NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

4 Utbredelse og samfunnsøkonomiske kostnader

4.1 Innledning

Som påpekt i forrige kapittel, vil hva som oppfattes som vold variere med samfunnsforhold og endres over tid, og det er uenighet om hvilke handlinger og konsekvenser av handlinger som skal omfattes av voldsbegrepet. Dette medfører at de forekomsttall en kommer frem til i stor grad vil avhenge av hvilke definisjoner og avgrensninger som blir lagt til grunn. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne tall fra omfangsstudier i ulike land. I Norge er det ikke gjennomført noen nasjonal representativ omfangsstudie av vold mot kvinner i nære relasjoner, noe som gjør det svært vanskelig å si noe om omfanget av slike saker.

Fordi det ikke er gjennomført en slik undersøkelse i Norge må man støtte seg på to hovedkilder til kunnskap om forekomsten av vold mot kvinner i nære relasjoner. Den første er ulike registre, først og fremst politiets straffesaksregister, med oversikt over alle anmeldte voldssaker. Også andre registre kan være av interesse, slik som de registreringene som foretas ved landets krisesentre og ved familievernkontorene. Den andre hovedkilden er ulike intervjuundersøkelser der en spør representative utvalg av befolkningen om de har vært utsatt for vold i løpet av en avgrenset periode. I Norge er dette først og fremst Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser, hvor et utvalg på 5000 personer over 16 år, omtrent like mange av begge kjønn, spørres om de i løpet av de siste 12 måneder har vært utsatt for vold med synlig skade, vold uten synlig skade, eller alvorlige trusler om vold. (Det ble gjennomført levekårsundersøkelser i 1987, 1991, 1995, 1997 og 2001.) I tillegg til Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser er det foretatt enkelte mer avgrensede undersøkelser.

4.2 Datakilder og kildesvakheter

Både anmeldelsesstatistikken og levekårsundersøkelsene er beheftet med betydelige svakheter. De gir derfor ikke noe fyllestgjørende bilde av hvor mye vold vi har i Norge. Hovedsvakheten med anmeldelsesstatistikken er at den, som navnet indikerer, bare måler den volden som er anmeldt, eller som politiet har fått kjennskap til på annen måte. Dette vil bare dreie seg om en mindre del av alle volds- og overgrepstilfeller. Det er grunn til å anta at vold i nære relasjoner anmeldes enda sjeldnere enn annen vold, fordi offeret opplever overgrepet som personlig belastende og tabubelagt, og fordi offeret har en personlig relasjon til gjerningsmannen (jf. kapittel 5). Dette gjør at anmeldelsesstatistikken er en lite egnet kilde til å belyse det totale omfanget av vold mot kvinner i nære relasjoner. I tillegg inneholder anmeldelsesstatistikken i utgangspunktet ikke noen opplysninger om anmelderen, relasjonen mellom offer og gjerningsmann eller om hvor den anmeldte volden har foregått. Det er derfor ikke mulig å si noe om forekomsten av vold mot kvinner i nære relasjoner ut fra denne statistikken. Imidlertid har Oslo Politidistrikt for sin lokale anmeldelsesstatistikk over voldssaker i år 2000 foretatt en fordeling på kjønn, og har også fordelt voldtektsanmeldelsene på åsted.

Også den andre hovedkilden til kunnskap om forekomsten av vold mot kvinner, Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser, er beheftet med en rekke feilkilder og problemer. I spørsmålene til levekårsundersøkelsene er ikke vold nærmere definert. Det spørres bare om folk er blitt utsatt for vold som førte til synlige merker eller kroppsskade, vold som ikke førte til synlige merker eller kroppsskade og trusler som var så alvorlige at de ble redde. Hva de som svarer mener er vold, vet vi derfor ikke med sikkerhet. I forhold til andre undersøkelser som er tematisk eller geografisk mer begrenset, er det selvfølgelig et problem at disse ikke sier noe om det totale omfanget av vold mot kvinner i nære relasjoner.

4.3 Omfang av vold mot kvinner i nære relasjoner

4.3.1 Anmeldte voldstilfeller

I 2001 ble det i følge Politidirektoratets statistikk anmeldt 24 155 voldslovbrudd i Norge (Politidirektoratet 2002). Av disse var 37 drap, 54 drapsforsøk, 2 978 legemsbeskadigelser, 10 758 legemsfornærmelser, 8 697 trusler og 162 tilfeller av frihetsberøvelse. Fra 1997 til 2001 var det en samlet økning på 18 prosent, for legemsbeskadigelsene på nesten 12 prosent, legemsfornærmelsene på noe over 16 prosent, og for truslene var økningen i anmeldelser på hele 50 prosent. Det er ikke kjent om denne økningen skyldes at det faktisk blir begått flere voldslovbrudd, eller om den skyldes økt anmeldelseshyppighet. Den landsomfattende statistikken er ikke fordelt på kjønn, men Oslo politidistrikt fant at i 35 prosent av alle anmeldte voldssaker siste halvår i 2000 var fornærmede en kvinne (Oslo politidistrikt 2001). I 58 prosent av disse sakene var gjerningsstedet en privat bopel, mens den tilsvarende andelen for de fornærmede mennene var 16 prosent.

Ser vi på de aller groveste voldssakene, drapssakene, har antallet saker i følge Kripos kriminalstatistikk, variert mellom 29 og 43 saker pr. år de siste 10 årene. Av ofrene var i 2002 i alt 28 menn og 12 kvinner. Sett i forhold til de to foregående årene, hvor det blant ofrene var omtrent like mange kvinner som menn, var andelen kvinner lav dette året. Av de 12 kvinnene som ble drept i 2002 var litt over halvparten, 7 stykker, drept av tidligere eller nåværende ektefelle og samboer. Dette ser ut til å ha vært et mønster i hele 10-årsperioden.

I 2001 ble det i landet som helhet anmeldt 635 voldtekter og 101 voldtektsforsøk. Av Oslo politidistrikts voldtektsundersøkelse med analyse av anmeldte saker fra 2001, fremgår det at så godt som alle de fornærmede var kvinner (Sætre og Grytdal 2002). Nesten to tredjedeler av alle overgrepene skjedde i privat bopel, og i 22 prosent av tilfellene var den anmeldte gjerningsmannen nåværende eller tidligere samlivspartner eller kjæreste. Det finnes ikke tilsvarende befolkningsundersøkelser av seksuelle overgrep mot voksne i Norge som de vi har av vold og trusler generelt, men vi må anta at forholdet mellom anmeldte tilfeller og det reelle antallet overgrep er minst like skjevt som for den fysiske volden og truslene.

4.3.2 Andre registrerte voldstilfeller

4.3.2.1 Krisesentrene

Ved landets 50 krisesentre registreres alle henvendelser, enten de er i form av krisetelefoner, dagsbesøk, eller overnattinger. I tabell 4.1 nedenfor ser en at søkningen til sentrene har vært relativ stabil gjennom det siste tiåret (Krisesentersekretariatet 2003).

Tabell 4.1 Antall henvendelser ved landets krisesentre

Årstall Antall kvinner Antall barn Overnattingsdøgn
1992 2.754 2.016 75.487
1993 2.557 1.713 74.384
1994 2.979 1.936  68.915
1995 2.355 1.624 73.849
1996 2.478 1.836 77.652
1997 2.500 1.860 80.560
1998 2.229 1.656 80.225
1999 2.436 1.794 80.352
2000 2.654 1.866 78.816
2001 2.348 1.814 79.883
2002 2.478 1.999 86.373

Kilde: Krisesentersekretariatet (2003)

Dagbrukere ved krisesenteret er de som ikke overnatter, men for eksempel benytter seg av samtaletilbud på dagtid. For antallet dagbrukere finnes bare statistikk tilbake til 1999, men også her ser det ut til å ha vært et relativt uforandret bilde, med 4991 dagbrukere i 2001, 4626 i 2000 og 4644 i 1999. (Her er krisesentrenes registreringspraksis noe ulik, slik at samme kvinne kan være registrert flere ganger dersom hun har vært dagbruker over flere dager). I tillegg til beboere og dagbrukere, mottar krisesentrene en rekke telefoner fra voldsutsatte kvinner. I 1999 ble det i alt registrert 49 273 telefonsamtaler, i 2000 var antallet 44 067, mens det i 2001 ble registrert 30 057 samtaler (denne statistikken er ikke skilt ut på person, så en kvinne kan være registrert flere ganger).

4.3.2.2 Familievernkontorene

Fra og med 2000 har landets 64 familievernkontorer årlig innrapportert til Barne- og familiedepartementet hvilke tema som har vært fremme i kontakten med kontorenes brukere. Blant de temaene som registreres er vold i parforhold, vold mot barn og vold i relasjon til andre. I alt ble det rapportert at vold var tema i 1808 av de sakene kontorene arbeidet med i 2002. Dette utgjorde 7 prosent av den samlede saksmengden i familievernet dette året. Ikke alle disse sakene omfattet vold i parforhold, i 297 av sakene var det kun registrert vold i foreldre-barnrelasjonen, og i 252 saker var det kun registrert vold i relasjon til øvrig familie eller andre. I 1219 saker var volden, enten helt eller delvis, vold i parforhold, jf. også kapittel 7 (pkt. 7.3.2).

Av registreringene fremgår det ikke hvem av samlivspartnerne som er offer og hvem som er overgriper. Ved familievernkontoret i Molde har en imidlertid foretatt en utvidet registrering helt tilbake til 1998 av hvem som er utøver, og denne viser at i den overveiende del av sakene, mer enn 90 prosent, er det mannen som er overgriper, enten alene eller ved at begge parter har utøvd vold (Vatnar 2003).

4.3.3 Selvrapportert utsatthet for vold

4.3.3.1 Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse

I følge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for 2001 oppga 5 prosent av den norske befolkningen over 16 år, litt flere kvinner enn menn, at de i løpet av det siste året hadde vært utsatt for vold eller trusler. Det skulle tilsi at ca. 180 000 personer hadde vært utsatt for minst én slik hendelse dette året. Dette er omtrent den samme andelen som i de forutgående undersøkelsene fra 1987, 1991, 1995 og 1997. I levekårsundersøkelsen for 2001 oppga ca. 5,5 prosent av de forespurte kvinnene at de hadde vært utsatt for vold eller alvorlige trusler om vold siste år. Dette fordeler seg på de ulike typer vold og gjerningsmenn som vist i tabell 4.2 nedenfor.

Tabell 4.2 Vold og trusler etter relasjon til gjerningsperson

  Fjern relasjon Nær relasjon Herav familiemedlem
Vold med skade 0,7 % 0,4 % 0,2 %
Vold uten skade 1 % 0,5 % 0,4 %
Trussel 3,4 % 1,3 % 0,6 %
Alle typer vold 4 % 1,4 % 0,7 %

Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001)

Omsatt til befolkningen som helhet vil det i 2001 dreie seg om ca. 20.000 kvinner som ble utsatt for en eller annen type vold eller trusler fra personer de har en nær relasjon til, og ca. 5–7000 opplevde å bli fysisk skadet. Rundt regnet 10.000 kvinner vil ha vært utsatt for vold eller trusler fra nåværende eller tidligere familiemedlemmer, og av disse vil ca. 3000 ha fått fysiske skader. Vi må imidlertid anta at det også i levekårsundersøkelsene kan være betydelige mørketall som følge av at de mest undertrykte og mishandlede kvinnene ikke har svart. I levekårsundersøkelsen fra 1997 var det langt flere kvinner som rapporterte seg utsatt for vold. Omgjort til hele befolkningen var det ca. 15–18 000 kvinner som ble utsatt for vold eller trusler fra familiemedlemmer i løpet av 1997. Av disse ble omtrent halvparten fysisk skadet.

Det er først og fremst de yngste aldersklassene, både av kvinner og menn, som er utsatt. Av mennene oppgir nesten 11 prosent og av kvinnene nesten 9 prosent, av aldersgruppen 16 til 24 år, at de i løpet av det siste året hadde vært utsatt for vold eller trusler. Denne større voldsutsattheten blant de yngste gjelder for alle voldstypene, men er mest markert for vold med skade, og for truslene er kvinner i aldersgruppen 24 til 44 år like utsatte som de yngste. De helt eldste kvinnene (over 67 år) opplevde å være utsatt for vold eller trusler om vold langt oftere enn jevnaldrende menn. De aller fleste av disse kvinnene oppga å være utsatt på eller ved bobel. Dersom man ser på andelen som oppgir at de er urolige for å bli utsatt for vold eller trusler på eller ved bopel, er denne mye høyere for kvinner (13 %) enn menn (3 %). De eldre kvinnene er mer urolige enn de yngre kvinnene.

Selv om tallene fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser ikke gir et fyldestgjørende bilde av omfanget av vold mot kvinner i nære relasjoner, er levekårsundersøkelsene etter utvalgets skjønn med å understreke at vold mot kvinner i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem.

4.3.3.2 Andre undersøkelser av selvrapportert utsatthet for vold

I tillegg til de landsomfattende levekårsundersøkelsene, er det foretatt noen mindre geografisk avgrensede undersøkelser. I en undersøkelse av kvinner (20–49 år) i Trondheim oppga 18 % av de kvinnene som levde eller hadde levd i samliv at de hadde opplevd en eller annen voldelig handling i samlivet. Det var 7 % som svarte at de «bare» hadde blitt slått, 2 % at de i tillegg hadde blitt sparket eller fått knyttneveslag. I samme undersøkelse oppga 5 % at de en eller annen gang i livet hadde vært utsatt for voldtekt utenfor parforhold, mens 10 % rapporterte seksuelle overgrep i parforhold (Schei I:NOU1999:13 Kvinners helse i Norge).

En annen informasjonskilde om vold er de registreringene som er foretatt ved noen av landets legevakter. I en analyse av alle voldssaker behandlet ved Oslo Legevakt i 1994, fant de at 9 % av sakene (224 saker) var kvinnemishandling (Melhuus og Sørensen 1997). Ved Bergen legevakt ble det foretatt en liknende registrering av vold i 1994–95 (Steen og Hunskår 1997 a og b). I løpet av en 12-månedersperiode, ble det registrert 994 pasienter med voldsskader, og hvor 241 var kvinner og 753 var menn. Videre var det slik at 54 % av kvinnene ble utsatt for vold på den private arena. Av disse kvinnene var 71 % blitt mishandlet av nåværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste, og resten av andre. For det totale antall voldssaker, var 93 % av voldsutøverne menn, og 6 % var kvinner. Forfatterne antar registreringene angående kvinnemishandling dreier seg om minimumstall, fordi andre undersøkelser har vist at mange mishandlede kvinner ikke oppgir den virkelige årsaken til skader, og at disse sakene dermed ikke avdekkes.

4.3.4 Særlig sårbare grupper

Verken anmeldelsesstatistikken eller levekårsundersøkelsene gir grunnlag for å anslå noe om voldsutsattheten hos særlige utsatte grupper av kvinner, som kvinner med funksjonshemming, eldre og kvinner med minoritetsbakgrunn. En nylig utgitt undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn med synshemming viser imidlertid at disse barna i større grad enn seende barn risikerer å bli utsatt for seksuelle overgrep (Kvam 2003). Det kan være grunn til å anta at dette også er tilfelle for eldre synshemmede kvinner, og for andre voldsformer enn seksuelle overgrep. Anslag basert på kliniske erfaringer fra Vern for eldre prosjektet i Oslo, tilsier at 3 – 4 prosent av de eldre utsettes for overgrep, noe flere kvinner enn menn (Juklestad og Johns 1997). De fleste av disse overgrepene begås av familiemedlemmer (partnere eller barn). Statistisk sentralbyrå foretok i 2000 en gjennomgang av anmeldelsesstatistikken og fant at kvinner med bakgrunn fra ikke-vestlige land registreres tre ganger så hyppig hos politiet med modus kvinnemishandling som kvinner for øvrig (Gundersen m.fl. 2000). Selv om dokumentasjonen er mangelfull også på dette området, er det altså undersøkelser som trekker i retning av at visse grupper av kvinner kan være mer sårbare for å bli utsatt for vold i nære relasjoner.

4.3.5 Barn som blir eksponert for vold mot mor

Det finnes ingen norske undersøkelser som belyser hvor mange barn som ser og hører fars vold mot mor, men en rekke internasjonale undersøkelser viser at barna rammes av volden både direkte og indirekte. Internasjonale funn gir også grunn til å tro at barna i større grad rammes av volden enn det foreldrene oppgir eller synes å være klar over. En undersøkelse av Christensen (I: Olsen 1998) viser at av 394 barn på krisesentre i Danmark hadde 85 % av barna vært i samme rom som mishandlingen skjedde, mens 13 % hadde vært i nærheten og hørt hva som hendte. I en svensk undersøkelse av omfanget av vold mot kvinner oppgir over halvparten av de kvinnene som har vært utsatt for vold av en tidligere ektemann/samboer, at et av hennes barn har sett eller hørt volden (Lundgren m.fl. 2001). Holden, Geffner og Jouriles (1998) anslår at det er grunn til å anta at bortimot halvparten av de barna som lever i familier der far bruker vold mot mor, har vært fysisk tilstede og sett volden.

Selv om disse internasjonale studiene ikke uten videre kan overføres til norske forhold, finnes det også noen norske tall som trekker i retning av at et betydelig antall barn hvert år opplever at mor utsettes for vold. Dersom vi bruker tallene fra Statisisk sentralbyrås levekårsundersøkelser og forutsetter at et sted mellom 10.000 og 20.000 norske kvinner årlig utsettes for vold fra en person de står i en nær relasjon til, at dette i de fleste tilfeller skjer i eget hjem, at 2/3 av dem har barn og at det i snitt er ca. 1,8 barn per familie, vil et sted mellom 12.000 og 24.000 norske barn årlig oppleve at mor utsettes for vold.

Tall fra krisesentre i Norge viser at en stor andel av kvinnene har barn. I 2001 bodde i alt 1813 barn på landets krisesentre (Krisesentersekretariatet 2003b). I prosjektet «Privatisert vold i familien» ved Molde familievernkontor fant man at barn var eksponert for vold mellom voksne i hjemmet i ca. 1/3 av alle registrerte tilfeller av vold i familien i perioden 1998–2001 (Vatnar 2001). Senere viste registreringer ved familievernkontoret i Molde i perioden 2001–2003 at barn hadde vært eksponert for menns vold i nære relasjoner i ca. halvparten av de registrerte tilfellene av vold (Vatnar 2003).

4.3.6 Pågående norske undersøkelser

Kompetansesenter for voldsofferarbeid og forskningsstiftelsen NOVA gjennomfører en undersøkelse av vold i privatsfæren i Oslo. Resultatene fra undersøkelsen vil foreligge første kvartal i 2004. Undersøkelsen omfatter et samlet utvalg på 8 000 personer av begge kjønn. I denne undersøkelsen spørres det blant annet om de har vært utsatt for trusler som har ført til at de ble redde, eller er blitt truet med å bli skadet eller drept, om de har vært utsatt for vold som har ført til synlige merker, smerte eller som medførte at de måtte søke lege, om de er blitt banket opp eller har fått juling, om de er blitt truet til sex mot sin vilje, er blitt voldtatt, er blitt forsøkt voldtatt eller misbrukt seksuelt før de fylte 16 år. Det spørres også om hvem som har utsatt dem for volden, hvor ofte og hvor nylig dette har skjedd. Skjemaet inneholder også en rekke spørsmål om respondentenes sosiale og økonomiske situasjon, om de har tatt kontakt med ulike offentlige og andre hjelpeinstanser som følge av at de er blitt utsatt for vold, og om de er engstelige for å utsettes for vold i sitt nærmiljø.

Det arbeides videre med en nasjonal spørreskjemaundersøkelse om voldserfaringer blant kvinner og menn i Norge. Arbeidet er organisert slik at Statistisk sentralbyrå er ansvarlig for utforming og utsendelse av spørreskjema, samt rutiner rundt håndtering av datamaterialet. I oktober 2003 ble et spørreskjema sendt ut til et stort antall kvinner og menn. Undersøkelsen gjennomføres gjennom et samarbeid mellom Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

4.3.7 Utenlandske studier

I dette avsnittet presenteres noen omfangsundersøkelser fra andre land. Som det fremgår av tabell 4.3 nedenfor, er det gjennomført en rekke studier av omfang av vold mot kvinner både i de andre nordiske landene, og i land utenfor Norden. Å sammenlikne forekomsten av vold mot kvinner i nære relasjoner mellom ulike land er vanskelig, fordi metodebruk og definisjoner ofte er forskjellige. I tillegg kan man ikke uten videre trekke konklusjoner om forekomsten av vold mot kvinner i Norge, med utgangspunkt i forekomstene i andre land. På den annen side kan omfangstall fra andre land, særlig våre naboland, gi en viss indikasjon på forekomsten av vold også i Norge. Tallene i tabell 4.3 er hentet fra Stefansen (2001), bortsett fra det svenske forekomsttallet som er hentet fra Lundgren m.fl. (2001).

Tabell 4.3 Oversikt over nordiske og internasjonale omfangsundersøkelser

Survey Utvalgsstørrelse Intervjumetode Prevalensrater Definisjon av partnervold
Nordiske studier
Danmark 1991 Ca. 1 600 personerAlder fra 21 år Telefonintervju 9 % kvinner1 % menn Spørsmål om fysisk vold – fra lettere til grovere vold, samt spørsmål om relasjonen til voldsutøveren og årsaken til volden.
Danmark 1995/96 26 193 personeralder 16–64 år Telefonintervju 2 % kvinner Spørsmålet om vold var formulert slik: «Har De indenfor de sidste 12 måneder været udsat for vold eller trusler, som har været så alvorlige, at De blev bange?» Spørsmål om relasjonen til voldsutøveren, tid og sted for hendelsen, hyppighet med mer.
Finland 1997 4955 kvinneralder 18–64 Postal spørre-skjemaunder-søkelse 9 % kvinner Vold fra nåværende partner eller ektefelle omfatter tilfeller av fysisk vold, seksuell vold og trusler om vold.
Island 1996 1 495 kvinner1 497 mennalder 18–65 år Telefonintervju 1,3 % kvinner0,8 % menn Spørsmål om fysisk vold – fra lettere til grovere vold, samt spørsmål om relasjonen til voldsutøveren og årsaken til volden. Omfatter også spørsmål om egen voldsutøvelse.
Sverige 10 000 kvinneralder 18–64 år Postal spørre-skjemaunder-søkelse 30 % utsatt for vold fra nåværende eller tidligere partner 350 spørsmål om vold og trakassering av ulik alvorlighetsgrad. Spørsmålene var knyttet til følgende områder: fysisk vold, seksuell vold, trusler, kontrollerende oppførsel, seksuell trakassering
Studier utenfor Norden
Australia Perth 1994 1 550 kvinner1 511 mennAlder 18 år og eldre Telefonintervju 2,1 % kvinner Voldsdefinisjonen dekker et vidt spekter av hendelser, fra vold som medfører skade, seksuelle overgrep og mildere former for vold.
Canada 1993 12 300 kvinneralder 18 år og eldre Telefonintervju 3 % kvinner Ti spørsmål – om alt fra trusler om fysisk mishandling til bruk av våpen, inkludert seksuelle overgrep med vold, samt spørsmål om vold fra andre enn ektefelle/partner.
Canada 1999* 14 269 kvinner11 607 mennAlder 15 år og eldre Telefonintervju 3 % kvinner2 % menn Spørsmålsmodul om seksuell og fysisk vold fra nåværende eller tidligere partner, samt spørsmål om andre former for kriminalitet.
England og Wales* 1996 6 000 kvinner5 000 mennAlder 16–59 år Computer-assisted selfinterviewing (CASI) 4,2 % kvinner4,2 % menn Spørsmålsmodul om fysisk vold, samt spørsmål om andre former for kriminalitet.
Nederland 1986 1 016 kvinner Ansikt- til ansikt intervjuer Årlig prevalens er ikke oppgitt Studien omfatter spørsmål om fysisk og seksuell vold, samt en rekke oppfølgingsspørsmål, bl.a. om kontekst, konsekvenser, egen voldsbruk, hvorvidt hjelpetiltak ble oppsøkt med mer. Dekker både kvinnemishandling og partnervold.
New Zealand 1996 438 kvinner Telefonintervju og ansikt- til ansikt intervju 10 % kvinner Partnervold omfatter både fysiske og seksuelle overgrep. I tillegg er det stilt en rekke oppfølgningsspørsmål, samt spørsmål om psykiske overgrep.
USA 1996 8 000 kvinner8 000 mennalder 18 år og eldre Telefonintervju 1,4 % kvinner0,8 % menn Voldtekt eller fysisk angrep fra en date, nåværende eller tidligere ektefelle. Inkluderte også spørsmål om voldens konsekvenser.

Kilde: Stefansen (2001) og Lundgren m.fl. (2001)

Det fremgår av tabellen at omfanget av vold mot kvinner i nære relasjoner varierer sterkt fra land til land. Noe av variasjonen skyldes trolig ulik faktisk forekomst av vold mot kvinner i de ulike landene. Den viktigste årsaken til forskjellene mellom landene er imidlertid ulikt metodisk opplegg, samt ulike definisjoner av vold. I de nordiske undersøkelsene ser vi at omfangstallene varierer fra 1,3 % på Island til Sverige med 30 %. I den islandske undersøkelsen var utvalget lite og man benyttet en snever definisjon av vold (kun fysisk vold), mens man i den svenske undersøkelsen benyttet en mye videre definisjon av vold (omfattet trusler og kontrollerende atferd, i tillegg til fysisk og seksuell vold). I tillegg var utvalget betydelig større enn i den islandske undersøkelsen. Resultatene av de andre undersøkelsene varierer på samme måte.

På tross av metodiske forskjeller og ulike resultat, trekker undersøkelsene i samme retning. Uansett om man velger å legge de mest snevre definisjoner til grunn, er det et betydelig antall kvinner som hvert år blir utsatt for vold fra sine nåværende eller tidligere samlivspartnere eller kjærester.

4.3.8 Oppsummering

Det er to sentrale poeng som kan trekkes ut av det som er beskrevet ovenfor: For det første er det slik at opplysninger fra ulike registre og selvrapporteringsundersøkelser gir grunn til å tro at i alle fall 20 000 norske kvinner hvert år blir utsatt for vold eller trusler fra sin nåværende eller tidligere samlivspartner som er så alvorlige at de blir redde. Slik utvalget ser det, viser tallene at vold mot kvinner i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem. Eksakt hvor omfattende dette samfunnsproblemet er, er det ikke mulig å anslå, ettersom det ikke er gjennomført noen landsdekkende representativ undersøkelse i Norge. Det andre sentrale poenget er altså at det i Norge mangler tall som kan gi en tilfredsstillende oversikt over forekomsten av menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Det mangler også kunnskap om hvor mange barn som er eksponert for slik vold.

Slik utvalget ser det er det svært beklagelig at denne kunnskapen ikke foreligger. Utvalget anbefaler derfor at det gjennomføres en undersøkelse på nasjonalt nivå som henvender seg til et representativt utvalg kvinner. Undersøkelsen bør ta sikte på å avdekke relasjon mellom offer og overgriper, hyppighet, type vold og trusler, kontinuitet, sosio-økonomiske forhold, geografisk variasjon, anmeldelse av volden og bruk av hjelpetiltak. I undersøkelsen bør det inkluderes spørsmål om barn som eksponeres for at mor utsettes for vold. Undersøkelsen bør konstrueres i samsvar med de finske og svenske undersøkelsene for å kunne sammenliknes.

4.4 Samfunnsøkonomiske kostnader

4.4.1 Formålet med å beregne samfunnsøkonomiske kostnader

En nasjonal representativ undersøkelse av menns vold mot kvinner i nære relasjoner vil ikke bare gi sikrere kunnskap om omfanget av slik vold, den vil også gjøre det mulig å beregne kostnadene forbundet med denne type vold. Menns vold mot kvinner er et kompleks samfunnsproblem som hvert år fører med seg tap og kostnader i form av skader, nedsatt livskvalitet og i verste fall dødsfall. Disse tapene og kostnadene rammer i første rekke kvinnen, men samfunnet rammes også av volden.

Formålet med å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til vold mot kvinner er flere. For det første er det en måte å få synliggjort virkningene av volden. Hvor mye koster vold mot kvinner samfunnet? Bevisstgjøring om voldens samfunnsøkonomiske kostnader kan gi større forståelse for voldens alvor. Økonomiske beregninger av kostnader er viktige premisser for politiske prioriteringer. Kunnskap om voldens samfunnsøkonomiske kostnader vil derfor gi politikere og andre beslutningstakere et bedre grunnlag for sine disponeringer. Områder hvor det ikke foreligger beregninger av slike kostnader kan lett bli usynliggjort eller nedprioritert.

Et annet formål er å undersøke kostnader forbundet med varige mén som følge av vold. Varige mén påvirker voldsofrenes livssituasjon og kan over tid medføre betydelige kostnader. Liknende undersøkelser og beregninger er blitt gjort for kostnadene forbundet med skader etter trafikkulykker. (Velferdstap ved trafikkulykker, Rapport 0092/1991, Transportøkonomisk Institutt). Beregning av slike kostnader kan gi incitament til å iverksette blant annet forebyggende tiltak.

Et siste viktig formål med å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med vold mot kvinner er mer målrettet og treffsikker ressursbruk fra det offentlige. Bevisstgjøring knyttet til hvor kostnader kanaliseres bidrar til å avdekke heldige eller mindre heldige prioriteringer og reduserer risikoen for utilsiktede konsekvenser.

4.4.2 Erfaringer fra andre land

Kostnader forbundet med vold mot kvinner er estimert i Finland (Heiskanen og Piispa 2001), i Storbritannia (Stanko m.fl. 1998) og i Canada (Day 1995 og Greaves, Hankivsky og Kingston-Riechers 1995). Metodebruken er forskjellig i de ulike landene og medvirker til å gi ulike kostnadsanslag. Med metodebruk menes hvordan omfanget er blitt estimert, hvilke kostnader som inkluderes og hvordan de utregnes. Den britiske og kanadiske rapporten fokuserer kun på de kostnadene som på en eller annen måte er målbare. Den finske rapporten inkluderer, foruten de målbare kostnadene, kostnader som ikke helt uten videre kan verdsettes ved hjelp av markedspriser og som derfor ikke er kvantifiserbare på samme måte. Felles for disse tre rapportene er at ingen inkluderer samtlige kostnader forbundet med vold mot kvinner. Den finske rapporten må sies å være den mest inkluderende og veiledende når det gjelder kostnader.

Inndeling av kostnader

Den finske undersøkelsen skiller mellom direkte og indirekte kostnader. De indirekte kostnadene inkluderer kostnader som ikke har markedspris, samt kostnader som følge av skade og død. Den kanadiske rapporten diskuterer oppdelingen i direkte og indirekte kostnader, og viser til at det råder delte meninger om hva som skal inngå i de ulike kostnadstypene og hvordan man skal tolke disse. Med bakgrunn i kritikken mot denne form for inndeling, velger den kanadiske rapporten å dele inn kostnader i statlige, personlige og tredjeparts-kostnader. Denne formen for inndeling gir et klart og tydelig bilde av hvordan kostnadene fordeles og hvem som betaler for hva. En innvending mot den kanadiske beregningen er at den ikke tar med de kostnadene som ikke uten videre kan måles. Store deler av de ikke-målbare kostnadene faller på kvinnene som har vært utsatt for vold. Disse blir ikke så synlige når kostnadene deles inn slik det er gjort i den kanadiske undersøkelsen. Med den kanadiske inndelingen kan man følgelig få et noe skjevt bilde av hvem som betaler «prisen» for menns vold mot kvinner. Den engelske rapporten har ikke en kostnadsinndeling som gjør det mulig å foreta en sammenlikning verken med den finske eller den kanadiske undersøkelsen.

Beregningsgrunnlag

Fordi kostnadene med menns vold mot kvinner omfatter så mange områder, lar det seg ikke gjøre å foreta kostnadsberegninger på detaljnivå og derfor er gjennomsnitt og andel av totalkostnad nyttige beregningsverktøy. Den finske undersøkelsen har tatt utgangspunkt i gjennomsnittskostnad ved en type behandling/saksbehandling.

Både den engelske og den kanadiske undersøkelsen bruker gjennomsnitt i sine utregninger. Men der informasjon om gjennomsnitt savnes, brukes andel av totalkostnad. Her multipliseres instansens totale kostnader med statistiske tall om hvor stor andel av instansens virksomhet som relateres til vold mot kvinner. Ved bruk av disse metodene kommer de tre undersøkelsene frem til følgende kostnader forbundet med vold mot kvinner i nære relasjoner.

Tabell 4.4 Kostnadsberegninger i Finland, Storbritannia og Canada

Land Beregnet kostnad Kostnad per innbygger
Finland 0,85–1,24 milliarder NOK 170–248 kroner per innbygger (basert på 5 millioner innbyggere)
Storbritannia (kun tall for byen Hackney) 0,58 milliarder NOK 2900 kroner per innbygger (basert på 200 000 innbyggere)
Canada 21 milliarder NOK 677 kroner per innbygger (basert på 31 millioner innbyggere)

Det fremgår av tabell 4.4 nedenfor at de beregnede kostnadene varierer betydelig i de tre undersøkelsene. Dette har delvis sin forklaring i ulike beregningsmetoder og delvis kan det forklares med at omfangstallene som er lagt til grunn i de tre undersøkelsene er forskjellige. Dersom man overfører de finske estimatene (som er de laveste) til norske forhold, innebærer det at vold mot kvinner i nære relasjoner hvert år koster et sted mellom 773 millioner og 1,12 milliarder norske kroner (basert på en folkemengde på 4 552 200 per 1. januar 2003).

4.4.3 Hvordan studier av samfunnsøkonomiske kostnader kan gjennomføres

Nedenfor følger en oversikt over hvilke kostnader som bør være med i en beregning av kostnadene av menns vold mot kvinner og barn i Norge. Disse deles inn i to grupper som kan være hensiktsmessige; målbare og ikke-målbare kostnader. Disse kan være både synlige for det offentlige eller de kan være skjulte. Eksempler på synlige kostnader av vold mot kvinner er kostnader ved hjelp på krisesentre, kostnader ved politianmeldelse, kostnader ved å sette en voldsutøver i fengsel osv. Eksempler på skjulte kostnader er kostnader ved legebehandling eller tannlegebehandling hvor pasienten ikke oppgir at hun har vært utsatt for vold.

Nedenfor følger en presentasjon av forslag til oppdeling av kostnader i de to kategoriene målbare og ikke-målbare. Med utgangspunkt i de forskjellige landenes rapporter av kostnadsestimering, er det følgende en skisse til noen relevante størrelser som bør inkluderes i en undersøkelse om samfunnsøkonomiske kostnader i Norge.

Målbare kostnader

Målbare kostnader er kostnader ved en type virksomhet eller behandling som det kan settes markedsverdi på:

  • Utgifter til krisesenter

  • Medisinsk behandling

  • Utgifter ved fengsling av voldsutøver

  • Domstolsutgifter ved rettssak

  • Omplassering til annen bolig/hjem

  • Omplassering av barn (barnehjem, fosterhjem)

  • Familieterapi

  • Terapi

  • Tapte skatteinntekter

  • Tapt lønnservervelse ved langtidsskade (ikke rett til sykepenger etter 1 år)

  • Sykepenger, attføring eller uførepensjon

  • Kostnad ved opplæring

  • Frivillig virksomhet og ikke-offentlig virksomhet

Ved bortfall av arbeidstakere grunnet skade eller fengselsopphold, kan arbeidsgiver selvfølgelig ansette en ny til å produsere det voldsofferet eller voldsutøveren produserte. Dette fører likevel med seg kostnader. Den nyansatte vil under opplæringsperioden ikke kunne produsere like mye som en som er opplært, og arbeidsgiveren taper dermed produksjon. Kostnadene for arbeidsgiveren blir større jo mer opplæring en erstatter trenger. I tillegg får arbeidsgiveren ekstra kostnader i form av arbeidsgiveravgift ved å ansette en ny.

Ikke-målbare kostnader

Ikke-målbare kostnader er kostnader som ikke helt uten videre kan verdsettes ved hjelp av markedspriser. De ikke-målbare kostnadene er imidlertid en viktig del av kostnadene forbundet med vold mot kvinner, det er derfor viktig at de ikke-målbare kostnadene inkluderes i en studie av kostnadene forbundet med vold mot kvinner. Følgende ikke-målbare kostnader bør inkluderes i en norsk studie:

  • Tapt livskvalitet (både for offer, overgriper og barn)

  • Tapt human-kapital (offer, overgriper og barn)

  • Tapte utdanningsmuligheter (offer, overgriper og barn)

Med human kapital menes menneskers kunnskaper som bidrar til produktiv aktivitet. Dette er kunnskaper som tilegnes gjennom utdanning og opplæring. Ved hjelp av human-kapitalen kan det estimeres potensielle produksjonstap som en konsekvens av at kvinner som er blitt utsatt for vold blir sykemeldt, eller i noen tilfeller dør som følge av volden de er blitt utsatt for. At kvinnene ikke får bidratt med produksjon i samfunnet og brukt den human kapitalen de har opparbeidet seg i løpet av livet, blir altså et tap for samfunnet som helhet. Tilsvarende gjelder for voldsutøveren som havner i fengsel.

Utvalget går ikke nærmere inn på hvilke beregningsmåter som vil være aktuelle for å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene ved vold mot kvinner i nære relasjoner. Her nevnes kun kort at både gjennomsnitt og andel av totalkostnader kan være aktuelle beregningsmåter for de målbare kostnadene, mens bruk av kostnytte analyser kan være aktuelle for å beregne de ikke-målbare kostnadene.

4.5 Anbefalinger

Utvalget vil understreke at både nasjonale og internasjonale omfangstall indikerer at menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Utvalget konstaterer imidlertid at det er store mangler i kunnskapen om omfanget av og kostnadene forbundet med vold mot kvinner i nære relasjoner i Norge. Utvalget anbefaler derfor at:

  • Det blir gjennomført en nasjonal representativ undersøkelse for å kartlegge omfanget av vold mot kvinner i nære relasjoner.

  • Det med utgangspunkt i omfangstallene som denne undersøkelsen kommer frem til gjennomføres en undersøkelse av de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med vold mot kvinner.

  • Begge disse undersøkelsene utformes slik at de lar seg sammenlikne med andre nordiske undersøkelser.

Til dokumentets forside