Norsk medvirkning til opphugging av russiske atomubåter

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Norsk medvirkning til opphugging av russiske atomubåter

Norske myndigheter undertegnet 30. juni 2003 kontrakter om finansiering av opphugging av to utrangerte atomubåter fra Nordflåten. Opphuggingen ble gjennomført av Nerpa-verftet på Kola og Zvjozdotsjka-verftet i Severodvinsk utenfor Arkhangelsk. Opphuggingen er nå avsluttet.

Prosjektet er evaluert av Utenriksdepartementet i samarbeid med Statens strålevern. Det britiske konsulentselskapet Enviros Consulting har på oppdrag fra Utenriksdepartementet gjennomført en miljøkonsekvensvurdering av prosjektet. Ytterligere norsk bistand til opphugging av atomubåter vil bli drøftet i den norsk-russiske kommisjon for atomsikkerhet, som møtes i Arkhangelsk 28. juni – 1. juli 2004.

* * *

Av de drøyt 250 atomubåter Russland har bygget er nå 193 fartøyer tatt ut av tjeneste. Blant disse er 117 fartøyer fra Nordflåten, hvorav det gjenstår å hugge opp 57. Mer enn halvparten av disse atomubåtene har fremdeles reaktorbrensel om bord. Mange av ubåtene er i dårlig forfatning.

Norge har siden 1995 bevilget drøyt 950 mill. kroner til ulike atomsikkerhetstiltak i Russland. Blant de gjennomførte tiltak er også oppgradering av anlegg for håndtering av radioaktivt avfall fra atomubåter og spesialjernbanevogner for transport av brukt reaktorbrensel til mottaksanlegg.

Kontraktene om norsk finansiering av to utrangerte atomubåter fra den russiske nordflåten er det hittil største norsk-russiske atomsikkerhetprosjektet. Kontraktene har en kostnadsramme på henholdsvis 5,0 mill. euro og 5,2 mill. euro. Ubåtene var av Victor II-klassen, bygget i Leningrad i 1976 og 1978.

Gjennomføringen

Ved kontraktsundertegning var ubåtene allerede slept til verftene fra Gremikha-basen på Kola-kysten.

Opphuggingen tok til i august 2003. Reaktorbrenselet ble tatt ut og transportert til mottaksanlegget i Majak i januar 2004 (fra Nerpa) og februar 2004 (fra Zvjozdotsjka). Opphuggingsarbeidet ble avsluttet i april 2004. Reaktorseksjonene (uten brensel) fra begge fartøyene ble separert fra skroget og, forseglet. Den ene reaktorseksjonen er transportert til lagring i Saida-bukta vest for Murmansk, mens den andre vil bli slept med det første.

Opphuggingsprosessens ulike faser ble inspisert av fagpersonell fra norsk side for å fastslå at arbeidet var utført på en forsvarlig måte og i henhold til kontraktene. Delutbetalinger ble foretatt på grunnlag av inspeksjonsrapporter.

Evaluering

Prosjektet ble gjennomført innenfor oppsatt tidsramme og budsjett. Arbeidet ble utført som forutsatt i kontraktene og uten uforutsette hendelser eller ulykker. Basert på tilgjengelig materiale samt gjentatte besøk på verftene er det ikke avdekket forhold som tyder på at huggeprosessen har hatt negative konsekvenser for miljøet.

Norske myndigheters egen evaluering og miljøkonsekvensvurderingen fra det britiske konsulentselskapet Enviros konkluderer med at prosjektets målsetting er oppnådd:

·
  • Opphuggingen av skrogene, behandling av det radioaktive avfall i fartøyene og sikring og borttransport av reaktorbrenselet har bidratt til å redusere risikoen for radioaktiv forurensing av miljøet i Nordvest-Russland. Enviros slår fast i sin utredning at ”null-alternativet” (la fartøyene fortsatt ligge) ville ført til fortsatt risiko for vesentlige utslipp av radioaktivitet til miljøet på lang sikt.
  • ·
  • Flytting av reaktorbrenselet fra fartøy til mottaksanlegget i Majak er et viktig bidrag i arbeidet med sikre spaltbart materiale. Ubåtprosjektet er dermed også et vesentlig bidrag til G8-landenes globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale.

Vårt samarbeid med verftene og russiske myndigheter fungerte godt.

Inspeksjonsordningen fungerte etter hensikten. Det ble ikke avdekket forhold som gjorde det nødvendig å holde tilbake delutbetalinger, med unntak av ett tilfelle som ble løst så snart verftet la fram etterspurt informasjon.

Det var ikke vesentlige problemer knyttet til adgang til verftsområdene for de norske inspektørene. Imidlertid vil klarere ansvarsforhold og bedre rutiner på russisk side kunne bidra til færre problemer knyttet til visum.

Ved Nerpa-verftet ble inspektørenes anledning til å kontrollere anleggene for utlasting av det brukte kjernebrensel begrenset fordi arbeidet foregikk på militært område. Slike begrensninger ble ikke gjort gjeldende ved Zvjozdotsjka-verftet. Ved eventuelle senere prosjekter av samme type vil slike forhold bli tillagt avgjørende vekt i valg av verft.

Det er rom for forbedringer når det gjelder tilgang til dokumentasjon og informasjon. Dokumentasjonen mottatt fra russisk side for Enviros’ miljøkonsekvensvurdering var relativt begrenset, og vurderingene og konklusjonene må sees i lys av dette.

Tiltakshavers egen miljøkonsekvensutredning inneholder sensitiv informasjon om ubåtenes konstruksjon, reaktor og brensel og ble frigitt til norske myndigheter etter press og uten enkelte kapitler. Det arbeidet derfor internasjonalt og bilateralt med å finne fram til ordninger som ivaretar begge parters interesser.

Atomubåter inneholder betydelige mengder ikke-radioaktivt miljøfarlig avfall. Den norske inspektørgruppen omfattet derfor eksperter på denne typen avfall. Disse konkluderte med at verftenes behandling av dette avfallet kan forbedres. De pekte også på at det på dette feltet er behov for større grad av åpenhet og mer detaljert informasjon.

Opphugging av samme type fartøyer forenklet inspektørenes arbeid. Det ga også anledning til sammenligning av de to involverte verftene, deres infrastruktur, organisering og arbeidskultur.