NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

12 Fremtidens organisering – flere og bedre tjenester

12.1 Innledning

Fremstillingen foran viser at en rekke instanser og organisasjoner kan være aktuelle steder for voldsutsatte kvinner og barn å henvende seg til. Til sammen utgjør disse et broket bilde av aktører. I dette kapittelet vil utvalget gi en samlet fremstilling av sine anbefalinger knyttet til en fremtidig organisering av tilbudet til voldsutsatte kvinner og barn, samt til voldsutøvende menn. Utvalget har tatt utgangspunkt i et brukerperspektiv i utformingen av forslag til organisering av tilbudet.

12.2 Brukerens behov for nærhet til hjelpeapparatet

Kvinnevoldsutvalget ønsker seg tjenester, og en organisering av disse, hvor den voldsutsatte opplever at:

  • det er lett å få oversikt over hvor jeg skal gå, og jeg har ett sted å henvende meg til når jeg lurer på noe.

  • hjelpetilbudet er innenfor rekkevidde – jeg kan lett få hjelp.

  • hjelperen forstår min situasjon og mine behov – jeg får den riktige hjelpen og hjelpen gis på mine premisser.

  • jeg slipper å fortelle historien min mange ganger til forskjellige saksbehandlere.

  • mange organisasjoner og instanser har tilbud for meg. Gjennom mangfoldet av tilbud, opplever jeg at mange bryr seg om meg. De ulike hjelperne snakker godt sammen. De er informert om min situasjon og det er god sammenheng i tilbudet.

  • jeg har trygghet og tillit til systemet.

12.3 Premisser for et hjelpetilbud av høy kvalitet

Et helhetlig tilbud til voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvende menn bør ta utgangspunkt i at den enkelte kan velge ulike veier inn i hjelpetilbudskjeden. Noen instanser vil fremstå som mer nærliggende å ta kontakt med enn andre. Som understreket tidligere, kan fasen som den enkelte befinner seg i ha betydning for hvilken instans som oppfattes som mest relevant å henvende seg til. Noen vil velge å oppsøke et krisesenter med sikte på å få tid og mulighet til å orientere seg videre. Andre kontakter legevakten med skader som følge av volden. Enkelte vil kunne velge å henvende seg direkte til politiet med ønske om å anmelde forholdet. Voldsutsatte kvinner og barn kan også oppsøke hjelpeinstanser av andre grunner enn det å være voldsutsatte – og hvor opplysninger om deres situasjon kommer opp mer indirekte. Kontakten med hjelpeinstansene kan også opprettes gjennom andre i kvinnenes eller barnas nettverk – for eksempel ved at venner eller andre familiemedlemmer tar kontakt og ber om råd. Voldsutsatte menn vil for eksempel kunne henvende seg til helse- og sosialtjenesten i kommunen, til familievernet, psykisk helsevern eller til spesialiserte tilbud. Noen vil også velge å ikke bruke hjelpe- eller behandlingsapparatet overhode fordi de opplever å få tilstrekkelig hjelp og støtte gjennom sine primærnettverk.

Landskapet av hjelpe- og behandlingstilbud kan fremstå som svært uoversiktlig og byråkratisk. Etter utvalgets syn må ikke dette ramme den enkelte eller bli et hinder mot å søke hjelp.

Tjenestene som den enkelte voldsutsatte kvinne eller voldsutøveren har bruk for forvaltes på ulikt vis. Noen hjelpetilbud er kommunale, andre statlige, andre igjen kan være drevet i privat regi – med eller uten støtte fra det offentlige. For brukeren er sannsynligvis lokaliseringog geografisk nærhet svært avgjørende momenter. I så måte er kommunen en nøkkelinstans for organisering av effektive tjenester også i forhold til vold i nære relasjoner.

Som skissert tidligere i denne utredningen, er det en rekke forutsetninger som er avgjørende for om voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn, vil føle tillit til hjelpeapparatet og følgelig ha motivasjon for å oppsøke assistanse.

  • Tilgjengelighet: Hjelp og behandling må være lavterskel, blant annet i form av rimelig geografisk nærhet, tilgang uten henvisning, samt ved at tjenestene er kostnadsfrie (eller tilnærmet så) for den enkelte bruker. Tilgjengelighet innebærer mulighet til å få hjelp raskt og ikke behøve å stå på ventelister for å få nødvendig hjelp.

  • Kompetent: Det kreves kompetanseheving på alle nivåer i hjelpe-, behandlings- og rettsapparatet på menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Dette omfatter økt kunnskap og kompetanse både på generalist- og spesialistnivå.

  • Mangfoldig : Et hjelpe- og behandlingstilbud må ta utgangspunkt i de sammensatte behovene hos voldsutsatte. Tilbudskjeden må tilby ulike typer hjelp med sikte på å tilfredsstille et spekter av behov, så vel gjennom det offentlige som private og/eller ideelle organisasjoner drevet ut fra prinsipper om likemannsarbeid, selvhjelp, frivillighet m.v.

  • Samordnet og helhetlig : Skal brukeren slippe å bli kasteball i systemet, er det en organisatorisk forutsetning at det finnes klare ansvarslinjer både internt i den enkelte instans og mellom instansene. Sentralt for å sikre samordning er at de ulike hjelpe- og behandlingsinstansene har et helhetsperspektiv – dvs. ser seg selv som en del av en kjede av tilbud som skal sikre tilfredsstillende hjelp for den voldsutsatte eller voldsutøveren. Det forutsetter også at én instans har et koordineringsansvar.

12.4 Forslag til fremtidig organisering av tjenester

Med utgangspunkt i en vurdering av brukerbehovene skissert ovenfor, er det følgende en samlet gjennomgang av utredningens sentrale anbefalinger knyttet til organisering av tjenester. I tillegg skisseres noen nye tjenester som det etter utvalgets syn er nødvendig å etablere for å øke tilgjengeligheten. Foruten bedring av kompetanse og utvikling av tjenester innenfor hver sektor som skissert i utredningens kapittel 7, 8, 9 og 10, er det etter utvalgets syn nødvendig med en tydeligere ansvars- og funksjonsdeling mellom instanser og forvaltningsnivåer etter prinsippene beskrevet i kapittel 11.

12.4.1 Kommunens tjenester og ansvar

Utvalget har valgt å plassere hovedansvaret for samordning av det fremtidige tjenestetilbudet til voldsutsatte og voldsutøvere på kommunalt nivå. Brukernes behov for tilgjengelighet og nærhet til tjenester, samt kommunens sentrale rolle i å yte og koordinere tjenester for sine innbyggere, tilsier en slik løsning.

Som skissert i kapittel 11 (pkt. 11.6), mener utvalget at utformingen av et helhetlig og samordnet hjelpetilbud må ta utgangspunkt i at Norge er et land hvor lokale forhold vil kunne variere mye. De større kommunene kan ha et bredt nettverk av tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, samt til voldsutøvende menn, mens det for mindre kommuner vil være naturlig å organisere tjenestetilbudet gjennom interkommunalt samarbeid. Utvalget understreker viktigheten av at det uansett størrelse og nasjonal beliggenhet foreligger et system av lokale instanser som har tilstrekkelig kompetanse, som henger sammen og som er tydelige og kjent i nærmiljøet. Det må også være mulig for brukere å oppsøke hjelpetilbud utenfor egen kommune uten byråkratiske hindringer.

Utvalget har derfor anbefalt at kommunens plikt til å yte tilfredsstillende tjenester, samt kravene til samarbeid mellom instansene, presiseres i relevant lovverk for kommunale tjenester, herunder hjelpe- og behandlingstjenestene i kommunen. Tjenestene til kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner, samt til voldsutøvende menn, må videre være forankret i kommunenes helse-og sosialplaner.

Videre anbefaler utvalget at det sentralt blir utviklet felles styringsverktøy for alle landets kommuner som spesifiserer det minimum av tjenester som må finnes kommunalt eller interkommunalt, samt kvalitetssikringsrutiner for tjenester og kompetanse. Etter utvalgets syn, bør kommunene sørge for at det enten kommunalt eller interkommunalt finnes et tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, samt til voldsutøvende menn som minimum omfatter følgende tjenester:

  • ett-punkts oppfølgingsmodell (én hovedansvarlig instans som er hovedkontakten for den voldsutsatte)

  • rask kriseintervensjon for voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvere, særlig i familier med barn, herunder en modell for raske løsninger for å få partene ut av voldsrelasjonen

  • rådgivningstjenester

  • somatisk og psykologisk/psykiatrisk oppfølging

  • akuttilbud med overnatting/krisesenter

  • overgangsbolig

  • rettslig/juridisk oppfølging

  • behandlings- og oppfølgingstilbud til overgripere

  • boligtilbud for voldsutøvende menn

  • opplæring og kompetanseutvikling av ansatte, både generalist- og spesialistkompetanse

  • tilretteleggelse for tverrfaglig samarbeid

  • langsiktige oppfølgingstilbud for kvinner, barn og voldsutøvere

  • primærforebyggelse.

Som nevnt, er det også kommunenes ansvar å sikre samordning mellom tjenestene.

12.4.2 Statens tjenester og ansvar

En del tjenester vil ikke kunne være tilgjengelig innenfor kommunen eller inter-kommunalt, men bør være tilgjengelig innenfor regionen. Enkelte tjenester er aktuelle å organisere på nasjonalt plan. Det følgende er utvalgets anbefaling om slike tjenester.

12.4.2.1 Tjenester forvaltet gjennom helseregionene

Utvalget har foreslått at det opprettes et spesialisert behandlingstilbud til voldsutsatte kvinner og barn på regionalt nivå, i form av et spesialisert senter innenfor hver helseregion, jf. kapittel 8. Sentrene skal kunne tilby disse gruppene et spesialisert og høykompetent tilbud som omfatter både somatisk og psykologisk/psykiatrisk behandling. Tilbudet skal være tilgjengelig uten henvisning, og skal omfatte systematiske rutiner for oppfølging og behandling av voldens langsiktige konsekvenser.

Foruten å være et behandlingstilbud, skal sentrene også drive kompetanseutvikling på regionalt nivå særlig rettet mot ansatte innen primærhelsetjenester. Dette innebærer også kompetanse på barn som eksponeres for vold i nære relasjoner og barn og som utsettes for mishandling og seksuelle overgrep. Slik kompetanseutvikling kan tenkes gjennomført i form av hospitering og klinisk arbeid ved sentrene med det formål at ansatte i primærhelsetjenesten opparbeider spesialisert kunnskap som kan bringes tilbake til eget tjenestested. Senteret skal også drive generelt kompetansehevende arbeid gjennom informasjonsvirksomhet og opplæring rettet mot ansatte i alle deler av helsevesenet i regionen. En kan også tenke seg at sentrene skal ha en ambulerende funksjon, for eksempel ved at ansatte reiser ut i regionene og driver informasjons- og rådgivningsvirksomhet om voldens helsemessige konsekvenser rettet både mot brukere, hjelpepersonell og lokale tverrfaglige team. Dette kan for eksempel gjøres gjennom besøk hos andre deler av helsevesenet, instanser som familievernkontorer og krisesentrene m.v.. En slik profil for de regionale sentrene vil bidra til å heve kunnskap og kompetanse om menns vold mot kvinner i nære relasjoner i kommunene, samt redusere betydningen av den avstanden som følger av at det bare er ett senter pr. helseregion.

Utvalget ser for seg at de regionale sentrene også skal ha ansvaret for å kvalitetssikre helheten i regionens helsetjenester knyttet til vold i nære relasjoner, blant annet når det gjelder tjenesteinnhold, rutiner og kompetanse. Sentrene skal også i samråd med pasienten ha en samordningsrolle i forhold til primærhelsetjenestens oppfølging av pasienten. Sentrene skal i tillegg ha en rådgivningsfunksjon i forhold til utvikling av personalplaner og ha det overordnede ansvaret for rettsmedisinsk undersøkelse av voldsutsatte kvinner og barn i regionen. Det skal også kunne drives forskning på internasjonalt nivå ved disse regionale spesialistsentrene.

12.4.2.2 Tjenester forvaltet gjennom Statens Barnevern og Familievern

Den 11. februar 2003 vedtok Stortinget at staten overtar ansvaret fra fylkeskommunen for drift av familievernkontorene, barneverninstitusjonene og deler av fosterhjemsarbeidet. Staten overtar ansvaret fra 1. januar 2004. I denne forbindelse er det opprettet en ny forvaltningsenhet for familievernet og barnevernet, «Statens barnevern og familievern» (SBF).

Utvalget anbefaler at også krisesentrene, samt visse deler av tilbudet til voldsutøvende menn, innlemmes i SBFs forvaltningsansvar. Etter utvalgets mening vil en felles faglig overordnet styring av krisesentrene, familievernet, barnevernet og tilbud til voldsutøvende menn føre til økt samordning, kompetansemessig synergi og at hver av instansenes eget arbeid med vold i nære relasjoner blir styrket. Erfaringene fra blant annet familievernkontoret i Molde og Alternativ til Vold Telemark, tilsier at forankring av tilbud til kvinner, menn og barn i samme etat øker kvaliteten på tilbudene og gir gode forutsetninger for å ivareta et helhetsperspektiv. Arbeid mot vold i nære relasjoner er samtidig godt familievern og godt (forebyggende) barnevern.

Blant annet av hensyn til å fasilitere samarbeidet mellom instansene som er nødvendig for å sikre brukerne et samordnet tilbud, har utvalget foreslått at forvaltningen av krisesentrene legges til SBF, jf. kapittel 7. (pkt. 7.2.8). Utvalget har anbefalt at det gjennom et utviklingsprosjekt for krisesentrenes tilbud avklares innhold, kompetanseutvikling og dimensjonering av sentrene på landsbasis.

Utvalget har anbefalt at forvaltningsansvaret for en del av dagens tilbud til voldsutøvende menn legges til SBF, jf. kapittel 8 (pkt. 8.5.5). Utvalget har videre anbefalt at tilbudet til voldsutøvende menn blir landsdekkende, og at Barne- og familiedepartementet utreder hvordan et slikt landsomfattende tilbud kan utvikles. Tilbudet som bygges opp skal også kunne gis til voldsutsatte kvinner, barn og ungdom. Utvalget ser for seg at det spesialiserte behandlingstilbudet til voldsutsatte kvinner og barn som foreslås etablert gjennom helseregionene (jf. ovenfor pkt. 12.4.2.1) skal ha et tett faglig samarbeid også med det landsdekkende tilbudet til menn.

Utvalget ser for seg at SBFs fem regionenheter gis et overordnet ansvar for kompetansetilførsel til ansatte i alle disse etatene, herunder barnevernet og familievernet. Utvalget mener at SBF også må gis et særlig ansvar for å ivareta kjønns- og likestillingsperspektivet i arbeidet på feltet. I kapittel 10 har utvalget foreslått at det skal etableres et nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner jf. nedenfor. Dette vil være en viktig leverandør av kompetanse til Statens Barnevern og Familievern.

SBFs regionale enheter bør videre styrkes med egne fagpersoner med kompetanse på vold i nære relasjoner.

Betegnelsen «Statens Barnevern og Familievern» bør også vurderes endret slik at den synliggjør en utvidelse av ansvarsområdet i tråd med utvalgets anbefalinger.

12.4.3 Et nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner

I kapittel 10 (pkt. 10.6) har utvalget foreslått opprettet et nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner. Senteret skal ivareta kompetanseutvikling på nasjonalt nivå knyttet til både voldsutsatte kvinner og barn og voldsutøvende menn. Senteret skal:

  • drive forskning på nasjonalt og internasjonalt nivå

  • ha oversikt over internasjonalt arbeid

  • være rådgivende organ for myndighetene

  • være oppdatert på hvilke tilbud som finnes til disse gruppene

  • ha særlig ansvar for kompetanseutvikling slik at de regionale SBF blir lokale kompetansemiljøer på dette området

  • kvalitetssikre grunn- og spesialistutdanning

  • ha ansvaret for å utarbeide informasjonsmateriell

  • ha ansvaret for webportal om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner som er foreslått opprettet i kapittel 11

  • ha ansvaret for å drifte grønt nummer, jf. nærmere om dette nedenfor

  • ha en nettverksbyggende funksjon i forhold til instanser/organisasjoner som arbeider på feltet

  • ha ansvaret for å drifte nasjonale informasjonskampanjer.

Senteret er foreslått forankret i Barne- og familiedepartementet, blant annet for å sikre ivaretakelse av kjønns- og likestillingsperspektivet, jf. kapittel 10 (pkt. 10.6.2). Det forutsettes også samarbeid og erfaringsutveksling mellom dette senteret og NKVST.

12.4.4 Grønt nummer – nasjonal «hotline»

Kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner og voldsutøvende menn bør etter utvalgets syn ha tilgang på ett felles sted å henvende seg for å få informasjon om egnet hjelpeinstans i forhold til deres behov. Utvalget anbefaler derfor at det opprettes et felles nasjonalt telefonnummer. En slik nasjonal «helpline» – et såkalt grønt nummer (som innebærer at tjenesten er gratis) vil kunne bidra til å forhindre at tilbudskjeden fremstår som uoversiktlig og utilgjengelig for brukerne.

En slik telefonlinje skal primært ha en formidlingsfunksjon , og formidle kontakt til relevante instanser – både hjelpe- og behandlingsinstanser, politi, barnevern, frivillige organisasjoner m.v. Den skal også kunne informere om hva de ulike tjenestene kan tilby av hjelp. Brukere skal kunne være anonyme. En målsetting er at en slik telefonlinje også kan bidra til å avdekke flere tilfeller av vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Dette tiltaket er tenkt rettet mot to primære målgrupper: For det første voldsutsatte, voldsutøvere og pårørende. For det andre skal telefonlinjen kunne yte formidlings- og rådgivningshjelp til ansatte i hjelpe- og behandlingsapparatet, familievoldskoordinatorer og andre som arbeider på feltet.

Tjenesten skal være tilgjengelig også for personer som kan ha problemer med å kommunisere sine behov. Tolketjenester skal for eksempel være tilgjengelige for personer som ikke snakker norsk.

Tjenesten skal primært besitte henvisningskompetanse, systemkompetanse og nettverkskompetanse. Det er altså basis- eller breddekompetanse som personellet som betjener denne linjen må ha. I tillegg må personellet ha kunnskap om risikovurdering for de tilfeller hvor voldsutsatte tar kontakt i en akuttsituasjon, eller hvor det er fare for at en slik situasjon kan oppstå.

Fordi det er snakk om et landsdekkende grønt nummer, vil dette ha større rekkevidde enn Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (jf. kap. 7.7.2). Det vil dessuten kunne tilby mer spesialisert kunnskap rettet mot de som er rammet av vold i nære relasjoner.

Utvalget anbefaler at drifting av et slikt grønt nummer ivaretas av det nasjonale kompetansesenteret om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner som er foreslått opprettet.

12.4.5 Permanent nasjonal komité

En måte å styrke oppfølgingen av saker om vold i nære relasjoner er gjennom opprettelse av en permanent nasjonal komité som skal undersøke alle offentlige instansers arbeid forut for dødsfall etter partnervold. Dette innebærer også å undersøke om dokumentasjon og rapportering har vært utført på en tilfredsstillende måte.

Opprettelse av en slik komité vil kunne skjerpe instansenes oppfølging av disse sakene fordi instansene vil vite at deres arbeid vil bli gjennomgått dersom kvinnen dør som følge av vold i samlivet. Gjennom systematisk gjennomgang av instansenes arbeid gir dette også mulighet til å akkumulere kunnskap om gode og dårlige erfaringer i arbeidet med slike saker. Totalt sett vil opprettelse av en slik komité kunne føre til en bedre behandling av disse sakene.

En slik komité bør være tverrfaglig sammensatt. Utvalget har ikke tatt stilling til hvor en slik permanent komité skal forankres, og ber om at dette vurderes nærmere i forbindelse med oppfølging og implementering av utvalgets anbefalinger.

12.5 Fremtidig modell for organisering

I henhold til oppgave- og ansvarsfordeling gjennomgått ovenfor, vil utvalget skissere følgende modell for organisering av tjenester på feltet menns vold mot kvinner i nære relasjoner.

12.5.1 Tjenester med utgangspunkt i brukeren

Sett fra de ulike brukergruppenes perspektiv, altså den voldsutsatte kvinnen, barna og voldsutøveren, vil mulige henvendelseslinjer kunne være som illustrert i figur 12.1 ovenfor.

Figur 12.1 Modell for tjenester med utgangspunkt i brukeren

Figur 12.1 Modell for tjenester med utgangspunkt i brukeren

Listen over aktører i fig. 12.1 er ikke uttømmende. Prinsippet er at den voldsutsatte kvinnen, barna eller den voldsutøvende mannen skal kunne henvende seg direkte til alle relevante hjelpe- og behandlingsinstanser lokalisert lokalt. De skal også kunne henvende seg direkte til det landsdekkende tilbudet til menn eller til de regionale spesialiserte behandlingssentrene for kvinner og barn. For å orientere seg i landskapet av tilbud, skal den enkelte voldsutsatte og voldsutøver kunne ringe grønt nummer (jf. ovenfor pkt. 12.4.4) for å få informasjon om hvilke tilbud som er relevante og som finnes i nærheten av stedet vedkommende bor eller befinner seg.

Den enkelte skal ikke måtte henvende seg til primærhelsetjenesten for å få henvisning for å kunne oppsøke det spesialiserte behandlingstilbudet for kvinner og barn. Når den enkelte bruker oppsøker det regionale spesialisttilbudet, skal det være opp til denne instansen selv å koordinere både refusjonsmessig, administrativ eller annen oppfølging videre i forhold til primærhelsetjenesten.

Kommunen, som skal ha ansvaret for at det eksisterer tilstrekkelige og samordnede tjenester, må som ledd i dette ansvaret påse at koordinering er tillagt én instans i alle saker som gjelder vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Uansett om det er politi, helsevesen, sosialkontor, barnevern m.v. som er den første instansen som brukeren tar kontakt med, skal det være én hovedansvarlig instans i hver av landets kommuner som har utpekt én koordinator som er brukerens hovedkontakt. Rutiner for å kvalitetssikre at brukeren har fått nødvendig og tilstrekkelig assistanse gjennom hele fasen tilligger denne koordinerende instansen.

12.5.2 Tjenester med utgangspunkt i institusjonene og forvaltningsnivåer

Med utgangspunkt i fremstillingen ovenfor, kan en modell skisseres med utgangspunkt i institusjonene og deres ansvarsområder slik framstilt nedenfor i figur 12.2.

Modellen viser hvordan de ulike instansene og forvaltningen av dem er tenkt forankret i forhold til hverandre. Modellen, som kun har tatt med et utvalg av institusjoner som helt eller delvis er involvert i feltet vold i nære relasjoner, utgjør nødvendigvis en forenkling i forhold til dagens landskap av hjelpetilbud. De statlige direktoratene er ikke inkludert i figuren.

Figur 12.2 Modell for forankring av tjenester

Figur 12.2 Modell for forankring av tjenester

12.6 Koordinerende ansvar for feltet vold i nære relasjoner

Som tidligere påpekt, ser utvalget det som nødvendig å se menns vold mot kvinner i nære relasjoner som uttrykk for makt og kontroll – og et hinder for likestilling. Dette er bakgrunnen for at utvalget foreslår at Barne- og familiedepartementet får et overordnet og koordinerende ansvar for dette feltet.

Denne utredningens anbefalinger, og bredden av fagområder som dekkes, burde imidlertid understreke utvalgets syn på viktigheten av en bred tilnærming. For utvalget har det vært viktig å unngå at fenomenet menns vold mot kvinner utelukkende blir kategorisert/betraktet som et helsemessig eller et kriminalpolitisk problem. Fenomenet må sees i et likestillingspolitisk perspektiv.

Utvalget påpeker at det påhviler en rekke fagstatsråder ansvaret for å løfte og følge opp arbeidet for å bekjempe menns vold mot kvinner innenfor sine spesifikke områder. Det er nødvendig å iverksette et samlet spekter av virkemidler som de ulike sektorene har til disposisjon for å oppnå en mer effektiv politikk til beskyttelse av kvinner og barn utsatt for menns vold i nære relasjoner.

Det koordinerende ansvaret for Regjeringens likestillingspolitikk ligger i dag i Barne- og familiedepartementet, og utvalget mener at barne-, familie- og likestillingsministeren også bør ha det koordinerende ansvaret for det tverrdepartementale samarbeidet som skal ivareta voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvende menn.

12.7 Utviklingsplan 2004–2009 for implementering av anbefalinger

I fremstillingen ovenfor har utvalget skissert et forslag til organisering av arbeidet på feltet menns vold mot kvinner i nære relasjoner på kommunalt/lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Utvalget foreslår at Regjeringen utarbeider en utviklingsplan med sikte på implementering av en slik modell, samt for oppfølging av utvalgets øvrige anbefalinger.

Utvalget har foreslått tiltak knyttet til en rekke departementers fagområder og sektorer – helsesektoren, justisområdet, sosialsektoren, kommunal- og regionalsektoren, utdanningssektoren og Barne- og familiedepartementets fagområder. Utvalget foreslår at hvert fagdepartement utreder og gjennomfører det nødvendige arbeidet for å gjennomføre de mer langsiktige prosessene foreslått i denne utredningen innen 2009. Utvalget vil samtidig understreke at de tiltakene som lar seg gjennomføre raskt bør iverksettes snarest mulig.

Utvalget vil foreslå at en slik utviklingsplan løper over 5 år, og at arbeidet ledes på høyeste hold i Regjeringen. Med sikte på å sikre en bred faglig forankring, bør representanter for alle de aktuelle departementene inngå i en tverrdepartemental gruppe og på denne måten delta i arbeidet både med å utforme og effektuere planen. Utvalget vil også anbefale Regjeringen å etablere et rådgivende organ for prosessen bestående av representanter for sentrale institusjoner og organisasjoner innen feltet. På denne måten sikres også viktige innspill underveis fra aktørene som arbeider med disse problemstillingene til daglig. Samtidig videreføres på naturlig vis en rekke av de gode prosesser som er igangsatt gjennom de siste årene blant annet gjennom Regjeringens handlingsplan vold mot kvinner, Kvinnevoldsforum m.v.

I løpet av kommende femårsperiode ser utvalget for seg at det er gjennomført strakstiltak, samt at de mer gjennomgripende prosessene og de nødvendige utredninger er igangsatt.

Utvalget vil også foreslå at det frem mot 2009, parallelt med implementering av en slik utviklingsplan, gjennomføres nasjonalt holdningskapende arbeid rettet mot allmennheten. Dette kan for eksempel gjøres gjennom årlige kampanjer. Gjennomføring av et internasjonalt tribunale i Norge om vold mot kvinner kan også inngå i et slikt holdningskapende arbeid. I forbindelse med forberedelse av et slikt tribunale er det gjennomført et forprosjektet med sikte på å undersøke muligheten for å lage en verdensomspennende tribunal/høring om vold mot kvinner. Forprosjektet er gjennomført av Likestillingssenteret, Krisesentersekretariatet og Alternativ til Vold. Flere departementer har støttet forprosjektet, og det er utarbeidet en rapport (A study on the feasibility of holding an international tribunal on violence against women (An international hearing) in 2005 (2003)). I rapporten foreslås en mobiliseringsprosess i alle deltakerlandene som skal lede opp til et avsluttende tribunal/høring i Norge. En slik verdensomfattende prosess innebærer en sterk involvering av frivillig sektor, og tar samtidig sikte på å mobilisere beslutningstakere og myndigheter i ulike land.

I perioden frem til 2009 bør det også gjennomføres en nasjonal forekomstundersøkelse om menns vold mot kvinner, samt igangsettes annen forskning, noe som vil gi viktig faktainformasjon av relevans for implementeringen av utviklingsplanen.

En modell for en slik utviklingsplan 2004–2009 er fremstilt ovenfor i figur 12.3.

Figur 12.3 Modell for utviklingsplan 2004–2009

Figur 12.3 Modell for utviklingsplan 2004–2009

12.8 Et politisk satsningsområde?

Norge har gjennom de siste årene initiert og gjennomført en rekke tiltak og prosesser for å bekjempe menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Med økende samfunnsfokus på denne tematikken, har en sett engasjementet utvide seg fra de voldsutsatte, fra kvinnebevegelsen og krisesentrene og inn i stadig flere hjelpeinstanser og fagmiljøer, media, nærmiljø og publikum.

Utvalget vil understreke at for å oppnå mer varige endringer i samfunnets holdninger og handlinger knyttet til vold i nære relasjoner, er det nå nødvendig å løfte blikket fra tiltaks- og prosjektnivå over på institusjonelle og strukturelle endringer. Det er følgelig også nødvendig å forsterke innsatsen betydelig for å gjøre bredden av hjelpeinstanser i samfunnet mer villige og i stand til å håndtere de mange tusen ofrene i dagens Norge som lever i en virkelighet preget av menns vold.

Erfaringer fra andre land, eksempelvis Sverige, England, Canada og Australia, tydeliggjør at å bekjempe vold mot kvinner krever kraftfull satsning. Det forutsetter holdningers mot, og vilje til endringer i så vel politikk som praksis. Arbeidet må omfatte forskningsinnsats, lovendringer og institusjonell opprustning i tillegg til massemobilisering og holdningskapende arbeid. Slike prosesser i andre land har vært ledsaget av betydelig ressursinnsats over flere år. At denne type satsning ofte har involvert rollemodeller fra samfunnslivet og vært ledet på høyeste politiske hold har hatt svært viktig symbolverdi for å signalisere nulltoleranse for vold mot kvinner og barn.

Å løfte kampen for å bekjempe menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner vil etter utvalgets syn koste lite sammenliknet med de menneskelige og sosiale kostnadene forbundet med denne volden. Utvalget ber Regjeringen å sette dette temaet på den høyeste mulige dagsorden i årene fremover, for å kunne virkeliggjøre retten til et liv uten vold.

12.9 Anbefalinger

Utvalget mener at det må være et mål å sikre kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner og voldsutøvende menn et hjelpetilbud som er helhetlig, brukervennlig og av høy kvalitet. Foruten de organisatoriske anbefalingene på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå som er skissert tidligere i denne utredningen, anbefaler utvalget at:

  • Det etableres et nasjonalt grønt nummer, dvs. en telefonbetjent formidlingsinstans rettet mot voldsutsatte kvinner og barn, voldsutøvende menn, pårørende og fagpersonell.

  • Det opprettes en permanent nasjonal komité som skal foreta en gjennomgang av alle offentlige instansers oppfølging i forbindelse med dødsfall etter partnervold.

  • Barne- og familiedepartementet får et overordnet og koordinerende ansvar for feltet menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

  • Regjeringen etablerer en tverrdepartemental utviklingsplan for 2004–2009 med sikte på implementering av strakstiltak, utredning og etablering av en fremtidig modell for organisering av fremtidens tjenestetilbud, samt oppfølging av utvalgets øvrige anbefalinger.

  • En slik utviklingsplan forankres på høyeste politiske hold, og det etableres et rådgivende organ for prosessen bestående av sentrale aktører som arbeider med voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn.

  • Regjeringen sikrer kvinner og barn i Norge retten til et liv uten vold i nære relasjoner gjennom den nødvendige ressursprioritering i årene fremover.

Til dokumentets forside