NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

10 Kunnskap og kompetanse

10.1 Innledning

Utvalget skal i henhold til mandatet foreta en vurdering av behovet for å styrke kunnskapen hos ulike yrkesgrupper som behandler eller på annen måte kommer i kontakt med kvinner som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Vurderingen skal gjøres i samarbeid med Kompetansesenter for voldsofferarbeid. Som ledd i Regjeringens handlingsplan «Vold mot kvinner» har Kompetansesenter for voldsofferarbeid fått i oppdrag å utrede behovet for undervisningsmateriell knyttet til volds- og voldsofferarbeid. Utredningen er pr. november 2003 ikke ferdigstilt. Den følgende fremstilling er delvis basert på et bidrag om kunnskapsbehovet på feltet som Kompetansesenter for voldsofferarbeid har spilt inn til Kvinnevoldsutvalget.

Som tidligere nevnt, er kunnskap og kompetanse om menns vold mot kvinner i nære relasjoner en viktig forutsetning for ivaretakelse av voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn. En utfordring i denne sammenheng er utvikling av ny og systematisert kunnskap. I tillegg må en videreutvikle den kunnskapen som allerede finnes, samt sikre at hjelpere, behandlere og rettspersonell blir tilført og tilegner seg nødvendig kompetanse i arbeidet på feltet. Dette alene er imidlertid ikke tilstrekkelig. Det er også behov for å sikre at erfaringer og kunnskap ikke forsvinner som følge av for eksempel stor utskifting av arbeidskraft. Dette forutsetter at kunnskapen blir solid forankret i de ulike instansenes og organisasjonenes virksomhet.

Det finnes mange aktører i hjelpeapparatet som potensielt kan gi bistand til voldsutsatte i dag. Problemet er at fagfolk i de ulike tjenestene kan mangle elementær kunnskap om forhold som gjelder vold i nære relasjoner. Det er forhold som tyder på at kompetansen i mange tilfeller er fraværende, og at den i alle fall er svært varierende og personavhengig. Jonassen og Eidheim (2001) fant i sin undersøkelse av voldsutsatte kvinners møte med hjelpeapparatet at de ansatte i hjelpeapparatet manglet nødvendig kompetanse på voldsofferproblematikk.

Økt kompetanse om vold ville bety at flere voldsutsatte fikk hjelp. Sentrale tjenester som bør ha grunnleggende kompetanse på arbeid med voldsofre er helsetjenester, psykologtjenester, psykisk helsevern, meklere, familievernkontor, sosial- og trygdeetaten samt politi- og rettsvesen. Det finnes fortsatt store mangler i grunnutdanningen til aktuelle profesjonsgrupper når det gjelder vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. I den grad ansatte i disse instansene har kompetanse, er det fordi de har hatt spesiell interesse for arbeidet med vold mot kvinner og barn i nære relasjoner, har tilegnet seg kompetanse i forbindelse med at de er blitt satt til å arbeide med denne type saker, eller har hatt arbeidet med ofre for vold som selvvalgt pensum i utdanningen.

10.2 Erfaringer med kompetansehevende tiltak

10.2.1 Opplæringsprogram i regi av Oslo kommune

I 1998 startet Oslo kommune et opplæringsprogram med varighet over tre år for ansatte som arbeider med voldsofre, overgripere og prostituerte. Bakgrunnen var at ulike brukerstudier av særtiltak for voldsofre hadde avdekket behov for mer kunnskap. I Oslo kommunes handlingsplan for 1997–2000 ble det lagt vekt på kompetanseheving for ansatte. Opplæringsprogrammet om voldsofferarbeid i Oslo kommune var rettet mot ansatte i helse- og sosialomsorgen, barnevernet, psykiske helsetjenester, familievern, rusomsorg, vern for eldre, politiet, krisesentre og medarbeidere i andre private organisasjoner. Programmet hadde som mål at deltakerne skulle øke basiskunnskapene om arbeid med vold og lære å identifisere voldsofre, overgripere og kvinner i prostitusjon. Gjennom programmet skulle det prøves ut nye metodiske tilnærminger i arbeidet med målgruppene og etableres samarbeidsformer som stimulerte til brukerrettet hjelp. Programmet inneholdt fakta om vold og bevisstgjøring om deltakernes reaksjonsmønster, kunnskap om innholdet i eksisterende tiltak for målgruppen, kjennetegn på voldsutsatthet, og etiske dilemma i arbeidet med å hjelpe voldsutsatte. Videre fikk deltakerne innsikt i hva som måtte til for å etablere gode samarbeidsfora.

Evalueringen av opplæringsprogrammet viste at deltakerne rapporterte at de i vesentlig grad økte sine kunnskaper når det gjaldt generell voldsproblematikk. Det var 71 % som sa at de lettere var i stand til å identifisere voldsofre og voldsutsatte grupper etter deltakelse på kurset. Videre rapporterte 69 % at de i noen eller høy grad hadde lært nye metoder i arbeidet med voldsproblematikk. Omtrent halvparten sa også at hjelpen til voldsofre og overgripere var blitt mer brukerrettet etter å ha deltatt i programmet. En annen effekt av programmet var at deltakerne fikk kunnskap om tjenester de ikke var oppmerksom på, herunder ble klar over tjenester som de ikke visste hadde et tilbud til voldsofre. De hadde også fått mer kunnskap om innholdet i tjenester de kjente fra før. Programmet hadde imidlertid ikke ført til nye samarbeidsmåter verken internt eller eksternt.

En annen svakhet var at den kunnskapen deltakerne hadde tilegnet seg i liten grad ble ført tilbake til den enkeltes arbeidsplass. Interesse fra overordnede, interesse fra kollegaer, samt den enkeltes stillingsplassering innen egen institusjon var de viktigste faktorene som bidro til kunnskapsoverføring. Videreformidling av kunnskap fant videre i mindre grad sted blant deltakere som arbeidet i institusjoner som allerede hadde omfattende erfaring på vold i nære relasjoner. Stort arbeidspress og passivitet hos deltakerne ble også anført som forklaringer på at kunnskapen ikke ble overført. For øvrig var det knyttet usikkerhet til hvorvidt opplæringsprogrammet hadde ført til opprettelse av egne kontaktinstanser for voldsofre i bydelene, samt i hvilken grad voldsarbeid ble integrert i plandokumenter i tråd med intensjonen i opplæringsprogrammet (Jonassen 2001).

10.2.2 Regionale konferanser om vold i familien

Som ledd i Regjeringens handlingsplan «Vold mot kvinner» har Kompetansesenter for Voldsofferarbeid gjennomført 5 regionale konferanser om familievold i 2002. Konferansene integrerte erfaringene fra Oslo kommunes opplæringsprogram med sikte på å videreformidle erfaringene til andre større byer. Målgruppen for konferansene var ansatte i helse- og sosialsektoren, psykisk helsevern, rusomsorg, politiet, krisesentrene og andre fagfolk og medarbeidere i frivillige organisasjoner som kommer i kontakt med voldsutsatte. Konferansene varte i tre dager og var bygget over samme lest som opplæringsprogrammet i Oslo.

Etter konferansene ble det foretatt en undersøkelse av ytterligere kunnskapsbehov hos deltakerne. De som besvarte spørreskjema om dette var sosionomer, krisesentermedarbeidere, sykepleiere/helsesøstre og polititjenestemenn/-kvinner. Av disse rapporterte nærmere tre fjerdedeler av deltakerne at de fortsatt hadde behov for å øke kunnskapen om teorier, strategier, metoder og modeller i voldsofferarbeid, samt hadde behov for mer kunnskap om tverrfaglig samarbeid og nettverksbygging. Nærmere halvparten ønsket mer kunnskap om psykososiale følger av vold, en tredjedel om helsemessige konsekvenser av vold, og like mange om juridiske og kriminalpolitiske spørsmål. Hvilke behov deltakerne hadde for videre kompetansebygging var i stor grad knyttet til hvilken type stilling/arbeidsplass deltakerne hadde. Det var for eksempel forholdsvis flere ansatte i helsesektoren som ønsket mer kunnskap om helsemessige konsekvenser om vold, mens ansatte i politiet i større grad hadde behov for å øke kompetansen på juridiske og kriminalpolitiske spørsmål. Ønsket om å lære mer om strategier og metoder i arbeidet med vold i familien gjaldt på tvers av profesjoner og tjenester. Mange ville vite mer om hvordan de praktisk skulle kunne håndtere vold mot kvinner og barn i nære relasjoner i det daglige arbeidet. Andelen som ønsket å lære mer om metoder var for øvrig omvendt proporsjonalt med mengden av deltakernes erfaringer med familievold. At tverrfaglig samarbeid og nettverksbygging også står sterkt blant fagfolks behov når det gjelder arbeidet med voldsutsatte, må ses som et uttrykk for at samarbeidet på tvers av tjenester bør styrkes.

Utvalget vil fremheve konferansene som en nødvendig begynnelse i arbeidet for å heve kompetansen på feltet. Planlegging og gjennomføring av konferansene ble gjort i nært samarbeid med lokale krefter i de ulike regionene. Dette kan ha vært viktig i forhold til å bevisstgjøre og mobilisere det regionale arbeidet med vold mot kvinner og barn. Samtidig ligger det en klar begrensning i at konferansene har hatt en bred profil gjennom å rette seg mot svært mange og ulike grupper med ulik kompetanse og erfaringsbakgrunn. Generelle undervisningsopplegg av en slik karakter kan nødvendigvis ikke være skreddersydd i forhold til ulike profesjoners/instansers kompetansebehov. Som nevnt i kapittel 7 (pkt. 7.2.7.3), mener for eksempel krisesenterorganisasjonene at konferansene ikke har gitt de ansatte ved krisesentrene kompetanseheving på det nivå som krisesentrene har behov for.

10.2.3 Kompetanse på voldsofferarbeid i andre land

I en finsk studie ble sosial- og helsearbeidere i seks byer bedt om å registrere tilfeller av familievold som de støtte på gjennom arbeidet (Perttu 1999). Spørreskjemaundersøkelsen ble besvart av 656 profesjonelle fagfolk. De arbeidet som sykepleiere (55 %), sosialarbeidere (18 %) og allmennpraktikere (17 %). Undersøkelsen fokuserte på hjelpernes kompetanse, metoder og samarbeidsmønstre i forbindelse med håndtering av voldsproblematikk. Til tross for at to tredjedeler av hjelperne hadde vært i samme jobb i 10 år eller mer, var de uvante med å identifisere voldsproblematikk. Videre opplevde de sin egen kompetanse på dette området som utilstrekkelig både når det gjaldt å yte bistand i forhold til overgriper, bistand i forhold til offeret, samt i lovanvendelsen i slike saker. De profesjonelle hjelperne hadde lettere for å gripe inn når volden var rettet mot eldre eller barn, enn mot personer som levde i parforhold. De ansatte hadde liten kunnskap om voldens traumatiske følger, noe som igjen kan passifisere offeret. Det syntes videre som at hjelperne i stor grad mente at ansvaret for å få slutt på volden lå hos offeret.

De viktigste hindringene mot å få slutt på volden ble oppgitt å være hjelpernes arbeidsmengde, tidspress, og deres oppfatning om at klientene var uvillige til å diskutere problemet og til selv å gjøre noe for å få slutt på volden. De profesjonelles rolle som hjelpere besto i veiledning eller rådgivning. Hjelperne gjorde få konkrete forsøk på å stoppe volden, utover å forsøke å påvirke offerets handlinger. Hjelperne hevdet at tidspress og taushetsplikt hindret dem i å samarbeide med andre tjenester i denne type saker. De mente at de beste løsninger for å få slutt på volden ville være å intensivere klientarbeidet, samarbeide på tvers av tjenester, samt å få utarbeidet en prosedyreplan som kunne følges i denne type saker. For å forebygge vold mente hjelperne at det var viktig å øke spesial- og krisetiltakene for voldsproblematikk, forbedre kvaliteten i førstelinjetjenesten, samt drive folkeopplysning med sikte på å redusere toleransen for voldsbruk. I følge Perttu føler ansatte i det finske hjelpeapparatet seg ikke kvalifisert til å ta seg av saker knyttet til vold i nære relasjoner.

I Norge har det ikke vært gjennomført like omfattende studier. Studien av mishandlede kvinners erfaringer med hjelpeapparatet, samt behovene for mer kunnskap om voldsutsatte kvinner og barn blant deltakere fra ulike fagdisipliner på familievoldskonferanser, kan tyde på at situasjonen i Norge likner den virkeligheten som avdekkes i Perttus studie.

Heller ikke i Sverige har ansatte i det offentlige hjelpeapparatet og politiet tilstrekkelig kunnskap om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Som i Norge inngår ikke kunnskap om kvinnemishandling i grunnutdanningen innenfor helse- og sosialfag og jus. Sosialtjenesten i Sverige støtter seg på krisesentrene i mishandlingssaker. De har ikke ressurser til verken den støtte, beskyttelse eller annen hjelp som mishandlede kvinner trenger og som de burde kunne få bistand til (Holmberg og Bender 1998).

Det samme mønsteret med manglende opplæring og kunnskap om arbeid med vold i familien ser ut til å være gjengs i andre europeiske land og i andre deler av verden. Utdanning og opplæring av fagfolk i helse- og sosialhjelpsapparatet og innen politiet nevnes for eksempel som et sentralt punkt i WHOs rapport om familievold basert på dokumentasjon fra fire verdensdeler (WHO 2002).

I Sverige spiller spesialistenheten «Rikskvinnocentrum», jf. kapittel 8 (pkt. 8.3.4) en viktig rolle i forbindelse med utdanning og informasjon knyttet til mishandling og voldtekt. En av senterets oppgaver er å bistå i kompetanseutviklingen hos yrkesgrupper som møter voldsutsatte kvinner i sitt arbeid, samt gi informasjon til allmennheten om voldens konsekvenser og hva som kan gjøres for å forebygge volden. Senteret har bistått i kompetanseutvikling både i forhold til primærhelsetjenesten og annet helsepersonell, men også andre yrkesgrupper, for eksempel politifolk. Rikskvinnocentrum bidrar også blant annet med forelesninger for dommere og sosionomer. I tillegg drives det forskning ved Rikskvinnocentrum og en del av studiene baserer seg på pasientgrupper som henvender seg til senteret.

I Australia ble det i 1998 satt i gang en prosess for å utvikle en felles plattform og standarder for kompetanse innen ulike profesjoner (jf. Competency Standards. Research Report Stage 1. 1999). Arbeidet var et ledd i en landsomfattende kampanje rettet mot vold i hjemmet, «Partnerships Against Domestic Violence», som er blitt gjennomført over flere år. Denne konkrete prosessen omfattet fire stadier:

  1. Kartlegging av profesjonsgrupper og deres funksjoner knyttet til arbeid med vold i nære relasjoner.

  2. Utvikling av nasjonale standarder for kompetanse.

  3. Implementering av standardene.

  4. Utvikling av undervisningsmateriell og øvrige ressurser.

I den innledende kartleggingen ble det gjennomført studier blant sosialarbeidere, allmennpraktikere, sykepleiere og annet behandlingspersonell, politi, dommere, advokater, ulike grupper av barnearbeidere, offentlig ansatte, samt medarbeidere i frivillige organisasjoner. Det ble avdekket en rekke behov og områder for undervisning og kompetanseutvikling – delvis spesifikke for de enkelte yrkesgruppene. Tre viktige felles funksjoner og kunnskapsområder ble identifisert på tvers av profesjonene:

  • å kunne forstå og identifisere vold i nære relasjoner

  • å kunne gi tilstrekkelig respons til ofrene

  • å sørge for riktige henvisninger til andre instanser basert på brukernes behov.

10.3 Behov for ulike typer kompetanse

10.3.1 Innledning

Utvalget mener at det i Norge må utvikles kompetanse om menns vold mot kvinner i nære relasjoner på tre nivåer:

  1. Økt kunnskap om denne problematikken i allmennheten.

  2. Basiskompetanse hos instanser og personell som kan tenkes å komme i berøring med slik vold.

  3. Spesialisert kompetanse for de som arbeider mer spesifikt med dette feltet.

En felles kunnskapsplattform er en viktig forutsetning for å kunne gi ulike profesjoner, instanser og personell en felles referanseramme. Dette er også viktig med sikte på å bygge ned hindringer for samarbeid som kan følge av ulike forståelsesrammer og profesjonsmotsetninger.

10.3.2 Opplysningsarbeid rettet mot allmennheten – primærforebygging

Det er viktig å øke bevissthetsnivået i befolkningen rundt denne problematikken. Dette kan gjøres gjennom generelt opplysningsarbeid knyttet til omfanget av menns vold mot kvinner, hva som kjennetegner denne formen for vold, samt hvilke konsekvenser volden kan ha for de som rammes. Et slikt opplysningsarbeid vil være et viktig ledd i den holdningsskapende innsatsen. Økt kunnskap vil også være nyttig med sikte på at folk flest kan forebygge vold gjennom å utøve sosial kontroll. At mange tar tydelig avstand fra menns vold mot kvinner vil kunne vanskeliggjøre voldsutøverens legitimering av handlingene og gi et viktig budskap om støtte til voldsutsatte kvinner og barn.

Generelt opplysningsarbeid rettet mot allmennheten bør også omfatte fokus på de kjønns-, makt- og kontrollstrategier som medvirker til å gjøre menns vold mot kvinner mulig. Nationellt Råd för Kvinnofrid skriver at: « Omgivningens attityder och värderingar påverkar kvinnans uppfattning om sina möjligheter till ett liv utan våld, men har också betydelse för vilket budskap som ges till andra kvinnor, våldsdrabbade såväl som andra. » (Slutrapport från Nationellt Råd för Kvinnofrid, 2003 s. 26).

Økt kunnskap i allmennheten generelt er også viktig for at man i større grad skal bli oppmerksom på mulige tilfeller av vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Kunnskap er en forutsetning for at man velger å gripe inn og ikke lukker øynene fordi man ikke ønsker å blande seg inn i det som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Kunnskap om fenomenet er imidlertid ikke tilstrekkelig. Det er også viktig å gi informasjon om hva den enkelte kan gjøre dersom man blir oppmerksom på slik vold, for eksempel hvilke instanser som kan yte hjelp, hva disse kan bidra med osv.

Arbeidet med å heve kunnskapsnivået om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner bør ikke bare rettes mot voksne, men også mot barn og ungdom. I kapittel 5 (pkt. 5.2.6) ble det vist til en engelsk undersøkelse der skolebarn ønsket mer konkret kunnskap både om vold i familien og handlingsstrategier fordi en del barn hadde opplevd at venner levde under slike forhold (jf. Mullender m.fl. 2002). Opplysningsarbeid i skolen om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner kan derfor være nyttig for å nå frem til barn og ungdom, og kan i tillegg ha en langsiktig forebyggende effekt.

10.3.3 Basis- og spesialistkompetanse om vold mot kvinner og barn

En utfordring i arbeidet med å sikre nødvendig kompetanse blant instanser og organisasjoner på feltet er å kunne skreddersy undervisningstilbud som bidrar til kunnskapsheving med utgangspunkt i den enkeltes kunnskapsnivå. Ansatte innen ulike instanser og organisasjoner vil ha ulik erfaringsbakgrunn i arbeidet med menns vold mot kvinner. Noen vil aldri ha arbeidet med denne problematikken, mens andre kan ha lang erfaring på feltet. I tillegg må undervisningstilbudet både ivareta personell med førstelinjefunksjoner og andre som har mer spesialiserte funksjoner. Kunnskap om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner må integreres både i grunn-, videre- og etterutdanningene til relevante profesjoner.

Det er behov for basiskompetanse hos alle instanser og organisasjoner som kan tenkes å komme i befatning med saker om menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Det er utvalgets syn at temaet vold mot kvinner og barn må settes på pensumlistene i grunnutdanningen for politiet, for leger og andre helsefaglige grunnutdanninger, sosionom- og barnevernutdanningen, samt psykologiutdanningen. Også lærere og førskolelærere bør tilegne seg basiskompetanse på temaet. Dette gjelder også politijurister, statsadvokater og dommere, jf. kapittel 9 (pkt. 9.2.8 og pkt. 9.5.1). Også ansatte ved krisesentre, frivillige organisasjoner og personer som arbeider innenfor ulike trossamfunn mv. har behov for basiskompetanse på vold mot kvinner. Fordi krisesentrenes arbeid retter seg spesielt mot vold mot kvinner, vil imidlertid denne gruppen ha behov for mer spesialisert kompetanse, jf. nedenfor.

Et felles minimum av kunnskap om vold i nære relasjoner vil gjøre profesjonene tryggere på hvordan de selv kan yte bistand og hvilke andre hjelpeinstanser de kan henvise til. Å heve det generelle kunnskapsnivået hos instansene kan også føre til at flere fagpersoner er åpne for at kvinnen som søker hjelp eller behandling kan være utsatt for vold. Med andre ord kan basiskompetanse føre til at flere tilfeller avdekkes. En viss grunnkunnskap om vold mot kvinner er også en viktig forutsetning for å sikre brukerorientering. Et brukerperspektiv lar seg vanskelig gjennomføre dersom hjelperen ikke har basiskunnskaper om den virkeligheten den hjelpsøkende lever i. Økt bevissthet kan videre gi økt handlekraft.

I tillegg til kunnskap om hva som særpreger vold mot kvinner i nære relasjoner, vanlige reaksjonsmønstre og skadevirkninger, er det viktig å formidle en oversikt over det hjelpetilbudet som finnes. Kunnskapen om at dette er straffbare handlinger som i utgangspunktet bør straffeforfølges, bør også økes. Kunnskapsformidlingen bør altså rette seg både mot fenomenforståelse og systemforståelse. Å utvikle veiledere kan i denne sammenheng være hensiktsmessige arbeidsverktøy. Økt basiskunnskap kan også fremme tverrfaglig samarbeid, noe opplæringsprogrammet i Oslo kommune viste, jf. ovenfor.

Kompetansesenter for voldsofferarbeid er i ferd med å utvikle et videreutdanningskurs i voldsofferarbeid. Hensikten med kurset er å øke forståelsen for overgrepsofre gjennom fagutvikling, formidling av kunnskap og ved å påvirke til et arbeid hvor respekt for den utsatte og dennes behov er det sentrale. Nærmere bestemt skal man tilegne seg kunnskaper om hvordan avdekke, intervenere og hvordan bedre tilbudet til voldsofre og deres familie. I tillegg skal undervisningen motivere deltakerne til en bedre og samordnet måte å møte utsatte på både ved egen arbeidsplass og som en utviklingsoppgave i kommunen. Undervisningen retter seg mot personer som har 3-årig helse- og sosialfaglig utdanning, samt politifolk.

I tillegg til basiskompetanse, bør noen utvalgte medarbeidere innen en rekke tjenester som for eksempel helsetjenester, psykiatri, sosialkontor, barnevern osv. tilbys mer spesialisert kunnskap. Også ansatte i politiet som jobber særskilt med voldsutsatte må sikres mer spesialisert opplæring, jf. kapittel 9 (pkt. 9.2.8). Dette forutsetter kunnskapstilførsel som strekker seg lenger enn den basiskunnskapen som er beskrevet ovenfor. Det er videre behov for spesiell kompetanse på de problemstillinger som knytter seg til særlige utsatte grupper som utsettes for vold og overgrep. Her kan det være snakk om utvikling av fagspesifikke undervisningsmoduler for spesialisert kunnskap knyttet til de ulike profesjonsutdanningene.

Å integrere kunnskap om vold mot kvinner og barn i grunn- og videreutdanningene er viktig for å sikre at kunnskapen forankres og har kontinuitet. I denne forbindelse kan det påpekes at Rådet for Kvinnofrid fremhever at kompetansehevende tiltak basert på prosjekter ikke sikrer nødvendig kontinuitet (Slutrapport från Nationellt Råd för Kvinnofrid 2003).

Både basiskompetanse og mer spesialisert kompetanse bør omfatte formidling av kunnskap om voldens årsaker og forståelser. Å se vold mot kvinner og barn i et kjønnsperspektiv er i denne sammenheng sentralt. Utvalget mener videre at kunnskapsformidlingen bør fokusere på behovet for tverrfaglighet på feltet. Ulike forståelsesrammer og profesjonsmotsetninger er en utfordring i alle sammenhenger hvor flere yrkesgrupper og instanser skal arbeide med felles problemstillinger. En måte å bygge ned disse barrièrene er å tilføre kunnskap som kan representere en felles plattform med sikte på å fremme samarbeid og bedre koordinering av tjenester. Undervisningstilbud og kompetansehevende tiltak bør ivareta en helhetsforståelse av feltet. Utvalget foreslår derfor at tverrfaglig forståelse og samarbeid løftes frem som et selvstendig fokusområde i arbeidet med å heve kompetansen på feltet. Det bør også inngå en gjennomgang av praktiseringen av de ulike faggruppers taushetspliktregler med tanke på å fremme tverrfaglig samarbeid, jf. kapittel 12.

Utvalget anbefaler at Utdannings- og forskningsdepartementet:

  • Kartlegger hvilke kompetansebehov de ulike instansene og organisasjonene har.

  • Kartlegger i hvilken grad kunnskap om vold mot kvinner i nære relasjoner inngår i undervisningstilbudene til relevante profesjoner. En slik kartlegging bør også omfatte en oversikt over øvrige kompetansehevende tiltak som finner sted på andre arenaer enn innenfor profesjonsutdanningene.

  • Utreder innhold, kvalitetskrav og organisering for basis- og spesialisert kompetanse og hvordan disse kan integreres i dagens grunn-, videre- og etterutdanninger i ulike profesjonsstudier. Det anbefales videre at tverrfaglighet og samarbeid inkluderes i disse undervisningstilbudene.

Kartleggingen må koordineres opp mot pågående prosesser, blant annet Sosial- og helsedirektoratets kartlegging av nasjonal og regional kompetanse knyttet til psykisk traumatiserte grupper.

Utvalget viser videre til det nasjonale kompetansesenteret som foreslås opprettes om vold i nære relasjoner, jf. nedenfor punkt 10.6, samt kapittel 12 (pkt. 12.4.3). Det anbefales at dette senteret benyttes som ressurs i forhold til fremtidig kompetanseutvikling, blant annet for å ivareta en kvalitetssikringsfunksjon for undervisningsmateriell som blir utviklet til de ulike undervisningstilbudene om menns vold mot kvinner i nære relasjoner.

10.4 Behov for forskning

I europeisk sammenheng var Norge et foregangsland ved å fremme forskningsbasert kunnskap om vold og seksuelle overgrep i familien gjennom egne forskningsprogrammer (Skjørten, Bjørgo og Olaussen 1999). Som nevnt i kapittel 2 (pkt. 2.2), har forskning på feltet vært fremmet både gjennom programmet «Forskningsprogram om kvinnemishandling (1986–1991) og forskningsprogrammet «Seksualisert vold» (1992–1996). Disse programmene har omfattet forskning om kvinnemishandling, voldtekt, seksuelle overgrep mot barn, prostitusjon, motstand mot kunnskap om seksualisert vold, forskning om rettsapparatets behandling av vold og seksuelle overgrep samt forskning om menn som overgripere mot kvinner og barn. Senere har forskning om menns vold mot kvinner inngått som tema i forbindelse med delprogrammer som ikke har rettet seg spesifikt mot vold – dette gjelder for eksempel «Velferdsprogrammet – samfunn, familie og oppvekst». Prosjekter som inngår i dette programmet er blant annet studier som belyser barns håndtering av vold i familien, mediefremstilling av vold i familien, samt utbredelse av vold i parforhold.

På nordisk nivå er Nordisk Ministerråd ansvarlig for et forskningsprogram for perioden 2000–2004 om kjønn og vold. Programmet har fire prioriterte forskningsområder:

  1. Makt, vold, seksualitet og «offerskapande» som kjønnsspesifikk prosess.

  2. Foreldreskap, kjønn og vold: Foreldreskapet som kjønnbasert samfunnsinsititusjon.

  3. Maskulinitet og vold som gjensidig konstituerende, samt kulturelle definisjoner av seksualitet som overordner menns og underordner kvinners seksualitet.

  4. Kulturens og kulturenes betydning for sammenhengen mellom kjønn og vold.

(Kön og våld i Norden 2001).

Det vil gå langt utover denne utredningens rammer å gi en fullstendig oversikt over den norske forskningen på feltet. Skjørten, Bjørgo og Olaussen (1999) har imidlertid gjennomgått relevant forskning på feltet i en kunnskapsstatus utarbeidet i 1999. Det vises der til nasjonal og internasjonal forskning blant annet knyttet til voldens omfang, forklaringer på vold i nære relasjoner, forskning om motstand mot kunnskap. Det vises også til forskning om politiregistrert og legeregistrert vold i familien. Det er også gjennomført studier som belyser skadefølger av vold. Med utgangspunkt i denne gjennomgangen fremholder Skjørten, Bjørgo og Olaussen at det kan være grunn til høyere prioritering av omfang og variasjoner i ulike former for skadevirkninger (fysiske, psykiske og sosiale) av vold, samt nærmere undersøkelser av voldens langtidsvirkninger. For øvrig understreker disse forskerne blant annet behovet for mer kunnskap om virkningen av lovendringer, at det bør gjennomføres en landsrepresentativ omfangsundersøkelse av kvinnemishandling, mer kunnskap om hva som kan trygge kvinner og barns situasjon etter samlivsbrudd, samt mer kunnskap om vold mot eldre og andre særlig utsatte grupper.

10.4.1 Behov for et nytt forskningsprogram

Forskningsprosjekter og studier på feltet har vært gjennomført i regi av forsknings- og utdanningsinstitusjoner, kompetansesentre, i hjelpeinstitusjoners egen regi eller gjennom frivillige og private instanser. Foruten de to større forskningsprogrammene nevnt ovenfor, har en rekke av de gjennomførte studiene de siste årene vært motivert ut fra ulike faglige og institusjonelle behov. Disse har bidratt med verdifull kunnskap, men er utilstrekkelige med tanke på det samlede kunnskaps- og kompetanseutviklingsbehovet som eksisterer for at hjelpetilbudet til voldsutsatte skal rustes opp.

Utvalget vil understreke behovet for en kraftig satsning på kunnskapsutvikling på feltet menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Utvalget anbefaler et nytt forskningsprogram med et helhetlig fokus. Utvalget anbefaler videre at forskningsprogrammet opprettes i regi av Norges Forskningsråd.

Noen av områdene som denne utredningen har vist til hvor det trengs kunnskap oppsummeres i det følgende, og utvalget anbefaler at disse temaene innlemmes i det nye forskningsprogrammet:

Omfang

  • gjennomføring av en landsrepresentativ omfangsundersøkelse om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner

  • en undersøkelse av de samfunnsøkonomiske kostnadene av volden.

Brukere og brukerbehov

  • økt kunnskap om voldsutsatte kvinners behov som følge av det å være voldsutsatt

  • forskning om særlig utsatte og sårbare grupper, samt grupper hvor mørketallene antas å være særskilt store

  • økt kunnskap om hvilke konsekvenser det har for barna å vokse opp i familier med vold

  • økt kunnskap om voldsutsatte, herunder barn eksponert for vold samt voldsutøvere som ikke fanges opp av hjelpe- og behandlingsapparatet

  • forskning om mestringsstrategier og beskyttelsesfaktorer både hos voldsutsatte kvinner og barn som klarer seg bra (løvetannsgruppene) og menn som på tross av å ha blitt utsatt for vold i barndommen ikke utsetter egen familie for vold

  • brukernes tilfredshet med de ulike hjelpe- og behandlingstilbudene.

Helsemessige konsekvenser av vold mot kvinner og behandlingstilbudet

  • kartlegging av vold som årsak til ulike typer sykdom og skader, herunder kroniske smertetilstander, uklare lidelser

  • betydningen av bruk av systematiske spørsmål om vold

  • utprøving av ulike typer kriseintervensjon ved mottak av voldsutsatte kvinner

  • forskning om behandlingstilbudet for voldsutøvere, tilbudenes innhold og resultater, herunder effekten av ulike behandlingsmetoder i forhold til ulike grupper voldsutøvere

  • forskning på psykiatriens behandlingstilbud til voldsutøvende menn.

Hjelpeapparatet og rettsapparatets behandling av vold i nære relasjoner

  • økt kunnskap om hvilke rammebetingelser rettsapparatet og hjelpeapparatet gir for mødrenes stilling som voldsutsatte omsorgspersoner og voldsutøvernes stilling som fedre

  • forskning om barn som brukere av krisesentrene, samt metodeutvikling knyttet til arbeid med barna ved krisesentrene

  • forskning og metodeutvikling for å bedre familievernkontorenes håndtering av saker om menns vold mot kvinner i nære relasjoner

  • forskning på politiets og rettsapparatets behandling av saker om menns vold mot kvinner i nære relasjoner, samt barn som er eksponert for slik vold, jf. kapittel 9 (pkt. 9.1.3).

  • evaluering av politiets satsning på arbeidet med vold mot kvinner, deriblant ordningen med familievoldskoordinatorer, jf. kapittel 9 (pkt. 9.2.8).

10.5 Forskning knyttet til de regionale behandlingssentrene

Det vises til kapittel 8 (pkt. 8.3.5.2) som beskriver oppgavene til de regionale spesialiserte behandlingssentrene knyttet til voldsutsatte kvinner og barn. Det forutsettes at det ved sentrene både skal utføres klinisk arbeid og kompetanseutvikling. Sentrene bør være lokalisert til universitetssykehus, og det forutsettes at behandlingen er kunnskapsbasert og at det gjennomføres forskning knyttet til den kliniske praksis.

Det bør i tilknytning til behandlingssentrene være personer med høy akademisk kompetanse som kan initiere, planlegge og utføre forskning på internasjonalt nivå.

Forskning ved behandlingssentrene bør også knyttes opp mot opprustningen av kunnskap som foreslås gjennom det anbefalte forskningsprogrammet. Slik forskning vil dessuten være et viktig tilfang for kunnskap ved det nasjonale kompetansesentret om vold mot kvinner i nære relasjoner som foreslås opprettet, jf. nærmere om dette nedenfor.

Utvalget har videre anbefalt at de spesialiserte sentrene skal ha en kompetanseutviklingsfunksjon i regionen, jf. kapittel 12 (pkt. 12.4.2.1).

10.6 Forslag om et kompetansesenter om vold i nære relasjoner

Det fremgår av Stortingsproposisjon nr. 1 2003–2004 for Justisdepartementet at Justisdepartementet i samarbeid med Helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet vil etablere et nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress fra 2004. (Senteret har senere endret navn til «Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress»). Hovedoppgavene til senteret skal være forskning, undervisning/kompetansebygging, utviklingsarbeid, formidling og veiledning/rådgivning. En målsetting er at dette skal bidra til å redusere helsemessige og sosiale konsekvenser av vold og traumatisk stress, samt virke forebyggende.

Senteret skal styrke en helhetlig forskning og kompetanseutvikling, kompetansespredning, veiledning og utdanning innen feltet vold og traumer. Å bidra til større grad av tverrfaglighet er videre sentralt (jf. Utredning – Etablering av nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress NKVTS 2003). Et siktemål med opprettelsen av et slikt senter er at den nasjonale kompetansen må gjenspeile bredden på volds- og traumefeltet, slik at alle sider ivaretas, både samfunnsvitenskapelig, juridisk og medisinsk.

Av St.prp. nr. 1 2003–2004 for Justisdepartementet fremgår det at Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, samt Psykososialt senter for flyktninger skal innlemmes i det nye senteret. Det skal også tilknyttes forskningsressurser fra Kontor for katastrofepsykiatri. I tillegg skal et samarbeid om forskning og kompetanseheving innledes med Alternativ til Vold og Institutt for klinisk sexologi og terapi.

Vold, familievold og seksuelle overgrep skal inngå som én av fire temagrupper. De øvrige er stressmestring og kollektive belastningssituasjoner, tvungen migrasjon, og barn og ungdom.

10.6.1 Behov for et eget kompetansesenter

Utvalget støtter behovet for større grad av helhetstenkning og tverrfaglighet i arbeidet for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Utvalget er imidlertid bekymret for hvorvidt temaet vold mot kvinner i nære relasjoner blir tillagt tilstrekkelig stor vekt ved å inngå som ett av flere temaer med relativt ulikartede tilnærminger som et slikt senter skal ivareta.

Utvalget viser til det store behovet for utvikling innen kunnskap, kompetanse og hjelpetilbud som eksisterer på feltet, og mener at det er behov for å løfte frem vold mot kvinner og barn i nære relasjoner som eget felt.

Som omtalt i kapittel 3 (pkt. 3.3), finnes det stor motstand mot kunnskap om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Forståelsen av denne volden som et resultat av menns utøvelse av dominans, kontroll og undertrykking av kvinner og barn har videre en tendens til å forsvinne når man tar utgangspunkt i vold generelt.

For å sikre at dette feltet ivaretas på en tilstrekkelig god måte og gis det nødvendige kompetansemessige løft som trengs i dag, vil utvalget foreslå at det opprettes et eget nasjonalt kompetansesenter som retter seg spesifikt mot menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget er oppmerksom på at opprettelsen av et eget kompetansesenter om vold i nære relasjoner kan oppfattes å gå på tvers av det offentliges arbeid med effektivisering, blant annet det offentliges ønske om å redusere antall kompetansesentre. Utvalget ønsker heller ikke en fragmentering av kompetansemiljøer på feltet. Utvalget mener imidlertid at økt kompetanse på feltet er en grunnleggende forutsetning for å øke kvaliteten på det forebyggende arbeidet og for å sikre voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøverne, et tilfredsstillende hjelpetilbud. Dette kan etter utvalgets syn best sikres gjennom opprettelse av et eget senter. Utvalget mener videre at helhetstenkning, erfaringsutveksling og mulige synergieffekter kan oppnås gjennom et samarbeid mellom disse to sentrene.

Utvalgets forslag om et eget kompetansesenter innebærer at de delene som gjelder vold mot kvinner og barn i nære relasjoner som nå er foreslått lagt inn under det nasjonale kompetansesenter om vold og traumatisk stress i stedet skal innlemmes i kompetansesenteret om vold i nære relasjoner.

Målsettingen med opprettelsen av et eget kompetansesenter er flerdelt. Etableringen av et slikt senter om vold i nære relasjoner vil signalisere at dette er et prioritert område i samfunnet. Både opprettelsen av senteret og dets virksomhet vil også bidra til å synliggjøre denne problematikken. Som tidligere påpekt, er mangel på kompetanse i alle ledd av tiltakskjeden en gjennomgående svakhet på feltet vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Dette tilsier en kraftig satsning på kompetanseutvikling og –formidling.

Fremstillingen har også vist at det er viktig å opprette gode støttefunksjoner til hjelpere for å hindre stor utskiftning av medarbeidere, utbrenthet og for å sikre at kunnskap og rutiner blir integrert i alle delene av tilbudskjeden.

10.6.2 Ansvarsområde

Det nasjonale kompetansesenteret som utvalget anbefaler opprettet foreslås å skulle ivareta kompetanseutvikling på nasjonalt nivå knyttet til kvinner og barn utsatt for vold (fysisk, psykisk og seksuell vold) i nære relasjoner. Det skal også ivareta kompetanseutvikling knyttet til personer som begår vold. Tanken er at senteret skal ha spesialisert kompetanse på hva som kjennetegner menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Senteret skal også kunne utføre forskning knyttet til voldsutsatte og -utøvere, samt utvikling og evaluering av ulike hjelpe- og behandlingstilbud til disse gruppene.

Kompetansesenteret bør også få som en viktig oppgave å tilføre de regionale enhetene innen Statens Barnevern og Familievern nødvendig kompetanse om vold i nære relasjoner jf. nærmere redegjørelse for dette i kapittel 12.

Senteret foreslås forankret under Barne- og familiedepartementet, jf. nærmere om dette nedenfor.

10.6.3 Senterets innhold og oppgaver

For å være offensiv i kampen for å bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner, må forskning drives på høyt nivå – blant annet med sikte på å utvikle mer effektive metoder for å forebygge og bekjempe volden. Forsknings- og utredningsvirksomhet vil derfor kunne være én av oppgavene ved senteret, i tillegg til kartlegging og systematisering av eksisterende og pågående forskning på feltet nasjonalt og internasjonalt.

Det nasjonale kompetansesenteret skal også kunne være et rådgivende organ for myndighetene, på alle myndighets- og forvaltningsnivåer. Dette innebærer ikke at senteret skal delta i politikkutforming, men kunne være tilgjengelig både for kunnskapsformidling og utredninger for stat og kommune, samt som høringsinstans. Dette vil særlig gjelde i forhold til de regionale enhetene innen Statens Barnevern og Familievern jf. kapittel 12 (pkt. 12.4.2.2).

Senteret skal til enhver tid være oppdatert på hvilke hjelpe- og behandlingstilbud som finnes. Endringer i de offentlige og private hjelpetilbudene til voldsutsatte kvinner og barn samt til voldsutøvende menn bør derfor fortløpende rapporteres inn til senteret.

Med det store behovet for utvikling innen kunnskap- og hjelpetilbud som eksisterer på feltet, vil utvalget foreslå at senteret får ansvar for å opprette en webportal som ledd i arbeidet med å systematisere kunnskap. Foruten oppdatert informasjon om vold mot kvinner i nære relasjoner, bør portalen inneholde linker over relevante instanser og organisasjoner. På denne måten kan webportalen også ha en viktig funksjon i å synliggjøre hjelpetilbudet overfor brukere.

Senteret bør også gis ansvaret for å utarbeide øvrig informasjonsmateriell rettet mot voldsutsatte, voldsutøvere, pårørende, hjelpere, behandlere og andre som arbeider på feltet vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Senteret skal også ha en nettverksbyggende funksjon i forhold til instanser og organisasjoner som arbeider på dette feltet. Som ledd i ansvaret for å spre informasjon, kan senteret for eksempel ha som oppgave å drifte nasjonale informasjonskampanjer om menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Senteret foreslås også få ansvaret for å drifte grønt nummer, dvs. et landsdekkende telefonnummer som voldsutsatte og voldsutøvere kan ringe for å få informasjon om relevante hjelpeinstanser. Nærmere redegjørelse for dette forslaget følger i utredningens kapittel 12 (pkt. 12.4.4).

Senteret foreslås også å få ansvar for å kvalitetssikre grunn- og spesialistutdanning på menns vold mot kvinner i nære relasjoner innenfor hver fagsektor, jf. ovenfor pkt. 10.3.3.

10.6.4 Organisering og forankring

Det nasjonale kompetansesenteret er tenkt å skulle utvikle kompetanse på en rekke felt. Senterets faglige profil vil følgelig være tverrfaglig. Dette tilsier en forankring opp mot et departement som i dag ivaretar ulike faglige aspekter knyttet til vold mot kvinner i nære relasjoner.

Utvalget anbefaler at senteret forankres i Barne- og familiedepartementet (BFD). Dette vil innebære en samordnet forankring blant annet med barnevernet og familievernet, som begge hører inn under BFDs ansvarsområder. Utvalget anser videre kjønns- og likestillingsaspektet som helt sentralt i dette arbeidet. BFD har i dag det overordnet ansvaret for å ivareta likestillingsperspektivet. Utvalget finner det derfor naturlig at BFD får ansvaret for et nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner.

10.7 Anbefalinger

Utvalget anbefaler at:

  • Det iverksettes opplysningsarbeid om vold mot kvinner i nære relasjoner rettet mot befolkningen generelt, herunder barn og unge.

  • Vold i nære relasjoner tas inn i grunn-, videre- og etterutdanningen til alle instanser som kommer i kontakt med dette feltet (basiskompetanse).

  • Personell som arbeider spesifikt med vold mot kvinner i nære relasjoner tilbys mer spesialisert kunnskap og kompetanse på temaet (spesialisert kompetanse).

  • Utdannings- og forskningsdepartementet utreder innhold, kvalitetskrav og organisering i forhold til disse undervisningstilbudene, og hvordan disse kan integreres i dagens grunn-, videre- og etterutdanninger innen de ulike profesjonene.

  • Det opprettes et nytt forskningsprogram om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Forskningsprogrammet foreslås opprettet i regi av Norges Forskningsråd.

  • Det tilrettelegges for gjennomføring av forskning ved de spesialiserte behandlingssentrene knyttet til voldsutsatte kvinner og barn som foreslås opprettet i hver helseregion.

  • Det opprettes et nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner underlagt Barne- og familiedepartementet.

  • Det opprettes en webportal som ledd i arbeidet med å systematisere kunnskap, og at ansvaret for denne ivaretas av det nasjonale kompetansesenteret om vold i nære relasjoner.

Til dokumentets forside