181,7

2,4

245,6

3,1

140

Vannforsyning & sanitær

227,3

3,1

214,2

2,8

173,0

2,2

161

Sysselsetting

94,1

1,3

150,5

2,0

127,4

1,6

162

Bolig

33,4

0,5

70,1

0,9

18,0

0,2

163

Andre sosiale tjenester

392,1

5,4

447,6

5,9

495,5

6,3

430.20

Grunnl sos. tjenester (Multisektor)

74,9

1,0

88,9

1,2

63,4

0,8

Sum

1951,3

26,6

2168,3

28,3

2307,8

29,4

Fred, MR og demokrati

150

Off. forvaltning og folkelig deltakelse

992,0

13,5

1235,5

16,1

1407,6

17,9

Sum

992,0

13,5

1235,5

16,1

1407,6

17,9

Økonomisk utvikling

210

Transport og lagerhold

72,7

1,0

56,8

0,7

65,4

0,8

220

Kommunikasjon

58,6

0,8

52,0

0,7

46,3

0,6

230

Energi

496,3

6,8

394,4

5,2

426,1

5,4

240

Bank og finansielle tjenester

106,3

1,5

63,4

0,8

57,0

0,7

250

Næringsliv og andre tjenester

96,1

1,3

131,8

1,7

91,1

1,2

311

Landbruk

194,8

2,7

243,2

3,2

290,7

3,7

312

Skogbruk

59,4

0,8

69,6

0,9

42,0

0,5

313

Fiske

78,3

1,1

155,0

2,0

130,8

1,7

321

Industri

123,1

1,7

53,8

0,7

60,3

0,8

322

Mineralressurser og gruvedrift

5,6

0,1

8,4

0,1

14,0

0,2

323

Bygg

0,0

0,0

0,0

0,0

1,5

0,0

331

Handel

17,3

0,2

22,8

0,3

25,3

0,3

332

Reiseliv

0,3

0,0

0,7

0,0

0,9

0,0

430

Multisektoriell innsats

143,5

2,0

148,9

1,9

196,1

2,5

510

Strukturtilpasningsprog. IBRD/IMF

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

0,0

520

Matvarehjelp/matvaresikkerhet

0,0

0,0

0,0

0,0

3,5

0,0

530

Annen generell program- og varebistand

85,0

1,2

130,0

1,7

165,5

2,1

600

Tiltak vedrørende gjeld

182,7

2,5

81,9

1,1

187,5

2,4

Sum

1719,9

23,5

1612,7

21,1

1804,0

22,9

Humanitær innsats

710

Nødhjelp matvarer

224,2

3,1

152,8

2,0

130,7

1,7

720

Annen nødhjelp/krisehjelp/flyktninger

1680,1

22,9

1637,4

21,4

1488,2

18,9

Sum

1904,3

26,0

1790,2

23,4

1619,0

20,6

Annet

410

Multisektoriell miljøinnsats

353,0

4,8

331,5

4,3

418,0

5,3

420

Multisektoriell kvinner og utvikling (WID)

73,3

1,0

70,9

0,9

82,9

1,1

998

Uallokert/uspesifisert

329,0

4,5

442,1

5,8

221,9

2,8

Sum

755,3

10,3

844,5

11,0

722,9

9,2

Total

7322,8

100,0

7651,1

100,0

7861,2

100,0

1) Bilateral bistand inkludert multi-bi bistand og fratrukket avdrag på lån.
2) Resultatområdene er definert pr St. prp. nr 1 for budsjettåret 2001

Tabell 11. Netto bilateral bistand1) fordelt på resultatområder og regioner 2001 (i 1000 NOK)

Tabellen foreligger i exel-format.

Tabell 12. Bistand1) hvor godt styresett, menneskerettigheter, folkelig deltakelse demokratisering er et mål 2000 - 2001 (1000 NOK)

2000

2001

Hovedmål

Delmål

Total

Hovedmål

Delmål

Total

Afrika

Mosambik

47 603

13 599

61 202

44 894

15 728

60 622

Sør-Afrika

29 506

7 209

36 715

32 952

13 736

46 689

Angola

29 953

17 296

47 249

19 934

26 671

46 605

Uganda

14 409

1 706

16 115

18 106

27 192

45 298

Zimbabwe

17 060

17 608

34 668

28 917

8 538

37 455

Zambia

34 256

7 315

41 571

29 236

4 963

34 199

Etiopia

21 011

6 406

27 417

17 249

8 228

25 477

Mali

7 154

9 664

16 818

15 383

10 090

25 474

Sudan

10 851

29 645

40 495

11 231

14 138

25 369

Tanzania

10 442

15 048

25 491

4 263

16 429

20 692

Malawi

9 168

422

9 590

7 764

2 243

10 007

Kenya

2 927

5 740

8 667

4 121

5 879

10 000

Kongo (Dem Rep)

4 694

4 694

1 336

8 000

9 336

Eritrea

3 683

5 037

8 719

4 282

4 452

8 734

Somalia

2 500

2 500

6 595

2 020

8 615

Andre land

49 732

22 745

72 477

24 288

14 379

38 668

Afrika Uspesifisert

42 166

65 808

107 975

49 467

53 274

102 741

Sum Afrika

337 114

225 249

562 363

320 019

235 962

555 981

Asia og Oceania

Bangladesh

17 038

11 383

28 421

18 672

14 643

33 315

Sri Lanka

18 134

4 374

22 508

28 598

3 583

32 181

Øst-Timor

8 193

500

8 693

25 259

1 900

27 159

India

22 578

9 228

31 806

17 117

6 824

23 941

Kina

16 143

6 823

22 966

15 657

5 045

20 703

Nepal

6 186

7 436

13 622

8 361

12 039

20 400

Pakistan

8 189

3 879

12 068

12 107

6 367

18 474

Indonesia

14 735

1 153

15 888

15 521

1 880

17 402

Kambodsja

9 610

6 984

16 594

9 919

7 215

17 134

Burma

10 163

479

10 642

12 792

3 061

15 853

Afghanistan

895

10 500

11 395

11 557

1 950

13 507

Andre land

24 438

17 530

41 967

24 579

11 750

36 328

Asia Uspesifisert

10 361

18 822

29 183

25 486

15 772

41 258

Sum Asia og Oceania

166 662

99 091

265 753

225 625

92 029

317 654

Midtøsten

Det Palestinske Omr.

52 717

45 685

98 402

141 171

9 550

150 721

Andre land

21 002

21 002

7 388

2 781

10 169

Midtøsten Uspesifisert

6 691

3 080

9 771

17 603

89

17 692

Sum Midtøsten

80 410

48 765

129 175

166 163

12 420

178 583

Latin-Amerika

Guatemala

48 441

6 627

55 068

67 374

6 830

74 203

Nicaragua

20 976

15 460

36 436

29 718

19 123

48 841

Colombia

23 005

11 000

34 005

37 282

982

38 263

Brasil

10 494

8 042

18 536

10 058

10 152

20 210

Andre land

39 376

20 451

59 827

48 566

24 553

73 119

Amerika Uspesifisert

15 898

7 685

23 583

22 655

21 514

44 168

Sum Latin-Amerika

158 190

69 265

227 455

215 651

83 153

298 804

Europa

Serbia og Montenegro

59 452

11 049

70 502

66 365

66 365

Tidl. Jugoslavia uspesifisert

17 817

1 990

19 807

1 429

550

1 979

Andre land og Europa uspesifisert

191 720

3 333

195 053

189 252

2 010

191 262

Sum Europa

268 989

16 373

285 362

257 045

2 560

259 606

Globalt uspesifisert

113 959

170 948

284 907

128 431

133 116

261 547

Sum bilaterale tiltak

1 125 323

629 692

1 755 014

1 312 934

559 240

1 872 175

Multilaterale bidrag 2)

1 000

1 000

Sum totalt

1 125 323

629 692

1 755 014

1 313 934

559 240

1 873 175

1) Tabellen omfatter bilateral bistand, multi-bi bistand samt multilateral bistand.
2)Omfatter generell støtte til Office of the High Commissioner for Human Rights (UNHCHR)

Tabell 13. Bistand1) hvor kvinner og likestilling er et mål2) 2000 og 2001 (1000 NOK)

2000

2001

Hovedmål

Delmål

Total

Hovedmål

Delmål

Total

Afrika

Zambia

2 485

56 486

58 971

18 600

53 765

72 365

Angola

17 910

60 309

78 219

14 985

51 171

66 156

Tanzania

1 901

43 281

45 183

1 649

54 792

56 441

Uganda

1 989

27 109

29 099

1 786

47 243

49 029

Sør-Afrika

4 866

40 864

45 730

1 951

43 840

45 792

Etiopia

5 321

27 430

32 750

6 326

30 838

37 164

Zimbabwe

17 005

23 672

40 678

10 103

26 321

36 424

Mosambik

1 112

23 463

24 575

- 62

32 051

31 989

Mali

28 942

13 201

42 144

16 224

13 630

29 854

Malawi

1 372

16 442

17 814

4 500

23 376

27 876

Sudan

16 777

15 460

32 237

8 119

9 615

17 733

Madagaskar

21 548

21 548

16 359

16 359

Kenya

4 860

3 670

8 530

10 031

4 949

14 981

Niger

3 013

168

3 181

3 864

4 936

8 800

Eritrea

1 618

3 947

5 565

811

4 745

5 556

Botswana

2 095

7 781

9 876

259

3 078

3 337

Afrika uspesifisert

53 711

44 893

98 604

35 884

52 603

88 487

Andre land

3 952

13 052

17 003

2 965

22 212

25 177

Sum Afrika

168 929

442 778

611 706

137 994

495 525

633 519

Asia og Oceania

Bangladesh

60 579

11 120

71 699

85 488

16 982

102 469

India

19 007

24 066

43 073

15 659

28 304

43 963

Nepal

6 506

7 868

14 374

11 086

21 176

32 262

Pakistan

5 420

13 088

18 508

9 264

12 645

21 910

Kambodsja

13 465

13 465

14 295

14 295

Afghanistan

1 282

667

1 949

1 780

11 221

13 001

Sri Lanka

892

22 805

23 697

1 305

9 267

10 572

Filippinene

1 134

4 981

6 115

1 158

4 562

5 720

Indonesia

66

10 391

10 458

5 200

5 200

Laos

2 723

3 410

6 133

1 773

2 568

4 341

Mongolia

679

3 240

3 919

497

3 471

3 968

Bhutan

9 409

9 409

Andre land

1 278

10 472

11 749

1 016

10 004

11 021

Asia uspesifisert

22 300

12 299

34 599

13 089

7 202

20 291

Sum Asia og Oceana

121 865

147 281

269 146

142 116

146 897

289 013

Midt-Østen

Det palestinske området

4 514

936

5 450

7 461

30 270

37 731

Andre land

1 000

5 500

6 500

6 000

6 000

Sum Midtøsten

5 514

6 436

11 950

13 461

30 270

43 731

Latin-Amerika

Guatemala

9 343

27 041

36 384

24 282

32 573

56 854

Nicaragua

8 101

17 819

25 920

11 463

23 600

35 064

Bolivia

1 422

10 115

11 537

1 763

9 042

10 805

Andre land

4 291

18 513

22 804

5 136

21 265

26 401

Latin-Amerika uspesifisert

4 796

28 262

33 058

6 006

36 646

42 652

Sum Latin-Amerika

27 954

101 749

129 703

48 650

123 126

171 776

Europa

Serbia & Montenegro

3 719

20 474

24 194

1 284

2 500

3 784

Andre land

3 565

4 054

7 619

3 598

453

4 050

Europa uspesifisert

14 675

13 801

28 476

2 841

2 841

Sum Europa

21 960

38 329

60 289

7 723

2 953

10 675

Globalt uspesifisert

23 462

44 936

68 398

22 782

59 821

82 603

Sum bilaterale tiltak

369 684

781 508

1151 192

372 726

858 592

1231 317

Multilaterale bidrag3)

16 000

16 000

18 000

18 000

Sum totalt

369 684

797 508

1167 192

372 726

876 592

1249 317

1) Tabellen omfatter bilateral bistand, multi-bi bistand samt multilateral bistand
2) Tabellen omfatter tiltak hvor kvinner er hoved- og delmål. Disse forekommer over særbevilgninger for kvinner og andre kapitler i budsjettet.
3) Generell støtte til UN Development Fund for Women (UNIFEM)

Tabell 14. Bistand1) hvor miljø er et mål2) 2000 og 2001 (1000 NOK)

2000

2001

Hovedmål

Delmål

Total

Hovedmål

Delmål

Total

Afrika

Tanzania

45 324

25 783

71 107

48 858

25 678

74 536

Angola

3 899

38 493

42 392

8 623

42 629

51 253

Uganda

1 963

19 149

21 112

2 925

41 509

44 434

Sør-Afrika

7 430

22 903

30 333

18 327

23 125

41 453

Etiopia

25 150

9 520

34 670

25 522

11 418

36 939

Mali

17 991

11 916

29 906

18 260

10 097

28 357

Madagaskar

2 299

17 475

19 774

2 133

22 801

24 934

Mosambik

7 352

23 544

30 896

1 675

18 628

20 303

Niger

2 475

379

2 854

18 473

290

18 763

Zimbabwe

10 701

11 238

21 939

11 918

6 178

18 096

Zambia

24 446

1 431

25 877

12 097

2 904

15 001

Botswana

5 080

2 692

7 773

9 535

2 675

12 210

Malawi

1 599

711

2 310

2 896

9 215

12 111

Kenya

1 378

2 371

3 749

2 521

2 071

4 592

Sudan

5 406

5 406

3 651

3 651

Eritrea

5

4 332

4 336

254

2 458

2 712

Andre land

2 682

13 587

16 269

1 872

9 248

11 120

Afrika uspesifisert

32 143

68 865

101 007

31 377

76 830

108 207

Sum Afrika

191 918

279 795

471 712

217 265

311 406

528 670

Asia og Oceania

India

23 240

16 589

39 828

27 620

19 229

46 849

Sri Lanka

24 651

7 230

31 881

41 873

1 608

43 481

Nepal

1 709

19 871

21 579

1 553

29 899

31 453

Kina

43 681

580

44 262

24 431

1 779

26 210

Vietnam

18 255

4 229

22 484

17 623

5 673

23 296

Laos

6 118

17 956

24 074

5 805

12 771

18 576

Pakistan

9 423

4 950

14 373

8 332

3 696

12 027

Indonesia

8 665

8 665

11 364

11 364

Kambodsja

6 604

6 604

10 898

83

10 981

Bangladesh

2 851

3 073

5 923

2 275

5 175

7 449

Filippinene

2 626

4 759

7 384

2 635

4 573

7 208

Afghanistan

6 493

6 493

5 500

916

6 416

Mongolia

4 500

2 300

6 800

4 500

1 761

6 261

Bhutan

9 514

9 514

4 459

4 459

Andre land

4 021

4 021

5 998

4 000

9 998

Asia uspesifisert

63 247

1 068

64 314

32 221

2 670

34 891

Sum Asia og Oceania

219 591

98 611

318 202

202 629

98 290

300 919

Midtøsten

Det palestinske området

340

5 081

5 420

232

24 379

24 611

Andre land

4 160

1 403

5 563

5 956

5 956

Midtøsten uspesifisert

4 000

80

4 080

5 200

5 200

Sum Midtøsten

8 500

6 563

15 064

11 388

24 379

35 767

Latin-Amerika

Nicaragua

10 081

3 164

13 244

7 907

3 209

11 116

Bolivia

2 052

8 743

10 795

2 122

8 711

10 833

Brasil

5 037

3 000

8 037

5 022

5 454

10 476

Guatemala

504

6 838

7 342

147

7 597

7 744

Andre land

9 561

19 034

28 595

6 198

10 944

17 141

Latin-Amerika uspesifisert

25 504

7 522

33 026

27 826

10 549

38 375

Sum Latin-Amerika

52 739

48 301

101 040

49 221

46 464

95 685

Europa

Serbia & Montenegro

5 292

10 375

15 667

23 058

23 058

Tidl. Jugoslavia uspesifisert

6 708

6 708

3 078

3 078

Andre land og Europa uspesifisert

2 609

3 879

6 489

41 961

135

42 096

7 902

20 963

28 864

65 019

3 213

68 232

Sum Europa

118 854

59 516

178 370

186 347

107 680

294 026

599 503

513 748

1113 251

731 868

591 431

1323 299

Globalt Uspesifisert

63 145

63 145

45 121

45 121

Sum bilaterale tiltak

Multilaterale bidrag3)

662 648

513 748

1176 396

776 989

591 431

1368 420

Sum totalt

1) Tabellen omfatter bilateral bistand, multi-bi bistand samt multilateral bistand
2) Tabellen omfatter miljøstøtte over særbevilgningene for miljø samt miljøstøtte utbetalt over andre kapitler i budsjettet.
3) Generell støtte til GEF og Montrealprotokollen.

Tabell 15. Bistand1) hvor en eller flere hovedgrupper er spesifisert i 2001 (1000 NOK)

Barn

Flyktninger

Kvinner

Urfolk

Funksjons-hemmede

Afrika

Algerie

1 098

18 969

Angola

60 448

66 611

52 520

10 000

Benin

5

78

Botswana

369

2 675

126

Burkina Faso

2 325

78

2 321

Burundi

4 018

34 265

575

Djibouti

5

78

Egypt

23

389

1 038

Elfenbenskysten

1 088

1 088

Eritrea

1 271

11 532

3 193

195

3 443

Etiopia

47 175

14 813

33 313

2 335

Gambia

9

155

Ghana

649

78

644

443

Guinea

4 667

19 684

Kamerun

1 621

2 453

1 736

620

Kenya

12 236

4 571

15 109

339

Kongo

68

1 166

Kongo (Dem Rep)

6 699

10 251

4 314

Lesotho

1 170

1 202

Liberia

2 983

1 733

Madagaskar

8 976

265

Malawi

5 809

14 990

659

Mali

540

1 098

19 235

Marokko

36

752

Mauretania

642

Mosambik

27 466

916

30 707

38 598

Namibia

4 385

233

25

158

Niger

1 509

155

9 406

Nigeria

5 509

1 399

428

Rwanda

3 358

933

2 455

212

Senegal

400

400

400

Sierra Leone

13 754

51 338

1 272

500

Somalia

13 190

71 714

3 620

6 467

Sudan

24 170

22 587

3 424

1 396

Swaziland

570

339

Sør-Afrika

32 743

371

26 686

12 027

4 547

Tanzania

6 624

33

21 961

1 202

Tchad

30

174

Tunisia

215

78

Uganda

23 147

7 114

36 092

932

8 206

Zambia

65 912

339

64 848

100

Zimbabwe

26 771

254

32 562

4 273

2 291

Afrika Uspesifisert

73 473

69 440

53 353

5 704

5 060

Sum Afrika

484 570

416 701

439 630

26 639

87 471

Asia

Afghanistan

42 185

192 118

14 233

2 263

Armenia

2 385

11 072

Aserbajdsjan

1 147

12 090

828

Bangladesh

91 007

1 555

104 968

788

4 136

Bhutan

9

155

881

Burma

27

9 061

80

12

Filippinene

4 033

908

4 556

3 173

Georgia

2 339

12 168

280

India

45 555

5 599

47 079

29 114

1 541

Indonesia

1 000

6 033

1 312

Kambodsja

16 146

8 845

5 800

2 139

Kasakhstan

369

6 505

Kina

7 086

1 011

3 187

478

6 410

Kirgisistan

248

4 276

Laos

5 514

1 932

4 301

Malaysia

2 350

729

729

Maldivene

5

78

Mongolia

10 014

31 174

5 266

Nepal

40 138

6 221

25 311

13 607

5 524

Nord-Korea

Pakistan

8 176

12 904

19 343

6 120

863

Sri Lanka

6 418

21 943

2 434

500

1 690

Tadsjikistan

81

1 856

Thailand

Turkmenistan

5

143

Usbekistan

234

4 608

Vietnam

10 297

622

4 042

220

73

Øst-Timor

2 181

2 921

2 585

Asia Uspesifisert

14 617

25 000

8 268

7 304

397

Sum Asia

311 215

381 213

250 092

65 313

29 091

Midtøsten

Irak

12 657

49 785

Iran

1 229

33 040

2 096

Jordan

9

678

Libanon

275

15 713

Det palestinske området

33 306

16 166

34 719

5 800

Saudi Arabia

5

13

Syria

158

5 085

Yemen

9

155

Midtøsten uspesifisert

83

Sum Midtøsten

47 647

120 717

34 719

7 897

Latin-Amerika

Argentina

125

125

Barbados

Belize

Bolivia

13 091

12 986

12 648

352

Brasil

7 104

233

6 659

15 884

Chile

878

101

2 002

Colombia

1 309

20 380

962

2 800

Costa Rica

538

Cuba

170

33

456

348

Dominikanske Rep

296

Ecuador

17 416

12 584

El Salvador

2 331

47

3 878

339

Guatemala

28 649

19 651

37 029

47 187

1 644

Haiti

2 050

752

Honduras

3 640

3 550

4 052

Jamaica

359

903

Mexico

2 229

2 300

324

Nicaragua

45 495

44 375

5 526

3 876

Paraguay

1 360

3 840

281

Peru

3 911

5 458

5 696

3 976

Uruguay

114

Venezuela

5

30

Amerika Uspesifisert

11 534

1 576

28 813

9 901

779

Sum Latin-Amerika

121 826

49 534

165 650

121 293

8 637

Europa

Albania

7 135

10 961

1 500

Bosnia-Herzegovina

6 254

77 654

500

850

Kroatia

4 065

86 616

750

Makedonia(Fyrom)

3 028

16 888

2 100

Moldova

1 822

2 954

Serbia & Montenegro

36 318

83 529

1 284

Slovenia

5

78

Tyrkia

329

24 766

157

Europa uspesifisert

4 700

15 613

5 860

Sum Europa

63 655

319 060

12 152

850

Oceania

Fiji-Øyene

174

174

Kiribati

9

155

Papua Ny-Guinea

1 244

1 244

Sum Oceania

183

155

1 418

1 244

Globalt Uspesifisert

92 993

28 539

80 224

16 502

41 258

Sum Bilaterale tiltak

1 122 088

1 315 919

983 884

230 990

175 203

Multilaterale bidrag

310 000

270 000

18 000

Totalt

1 432 088

1 585 919

1 001 884

230 990

175 203

1) Bistand kan ha en eller flere hovedgrupper. Kolonnene kan derfor ikke legges sammen da et tiltak kan forekomme i flere kolonner.

Tabell 16. Oversikt over norsk personell i tjeneste i utviklingsland 1999 - 20011)

1999

2000

2001

Årsverk i alt

Årsverk kvinner

Årsverk i alt

Årsverk kvinner

Årsverk i alt

Årsverk kvinner

Eksperter 2)

12

1

6

0

4

0

- Afrika

12

1

6

0

4

0

- Asia

1

0

0

0

0

0

Fredskorpsdeltakere 3)

26

7

0

0

70

31

Junioreksperter og FN eksperter4)

67

45

55

39

50

37

- Afrika

20

13

14

10

13

9

- Asia & Oceania

16

8

12

6

10

6

- Midtøsten

1

0

2

1

2

1

- Latin-Amerika

8

6

7

5

6

5

- Europa

1

1

1

1

2

2

- Globalt Uspesifisert

22

17

20

17

17

14

Totalt

105

53

61

39

124

68

1) Omfatter ikke ansatte i utenrikstjenesten

2) Eksperter administrert av NORAD

3) Da Fredskorpset har gjennomgått en omstrukturering er tallene for 1999 og 2001 strengt tatt ikke sammenlignbare.

4)Eksperter administrert av Utenriksdepartementet

Utvalgte forkortelser

AHLC

Den internasjonale giverlandsgruppen for Det Palestinske området

ALNAP

Active Learning Network on Accountability and Performance in Humanitarian Assistance (Det internasjonale nettverket for evaluering av humanitær bistand)

ASEAN

Association of South-East Asian Nations (Organisasjonene for de sørøst-asiatiske statene)

ASG

Afghanistan Support Group (Støttegruppen for Afghanistan)

AU

Den afrikanske union (omdannes formelt fra OAU i 2002)

CDC

Commonwealth Development Corporation (UK)

CMI

Chr. Michelsens Institutt

DAC

Development Assistance Committee (OECDs Utviklingskomité)

DFID

Department for International Development, UK Government

EAC

East-African Community (Det østafrikanske fellesskap)

ECOSOC

FNs økonomiske og sosiale råd

ECOWAS

The Economic Community of West African States (Det økonomiske fellesskapet for Vest-Afrika)

GAVI

Global Alliance for Vaccines and Immunization (Det globale vaksineinitiativet)

GFATM

Det globale fond for bekjempelse av AIDS, tuberkulose og malaria

HIPC

Heavily Indebted Poor Country Debt Initiative (Gjeldsinitiativet for særlig gjeldstyngende fattige land)

IAVI

International AIDS Vaccine Initiative (Det internasjonale AIDS-vaksineinitiativet)

IGAD

Den regionale samarbeidsorganisasjon for området Afrikas Horn

ILO

Verdens arbeidsorganisasjon

IMF

Det internasjonale valutafond

IPS

Inter Press Service (Den tredje verdens nyhetsbyrå)

ITC

Det internasjonale handelssenter

LO

Landsorganisasjonen

LTTE

De tamilske tigrenes organisasjon

MUL

Minst utviklede land

NEPAD

The New Partnership for Africa’s Development (Det nye partnerskap for Afrikas utvikling)

NHO

Næringslivets hovedorganisasjon

NORAD

Direktoratet for utviklingssamarbeid

NORFUND

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland

NUFU

Det norske universitets- og høgskolerådets utvalg for utviklingsrelatert forskning og utdanning

OAU

Organization of African Unity (Organisasjonen for afrikanske stater)

OCHA

FNs kontor for koordinering av humanitær bistand

OECD

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling

OSSE

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa

PA

Palestinian Authority (De palestinske selvstyremyndigheter)

PRSP

Poverty Reduction Strategy Paper (nasjonale fattigdomsstrategier)

SADC

Southern African Development Community (regional samarbeidsorganisasjon i det sørlige Afrika)

SAARC

South Asian Association for Regional Cooperation (regional samarbeidsorganisasjon i Sør-Asia)

TI

Transparency International

UNAIDS

FNs spesielle organ for bekjempelse av HIV/AIDS

UNCTAD

FNs organisasjon for handel og utvikling

UNDP

FNs utviklingsprogram

UNEP

FNs miljøprogram

UNESCO

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur

UNHCHR

FNs høykommissær for menneskerettigheter

UNHCR

FNs høykommissær for flyktninger

UNICEF

FNs barnefond

UNIFEM

FNs utviklingsfond for kvinner

UNMEE

FNs fredsbevarende operasjon i Etiopia og Eritrea

WFP

Verdens matvareprogram

VEDLEGG