9 Politiet og rettsvesenet

9.1 Innledning

9.1.1 Om dette kapittelet

I dette kapittelet er fokuset rettet mot politiets og rettsvesenets forhold til vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Med rettsvesenet menes både politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Mens hjelpeapparatet og behandlingsapparatet fokuserer på hjelp, støtte, behandling og heling, fokuserer rettsapparatet på kontroll og straff. De problemstillingene som skal behandles i dette kapittelet skiller seg derfor markert fra de to foregående. I dette kapittelet vil man finne en gjennomgang av de problemstillinger som er særlig aktuelle i forhold til politiets og rettsvesenets behandling av saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Fordi det er forholdsvis ulike problemstillinger som reiser seg i forhold til kvinner som utsettes for vold og barn som blir eksponert for vold mot mødrene, er spørsmålene knyttet til barn samlet i et eget underavsnitt (9.6).

Når betegnelsen «vold» brukes i dette kapittelet, siktes det til alle elementer i et mishandlingsforhold som i dag er belagt med straff. Disse ble nærmere beskrevet i kapittel 3 (pkt. 3.4.5). Begrepet «vold» brukes altså her som en samlebetegnelse på den straffbare fysiske volden, truslene, samt den seksuelle volden som forekommer i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

9.1.2 En ny straffebestemmelse

En kvinne som har levd i et mishandlingsforhold har ofte vært utsatt for mange typer overgrep. I tillegg til at hun har vært utsatt for handlinger som er straffbare, har hun ofte vært utsatt for overgrep som ikke er straffbare, for eksempel at mannen har fjernet telefonen og nektet henne å ringe, forbudt kvinnen å treffe slektninger, tatt fra henne nøklene eller til stadighet omtalt kvinnen nedlatende.

Selv om denne type handlinger som regel ikke fanges opp av dagens straffebestemmelser, er de ledd i den mishandlingen kvinnen er utsatt for. I norsk rett har vi ingen lovbestemmelse som fanger opp psykisk vold, i motsetning til endel andre land som har valgt å inkludere en slik bestemmelse i sin straffelovgivning.

Slik utvalget ser det, er det en mangel at norsk rett ikke fanger opp den psykiske volden/terroren som voldsutsatte kvinner i mange tilfeller utsettes for. Det er også et problem at dagens straffebud ikke fanger opp trusler om de minst alvorlige legemskrenkelsene (straffelovens § 228 første ledd), disse oppleves som alvorlige for de kvinnene som utsettes og er en del av mishandlingen.

En annen mangel ved norsk straffelovgivning er at dagens strafferegler ikke fanger opp kompleksiteten i saker om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. For en kvinne som utsettes for vold behøver det ikke å være det enkelte voldslovbrudd som gjør kvinnen særlig utsatt. Det er summen av voldslovbrudd – det at hun hele tiden lever under trusselen om voldsbruk – som kjennetegner vold mot kvinner i nære relasjoner. Slik utvalget ser det, er det viktig at rettsapparatet ikke ser på volden og truslene som enkeltstående handlinger, men at helheten i mishandlingen fanges opp.

Både for å fange opp det helhetlige i mishandlingen og for å fange opp de handlingene som er en del av mishandlingen, men som i dag ikke er straffbare, kan det være aktuelt å innføre en ny straffebestemmelse som retter seg spesielt mot vold mot kvinner i nære relasjoner. En slik bestemmelse ble innført i Sverige 1. juli 1998. Bestemmelsen som rammer «grov kvinnofridskrenkning» rammer den som: « … begår brottsliga gärningar enligt 3, 4 eller 6 kap. mot en närstående eller tidigare närstående person, döms, om var och en av gärningarna utgjort led i en upprepad kränkning av personens integritet och gärningarna varit ägnade att allvarligt skada personens självkänsla …» (Brottsbalken 4. kapittel § 4a)

Det svenske kriminalitetsforebyggende rådet (BRÅ) har i en rapport fra 2001 ( Grov kvinnofridskränkning. En kartläggning . BRÅ-rapport 2000: 11) vurdert de foreløpige effektene av bestemmelsen om grov kvinnofridskrenkning. Av rapporten fremgår det at det i perioden fra vedtakelsen 1. juli 1998 til og med 31. desember 1999 ble anmeldt drøyt 1000 grove kvinnofridsbrott. Det ble tatt ut tiltale i omtrent 10 prosent av disse sakene. I tillegg ble det i 10 prosent av sakene tatt ut tiltale for noe annet enn grov kvinnofridskrenkning, stort sett dreide dette seg om at det ble tatt ut tiltale for vold/mishandling. Det var ca. 40 prosent av de anmeldte tilfellene av grov kvinnofridskrenkning som ble henlagt. Den vanligste henleggelsesgrunnen var at «brottet inte kunde styrkas», som på norsk ville være «etter bevisets stilling». Påtalemyndigheten fortalte at det var like vanskelig å bevise grovt kvinnofridsbrott som å bevise mishandling i hjemmet. Ca. 40 prosent av de anmeldte tilfellene var fremdeles under utredning hos politiet da BRÅ-rapporten avsluttet sin materialinnsamling i desember 1999. I nærmere 90 prosent av de tilfellene av grovt kvinnofridsbrott som ble anmeldt, dreide det seg om mishandling eller trusler. I 80 prosent av dommene ble det idømt ubetinget fengsel. Den gjennomsnittlige fengselsstraffen var i overkant av 14 måneder. Før lovendringen ga vold/mishandling av nærstående kvinne i gjennomsnitt 7,5 måneders fengsel.

Erfaringene med loven er med andre ord blandet i Sverige. De har ikke oppnådd at de mindre alvorlige voldstilfellene anmeldes og pådømmes hyppigere enn før. Det er i tillegg bevisproblemer i denne type saker, på samme måte som det er bevisproblemer i saker om vold mot kvinner generelt. Det er ingen grunn til å tro at bevisproblemer rundt en slik bestemmelse vil bli mindre i Norge. Generelt vil det være vanskelig å føre bevis for psykisk vold.

Slik utvalget ser det, kan imidlertid ikke bevisproblemer alene være nok til ikke å innføre en ny straffebestemmelse. Problemer med å skaffe tilstrekkelig bevis er tilstede ved en rekke andre lovbrudd, for eksempel ved økonomisk kriminalitet, miljøkriminalitet og sedelighetskriminalitet. Det er ingen som for alvor har hevdet at slike handlinger ikke skal være straffbare fordi de er vanskelige å bevise.

Innføringen av den nye straffebestemmelsen i Sverige har videre ført til at vold mot kvinner blir straffet strengere enn tidligere. At straffene er strengere er i stor grad et utslag av at bestemmelsen om kvinnofridsbrott brukes i konkurrens (sammen) med bestemmelsen om vold (misshandel). Dette betyr at mennene nå blir dømt både for vold og for grovt kvinnofridsbrott – tidligere ble de bare dømt for vold. Strafferammen for vold er fengsel i inntil to år, mens straffen for grovt kvinnofridsbrott er fengsel fra 6 måneder til 6 år. For kvinnofridsbrott er det altså en minstestraff på 6 måneder, noe som høyst sannsynlig er årsaken til at straffene gikk opp da bestemmelsen ble innført.

Dersom en tilsvarende bestemmelse ble innført i Norge, ville en sannsynlig konsekvens kunne bli en straffeskjerpelse i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. En viss økning av straffenivået i denne type saker er etter utvalgets skjønn ønskelig, jf. nedenfor pkt. 9.5.5. I tillegg er det slik at man i norsk rett har mindre tradisjon for å ha minstestraffer enn det man har i Sverige. En eventuell ny straffebestemmelse behøver ikke å inneholde en minstestraff, dette vil redusere faren for en kraftig straffeskjerpelse. Selv om BRÅs rapport viser at erfaringene med bestemmelsen om grovt kvinnofridsbrott er blandede, presiseres det i BRÅ-evalueringen at bestemmelsen har vært i kraft i alt for kort tid til at det er grunnlag for å felle noen dom over i hvilken grad bestemmelsen er «vellykket».

Noe som i liten grad berøres i BRÅs rapport er om innføringen av den nye straffebestemmelsen kan ha hatt andre effekter enn de rent rettslige (anmeldelser, dommer osv.). Slik utvalget ser det, er de forebyggende, normative og symbolske effektene av en ny straffebestemmelse om vold mot kvinner i nære relasjoner svært viktige. En ny straffebestemmelse vil signalisere til allmennheten generelt, og til voldsutøvende menn spesielt, at vold mot kvinner blir tatt på alvor. Bestemmelsen vil sette en standard for sosialt liv, og straffetrusselen vil ha en forebyggende eller preventiv effekt.

Foruten Sverige, er det en rekke andre land som har lovgivning som retter seg mot vold i nære relasjoner. Disse bestemmelsene er utformet noe ulikt, men har det til felles at de retter seg spesifikt mot vold i nære relasjoner. I Belgia, Frankrike, Portugal og Spania finnes det bestemmelser om at det er et straffeskjerpende moment dersom vold er utøvd i parforhold. USA har siden 1994 hatt en egen Violence against women act. I tillegg er det noen andre land som har regler om vold mot kvinner på det sivilrettslige området. For eksempel har New Zealand en bestemmelse som regulerer fars samvær med barn i saker der far utøver vold mot mor. Det er også flere andre land som er i en prosess i forhold til å vedta lover om vold mot kvinner (Kelly 2001).

I tillegg til de argumentene som er nevnt ovenfor, er Norges internasjonale forpliktelser et argument for å innføre en slik straffebestemmelse. At vold mot kvinner er et brudd på kvinners menneskerettigheter, er blant annet slått fast i The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women (CEDAW) fra 1979. Norge rapporterer jevnlig til The Committee on the Elimination of Discrimination against Women, jf. kapittel 2 (pkt. 2.3.1). I sin vurdering av Norges 5. og 6. rapport ba CEDAW-komitéen Norge om å intensivere arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner. Selv om komitéen ikke kom med et direkte pålegg om å lage en straffebestemmelse lik den svenske, kom komitéen med en oppfordring om å vurdere å innføre ytterligere straffebestemmelser for å forhindre vold mot kvinner, noe som etter utvalgets skjønn trekker i retning av å innføre en ny straffebestemmelse.

Det er utvalgets oppfatning at dagens straffebestemmelser ikke i tilstrekkelig grad fanger opp denne type vold. Dagens straffebestemmelser omfatter heller ikke psykisk vold, noe som ofte er en integrert del av et mønster i menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget mener at voldsutsatte kvinner trenger sterkere rettsvern, og på bakgrunn av disse hensyn anbefaler utvalget at det innføres en egen straffebestemmelse i Norge som omhandler vold i nære relasjoner, etter svensk mønster. Selv om det ikke har vært mulig for utvalget å utrede en ny straffebestemmelse fullt ut, er det utvalgets oppfatning at en slik straffebestemmelse, i tillegg til å styrke voldsutsatte kvinners stilling, også vil kunne ha en viktig normativ og preventiv effekt. Det vil kunne være et effektivt virkemiddel for å øke voldsutsatte kvinners rettsbeskyttelse, og synliggjøre og bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget presiserer at en slik bestemmelse skal brukes sammen med (i konkurrens med) dagens straffebestemmelser.

9.1.2.1 Utvalgets anbefaling

Utvalget anbefaler at det innføres en ny straffebestemmelse som rammer vold mot kvinner i nære relasjoner. Bestemmelsen bør utformes slik at den fanger opp kompleksiteten i denne type vold, og den bør også ramme psykisk vold. Utvalget ber Regjeringen foreta en utredning med sikte på å konkretisere den foreslåtte lovendringen.

9.1.3 Rettsapparatets håndtering av vold mot kvinner i nære relasjoner

Som det fremgår flere steder i denne utredningen, er den forskningsbaserte kunnskapen om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner begrenset. Dette er også tilfellet i forhold til kunnskapen om rettsapparatets møte med kvinner som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Dagens kunnskap om voldsutsatte kvinners opplevelse av møtet med politiet og påtalemyndigheten er begrenset. Det finnes også svært lite kunnskap om hvor mange tilfeller av vold mot kvinner i nære relasjoner som kommer til politiets kunnskap. Verken i politiets statistikk eller i kriminalstatistikken er saker om vold i nære relasjoner skilt ut. Statistikken gir ikke opplysninger om relasjonen mellom offer og gjerningsmann, den gir heller ikke informasjon om offerets og gjerningsmannens kjønn.

Det finnes imidlertid noen forskningsrapporter som berører deler av dette temaet. I tillegg har både Bergen politikammer og Oslo politikammer foretatt gjennomganger av sine saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Selv om disse gjennomgangene ikke er landsrepresentative, gir de viktig kunnskap om temaet. Riksadvokaten nedsatte i 1999 en arbeidsgruppe under ledelse av Monica Hansen Nylund som fikk i oppdrag å undersøke politiets behandling av voldtektssaker. Gruppen som la frem sin rapport i juni 2000 avdekket at det var betydelige mangler ved politiets og påtalemyndighetens arbeid med slike saker.

I tillegg har landets krisesentre, voldtektssentre og deler av hjelpeapparatet betydelig erfaringsbasert kunnskap om rettsapparatets behandling av denne type saker. Man står imidlertid igjen med en del mangler i kunnskapen om rettsapparatets behandling av vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Disse hullene er i særlig grad knyttet til omfang og antall. Det finnes ikke sikre landsomfattende tall for hvor mange saker om vold mot kvinner som blir anmeldt til politiet, heller ikke sikker kunnskap om hvor mange av de anmeldte sakene som blir henlagt vs. ender med tiltale og dom. Kunnskapen om straffe- og erstatningsnivået er også begrenset. Fordi den forskningsbaserte kunnskapen er mangelfull, har utvalget dels gjort sine egne (begrensede) undersøkelser, og dels basert seg på utvalgsmedlemmenes erfaringer fra sine fagfelt.

Utvalget vil påpeke at det er behov for forskning på politiets og rettsapparatets arbeid med saker om vold mot kvinner i nære relasjoner, og anbefaler at det igangsettes slik forskning. Det bør også fokuseres på politiets og rettsapparatets ivaretakelse av barn som eksponeres for vold i nære relasjoner. I tillegg til at det bør igangsettes forskning på disse områdene, anbefaler utvalget evaluering av tiltak som settes i verk for å bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner, for eksempel ordningene med voldsalarm og besøksforbud.

9.2 Politiet

9.2.1 Antall saker som kommer til politiets kunnskap

Fordi politiets datasystem per i dag ikke gjør det mulig å registrere relasjonen mellom offer og gjerningsmann eller fornærmedes kjønn, blir ikke disse opplysningene registrert av politiet. Dette innebærer at det ikke finnes noen oversikt over hvor mange saker om vold mot kvinner i nære relasjoner som politiet behandler årlig.

Dersom det skal gjøres noen anslag, kan man ta utgangpunkt i Bergen politidistrikt. I 1998 ble det anmeldt ca. 130 tilfeller av det de klassifiserer som familievold til Bergen politidistrikt (En utredning om bekjempelse av familievold i Bergen politidistrikt 1999). Samme år ble det ferdig etterforsket i alt 1322 tilfeller av voldskriminalitet ved Bergen politidistrikt (Kriminalstatistikk 1998, tabell 9). De anmeldte tilfellene av «familievold» utgjorde altså i underkant av 10 % av alle de ferdig etterforskede voldsforbrytelsene. Ifølge muntlige opplysninger fra Bergen politidistrikt til Kvinnevoldsutvalget i desember 2001, ble det i 2001 anmeldt 280 forhold. Økningen var ifølge politiets opplysninger sannsynligvis resultat av økt innsats fra politiet under Familievoldsprosjektet som ble gjennomført i perioden 1999–2002.

I år 2001 ble det ferdig etterforsket i alt 23510 saker om voldskriminalitet i landet totalt. Dersom man tar utgangspunkt i de mest konservative tallene fra Bergen politidistrikt (10 % som var tallet i 1998), betyr det at ca. 2300 saker om vold i nære relasjoner ble anmeldt til og etterforsket av politiet i 2001. Selv om tallet er svært upresist, kan det gi en pekepinn på omfanget av saker om vold i nære relasjoner som på landsbasis anmeldes til og behandles av politiet hvert år. Sammenliknet med det antallet kvinner som man på landbasis antar blir utsatt for vold i nære relasjoner, jf. kapittel 4 (pkt. 4.3.8), ser man at forskjellene eller mørketallene er store. De aller fleste kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner anmelder ikke forholdet til politiet.

Det kan være en rekke årsaker til at kvinner velger å ikke anmelde til politiet når de er utsatt for vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner. I mange tilfeller er årsaken at kvinnen ønsker å fortsette samlivet med mannen, og dermed ikke ønsker at han blir straffet. I andre tilfeller kan det være at kvinnen er redd for represalier fra mannen. I atter andre tilfeller kan det være at kvinnen tror at mannen har rett til å utsette henne for vold. I noen forhold overbeviser voldsutøveren kvinnen om at det egentlig er hun som er skyld i volden, for eksempel ved at det er hun som provoserer ham (jf. kapittel 5). Redsel for ikke å bli trodd av politiet eller å møte negative holdninger når de anmelder, kan også være en grunn til at kvinner velger å ikke anmelde. Selv om det neppe er noe selvstendig mål at absolutt alle tilfeller av vold i nære relasjoner skal anmeldes til og etterforskes av politiet, er det fra samfunnets side ønskelig at flere tilfeller av vold i familien blir anmeldt og dermed avdekket. Bedre rutiner for behandling av denne type saker i politi, påtalemyndighet og domstoler er en faktor som kan bevirke at flere kvinner velger å anmelde vold i nære relasjoner, slik også erfaringer fra Bergen politidistrikt viste.

9.2.2 Politiets ansvar og forpliktelser

Vold mot kvinner skiller seg fra andre voldssaker på flere måter. Som tidligere påpekt, er det slik at offer og gjerningsmann står eller har stått i en nær følelsesmessig relasjon til hverandre, noe som gjør at kvinnen i en del tilfeller ikke ønsker å anmelde det som har skjedd. I tillegg har volden i de aller fleste tilfellene skjedd uten at det har vært vitner til stede. Disse forholdene er med på å stille særlige krav til politiets arbeid med saker om vold mot kvinner, både når det gjelder den tekniske og taktiske etterforskningen, samt når det gjelder oppfølgingen av saken – og da særlig oppfølgingen av den voldsutsatte kvinnen. Politiets ansvar og forpliktelser kan konkretiseres i følgende tre punkter:

1. Ivaretakelse av den voldsutsatte kvinnen . Uavhengig av om en kvinne velger å anmelde eller vitne i en eventuell straffesak, er det viktig at politiet møter kvinnen på en måte som skaper trygghet og tillit. Det er også politiets oppgave å sette kvinnen i kontakt med andre deler av hjelpeapparatet.

2. Etterforskning . Politiet skal gjennomføre en effektiv taktisk og teknisk etterforskning. I noen tilfeller vil en voldsutsatt kvinne velge å benytte seg av sin rett etter straffeprosessloven § 122 til å nekte å avgi forklaring i en eventuell straffesak. Av denne grunn må etterforskningen gjøres så grundig at saken kan bringes for retten uten at kvinnen vitner.

3. Forebygge ny vold . Det er en sentral oppgave for politiet å hindre at voldsutsatte kvinner utsettes for ytterligere vold. En grundig vurdering av risiko i det konkrete tilfelle vil stå sentralt i dette arbeidet.

9.2.3 Møtet med fornærmede/offeret

Det er av stor betydning at politiet møter den voldsutsatte kvinnen på en måte som gjør at hun ikke føler kontakten med strafferettsapparatet som et nytt overgrep. En slik følelse kan oppstå når hun blir mistrodd, selv må dokumentere det hun har vært utsatt for eller legitimere den hjelpen hun trenger.

Det er flere grunner til at måten politiet møter voldsutsatte kvinner på er viktig. For det første er det fundamentalt for den enkelte kvinne at hun føler hun blir tatt på alvor av politiet. Dette kan være avgjørende for at kvinnen får styrke til å oppsøke hjelpeapparatet eller til å bryte ut av voldsrelasjonen. Dersom politiet møter en voldsutsatt kvinne med at volden er en privat sak, kan dette føre til at kvinnen blir værende i det voldelige samlivet. Hvordan politiet møter voldsutsatte kvinner, er altså avgjørende for at politiet skal være i stand til å forebygge ny vold. I tillegg er det første møtet svært viktig for en eventuell straffesak. Dersom politiet er mistroisk eller avvisende i det første møtet, øker sannsynligheten for at kvinnen velger å ikke anmelde, og for at hun ikke ønsker å delta i en eventuell straffesak.

I sin hovedoppgave om Politiets forhold til kvinnemishandling (1989) skriver kriminolog Vibeke Lund at mange av de konstablene hun intervjuet i sin undersøkelse opplevde seg selv som «hjelpeløse» i saker om kvinnemishandling. Et tilsvarende funn gjør den svenske sosiologen Magnus Lundberg i sin doktorgrad om politiets møte med saker om kvinnemishandling Vilja med forhinder (2001). Selv om politiets vegring mot å behandle saker om vold mot kvinner ikke nødvendigvis kan tas som uttrykk for arroganse eller manglende interesse, er resultatet av vegringen at de mishandlede kvinnene føler at de ikke blir trodd, at behandlingen av straffesaken forvanskes fordi kvinnen ikke ønsker å delta, samt at det blir langt vanskeligere å forebygge ny vold.

I de tilfellene der kvinnen selv anmelder volden, er det viktig at hun møtes med tillit og empati slik at hun får fortalt sin historie. Det vil være en fordel om de tjenestemennene som møter de voldsutsatte kvinnene har kunnskap om håndtering av voldsofre, jf. kapittel 6 og 10. Det er under alle omstendigheter en forutsetning at de tjenestemennene som møter voldsutsatte kvinner er bevisst de spesielle problemer som kvinnemishandling reiser, og at de har gode holdninger til denne type saker. Det er viktig at alle tjenestemenn er klar over hvilke opplysninger som bør inngå i en anmeldelse, og at det på tjenestestedet foreligger tiltakskort som tjenestemennene kan bruke slik at anmeldelsene som skrives blir best mulig egnet for en senere straffesaksbehandling (jf. nedenfor punkt 9.2.9). I Politidirektoratets håndbok «Politiets behandling av familievoldssaker» er dette nærmere omtalt.

Selv om det er viktig at tjenestemennene er bevisst i forhold til alle anmeldelser fra voldsutsatte kvinner, er det noen grupper av kvinner som krever særlig oppmerksomhet ettersom de kan oppleve en rekke tilleggsbarrièrer i forhold til å fortelle om sine erfaringer. Det er særlig viktig at kvinner med minoritetsbakgrunn møtes med tillit og forståelse. I mange tilfeller er det også behov for å ha tolk tilstede når kvinnen anmelder/avgir forklaring. Det er sentralt at de tolkene som brukes av politiet er profesjonelle, slik at informasjon fra avhøret ikke kommer tilbake til det miljøet som kvinnen kommer fra. Dette kan få svært alvorlige følger for kvinnen, enten i form av ny vold eller utstøtelse fra sitt miljø. I endel tilfeller vil ikke bare tolkens uavhengighet, men også tolkens kjønn være av betydning for om kvinnen skal få fortalt sin historie. Mange kvinner vil ha lettere for å avgi forklaring dersom det er en kvinnelig tolk. Det er viktig at politiet tar disse forholdene i betraktning når de innkaller tolker, og at det utarbeides lister over profesjonelle kvinnelige tolker.

En annen gruppe kvinner som krever særlig oppmerksomhet fra politiets side, er kvinner i rus- og prostitusjonsmiljø, som har særlig stor risiko for å bli utsatt for vold, jf. kapittel 5 (pkt. 5.1.3.8). Selv om mye av volden utøves av andre enn kvinnenes samlivspartnere, vil også kvinner i disse miljøene være utsatt fra vold fra kjærester eller samlivspartnere. Som tidligere nevnt (jf. kapittel 5, pkt. 5.1.3.8). beskriver Høigård og Finstad (1986) hvordan prostituerte rusmisbrukende kvinner ofte opplever å bli svært dårlig mottatt dersom de ønsker å anmelde vold fra kunder. Denne type holdninger vil også ha betydning for hvordan politiet møter kvinner fra rus- og prostitusjonsmiljø som ønsker å anmelde vold fra en kjæreste eller samlivspartner. Det kan blant annet bidra til å skremme kvinnene fra å anmelde volden. Det er derfor viktig at politiet utarbeider rutiner slik at også kvinner fra rus- og prostitusjonsmiljø møtes på en empatisk og tillitvekkende måte, og at de dermed sikres lik tilgang til rettsapparatet som andre kvinner.

Kvinner med funksjonshemming er en gruppe som krever særlig oppmerksomhet. Overgrep mot kvinner med funksjonshemming kan være grove og pågå over lang tid. Kvinnene kan ha dårlig nettverk, og er ofte redde for å miste det nettverket de har. Derfor er terskelen ofte høy for å bryte ut av et voldelig forhold. Kvinnene opplever ikke alltid å bli trodd. Dette kan være spesielt vanskelig for kvinner med kommunikasjonsvansker. Når politiet kommer i kontakt med voldsutsatte kvinner med funksjonshemminger, er det derfor særlig viktig at politiet har gode holdninger og er bevisst på de særlige problemer som disse gruppene kan ha. I tilfeller hvor den voldsutsatte kvinnen har kommunikasjonsvansker, er det avgjørende at den som snakker med kvinnen/foretar avhøret, er oppmerksom og tar seg god tid. I noen tilfeller vil det være nødvendig å bruke tolkehjelp. Kvinner med funksjonshemming vil ha et særlig behov for å bli satt i kontakt med hjelpeapparatet, og den polititjenestemann som møter kvinnen må sørge for at hun kommer i kontakt med de delene av hjelpeapparatet hun har behov for.

For å sikre ivaretakelse av politiets oppgaver i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner, er det altså nødvendig å sikre at den enkelte voldsutsatte kvinne møtes på best mulig måte av politiet. Det er viktig for mishandlede kvinner at de får en fast kontaktperson i politiet. I tillegg til å informere om rettigheter og om sakens gang, bør vedkommende ha som oppgave å sette kvinnen i kontakt med (eventuelt fysisk følge henne til) andre offentlige instanser som kan yte hjelp. Politiet må også informere voldsutsatte kvinner om muligheten for å få oppnevnt bistandsadvokat og ordningen med fri rettshjelp. Utvalget anbefaler at det utarbeides materiell og rutiner som sikrer god ivaretakelse av voldsutsatte kvinner. Det bør blant annet utarbeides informasjonsmateriell som politiet kan gi til voldsutsatte kvinner, der ordningen med bistandsadvokat og fri rettshjelp omtales. Slikt materiell bør finnes på flere språk.

Det er sentralt at den enkelte tjenestemann som møter den voldsutsatte kvinnen, innehar tilstrekkelig kompetanse. Behandlingen av denne type saker er imidlertid også avhengig av en politiledelse som tar problemet på alvor og legger til rette for at tjenestemennene opparbeider den nødvendige kunnskap, og at denne type saker prioriteres innen etaten. For å sikre dette er man avhengig av holdnings- og kunnskapsendringer i politiet. På dette punktet har det skjedd en utvikling i politiets arbeid med vold mot kvinner de senere årene. Gjennom etableringen av familievoldskoordinatorer i de enkelte politidistrikt, har politiet søkt å ivareta behandlingen av saker om vold mot kvinner i nære relasjoner på en bedre måte (se nedenfor om dette i pkt. 9.2.8).

9.2.4 Prioritering av saker

Politiets arbeid med straffesaker er styrt av prioriteringer fra påtalemyndigheten og politiledelsen. Riksadvokaten gir gjennom årlige rundskriv til politiet retningslinjer for mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen. De sentrale prioriteringene fra Riksadvokaten er forholdsvis få og har holdt seg stabile over år. Det er med andre ord et stort rom for lokale prioriteringer ved siden av de sentrale.

Kvinnemishandling nevnes i Riksadvokatens rundskriv nr. 1/2002. Der heter det blant annet at det skal rettes særlig oppmerksomhet mot trusselutsatte kvinner. Det heter videre at politimestrene må vektlegge dette i sine lokale prioriteringer. Det foreligger også et særskilt rundskriv fra Riksadvokaten som omhandler politiets og påtalemyndighetens behandling av saker om vold mot kvinner (Rundskriv fra Riksadvokaten del II – nr. 2/1982). Fra Politidirektoratet foreligger det flere dokumenter som omhandler dette temaet (Instruks for behandling av voldssaker i nære relasjoner – Instruks av 15.04.02, og Rundskriv nr. 02/018 fra Politidirektoratet om Familievoldskoordinatorer). I tillegg er vold mot kvinner i nære relasjoner omtalt i Politidirektoratets Disponeringsskriv for 2002. Sett på bakgrunn av disse rundskrivene og instruksene, er det klart at vold mot kvinner er et prioritert område for påtalemyndigheten og den sentrale politiledelsen. Dersom denne type saker ikke prioriteres i det enkelte politidistrikt, må det altså skyldes noe annet enn mangel på sentrale retningslinjer. En slik manglende prioritering kan selvfølgelig skyldes at ledelsen i det enkelte politidistrikt ikke tar saker om vold mot kvinner tilstrekkelig på alvor. Mer sannsynlig skyldes en slik nedprioritering mangel på kompetanse eller mangel på ressurser eller en kombinasjon av disse faktorene. For å kunne sikre at de sentrale prioriteringene følges opp i det enkelte politidistrikt, er det altså nødvendig at distriktene tilføres både ressurser og kompetanse om saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

9.2.5 Innsamling av bevis og bevissikring

Bevissikring er viktig i etterforskningen av alle typer straffesaker. Det er imidlertid noen trekk ved saker om vold mot kvinner som gjør fokus på bevissikringen særlig viktig. For det første har det sentrale politiarbeidet i denne type saker tradisjonelt vært fokusert på andre forhold enn sikring av bevis: Å roe ned situasjonen, eventuelt ta med kvinnen til krisesenteret og i noen få tilfeller pågripe mannen (Lund 1989 og Lundberg 2001).

Det er selvfølgelig sentralt at politiet sørger for at volden opphører og forebygger at kvinner blir utsatt for ny vold, blant annet ved å vurdere trusselbildet. For å ivareta hensynet til en eventuell straffesak, er det imidlertid viktig at det også fokuseres på innsamling av bevis. Mange kvinner ønsker ikke å anmelde en ektefelle eller samboer for vold eller trusler; de ønsker heller ikke å delta i straffesaken, og benytter seg av sin rett etter straffeprosessloven § 122 til ikke å vitne. I en straffesak står man altså ofte uten det sentrale vitnet (fornærmede), og en pådømmelse vil være avhengig av andre bevis av tilstrekkelig kvalitet. Disse bevisene må samles inn av de polititjenestemennene som først kommer i kontakt med saken.

I mange tilfeller skjer den første kontakten ved at politiet blir kalt ut til et hjem der det kort tid i forveien er blitt utøvd vold. I slike situasjoner er det viktig at tjenestemennene som kommer på stedet fokuserer på bevissikring, slik som fotografier av åstedet, beslag av gjenstander brukt til å utøve vold, eventuelt tar med klær eller andre gjenstander som er ødelagt eller tilsølt av blod og dermed kan være av betydning for etterforskningen. Det er også viktig at fornærmede og gjerningsmannen holdes atskilt, altså at man ikke spør fornærmede hva som har skjedd før hun er i et rom der gjerningsmannen ikke er tilstede. Det bør også noteres navn/forklaring fra naboer eller andre vitner til det som har skjedd.

I tillegg til den bevissikringen som skjer på åstedet av den politipatruljen som kalles ut, er det svært viktig å fokusere på journalføringen i denne type saker. Saker om vold mot kvinner har ofte blitt ført som «OPS» (oppgjort på stedet) og er ikke blitt dokumentert ytterligere. En melding om OPS er bort i mot verdiløs i en senere straffesak. Det er derfor viktig at de tjenestemennene som har vært på åstedet skriver rapport, altså at vedkommende skriver ned hva han/hun selv observerte på åstedet, samt andre relevante opplysninger. Selv om det ikke skulle bli en straffesak ut av hendelsen, kan det på et senere tidspunkt komme en anmeldelse eller skje et nytt voldstilfelle. I slike tilfeller er det sentralt at man kan dokumentere også tidligere voldsepisoder, og at bevisene er samlet og oppbevart på en skikkelig måte.

For å sikre ensartet praksis i saker om vold i nære relasjoner, er man avhengig av at det fra sentralt hold blir utarbeidet retningslinjer og rutiner for hvordan denne type saker skal behandles. Dette er gjort gjennom Politidirektoratets håndbok for politiets behandling av saker om familievold. Det er av stor betydning at de sentrale føringene følges opp i hvert enkelt politidistrikt, slik at kvaliteten på behandlingen av slike saker blir jevnt god over hele landet.

I tillegg til den sporsikringen som skjer av politiet på åstedet, er det viktig at fornærmede kjøres til legevakten for å kunne dokumentere eventuelle fysiske skader av volden. Det er også viktig å være klar over at det i noen tilfeller vil være skader på den mistenkte gjerningsmannen. Det kan for eksempel være skader som har oppstått i forbindelse med at siktede har utøvd volden (sår på knoker o.l.), eller det kan være skader som er et resultat av at fornærmede har forsøkt å beskytte seg mot volden. Uansett er det viktig at politiet vurderer om det er behov for å begjære kroppslig undersøkelse av siktede med tanke på å sikre bevis.

I de fleste tilfellene vil det kunne være aktuelt med en medisinsk undersøkelse av fornærmede. I mange tilfeller vil fornærmede også ha behov for medisinsk behandling. Det er imidlertid viktig at fornærmede undersøkes av lege og at skader dokumenteres uavhengig av behovet for medisinsk behandling. Blåmerker, rødme, små skrubbsår og andre merker på kroppen trenger normalt ikke legebehandling, men de kan være av avgjørende viktighet for å dokumentere at fornærmede har vært utsatt for vold. Det er viktig at skader av alle alvorlighetsgrader dokumenteres av den legen som har fornærmede til behandling. Det er også avgjørende at fornærmede blir undersøkt med tanke på om hun har vært utsatt for seksuell vold, samt at det foretas sporsikring og skadedokumentasjon i disse sakene. Dersom det brukes fotografi ved dokumentasjon av saker, er det nødvendig at den som dokumenterer skadene er klar over at blåmerker ofte ikke kommer til syne før dagen etter at volden fant sted, slik at det også tas bilder dagen etter. Denne type elementær kunnskap om medisinsk dokumentasjon er det etter utvalgets skjønn viktig at både medisinere og polititjenestemenn innehar. I NOU 2001: 12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker ble det foreslått at grunnleggende opplæring i sakkyndigarbeid skulle tas inn i medisinernes obligatoriske spesialistutdanning. Dersom anbefalingen i NOU 2001: 12 følges opp, vil dette etter utvalget syn styrke det medisinske arbeidet med saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget anbefaler også at slik kunnskap innarbeides i den obligatoriske politiutdanningen.

I mange saker om vold mot kvinner i nære relasjoner kan det være aktuelt at det legges frem medisinske uttalelser for retten – da særlig om skader på fornærmede. De medisinske uttalelsene er enten av rent deskriptiv art (for eksempel beskrivelse av en skade) eller de inneholder sakkyndige vurderinger (for eksempel om hvilke hendelsesforløp som er forenlig med skaden). Bare de siste omtales som rettsmedisinske erklæringer. Disse avgrenses mot ordinære deskriptive legeerklæringer og utskrift av legejournal som legges frem i et stort antall saker. I saker om vold mot kvinner er det både aktuelt med utskrift av legejournal og med rettsmedisinske erklæringer. Uansett er det viktig at det utarbeides standardiserte skjema både for legeerklæringer og rettsmedisinske erklæringer, retningslinjer for hvem som skal avgi slike erklæringer, samt normer for hvor og hvor lenge erklæringene skal oppbevares, jf. for øvrig om rettsmedisinsk undersøkelse i utredningens kapittel 8 (pkt. 8.3.2.3).

9.2.6 Anmeldelser

Anmeldelser i saker om vold mot kvinner skjer enten ved at kvinnen selv oppsøker politiet for å anmelde, eller ved at politiet skriver en anmeldelse. Både krisesentre og bistandsadvokater rapporterer om tilfeller der voldsutsatte kvinner har trodd at de har anmeldt volden til politiet, men der det ikke er inngitt en formell anmeldelse. Det er viktig at politiet opplyser kvinner om hva som skal til for at et forhold formelt sett er anmeldt, og avklarer med kvinnen om hun ønsker å anmelde.

Hvem som skal anmelde vold i nære relasjoner er et omdiskutert spørsmål. I Politidirektoratets håndbok om behandling av familievoldsaker heter det at vold i nære relasjoner er underlagt offentlig påtale og at politiet i størst mulig grad bør «ta ansvaret for at anmeldelse blir skrevet». Det heter videre at det bør fremgå av tjenestestedets vaktjournal om anmeldelse er skrevet. Det er viktig at dette ansvaret for å anmelde følges opp i alle politidistriktene slik at sakene sikres lik behandling på landsbasis. Det er imidlertid et spørsmål i hvilken grad politiet skal ta hensyn til den voldsutsatte kvinnens ønsker når det vurderes om forholdet skal anmeldes. I tilfeller der kvinnen ikke selv ønsker å anmelde, og hun er sterkt i mot at politiet skal anmelde, må politiet nøye vurdere hensiktsmessigheten av å sette i gang en straffesak (ved å anmelde) mot kvinnens ønsker.

Når anmeldelsen inngis lenge etter at volden fant sted, vil det ofte oppstå problemer rundt bevisene. I mange tilfeller vil politiet ha vært i kontakt med anmelder tidligere, for eksempel ved at politiet har vært kalt ut til hjemmet i forbindelse med en voldsepisode. At anmeldelser kan komme lenge etter at volden fant sted, understreker på ny viktigheten av gode rutiner for sikring av bevis i sakens innledende fase. Det er imidlertid ikke bare avgjørende at bevisene sikres, de må også oppbevares forsvarlig dersom de skal kunne brukes i en sak som kommer opp lenge etter at volden fant sted. Det er i denne forbindelse viktig at det utarbeides rutiner for oppbevaring av legejournaler og medisinske bevis, jf. utredningens kapittel 8 (pkt. 8.3.2.3).

En annen type anmeldelser som krever særlig oppmerksomhet fra politiet er saker der en kvinne kommer for å anmelde samlivspartneren for vold for annen gang. I enkelte tilfeller skjer det at kvinner trekker forklaringen etter først å ha anmeldt samlivspartneren for vold. Dette kan være et resultat av trusler, men ofte er det et resultat av at kvinnen ønsker å fortsette samlivet og derfor ikke ønsker mannen straffet. I noen tilfeller blir kvinnen fortsatt utsatt for vold og oppsøker politiet på et senere tidspunkt for på nytt å anmelde ektefellen. I noen tilfeller blir kvinner i denne situasjonen møtt med skepsis. Det er viktig at den tjenestemannen som møter kvinnen har kunnskap om forhold som særpreger vold mot kvinner i nære relasjoner, og dermed er klar over at en trukket anmeldelse ikke betyr at kvinnen lyver eller lurer politiet. Dersom politiet ikke møter kvinner i denne situasjonen på en tillitvekkende og ivaretakende måte, risikerer man at kvinnen ikke anmelder og kanskje forblir i det voldelige forholdet.

Et siste problem som reiser seg i forbindelse med anmeldelsene, er kvinner som lever på sperret adresse eller med nytt navn. I de aller fleste tilfellene er årsaken til at kvinnen har nytt navn/sperret adresse at hun har vært utsatt for alvorlige trusler fra mannen som hun nå ønsker å anmelde for vold. Kvinnens ønsker om at hennes adresse/identitet skal forbli skjult for mannen er svært berettiget. Dersom anmeldelsen fører til at mannen blir siktet, gir det vedkommende (og hans advokat) rett til innsyn i sakens dokumenter. Innsynsretten kan gi vedkommende tilgang til kvinnens nye navn/adresse, og dermed utsette kvinnen for stor fare. I noen tilfeller fører dette til at kvinnen ikke tør å anmelde saken. Det er viktig at det utarbeides rutiner slik at kvinnens nye navn/adresse aldri fremgår av de dokumentene som tiltalte og hans forsvarer får tilgang til. Alternativet er at det nektes innsyn i de sakene der kvinnen lever på sperret adresse. I tilfeller der kvinnen har omsorg for barn, er det viktig at også barnet får sperret adresse eller nytt navn, og at opplysningene om den nye adressen/nye navnet ikke fremgår av dokumenter som siktede og hans forsvarer får tilgang til. Jf. for øvrig også pkt. 9.4.3 nedenfor.

9.2.7 Registreringsrutiner

Per i dag har vi ikke kunnskap om hvor mange tilfeller av vold mot kvinner som blir anmeldt til politiet. I politiets sentrale straffesaksregister (STRASAK) registreres det ikke opplysninger om det anmeldte forholdet er kvinnemishandling. Dette er en klar mangel ved politiets registreringsrutiner. Det ville være en fordel både for politiets eget arbeid med saker om vold mot kvinner i nære relasjoner, og for andre offentlige myndigheter, å ha kunnskap om hvor mange saker om vold mot kvinner som anmeldes til politiet. Dersom man registrerte denne type opplysninger, ville det være mulig å følge sakene for å se om de oftere ble henlagt enn andre voldssaker. I tillegg kunne man undersøke behandlingstiden og utfallet; altså om det ble tatt ut tiltale og om sakene endte med domfellelse eller frifinnelse. Dette er etter utvalgets syn svært nødvendig kunnskap for at politi- og rettsvesen skal kunne forbedre sine rutiner og behandlingen av saker om vold i nære relasjoner. En endring av politiets registreringsrutiner ville også gjøre det mulig å si noe om straffutmålingen i saker om vold mot kvinner. I tillegg til registrering av om det anmeldte forholdet er kvinnemishandling, bør det etter utvalgets skjønn fremgå av politiets registre om en person er ilagt besøksforbud ( jf. nedenfor under pkt. 9.4.3) og om det foreligger brudd på besøksforbudet. Utvalget mener at det bør være en prioritert oppgave for Justisdepartementet og Politidirektoratet å gjøre de nødvendige tekniske og administrative endringer som skal til for at saker om vold mot kvinner kan skilles ut i statistikken.

9.2.8 Organisering og kompetanse innen politiet

Politiets arbeid med vold i nære relasjoner er regulert av instruks fra Politidirektoratet av 15. april 2002 (om politiets behandling av vold i nære relasjoner) og rundskriv fra Politidirektoratet av 23. april 2002 (om opprettelse av familievoldskoordinatorer). I instruksen foreligger det detaljerte retningslinjer for politiets behandling av denne type saker. Det legges blant annet vekt på at politiet skal vurdere ulike beskyttelsestiltak for å forhindre ny vold, politiet skal ha en oppdatert tiltaksoversikt og de skal raskt vurdere meldinger om vold i nære relasjoner. Etterforskningen skal være rask og effektiv, og tvangsmidler skal brukes planmessig for en hurtig iretteføring av saker om vold mot kvinner. Den nye satsningen fra den sentrale politiledelsen innebærer blant annet at slike saker skal etterforskes. Tidligere opplevde man ofte at saker om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner ble avgjort ved at politiet kom til stedet etter at volden hadde funnet sted, roet gemyttene og dro igjen uten å gjøre noe mer. Saken ble da registrert som OPS (oppgjort på stedet, jf ovenfor). Etter de nye retningslinjene skal denne type saker normalt ikke avsluttes uten etterforskning. Politiet skal systematisk etterforske og anmelde saker om vold mot kvinner som de får kunnskap om.

I hvert politidistrikt er det opprettet en familievoldskoordinator som har ansvaret for å koordinere politiets innsats mot vold mot kvinner i de enkelte politidistriktene. Selv om det fra politiledelsens ståsted er åpnet for en lokal tilpasning av koordinatorens funksjon, er det lagt en del sentrale føringer på hvilke oppgaver koordinatorene skal ivareta. De skal blant annet tillegges koordinerende ansvar i forhold til politidistriktenes samlede innsats mot familievold. De skal være ressurspersoner i politidistriktene og aktuelle avdelinger ved å bidra til en helhetlig, ensartet og kvalitativt god behandling av saker om vold i nære relasjoner. Koordinatorene skal bistå i kompetanseoppbyggende arbeid i politidistriktene og aktuelle avdelinger, samt utgjøre en støtte for kontaktpersoner og etterforskere. Det er også koordinatorenes oppgave å ha god kunnskap om andre etaters, institusjoners og organisasjoners tilbud til voldsofre, samt å etablere gode samarbeidsrutiner med disse (Rundskriv nr. 02/018 fra Politidirektoratet).

Ordningen med familievoldskoordinatorer ble etablert i andre halvår av 2002. I noen politidistrikt tok det tid før koordinatorene var på plass. Det er derfor for tidlig å felle noen dom over i hvilken grad ordningen har vært vellykket. Rapportene så langt tyder på at ordningen fungerer noe ulikt i de ulike politidistriktene. I noen av distriktene er koordinatorene tillagt mange oppgaver i tillegg til oppgaven som familievoldskoordinatorer. I noen politidistrikter opplever koordinatorene å få liten støtte fra sine overordnede. Ved andre distrikter er det ansatt familievoldskoordinatorer i hel stilling.

Disse ulikhetene har sitt utspring i det lokale skjønn som rundskriv nr. 02/018 fra Politidirektoratet tillegger den enkelte politimester. I hvert enkelt politidistrikt er det politimesterens oppgave å tilrettelegge for en lokal tilpasning av familievoldskoordinatorenes rolle, og politimestrene skal også vurdere hvor store ressurser det er behov for å sette inn for å redusere familievold. Dette åpner for store lokale variasjoner.

Etter utvalgets skjønn er det uheldig at familievoldskoordinatorene ikke kan vie all sin arbeidstid til innsats mot vold i nære relasjoner. Slik utvalget ser det, er det særlig viktig at koordinatorstillingene er 100 % stillinger de første årene mens ordningen er ny. Det er en omfattende oppgave å bygge opp stillinger som familievoldskoordinator i de enkelte politidistriktene. Koordinatorene må gis anledning til å bygge opp kompetanse og til å drive opplæring og kunnskapsformidling rettet mot den enkelte tjenestemann. Politidistriktene har de senere årene blitt tilført en rekke nye oppgaver som den enkelte politimester må prioritere ressursene i forhold til. Dette har etter utvalgets skjønn ført til at arbeidet med vold mot kvinner og familievoldkoordinatorstillingene ikke har blitt tilstrekkelig prioritert ved enkelte politidistrikt. For å unngå nedprioritering av arbeidet med vold mot kvinner, foreslår utvalget at politidistriktene tilføres midler til egne stillinger som familievoldskoordinatorer – altså at det tilføres 27 nye stillinger til politidistrikene. Dette vil sikre at familievoldskoordinatorene arbeider med vold mot kvinner i 100 % stilling. I løpet av 2005 foreslår utvalget at politiets satsning på arbeidet med vold mot kvinner (deriblant ordningen med familievoldskoordinatorer) evalueres av en ekstern evaluerer. Etter evalueringen bør det tas stilling til om det er behov for å gjøre ytterligere endringer i familievoldskoordinatorenes funksjoner.

For å gjøre politiets arbeid med vold mot kvinner mer effektivt og målrettet, er det viktig med en helhetlig satsning på problematikken. Opprettelsen av familievoldskoordinatorene er en viktig del av en slik helhetlig satsning, men det er ikke alene nok til å sikre kvaliteten på politiets arbeide med denne type saker. En helhetlig satsning innebærer at man begynner allerede ved opplæringen av kommende polititjenestemenn. Det er viktig at studentene ved politihøgskolene som en del av sin obligatoriske opplæring får generell kunnskap om vold mot kvinner, om denne voldens omfang, uttrykksformer og konsekvenser for de kvinnene som utsettes for volden (basiskompetanse). I tillegg til denne mer generelle undervisningen, må det også tilbys mer spesialisert opplæring i behandling av saker om vold mot kvinner for de tjenestemenn som skal jobbe særskilt med voldsutsatte, jf. for øvrig kapittel 10 (pkt. 10.3.3).

Endringer i politiets grunnutdanning er imidlertid et langsiktig virkemiddel. Det vil ta år før alle tjenestemennene har samme kunnskap dersom endringen utelukkende skal skje gjennom endringer i politiutdanningen. Det er viktig at ferdig utdannede tjenestemenn gjennom etterutdanning og intern skolering tilføres kunnskap om vold mot kvinner, og om de særlige problemstillinger som etterforskningen av denne type saker reiser. Ansvaret for å sikre at denne kunnskapen tilflyter tjenestemennene bør hvile på politimestrene. Det vil være naturlig at familievoldskoordinatorene under politimesterens ledelse har ansvaret for å bygge opp kompetansen om vold mot kvinner i hvert politidistrikt (dette følger også av rundskriv fra Politidirektoratet av 23. april 2002). Det bør utvikles rapporteringsrutiner for politidistriktenes arbeid med vold mot kvinner, slik at det i Politidirektoratet foreligger en samlet oversikt over politiets totale innsats mot vold mot kvinner.

En viktig del av politiets arbeide i saker om vold mot kvinner, er å forebygge ny vold ved å utarbeide risikovurderinger og tiltaksplaner knyttet til den enkelte voldsutsatte kvinne. I dette arbeidet vil familievoldskoordinatorene stå sentralt. Koordinatorene bør, under politimesterens ledelse, ha ansvaret for at hvert politidistrikt utarbeider oversikter over mulige tiltak som kan settes i verk overfor voldsutsatte kvinner. Dette innebærer for det første oversikt over de beskyttelsestiltakene som kan settes i verk, men også et ansvar for å utarbeide oversikter over og kunnskap om andre etater, institusjoner og organisasjoner som kan bidra i oppfølgingen av voldsutsatte kvinner (beskyttelsestiltakene behandles samlet nedenfor under pkt. 9.4.3).

Selv om familievoldskoordinatorene vil få en sentral rolle i det enkelte politidistrikts oppbygging av kompetanse om og arbeid med voldsutsatte kvinner, er det nødvendig å stadfeste at det er politimestrene som har det overordnede ansvaret for arbeidet i det enkelte politidistrikt. Dette ansvaret bør tydeliggjøres ved at politimestrene utarbeider faste rutiner for rapportering fra familievoldskoordinatorene, og ved at politimestrene pålegges en viss rapporteringsplikt til Politidirektoratet. Det er av stor betydning for arbeidet mot vold mot kvinner at det finnes en nasjonal oversikt over politiets innsats i denne type saker, en slik oversikt kan bare skaffes gjennom faste rutiner for rapportering.

9.2.9 Politiets forebyggende arbeid

Både i Regjeringens handlingsplan «Vold mot kvinner» og i øvrige nasjonale styringsdokumenter, er det lagt vekt på at det er en sentral oppgave for politiet å forebygge ny vold i nære relasjoner. Politiets forebyggende tiltak må settes inn på de områdene der politiet har sin spesialkompetanse. Holdningsskapende arbeid (primærforebygging, jf. kapittel 3, pkt. 3.6.2) rettet mot den generelle befolkning skjer best gjennom holdningskampanjer, arbeid i skolevesenet o.l. Politiets bidrag til denne type holdningsskapende arbeid vil først og fremst dreie seg om å ha gode rutiner og gode holdninger som signaliseres til befolkningen gjennom det generelle politiarbeidet.

Det er vanskelig for politiet å identifisere kvinner som står i fare for å bli utsatt for vold (for første gang). Man kan tenke seg situasjoner der en kvinne lever sammen med en mann som tidligere har mishandlet de kvinnene han bor sammen med. I en slik situasjon kan en muligens si at kvinnen står i fare for å bli utsatt for vold. Her kunne man tenke seg at politiet gikk aktivt ut og advarte kvinnen om at hun bodde sammen med en person som tidligere var dømt for vold i nære relasjoner. I saker om seksuelle overgrep mot barn er det en viss mulighet til slik varsling. Dette er imidlertid omstridt, og muligheten til varsling brukes i liten grad. Det er heller ikke dokumentert at denne type varsling har forebyggende effekt i forhold til seksuelle overgrep mot barn. En kunne også tenke seg en form for pålagt «egenmelding» for personer som er dømt for vold i nære relasjoner – altså slik at dømte personer i dommen ble pålagt å opplyse kommende samlivspartnere om at han er dømt for vold i nære relasjoner. En slik «egenmelding» ville likne på den egenmelding personer som har smittsomme veneriske sykdommer er pålagt i følge ekteskapsloven § 7 f. Det mangler imidlertid kunnskap om effekten av slik «egenmelding». Denne type forebyggende arbeid gjennom varsling og «egenmelding» strider også mot det grunnfestede prinsippet om at personer som er straffet for et lovbrudd har gjort opp for seg og skal kunne legge saken bak seg. Det er neppe grunnlag for å fravike dette prinsippet, i alle fall når effekten av tiltakene er såvidt tvilsom.

Politiets forebyggende oppgaver i disse sakene vil med andre ord i hovedsak bestå i tiltak som settes inn i situasjoner der en kvinne allerede har vært utsatt for vold. Politiet har tilgang til en rekke tiltak for å forebygge at en voldsutsatt kvinne utsettes for ny vold, alt fra voldsalarm til identitetsskifte. Fordi mange av disse tiltakene er av straffeprosessuell karakter, behandles de samlet nedenfor i punkt 9.4.3. Det er sentralt at politiet har en oppdatert oversikt over hvilke forebyggende tiltak som kan settes i verk i saker om vold mot kvinner. Det bør påligge Politidirektoratet å sende ut oppdaterte oversikter over mulige tiltak til de enkelte politidistriktene (familievoldskoordinatorene). I hvert politidistrikt bør det utarbeides rutiner for hvordan trusselen mot den enkelte kvinne vurderes, slik at de nødvendige tiltakene kan settes i verk. Det bør utarbeides standardiserte tiltakskort (sjekklister) som skal brukes i alle saker om vold mot kvinner. Disse tiltakskortene bør inneholde en oversikt over aktuelle beskyttelsestiltak, og det bør begrunnes i forhold til hvert tiltak hvorfor det er brukt/ikke brukt i den enkelte sak. Tiltakskortene bør følge saken, og vil være et viktig ledd i arbeidet med å kvalitetssikre politiets arbeid i denne type saker. Slike tiltakskort eller sjekklister brukes av politiet i England i saker om vold mot kvinner, og der har de hatt gode erfaringer med bruk av dette instrumentet. Kortene eller sjekklistene fungerer både som huskelister, sikrer lik behandling av sakene og er viktig dokumentasjon av hva som har skjedd i hver enkelt sak. Dette har også vist seg viktig i saker der kvinner utsatt for vold i nære relasjoner har vært i kontakt med politiet tidligere, men senere blir drept, og man i ettertid forsøker å finne frem til hva som kunne vært gjort annerledes for å unngå liknende drap i fremtiden.

9.3 Straffeprosessuelle spørsmål

9.3.1 Manglende påtalebegjæring/offentlig påtale

Straffbare handlinger er underlagt offentlig påtale dersom ikke annet er bestemt (jf. straffeloven § 77). At det er offentlig påtale betyr at det er påtalemyndigheten som avgjør om det skal tas ut tiltale, uavhengig av hva fornærmede selv mener. I de fleste tilfeller er påtalen ubetinget offentlig – dette betyr at påtalemyndigheten kan reise straffesak uavhengig om den fornærmede ønsker at det skal reises sak. I noen saker er imidlertid påtalen gjort betinget enten av at fornærmede selv krever påtale eller av at det foreligger allmenne hensyn som gjør påtale påkrevet. Straffeloven § 228 som regulerer de mildeste legemskrenkelsene (legemsfornærmelsene) inneholder en slik bestemmelse. I § 228 siste ledd står det at offentlig påtale ikke finner sted med mindre:

1. forbrytelsen har hatt døden til følge, eller

2. forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, eller

3. forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, eller

4. forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje, eller

5. allmenne hensyn krever påtale.

Denne bestemmelsens bokstav b, c og d kom inn i straffeloven § 228 i 1988. En hadde da sett at mange tilfeller av kvinnemishandling enten ikke ble noen sak fordi kvinnen ikke krevde gjerningsmannen straffet, eller ved at kvinnen trakk påtalebegjæringen etter først å ha krevd mannen straffet. Fra samfunnets side ble dette ansett som lite heldig. Det var et ønske om at vold mot kvinner skulle tas på alvor, og en viktig del av dette var at rettsapparatet gjennom tiltaler og domfellelser skulle markere at vold mot kvinner var alvorlige lovbrudd. Ved å innføre ubetinget offentlig påtale i saker om vold i nære relasjoner har det offentlige tatt ansvaret for påtale bort fra den mishandlede kvinnen. Dette gjør det umulig for mishandleren å true offeret/kvinnen til å trekke påtalebegjæringen tilbake, noe som var et større problem før lovendringen fant sted.

Sett fra påtalemyndighetens side, er det en fordel at det er ubetinget offentlig påtale i denne type saker. Det gjør det enklere for politiet og påtalemyndigheten at de har den fulle råderetten over påtalespørsmålet. Sett fra den mishandlede kvinnens ståsted kan dette se annerledes ut. I en del tilfeller ønsker ikke kvinnen at mannen skal bli straffeforfulgt, enten fordi hun skal fortsette samlivet med vedkommende, fordi hun synes synd på/er glad i ham eller fordi han utsetter henne for press/trusler. Den eneste «muligheten» til å unngå en straffesak hun ikke ønsker, vil for noen kvinner være å ikke forklare seg. Dersom det tas ut tiltale mot kvinnens ønske, kan dette føre til at det blir vanskelig for henne å forsette samlivet og i noen tilfeller kan en tiltale mot mannen gjøre at kvinnen utsettes for ytterligere vold og dermed settes hennes liv i fare.

Selv om det er uheldige sider ved ordningen med offentlig påtale i saker om vold i nære relasjoner, mener utvalget at ordningen bør bestå. Slik utvalget ser det, er det viktig for samfunnet at saker om vold i nære relasjoner blir etterforsket og pådømt. Bruk av rettsapparatet er et signal til allmennheten om at samfunnet ser alvorlig på slike lovbrudd. Også for kvinnene som utsettes for vold er det viktig å synliggjøre at volden de utsettes for er straffbar vold som behandles deretter av rettsmyndighetene. Utvalget ser det som viktig at samfunnet tar ansvar for avgjørelsen av påtalespørsmålet i disse sakene. Dersom det tydelig formidles til overgriperen at kvinnen ikke selv rår over påtalespørsmålet, vil gjerningsmannen ha mye mindre å oppnå ved å true/presse henne. At det er offentlig påtale betyr selvfølgelig ikke at det skal tas ut tiltale i saken uten at påtalemyndigheten på forhånd har vurdert for eksempel kvinnens risiko for å bli utsatt for ytterligere vold. Før tiltale tas ut, bør spørsmålet om tiltale diskuteres med kvinnen, og påtalemyndigheten bør nøye vurdere kvinnens argumenter mot at det tas ut tiltale.

Utvalget har ikke oversikt over i hvilken grad dagens ordning med ubetinget offentlig påtale i saker om kvinnemishandling fungerer slik den var tenkt. Fordi det ikke er mulig å skille ut denne type saker i politiets statistikk, er det også umulig å få oversikt over om det tas ut tiltale i disse sakene.

9.3.2 Opplesing av politiforklaring

I straffeprosessloven § 122 er det en regel som fritar nære slektninger av siktede for vitneplikt. I bestemmelsen heter det at: «Siktedes ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede er fritatt for vitneplikt. Som nær besvogrede anses også den besvogredes ektefelle. Det som er bestemt om ektefeller gjelder også fraskilte, samt personer som lever sammen i et ekteskapsliknende forhold. Retten kan frita siktedes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller fostersøsken for vitneplikten.»

Etter bestemmelsens første ledd, er det ektefellen og en rekke nære slektninger av siktede som kan kreve seg fritatt fra vitneplikten. Bestemmelsens annet ledd unntar siktedes fraskilte ektefelle fra vitneplikten. Fraseparert ektefelle går under første ledd fordi ekteskapet ikke er opphørt ved separasjon. Også personer som lever sammen med siktede i ekteskapsliknende forhold, dvs. siktedes samboer, er fritatt for vitneplikt. Bestemmelsens siste ledd inneholder en regel om at retten kan frita siktedes forlovede, fosterbarn, fosterforeldre eller fostersøsken for vitneplikt. Disse gruppene har altså ikke rett til vitnefritak, og om retten fritar dem for vitneplikt vil bero på en konkret vurdering.

Fritaksretten er tatt inn i loven fordi det i mange tilfeller vil være problematisk for en nær slektning av siktede å avgi forklaring. Der nære slektninger av siktede har opplysninger som kan skade siktedes sak, vil de komme i et dilemma. Enten må de gi opplysninger som er med på å dømme siktede, eller de må lyve for retten for å beskytte siktede. Ingen av disse alternativene er tilfredsstillende; lovgiver har funnet at det er bedre å gi nære slektninger av siktede anledning til ikke å forklare seg. Det kan være aktuelt både for fornærmede og andre vitner å benytte seg av fritaksretten i straffeprosessloven § 122.

Dersom politiet ønsker å oppta forklaring fra et vitne som har rett til å nekte å avgi forklaring etter straffeprosessloven § 122 første eller annet ledd, følger det av straffeprosessloven § 235 at politiet skal gjøre vitnet oppmerksom på sin rett til å nekte å avgi forklaring til politiet, før de opptar forklaring fra vitnet.

Tidligere var det antatt at dersom politiet hadde gjort et vitne oppmerksom på sin rett til å nekte å forklare seg, og vitnet likevel valgte å forklare seg, var det ikke noe i veien for at politiforklaringen kunne leses opp i retten under hovedforhandlingen. Dersom vitnet ikke var gjort oppmerksom på fritaksretten, kunne forklaringen ikke leses opp. Denne praksisen er imidlertid tvilsom sett i forhold til den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). I følge EMK artikkel 6 nr. 3 d, hører det til den tiltaltes prosessuelle rettigheter « å avhøre eller la avhøre vitner som påberopes mot ham ». Dersom vitnet avgir forklaring til politiet, men nekter å forklare seg for retten, vil ikke siktede ha anledning til å stille spørsmål til vitnet dersom politiforklaringen leses opp, noe som altså kan være i strid med EMK.

Høyesterett har avsagt to prinsipielt viktige avgjørelser i denne forbindelse. I Rt. 1990 s 1221 kom Høyesterett til at det ikke var noe generelt forbud mot å lese opp en forklaring som siktedes forsvarer ikke fikk stilt spørsmål til, Høyesterett mente at en slik opplesning måtte sees i lys av prinsippet i EMK artikkel 6 nr. 1 der det står at siktede har krav på en «fair trial». I Rt. 1997 s 1778 kom Høyesterett til at dersom det dreide seg om vesentlige bevis i saken, så måtte opplesningen av en politiforklaring være avskåret, altså en innskrenkende presisering av dommen fra 1990.

I forhold til saker om vold mot kvinner har forholdet til EMK vært aktuelt ved flere anledninger. Det er ikke uvanlig at kvinner som har vært utsatt for mishandling i parforhold avgir forklaring til politiet for siden å nekte å avgi forklaring i retten (der blant annet siktede er tilstede). Dersom vi forutsetter at kvinnen er gjort oppmerksom på sin rett til å nekte å avgi forklaring, settes forholdet til EMK på spissen. I mange tilfeller vil kvinnens forklaring være et så vesentlig bevis at en opplesning vil være avskåret, jf. Rt. 1997 s 1778. Det er imidlertid ikke noe absolutt forbud mot opplesning, og man kan tenke seg en situasjon der forklaringen ikke vil være et så vesentlig bevis at opplesning er avskåret. Dette vil kanskje særlig være aktuelt der det er andre vitner til volden eller der siktede tilstår.

Utvalget ser det verken som mulig eller ønskelig å innskrenke siktedes rettigheter etter EMK slik denne fortolkes av Høyesterett. Dette betyr at det vil være mange tilfeller der en ikke vil kunne basere en eventuell straffesak på forklaringen fra fornærmede. Dersom man skal gjennomføre en straffesak i disse tilfellene, vil man være avhengig av at det foreligger andre bevis enn fornærmedes forklaring som er egnet til å avklare skyldspørsmålet. Dette viser igjen viktigheten av at politiet i sakens innledende fase arbeider systematisk med å samle inn bevis, både fysiske bevis og vitneobservasjoner. Det understreker også viktigheten av grundig journalføring og dokumentasjon.

9.3.3 Foreldelse

Når et lovbrudd er foreldet, kan ikke lovbryteren straffes. Foreldelse innebærer altså at straffeansvaret etter en viss tid faller bort. Bakgrunnen for reglene om foreldelse er at man regner med at samfunnets behov for å straffe avtar etter hvert som tiden går, i tillegg er det knyttet praktiske problemer til det å skulle straffeforfølge et forhold som fant sted mange år tilbake i tid. Alle forbrytelser blir foreldet etter norsk rett, også de mest alvorlige forbrytelsene som for eksempel drap. Foreldelsesfristene er regulert i straffeloven § 67, og varierer fra 2 år til 25 år.

I saker om vold mot kvinner er det to spørsmål rundt foreldelse som er særlig interessante. For det første er det spørsmålet om foreldelsesfristens lengde – er foreldelsesfristen lang nok i saker om vold mot kvinner?

For det andre er det spørsmålet om når foreldelsesfristen begynner å løpe. Her er det to aktuelle problemstillinger:

1. Skal foreldelsesfristen regnes separat for hvert enkelt voldstilfelle, eller skal volden regnes som ett sammenhengende forhold?

2. Skal foreldelsesfristen begynne å løpe mens det voldelige samlivet pågår, eller skal den først starte etter avsluttet samliv?

Lengden på foreldelsesfristen er avhengig av maksimumsstraffen i det aktuelle straffebud; jo høyere maksimumsstraff, jo lengre foreldelsesfrist. Den korteste foreldelsesfristen (2 år) gjelder når den høyeste straffen er bøter eller fengsel inntil ett år. I saker som kan medføre lovens strengeste straff, fengsel i 21 år, er foreldelsesfristen 25 år. I tabellen nedenfor ser man foreldelsesfristene for brudd på de straffebudene som er mest aktuelle i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Der bestemmelsene inneholder flere straffalternativer, er foreldelsesfristen for mildeste og strengeste straffalternativ tatt med.

En ser at foreldelsesfristen for de minst alvorlige legemskrenkelsene er 2 år, mens den øker til 25 år for de mest alvorlige legemskrenkelsene.

Man kan spørre seg om 2 år er en noe kort foreldelsesfrist i saker om fysisk vold mot kvinner i nære relasjoner. På den ene side vil samfunnets behov for å straffe avta med tiden, dette taler for å opprettholde en forholdsvis kort foreldelsesfrist for de minst alvorlige lovbruddene. Det er også et sentralt argument mot å forlenge foreldelsesfristene at straffbare forhold som anmeldes lenge etter at de fant sted er vanskelige å etterforske. Fysiske bevis kan ha blitt borte eller ødelagt, og minnet til eventuelle vitner svekkes når tiden går. På den annen side kan det være tilfeller der kvinnen først noe tid etter at volden fant sted har samlet mot og krefter til å anmelde forholdet og gjennomgå en belastende rettsprosess. Dette taler for å ha en forholdsvis lang foreldelsesfrist i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

Fristen for foreldelse avbrytes av rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får stilling som siktet, jf. straffeloven § 69. Straffeloven § 68 bestemmer når foreldelsesfristen begynner å løpe, og hovedregelen er at fristen løper fra den dagen det straffbare forholdet opphørte. I forhold til for eksempel legemsfornærmelser, vil foreldelsesfristen begynne å løpe fra den dagen krenkelsen fant sted. Dersom det er tale om en fortsatt forbrytelse, altså at samme forbrytelse begås flere ganger i sammenheng, begynner foreldelsesfristen å løpe først når forholdet er avsluttet.

I forhold til saker om vold mot kvinner reiser det seg særlige problemstillinger i forhold til når det straffbare forholdet anses opphørt – altså når foreldelsesfristen begynner å løpe. I mange tilfeller vil en kvinne bli utsatt for gjentatte tilfeller av vold som i tid kan strekke seg over flere år. Ofte har det gått så lang tid fra de første voldsutøvelsene at de separat sett er foreldet. Men dersom all voldsutøvelse sees som én sammenhengende forbrytelse, vil det ikke foreligge foreldelse. Dersom det forholdsvis jevnlig utøves vold i et samliv, vil dette normalt bli ansett for ett sammenhengende forhold, og foreldelsen vil først begynne å løpe etter siste voldstilfelle. Dersom volden har vært utøvd mer sporadisk (for eksempel 7 ganger i løpet av et 7 års samliv), er sjansene større for at retten vurderer dette som enkeltstående handlinger (og at noen av dem dermed er foreldet).

Det er imidlertid slik at selv sporadisk utøvd vold må sees som en del av et voldelig mønster i et samliv. Den utøvde volden vil prege samlivet og maktforholdene mellom partene også i periodene der det ikke utøves vold. Ofte vil det være slik at en kvinne som utsettes for vold opplever at voldstrusselen er tilstede daglig, og at dette er med på å styre kvinnens dagligliv. Dette trekker i retning av at også sporadisk utøvd vold mot kvinner bør anses som ett sammenhengende forhold.

I tillegg til at vold i samlivet bør sees som ett sammenhengende forhold, er det grunn til å spørre når det er rimelig at foreldelsesfristen begynner å løpe. De aller fleste anmeldelser av vold mot kvinner skjer etter at kvinnen har brutt ut av det voldelige samlivet. Mens samlivet består, ønsker kvinnene sjelden å anmelde mannen, enten fordi de ønsker at samlivet skal fortsette, eller fordi de er redde for represalier fra mannen. Uansett er det slik at det som regel er en forutsetning at samlivet er avsluttet for at kvinnen skal anmelde. Dersom foreldelsesfristen begynner å løpe etter siste voldsepisode, kan man i noen tilfeller komme i den situasjon at forholdet er foreldet og kvinnen ikke kan anmelde når hun bryter ut av forholdet. Slik utvalget ser det, taler dette for at foreldelsesfristen begynner å løpe først når samlivet er brutt ved at partene har flyttet fra hverandre. Først ved dette tidspunktet vil den voldsutsatte kvinnen ha reell mulighet til å ta stilling til spørsmålet om anmeldelse. Utvalget anbefaler derfor at regelverket endres slik at foreldelsesfristen først begynner å løpe ved opphør av samlivet.

9.3.4 Fornærmedes rettigheter under prosessen

Bistandsadvokatordningen

Regler om fornærmedes rett til bistandsadvokat på det offentliges bekostning ble vedtatt i 1981. I straffeprosessloven fra 1981 er reglene inntatt som kapittel 9 a. Fornærmede i visse sedelighetssaker (blant annet voldtekt og seksuelle overgrep mot barn) har rett til bistandsadvokat. Dette fremgår av straffeprosessloven § 107 a første ledd, første punktum. I utgangspunktet har altså kvinner som har vært utsatt for vold i samlivet ikke krav på bistandsadvokat. Imidlertid gir straffeprosessloven § 107 første ledd annet punktum en skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat i visse andre saker. Bestemmelsen lyder: « I andre saker kan retten på begjæring oppnevne advokat for fornærmede hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat. » Hva som regnes som betydelig skade er regulert i straffeloven § 9, som er sitert i kapittel 3 (pkt. 3.4.5).

Dette medfører at det kun er i de mest alvorlige voldssakene det er aktuelt å oppnevne bistandsadvokat. I saker om vold mot kvinner vil det ofte ikke være påført «betydelig skade» i lovens forstand, og kvinnen vil da ikke kunne få oppnevnt bistandsadvokat. Det har flere ganger vært fremsatt forslag om å utvide ordningen med bistandsadvokat slik at den også omfatter saker om vold mot kvinner. I en rapport avgitt til Justisdepartementet om fornærmedes stilling i straffeprosessen, argumenterer Anne Robberstad (2002, s. 72) for en utvidelse av ordningen. Hun skriver blant annet følgende: « Da lovgiver i 1988 bestemte at påtalebegjæring ikke lenger kreves i disse sakene, ble de gruppene det gjelder på et vis umyndiggjort i forhold til andre personer som utsettes for mishandling. Hensikten var den aller beste, nemlig å sette samfunnet bedre i stand til å bekjempe disse formene for vold. Mishandling av kvinner, barn og eldre er et stort samfunnsproblem. Men det er grunn til å kompensere for denne «umyndiggjøringen» ved å gi dem det gjelder en særlig rettshjelpsmessig fordel. Lett tilgang til advokathjelp vil også kunne medvirke til at fornærmede bedre blir i stand til, og ikke minst tør, yte den medvirkning i form av vitneforklaring som en domfellelse i mange tilfelle vil være avhengig av .»

Vold mot kvinner i nære relasjoner står i en straffeprosessuell særstilling, og fornærmede vil i mange saker ha et særlig behov for juridisk hjelp til å ivareta sine interesser. Utvalget går derfor inn for å utvide ordningen med bistandsadvokat til også å omfatte saker om vold mot kvinner. I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at fornærmede i saker om vold mot kvinner har rett til advokatbistand i de øvrige nordiske landene.

Bistandsadvokatens oppgaver, rettigheter og plikter fremgår av straffeprosessloven § 107 c. Bistandsadvokaten skal bistå både under etterforskningen og under hovedforhandlingen. Under etterforskningen vil bistandsadvokatens hovedoppgave være å informere fornærmede, samt å formidle kontakt mellom fornærmede og hjelpeapparatet. Under forberedelsen til hovedforhandlingen vil tilrettelegging av behandlingen av et eventuelt erstatningskrav være en viktig oppgave. Bistandsadvokaten skal ivareta fornærmedes interesser under hovedforhandlingen slik at hun ikke påføres unødvendig belastning, for eksempel at fornærmede ikke stilles usaklige spørsmål. Etter hovedforhandlingen er det bistandsadvokatens oppgave å informere fornærmede om virkningen av sakens utfall, eventuelt bistå med å fremsette søknad om voldsoffererstatning fra staten.

Om fornærmede bør gis fulle partsrettigheter

Bistandsadvokaten er som redegjort for ovenfor gitt enkelte prosessuelle rettigheter for å kunne ivareta fornærmedes interesser. Et spørsmål i denne forbindelsen er om det kunne være aktuelt å utvide fornærmedes prosessuelle rettigheter. Denne problemstillingen har vært drøftet ved flere anledninger, sist i forbindelse med Anne Robberstads utredning «Kontradiksjon og verdighet» (Robberstad 2002), der hun går inn for at fornærmede bør gis en alminnelig partsstilling i straffesaker. Robberstads begrunnelse for dette er blant annet hensynet til at fornærmede er krenket og dermed har en interesse i saken, hensynet til sakens opplysning (dersom flere/fornærmede får uttale seg vil saken bli bedre opplyst), samt hensynet til internasjonale rettskilder.

At det på denne måten settes fokus på fornærmedes rettigheter under straffesaker er etter utvalgets skjønn svært viktig. Slik utvalget ser det, danner Robberstads utredning et solid rettslig fundament for videre diskusjon av fornærmedes straffeprosessuelle stilling. Det mest sentrale argument for å gi fornærmede flere rettigheter i straffesaker er etter utvalget skjønn hensynet til fornærmede selv. I mange tilfeller vil fornærmede føle den rettslige behandlingen av «sin» sak som utilfredsstillende. Fornærmede får ikke komme frem med sitt syn, sin historie og sin smerte ut over det hun blir spurt om når hun vitner. Saken foregår mellom staten og tiltalte, fornærmede er ikke part i saken. Formålet med rettssaken er ikke å ivareta hensynet til fornærmede, men å ivareta samfunnets behov for å straffe. For mange fremstår det som utilfredsstillende at fornærmede ikke er en part i saken, særlig sett på bakgrunn av at utspringet til straffesaken er at fornærmede ble utsatt for en krenkelse/lovbrudd.

Slik utvalget ser det, finnes det imidlertid ikke empirisk belegg for å si at alle fornærmede har et ønske om å utøve partsrettigheter, eller at alle fornærmede på annen måte ønsker å delta i «sin egen» straffesak. Dette fremgår blant annet av de danske kriminologene Beth Grothe Nielsens og Annika Snares bok Viktimologi (1997). Det har imidlertid aldri vært tale om å pålegge fornærmede en plikt til å utøve partsrettigheter i straffesaken. Argumentet om at noen fornærmede antakelig ikke ønsker å delta mer aktivt i straffesaken, kan altså ikke tillegges avgjørende betydning så lenge deltakelsen er frivillig og det er grunn til å anta at det er en del fornærmede som ønsker å delta.

Som det fremgikk av fremstillingen ovenfor, foreslår Robberstad at fornærmede gis alminnelige partsrettigheter i straffesaken. Fordi noen av deltakerrettighetene etter utvalgets syn er mer aktuelle enn andre med hensyn til å bedre situasjonen til voldsutsatte kvinner, har en valgt å drøfte de enkelte deltakerrettighetene separat.

Av det som er skrevet ovenfor, fremgår det at utvalget støtter Robberstads forslag om å utvide bistandsadvokatordningen til også å gjelde saker om vold mot kvinner. For mange kvinner er det viktig å få mulighet til å være tilstede under rettsmøtene som holdes i løpet av rettssaken. Utvalget ser viktigheten av at fornærmede kan holde seg orientert om det som skjer i «hennes» rettssak, og går i tråd med dette inn for at fornærmede gis anledning til å være tilstede under alle rettsmøter dersom hun selv ønsker dette.

Det foreslås videre at fornærmede gis rett til dokumentinnsyn på linje med den rett tiltalte har. De mest sentrale motargumentene mot retten til å være tilstede og retten til dokumentinnsyn er at både retten til tilstedeværelse og retten til dokumentinnsyn kan påvirke fornærmedes forklaring. Slik utvalget ser det, er ikke en slik fare alene nok til at fornærmede skal nektes tilstedeværelse og retten til dokumentinnsyn. Selv om det kan tenkes situasjoner der en fornærmet vil forsøke å tilpasse sin forklaring til andre forklaringer vedkommende har hørt i rettsmøtet, vil hun alltid til en viss grad være bundet av det hun har sagt tidligere til politiet. Det er derfor ytterst begrenset hvor mye forklaringen kan justeres i retten. I tillegg er det et argument i forhold til dokumentinnsyn at fornærmede gjennom sin advokat allerede i dag har innsyn i sakens dokumenter i mange tilfeller. I tråd med utvidelsen av retten til å være tilstede, foreslås det at varslingsreglene endres slik at fornærmede varsles om alle rettsmøter. Utvalget slutter seg for øvrig til de argumentene som fremføres i Robberstads rapport. Utvalget støtter også at reglene for underretning av påtalemyndighetens avgjørelser endres, slik at fornærmede skal underrettes også om avgjørelser om påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg, samt vedtak om soningsutsettelse.

Robberstad foreslår at fornærmede skal få en rett til å føre bevis under saken. Slik det er i dag, har de fornærmede som har tilslutningsrettigheter rett til å føre bevis. Man kan tenke seg at bevis som føres av fornærmede er med på å opplyse saken slik at avgjørelsen som treffes blir mer «riktig». Sett ut fra hensynet til best mulig opplysning av saken, kan det med andre ord være en fordel at også fornærmede får lov til å føre bevis. Utvalget ser to sterke argumenter mot å tillate fornærmede å føre bevis, dette er hensynet til tiltalte og hensynet til saksbehandlingstiden. Det siste hensynet, altså at saken vil bli vesentlig mer omfattende og ta lengre tid dersom alle fornærmede gis anledning til å føre bevis, kan etter utvalgets skjønn ikke være et selvstendig argument mot å gi fornærmede rett til å føre bevis. Allerede i dag er det mange fornærmede (med tilslutningsrettigheter) som har anledning til å føre bevis.

Hensynet til tiltalte er etter utvalgets skjønn viktig. Slik det er i dag har tiltalte kun én «motpart», nemlig aktor. Dersom fornærmede også får anledning til å føre bevis, får tiltalte to «motparter»: Aktor, samt fornærmede (dennes advokat). Man kan si at dette kan stille tiltalte i en svakere posisjon enn vedkommende har i dag. Utvalget mener imidlertid at det at saken blir bedre opplyst gjennom bevisførsel fra fornærmedes side sterkt taler for å gi fornærmede en slik rett. Det er i samfunnets interesse at en sak er best mulig opplyst før retten treffer sin beslutning. Det er også viktig å huske at en del fornærmede (de med tilslutningsrettigheter) allerede i dag har anledning til å føre bevis. Etter en samlet vurdering går altså utvalget inn for at fornærmede i straffesaker gis rett til å føre bevis.

Robberstad foreslår også at fornærmede eller dennes advokat får rett til å stille spørsmål til siktede og vitner under hovedforhandlingen og rettslige avhør, og at fornærmede og fornærmedes advokat får rett til å prosedere både om skyldspørsmålet og om straffespørsmålet. Retten til å stille spørsmål og retten til å prosedere henger etter utvalgets skjønn nøye sammen. Man kan vanskelig tenke seg at fornærmede og dennes advokat gis rett til å stille spørsmål, men er avskåret fra å prosedere. Slik utvalget ser det, er spørsmålet om tiltalte er skyldig og eventuelt hvor lang straffen skal være dersom tiltalte kjennes skyldig, ikke et spørsmål som fornærmede bør få uttale seg om. Samfunnets bruk av straff begrunnes ikke i den enkelte fornærmedes ønske om at tiltalte skal straffes, men i samfunnets behov for å forebygge ny kriminalitet gjennom individual- og særlig allmennprevensjon. Lovbryteren blir med andre ord ikke straffet fordi samfunnet ønsker hevn, men fordi man gjennom bruk av straff ønsker å avskrekke både den enkelte lovbryter og allmennheten fra å begå liknende handlinger. Straffen er også tenkt å ha en oppdragende (moraldannende) og vanedannende virkning på den alminnelige befolkningen. Slik utvalget ser det, verken kan eller bør bruk av straff gjøres til det enkelte offers behov for å straffe gjerningsmannen, det må være overordnede samfunnsmessige grunner som gjør at samfunnet bruker straff. Dette bør gjenspeiles i reglene på den måten at det er staten – påtalemyndigheten – som forbeholdes retten til å uttale seg om bruk av straff.

Fordi det å stille spørsmål er nært knyttet opp til spørsmålet om prosedyre, går utvalget ikke inn for forslaget om at fornærmede eller dennes advokat skal få anledning til å stille spørsmål til tiltalte eller vitner under saken. Utvalget er imidlertid klar over at en sentral innvending mot dagens rettslige behandling av saker om vold mot kvinner har vært at kvinner føler at de ikke blir hørt i rettsapparatet. For å motvirke følelsen av ikke å bli hørt, foreslår utvalget at fornærmede i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner gis rett til å uttale seg mot slutten av saken. Altså at det tas inn en bestemmelse i straffeprosessloven § 304 om at fornærmede (ikke fornærmedes advokat) skal få anledning til å uttale seg etter at aktor og forsvarer har holdt sluttinnlegg.

Med hensyn til spørsmålet om anke og gjenopptakelse, kan ikke utvalget se at disse rettighetene i særlig grad ivaretar fornærmedes interesser, og går derfor ikke inn for endringer av reglene på dette området.

Slik utvalget ser det, vil innføring av denne type rettigheter kunne føre til at fornærmede i saker om vold mot kvinner får større eierskap til sin egen sak, at de i større grad blir hørt og at den rettslige behandlingen av saken gjennom dette blir mindre belastende for kvinnen. Utvalget finner imidlertid grunn til å advare mot for stor optimisme med hensyn til hva som kan oppnås gjennom å gi fornærmede flere deltakerrettigheter i straffesaker. I Sverige og Finland har fornærmede i en årrekke hatt anledning til langt større deltakelse i egen straffesak enn det som har vært tilfelle i Norge. Slik utvalget ser det, er det ingen automatikk i at flere prosessuelle rettigheter fører til bedre ivaretakelse av voldsutsatte kvinner i rettsapparatet. I den svenske Kvinnevoldskommisjonen (SOU 1995: 60) pekes det på at det er betydelige vanskeligheter knyttet til den rettslige behandlingen av saker om vold mot kvinner, vanskeligheter som altså ikke er løst gjennom å gi fornærmede partsrettigheter.

9.3.5 Fri rettshjelp

I tillegg til ordningen med bistandsadvokat, har man en ordning med fri rettshjelp. I henhold til rettshjelploven, kan offentlig rettshjelp gis til fritt rettsråd, fri sakførsel og som fritak for rettsgebyr. For å få innvilget fri rettshjelp, må man tilfredsstille visse økonomiske vilkår. I følge rundskrivet om fri rettshjelp (rundskriv G 73/96), er mishandlede kvinner satt i en særstilling når det gjelder retten til fri rettshjelp. Mishandlede kvinner skal gis fri rettshjelp uten behovsprøving, dvs. uten at det tas hensyn til hvilken inntekt og formue hun har. Det skal heller ikke betales egenandel for den advokatbistanden hun får. I utgangspunktet innvilges 10 timer fri rettshjelp, men dette kan utvides etter en konkret vurdering av fylkesmannen. Kvinnen har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving, både i forbindelse med at forholdet anmeldes til politiet, og i forbindelse med senere politiavhør mv. Advokaten skal ivareta den fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskningen i saken, og gi kvinnen den hjelp og støtte som ellers er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Kvinnen kan også la seg bistå av advokat på det offentliges bekostning under hovedforhandlingen i straffesaken mot gjerningsmannen.

Det fremgår av det som er skrevet ovenfor (pkt. 9.3.4) at utvalget mener at mishandlede kvinners behov for rettshjelp i forbindelse med straffesaken best ivaretas ved at man utvider dagens ordning med bistandsadvokat slik at fornærmede i saker om vold mot kvinner får rett til bistandsadvokat. Utvalget vil imidlertid påpeke at mishandlede kvinner i svært mange tilfeller har et rettshjelpsbehov som strekker seg langt utenfor straffesaken. Voldssituasjonen utløser et akutt behov for rettshjelp hos den voldsutsatte kvinnen. Der kvinnen har bodd sammen med mannen som utsatte henne for vold, vil hun ha behov for rettshjelp i forbindelse med deling av boet (skifte). Der partene har barn, må de møte til mekling og de må finne frem til hvem som skal ha den daglige omsorgen for barna, og hvordan samværet skal organiseres. I disse tilfellene vil det ofte være store makt- og styrkeforskjeller mellom partene. Kvinnen møter den som gjennom år har utsatt henne for vold, og brutt ned hennes selvbilde. Dette vil prege kvinnen også i en meklingssituasjon og ved et skifteoppgjør. Mange kvinner vil ha problemer med å hevde sin rett overfor overgriperen i disse situasjonene.

Slik utvalget ser det, utløser altså voldssituasjonen et legitimt rettshjelpsbehov utover behovet for bistandsadvokat. Utvalget foreslår derfor at ordningen med fri rettshjelp utvides slik at kvinner som har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i forbindelse med en voldssak, også gis rett til fri rettshjelp til spørsmål som oppstår i forbindelse med at kvinnen bryter ut av det voldelige samlivet (det tenkes her særlig på skifte og barnefordeling). For utenlandske kvinner oppstår det et særlig retthjelpsbehov i en situasjon der kvinnen står i fare for å miste sin oppholdstillatelse dersom hun bryter ut av samlivet (mer om dette nedenfor). For å ivareta dette særlige rettshjelpsbehovet, foreslår utvalget at utenlandske kvinner skal innvilges fri rettshjelp (uten vilkår) i forbindelse med en utlendingssak som oppstår som følge av at hun bryter ut av et voldelig samliv.

9.3.6 Oppholdstillatelse for utenlandske kvinner ved samlivsbrudd

For utlendinger fra ikke-vestlige land er muligheten til å få opphold her i landet helt minimale. En mulighet til å få opphold er gjennom reglene om asyl. Kvinner som blir forfulgt og diskriminert (som kvinner) i hjemlandet kan under gitte forutsetninger få asyl på grunnlag av såkalt kjønnsbasert forfølgelse. Dersom man ser bort fra reglene om asyl samt opphold på humanitært grunnlag, er reglene om familiegjenforening, for eksempel gjenforening med ektefelle som bor her i landet, en av de få mulighetene til å få opphold. Dersom en person som har fått oppholdstillatelse etter reglene om familiegjenforening med ektefelle skiller seg, faller oppholdstillatelsen i utgangspunktet bort dersom vedkommende ikke har annet grunnlag for å bli i landet. Det er flere slike andre grunnlag, det mest aktuelle er bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 12. I denne bestemmelsen heter det at: «Utlending som de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger, har etter søknad rett til bosettingstillatelse dersom det ikke foreligger forhold som nevnt i § 29 første ledd.» Dette er den såkalte «treårsregelen». En utlending som har opphold gjennom reglene om familiegjenforening vil altså normalt miste oppholdsgrunnlaget dersom ektefellene flytter fra hverandre før det er gått tre år.

Frykten for å bli sendt ut av landet kan være årsaken til at kvinner blir værende i ekteskap hvor de utsettes for vold (Paul 1998). For å bøte på noe av dette, ble utlendingsforskriften endret slik at kvinner som kunne sannsynliggjøre at de hadde vært utsatt for vold i ekteskapet fikk rett til opphold, selv om de ikke oppfylte kravene til bosettingstillatelse. Utlendingsforskriften § 37 sjette ledd lyder : «Kvinne som verken fyller vilkårene i tredje, fjerde eller femte ledd, kan få tillatelse etter bestemmelsene i § 21 femte ledd dersom hun som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der. Selv om slike grunner ikke tilsier det, skal tillatelse etter § 21 femte ledd gis dersom kvinnen eller eventuelle barn er blitt mishandlet i samlivsforholdet.»

Dersom kravet om tre års botid ikke er oppfylt, vil det med andre ord være to grunnlag som en mishandlet kvinne kan få opphold på. For det første kan kvinnen påberope seg at hun på grunn av samlivsbruddet vil få særlige vanskeligheter i hjemlandet. I noen land er det slik at skilte kvinner har store vanskeligheter, de blir behandlet som æresløse, de er uønskede og i noen tilfeller kan de bli utsatt for vold fra familien. I endel saker vil altså opphold på det første grunnlaget i utlendingsforskriften § 37 sjette ledd kunne være aktuelt.

I saker om vold mot kvinner i nære relasjoner er det imidlertid det siste alternativet i utlendingsforskriftens § 37 sjette ledd som er det mest aktuelle. Av sjette ledds siste punktum fremgår det at oppholdstillatelse skal gis dersom kvinnen eller eventuelle barn er blitt mishandlet i samlivsforholdet . Tilsynelatende ser denne regelen ut som om den innrømmer mishandlede utenlandske kvinner oppholdstillatelse uten videre. Det kreves imidlertid at kvinnen må sannsynliggjøre at hun har vært utsatt for mishandling, noe som i mange tilfeller er svært vanskelig. I Retningslinjer for behandling av saker som gjelder ny oppholdstillatelse for utenlandske kvinner etter samlivsbrudd (Rundskriv UDI 02–117 soda), står det blant annet følgende om kravet til sannsynliggjøring: «Det stilles ikke strenge krav til sannsynliggjøringen. Kvinnens forklaring om mishandling skal legges til grunn, med mindre det foreligger klare holdepunkter for å anta at denne ikke er riktig. Kvinnens egen forklaring vil dermed bli utgangspunktet for vurderingen. Det stilles som hovedregel ikke noe krav om at kvinnen skal dokumentere at mishandlingen har funnet sted. Det er videre ikke noe krav om at ektefellen/samboeren er anmeldt eller straffet for forholdet. I utgangspunktet skal utlendingsmyndighetene heller ikke innhente noen uttalelse fra kvinnens ektefelle eller samboer, men det kan gjøres etter en konkret vurdering.»

Av rundskrivet fremgår det altså at det ikke skal stilles strenge krav til sannsynliggjøring av mishandlingen. I praksis har det imidlertid vist seg at det er svært vanskelig å få oppholdstillatelse på dette grunnlaget (praksis etter et likelydende rundskriv fra 1999- Rundskriv UDI 99–44). Det er knyttet betydelige bevisproblemer til bestemmelsen, kvinner har vanskeligheter med å oppfylle de kravene som UDI i praksis stiller til sannsynliggjøring, noe som gjør at det er relativt få kvinner som har fått opphold etter bestemmelsen. Dette er blant annet dokumentert i Tone Ljosås avhandling om praktiseringen av utlendingsforskriften § 37 sjette ledd (Ljoså 2001). Det fremgår også av forskriften at det normalt ikke skal innhentes noen uttalelse fra kvinnens ektefelle eller samboer med hensyn til om mishandling har funnet sted. I praksis har det imidlertid vist seg at utlendingsmyndighetene i noen tilfeller spør mannen om han har mishandlet kvinnen, noe han som regel benekter. Det er svært beklagelig at utlendingsmyndighetene på denne måten synes å praktisere reglene om opphold for mishandlede kvinner strengere enn det ordlyden i utlendingsforskriften § 37 sjette ledd og rundskrivet tilsier. Etter utvalgets skjønn bør det fra øverste politiske hold komme et pålegg til utlendingsmyndighetene om hvordan bestemmelsene skal praktiseres. Dersom dette ikke viser seg å være tilstrekkelig til å endre deres praksis, må ordlyden i utlendingsforskriften og rundskrivet endres, slik at det fremgår uttrykkelig at voldsutsatte kvinner skal gis opphold.

Tidligere har utvalget påpekt at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner har et særlig behov for rettshjelp. For utenlandske kvinner er behovet for juridisk bistand akutt. I tillegg til de rettslige spørsmålene som kvinner med norsk statsborgerskap/bosettingstillatelse trenger bistand til, vil en utenlandsk kvinne trenge juridisk bistand i forhold til en eventuell utlendingssak. Slik reglene er i dag, skal det føres en liberal praksis med hensyn til innvilgelse av fri rettshjelp i denne type saker. Dette fremgår av endring i rundskriv G-73/96 (Retningslinjer for fri rettshjelp i utlendingssaker). Der heter det at: «Det skal derfor føres en liberal praksis i disse sakene dersom kvinnen hevder at hun ved retur til hjemlandet vil få urimelige vanskeligheter grunnet de sosiale og kulturelle forhold der, eller dersom kvinnen eller eventuelle barn er blitt mishandlet i samlivsforholdet. Søknader om fornyet oppholdstillatelse etter samlivsbrudd på grunn av påstander om mishandling vil imidlertid som hovedregel bli innvilget, og det skulle derfor i alminnelighet ikke være behov for advokatbistand unntatt ved eventuell klage. I sistnevnte tilfelle bør fritt rettsråd innvilges.» Etter utvalgets skjønn er ikke dette tilstrekkelig til å ivareta utenlandske kvinners aktuelle rettshjelpsbehov. Reglene bør derfor endres slik at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner gis rett til fri rettshjelp i forbindelse med alle rettsspørsmål som oppstår i forbindelse med voldssaken. Retten til fri rettshjelp skal også omfatte rettshjelp i forbindelse med den påfølgende utlendingssaken.

9.4 Påtalemyndighetens arbeid med saker om vold mot kvinner

9.4.1 Innledning

Påtalemyndigheten er en sentral rettslig aktør i saker om vold mot kvinner. I denne type saker har påtalemyndigheten to oppgaver: For det første er det påtalemyndigheten som avgjør om det skal tas ut tiltale eller alternativer til tiltale der dette er aktuelt. For det andre er det påtalemyndigheten som har kompetanse til å beslutte iverksettelse av noen av de tvangsmidlene som det er aktuelt å bruke i saker om vold mot kvinner. Som det er påpekt flere ganger tidligere, er det et mål at saker om vold mot kvinner skal behandles på samme måte uansett hvor i landet saken befinner seg. Det er også et mål at de som behandler saker om vold mot kvinner skal ha best mulige forhåndskunnskaper før de treffer sine beslutninger, herunder de beslutninger som treffes av påtalemyndigheten.

9.4.2 Enhetlig praksis

For best mulig å være i stand til å treffe beslutninger på dette området, er det en forutsetning at det utarbeides felles retningslinjer for behandlingen av sakene, og at det sikres felles praktisering av retningslinjene gjennom oppfølging fra påtalemyndighetens ledelse. Et viktig skritt på veien mot en enhetlig praksis er at representantene for påtalemyndigheten får en felles kunnskapsplattform gjennom egne kurs om behandling av saker om vold mot kvinner. Kunnskap om sakstypen er en forutsetning for å sikre en betryggende saksbehandling. Slike kurs bør inneholde grunnleggende kunnskap om fenomenet vold mot kvinner, det bør tydeliggjøres hva som er en påtalemessig god behandling av denne type saker. Både de i politiet med påtalemyndighet (politijuristene) og statsadvokatene har behov for slik opplæring. Politijuristene bør gis opplæring gjennom politiets eget system, der det skal gis opplæring om vold mot kvinner på alle nivåer. For statsadvokatene bør det lages egne opplæringsprogram, og det bør utvikles egne policydokumenter om arbeidet med saker om vold mot kvinner.

I andre land, som for eksempel England, har man med hell utarbeidet normer for såkalt «good practice» i denne type saker. I tilknytning til disse normene er det utarbeidet sjekklister som påtalemyndigheten skal bruke i saker om kvinnemishandling. Disse sjekklistene inneholder spørsmål om hvilke vurderinger som er gjort i saken, og hvilke prosessuelle tiltak som er satt i verk (for eksempel om det er iverksatt besøksforbud, eventuelt hvorfor ikke, begrunnelsen for den påtalemessige avgjørelsen i saken osv.). Ved bruk av denne type sjekklister oppnår man tre ting: For det første sikrer man at den som treffer påtalemessige beslutninger i saken er best mulig informert, og at beslutningene er gjennomtenkt (de må skriftlig begrunnes på sjekklisten). For det andre sikrer man at praksisen blir mest mulig lik på landsbasis. I tillegg vil en slik sjekkliste gjøre det mulig i ettertid å undersøke hva som har skjedd i en sak og hvorfor. Dette er sentralt i arbeidet med kvalitetssikring av saker om vold i nære relasjoner.

9.4.3 Vurdering av trusselbildet og iverksetting av tiltak

En sentral påtalemessig oppgave i saker om vold mot kvinner er å vurdere trusselbildet og iverksette tiltak for å forebygge ny vold. Det er den ansvarlige påtalejuristen (i politiet) som har kompetanse til å beslutte iverksetting av mange av tiltakene. Det er derfor viktig at det er et nært samarbeid mellom den polititjenestemann som etterforsker saken og de ansvarlige påtalejuristene. Det må raskt legges en plan for etterforskningen, det må foretas en vurdering av trusselbildet og det må tas stilling til bruk av tvangsmidler og sikkerhetstiltak. En rekke tiltak som kan være aktuelle beskrives i det følgende.

Besøksforbud

Med hjemmel i straffeprosessloven § 222a kan påtalemyndigheten beslutte å ilegge besøksforbud når det er grunn til å tro at en person ellers vil:

1. begå en straffbar handling overfor en annen person,

2. forfølge en annen person, eller

3. på annet vis krenke en annens fred.

Den personen som besøksforbudet skal beskytte (her kvinnen), kan begjære at det skal ilegges besøksforbud. Besøksforbud kan også ilegges når almene hensyn krever det. Et besøksforbud kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller b) å forfølge, besøke eller på annet vis eller kontakte en annen person . Der det er nærliggende fare for at den besøksforbudet gjelder vil begå en straffbar handling ovenfor en annen person, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår, et slikt vilkår kan for eksempel være at den som forbys å oppholde seg i eget hjem skal ha mulighet til samvær med egne barn. Besøksforbudet skal ilegges for en bestemt tidsperiode, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbudet kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt. Dette betyr at besøksforbud i eget hjem bare kan opprettholdes der det er nærliggende fare for at den besøksforbudet gjelder vil begå en straffbar handling overfor en annen person.

Når påtalemyndigheten har truffet beslutning om besøksforbud, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Dersom påtalemyndigheten beslutter å ikke ilegge besøksforbud, kan den forbudet skal beskytte bringe saken inn for retten. Både den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg.

Regelen om besøksforbud utenfor eget hjem ble vedtatt i 1994. Fra 10. januar 2003 ble reglene endret slik at en person kan ilegges besøksforbud også i eget hjem. Reglene om besøksforbud i eget hjem er slik utvalget ser det, viktig i forhold til å beskytte voldsutsatte kvinner. Det er imidlertid sentralt at påtalemyndigheten setter i verk tiltak med sikte på å sikre lik praktisering av reglene rundt om i landet. I en undersøkelse av praksisen rundt besøksforbud fant Braathen og Molstad (2001) at praksis varierte på landsbasis. Tilsvarende rapporteres fra krisesentrene. Utvalget vil oppfordre Riksadvokaten til å gi klare retningslinjer for hvordan reglene om besøksforbud skal praktiseres. Det er viktig at det ikke legges opp til en for streng praksis, da reglene om besøksforbud blir verdiløse som beskyttelsestiltak dersom terskelen for å ilegge besøksforbud er svært høy.

Brudd på besøksforbud straffes etter straffeloven § 342 med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler. Fengsel i inntil 2 år kan idømmes dersom en person tidligere er straffet for brudd på besøksforbud. For å ivareta kvinnens behov for beskyttelse, er det viktig at politiet og påtalemyndigheten reagerer på ethvert brudd på ilagt besøksforbud. Dersom en voldsutøver opplever at han kan bryte et ilagt besøksforbud, virker dette stikk motsatt av intensjonen, og mannen vil oppleve det som en legitimering av sine handlinger. Utvalget anbefaler at det utarbeides rutiner i politiet og påtalemyndigheten slik at man er sikker på at det blir reagert mot brudd på besøksforbud.

Slik utvalget ser det, bør det også iverksettes tiltak overfor menn som blir ilagt besøksforbud i eget hjem. Det er viktig at menn som blir ilagt forbud mot å oppholde seg i eget hjem gis et alternativt botilbud. Erfaringer fra Østerrike, som har hatt regler om besøksforbud i eget hjem i flere år, er at menn som ikke tilbys et sted å bo flytter hjem til sin egen mor der dette er mulig, noe som ofte er en svært uheldig løsning. I tillegg til et tilbud om alternativt bosted, bør menn som ilegges besøksforbud i eget hjem også tilbys et samtaletilbud, noe som igjen betyr at det må satses betydelig flere ressurser i arbeidet med menn som begår vold mot kvinnene de lever sammen med (jf. kapittel 8 pkt. 8.5.7).

Elektronisk overvåkning ved brudd på besøksforbud

Et mulig praktisk beskyttelsestiltak som ikke har vært anvendt i Norge, er elektronisk overvåkning. Fra 1. januar 1999 innførte man i Sverige en permanent ordning med elektronisk overvåkning i stedet for fengsel i visse straffesaker (blant annet i mange saker om promillekjøring). Det pågår også utredninger av muligheten for å kombinere elektronisk overvåkning med besøksforbud i saker om vold mot kvinner. Det er særlig i saker der et ilagt besøksforbud er brutt det kan være aktuelt å anvende elektronisk overvåkning. I noen stater i USA har denne formen for overvåkning vært benyttet sammen med besøksforbud i mange år.

Overvåkningen foregår ved at gjerningsmannen har en elektronisk brikke som sender et signal til en alarmsentral dersom gjerningsmannen kommer nærmere kvinnens hus enn ca. 150 meter. Elektronisk overvåkning kan også brukes som en form for husarrest for mannen ved at alarmen aktiveres dersom mannen forlater sitt eget hus. I Sverige har det kriminalitetsforebyggende rådet (BRÅ) utredet de tekniske mulighetene for å innføre en slik ordning i Sverige. De konkluderer i sin utredning med at en slik ordning vil føre til større mulighet til å bevise lovbrudd (særlig brudd på besøksforbud), og at ordningen også vil kunne føre til større trygghet for kvinnene. De peker også på at ordningen kan ha en viss psykologisk effekt ved at den minner mannen som bærer den elektroniske brikken på alvoret i besøksforbudet. Den svenske utredningen påpeker imidlertid at ordningen ikke er noen garanti for kvinnens sikkerhet dersom en mann virkelig ønsker å skade henne.

I Norge har det vært diskutert å bruke elektronisk overvåkning i stedet for fengsel ved visse lovbrudd. Motstanden mot en slik ordning har imidlertid vært stor. Det har blant annet vært pekt på at slike ordninger ofte kommer i tillegg til fengsel og ikke i stedet for fengsel slik de er ment som, altså at elektronisk overvåkning fører til en utvidelse av den strafferettslige kontrollen i samfunnet.

Slik det er i dag, har endel voldsutsatte kvinner en voldsalarm som også kan sees som en form for elektronisk overvåkning. Slik utvalget ser det, er det ikke urimelig at den som utøver volden er den som må bære alarm. Det er også viktig å merke seg at det i en del situasjoner der en mann bryter et besøksforbud og utsetter en kvinne for fare, vil alternativet være at kvinnen lever på flukt. I slike situasjoner fremstår elektronisk overvåkning av voldsutøveren som mindre inngripende.

Utvalget mener at det er urimelig at voldsutsatte kvinner skal bære byrden ved elektronisk overvåkning. Utvalget ber departementet om å utrede de tekniske og praktiske mulighetene for å iverksette et prøveprosjekt der menn som har brutt et ilagt besøksforbud, og som utgjør en vesentlig trussel for en kvinnes liv og helse, kan bli pålagt elektronisk overvåkning. Som en del av utredningen bør departementet vurdere debatten rundt og erfaringene med det svenske prøveprosjektet med elektronisk overvåking.

Pågripelse og varetektsfengsling

I tillegg til reglene om besøksforbud, finnes det etter utvalgets skjønn også andre tvangsmidler som det kan være aktuelt å benytte overfor menn som mishandler kvinnene de lever sammen med. I en situasjon der en mann har utøvd vold mot kvinnen han lever sammen med og det er akutt fare for at han på ny vil begå vold, bør påtalemyndigheten etter utvalgets oppfatning vurdere om besøksforbud i eget hjem er tilstrekkelig for å beskytte kvinnen, eller om det kan være aktuelt å pågripe mannen og begjære ham varetektsfengslet.

Hovedbestemmelsen om adgangen til pågripelse står i straffeprosessloven § 171. Etter straffeprosessloven § 184 annet ledd har paragrafen tilsvarende anvendelse for fengsling og vilkårene behandles derfor under ett. Innledningsvis i § 171 stilles det opp et fellesvilkår om at den som skal pågripes/den mistenkte «..med skjellig grunn må kunne mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder . » Dette betyr at pågripelse og varetektsfengsling ikke er aktuelt i saker der man har skjellig grunn til mistanke om at mannen har begått de mildeste legemskrenkelsene (straffen etter § 228 første ledd er fengsel i inntil 6 måneder). Der det er skjellig grunn til mistanke om at mannen har begått en mer alvorlig legemskrenkelse, er dette første vilkåret for pågripelse og varetektsfengsling oppfylt. Skjellig grunn til mistanke er omtrent det samme som god eller rimelig grunn. Antakelig er det tilstrekkelig at det er omtrent like sannsynlig at mistenkte er skyldig som at han ikke er det.

I tillegg til det generelle vilkåret, må en av de fire spesielle fengslingsgrunnene som listes opp i straffeprosessloven § 171 pkt. 1–4 foreligge. Det er tilstrekkelig at én av grunnene foreligger. Av de fire fengslingsgrunnene er ikke grunnlag nummer 1 og 4 særlig aktuelle i saker om vold mot kvinner og omtales derfor ikke her. I denne type saker er en av de to følgende fengslingsgrunnene de mest aktuelle:

Grunnlag nr. to gir adgang til pågripelse og fengsling av mistenkte når det er «nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken». I saker om vold mot kvinner kan denne fengslingsgrunnen være aktuell i en situasjon der en mann har begått vold mot den kvinnen han lever sammen med og det er grunn til å tro at han vil forsøke å påvirke/true kvinnen til ikke å avgi forklaring/anmelde.

Grunnlag nr. tre gir adgang til pågripelse og fengsling når det «antas påkrevet for å hindre at han på ny begår straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder» . Dette fengslingsgrunnlaget – som ofte kalles prevensjonsarrest – vil være det mest aktuelle i saker om vold mot kvinner. Der en mann har begått alvorlig vold og det er grunn til å tro at kvinnen kan bli utsatt for ytterligere vold, er det altså grunnlag for å varetektsfengsle vedkommende.

Utvalget er klar over at bruk av varetektsfengsel er et svært inngripende virkemiddel, og det skal svært gode grunner til å oppfordre til ytterligere bruk av varetektsfengsel. I saker om vold mot kvinner mener imidlertid utvalget at det i noen saker foreligger så stor fare for at mannen på ny vil utøve vold, at hensynet til beskyttelsen av kvinnens liv og helse tilsier at påtalemyndigheten må vurdere om grunnlaget for bruk av pågripelse og begjæring av varetektsfengsel foreligger.

Et annet tiltak som påtalemyndigheten kan vurdere i en akutt situasjon er om det er grunnlag for å begjære mannen tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus. Utvalget vil imidlertid presisere at vilkårene for tvangsinnleggelse i de fleste tilfeller ikke vil være tilstede. Det er imidlertid grunn til å minne om at dette er en mulighet som påtalemyndigheten bør legge inn i sine vurderinger, og som kan være aktuelt i helt spesielle tilfeller.

Innbringelse for muntlig advarsel

I tillegg til de virkemidlene som er beskrevet ovenfor, foreslår utvalget at politiet gis anledning til å innbringe personer som mistenkes for å ha utøvd vold mot en nærstående til nærmeste politistasjon for å informere vedkommende om følgene av å utøve vold. I et slikt møte skal politiet gjøre den mistenkte voldsutøveren oppmerksom på at det er straffbart å utøve vold mot nærstående. Mannen skal informeres om straffeloven § 132a (som blant annet setter straff for ved vold og trusler å forsøke å påvirke en som har anmeldt noe til politiet eller har avgitt forklaring til politiet). Voldsutøveren skal også informeres om at politiet er kjent med volden og truslene, og at politiet vil følge opp saken. Vedkommende skal også gjøres oppmerksom på at det kan bli aktuelt å utstede besøksforbud (også i eget hjem), samt andre mulige følger av fortsatt voldsutøvelse. Politiet skal journalføre opplysningene om en slik samtale slik at opplysningene kan brukes i en senere straffesak, eller dersom det på et senere tidspunkt skulle bli aktuelt å utstede besøksforbud eller begjære vedkommende varetektsfengslet. Utvalget foreslår at slik innbringelse hjemles i ett nytt punkt 5 i politiloven § 8, og at det utarbeides rutiner i politiet som sikrer at slike samtaler gjennomføres i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

I tillegg til de tiltakene som er beskrevet ovenfor, har politiet en rekke mer praktiske beskyttelsestiltak til rådighet for å beskytte kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner. I mange saker vil praktisk beskyttelse av truede personer være et tilstrekkelig virkemiddel for å hindre at vedkommende utsettes for trusler eller vold. Erfaringene fra blant annet Sverige tyder på at selv beskyttelse på det laveste nivå har hatt god effekt, og at det bare unntaksvis har vært nødvendig å iverksette mer omfattende tiltak.

Voldsalarm

I Rundskriv G – 66/97 fra Justisdepartementet og rundskriv 2002/005 fra Politidirektoratet fremgår det at voldsalarmer er tiltenkt benyttet av volds- eller trusselutsatte innenfor følgende grupper:

1. Volds- eller trusselutsatte som trues av nåværende eller tidligere ektefelle/samboer eller andre.

2. Volds- eller trusselutsatte som trues fordi de har anmeldt ektefelle/samboer eller andre.

3. Volds- og trusselutsatte når ektefelle/samboer eller andre har permisjon fra eller har endt soning.

4. Eldre som trues av sine barn, barnebarn eller andre.

Alarmen tildeles etter en totalvurdering foretatt av politiet, eventuelt i samråd med andre etater og institusjoner. Det er ikke noe absolutt krav at det skal foreligge en anmeldelse, men den trusselutsatte eller personer på vegne av denne må fylle ut en søknad om voldsalarm. Voldsalarmen er ment å være en midlertidig ordning for å løse akutte problemer, og er ikke av permanent karakter. Tildelingen skjer for tre måneder av gangen, og trusselbildet avgjør hvorvidt det gis forlenget tildeling. Når trusselen antas å være tilstrekkelig redusert eller bortfalt, skal alarmen fristilles for utlån til andre med beskyttelsesbehov.

Adressesperre

Etter folkeregisterforskriften av 4. mars 1994 nr. 161 § 37 kan en person søke om at det nedlegges forbud mot at vedkommendes adresse oppgis til private personer og institusjoner. Vedtak om at adressen skal sperres fattes av registerføreren – altså folkeregisteret. Vilkåret er at «det kan dokumenteres at det foreligger fare for skade på liv, legeme eller helse» . Et vedtak om å sperre adressen skal være tidsbegrenset og kan ikke vare lenger enn ett år om gangen. Er det behov for ytterligere beskyttelse, kan det imidlertid søkes på ny. Blir adressen sperret, blir den som utgangspunkt beskyttet med graderingen «fortrolig», jf. beskyttelsesinstruksen av 17. mars 1972 nr. 3352 (kode 7).

En adressesperring kode 7 innebærer at vedkommendes adresse ikke skal utgis til private. Adresseopplysningen er imidlertid tilgjengelig for alle offentlige myndigheter. I tilknytning til adresseopplysningen fremgår det at adressen skal behandles fortrolig. Adressesperringen fungerer med andre ord som et varsel til offentlige myndigheter om at adresseopplysningen ikke skal utgis til private. Forbudet mot å utgi opplysningen til private gjelder imidlertid ikke absolutt. Ved henvendelse til folkeregisteret kan det i enkelte tilfeller gis ut adresseopplysninger som er sperret under kode 7, for eksempel til kreditorer i forbindelse med innfordring av forfalte krav. En forutsetning er imidlertid at kreditorene skriftlig dokumenterer at de har et krav.

En adressesperring kode 6 innebærer at opplysninger om vedkommendes adresse i utgangspunktet ikke skal gis ut til noen. Personer med adressesperring kode 6 vil være registrert med adresse i Skattedirektoratet. Den reelle adressen vil bare finnes i folkeregistersystemet i skatteetaten. Det er kun folkeregisterpersonell i bostedskommunen og autoriserte personer i Skattedirektoratet som har tilgang til bostedsadressen.

I desember 2002 ble det vedtatt å gjøre endringer i politiloven og straffeloven som gjør det mulig å gi personer fiktiv identitet. Identitetsbytte innebærer at personen registreres med fingerte personopplysninger i folkeregisteret, for eksempel fødselsnummer og navn. De fingerte personopplysningene føres derfra videre til de ulike offentlige myndigheter og private foretak på vanlig måte. Personens reelle identitet avregistreres samtidig i folkeregisteret. Av folkeregisteret fremgår det ikke på noen måte at personen som benytter de fingerte personopplysninger egentlig har et annet navn og fødselsnummer mv. Slik utvalget ser det, vil det i noen svært få saker om vold mot kvinner i nære relasjoner være aktuelt med identitetsbytte. Det er imidlertid viktig å være klar over at identitetsbytte medfører store praktiske vansker for den enkelte, hennes nærmeste og myndighetene. Der en kvinne har barn, er identitetsbyttet ikke bare inngripende for kvinnen selv, men også for barna. Utvalget vil presisere at identitetsbytte kun bør brukes som en siste utvei der andre beskyttelsestiltak har vært prøvd uten å være tilstrekkelige. Det pekes her særlig på at besøksforbud og muligheten for å begjære varetektsfengsling bør vurderes før et eventuelt identitetsbytte kan være aktuelt.

Der kvinnen har omsorg for barn, reises særlige problemstillinger i forhold til identitetsbytte og sperret adresse. Normalt må også barna bytte identitet eller ha sperret adresse. Der mor er på flukt fra far, og barna bor sammen med mor men skal ha samvær med far, settes disse problemstillingene på spissen. Her kan mors nye identitet/adresse bli røpet for far, noe som kan utsette mor og barn for akutt fare. Utvalget anbefaler at reglene endres slik at hovedregelen er at far ikke skal ha samvær med barn som lever sammen med mor på sperret adresse/ny identitet. Dersom det skal tillates at far har samvær, må det i disse tilfellene sikres at samværet kan finne sted uten at mor og barn utsettes for fare, for eksempel ved at den nye adressen/identiteten blir røpet. Disse hensyn bør inngå i arbeidet til den tverrdepartementale arbeidsgruppen som skal vurdere om ordningen med fiktiv identitet kan bli et effektivt virkemiddel for å beskytte trusselutsatte kvinner med barn.

Andre praktiske eller tekniske beskyttelsestiltak

Av andre aktuelle praktiske beskyttelsestiltak som bør inngå i politiets/påtalemyndighetens vurdering av trusseltiltak nevnes kun kort:

• Flytting for kortere eller lengre tid til hemmelig adresse.

• Vakthold som for eksempel patruljering ved bopel, arbeidsplass, skole osv. eller fast stasjonering av politivakt og politieskorte.

• Ledsagelse til og fra retten, og i retten blant annet ved å sikre trygt opphold for fornærmede i eget venterom under sakens behandling.

Det er også en rekke tekniske beskyttelsestiltak som kan være aktuelle, eksempelvis: Installasjon av sikkerhetslås, fast belysning av inngangsparti og adkomstveier inn til bolig eller ved hjelp av bevegelsessensor som aktiverer lyskilder ved boligen, fjerning av navneskilt fra dør, postkasse, tavle for dørtelefon mv., montering av kikkhull i inngangsdører, sikring av vinduer mot innbrudd og eventuelt innsyn, installasjon av innbruddsalarm med eller uten videoovervåking, og utlån av mobiltelefon og/eller bistand til etablering av hemmelig telefonnummer. Politiet kan også hjelpe den voldsutsatte kvinnen med noen egentiltak, for eksempel råd om å gå til butikk/arbeid og liknende til andre tider og via andre ruter enn man pleier, og å ha avtaler med naboene eller arbeidskolleger om at disse skal være oppmerksomme og følge med på ting som er mistenkelige. For voldsutsatte kvinner kan det også være aktuelt å skifte navn, opprette postboksadresse, endre telefonnummer, få hemmelig telefonnummer og endring av kontonummer – alt for å vanskeliggjøre voldsmannens oppsporing av den voldsutsatte.

Rutiner for vurdering av trusselbildet

Utvalget vil fremholde at det er av avgjørende betydning for å forhindre ytterligere vold at politiet og påtaleansvarlige raskt vurderer trusselbildet og setter i verk tiltak. Dette må selvfølgelig skje i nært samarbeid med den voldsutsatte kvinnen. Å vurdere risiko for at en kvinne skal bli utsatt for ytterligere vold er komplisert. Verken polititjenestemenn eller påtalejurister har opplæring i denne type vurderinger. For å sikre kvaliteten på de trusselvurderingene som foretas, er det etter utvalgets skjønn sentralt at det utarbeides verktøy og rutiner for vurderingene, samt at tjenestemennene får nødvendig opplæring i å gjøre denne type vurderinger. Det bør påhvile den sentrale politiledelsen/Politidirektoratet å utarbeide opplæringsprogram, samt et arbeidsverktøy for trusselvurderinger. Innen psykologien er det utarbeidet ulike modeller for slike trusselvurderinger som kan være til hjelp når politiet skal utarbeide sitt arbeidsverktøy. Slike standardiserte trusselvurderinger er i bruk i andre land, for eksempel bruker politiet i London en type standardiserte trusselvurderinger i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner (Metropolitan Police 2001).

I tillegg til trusselvurderingen, må det utarbeides en plan for arbeidet med saken der det fremgår tydelig hvilke forebyggende tiltak som er satt i verk, og hvilke vurderinger som er gjort av trusselbildet. En slik skriftlig arbeidsplan skal følge saken slik at det til enhver tid er mulig å etterspore hvilke tiltak som er satt i verk og hvilke vurderinger som er foretatt. Så langt det er praktisk mulig, bør det være én polititjenestemann og én politijurist som har ansvar for saken. I de tilfellene der ansvaret fordeles på flere, er sjansen større for at det på grunn av manglende kommunikasjon ikke iverksettes de nødvendige tiltak. Klare ansvarfordelinger og skriftlig dokumentasjon er etter utvalgets syn den beste garanti for at voldsutsatte kvinner får den beskyttelsen de har behov for.

9.4.4 Meddelelse av den påtalemessige avgjørelsen

I endel tilfeller blir anmeldelser av vold mot kvinner henlagt fordi den bevismessige situasjonen ikke gir grunnlag for å ta ut tiltale. Selv om en del saker ender med henleggelse, er det etter utvalgets vurdering viktig å utarbeide rutiner for at en sak ikke skal henlegges uten at det er foretatt et minimum av etterforskning. Blant annet bør det foretas vitneavhør, i tillegg til at det bør hentes inn eventuelle journaler (medisinske bevis).

Når en sak ender med henleggelse, vil den voldsutsatte kvinnen i mange tilfeller føle at hun ikke ble trodd, at politiet ikke tok saken hennes på alvor. Det er derfor av stor viktighet at den påtalemessige avgjørelsen formidles på en måte som i best mulig grad ivaretar kvinnen. Ideelt sett bør avgjørelsen formidles personlig, altså ved at politiet møter eller ringer til kvinnen for å formidle beskjeden. Der det er oppnevnt bistandsadvokat, kan den påtalemessige avgjørelsen med fordel fomidles via denne, som har det som sin oppgave å forklare fornærmede hva den påtalemessige avgjørelsen innebærer. Der politiet har personlig kontakt med fornærmede, bør det legges vekt på at en henleggelse ikke betyr at man ikke tror på kvinnens historie, men at kravene til bevis i en straffesak er strenge og at henleggelsen betyr at disse kravene ikke er oppfylt. Det bør også legges vekt på at en henleggelse ikke betyr at politiet ikke kan bistå kvinnen på andre måter, for eksempel med beskyttelsestiltak. Den som formidler beskjeden bør også så langt det er mulig sette kvinnen i kontakt med hjelpeapparatet dersom hun ønsker det.

I de tilfellene der påtaleavgjørelsen formidles skriftlig, mener utvalget at det må utarbeides et standardbrev der det redegjøres for noe av bakgrunnen for avgjørelsen, og der det klart fremgår at en henleggelse ikke betyr at kvinnen ikke er trodd. Det er også viktig at et slikt brev er tydelig med hensyn til at ansvaret for avgjørelsen ligger helt og holdent hos påtalemyndigheten (offentlig påtale). Et slikt standardbrev kan legges inn i politiets straffesaksystem slik at det går ut automatisk i saker om vold mot kvinner, og dermed ikke medfører noe merarbeid. Den engelske påtalemyndigheten (Crown prosecution service) har utarbeidet et slikt standardbrev og har hatt gode erfaringer med det. Selv om denne type brev ikke spiller noen rolle for de rettslige sidene av saken, kan det være av stor betydning for den enkelte kvinne at hun føler at hun blir ivaretatt og tatt på alvor. Det vil trolig også øke forståelsen for de påtalemessige avgjørelsene som treffes.

9.5 Domstolene/rettsvesenet

9.5.1 Opplæring og enhetlig praksis

Det er behov for økt kunnskap om menns vold mot kvinner i alle institusjoner og organisasjoner som kommer i kontakt med denne type saker, jf. utredningens kapittel 10. Domstolene utgjør ikke noe unntak. Slik det er i dag foregår det ingen felles opplæring av dommere om problemstillinger som særlig gjør seg gjeldende i denne type saker. Dommernes kunnskap om vold mot kvinner i nære relasjoner vil derfor være svært varierende og i noen tilfeller mangelfull. Mange dommere vil ikke ha tilstrekkelig kunnskap om skadevirkningene av vold i nære relasjoner, noe som kan være av betydning både for straffe- og erstatningsutmålingen. De vil heller ikke ha kunnskap om maktforholdene mellom offer og gjerningsmann, noe som kan være avgjørende for dommerens vurdering av om gjerningsmannen skal være tilstede når fornærmede forklarer seg (mer om dette nedenfor). Tilsvarende er det en rekke problemstillinger angående vold mot kvinner som det ville være en fordel at også dommere kjente til. Hensikten med slik kunnskap er at de dommene som avsies skal være basert på kunnskap om fenomenet vold mot kvinner i nære relasjoner.

Utvalget anbefaler derfor at det utarbeides et eget policydokument for domstolenes arbeid med saker om vold mot kvinner, og at dommerne gjennomgår kurs om vold mot kvinner.

9.5.2 Fornærmedes opplevelse av rettsbehandlingen

Voldsutsatte kvinners opplevelse av den rettslige behandlingen vil være forskjellig etter hvilken situasjon kvinnen er i. Dersom det reises straffesak uten at kvinnen ønsker det (offentlig påtale), vil saken kunne oppleves som svært belastende, og i mange tilfeller vil kvinnen unngå å delta i saken ved å benytte seg av sin rett til å nekte å vitne (straffeprosessloven § 122). Også i saker der kvinnen ønsker en straffesak og er villig til å avgi forklaring, kan straffesaken oppleves som belastende. Dette gjelder for det første saker som ender med frifinnelse. I disse sakene vil kvinnen oppleve at hun ikke ble trodd og at hun avga forklaring til ingen nytte. Generelt kan kvinner oppleve det som belastende å måtte avgi forklaring og å bli stilt spørsmål om private detaljer i retten. I mange tilfeller vil kvinnen oppleve at siktedes advokat er «ute etter å ta henne» fordi vedkommende stiller spørsmål ved kvinnens historie og kanskje også generelt ved hennes troverdighet. Det kan oppleves som svært krenkende å ikke bli trodd når man forteller om sårbare hendelser som mishandling og overgrep.

Denne opplevelsen av å bli mistrodd er et problem ved all rettsbehandling. Fordi kontradiksjon er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i vår prosess, må tiltaltes forsvarer få lov å stille spørsmål til vitner (herunder fornærmede/offeret). I straffeprosessloven (§ 134) er det imidlertid lagt inn noen skranker for hvilke spørsmål som kan stilles. Her heter det blant annet at: «Bevisførsel om et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet må bare finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater. Det gjelder også bevisførsel om et vitnes tidligere seksuelle atferd. Slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning. Motbevis må alltid tillates . » I mange tilfeller vil imidlertid slike bevis bli akseptert fordi det argumenteres med at bevisene er av vesentlig betydning, noe som altså vil føre til at kvinnen kan oppleve det å avgi forklaring som svært belastende. Det er to forhold som i særlig grad kan være med å bøte på fornærmedes opplevelse av at rettsbehandlingen er belastende: Dette er at tiltalte ikke er tilstede når fornærmede forklarer seg, samt at offentligheten ikke får anledning til å være tilstede under saken (lukkede dører).

9.5.3 Tiltaltes tilstedeværelse

Etter straffeprosessloven § 284 kan retten beslutte at tiltalte skal: «… forlate rettssalen mens en annen tiltalt eller et vitne blir avhørt, såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt .» Det er altså en konkret vurdering av om «en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt» som er avgjørende for om siktede skal forlate rettssalen. Dersom belastningen ved at tiltalte er tilstede er så stor at fornærmede ikke klarer å forklare seg eller ikke klarer å gi en fullstendig forklaring, er dette en grunn til at tiltalte kan vises ut av rettssalen (Robberstad 2003). Det fremgår av straffeprosessloven § 284 femte punktum at hensynet til fornærmede er et selvstendig grunnlag for at tiltalte kan vises ut av rettssalen under fornærmedes forklaring. Slik utvalget ser det, ivaretar reglene om tiltaltes tilstedeværelse fornærmede i tilstrekkelig grad dersom de ikke praktiseres for strengt. I mange tilfeller vil imidlertid usikkerheten om tiltaltes tilstedeværelse være belastende for fornærmede. For å ivareta fornærmedes behov for å forberede seg til sin forklaring under hovedforhandlingen, foreslår utvalget derfor at retten tar stilling til spørsmålet om tiltaltes tilstedeværelse før hovedforhandlingen starter.

9.5.4 Lukkede dører

Det fremgår av domstolsloven § 124 at rettsmøter er offentlige med mindre annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov. I følge domstolsloven § 125 har imidlertid retten adgang til å beslutte at forhandlingene skal gå for lukkede dører. I bestemmelsen regnes det opp ulike situasjoner der retten kan beslutte lukkede dører. Dette gjelder blant annet saker der hensynet til privatlivets fred eller til ærbarhet krever det (domstolsloven § 125 bokstav b). Etter denne bestemmelsen kan det være aktuelt å be om lukkede dører i saker om vold mot kvinner. Dette kan også være aktuelt etter bestemmelsen som åpner for lukkede dører når fornærmedes ettermæle krever det eller siktede eller et vitne ber om det av grunner som retten finner fyldesgjørende (domstolsloven § 125 bokstav d). Selv om dørene lukkes, kan retten gi andre enn de som har noe med saken å gjøre rett til å overvære forhandlingene (domstolsloven § 127). For eksempel kan personer gis anledning til å overvære forhandlingene i studie/forskningsøyemed. I endel tilfeller lar retten pressen være tilstede selv om dørene lukkes (Robberstad 2003). Dette kan virke svært uheldig i saker om vold mot kvinner. Sett fra den voldsutsatte kvinnens ståsted er noe av hensikten med lukkede dører å unngå at saken gjengis offentlig og at private detaljer blir kjent i et lite lokalmiljø. Dersom pressen får være tilstede, vil man ikke oppnå dette. Fornærmedes advokat bør i slike tilfeller argumentere mot at andre får anledning til å overvære forhandlingene (Robberstad 2003).

Dagens regler gir altså forholdsvis store muligheter for å begjære lukkede dører i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Slik utvalget ser det, ville det gi voldsutsatte kvinner enda bedre vern om sitt privatliv dersom reglene endres slik at lukkede dører blir hovedregelen i denne type saker, mens offentlighet er unntaket som må begrunnes i hvert enkelt tilfelle.

Hensynet til fornærmedes privatliv vil i disse tilfellene måtte veies opp mot behovet for offentlighet i straffesaker som prosessuelt grunnprinsipp. Dersom denne type saker som hovedregel ikke skulle gå for åpne dører, ville allmennheten få mindre innsyn i saker om vold mot kvinner, og domstolenes håndtering av denne type saker ville i mindre grad være underlagt allmennhetens kontroll. Dette kan få uheldige følger også for voldsutsatte kvinner. Man kan for eksempel tenke seg at dommerne i mange saker tillot at det ble stilt spørsmål på en krenkende måte eller spørsmål som ikke vedkom saken. Dersom pressen er tilstede og rapporterer om det, vil det trolig være enklere å unngå denne type spørsmål enn i tilfeller der pressen ikke er tilstede. Dette taler for offentlig innsyn og kontroll, gjennom offentlige forhandlinger.

Slik utvalget ser det, er imidlertid de hensynene som taler for lukkede dører svært sterke. I mange tilfeller vil kvinnen ha gode grunner for å ønske å beskytte sitt privatliv. I rettssaker om vold mot kvinner kommer det ofte frem svært intime detaljer fra samlivet mellom den voldsutsatte kvinnen og den tiltalte mannen. Sett fra kvinnens ståsted er det svært uheldig at denne type opplysninger blir kjent for allmennheten, særlig på mindre steder. Der kvinnen har barn, vil også hensynet til barnet være en selvstendig grunn som taler for at denne type saker skal gå for lukkede dører. Utvalget finner også grunn til å påpeke at sivile saker etter ekteskapsloven eller barneloven som hovedregel går for lukkede dører (dette følger av domstolsloven § 125 annet ledd). Utvalget kan ikke se at de hensyn som taler for at saker om vold mot kvinner skal gå for lukkede dører er svakere enn de hensyn som gjør at barne- og familiesaker etter domstolsloven § 125 annet ledd som hovedregel skal gå for lukkede dører.

Utvalget anbefaler derfor at saker om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner som hovedregel skal gå for lukkede dører.

9.5.5 Straffenivå

I norsk rett er det vide strafferammer der det er gitt stort rom for å ta hensyn til individuelle forskjeller mellom sakene (for eksempel forskjeller i grovhet, fornærmedes oppførsel, forhold ved gjerningsmannen). At det er store individuelle forskjeller mellom sakene utgjør et metodisk problem når man skal forsøke å sammenlikne straffutmåling; det er derfor kun gjennomført begrensede undersøkelser av straffutmålingen i saker om vold mot kvinner. En undersøkelse av 18 voldsdommer (§ 229 første ledd) fra lagmannsrettene og Høyesterett i perioden 1995–2002 viste at det i sakene der det var en seksuell relasjon mellom partene, i gjennomsnitt ble utmålt 79 dager ubetinget fengsel. For sakene der det ikke har vært et seksuelt forhold mellom offer og gjerningsmann, ble det i gjennomsnitt utmålt 61 dager ubetinget fengsel (Hennum 2003). Selv om disse tallene er små og dermed bare i begrenset grad kan generaliseres fra, gir det i alle fall indikasjoner om at saker om vold mot kvinner i nære relasjoner som blir ført til doms ikke behandles mildere enn andre voldssaker.

De opplysningene utvalget sitter inne med, gir grunn til å anta at saker om vold mot kvinner behandles likt eller strengere enn andre voldssaker av tilsvarende karakter, og dette fremstår som tilfredsstillende. Utvalget vil allikevel gi uttrykk for at straffenivået i saker om vold mot kvinner fremstår som lavt. Det anbefales at straffenivået i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner gjennomgås systematisk, og at det arbeides for å heve straffenivået noe.

I voldtektssaker har det flere ganger i rettspraksis (for eksempel i Høyesteretts dom i Rt. 1995 s 801) blitt slått fast at det er mindre belastende å bli voldtatt av en person du har hatt seksuell omgang med tidligere, enn en person som du ikke kjenner på forhånd. Dette har også gjenspeilet seg i straffeutmålingen, som normalt har ligget lavere i saker der partene har eller har hatt et seksuelt forhold enn i saker der partene er ukjente for hverandre. Det er etter utvalgets skjønn uheldig at voldtekt i nære relasjoner behandles mildere enn andre voldtekter. Når kvinner utsettes for voldtekt av en mann hun har levd sammen med eller lever sammen med, er dette en alvorlig integritetskrenkelse. Det er viktig at domstolene gjennom sin straffutmåling anerkjenner dette, og ikke lager systemer med «ekte» (overfall) og «uekte» (bekjentskap) voldtekter. Straffenivået i voldtektssaker har økt noe i løpet av 1990-tallet. I seksuallovbruddutvalgets innstilling (NOU 1997: 23) ble det foretatt en gjennomgang av straffutmålingen i voldtektssaker. Denne gjennomgangen viste følgende: 1989: 769 dager (2,14 år), 1990: 927 dager (2,58 år), 1991: 841 dager (2,34 år), 1992: 904 dager (2,51 år), 1993: 874 dager (2,43 år), 1994: 900 dager (2,50 år). Etter denne gjennomgangen har minstestraffen for voldtekt til samleie økt fra fengsel i 1 år til fengsel i 2 år, noe som har ført til en ytterligere forhøyning av straffenivået.

9.5.6 Iverksettelse av straff

Alle typer straffereaksjoner skal iverksettes raskt og senest innen to måneder etter at kriminalomsorgen har mottatt den rettskraftige dommen, med mindre det er gitt soningsutsettelse. 30. juni 2003 ble 2813 dommer iverksatt senere enn to måneder (jf. St.prp. nr. 1 2003–2004 Justis- og politidepartementet). Utvalget vil fremheve at ventetiden mellom rettskraftig dom og soningsstart i mange tilfeller representerer en uholdbar situasjon for voldsutsatte kvinner og barn. De vil leve med redsel for å bli utsatt for ytterligere vold eller for å møte gjerningsmannen. For å unngå dette anbefaler utvalget at personer dømt for vold i nære relasjoner prioriteres høyere i soningskøen.

9.5.7 Erstatning

Erstatning fra skadevolder

Etter vanlige erstatningsrettslige regler vil gjerningspersonen være erstatningsansvarlig overfor den han påfører skade. Hvilke tap som skal erstattes er regulert i skadeserstatningslovens kapittel 3 jf. kapittel 5. På nærmere vilkår har skadelidte krav på erstatning for skade på person, ménerstatning og oppreisning. Et voldsoffer kan kreve erstatning for påførte og fremtidige ekstrautgifter og erstatning for lidt inntektstap og fremtidig inntektstap. I tillegg kan voldsoffer kreve ménerstatning, som er erstatning for den skade voldsofferet er påført. Ménerstatningen er erstatning for ikke-økonomiske tap, med andre ord kompensasjon for redusert livskvalitet og livsutfoldelse. For at man skal kunne kreve ménerstatning kreves det at skaden man er påført er betydelig. Normalt kreves det at den medisinske invaliditeten som følge av skaden overstiger 15 %. I enkelte tilfeller vil det også være grunnlag for å kreve såkalt oppreisning, som er erstatning for påført tort og smerte (som også utgjør skade av ikke-økonomisk art).

Selv om voldsofre i utgangspunktet har krav på erstatning fra skadevolder, har det i praksis vist seg vanskelig for voldsofre å oppnå dekning for kravet hos gjerningspersonen. I mange tilfeller mangler gjerningspersonen betalingsevne slik at det ikke er mulig å få inndrevet kravet hos vedkommende. For å kompensere for dette, forskutterer fylkesmannen erstatning for gjerningspersonen og krever siden regress fra ham. Etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29, kan skadelidte velge om hun vil forfølge kravet selv eller begjære at påtalemyndigheten fremmer kravet.

Med hensyn til erstatningsnivået i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner, har utvalget ingen fullstendig oversikt. Robberstad (2003) skriver at erstatningsnivået i voldtektsaker har ligget mellom 40000 og 75000 kroner etter en høyesterettsdom fra 1988 (Rt 1988 s 532). I det følgende nevnes kun noen spredte eksempler på erstatningsutmålingen i voldtektsaker. I en høyesterettsdom fra 1999 ble en mann idømt ubetinget fengsel i to år og seks måneder for voldtekt og for utuktig omgang overfor en sovende kvinne. Erstatningen for kvinnen som ble voldtatt ble satt til 50000 kroner, mens erstatningen til kvinnen som ble utsatt for utuktige handlinger mens hun sov ble satt til 20000 kroner (Rt. 1999 s 36). I Rt 2001 s 411. ble erstatningen satt til 60950 kroner (60000 for ikke-økonomisk skade) for to tilfeller av voldtekt mot samboer. Det ene tilfellet pågikk over flere timer og hadde karakter av seksuell mishandling. I Agder lagmannsretts dom fra 04.10.2002 ble en mann dømt til å betale 75000 kroner i erstatning til sin tidligere samboer for ett tilfelle av voldtekt og to tilfeller av legemsfornærmelse. I en kjennelse fra Agder lagmannsrett 30.08.2001 ble en mann dømt til å betale 100000 i erstatning for voldtekt av sin tidligere samboer, voldtekten var grov og gjennomført ved vold og ved å true med kniv. I tillegg ble vedkommende dømt for å ha fremsatt trusler mot ekssamboeren både før og etter voldtekten.

I saker der det er tale om fysisk vold mot en samlivspartner, blir det ofte idømt svært små (om noen) erstatningssummer. I mange tilfeller vil det ikke være påført noe økonomisk tap eller ekstrautgifter (i noen tilfeller er det imidlertid lege/tannlegeutgifter). Det vil heller ikke være tale om varige mén. En står da igjen med eventuell oppreisning (for tort og smerte), og denne settes normalt lavt. I dom i Borgarting lagmannsrett 19.04.2002 ble en kvinne tilkjent 10000 kroner i erstatning (oppreisning) etter at samboeren hennes ved en anledning hadde slått, sparket, lugget og tatt kvelertak på henne. I dom i Borgarting lagmannsrett 10.12.2001 ble en kvinne tilkjent 5000 kroner i erstatning fra sin samboer som ved en anledning hadde slått henne flere ganger i ansiktet med knyttet hånd. Nedenfor foretas det en samlet drøftelse av erstatningsnivået i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

Statlig voldsoffererstatning

Den 1. juli 2001 trådte den nye loven om voldsoffererstatning i kraft, denne erstattet en forskrift fra 1981. De som kan søke voldsoffererstatning er personer som er blitt skadd ved en straffbar handling. Alle som er blitt skadet (i Norge) etter 1. januar 1975 kan få erstatning etter ordningen med voldsoffererstatning. Den som ønsker å søke erstatning for skader som skjedde før 1. januar 1975 er henvist til å søke Stortingets billighetserstatning. Ordningen med voldsoffererstatning gir krav på erstatning for det økonomiske tap en person har hatt eller vil få på grunn av personskaden. Etter voldsoffererstatningsloven § 5 kreves det at det som følge av det straffbare forholdet har oppstått varig og betydelig skade, for at ménerstatning kan innvilges. Etter lovens § 6 kan det også i visse tilfeller tilkjennes en slik engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art.

Erstatningsbeløpet er begrenset både oppad og nedad. Dersom tapet er mindre enn tusen kroner, får man ikke erstatning. Oppad er erstatningsbeløpet begrenset til 20 ganger Folketrygdens grunnbeløp (høsten 2002 ca. 1 million). Denne grensen gjelder imidlertid kun for skader som oppstår etter den nye lovens ikrafttreden (01.07.2001). For personer som ble skadd før 1. juli 2001, men etter 1. januar 1994, er høyeste erstatning kr 200 000. For skader påført før 1. januar 1994 er maksimalbeløpet kr 150 000.

Etter voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd kan voldsoffererstatning bare tilkjennes når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for forsettlig legemskrenking eller en annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang. Hovedregelen om bevisvurdering i sivile saker bygger på prinsippet om sannsynlighetsovervekt. Dette innebærer at man i ordinære erstatningssaker skal legge til grunn de kjensgjerninger som anses mest sannsynlige. I Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven), argumenteres det med at voldsoffererstatningsordningen skiller seg fra ordinære erstatningssaker. Departementet argumenterer med at hensynet til skadevolder og den belastningen det er å bli stemplet som overgriper tilsier at man må kreve klar sannsynlighetsovervekt.

Slik utvalget ser det, er kravet om klar sannsynlighetsovervekt uheldig sett fra voldsutsatte kvinners ståsted. Det bør være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt. Det er urimelig at det skal legges større vekt på en skadevolders behov for ikke å bli stemplet som gjerningsmann, enn på et voldsoffers mulighet for å bli tilkjent erstatning. Utvalget presiserer at sannsynlighetsovervekt betyr at det er mer sannsynlig at skadevolder forvoldte skaden enn at han ikke gjorde det. Det foreslås derfor at «klar sannsynlighetsovervekt» erstattes med «sannsynlighetsovervekt» i voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd. Utvalget vil også påpeke behovet for at fylkemennene tar stilling til spørsmålet om voldsoffererstatning på selvstendig grunnlag, uavhengig av utfallet av en eventuell staffesak. Beviskravet i straffesaker er langt strengere enn beviskravet i forhold til voldsoffererstatning. Etter utvalgets skjønn er det derfor helt urimelig å legge vekt på utfallet av straffesaken ved avgjørelsen av spørsmålet om voldsoffererstatning.

Erstatning uten anmeldelse

For å få erstatning kreves det at den straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til politiet med begjæring om straff, og at begjæringen ikke senere er trukket tilbake. Dessuten kreves det normalt at skadelidte begjærer sitt erstatningskrav mot skadevolder tatt med i en eventuell straffesak. Det er altså en forutsetning for å få erstatning at forholdet er anmeldt. Dersom anmeldelsen er skjedd innen 4–5 dager etter at den straffbare handling fant sted, er den skjedd uten unødig opphold. Erstatning kan i særlige tilfeller ytes også når disse vilkårene ikke er oppfylt. Ved saker om vold mot kvinner og ellers hvor skadelidte står i et avhengighetsforhold til skadevolder, har praksis vært liberal med hensyn til å godta sene anmeldelser. Det er imidlertid sjelden det gjøres unntak fra kravet om at den straffbare handlingen må anmeldes.

Etter utvalgets syn kan kravet om anmeldelse være et problem i saker om vold mot kvinner. Som det er gjort rede for tidligere, vil mange voldsutsatte kvinner nøle med å anmelde mannen for vold, enten fordi de ønsker å fortsette samlivet, de er redde for represalier fra mannen, de har behov for et godt forhold til mannen fordi de senere skal samarbeide om felles barn eller fordi kvinnene av andre årsaker ikke ønsker mannen straffet. Kravet om anmeldelse kan derfor være med på å hindre at voldsutsatte kvinner får erstatning for de skadene de er påført gjennom volden. Slik utvalget ser det, er kvinnens ønsker/behov for å ikke anmelde legitime, og slike forhold vil svært sjelden være tilstede i andre voldssaker. Det er også slik at kvinner som utsettes for vold i samlivet i mange tilfeller ikke får erstatning for de skadene de er påført, fordi de ikke anmelder. Dette gjør at det er grunn til å behandle saker der offer og gjerningsmann er nærstående annerledes enn andre voldssaker, og å fravike kravet til anmeldelse for å få voldsoffererstatning fra staten.

Skader oppstått i et annet land

Ordningen med voldsoffererstatning omfatter som hovedregel kun skader som er voldt her i landet. I særlige tilfelle kan det imidlertid ytes erstatning for skade som er voldt i et annet land. En forutsetning er at skadelidte eller etterlatte bor her i landet. I vurderingen av om det foreligger et særlig tilfelle, legges det blant annet vekt på om skadelidte hadde tatt opphold i utlandet for en lengre periode eller om det var en reise av kort varighet, om skadeforvoldelsen hadde tilknytning til et norsk miljø, for eksempel norsk utenriksstasjon, og hvor alvorlig skadene er. At skadevolderen er dømt i utlandet har også vært betraktet som et moment ved vurderingen av om saken er et «særlig tilfelle» som gir grunnlag for voldsoffererstatning. I forhold til skader voldt i utlandet, kan det oppstå noen spørsmål i saker om vold mot kvinner. Dette gjelder særlig i forhold til flyktninge- og innvandrerkvinner i voldelige samliv der volden starter mens de bodde i hjemlandet og fortsetter her i landet. Slik utvalget ser det, bør det at volden er utøvd i samlivet være et moment av betydning i vurderingen av om det foreligger et «særlig tilfelle» som kan gi grunnlag for voldsoffererstatning for skader oppstått i et annet land.

Erstatningsnivået i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner

Ovenfor ble det vist noen eksempler på idømte erstatninger fra skadevolder i voldtektssaker og saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Det fremgikk at de idømte erstatningene ikke var særlig høye. Dersom man ser på utbetalingene fra den statlige voldsoffererstatningsordningen, finner man samme bilde. I 2000 ble det utbetalt 43 millioner kroner i erstatning til anslagsvis 1300 voldsofre, noe som gir en gjennomsnittlig utbetaling på ca. 33000 kroner. I 2001 fikk 1150 personer ca. 50 millioner kroner i voldsoffererstatning, noe som gir en gjennomsnittlig erstatningsutbetaling på ca. 43500 kroner. Av de 1150 personene som ble innvilget erstatning i 2001, var det kun 43 eller 3,8 % som ble innvilget erstatninger mellom 150000 og 200000 kroner.

Det dreier seg med andre ord om forholdsvis beskjedne erstatningsbeløp, enten det er tale om erstatning fra skadevolder eller voldsoffererstatning. Årsaken til dette er nok i alle fall delvis at de erstatningene som tilkjennes for ikke-økonomisk skade er forholdsvis små. I mange saker om vold mot kvinner i nære relasjoner vil ikke volden ha påført kvinnen tap eller ekstrautgifter. Ofte vil det heller ikke være tale om varige mén som medfører en medisinsk invaliditet over 15 %. En står da igjen med en eventuell oppreisning (for tort og smerte). I norsk erstatningsrett har erstatning for tort og smerte normalt vært satt lavt. Det har vært argumentert med at det er umulig å sette en pris på de lidelser som et offer blir påført gjennom en straffbar handling.

Utvalget kan være enig i at det er umulig å lage et finjustert «takstsystem» for lidelse. Dette betyr ikke at det er umulig å si om oppreisningsbeløp fremstår som høye eller lave. Slik utvalget ser det, er vold mot kvinner i nære relasjoner grove integritetskrenkelser. På tross av at krenkelsene er grove, fører de ofte ikke til synlige skader eller varige mén (medisinsk invaliditet). Dette betyr at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner kommer «dårlig ut» i forhold til dagens erstatningsregler. De krenkelsene de er påført gjennom volden utløser liten eller ingen erstatning. Utvalget vil fremholde at dette setter voldsutsatte kvinner i en urimelig situasjon. Løsningen på dette er å øke oppreisningsbeløpene betydelig. Det anbefales en økning i størrelsesorden 50 % – 100 % i forhold til de oppreisningsbeløp som i dag utbetales i forhold til voldtekt og vold i nære relasjoner.

9.6 Barns møte med politi og rettsvesen

Rettsvesenets forhold til barn i saker om vold i nære relasjoner reiser særlige problemstillinger. Det er ikke helt sjeldent at også barnet selv utsettes for vold i familier der mor utsettes for vold, jf. kapittel 5 (pkt. 5.2). I denne sammenheng er det imidlertid først og fremst barn som blir eksponert for volden mot mor som skal behandles.

9.6.1 Politiets møte med barn i saker om vold i nære relasjoner

I mange tilfeller skjer den første kontakten ved at politiet blir kalt ut til et hjem der det kort tid i forveien er blitt utøvd vold. Det er viktig at de tjenestemenn som kommer til stedet er seg bevisst at det kan være barn i familien. I denne forbindelse er det sentralt at tjenestemennene ikke overser et barn som tilsynelatende virker uberørt av det som har skjedd. Tilsynelatende uberørthet kan være et tegn på at barnet kan være eksponert for gjentatte voldstilfeller. Det må ikke fortolkes som et bevis på at volden ikke har funnet sted. Det må heller ikke fortolkes som at barnet ikke har tatt skade av eller har det vondt med det som har skjedd.

Dersom voldsutøveren er barnets far, vil barnet som regel oppleve en lojalitetskonflikt mellom mor og far. Det er viktig at de tjenestemennene som er i kontakt med barnet er klar over dette. Dersom barnet er over 14 år, kan det være aktuelt at politiet tar i mot en forklaring fra barnet på stedet. Dette er generelt ikke anbefalt, og under ingen omstendighet bør barnet avhøres når den antatte voldsutøveren er tilstede. Dersom barnet er under 14 år, kan det være aktuelt at det gjennomføres et såkalt dommeravhør eller observasjon.

9.6.2 Dommeravhør og observasjon

Barn har i utgangspunktet samme vitneplikt i retten som andre. Det er imidlertid laget noen spesialregler for hvordan barn skal avgi sin forklaring – dette er reglene om dommeravhør og observasjon (straffeprosessloven § 239). Når barn under 14 år skal avgi forklaring i saker om vold mot mor, vil dette stort sett skje i form av dommeravhør – altså et avhør utenfor rettsmøte. Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for dommeravhør skal foretas observasjon, altså at det ikke foretas et avhør, men at en fagperson observerer barnet. Observasjon er først og fremst aktuelt for barn i førskolealder opp til 5–7 år (Rønneberg og Poulsson 2000).

Der det er barnets far som er den antatte overgriperen, vil barnet ha rett til vitnefritak etter straffeprosessloven § 122 på grunn av slektskap. I utgangspunktet er det den som har rett til å bli fritatt fra vitneplikten som selv avgjør om han vil benytte seg av fritaksretten. Når den som har rett til fritak er et barn, oppstår det et problem. Er det barnet selv eller foreldrene som avgjør om barnet skal forklare seg (la seg observere)? Og dersom det er foreldrene, hvem avgjør spørsmålet i de tilfellene der den ene av foreldrene er siktet i saken?

Spørsmålet om det er barnet selv som avgjør om det vil fritas for vitneplikten er ikke løst i loven. Det finnes ingen aldersregel som sier når et barn anses gammelt nok til selv å avgjøre spørsmålet. Flere aldersgrenser kan være aktuelle. Barneloven har generelle regler om barns selvråderett. Hovedregelen er at retten til å råde over sine personlige forhold inntrer når barnet blir myndig – altså ved fylte 18 år (barneloven § 33). I noen tilfeller, slik som retten til å velge utdanning og til å melde seg ut og inn av foreninger, brukes en 15-års grense (barneloven § 32). I alle tilfeller inneholder lovens § 31 annet ledd en generell regel om at barn fra fylte 12 år skal ha rett til å bli hørt før det treffes avgjørelser om deres personlige forhold. Fra 1. april 2004 senkes denne grensen til 7 år. Andenæs (1992) tar til orde for at iallfall barn over 14 år selv bør få ta standpunkt til om de skal avgi forklaring. Han peker videre på prinsippet i barneloven § 31 annet ledd om at vergen skal høre meningen til barn over 12 år (7 år fra 1. april 2004). Han mener dette prinsippet må anvendes også ved avhør av barn, slik at barn over 12 år ikke blir presset til å forklare seg mot sin vilje, og at de heller ikke blir nektet å forklare seg dersom de ønsker det. For yngre barn er det ikke klart hvilken aldersgrense som gjelder.

Når barnet er så lite at det ikke selv kan ta stilling til spørsmålet om vitnefritak, er det barnets foreldre/foresatte som avgjør om barnet skal vitne. Fritak for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 vil som oftest være aktuelt i saker der far har utøvd vold mot mor. Her vil det oppstå et problem når barnet er så lite at det ikke selv kan ta stilling til spørsmålet om fritak fra vitneplikten. I slike saker vil far/siktede ofte ha interesser i at barnet ikke forklarer seg. Problemstillingen likner på den som ble belyst foran i forbindelse med samtykke til behandling, jf. kapittel 8 (pkt. 8.4.7). Løsningen er da også langt på vei den samme: Etter vergemålsloven § 15 vil begge foreldrene normalt være innhabile der den antatte overgriper er barnets far eller stefar, og fornærmet i saken er barnets mor. I slike tilfeller skal retten oppnevne en setteverge som skal ivareta barnets interesser, blant annet avgjøre om barnet skal kreve seg fritatt for vitneplikt. Det er altså en rekke uavklarte juridiske spørsmål i forhold til barn som vitner i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget henstiller departementet om at disse spørsmålene gis en snarlig avklaring.

9.6.3 Melding til barneverntjenesten

Slik reglene er i dag, skal politiet etter lov om barneverntjenester § 6–4 annet ledd av eget initiativ gi opplysninger til barneverntjenesten om bekymringsfulle forhold vedrørende barn/familier. Dette innebærer at opplysningene politiet kjenner til regnes for å være av en slik alvorlig karakter at politiet uten hinder av den forvaltningsmessige taushetsplikt er pliktige til å inngi melding til barneverntjenesten. Dersom det skal gis slik melding, er det den patruljen som har vært på stedet som skriver meldingen. Slik utvalget ser det, gir reglene på dette området politiet mulighet til å melde til barneverntjenesten om alvorlige forhold. Det henvises for øvrig til en nærmere drøftelse av meldeplikten i utredningens kapittel 11 (pkt. 11.7.5). Det vises også til kapittel 7 (pkt. 7.4.5.3) og utvalgets anbefaling om utbygging av barnevernvakttjenesten i Norge.

9.6.4 Bistandadvokat

Fordi det kan oppstå endel vanskelige rettslige spørsmål i forbindelse med at barn blir eksponert for at mor utsettes for vold, foreslår utvalget at barna gis rett til egen advokat som kan ivareta barnets interesser i saken. I sakene kan det oppstå en rekke spørsmål angående barnets forklaring, hvem barnet skal bo hos, samvær, samt forholdet til barnevernet. I noen tilfeller vil foreldrene og barnet kunne ha motstridende interesser, noe som gjør at barnet har behov for sin egen representant. Dette kan etter utvalgets skjønn best skje gjennom at barn som er utsatt for eller eksponert for vold i nære relasjoner inkluderes i ordningen med bistandsadvokat.

Bistandsadvokat til barn som blir eksponert for vold i nære relasjoner bør organiseres slik at barn over 12 år (7 år fra 1. april 2004) får oppnevnt en egen bistandsadvokat til å ivareta sine rettigheter. Bistandsadvokaten skal gjennom samtaler med barnet søke å finne frem til de interesser som best ivaretar det, og under saken(e) skal bistandsadvokaten fremme disse interessene.

Der barnet er under 12 år (7 år), vil det normalt være vanskelig for barnet å samtale med bistandsadvokaten. Utvalget foreslår at det i disse sakene oppnevnes en sakkyndig som skal bistå bistandsadvokaten, stå for kontakten med barnet, samt foreta en vurdering av barnets behov. Bistandsadvokaten vil ha den sakkyndiges arbeid som bakgrunnsmateriale i sitt videre arbeid med å ivareta barnets interesser i saken(e) som oppstår i kjølvannet av den volden som barnet har vært eksponert for.

Alternativt mener utvalget at det som et minimum må etableres en ordning etter mønster av ordningen med partsrettigheter og talsperson i barnevernloven § 6–3 og § 7–4.

9.6.5 Omsorg og samværsrett

En annen problemstilling som reiser seg i forhold til barn som eksponeres for fars vold mot mor er spørsmål om omsorg og samvær med barna. Ved rettslig behandling av saker etter barneloven har det i liten grad vært lagt vekt på fars vold mot mor. Fars vold mot mor har heller ikke vært til hinder for at far tilkjennes omsorgen for eller samvær med barnet. Menn som har utøvd vold mot sine partnere vurderes ikke nødvendigvis som inkompetente fedre. I en del saker har argumentet vært avvist som irrelevant fordi fars vold ikke har rammet barnet direkte. I familiemeldingen fremheves det da også at: « Det er klare indikasjoner på at rettsapparatet ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse i barnefordelingssaker der det foreligger mistanke om vold og overgrep » (St. melding nr. 29 2002–2003 Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap).

I en pågående undersøkelse av Kristin Skjørten om saker for lagmannsretten i perioden 1998–2000 som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær (i alt 129 saker), ble det i 23 prosent av dommene nevnt vold og overgrep, til sammen 30 saker. I ni saker gjaldt påstanden at far hadde begått vold mot mor. I bare en av disse ni sakene la retten vesentlig vekt på fars vold ved vurderingen av partenes omsorgsevne. I to saker ble fars vold ett av flere momenter som talte for at mor fikk omsorgen. I resten av de ni sakene tok ikke domstolen hensyn til voldsanklagene da egnethet til omsorg ble drøftet (jf. St. melding nr. 29 2002–2003 Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap. Vedlegg 2).

Etter utvalgets syn innebærer det å eksponere et barn man har omsorg overfor for påkjenningene med å leve med vold i nære relasjoner, et klart brudd på omsorgspliktene som følger av barneloven. Dette bør være et moment av betydning ved vurdering av hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen, og om far skal ha samvær.

Et spørsmål av interesse i denne forbindelse er om voldsutsatte barn selv ønsker kontakt med voldsutøveren etter separasjon og skilsmisse. Undersøkelser foretatt av Mullender m.fl. (2002) viste at barnas ønsker varierte sterkt: Noen barn hadde kontakt med fedrene sine og fant dette uproblematisk, mens andre ikke ønsket noen form for kontakt. Sistnevnte skyldtes dels at barna ikke kunne tilgi det faren hadde gjort mot mødrene deres. Noen var fortsatt svært redde for fedrene sine og for at far skulle finne dem. For disse barna var noe av det viktigste ved ikke å ha kontakt med fedrene sine at de kunne føle seg trygge. Noen hadde kontakt med fedrene sine – men kun pr. telefon. For en del av disse barna var imidlertid telefonkontakt problematisk, da fedrene presset dem og forsøkte blant annet å overtale dem til at familien skulle komme sammen igjen. Noen av barna ga også uttrykk for ambivalens i forhold til å ha kontakt med far ved å fordømme volden, samtidig som de fremhevet at voldsutøveren også er faren deres og at de derfor ikke ønsket å miste kontakten med ham.

En kunne forvente at de voldsutsatte mødrene var skeptiske til at far skulle ha samvær med barna og kanskje ville forsøke å forhindre at samvær fant sted. Undersøkelsen viste imidlertid at mødrene strakk seg langt for at barna skulle ha kontakt med fedrene sine. Dette er overraskende, tatt i betraktning at barnas kontakt med voldsutøveren kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for mødrene, jf. kapittel 5 (pkt. 5.1.4.2). Mødrene valgte imidlertid å legge større vekt på barnas behov for kontakt med fedrene enn på egen sikkerhet (Mullender m.fl. 2002 – se også Abrahams 1994 og Hester og Radford 1996). For de fleste av disse barna var kontakten med fedrene basert på frivillige ordninger. Men undersøkelsen omfattet også eksempler på tilfeller hvor samvær med far var nedfelt i dom og hvor barna opplevde denne kontakten som problematisk.

Barne- og familiedepartementet har nedsatt en tverrdepartemental gruppe som skal jobbe med problemstillinger knyttet til barnefordelingssaker og påstander om overgrep med mer. Gruppen skal blant annet drøfte beviskrav i forbindelse med barnefordelingssaker, vurdering av tilsyn under samvær og meldeplikt (jf. også St. melding nr. 29 2002–2003 Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap).

Fremstillingen i denne utredningen har belyst hvordan det å vokse opp i en tilværelse med vold har omfattende implikasjoner for barna, jf. utredningens kapittel 5. Utvalget mener at denne kunnskapen må integreres i rettsapparatets vurderinger av om far er egnet til å ha omsorgen for barn, og for eventuelt samvær. Det bør etter utvalget skjønn alltid være et moment av betydning når retten skal vurdere saker om foreldreansvar, bosted og samvær etter barneloven dersom barnet gjentatte ganger er eksponert for fars vold mot mor.

Det er også viktig at det foretas en vurdering av risikoen for at barnet og mor utsettes for fare i forbindelse med samvær. I denne forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at vold mot mor i forbindelse med barnets kontakt med far også representerer en traumatisk opplevelse for barnet.

Etter utvalgets syn taler hensynet til barna for at man setter ressurser inn på å skape trygghet for barna og den voldsutsatte moren, samt å være tydelig på å plassere ansvaret for situasjonen på voldsutøveren.

Utvalget henstiller til at den tverrdepartementale arbeidsgruppen som utreder disse problemstillingene integrerer disse anbefalingene i sitt arbeid. Det vises også til kapittel 10 hvor utvalget anbefaler at det iverksettes forskning om voldens implikasjoner for barna, samt om rettsapparatets behandling av disse sakene.

9.7 Anbefalinger

Utvalget anbefaler at det gjøres følgende forbedringer eller endringer i politiets og rettsvesenets arbeid med saker om vold mot kvinner i nære relasjoner:

Tiltak rettet mot den som begår vold – med tanke på å forhindre ny vold

• Det innføres en ny straffebestemmelse som rammer vold mot kvinner i nære relasjoner.

• Riksadvokaten gir klare retningslinjer for hvordan reglene om besøksforbud skal praktiseres.

• Det utarbeides rutiner i politiet og påtalemyndigheten slik at man er sikker på at det blir reagert mot brudd på besøksforbud.

• Menn som blir ilagt forbud mot å oppholde seg i eget hjem gis et alternativt botilbud og får et behandlingstilbud.

• Man utreder muligheten for å iverksette et prøveprosjekt der menn som har brutt et ilagt besøksforbud og utgjør en vesentlig trussel for en kvinnes liv og helse, kan bli pålagt elektronisk overvåkning.

• Bruk av varetektsfengsel inngår i politiets vurdering av mulige tiltak i saker om vold mot kvinner.

• Innbringelse for muntlig advarsel hjemles i et nytt punkt 5 i politiloven § 8, og det utarbeides rutiner i politiet som sikrer at slike samtaler gjennomføres i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

Tiltak for å bedre situasjonen til den voldsutsatte kvinnen

• Ordningen med bistandsadvokat utvides til også å omfatte saker om vold mot kvinner.

• Ordningen med fri rettshjelp utvides slik at kvinner som har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i forbindelse med en voldssak også gis rett til fri rettshjelp til spørsmål som oppstår i forbindelse med at kvinnen bryter ut av det voldelige samlivet.

• Det påsees at ordlyden i utlendingsforskriften § 37 sjette ledd og rundskriv UDI 02–117 soda praktiseres slik at voldsutsatte utenlandske kvinner gis opphold.

• Utenlandske kvinner innvilges fri rettshjelp (uten vilkår) i forbindelse med en utlendingssak som oppstår som følge av at de bryter ut av et voldelig samliv.

• Foreldelsesfristen begynner å løpe først når samlivet er brutt ved at partene har flyttet fra hverandre.

• Retten tar stilling til spørsmålet om tiltaltes tilstedeværelse før hovedforhandlingen starter.

• Saker om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner som hovedregel går for lukkede dører.

• Følgende 5 anbefalinger fra Anne Robberstads utredning «Kontradiksjon og verdighet» følges opp:

  1. Fornærmede gis anledning til å være tilstede under alle rettsmøter.

  2. Fornærmede gis rett til dokumentinnsyn på linje med den rett tiltalte har.

  3. Varslingsreglene endres slik at fornærmede varsles om alle rettsmøter.

  4. Reglene for underretning av påtalemyndighetens avgjørelser endres, slik at fornærmede skal underrettes også om avgjørelser om påtaleunnlatelse, utferdigelse av forelegg og vedtak om soningsutsettelse.

  5. Fornærmede i straffesaker gis rett til å føre bevis.

• Fornærmede (ikke fornærmedes advokat) i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner gis rett til å uttale seg på slutten av saken.

• Den påtalemessige avgjørelsen formidles på en måte som i størst mulig grad ivaretar kvinnen.

• I saker der en kvinne har sperret adresse eller nytt navn, utarbeides det rutiner slik at kvinnens nye navn/adresse aldri fremkommer av de dokumentene som tiltalte og hans forsvarer får tilgang til under etterforskningen av straffesaken.

• «Klar sannsynlighetsovervekt» erstattes med «sannsynlighetsovervekt» i voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd.

• Kravet til anmeldelse for å få voldsoffererstatning fra staten fravikes i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

• Hvorvidt det er utøvd vold i samlivet skal være et moment av betydning i vurderingen av om det foreligger et «særlig tilfelle» som kan gi grunnlag for voldsoffererstatning for skader oppstått i et annet land.

• Oppreisningsbeløpene økes betydelig. Økningen bør være vesentlig i forhold til de oppreisningsbeløp som i dag utbetales i forhold til voldtekt og vold i nære relasjoner.

Tiltak som er rettet mot barn som er eksponert for fars vold mot mor

• Fars vold mot mor bør være et moment av betydning i vurderingen av spørsmål knyttet til omsorg og samvær med barnet.

• Barn som eksponeres for vold mot mor får rett til egen advokat.

• Man utreder og avklarer de uavklarte juridiske spørsmålene i forhold til barn som eksponeres for vold mot kvinner i nære relasjoner.

• Situasjonen til barn av kvinner som lever på sperret adresse eller med ny identitet styrkes.

• Situasjonen for barn som eksponeres for vold i nære relasjoner inngår i alt informasjonsmateriell, all opplæring og alle rutiner som utarbeides for politi og rettsvesen.

Rutiner, retningslinjer og informasjonsmateriell.

• Saker om vold mot kvinner skilles ut i statistikken. Av politiets registre bør det også fremgå om en person er ilagt besøksforbud og om det foreligger brudd på besøksforbudet.

• Det utarbeides standardiserte tiltakskort (sjekklister) som skal brukes i alle saker om vold mot kvinner.

• Den sentrale politiledelsen/Politidirektoratet utarbeider opplæringsprogram, samt et arbeidsverktøy for risikovurderinger og iverksettelse av sikkerhetstiltak.

• I tillegg til risikovurderingen, må det utarbeides en plan for arbeidet med hver sak der det fremgår tydelig hvilke forebyggende tiltak som er satt i verk samt hvilke vurderinger som er gjort av trusselbildet.

• Det utarbeides retningslinjer og rutiner fra sentralt hold for behandling av saker om vold mot kvinner i nære relasjoner som sikrer at denne type saker får en ensartet og faglig forsvarlig behandling i hele landet.

• Det utvikles rapporteringsrutiner for politidistriktenes arbeid med vold mot kvinner, slik at det i Politidirektoratet foreligger en samlet oversikt over politiets totale innsats mot vold mot kvinner.

• Det utarbeides informasjonsmateriell som politiet kan gi voldsutsatte kvinner. I informasjonsmateriellet bør det fokuseres på særlig utsatte grupper og barn som eksponeres for vold i nære relasjoner. Informasjonen bør være tilgjengelig på flere språk.

Ressurser og kompetanse

• Politidistriktene tilføres midler til egne stillinger som familievoldskoordinatorer – det tilføres altså 27 nye heltidsstillinger til politidistriktene.

• Distriktene tilføres både ressurser og kompetanse om saker om vold mot kvinner i nære relasjoner slik at sentrale prioriteringer følges opp i det enkelte politidistrikt. Kunnskap om barn som eksponeres for vold i nære relasjoner må inkluderes i dette.

• Basiskunnskap om vold i nære relasjoner, konsekvenser og etterforskning innarbeides i den obligatoriske politiutdanningen.

• Ferdig utdannede tjenestemenn tilbys etterutdanning og intern skolering om vold i nære relasjoner.

• Politijurister og statsadvokater gis opplæring i arbeid med vold i nære relasjoner.

• Dommerne gjennomgår kurs om vold i nære relasjoner.

Etterforskning, bevissikring og straff

• Straffenivået i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner heves.

• Det utarbeides egne policydokumenter for politijuristers og statsadvokaters arbeid med saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

• Det utarbeides et eget policydokument for domstolenes arbeid med saker om vold mot kvinner.

• Det skal fremgå av påtaleinstruksen at politiet systematisk skal etterforske og anmelde saker om vold mot kvinner som de får kunnskap om.

• I sakens innledende fase må politiet arbeide systematisk med å samle inn bevis, skrive rapport og dokumentere bevis.

• Det utarbeides standardiserte skjema både for legeerklæringer og rettsmedisinske erklæringer, retningslinjer for hvem som skal avgi slike erklæringer, samt normer for hvor og hvor lenge erklæringene skal oppbevares.

Forskning og evaluering

• Det igangsettes forskning knyttet til politiets og rettsapparatets behandling av saker om menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Forskningen bør også omfatte barn som er eksponert for slik vold, jf. kapittel 10 (pkt. 10.1).

• Politiets satsning på arbeidet med vold mot kvinner (deriblant ordningen med familievoldskoordinatorer) evalueres av en ekstern evaluerer i løpet av 2005.