Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Til innholdsfortegnelse

14 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

Lov om retten til fiske i havet utenfor Finnmark (finnmarksfiskeloven)

§ 1 Lovens formål

Lovens formål er å fastslå retten til fiske i fjord- og kystfarvann utenfor Finnmark. Formålet er videre å legge til rette for at fiskeressursene forvaltes på en bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket, og særlig som grunnlag for sjøsamisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Lovens formålbestemmelse er todelt. Det første punktum i bestemmelsen gjelder retten til fiske. Det annet punktum gjelder forvaltningen av fiskeressursene. Det er en grunnleggende forskjell mellom fiskernes rett til fiske og myndighetenes forvaltning av fiskeressursene. Fiskerne kan ha en rett som setter grenser både overfor andre fiskere og overfor myndighetene. Fiskeriforvaltningen må ved sine reguleringer gi nødvendig plass for slike rettigheter innenfor det totale nasjonale fiskekvantum til enhver tid. Men fiskerne må samtidig utøve sin rett til fiske innenfor de regler som myndighetene setter ved sin rettmessige ressursforvaltning.

Loven har bestemmelser både om fiskernes rett og om myndighetenes ressursforvaltning. Dette er lovens innhold. Det er derfor naturlig at en innledende bestemmelse om lovens formål peker på både retten og forvaltningen.

I første punktum uttaler bestemmelsen for det første det som ifølge utvalgets mandat er hovedoppgaven for utredningen, og dermed også for loven, nemlig å utrede og fastslå retten til fiske i havet utenfor Finnmark. I mandatet er dette nærmere geografisk bestemt til spesielt å være retten til saltvannsfiske i kystnære farvann og fjorder langs Finnmarks kyst. Det er tilføyd at mandatet således ikke omfatter drøftelse av havrettslige spørsmål om ressursforvaltning utenfor nevnte områder. I bestemmelsen er dette sammenfattet i formuleringen «fjord- og kystfarvann utenfor Finnmark». Den ytre grensen for dette havområdet er fastlagt til å være fire nautiske mil utenfor grunnlinjene når det gjelder den særlige regionale forvaltningen som blir foreslått i lovutkastet. For øvrig følger det ingen særlige ytre begrensninger av dette lovutkastet, hvilket innebærer at den rett til fiske som er fastlagt for henholdsvis finnmarksfiskere og fremmedfiskere kan utøves så langt ut som norske fiskefartøyer til enhver tid kan lovlig fiske. En indre avgrensning følger av fjordbefolkningens særlige rett til fiske i fjordene.

Men lovens formål er ikke bare å fastslå selve retten til fiske. Formålet er også å gi regler om en forvaltningsmessig ordning som kan realisere denne retten på en effektiv måte. I annet punktum gis det en bestemmelse om dette. Det er uttalt i mandatet at utvalget skal fremme forslag til eventuelle lovendringer og andre tiltak utvalget mener er nødvendig eller hensiktsmessig. Utvalget har utformet denne forvaltningsmessige del av bestemmelsen i nær tilknytning til den tilsvarende formålsbestemmelsen i finnmarksloven. Det er naturlig, idet loven her fremstår på mange måter som en fortsettelse av finnmarksloven, ikke bare politisk og geografisk, men også økonomisk og sosialt.

§ 2 Retten til fiske for folk bosatt i Finnmark

Folk bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark har på grunnlag av historisk bruk og folkerettens regler om urfolk og minoriteter rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Denne retten gjelder for alle folkegrupper.

Retten omfatter:

a. en rett til å fiske til eget forbruk;

b. en rett til å kunne begynne som yrkesfisker;

c. en rett som yrkesfisker til å fiske en mengde som gir økonomisk grunnlag for en husholdning, enten som levevei alene eller sammen med annen næring.

Retten til fiske er personlig og kan ikke overdras.

Dette er den sentrale bestemmelsen for retten til å fiske.

Første ledd er en fanebestemmelse i loven. Den fastlegger retten til fiske og fastslår samtidig det prinsipp at denne retten til fiske skal gjelde for alle folkegrupper i Finnmark. Retten bygger på folkerettens regler om urfolk og minoriteter og på den historiske bruk. Ved denne loven får disse reglene en rekkevidde for retten til fiske som omfatter alle som er bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark.

Loven stiller ikke opp noe nærmere kriterium for bosetting. Det vil innebære at begrepene «ved fjordene» og «langs kysten» må tolkes skjønnsmessig på bakgrunn av lovens formål. Når lovens formål tilsier økt aktivitet i fjord- og kystfisket, innebærer det at begrepene må forstås på en romslig måte når det gjelder avstanden fra havet. Men kravet om bosetting må forstås strengt med hensyn til at det er et personlig krav til fiskeren.

Retten til «fiske» er generelt utformet. Den er således ikke knyttet til bestemte fiskearter. Retten gjelder heller ikke bare for deltakelse i tradisjonelle fiskerier. Retten gjelder dermed også fiske av kongekrabbe, se imidlertid merknadene til § 3.

Annet ledd presiserer og utfyller denne hovedregelen. Bestemmelsen presiserer retten til fiske i tre retninger. Den gjelder for det første den eldgamle retten til å fiske til eget forbruk, en rett som knapt har noe egentlig behov for lovfesting, men som det er naturlig å fastslå i denne sammenheng. Dernest gjelder den fiske i næring som yrkesfisker. Bokstav b medfører at alle som ønsker å begynne som fisker i næring, og som bor i tilknytning til havet i Finnmark, har krav på å kunne starte opp i næringen. Med dette følger at den som begynner, må ha rett til å fiske et volum som gjør det økonomisk mulig å begynne. Denne begynnerfasen vil imidlertid bare være den tid som fiskerimyndighetene måtte ha behov for til beregning og reservasjon av kvotegrunnlag. Etter en tid vil den som har gått inn i næringen ha rett til å etablere seg som yrkesfisker. Bokstav c fastslår at en yrkesfisker har rett til å fiske en mengde som gir økonomisk grunnlag for en husholdning. Hvis denne mengden blir bestemt ved en kvote, må denne kvoten være tilstrekkelig til å gi en rimelig inntekt. Det forutsettes at for å være yrkesfisker i lovens forstand må han/hun virke som fisker personlig.

Fiskeriforvaltningen skal sørge for at fisket holder seg innenfor rammen av de samlede nasjonale fiskeressurser. Men fiskerne i Finnmark har en særlig rett til fiske etter denne bestemmelsen, og forvaltningen må reservere et tilstrekkelig volum for dette formål. Hvis dette ikke er tilfellet, må denne avsetning økes så snart som mulig, og forvaltningen må om nødvendig overføre kvoter fra andre flåtegrupper, fartøygrupper eller distrikter.

Tredje ledd fastslår at retten til fiske er personlig og ikke knyttet til fartøy. Retten kan ikke overdras. Dette er en absolutt regel. Offentlig myndighet kan således ikke gi tillatelse til å overdra retten til andre personer.

§ 3 Retten til fiske i fjordene

Folk som er bosatt ved den enkelte fjord har retten til fiske i denne fjorden (fjordretten).

Grensen for fjordretten (fjordgrensen) fastsettes av Finnmark fiskeriforvaltning.

Fjordgrensen fastsettes etter en samlet bedømmelse av de geografiske forhold, av den bruk som har vært utøvet i fjorden, av dagens fiske i området, og av lokale rettsoppfatninger om fjordfisket.

Finnmark fiskeriforvaltning kan bestemme at også andre kan fiske i fjorden.

Bestemmelsen anerkjenner og fastlegger det nærmere innholdet i fjordretten. I bestemmelsens første ledd anerkjennes fjordretten, mens omfanget av retten og enkelte regler for den nærmere praktiseringen av den, angis i annet til fjerde ledd. Retten til fiske i fjordene gjelder ikke bare tradisjonelle fiskerier, men fiske etter alle bestander som måtte finnes i fjorden.

I første ledd anerkjennes som nevnt fjordretten. Retten har sitt grunnlag i den historiske bruk som har foregått i fjordene, og i folkerettens regler om urfolk og minoriteter, særlig SP artikkel 27. Retten hviler således ikke på lovbestemmelsen alene, men har sitt grunnlag utenfor loven.

Fjordretten er en områderettighet. Den innebærer at folk bosatt innenfor et bestemt område har retten til å fiske i det aktuelle området i samsvar med prinsippet om at «nærhet gir rett». Også fjordbefolkningen vil imidlertid være underlagt slike begrensninger som følger av det øvrig regelverk som gjelder for utøvelsen av fiske.

Fjordretten tilkommer alle som er fast bosatt ved den enkelte fjord. Dette vil innebære alle som bor innenfor fjordgrensene slik disse grensene naturlig kan forlenges innover land. Fjordretten gjelder for den bosetningen som ut fra dette kan karakteriseres som bosetning ved fjorden. Også ved denne bedømmelsen kan man henvise til de kriterier som er nevnt i tredje ledd. Det er således ikke noe vilkår for å være omfattet av fjordretten at man bor direkte ved fjorden. Fjordretten strekker seg ikke lengre enn til den møter fjordretten fra nabofjorden.

Det fremkommer av bruken av den bestemte form «retten», at fjordretten som hovedprinsipp tilkommer fjordbefolkningen alene.

Annet ledd legger myndigheten til å trekke fjordgrensene til Finnmark fiskeriforvaltning. Avgjørelsen treffes etter de ordinære stemme­reglene for styret.

I tredje ledd fastsettes de nærmere kriterier som Finnmark fiskeriforvaltning skal bygge på i avgjørelsen av hvor fjordgrensene skal gå. Fjordgrensene skal fastsettes etter en samlet bedømmelse av de geografiske forhold, av den bruk som har vært utøvet i fjordene, av dagens fiske i området, og av lokale rettsoppfatninger om fjordfisket. Med de geografiske forhold siktes det til lokale stedlige omstendigheter som kan tale for at fjordgrensene trekkes på en gitt måte. Med den bruk som har vært utøvet i fjorden, siktes det til den samlede bruk som har vært i det aktuelle området over tid. Dagens fiske i området vil være slik fisket i det aktuelle området praktiseres for tiden, ikke bare fra fjordfiskernes, men også fra kystfiskernes side. Med lokale rettsoppfatninger menes synspunkter som lever blant befolkningen om hvordan retten til fisket i området bør være. Avgjørelsen av hvor fjordgrensene skal gå, må ut fra disse kriterier likevel treffes etter en konkret helhetsvurdering.

Fjordgrensene kan endres av Finnmark fiskeriforvaltning dersom forholdene tilsier det.

Ved vurderingen av hvor fjordgrensene skal trekkes, vil det være nødvendig å innhente og bygge på fiskeri- og lokal kompetanse.

I fjerde ledd fastsettes det at Finnmark fiskeriforvaltning kan bestemme at også andre enn de som er bosatt ved fjordene, kan fiske innenfor området for fjordretten. Det kan tenkes flere forhold som kan tale for at Finnmark fiskeriforvaltning i konkrete tilfeller kan gi slik tillatelse. Det kan være at det i enkeltfjorder bor så få fiskere, at det kan være rimelig at også andre slipper til. Det kan også være fiskere som har en sterk tilknytning til en bestemt fjord – uten at de er bosatt ved fjorden – særlig ved at de har fisket der over lengre tid og har tatt del i det lokale fisket. Videre kan det tenkes at trekkingen av fjordgrensene i enkelttilfeller fører til at fiskere blir «utestengt» på et nes mellom to fjordgrenser. Et siste forhold som kan nevnes er at fisket i enkeltfjorder kan være så godt at Finnmark fiskeriforvaltning etter omstendighetene velger å slippe også andre til. I vurderingen skal det sees hen til at formålet med fjordretten er å skape gode betingelser for fjordfisket, et fiske som utøves med mindre fartøy og passive redskaper. Dette taler for at fiskere fra områder utenfor den aktuelle fjorden, som fisker fra små båter og med passive redskaper, dersom ressurssituasjonen tilsier det, kan gis adgang til å fiske i fjorden. «Andre» vil etter omstendighetene også kunne avgrenses til å gjelde fiskere fra Finnmark generelt, eller fiskere fra tilgrensende kommuner. Finnmark fiskeriforvaltning er for øvrig gitt myndighet til å fastsette bestemmelser for redskapsbruk i fjordene og ut til fire nautiske mil utenfor grunnlinjene i § 10 annet ledd.

Det er naturlig at adgangen for andre til å fiske i området for fjordretten må sees i sammenheng med hvor fjordgrensen er trukket. Dersom Finnmark fiskeriforvaltning kommer til at grensen må settes langt ute i en av hovedfjordene, vil andre i større grad kunne gis adgang til å fiske i dette området, enn om fjordgrensen trekkes lengre inne.

Fjordretten omfatter i utgangspunktet også fiske etter kongekrabbe. Kongekrabbeforvaltningen må over tid tilpasses denne retten. For å oppnå en tilstrekkelig beskatning av bestanden, vil det trolig slik forholdene er i dag, være nødvendig at flere enn de som er bosatt ved fjorden, kan fiske. Det kan dermed være god grunn til å gi også andre adgang etter fjerde ledd til fiske etter kongekrabbe i fjordene i Øst-Finnmark.

§ 4 Retten til fiske utenfor fjordene

Fiskere bosatt utenfor Finnmark har rett til fiske utenfor fjordgrensene på linje med fiskere fra fylket, jf. § 3.

Spørsmålet om rett til fiske i havet utenfor Finnmark for fjord- og kystfiskere bosatt utenfor fylket (fremmedfiskerne) er drøftet og begrunnet foran i kapittel 11. Bestemmelsen bruker formuleringen «har rett til fiske utenfor fjordgrensene på linje med fiskere fra fylket, jf. § 3». Det vil si at fremmedfiskerne må følge de regler for fartøystørrelse, redskapsbruk og andre begrensninger som er fastsatt for fiske ut til fire nautiske mil utenfor grunnlinjene, jf. § 10.

§ 5 Forholdet til folkeretten

Loven her gjelder med de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat eller annen folkerett. Ved motstrid skal folkerettens regler gå foran.

Det er her tatt inn en formulering med uttrykkelig henvisning til «overenskomst med fremmed stat» av hensyn til de overenskomster med landets nabostater om fastsettelsen av det maksimale fiskevolum som er grunnleggende for norsk fiskeriforvaltning. Når det gjelder annen folkerett, er det en uttrykkelig motstridsregel i menneskerettsloven av 1999 som gir forrang til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), herunder artikkel 1 og artikkel 27. En slik forrang er i denne bestemmelsen utvidet til også andre folkerettslige regler som gjelder denne lovens emneområde. Dette er tatt med dels av prinsipielle grunner, dels for å unngå at forskjellige forrangsregler innenfor lovens virkeområde skal reise tvilsspørsmål i rettsanvendelsen.

§ 6 Retningslinjer for fiskeriforvaltningen

Fiskeriforvaltningen skal skje med sikte på å gjennomføre retten til fiske ifølge § 2 innenfor rammen av de samlede nasjonale fiskeressurser.

Denne retten kan om nødvendig bli gjennomført ved egne kvoter og tillatelser for fiskere og fiskefartøy i Finnmark.

Ved fastsettelsen av slike kvoter og tillatelser skal det legges vekt på at det materielle grunnlag for sjøsamisk kultur og annen kystkultur i Finnmark blir sikret.

For gjennomføring av retten til fiske etter § 2 skal fiskerimyndighetene om det er nødvendig, endre fordelingen av kvoter mellom de ulike flåtegrupper, fartøygrupper eller distrikter.

Første ledd fastslår som en hovedoppgave for fiskeriforvaltningen ifølge denne loven at forvaltningen skal gjennomføre retten til fiske ifølge § 2. Det er forvaltningens funksjon å sørge for at det skjer på en effektiv måte.

Forvaltningen skal sørge for at fisket holder seg innenfor rammen av de samlede nasjonale fiskeressurser. Men begrepet «samlede nasjonale» må understrekes i denne sammenheng. Fiskerne i Finnmark har etter § 2 en særlig lovbestemt rett til fiske, og forvaltningen kan ikke begrense denne retten ved å henvise til at det ikke var reservert et tilstrekkelig volum for dette formålet. Forvaltningen må i så fall sørge for å øke de kvoter som skal sikre gjennomføring av retten, og forvaltningen må om nødvendig bruke regelen i siste ledd og overføre kvoter og andre tillatelser fra havflåten til kystflåten og/eller fra en annen gruppe innenfor kystflåten.

Annet ledd bestemmer at retten etter § 2 kan «om nødvendig» bli gjennomført ved egne kvoter og tillatelser for fiskere og fiskefartøy i Finnmark. Da må det imidlertid bli utstedt kvoter og tillatelser som er mange nok og store nok til å realisere denne retten.

I annet ledd benytter utkastet begrepet «kvoter» som går igjen flere steder. Erverv av kvoter og disponering av kvoter til beste for fiskerne i Finnmark er en vesentlig del av virksomheten til det regionale organet Finnmark fiskeriforvaltning, se de følgende bestemmelser. Utvalget har unngått ordet «rettigheter» i denne forbindelse, idet man ikke ønsker her å ta noen form for stilling til i hvilken grad de forskjellige kvoter representerer rettigheter for innehaverne. Utkastet bruker begrepet «kvoter og tillatelser» som en fellesbetegnelse på de vedtak fra myndighetenes side som gir fiskerne grunnlag for å fiske.

Tredje ledd fastslår et viktig element når det gjelder retten til fiske. Også ved fastsettelsen av kvoter eller andre tillatelser må målsettingen være sikring av det materielle grunnlag for sjøsamisk kultur og annen kystkultur i Finnmark. Den særlige retten etter § 2 i loven her stiller samtidig spesielle krav til fiskeriforvaltningen. Og retten etter § 2 danner ikke noe maksimum hvis kultursikringen krever mer.

Fjerde ledd gir fiskerimyndighetene både en myndighet og plikt. For å gjennomføre retten til fiske etter § 2 må fiskeriforvaltningen etter omstendighetene skaffe til veie nye kvoter til fiskerne i Finmark. Dette vil være aktuelt hvis det er mange som melder seg for å gjøre gjeldende retten etter § 2 annet ledd bokstav c. Etter denne bestemmelsen vil de som er bosatt ved havet i Finnmark, ha en rett som yrkesfisker til å fiske en mengde som gir økonomisk grunnlag for en husholdning. En konsekvens av retten til fiske etter § 2 annet ledd bokstav c kan bli at myndighetene må foreta en tilførsel av kvoter til de nye fiskere i Finnmark. Hvis disse nye fiskere blir mange, må myndighetene - hvis myndighetene ikke velger å kjøpe fartøykvoter - i gitte tilfelle foreta en endring av fordelingen av TAC. Det kan være en overføring mellom de ulike flåtegrupper (fra havflåten til kystflåten) eller eventuelt mellom andre grupper (fartøygrupper, distrikter). Det er ingen oppgave for utvalget å fremsette forslag om hvor kvotene i slike tilfeller skal hentes. Det er en ren politisk vurdering. Det som er et rettslig krav, er at det må skje en tilstrekkelig tilførsel til Finnmark - til videre fordeling av Finnmark fiskeriforvaltning - slik at retten til fiske etter § 2 blir oppfylt på en effektiv måte.

§ 7 Finnmark fiskeriforvaltning og Finnmarkssonen

Finnmark fiskeriforvaltning er et eget rettssubjekt med sete i Finnmark som skal forvalte fisket i fjord og ved kyst utenfor Finnmark ut til fire nautiske mil utenfor grunnlinjene. Dette havområdet er i loven her kalt Finnmarkssonen.

Forvaltningen skal skje i samsvar med lovens formål og reglene i loven her for øvrig. Det skal legges særlig vekt på styrking av fjordfisket og fisket med mindre fartøyer og passive redskaper.

Finnmark fiskeriforvaltning får en startkapital ved tilskudd fra staten, jf. § 8.

Første ledd innfører navnet på det nye regionale organet Finnmark fiskeriforvaltning, og navnet på kystfiskesonen i Finnmark: Finnmarkssonen.

Finnmark fiskeriforvaltning skal være forvaltningsmyndighet for havområdet ut til fire nautiske mil utenfor grunnlinjene. Den nærmere avgrensning av denne myndighet er gitt i § 10. Ved siden av fastsettelse av regler for blant annet redskapsbruk og fartøystørrelser skal Finnmark fiskeriforvaltning kunne erverve og disponere over kvoter og andre fisketillatelser. På den måten vil Finnmark fiskeriforvaltning kunne kanalisere et større fangstvolum til fylkets fiskere. Finnmark fiskeriforvaltning skal i sin virksomhet legge særlig vekt på styrking av fjordfisket og fiske med mindre fartøyer og passive redskaper (småskalafiske).

Annet ledd fastsetter at alle deler av den virksomhet som Finnmark fiskeriforvaltning skal utøve, må være i samsvar med lovens formål. Dette gjelder både ved disponering av kvoter og ved den tekniske regulering. Annet ledd siste punktum presiserer at det særlig skal vektlegges å styrke fjordfisket, og fiske med mindre fartøyer og passive redskaper (småskalafiske).

Etter tredje ledd skal Finnmark fiskeriforvaltning få startkapital fra staten. Det henvises her til lovens § 8.

§ 8 Statens ansvar for ressurser til Finnmark fiskeriforvaltning

Staten skal tilføre Finnmark fiskeriforvaltning ressurser, i form av kapital, kvoter eller fisketillatelser, slik at det materielle grunnlag for sjøsamisk kultur og annen kystkultur i Finnmark sikres. Regjeringen skal i sine meldinger til Stortinget om samepolitikken redegjøre for dette.

Dette vil være en nøkkelbestemmelse for å oppnå lovens formål.

Første punktum uttaler i norsk lovspråk det som vil være konsekvensen av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Tilførsel av kvoter eller fisketillatelser til Finnmark fiskeriforvaltning – eller kapital til erverv av kvoter m.v. – er det mest direkte og antakelig det mest effektive virkemiddel for å gjennomføre rettsvernet ifølge artikkel 27. I de kvoteregulerte fiskerier vil en slik tilførsel kunne skje i form av kvoter. I fiskerier som er regulert på annen måte, vil tilførsel kunne skje i form av fisketillatelser. Kvotene vil Finnmark fiskeriforvaltning kunne overføre videre som personlige og uomsettelige kvoter. Staten må i så fall tilføre Finnmark fiskeriforvaltning så stort volum av kapital og/eller kvoter m.v. at det materielle grunnlag for sjøsamisk kultur i Finnmark sikres.

Dette kommer i tillegg til alle utvalgets øvrige forslag, og tilførselen av kapital og/eller kvoter m.v. vil kunne styres i volum avhengig av hvordan de øvrige forslag virker til enhver tid.

En slik styring forutsetter at situasjonen for den sjøsamiske kulturen blir suksessivt vurdert. Det er derfor i annet punktum foreslått at regjeringen i sine meldinger til Stortinget om samepolitikken skal gi en redegjørelse for utviklingen. Det vil si en redegjørelse for tilførsel av kapital og/eller kvoter m.v. og den virkning dette har på fisket, sysselsettingen og bosetningen i sjøsamiske områder i Finnmark.

Regjeringens vurderinger og vedtak i denne sammenheng vil også være gjenstand for konsultasjoner med Sametinget etter de regler som gjelder for slike konsultasjoner.

§ 9 Styret i Finnmark fiskeriforvaltning

Finnmark fiskeriforvaltning ledes av et styre på seks personer.

Finnmark fylkesting og Sametinget velger tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Styret skal ha fiskerikompetanse, og minst ett av styremedlemmene valgt av hvert organ og vedkommendes varamedlem skal være representanter for fjord- og kystfiskerne.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting i partallsår og Sametinget i oddetallsår hvem av de seks medlemmene som skal være leder og nestleder.

For øvrig gjelder reglene i finnmarksloven § 7 annet ledd fjerde, femte og sjette punktum, tredje til femte ledd og § 8 tilsvarende.

Første ledd fastsetter at Finnmark fiskeriforvaltning skal ledes av et styre på seks personer. I tillegg vil Finnmark fiskeriforvaltning måtte knytte til seg en egen administrasjon og dessuten kunne benytte seg av ekstern fiskerifaglig kompetanse.

I annet ledd første punktum er det valgt tilsvarende løsning for sammensetningen av styret som for Finnmarkseiendommen, der Finnmark fylkesting og Sametinget velger tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Med hensyn til det sentrale spørsmål om sammensetningen av styret, er samisk deltakelse i fiskerireguleringen drøftet foran i utvalgets vurderinger punkt 11.14. Det er her begrunnet nærmere den plass som Sametinget bør ha, og som leder til den fordelingen som her er foreslått.

Særlig tre argumenter er fremført. For det første er folkerettens regler om urfolk og minoriteter et vesentlig element i det rettsgrunnlaget som etter loven vil komme alle fiskere i Finnmark til gode. For det andre er det et formål med denne loven å bidra til revitalisering av sjøsamenes kultur. For det tredje har den politiske strid om styret i Finnmarkseiendommen fått sin løsning i Stortinget, og det er naturlig å ta denne løsningen som mønster.

Styret bør så langt som mulig ha en bred fiskerikompetanse, enten formell eller praktisk. Det er satt inn det vilkår i annet ledd tredje punktum, at minst ett av styremedlemmene valgt av hvert organ og vedkommendes varamedlem skal være representanter for fjord- og kystfiskerne.

Det er dessuten viktig at Finnmark fiskeriforvaltning er sammensatt slik at organet besitter også lokal kompetanse. Medlemmene og varamedlemmene til styret må i følge annet ledd annet punktum være bosatt i Finnmark.

Tredje ledd samsvarer med ordningen for valg av leder for Finnmarkseiendommen. Dersom det ikke oppnås enighet om hvem som skal være leder, skal Finnmark fylkesting i partallsår og Sametinget i oddetallsår, velge hvem av medlemmene som skal være leder. Løsningen er således motsatt av hva som gjelder for Finnmarkseiendommen.

Fjerde ledd gir enkelte regler i finnmarksloven tilsvarende anvendelse, med de tilpasninger som må gjøres ut fra at representanter for fjord- og kystfiskere og ikke reindriften skal være representert i styret.

§ 10 Styrets oppgaver og saksbehandling

Forvaltningen av fisket i Finnmarkssonen hører under styret innenfor rammen av loven her og annen lovgivning.

Styret kan fastsette regler for fartøystørrelser og for fiskemetoder (redskapsbruk) innenfor Finnmarkssonen. Styret kan foreta inndeling av Finnmarkssonen i ulike geografiske områder med ulike regler. Styret kan gi reglene virkning for bestemte tidsrom.

Styret kan disponere over kvoter eller fisketillatelser som Finnmark fiskeriforvaltning har fått tildelt fra staten. Styret kan også erverve kvoter eller tillatelser for midler som Finnmark fiskeriforvaltning har fått tildelt. Styret kan for et begrenset tidsrom overføre, mot eller uten vederlag, kvoter eller tillatelser som Finnmark fiskeriforvaltning disponerer.

Ved overføring av kvoter eller tillatelser kan styret stille allmenne eller nærmere stedsbestemte vilkår om levering til Finnmark.

For øvrig gjelder reglene i finnmarksloven § 9 første ledd annet til fjerde punktum, annet til fjerde ledd, femte ledd første punktum, sjette ledd og § 11 til 18 tilsvarende.

Dette er en kjernebestemmelse i lovutkastet. Finnmark fiskeriforvaltnings oppgaver er nærmere omtalt i utvalgets vurderinger og tilrådninger under punkt 11.15. Det er en rekke oppgaver som må utføres til gjennomføring av styrets vedtak og til kontroll av organets virksomhet. Flere av bestemmelsene i finnmarksloven er i den anledning gitt tilsvarende anvendelse.

Første ledd bestemmer at forvaltningen av fisket ut til fire nautiske mil fra grunnlinjene, hører inn under styret innenfor rammen av loven her og annen lovgivning.

Annet ledd legger kompetansen til å fastsette regler for fartøystørrelser og redskapsbruk (tekniske reguleringer), og til å foreta inndelinger av området i ulike felt med ulike regler (havdeling), til Finnmark fiskeriforvaltning. Myndigheten gjelder ut til fire nautiske mil fra grunnlinjene.

Etter tredje ledd første punktum kan styret i Finnmark fiskeriforvaltning disponere over kvoter og tillatelser som organet har fått overført fra staten, og deretter fordele disse med sikte på å fremme bosetningen ved fjord og langs kyst. Ifølge tredje ledd annet punktum kan styret også erverve kvoter og andre tillatelser ved kjøp på grunnlag av kapital fra staten. Tredje ledd tredje punktum gir styret kompetanse til å sørge for at de ervervede kvotene m.v. skal gå til styrking av fjord- og kystflåten i Finnmark. Disse kan overføres for et begrenset tidsrom med eller uten vederlag.

Fjerde ledd fastsetter at Finnmark fiskeriforvaltning kan stille nærmere vilkår om levering ved overføring av kvoter mv.

Femte ledd gir enkelte bestemmelser i finnmarksloven tilsvarende anvendelse.

§ 11 Opprettelse av ressursselskap

Finnmark fiskeriforvaltning kan opprette en stiftelse eller annet selskap for forretningsvirksomhet med formål å fremme Finnmarks fjord- og kystfiske.

Som omtalt under punkt 11.15 kan det tenkes at det etter hvert vil vise seg problematisk at det samme organ utøver forvaltningsmyndighet og eksempelvis leier ut kvoter. Dette vil avhenge av hvor omfattende den økonomiske aktiviteten til Finnmark fiskeriforvaltning blir. Finnmark fiskeriforvaltning kan etter bestemmelsen opprette et eget ressursselskap for å ivareta disse deler av virksomheten.

§ 12 Skade på fisket

Dersom det ved forurensning eller på annen måte voldes skade på fiske i Finnmarkssonen, kan Finnmark fiskeriforvaltning opptre på vegne av de skadelidte fiskerne. Den erstatning som ikke tilkommer en bestemt rettighetshaver, blir forvaltet av Finnmark fiskeriforvaltning i samsvar med lovens formål.

Den erstatning som vil kunne være mest aktuell, er erstatning for skade, tap eller ulempe som følge av at en forurensning hindrer eller vanskeliggjør utøving av allemannsrett i næring. Fiske vil være en slik rett. En hjemmel for dette er gitt i forurensningsloven 1981 nr. 6 § 57 bokstav c. Men det kan ha interesse at det er et organ som kan opptre på fellesskapets vegne i Finnmarkssonen, og som kan ta hånd om erstatning som ellers vil kunne «forsvinne i havet» ved at rettighetshaverne blant fiskerne ikke opptrer aktivt i denne sammenheng.

Finnmark fiskeriforvaltning vil etter omstendighetene også kunne opptre med formål å forhindre skader.

§ 13 Forholdet til eksisterende rettigheter

Loven her gjør ikke inngrep i kollektive eller individuelle rettigheter i havet utenfor Finnmark som kan være opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk.

Krav om anerkjennelse av slike rettigheter kan fremsettes for Finnmarkskommisjonen, jf. finnmarksloven § 29.

Tvister som oppstår etter Finnmarkskommisjonens utredning, hører inn under de alminnelige domstoler.

Kongen kan gi nærmere regler om behandlingen av krav etter annet ledd.

Første ledd fastsetter av loven ikke gjør inngrep i eventuelt eksisterende individuelle eller kollektive rettigheter i havet utenfor Finnmark som kan være opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Bestemmelsen har sin parallell i finnmarksloven § 5 annet ledd.

Annet ledd fastsetter at det, i motsetning til på land i Finnmark, er et vilkår for at Finnmarkskommisjonen skal utrede et rettsspørsmål, at det fremsettes krav om slik utredning.

Det fastsettes i tredje ledd at tvister som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et rettsspørsmål, hører inn under de alminnelige domstoler.

I fjerde ledd er Kongen gitt kompetanse til å gi nærmere regler om behandlingen av krav etter annet ledd. Det er som nevnt et vilkår at det fremsettes krav for at spørsmål skal utredes av Finnmarkskommisjonen. Det vil dermed kunne være behov for andre saksbehandlingsregler ved behandlingen av slike krav, enn de som er gitt i finnmarksloven kapittel 5 og i forskrift til finnmarksloven § 47.

§ 14 Samisk språk

Om bruk av samisk språk gjelder sameloven kapittel 3.

Bestemmelsen tilsvarer finnmarksloven § 44 første punktum.

§ 15 Ikrafttredelse, overgangsregler

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Kongen kan gi nærmere overgangsregler.

Bestemmelsen er en nødvendig sluttbestemmelse.

I første ledd er det fastsatt at Kongen bestemmer når loven trer i kraft.

Annet ledd er gitt for å gi hjemmel for eventuelle nødvendige overgangsregler, se som eksempel på overgangsregler finnmarksloven § 49.

Til toppen
Til dokumentets forside