NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

11 Samarbeid og taushetsplikt

11.1 Helhetlig satsning krever samarbeid på tvers

Som nevnt tidligere, er samarbeid på tvers av profesjoner, faggrenser, instanser og forvaltningsnivåer en forutsetning for å lykkes i arbeidet med å yte bistand til voldsutsatte kvinner og barn. I denne forbindelse er det sentralt at de ulike hjelpe- og behandlingstilbudene ser seg selv som ledd i en hjelpetilbudskjede og hvor målsettingen i arbeidet ikke er nådd før kvinnen, barnet eller voldsutøveren har fått et tilbud som tilfredsstiller den enkeltes behov. Kvinner som er utsatt for vold kan ha behov for kontakt med mange ulike instanser og profesjoner. Dersom de ulike instansene ikke samordner sine tiltak (tilbud), vil kvinnen få en uoversiktlig situasjon, tiltak kan trekke i ulike retninger og kvinnen kan oppleve at hun blir «en kasteball» i systemet. Dette er noe av årsaken til at tverrfaglig samarbeid de senere årene er blitt tillagt stadig større vekt i det offentliges satsing på å bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner.

Ønsket om å yte best mulig hjelp til brukerne av offentlige tjenester er en viktig drivkraft bak tverrfaglig samarbeid. Behovet for mer effektiv utnyttelse av offentlige ressurser er også en faktor. Gill Hague har undersøkt tverrfaglig samarbeid i Storbritannia. Hagues forskning viser at i noen tilfeller blir samordningstiltak en redningsplanke for myndighetene for å gi inntrykk av det gjøres en innsats uten at dette innebærer en reell satsing eller bedre utnyttelse av ressurser. Hun hevder at i noen tilfeller fungerer tverrfaglig samarbeid som et røykteppe for å tilsløre ineffektive tiltak eller en nedprioritering av området gjennom budsjettkutt (Harwin, Hague og Malos 1999).

Utvalget mener at gevinstene ved tverrfaglig samarbeid når det faktisk fungerer effektivt er så store at man vanskelig kan tenke seg et godt tilbud til voldsutsatte uten at ulike etater og instanser inngår i et integrert samarbeid. Nedenfor følger noen eksempler på tverrfaglig samarbeid som er blitt prøvd ut i Norge, både lokalt og med utgangspunkt i nasjonale prosesser. Listen er ikke uttømmende. Eksemplene er tatt med i denne utredningen for å vise at det i løpet av de siste årene er utviklet noe erfaring med tiltak knyttet til tverrfaglig samarbeid rundt voldsutsatte kvinner og barn. Selv om tiltakene kan ha ulike utspring, forankring og erfaringer, er samtlige uttrykk for en erkjennelse av behovet for formalisert samarbeid. Noen fremtidige utfordringer er blant annet skissert i pkt. 11.3.8 nedenfor.

11.2 Forutsetninger for samarbeid

Kvinnevoldsutvalget arrangerte i mars 2003 en idédugnad om organisering av hjelpearbeidet for kvinner utsatt for vold i nære relasjoner. På seminaret deltok representanter fra en rekke profesjoner og institusjoner der mange av deltakerne hadde praktisk erfaring fra arbeid med voldsutsatte. Et av temaene som ble diskutert var hvilke forutsetninger som må være tilstede for å lykkes med tverrfaglig samarbeid. Deltakerne påpekte at det er to faktorer som er viktige for brukerne av offentlige tjenester: At hjelpen er tilgjengelig og at den er kompetent. At hjelpen er tilgjengelig innebærer blant annet at brukeren vet at tiltaket finnes, at det har åpningstider tilpasset brukerens behov og at det ikke har for lang ventetid. At hjelpetilbudet har tilstrekkelig kompetanse vil blant annet innebære at medarbeiderne har kunnskap om vold mot kvinner, samt at hjelperen har formelle fullmakter til å hjelpe brukeren (Kvinnevoldsutvalget 2003b).

Blant suksesskriteriene for vellykket tverrfaglig samarbeid var at:

  • Samarbeidet er formalisert, med klart mandat, ansvarsplassering og administrativ forankring.

  • Koordinerings- og oppfølgingsansvar er tillagt én etat.

  • Ledere med beslutningsmyndighet er representert i tverrfaglige/tverretatlige referanse- og styringsgrupper.

  • Tjenesten, og samordningsfunksjonene, har et klart definert innhold.

  • Det finnes klare rutiner for ansvarsfordeling og samarbeid.

  • Det er gitt tilstrekkelig ressurser (tid, penger og personell).

  • Det foreligger samtykke for å oppheve taushetsplikt i samarbeid om enkeltsaker.

  • Det gis god informasjon til brukeren om kontaktpersoner og instanser.

  • Koordinatorer har kunnskap og kompetanse.

  • Samarbeidet er basert på åpenhet kombinert med respekt og forståelse mellom profesjonene om hverandres forståelsesrammer, roller, oppgaver og metoder.

  • Alle parter har fordel av å delta i samarbeidet.

  • Samordning er basert på ydmykhet for brukernes behov.

  • Det satses på kompetanse- og organisasjonsutviklingstiltak, også innenfor formaliserte samordningsnettverk.

Det ble også trukket frem forhold som var med å gjøre samarbeid på tvers vanskelig: For det første kan slikt samarbeid føre til at ansvaret for sakene pulveriseres, fordi ingen etat har det helhetlige ansvaret. Profesjonsmotsetninger og ulike fagkulturer ble også trukket frem som mulige bremser for samarbeid. Også ulike taushetspliktsregler ble trukket frem som en hindring for informasjonsutveksling. Likeledes gjelder mangel på ressurser, tid og kunnskap, samt manglende tradisjoner for tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid (Kvinnevoldsutvalget 2003b). Viktigheten av kunnskap om vold mot kvinner understrekes av erfaringer fra Oslo kommune gjennom opplæringsprogrammet i voldsofferabeid som Oslo kommune gjennomførte for ansatte i ulike tjenester i perioden 1998 til 2000, jf. kapittel 10 (pkt. 10.2.1). Etter gjennomført opplæring tok de ansatte hyppigere kontakt med andre tjenester og hevdet at de samarbeidet bedre om denne type saker (Jonassen 2001). Dette tyder på at kunnskap om voldsutsatte og voldsofferarbeid bidrar til å øke samarbeidsfrekvensen og dermed til å heve kvaliteten på tjenestene.

11.3 Erfaringer med tverrfaglig samarbeid på feltet

Kunnskapen om forekomsten av tverrfaglig samarbeid er begrenset. Bortsett fra en undersøkelse av krisesentrenes samarbeid med andre instanser, er det ikke gjort større undersøkelser av samarbeidsfrekvens eller tilfredshet med samarbeid i saker som gjelder vold mot kvinner. Det finnes imidlertid noen evalueringer av samarbeidsprosjekt, samt erfaringer fra tre prøveprosjekt med tverrfaglig samarbeid i regi av Regjeringens handlingsplan Vold mot kvinner.

11.3.1 Krisesentrenes samarbeid med andre instanser

I en undersøkelse av krisesentrene foretatt av Kompetansesenter for voldsofferarbeid i 2003, kommer det frem at krisesentrene samarbeider med andre instanser både om enkeltsaker og i form av mer generelle samarbeidsmøter (Jonassen og Stefansen 2003). Sentrenes hyppigste samarbeidspartner i det offentlige hjelpeapparatet er sosialkontor, politiet og ulike instanser innen helsevesenet. Av sentrene oppga 80 % at de samarbeidet med sosialkontor en gang i måneden eller oftere om enkeltsaker, 70 % at de samarbeidet med politiet og 58 % at de samarbeidet med instanser i helsevesenet. I tillegg samarbeider sentrene hyppig med advokater/jurister. Samarbeidet med politiet og helsevesenet har økt i perioden fra 1986 til 2002 da NIBR foretok en liknende kartlegging. Samarbeidet med sosialkontor økte ikke i perioden, men lå på samme nivå. Ellers samarbeider krisesentrene med en rekke andre instanser som lege/legevakt, barnevern, boligkontor, psykisk helsevern, familievern, flyktningkontor, trygdekontor, tolketjeneste, m.v. De fleste krisesentrene anser samarbeidet med andre instanser som godt, spesielt med politiet (92 % i 2002). Det var 75 % som var godt fornøyde med samarbeidet med familievernkontorene og med leger og legevakt, mens 66 % hadde godt samarbeid med sosialkontor og nesten like mange med psykologer og psykisk helsevern. For alle de nevnte tjenestene har tilfredsheten med samarbeidet økt betraktelig fra 1986 til 2002 (Jonassen og Stefansen 2003).

11.3.2 Samrådet i Trondheim

Samrådet mot vold mot kvinner ble startet i 2000 etter initiativ fra krisesenteret i byen. Hensikten var å samle aktører fra ulike etater og organisasjoner, både private og offentlige, som arbeider med voldsutsatte kvinner. Gjennom Samrådet får disse instansene et felles forum for tverrfaglig samarbeid og erfaringsutveksling. Flere av instansene som er representert er fra Trondheim kommune (to kommunalråder, rådmannens stab, Heidrun-senteret og ungdomsbasen). I tillegg medvirker foruten krisesenteret, også advokat, Sinnemestringsprosjektet ved Brøset, Senter mot incest, politiets familievoldskoordinator, familievernkontoret, SEIF, samt voldtekstmottaket ved St. Olavs Hospital.

En sentral funksjon til Samrådet å bedre samhandlingen mellom aktører rundt enkeltsaker. Gjennom nettverket etableres det personlige kontakter som bidrar til at det faglige samarbeidet rundt de enkelte brukerne kan bli smidigere. En annen viktig del av arbeidet skal være forebyggende, i form av utadrettet informasjonsarbeid (foredrag, seminarer, brosjyrer m.v.). Samrådet har en arbeidsform basert på fellesmøter med gjennomgang av ulike faglige temaer, og det kan også tas inn deltakere fra andre etater eller organisasjoner ved behov.

11.3.3 Samarbeid mellom Sosial vakttjeneste og Voldtektsmottaket i Oslo

Sosial Vakttjeneste i Oslo er opprettet av Sosialkontoret i Oslo, og er lokalisert ved Oslo kommunale legevakt. Tjenesten er bemannet med helse- og sosialpersonell med lang erfaring fra hjelpearbeid og har ansvar for mottakssamtale og oppfølging etter voldtekt eller vold. Samtlige saker som omhandler familievold og som kommer til Legevakten, henvises til vakttjenesten for samtale og oppfølging. Tjenesten gir et tilbud i familievoldssaker som tilsvarer tilbudet til voldstektsofre, dvs. oppfølging over tid. I 2002 hadde tjenesten 310 konsultasjoner som hadde bakgrunn i familievoldssaker (85 prosent av disse var konsultasjoner med kvinner). De fleste av brukerne hadde 2 – 3 samtaler med tjenesten. Samtalen omfatter, foruten en gjennomgang av hendelsen og hendelsesforløp, kartlegging og vurderinger av behov for praktisk hjelp/bistand og behov for oppfølgende kontakt. De instanser og hjelpetiltak som det er behov for kontaktes, og det gjøres avtaler om hvordan videre kontakt skal foregå. Om nødvendig følges klienten til avtale andre steder.

Også sosial- og barnevernvakten i Drammen har tilsvarende funksjoner. Vakttjenesten er lokalisert ved siden av voldtektsmottaket ved legevakten i Drammen som er et samarbeid mellom flere kommuner.

11.3.4 Prosjekt «Familievold 2002» i Kristiansand

I 2002 ble det igangsatt et prosjekt i Kristiansand kommune. Det ble bestemt at familievernkontoret skulle være den instansen som skulle ha et hovedansvar for vold mot kvinner, og som alle involverte instanser kunne henvise til dersom de ble oppmerksomme på voldsproblematikk i en familie. Et behandlingstiltak for menn som utøver vold ble også lokalisert til familievernkontoret. Det ble nedsatt en styringsgruppe forankret i kommuneledelsen, og med representanter fra Vest-Agder Sykehus Helseforetak, familievernkontoret, krisesenteret og Vest-Agder politidistrikt. Det ble også nedsatt en referansegruppe bestående av personer med familie- og barnefaglig bakgrunn. Prosjektet ble ledet av prosjektavdelingen i kommunens helse- og sosialsektor.

I samarbeidet deltok alle instanser som er aktuelle samarbeidspartnere i saker om vold mot kvinner: Helseforetaket og flere underinstanser, fylkesbarnevernet, barnevernvakten, legevakten, psykiatrisk poliklinikk, krisesenteret, politiet, osv. Alle de deltakende instanser måtte bidra, for eksempel med lokaler, personale eller penger. Evalueringen av prosjektet viste at dette felles «eierskapet» var en faktor som gjorde prosjektet vellykket.

11.3.5 Prosjektet «Den stille volden» ved Barnevernvakten i Oslo

Barnevernvakten i Oslo startet i 2000 «Den stille volden», et kommunalt og tverrfaglig prosjekt for å utprøve nye tilnærminger i arbeidet med å hjelpe barn eksponert for vold (Den stille volden – Et prosjekt ved Barnevernvakten 2001). Åtte ulike instanser, inkludert barnefaglige tilbud, Oslo politidistrikt, Legevakten og Alternativ til Vold deltok i prosjektet. «Den stille volden» var basert på tidlig intervensjon og oppsøkende arbeid i forhold til barnefamilier som politiet og barnevernvakten kom i kontakt med. I prøveperioden ble det mottatt 107 henvisninger, og hvor vold i hovedsak var utført av biologisk far. Det tverrfaglige tilbudet besto av psykologisk, barnevernfaglig og familieterapeutisk kompetanse, og evalueringen understreket betydningen av en helhetlig tilnærming i sakene. Familier hvor det forekommer vold er åpne og mottakelige for hjelp dersom hjelpen blir tilbudt raskt etter den akutte krisen.

Også i Bergen ble det gjennomført et tilsvarende samarbeidsprosjekt mellom barnevernet og politiet i perioden januar 2001 til september 2002. Målet var å jobbe oppsøkende i forhold til et utvalg av anmeldte saker med tanke på å redusere volden.

11.3.6 Samarbeid i Hamar om samtaletilbud med barn

«Barn med familievoldtraumer» er et prøveprosjekt i regi av Norsk Krisesenterforbund. Det går ut på å utvikle samtaletilbud for å bearbeide traumer hos barn som har vært deltakende vitner til familievold. Prosjektet er tverrfaglig og er knyttet til Stiftelsen Hamar Krisesenter. Målsettingen med prosjektet er å utvikle en enkel metode og hjelpemidler for å kunne integrere krisebearbeidelse for barn som har vært eksponert for vold i familien i krisesenterets ordinære tilbud. Siktemålet er å kunne yte bedre og mer målrettet forebyggende hjelp til barna som bor på senteret.

11.3.7 Prosjekter under Regjeringens handlingsplan Vold mot kvinner

For å utvikle bedre samarbeid og stimulere til nettverksbygging mellom lokale instanser, både offentlige og frivillige, har Justisdepartementet i samarbeid med Helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet initiert tre lokale prosjekter som ledd i Regjeringens handlingsplan «Vold mot kvinner». Målet var at det i løpet av prosjektperioden skulle utvikles og prøves ut ulike modeller for forebygging av vold mot kvinner, samarbeid mellom aktuelle instanser og bistand til ofre og overgripere. Det ble i 2000/2001 satt i gang prosjekter med varighet i tre år i Molde, Tønsberg og Tana.

11.3.7.1 Moldeprosjektet

Prosjektet i Molde er kalt «Vitne til vold» og har hatt særlig fokus mot barn som er eksponert for menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Prosjektet, som ble gjennomført 2001–2003, ble drevet av familievernkontoret i Molde. I regi av prosjektet ble det blant annet opprettet et tverretatlig forum som skulle samarbeide med fokus på barn som opplever vold i familien. I det tverretatlige forumet deltok det representanter fra en rekke ulike etater. Dette var: Politiet, barneverntjenesten, krisesenteret, helsestasjonen, barne- og ungdomspsykiatrien, legevakten, PPT og familievernkontoret. Forumet skulle fungere som et møtested for ulike fagfolk og instanser som arbeidet med vold mot kvinner og barn som var eksponert for slik vold.

Ved prosjektets avslutning i 2003, ble det gjennomført en evaluering for å kartlegge resultater i forhold til hjelpetilbud og erfaringer med tverretatlig samarbeid. Slik referansegruppen vurderer prosjektet, synes de nyetablerte kliniske tilbudene til barn samt gruppetilbudene til kvinner og menn å være de viktigste, samtidig som betydningen av tverretatlig samarbeid understrekes. Det er 7 av 8 etater som rapporterer at referansegruppen har hatt positiv effekt for deres samarbeid med andre etater. Noen etater mener at prosjektet har medført endringer i hele det lokale hjelpeapparatets tenkning, holdninger og tiltak i møtet med menns vold mot kvinner og barn i familien. Alle synes å være enige om at prosjektet har medført mer oppmerksomhet og åpenhet omkring dette temaet. Betydningen av tilført kunnskap og kompetanse blir fremhevet. Nesten alle etatene trekker også frem viktigheten av å ha en prosjektleder som har et overordnet/koordinerende ansvar og har kunnskap om menns vold mot kvinner og barn på tvers av etatene.

Det fremgår også av evalueringen at etatene er urolige for hvorvidt tilbudene opprettholdes når prosjektet avsluttes, og det uttrykkes bekymring for at kompetansen og engasjementet skal forsvinne helt eller reduseres kraftig. Det er et entydig ønske fra alle de samarbeidende etatene at familievernkontoret skal opprettholde sine tilbud og det koordinerende ansvaret i den tverretatlige gruppen. Evalueringen konkluderer også med å understreke viktigheten av at arbeidet med menns vold mot kvinner og barn i familien over tid må integreres i varige tilbud og ikke baseres på prosjektvirksomhet. Dette er viktig for brukerne som skal vite at tilbudet vil bestå, og for hjelperne som skal motiveres til å arbeide med et relativt tungt fagfelt (Vatnar 2003).

11.3.7.2 Vestfoldprosjektet

Det andre av i alt tre pilotprosjekter under regjeringens handlingsplan ble lokalisert i Vestfold og gjennomført i perioden 2001–2003. Hovedfokus for dette prosjektet er å forbedre tilbudet og oppfølgingen av voldsutsatte kvinner i fylket. Prosjektkoordinatoren er organisatorisk tilknyttet Fylkeslegen i Vestfold. I prosjektet er det lagt særlig vekt på å øke kompetansen om vold både i etater, institusjoner som erfaringsmessig har kontakt med voldsutsatte kvinner og i det øvrige hjelpeapparatet, slik at disse kan gi tilstrekklig råd og veiledning. Videre er det etablert et forum for familievold og kvinnemishandling under ledelse av familievoldskoordinatoren i Vestfold. Hovedmålet for forumet har vært å skape en arena for kunnskapsutveksling innenfor eksisterende hjelpeapparat i fylket. Møtene i forumet har vært gjennomført som dagskonferanser, med deltakere fra politi, krisesenter, familievern, rusomsorg, psykiatri, skoler, helsestasjoner, flykningemottak, private organisasjoner, politiske partier m.v.

Etableringen av fagforum og oppretting av møtesteder for utveksling av erfaringer og kunnskapsutvikling har medført økende flerfaglig mobilisering og bevisstgjøring. Faggrupper innenfor offentlig og privat sektor har også blitt kjent med de ulike utfordringer som respektive fagmiljøer står overfor i forbindelse med vold mot kvinner. Etter oppstart har faggrupper som lærere i barne- og ungdomsskoler, PP-tjenesten og statlige flykningemottak kommet til som deltakere i forumet. I forbindelse med forumets konferansedager er det også mobilisert media, noe som har bidratt til informative oppslag i lokalmedia og dermed økt interesse for temaet blant publikum. Dette har også medført økt antall forespørsler om informasjon både fra enkeltpersoner og fagmiljøer.

I prosjektet er det også satt i gang et arbeid med å etablere interne og eksterne samarbeidsrutiner for å bedre tilbudet for voldsutsatte i kommunene. Som ledd i dette arbeidet er det gjennomført møter med etatledere i hver kommune med det mål å hjelpe kommunene å komme i gang med å vurdere eksisterende samarbeidsrutiner og se hvordan familievold og kvinnemishandling kan inkluderes i disse. Dette innebærer at rutinene for det interne samarbeidet kan variere fra kommune til kommune, mens rutiner for eksternt samarbeid kan formes ut i fra en felles modell. Et forslag til felles modell for eksternt samarbeid for kommunene vil foreligge i løpet av høsten 2003.

11.3.7.3 Tanaprosjektet

Prosjektet i Tana tar sikte på å utvikle modeller for hvordan kommunen mer effektivt kan styrke innsatsen mot vold mot kvinner og prostitusjon, samt forebygge negative virkninger av prostitusjonstrafikken. Det er Tana kommune som har drevet prosjektet. I regi av prosjektet er det arbeidet med en rekke tema og satt i gang ulike aktiviteter. Temaene det arbeides med er blant annet holdninger og verdier i lokalsamfunnet, ungdoms forhold til rus og sex, styrking av oppvekstmiljøet for norske og russiske barn og unge, integrering av russiske kvinner bosatt i kommunen, styrking av kontakten med offentlige myndigheter og kvinnenettverk på russisk side, helse og smittevern, menns holdninger, internasjonale kulturtiltak m.m.

11.3.8 Konklusjoner fra prøveprosjektene

Listen over tverrfaglige samarbeidsprosjekter er ikke uttømmende, men basert på de tiltak som har kommet til utvalgets kjennskap gjennom utvalgsperioden. En ser av presentasjonen ovenfor at prosjektene, både de som er gjennomført i regi av handlingsplanen og øvrige tiltak, har vært svært ulikt utformet – med ulike dekningsområder og med forskjelligartet tematisk hovedfokus. Graden av tverrfaglig samarbeid har også variert sterkt i de ulike prosjektene. Dette gjør det noe vanskelig å trekke en samlet konklusjon. En av erfaringene fra prosjektet i Molde er at samarbeidet fungerer godt så lenge det er én etat som holder i trådene og har hovedansvaret for å få samarbeidet til å fungere. Prosjektet i Vestfold vitner blant annet om viktigheten av langsiktighet og at samarbeidet gjennomgår en utviklingsprosess over tid som også omfatter institusjonell konsolidering. Tiltakene gjenspeiler også tilpasning til lokale forhold, og flere av initiativene har vært gjennomført utelukkende i kommunal/fylkeskommunal regi uten statlig støtte.

Utvalget vil påpeke viktigheten av at det samles og spres erfaring fra tiltakene som har overføringsverdi til andre aktører i landet. Det er også viktig å understreke at slike samarbeidstiltak ikke må stå og falle på ildsjelers innsats. Strukturelle og varige endringer kommer som følge av innsats og erfaring ledsaget av opprustning av organisasjonenes ressurser og rutiner.

11.4 Internasjonale erfaringer med flerfaglig samarbeid

I den svenske Kvinnofridsproposisjonen (1997/98:55) ble det lagt stor vekt på samarbeid og samordning av tiltak. Et svært omfattende videreutdanningsprogram er blant annet igangsatt innenfor rettsvesenet, sosialtjenesten, og i helseetatene. Kvinnofridsproposisjonen la ansvaret for å følge opp samarbeid mellom ulike myndigheter til Socialstyrelsen. I en rapport fra 2002 oppsummerte Socialstyrelsen tiltakene for å fremme samarbeid mellom myndigheter (Socialstyrelsen 2002b).

Det ble videre opprettet et råd i 2002 bestående av blant annet det kriminalitetsforebyggende råd (BRÅ), domstolsvesenet, folkehelseinstituttet, integrasjonsverket, likestillingsombudet, kriminalomsorgen, Länsstyrelsen, rikspolitiet, riksadvokaten, skoleverket, socialstyrelsen og ungdomsstyrelsen. Rådet kalles Nationell myndighetssamverkan för kvinnofrid. Dette rådet trer sammen fire ganger i året (en mindre arbeidsgruppe møtes oftere). Rådet har fremmet flere forslag for å bedre samarbeid i saker om vold mot kvinner. Det er blant annet pekt på behov for bedre statistikk, samt behovet for å integrere arbeidet med vold mot kvinner i det lokale arbeidet med kriminalitetsforebygging og kriminalitetsofre. Det mest synlige resultatet av rådets arbeid er den såkalte Kvinnofridsportalen (www.kvinnofrid.se) som er en internettportal som driftes av Rådet og som inneholder svært mye nyttig informasjon om vold mot kvinner (fagartikler, regelverk osv.). På fylkesnivå (län) er det satt i gang en rekke samarbeidsprosjekt med sikte på å sikre bedre organisering av arbeidet med vold mot kvinner. Disse prosjektene er noe ulikt organisert fra län til län, men de har det til felles at fagpersoner fra ulike etater og organisasjoner møtes med jevne mellomrom med det formål å samarbeide bedre i saker om vold mot kvinner.

I regi av den danske handlingsplanen om vold mot kvinner (Regeringens handlingsplan til bekæmpelse af vold mod kvinder fremlagt 8. mars 2002) er det satt i verk en rekke tiltak for å styrke samarbeid på tvers i saker om vold mot kvinner. Blant annet skal det foretas en analyse av effektiviteten av dagens tverrfaglige samarbeid. Det skal etableres tverrfaglige team rundt om i landet. I disse teamene skal profesjonelle som arbeider med vold mot kvinner møtes for å utveksle erfaringer og tilføres ny kunnskap. Det skal også settes i verk tiltak for å styrke samarbeidet mellom krisesentrene og offentlige myndigheter. I tillegg skal det utarbeides en såkalt verktøykasse for profesjonelle der man finner beskrivelse av relevant lovverk, instanser man kan henvise voldsutsatte kvinner til, samt råd og veiledning om hvordan man behandler saker om vold mot kvinner. En ser av det som er skrevet ovenfor at det i den danske handlingsplanen mot vold mot kvinner legges betydelig vekt på kompetanseutvikling innen tverrfaglig samarbeid.

Den danske ordningen med tverrfaglige team bygger på den britiske modellen. I England og Wales er det mer enn 200 tverrfaglige team fordelt rundt i landet. I disse teamene arbeider frivillige organisasjoner og lokale myndigheter sammen for å bekjempe vold mot kvinner. Den britiske regjeringen har de siste årene gitt arbeidet med vold mot kvinner høy prioritet og ser de lokale hjelpeinstansene som viktige partnere for å sikre at det blir handlet der hvor overgrepene skjer. Videre har regjeringen gitt sin tilslutning til et forslag utarbeidet av the Association of Directors of Social Services, om en nasjonal policy for å beskytte hjelpetrengende voksne offer for overgrep. Det er enighet om at lokale «multi-agency codes of practice» er den beste veien å gå fremover.

Utviklingen av denne praksisen skal koordineres lokalt (i kommunene) av sosialtjenesten. Til støtte for denne prosessen har Department of Health utarbeidet to ulike veiledere (retningslinjer). Veilederne inneholder blant annet:

  • definisjoner

  • hvem er i risiko og på hvilken måte

  • hvordan forme en flerfaglig administrativ struktur for utvikling av tverrfaglige samarbeidsrutiner og -strategier

  • prosedyrer for respons i individuelle saker

  • spredning av informasjon om det tverrfaglige samarbeidet

  • prinsipper og fastlagte instrukser for forpliktende samarbeid mellom instansene.

Eksemplene ovenfor illustrerer en internasjonal trend som følges av mange land som har satt vold mot kvinner på dagsordenen. Økt kunnskap om voldsutsatte kvinners behov understreker også behovet for økt tverrfaglig samarbeid.

11.5 Hvordan samarbeid på tvers bør utformes

I det følgende vil utvalget trekke frem noen sentrale elementer som bør være tilstede i et tverrfaglig samarbeid i saker om vold mot kvinner. Beskrivelsen tar i første omgang for seg overordnede prinsipper om hvilke etater/instanser som bør inngå og hvor ansvaret bør ligge. Dette skyldes at det i Norge er såpass store lokale variasjoner i organisering av tjenester, at tverrfaglig samarbeid i praksis vil måtte utformes svært forskjellig og med ulike deltakere i ulike deler av landet.

Utvalget legger vekt på at innholdet i det tverrfaglige samarbeidet bør fremgå klart av styringsdokumentene. Samordningstiltak må kunne omfatte så vel policyutvikling som individbasert samarbeid rundt de enkelte brukere, men disse to funksjonene bør holdes og styres atskilt.

Det er sentralt at samarbeid på tvers har forankring i en etat eller en organisasjon. Dette betyr at det er én etat som må ha hovedansvaret for at samarbeidet fungerer, og at alle henvendelsene kanaliseres via denne etaten. Selv om utvalget ikke vil peke ut enkelte etater som mer egnet enn andre, er det viktig at etaten har en organisasjon som er i stand til å håndtere ansvaret for det tverrfaglige arbeidet, og at etaten har eller tilføres tilstrekkelige økonomiske ressurser. I tillegg er det viktig at den instansen som det tverrfaglige samarbeidet forankres hos, har tilstrekkelig kompetanse, er et lavterskeltilbud uten behov for henvisning og at instansen er mest mulig «nøytral», dvs. ikke-stigmatiserende å oppsøke, jf. også kapittel 6.

Det er også viktig at samarbeidet formaliseres gjennom et skriftlig mandat som forplikter alle de deltakende institusjoner og organisasjoner. Selv om én instans har hovedansvaret, er det viktig at de andre deltakerne forpliktes til aktiv deltakelse. Samarbeidet bør forankres på ledelsesnivå slik at det blir prioritert hos alle etater og organisasjoner som deltar.

Man kan vanskelig se at samordningstiltak kan gjennomføres innen dagens ressursrammer. For at tverrfaglige samarbeid skal fungere, er det derfor viktig at instansene tilføres ressurser, både økonomisk og menneskelig, slik at samarbeidet gis reell mulighet til å fungere. Samordningstiltak må være basert på en riktig og hensiktsmessig fordeling av ansvar og økonomisk byrde.

I tillegg til momentene ovenfor, vil utvalget trekke frem at et velfungerende tverrfaglig samarbeid bør inneholde et element av brukerstyring. Formålet med å samarbeide på tvers er å gi voldsutsatte kvinner og barn et bedre hjelpetilbud. For å sikre dette er det viktig at man lar brukerne identifisere de mest sentrale behovene.

Utvalget vil også trekke frem som et viktig prinsipp at instansene som inngår i et samarbeid ikke bare begrenses til offentlige institusjoner. Frivillige grupper, ideelle organisasjoner, trossamfunn m.v. kan både ha nettverk og besitte viktig kunnskap i forhold til ulike brukergruppers behov.

Utvalget mener at ansvaret for å sikre samordnede tjenester og gode rutiner for tverretatlig samarbeid skal påhvile kommunen, jf. nedenfor.

11.6 Kommunens tjenester og ansvar

Svært mange av de tjenestetilbud det er relevant for de voldsutsatte å ta kontakt med, er lokalisert i kommunene Dette gjelder tjenester som for eksempel helsestasjoner, barnehager, skole, skolefritidsordninger, fastlege, legevakt, sosialkontor og barnevernets førstelinjetjeneste. Mange av disse tjenestene kan være statlig forankret, med forvaltning gjennom region, på fylkeskommunalt plan eller via politidistrikter – men lokalisert i nærmiljøet.

Hvordan hver enkelt tjeneste er organisert kan variere mellom de ulike kommunene etter lokale forhold. De store kommunene kan ha et bredt nettverk av tilbud til voldsutsatte kvinner og barn. Andre er små, har et mer innskrenket tilbud i egen kommune, og søker å supplere sitt tjenestetilbud blant annet gjennom interkommunalt samarbeid.

Utvalget mener at utformingen av et helhetlig og samordnet hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner må ta utgangspunkt i at Norge er et land hvor lokale forhold vil kunne variere mye. Samtidig er det sentralt at det uansett størrelse og nasjonal beliggenhet foreligger et system av lokale instanser som henger sammen og som er tydelige og kjent i nærmiljøet.

I tillegg er det viktig at uansett hvilken instans i nærmiljøet som oppsøkes, skal den voldsutsatte, voldsutøveren eller barnet bli møtt av hjelpere med kunnskap og kompetanse om vold mot kvinner i nære relasjoner og om hjelpeapparatet. Kun på denne måten kan disse gruppene få nødvendig hjelp med utgangspunkt i deres egen situasjon. Dessuten kan det være nødvendig å ta hensyn til at en rekke voldsutsatte kvinner og voldsutøvende menn, særlig i små og gjennomsiktige lokalmiljøer, vil ønske å oppsøke hjelpetilbud utenfor egen kommune. Etter utvalgets syn må det legges til rette for dette uten å belaste brukeren.

Noen hovedutfordringer i forhold til kommunens tjenester

Utvalget vil peke på to hovedutfordringer i forhold til kommunene: Prioritering og samordning .

Kommuneøkonomien er mange steder under stort press. Kommunene pålegges oppgaver uten nødvendigvis å tilføres nye «friske» midler. Press i kommuneøkonomien gir konkurranse mellom oppgavene, og lovpålagte oppgaver prioriteres foran andre som ikke er lovpålagte. Enkelte kommuner eller offentlig ansatte uttrykker forestillinger om at vold i nære relasjoner er et marginalt felt som umulig kan ramme mange i deres distrikt. Avstanden er imidlertid stor mellom slike oppfatninger og fremstillingen om fenomenets omfang, jf. kapittel 4. Det er lite som skulle tilsi at hjelp og behandling til voldsutsatte kvinner og barn, samt til voldsutøvende menn, er et felt som i utgangspunktet vil bli prioritert høyere enn i dag, med mindre det gis tydelige statlige føringer for dette.

For å sikre tilstrekkelig prioritering, anbefaler utvalget at kommunenes plikt til å gi voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvende menn et tilfredsstillende hjelpetilbud, presiseres gjennom relevant lovverk. Aktuelle tjenester som minimum bør inngå i kommunens tjenester skisseres i kapittel 12 (pkt. 12.4.1).

Den andre hovedutfordringen på kommunalt nivå er å sikre samordning av tilbudene rundt brukeren. Som vist ovenfor, er det en rekke instanser i kommunene som møter kvinnen, barna eller voldsutøveren «i førstelinje». For å oppnå et godt samordnet tilbud, er det viktig at hver enkelt instans opplever seg som del av en helhet – en hjelpetilbudskjede.

Virkemidler for samordning

Spørsmålet om hvordan et samordnet tilbud skal organiseres må løses enkeltvis i de ulike kommunene, med utgangspunkt i lokale forhold og geografiske variasjoner. Noen kommuner vil kunne ha mange spesialiserte funksjoner, mens andre ikke vil ha kapasitet til utbredt spesialisering knyttet til menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget vil imidlertid understreke at det ikke må bli en sovepute at kommunen er liten. Det påligger små kommuner et like stort ansvar som større kommuner å ha tilgang til samordnede hjelpe- og behandlingstilbud, selv om dette nødvendigvis må forutsette større grad av interkommunalt samarbeid enn det som gjelder større kommuner.

En kan tenke seg ulike virkemidler for å sikre et samordnet tilbud. Formalisering av samarbeid gjennom lovverket, bedre kunnskap om taushetspliktsregler, samt tverrfaglige team er alle relevante virkemidler på dette punkt.

For å sikre at et samordnet tilbud blir noe mer enn honnørord, har utvalget ovenfor anbefalt at kravene til samarbeid mellom instansene presiseres i relevant lovverk for kommunale tjenester, herunder hjelpe- og behandlingstjenestene i kommunen. Utvalget anbefaler videre at tilbudene og kravene til samordning, samt rutinene for dette, også forankres i kommunenes helse- og sosialplaner .

Utvalget anbefaler at det, i tråd med prinsippene skissert i punkt 11.5 ovenfor, utarbeides felles sjekklister for alle landets kommuner. Dette bør utgjøre et felles styringsmessig verktøy som kan danne basis for en kvalitetssikring av tilbud som må finnes kommunalt eller interkommunalt og for samhandlingen mellom dem.

11.7 Taushetsplikt

11.7.1 Hva taushetsplikt er

Samarbeid på tvers av virksomheter og faggrenser som en nødvendig forutsetning for vellykkede hjelpetiltak, forutsetter god informasjonsflyt mellom instansene. Det er fra flere hold blitt fremholdt at reglene om taushetsplikt vanskeliggjør slikt samarbeid. I denne delen av utredningen skal utvalget , i henhold til sitt mandat, gjennomgå de mest sentrale reglene om taushetsplikt for å vurdere i hvilken grad reglene om taushetsplikt er et hinder for samarbeid på tvers i saker om vold mot kvinner.

Taushetsplikt er en kommunikasjonshindring og kommer til uttrykk gjennom regler som skal hindre at opplysninger som befinner seg hos A, bringes videre til B. Offentlige etater og yrkesutøvere i enkelte profesjoner er i stor grad pålagt taushetsplikt ved lov. Også mange private organisasjoner har regler om taushetsplikt i sine vedtekter eller instrukser.

Taushetsplikten kan være av forskjellig karakter og ha ulike begrunnelser. Man taler om yrkesmessig (profesjonsbestemt) taushetsplikt og forvaltningsmessig (stillingsbestemt) taushetsplikt. Den yrkesmessige taushetsplikten er betegnelsen på den taushetsplikten man har som utøver av et bestemt yrke (lege, prest o.l.). Denne taushetsplikten er knyttet til den informasjon man mottar i sin yrkesutøvelse. Den forvaltningsmessige eller stillingsmessige taushetsplikten omfatter enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan. Ansatte i forvaltningen har taushetsplikt om opplysninger vedkommende får kjennskap til i tjenesten. I denne fremstillingen blir både yrkesmessig og forvaltningsmessig taushetsplikt behandlet.

Et annet hovedskille går mellom taushetsplikt til vern om private interesser og til vern om offentlige interesser. Taushetsplikt til vern om private interesser kan enten verne om det man kaller «personlige eller private forhold» eller om sensitive drifts- eller forretningshemmeligheter. Det siste er helt uaktuelt i denne sammenheng.

Taushetsplikt til vern om offentlige interesser kan være av mange forskjellig slag. Det som er interessant her er den taushetsplikt som politiet og påtalemyndigheten har om etterforskningsopplysninger. I denne fremstillingen går ikke utvalget nærmere inn på politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt, ut over å konstatere at taushetsplikten om etterforskningsopplysninger ikke vil være noe hinder av betydning for politiets deltakelse i informasjonsutvekslingen med andre etater og profesjoner i saker om vold mot kvinner. Denne fremstillingen går heller ikke nærmere inn på taushetsplikt til vern av offentlige interesser. Det som skal behandles er regler om taushetsplikt som har til hensikt å beskytte private interesser i form av personlige eller private forhold.

11.7.2 Hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt

Selv om taushetsplikten er regulert i ulike lover (se om dette nedenfor), er det i all hovedsak de samme opplysningene som er underlagt taushetsplikt. Dette er:

  • identifiserende data, navn, adresse, fødested, yrke m.v.

  • opplysninger om familiære og huslige forhold

  • opplysninger om økonomi og materiell standard

  • helseopplysninger og opplysninger om sosiale forhold også av ikke-økonomisk karakter, for eksempel arbeidsmessig eller sosialt fungeringsnivå

  • holdninger og legninger

  • konkrete hendelser og opplevelser knyttet til personen og som ikke er alminnelig kjent.

11.7.3 Hvorfor vi har regler om taushetsplikt

Begrunnelsen for reglene om taushetsplikt finner man i respekten for enkeltindividets personlige integritet, og retten til en beskyttet sfære rundt sitt privatliv. Man kan si at taushetsplikten er et virkemiddel for å ivareta personvernet (Ohnstad 1996). I tillegg til hensynet til personvern, er det flere andre hensyn som taler for taushetsplikt, blant annet tillitsforholdet mellom yrkesutøver og klient/pasient, det ujevne maktforholdet mellom klient og pasient, og hensynet til at pasienten/klienten ikke skal føle seg lurt ved at opplysninger som ble gitt for å få hjelp/behandling siden blir brukt «mot» pasienten/klienten. Det er imidlertid noen sterke hensyn som taler for muligheten til å bringe opplysninger videre. Dette er blant annet hensynet til samarbeid samt hensynet til etatenes mulighet til å yte best mulig hjelp. Det er også ønskelig å unngå den misbruk av taushetsplikten som skjer når offentlige organer o.l. skjuler seg bak taushetsplikten for å unngå at media eller andre får opplysninger om feil og forsømmelser som er begått fra deres side (Kjønstad 2001).

11.7.4 Regler om taushetsplikt

Reglene om taushetsplikt finnes i ulike lovverk. Ved fremstilling av de ulike reglene, er det mest hensiktsmessig å dele dem inn etter profesjoner/grupper som er aktuelle aktører i et samarbeid i saker om vold mot kvinner. I det følgende fremstilles tre grupper av mulige deltakere i et samarbeid. Dette er: Helsepersonell, statlige eller kommunale forvaltningsorganer, og private organisasjoner, her tenkes først og fremst på krisesentrene.

Nedenfor beskrives reglene om taushetsplikt, samt de mest sentrale unntakene fra disse reglene. Det er to typer unntak fra reglene om taushetsplikt: For det første er det regler som gir opplysningsrett , altså regler som gjør at organet/fagpersonen selv kan avgjøre om det vil gi opplysningen eller ikke. Selv om taushetsplikten oppheves (for eksempel gjennom samtykke), fører det ikke til at det inntrer en opplysningsplikt. Organet velger selv om det vil gi opplysningen. Den andre type unntak er opplysningsplikt . For at det skal foreligge en opplysningsplikt må det finnes en lovhjemmel. I noen få situasjoner foreligger det en plikt til å gi opplysninger, enten på oppfordring eller av eget tiltak (meldeplikt). Disse reglene er like for mange ulike typer organ/fagpersoner. Reglene om opplysningsplikt behandles derfor samlet nedenfor i punkt 11.7.5.

11.7.4.1 Helsepersonell

Etter lov om helsepersonell (av 2. juli 1999 nr. 64) § 48 er det 27 ulike yrkesgrupper som kan få autorisasjon som helsepersonell. Dette er med andre ord en omfattende gruppe. Viktigst i denne sammenheng er kanskje leger, tannleger, jordmødre, sykepleiere og psykologer. Helsepersonell har yrkesmessig taushetsplikt etter reglene i helsepersonelloven §§ 21–29. Dersom helsepersonell er ansatt i et offentlig sykehus eller i for eksempel kommunehelsetjenesten, kan de også ha forvaltningsmessig taushetsplikt. De vil da ha yrkesmessig taushetsplikt for den pasientrettede delen av sin virksomhet, mens de vil ha forvaltningsmessig taushetsplikt for den forvaltningsmessige delen av sin virksomhet.

Det er gode grunner til at den yrkesmessige taushetsplikten etter helsepersonelloven er streng. For at pasienten skal få best mulig behandling, er legen avhengig av at pasienten har tillit til legen og gir flest mulig opplysninger om sin helsetilstand. Fordi mange helseopplysninger kan være belastende for pasienten dersom de blir spredt, vil mange pasienter ikke gi de nødvendige opplysningene dersom de ikke har tillit til at helsearbeideren holder opplysningene for seg selv.

På tross av disse sterke grunnene som taler for taushet, er det gjort noen unntak fra helsepersonells taushetsplikt. Etter helsepersonelloven § 22 kan taushetsplikten oppheves ved samtykke fra pasienten . Som hovedregel krever en at samtykket skal være frivillig, uttrykkelig og informert. Uttrykkelig innebærer et krav om et uttalt samtykke, et stilltiende samtykke er normalt ikke tilstrekkelig. At samtykket skal være frivillig, betyr at samtykket først og fremst skal være fri for direkte tvang og trusler. Samtykket skal heller ikke være avgitt i en tvangssituasjon. Det vil bero på en nærmere vurdering i det enkelte tilfellet om samtykket gitt i slike situasjoner ansees for tilstrekkelig fritt. I tillegg til at samtykket skal være frivillig og uttrykkelig, skal det altså være informert . I dette ligger at den som skal samtykke må vite hvilke opplysninger det er aktuelt å formidle, hvem de skal gjøres kjent for, og ikke minst hvordan mottakeren skal bruke opplysningene og hvilke konsekvenser dette kan få.

Et vanskelig spørsmål i forbindelse med samtykke er hvem som har rett til å avgi samtykke. Samtykket skal gis av den berettigede, som er den opplysningene angår. Dette betyr at samtykket i noen tilfeller må innhentes hos andre enn den de har som klient, fordi informasjonen angår en annen. Altså at både den som har gitt opplysningene og den opplysningene handler om må samtykke før informasjonen bringes videre. Det ikke tvil om at både informasjonen om at noen utøver vold og informasjonen om at noen er utsatt for vold er personlige taushetsbelagte forhold. Dette reiser spørsmålet om samtykket også må innhentes fra voldsutøveren før opplysninger om vold mot kvinner kan bringes videre. I tilfeller hvor den som har taushetsplikt (f.eks. legen) ikke har noe klient- eller pasientforhold til voldsutøveren, og det bare er aktuelt å formidle videre opplysninger som den voldsutsatte kvinnen selv har bidratt med, vil det være forsvarlig å bringe informasjon videre med samtykke kun fra kvinnen. I tilfeller der den voldsutsatte kvinnen og voldsutøveren har samme lege, byr samtykket på problemer. Selv om den konkrete opplysningen om voldsutøvelse stammer fra den som er rammet av volden, kan disse opplysningene – med basis i samtykkeregelen i helsepersonelloven § 22 – ikke bringes videre uten at også den som har utøvet volden har samtykket. Sett fra sistnevntes ståsted vil hans egen lege i motsatt fall bringe belastende opplysninger om ham videre, uten hans samtykke.

I helsepersonelloven § 23 stilles det opp 5 andre grunnlag som gjør at informasjon kan gis på tross av taushetsplikten. For det første heter det i § 23 nr. 1 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis til den som fra før er kjent med opplysningene. For det andre kan opplysninger gis når « ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold » (helsepersonelloven § 23 nr. 2). Dette må vurderes både i forhold til pasienten og opplysningens art. Man kan for eksempel tenke seg at en pasient er lam eller blind. Dette er opplysninger som ikke kan skjules (alle og enhver vil kunne se at vedkommende er lam eller blind). Da foreligger det ingen berettiget interesse som krever hemmelighold, og taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene gis. I helsepersonelloven § 23 nr. 3 behandles anonymisering. Taushetsplikten brytes ikke når opplysninger gis i anonymisert form. I denne sammenheng er det grunn til å understreke at anonymisering er noe mer enn avidentifisering – dvs. at navn, nummer og adresse fjernes. Skal informasjonen anses for å være anonymisert, må det heller ikke gis annen informasjon som, sammen med de opplysninger mottakeren allerede har, kan lede til at personen blir identifisert. På mindre steder vil det av denne grunn være vanskelig å anonymisere opplysningene tilstrekkelig. Av helsepersonelloven § 23 nr. 4 fremgår det at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gis når « tungtveiende offentlige eller private interesser gjør det rettsmessig å gi opplysningene videre ». Her må de hensyn som taler for å bryte taushetsplikten, være langt mer tungtveiende enn de hensyn som taler for å opprettholde tausheten. Dette gjør at dette unntaket bare kommer til anvendelse i helt spesielle tilfeller. Det vil avhenge av en konkret vurdering om tungtveiende offentlige eller private interesser gjør brudd på taushetsplikten forsvarlig. Der det er fare for gjentatt grov kvinnemishandling, vil høyst sannsynlig vilkårene for å bryte taushetsplikten være oppfylt (denne regelen må forøvrig sees i sammenheng med helsepersonelloven § 31 om opplysningsplikt til politi og brannvesen, se om denne nedenfor).

I det siste unntaket i helsepersonelloven § 23 heter det at opplysninger kan gis etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov. Dette unntaket er ikke særlig aktuelt i forhold til vold mot kvinner. Helsepersonelloven §§ 24–29 inneholder flere andre unntak fra hovedregelen om taushetsplikt, blant annet at taushetsplikten ikke er til hinder for at helsepersonell opptrer som sakkyndige (§ 27). I denne sammenheng er imidlertid adgangen til å gi opplysninger til samarbeidende personell den mest sentrale. Helsepersonelloven § 25 lyder slik: «Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp» . Formålet med å gi opplysningene må altså være å yte forsvarlig helsehjelp. Det står ikke utrykkelig i loven at samarbeidende personell må være helsepersonell. Kjønstad (2001) mener at dette må være hovedregelen, noe som altså betyr at informasjon kun kan gis til helsepersonell som man samarbeider med. Slik Kjønstad ser det, åpner helsepersonelloven § 25 ikke for at det gis informasjon til for eksempel lærere, sosialarbeidere eller andre utenfor helsevesenet. Oma fortolker bestemmelsen noe annerledes og fremholder at § 25 åpner for at kommunikasjon med etater utenfor helsevesenet (lærere, sosialarbeidere og liknende) til en viss grad kan skje fordi disse er å betrakte som «legens medhjelper» (Oma I: Kjønstad 2001). Her er det med andre ord noe uenighet om hvor langt unntaket i § 25 rekker. Det er imidlertid slik at selv Omas fortolkning, som er den mest «kommunikasjonsvennlige», kun i begrenset grad åpner for kommunikasjon utenfor helsevesenet. Det er derfor neppe slik at et permanent samarbeid i saker om vold mot kvinner kan baseres på dette unntaket fra taushetspliktsreglene. Dersom bestemmelsen i det hele tatt åpner for kommunikasjon med etater utenfor helsevesenet, vil dette kun kunne skje i helt spesielle tilfeller. Helsepersonelloven har også noen regler som pålegger helsepersonell opplysningsplikt, jf. nærmere om disse nedenfor under pkt. 11.7.5.

11.7.4.2 Statlige eller kommunale forvaltningsorganer

Forvaltningsloven (av 10. februar 1967) §§ 13–13e inneholder regler om taushetsplikt for ansatte i forvaltningen. Forvaltningsloven gjelder for den virksomhet som drives av organ for stat, fylkeskommune og kommune. Dette betyr at sosialtjenesten, skoleverket, barneverntjenesten og sykehustjenesten er underlagt forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt. Ovenfor så vi at helsepersonell hadde yrkesmessig taushetsplikt. For disse gjelder først og fremst reglene i helsepersonelloven om yrkesmessig taushetsplikt. For skoleverket følger det av opplæringsloven (av 17. juli 1998 nr. 61) § 15–1 at taushetspliktsreglene i forvaltningsloven §§ 13 flg. kommer til anvendelse i sin helhet, og at de også gjelder for private skoler med offentlig godkjennelse. Også sosialtjenesteloven (av 13. desember 1991 nr. 81) § 8–8, og barnevernloven (av 17. juli 1992 nr. 100) § 6–7 viser til forvaltningslovens regler og gjør dem gjeldende for etatens tjenestemenn. Men for sosialtjenesten og barnevernet er det gjort viktige begrensninger i hvilke unntak fra taushetsplikt som kommer til anvendelse (unntakene for disse etater omtales særskilt nedenfor).

På samme måte som etter helsepersonelloven, er det gjort en rekke unntak fra den forvaltningsmessige taushetsplikten. I loven er unntakene delt i to grupper. Forvaltningsloven § 13 a omhandler begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse, og forvaltningsloven § 13 b omhandler begrensninger i taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser. I § 13 a omhandles samtykke, anonymisering og at opplysningene kan brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig. Alle disse grunnlagene er behandlet ovenfor i forbindelse med fremstillingen av helsepersonelloven. Utvalget går derfor ikke nærmere inn på disse grunnlagene her, men henviser til fremstillingen ovenfor.

I forvaltningsloven § 13 b gjøres det en rekke begrensninger i taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser. Fremstillingen her skal kun se på de begrensningene som er mest aktuelle i forhold til vold mot kvinner. Dette er for det første at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for (§ 13b første ledd nr. 2), for det andre at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorgan opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov (§ 13b første ledd nr. 5), og for det tredje at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd (§ 13b første ledd nr. 6).

Etter forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 2 er taushetsplikten altså ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Dette unntaket er rent formålsbestemt, og legger ingen begrensninger på hvem opplysningene gjøres kjent for. Arbeider sosiallæreren på en skole for å oppnå løsning av et sosialt problem for en elev, og det i denne sammenheng er nødvendig eller hensiktsmessig å gi opplysninger til andre etater som kan bidra til å løse problemet, vil ikke taushetsplikten være til hinder for at man formidler opplysninger som er nødvendig for å løse problemet.

Etter forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 er taushetsplikten ikke til hinder for at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Bestemmelsen slår altså fast at et forvaltningsorgan har rett til å gi opplysninger til et annet forvaltningsorgan når dette er nødvendig for å ivareta avgiverorganets oppgaver. Hva som er nødvendig for ivaretakelse av avgiverorganets oppgaver er avgjørende for om informasjon kan gis. Kravet til nødvendighet gjør at det ikke er adgang til informasjonsutveksling med andre offentlige organer bare fordi dette fremstår som hensiktsmessig eller nyttig. Skal en formidling av opplysninger sies å være «nødvendig», må det få negative konsekvenser for organets oppgaveløsning om opplysningen ikke gis. De fleste spesielle forvaltningslover (slike som opplæringsloven, sosialtjenesteloven) har innledningsvis bestemmelser om hva som er lovens – og dermed gjerne også – etatens formål eller oppgaver. Jo mer omfattende og mangeartet etatens oppgaver er beskrevet, jo større ytringsrett vil følge av adgangen til å formidle opplysninger til andre etater for å oppfylle avgiverorganets oppgaver.

Forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6 bestemmer at taushetsplikten ikke er til hinder for at et forvaltningsorgan anmelder eller gir forebyggende informasjon til politiet (eller kontrolletater) når det finnes ønskelig av allmenne hensyn (eller lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver). Hvorvidt allmenne hensyn tilsier at politiet varsles henger sammen både med den straffbare handlingens art og alvorlighet. Vold mot kvinner i nære relasjoner har i de senere årene blitt viet økt oppmerksomhet, og har også gitt seg utslag i lovendringer blant annet i påtalereglene i straffeloven § 228, der det er innført ubetinget offentlig påtale, jf. kapittel 9 (pkt. 9.3.1). Det er derfor ikke tvil om at allmenne hensyn begrunner en ytringsrett eller rett til å anmelde i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner.

11.7.4.3 Skjerpet taushetsplikt for sosialtjenesten og barnevernet

Av lov om sosialtjenester § 8–8 tredje ledd og lov om barneverntjenester § 6–7 fremgår det at unntakene i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 og 6 ikke gjelder for sosialtjenesten og barnevernet. Dette betyr i korthet at sosialtjenesten og barneverntjenesten ikke kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer om «en persons forbindelse med organet», «avgjørelser som er truffet» eller «lovbrudd». Man sier at sosialtjenesten og barneverntjenesten har skjerpet forvaltningsmessig taushetsplikt. Den skjerpede taushetsplikten innebærer at barnevernet og sosialtjenesten ikke kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer uten at det foreligger samtykkeerklæring fra klienten. Opplysninger kan også gis når det er nødvendig å gi andre forvaltningsorganer opplysninger for å fremme sosialtjenesten eller barneverntjenestens oppgaver eller det er nødvendig å avgi opplysninger for å forebygge vesentlig fare for liv og helse. Både sosialloven og barnevernloven inneholder altså bestemmelser som åpner for at informasjon gis når dette fremmer henholdsvis barneverntjenestens og sosialtjenestens oppgaver. Dette er bestemmelser som svarer til det viktigste unntaket i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 (jf. ovenfor). Ellers kan informasjon kun gis når det foreligger vesentlig fare for liv eller skade på noens helse. Selv om det kreves fare for en alvorlig handling, kreves det ikke fare for drap eller grov legemsbeskadigelse. Dersom man skulle kreve så alvorlige skader, ville ikke unntaket ha praktisk betydning ved siden av avvergeplikten i straffeloven § 139 (se om denne nedenfor), og det er neppe meningen. Dette fører til at også fare for («vanlige») legemsbeskadigelser etablerer en rett for sosialetaten og barnevernet til å underrette politiet i avvergende øyemed.

11.7.4.4 Krisesentrenes taushetsplikt

Det er flere private organisasjoner som arbeider med eller kommer i kontakt med vold mot kvinner. I denne sammenheng er det særlig landets 50 krisesentrene som er interessante. Krisesentrene drives med få unntak av private organisasjoner, men både staten og kommune/fylkeskommune gir økonomisk tilskudd til driften. Ved 5 av landets krisesentre er det kommunene som står for driften – de er altså kommunale. Taushetsplikten ved disse sentrene reguleres av reglene i forvaltningsloven jf. ovenfor.

For de andre 45 krisesentrene (de som ikke er kommunale), er spørsmålet om taushetsplikt og samarbeid mer komplisert. Krisesentere som drives av private vil ikke ha noen lovpålagt taushetsplikt, de fleste av sentrene har imidlertid utarbeidet egne taushetserklæringer. Disse taushetserklæringene er noe ulikt utformet fra senter til senter, men i hovedsak går de ut på at de som arbeider ved sentrene har taushetsplikt om opplysninger de får tilgang til gjennom sitt arbeid ved sentrene. Når en kvinne oppsøker et krisesenter blir hun opplyst om at de som arbeider der har taushetsplikt, og at informasjon ikke blir brakt videre. Mange av sentrene opplyser imidlertid kvinnene om at opplysninger om svært alvorlige forhold (for eksempel at barn blir mishandlet) vil bli brakt videre til rette myndighet. Denne selvpålagte taushetsplikten er ikke fulgt av noen rettslige sanksjoner. Dersom noen bryter den selvpålagte taushetsplikten, blir de altså ikke straffet (noe man kan bli dersom man bryter lovpålagt taushetsplikt). Dette betyr ikke at krisesentre med selvpålagt taushetsplikt kan delta i samarbeid og gi ut informasjon etter eget forgodtbefinnende. Krisesentrene føler seg moralsk forpliktet av det taushetsløftet som de har gitt kvinnene, og de vil derfor ikke delta i samarbeid eller gi opplysninger om kvinnene uten at kvinnene selv samtykker til dette. For de krisesentrene som kun er regulert av selvpålagt taushetsplikt, vil altså samtykke være eneste mulighet for samarbeid med andre etater og organer.

Det er imidlertid 14 av krisesentrene som står i en særstilling, dette gjelder 4 av de 5 kommunalt drevne sentrene og 10 av de ikke kommunalt drevne. Disse 14 sentrene registrerer personopplysninger og faller derfor inn under reglene i personopplysningsloven. Denne loven regulerer behandling av personopplysninger ved hjelp av elektroniske hjelpemidler eller personopplysninger som inngår eller skal inngå i et personregister.

Det er altså bare 14 av de 50 krisesentrene som registrerer personopplysninger om kvinnene som oppsøker sentrene. Disse sentrenes behandling av personopplysninger reguleres av personopplysningsloven (av 14. april 2000 nr. 31). Det følger av personopplysningsloven § 8 jf. § 9 at dersom personalet ved et krisesenter skal ha mulighet til å utlevere sensitive personopplysninger, må det foreligge samtykke fra den som har gitt informasjonen. Krisesentrene har altså ingen rett til å gi fra seg personopplysninger om kvinnene som oppsøker sentrene dersom disse ikke samtykker.

Av det som er skrevet ovenfor ser en at spørsmålet om krisesentrenes taushetsplikt og muligheter for samarbeid er komplisert. Det er fire forskjellige regelsett som kommer til anvendelse. Ett senter er kommunalt, og behandler ikke personopplysninger. Dette senteret har taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven. Fire sentre er kommunalt drevet og de behandler personopplysninger, disse sentrene reguleres både av forvaltningsloven og personopplysningsloven. Ti sentre er privat drevet (ikke-kommunale) og behandler personopplysninger, disse sentrene reguleres av personopplysningsloven og av sine egne regler om taushetsplikt. De aller fleste krisesentrene (35 av 50) er privat drevet og de registerer ikke personopplysninger. Disse sentrene er kun regulert av sine egne regler om taushetsplikt, som krever kvinnens samtykke før informasjon kan bringes videre.

Selv om det varierer noe alt etter som hvilke av disse fire regelsettene som kommer til anvendelse, er den store hovedregelen at krisesentrene ikke kan gi opplysninger uten samtykke fra den kvinnen som opplysningene gjelder. I noen tilfeller har krisesentrene opplevd det som problematisk at de ikke har rett til å gi opplysninger. Dette gjelder i situasjoner der kvinnen utsetter eget liv og helse for fare ved å forbli i et parforhold der hun utsettes for alvorlig vold, og det gjelder i tilfeller der barn er eksponert for vold mot mor og åpenbart lider overlast. I en situasjon der kvinnen ønsker å forbli i parforholdet, vil hun som hovedregel ikke gi samtykke til at opplysningene blir brakt videre. Krisesentrene har da i realiteten ingen mulighet til å videreformidle informasjon ut over i svært alvorlige tilfeller da straffeloven § 139 kommer til anvendelse (jf. om denne nedenfor). Krisesentrene har i en rekke år vært opptatt av denne problemstillingen, og har tatt spørsmålet opp med myndighetene. Det er satt ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe som blant annet skal utrede «… problemstillinger knyttet til krisesentre og taushetplikt, herunder en opplysningsplikt for krisesentrene til barnevernet i situasjoner der barn er involvert .» (Mandat for interdepartemental gruppe som skal jobbe med problemstillinger knyttet til barnefordelingssaker og påstander om overgrep m.m) Arbeidsgruppen skal ferdigstille sitt arbeide våren 2004.

For øvrig kan ikke spørsmålet om krisesentrenes taushetsplikt og mulighet til å samarbeide sees uavhengig av spørsmålet om krisesentrenes organisering og finansiering. Dersom krisesentrene lovfestes slik utvalget anbefaler, jf kapittel 7 (pkt. 7.2.9), er det etter utvalgets skjønn naturlig at spørsmålet om krisesentrenes taushetsplikt (informasjonsrett) lovreguleres i samme lov. Slik utvalget ser det, bør krisesentrene gis rett til å gi opplysninger når dette er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller helse.

11.7.5 Meldeplikt

I noen tilfeller er spørsmålet om taushetsplikt snudd på hode, og det foreligger en plikt til å gi opplysninger som ellers er underlagt taushetsplikt. I slike situasjoner sier man at det foreligger meldeplikt. Barnevernloven § 6–4 annet og tredje ledd inneholder sentrale bestemmelser om meldeplikt. Bestemmelsene gir offentlige tjenestemenn, helsepersonell, ansatte ved familievernkontorer, meglere i ekteskapssaker, samt noen andre grupper opplysningsplikt uavhengig av taushetsplikt når barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Alvorlig omsorgssvikt vil foreligge blant annet hvis det er grunnlag for inngrep etter barnevernloven § 4–12, for eksempel fordi det er alvorlige mangler ved den personlig kontakt og trygghet som barnet behøver. Når kvinner utsettes for vold i nære relasjoner, er det ofte barn tilstede. Det fremgikk av kapittel 5 (pkt. 5.2.1) at utvalget anser dette for å være en uholdbar omsorgssituasjon for barnet. I endel tilfeller vil den omstendighet at barnet er eksponert for at far utsetter mor for gjentatt vold, være en så alvorlig mangel ved barnets omsorgssituasjon at det gir grunnlag for inngrep etter barnevernloven § 4–12. Hvis så er tilfelle, utløses meldeplikt til barnevernet uavhengig av taushetsplikt.

Det fremgår av barnevernloven § 6–4 annet ledd at organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommuner eller kommuner skal stilles likt med offentlige organer i forhold til denne bestemmelsen. Fordi krisesentrene mottar offentlig støtte, kunne man tenke seg at disse ble stilt likt med hensyn til meldeplikt. Bestemmelsen har imidlertid blitt fortolket slik at den ikke omfatter krisesentrene. Disse har derfor ikke meldeplikt etter barnevernloven § 6–4.

Utvalget har drøftet i hvilken grad krisesentrene bør omfattes av meldeplikten etter barnevernloven § 6–4. Slik utvalget ser det, taler hensynet til å beskytte barn i en uholdbar omsorgssituasjon for at det innføres en slik meldeplikt. At hensynet til barna veier tungt understrekes av at mange krisesentre har etterlyst muligheten til å melde til barnevernet i denne situasjonen. Hensynene mot en slik meldeplikt er imidlertid også sterke. Krisesentrene er det eneste tilbudet som gir voldsutsatte kvinner «uforbeholden» beskyttelse. I akutte situasjoner er det krisesentrenes beskyttelse som forhindrer at kvinner blir utsatt for alvorlige skader og i noen tilfeller død. Krisesentrene er ofte også en viktig faktor som medvirker til at kvinner bryter ut av voldelige parforhold. For at krisesentrene skal kunne fortsette å gi voldsutsatte kvinner denne beskyttelsen, er de avhengig av tillit. En forutsetning for at voldsutsatte kvinner skal ha tillit til krisesentrene er at kvinnene ikke føler at opplysninger de gir for å få hjelp senere blir brukt mot dem. En fare ved å innføre plikt til å melde til barnevernet er at kvinner kan miste noe av tilliten til krisesentrene, noe som etter utvalgets skjønn ville være svært uheldig. På tross av sterke mothensyn, har utvalget etter en samlet vurdering kommet frem til at hensynet til beskyttelse av barna må veie tyngst i denne situasjonen. Utvalget går derfor inn for at krisesentrene pålegges meldeplikt til barnevernet etter barnevernloven § 6–4.

En annen bestemmelse om meldeplikt finner man i helsepersonelloven § 31 som bestemmer at helsepersonell skal varsle politi eller brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Dersom helsepersonell føler seg overbevist om at en kvinnes liv eller helse er truet ved at hun for eksempel flytter tilbake til mannen som har utsatt henne for alvorlig vold, vil meldeplikten etter helsepersonelloven § 31 utløses.

I visse svært alvorlige tilfeller vil alle og enhver ha avvergeplikt. Straffeloven § 139 inneholder en plikt for alle til å avverge visse alvorlige straffbare handlinger ved anmeldelse eller på annen måte. Den mest aktuelle måten å oppfylle avvergeplikten er gjennom anmeldelse til politiet. Bestemmelsen går foran eventuell lovpålagt taushetsplikt. For at meldeplikten skal inntre må det være tale om forholdsvis alvorlige straffbare handlinger. Av de straffebestemmelsene som regnes opp i bestemmelsen, er det særlig tre som er aktuelle her: § 231 om grov legemsbeskadigelse, § 223 annet ledd om alvorlig frihetsberøvelse og § 192 om voldtekt. Fordi det skal forholdsvis omfattende voldsutøvelse til før det er tale om grov legemsbeskadigelse, har mange antatt at avvergeplikten nesten aldri kommer til anvendelse i saker om vold mot kvinner. Det samme er tilfelle for § 223 annet ledd, da det skal være fare for svært alvorlige tilfeller av frihetsberøvelse før avvergeplikten inntrer. Utvalget vil imidlertid gjøre oppmerksom på at avvergeplikten også utløses av fare for voldtekt. I mange voldelige samliv er voldtekt en del av den volden som kvinnen utsettes for. Når man vurderer om det foreligger avvergeplikt, må man med andre ord ikke kun se på faren for grov legemsbeskadigelse og alvorlig frihetsberøvelse, da også fare for voldtekt utløser avvergeplikten. Det er imidlertid viktig å huske på at avvergeplikten aldri kan danne grunnlag for samarbeid og informasjonsutveksling. Den gir kun adgang til å bryte taushetsplikten i en akutt situasjon der det er fare for alvorlige lovbrudd.

11.7.6 Oppsummering

Fremstillingen ovenfor viser at reglene om meldeplikt er forholdsvis oversiktlige. Av denne grunn gås det ikke nærmere inn på reglene om meldeplikt i oppsummeringen. I det følgende sammenfattes innholdet av de mest sentrale reglene om taushetsplikt med utgangspunkt i to ulike situasjoner: I hvilken grad reglene åpner for samarbeid i enkeltsaker, og i hvilken grad reglene åpner for at ulike etater gir informasjon for å avverge skader.

11.7.6.1 Samarbeid i enkeltsaker

Det finnes i utgangspunktet tre grunnlag for samarbeid mellom etater i enkeltsaker.

  • Anonymisering – det kan samarbeides i saker som er anonymisert. Dette er imidlertid ikke en særlig aktuell samarbeidsform i enkeltsaker, der hele formålet er å drøfte konkrete saker. Ved samarbeid som har til hensikt å lage retningslinjer eller har andre mer overordnede eller prinsipielle formål, vil bruk av anonymiserte opplysninger være et alternativ.

  • Nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver – personidentifiserbare opplysninger kan altså utveksles mellom organer så lenge utvekslingen av informasjon er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver. I ett slikt samarbeid kan imidlertid ikke helsepersonell delta, da de i utgangspunktet kun kan avgi informasjon til samarbeidende helsepersonell. Heller ikke krisesentrene kan delta i et slikt samarbeid, med mindre det foreligger samtykke fra kvinnen.

  • Samtykke – dersom alle instanser skal kunne delta forbeholdsløst i et permanent samarbeid om enkeltsaker, er klientens samtykke det eneste reelle samarbeidsgrunnlaget.

11.7.6.2 Informasjonsutveksling for å avverge skade/forebygge

De aller fleste offentlige organer har anledning til å avgi taushetsbelagt informasjon for å forebygge eller avverge skade. Det er imidlertid noen forskjeller i hvor langt denne retten går. Politiet har for eksempel en alminnelig rett til å formidle taushetsbelagte opplysninger i forebyggende øyemed, jf. straffeprosessloven (av 22. mai 1981 nr. 25) § 61c første ledd nr. 6 og politiloven (av 4. august 1995 nr. 53) § 24 fjerde ledd nr. 2. Alle forvaltningsetater som er regulert av forvaltningsloven har etter forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6 rett til å anmelde eller gi forebyggende informasjon til politiet (eller kontrolletater) når dette er ønskelig av allmenne hensyn (eller lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver). Det er ikke tvil om at allmenne hensyn begrunner en ytringsrett, hvis ansatte i forvaltningen får kunnskap om vold mot kvinner. Fra denne bestemmelsen er det gjort unntak for sosialtjenesten og barneverntjenesten. Disse kan kun gi opplysninger (som ikke fremmer etatens egne oppgaver) « for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse ». Helsepersonells adgang til å gi politiet (eller andre etater) opplysninger i forbyggende eller avvergende øyemed er regulert i helsepersonelloven § 23 nr. 4. Man må kunne legge til grunn at helsepersonell vil ha adgang til å gi opplysninger for å avverge legemskrenkelser i de samme tilfeller som sosialtjenesten og barnevernet, jf. ovenfor.

En ser av det som er skrevet ovenfor at alle de omtalte forvaltningsorganene har rett til å gi taushetsbelagte opplysninger i forebyggende øyemed. Krisesentrene har ikke samme mulighet som forvaltningsorganene til å gi informasjon for å forebygge eller avverge skade. Krisesentrene kan (i hovedsak) bare gi slike opplysninger dersom det foreligger samtykke fra kvinnen eller der det foreligger avvergeplikt etter straffeloven § 139 (dette er svært få tilfeller).

11.7.7 Om det er behov for ytterligere unntak fra taushetsplikten

Ovenfor har vi sett at reglene om taushetsplikt som hovedregel ikke er til hinder for at forvaltningsorganer gir informasjon for å forebygge eller avverge skade. Det er imidlertid et problem for krisesentrene at deres mulighet til å gi denne type opplysninger er svært begrenset. Utvalget forutsetter imidlertid at den tverrdepartementale gruppen som er nedsatt for å utrede blant annet dette spørsmålet tar utvalgets anbefalinger til etterretning og utreder krisesentrene mulighet til å gi informasjon i tilfeller der informasjonen kan avverge skade.

Muligheten til å samarbeide i enkeltsaker er noe mer begrenset enn muligheten til å gi opplysninger for å avverge skade. Dersom den opplysningene gjelder samtykker, vil alle organer kunne samarbeide i enkeltsaker. Dersom samtykke ikke gis, er det ikke alle instanser som kan delta i et samarbeid. Instanser som er regulert av forvaltningsloven, også barnevernet og sosialtjenesten, har anledning til å gi opplysninger for å fremme sine egne formål. I mange tilfeller vil dette gi grunnlag for samarbeid, for eksempel mellom skole, sosialtjeneste og barnevern. Også politiet vil som regel ha mulighet til å delta i et slikt samarbeid. Imidlertid har verken krisesentrene eller helsepersonell mulighet til å delta. Dette kan i visse tilfeller gjøre samarbeidet mindre effektivt.

Som en løsning på dette kunne man tenke seg at både krisesentrene og helsepersonell fikk anledning til å delta i samarbeid uavhengig av klientens samtykke. Utvalget har imidlertid kommet til at hensynet til tillitsforholdet mellom helsevesenet/krisesentrene og de voldsutsatte kvinnene veier tyngre enn hensynet til et mer effektivt tverretatlig samarbeid. Det er av avgjørende betydning at alle, også voldsutsatte kvinner, får god og adekvat helsehjelp. For å sikre dette må kvinnene våge å oppsøke helsevesenet, og de må våge å gi all nødvendig informasjon. Tillit og taushet vil i mange tilfeller være forutsetninger for at dette kan skje. Tilsvarende vil utvalget fremheve at krisesentrene i mange tilfeller er voldsutsatte kvinners eneste mulighet til å komme bort fra et voldelig samliv. Det er av stor viktighet at voldsutsatte kvinner har så stor tillit til krisesentrene at de tør å oppsøke dem. I endel tilfeller kan voldsutsatte kvinner velge å ikke oppsøke krisesentrene dersom informasjon fra sentrene ble spredt til offentlige etater. Slik utvalget ser det, er hensynet til å sikre kvinner helsehjelp og mulighet til å oppsøke krisesentrene, mer tungtveiende enn hensynet til å utveksle opplysninger. Utvalget går derfor ikke inn for å gjøre endringer i reglene om taushetsplikt for å gjøre det enda lettere å utveksle opplysninger.

Av fremstillingen ovenfor fremgår det at utvalget i all hovedsak mener at reglene om taushetsplikt i tilstrekkelig grad åpner for samarbeid mellom etater og institusjoner som arbeider med vold mot kvinner. Når det likevel blir hevdet at slikt samarbeid er vanskelig, skyldes dette etter utvalgets syn ikke reglene om taushetsplikt som sådan.

Slik utvalget ser det, kan to forhold bidra til å forklare hvorfor slikt samarbeid skjer i mindre grad enn det reglene åpner for. For det første er det i mange tilfeller en manglende vilje til samarbeid, og det mangler gode rutiner for slikt samarbeid. Sistnevnte forhold inngår i de strukturelle hindringene for samarbeid som ble omtalt i den første delen av dette kapittelet.

For det andre vil utvalget fremheve at reglene er kompliserte. Taushetsplikten er regulert i flere regelverk, og mange av reglene åpner for stort bruk av skjønn (for eksempel vurderingen av om det fremmer avgiverorganets formål). I tillegg til at reglene er kompliserte, skal de anvendes av ikke-jurister. Det er ikke først og fremst jurister som skal bruke reglene i praksis, men barnevernarbeidere, helsepersonell, sosialarbeidere, lærere og andre offentlig ansatte med forholdsvis liten trening i rettsanvendelse.

Utvalget vil peke på behovet for at de som skal anvende reglene gis tilstrekkelig opplæring i dette. Det er viktig at de aktuelle organisasjoner og etater blir så godt kjent med regelverket at de vet at reglene i mange tilfeller åpner for samarbeid på tvers av etater og institusjoner. Utvalget viser også til sine anbefalinger om utvikling av basis- og spesialistkompetanse i kapittel 10, hvor opplæring om praktisering av taushetspliktregler samt tverrfaglig samarbeid inngår.

11.7.8 Anbefalinger

Tjenester til kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner samt voldsutøvende menn bør være tilgjengelige, samordnet og tverrfaglige. Utvalget anbefaler at:

  • Kommunenes plikt til å gi voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvende menn et tilfredsstillende og samordnet hjelpetilbud presiseres gjennom relevant lovverk og nedfelles i kommunenes helse- og sosialplaner.

  • Samordningstiltak må omfatte både policyutvikling og individbasert samarbeid – men disse to funksjonene må holdes atskilt.

  • Tverrfaglig samarbeid har forankring i én etat/organisasjon og hvor denne besitter tilstrekkelig ressurser, kompetanse og tilgjengelighet til å ivareta dette ansvaret.

  • Samarbeidet forankres på alle nivå, også ledernivå.

  • Samarbeidet formaliseres gjennom skriftlig mandat som forplikter organisasjonene/instansene. Innhold, målsetting og ansvarsplassering for tverrfaglig samarbeid må klart fremgå av styringsdokumentene.

  • Krisesentrenes taushetsplikt lovreguleres og gjennomføres i forbindelse med lovfesting av krisesentertilbudet, jf. kapittel 7 (pkt. 7.2.9).

  • Krisesentrene pålegges meldeplikt til barnevernet etter barnevernloven § 6–4.

  • Kunnskapsnivået hos hjelpere og behandlere om taushetspliktsreglene heves gjennom opplæringstiltak.

Til forsiden