NOU 2003: 31

Retten til et liv uten vold— Menns vold mot kvinner i nære relasjoner

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag og hovedanbefalinger

1.1 Introduksjon

Menns vold mot kvinner i nære relasjoner er et verdensomspennende fenomen av betydelig omfang og utgjør et alvorlig samfunnsproblem . At slik vold fortsetter uten tilstrekkelig effektive sanksjoner mot overgriper, er et vesentlig hinder for likestilling og er et omfattende kriminalitetsproblem.

Vold i nære relasjoner har en klar kjønnsretning der offeret som hovedregel er en kvinne og utøveren som hovedregel er en mann. Mannens dominans og makt i relasjonen kommer til uttrykk gjennom vold og overgrep og er vesentlig for å forstå mekanismene som inngår i voldsrelasjonen og konsekvensene som volden har for de utsatte og for samfunnet.

For utvalget har det vært sentralt å stadfeste at menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er et offentlig ansvar. Volden må ikke få lov til å bli definert som et privat anliggende. Det må være en vilje til å se at slik vold eksisterer i alle samfunn og kulturer, og at enhver form for slik vold er uakseptabel.

Utvalget mener det er nødvendig å rette sterkere fokus mot voldsutøverens ansvar for sine voldshandlinger. Det må videre arbeides målrettet og systematisk mot endring av atferd hos voldsutøverne i retning av å slutte å begå vold. Samtidig må voldsutsatte kvinner og barn få økt beskyttelse og tilbud om flere og bedre tjenester. Disse prosessene må pågå parallelt, og må ikke gå på bekostning av hverandre.

Det er behov for en fastere forankring av arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner i nære relasjoner. Mye av det gode arbeidet som har vært gjort de siste årene, lokalt, nasjonalt og i regi av private eller frivillige krefter, må heves fra prosjektstatus og prøveordninger til å bli varige endringer integrert i instansenes systemer og rutiner.

Utvalget mener videre at det er viktig både med en opprustning av de ordinære tjenestene innen hjelpe- og behandlingstilbudet, i tillegg til at det på enkelte områder er behov for økt spesialisering av tjenester. Begge deler er nødvendig for å sikre et best mulig tilbud til voldsutsatte kvinner og barn, samt til voldsutøvende menn.

Det er videre nødvendig å bygge opp et helhetlig og samordnet hjelpe- og behandlingstilbud. I dag er tilbudet til dels uoversiktlig og med uklare ansvarslinjer. Følgelig kan voldsutsatte oppleve å bli kasteballer i et byråkratisk system. Et godt integrert hjelpe- og behandlingstilbud krever etter utvalgets syn en sterkere styring, fokus på policyutforming og kvalitetssikring i alle beslutningsorganer, uansett forvaltningsnivå.

Utvalget vil også understreke at det ikke er tilstrekkelig å reparere eller redusere skadevirkningene av menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Det er også en sentral utfordring å forebygge vold . Dette krever en større vilje og evne til å arbeide aktivt og systematisk forebyggende på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Å løfte kampen for å bekjempe menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner krever etter utvalgets syn en betydelig ressursinnsats og vilje til prioritering i årene fremover. Å la dette bli et viktig satsningsområde vil imidlertid koste lite sammenliknet med de menneskelige og sosiale kostnadene som er forbundet med denne volden.

1.2 Utvalgets arbeid og mandat

I kapittel 2 gjennomgås utvalgets mandat, sammensetning og arbeidsmåte. Det redegjøres videre for internasjonale avtaler av sentral betydning i arbeidet for å bekjempe menns vold mot kvinner i nære relasjoner. En gjennomgang av arbeidet på feltet reflekterer en bred og omfattende internasjonal satsning, blant annet gjennom endring av lovverk, utarbeidelse av handlingsplaner og systematisering av kunnskap. Utviklingen i Norge reflekterer også økt oppmerksomhet mot feltet.

1.3 Forklaringer, forståelser og definisjoner

I kapittel 3 fremgår det at menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner kan forklares og forstås på ulike måter. Forklaringer knyttes både til strukturnivå, gruppenivå og individnivå. Utvalget mener at menns vold mot kvinner i nære relasjoner er et så vidt sammensatt felt at det er nødvendig å anvende ulike tilnærminger i kombinasjon med hverandre. Vold defineres også på forskjellige måter innen ulike profesjoner og fagtradisjoner. Fordi vold mot kvinner er et alvorlig kriminalitetsproblem blir den juridiske definisjonen av vold grundig presentert.

Utvalget definerer vold mot kvinner fra nåværende og tidligere samlivspartner slik at den omfatter fysisk, psykisk og seksuell vold mot kvinner, herunder voldtekt. Fokus rettes mot tilfeller hvor voldshandlingene inngår i et mønster som karakteriserer forholdet, det som vanligvis betegnes som kvinnemishandling.

Det redegjøres i kapittelet også for primær-, sekundær- og tertiærforebyggende arbeid.

1.4 Utbredelse og samfunnsøkonomiske kostnader

I kapittel 4 er det redegjort for nasjonale og internasjonale undersøkelser som belyser omfanget av menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Både nasjonale og internasjonale data indikerer at denne volden er et alvorlig samfunnsproblem. Det redegjøres også for internasjonale undersøkelser som belyser samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med denne volden. For Norges del er det store mangler i kunnskapen om omfanget av og kostnadene forbundet med vold mot kvinner i nære relasjoner. Utvalget anbefaler derfor at det gjennomføres en nasjonal representativ undersøkelse for å kartlegge omfanget av denne volden.

Det anbefales videre at det gjennomføres en kartlegging av de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med volden.

1.5 Situasjonen til kvinnene, barna og voldsutøverne

I kapittel 5 redegjøres det for hva det innebærer for kvinner og barn å utsettes for menns vold i nære relasjoner. Det redegjøres også for hva som karakteriserer voldsutøvende menn med utgangspunkt i nasjonale behandlingserfaringer.

Volden omfatter utøvelse av makt og kontroll. Volden kan pågå over lang tid, den kan være omgitt med hemmeligholdelse og handlingene kan oppleves skambelagte og påføre offeret skyldfølelse. Volden kan ha store konsekvenser for kvinnenes fysiske og psykiske helse. For noen kvinner og barn medfører volden også tap av liv. Både livssituasjon og bakgrunn har betydning for hvordan kvinnene opplever volden, og påvirker ikke minst deres muligheter for å komme seg ut av en livssituasjon preget av vold og overgrep.

Samfunnet har en tendens til å tillegge kvinnen ansvar for voldsutøverens handlinger. Slike holdninger kommer blant annet til uttrykk i hjelpeapparatets møte med voldsutsatte kvinner, og tar ikke høyde for de omfattende sosiale og psykiske påkjenningene som et liv med vold kan innebære for kvinner. Utvalget påpeker nødvendigheten av at det skaffes mer kunnskap om situasjonen, behovene og rammebetingelsene til kvinner som har opplevd vold i nære relasjoner. Det må også legges vekt på forskning om særlig utsatte og sårbare grupper.

Utvalget har funnet det viktig å synliggjøre at også barn utsettes for menns vold i nære relasjoner. Utvalget understreker at det er uakseptabelt at barn skal vokse opp i en situasjon der de er eksponert for denne volden. Barna må sees som selvstendige subjekter med egne behov og rettigheter. Det er nødvendig at barna sikres hjelp på et tidligere tidspunkt enn det de får i dag, og at de hjelpetiltak og virkemidler som eksisterer brukes i større utstrekning enn det som er tilfelle. Utvalget påpeker også behovet for økt kunnskap om hvilke konsekvenser det har for barn å vokse opp i familier med vold, samt forskning om de barna som klarer seg bra til tross for å ha vokst opp under slike forhold. Utvalget anbefaler videre at voldsutsatte barns helhetlige situasjon gjøres til gjenstand for en selvstendig utredning.

Det må antas at den største andelen av menn som utsetter sin partner for vold ikke oppsøker et behandlingstilbud. En viktig forutsetning for å forebygge vold er å fange opp flere menn med voldsproblemer på et tidligere tidspunkt. Menn begår vold mot sin samlivspartner på tvers av sosiale lag, økonomiske skillelinjer og kulturell bakgrunn. Kunnskap om barrièrene mot å oppsøke hjelp er nødvendig for å sikre at flere voldsutøvere får kvalifisert hjelp og behandling til arbeidet med egen ansvarliggjøring. Dermed vil de få innsikt i konsekvensene av sin voldsutøvelse, både som samlivspartner og som far. En slik prosess krever også at det finnes tilgjengelige behandlingstilbud med spesialkompetanse på denne problematikken for alle med behandlingsbehov.

1.6 Hjelp og behandling i møte med voldsutsatte og -utøvere

Hjelpetilbudskjeden til voldsutsatte og voldsutøvere omfatter instanser som både yter hjelp og behandling. I kapittel 6 redegjøres det for noen overordnede problemstillinger som er felles for hjelpe- og behandlingsinstansenes arbeid på feltet.

Voldsutsatte kvinner og barn er en svært sammensatt gruppe og trenger et mangfold av tilbud tilpasset deres individuelle behov. Utvalget belyser også hvilke belastninger hjelperen kan påføres gjennom arbeid på dette feltet. I tillegg understrekes viktigheten for brukeren av at hjelpe- og behandlingstilbudene er tilgjengelige, fleksible, ubyråkratiske, holder god kvalitet og er samordnet.

1.7 Hjelpetilbudet

Hjelpe- og behandlingsapparatet består av en rekke ulike offentlige og private instanser. Noen av dem driver primært med behandling og disse redegjøres det for i kapittel 8. Noen av instansene yter primært andre former for hjelp, og det blir redegjort for disse i utredningens kapittel 7.

Krisesentrene

Krisesentrene har i mange år vært det viktigste lavterskel hjelpetilbudet for voldsutsatte kvinner og barna deres, og dekker behov som er dårlig dekket i det ordinære hjelpeapparatet. Utvalget har i pkt. 7.2.9 anbefalt at krisesentertilbudet lovfestes i en egen krisesenterlov. Det må videre stilles krav til medarbeidernes kvalifikasjoner og hjelpetilbudet til barn og ungdom på krisesentrene må utvikles. Krisesentrene bør få økonomiske rammer og utdanningstilbud i samsvar med utvidede krav. Forvaltningsansvaret for krisesentrene anbefales overført til Statens Barnevern og Familievern. Det anbefales også at Regjeringen etablerer et utviklingsprosjekt for krisesentrene som blant annet gjennomgår geografisk dekning, boligstandard og som inkluderer en implementeringsplan for utbedring og utvikling.

Familievernkontorene

I pkt. 7.3 påpeker utvalget at familievernkontorene har gode forutsetninger for i større grad å kunne fange opp og hjelpe kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner og voldsutøvende menn enn det de gjør i dag. Utvalget anbefaler at alle familievernkontor må ha et adekvat tilbud til familier hvor det forekommer vold og at familievernkontorenes arbeidsmetoder for å håndtere disse sakene systematiseres og videreutvikles. Voldsutsatte kvinner skal alltid få informasjon om muligheten for separat mekling. Videre anbefales at mekleres kunnskap økes om konsekvenser av vold i nære relasjoner, samt hvilken betydning volden skal ha for meklingen.

Barnevernet

Barnevernets rolle er belyst i kapittel 7.4. Utvalget anbefaler at det gjennomføres en kartlegging av barnevernets rolle i disse sakene. Det anbefales videre at barnevernets kompetanse om situasjonen til barn som vokser opp i familier med vold økes, og at barnevernets kapasitet til å følge opp slike saker styrkes. Det anbefales også at barnevernet tar i bruk et bredere spekter av virkemidler for å styrke omsorgspersonen som ikke begår vold, samt tiltak som kan få slutt på volden. I tillegg foreslås det at rutiner for registrering og saksbehandling innen etaten utvikles, samt at barneverntjenestens samarbeid med andre hjelpeinstanser systematiseres. Utvalget anbefaler også at det etableres barnevernvakt i hver av landets kommuner.

Sosialtjenesten

Etter utvalgets syn, må kvinner og barn utsatt for menns vold i nære relasjoner løftes frem som en prioritert brukergruppe for sosialtjenesten. Sosialtjenestens rolle er belyst i utredningens kapittel 7.5. Utvalget anbefaler tiltak med sikte på å utvikle en mest mulig enhetlig praksis på landsbasis. Det foreslås blant annet at Sosialdepartementet utvikler en veileder for personell innen sosialtjenesten.

Trygdeetaten

Utvalget er opptatt av at kvinner utsatt for vold i nære relasjoner som velger å bryte med voldsutøveren ikke skal oppleve en fattigdomsfelle når de forsøker å etablere en selvstendig tilværelse. I kapittel 7.6 redegjøres det for relevante trygdeytelser og utvalget anbefaler blant annet at stønadsnivået for enslige forsørgere som har gjennomlevd vold i nære relasjoner gjennomgås. Saksbehandlere på trygdekontorene må videre få økt kunnskap om vold i nære relasjoner.

Øvrige offentlige instanser

Også en rekke andre offentlige instanser vil kunne spille en rolle i å hjelpe voldsutsatte, samt bidra til økt avdekking og forebygging av menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Kapittel 7.7 gjennomgår tjenestene til Rådgivningskontor for kriminalitetsofre, Vern for eldre, samt asylmottak og anbefaler hvordan disse kan styrkes.

Frivillige organisasjoner, selvhjelps- og pårørendegrupper

Betydningen av uformelle nettverk er etter utvalgets syn tillagt for liten oppmerksomhet i betraktninger rundt hjelpetilbud til kvinner og barn som opplever vold i nære relasjoner. Utvalget anbefaler i kapittel 7.8.2 at pårørende og primærnettverk som tar ansvar i forhold til voldsutsatte og voldsutøvere i sitt nærmiljø får tilbud om støtte og rådgivning. Det anbefales videre etablering av faglige nettverks- og utviklingstilbud for medarbeidere i frivillige og ideelle organisasjoner som arbeider med voldsutsatte.

Trossamfunn

Utvalget mener at det er behov for økt bevisstgjøring og at det tas et større ansvar når det gjelder menns vold mot kvinner innenfor alle trossamfunn og menigheter i Norge. I denne forbindelse har religiøse ledere et særskilt ansvar, jf. pkt. 7.8.4. Utvalget anbefaler at trossamfunnene stimuleres til å øke sin kunnskap og kompetanse om vold i nære relasjoner innenfor egne menigheter.

1.8 Behandlingstilbudet

I kapittel 8 belyses behandlingstilbudet til voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvere. Helsevesenets arbeid med kvinner utsatt for menns vold i nære relasjoner er etter utvalgets syn utilstrekkelig og gir ikke et tilfredsstillende behandlingstilbud. Utvalget mener at voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn må gis betydelig høyere prioritet i dagens helsevesen. For å oppnå dette, må dagens tjenester rustes opp, i tillegg til at det utvikles spesialiserte helsetjenester som ikke bare omfatter personer som befinner seg i en akuttsituasjon.

Utvalget anbefaler at det etableres et spesialisert, høykompetent behandlingstilbud med regional forankring til kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Tilbudet knyttes til ett senter i hver helseregion bemannet med personale som har særskilt kompetanse på fysisk og psykisk vold i nære relasjoner, samt på seksuelle overgrep. Dette skal være et klinisk tjenestetilbud (somatisk og psykologisk) til kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner, og kunne fungere som et supplement til lokale behandlingstilbud. Dette spesialiserte behandlingstilbudet til kvinner og barn skal ikke kreve henvisning. Det skal i tillegg fungere som en kvalitetssikring, ha kompetanseutviklende funksjon i forhold til helsepersonell i hele regionen og drive forskningsaktiviteter.

Utvalget foreslår også at tilbudet til voldsutsatte kvinner og barn innen psykisk helsevern bygges ut betydelig, både i tilknytning til og uavhengig av det somatiske behandlingstilbudet. Kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner må videre være garantert slik behandling til rett tid, og tilbudet bør være gratis.

Det anbefales også at hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvende menn bygges ut til å bli et landsdekkende tilbud. Dette bør være et lavterskeltilbud med høy kompetanse og som i tillegg til behandlingstilbud til menn, også kan inkludere tilbud til ungdom med volds- og aggressjonsproblemer, til kvinner som utsettes for vold og til barn som vokser opp i familier med vold.

Det foreslås videre at det rettsmedisinske feltet bygges ut i forhold til mishandlings- og overgrepssaker.

1.9 Politiet og rettsvesenet

Politiets og rettsvesenets rolle er belyst i kapittel 9. Disse instansene spiller en sentral rolle med hensyn til å iverksette tiltak rettet mot den som begår vold, både med tanke på å forhindre ny vold og å beskytte de voldsutsatte. Utvalget har fremmet en rekke anbefalinger knyttet til politiets og rettsapparatets rolle i disse sakene.

Med sikte på å gi voldsutsatte kvinner et sterkere rettsvern, er det anbefalt en ny straffebestemmelse som rammer vold mot kvinner i nære relasjoner. Denne bestemmelsen anbefales utformet slik at den fanger opp kompleksiteten som kjennetegner denne type vold, samt rammer psykisk vold.

Det er videre foreslått utvidelse i bistandsadvokatordningen slik at denne også omfatter saker om vold mot kvinner.

Utvalget foreslår også utvidelse av ordningen med fri rettshjelp slik at kvinner som har rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i forbindelse med en voldssak, også gis rett til fri rettshjelp i forhold til spørsmål som oppstår i forbindelse med at kvinnen bryter ut av det voldelige samlivet (særlig skifte og barnefordeling). Utvalget anbefaler også at foreldelsesfristen begynner å løpe først når samlivet er brutt ved at partene har flyttet fra hverandre.

Utvalget har videre foreslått en rekke prosessuelle endringer med sikte på å styrke stillingen til voldsutsatte kvinner og barn i rettsapparatet. Det er for eksempel foreslått at fornærmede gis anledning til å være tilstede under alle rettsmøter, gis rett til dokumentinnsyn på linje med den rett tiltalte har, samt gis rett til å føre bevis. Barn som eksponeres for vold mot mor anbefales å få rett til egen advokat.

Det foreslås også at fars vold mot mor alltid bør være et moment av betydning i rettens vurdering av spørsmål knyttet til omsorg og samvær med barnet.

Utvalget har også fremmet en rekke anbefalinger knyttet til forskning på politiets og rettsapparatets behandling av saker om menns vold i nære relasjoner. Det er i tillegg foreslått flere tiltak knyttet til kunnskapsutvikling for politi, statsadvokater og dommere. Politidistriktene anbefales tilført midler til egne, heltidsstillinger som familievoldskoordinatorer. I tillegg foreslås en rekke forbedringer av rutiner knyttet til politiets arbeid i disse sakene.

Utvalget har også foreslått at straffenivået i saker om vold mot kvinner i nære relasjoner heves. Utvalget gjennomgår dessuten erstatningsrettslige regler, og anbefaler blant annet at nivået på den statlige voldsoffererstatningen til kvinner utsatt for vold i nære relasjoner heves betydelig.

1.10 Kunnskap og kompetanse

Kunnskap og kompetanse er en viktig forutsetning for at de berørte i voldsrelasjoner skal bli møtt på en god måte av hjelpere og behandlere, samt av ansatte i politiet og innen rettsvesenet forøvrig. I kapittel 10 anbefales at vold i nære relasjoner tas inn i grunn-, videre- og etterutdanningen til alle instanser som kommer i kontakt med denne problematikken (basiskompetanse). Det foreslås videre at personell som arbeider spesifikt med vold mot kvinner i nære relasjoner skal tilbys mer spesialisert kunnskap og kompetanse på temaet (spesialisert kompetanse). Utdannings- og forskningsdepartementet er foreslått å skulle utrede innhold, kvalitetskrav og organisering i forhold til utvikling av disse undervisningstilbudene.

Utvalget anbefaler at det opprettes et nytt forskningsprogram om menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Det foreslås videre opprettet et nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner underlagt Barne- og familiedepartementet.

Som et ledd i arbeidet med å systematisere kunnskap, anbefaler utvalget at det opprettes en webportal som synliggjør hjelpe- og behandlingstilbudet, samt øvrige instanser på feltet.

1.11 Samarbeid og taushetsplikt

Kvinner og barn utsatt for vold i nære relasjoner og voldsutøvende menn må sikres et hjelpetilbud som er helhetlig og brukervennlig. Til dette kreves styrket samordning med klar ansvarsplassering. Prøveprosjekter som har vært gjennomført i Norge viser at målrettet og systematisk satsning gir god effekt.

I redegjørelsen for tverrfaglig samarbeid i kapittel 11 anbefaler utvalget at kommunenes plikt til å gi voldsutsatte kvinner, barn og voldsutøvende menn et tilfredsstillende og samordnet hjelpetilbud presiseres gjennom relevant lovverk og nedfelles i kommunenes helse- og sosialplaner. Det anbefales videre at slikt samarbeid forankres på ledernivå i én etat og hvor denne besitter tilstrekkelig ressurser, kompetanse og tilgjengelighet til å ivareta dette ansvaret.

Kapittelet drøfter også dagens taushetspliktsregler som forutsetning for god informasjonsflyt mellom instansene. I denne forbindelse foretas en vurdering av hvorvidt reglene kan være til hinder for tverrfaglig samarbeid. Utvalget anbefaler i denne sammenheng at krisesentrenes taushetsplikt lovreguleres og at dette gjennomføres i forbindelse med lovfesting av krisesentertilbudet. Utvalget foreslår videre at krisesentrene pålegges meldeplikt til barnevernet etter barnevernloven § 6–4.

Utvalget anser for øvrig at reglene om taushetsplikt i tilstrekkelig grad åpner for samarbeid mellom etater og institusjoner som arbeider med menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Det anbefales imidlertid at kunnskapsnivået hos hjelpere og behandlere om taushetspliktsreglene heves gjennom opplæringstiltak.

1.12 Fremtidens organisering – flere og bedre tjenester

I kapittel 12 samles en rekke av utvalgets sentrale anbefalinger knyttet til organisering av hjelpe- og behandlingstilbudet, med sikte på en helhetlig fremstilling av en mulig fremtidig organisering. Her er det tatt utgangspunkt i at lokale forhold vil variere mye i et land som Norge. Samtidig er det sentralt at det foreligger et system av lokale instanser som henger sammen og som er tydelige og kjent i nærmiljøet.

Utvalget tar utgangspunkt i anbefalingen om at hver kommune har ansvar for å påse at det eksisterer et tilfredsstillende og samordnet hjelpe- og behandlingstilbud lokalt for voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn. Det skisseres et minimum av tjenester rettet mot voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn som må sikres lokalt gjennom kommunalt eller interkommunalt samarbeid.

Utvalget har videre foreslått at et spesialisert behandlingstilbud til voldsutsatte kvinner og barn forankres regionalt. En slik tjeneste anbefales etablert parallelt med en opprustning av de ordinære lokale behandlingstilbudene.

Det er anbefalt at hjelpe- og behandlingstilbud til menn som utøver vold i nære relasjoner bygges ut til å bli et landsdekkende tilbud.

For å sikre et helhetsperspektiv og en samordnet styring av tjenester, har utvalget anbefalt at forvaltningsansvaret for barnevernet, familievernet, krisesentrene og visse deler av tilbudet til voldsutøvende menn legges samlet til Statens Barnevern og Familievern (SBF). Utvalget har foreslått at SBFs regioner styrkes med personell og kompetanse med sikte på å ivareta en slik utvidet forvaltningsfunksjon, og at disse enhetene også gis en kompetanseutviklingsfunksjon innen regionen.

Med sikte på å gjøre tilbudet mer oversiktlig og brukervennlig, har utvalget foreslått at det etableres en nasjonal telefontjeneste (grønt nummer). Dette er en telefonbetjent formidlingsinstans rettet mot voldsutsatte kvinner og barn, voldsutøvende menn og pårørende. Den retter seg også mot fagpersonell som skal formidle informasjon om relevante hjelpetilbud.

Når det gjelder et nytt nasjonalt kompetansesenter om vold i nære relasjoner, foreslår utvalget at dette blir underlagt Barne- og familiedepartementet.

Utvalget anbefaler at det opprettes en permanent nasjonal komité som skal foreta en gjennomgang av alle offentlige instansers oppfølging som har funnet sted forut for dødsfall etter partnervold.

Utviklingsplan for gjennomføring av utvalgets anbefalinger

Utvalget anbefaler at Regjeringen etablerer en tverrdepartemental utviklingsplan for perioden 2004–2009 med sikte på oppfølging av utvalgets innstilling. Tiltaket er tenkt å sikre implementering av strakstiltak, utredning og etablering av en fremtidig modell for organisering av tjenestetilbud, samt oppfølging av utvalgets øvrige anbefalinger.

En slik utviklingsplan anbefales forankret på høyeste politiske hold. Utvalget foreslår videre at det etableres et rådgivende organ for denne prosessen bestående av sentrale aktører som arbeider med voldsutsatte kvinner og barn, samt voldsutøvende menn.

Utvalget påpeker at arbeidet for å bekjempe menns vold mot kvinner må rustes opp innenfor en rekke fagsektorer. Det er nødvendig å iverksette et samlet spekter av virkemidler som de ulike sektorene har til disposisjon for å oppnå økt beskyttelse av voldsutsatte. Det foreslås at Barne- og familiedepartementet får et overordnet og koordinerende ansvar for feltet menns vold mot kvinner og barn i nære relasjoner, samt for det tverrdepartementale arbeidet som må finne sted. Utvalget understreker betydningen av at Regjeringen sikrer kvinner og barn i Norge retten til et liv uten vold i nære relasjoner gjennom den nødvendige ressursprioriteringen i årene fremover.

1.13 Administrative og økonomiske konsekvenser

Utvalget har foreslått tiltak og prosesser knyttet til en rekke samfunnsområder. Implementering av tiltak for å styrke stillingen til voldsutsatte kvinner og barn forutsetter en tverrfaglig tilnærming. I kapittel 13 gjennomgås utredningens administrative og økonomiske konsekvenser. På overordnet nivå, gjennomgås konsekvenser av de foreslåtte prosesser og tiltak på nasjonalt plan. Deretter gjennomgås konsekvenser av tiltak knyttet til likestillings- og familieområdet, justisområdet, helsesektoren, sosial- og trygdeområdet, samt kommunal- og regionalsektoren.

På en del områder pågår allerede relevante prosesser for arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner og barn. Disse bør i fremtiden knyttes opp mot arbeidet med å implementere utvalgets anbefalinger. Utvalget vil understreke betydningen av å se ulike prosesser i sammenheng, da dette er nødvendig for å sikre en samlet og helhetlig innsats på feltet.

Til dokumentets forside