NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

3 Forklaringer, forståelser og definisjoner

3.1 Innledning

Det foreligger en rekke ulike forståelser av vold mot kvinner i nære relasjoner. Forskjellene knytter seg både til hva som skal anses som vold, og til forklaringer på hvorfor volden finner sted. At forståelsene blir uensartede har sammenheng med at hva man oppfatter som vold vil variere med ulike samfunnsforhold og endres over tid. Kunnskapsproduksjonen på feltet vil også bidra til endrede forståelser. Forståelsen av vold vil variere mellom ulike fagtradisjoner og profesjonstilnærminger. En strafferettslig tilnærming vil særlig fokusere på voldens rettslige implikasjoner. Et helseperspektiv fokuserer på vold som årsak til sykdom og skade. Forskjeller kan også forekomme i fagdisipliner innenfor samme profesjon.

Hvilke forståelser som legges til grunn reflekteres gjennom ulike måter å definere volden på og hvilke begreper vi velger å bruke om vold mot kvinner i nære relasjoner. I det følgende gjennomgås en del ulike tilnærminger, og det gis en beskrivelse av hvilke forståelser, definisjoner og begreper utvalget vil legge til grunn for fremstillingen av menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Fremstillingen tar for seg enkelte sentrale forklaringer på vold, men er ikke ment å være uttømmende.

3.2 Forklaringer på vold mot kvinner i nære relasjoner

Forklaringene på volden kan knytte seg til strukturnivå – altså at det er strukturer i samfunnet som er årsaken til volden, for eksempel maktforskjeller mellom kjønnene. En finner også forklaringer som knytter seg til gruppenivå, dvs. at det er noen bestemte kjennetegn ved grupper av individer som kan forklare hvorfor noen menn begår vold mot nåværende eller tidligere samlivspartner. Til sist kan årsaksforklaringer også gis på aktørnivå. Dette er forklaringer som legger vekt på at det er noe spesielt ved offer og/eller gjerningsmann som er årsaken til mishandlingen (individorienterte forklaringer). Det kan for eksempel være teorier om at volden har sammenheng med utøverens bruk av alkohol eller rusmidler. I det følgende presenteres forklaringer som knytter seg til alle disse nivåene.

3.2.1 Strukturelle forklaringer på vold

3.2.1.1 Kjønn og makt som forklaring på volden

Med et kjønnsperspektiv på vold sees menns voldsutøvelse i sammenheng med en hierarkisk maktstruktur i samfunnet hvor menn er overordnet kvinner (patriarkalsk struktur). Denne samfunnsordenen bidrar til at noen menn etablerer og opprettholder en dominerende posisjon overfor kvinnen som de lever sammen med ved bruk av ulike former for makt og kontroll. Mannlig dominans eller makt uttrykkes gjennom vold og overgrep, herunder seksuelle overgrep. Også gjennom kontrollerende atferd utøves maskulin dominans over kvinnen. Et kjønnsperspektiv på vold handler med andre ord om koblingen mellom kjønn, makt, kontroll og seksualitet.

Den maskuline dominansen i samfunnet forklares i hovedsak på to måter. En måte er å se den maskuline dominansen som et resultat av «strukturell tvang». Kvinners underordning og menns dominans er ikke et resultat av rasjonelle valg, men et resultat av strukturer i samfunnet som produserer ulike handlingsbetingelser og handlingsmønstre for kvinner og menn. Den andre måten å forklare maskulin dominans er å se dominansen som et resultat av menns bevisste valg og ønske om å oppnå makt. Intensjon og rasjonalitet blir vesentlige dimensjoner for å forstå kjønnsmakten i denne tilnærmingen. Fordi denne siste forklaringen knytter seg til rasjonelle valg hos den enkelte voldsutøver, er denne nærmere belyst under forklaringer som knytter seg til individet, jf. nedenfor pkt. 3.2.3.3. Samtidig må det påpekes at strukturelle forhold også i disse tilfellene vil kunne påvirke mennenes individuelle valg. For eksempel vil samfunnsmessige forventninger til maskulinitet kunne påvirke valgene hos den enkelte voldsutøver.

Når det gjelder vold i nære relasjoner, eksisterer det er en klar kjønnsretning. Menn er i all hovedsak utøvere og kvinner er ofre når det gjelder vold i parrelasjoner. Kvinner blir langt oftere enn menn utsatt for vold i hjemmet. Kjønnsretningen er også helt tydelig i forhold til hvem som begår seksuelle overgrep mot voksne kvinner, herunder voldtekt. Det er som hovedregel menn som er utøvere av disse formene for vold.

En vanlig innvending mot kjønnsperspektivet er at også kvinner begår vold i nære relasjoner. Det finnes undersøkelser som viser at også kvinner begår vold i parrelasjoner. En studie basert på data fra en landsrepresentativ, longitudinell studie av unge mennesker (Ung i Norge) gjennomført av Hilde Pape ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) viste at mildere former for partnervold synes å ramme unge menn vel så ofte som unge kvinner. Undersøkelsen omfattet unge par i etableringsfasen. Pape forklarer det mønsteret hun finner med at studier av selekterte utvalg gir et annet bilde av partnervoldens ofre enn undersøkelser av utvalg fra normalbefolkningen som hennes undersøkelse tar utgangspunkt i (Pape 2003). Hun understreker at grove overgrep og systematisk mishandling oftest rammer kvinner, og at slik partnervold ikke fanges opp i studier av normalbefolkningen. Det er altså slik at selv om noen studier viser at også kvinner i noen tilfeller utøver fysisk vold i parforhold, er utøverne i all hovedsak menn når man ser på mishandling.

Alternativ til Vold (ATV) startet i 1997 et behandlingstilbud til kvinner med volds- og aggresjonsproblemer, og har siden da mottatt over 200 henvendelser fra kvinner. I denne gruppen har nesten alle utøvd fysisk vold minst en gang. Også denne volden har imidlertid vært av en annen og mildere karakter enn den som rapporteres for menns voldsutøvelse. Kun to av kvinnene var blitt dømt for vold. Den volden kvinnene rapporterer om resulterer stort sett ikke i store fysiske skader.

Selv om det foreligger forskning og behandlingserfaringer som viser at også kvinner begår vold, synes kjønnsretningen å være relativt klar både i de internasjonale forekomstundersøkelsene og i annen registrert forekomst knyttet til hjelpe-, behandlings- og rettsapparatet. Utøveren er stort sett en mann og offeret en kvinne i saker om vold i nære relasjoner.

Rettshistorien gjenspeiler en kjønnskjev virkelighet

Lovgivningen har tradisjonelt beskyttet mannens rettigheter, herunder hans rett til å begå vold mot sin ektefelle. Kvinnen ble sett som mannens eiendom. I den romerske familien kunne ektemannen drepe hustruen uten å bli stilt strafferettslig til ansvar for det. I Jysk lov fra 1241 hadde ektemannen husbondmyndighet over hustruen. Denne omfattet rett og plikt til å refse kvinnen med stokk. For Danmark og Norges vedkommende ble ektemannens legale rett til tukt av hustruen fjernet i Christian den Vs lov av 1687 (Johnsen 1985). I engelsk lovgivning hadde man «the rule of the thumb», som innebar at stokken mannen kunne slå sin kone med ikke måtte være tykkere enn tommelen hans (Lentz 1999). Først i 1878 ble vold (cruelty) begått av ektemannen gjort til skilsmissegrunn for kvinner i England. I Norge ble vold først gyldig skilmissegrunn i 1909 (Johnsen 1985).

Også voldtektslovgivningen kan fortelle noe om synet på menns forhold til kvinner gjennom tidene. I Norge har vi hatt forbud mot voldtekt siden de første skrevne lovene på 900-tallet. I henhold til Gulatingloven var straffen at en mann som hadde begått voldtekt ble lyst fredløs. Kravet til kvinnen var at hun måtte fortelle om voldtekten samme dag som overgrepet hadde funnet sted, og en rett bestående av tre menn skulle avgjøre om mannen var skyldig eller ikke. Etter Magnus Lagabøtes lov fra slutten av 1200-tallet, var straffen for å begå voldtekt å bli lyst fredløs. I tillegg medførte ugjerningen tap av eiendom. Christian Vs lov av 1687 skilte mellom ulike kvinner etter krav på beskyttelse. Konen, enken og den ærlige mø var de verdige ofrene, mens andre kvinner ikke var verdig beskyttelse. Straffen for voldtekt var dødsstraff, erstatning eller at gjerningsmannen giftet seg med offeret. I følge Skjørten var begge de to sistnevnte reaksjonene en følge av at kvinnens verdi på ekteskapsmarkedet sank som resultat av voldtekten (Skjørten 1988).

Helt opp til nyere tid ble det i norsk strafferett ikke reist tiltale for voldtekt i ekteskapet. Først i 1974 domfelte Høyesterett en mann for å ha begått voldtekt mot ektefellen sin (Rt. 1974 s. 1121).

Patriarkalske holdninger og synet på kvinnen som mannens eiendom er av betydning for å forstå hvilke underliggende strukturer som fortsatt kan være tilstede for å legitimere voldtekt. For eksempel møter en fortsatt oppfatningen om at kvinnen selv la opp til voldtekten, hun gikk utfordrende kledd, hun «ba om det» osv. Dette er forklaringer som både uttrykker en holdning hvor menn forbeholder seg retten til kvinners kropp, og hvor menn fraskriver seg ansvaret for sine egne handlinger ved å skyve det over på den voldsutsatte kvinnen.

3.2.1.2 Sosial klasse som forklaring på vold i nære relasjoner

Sosial klasse er en annen forklaring som har vært brukt til å forklare vold mot kvinner i nære relasjoner. Gjennom det siste tiåret har undersøkelser også vist høy registrering av mishandlede kvinner blant de fattige i befolkningen. Fra USA får en vite at over halvparten av kvinnelige sosialhjelpsmottakere er blitt utsatt for vold fra nåværende eller tidligere kjæreste eller ektemann/samboer (Kutz 1998). En undersøkelse fra Danmark viser at for mange hjemløse kvinner er voldelige samliv den viktigste forklaringen på at de nå er bostedløse (Järvinen 1993). Årsaken til denne høye rapporteringen om utsatthet for vold fra kjæreste eller samlivspartner blant fattige kvinner er foreløpig ikke kjent.

Forskningen er ikke entydig rundt spørsmålet om vold mot kvinner i nære relasjoner forekommer i større grad i noen sosiale klasser enn andre (Skjørten 1988 og Snare 1983). Det som imidlertid er sikkert er at vold mot kvinner fra nåværende eller tidligere samlivspartner finner sted i alle sosiale lag. Blant de registrerte tilfellene av slik vold er imidlertid de fleste fra lavere sosiale lag. Dette kan enten skyldes en faktisk overrepresentasjon av volden i lavere sosiale lag eller at rettsapparatet og andre hjelpeinstanser fungerer selektivt, dvs. i større grad fanger opp voldsutsatte som tilhører lavere sosiale lag.

Utvalget mener at uansett svaret på dette spørsmålet, er funnene i undersøkelsene ovenfor viktige. Problemstillingen om sosial seleksjon er særlig viktig i spørsmålet om hjelpetilbudet er egnet til å fange opp alle kvinner og barn som utsettes for menns vold i nære relasjoner.

3.2.1.3 Forklaringer med utgangspunkt i etnisitet, religion og kultur

I samfunnsdebatten om etniske minoriteter ser vi tendenser til at kultur brukes som forklaring på vold. Gjennom medias fokus skapes lett inntrykk av hyppigere forekomst av vold i nære relasjoner i minoritetsmiljøer. Dokumentasjon fra Norge eller utlandet viser imidlertid ikke noe entydig mønster som gir grunnlag for å si at kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn er mer eller mindre utsatt for vold i nære relasjoner sammenliknet med kvinner i majoritetssamfunnet.

På en konferanse arrangert av Kvinnevoldsutvalget i samarbeid med minoritetsrepresentanter fra Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), ga mange uttrykk for bekymring over dagens tendens til å «etnifisere» vold. Det ble påpekt at en slik tilnærming kan inngå i rasistiske mønstre, eller innebære at man lett mister av syne de mange fellestrekk vold mot kvinner har på tvers av sosial, kulturell og religiøs tilknytning. Et slikt fokus på bestemte grupper kan også medføre at en slipper å se ubehagelige sider ved egen kultur, samtidig som det forsterker marginaliseringen av minoriteter. Viktigheten av et felles arbeid for å komme alle former for vold mot kvinner og barn i nære relasjoner til livs, også den som finner sted blant minoriteter ble også understreket. Det ble også oppfordret til at dette må skje uten stigmatisering.

I et multikulturelt samfunn kan ulike kulturelle normer og forestillinger eksistere side om side omkring etikk og spørsmål som kjønnsrelasjoner, barneoppdragelse mv. Dette skal det alltid være rom for i et moderne demokrati hvor religionsfrihet og kulturell toleranse inngår som en grunnleggende menneskerettighet. Utvalget vil understreke at disse prinsippene er sentrale samfunnsmessige forutsetninger for å skape trygghet og utviklingsmuligheter, både for enkeltindividet og for grupper. Samtidig er det en selvfølge at tradisjonsbunden atferd, gjerne uttrykt med forankring i religiøs tolkning eller kulturell tradisjon, som bryter med de straffebud som gjelder i Norge i dag behandles på samme måte som ethvert annet lovbrudd som finner sted i landet.

Utvalget vil også understreke viktigheten av at det i samfunnsdebatten tas utgangspunkt i faktabasert informasjon. Det må i debatten tas høyde for at menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner forekommer i de aller fleste samfunn og kulturer, og at enhver form for slik vold er uakseptabel.

3.2.2 Forklaringer på gruppenivå

3.2.2.1 Systemisk teori

Innen familieterapi har det systemteoretiske perspektivet hatt sterk forankring. Når et familiemedlem begår vold, forstås dette som et familieproblem. Det er systemet i familien som ikke fungerer. For å løse problemene, må familiemedlemmene finne frem til nye og mer konstruktive måter for samspill. Varianter av denne forståelsesmåten kan også gjenkjennes i mer hverdagslige forståelser av vold i familien. Den systemiske tilnærmingen i familieterapien var i utgangspunktet et brudd med den tradisjonelle individorienterte psykologien som ble kritisert for å ignorere hvordan omgivelsene kan påvirke folks handlinger, jf. mer om denne nedenfor under pkt. 3.2.3.

3.2.2.2 Sosial læringsteori

Innenfor den psykologiske tradisjonen har sosial læringsteori som forklaring på problematferd hatt en sterk forankring. I følge denne teorien er voldsutøvelse lært atferd, for eksempel ved å etterlikne aggressiv atferd fra foreldrene. Innenfor læringsteori er det særlig den form for læring som tilsier at «vold avler vold» som har dominert. Nyere forskning viser imidlertid at oppvekst i en familie med vold verken er en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for senere å utøve vold som voksen. Viten om at ikke alle menn som utøver vold har en voldelig familiebakgrunn, samt at barn som utsettes for voldsopplevelser kan reagere ulikt på dette, har ført til at det nå etterlyses mer kunnskap om hvordan barn med voldserfaringer opplever og fortolker dette, samt hva som kan bidra til å stanse utviklingen av en voldskarrière (jf. kapittel 5 pkt. 5.2.4).

3.2.3 Individorienterte forklaringer

3.2.3.1 Innledning

Innenfor denne tilnærmingen blir voldsutøvelse knyttet til avvikende personlighetstrekk ved den personen som utøver vold. Individorienterte retninger ser menns vold i sammenheng med blant annet alkoholproblemer, arbeidsløshet, sosial utstøtthet og/eller at utsatthet for vold i barndommen fører til problemer med egen aggresjon og voldstendenser som voksen. Undersøkelser av menn som er dømt for vold støtter opp under slike forklaringer. Voldsdømte kjennetegnes ved at de ofte har alkoholproblemer, mange er sosialhjelps- eller trygdemottakere, og fyll og vold har preget deres oppvekst (se for eksempel Kyvsgaard 1995 og Bødal og Fridhov 1993).

3.2.3.2 Rus som forklaring på volden

Sammenhengen mellom mishandling og alkoholpåvirkning har vært reist i enkelte studier om kvinnemishandling. I sin undersøkelse «Når makt blir vold» finner Skjørten (1988) ingen klar og entydig sammenheng mellom alkohol og vold. Sammenlagt var mennene beruset ved 21 av de 57 voldsepisodene, mens kvinnene var beruset ved 4 episoder.

I sin undersøkelse av 153 menn som hadde kontaktet ATV for behandling av voldsproblemer, fant Skjørten (1994) at omtrent en fjerdedel av mennene oppga at de utelukkende slo da de var påvirket av alkohol. Mennene mente selv at det var en klar sammenheng mellom alkoholpåvirkning og voldsutøvelse. Det var en tredjedel av mennene som kun begikk vold i edru tilstand, mens de resterende to tredjedelene begikk vold både i edru og i alkoholpåvirket tilstand.

Statistikk som omfatter krisesentrene underlagt Krisesentersekretariatet (29 sentre) viser at i 2002 har 34 % av kvinnene oppgitt at mishandlingen har skjedd både der overgriper har vært edru og i påvirket tilstand. Videre har 25 % oppgitt at overgriper aldri var påvirket av rusmidler da mishandlingen skjedde, mens 16 % alltid var påvirket. Statistikken viste videre at 28 % av kvinnene har oppgitt at overgriper misbruker alkohol, 14 % har oppgitt narkotikamisbruk hos overgriper, mens 33 % ikke misbrukte rusmidler (Krisesentersekretariatet 2003b).

Tall registrert ved familievernkontoret i Molde i perioden 1998–2002 viser at voldsutøverne var ruspåvirket (alkohol, narkotika eller andre rusmidler) i 25–55 % av sakene. De voldsutsatte kvinnene var ruspåvirket i 8–25 % av sakene (Vatnar 2003).

Resultatene om sammenhengen mellom vold og alkohol er altså ikke entydige. Det er også mulig at ruspåvirkning var den utløsende faktor uten å være årsak til volden (Snare 1983). Det er dessuten grunn til å understreke at de tallene som er kjent vedrørende voldsutsatte kan stamme fra institusjoner hvor brukere med enkelte type problemer er overrepresentert i forhold til den faktiske andel av befolkningen som opplever vold i nære relasjoner.

3.2.3.3 Når volden forstås ut fra mannens identitetsskapende prosjekt

En finner også kjønnsteoretiske forklaringer som knytter forklaringen på volden til den enkelte voldsutøver. Innenfor den kjønnsteoretiske retningen som legger særlig vekt på intensjoner bak handlinger, forstås gjerne menns vold mot kvinner som uttrykk for et maskulinitetsprosjekt. Denne tilnærmingen legger vekt på hvordan den enkelte mann rasjonaliserer rundt sine voldshandlinger i forhold til egen identitet. Sammenlikner vi menns vold mot kvinner og menns vold mot andre menn, ser det ut til at volden er identitetsskapende på ulikt vis. Menns vold mot andre menn bygger opp under en aggressiv, uredd mannlig identitet. Når menn skal fortelle om denne volden, blir gjerne voldshendelsene beskrevet i detalj. Menns vold mot menn kan i noen sammenhenger gi anerkjennelse og respekt uavhengig av hvem som vinner kampen. Dette kan tolkes som at selve voldshendelsene har viktige symbolske og identitetsskapende funksjoner (Newburn og Stanko 1994, Dobash og Dobash 1998).

Menns vold mot kvinner ser ut til å skape en annen form for mannsidentitet. Her er det ikke den tøffe, uredde mannen som virkeliggjøres, men den dominerende mannen. Det identitetsprosjektet vi sporer i menns vold mot kvinner er å stadfeste kvinnen som underordnet mannen i familien. Menn forteller også om vold mot kvinner på en annen måte enn de forteller om vold mot andre menn. I beretninger om kvinnemishandling nedtones ofte selve voldshendelsene, og en alvorlig mishandlingsepisode kan for eksempel gjenfortelles som at «det sprakk» for ham (Skjørten 1994, Isdal 2000). Grov vold mot kvinner, som for eksempel å sparke en gravid kvinne i magen, faller inn under en type handlinger som ikke gir positiv uttelling i forhold til den maskuline identitet. Derfor må selve voldshandlingene nedtones. Det maskuline prosjektet er her rettet mot konsekvensene av volden, og ikke mot voldshandlingene i seg selv. Det mannen oppnår ved voldshandlingene er å få sin vilje gjennom og å stadfeste en posisjon som overordnet kvinnen i samlivet (Dobash og Dobash 1998).

3.2.4 Behov for ulike tilnærminger

Fremstillingen ovenfor har belyst en rekke tilnærminger til menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Det er viktig å påpeke at valg av én tilnærming ikke utelukker en annen. Utvalget vil understreke at vold mot kvinner er et så komplisert og sammensatt felt at det er nødvendig å anvende ulike forståelser av vold mot kvinner i nære relasjoner.

Utvalget vil også understreke betydningen av å se ulike forståelsesmåter i sammenheng. For eksempel vil en ensidig fokusering på etniske eller kulturelle årsaksforklaringer på volden lett føre til at man overser fellestrekk som tydeliggjøres gjennom en forståelse som integrerer kjønn og makt i sin forklaring på volden.

Det er særlig viktig å kunne bringe ulike forståelser og tilnærminger sammen innenfor hjelpeapparatet. Både voldsutsatte og -utøvere skal møtes og hjelpes som individer med utgangspunkt i deres individuelle situasjon og behov. Like fullt bør hjelperen ha kunnskap om forhold knyttet til strukturer, relasjoner og individer som er med på å opprettholde og forsterke volden og dens konsekvenser. Slik kunnskap er også viktig for politikkutvikling og arbeidet med å fremme de langsiktige prosessene som skal til for å bekjempe vold i nære relasjoner. På denne bakgrunn mener utvalget at skal man lykkes i å forebygge og bekjempe volden, er det nødvendig med en flerfaglig og flerdimensjonal tilnærming. Dette kan kun ivaretas ved å belyse vold mot kvinner ut fra ulike faglige, administrative og organisatoriske tilnærminger.

3.3 Motstand mot kunnskap om vold mot kvinner

3.3.1 Et felt preget av motstand

Flere forhold tilsier at menns vold mot kvinner i nære relasjoner er et felt preget av motstand mot kunnskap. Et forhold som trekker i en slik retning er mytedannelser på feltet . Myten om den alkoholiserte, fattige eller psykopatiske voldsutøveren er bekvemme forestillinger som gjør det mulig for oss andre å slippe å forholde oss til vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. En annen vanlig myte er at kvinnene blir slått fordi de fortjener det. Myten om at kvinner egentlig liker å bli voldtatt er en annen. Denne er særlig nærliggende når voldtekten skjer mellom nåværende eller tidligere samlivspartnere. På voldtektsfeltet finner en også myten om at mange kvinner leverer falske anmeldelser.

Også måten voldsutøveren og voldsofferet blir møtt kan uttrykke motstand. I følge Leira (2002) blir voldsutøveren i større grad møtt med forståelse enn kvinnen. At voldsutøveren selv er blitt mishandlet som liten blir brakt frem som forklaring på atferd. Den voldsutsatte kvinnen blir derimot møtt med spørsmål om hvorfor hun ikke gikk tidligere. Leira mener en slik tilnærming beskytter mot en ubehagelig identifikasjon med voldsofferet, nærmere bestemt tanken om at «det kunne vært meg.»

Videre har terskelen for å iverksette kontrolltiltak rettet mot overgriper vært langt høyere enn å iverksette tiltak overfor kvinner og barn – noe som innebærer omfattende kontroll av de utsattes liv, heller enn sanksjonering av utøver. I følge Leira har det på det samfunnsmessige plan vært en sterkere tendens til identifikasjon med overgriper enn de voldsutsatte kvinnene. Dette mener Leira er én av grunnene til at de voldsutsatte kvinnene har en tendens til å forsvinne fra vårt synsfelt.

Motstand kan også komme til uttrykk gjennom manglende vilje til å gripe inn der menn utsetter kvinner og barn for vold i nære relasjoner. Sterk motvilje mot å se gir tilsvarende motvilje mot å gripe inn, men det kan også forhindre at volden overhode blir identifisert – for eksempel som årsak til skade når kvinnen henvender seg til helsevesenet.

Motstand kan også komme til uttrykk gjennom uvilje mot å arbeide for å bekjempe denne volden. Karin Widerberg (1995) setter en slik uvilje i sammenheng med at volden er tabuisert og at dette fører til manglende anerkjennelse. For engelske forhold viser Kelly (2002) at ulike institusjoner besitter informasjon om vold i nære relasjoner, men at de nekter å anerkjenne eller bruke informasjonen. Samtidig erkjenner mange av disse institusjonene formelt at de burde være opptatt av den volden som finner sted i nære relasjoner.

Hvilke typer vold samfunnet velger å fokusere på kan også reflektere motstand. På området seksuelle overgrep mot barn ser en for eksempel at fokus i dag i stor grad er rettet mot barnepornografi og kommersiell utnyttelse av barn. Incest er derimot ikke like sterkt fokusert sammenliknet med det som var tilfelle på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet (se Nielsen 2003). Det kan synes som om samfunnet bare orker å forholde seg til en del av den vonde virkeligheten av gangen. Dette betyr at det innenfor et felt som omfatter svært mange ulike former for vold, har noen former lettere for å komme i skyggen av andre. Dette kan ha den uheldige konsekvens at en får forestillinger om «verdige» og «uverdige» ofre. I neste omgang kan dette legge grunnlag for ulike rammebetingelser for de ideelle og faglige instansene som arbeider i forhold til de forskjellige utsatte gruppene.

3.3.2 Hva skaper motstand?

En rekke forhold er med på å skape motstand mot kunnskap om menns vold mot kvinner. Vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er smertefull kunnskap. Ikke minst gjelder dette erkjennelsen av at også barn rammes av volden. Det smertefulle i å erkjenne dette gir behov for å skape avstand . Derved oppstår behovet for å skape et skille mellom «dem» og «oss» – for på den måten å redusere ubehaget. I tillegg vil slik erkjennelse skape et press i retning av å ta ansvar i disse sakene. For mange fremstår det som enklere å unngå å se volden og dermed slippe å forholde seg til den.

Kunnskap om vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er tabuisert kunnskap . Tabu er i følge Halldis Leira: «… et sosialt forbud mot å synliggjøre, eller [å] fortelle.» Hun påpeker at: «Kulturen opprettholder sine tabuer i forakt som en mulig truende sanksjon. Den som trosser forbudet mot å synliggjøre, kan bli påført forakt og dermed mulig skam.» I følge Leira vil vi forsøke å unngå en slik følelse av skam. « Derfor underordner vi oss normen om at det usynlige fortsatt ikke skal bli sett .» (Leira 1992 s. 60). Leira (2002) fremhever videre at vi ofte mangler ord for å betegne det som kulturen forbyr oss å se. Fordi vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er omgitt av et slikt kulturelt forbud, er dette med å fremme taushet rundt volden. I følge Holter (1992 s. 24) er taushet «… en av de sterkeste sosiale krefter som kan mobiliseres for å beskytte og opprettholde misbruk av makt.» .

En annen grunn til at feltet er preget av motstand mot kunnskap er at menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner oppfattes som farlig kunnskap. Den berører grunnleggende spørsmål om makt, seksualitet og undertrykking. Å rette oppmerksomheten mot vold mot kvinner og barn i nære relasjoner kan utfordre disse strukturene og dermed også representere en trussel mot etablerte maktstrukturer i samfunnet. Dette kan skape motstand mot arbeidet for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner.

Kunnskap om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner kan også vurderes som farlig fordi den berører grunnleggende verdier i samfunnet. Familien er voldens arena. Tradisjonelle forestillinger om familien som institusjon står fortsatt sterkt i det norske samfunnet – både som politisk målsetting (se for eksempel St. melding nr. 29 2002–2003), men også i folks bevissthet. Religiøs praksis har vært en viktig faktor som gjennom historien har vært med å forme viktige ideologiske spørsmål knyttet til synet på familie og kjønnsrelasjoner, autoritet og likestilling. Disse forestillingene skaper barrièrer mot å forholde seg til vold i nære relasjoner som et samfunnsproblem og et tema som angår oss alle. Å synliggjøre vold i nære relasjoner vil kunne oppfattes som å true oppfatningen av familien som en samfunnsbærende institusjon . På denne måten kan kunnskap om vold i familien virke truende på verdier som oppleves som viktige og det kan skapes motstand mot å integrere denne kunnskapen i vår bevissthet.

Utvalget mener at motstanden mot kunnskap på feltet er en viktig sosial og kulturell betingelse for at volden får lov til å fortsette. Erkjennelse av denne motstanden er en forutsetning for å kunne iverksette et effektivt voldsforebyggende og -bekjempende arbeid. Slik erkjennelse er også en grunnleggende forutsetning for å utvikle et mer helhetlig og samordnet hjelpetilbud som når flere voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn, enn det som er tilfellet i dag.

3.4 Hvordan definere vold mot kvinner og barn i nære relasjoner

3.4.1 Innledning

Fremstillingen ovenfor har belyst ulike forståelser av vold. I det følgende skal vi se nærmere på ulike måter å definere menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Det er uenighet om hvilke handlinger som skal omfattes av voldsbegrepet. En forskjell knytter seg til hvor alvorlig handlingene skal være for å betegnes som «vold». Her foreligger det ulike syn på grovhet, frekvens og varighet.

Noen definisjoner tar utgangspunkt i fysiske voldshandlinger og graderer disse etter skaderisiko (for eksempel Straus m.fl. 1980). Andre legger vekt på de fysiske skadene av volden (Gayford 1975). Noen definisjoner omfatter ulike voldsformer og konsekvenser av volden. Følgende definisjon illustrerer dette: «Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den andre personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutter å gjøre noe den vil.» (Isdal 2000). Som eksempler på handlinger som faller inn under denne definisjonen av vold, nevner Isdal fysisk vold, seksuell vold, materiell vold og psykisk vold. Definisjonen går lang utover fysiske skadevirkninger, og inkluderer blant annet alle handlinger som får en annen person til å handle mot sin vilje.

En finner også ulike definisjoner av vold innen ulike profesjoner. Dette har sammenheng med at profesjonene har ulike formål og oppgaver i forhold til den voldsutsatte og voldsutøveren. I en strafferettslig sammenheng er det for eksempel snakk om å knytte straff opp mot bestemte handlinger. Å knytte straff til handlinger forutsetter forutsigbarhet. Grensen for hva som faller innenfor og utenfor det straffbare området må også være klart. Dette taler for at den rettslige definisjonen må være forholdsvis snever og presis.

Dersom formålet er å belyse vold innenfor helsevesenet, vil det være aktuelt å legge vekt på andre sider ved handlingen enn det straffeloven gjør. Helsevesenet benytter en definisjon hvor volden defineres som årsak til sykdom. Verdens helseorganisasjon (WHO) anvender følgende generelle definisjon av vold som årsak til sykdom:

«The intentional use of physical force or power, threatened or actual, against oneself, another person, or against a group or community that either results in or has a high likelyhood of resulting in injury, death, psychological harm, maldevelopment, or deprivation» (World report on violence and health 2002 s. 5).

Begrepet «vold mot kvinner» er gitt et spesifikt innhold i relasjon til helse og tar utgangspunkt i følgende internasjonale definisjon:

«Any act of gender-based violence that is likely to result in physical, sexual or psychological harm or suffering to women, including threats of such acts, coercion or arbitrary deprivation of liberty, whether occurring in public or private life.» (Proceedings of the 85th Plenary Meeting, Geneva December 20 1993 United Nations General Assembly).

En ser at denne definisjonen integrerer et kjønnsperspektiv i sin definisjon av vold. At volden er «gender-based» eller «kjønnsbasert» betyr at det er en type vold som systematisk rammer kvinner og utøves av menn. At det fokuseres på kjønnsbasert vold innebærer også at definisjonen legger vekt på hva som skiller menns vold mot kvinner fra andre former for vold. Særtrekkene ved volden har også betydning for dens konsekvenser for kvinnen. Å bli utsatt for gjentatt vold og overgrep over år av en person som står kvinnen nær kan innebære andre ettervirkninger enn de som rammer ofre for andre typer vold. Vi ser også at denne definisjonen omfatter så vel fysiske som psykiske følger av volden (jf. nærmere om voldens konsekvenser i utredningens kapittel 5 pkt. 5.1.5).

3.4.2 Når formålet er å belyse sammenheng, prosess og intensjon

Er målsettingen å få frem konteksten volden skjer i, herunder betydningen av relasjonen mellom partene, er det formålstjenlig å benytte en definisjon som er egnet til å fange opp forhold ved sammenhengen volden finner sted i. Skjørtens (1988 s. 11) definisjon av kvinnemishandling kan illustrere dette:

«Skillet mellom kvinnemishandling og annen type voldsutøvelse er, slik jeg ser det, de konsekvensene fysisk og psykisk vold og de seksuelle overgrepene får over tid for kvinnen og mannen i parforholdet. Disse konsekvensene blir først forståelige om man plasserer mishandlingen innenfor en større samfunnsmessig ramme. Dersom maktbalansen forskyves, den enes mulighet til kontroll økes på bekostning av den andres og angst skapes, vil forholdet etter min oppfatning bli betegnet som et mishandlingsforhold. Den nære relasjonen mellom parter i et mishandlingsforhold gjør at volden får konsekvenser langt ut over de objektive skadevirkningene tilknyttet voldsutøvelsen. Parforholdet er derfor av vesentlig betydning for opplevelsen og konsekvensene av denne type voldsutøvelse. Hvor mange aspekter av forholdet som blir berørt som en følge av volden, varierer fra forhold til forhold, og har ingen direkte tilknytning til voldens alvorlighetsgrad rent fysisk. Andre faktorer bestemmer hvor alvorlige konsekvenser volden skal få for forholdet mellom partene.»

Denne og liknende definisjoner legger vekt på relasjonen mellom partene, ulike former for utøvelse av makt og forskjellige konsekvenser av overgrep. Definisjonen rommer også et moment som kan spores tilbake til Pagelow (1981): «a slap means different things to different people» . Det er ikke så enkelt som at samme fysiske voldshandling fører til samme type konsekvenser for alle ofre. Konsekvensene av vold må ses i sammenheng med maktrelasjoner mellom utøver og offer og andre sider ved konteksten hvor volden finner sted. Dersom volden pågår over lang tid, må voldens konsekvenser også forstås i et prosessperspektiv, slik Lundgren (1998) viser i sin forskning.

Hammerlin (2002) argumenterer for en utvidet voldsdefinisjon, blant annet fordi familiekonteksten kan føre til at handlinger vi vanligvis ikke oppfatter som voldelige, kan ha tilsvarende konsekvenser som handlinger vi mer tradisjonelt oppfatter som vold. Hammerlin ser på familier der ulike handlinger til sammen utgjør et komplekst overgrepsmønster, og har utviklet følgende arbeidsdefinisjon:

«Vold er en fysisk, psykisk og/eller sosial virksomhet med destruktiv bruk av metoder (for eksempel ved makt og hersketeknikker) der målet med handlingen kan være å plage, skade, true og krenke en eller flere personer, men målet kan også være å passivisere, misbruke, utmanøvrere eller uskadeliggjøre en annen. Den som utøver volden, kan ha som mål å undertrykke offeret, nedvurdere eller svekke personens sosiale posisjon; målet kan òg være å påføre den enkelte ubehag eller smerte med sosiale, fysiske eller psykiske makt- og voldsmidler. Voldsbruken kan til [og] med være et middel til å disiplinere eller tvinge et menneske til å utføre handlinger som strider imot personens vilje, moraloppfatning eller interesser. Den kan dessuten være handlinger og foranstaltninger som hindrer et menneskes rett til en god livskvalitet og leveverdige forhold. Volden kan være et middel i et større prosjekt, men den kan også være et mål i seg selv. Bak hver voldshandling kan det være ulike motiv; de kan være gjennomtenkte og planlagte, men også forvirrede eller preget av en fordreid virkelighetsoppfatning.»

Denne definisjonen vektlegger ulike intensjoner med volden, og omfatter så vel handlinger som konsekvenser. En slik begrepsforståelse kan være nyttig, ikke minst for å fange inn ulike sider ved overgrepsmønstre og konsekvenser av overgrep innen en familiekontekst med sterk maktutøvelse.

3.4.3 Konsekvenser av ulike definisjoner på feltet

Mangfoldet av definisjoner kan sees som uttrykk for ulike forståelser av vold. Definisjoner reflekterer hvilke verdier og ideologiske ståsteder man ønsker å fremheve. Forskjellene i definisjoner kan også sees som uttrykk for at kunnskapsfeltet er under utvikling, der også forståelse og definisjoner endres i takt med ny kunnskap. Sammenhengen definisjonen skal brukes i og hva man ønsker å vise er avgjørende for hvilken definisjon man velger å bruke.

At definisjonene ikke er enhetlige skaper problemer dersom målsettingen er å sammenlikne resultater for eksempel knyttet til forekomstundersøkelser. Et forhold som illustrerer dette er Hagemann-Whites (2001) gjennomgang av omfangsundersøkelser om vold mot kvinner i elleve europeiske land. Denne undersøkelsen viser at måten voldsbegrepet er definert og hvorledes undersøkelsene er gjennomført varierer i så stor grad at det ikke er mulig å sammenlikne omfangstall over landegrenser. Det er heller ikke enighet om hvilke momenter som veier tyngst for å forklare vold mot kvinner. Måten vold defineres på er med andre ord av vesentlig betydning for hvordan resultatene av ulike omfangsundersøkelser kan forstås (se nærmere om dette i kapittel 4).

Mangel på ensartede definisjoner inngår også i debatten om fenomenets omfang og viktighet. De som anvender vide definisjoner av vold blir ofte kritisert for å «konstruere» og «forstørre» et sosialt problem. De som anvender snevre definisjoner i målinger av forekomst kritiseres for å minimalisere problemet – og dermed redusere viktigheten av å arbeide med å bekjempe menns vold mot kvinner i nære relasjoner.

3.4.4 Utvalgets definisjon av vold

Utvalget definerer «vold mot kvinner fra nåværende eller tidligere samlivspartner» slik at den omfatter fysisk, psykisk og seksuell vold mot kvinner, herunder voldtekt. Fokus vil være rettet mot tilfeller hvor voldshandlingene inngår i et mønster som karakteriserer forholdet (kvinnemishandling).

I forhold til barn fokuseres det primært på den lidelse barnet opplever som følge av å eksponeres for den volden mor utsettes for (jf. kapittel 2 pkt. 2.4).

3.4.5 Vold med utgangspunkt i straffelovens bestemmelser

På straffelovens område vil hva som skal defineres som vold følge av lovens bestemmelser. I norsk rett har vi ingen regel om «kvinnemishandling». Vold mot kvinner i nære relasjoner behandles etter de ordinære straffebestemmelsene om vold. I saker om vold mot kvinner forekommer det også andre krenkelser enn den fysiske volden, for eksempel trusler. De minst alvorlige legemskrenkelsene – legemsfornærmelsene – er straffbare etter straffeloven § 228. Hva som er straffbar vold etter § 228 beror på en skjønnsmessig vurdering. Det er ikke noe krav om at den som har vært utsatt for volden er påført smerte eller skade, bestemmelsen rammer voldsutøvelsen i seg selv. Ett slag eller spark er tilstrekkelig for å overtre § 228. Tilsvarende er det vold dersom noen skaller, klyper, knipser, klorer, risper, biter, lugger, tar strupetak eller rister noen dersom det skjer med en viss kraft. Slettan og Øie påpeker at omstendighetene rundt handlingen er med på å avgjøre om en handling anses som straffbar vold (2001 s. 243). De skriver at dersom noen får ett litt hardt klapp på skulderen, vil det lettere bli ansett som straffbar vold dersom klappet kommer fra en uvenn under en krangel, enn om det kommer fra en venn i gjensynsglede. I rettspraksis har det å knipse noen på nesen blitt ansett som straffbar vold. Det skal med andre ord ikke mye til før noe regnes som vold i forhold til straffeloven § 228. Strafferammen er i utgangspunktet bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Skyldkravet er forsett, noe som betyr at lovbryteren må ha utøvd volden med viten og vilje for å kunne straffes. I § 228 annet ledd er det regler om de tilfellene der en legemsfornærmelse får mer alvorlige skadefølger. Dersom en legemsfornærmelse har ført til skade eller betydelig smerte, økes strafferammen til fengsel i inntil 3 år (hva som er skade og betydelig smerte omtales nedenfor). Dersom skaden er betydelig eller legemsfornærmelsen medfører døden, økes strafferammen til fengsel i inntil 5 år.

Legemsbeskadigelser som er regulert i straffeloven § 229 er mer alvorlige enn legemsfornærmelser, gjerningsmannen må bevisst ha skadet offeret. Legemsfornærmelser kan blant annet skje ved å «skade en annen på legeme eller helbred». For at noen skal anses skadet på legeme må det ha skjedd en «forstyrrelse» av kroppen. Det er imidlertid ikke enhver forstyrrelse av kroppen som tas med; de minste skadene f.eks. et risp eller et blåmerke vil regnes som legemsfornærmelse selv om man kan si at kroppen er forstyrret. Eksempler på skader som regnes som legemsbestadigelse er: Et stivt ledd i en finger, et skjemmende arr, en utslått tann, en bruddskade eller et stikk-sår. På samme måte som for legemsfornærmelser er skyldkravet for legemsbeskadigelse forsett. Etter § 229 er det tre straffalternativer. Den ordinære strafferammen for legemsbeskadigelser er fengsel i inntil 3 år. Maksimumsstraffen skjerpes fra 3 til 6 år dersom legemsbeskadigelsen har visse alvorlige følger. Maksimumsstraffen for legemsbeskadigelse skjerpes til fengsel i 8 år «saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen.»

De mest alvorlige legemsbeskadigelsene er samlet i en egen paragraf § 231 om grov legemsbeskadigelse, som rammer den som tilføyer en annen betydelig skade på legeme eller helbred. Hva som er betydelig skade er regulert i straffeloven § 9:

« … nogen mister eller faar væsentlig Svækkelse paa Syn, Hørsel, Taleevne eller Evne til at forplante sin Slægt, bliver vanfør, udygtig til at fortsætte sit Erhverv eller i høi Grad vansiret, falder i livsfarlig eller langvarig Sygdom eller bliver påført alvorlig psykisk skade. (…) naar Forbrydelsen øves mod en svanger Kvinde, og Fosteret som Følge heraf faar Skade eller gaar tilgrunde.»

Straffen er fengsel i minst 2 år og inntil 15 år. Dersom vedkommende har handlet med overlegg og forbrytelsen har hatt døden til følge, økes maksimumsstraffen til fengsel i inntil 21 år.

I saker om vold mot kvinner i nære relasjoner er det i mange tilfeller slik at andre straffebestemmelser er brutt i tillegg til bestemmelsene om legemskrenkelser. For eksempel er det slik at mange kvinner utsettes for voldtekt i forbindelse med fysisk vold. I norsk rett finnes bestemmelsen om voldtekt i straffeloven § 192, som blant annet setter straff for den som skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd. Straffen for voldtekt er fengsel i inntil 10 år. Dersom det dreide seg om samleie, gjelder det en minstestraff på 2 år. Dersom en voldtekt har særlig alvorlige følger, økes strafferammen fra 10 år til 21 år.

I august 2000 ble det innført en bestemmelse om grov uaktsom voldtekt i straffeloven § 192 annet ledd. Med innføringen av grov uaktsom voldtekt er voldtektbestemmelsen blitt utvidet slik at den ikke bare rammer den som med viten og vilje begår voldtekt (forsettlig), men også den som burde ha visst at han begikk voldtekt (grovt uaktsom). I stedet for å spørre hva forsto/tenkte gjerningsmannen da han begikk handlingen, spør vi; hva burde gjerningsmannen ha forstått? Den ordinære strafferammen er fengsel i inntil 5 år og ved visse skjerpende omstendigheter heves maksimalstraffen til fengsel i inntil 8 år. I saker om vold mot kvinner kan bestemmelsen om grov uaktsom voldtekt være aktuell. Man kan tenke seg at kvinnen yter svært lite motstand ved en voldtekt fordi hun lever i konstant frykt for å bli utsatt for vold. For kvinnen finner altså den seksuelle omgangen sted under trusler om vold. Dersom mannen ikke ser noen sammenheng mellom voldsutøvelsen som har funnet sted tidligere og den seksuelle omgangen, vil han ikke forstå at han begår voldtekt – kravet til forsett er altså ikke oppfylt. Dersom man kan si at mannen burde forstått at det var en sammenheng mellom voldsutøvelsen/frykten for vold og den seksuelle omgangen, vil skyldkravet til grov uaktsom voldtekt være oppfylt.

En siste straffebestemmelse som ofte blir brutt i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner er bestemmelsen som setter forbud mot trusler som er regulert i straffeloven § 227. Bestemmelsen rammer ikke enhver trussel, det kreves at det trues med et «straffbart foretagende der kan medføre høyere straff enn 1 års hefte eller 6 måneders fengsel» . Det er ikke noe krav til hvilke straffbare handlinger trusselen må gjelde; dette betyr at begrepet omfatter en hvilken som helst straffbar handling. Det er imidlertid et krav at den straffbare handlingen kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder. Av fremstillingen ovenfor fremgikk det at de mildeste legemskrenkelsene – legemsfornærmelsene – kunne straffes med fengsel i inntil 6 måneder. Dette betyr at det ikke fremsettes en straffbar trussel i de tilfellene det trues med brudd på § 228 første ledd.

3.5 Betegnelser på menns vold mot kvinner i nære relasjoner

3.5.1 Begrepsbruken er normativ

Hvilke begreper man bruker sier noe om hvilke perspektiver man ønsker å løfte frem og hvilken tenkning man legger til grunn. «Familietragedier», «familievold», «kvinnemishandling», «seksualisert vold», «menns vold mot kvinner i nære relasjoner» er alle begreper som brukes for å betegne denne volden. Seksualisert vold er et forholdsvis vidt begrep som også omfatter fenomener som prostitusjon, handel med kvinner, seksuell trakassering mv. Begrepet brukes imidlertid ulikt i ulike miljøer, og brukes derfor ikke i denne utredningen.

Familietragediebegrepet gir assosiasjoner til at volden er en tragisk ulykke som rammer hele familien og alle medlemmene på samme måte. Hvem som er voldsutøver og –offer reflekteres ikke gjennom begrepsbruken. Begrepet ansvarliggjør heller ikke voldsutøveren. På denne måten bidrar begrepet til å tilsløre den makt og kontroll som er karakteristisk i utøvelsen av denne volden. Begrepet forsterker også forestillinger om denne volden som et privat problem. Videre fremstår handlingen som en enkelthendelse, til tross for at volden kan ha pågått i årevis. Utvalget ønsker å bidra til å endre holdningene som ligger bak familietragediebegrepet, og vil derfor ta avstand fra denne betegnelsen.

«Familievold» er et begrep som har noen av de samme svakhetene. Begrepet er egnet til å synliggjøre at familien er konteksten volden finner sted innenfor. Det synliggjør imidlertid ikke mannen som voldsutøver og kvinnen som voldsoffer. Dette begrepet brukes derfor i liten grad i denne utredningen.

3.5.2 Utvalgets begrepsbruk

I den følgende fremstilling vil utvalget benytte begrepet «menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner». En slik begrepsbruk synliggjør at det primært er menn som utøver volden og at det er kvinner og barn som rammes. I stor grad vil parrelasjonen/familien være den konteksten volden finner sted innenfor. Begrepsbruken som utvalget har valgt er imidlertid også egnet til å fange opp de tilfeller hvor kvinnen opplever vold fra tidligere samlivspartner – og hvor voldsutøver og -offer ikke lenger lever sammen. Et slikt begrep inkluderer også situasjoner hvor volden ikke begås av kvinnens samlivspartner, men for eksempel av et voksent barn eller et annet familiemedlem.

3.5.3 «Kvinnevoldsutvalg» – en uheldig betegnelse

Utvalget har i mandatet fått betegnelsen «Kvinnevoldsutvalget» og vil påpeke at denne betegnelsen er uheldig. Betegnelsen er misvisende i den forstand at det er uklart hvem som utøver den volden som utvalget skal knytte sin utredning til. Det kan i utgangspunktet se ut som om det er kvinner som utøver volden. Betegnelsen synliggjør heller ikke voldsutøveren, noe utvalget finner uheldig. Begrepet «Kvinnevoldsutvalg» er heller ikke dekkende for å betegne menns vold mot kvinner i nære relasjoner, ettersom kvinner også rammes av andre typer vold, for eksempel gjennom prostitusjon og pornografi. Dette er imidlertid handlinger som faller utenfor utvalgets mandat.

3.6 Virkemidler i arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner

3.6.1 Valg av fokus og virkemidler er normativt

En rekke virkemidler er aktuelle å bruke i arbeidet for å forebygge og bekjempe menns vold mot kvinner i nære relasjoner. For eksempel lovgivning, forskrifter, rundskriv og retningslinjer, kompetanseutvikling, forskning mv. Dessuten har mange land positive erfaringer med virkemidler beregnet på å endre allmenne holdninger, for eksempel gjennom informasjonskampanjer.

Hvilket virkemiddel som tas i bruk må selvfølgelig avgjøres ut fra målsetting og sammenheng. Det er imidlertid grunn til å fremheve at det ikke bare er ordene vi bruker om vold som reflekterer hvordan vi tenker rundt fenomenet. Både valg av fokusområder og virkemidler kan gjenspeile måter å forstå volden på.

I hvilken grad man velger å fokusere på straff eller behandling av voldsutøveren kan for eksempel representere et verdivalg. Rettes hovedinnsatsen mot strafferettslig forfølgelse av voldsutøveren, kan dette signalisere at man primært velger å definere volden som et kriminalitetsproblem. Et annet hovedfokus kan være å bekjempe de helsemessige konsekvensene av volden for de voldsutsatte kvinnene og barna. Overvekt på en slik tilnærming kan imidlertid innebære risiko for at denne volden i hovedsak blir sett som et helseproblem.

Voldsarbeidet har i lang tid vært fokusert mot ofrene for vold. Samfunnet har vist større tilbakeholdenhet i forhold til å intensivere tiltakene mot de som utøver volden – mennene. Dels kan tilbakeholdenheten sees i sammenheng med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier som setter grenser i forhold til hvilke kontrolltiltak som kan iverksettes overfor voldsutøvere. At fokus i større grad har vært rettet mot offeret enn mot voldsutøveren kan også sees som en følge av at kvinnebevegelsen har vært aktiv i å synliggjøre overgrep, og har særlig fokusert på de voldsutsatte og behovet for å styrke deres rettigheter. Samtidig har menn i liten grad engasjert seg som premissleverandører i forhold til denne tematikken, noe som også er med å redusere fokus på menns ansvar for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner. I de senere årene har man imidlertid rettet større fokus mot behandlingstilbud til voldsutøveren. En slik tilnærming kan sees som utslag av en økende erkjennelse av at hjelpe- og behandlingstilbud representerer et viktig tiltak knyttet til menns vold mot kvinner i nære relasjoner, både for å ansvarliggjøre overgriper, stanse voldshandlingene og for å forebygge slik vold på lengre sikt.

3.6.2 Forebyggende innsats må finne sted på alle nivåer

Forebygging av menns vold mot kvinner i nære relasjoner har etter utvalgets mening ikke vært tillagt tilstrekkelig stor vekt. Et slikt perspektiv signaliserer langsiktighet i tenkningen rundt det voldsforebyggende arbeidet. Når det gjelder forebygging skiller man gjerne mellom primær-, sekundær- og tertiærforebygging .

Primærforebygging innebærer at man ser på hvordan volden kan forebygges før den inntrer første gang. Holdningsskapende arbeid er et typisk eksempel på et primærforebyggende tiltak. Dersom man legger til grunn at en sentral forklaring på vold mot kvinner er maktforholdene mellom kjønnene, vil et viktig forebyggende virkemiddel være å arbeide for å utjevne maktforskjellene mellom kjønnene på alle samfunnsområder. I denne sammenheng er det viktig å arbeide for å bekjempe undertrykkende kjønnsrollemønstre. Kjønnssosialiseringen av gutter og jenter er forskjellig. Det er fortsatt slik at mannens sosiale kjønn konstrueres og reproduseres gjennom makt, kontroll og dominans, mens kvinnens rolle i større grad karakteriseres ved underordning og tilpasning til mannens dominans. Gjennom slike mønstre opprettholdes menns muligheter til maktmisbruk, herunder muligheter til å begå vold. Gjennom arbeidet for å styrke kvinners stilling og oppnå likestilling mellom kjønnene, er målsettingen blant annet å bekjempe slike forestillinger. Bekjempelse av stereotype roller for menn og kvinner er også nedfelt i artikkel 5 i FNs kvinnekonvensjon (CEDAW).

Forestillingen om at menn har en rett til seksuell tilfredsstillelse og en rett til kvinners kropp er en annen viktig forutsetning for at kvinner og barn utsettes for menns vold. Bekjempelse av slike forestillinger er også en viktig målsetting i forhold til primærforebygging. Holdningsarbeidet kan også være rettet inn konkret mot vold, herunder menns holdninger til vold. Hvite Bånd-kampanjen illustrerer et slikt tiltak. Dette er en internasjonal kampanje som startet i Canada i 1991, og som ble etablert i Norge i 1994. Den henvender seg til menn generelt og inviterer menn til å ta stilling mot menns vold mot kvinner. Kampanjens hovedmål er å bidra til økt allmenn bevissthet rundt dette problemet. Et tiltak som kampanjen står bak, er utdelingen av hvite bånd hvert år på den internasjonale dagen mot vold mot kvinner 25. november. Den norske Hvite Bånd-kampanjen har søsterorganisasjoner i alle de øvrige nordiske land.

Sekundærforebyggende tiltak innebærer å forholde seg til de umiddelbare konsekvensene av volden. Dette innebærer for eksempel å forhindre gjentakelse etter at volden er begått. I et strafferettslig perspektiv vil varetektsfengsling, besøksforbud og liknende være eksempler på sekundærforebyggende tiltak. Også krisesentrenes arbeid representerer sekundærforebyggende tiltak. I et helseperspektiv innebærer sekundærforebyggende tiltak for eksempel å gi kvinnen behandling for akutte skader, herunder behandling og forebygging av smitte knyttet til seksuelt overførbare sykdommer dersom handlingen har omfattet voldtekt (se World report on violence and health 2002).

Tertiærforebygging innebærer å forebygge de mer langsiktige konsekvensene av volden. Slike tiltak kan omfatte rehabilitering av voldsutøveren, eller psykologisk behandling overfor voldutsatte kvinner og barn med sikte på å forebygge langtidsvirkninger av den volden de har opplevd (se World report on violence and health 2002).

Både nasjonalt og internasjonalt har det voldsforebyggende arbeidet når det gjelder menns vold mot kvinner i nære relasjoner i stor grad vært rettet mot sekundær- og tertiærforebygging, mens fokus i mindre grad har vært rettet mot primærforebyggende tiltak. Dette er kanskje ikke overraskende, da behandling av skader i forhold til voldsofre og straffeforfølgelse av voldsutøveren vil fremstå som de mest akutte oppgavene på feltet. En forklaring kan imidlertid også være knyttet til målbarheten av primærforebyggende tiltak. Det er alltid vanskeligere å synliggjøre resultater når suksesskriteriet består i at en handling ikke skal inntreffe. Dessuten forutsetter primærforebygging langsiktighet, tålmodighet og klare prioriteringer.

Utvalget vil understreke betydningen av at innsats settes inn på alle disse områdene, og at den økes i betydelig grad i forhold til dagens nivå. Samfunnet må ta i bruk et mangfold av virkemidler innenfor alle samfunnssektorer i arbeidet for å ansvarliggjøre overgriperne og forebygge og bekjempe menns vold mot kvinner i nære relasjoner.

3.7 Anbefalinger

  • Menns vold mot kvinner i nære relasjoner er et så vidt sammensatt felt at det er nødvendig å anvende ulike tilnærminger i kombinasjon med hverandre. En flerfaglig og flerdimensjonal tilnærming er nødvendig for å lykkes i å forebygge og bekjempe denne volden.

  • Utvalget vil fremheve kjønn og makt som sentrale i sin forståelse av menns vold mot kvinner.

  • Utvalget understreker viktigheten av at diskusjonen av menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner tar utgangspunkt i en vilje til å se at slik vold eksisterer i alle samfunn og kulturer, og at enhver form for slik vold er uakseptabel.

  • Utvalget bruker i denne utredningen betegnelsen «menns vold mot kvinner i nære relasjoner», og definerer denne volden slik at den omfatter fysisk, psykisk og seksuell vold mot kvinner, herunder voldtekt. I forhold til barn fokuseres det primært på den lidelse barnet opplever som følge av å eksponeres for fars vold mot mor.

  • Utvalget fraråder bruk av tilslørende begreper om menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Det bør i størst mulig grad benyttes begreper som bidrar til å synliggjøre og ansvarliggjøre voldsutøver.

  • Utvalget understreker viktigheten av at den offentlige innsatsen for å forebygge menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner økes betydelig, og at den finner sted på alle nivåer og innenfor alle samfunnssektorer.

Til dokumentets forside