NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Til innholdsfortegnelse

5 Historisk fremstilling av retten til fiske i havet utenfor Finnmark

Professor Kirsti Strøm Bull har skrevet punkt 5.1 til 5.14 og punkt 5.23. Utvalgsmedlem Susann Funderud Skogvang har hatt hovedansvaret for punkt 5.17 og 5.22. Utvalgsmedlem Bjørn Hersoug har hatt hovedansvaret for punkt 5.15. Utvalgssekretær Benny Solheim har hatt hovedansvaret for punktene 5.16, 5.18, 5.19, 5.20 og 5.21.

5.1 Innledning

I dette kapittelet skal det gis en fremstilling av rettshistorien vedrørende saltvannsfiske i Finnmark. Redegjørelsen vil spenne fra 1700-tallet og fram til de første ti-år etter 2. verdenskrig. Det vil bli redegjort for lovgivningen vedrørende fisket i Finnmark.

Lovreglene alene er ikke tilstrekkelig til å gi et dekkende bilde. Det er viktig også å se hvordan den faktiske bruken har vært. Hvem fisket i fjordene og hvem fisket ute ved havkysten? Det ble gitt en rekke lover om fisket i Finnmark i denne perioden. Forarbeidene til disse lovene forteller en hel del om bruken. Det samme gjør saker vedrørende praktiseringen av lovene. Men for å få et mest mulig fullstendig bilde må man også gå til andre historiske kilder, bygdebøker, reisebeskrivelser og lignende. En veiviser inn i dette historiske materialet er den gjennomgang Steinar Pedersen har gitt vedrørende bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig i NOU 1994: 21.

For Norge med sin lange kystlinje og fiskerienes store betydning er det påfallende at fiskerirett ikke har får større oppmerksomhet fra rettsvitenskapen. Peter Ørebech ved Fiskerihøgskolen i Tromsø har vært nokså alene med å arbeide med fiskerirettslige spørsmål. Men i de siste årene synes det å ha skjedd en endring, spesielt innenfor rettshistorie. Jørn Øyrehagen Sunde kom i 2006 med en større rettshistorisk artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap, Fiskerettar i saltvann og lex non scriptum i norsk rett og rettshistorie. 1 I 2007 er kommet to artikler i tidsskriftet Lov og Rett; Otto Jebens, Sjøsamenes og etniske norske fiskeres rett til sjøfiske i Finnmark, 2 og Peter Ørebech, Hvem eier fisket i de hålogalandske ytre almmenninger? 3 Sistnevnte har også i forbindelse med sedvaneprosjektet i forkant av finnmarksloven skrevet om sedvanerett i fiskeriene med fokus på sjøsamene i Finnmark, se NOU 2001: 34. Steinar Pedersen har i sin avhandling fra 2006 om Lappekodisillen behandlet rettshistoriske spørsmål vedrørende samenes fiske i saltvann. 4

Det er altså saltvannsfiskets rettshistorie som det skal redegjøres for. Annen fangst til sjøs som for eksempel jakt på kobbe behandles ikke. Hvalfangsten har riktignok fått en bred behandling, men det fordi den møtte så sterk motstand fra kystfiskerne. En rettshistorisk gjenomgang av hvalfangsten som sådann gis ikke.

Det gis heller ingen gjennomgang av sjølaksefisket. Sjølaksefisket hadde for så vidt fortjent en rettshistorisk redegjørelse, men det har innenfor rammen av dette arbeidet ikke vært mulig også å behandle sjølaksefisket.

5.2 Kort riss av historien fram til 1800-tallet

Det er samene – eller finnene som nordmennene tidligere kalte dem– som har gitt navnet Finnmark til denne nordligste delen av Norge. Samene har allerede i gamle skrifter blitt ansett som landsdelens eldste beboere. Således heter det i sorenskriver Hans Paus´ «Indberetning av 1769 om Finmarkens økonomiske tilstand»: 5

«Finnerne ere Landets ældste beboere, som fra umindelige Tider af have besadt Findmarken, og givet den sit navn, ja om man end icke af Historien vidste, at dette folk havde beboet Landet for næsten 2000 Aar siden, saa viiste dog Finnernes Natur og Levemaade, der saa nøye passer sig paa Landets Beskaffenhed, at de ere Findmarkens ægte Børn og Indbyggere, ligesom ogsaa Landet og Clima selv synes at erkiende Finnerne for sine ægte Børn og Nordmændene ligesom Stedbørn.» (s. 6)

Dette ble skrevet på en tid da myndighetene i København var bekymret for befolkningstilbakegangen ute ved kysten i Finnmark. Noen hundre år tidligere hadde folk flyttet sørfra til Finnmark pga av fisket og det hadde vært en rik bosetning i Finnmarks fiskevær, en bosetning som altså nå var gått sterkt tilbake.

Koloniseringen av Finnmarkskysten skjedde trolig fra 12-1300-tallet da hanseatene med sete i Bergen kom inn i Nord-Norgehandelen. I løpet av 1400- og 1500-tallet strømmet folk til fiskeværene i Finnmark. 6 En oversikt over den norske bosetningen i 1567 viser at nordmennene holdt til ytterst på Finnmarkskysten som Loppa, Sørvær og Mefjord på Sørøya, Tufjord, Ingøy, Hjelmsøy, nord- og østsiden av Magerøya som Stappen og Kjelvik, Skjøtningsberg og Omgang på Nordkyn, Makkaur, Vardø, Kiberg og også Vadsø. 7 Selv om de naturgitte forhold for bosetning ute ved kysten kunne være vanskelige, var de økonomiske vilkårene for eksport av fisk i denne tiden meget gode.

Samene holdt til i fjordene og i innlandet og de baserte seg på et mer variert næringsgrunnlag som jakt, fiske, reindrift og husdyrhold.

Utover på 1600-tallet stoppet tilflytningen til Finnmark opp, og folketallet gikk sterkt tilbake. 8 En illustrasjon på dette er B.M. Keilhaus beskrivelse 9 av Makkaur fra 1827:

«[I] 1620 var dette Sted beboet af 23 Nordmænd med Familier, som havde deres egen Sognepræst og Kirke, og som med egne Jægter seilede paa Bergen. Det er endnu altid en meget god Fiskerplads, som derfor aarligen besöges af en Mængde Nordlændinge; men Beboerne selv ere ganske faa og forarmede.» (s. 60)

Berlevåg som på 1760-tallet bare var bebodd av én familie, 10 beskrives av Keilhau som «et af de i Fortiden stærkt beboede Steder i Finmarken», men som nå i 1827 bare ble besøkt av nordfarere om sommeren. 11 Likedan var det med Båtsfjord, Opnan og en rekke andre steder. 12

Nordfarere var betegnelsen på fiskere som ikke var hjemmehørende i Finnmark, men kom fra Troms og Nordland, ja noen enda lenger sørfra. De ble også kalt hjemlandsfarere.

Jens Rathke reiste i 1801 og 1802 langs kysten i Finnmark (se nærmere nedenfor under punkt 5.4) og han skriver følgende om Kiberg:

«I Kiberg boede kuns en Familie, som allerede længe havde været betænkt paa at forlade Stedet. I ældre Tid skal dette Sted været beboet af 7 Hnadelsmænd og 50 Rettighedsmænd, samt havt egen Kirke.» 13

Tilbakegangen i folketallet fra 1600-tallet forklares gjerne med endringene i markedssituasjonen for fisk ute i Europa. Organiseringen av handelen gjennom handelsmonopolet i Finnmark mener man også spilte en viktig rolle. Randi Rønning Balsvik trekker imidlertid fram et tredje forhold som hun mener har fått for liten oppmerksomhet av historikerne, nemlig at klimaet ble kaldere. Utover på 1600- og 1700-tallet ble klimaet betydelig kaldere; tiden er da også kalt «den lille istid». Først på midten av 1800-tallet begynte klimaet å bli bedre igjen. 14 Det kalde klimaet kan ha påvirket selve fisket samt muligheten ellers til å livnære seg ytterst ved kysten. 15

Jens Rathke fremhever at mangelen på brensel og beite for dyr gjorde det nærmest umulig å bo ytterst ved kysten på tross av et bra fiske. Om Vardø skriver han at «Brændsel og Fæmark er for nærværende saa vanskelig at erholde i Nærheden af Vardøe at Mangelen næsten er trykkende.» 16 Det samme skriver han om stedet Stappene hvor det i 1801 bare bodde en familie selv om stedet hadde en rik tilgang til fiske:

«Eieren var selv flyttet derfra og tillod nærværende Beboere at benytte Stedet uden Betalning: paa Spørgsmaalet om Aarsag til en saa besynderlig Forringelse af Eiendom, blev Svaret allevegne, at den ensomme afsides Levemaade og Vanskelighed at faae Brændsel, som aarlig tiltog, gjorde det næsten umulig at beboe disse Egne, og at Familierne deels utdøde deels flyttede.» 17

Dette er et forhold han ser flere steder ytterst ved kysten. Plasser som i eldre tider hadde hatt mange oppsittere, klarte nå knapt å forsørge en familie. Den avsidesliggende levemåte og vanskeligheter med å få brensel som ble vanskeligere år for år gjorde det umulig å bebo de ytterste plassene. 18

Da livsvilkårene ytterst ved kysten ble vanskeligere fra begynnelsen 1600-tallet, søkte noen innover i fjordene. Samenes dominans i fjordene hindret imidlertid en større norsk bosetning inne i fjordene. Altafjorden er et unntak. 19 Også Vadsø-området hadde på begynnelsen av 1700-tallet en befolkningsøkning, mens folketallet for Finnmark som helhet sank. 20

At nordmenn ikke i større grad slo seg ned lenger inn i fjordene blir blant annet forklart med deres frykt for samenes kyndighet i trolldomskunst. I en forordning utstedt av Christian IV i 1609 til lensherren i Nordlandene heter det at «Nordmænd og andre fromme Folk» ikke våget å bosette seg ved de fjorder hvor det bodde mange samer på grunn av samenes tilbøyeligheter til trolldom. 21 Også Schnitler trekker frem dette forhold i sin utredning «Om Lapland i Almindelighed». 22

Schnitler gir forøvrig eksempler på flere tiltak som var iverksatt for å øke bosetningen ute ved kysten. En person som i Finnmark hadde begått en forseelse, kunne i stedet for å straffes med jern, gapestokk osv., «hendømmes ... til øde Fiske-Steder». 23 Schnitler nevner videre at nordmennene enten de er bankerott, «Bedragere og Misdädere» fritt kunne slå seg ned i Finnmark for der å gjøre bot. 24 I følge Amund Helland var det amtmann Schort som i 1667 foreslo at hvis man hadde for mange «piger og drenge i tugthuset i Kjøbenhavn» kunne noen av dem sendes til Finnmark slik «at landet kunde blive bebygget og formeret». Helland skriver videre at «tanken om at befolke Finmarken med alskens pak kom til utførelse i 1681». Deretter gir han en oversikt over alle de regler som fram til kriminalloven av 1842 ga straffedømte et fristed i Finnmark. 25

Folk uten slik belastet bakgrunn ble ellers tilbudt både skattelette 26 og gjeldfrihet 27 hvis de flyttet til Finnmark. Også de regler som gjaldt for fiske på denne tiden kan sees som ledd i bestrebelsene på å få folk til å slå seg ned i Finnmark, se nedenfor under punkt 5.3.

5.3 Reglene om sjøfisket i tidligere tider

Sverre Tønnesen uttaler at det «sikkert i Finnmark som ellers i gammel tid, har vært oppfattet som gjeldende rett at sjøfisket på et bestemt sjøområde tillå nærmeste værs befolkning.» Med den tids farkoster var dette også en regel som ble overholdt siden fiskerne ikke dro lenger ut enn at de kom tilbake om kvelden. De var dessuten bundet til å levere til en bestemt handelsmann. 28 Riktignok var oppfatningen i sentraladministrasjonen at den alminnelige regel var at fisket var fritt for enhver, laksefisket unntatt. Men i følge Tønnesen var dette ikke i samsvar med gamle lokale rettigheter i Finnmark, 29 og viser til Ræstads avhandling «Kongens strømme» fra 1912 der det heter:

«Opfatningen har vistnok været den samme, som fremdeles er almindelig mangesteds blant vore fiskere, at fiskerierne i sig selv og fiskepladsene utenfor kysten tilhørte befolkningen. ... Man har ogsaa fra senere tid eksempler paa, at hjemmefiskerne i visse bygdelag har anseet sig eneberettigede, med utlelukkelse av fiskere fra andre bygdelag, til at drive fiske paa pladser de selv har været vant til at bruke fra gammel tid.» (s. 29)

Dette var nok ikke oppfatningen bare i Finnmark. Langs hele kysten finner vi at lokale oppfatninger ikke var i overensstemmelse med oppfatningen hos de sentrale myndigheter. 30

Som et eksempel på at man ikke kunne fiske hvor man ville, viser Tønnesen til en avtale fra 1625 om fisket i Kjøllefjorden mellom folkene i Kjelvik (ved Honningsvåg) og folkene i Kjøllefjord. 31 Hvis det var prinsippet om fritt fiske som gjaldt, ville det i følge Tønnesen ikke vært nødvendig med en slik avtale.

Helt fram til 1830 hadde man regler som skulle sikre at innbyggernes adgang til fiske ikke ble fortrengt av tilreisende fiskere som bare midlertidig oppholdt seg i Finnmark. Som eksempel kan det vises til Kongebrev av 11. januar 1698 til Erich Lorch og hans kompani: I forbindelse med tidligere tildelt rett for Erich Lorchs kompani til å drive hvalfangst og tranbrenning fra Ervik på Senja til Hasvåg i Finnmark skulle kompaniet også få fiske og tørke fisken, men de måtte ikke fiske i større utstrekning enn andre tilreisende. De måtte derfor ikke på noen måte krenke andre innlendinger i deres sedvanlige fisket. 32 Med innlendinger menes her de som var fast bosatt i Finnmark.

I anordning av 28. juli 1686 angående Finnmarken heter det om de tilreisende fiskeres adgang til fiske i Finnmark:

«Som vedtagen Sædvane er, at Hiemlandsfarerne 33 paa de Findmarkske Køster hen drager at fiske, da bør de paa begge sider venlig og oprigtigt omgaaes, ej giøre hin anden af bræk eller Skade, ej lokke eller giøre hin andens folk af bræk, ej hindre hinandens Næring, ej optage Ræke-Veden som andrives, til brænde ved, den i tuhugge, forderve landet optage, fange, skyde og bortjage Ederfugle, naar de ville værpe, skyde Kaabe og andet i fiordene, og skremme fisken, naa han vil gaae til landet, ...» 34

I forordning av 25. april 1702 gitt av Frederik IV, Om Handelen paa Findmarken med videre Compagniet i Bergen og paa Landet vedkommende ble nordfarernes rettigheter strammet inn. Det heter i § 24:

«Nordlænderne, som søge deres Fiskerie i Findmarken, skal det strengeligen være forbudet at have deres Tilhold udi Fiske-Værene der i Landet, imedens de der for Landet fiske, langt mindre Østen for Vardøe, enten langs Stranden eller i Kieberg og Vadsøe, men som af gammel Tiid søge hen paa Udøerne, hvor Indbyggerne ei boe, og de som fiske i Vardø Gield skal tilholde Vesten for Vardøe paa faste Landet, paa Hornøe og Nord-Vest paa Vardøe, og ingenlunde roe til at fiske i Indbyggernes Linesætninger, eller søge Fiskeriet Østen for Vardøe ...»

Denne regelen ble gjentatt i Forordning Om den Finmarkske Taxt og Handel av 20. august 1778 § 32 annet ledd:

«I øvrig skal det være Nordlandenes Indbyggere uformeent, som sædvanlig været haver, at søge Fiskeriet paa Ud-Øerne i Finmarken, hvor det maatte tilgaae, og de finde deres Næring; men paa Indfiordene maa de ikke opholde dem, eller sætte Garn hvor Landets Allmue haver sine Linesætninger.» 35

De tilreisende fiskere omfattet fiskere både fra Troms og Nordland og en mindre gruppe fiskere fra Trøndelag, som altså ble kalt nordfarere. 36 Begrensningene i nordfarernes rett til fiske var i følge Trygve Solhaug gitt for å hindre sesongmigrasjon i Finnmark og skulle støtte opp om den bofaste befolkningen, også dem som kom flyttende til Finnmark. 37 Sverre Tønnesen skriver at reglene om at nordfareren måtte holde seg til «Ud-Øerne» og at det ikke var fritt fiske for enhver i Finnmark, var i samsvar med gammel lokal oppfatning. 38

Schnitler gir uttrykk for at begrensningene i nordfarernes rett til fiske også var gitt for å ha kontroll med handelen på Finnmark, og for å hindre at nordfarerne solgte skadelige varer, brennevin og tobakk til beboerne, noe som ville gå utover dem som hadde monopol på handelen. 39

Det er flere eksempler på at disse reglene som begrenset nordfarernes rett til fiske, ble søkt håndhevet. Schnitler forteller at noen nordfarere som hadde hatt tilhold på Sørøya, en bebodd øy, ble bortvist og fratatt hele årsfangsten. Han skriver også at nordfarere ikke lenger våget å komme øst for Vardø eller inn Varangerfjorden. 40 I følge Sverre Tønnesen viser tingbøkene at bestemmelsen ble håndhevet gjennom amtmannsdeklarasjoner. Han nevner også et eksempel fra tinget i Loppa i 1753 der allmuen klager over at nordfarerne søkte inn til fjorder og viker i Finnmark og således «fornærmede Almuen udi deres Fiskeri». 41

Knut Robberstad nevner et eksempel fra 1786 der en mann fra Nordland, J.B. Schjelderup, hadde spurt amtmannen i Finnmark om det var lov å benytte not til seifiske ved Brynnilen eller Svartskjæret. Svaret fra amtmannen var at siden det området Schjelderup ønsket å bruke var blant lensmann Urbanus Mogensens daglige fiskeplasser, kunne en mann fra Nordland ikke få lov til å fiske der. 42

Trygve Solhaug skriver at på begynnelsen av 1800-tallet la disse begrensningene ikke noen merkbar demper på nordfarernes deltagelse i de store fiskeriene på Finnmarkskysten. 43 Han synes her å bygge på L.B Keilhau beretning fra sin reise i Finnmark i 1827, der Keilhau beskriver synet av alle nordfarernes båter på sommerfiske ved Stenvåg ytterst på Nodkynhalvøya. Keilhau opplyser at antall «Nordfar-Baade» som i 1826 besøkte Øst-Finnmark var 257 med gjennomsnittlig 5-6-mann på hver båt. Også til Vest-Finnmark kom det årlig mellom 200 og 250 fremmede fiskebåter. Dette var båter som ikke alene oppsøkte sommerfisket, men som også dro til Finnmark på vinterfisket fremfor å reise til Lofoten. 44

Dette store antallet fremmede båter betyr imidlertid ikke at bestemmelsen fra 1778 om at nordfarerne måtte holde seg på «Ud-Øerne i Finmarken» og ikke fiske på «Indfiordenen» eller «sætte Garn hvor Landets Allmue haver sin Linesætninger», ikke ble respektert. Steinvåg der Keilhau så alle nordfarerbåtene må beskrives som en slik «Ud-Ø». Keilhau opplyser nemlig at det her bare var to oppsittere i Steinvåg. 45

Også Jens Rathke som i 1801 reiste i Finnmark for å studere fiskeriene, forteller at fiskere fra Nordland fortsatt reiste til Finnmark, især til fisket ved Breivik på Sørøya. 46

I 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige-Finland fastsatt gjennom traktat. Grensen som ble trukket skar seg tvers igjennom de samiske bruksområder. Grensetraktraten fikk et tillegg, kalt Lappekodisillen, som regulerer forholdet for samene. Etter kodisillens § 10 skulle samene «efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige.» I denne sammenheng hadde samer fra Sverige og Finland rett til jakt og fiske – også sjøfiske - på norsk side av grensen, se § 12. De samer som i henhold til Lappekodisillen vandret mellom Norge og Sverige-Finland, hadde den samme rett til å fiske i sjøen utenfor Finnmark som de som bodde permanent i amtet. De begrensninger som var satt for nordfarerernes adgang til fiske gjaldt altså ikke for samene fra finsk side, som kom med sine rein til kysten i Finnmark om sommeren. 47 Men for mange samer fra finsk side som søkte ned til Finnmarkskysten, var det fisket som var den viktigste grunnen til overflyttingen. I følge Steinar Pedersen var fisket ved Finnmarkskysten meget viktig for Utsjok- og Enaresamene. Reindriften var bare en sekundær aktivitet i forbindelse med overflyttingen. 48 Den rett til sjøfiske som Lappekodisillen ga samene i grenseområdene, var en rent samisk rett, og gjaldt ikke for andre innbyggere i Sverige-Finland. 49

Russerne hadde også fra gammelt av fisket langs kysten av Finnmark. Ved reskript av 10. februar 1747 ble det fastsatt at russerne skulle få fiske langs kysten av Finnmark, men ikke nærmere land enn 1 mil. 50 De skulle i forbindelse med dette fisket få ha opphold på land, og var ikke som nordfarerne henvist til steder der folk ikke bodde. 51

Et viktig tiltak for å øke den fastboende befolkningen i Finnmark var jordutvisningsresolusjonen fra 1775. Her er det gitt regler om tildeling av boplass med jordbruksareal med tilhørende rettigheter i utmarka. Men jordutvisningen måtte ikke gripe inn i bygdelagets eller allmennhetens rett til fiske. I punkt 6 i resolusjonen heter det:

«De Herligheder, som hidintil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskerie i Havet og de store Elve, samt Landings-Steder og deslige, forblive fremdeles i saadan almindelig Brug.»

Denne bestemmelsen omhandler bruksmåter eller bruksrettigheter som fortsatt skulle ligge til bygdelaget eller allmennheten i samsvar med tidligere bruk. Bestemmelsen stadfester bygdelagenes og allmennhetens bruk som «hidintil». 52

Folk som kom flyttende sørfra og slo seg ned i Finnmark, fikk delta i bygdelagets og allmennhetens sjøfiske, men skulle i henhold til resolusjonens punkt 6 ikke tildeles særlige rettigheter til sjøfisket. 53

I Vadsø-området utviklet det seg i annen halvdel av 1600-tallet et system med faste linesett. Dette systemet er beskrevet av Einar Niemi i Vadsøs historie bind 1. 54 Han skriver: «Fiskehavet utenfor værene ble delt inn i linesett for hvert enkelt båtmannskap, oftest med en rettighetsmann som høvedsmann og setteier. Slik ble havet delt inn i teiger liksom landjorda ble i tradisjonelle jordbruksstrøk.»

Niemi ser utviklingen av linesettsystemet i sammenhengen med befolkningsveksten i Vadsø-området på 1600-tallet, som gjorde det nødvendig å regulere fisket i området. Han skriver at et lignende system visstnok ble praktisert på Møre, og siden det var en betydelig innvandring fra Vestlandet på denne tiden, kan dette være et system folk herfra tok med seg.

I følge Niemi ble settene fastsatt på tinget, og man kjenner derfor til lokaliseringen av flere sett på 1600- og 1700-tallet. Han viser blant annet til en sak der amtmann Lilienskiold fikk godkjent to sett på tinget i 1688. 55 Det var også flere saker på tinget som gjaldt konflikter om linesett fra denne tiden. Retten til slike linesett kunne både selges og overføres ved arv. 56

Også Jens Rathke merket seg denne praksisen med faste lineset utenfor Vadsø, som han sier skjedde «i den Orden, at all Trætte var forebygget». Han skriver videre:

«Enhver Eier af Linesæt havde sit bestemte Søe-Mærke enten af et Field, en Bakke, en Steen i Stranden etc. og Rummet mellem 2de saadanne Mærker i Lige Liner ud i Havet saa langt han ønsker kaldes hans Linesæt, der ansees som Eiendom og gaaer i Arv til ældste Søn, eller hvor der ikke er Arving bortgives det af Øvrigheden. Det er omtrent 30 saadanne Linesæt til Fiskeværet Vadsøe og innbefattet en Strækning af ¼ Miil samtlig. Paa dette Rum udsættes Linerne, der ere av sædvanlig Indretning. Egnens Locale og at her ikke kommer fremede Fiskere bidrage til denne Ordens Vedligeholdelse» 57

5.4 Jens Rathkes beskrivelse av fisket i Finnmark i 1801 og 1802

Jens Rathke foretok fra sommeren 1800 til våren 1802 en reise langs hele Norges kyst fra Fredrikstad til Vadsø. Sommeren 1801 kom han til Finnmark og var der fram til våren 1802 da han dro videre til Arkhangelsk. Han reiste på oppdrag fra sentraladministrasjonen for å undersøke forholdene i fiskeriene. Oppgaven Rathke hadde var å undersøke hvordan man kunne øke eksportinntektene fra fisket. Selv om Rathke ikke gir et helhetlig bilde av fisket i Finnmark, inneholder hans beretning flere interessante opplysninger. Han beskriver det han ser og blir fortalt der og da. Han skriver om bosetning og næringsforhold, spesielt handelsnæringen. Når det gjelder fisket er han særlig opptatt av redskapsbruk og annen utrustning.

Fra Kvænangen i Nord-Troms kom Rathke til Vest-Finnmark i juli 1801. Om Alta-området, Hasvik og Loppa skriver han at det særlig var vårtorskefisket som var av betydning. I tillegg ble det fisket sei, kveite og i Alta også ofte sild. Om Langfjorden forteller han at dens smale langstrakte løp hadde gitt mulighet for å fiske med not. Samene som bodde ved fjorden, brukte imidlertid bare dypsagn (snøre).

Rathke mente kjøpmennene i Alta burde forsyne «de trængende Fiskere med duelige Fartøie og Redskab», men føyer til at man må påse at den skadelige handel med brennevin, tobakk og lignende overflødighetsartikler ikke «forvandlede Fiskernes Fortieneste til bundløs Gield». Han viser til vellykkete forsøk med å utruste havbåter. En av disse åttringene hadde vært bemannet med «Fieldfinner, som uagtet de ei vare vante til Søebrug, drev Fiskeriet med Fordeel». 58

Rathke nevner flere ganger samenes ferdigheter på sjøen. På seilasen fra Hammerfest til Måsøy som foregikk i meget sterk vind, hadde han hatt reindriftssamer som mannskap. De var «modige næsten dumdristige i sin Seillads». Men da en bølge gjorde roret på båten ubrukelig ble de «ligesaa modfaldne som tilforn dristige». Og han sier videre: «Det er imidlertid ingen Tvivl, at dette Folk ved eftehaanden at vænnes til det selskabelige Livs Pligter, vil blive ligesaa duelige og hurtige Fiskere som Nordmændene.» 59

I Måsøy så han mange samer som lå i telt ved stranden og fisket. Når været tillot det dro de ut på havet og fisket kveite med gangvad. 60 Det var handelen med russerne som gjorde dette fisket attraktivt. Og han påpekte at også her burde kjøpmenn forsyne samene med dugelige havbåter og redskap.

Under overfarten fra Måsøy til Nordkapp passerte han en meget god fiskebanke som lå midtveis mellom Måsøy og Stappene. Fiskebanken lå utsatt til, i to mils lengde var åpent hav rett ut mot Ishavet, og i følge Rathke burde denne fiskebanken bare oppsøkes av gode båter. «Imidlertid laae her et Par Finner i en ussel lille Baad med Gangvad efter Qveite». Redskapen deres var så gammel og skrøpelig, at fisken rev av agnet. Men anskaffelse av ny gangvad med tilstrekkelig line ville koste dem en formue. Fra Stappene til Nordkap var «Egnen øde undtagen hvor Lapperne laae med sine Rener og drev tillige Sommerfiskerie». 61

Ved Sværholt hvor Rathke kom i slutten av juli, ble fisket drevet av samene og han forteller at dette fisket hadde blitt bedre de siste årene. Men igjen påpeker han at mangelen på gode båter og redskap hindret både samene og nordmennene som bodde der å hente ut større fortjeneste fra fisket. 62

Dagen etter, 28. juli, dro han videre til Kjøllefjord og beskriver en merkelig hule som finnes innenfor klippen Finkirken (Finnkjerka). Ved stranden var en såkalt keile, dvs. en spalte, som var akkurat så stor at man kunne komme inn med båt. Slike båthavner var etter det Rathke opplyser ikke uvanlige i Øst- Finnmark og «elskes meget af Finlapperne». Slike havner tjente som en «Redning ved deres ofte dumdristige Seilads». De kjente godt til slike havner, hvor de kunne redde seg inn hvis det plutselig blåser opp til storm. Og til tross for sine skrøpelige båter «Søeskade indtreffer sieldnere her end i det sydlige Norge». I Kjøllefjord drev sjøsamene et aktivt fiske, og de hadde «valgt sig de smukkeste og mest skovrige Egne til Bopæl.» 63

På Hopseidet hvor han kom dagen etter, klaget noen samer som bodde der over at fire russiske fiskebåter, hver med fire mann, lå og fisket på østsiden av Hopseidet og hadde lagt ut 100 liner, hver på 30 favner. Rathkes skriver at slike klager er det ytterst vanskelig å gjøre noe med i «disse halvdøde Egne»; særlig fordi samene ikke kjenner de skyldiges navn og hjemsted. Men, sier han, årsaken til klagen var nok at disse russere ikke hadde med mel for salg.

Fra Hopseidet seilte Rathke videre til Gullholmen, og herfra forteller han at Tanafjorden og havnene her samt hele Varangernesset ble flittig besøkt av russere som ikke bare handlet, men også drev fiske. Han fremhever at så lenge Finnmarks egen «Folkmængde ei kan overtage fiskeriet, og de Handlende ei anstrænge sig for at udruste Fiskerne med ligesaa store Baade og Redskaber som de Russiske,» ville det neppe skje noen forandring. 64

Rathke besøkte også Seida og Polmak; begge steder omtaler han som kvenbyer. Folk fra Seida deltok med god fortjeneste i vårtorskefisket i Tanafjorden. Fra Polmak dro unge mannfolk om vinteren til Vadsø på torskefiske. 65

Til Nesseby kom han 6. august. Omkring Varangerfjorden bodde sjøsamer med sine vinterboliger så nær skogen som mulig. Om sommeren flyttet de av hensyn til fisket lenger ut i fjorden. Samene fra Bierreby 66 og Nesseby flyttet ut til Mortensnes. Samene fra Klubben flyttet til Finnes. 67 Han beretter at fra handelsstedet på Mortensnes ble det drevet handel bare med samene. I gode år beløp handelen med fiskevarer seg til 3000 rd.

I Vadsø bodde det etter det Rathke opplyser bare fiskere, især nordmenn. I året 1788 ble eksporten herfra, Vardø medregnet, anslått til 11000 rd, men siden den gang hadde handelen steget betydelig. 68 Vårtorskefisket var det betydeligste fisket og foregikk i månedene februar-april. I de første månedene foregikk gottfisket, dvs. fisket etter gytetorsk, men det beste fisket begynte i april når lodda søkte inn i fjorden og torsken fulgte i stim etter den. Dette fisket foregikk med line og håndsnøre også kalt «dybsagn», men ikke med garn. På grunn av praksisen i Vadsø med bestemte lineset, ville garn ikke få plass. 69 Den lokale befolkning støttet opp om ordningen med faste lineset og i tillegg kom fremmede fiskere ikke til Vadsø; dette opprettholdt ordningen med faste lineset. Samene var pga sine enklere redskap ikke med i denne ordningen. Samene brukte bare håndsnøre, men de ville nok etter hvert bli i stand til å skaffe seg lineredskap. 70

Også sommerfisket etter sei var normalt meget bra i Varanger. Samene fisket med seikrok. Metoden gikk ut på at de med en stang med krok hugget inn i fiskestimen og halte inn det som ble hengende på kroken. Nordmennene brukte i stor utstrekning søkkenot som ga større fangst. 71

Rathke har fra sin reise i Finnmark mange betraktninger om andre forhold enn fisket, ikke minst om handelen. Han var sterkt bekymret for den utbredte handelen med brennevin, tobakk og andre luksusartikler som innebar at familiene ikke hadde midler til kjøp av andre nødvendige varer. Han var meget kritisk til dem som tilbød denne type varer i bytte mot fisk. Handelen med russerne så han på som udelt positiv. De varene russerne kom med, var nettopp varer som Finnmarks befolkning trengte. Handelen med russerne mente han også bidro til et meget aktivt fiske. Han skriver fra Vardø:

«Almuen forener sig 3 til 4 sammen i Baad, fare du om Morgenen, lægge sig tæt under Øen og komme ofte efter 10 til 12 Timer hiem med Baaden fuld af Torsk, som renses og behandles ikke sielden efter Russisk Maade. Russerne skal nemlig have tilbyttet sig 3 til 4 Vog Raafisk for en Vog Rugmeel. Denne Slags Handel har uden Tvivl allerede i Octroiernes Tid bidraget til de fulde Ladninger, som Russerne hiembragte fra Finmarken, medens vor egen Handel klagede over Mangel. Almuen elsker denne Handel og viser besynderlig Lyst og Drivt til Fiskeriet, saalænge de kan sælge til Russerne. De der paastaae, at det er ved Overdaadsvarene Brændeviin og Tobak man best opmuntrer Fiskerne til Anstrængelse, har altsaa aapenbar Uret, men at Handelen vinder ulige mer paa disse 2de Artikler end paa Kornvarer er dessverre alt for tydeligt.» 72

5.5 Loven av 13. september 1830 om fiskeriene i Finnmark

Regjeringen hadde i 1824 nedsatt en kommisjon «der skulde henreise til Finmarken, og, efter der at have anstillet de fornødne Undersøgelser, afgive Betænkning angående Midlerne til Finmarkens Opkomst». 73 Kommisjonen foreslo nye regler for handelen i Finnmark og en egen lov om fisket i Finnmark. Begge deler ble fulgt opp av regjering og Storting og ledet til to lover av 13. september 1830: Lov om Handelen i Finmarken eller Vest- og Øst-Finmarkens Fogderier og Lov om Fiskerierne i Finmarken eller Vest- og Øst-Finmarkens Fogderier. Finmarken amt omfattet fram til 1866 også Troms og Senja, men loven gjaldt altså bare det som i dag er Finnmark, derfor presiseringen til «Vest- og Øst-Finmarkens Fogderier».

Et av de tiltakene til «Finmarkens Opkomst» som kommisjonen foreslo, var å fjerne begrensningene i nordfarernes rett til fiske. Allmuen utenfor distriktet «bør have samme Adgang til Fiskerie i Finmarken som andensteds i Riget». Men noen krav måtte stilles til disse nordfarerne. Det heter:

«men da de andenstedsfra til Finmarken søgende Fiskere dertil almindeligen ankomme i stor Mængde, og ei sjelden gjøre sig skyldige i egenraadige Handlinger, til Fornærmelse for Indbyggerne, er det nødvendigt at der, saavidt mulig, lægges noget Baand paa dem, dog uden at saadant bliver til Hinder i deres Næring: man bør og sikkre sig for, at der blandt de tilsøgende Fiskere ei befinde sig bortrømte Forbrydere fra Straffeanstalterne.» 74

Høvedsmannen skulle derfor «fra Hjemmet medbringe Præsteattest» for seg og sitt mannskap og forevise det for lensmannen ved ankomsten til Finnmark, se lovens § 39.

I proposisjonen var det foreslått en siste rest av fortrinnsrett for Finnmarks egne fiskere: Fiskerne fra Finnmark skulle ha førsterett ved «Baadsætningen eller ved Fiskehjeldets Opførelse», 75 men dette ble forkastet av Odelstinget. 76

Loven av 1830 hadde detaljerte regler om redskapsbruk og havdeling. Det var loven om fisket i Lofoten av 1816 som var modell for loven av 1830 om fisket i Finnmark. 77 Begge lover regulerte fisket fra fiskeværene, og bygget på følgende prinsipper slik disse er refert i Storthingsdokument No. 79 (1868) s. 2:

  1. Fiskerne hadde krav på at det i fiskeværene fantes rorbuer og hjell til en rimelig leie.

  2. Retten til «Havets Benyttelse» knyttet seg til «Bebyggelsesforholdene paa tilgrændsende Land». Det var gitt regler om «Værskil og faste Sæt» og regler om samtidig utsetting og opptaking av redskapen.

  3. Et oppsyn valgt blant fiskerne skulle påse at lovens regler ble overholdt.

  4. Lovene hadde også regler om tørking av fisken og salting av rognen.

Hvert fiskevær hadde sin havstrekning, der fiskere fra andre fiskevær ikke hadde rett til å fiske. For fiskevær som lå tett ved hverandre bestemte § 9 at grensene mellom havstrekningene nøye skulle fastsettes «efter Meed fra Landet og vist Compasstrøg».

Fiskeredskap måtte ikke settes ut før oppsynsmannen hadde gitt tillatelse. Det var i det hele detaljerte regler om hva slags redskap det var lov å bruke og hvordan denne skulle håndteres for å unngå sammenfiltring av redskap fra ulike båter. For eksempel heter det i § 15 at hvis havstrekningen utenfor et fiskevær var meget begrenset og det var mange fiskere i været, skulle flere båters redskap «udsættes i en Række ud fra Landet – Ende til Ende – og det saavel Garn som Liner.» Men line kunne ikke settes overalt. I § 36 heter det at line ikke må «bruges paa de almindelige Fiskegrunde, hvor der fiskes med Dybsagn, men sættes paa Siderne af eller imellem Grundene og elles paa Dybet». Dette var en regel til beskyttelse av dem som fisket med håndsnøre.

For å iverksette og håndheve reglene om havdeling og redskapsbruk skulle det blant fiskerne velges oppsynsmenn i hvert fiskevær, en for hver 6. linebåt og en for hver 9. garnbåt, se § 1. Oppsynsmennene skulle velges av høvedsmennene på båtene. Det var store oppgaver som hvilte på disse oppsynsmennene, samtidig som de selv skulle forestå sitt eget fiske.

Loven fra 1830 har også detaljerte regler om fiskeværenes rorbuer og hjellebruk, og om behandlingen av fisken når den var brakt til land, § 23 - § 29. Slike regler om tilhold på land var like viktige som reglene om fisket på sjøen, fordi fiskerne jo måtte ha et sted å hvile, spise, tørke fisken og reparere redskapen. Det var altså en nær sammenheng mellom rettighetene på sjøen og i fiskeværene.

Enhver som hadde bevilling til å drive handel eller gjestgiveri ved «Havkanten» var etter § 29 pliktig til å sette opp rorbuer og til å holde trevirke til hjellebruk, «saamange og saameget, som Amtmanden bestemmer, mod at Fiskerne for Brugen deraf svare Leie».

Som nevnt var det i proposisjonen til 1830-loven foreslått at «Landets egne Indbyggere» – altså Finnmarkens innbyggere – skulle ha en fortrinnsrett til «Baadsætningen» og «Fiskehjeldes Opførelse». En slik fortrinnsrett ville også gitt en fortrinnsrett til værets havstrekning, men ble som nevnt forkastet av Odelstinget. Rettigheter til husrom og tørkehjell på land var en forutsetning for fisket på sjøen.

Reglene om havdeling og redskapsbruk sto i del A som hadde overskriften «Om Skreifiskeriet eller Vinter-Torskefisket» og hadde hele 33 paragrafer. Del B «Om Seifisket» hadde bare fem paragrafer, §§ 34 – 38. Til sist var det del C «Almindelige Bestemmelser» med §§ 39 – 42. Paragraf 40 gav russerne adgang til å fiske 1 mil fra kysten med adgang til å ha tilhold i havnene Kiberg, Hamningsberg, Båtsfjord, Gamvik, Stensvik og Berlevåg, se nærmere om russernes fiske nedenfor under punkt 5.11.2.

Loven av 1830 hadde ikke egne bestemmelser om loddetorskefisket. Dette skyldtes at loddetorskefisket på begynnelsen av 1800-tallet ikke på langt nær hadde samme betydning som det senere fikk. 78 På begynnelsen av 1800-tallet gikk ikke lodda så langt inn mot kysten som den senere gjorde. Det skjedde først regelmessig fra 1840-tallet og da fikk loddetorskefisket et eventyrlig oppsving, se nedenfor under punkt 5.6.

Etter at loddetorskefisket tok seg opp, hadde man anvendt reglene om skreifisket i loven av 1830 også på loddetorskefisket. Men i følge den finmarkske Fiskerikommission, nedsatt i 1891, ble reglene «neppe nogentsteds i sin Helhed, men delvis, idet man paa de forskjellige Steder fremdrog de af Lovens Regler, som man fandt nærmest svarende til Behovet». 79

5.6 Nærmere om fisket som ble drevet i Finnmark på 1800-tallet

Hva slags fiske ble det så drevet i Finnmark? I amtmannens innberetninger hvert femte år om Finmarkens amts økonomiske stilling gis det en oversikt over fisket gjennom året, som kan brukes som en mal også for vår oversikt. 80

5.6.1 a) Torskefisket

Det mest omfattende fisket i Finnmark var torskefisket, som ble drevet så godt som året rundt. 81 Det er først og fremst det fisket som skjedde om vinteren etter jul og om våren som omtales i amtmannens innberetninger og deles gjerne i to, gottfisket og loddetorskefisket. Gottfisket var et fiske etter torsk som søkte inn i fjordene for å gyte. Loddetorskefisket hadde fått navn etter den lille laksen, kalt lodde, som torsken fulgte etter inn mot kysten. På den tiden vi nå omtaler ble dette fisket rett og slett kalt loddefisket.

Vinterfisket var et gottfiske. I Rodes «Optegnelser fra Finmarken» fra 1842 omtales dette vinterfisket først og fremst som et fjordfiske. Det heter: «I Finmarken finder Vinterfisket med faae Undtagelser, navnlig ved Brevig, kun Sted inde i Fjordene.» 82 Breivik ligger på vestsiden av Sørøya.

I en betenkning fra 1868 83 opplyses det at dette vinterfisket som foregikk samtidig med Lofotfisket, som regel ble «drevet alene av Distriktets egne Indvaanere, og endogsaa ikkuns af Hjemfolket». Ved Breivik på Sørøya deltok det imidlertid også fiskere utenfor distriktet. De tilreisende fiskerne ved Breivik, var gjerne fra Tromsø fogderi og fra Senja. 84 Det heter videre i betenkning fra 1868 at i det rike vinterfisket i Varangerfjorden deltok imidlertid vanligvis bare «Hjemfolk». 85 Helleland opplyser at tilreisende fiskere også deltok i gottfisket ved Kjøllefjord. 86

Gottfisket og loddetorskefisket sto i et visst konkurranseforhold til hverandre. Når loddetorskefisket slo til hadde gottfisket minimal betydning. Et godt loddetorskefiske betydde dårlig gottfiske. Dette ble forklart med at gytetorsken forlot fjordene når lodda merktes ute ved kysten. «Det synes som om al Fisk har Evne til at opdage Loddens Nærmelse, selv naar den er flere Mile borte; i kort Tid kan en fiskerig Fjord være omtrent fri for Fisk, og man siger da gjerne, at Fisken er dragen du for at møde Lodden.» 87

I amtmannens beretning for årene 1856-60 opplyses det at det var et ønske fra allmuen, i alle fall de i fjordene, at gottfisket kom tilbake. Dette fisket som foregikk i nærheten av hjemmet, var sikrere og krevde mindre utrustning og strev enn loddetorskefisket som foregikk ved den ytre kyst og derfor var mer sjansepreget. Dette utsagnet gjentas også i amtmannsberetningen for årene 1866-1870. Amtmannen skriver at siden gottfisket drives ved eller i nærheten av fiskerens hjem og av «en ikke større Almue end Feltet godt kan rumme» blir redskapstapet lite, og nettoutbyttet for den enkelte forholdsvis større enn ved det rikere loddetorskefisket. Dette skyldtes at for de fleste i Finnmark må loddetorskefisket «søges langt borte fra Hjemmet og foregaar paa et strøm- og veirhaardt Kysthav» under forhold som også medfører stor fare for å miste «Redskaberne ved Tyvehaand». Og han sier videre:

«Det er derfor fremdeles den almindelige Mening, at det for Finmarkens egen Almue vilde være et Gode, om de gamle aarvisse Fjord- eller Godtfiskerier vendte tilbage, uagtet dette neppe vil skje uden Ophør af Loddefisket, da det udentvivl er Loddens Komme, som nu virker forstyrrende paa Torskens Ophold ved Gydepladsene.» 88

I amtmannsberetningen for årene 1866-70 blir det opplyst at i Nesseby og Nord-Varanger benyttet man under gottfisket utelukkende liner. Over alt ellers ble det brukt garn i tillegg til line. Man startet gottfisket med bruk av line, og gikk senere over til garn på en fastsatt dag. Dagen for overgang til garn ble fastsatt gjennom vedtekt eller etter avtale når fisken hadde stanset «sit Indsig fra Havet og fæstet Bunden», jfr. 1830-loven § 8. 89

1830-loven § 8 første setning lyder:

«Liner og Dybsagn (...) kunne bruges strax ved Fiskeriets Begyndelse, naar Linerne kun udsættes i den Havstrækning, som for dette Redskab er anviist; men Garn bør ikke bruges, førend Fisken har standset sit Indsig fra Havet og fæstet Bunden.»

Etter denne bestemmelsen var det ikke opp til den enkelte selv å avgjøre når «Fisken har standset sit Indsig fra Havet og fæstet Bunden.» Tidspunktet for når det skulle skje ble bestemt av oppsynet, se § 8 annen og tredje setning:

«Da Fisken ikke til en bestemt Tid hvert Aar indtræffer under Kysterne, saa kan for Garnbruget ingen bestemt Regel gives med Hensyn til, hvad Tid det skal begynde. Overopsynsmændene, i Forening med Opsynsmændene, maae derfor bestemme dette, og til den Ænde skulle disse i hvert trende nærmest hinanden liggende Fiskevær forsamles, og ved de fleste Stemmer fastsætte Tiden, naar Garnbruget maa tage sin Begyndelse.»

For de avsidesliggende fiskevær bestemte «Overopsynsmanden og Opsyndsmændene i Fiskeriet alene Tiden, naar Garnbruget maa begynde», jfr. § 8 fjerde setning.

Loddetorskefisket – også kalt vårfisket - foregikk fra vestsiden av Sørøya og langs hele den ytre kyst av Finnmark like inn i den indre del av Varangerfjorden. Dette fisket foregikk fra mars til midten av mai og noen år helt til midten av juni.

De som deltok i loddetorskefisket, var i tilleg til Finnmarks egen befolkning hovedsakelig fiskere fra Tromsø og Senja distrikt, men en del kom også fra Nordlands amt, fortrinnsvis fra Salten. Økonomisk ble loddetorskefisket ansett som det mest betydelige fisket i Finnmark. Men bare ¼ av de som deltok i dette fisket rundt 1860 var innbyggere i Finnmarken, og i følge amtmannen var de «baade med Hensyn til Dygtighed og Udrustning, den usleste Deel af samme». 90 Helland skriver at nordfarerne holdt til i de større ytterværene, og ubundet av værforhold dro de dit fisket var best. Folk i fjordene hadde sine faste vær, og der holdt de seg under loddefisket enten fisket der var godt eller dårlig. 91

I amtmannens innberetning for årene 1866-1870 opplyses det at loddetorskefisket drevet med line og håndsnøre. Men de siste årene hadde man også utenfor Vardø og Hjelmsøy begynt å bruke garn ved fiskets begynnelse, mens nettene ennå var mørke. Amtmannen opplyser at liner ble byttet ut med håndsnøre, og han syntes dette var positivt siden håndsnøre «koster intet i Sammenligning med Linerne, og volder hverken Sammenvikling eller Eiendomsindgreb paa Søen». Men siden bruk av håndsnøre krevde «større personlig Kraft og Udholdenhed hos Fiskeren» tvilte han på om flertallet av fiskere ville gå over fra line til håndsnøre. 92

På begynnelsen av 1800-tallet var loddetorskefisket meget dårlig. Bare i årene1801 og 1825-27 viste lodda seg ved kysten. Fra 1840-årene begynte lodda mer jevnlig å vise seg tett inn ved kysten, og med lodda fulgte torsken i stimer. Og særlig fra 1852 var dette fisket svært rikt. Da loddetorskefisket slo til på 1800-tallet startet det i Vest-Finnmark, men beveget seg senere lengre østover og like inn til bunden av Varangerfjorden. 93

Fra samme tid hadde Lofotfisket blitt dårligere, og det kom derfor stadig flere folk fra Nordland til loddetorskefisket. I 1867 deltok hele 14.000 mann i loddetorskefisket og halvparten av disse drev fiske i Varanger fogderi. 94

Fiskerihistorikeren Trygve Solhaug mener de vanskelige forhold i Lofoten som følge av Lofotloven av 1857 – eller friloven som den ble kalt – førte til at mange fiskere spesielt fra Troms, men også fra Nordland, foretrakk å dra til Finnmark fremfor til Lofoten. 95 Han skriver at mellom 1840 og 1880 hadde loddetorskefisket i Finnmark svingt seg opp til å bli landets viktigste torskefiske nest etter Lofoten. 96

Loddetorskefisket i bidro i betydelig grad til økningen i Norges eksportinntekter på 1840-tallet og på 1860-tallet, og bidro også sterkt til den kraftige befolkningsøkningen i Finnmark på 1800-tallet og til nytt liv i fiskeværene. 97 Folketallet steg fra ca. 10.000 i 1835 til nærmere 35.000 ved århundreskiftet. 98 Den kraftigste økningen skjedde i de områder som hørte til loddetorskefisket. De fogderiene dette først og fremst gjaldt var Hammerfest, Tana (som også omfattet Gamvik og Berlevåg), Vardø og Varanger. 99 Den største økningen hadde Vardø. 100

5.6.2 b) Seifisket

Seifisket begynte i juni-juli og varte gjennom hele sommeren. I Varangefjorden kunne seifisket vare helt helt til jul. 101 De beste seigrunnene var i Hammerfeststrømmen utenfor Sørøya, i Kvalsund og Repparfjord, ved Refsholmen, Rolfsøy, Hjelmsøy, Gjæsvær og i Porsangerfjorden. Gode seigrunner var det i Langfjorden og andre deler av Altafjorden, samt i Varangerfjorden ved Vadsø, Tyby og Kiberg. Men seifisket kunne plutselig slå til på steder hvor det ikke tidligere hadde vært rikt seifiske. 102

5.6.3 c) Russefisket eller Makkfisket.

Dette fisket omfattet foruten sei også annen fisk som havtorsk, kveite, bromse, lange og hyse - og ble drevet overalt i Finnmark i juli og august både i fjordene og ute ved kysten. Utbyttet av dette fisket «omsættes ved Tuskning med Russerne mod Rugmeel og Havregryn, og det er fornemmelig paa den Maade, at Almuen i Finmarken forhverver sig sin Vinterforsyning». 103 Det er denne handelen som har gitt fisket navnet «russefisket». Det ble også kalt «makkfisket» fordi det foregikk på en tid da det lett gikk mark i fiske. De fiskeoppkjøperne som kjøpte fisk ellers i året, ønsket ikke sommerfisken, men russerne tok den altså og saltet den ned. I dette fisket deltok også folk fra Senja og Tromsø, samt Salten, Lofoten og Helgeland, men ikke i så stort antall som under loddetorskefisket. 104

5.6.4 d) Håkjærringfisket

Håkjærringfisket ble drevet senhøstes og midtvinters ved Sørøya, Rolfsøya, Gjesvær, Skarsvåg, Gamvik og Vardø. Når dette fisket slo til ga det meget godt utbytte. Det var utelukkende leveren som ble benyttet. I amtmannsberetningen for 1856-60 heter det at, bortsett fra i Vardø, ble det utelukkende brukt åpne båter i dette fisket, «og da denne Bedrift foregaar paa den barskeste og mest stormfulde Aarstid og tildeels mange Mile ude i det aabne Hav; er den overordentlig haard og kræver hyppig flere Menneskeliv.» (s. 5)

5.6.5 e) Sildefisket

Sildefisket var ikke årvist og ble ikke drevet i noen stor utstrekning med sikte på handel. Men når silda først innfant seg, var «den dog til stor Nytte for Almuen», til husbruk og som agn og fór til kyrne. 105 På 1860-tallet viste silda seg i Porsanger-, Tana- og Varangerfjorden, men på grunn av mangel på nødvendig redskap og fordi folk var opptatt med å fiske sei- og torsk, ble det et meget begrenset sildefiske. 106

I følge amtmannens innberetningen for årene 1866-70 var det ikke bare mennene i Finnmark som deltok i de større fiskeriene, også kvinnene deltok jevnlig – enkelte av dem sågar som høvedsmenn. 107

5.7 Lovgivning på 1860-tallet og innflytelsen fra Lofotloven av 1857

5.7.1 Innledning

Bestemmelsen i 1830-loven om havskiller for fiskeværet i Finnmark og reglene om redskapsbruk bygget på Lofotloven av 1816. Havet utenfor Lofoten var delt mellom fiskeværene. Første gang slike havskiller i Lofoten er beskrevet i rettsregler, er i et reskript fra 1775, men reskriptet bygget på sedvaner og slo bare fast de allerede bestående forhold. Dette var ordninger som også ble nedfelt i Lofotloven av 1816. Fiskere fra ett og samme vær holdt seg samlet innenfor det samme havområdet. Bare de fiskere som hadde tilgang til rorbu i fiskeværet, hadde rett til å fiske i fiskeværets havstykke, de kunne således ikke fiske i andre fiskeværs havstykker.

Ordningen med havskiller for fisket i Lofoten ble opphevet ved Loven om Torskefiskeriet i Nordlands amt og Senjens og Tromsø Fogderier av 23de Mai 1857, også kalt Lofotloven. Også en rekke andre regler om redskapsbruk ble opphevet. Man ville åpne for en fri konkurranse på havet, og havstrekningene skulle være åpne for et fiske for alle med all slags redskap. Næringsliberalismen sammen med nye båttyper og fiskeredskap var viktige faktorer for denne endringen. Den romerrettslige læren om «fritt hav» ble også trukket fram som begrunnelse for den nye ordningen. 108 Lofotloven av 1857 er da også kalt «friloven».

I lovkomiteen som forberedte Lofotloven av 1857, var det ikke enighet om denne nyordningen, spesielt var medlemmene som representerte fiskerne imot dette «frisleppet». Medlemmene som representerte handelsnæringen og de sentrale myndigheter var for liberaliseringen; spesielt var komiteens formann Ketil Motzfeldt en sterk talsmann for nyordningen. Trygve Solhaug beskriver loven slik:

«Friloven av 1857 brøt radikalt med de eldre lovbestemmelser, først og fremst ved at systemet med værskiller og settdeling falt bort. Fiskehavet for nattsett var med ett blitt lovlig fellesbruk for alle, hvor førstemann hadde førsterett og hvor ingen bruksrett overhodet kunne gjøres gjeldende. Inndeling i redskapsstrekninger mellom garn og line ble ikke lenger påbudt, men kunne likevel praktiseres etter oppsynets bestemmelser. Det var ikke lenger påbudt å sette parallelle strekninger ut fra land, det kunne settes fritt på kryss og tvers, men likevel ikke slik at annen manns redskap ble trykket ned. Nattsetterne var ikke lenger nødt til å holde sammen under utror og hjemror, men utror måtte ikke skje før og hjemror ikke senere enn et bestemt klokkeslett. Daglinefiskerne kunne fritt dra ut på feltet når på morgenen de måtte ønske å sette sitt redskap, og de kunne trekke det før nattsetterne var kommet ut. Det var ingen adgang lenger til å få garnfisket utsatt til en bestemt dato.» 109

I det følgende skal vi se hvilken betydning Lofotloven av 1857 fikk for lovreguleringen av fisket i Finnmark.

5.7.2 Lov angaaende Fiskerier i Nordlands og Finmarkens Amter af 18. mai 1860

Loven av 1860 hadde sin bakgrunn i to lovforslag fremsatt av to stortingsrepresentanter i 1854. Begge representantene foreslo regler om begrensning av bruk av garn under seifisket. Den ene, fogd Drejer, foreslo at en regel i loven fra 1830, som jo bare gjaldt for Finnmark, også skulle få anvendelse i Tromsø prosti, dvs. nordlige deler av Troms. Bestemmelsen det gjaldt, sto i § 34: Det var her satt forbud mot bruk av garn på seigrunner før 1. september, og etter denne dato var det bare tillatt med garn om natten. Forslaget fra den andre representanten, kirkesanger Augustinussen, gjaldt begrensninger av bruk av garn under seifiske i Helgelands fogderi.

Forslagene ble oversendt regjeringen som imidlertid ikke ville utrede spørsmålet før man hadde sett resultatet av det lovgivningsarbeid som var satt i gang for fisket i Lofoten. Lofotlov ble vedtatt i 1857, og i januar 1859 ble det nedsatt en kommisjon for å vurdere nærmere de forslagene som var fremsatt av de to stortingsrepresentantene.

Bakgrunnen for de to forslag var en oppfatning om at seifisket ble ødelagt hvis man fisket med garn mens det ennå var lyst.

Kommisjonens flertall støttet ikke lovforslagene, og mente at slike regler ville innskrenke redskapsbruken på en urimelig måte. Det var i følge flertallet høyst tvilsomt om bruk av seigarn hadde slike skadelige følger som påstått. I slike spørsmål ble det ofte påstand mot påstand, og spørsmålet ble gjerne besvart i «Overensstemmelse med Ens egne Ønsker og forudfattede Meninger». 110

De prinsippene for reguleringen av fisket som var lagt til grunn i Lofotloven av 1857, var trolig av sentral betydning for standpunktet til kommisjonens flertall. Selv Drejer som var medlem av kommisjonen, støttet ikke lenger sitt eget lovforslag fra 1854, men fulgte flertallet som viste til Lofotlovens prinsipp om at «Enhver bør have Ret til paa Søen at søge sit Erhverv med de Redskaber, som han kan skaffe sig, og som han finder tjenligst». Lovgivers oppgave var bare å søke «tilveiebragt en rimelig Ordning i Tilfælde Tvistigheder mellem Brugerne af forskjellige Slags Redskaber eller mellem Brugerne af samme Slags Redskab indbyrdes». 111

Fremfor å utvide reglene i § 34 i loven av 1830 til å også gjelde områder utenfor Finnmark, foreslo flertallet rett og slett å oppheve bestemmelsen for Finnmarks vedkommende. 112 Dette forslaget ble støttet av regjeringen og vedtatt av Stortinget. Det samme gjaldt for kommisjonens øvrige forslag.

Således ble bestemmelsen i 1830-lovens § 36 om at line ikke måtte «bruges paa de almindelige Fiskegrunde, hvor der fiskes med Dybsagn», opphevet. Dette betød at det ikke lenger var lovregler som beskyttet snørefisket. 113 Videre ble bestemmelsen i § 39 om presteattest for nordlendinger som fisket i Finnmark, opphevet. Ellers ble endel ordensregler i 1830-loven opphevet og erstattet med regler som svarte til ordensregler i Lofotloven. Det gjaldt blant annet helligdagsregler, regler om løsning av tvister ved kollisjon mellom forskjellige redskap.

Bestemmelsene ble gitt for å få samme regler for de forskjellige fiskeriene. De nye reglene gjaldt ikke bare for Finmarkens Amt, men også for Nordlands Amt, og spesielt for Nordlands Amt var det hensiktsmessig å ha de samme regler som for Lofoten.

Kommisjonen anbefalte at det ble gjennomført en grundigere gjennomgang av 1830-loven i lys av Lofotloven av 1857. Loven av 1830 bygget som nevnt på Lofotloven av 1816, men prinsippene fra 1816-loven var jo totalt forlatt ved Lofotloven av 1857.

5.7.3 Forsøk på å innføre prinsippet om «fritt hav» i Finnmark

I januar 1867 ble det ved kgl. res. nedsatt en kommisjon til Revision af Lovgivningen om Torskefiskerierne i Finmarken. Lofotloven av 1857 var en viktig bakgrunn for nedsettelse av kommisjonen, og som leder ble da også valgt en som hadde godt kjennskap til Lofotfisket og loven av 1857, nemlig kapteinløytnant Olsen som var oppsynssjef ved Lofotfisket. De øvrige medlemmene representerte først og fremst handelsnæringen og væreiere i Finnmark. Ingen fiskere var med i kommisjonen. 114

Kommisjonens flertall – alle kommisjonens medlemmer unntatt én - mente det var lite hensiktmessig å videreføre de detaljerte reglene i 1830-loven om havskille og redskapsbruk, og foreslo en lov som bygget på reglene i Lofotloven av 1857. Mindretallet, bødtkermester Andersen 115 fra Vadsø, ønsket å videreføre lovens regler, og ga en omfattende begrunnelse for dette.

Kommisjonens synes først og fremst å ha vært opptatt av forholdene i Varangerområdet og gir i liten grad beskrivelser fra andre deler av Finnmark. Flertallet var særlig opptatt av at nordfarerne som kom til Finnmark ikke fikk tilgang til det rike fisket i Varangerfjorden. Her på kyststrekningen i nærheten av Vadsø ble 1830-lovens regler om «Værskil og Sæt» med kraft søkt opprettholdt.

I forkant av kommisjonens arbeid var det sendt en oppfordring til departementet fra fiskere hjemmehørende i Vadsø og andre nærliggende fiskevær om ikke å innføre prinsippene i Lofotloven av 1857. I henvendelsen som også ble støttet av kjøpmenn i Vadsø heter det at «Hjemfolket» må sikres «Benyttelsen av Fiskehavet, som er at betragte som dets Ager og Eng» og derfor måtte være fredet mot andres inntrengen, «ligesom Tilfældet er for Landmandens Vedkommende». 116

Det var altså av hensyn til dem som drev hjemmefiske at man ønsket å opprettholde reglene i 1830-loven og motsatte seg at Lofotlovens prinsipp om «fritt hav» skulle innføres også i Finnmark.

Kommisjonens flertall mente at Varangerfjordfiskernes motstand mot «fritt hav» skyldtes at de selv var forhindret fra å oppsøke fisket på andre plasser i Finnmark. Deltagelse i fisket andre steder krevde en utrustning som verken nordmenn eller samene hadde midler til. På denne bakgrunn var det forstålig at de som baserte seg på hjemmefiske, av all makt søkte å hindre at andre trengte seg inn på det som de anså som sine enemerker.

Men til tross for flertallets erkjennelse av disse forholdene i Finnmark, mente de at en ny lov for fisket i Finnmark likevel måtte bygge på prinsippet om fritt hav, for «paa Havet bør hver Mand have Ret og Frihed til at nære sig ved Fiskeri, som han bedst ved og kan, og at Lovbestemmelserne derfor bør være saa faatallige og saa lidet indgribende i Bedriften som muligt til Opretholdelse af den Skikkelighed Mand og Mand imellem, som i et ordnet Samfund nødvendigvis maa søges opretholdt i alle Livets Forholde.» 117

Ett medlem, Bødtkermester Andersen fra Vadsø, var sterkt ueing i flertallets syn. Han skrev en fyldig redegjørelse for sitt syn, som sammen med et lengre innlegg han hadde i Finnmarksposten, ble inntatt i betenkningen.

Andersen mente at erfaringene etter Lofotloven av 1857 tilsa at man ikke måtte gi slipp på reglene fra 1830 og innføre prinsippet om fritt hav også i Finnmark. Lofotloven av 1857 hadde fremkalt så mange «frugtesløse Klager og Veraab over den Elendighed og Forarmelse, Systemet siges at medføre for den største Del af Almuen.» 118 Siden Lofotloven kom, hadde det vært undersøkelseskommisjon på undersøkelseskommisjon som hadde besøkt Lofoten for å se nærmere på klagene, den siste var ennå på befaring i Lofoten nettopp mens Finnmarkskommisjonen (1867) avsluttet sitt arbeid. Av denne grunn mente han at «naar det derhos gjælder mangfoldige Tusinder af Menneskers Ve og Vel, en hel Landsdels Befolknings Tilværen eller Ikke-Tilværen, som et saadant System skal afgjøre, synes Enhver, som ikke ledes af ensidig Selvgodhed, at maatte, under saadanne Omstændigheder betænke sig to Gange».

Man måtte først høste nærmere erfaringer fra Lofotloven, før denne lovens system ble videreført til Finnmark. Man måtte ikke la seg «blænde af det saa stærkt tiltalende og glimrende Navn «Frihav», som dette System benævnes med». Nærmere undersøkelser viste at «denne Art af Frihed er af de Friheder, som medføre den største Ufrihed, og som Samfundet maa bede Gud bevare os fra». 119

Loven av 1830 ga, mente Andersen, den nødvendige frihet til å fremme sunn konkurranse, samtidig som den hadde tilstrekkelige ordensbestemmelser til å beskytte den enkeltes eiendom, som redskap og fanget fisk, og til å motvirke «raa Vold og Selvtægt».

Han pekte på at fisket i Finnmark kunne deles i to typer: Fjordfisket og havkystfisket. Det var det siste, og da spesielt loddetorskefisket, som var gitt størst oppmerksomhet fra myndighetene side. Dette fisket kunne, i følge Andersen, drives med relativt få regler, men det ville også her være nødvendig med regler om redskapsbruk. Uten regler om deling av havstrekning mellom line og håndsnøre, ville det kunne skje en sammenfiltring av redskap som ville være ødeleggende for «Massen af Fiskere». For loddetorskefisket innebar dagens regler ingen ulemper, snarere tvert imot mente han.

De lovendringer som flertallet i kommisjonen forslo, ville etter Andersens mening først og fremst ramme «de i statsøkonomisk Henseende mindre betydende Fjordfiskerier». Det betydeligste fjordfisket foregikk i Varangerfjorden, og det var nettopp herfra man på det sterkeste hadde protestert mot innføringen av Lofotsystemet, en protest som var fremsatt ikke bare i egen interesse, men i «det hele Lands Interesse». 120

Kommisjonen var også opptatt av de mange kvener fra Finland som søkte til fisket i Varanger og tok arbeid på kvenske båter i Varanger, båteiere som var norske statsborgere. Hadde man ikke hatt 1830-lovens bestemmelser om at ingen kunne fiske uten å være anvist et «Sæt», og regelen at det dessuten måtte være minst 25 favner mellom hver båt, ville de tilreisende kvener fullstendig fortrengt fjordens egen befolkning, mente Andersen.

Finnmarks befolkning var helt avhengig av fiske som hovednæringsvei, og reglene måtte ikke virke slik at de ble trengt bort fra denne næringen. Andersen pekte på at

«det er Fjordfiskerierne, den egentlige Finmarksbefolkning er henvist til, og det er disse, der have lokket Befolkningen ved Haabet om der at finde Udkomme til at trodse et umildt og haardt Klima og bosætte sig der.» 121

Andersen viste til at det var mange som mente at Finnmarks befolkning i likhet med nordlendingene måtte forlate sine hjemplasser og dra på havkystfiske. Men Finnmarks befolkning var ikke velstandsfolk som kunne anskaffe en «Fembøring med tilhørende Udrustning». «Men selv en fattig Befolkning maa vel ansees bedre end ingen», og denne befolkning hadde i utrolig grad «udviklet sig og gaaet fremad saavel i Antal som Velvære». Opphevet man ordensbestemmelsene i 1830-loven, ville man legge opp til den «Stærkeres Ret» 122 . De foreslåtte reglene ville ødelegge hjemmefisket for folk i fjordene og dermed befolkningens livsgrunnlag, «Thi Finmarksboeren har ikke som Nordlændingen sit Jordbrug at støtte sig sig til i det Tilfælde han, berøvet sine kostbare Redskaber, fordrives fra Fiskeriet.» Hvis nordfarerne fikk tilgang til fjordene, ville det bety en katastrofe.

Nordfarerne fikk først og fremst holde seg ute ved havkysten. For «Nordlændingene har sin Duelighed for Havkystfiskeriet og Finmarksboeren for Fjordfiskeriet: hvert Slags har sine egne Fordringer, hvis det skal drives fuldstændigt, og den Drift, der jevnlig drives, lærer ogsaa sine Drivere særegne Færdigheder.» 123

Andersen pekte videre på at de nordlendingene som hadde flyttet til Finnmark og bosatt seg her, benyttet den samme metode for fisket som befolkningen for øvrig, og dette fisket var en virksomhet som involverte hele familien:

«Her det ikke alene Mændene, som drive Fisket, men ligesaameget Konerne og Børnene lige ned til 5-Aarsalderen. Fiskeriet drives her saa at sige fuldstændig Fabriksmæssigt; Mandens Arbeide er det, at udsætte og optage Redskaberne... Fisken modtages i Fjæren af Mændernes Koner, som tilvirke den, og Redskaberne overleveres Børnene til Ægning (Paasætning af Agn), hvilket Arbeide fordeles imellem dem efter Alderen.» 124

Motstanden mot å videreføre prinsippene fra Lofotloven av 1857 til også gjelde for Finnmark var så sterk at selv kommisjonens flertall innså at det ville være meget vanskelig å gjennomføre dens lovutkast på det nåværende tidspunkt. 125 Lovutkastet ble da heller ikke fulgt opp av regjeringen. 126

I amtmannens femårsberetning for årene 1866-1870 heter det om lovforslaget fra kommisjonens flertall:

«I Aaret 1866 nedsattes en Kongelig Kommission, hvis Flertal indstillede paa en Lov i alt væsentligt stemmende med den Nordlandske Fiskelov af 23de Mai 1857, og altsaa gaaende ud paa at hæve de Indskrænkninger i den fri Benyttelse av af Havet og i Fiskemaaden.... Varangerfjorden eller dens Repræsentant i Kommissionen dissenterede og erklærede sig i det Væsentlige tilfreds med Ordningen af 1830. Kommissionens øvrige Medlemmer fandt rigtigst – paa Grund af den Misnøie, som endnu raader hos en større Del af den Nordlandske Almue mod den nuværende Ordning i Lofoten og med Udsigten til at en ligeartet Ordnings Overførelse paa Finmarken vilde komme til at volde Uvillie hos en Del af Befolkningen dersteds, ja muligens endog hos den Nordlandske Almue, skjønt denne kun have Ulemper af Indskrænkninger ved Finmarksfisket, - at tilraade, at man venter med Udfærdigelse af en ny Fiskelov for Finmarken, indtil Almuen efterhaanden har vundet frem til et andet og friere Tænkesæt og faaet et mere sundt og fordomsfrit Syn paa Forholdenes virkelige Krav.» 127

Lovsaken ble dermed stilt i bero, og amtmannen tilføyer: «jeg tror til alle Parters Tilfredshed».

Som det fremgår av amtmannens beretning, mente han at også nordfarerne ville være negative til innføringen av Lofotlovens prinsipp om fri konkurranse også i Finnmark. Det kan vises til amtmannens opplysninger om at mange nordfarere søkte til fisket i Finnmark fremfor å ro Lofotfisket pga. av misnøye med de nye reglene der. 128

Reglene i 1830-loven ble således stående inntil de ble avløst ved en ny lov i 1897.

5.8 Klager fra Nesseby-samene over at de blir fortrengt fra sine tidligere fiskeplasser

5.8.1 Innledning

Ett av de spørsmål som ble behandlet av 1867-kommisjonen, var klager fra Nessebysamene om at de på grunn av tilstrømningen av fiskere, spesielt til vårfisket, var blitt fortrengt fra sine gamle fiskeplasser.

Sjøsamene i Nesseby som pleide å delta i vårfisket på kyststrekningen mellom Kiberg og Ekkerø på nordsiden av Varangerfjorden, klaget i årene rundt 1860 til fogd Norgreen i Tanens Fogderi over at de ikke lenger fikk tilgang til disse sine tidligere fiskeplasser. På bakgrunn av de årlige klagene ble lensmann Brun i Tana bedt om å undersøke forholdene nærmere. Etter at lensmann Brun hadde foretatt sine undersøkelser, ble hans rapport oversendt til amtmannen i Finnmark, som i sin tur ba om en uttalelse også fra fogden i Varanger, fogd Kjerschow. Kapteinløytnant Olsen, oppsynssjef i Lofoten, 129 som i 1866 foretok en reise i Varangerområdet, fikk også i oppdrag å vurdere klagene fra Nessebysamene. 130 Og endelig ble saken altså behandlet av 1867-kommisjonen. Behandlingen av Nessebysamenes klager gir et interessant bilde både av de faktiske forhold i Varangerfjorden og den rettslige vurdering av deres klage. Jeg vil derfor bruke noe plass på å redegjøre for behandlingen av klagene.

5.8.2 Lensmann Bruns befaring

Lensmann Brun foretok en reise til de aktuelle områdene i april-mai 1865. Hans beskrivelse forteller ikke bare om forholdene for Nessby-samene, men også om andre problemer under vårfisket.

Han ankom Ekkerø og Krampenes 24. april, og forteller at i disse værene hadde lensmannen i Vadsø ordnet et oppsyn, dvs. utnevnt oppsynsmenn og opptatt manntall over de anmeldte båter som skulle benytte havet utenfor de enkelte værene. Til Ekkerø var det ankommet 10 båter fra Nesseby, men i følge oppsynsmannen i Ekkerø var det ikke plass til disse, fordi «Havet var optaget af de allerede anmeldte Fiskere».

Noen dager senere besøkte han Ytre Kiberg. Her foregikk «Fiskeriet ved Haandsnøre væsentligst af Norfarere, hvis aarsag ingen Linefiskere kunde ligge her». I Indre-Kiberg var derimot «Havet delt mellem Haandfiskere og Linefiskere». For øvrig var ikke ordnet noe oppsyn i disse værene.

Lensmann Brun pekte på at samene, som den svakeste part blant fiskerne, ble presset vekk. De beste plassene ble opptatt av andre, og samene våget ikke å trenge seg inn mellom de øvrige fiskerne, idet deres redskap da ble utsatt for den «ryggeløseste Behandling».

Brun anbefalte at samene fra Nesseby ble tildelt et eget fiskevær, dvs. man måtte «anvise dem en Plads, hvor de uantastede kan drive» og hvor havet ikke var opptatt av andre. Slik som forholdene nå var, kunne samene ikke drive fiske, fordi de «jages fra fra Sted til Sted, mister Redskaber og Fisk, skal være nødsaget at ligge paa aaben Mark under Seil, og om de faar lidt Fisk, da ikke have nogen Hjeld hvor de kan henge den.» Vi ser her godt illustrert at adgangen til fiske forutsatte mulighet til husvær og hjeldeplass på land.

I Krampenæs var det ikke bare samene fra Nesseby som klaget, men også værets fastboende klaget over spesielt kvenenes opptreden. Kvener var her folk fra finsk side som hadde tatt arbeid på båter registrert i Norge, eiet av innvandrere fra Finland. Brun opplyser at han på strekningen fra Kiberg til Vadsø – en strekning på ca. 8 mil – talte 432 fiskebåter, hvorav 198 var bemannet med kvener og 44 med samer.

I begynnelsen av mai var Brun tilbake på Ekkerø. Oppsynsmannen på Ekkerø gav uttrykk for at «Uordenen var saa stor at han ikke fandt sig beføiet til at skride ind eller i øvrig bekymre sig om det Hele». Etter det Brun hadde erfart var strekningen fra Kiberg til Vadsø så full av fiskebåter, at det ikke ved noen fiskevær var plass til flere båter og «navnlig ikke for den svagere Del av disse nemlig Finnerne saalænge ikke sættene blive afmaalte og begrænsede ved Mærker fra Land». Det måtte bli mer orden i fisket, og det var derfor nødvendig ved ethvert større fiskevær å ansette en lønnet politifunksjonær, for de ulønnete oppsynsmennene var døve for allmuens klager. Videre påpekte han at som i Lofoten måtte det i Finnmark bli et krav om at båtene ble merket med nummer. Uten slikt merke på båtene var det umulig å gripe inn overfor de som brøt reglene.

Fogd Norgren sluttet seg fullt ut til lensmann Bruns anbefalinger om et eget fiskevær lenger ut i Varangerfjorden for sjøsamene fra Nesseby. Det samme gjorde Nessbys kommunestyre. Saken ble med disse anbefalinger oversendt amtmannen i Finnmark.

5.8.3 Fogd Kjerschows vurdering

Amtmannen i Finnmark ba om en uttalelse fra fogd Kjerschow i Varanger Fogderi. Kjerschow tok kraftig til motmæle mot lensmann Bruns påstander om den overlast Nessebysamene ble utsatt for. Han mente samene ikke ble utsatt for annen fortred enn den enhver møtte som kom til et fiskevær som var overfylt. Og selv om det var slik at samene kom uheldigst ut, var det for så vidt naturlig siden

«Finnerne som en mindre kraftig Race end de Nordmænd, Kvæner og Nordfarere, som de på Strækningen fra Vadsø til Kiberg kommer i Berørelse med, efter Naturens Orden det komme til at trække det korteste Straa i Forhold til deres Konkurenter, der baade er en kraftigere Race og udrustede med bedre Baade og Børskab.»

Han kunne heller ikke støtte anmodningen fra fogden i Tana om at samene fra Nesseby ble tildelt lille Ekkerø som sitt eget fiskevær, idet han mente loven ikke ga adgang til å holde andre «indenlandske Fiskere borte fra noget Vær, saalænge det er Plads paa Havet».

Kjerschow kunne imidlertid gå med på at man fant et sted hvor verken nordmenn eller kvener søkt seg til. På en slik plass kunne samene fra Nesseby sette opp rorbu og hjellebruk, idet han antok at når først plassen på land var opptatt av Nessebysamene, ville disse også kunne beholde sjøen utenfor land for seg selv.

Når det gjaldt klagene på kvenene, minnet han om at mesteparten av disse var norske undersåtter. Riktignok kom det i mars–april en rekke kvener fra Finland som tok arbeid på båter i Varanger, men de forlot Norge igjen om sommeren eller utpå høsten. Denne arbeidskraften strømmet til på grunn av de gode fiskeriene og muligheten til fortjeneste. Disse tilreisende kvenene representerte en viktig arbeidskraft som bidro til å øke velstanden og virksomheten i distriktet. «Derimod sees de med meget uvillie af vore indfødte Arbeidsfolk og af den indfødte Fiskebefolkning, som mangler Kraft og Midler til at bruge dem.»

Kjerschow støttet ikke Bruns forslag om setmerking fra land og felles utror fra fiskeværene. Imidlertid var han enig med lensmann Brun i at reglene om oppsyn i loven av 1830 var uhensiktsmessig og utilfredsstillende. Dette hadde i særlig grad vist seg i forbindelse med den store tilstrømningen til fisket i Varanger. I tillegg hadde fisket i Nesseby så godt som opphørt i de senere årene, slik at også befolkningen herfra søkte til værene mellom Vadsø og Vardø. På denne strekningen deltok under vår- og sommerfisket fiskere fra fjern og nær. I tillegg til fiskere fra Vardø og Vadsø prestegjeld som besto av nordmenn, samer og kvener, var det i følge Kjerschow også en rekke andre. Det var

  • nordfarerne som lå ved Vardø og Kiberg, men som i regelen ikke kom lenger inn i fjorden.

  • russere som i henhold til § 40 i loven av 1830 hadde tillatelse til å drive fiske ved Kiberg.

  • finske og svenske kvener som opptrådte som «skippere» i fellesskap med norske undersåtter.

  • sjøsamer fra Nesseby.

  • endel sjøsamer, nordmenn og kvener fra Sydvaranger.

5.8.4 Kapteinløytnant Olsens vurderinger, tiltrådt av 1867-kommisjonens flertall

Kapteinløytnant Olsen var enig med fogd Kjerschow i at Nessebysamene ikke kunne få tildelt et eget fiskevær på Ekkerø, men i motsetning til Kjerschow ville han heller ikke anbefale at de fikk tildelt noe annet sted som ikke var opptatt av andre fiskere. Han mente det ikke var hensiktmessig på denne måten å isolere Nessebysamene til et enkelt fiskevær. Fisket slo dessuten ikke til samme sted hvert år. Dette var nettopp grunnen til at Nessebysamene «i de senere Aar søge hen til Havkanten, i stedet for som forhen at holde sig ved Hjemstedet». Men ute ved havkysten ville de benytte de samme dårlige båtene og redskap som inne i Karlebotn, og det var dette som i følge Olsen, var deres ulykke. Det var bare konkurranse og påvirkning fra fiskere fra andre steder som kunne hjelpe dem ut av «den fordærvelige Slendrian» hvor tungt det enn måtte «falde dem at være overladt til egne Kræfter i Samfiske med Andre». Dette var mente Olsen «utvivlsomt deres eneste Redning». 131

Flertallet i 1867-kommisjonen tiltrådte fullt ut kapteinløytnant Olsens vurderinger, og gjenga bare hans vurderinger uten å formulere egne synspunkter i saken. 132 Og med dette stoppet saken.

Men 25 år senere i 1892 - på et møte i Nesseby som ble holdt i forbindelse med utarbeidelse av ny lov om saltvannsfiske i Finnmark (se nedenfor under punkt 5.9) – opplyses det at til tross for at Nessebysamene er fattige og har dårligere fiskeredskap enn andre klarte de nå bedre å hevde seg, «og man hører ikke længere saadanne Klager over Fortrengsel av andre Fiskere, naar de (Næsseby-Lapperne) søger ud til Kiberg og andre Steder.» 133

5.9 Lov av 3. august 1897 om saltvannsfiske Finnmark.

5.9.1 Innledning

Som vi har sett foran under punktene 5.6 og 5.7, var det blant fiskerne stor misnøye med Lofotloven av 1957. Mange klarte ikke å henge med i den konkurransen som nå hersket i Lofoten, og i stedet søkte til Breivikfisket ved Sørøya som foregikk samtidig med Lofotfisket. På midten av 1860-tallet var det således et utbredt ønske blant fiskere som sognet til fiskeværene i Øst-Lofoten at ordningen med havskiller måtte bli gjeninnført. 134 Det ble videre med jevne mellomrom fremsatt ønske om en nærmere regulering av de forskjellige fiskeredskap. 135 Fiskernes interesser og ønsker var imidlertid ulike, og en samlet protest ble det først da et dampskip i mars 1890 gikk inn i Trollfjorden og stengte av fjorden med not. Noteieren tilbød garn- og linefiskerne å fiske innenfor notstenget mot en avgift på 1 krone pr. båt. Fiskerne oppfattet dette som en trussel mot deres hav og deres fiske, og sprengte seg gjennom stengselet. 136 Konflikten er kjent som «Trollfjordslaget». Fiskerne ble samlet i en felles protest, og i følge Solhaug klarte de på rekordtid å tvinge gjennom løsninger som gikk helt på tvers av ånden i Lofotloven. 137

Den umiddelbare følgen av Trollfjordslaget var at det ved lov av 17. mars 1891 ble satt forbud mot bruk av not på bestemte strekninger i Lofoten. 138 Loven ga også Kongen adgang til etter anmodning fra amtet å forby bruk av not også i andre deler av Nordlands amt og i Tromsø amt.

I desember samme år ble det nedsatt en kommisjon til revisjon av lovgivningen vedrørende torskefisket i Nordland, Troms og Finnmark. At også Finnmark kom med i dette arbeidet skjedde etter henstilling fra Stortinget. I stortingskomiteens innstilling heter det:

«Komiteen skal erindre om, at den nuværende Ordning angaaende Fiskerierne i Finmarken er baseret paa Lovene af 1830 og 1860, hvoraf førstnævnte maa ansees for antikveret. Fiskerierne i Finmarken har udviklet sig ganske betydelig; Udbyttet har enkelte Aar naaet op i næsten samme Kvantum som et middels godt Lofotfiske; Tilstrømningen af Fiskere voxer aarlig. Det er saaledes betydelige Interesser, det her gjælder, og derfor er tidsmæssige Lovregler meget paakrævede.» 139

Regjeringen ba deretter amtmannen i Finnmark om uttalelse i saken. Amtmannen forela spørsmålet for styret i Vardø Fiskeriforening som sterkt støttet en lovrevisjon. 140 Amtmannen anmodet på bakgrunn av denne uttalelsen at en lovrevisjon måtte gjennomføres. Han skriver blant annet:

«Saavidt jeg har kunnet erfare, have de i Loven af 1830 givne Regler om Rorboder og Hjæld om Varsel, faste Sæt og fælles Udror, om Opsynets Anordning og Virkekreds og om Fiskevarernes Behandling ikke været praktisert på Havfiskets Vedkommende og neppe heller for Fjordfisket uden i enkelte Retninger og paa enkelte Steder, ...

Det utilfredsstillende ved den nuværende Lovgivning ligger saavidt jeg kan se, dels deri, at man savner praktisk brugbare Regler for Fiskeriets Udøvelse og Opsynets Anordning, ...» 141

Amtmannen foreslo en bredt sammensatt komité med medlemmer fra hele kysten av Finnmark, 142 men hvor Vardø skulle ha en særlig sterk representasjon. Regjeringen støttet ikke opprettelsen av en så bred komité. Det ble nedsatt en felles kommisjon for gjennomgang av fiskerilovgivningen i de tre nordligst fylker. I denne kommisjonen var formannen og to andre medlemmer felles for hele området, 143 men slik at det ble oppnevnt fem medlemmer for særskilt å se på lovreguleringen i Nordland og Troms og seks medlemmer for lovgivningen av fiskeriene i Finnmark, hvorav halvparten – tre representanter – var fra Vardø. 144

I mars 1893 avgav kommisjonen en innstilling med forslag til to lover: Lov angaaende Skreifiskeriet i Lofoten, Lov angaaende Fiskerier i Nordlands og Tromsø Amter. I desember samme år fremla den innstilling med forslag til Lov om Saltvandsfisket i Finmarken.

Kommisjonen hadde vurdert muligheten av å gi en felles lov for fiskeriene i Nordland, Troms og Finnmark, men fant at forholdene var for forskjellige til at det ville være hensiktsmessig. Men selv om denne tanken måtte oppgis, var det i følge kommisjonen ikke tvilsomt at de samme prinsipper måtte legges til grunn for lovgivningen alle tre steder. 145

De tre lovforslagene ble alle behandlet av Stortinget i 1897. Loven om saltvannsfiske i Finnmark ble sanksjonert 3. august 1897. Det samme ble loven om fiskeriene i Nordland og Troms, mens den nye Lofotloven ble sanksjonert 6. august 1897.

5.9.2 Nærmere om reglene for fisket i ­Finnmark

Med unntak for Varangerfjorden var lovgiver også denne gangen, som ved tidligere lovgivning, ikke først og fremst opptatt av det fisket som foregikk i fjordene, men bare av fisket ved havkysten som trakk til seg mange nordfarere. I 1890 deltok over 15.000 mann i dette fisket hvorav 2/3 var tilreisende. 146 Vardø var her det sentrale fiskevær, og det var trolig derfor det fikk så sterk representasjon i kommisjonen. På grunn av den store tilstrømningen til fiskeværene i Finnmark under loddetorskefisket var det etter kommisjonens mening nødvendig med regler om oppsyn og redskapsbruk.

I Lofoten var det et skarpt motsetningsforhold mellom garnfiskere og linefiskere, noe som ikke var tilfelle i Finnmark. Skillet i Finnmark gikk først og fremst mellom de som fisket med håndsnøre (dybsagn) og de som fisket med line. For Lofotens vedkommende hadde kommisjonen foreslått innføring av havdeling mellom linefiske og håndsnøre. Kommisjonen ville imidlertid ikke foreslå tilsvarende ordning for Finnmark, idet «Loddetorsken er, som anført, noksaa uberegnelig i sine Vandringer, hva der vilde gjøre det yderst vanskelig at trække nogen praktisk Grændse». Dette ble da også lovens ordning.

De fleste brukte håndsnøre under loddetorskefisket mens bruk av line var mer vanlig under sommerfisket. De tilreisende fiskere brukte stort sett håndsnøre, og når konflikten oppsto var det gjerne mellom de tilreisende fiskerne og de i Finnmark hjemmehørende linefiskere. Konflikten oppsto gjerne i tiden mellom loddetorskefisket og sommerfiske. Kommisjonen foreslo at utvalget innenfor hvert oppsynsdistrikt skulle kunne forby bruk av line i denne korte overgangstiden, et forslag som altså prioriterte de tilreisende fiskerne, og som også Stortinget sluttet seg til.

Det var to måter å drive linefiske på. Den ene gikk ut på at større båter ankret opp ute på fiskehavet, og derfra ble fisket drevet med småbåter. Den andre måten ble drevet med mindre båter, hvor besetningen har tilhold på land og derfra rodde ut til setning og trekking. Det ble hevdet at disse to driftsmåtene gjensidig gjorde skade på hverandres redskap og fangst når linene ble trukket. Og når de større båtene var i drift rev de de utsatte linene med seg. 147 Ett medlem i kommisjonen ønsket at loven skulle åpne mulighet for havdeling mellom disse to driftsmåtene. Flertallet støttet imidlertid ikke dette, og mente at en slik havdeling ville være en større ulempe enn å la disse driftsformene være sammen. For å unngå de nevnte problemene foreslo kommisjonen at oppsynsutvalget innenfor et distrikt kunne fastsette klokkeslett for når liner kunne settes ut og trekkes opp.

For øvrig nevner kommisjonen at man enkelte steder, spesielt i Varangerfjorden, holder fast på den gamle praksis med å inndele fiskehavet i faste set etter méd på land. 148 Denne ordningen er beskrevet nærmere i referat fra et møte kommisjonen holdt i Vadsø i april 1892. Det heter:

«Fiskerne fra Vadsø By ordne sig under Loddefisket med faste Sæt, til Med for hvilke der endog er opsat Merker paa Land. Her drives udelukkende Linefiske. Det Hav, som Vadsøs Fiskere paa denne Maade har inddelt i Sæt for sig (dette sker paa et Sætmøde) strækker sig fra Lillevadsø til Naveren omtrent 8 km. De anser sig eneberettigede til Fiske her. For Tiden er det delt i 93 Sæt i Retning fra Land ret ud.» 149

Som nevnt ble bruk av not forbudt i Lofoten ved lov av 17. mars 1891. Forbudet mot bruk av not og trål ble videreført i den nye loven fra 1897 for Lofotfisket. Kommisjonen så imidlertid ikke behov for en tilsvarende bestemmelse i Finnmark. Not hadde til da ikke vært forsøkt brukt under torskefisket i Finnmark. Man mente derfor det ville være tilstrekkelig at loven åpnet adgang til, ved kongelig resolusjon, å forby bruk av slik redskap. Det samme skulle for øvrig gjelde for trål. Hvis trål ble benyttet på områder der det foregikk linefiske, ville det være ødeleggende for linefisket, men det ble altså ikke satt et absolutt forbud, se lovens § 18. 150

Kommisjonen foreslo også omfattende regler om oppsyn. Jeg skal ikke her gå i detalj vedrørende disse, men kort nevne hovedtrekkene. I utgangspunktet skulle oppsyn med fisket utøves av lensmennene i distriktet. Men ved de større fiskeriene kunne det ved kongelig resolusjon opprettes et særskilt tilsyn som hadde myndighet innenfor sitt oppsynsdistrikt. I slike oppsynsdistrikt hadde høvedsmann på båt og fører av fartøy plikt til å melde seg til oppsynet. Ved flytting til et annet oppsynsdistrikt måtte tilsvarende melding skje der. Tilsynsmennene skulle velges blant fiskerne som hadde oppsøkt oppsynsdistriktet. Disse tilsynsmenn skulle påse at lovens bestemmelser ble overholdt. Blant tilsynsmennene skulle det velges et utvalg. Innenfor et oppsynsdistrikt skulle utvalget fastsette de vedtekter for redskapsbruk som loven gav hjemmel for.

Stortinget sluttet seg til de forslag fra kommisjonen som her er omtalt.

5.9.3 Spesielt om bruk av seigarn

Et av de spørsmål som kommisjonen ga en bred behandling, var lovregulering av fiske med seigarn. 151 Spørsmålet ble allerede før lovarbeidet kom i gang reist av lensmann Grape fra Kistrand (nå Porsanger kommune). Han ble senere selv medlem av den del av kommisjonen som spesielt skulle se på fiskerilovgivningen for Finnmark. Han viste til de mange klager som var fremsatt av fiskere over at seigarnsfisket begynte altfor tidlig om sommeren mens nettene ennå var lyse. Når garn ble satt ut i de lyse nettene, ble seien skremt bort og kom ikke mer igjen det året. Så lenge det ikke eksisterte noen regel om når garnfisket kunne begynne, ble det et kappløp mellom folk om å begynne så tidlig som mulig, selv om de visste at fisket dermed ble ødelagt for dem selv og andre. Når det var brukt seigarn en til to ganger, var seien vekk, og alle forsøkte derfor å være den første til å bruke garn. Grape ønsket altså innført igjen regelen i 1830-lovens § 34 om at seigarn ikke måtte benyttes før 1. september, en bestemmelse som ble opphevet ved loven av 1860, se ovenfor under 5.7.2. Anmodningen ble støttet av Kistrand og Kjelvik (nå Nordkapp) herredsstyrer. 152

Kommisjonen mente at dette spørsmålet måtte forelegges herredsstyrene, ikke bare i Finnmark, men også i Troms og Nordland. Av de 39 herredsstyrene som uttalte seg om spørsmålet, støttet 35 et lovforbud mot bruk av seigarn mens nettene ennå var lyse. Av de herredsstyrene i Finnmark som uttalte seg støttet alle - Vardø, Hasvik, Måsøy, Alta, Loppa-Øksfjord, Hammerfest - et slikt forbud. I tillegg hadde Kistrand og Kjelvik som nevnt allerede tidligere støttet et slikt forbud. Tana ønsket ingen innskrenkninger, og Vadsø hadde ingen erfaring med for tidlig bruk av seigarn, siden seifisket der først begynte i september. 153

Kommisjonen fant å måtte bøye seg for en slik samstemmighet, idet det var «vedkommende Befolkningen selv, som er nærmest til at faa raade i dette Spørgsmaal.» Den ville imidlertid ikke sette noe forbud i loven, men bare innta en bestemmelse om at Kongen etter anmodning fra vedkommende kommune og etter anbefaling fra amtet kunne bestemme at bruk av seigarn skulle være forbudt i deler av amtet, 154 se lovens § 18.

5.10 Om fjordfisket

5.10.1 Innledning

Vi har sett at det først og fremst var loddetorskefisket som i siste halvdel av 1800-tallet påkalte myndighetenes interesse. Det eneste fjordfiske som fikk oppmerksomhet var fisket i Varangefjorden, trolig fordi det her var et rikt loddetorskefiske som også nordfarerne ønsket å ta del i. Det er interessant å se hvordan befolkningen i Vadsø-området gjennom hele 1800-tallet holdt fast på praksisen med faste lineset, og søkte å holde nordfarerne unna det de anså som sine fiskeområder.

Hvordan forholdene var i andre fjorder er det få beretninger om. De spredte opplysninger som foreligger, indikerer at det her dreide seg om et hjemmefiske, og at nordfarerne ikke søkte seg inn i disse andre fjordene. Bortsett fra Varangerfjorden gikk loddetorsken ikke inn i de andre fjordene, tvert om berettes det at når lodden kom ble fjordene tømt for torsk som gikk ut for å møte lodda, se foran under punkt 5.6.1. a).

Fra midt på 1900-tallet har vi beskrivelser fra to fjorder som også forteller noe om hvordan det sjøsamiske fisket var ved overgangen til 1900-tallet. Det er etnografen Johannes Falkenbergs avhandling fra 1941 om bosetningen i indre Laksefjord 155 og etnologen Knut Kolsruds avhandling fra 1955 om bosetningen i Rognsund. 156

5.10.2 Fisket i Laksefjorden

I forordet til Falkenbergs avhandlingen gir bestyreren av Etnografisk museum, Ole Solberg, en beskrivelse av sitt eget besøk i indre Laksefjord 34 år tidligere, altså helt i begynnelsen av 1900-tallet. Når det spesielt gjelder fisket skriver han:

«Bygdens økonomiske liv hadde den gang to kuliminasjonspunkter årlig, fisket fra de store vær ved ytterkysten om våren 157 og fisket for russerne om sommeren.

Det første var, hvad utbyttet angikk, som vårfisket jevnlig har vært, mere et lykkespill enn en virksomhet, hvor arbeidet får den lønn det er verd. Desto sikrere falt fisket om sommeren i de indre farvann, hvor fangsten kunde lempes om bord i den nærmeste russeskute, mot bedre valuta enn de norske opkjøperes rede penger i værene. Russetiden med makkfisket var de velsignet store melmatters tid. Mattene var billige, melet var som regel godt, og det blev så meget i vederlag for et jevnt flittig fiske, at det gav fjordens småkårsfolk trygghet for utkommet helt til neste sommer.

Resten av året beveget den økonomiske kurve sig nær basislinjen, det fattige eksistensminimum, så det ikke er for meget sagt, at russehandelen gjorde det levelig, til en viss grad rummelig for sjøfinnerne den gang. ...

Jeg så ikke Laksefjord igjen før nesten 30 år efter; da hadde tiden faret ille både med finnerne og deres vesen. De hadde mistet sin økonomiske selvstendighet, efterat deres venner pomorerne under verdenskrigen var stengt inne bak Hvitehavet.» 158

Falkenberg beskriver fisket i Laksefjorden som dels et hjemmefiske, dels et vårfiske. Vårfisket foregikk fra værene ute ved kysten. Hjemmefisket foregikk fra hjemplassen og dette fisket deler han i «fjærefiske» og «fjordfiske». Fjærefisket var et hjemmefiske i snevrere betydning, det var det som ble fisket til eget husbehov. Fjærefisket er ikke spesialisert, man fisket det man kunne få.

Så lenge pomorhandelen varte, var det fjordfisket som spilte den sentrale rollen i sjøsamenes økonomi. Dette fisket om sommeren innbrakte for sjøsamene i indre Laksefjorden mer enn alle andre sesongfiskerier til sammen. Falkenberg gir en levende beskrivelse av handelen med russerne som kom til Laksefjorden. Den siste pomorskute forlot Laksefjorden i august 1914, og etter det var ikke sommerfisken lenger en handelsvare, og sjøsamenes «tidligere største fiskeri, seifisket, hadde tapt sin tidligere rolle i deres økonomiske liv». 159

I følge Falkenberg gikk endel over til laksefiske om sommeren da pomorhandelen forsvant. Laksefiske ble drevet rundt hele fjorden fra slutten av mai til slutten av juli.

Om høsten fisket sjøsamene i Laksefjorden kveite og flyndre. Senere på høsten ble det fisket hyse i fjorden. Salget av hyse var forsvinnende lite, og måtte i følge Falkenberg mer oppfattes som en del av fjærefisket, altså til eget husbehov.

På begynnelsen av 1900-tallet ga håkjærringfisket i november-januar god avkastning. Dette fisket tok i årene etter første verdenskrig helt av. Fisket krevet større båter og redskapen var kostbar, og bare få hadde råd til å anskaffe dette. Men folk fikk plass hos båteiere som trengte hjelp, og svært mange deltok i fisket på denne måten. Noen tiår senere hadde håkjerringfisket opphørt.

Gottfisket, som altså var et torskefiske, foregikk i februar-april. Da Falkenberg besøkte fjorden forteller han at fisken ble solgt i rå tilstand. Bare tre familier tørket fisken selv på hjell og de var derfor de eneste som kunne avhende sin fisk på det mest lønnsomme tidspunkt. De kunne da oppnå en pris som lå flere hundre prosent over råvaren. Mangelen på kontanter var grunnen til at andre ikke selv tørket fisken. Han skriver: «Finnene har det så snaut, at de må nytte enhver anledning til å skaffe sig rede penger; de har ikke råd til å la fisken henge og forrente sig. Så bokstavelig lever de fra hånd til munn.» 160

Folk fra indre Laksefjord deltok tidligere i loddetorskefisket, og fisket da gjerne fra værene Kjøllefjord, Skjøtningsberg, Dybfjord, Sværholt og Honningsvåg. Hvis hovedinnsiget av loddetorsken var i Vest-Finnmark, søkte folk fra Laksefjorden til Honningsvåg. Var hovedinnsiget mot Øst-Finnmark dro de til fiskeværene Kjøllefjord og Dybfjord. Enkelte kunne begi seg enda lenger østover. Ved overgangen til motorskøyte brukte fiskerne i Laksfjorden fortsatt seil. Men takket være strenge soneinndelinger med særskilte bestemmelser for småbåtfiske og fiske fra andre båter, og signal for utror om morgenen, var det mulig for seilbåtene å delta i loddetorskefisket under noenlunde trygge forhold. Men lønnsomheten av dette fisket var dårlig for de mindre båtene fra Laksefjorden i konkurranse med de større motorskøytene.

5.10.3 Fisket i Rognsund

Også for folk i Rognsund representerte opphøret av pomorhandelen et meget viktig skille når det gjelder karakteren av det fisket som ble drevet herfra. Omleggingen av fisket til motordrift fikk også betydelig innvirkning. Kolsrud gir en beskrivelse av hva slag fisket som ble drevet på i de ulike årstider fra slutten av 1800-tallet og ca. 50 år fremover.

I de første par månedene etter jul drev folk på slutten av 1800-tallet linefiske i Rognsundet og Altafjorden. Fangsten var først og fremst torsk, og var et rent hjemmefiske. Loddetorskefisket ble drevet fra fiskeværene ut mot ishavet. Mannfolk fra Rognsund dannet båtlag og deltok i dette fisket. Når Kolsrud kom til Rognsund midt på 1900-tallet deltok ikke lenger folk herfra i loddetorskefisket. For å kunne hevde seg i dette fisket måtte man etter hvert søke lenger ut til havs, og dette krevde større båter og dyrere redskap. For folk i Rognsund var det derfor ikke lenger lønnsomt å delta i dette fisket. I stedet fortsatte man også utover våren med det fisket som tidligere hadde vært et rent vinterfiske.

Sommeren var på slutten av 1800-tallet pomorhandelens tid, og de russiske skutene viste seg i Altafjorden i julimåned. På denne tiden ble det drevet et rikt seifiske i de ytre delene av Altafjorden. Seien ble fisket med synkenot og ved bruk av seikrok, og ble avhendet til russerne i bytte med mel og gryn. Da denne pomorhandelen tok slutt, ble det viktigste fundamentet for sjøsamenes økonomi revet bort. Andre ville ikke motta den fisken som ble kalt «makkefisken». Siden den økonomiske verdien av dette fisket falt bort, ble folk nødt til å legge mer vekt på vinterfisket for ikke å gå økonomisk tilbake, og dette vinterfisket ble da mer slitsomt og risikabelt.

Etter at slåtten var ferdig i september-oktober ble det på det rundt 1950 drevet endel fjordfiske etter ulike slag fisk, som seigarnsfiske, kveitegarnsfiske og noe linefiske etter torsk. Det ble også fisket flyndre med garn og «med trål som dei fester i land og dreg inn med handa».

Kolsrud opplyser at folk i Rognsund tidligere fisket mye etter akkar som ble brukt som agn, et fiske som hadde økonomisk betydning. Dette fisket gikk for seg sent på høsten og opp mot jul. Innvollene av akkaren ble saltet ned i småtønner og sendt til Lofoten, der den ble benyttet som agn under skreifisket. Da småsild erstattet akkaren som agn, mistet dette fisket sin verdi.

Den fortjeneste folk i Rognsund fikk av fisket varierte. De som deltok i loddetorskefisket i tidligere tider, solgte fangsten til fiskeoppkjøpere i fiskeværene. Loddetorskefisket var det fisket som ga størst kontant fortjeneste. Nesten like stor fortjeneste kunne de ha som drev akkarfisket før jul, mens avkastningen var langt mindre av det linefisket som ble drevet etter jul. Bortsett fra loddetorskefisket var fisket ellers i året et hjemmefiske. Fra jul til St. Hans skjedde avsetningen av dette fisket til handelsmannen. Vinterfisken, unntatt kveite, ble hengt på hjell til tørk. Noe ble også behandlet som «kulfisk», dvs. lagt i fjæra og frosset og deretter lagt i snøen eller stablet sammen i en sjå. Handelsmannen saltet også ned ferskfisk og sendte den til Bergen eller solgte den til oppkjøpere fra Møre som behandlet fisken som klippfisk. Vilkårene for avsetning var slik at det ikke var konkurranse mellom de kapitalsterke notbrukene og småbåtfiskerne. «Gjenom handelsmennene har folk i Rognsund like lett for å bli kvitt fisken som dei store skøytene som kjem utantil.» 161

5.11 Folk fra Russland og Finland fisket også i Finnmark

5.11.1 Innledning

Det var ikke bare nordfarerne som oppsøkte det rike fisket i Finnmark. Også fra Russland og Finland kom det folk som gjerne ville delta i dette fisket. Deres adgang til å delta i fisket hvilte på ulike regler, og i det følgende skal det først redegjøres for russernes adgang til fiske og deretter for de finske statsborgernes rett til fiske.

5.11.2 Russernes fiske 162

Ovenfor er det omtalt hvordan russiske båter hver sommer kom til Finnmark og kjøpte opp den fisk som ble fanget i den såkalte «makktiden», se punktene 5.6 og 5.10. I bytte fikk befolkningen russisk mel og andre nødvendige varer. Dette var en handel som betydde mye for blant annet den sjøsamiske befolkningen. Russerne fisket sikkert også selv mens de drev denne handelen, men dette fisket så nok folk flest ikke så strengt på så lenge de nøt godt av de varer russerne hadde med. 163 Men russerne drev ikke fiske bare i forbindelse med denne handelen. I likhet med nordfarerne søkte også russerne til kysten i Finnmark for å delta i det øvrige fisket.

Dette fisket fra russernes side kom til tider i konflikt med det fisket som ble drevet av nordfarere og folk i Finnmark. Ved reskript av 10. februar 1747 ble det bestemt at russerne fortsatt skulle få lov til å fiske langs kysten av Finnmark, men at de ikke måtte fiske nærmere land enn 1 mil, 164 og de skulle betale en avgift for hver båt. Men skulle de kunne fiske måtte de også ha adgang til tilhold på land for å tørke fisken, reparere redskap og selv ha et sted å bo. I en nedtegnelse av amtmann Fjeldsted fra 1775 fortelles det «at Russerne i de 2 sidste Aar havde opsat 13 Huse paa Sørøen, at de overvintrede i disse og drev Fiskeri paa følgende Steder og med Følgende Antal Baade og Mandskab: Sørøen 36 Baade, Hammerfest 15, Maasø 63, Kjelvig 19, Kjøllefjord 3, Tana, Omgang 29, Vardø 79, til sammen 244 Baade». Hver båt var bemannet med 4-5 mann, og antallet russiske fiskere utgjorde dermed ca. 1000 mann. Utbyttet fra dette fisket ble hentet av «81 Russeprammer eller Dæksjagter» og fraktet til Arkangelsk. 165

Russerne synes ikke å ha holdt seg til de foreskrevne regler i reskriptet, og dansk-norske myndigheter søkte gjennom forskjellige tiltak å begrense det russiske fisket. Spørsmålet var også gjenstand for forhandlinger mellom Danmark og Russland. I forbindelse med inngåelsen av en handelstraktat mellom de to land i 1782 ble det fra russisk side avgitt en erklæring om at den russiske keiser forbød sine undersåtter å drive handel og tusking i Finnmark. Russiske fiskere skulle imidlertid om nødvendig få søke nødshavn i Finnmark og i den forbindelse skulle de få handle nødvendige varer, reparere sin redskap og salte sin fisk. Men de måtte ikke handle med folk i Finnmark.

Dette forbudet kan ikke ha blitt særlig strengt overvåket, når vi vet hvilken betydning nettopp handelen med russerne hadde i disse årene. Noen år senere, i 1787, ble handelen i Finnmark frigitt. Den kommisjon som forberedte forordningen om frihandel i Finnmark, uttalte at den ikke fant russernes fiske i Finnmark skadelig, spesielt ikke hvis norske undersåtter fikk tillatelse til å fiske langs de russiske kyster.

Men konfliktfritt var det likevel ikke. Russernes fiske er omtalte som et havfiske, men det kan ikke være drevet særlig langt til havs for klagene mot russerne gikk ut på at de satte sine liner så tett opp under land at de hindret andre i å komme til de viktigste fiskebankene. 166 I 1817 fikk myndighetene i Finnmark bistand av et militært fartøy for å sikre at russerne ikke fisket innenfor den 1 sjømils grensen som var satt i reskriptet i 1747.

Kommisjonen som forberedte loven av 1830, se foran under punkt 5.5, vurderte også reglene for russernes fiske. Den mente at det fisket russerne drev langs kysten først og fremst i Øst-Finnmark ikke var skadelig, så lenge det ble drevet under «behørige Indskrænkninger». Først når den tid kom at Finnmark ble «godt befolket og Nordlændingerne m.fl. søndenfra fremdeles i stor Mængde søgte Fiskeriet der», kunne russernes fiske bli skadelig, spesielt hvis fisket skulle slå feil. Kommisjonen ville derfor ikke oppheve reskriptet fra 1747 om rett til fiske utenfor 1 milsgrensen. Men den påpekte at det ville være umulig for de russiske fiskerne å benytte denne fiskeadgangen hvis de ikke samtidig hadde mulighet til å ha tilhold på land. Slike regler ble derfor inntatt i 1830-loven § 40, og i henhold til denne bestemmelsen skulle de få ha tilhold i Kiberg, Hamningberg, Båtsfjord, Berlevåg, Stensvik og Gamvik.

En fortegnelse over årene 1831 til 1892 viser at de russiske fiskerne i alle disse årene oppholdt seg i Kiberg under fisket, det første ti-året også i Hamningberg. I 1891 var det hele 106 russiske båter med til sammen 424 mann som var registrert i Kiberg; det høyeste tallet i oversikten. I følge oversikten synes de ikke å ha benyttet de øvrige fiskeværene, bortsett fra Hamningberg det første 10-året. 167

De russiske fiskerne holdt seg i mange tilfeller ikke utenfor grensen på 1 sjømil, og perioden 1866-1870 ble hele 51 russiske høvedsmenn ilagt bøter for overskridelse av 1-milsgrensen. 168

Spørsmålet om russernes fiske ble også vurdert av kommisjonen som ble nedsatt i 1867 for å vurdere endringer i reglene for torskefisket i Finnmark, se foran under punkt 5.7.3. Siden russerne i de siste 20 årene bare hadde holdt til i Kiberg, foreslo kommisjonen at de for fremtiden bare skulle ha tilhold der og ikke de andre steder, men at de til gjengjeld skulle få fiske innenfor 1 milsgrensen. Departementet kunne imidlertid ikke støtte dette forslaget. Ved en tilleggsartikkel § 9 til handelstraktat med Russland fra 1838 var det gitt visse fordeler til norske eksportører av sild og saltfisk til Russland som var betinget av at russernes rett til fiske etter loven av 1830 § 40 ble opprettholdt. Norge kunne derfor ikke endre loven av 1830 uten forhandlinger med Russland. Utenriksministeren for Sverige-Norge fant det imidlertid ikke hensiktmessige å be om slike forhandlinger med russerne, og reglene om russernes adgang til fiske i Finnmark ble derfor ikke endret. 169

Kommisjonen som forberedte loven om saltvannsfiske i Finnmark av 1897 170 tok også opp spørsmålet om russernes fiske. Kommisjonen mente at de russiske fiskernes tilhold i Finnmark var til stor ulempe for de norske fiskerne, og pekte på at norske fiskere ikke hadde tilsvarende rettigheter på den murmanske kyst. Siden russernes rettigheter i Finnmark alene hvilte på norsk lov, kunne Norge fritt oppheve disse rettighetene. På den annen side var de fordeler den norske eksporten av sild og saltfisk til Russland hadde fått gjennom handelstraktaten fra 1838 som nevnt betinget av at «de Lettelser, som Indvaanere af de russiske Provindser ved det hvide Hav og Ishavet fra gammel Tid have nydt i Vest- og Øst-Finmarken, fremdeles tilstaaes dem». Av hensyn til eksporten av sild- og saltfisk var det viktig å beholde de fordeler som var gitt gjennom denne traktaten, og på den bakgrunn fant kommisjonen det ikke tilrådelig å oppheve § 40 i loven av 1830. 171 Kommisjonen undertreket imidlertid at det var viktig å sikre at bestemmelsen i § 40 ble overholdt. Det var nemlig flere eksempler på at russiske fiskere hadde tilhold på andre plasser enn det som loven ga adgang til.

Flere russiske båter hadde således de siste årene hatt tilhold i Vardø hvor de etter loven ikke hadde rett til å være. I 1888 var det en dag hele 70 russiske snekker med til sammen 300 mann som hadde ankret opp i havnen i Vardø. Til tross for kraftige advarsler fra både norske myndigheter og den russiske visekonsul på stedet, ville de ikke fjerne seg. De mente de ikke opptrådte i strid med loven, så lenge de holdt seg i båtene med sine fiskeredskap og også sløyet fisken i båtene. Året etter var det enda flere russiske snekker som søkte til Vardø, noe som førte til sterke klager fra Vardø fiskeriforening. Dette fisket ble imidlertid året etter stoppet gjennom merkeloven av 8. april 1890. Denne loven påla høvedsmannen på båter som drev fiske fra havn i Finnmark om å melde seg til fiskerioppsynet for registrering. Dermed var det også lettere for myndighetene å slå ned på de russere som oppholdt seg i havner der de ikke hadde adgang til å være.

Russerne valgte da samme metode som vi skal se at finske statsborgere benyttet, nemlig ved ankomst til Finnmark proforma å selge sine båter til en norsk handelsmann, for så å kjøpe dem tilbake ved fiskets opphør. Den norske handelsmannen var da høvedsmann på båten og russerne kunne operere som lottfiskere i henhold til lov av 17. juni 1869.

På begynnelsen av 1900-tallet viste det seg at de fordeler som sild- og saltfiskeksportørene var gitt ved handelstraktaten av 1839, ikke lenger hadde noen betydning. Det var også langt færre russiske båter enn tidligere som oppsøkte fisket i Finnmark; i 1910 var det bare seks båter med til sammen 20 mann. 172 Handelsdepartementet fremmet derfor i 1911 forslag om å oppheve § 40 i loven av 1830. Forslaget møtte betydelig motstand fra Finnmarksbenken på Stortinget som oppfattet lovforslaget som en uvennlig handling overfor Russland, og fryktet at et slikt skritt dessuten ville gå utover den viktige pomorhandelen. De mente at forslaget var begrunnet i utenrikspolitiske forhold, og krevde at forslaget skulle behandles i lukket møte. Kravet om lukket møte ble avvist av flertallet og både utenriksministeren og handelsministeren avviste at det lå utenrikspolitiske bevegrunner bak forslaget. 173

Lovforslaget ble vedtatt og sanksjonert 17. mars 1911, men skulle først tre i kraft fra 1. januar 1913. Om forbudet mot russisk fiske ville ha innvirkning på pomorhandelen fikk man ikke erfart, for halvannet år etter inntrådte andre og mer dramatiske hendelser som satte en stopper for handelen, nemlig 1. verdenskrig og de senere omveltningene i Russland.

5.11.3 Finske statsborgeres fiske

Finland var fra 1809 til 1918 et storfyrstedømme under Russland. Men beboerne i Finland var ikke omfattet av de regler som gjaldt for russernes fiske. Deres adgang til fiske hvilte på andre regler.

I 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige trukket. Finland var på dette tidspunkt underlagt Sverige og grensen mellom Norge og Finland ble ikke trukket helt fram til det som i dag er grensen mot Russland. Grensen som ble trukket skar seg tvers igjennom de samiske bruksområder. Dette forhold var erkjent og i grensetraktaten av 1751 heter det i Art. 3 annet ledd:

Men som begge Siders Lapper behøve begge Rigers Land til deres Rehns-Dyrs Ophold; saa har man i Henseende til dennem kommet overeens om saadanne Indretninger, som udi denne Grendse-Tractats første Codicill eller Tillæg indeholdes.

Denne første kodisill, kalt Lappekodisillen, regulerer forholdet for samene. Etter kodisillens § 10 skulle samene «efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige.» Etter § 12 hadde samer fra Sverige og Finland rett til jakt og fiske på norsk side av grensen på lik linje med norske undersåtter.

Som nevnt foran under 5.3 var det ikke bare reindriftssamer som fisket ved Finnmarkskysten. Også Utsjok- og Enaresamer som ikke hadde rein søkte til kysten for fisket. 174

Da Finland kom under Russland i 1809 ble grensen som i 1751 var trukket mot Finland anerkjent av Russland ved traktat fra 1826. Ved samme traktat ble grensen mellom Norge og Finland videre østover trukket opp og det samme ble grensen mellom Norge og Russland. Grensetraktaten av 1826 hadde intet tillegg lik Lappekodisillen. Men artikkel 7 ga samene i grenseområdet rett til i et tidsrom av seks år å drive jakt og fiske som før på tvers av grensen. Spørsmålet om denne retten til jakt og fiske skulle få fortsette ble tatt opp til drøftelse mellom Norge og Russland på begynnelsen av 1830-tallet. Forhandlingene resulterte i en konvensjon i 1834. Med unntak for samene i Pasvik som var russiske statsborgere, fikk de øvrige beboere i grenseområdet ikke lenger tillatelse til jakt og fiske på det annet lands territorium.

Traktaten sikret Passviksamene en fortsatt rett til laksefiske, men annet fiske var ikke omfattet av traktaten. I 1859 klager fem norske beboere i Renøysund til amtmannen i Finnmark over at samer fra russisk side ikke bare fisker laks, men også torsk i fjorden. Fogden i Varanger ble bedt om å uttale seg om klagen. I sitt svar til amtmannen bekrefter fogd Kjerschow at samene mens de drev laksefiske også hadde fisket noe torsk ved Kjelmøya. Dette torskefisket kunne man for så vidt nekte dem, men dette fisket voldte liten eller ingen skade. Hans svar viser at han fant nordmennenes klager utidige. 175

Under forhandlingene om konvensjonen av 1834 tok de russiske forhandlerne også opp spørsmålet om forandringer i Lappekodisillen. 176 I februar 1834 fremla russerne et forslag som ville gi alle samene i Finland en en rett til fiske i fjordene og ute ved ved havet på lik linje med Norges egne innbyggere. Forslaget ble fra norsk side oppfattet som en betydelig utvidelse av den rett samene fra finsk side hadde etter § 12 i Lappekodisillen. Fra norsk side hadde man ingen innvendinger mot reindriftssamenes fiske, men man fryktet at en generell adgang til fiske for alle samer, ville fortrenge de norske fiskerne. Fra norsk side ble det nå hevdet at et fiske fra andre enn de finske reindriftssamene bare hadde vært et tålt fiske. 177

Det finske sentatet ble trukket inn og de videre forhandlingene foregikk først og fremst mellom to forhandlere fra norsk side og to forhandlere fra finsk side. Flere andre forhold i Lappekodisillen ble tatt opp, spesielt § 10 om reindriften som finlederne ønsket endringer i. De ønsket fastsatt tidspunktet for når man kunne krysse grensen med reinflokkene og regler om leien for beite, jakt og fiske på det annet lands territorium. Fra finsk side ble det fremholdt at hvis enighet ikke ble oppnådd, så de like gjerne at reinflyttingen over grensen opphørte. Senere var man fra finsk side villig til å frafalle krav om leie for beite, jakt og fiske på finsk territorium mot at alle samer fra Enontekis, Enare og Utsjok enten de hadde rein eller ikke fikk jakte og fiske i fjordene og ute ved havet i hele Finnmarks amt som på den tiden også omfattet Troms. 178

Fra norsk side ble det vist til at finske borgere aldri hadde blitt nektet å delta i fisket i fjordene og ute ved havkysten så lenge det skjedde på båter eiet av norske borgere. Fortsatt ville de få adgang til slikt fiske, men å gi dem rett til å fiske med egne båter var ikke tilrådelig. En slik rett ville kunne fortrenge Finnmarks egen befolkning, og det ble vist til at det i de senere år hadde vært klager fra almuen over at folk fra Finland fisket spesielt i Karlebotn i slike mengder at det fortrengte andre fiskere. Fra norsk side var man villig til å gi finske borgere fra Enontekis, Enare og Utsjok en traktatmessig rett til å fiske på norske båter mot at Finland frafalt krav om leie for reinbeite på finsk grunn.

Under videre forhandlinger i St. Petersburg i 1841 ble man enige om en avtale med et slikt innhold, men forhandlingene strandet på spørsmålet om traktatens varighet.

I årene etter kom det via diplomatiske kanaler flere klager fra Finland over skader forårsaket av rein fra Norge. I innstillingen fra den finmarkske Fiskerikommisjonen, avgitt i 1893, er det videre forløp beskrevet på følgende måte:

«I Firtiaarene indløb der ad diplomatisk Vei forskjellige Klagemaal, saavel over Skadetilføielser af norske Flytlappers Rensdyr paa finlandske Lappers Græsmarker som ogsaa over, at det, paa Grund af de norske Embedsmænds i saadanne Tilfælde udviste Partiskhed, næsten var umuligt for de finlandske Lapper at gjøre sine Fordringer til de norske Lapper gjældende. Klagemaalene var holdte i sin Almindelighed og paapegede ikke noget enkelt Tilfælde, som man her kunde gjøre til Gjenstand for speciel Undersøgelse. Nogen Klage til norske Embedsmænd over saadanne Forurrettelser var i de paagjældende Aar ikke indløben. Der blev ogsaa nævnt, at Finlands Bestyrelse havde havt Sagen under Overveielse og var kommen til den Overbevisning, at det sikreste og virksomste Middel til at hemme de angivelige Forurrettelser af de norske Lapper vilde være at stænge Rigsgrændsen, en Forføining, hvorimod der fra norsk Side kraftigen blev protesteret. Udgangen paa den ved disse forskjellige Klagemaal foranledigede vidløftige diplomatiske Korrespondance blev, at det ved Kongelig Resolution af 19de April 1851 bestemtes, at fornyede Underhandlinger om Lappforholdene skulde indledes, denne Gang paa sædvanlig diplomatisk Vei i Stockholm.» 179

Under de nye forhandlingene som startet i juni 1851 møtte den russiske forhandler med instruks om ikke å anerkjenne traktaten fra 1751 som bindende for Russland. Traktaten skulle heller ikke danne basis for de nye forhandlingene. Han foreslo at det skulle fastsettes nøyaktig grense for det området i Finland og Norge hvor reindriftssamene fra det annet land hadde rett til å oppholde seg. Videre skulle alle samer fra finsk side ha rett til å fiske ved kysten og ha rett til «de fornødne Redskaber» (det må trolig også omfatte båter) og plasser for å oppbevare dette over vinteren. Til dette formål skulle den norske regjering på sydsiden av Varangerfjorden avsette et område, 2 ½ verster langt og ca. 1 verst bredt (1 verst=1,0668 km), hvor folk fra Finland hadde rett til å oppføre hus til eget bruk og naust for sine båter og fiskeredskap.

Fra norsk side ble det på det skarpeste fremholdt at traktaten av 1751 var grunnlaget for grenseforhandlingene etter 1809, og også var lagt til grunn for alle forhandlinger etter 1833. Fra norsk side ble det videre fremholdt at det var helt umulig å gå med kravet om fiskerett i Norge for alle samer fra finsk side. Siden enighet ikke ble oppnådd erklærte den russiske regjering at samer fra norsk side fra 15. september 1852 ikke lenger skulle få føre sine rein over grensen til Finland. Fra norsk side ble det svart med å stenge grensen for reineiere fra Finland.

Som resultat av grensestengingen ble det ved provisorisk anordning av 9. april 1853 forbudt for finske undersåtter å fiske i det egentlige Finnmark så vel på egen hånd som lottfiskere. Den provisoriske anordning ble avløst av lov av 7. september 1854. Loven som først og fremst gjaldt reinbeite hadde i § 5 bestemmelser om fisket. Forbudet mot fiske ble utvidet til å gjelde hele Finnmarkens amt, altså også dagens Troms.

Til tross for forbudet søkte folk fra Finland fortsatt til fisket i Varangerfjorden. De deltok i fisket på den måten at de ble ansatt som tjenere hos en høvedsmann på norsk side. En mindre del av lønnen var fast, størstedelen av lønnen var lott av fisket. Dette fisket er omtalt i innstillingen fra kommisjonen som i 1867 ble nedsatt for å vurdere reglene om torskefiske i Finnmark, 180 se foran under punkt 5.7.3. Flertallet i kommisjonen foreslo å oppheve forbudet i loven fra 1854 mot å la utenlandske fiskeres delta som lottfiskere på norske båter. Selv om en opphevelse av forbudet kunne svekke det norske innslaget i Finnmark, var det klart at kvenene (som kommisjonen omtaler dem som) var dyktige fiskere og deres deltakelse ville tjene fiskeriene. Mindretallet i kommisjonen, bødtkermester W. Andersen, ville imidlertid begrense antallet utenlandske fiskere som kunne delta på norskeide båter i Troms og Finnmark. Dette kunne flertallet ikke gå inn for fordi det kunne føre til at innvandringen fra Finland ville spre seg over et større område, noe som ble ansett som lite gunstig.

Departementet sluttet seg til flertallets forslag og opphevet forbudet mot å la fremmede lands borgere delta som lotfiskere på norske båter, se lov av 17. juni 1869. For å delta som lottfiskere skulle de imidlertid betale en årlig avgift til fattigkassen i den by eller det herred der båten var hjemmehørende. Det ble fra norsk side ikke reist spørsmål om man burde søke å få tilbake rettigheter som reindriftssamene hadde mistet ved grensesteningen i 1852, nå når Norge ga finske statsborgere rettigheter som grensestengingen hadde satt en stopper fo.Det oppsto kort tid etter lovendringen tvil om hvordan loven av 1869 skulle forstås. Måtte høvedsmannen være norsk eller var det tilstrekkelig at båteieren var norsk, og kunne han bemanne sin båt med bare utenlandsk mannskap? 181 I en instruks fra 1871 fra amtmannen i Finnmark ble det presisert at båten måtte ha norsk eier og at også høvedsmannen måtte være norsk statsborger. Men disse kravene forsøkte man på ulike måter å omgå. Kravet om at båten måtte ha norsk eier omgikk man ved at utlendinger som benyttet samme båttype som de norske, ved ankomst til Norge proforma solgte sin båt til en norsk handelsmann som ved fiskets opphør solgte den tilbake. Kravet om at også høvedsmannen måtte være norsk synes ikke å ha vært søkt strengt overholdt, og ble derfor innskjerpet ved ny instruks fra amtmannen i 1891. 182

Spørsmålet om de finske statborgernes rett til å delta i fisket på norskeide båter ble vurdert av fiskerikommisjonen for Finnmark av 1891, se foran under punkt 5.9. Den påpekte «at det hverken var vel betænkt eller heldig, at man i 1869, uden nogen Henseende at søge tilsvarende Fordele for vore Landsmænd, fraveg den Stilling, man i 1854 var tvungen til at indtage ligeoverfor Ophævelsen af Traktaten af 1751». 183 Dette må forstås som en kritikk av regeringen for at den ikke søkte å bedre stillingen for reindriftssamene fra norsk side da den ga finske statborgere adgang til å delta i fisket på norskeide båter. Kommisjonen fant det imidlertid vanskelig nå å oppheve den tillatelse som var gitt i 1869. Det var viktig for både Finnmarks egne fiskere og handelsmenn å kunne hyre folk fra Finland til hjelp i fisket.

Det var imidlertid nødvendig å gi klarere regler for å sikre at adgangen virkelig ble til hjelp for folk bosatt i Finnmark og hindre omgåelse av reglene gjennom proformasalg. Det ble derfor i loven innskjerpet at høvedsmannen på båten måtte være norsk statsborger og halvparten av mannskapet måtte likeledes være norske statsborgere, se lovens § 45.

Men kommisjonen pekte på at det i årenes løp var kommet mange innvandrere fra Finland som var fast bosatte i Finnmark selv om de ikke var norske statsborgere i lovens forstand. Også de måtte få anledning til å ha leiehjelp på båten, og etter lovens § 46 skulle de ha samme rett som norske statsborgere til å fiske og ha leiet hjelp av utlendinger så sant de ved lensmannsattest kunne vise at de hadde hatt fast bopel i landet de siste to årene.

5.12 Krav om forbud mot bruk av ­seigarn og bruk av not.

5.12.1 Innledning

Som nevnt foran under punkt 5.9 var det under kommisjonens arbeid med lovreguleringen av saltvannsfisket i Finnmark reist spørsmål om forbud mot bruk av seigarn og forbud mot bruk av not under torskefisket. Lovgiver ønsket som nevnt ikke noe absolutt forbud i loven, men ga hjemmel for at slikt forbud kunne fastsettes av Kongen. Det het i § 18 første ledd:

«Kongen kan efter Andragende fra Amtsthinget bestemme, at der paa visse Strækninger og til visse Tider til Fangst af Sei ikke maa benyttes Garn og, hvor Opsyn er anordnet til Torskefangst forøvrigt ikke Not eller dermed ligeartet Redskab, saasom almindelig eller faststaaende Synkenot, Slæbenot, Posenot eller Trawl.» 184

Det kom i de neste ti-årene mange krav om forbud mot seigarn og not. Jeg skal i det følgende se nærmere på hvordan denne bestemmelsen ble praktisert.

5.12.2 Krav om forbud mot seigarn

1) Lebesby og Kjøllefjord herred var først ut med å kreve forbud mot bruk av seigarn før 1. september, se FAF (Finmarkens Amtsthings Forhandlinger) sak nr. 34/1898. Det heter i anmodningen:

«Det har nemlig vist sig, at de, der har begyndt Seigarnsfisket før nevnte Dato, har ødelagt Fisket baade for sig selv og andre, idet Fisken i de endnu lyse Nætter derved har skyet Grundene og senere ikke søgt tilbage til disse, saa man har kunnet faa noget af den.»

Fiskeriinspektøren i Finnmark ble forelagt saken. Han hadde ingen tro på at fisken ble skremt vekk ved garnbruk i de lyse netter. Noe slikt hadde han ikke hørt om. 185 Første gangs bruk av garn på seigrunner ga jo meget god fangst og det viste, mente han, at seien ikke ble skremt når garnet første gang ble satt ned. Han trodde derfor ikke at fisket ville bli bedre om et forbud ble gitt. Men gjennom et forbud kunne utbyttet kanskje bli bedre fordelt, siden de som drev seifiske i så fall ville sette ut garn til samme tid. Han anbefalte derfor at et slikt forbud ble gitt først og fremst for å kunne høste erfaring. Amtstinget sluttet seg til dette. Departementet etterkom anmodningen, og et forbud ble gitt ved kgl. res. av 8. juni 1899.

Det viste seg senere at dette forbudet mot seigarnfiske først og fremst var til fordel for to fiskere som begge fisket med seinot, et redskap som ikke var omfattet av forbudet. Og når seigarnene kunne settes ut hadde de to seinotfiskerne allerede hentet opp det meste av fortjenesten i seifisket. Seigarnsfiskere i Sværholt ba derfor om at forbudet mot bruk av garn ble opphevet. Forbudet ble opphevet ved kgl. res. av 10. januar 1907.

2) Kistrand herred (senere Porsanger) ba i 1899 om et forbud mot bruk av seigarn før 24. august, FAF sak nr. 59/1899. Saken var reist av lensmann Grape, samme mann som i sin tid anmodet om et lovforbud mot bruk av seigarn i de lyse sommernetter, se ovenfor under 5.9.3.

Amtstinget støttet ikke anmodningen fordi man først ville høste erfaring fra forbudet i Lebesby og Kjøllefjord. Avgjørende for amtstingets standpunkt synes å være fiskeriinspektøren i Finnmark sitt syn på saken. Han pekte blant annet på at et slikt forbud kunne ramme «fremmede Fiskere» som ønsket å fiske sei i julimåned.

En ny anmodning ble fremsatt fra herredsstyret i Kistrand året etter, se FAF sak nr. 12/1900. Fra herredsstyrets side ble det tatt til motmæle mot fiskeriinspektørens uttalelser om at et fobud ville ramme fremmedfiskere som ønsket å fiske i julimåned. For det første begynte ikke seigarnsfisket i juli og for det annet deltok det ingen fremmede i dette fisket. Kistrand herredsstyre hadde «således hverken havt Opfordring eller Hensigt til at udestenge fremmede Fiskere for at monopolisere Seigarnsfisket for sine egne.» Anmodning skyldtes at man hadde «faaet nogenlunde Sikkerhed for, at et Forbud mod Brugen af Seigarn» før 24. august ville «virke gavnligt». Fra Kistrand deltok det ca. 50 båter i sefisket, og alle drev et hjemmefiske. Også denne gangen uttalte fiskeriinspektøren seg mot et forbud mot bruk av seigarn før 24. august, men amtstinget støttet kravet fra Kistrand.

Departementet oversendte saken til Fiskeristyrelsen for uttalelse. I overesendelsen viste departementet til forarbeidene til fiskerilovene av 1897 der det var gjort rede for den meget utbredte oppfatning blant fiskerne i de tre nordligste amtene om at bruk av garn på seigrunner var til skade for fisket. 186 Departementet ga videre uttrykk for «at der er meget, som taler for at give vedkommende Distrikt Anledning til at prøve Nytten af den ansøgte Foranstaltning, saameget mere som Sagen ikke antages at have vidstrækkende Følger».

Også denne gangen var Fiskeristyrelsen negativ til anmodningen og fastholdt at påstanden om at bruk av seigarn i lyse netter skremte fisken, var helt grunnløs. Departementet etterkom heller ikke anmodningen om et forbud.

I 1901 kom det på ny en anmodning fra Kistrand, denne gangen om et forbud begrenset til 10 år, FAF sak nr. 77/1901. Det heter i anmodningen:

«Naar Herredsstyret, trods Fiskeristyrelsens Vægring af at anbefale Andragendet, fremdeles fastholder sine forrige Beslutninger, er Grunden den, at man lægger ligestor Vægt paa erfarne Fiskeres samt næsten alle Herredsstyrelser i de 3 nordlige Amters Uttalelser. 187 – Naar Loven giver Anledning til Indskrænkning efter Andragende fra de lokale Styrelser, kan det heller ikke være dens Mening, at et Forsøg skal stoppes af Fiskeristyrelsen ...»

Kistrand synes å mene at fiskerimyndighetene la alt for stor vekt på de erfaringene man ville høste fra forsøket med forbud i Lebesby og Kjøllefjord. Etter deres mening var dette forsøket av liten verdi siden seifisket der spilte en svært liten rolle, bare 6 – 7 båter deltok i dette fisket, i motsetning til Kistrand hvor hele 50 båter drev med seifiske.

Denne gangen ble anmodningen etterkommet, og ved kgl. res. av 3. januar 1902 ble det for ti år satt et forbud mot buk av garn til fangst av sei i tidsrommet 1. juli - 24. august.

I 1910 ba Kistrands herredsstyret om at forbudet mot bruk av seigarn før 24. august ble opphevet, se FAF sak nr. 7/1910. Det fremgår ikke hvorfor. Forbudet ble opphevet ved kgl. res. av 23. september 1910.

3) Talvik herred anmodet i 1910 om forbud mot bruk av seigarn før 24. august, FAF sak nr. 57/1901. I skrivet fra formannskapet heter det at ønsket om et slikt forbud hadde bred oppslutning i kommunen:

«Da der vedligger tre Andragender fra tre forskjellige Distrikter inden Talviks Herred med en Masse Underskrifter og det udelukkende fra Fiskere, kan det let forstaaes, at Kravet gjælder det hele Herred, med et Grundlag paa 20 a 30 Aars praktisk Erfaring. Ingen maa tro at, at Fiskerne i Almindelighed vil indskrænke noget Fiske til en bestemt Tid, dersom ikke deres egen mangeaarige Erfaring har vist dem, at det er til Skade for Seifisket, at Garn bruges, medens Nætterne er lyse, da man derved skræmmer al Sei bort fra Grunde og Bakker.

For ca. 30 Aar tilbage havde man – i den Tids Almanakker – en Bestemmelse om hvilken Dato Seigarn skulde udsættes, og endskjønt den deri omhandlede Lov var hævet forlængst siden, 188 holdt dog Fiskerne sig den gamle Lov efterretlig, og i den Tid viste det sig, at Seigarnsfisket gav et langt større Udbytte end det nu gjør, da Seien holdtes ved Grundene lige udover Decbr. Maaned.

Ikke heller maa det ærede Amtsthing opfatte det saaledes, at det er for at hindre udensogns Fiskere fra at gjøre Fangst af Sei inden Herredet, da det jo kan paavises, at der i Rækker af Aar, snart sagt aldrig har vært en Baad med Seigarnbrug fra Naboherrederne.»

Fiskeriinspektøren gikk i mot et slikt forbud, men amtstinget støttet kravet om forbud, og ved kgl. res. av 3. januar 1902 et forbud mot bruk av seigarn før 24. august vedtatt for 10 år.

I 1911 søkte Talvik om forlengelse av forbudet, og viste til anmodningen fra formannskapet i 1901. «Det i denne skrivelse fremførte gjælder fremdeles. Det samme folkeønske er fremdeles til stede.» Amtstinget støttet anmodningen, se FAF sak nr. 69/1911. Det gjorde også departementet og forbudet mot seigarn ble forlenget i ytterligere 10 år ved kgl. res. av 1. desember 1911.

I 1922 ba Talvik om videre forlengelse av forbudet, se Fff (Finnmarks fylkestings forhandlinger) sak nr. 75/1922. Det ble vist til at nærmeste nabokommune, Kvænangen i Troms fylke, ved kgl. res. av 9. januar 1920 hadde fått et forbud mot seigarn i tiden 15. juni–15. september. En forlengelse av forbudet i Talvik ble støttet av fylkestinget og også av departementet. Forlengelse i 10 år ble gitt ved kgl. res. av 13. juli 1923.

4) Loppen-Øksfjord herred ba i 1904 om at det ble forbudt å fiske med seigarn før 20. august, se FAF sak nr. 3/1905. Bakgrunnen for anmodningen var at fiskere fra nabodistriktene kom for å fiske med garn på det tidspunkt slikt garnfiske var forbudt hos dem selv. Og man hadde «den sikre Formening, at det fortidlige Garnfiske bevirker, at Seien forlader Grundene».

Ut fra «de Erfaringer, man har gjort paa Steder, hvor Forbud har virket» ville amtstinget ikke støtte kravet. På dette tidspunkt – 1905 – var et forbud mot seigarnsfiske bare gitt i Lebesby, Kistrand og Talvik og hadde vært virksomt i bare få år.

I 1914 ble det på ny sendt en anmodning fra herredsstyret, se FAF sak nr. 25/1914. I skrivet fra herredsstyret heter det:

«Det som har bevirket, at andragendet om forbud mot seifiske med garn før den anførte tid nu igjen fremkommer, er dette, at der fra Lyngen, Skjervøy og Kvænangen, hvor saadant forbud gjelder, hvert aar kommer en flerhet av fiskere hit op før fiske tillates paa deres hjemsteder, og driver da i august maaned et seigarnfiske paa seigrundene her, som ødelægger senere fiske. Det er nemlig for lyst, hvorfor seien skyr grundene.»

Før saken kom opp for amtstinget, kom det imidlertid en henvendelse underskrevet av ni personer i Loppa som ba om at amtstinget ikke anbefalte et forbud. Brevskriverne opplyste at kravet om seigarnsforbud fremsatt av gårdbrukere og folk som fisket fra motorskøyter. Gårdbrukerne vil gjerne gjøre unna høyonna, og de som har motorskøyter vil gjerne fiske andre steder før seigarnsfisket startet opp. Det heter videre:

«I tilfælde nævnte fredning skulde bli, vil det være et stort tap for folk som utelukkende lever av fiskeri og driver dette med smaabaater, da de ikke faar garnfiske den tid det kan la sig gjøre for dem med sine smaa baater at søke seigrundene, for efter 20de august blir veiret haardere saa man ikke daglig kan røgte sit bruk, og da kommer ogsaa gaardbrukerne med sine motorskjøiter og driver garnfiske paa samme grunde som smaabaatene, og det har vist sig, at smaabaatene da maa slutte at drive fiske paa de steder motorskjøiterne har sit bruk.»

Siden det var delte meninger om et forbud mot bruk av seigarn før 20. august, ønsket ikke amtstinget å ta standpunkt til saken før distriktet hadde uttalt seg på nytt. Saken synes å ha stoppet her.

I 1931 kommer herredsstyret i Loppa med en ansøkning om forbud mot fiske med garn på seigrunnene før 20. august, se Fff sak nr. 75/1931. Denne gangen støttet fylketstinget anmodningen, men heller ikke denne gangen ble kravet etterkommet av deaprtementet.

5) Kvalsund herred ba i 1906 om forbud mot bruk av seigarn før 25. august for 10 år, sak FAF nr. 5/1906. Dette ble ikke støttet av amtstinget, og viste til avslaget som var gitt i sak nr. 3/1905 vedrørende Øksfjord-Loppen.

6) Hammerfest herred ba i 1907 om forbud mot bruk av seigarn før 25. august, FAF sak nr. 3/1907. Anmodningen ble ikke støttet av amtstinget som viste til avslaget i sak nr. 3/1905 Øksfjord-Loppen og sak nr. 5/1906 Kvalsund.

Ny anmodning ble fremsatt i 1912, se FAF sak nr. 7/1912. I skrivet fra Hammerfest formannskap vises det til klager fra fiskere gjennom en årrekke om at seigarnsfisket begynte alt for tidlig. Det pekes på at mens kommunens egne fiskere forsøkte å unngå bruk av seigarn mens nettene var lyse, kom fremmede fiskere allerede ved olsoktider og fisket med garn. Når først de begynte, måtte de lokale fiskerne også starte garnfisket for hele tatt å få noe før seigrunnene ble fri for fisk.

Denne gangen støttet amtstinget kravet, men departementet synes å ha vært avvisende.

7) Sørøysund herred ba i 1921 fylkestinget om at det ble gitt et forbud mot bruk av seigarn før 1. september, se Fff sak nr. 55/1921. Herredsstyret viste til en anmodning om et slikt forbud underskrevet av 71 personer. Dette ble støttet av fylkestinget, og likeledes av departementet. Et forbud ble gitt ved kgl. res. av 16. juni 1922 for 10 år.

8) Måsøy herred ba i 1923 om forbud mot bruk av seigarn før 1. september, se sak Fff nr. 8/1923. Anmodningen om et slikt et forbud kom fra folk i Snefjord, Kvitnes og Reinøy. Det ble vist til at det var kommet fire skøyter fra Lyngen i begynnelsen av august som hadde fisket med seigarn og fått masse fisk, men etter det hadde «seien skydd alle grunnerne saa der ikke har vært kokesei aa faa». Som nevnt ovenfor var det innført et forbud mot seigarnsfiske i Lyngen.

Fylkestinget støttet et forbud mot seigarnsfiske i Måsøy, men departementet synes ikke å ville vedta et forbud.

9) Alta herred ba i 1926 om forbud mot bruk av seigarn før 10. september, se Fff sak nr. 17/1926. Denne gangen ble anmodningen forelagt fiskeriinspektøren til uttalelse. Han mente at et seigarnsforbud ikke hadde noen berettigelse. Men fylkestinget støttet likevel et forbud i Alta, men heller ikke denne gang ble det fulgt opp av departementet.

10) Vi ser av de referte sakene at amtstinget i de første årene var meget tilbakeholdene med å støtte et forbud mot bruk av seigarn. Senere støttet amtsting og fylkesting alltid en slik anmodning fra kommunene. Regjeringen avslår imidlertid så godt som alle anmodningene trolig på bakgrunn av fiskerimyndighetenes avvisning av en sammenheng mellom bruk av seigarn i lyse netter og seiens opptreden. Det lokale ønsket som i lovforarbeidene var anført som bakgrunn for bestemmelsen i § 18 i loven om saltvannsfiske i Finnmark, 189 ble altså i liten grad etterkommet sentralt.

5.12.3 Krav om forbud mot bruk av not.

1) Måsøy herred anmodet i 1898 om forbud mot bruk av dragnot i flere av fjordene i månedene mars og april, sak FAF nr. 35/1898. Anmodningen hadde sin bakgrunn i klager fra folk på Reinøy over de skader som bruk av dragnot forvoldte. Det heter i henvendelsen fra Reinøy:

«Skaden som disse Dragnøter forvolder, er meget stor. Forrige Aar var der saaledes i Snefjord og Lillefjord en Masse Fisk indseget og Garnfisket meget godt, men saa ankom der flere Stængnøter til Fjordene; disse fangede i nogle faa Kast ca. 30000 Tal Torsk og mærkede strax, at Fisken seg mer og mer ud, saa man om nogle Dage ikke mer kunde naa den med noget Redskab.

Indbyggerne i nævnte Fjorde har selv havt og fremdeles har lignende Notbrug, men flere Aars Erfaring har lært dem, at den Slags Fangstmethode ere mer til Skade end Gavn og har saaledes for 2 Aar siden aldeles sluttet med at fiske med Not.

Nu derimod lader det til, at Indbyggerne af Kvalsund Herred, der er i besiddelse af en Masse Stængnøter, vil optage dette Fiske med sine Notbrug, og dersom dette ikke vil blive stoppet, saa vil dette Fiskeri omtrent blive lig 0 for den mindre bemidlede Del af den fiskende Almue.» 190

Herredsstyret i Måsøy sluttet seg til den beskrivelse som her var gitt, og ba om at det ble satt et forbud mot bruk dragnot under gottfisket i mars og april i følgende fjorder: Vannfjord, Kobbefjord, Ryggefjord, Kullfjord, Snefjord, Lillefjord og Valfjord.

Amtmannen forela saken for fiskeriinspektøren i Finnmark, som i mars 1898 foretok en befaring i Snefjord. Han skriver følgende om møtet med de fastboende fiskerne der:

«I Marts Maaned iaar var jeg inde i Snefjord – den Fjord, hvor Dragnotfisket i de to sidste Aar væsentlig har været drevet – for nærmere at undersøge Forholdene. Jeg havde der Møde med de fastboende Fiskere, der meddelte mig, at Fisket blev drevet der inde i Fjorden i Marts og April foruden af ca. 13 Baade, hvis Besætning er hjemmehørende i Snefjord, ogsaa af 9 a 10 Baade fra de nærliggende Fjorde. Skreien pleier i den Tid komme ind i Fjorden for at gyde og bliver i Almindelighed staaende, indtil Rognen er gydt. Fisket drives af disse Baade med Line og Garn, der sættes inderst i Bunden af Fjorden og ofte meget nær Land. For endel Aar tibage benyttede nogle af Indbyggerne ogsaa mindre Dragnøter, men da man troede at formærke, at dette Fiske med Dragnot skræmte Fisken ud, besluttede man sig til at drive udelukkende med Line og Garn. I nogle Aar blev da Fiskeriet drevet med disse Redskaber, og Dragnøter blev ikke benyttet, før fremmede fiskere for et Par Aar siden kom ind i Fjorden med saadanne og fiskede ofte særdeles godt; man fik saaledes engang ifjor ca. 20000 Torsk i et eneste Drag. Alle Indbyggerne udtalte, at deres Fiske med Garn og Line gav mindre Udbytte, saasnart man begyndte med Dragnøterne, samt at det også havde hændt, at Dragnøterne sattes udenfor deres allerede udsatte Garn, der da enten maatte optages; eller ogsaa ble trukket paa Land med Noten. De mente, at de vanskelig kunde ernære sig, hvis ikke Dragnotfisket bliver forbudt derinde i Fjorden, da de alle ere fattige Folk, der ikke have Raad til at anskaffe sig større, sjødygtige Baade, hvormed de kunde søge længere bortliggende Fiskerier.»

Fiskeriinspektøren fant under tvil å kunne anbefale et forbud mot bruk av dragnot i månedene mars og april. Men det forhold at det var fremmede fiskere som benyttet dragnot, var i seg selv ingen grunn til et notforbud, selv om han innrømmet at det var «ondt nok for de fattige Fiskere – væsentlig Finner – inde i disse Fjorde at faa saa farlige Konkurenter, som disse fremmede Fiskere med sine store Dragenøter.» Det som for ham tilsa et forbud, var at uriktig bruk av dragnot kunne ødelegge selve fisket, fordi fisken ble skremt og trakk ut av fjorden. Videre måtte det i følge fiskeriinspektøren tillegges «ikke liden Vægt, at de i Fjorden boende Fiskere tror at have Erfaring for, at Dragenotfisket er skadelig, og at de af denne Grund er bleven enige om ikke at benytte dette Fiskeredskab».

Komiteen som forberedte saken for amtstinget, ville til tross for fiskeriinspektørens uttalelse, ikke anbefale et forbud. Komiteen mente at man måtte være ytterst varsom med å forby «de mer fuldkomne, tidsmæssige Fangstreskaber». Bare hvis man var forvisset om «Fangstredskabets absolutte Skadelighed for Fisket i sin Almindelighed, bør man skride til en saadan Tvangsforanstaltning». Saken trengte i følge komiteen nærmere utredning, spesielt måtte man bringe klarhet i om det virkelig var slik at fiskerne av hensyn til fiskeinnsiget i fjorden, frivillig hadde gitt avkall på bruken av dragnot. Amtstinget sluttet seg til denne komitéinnstillingen, og et forbud ble altså ikke anbefalt.

I 1899 fremmet Måsøy herredsstyre på nytt krav om et forbud mot bruk av dragnot i flere av fjordene, sak FAF nr. 30/1899. Fiskerinspektøren i Finnmark gikk inn for et begrenset forbud. Riktignok var han i tvil om et slikt forbud skulle gis. Han viste til at i Lillefjord eide en av fiskerne der en not som ble benyttet hvert år, og vedkommende «skal endog iaar have kjøbt sig en ny Not, saa man vel ikke i denne Fjord kan have saa meget imod Notfisket?» Men han mente å ha fått bekreftet sin antagelse om at fisken kunne bli skremt hvis noten ble dratt på en uheldig måte eller hvis noten gikk i stykker. Han foreslo derfor at et forbud ble gitt i Snefjord og bare der. Etter en tid kunne man sammenligne fisket i Snefjord med fisket i Lillefjord, der han altså ikke ville forby bruk av not.

I tråd med fiskeriinspektørens anbefalinger anmodet amtstinget om at regjeringene måtte fastsette et forbud mot bruk av dragnot i Snefjord for et tidsrom på 10 år – innenfor Pettersnes på østsiden og Lervik på vestsiden i månedene mars og april. Et slikt forbud ble gitt ved kgl. res. av 17. mars 1900.

I 1902 ble det fra fiskere i Snefjord på nytt fremsatt krav om et forbud mot bruk av not under torskefisket i alle fjorder i Måsøy og et slikt forbud måtte gjelde året rundt, sak FAF nr. 63/1902. Lensmannen i Måsøy oversendte saken direkte til amtmannen og påpekte at saken måtte få «den største Opmerksomhed», og spesielt måtte det «forbydes Fremmede eller Udensogns at kaste Dragnot paa Gydeplassene under Skreifisket i Maanederne Marts, April og Mai.» Siden Måsøy herredsstyre ikke hadde uttalt seg, ble saken ikke behandlet av amtstinget.

En ny henstilling med samme innhold – forbud mot bruk av not under torskefisket i alle fjorder i Måsøy året rundt – ble sendt fra fiskerne i Snefjord i april 1902, FAF sak nr. 60/1903. Kravet fra Snefjord var i særlig grad rettet mot dragnotfiskere fra Kvalsund. Herredsstyret mente at bruk av dragnot måtte forbys i tiden mellom 15. februar og 15. mai i alle Måsøys fjorder, men ville ikke gå inn for et helårsforbud, fordi det kunne hindre seinotfisket. Fiskeriinspektøren i Finnmark støttet en utvidelse av forbudet til å gjelde alle fjorder kommunen, men bare for månedene mars og april. Det samme mente amtstinget. 191 Regjeringen fulgte ikke opp anmodningen fra amtstinget.

I 1909 ble det på ny reist krav fra fiskerne i Snefjord om forbud mot bruk av not under torskefiske året rundt i Måsøys fjorder, FAF sak nr. 43/1909. I henvendelsen heter det:

«For 50 år siden dreves torskefangst betydelig med not i Snefjord, og det rikelig fiske i Snefjord avtog på nogle aar, saa der i 10 aar ikke kunde drives fiske i Snefjord. Og det viste seg da som i seneste fangsttid med not, at så snart noten reves eller fæstede, saa fisken slap noten, forsvandt fisken straks.»

Fiskerne viste til at etter tre års forbud mot bruk av not i mars og april hadde torsken vendt tilbake til Snefjord i disse månedene. I Lillefjord hvor forbud ikke var innført, hadde det derimot i en årrekke vært fritt for fisk. «Iaar kom fisken ind i Lillefjord, men fisken forsvandt derfra, naar torskefangst med not kom i drift.» Og det heter videre i henvendelsen:

«Det har vist sig ogsaa, at i de fjorde, hvor torskefangst med not er drevet sommer og høst, er fisken forsvundet fra land, og fiskerierne betydelig sommer og høst forringet ogsaa i dybden i de aar sild ikke er kommet ind i fjorden dybder.

Paa hvilken tid av aaret torskefisket med not foregaar, saa fanges der en masse fiskeyngel i fjordene, hvorfor forbud hele aaret har stor betydning.

De som har interesse i notfisket, vil nok ikke ta hensyn til, at fjordbefolkningen sættes ut av stand til at ernære sig med sine smaabaater, da de økonomiske kaar for et stort flertal i fjordene ikke tillater at forskaffe sig baater og fiskeredsskaper, saa de kan søke havfiske, hvilket undetegnede anser nødvendig at gjøre autoritetene opmerksom paa i tilfælde motstand.»

Kravet fra fiskerne i Snefjord ble anbefalt av herredsstyret i Måsøy med en fredningstid på 10 år. Amtstinget støttet imidlertid ikke kravet om notforbud i alle Måsøys fjorder og gikk bare inn for et forlenget notforbud på 10 år i Snefjord i månedene mars og april. Dette ble støttet av regjeringen og et forbud som foreslått av amtstinget, ble gitt ved kgl. res. av 11. februar 1910.

I 1914 ble det bedt om at notforbudet i Snefjord ble utvidet til også å gjelde Lillefjorden i tiden 15. februar – 15. mai, sak FAF nr. 15/1914. Bakgrunnen for herredsstyret anmodning var et skriv fra 47 personer i Lillefjord med krav om forbud mot bruk av dragnot, synkenot og posenot fra midten av februar til midten av mai. Det heter i henvendelsen:

«Lillefjord er smal og der er slet bund, saa man med not kan naa til at ta opp all fisken der inde, det har erfaringen vist følgende:

I 1890 aarene var her er fuldt av fisk i denne fjorden, men saa kom der flere notbruk fra Kvalsund herred, som inden nogle dage gjorde fjorden fri for fisk, og derefter blev fjorden fri for fisk i aarrækker, endskjønt det før var aarlig fiske. Ved dette ruin av fisket fik kommunen fattigunderstøttelsesbyrde til de gamle og fattige i fjorden og der omkring, som ikke kunde drive fiske ute ved havet på grunn av alderdomssvaghet og at de ikke hadde baater og redskap til saadant fiske.

Et par ganger senere kom fiskemassen ind til Lillefjord, men paa samme maate renset notbruk fjorden for fisk og med samme følger som i 1890 aarene.»

Et forbud som det her ble søkt om, ble støttet av amtstinget, og også av departementet. Ved kgl. res. av 14. januar 1915 ble det bestemt at det inntil videre skulle det i Lillefjord fra og med 15. februar til og med 15. mai «være forbudt til fangst av torsk at anvende not eller dermed likeartet redskap saasom almindelig eller faststaaende synkenot, slæpenot, posenot eller trawl».

Forbudet mot bruk av dragnot i Snefjord hadde bare vært gitt for 10 år av gangen. I 1925 ba innbyggere i Snefjord om fortsatt forbud mot bruk av not, Fff sak nr. 34/1925. Anmodningen ble støttet av herredsstyret i Måsøy som også ba om at et forbud mot bruk av not måtte gjelde for alle fjordene i Måsøy i tiden 15. februar – 15. mai.

Fylkestinget støttet også et slikt forbud, men den videre behandling synes å ha trukket ut for 15. februar 1926 sendte fiskerne i Snefjord et telegram til fylkesmannen i Finnmark og ba ham «bevirke at fredning av dragnotfiske trær i kraft straks – dragnøtterne har gjort stor ødelæggelse allerede». Og 13 dager senere sendte fiskerne et brev til fylkesmannen der de ba om at ikke bare dragnotfiske men også snurpenotfiske måtte bli forbudt. Det heter i brevet:

«Fiskere til massemøte i Snefjord tillater sig herved på ny anmode hr. Fylkesmannen bevirke at fredning av drag- og snurpenotfiske i Snefjord hurtigst mulig blir lovfestet.

Man skal til begrundelse oplyse følgende: I Snefjord ror for tiden 50 småbåter med smågarn som er det eneste bruk som drives på stedet. I januar og første halvdel av februar var her en masse fisk og man fisket da bra etter forholdene. Men så kom her 5 snurpe- og dragnøtter som drev sit fiske hvær dag, og på en uke var alt fiske slutt og nu får man ingenting på garn. Erfaringen viser at denslags fiskedrift såsom snurpenot og dragnot er til stor ødelæggelse for denne fjord som er så av beskaffenhed at der kan drages og snurpes rent hele fjorden.

Det skulle etter dette være innlysende at fredning av Snefjord er høist påkrævet. Da garnfiske i Snefjord er det eneste fiske som drives fra stedet er notfiske hvis det skal fortsætte et stort ruin for befolkningen som for det meste er i små kår.»

Men en uke før dette brevet ble sendt, var det ved kgl. res. av 20. februar 1926 satt forbud mot å benytte slepenot (dragnot) i Snefjord i månedene mars og april. Forbudet var altså mindre omfattende enn det fylkestinget hadde bedt om. Vi ser også at regjeringen ikke på noe tidspunkt ville etterkomme anmodningen om et notforbud i alle fjordene i Måsøy.

I 1929 ba fiskere i Kobbefjorden om at det måtte bli satt forbud mot «fangst med land- og snurpenot i månedene januar, februar, mars, april og mai», Fff sak 96/1929. I henvendelsen til formannskapet i Måsøy støttet lensmannen et slikt forbud, og uttalte:

«Min erfaring angående godtfiskefjordene her i distriktet er ikke stor, men dog har jeg gjentagne eksempler på, at notfiske i disse fjorder virker ødeleggende, til liten fordel for notfiskerne og til ruin for de fastboende, som så å si utelukkende tar sit levebrød for det hele år av ca. 4-5 måneders fiske vinteren og våren. Jeg tillater mig å anbefale andragende som høist påkrevet foranstaltning.»

Fylketinget støttet kravet om et slikt forbud, men departementet synes ikke å ha fulgt opp anmodningen.

2) Hasvik herred søkte i 1908 om forbud mot bruk av synkenot og dragnot, se FAF sak nr. 26/1908. Herredsstyret viste til forbudet i Lofoten mot slike redskap, og fryktet at not ville bli tatt i bruk på gottfiskeplassene i Hasvik, spesielt i Breiviksfjorden ved Sørøya. Amtstinget ville ikke anbefale et slikt forbud, da «man anser indskrænkning i næringsfriheten utilraadelig, hvor saadan ikke er meget paakrævet, og da man fortiden mangler kjendskap til og erfaring for hvilken virkning drag- og synkenotfisket har på torskefiskeriet.»

Hasvik synes ikke senere å ha satt fram krav om forbud mot bruk av not.

3) Tana herred fremsatte i 1913 et forslag om forbud mot fangst av torsk med not i hele Finnmark. Det samme krevde fiskere i Gamvik og Gjesvær, se FAF sak nr. 6/1913. Amtstinget vedtok å sende forslaget til høring hos interesserte kommuner. Loppa, Hasvik, Kvalsund, Kistrand, Nord-Varanger og Hammerfest by støttet ikke et lovforbud mot bruk av not. De som støttet et lovforbud var Hammerfest herred, Lebesby og Tana. Måsøy og Kjelvik ville bare ha forbud mot not i fjordene, og Kjelvik bare i månedene februar-april. Nessbey ville ha forbud mot bruk av større not. Da saken kom opp igjen året etter, se FAF sak nr. 26/1914 vedtok amtstinget at det måtte gis et forbud mot bruk av not i hele Finnmark i hele gytetiden, dvs. i månedene januar - mars.

Anmodningen synes ikke å ha blitt fulgt opp av departementet.

4) Kjelvik herred ba i 1919 om et forbud mot bruk av dragnot, snurpenot og synkenot i Vedbotten i Kjelvik herred, se FAF sak nr. 17/1919. Kravet om et slikt forbud kom fra 13 fiskere i Vedbotten. De viste til fisken var forsvunnet fra Vedbotten etter at dragnotfisket tok til, og «derved blir fiskenæring ødelagt for gamle og yngre, som ikke er beskyttet med baate og redskaper til at drive havfiske».

Amtstinget sendte saken tilbake med spørsmål om ikke dragnøter på 80 favner kunne benyttes.

Kjelvik herred ba i 1931 om et forbud mot snurpenotfiske etter torsk i Lafjord, se Fff sak nr. 75/1931. Et slikt forbud ble støttet av fylkestinget, men ikke etterkommet sentralt.

5) Fra Kvalsund herred kom det i 1919 anmodning om et forbud mot bruk av snurpenot i Repparfjorden, se FAF sak nr. 16/1919. Det ble vist til at snurpenotfisket gjorde stor skade på fiskebestanden i fjorden. Med bruk av snurpenot ble det fanget en masse sild og lodde som ofte ble sluppet ut igjen fordi man ikke klarte å få med alt. Dette resulterte i at en masse død fisk ble liggende å råtne på fjordbunden, og fisket i en så trang fjord som Repparfjorden ble dermed ødelagt for lang tid. Det heter videre:

«Hvilken utstrakt økonomisk betydning en saadan ødelæggelse vil faa for hele Kvalsund herred kan man let tænke sig til. Ripparfjord har nu mellem 200-250 indbyggere der alle omtrent utelukkende lever av fiskeri, der til forskjellige tider foregaar i fjorden, dessuten deltar en masse andre av herredets fiskere med i fisket. Blir fjorden paa grund av dette rovfiske ødelagt vil alle disse fattige mennesker komme i den største nød, da de paa ingen maate kan klare at anskaffe sig disse moderne motorbaater og fiskeredskaper som andre fiskere i andre herreder har gjort. Der har i umindelige tider foregaat aarvist torskefiske og seifiske i Ripparfjord og nu i senere aar ogsaa sildfiske. Det er ikke underlig at fiskerne med harme ser paa dette rovfiske, da de derved ser sin eksistens truet, og skal fiske med snurpenot fremtidig faa lov til at fortsætte i Ripparfjord vil det tilslut bli en kommunal ulykke, som det vil ta tiere av aar at rett paa.»

Et forbud mot bruk av snurpenot i Repparfjord ble støttet av amtstinget. Under sakens behandling i amtstinget foreslo en av ordførerne, Ola Berg, at det måtte rettes en henstilling til regjeringen om et lovforbud mot «fangst av sild med snurpenot i fjorde og sund, som har en vidde i mundingen av 2 norske mil og derunder» fordi et slikt fiske viste seg å «være aldeles ødelæggende for fiskebestanden i trange fjorde og sund». Amtstinget vedtok at spørsmålet skulle behandles videre i en av komiteene.

Saken kom opp året etter og alle herredsstyrene langs kysten som hadde uttalte seg gikk inn for et forbud; disse var Sør-Varanger, Nessby, Nord-Varanger, Vardø herred, Berlevåg, Gamvik, Tana, Lebesby, Kistrand, Kjelvik, Måsøy, Sørøysund og Hasvik. Fylkestinget anmodet på denne bakgrunn at de ble gitt et forbud mot bruk av snurpenot ved sildefiske i fjorder og sund i Finnmark.

I 1931 krevde fiskere i Kvalsund under et massemøte at det ble innført forbud mot bruk snurpenot ved fiske etter sild i Repparfjordpollen i Kvalsund i en lengde av 5 km fra bunden av fjorden og utover, se Fff sak nr. 76/1931. Som begrunnelse viste fiskerne til

«at snurpenotfisket foruten at det skader denne fjordarm som gyteplass for torsken også er til fortrengsel for fjordbefolkningens stående fiskeredskap. Torskefisket her foregår vesentlig og er tørst på den tid det står sild i fjorden, og dette fiske har før skaffet befolkningen i Repparfjord betydelig inntekt, som nu på grunn av den skade sildesnurpingen forårsaker, er gått tilbake til en ubetydelighet.»

Saken ble i først omgang ikke behandlet av fylkestinget da den først måtte forelegges herredsstyret i Kvalsund. Herredstyret støttet kravet, og i 1933 ba Kvalsund om at det ble gitt et forbud mot bruk av not ved all slag fiske i Repparfjordpollen, se Fff sak nr. 19/1933. Fylkestingets flertall støttet et slikt forbud, men dog slik man ikke ville «tilråde forbud mot bruk av landnot efter sild av hensyn til agnforsyningen i fiskeværene». 192

I 1935 ba Kvalsund herred om et forbud mot all slag fiske med not i Indre Revsbotn, se Fff sak nr. 80/1935. Fylkestinget utsatte saken til en senere behandling under påvente av at Stortinget neste år skulle behandle revisjon av lov om sildefiskeriene.

6) Sørøysund herred ba i 1935 om forbud mot snurpenotfiske i Gyfjorden og Tverrfjorden på Seiland, se Fff sak nr. 61/1935. Anmodningen ble fremmet etter en henvendelse fra fiskere i de to fjordene. I henvendelsen heter det:

«Snurpenotfiske efter torsk og sild på disse fjorder ødelegger og skremmer vekk fisken for småbåtfiskerne som driver med garn og juksefiske. Som stillingen er nu blir det verre fra år til år og for oss småbåtfiskere som ikke kan komme oss til andre fiskeplasser, blir stillingen tilslutt den at vi ingen fisk mer får i disse fjorder. Vi tillater oss derfor å be de ærede myndigheter om å gjøre alt hva gjøres kan snarest mulig for at ovennevnte områder blir fredet med det første.»

Torske- og sildesnurpere fra Loppa og Alta og også fra andre kommuner i Finnmark hadde de siste seks årene drevet fiske i de aktuelle fjordene. Fiskeriinspektøren i Finnmark forslo at saken ble utsatt inntil det arbeid som Handelsdepartementet hadde igangsatt for revisjon av sildefiskeriene var avsluttet. Dette ble også fylkestingets vedtak i saken.

7) Fra herredene Gamvik, Loppa og Kjelvik kom det krav om forbud mot bruk av not i 1931, se Fff sak nr. 75/1931. Gamvik herred ønsket forbud mot dragnotfiske etter torsk i Hopsfjorden, Langfjorden og Store Skogfjord. Loppa herred ba om forbud mot snurpenotfiske og dragnotfiske etter torsk i Frakfjord i månedene januar – april for fem år. Og Kjelvik herred ba om forbud mot snurpenotfiske etter torsk i Lafjord, se ovenfor under 4). Alle anmodningene ble støttet av fylkestinget, men ikke fulgt opp av departementet.

8) Fra Alta, Talvik og Gamvik herredstyrer ble det i 1935 fremsatt krav om forbud mot bruk av all salgs bunnskrapende redskap (snurrevad) i fjordene i Finnmark, se Fff sak nr. 63/1935. Fiskeriinspektøren for Finnmark viste til at Handelsdepartementet og Fiskeridirektøren hadde varslet at det ville bli satt i gang undersøkelser vedrørende bruken av slike redskaper, og før slike undersøkelser var utført mente inspektøren at forbud ikke ville bli innvilget.

På denne bakgrunn frafalt Gamvik sitt krav om forbud, men Talvik og Alta fastholdt sitt krav. Fylkestinget vedtok at saken ble utsatt i påvente av de nevnte undersøkelsene, og den varslede lovproposisjon om endringer i trålerloven. Men fylkestinget uttalte at for å verne mot rovfiske på gyteplassene burde bruk av snurrvad og andre bunnskrapende redskap være forbudt i alle gottfiskefjorder i Finnmark i tiden 1. januar til 1. juli. Fylkestinget vedtok å be fiskerlagene i Finnmark om uttalelse.

9) Tana herred ba i 1937 om at «innerste del av Tanafjorden med elvemunningen i en strekning fra Stappogedde på vestersiden av Tanafjorden i rett linje over til Urnes på østre siden av Tanafjorden» ble fredet for bruk av flyndretrål og andre bunnskrapende redskaper som kunne skade yngel og fiskens gyting. Fff sak nr. 62/1937.

Fiskeriinspektøren i Finnmark støttet et forbud som foreslått. Han uttalte at det var «intens drift med flyndretrål inne mot sandbankene, og til sine tider også inne i Lerpollen». Beskatningen av flyndre i den innerste del av Tanafjorden var større enn noe annet sted i fylket.

Fylkestinget anbefalte forslaget om forbud, men departementet synes ikke å ha etterkommet kravet.

10) Parallelt med disse kommunenes krav om forbud mot bruk av dragnot, snurpenot og snurrevad var det i Finnmark i denne tiden en samlet protest mot bruk av trål. Trålfisket som ble sett på som en alvorlig trussel mot det mer ordinære fisket. Gjennom ulike lover fra 1908 og fram til 1939 ble det gitt stadig mer omfattende forbud mot bruk av trål. Dette skal jeg se nærmere på i neste punkt.

5.13 Om fiske med trål

5.13.1 Innledning

Trålfiske er et spørsmål som fra århundreskiftet opptar både fiskere og myndigheter meget sterkt. Fram til 2. verdenskrig får vi flere lover om fiske med trål og fisket i Finnmark sto helt sentralt i disse lovsakene. 193 Også fiskerigrensesaken mot England hadde sitt utspring i trålfiske i Finnmark.

Jeg skal nedenfor gå gjennom denne lovgivningen.

5.13.2 Lov av 13. mai 1908 om forbud mot fiskeri med bunnslepenot (trål)

5.13.2.1 Et varsku fra Finnmark

I 1905 sendte Vardø fiskeriforening en resolusjon til Finmarkens Amtsting hvor de ba om at det i henhold til saltvannsfiskeloven for Finnmark fra 1897 § 18 ble utferdiget et forbud mot bruk av trål i hele Finnmark, se FAF sak nr. 67/1905. Det heter i henvendelsen:

«Da der af og til kommer Trawlfiskere til Finmarken og her driver Fiske nær og under Land og inde i Bugter paa de Steder, der er skikket for saadant Fiske, og derved Fiskeriet paa disse Grunde ødelægges for de lokal Fiskere, anser man det særdeles ønskeligt at der ble udfærdiget Forbud mod saadant Fiskeri.

Som Exempel kan nævnes, at for ca 5 Aar siden blev drevet Trawlfiske af et Dampskib paa Persfjorden i Vardø Herred, hvor der tidligere har været et godt Flyndrefiske. Siden den Tid har dette Fiske været smaat der. Her i disse Dage har paany en Damper drevet Trawlfiske sammesteds.

Man har sikker Erfaring for at, Trawlfiske nær Land ødelægger den stationære Fiskebestand.»

Amtstinget mente spørsmålet måtte forelegges Finnmarks øvrige kystkommuner før man kunne ta stilling til fiskeriforeningens krav. Samtlige kommuner støttet et slikt forbud, 194 og amtstinget vedtok en anmodning om at det ble gitt et forbud mot bruk av trål hele året innenfor territorialgrensen i Finnmark, se FAF sak 34/1906.

5.13.2.2 Fiskeridirektørens og departementets ­vurderinger

Trålersaken hadde allerede før departementet mottok amtstingets anmodning, vakt bekymring hos fiskerimyndighetene. I februar 1906 utarbeidet Hjort i fiskeristyrelsen et utkast til lov der det ble foreslått et forbud mot bruk av trål innenfor norsk sjøterritorium. 195 Forbudet skulle altså ikke bare gjelde i Finnmark, men i hele landet.

I første omgang mente departementet at lov av 28. april 1888 angaaende indskrænkning i bruken av redskaper i saltvandfiskerier i § 1 som ga Kongen hjemmel til å forby bruk av visse typer redskap etter anmodning fra kommunestyret, ga den nødvendige hjemmel for et forbud. Men fiskeridirektøren var ikke enig. Loven av 1888 var en lov for vern av fiskebestander, og det var ikke det som var bakgrunnen for hans lovforslag om tråleforbud. Han var først og fremst opptatt av å beskytte de lokale fiskerne mot trålfisket. Han skriver:

«Av motivene til mit lovforslag vil det sees at jeg i første række har fremholdt det synspunkt, at de felter hvor der kan trawles, bør bevares for den fiskeribedrift, som forøvrig finder stedlangs kysten og som kan ha god nytte av å drive disse felter etc. Envidere fremhever jeg hensynet til vanskeligheterne med at regulere forholdet mellem trawl og andre fiskeredskaper samt ønske om at der ikke skal opstaa kollisioner mellem disse.» 196

Han viste til at det i resolusjonen fra Vardø fiskeriforening og fra kystkommunene i Finnmark og amtstinget ble uttalt at «trawlfisket langs kysten er til skade for den øvrige fiskeribedrift og for fiskebestanden». Behovet for et forbud var således av dobbel art, og han selv anså hensynet til «bedriften» som den viktigste. Derfor var det ikke riktig å forankre et forbud i loven av 1888, «fordi den forutsætter, at det rene fredningshensyn skal være bestemmende».

Gjeldende fiskerilovgivning var ikke landsdekkende, men åpnet bare for geografisk avgrensede forbud. For Finnmarks vedkommende ga gjeldende lov bare adgang for et forbud mot trål under de fiskerier der et oppsyn var etablert. Loven åpnet altå ikke for et forbud hele året.

Etter lov om saltvannsfiske i Finnmark av 3. august 1897 nr. 5 § 18 kunne Kongen på anmodning fra amtstinget sette forbud mot bruk av trål under fiske av torsk, men bare der det var etablert oppsyn under torskefisket.

Etter § 15 i lov om fiskerier i Nordland og Troms av samme dato var det likeledes adgang for Kongen til å gi et slikt forbud, her betinget av en anmodning ikke fra amtet men fra kommunestyret. I Lofotloven av 6. august 1897 var det i § 17 inntatt en uttrykkelig bestemmelse om forbud mot bruk av not og trål under skreifisket.

I henhold til lov av 6. august 1907 om vårtorskefisket i Romsdals amt § 16e, var det opp til utvalget som ble etablert under fisket å fastsette i vedtekt bruk av not, trål og tilsvarende redskap som trål.

Departementet delte ikke fiskeridirektørens oppfatning om at et tråleforbud ikke kunne forankres i loven av 1888, men fant det likevel mest hensiktsmessig å gi en egen lov om forbud mot trålfiske. Gjennom en slik lov kunne det også utarbeides nødvendige regler for håndhevelse av forbudet.

I januar 1908 rettet Vardø fiskeriforening en ny henvendelse hvor de skrev at det hastet med en forbudslov mot trålfiske. 197 Det var et økende antall utenlandske trålere, spesielt engelske trålere, nær den norske kyst, og disse «hentet flere dampskibslaster med fisk og det for en væsentlig del inden den norske territorialgrænse». I tillegg hadde så vel russere som tyskere startet «store selskaper for at drive fiskeri i Nordhavet, og det er en soleklar sak at Finmarkens kyststrækning blir deres væsentligste opperationsfelt». Det heter videre:

«Hvilken ubodelig skade, en trawlerflaate vil utøve for de norske fiskerier, kan neppe paa forhaand beregnes. Det vil nemlig bli en umulighet at drive linefiske paa de havstrøk, hvor damperne slæper sine trawl; ti disse vil rive i sønder og ødelægge al fiskeriredskap, som falder i deres vei. Man kan tænke og tro, hvad man vil, om trawlfiskets skadelighet eller uskadelighet for fiskebestanden, den sak kan diskuteres; men at drive linebruk eller garnbruk, hvor der slæpes trawl, er en umulighet, som ikke kan bestrides.»

Under arbeidet med lovforslaget ble det kjent at et trålselskap var under etablering. Fiskeridirektøren advarte mot å la det planlagte trålselskap starte opp før et lovforbud var trådt i kraft. Slikt trålfiske innenfor territorialgrensen ville være «for skadelig for den hjemlige fiskeribedrift og da særlig i Finmarken». 198 Han viste til uttalelsen fra amtmannen i Finnmark som fulgte med henvendelsen fra Vardø fiskeriforening, der det het:

«Som De (Fiskeridirektøren) vil forstaa av skrivelsen er trawlspørsmaalet traadt sterkt i forgrunden, og mine samtaler med handelsmænd og fiskere i det sidste aar har vist mig, i hvor høi grad det bekjæftiger alles sind. Saafremt den i aviserne meddelte stordrift av trawlere utenfor Finmarkens kyst nu begynder, vil det lede til særdeles stor misnøie, og jeg er viss paa, og det vilde være en meget stor ting, ifald fiskerne fik indtryk av, at der fra statmagterne var gjort, hva gjøres kunde, bortset fra den meget store reelle betydning det vil ha, at norsk statmyndighet kan hævde vor ret paa vort eget territorium.» 199

Departementet mente det hastet med å få en lov, og ville ikke avvente ytterligere utredninger om spørsmålet, og foreslo forbud mot trålfiske innenfor territorialgrensen.

5.13.2.3 Stortingets behandling

Næringskomiteen i Stortinget sluttet seg fullt ut til det fremlagt lovforslag. 200 Odelstinget og Lagtinget vedtok lovforslaget slik det var fremlagt av regjeringen, men ikke uten debatt. I Odelstinget talte fire representanter mot lovforslaget.

Representant Friis Pettersen mente at spørsmålet om tråleforbud innenfor territorialgrensen måtte forelegges fiskere langs hele kysten. Man kunne ikke bare lytte til kommunene i Finnmark. Et trålforbud ville utelukkende være til fordel for dem som drev fiske bare deler av året, altså deltidsfiskerne, og ville ramme dem som ønsket å gjøre fiske til «sin livsgjerning» gjennom et helårsfiske:

«Det er jo klart, at for dem, som har gjort fiskeriet til sin egentlige gjerning, er det af en betydelig større vigtighed at faa fiskeriet ind paa mere rationelle baner og drive det mere intenst, end det er for dem, som kun driver det af og til, og jeg har den opfatning, at den panikk, kan jeg gjerne sige, som har fremkaldt denne lov er fremkaldt væsentlig fra deres side, som kun driver fisket som en binæring og ikke som hovednæring.» 201

Skulle bruk av trål bare være tillatt utenfor territorialgrensen ville det hindre en utvikling av trålfisket og av et moderne fiskeri. Det burde i loven gjøres et unntak for anvendelse av liten trål. Et fiske med liten trål mente han med fordel kunne drives spesielt i Finnmarksfjordene, hvor det skulle finnes en meget gammel fiskebestand, spesielt flyndre. Friis Pettersen fikk tilslutning av tre andre representanter.

En representant 202 som støttet lovforslaget, uttalte at han som regel var mot enhver forbudslov, men dette lovforslaget var meget påkrevet. Et trålforbud var nødvendig ikke bare for Finnmark, men også andre steder i landet. Trålfisket forårsaket stor skade på andre redskaper som garn og line, og selve fiskebestanden ble redusert i betenkelig grad, spesielt den fisk som man kalte standfisk.

Statsråd Abrahamsen fremholdt at forslaget om forbud mot tråling innenfor territorialgrensen var i tråd med praksis i alle Nordsjøstatene. I likhet med andre stater var det for Norge nødvendig å «beskytte den inderste kysstribe for det hjemlige fiske og ikke lade den store kapitaldrift komme ind paa disse fiskepladse, som er reserverede det hjemlige fiske, og ødelægge fisket.» 203

Statsråden fant det heller ikke nødvendig å forelegge spørsmålet om et tråleforbud for alle fiskere langs kysten. Spørsmålet var blitt akutt i Finnmark, og det hastet med å få en lov. Han syntes heller ikke det var noen idé å tillate bruk av små trålere i fjordene. Hvor det for eksempel var en gammel bestand av flyndre, ville bruk av trål skrape opp alt sammen, og «de hjemmelige fiskere bliver afskaaret fra overhodet at faa nogen fisk paa lang tid, indtil fiskebestanden kan fornyes.» Og han uttalte videre:

«Jeg tror, at for trawlfisket i sin almindelighed spiller dette forbud ingen nævneværdig rolle; for hva en trawler af og til kan faa af fangst inde i en fjord eller inde i en bugt, om det end for den stationære fisker kan betyde at væsentlig tab, bliver for trawleren i hans budget et ganske uvæsentlig plus.» 204

Flere andre representanter tok ordet og støttet lovforslaget, deriblant representanten Foshaug som viste til et telegram fra ca. 1000 fiskere i Finnmark, der det bl.a. sto:

«Tromsø stifts repræsentanter anmodes om indtrængende at arbeide for, at trawling indenfor territorialgrænsen hurtigst mulig forbydes ved lov, som straks træder i kraft. Trawlingen paa Finmarksfjordene har allerede begyndt. Hvor trawlingen foregaar, umuliggjøres baade line- og garnfiske, ligesom trawlingen virker skadelig og forstyrrende paa dybsagnfisket. Ligesaa maa territorialgrænsen søges udvidet.» 205

Foshaug fremholdt videre at fiske ikke var noen binæring for Finnmarks befolkning slik Friis Pettersen påsto, fiske var hovednæringen og folk fryktet med rette den skade trålefisket ville påføre deres næring. «Og gad vide» om ikke representanten fra Ålesund (Friis Pettersen) ville få et annet syn hvis «trawlselskaber begyndte at drive sit fiske nede paa Romsdals kyster.»

Under odelstingsdebatten ble det fra en representant reist spørsmål om bruk av snurrevad var omfattet av lovforbudet. I proposisjonen var det sagt at snurrevad var noe annet enn trål:

«Ved trawl forstaaes en not, som slæpes frem langs sjøbunden af fartøi, som i dette øiemed gaar frem med seil eller mekanisk kraft. Ved denne definitionen adskilles trawl fra snurrevad, som hives frem langs bunden til forankret fartøi eller til stranden.» 206

Han pekte på at det ikke var noe i veien for at snurrevad kunne brukes fra fartøy som hadde kraftige nok maskiner til å slepe redskapen. 207 Statsråd Abrahamsen forsikret at snurrevad ikke var omfattet av lovforbudet.

Spørsmålet om snurrevadfisket kom også opp under debatten i Lagtinget. Her mente både representanten Lind Johansen og statsråd Abrahamsen at det neppe lot seg gjøre å slepe snurrevad etter en båt. Representanten Ellingsen var av en annen mening og mente at snurrevad bare burde tillates når den ble hevet fra oppankret fartøy eller fra land. Hvis snurrevaden ble slept akkurat som en trål, var det ingen vesentlig forskjell mellom snurrvaden og trålen, og da måtte også snurrevaden forbys. 208 Som vi skal se nedenfor under punkt 5.13.4.3, ble snurrevaden etter hvert nettopp brukt på denne måten.

Lind Johansen tok i lagtingsdebatten opp behovet for å utvide territorialgrensen. Han pekte på at den sonen som ble fredet ikke var særlig stor siden den bare gikk 1 mil fra kysten, all den stund fiske ble drevet 16, 18, 20 mil ut fra kysten. Riktignok er det av den største betydning at strøket inne på fjordene ble fredet som vil være til stor hjelp for de fastboende fiskere og de fiskere som fisker fra små båter. Men selve territorialgrensen måtte også utvides. 209

Til dette svarte statsråden at territorialgrensens utvidelse var et vanskelig spørsmål, «for hva der skal henregnes til et lands territorium, er jo et internationalt spørsmaal». Norge hadde dessuten en videre grense enn andre land. Den internasjonale regel for territorialgrensen var ¾ mil, mens vi hadde en hel mils grense fra den ytterste holme, som ikke til enhver tid er overskyllet av havet. 210

Ved lov av 13. mai 1908 ble det gitt følgende regler om forbud mot bruk av trål. Jeg refererer her de bestemmelsene som er relevante i vår sammenheng:

§ 1. Det er forbudt paa norsk sjøterritorium at drive fiskeri med bundslæpenot (trawl)

§ 2. Saalænge et fiskefartøi med bundslæpenot er inden sjøterritoriet, skal samtlige fangstredskaper være bortstuet indenbords hvorved forstaaes: at skovlerne enten staar paa deres almindelige plads indenfor rækken eller er om læ, og at nettene er adskilt fra skovlerne og lagt tilside eller bundet op indenbords – paa dækket eller under dækket – samt fisken uttat.

Vedkommende regjeringsdepartement kan frita norske fartøier fra bestemmelsen i denne paragraf.

§ 3. De i §§ 1 og 2 givne regler gjelder ikke for bruk av ræketrawl med skovler. Ræketrawlens største tillatte maal fastsættes av Kongen.

§ 4. Overtrædelse av nærværende lov eller nogen med hjemmel av samme utfærdiget forskrift straffes med bøter, hvorhos det fartøi, hvortil den skyldige maatte høre, med tilhørende fangst og redskaper, indbefattet slæpetrosser, helt eller delvis kan inddrages, uanset om de tilhører nogen i forseelsen skyldig eller ikke. Er overtrædelsen begaat av nogen av besætningen paa et fartøi og kan strafansvar i den anledning gjøres gjældende mot fartøiets fører blir den underordnede ikke at straffe.

5.13.3 Lov av 22. mai 1925 om forbud mot fiske med slepenot (trål)

Trålloven fra 1908 ble erstattet med en ny lov i 1925. Innholdsmessig var de langt på vei identiske. Forskjellen var en straffeskjerpelse for brudd på trålforbudet innenfor territorialgrensen og at sjefen på oppsynsskip ble gitt myndighet til å utferdige forelegg.

Bakgrunnen for denne skjerpelse var en rekke klager over ulovlig tråling utenfor Finnmarkskysten, med anmodning om strengere straff. Det vises i proposisjonen blant annet til Rt. 1923 s. 615 der føreren av en engelsk tråler i Vardø meddomsrett var dømt for brudd på tråleloven av 1908 og lov av 2. juni 1906 om forbud mot utlendingers fiske på norsk sjøterritorium. Føreren av båten var tidligere dømt for samme forhold, da som fører av en annen båt, og meddomsretten påpekte at de gjeldende straffebestemmelser ikke syntes å ha noen virkning på trålere. 211 Maksimumsboten måtte heves betydelig og i tillegg burde både redskap og fangst kunne inndras. En slik reaksjon var nødvendig for å hindre ulovlig trålfiske på bakgrunn av det store økonomiske utbytte slikt ulovlig fiske kunne gi. 212

Problemet knyttet seg først og fremst til utenlandske trålere som svært ofte brøt lovforbudet. For å få en mer effektiv håndhevelse måtte militære sjefer på oppsynsskipene få foreleggsmyndighet, så man slapp å bringe båten til politimyndigheten på land. For som sorenskriveren i Vardø opplyser:

«... trålerne i Finnmark holder sig nøie underrettet om opsynsskibets bevegelser, så trålerne, som på strekningen Sværholt – Vardø kan ligge utenfor kysten i et antall av 20-30, i stor utstrekning vil ha fritt spillerum, når opsynskibet er optatt med å bringe en fakket tråler i land.» 213

Stortinget sluttet seg til regjeringens lovforslag. Straffebestemmelsen i § 4 fikk denne ordlyd:

«Overtredelse av denne lov, eller av nogen forskrift som er gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter inntil 10 000 kroner.

Dessuten blir overtredelsen av lovens § 1 å inndra hele den ombordværende fangst med samtlige fangstredskaper uansett om de tilhører den skyldige eller ikke. Også fangsten verdi kan inndrages, men kun hos den skyldige. Hvor særdeles formildende omstendigheter foreligger, kan inndragning undlates for fangstredskapenes vedkommende. Videre kan også fartøiet med tilbehør – eller verdien derav hos den skyldige – helt eller delvis inndrages.

Ved inndragning bortfaller panterett eller annen heftelse, som måtte hvile på fartøi eller redskap.

Er den skyldige tidligere dømt til straff efter denne lov, eller foreligger skjerpende omstendigheter, kan fengselsstraff i inntil 6 måneder idømmes enten alene eller i forbindelse med bøtestraff.

Overtredelse blir å anse som forseelse.»

I § 5 ble det gitt hjemmel for å gi sjefen på oppsynsskip myndighet til å utstede forelegg. Bestemmelsen hadde denne ordlyd:

«Kongen kan tildele chefen på fartøi, som fører opsyn med overholdelse av denne lov, myndighet til å forelegge bøter for overtredelse av lovens § 2 eller de i straffelovens § 418, I, omhandlede forskrifter til undgåelse av sammenstøt mellem skib, angående nødsignal eller losning.»

5.13.4 Midlertidig lov av 16. juli 1936 om fiske med slepenot

5.13.4.1 Innledning

Som vist var det altså siden 1908 forbudt å fiske med trål innenfor den norske territorialgrense, og forbudet ble videreført i loven av 1925. Men det tok ikke mange år før kystfiskerne ønsket ytterligere restriksjoner i trålefisket, og krevde forbud mot trålfiske også utenfor territorialgrensen. På grunn av handelsmessige forhold som jeg ikke skal gå nærmere inn på her, var markedet for fiskeeksport begrenset. For de fleste utenlandske markeders vedkommende var det fastsatt eksportkvoter eller eksporten var bestemt gjennom såkalte clearingsavtaler. Et fiske utover disse kvoter ville altså ikke kunne avsettes. Kystfiskerne var bekymret for at eksportkvotene ville bli fylt opp av fangsten fra trålerne som fisket utenfor territorialgrensen.

I oktober 1935 sendte Finnmark Fiskerlag et skriv til Fiskeridirektøren der det blant annet heter:

«Finnmark Fiskerlag henstiller til myndighetene at den fisk som de norske trålere bringer på land, ikke må få anledning til å belaste de norske kvoter ved eksport til utlandet. Det viser sig jo at disse kvoter er utilstrekkelige for den fisk vi nu kan eksportere.» 214

5.13.4.2 Lønnsomhetskomiteens behandling av trålerspørsmålet

Fiskeridirektøren tok spørsmålet om trålfiske utenfor sjøterritoriet opp med Departementet for Handel, Sjøfart, Industri, Håndverk og Fiskeri. Han viste til at det var under oppbygging en trålerflåte som dels skulle bringe fersk fisk til land, dels salte fangsten og tilvirke den til klippfisk. Siden avsetningsmulighetene for fisk og fiskeprodukter var begrensete, ville dette gå utover kystfiskerne. Spørsmålet var derfor om man ikke måtte forby anskaffelse av trålere, og fiskeridirektøren foreslo at spørsmålet øyeblikkelig måtte behandles av den såkalte Lønnsomhetskomiteen. 215 Denne komiteen hadde allerede fått en henvendelse fra fiskere og tilvirkere i Vardø, som i telegram av 30. oktober 1935 til komiteens viseformann, stortingsmann Berg, uttalte:

«Møte av tilvirkere og fiskere i Vardø anmoder Dem forelegge fiskerienes lønnsomhetskomité spørsmålet om norsk trålerfisk og dens stilling på innenlandske og utenlandske ferskfiskmarkeder. Møtet besluttet henstille til Regjeringen å forby norsk trålerfiske i sin helhet og under alle omstendigheter på fiskemarkedene. Man anmoder komitéen ta op denne sak til utredning, da et tiltagende norsk trålerfiske vil sprenge de i forveien knappe ferskfiskemarkeder og dermed ødelegge livsbetingelsene for både fiskere og tilvirkere.» 216

På et møte noen dager senere i Vardø faglige fiskerlag ble det enstemmig besluttet å be regjeringen om å ta skritt til «helt å forby norsk trålerfiske, og at det under enhver omstendighet straks må sørges for at trålerfisk ikke tillates sendt på innenlandske og utenlandske ferskfiskemarkeder.» Det heter videre i henvendelsen fra Vardø faglige fiskerlag:

«Det har vært hevdet at man ikke kan demme op for den «utvikling» som ligger i overgang til trålerfiske. Men det kan ikke være riktig å kalle dette for utvikling slik som forholdene ligger an i vårt land. At de som nu danner trålerselskaper muligens kan høste økonomiske fordeler av det er ganske riktig, men det er like så utvilsomt at landets fiskeribefolkning og fiskerinæringen for øvrig som helhet betraktet vil komme til å bære tapet. Et norsk trålerfiske er i praksis intet annet enn en utsultningskrig mot de titusener av fiskere som er bundet til de gamle fangstmetoder.» 217

Spørsmålet ble av Lønnsomhetskomiteen forelagt fylkesmannen i Finnmark, og fylkesmannen sluttet seg til de bekymringer som var fremkommet. Han uttalte blant annet:

«Min personlige mening er, såfremt der under høstens ferskfiskeeksport har vært til stede 10 á 15 trålere, har den øvrige kystbefolkning på grunn av avsetningsvanskeligheter ikke kunnet delta nevneverdig i dette fiske som i de senere år har bragt en smule fortjeneste i de mange fattige fiskerhjem.» 218

Komiteens flertall (fem medlemmer) fant at den ikke på det nåværende tidspunkt kunne ta et prinsipielt standpunkt til om det burde legges hindringer i veien for utviklingen av norsk trålfiske. Flertallet så imidlertid behovet for å ivareta kystbefolkningens interesser i det daglige fisket, og foreslo derfor at det som en midlertidig ordning ikke skulle være tillatt å omsette fisk som var fanget med trål på ferskfiskmarkedet. Slik fisk skulle utelukkende selges til tilvirkning.

Mindretallet (fire medlemmer) mente man allerede nå kunne ta et standpunkt om forbud mot norsk trålfiske også utenfor territorialgrensen. Et slikt forbud hadde etter mindretallets oppfatning en dobbel begrunnelse: Både hensynet til fiskeribefolkningen og trålfiskets skadelig følger for fiskebestanden tilsa et forbud. Mindretallet uttalte blant annet:

«Det blir fremholdt at det å sette forbud mot norsk trålfiske er å «kjempe mot utviklingen», og er kortsynt politikk. Hertil vil vi bare svare at trålfiske efter vårt syn slett ikke er noen «utvikling», men tvert imot en utglidning til rovdrift ... [slik] at der om noen få år vil være så fisketomt at det ikke vil være eksistensmulighet for vår store fiskeribefolkning. ...

Det kan vel her innvendes at vi ruller op et alt for mørkt fremtidsbillede, men det er tilstrekkelig å henvise til resultatene av det utenlandske trålfiske f. eks. i Nordsjøen, utenfor Englands kyster og mange andre steder hvor trålerne har herjet. Der er det nu praktisk talt fritt for fisk, og slik vil det også gå utenfor våre kyster, hvis trålfisket får utvikle sig fritt.» 219

5.13.4.3 Fiskeridirektørens og departementets ­vurdering

Verken fiskeridirektøren eller departementet kunne støtte mindretallets forslag om et totalforbud, men begge innstanser mente at forslaget fra Lønnsomhetskomiteens flertall ikke gikk langt nok i regulering av trålfisket. Det burde gis en lov om trålfisket nå – ikke bare en midlertidig lov – og reglene måtte gi mulighet til større kontroll med trålfisket utenfor territorialgrensen. Det skulle fortsatt være forbudt å bruke trål på norsk sjøterritorium. Det skulle heller ikke utenfor sjøterritoriet være tillatt å drive trålfiske – eller bringe i land slik fangst – uten tillatelse av Kongen. Det skulle altså stilles krav om konsensjon. Fartøy under 50 tonn bruttodrektighet skulle imidlertid kunne fiske med trål utenfor norsk sjøterritorium og også få bringe i land slik fangst.

Under departementets behandling ble det etter oppfordring fra fiskeridirektøren tatt opp ytterligere to spørsmål: innskrenkning i bruk av snurrevad og bestemmelse om maskestørrelse for lovlig bruk av bunnslepenot. 220 Jeg skal her bare se på spørsmålet om bruk av snurrevad.

Ovenfor under 5.13.2 har vi sett at spørsmålet om bruk av snurrevad ble tatt opp under debatten i Lagtinget i forbindelse med trålloven av 1908. En representant pekte på at snurrevad kunne brukes som trål, men dette ble bestridt av statsråden.

Nå noen ti-år senere meldte fiskeridirektøren at det var kommet inn en rekke forespørsler fra politimyndighetene og andre om snurrevadfiskets lovlighet. Bakgrunnen for henvendelsene var at mange hadde begynt å bruke snurrevad på en ny måte ved «å andøve fartøiet under innhivningen av redskapet istedenfor innhivning fra forankret fartøi». 221 Denne fremgangsmåten med andøving hadde videre ført til at fiskere foretok en sleping av snurrevaden før og under innhiving. Slepingen kunne lett ødelegge andre fiskeres faststående redskap. Fiskeridirektøren uttalte:

«Det har i det hele efter hvert vist sig at fisket med dette på så mange måter utmerkete redskap ikke bør tillates å utvikle sig fritt som nu. Den hittil anvendte andøving under innhivning som efterhvert er gått over til slepning, må søkes stoppet, og det kan antagelig kun skje ved en uttrykkelig lovbestemmelse om at innhivning av snurrevad kun skal foregå fra forankret fartøi slik som det opprinnelig ble brukt.» 222

Departementet foreslo inntatt en uttrykkelig bestemmelse om at «fiske med snurrevad, drevet ved at redskapet trekkes inn til forankret fartøi, regnes ikke for fiske med bunnslepenot». 223

5.13.4.4 Stortingets behandling

Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité ble forsterket med to representanter fra utenriks- og konstitusjonskomiteen under behandlingen av lovforslaget. 224 Hele komiteen ville videreføre forbudet mot trålfiske innenfor territorialgrensen, men var ellers delt i synet på hvor omfattende et trålforbud burde være. Et flertall i komiteen - ni medlemmer - var prinsipielt av den oppfatning at trålfiske måtte forbys også utenfor territorialgrensen. Et mindretall på fire medlemmer støttet departementets forslag om regulering gjennom konsesjon.

En samlet komité fant det ikke riktig å ta standpunkt til disse spørsmålene på det nåværende tidspunkt. Trålspørsmålet var for lite belyst og de økonomiske og sosiale sider var heller ikke tilstrekkelig utredet. En lov som ble vedtatt nå burde derfor bare gjøres midlertidig fram til 1. juli 1937. 225 Komiteen forutsatte at det hurtigst mulig ble nedsatt en komité med minst fem medlemmer fra de kystdistrikter som var direkte interessert i trålfiske, tre medlemmer burde være representanter for fiskerne og to representanter for trål- og snurrevadinteressene.

Den forsterkede sjøfarts- og fiskerikomiteen foreslo i utkastet til den midlertidige lov følgende forbud i § 1: 226

«Det er forbudt å drive fiske med bunnslepenot (trål) på norsk sjøterritorium.

Det er også forbudt å bringe fisk – eller produkter av fisk – som er fanget med trål utenfor sjøterritoriet, i land i norsk havn. Sådan fisk eller produkter av fisk fra norske trålfartøier kan ikke gå inn under norsk kvote i fremmed land, hvor importen av fisk og fiskeprodukter er undergitt kontingentering.

For de norske trålere som ved lovens ikrafttreden allerede er i drift (innkjøpt og kommet til landet) kan Kongen gi dispensasjon fra bestemmelsene i foregående ledd. I forbindelse med tillatelsen (dispensasjonen) skal der fastsettes nærmere bestemmelser om ilandbringelse, omsetning, tilvirkning og eksport av fangsten. Herunder også at fangsten kun kan tilvirkes som saltfisk eller klippfisk.»

Komiteen ville ikke innta en bestemmelse om snurrevad slik departementet hadde forelått. Den mente at regler om snurrevad ikke hørte hjemme i en trållov. Det burde i stedet gis en egen lov om snurrevadfiske. Ved utarbeidelsen av en slik lov måtte man vurdere å gi regler om maskestørrelse på snurrevadet, forbud mot fiske med snurrvad i trange fjorder og sund, havdeling mellom snurrevad og andre redskaper, pålegg om fiske fra bøye, straff for ødeleggelse av andres redskap og konsesjon for snurrevadfiske drøftes. 227

For øvrig var tilrådningene fra komiteen i overensstemmelse med departementets forslag, hvilket blant annet innebar at straffebestemmelsene fra loven av 1925 ble videreført.

Odelstinget og Lagtinget sluttet seg til komiteens innstilling. Under debatten i Odelstinget var det flere som tok ordet, og selv om alle støttet en midlertidige lov, var innleggene en opptakt til en debatt om trålerspørsmålet som senere skulle komme med langt større tyngde. Jeg skal ikke her redegjøre i detalj for debatten, men trekke frem noen innlegg.

Saksordføreren, Kr. Berg, viste til at komiteens forslag var et kompromissforslag. Han ville derfor ikke starte en debatt, men bare referere noen reaksjoner som var kommet inn etter at komiteen hadde avgitt sin innstilling. Fra jern- og metallarbeiderne i Kristiansund var det kommet en henstilling til Stortinget om ikke å vedta et forbud mot norsk trålfiske. En annen henstilling var kommet fra Sunnmøre Fiskarlag som gikk i motsatt retning; de anbefalte et forbud mot trålfiske. Dette var i følge Berg noe som gjentok seg over alt: «Fiskerne, som står på den ene side, er for forbud, mens de som er trålerinteressert, selvfølgelig mener det motsatte.» 228

Hambro holdt et lengre innlegg hvor han i sterke ordelag advarte mot trålfiskets farer ved blant annet å vise til utviklingen i Skottland. Han hadde nok også den pågående fiskerigrensekonflikten med England i tankene når han uttalte:

«Befolkningen i de nordlige distrikter i Skottland har vært i stadig tilbakegang fra 1892, og det synes hevet over enhver tvil, at denne tilbakegang i befolkningen er en direkte følge av trålfisket langs Skottlands kyster. .. Gjelder det om distrikter som de nordlige skotske eller de skotske øer, så gjelder det selvsagt i ennu høiere grad om Nord-Norges distrikter, som i ennu høiere grad er henvist til fiske, og hvor spørsmålet om forholdet mellem linefiske og trålfiske blir mer og mer komplisert vanskelig for hvert år som går. Jeg vil minne om at den skotske fiskerilov setter en fiskerigrense for borgere av the united kingdom på 11 nautiske mil, innen den grense får de nu ikke lenger fiske rundt disse distrikter. Samtidig forlanger England med utfoldelse av alle maktmidler, at de trålere som de av hensyn til sin egen befolknings livsinteresser ikke slipper til kysten nærmere enn 11 nautiske mil, om mulig skal få fiske op til stranden i Norge.» 229

Hambro påpekte at man ved det videre arbeid med trålspørsmålet måtte vurdere en skjerpelse av straffebestemmelsene. Han viste til at andre land som Island, Irland og Skottland hadde strengere straffereaksjoner enn Norge. Om Islands lovgivning uttalte han:

«Vi fastsetter fremdeles ifølge denne midlertidige lov maksimumsboten til 10 000 kroner. På Island er maksimumsboten nu gått op til 30 000 kroner, og den bot som blir ilagt utenlandske trålere, skal erlegges i gullkroner. Derigjennem blir boten så stor at det ikke lønner sig å drive ulovlig trålfiske; og det er jo klart, at når man driver ulovlig trålfiske, så gjør man det ikke, fordi man ikke kan ta sine observasjoner riktig, men man gjør det for å ha utsikt til større fortjeneste.» 230

5.13.5 Lov av 17. mars 1939 om fiske med bunnslepenot (trål)

5.13.5.1 Trålkomiteen av 1930

Som nevnt ovenfor under 5.13.4.4 ba den forsterkete sjøfarts- og fiskerikomité om at det ble nedsatt en komité til å utrede trålerspørsmålet og at dette måtte skje så raskt at en ny lov kunne være på plass innen 1. juli 1937. Handelsdepartementet nedsatte en komité (Trålkomiteen) i oktober 1936. 231 Komiteen fikk følgende mandat:

«Å utrede trålerspørsmålets både økonomiske og sociale side sett ut fra samfundsmessige interesser, og herunder også spørsmålet om trålfiskets lønnsomhet kontra de nuværende driftsmetoder, samt om trålfisket kan anses skadelig for fiskebestanden.» 232

Komiteen avgav sin innstilling i mars 1937. 233

Etter å ha gjennomgått bakgrunnen for komiteens nedsettelse og trålerlovgivningens historie behandlet Trålkomiteen i følgende spørsmål:

  • De geografiske og biologiske forutseningene for trålfisket og annet fiske i Nordsjøen og tilstøtende farvann. 234

  • Trålfisket i utlandet. 235

  • Trålfiskets innflytelse på fiskebestanden. 236

  • Maskevidden i trål og beskyttelse av undermålsfisk. 237

  • Norsk fiskeeksports historie for så vidt angår tørrfisk, klippfisk og fersk fisk. 238

  • De viktigste utenlandske markeder for fersk fisk, klippfisk og tørrfisk. 239

  • Trålerspørsmålets sosiale side. 240

  • Trålerspørsmålets økonomiske side. 241

  • Kystbefolkningens oppfatning av trålingen. 242

Mens man ved tidligere lovgivning først og fremst hadde sett på konkurranseforholdet mellom trålfiske og fiske med annen redskap, ble denne gangen en rekke andre forhold tatt opp til behandling av komiteen. Det forhold at trålerflåten hadde vokst i andre land og at trålerinteressene i Norge var blitt sterkere, avspeiler seg i komiteens tilnærming til trålerspørsmålet. Jeg kan ikke her gå inn på alle de spørsmål som komiteen behandler, men skal se nærmere på de spørsmål som spesielt berører kystfiskerne.

Når det gjaldt trålerspørsmålets sosiale side pekte komiteen på at en satsing på trålfiske ville bety at fiskerne gikk fra å være selvstendige næringsdrivende til å bli lønnstakere i storkapitalens tjeneste. Videre var det en uttalt frykt for et utstrakt trålfiske ville lede til forskyvning i befolkningen fra landdistrikt til byene. 243

Opplysningene fra Island tydet riktignok på at utviklingen av trålfisket hadde foregått uten større vanskeligheter. Annerledes var det imidlertid for Storbritannias vedkommende. Særlig vanskelig hadde overgangen til trålfiske vært for kystbefolkningen i Skottland. 244

Siden trålfisket var et langt mer effektivt fiske enn fiske med tradisjonell redskap, ville en overgang til trålfiske føre til overtallighet i fisket. Spørsmålet var derfor hvordan fiskerne kunne hjelpes over i annet erverv. Lønnsomhetskomiteen hadde tidligere drøftet dette spørsmålet og foreslått at forholdene måtte legges til rette slik at fiskerne kunne gå over til jordbruk gjennom tildeling av jord og bureisningsstøtte. 245 Trålkomiteen forela dette spørsmålet for landbruksselskapene i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

Landbruksselskapet i Finnmark forela spørsmålet for sine styremedlemmer og medarbeidere som alle var enige om at det ikke ville være mulig å overføre fiskere til jordbruket i større stil, spesielt hvis jordbruk skulle være hovednæring eller det eneste erverv. 246

Her følger noen av uttalelsene:

Bestyreren ved Finnmark Landbruksskole uttalte at i motsetning til hvordan det var «under andre og i klimatisk henseende gunstigere stillede deler av vårt land» kunne jordbruket i Finnmark aldri eller bare i meget få tilfelle bli en selvstendig næringsgren.

Fylkesagronomen uttalte: «For hele den ved Finnmark-kysten fastboende befolkning, er fiskeriet hovederhverv, og vil utvilsomt vedbli å være det, forutsatt der ikke inntreffer noget der helt umuliggjøre fiske. En ordning av fiskermåten, der vil begrense eller helt umuliggjøre fiske for denne befolkning, vilde efter min mening legge våre kyststrøk øde.» 247

En lærer fra Kistrand uttrykte seg slik: «Langs Finnmarks kyst, på øiene og i våre fjorder driver alle de mennesker som bor der fiskeri og jordbruk. De to næringer drives altså sammen – og de utfyller og supplerer hinannen på en så heldig måte som til enhver tid mulig. Fiskeri kan her ikke drives alene og jordbruket er for litet til å kunne gi livsbetingelser for folket, hvis fiskeriene ikke kan gi tilskudd. Hvis derfor det almindelige fisket med garn, liner, jukser og not blir ødelagt ved trålerfisket, vil det opstå nødstilstander blant fiskerbefolkningen, som driver et lite jordbruk. Ennu verre vil det bli for den store masse fiskere som ikke eier jord i våre kystkommuner.» 248

Også landbrukssekretæren i Finnmark advarte mot en overflytting av fiskere til jordbruket. I de spesielle fiskeridistrikter, dvs. områder nær fiskeværene, langs kysten og for en vesentlig del også i fjordene, var det lite jord av rimelig god kvalitet. «Noget jord, f.eks. en og annen liten myrstrekning, kan nok finnes», som kunne gi grunnlag for «å skape et lite jordbruk i tilknytning til fiskernes hjem», men tilgangen på slik jord var sterkt begrenset. Det var heller ikke noe alternativ å flytte folk fra kyststrøkene til de bedre jordbruksbygder. Det var også der for lite jord igjen som egnet seg for bureisning. I likhet med andre som uttalte seg, ga landbrukssekretæren uttrykk for at «jordbruket i Finnmark må i de aller fleste tilfelle – om ikke alle – tilknyttes binæringer av en eller annen art. Hvis sådanne ikke kan skaffes i rimelig utstrekning blir det lite lystelig å være jordbruker i Finnmark.» 249

I utredningen av trålerspørsmålets økonomiske side ga Trålkomiteen først og fremst en gjennomgang av lønnsomheten innen trålerflåten, både den norske og utenlandske. Jeg går ikke her nærmere inn på dette temaet.

Kystbefolkningens oppfatning av tråling ble undersøkt ved å be fiskeriorganisasjoner og kystkommuner svare på endel spørsmål om trålfiske. I Finnmark ble spørsmålene forelagt 20 kommuner hvorav 13 svarte. På spørsmålet om norsk trålfiske burde få utvikle seg fritt, svarte 12 kommuner nei. En kommune svarte ja. På spørsmålet om trålfisket burde forbys helt, svarte åtte kommuner ja, dog slik at tre av dem ville gjøre unntak for småtrålere. Fem kommuner ville ikke ha et totalt forbud, men mente at trålfisket måtte reguleres gjennom konsesjon. 250

Når det gjaldt spørsmålet om trålfiskets innflytelse på fiskebestanden, ba Trålkomiteen om en utredning fra Fiskeridirektoratet. 251 I denne utredningen ble det stilt tre spørsmål:

  1. Har den utenlandske tråling hatt eller kan den tenkes å øve noen innvirkning på det norske fangstutbytte?

  2. Kan en utvidelse av trålingen fra norsk side tenkes å øke beskatningen så sterkt at der er fare for overbeskatning?

  3. Har den utenlandske tråling i de nordlige farvann forårsaket en vesentlig øket dødelighet i fiskebestanden? 252

På spørsmål 1 ble det konkludert med at man ikke kunne påvise noen nedgang i bestanden gjennom det utenlandske trålfisket i Barentshavet. Når det gjaldt spørsmål 2 mente man at fangsten av skrei kunne økes uten at bestanden kom i fare. Det var derfor liten grunn til å begrense et norsk trålfiske av hensyn til skreibestanden. På spørsmålet 3 var konklusjonen tredelt. Utenlandsk tråling i Barentshavet hadde ikke vart lenge nok til å påvise en økt dødelighet når det gjaldt loddetorsken. De utenlandske trålernes fangst under skreiens innsig til gytebankene ville høyst sannsynelig ha virkning på norske fiskeres fangstutbytte. Når det gjaldt kysttorsken innebar tråling en viss risiko for bestanden hvis intens tråling skjedde på kystbankene i tidsrommet april – desember.

En samlet Trålkomité var enige om at det fortsatt skulle være forbudt å fiske med trål på norsk sjøterritorium. Når det gjaldt norske borgeres adgang til å fiske med trål utenfor sjøterritoriet var komiteen delt i tre fraksjoner. 253 Tre medlemmer, stortingsmann Jon Andrå fraVardø, stortingsmann Harry Alvær fra Gryllefjord, og Selius Jensen fra Bleik, ville også ha et forbud mot å bringe i land eller omlaste i norsk havn fisk og fiskeprodukter som var fisket med trål utenfor sjøterritoriet. Tre andre medlemmer, fylkesmann J. G. Bassøe, Tromsø, disponent Emil Volckmar og skipper A. B. Johannesen, begge fra Kristiansund, ville åpne for trålfiske utenfor norsk sjøterritoriet etter tillatelse fra Kongen. Men tillatelse måtte ikke gis for eksport av fersk fisk som var omfattet av eksportkvote undergitt kontingentering. Komiteens medlem Martinius J. K. Fjørtoft hadde et forslag som lå tett opp til forslaget fra Bassøe m.fl., men med noen flere forbehold.

5.13.5.2 Fiskeridirektørens og departementets vurderinger

Fiskeridirektøren fikk Trålkomiteens innstilling til uttalelse. Direktoratet mente at det det var høyst usikkert om norsk trålvirksomhet ville være lønnsomt i det lange løp. Erfaringene fra andre land - bortsett fra Island - viste at trålvirksomheten var avhengig av statstøtte. Men heller ikke på Island kunne man vise til lønnsomme resultater i trålfisket.

Direktoratet pekte på at man tidligere alltid hadde fulgt den linje at det skulle være adgang til å bruke slik fiskeredskap på fiskefeltet som ikke kom i konflikt med annen redskap. Men denne gangen var spørsmålet et annet, nemlig om det var tilrådelig med en økning i fiskeriene gjennom de nye og mer effektive redskap. Det kvantum som man hadde anledning til å eksportere i fersk og frossen tilstand, ble fullt ut dekket av kystfisket. Omsetningen av torskeprodukter som saltfisk, klippfisk og tørrfisk hadde store vanskeligheter, og det ordinære fisket var mer enn stort nok til å dekke det kvantum man kunne få solgt. Direktoratet ville derfor innstendig fraråde at man åpnet for et trålfiske som ble en konkurransefaktor av vesentlig betydning for det eksisterende fisket. Det eneste direktoratet ville tillate var fiske fra småtrålere under 50 tonn utenfor sjøterritoriet. 254

Departementet sluttet seg i det alt vesentlige til fiskeridirektørens vurderinger og forslag. Det burde fortsatt være forbudt å fiske med trål på norsk sjøterritorium. Utenfor sjøterritoriet ble det foreslått strenge regler for norsk trålfiske.

5.13.5.3 Stortingsbehandlingen

Under behandlingen i Stortinget ble Sjøfarts- og fiskerikomiteen forsterket med to medlemmer fra Utenriks- og konsitusjonskomiteen. 255 En samlet komité var enig i et forbud mot trålfiske på norsk sjøterritorium. Når det gjaldt trålfiske utenfor territorialgrensen, var det delte meninger i komitten, og etter subsidiære avstemninger ble følgende forslag til § 1 fremmet fra komiteen:

«Det er forbudt å drive fiske med bunnslepenot (trål) på norsk sjøterritorium.

Til å drive slikt fiske utenfor sjøgrensen utkreves tillatelse av Kongen. Slik tillatelse kan bare gis for det antall av inntil 11 fartøier, heri innbefattet de fartøier som i henhold til midlertidige lov nr. 13 om fiske med bunnslepenot av 16 juli 1936 § 1 har fått tillatelse til å drive fiske med bunnslepenot og har drevet dette fiske i 1938. Til nye fartøier kan tillatelse bare gis når disse er norskbygget, godkjent av vedkommende departement og i det vesentlig eies og drives av aktive fiskere. Ved overdragelse av fartøiet bortfaller tillatelsen til å drive fiske med bunnslepenot.

Kongen kan fastsette nærmere vilkår for tillatelsen, derunder bestemmelser om plikt til å gi opgave over fangst og verdiutbytte, om ilandbringelse, omsetning, kontroll med priser, tilvirkning og eksport av fangsten. Fangsten skal bare kunne tilvirkes som saltfisk eller klippfisk hvis ikke vedkommende departement, når markedsbehovet tilsier det bestemmer at fangsten kan anvendes på annen måte. Det må dog ikke gis tillatelse til eksport av fersk trålfisk på sådan måte at fangsten går inn under norsk kvote i fremmed land hvor importen av fisk er undergitt kontingentering, medmindre kvoten ikke på annen måte dekkes.

Såfremt dekning av tilståtte salgskvoter eller forsyningen av fisk til frie markeder tilsier det, kan Kongen for et eller flere havområder og for en et kortere eller lengere tidsrum gi tillatelse til fiske med bunnslepenot og anvendelse av fangsten utover det som er fastsatt i denne paragrafs annet og tredje ledd.

Reglene for kontrollen med at vilkårene overholdes, gis av vedkommende regjeringsdepartement. Til å dekke utgiftene med denne kontroll skal det pålegges trålerne en avgift.

Bestemmelsen i denne paragrafs annet, tredje, fjerde og femte ledd, gjelder ikke trålere under 50 tonns bruttodrektighet. Disse må dog ha departementets tillatelse og er for øvrig pliktige til å underkaste seg de driftsforskrifter og gi de opplysninger om fangst m.v. som departementet bestemmer.»

Det ble i Odelstinget en meget lang debatt om utkastet til trållov. Foruten de vanlige argumentene for og imot trålfiske, som man hadde sett i tidligere debatter om trållover, ble det en mer omfattende fiskeripolitisk debatt som det vil føre for langt å referere her. Debatten strakte seg over flere dager og referatene fra debatten utgjør hele 70 sider. 256 Odelstinget var like splittet som komiteen når det gjaldt adgangen til trålfiske utenfor sjøterritoriet, men tilrådingen fra den forsterkete Sjøfarts- og fiskerikomiteen ble vedtatt.

Også i Lagtinget ble det en relativt omfattende debatt, 257 men Odelstingets lovbeslutning ble bifalt også av Lagtinget.

5.14 Hvalfangsten i nord og ­motstanden fra fiskerne

5.14.1 Innledning

Fra midten av 1860-tallet skjedde det en kraftig økning i hvalfangsten utenfor Troms og Finnmark. Dette skyldtes nye fangstmetoder og i tillegg ny organisering av virksomheten. Dette oppsvinget i hvalfangsten startet med Svend Foyns etablering av hvalfangstvirksomhet i Varangerfjorden i 1864. Jeg skal ikke her redegjøre for alle sider ved hvalfangsten i Finnmark, men skal se på fiskernes motstand mot denne virksomheten.

5.14.2 Lov angaaende Fredning af Hval ved Finmarkens Kyst af 19. Juni 1880

I takt med at hvalfangsten økte i omfang, økte også fiskernes motvilje mot hvalfangsten. Det var i disse årene et meget dårlig torskefiske i Varangerfjorden, og fiskerne mente dette skyldtes hvalfangsten. De så en sammenheng mellom nedgangen i loddeinnsiget mot kysten og nedgangen i bestanden av hval. På grunn av færre hval bidro ikke hvalen lenger til å jage lodda inn Varangerfjorden. Lodda ble også skremt av skuddene fra fangstfartøyene, og tok derfor andre retninger enn inn Varangerfjorden. Fiskerne mente videre at fettet fra flenseplassene ødela loddas gyteplasser.

På bakgrunn av disse klagene ba amtmannen i Finnmark om at Indredepartementet fikk gjennomført vitenskapelige undersøkelser om hvalfangstens påvirkning på fisket. 258 Og i 1874 ble slike undersøkelser gjennomført i Varangerfjorden av professor G.O. Sars. Han konkluderte med at hvalfangsten ikke hadde noen innvirkning på loddetorskefisket.

Men fiskerne lot seg ikke berolige av Sars` undersøkelser. Stadig flere selskaper – først og fremst fra Vestfold fylke (den gang kalt Jarlsberg og Larvik amt) – deltok i hvalfangsten i nord, og frykten for dens ødeleggende virkning for torskefisket økte i befolkningen. 259

I 1868 ble det fanget 30 blåhval. I de følgende år var det slik fangst: 1869: 17 blåhval, 1870: 36 blåhval, 1871: 20 blåhval, 1872: 40 blåhval, 1873: 36 blåhval.

I årene 1877 – 1879 var det slik fangst: 1877: 28 blåhval og 8 finnhval, 1878: 76 blåhval og 40 finnhval, 1879: 90 blåhval og 40 finnhval.

Sars ble av departementet bedt om å foreta nye undersøkelser, og konkluderte også denne gangen med at det dårlige fisket i Varangerfjorden ikke kunne tilskrives hvalfangsten, men han innrømmet at det kunne være tilrådelig å forby hvalfangsten i den tid loddetorskefisket pågikk. Heller ikke resultatet av denne undersøkelsen fikk tilslutning i Finnmark, og på et møte i Vadsø ble det krevd at det ved lov ble forbudt drive hvalfangst i Finnmark i tidsrommet 1. januar – 15. juni.

Som en kommentar til møtet i Vadsø uttalte Sars i brev til departementet at han ikke ville benekte muligheten av at hvalfangsten under visse forhold kunne ha en uheldig innflytelse på loddetorskefisket. Men han mente at fysisk-meteorologiske forhold spilte en langt viktigere rolle for svingningene i fisket. Han viste til at det var tider før hvalfangstens oppsving hvor loddetorskefisket hadde vært like dårlig som nå. 260

Departementet fant det nødvendig å få spørsmålet ytterligere utredet av en komité. På bakgrunn av komiteens innstilling fremmet departementet et lovforslag om fredning av hval i Finnmark, Ot. Prp. Nr. 23 (1880). Avgjørende for departementets lovforslag var den negative holdningen til hvalfangsten blant fiskerne i nord. Som begrunnelse for en lov om fredning heter det:

«De foran omhandlede Andragender og Erklæringer giver Departementet Indtrykket af, at det fra de paagjældende Distrikter saa sterkt og almindeligt udtalte Ønske om en Lovregel paa dette Felt ikke er uden Beføielse. Det er naturlig, at hin tarvelig udstyrede Landsdel med iver vaager over en Næringskilde, der for den er af saa indgribende Betydning som Torskefiskerierne, og det kan fra Distriktets Side med føie siges, at man ikke bør vente med at skride ind ligeoverfor en ny og for Distriktet underordnet Bedrift, til det fulde Bevis foreligger for, at denne virker forstyrrende for dets Hovednæringsvei, naar Paastanden om at herfor kan være Fare, ikke er uden Sandsynlighed.» 261

Departementet mente at et forbud i de foreslåtte månedene var ønskelig også for å hindre utryddelse av hvalen.

Lovforslaget ble bifalt i Stortinget, men på grunn av den usikkerhet som knyttet seg til spørsmålene, ble det vedtatt at loven bare skulle gjelde for fem år.

Med hjemmel i loven ble det utferdiget en kongelig plakat av 5. januar 1881, der det ble bestemt:

«Paa havstrækningen ved Finmarkens kyst i en afstand af indtil en geografisk mil fra kysten, regnet fra yderste ø eller holme, som ikke overskylles af havet, skal det indtil videre være forbudt at dræbe eller jage hval i tidsrummet fra 1ste januar til udgangen af mai. For Varangerfjordens vedkommende blir grænsen for den fredede strækning udad mod havet en ret linje trukket fra Kibergnes til Grænse-Jacobselv, dog saaledes, at det ogsaa udenfor denne linje skal være forbudt i den ovenanførte tid at dræbe eller jage hval i kortere afstand fra kysten ved Kibergnes end 1 geografisk mil.» 262

Loven ble i 1885 forlenget med ytterligere fem år, men det hindret ikke at hvalfangsten utenfor Finnmark likevel økte sterkt. Antall drepte hval utgjorde i 1880 145 og steg til 541 i 1884. Fiskernes misnøye med hvalfangsten ble stadig sterkere fordi loddetorskefisket i 1882 og 1883 var svært dårlig. Lodda gikk lengre og lengre mot øst og søkte først inn mot land ved den murmanske kysten. Fiskerne mente at loven av 1880 ikke var effektiv nok til å sikre loddetorskefisket. Loven hindret ikke hvalfangst utenfor fredningsgrensen, og denne hvalfangsten førte i følge fiskerene til at lodda ble presset stadig lenger østover. De fremsatte krav om et utvidet forbud mot hvalfangst fram til 1. juli. Vardø bystyre krevde i tillegg et forbud mot hvalfangst utenfor territorialgrensen.

På ny innhentet departementet uttalelse fra G. O. Sars. Han fastholdt sine tidligere konklusjoner, men anbefalte at det ble gitt regler for å hindre kollisjon mellom hvalfangsten og fiskernes redskaper på fiskefeltene. Forslaget om å forby hvalfangst også utenfor territorialgrensen var etter Sars mening nytteløst så lenge loven ikke kunne hindre andre land i å utøve hvalfangst i dette området. Også andre forskere ble trukket inn, men deres undersøkelser roet heller ikke fiskerne. Det var altså mellom fiskerne på den ene siden og forskerne på den andre siden meget delte oppfatninger om hvalfangstens innvirkning på loddetorskefisket: Fiskerne hevdet det var en nær sammenheng, forskerne så ingen slik sammenheng. I 1890 nedsatte departementet på ny en komité for å utrede spørsmålet nærmere. 263 Samme år ble loven av 1880 som var forlenget til utgangen av året 1890, gjort gjeldende inntil videre. 264

5.14.3 Lov om Hvalfangst af 6. Juni 1896 nr. 4

Samtlige medlemmer i den komiteen som ble nedsatt i 1890 kom til at fredning av hval ikke var nødvendig verken av hensyn til fiskeriene eller av hensyn til bevaring av hvalbestanden. Men komiteen mente at fiskernes klager over håndteringen av hvalavfallet var berettigete. Videre var det nødvendig å gi regler for å hindre kollisjon mellom fiskere og hvalfangere på havet og det måtte gis regler om erstatning når hvalfangsten forårsaket skade på fiskernes redskaper. Men medlemmene var uenige om hvordan dette mest hensiktmessig kunne reguleres. Komiteens mindretall 265 mente at det måtte settes et absolutt forbud mot å drive hvalfangst i den tiden slike kollisjoner kunne oppstå, dvs. under torskefisket i Troms og Finnmark i månedene januar – mai. Flertallet 266 mente at et slikt forbud ikke var påkrevet, ikke minst fordi loddetorskefisket ikke foregikk langs hele denne strekningen, og fordi dette fisket gjerne var avsluttet før 1. juni. Flertallet begrunnet sitt standpunkt med at det var prinsippielt uheldig å forby en type næringsvirksomhet av hensyn til en annen næringsvirksomhet. Lovgivningen måtte begrense seg til å gi kjøreregler når hvalfangsten foregikk samtidig med torskefisket.

Mindretallets forslag fikk sterk støtte fra amtstingene i de tre nordligste amt og fra amtsmennene og fogdene i Troms og Finnmark. Amtmannen i Jarlsberg og Larvik amt støttet flertallets forslag.

Under det videre lovarbeidet valgte departementet å fremme mindretallets forslag, altså et fortsatt forbud mot hvalfangst i Finnmark innenfor territorialgrensen i tiden 1. januar – 31. mai. Videre måtte forbudet utvides til også omfatte kysten utenfor Troms. Etter departementes oppfatning var det bare et totalforbud mot hvalfangst i denne tiden som kunne gi fiskerne full beskyttelse under dette viktige torskefisket. Under en hver omstendighet ville det være betenkelig å oppheve det forbudet som hadde vært gjeldende siden 1880, og som nå gjennom en årrekke hadde gitt fiskerne fred og ro under torskefisket. Departementet fryktet at en opphevelse av dette forbudet ville vekke en så sterk uvilje mot hvalfangsten, og at det i sin tur ville lede til et krav om totalforbud mot all hvalfangst. 267 Et forbud i tiden under torskefisket var dessuten ønskelig av hensyn til bevaring av hvalbestanden. Resultatet av lovbehandlingen i Stortinget ble et forbud mot hvalfangst i Troms og Finnmark som foreslått av departementet, se lov av 6. juni 1896 nr. 4 § 1:

Det skal være forbudt paa den Havstrækning ved Kysterne af Finmarkens og Tromsø Amter, som Kongen bestemmer, at jage, anskyde eller dræbe Hval i Tidsrummet fra 1ste Januar til Udgangen af Mai.

Under lovgivningsarbeidet ble det fremsatt krav om forbud mot hvalfangst også under sildefisket. Dette kravet var ikke begrenset til Troms og Finnmark. I lovens § 2 ble det derfor satt forbud mot hvalfangst under «de større Sildefiskerier paa Strækninger og i Tidsrum, der af Kongen bestemmes». I tillegg skulle det etter § 3 alltid være forbudt å drive hvalfangst under sildefiske på «Fjord eller Vaag». Videre ble det gitt regler om håndtering av hvalavfall og regler for å hindre at hvalfett fra flenseplassen rant ut i fjorden, se § 9.

5.14.4 Loven av 7. januar 1904: Lov om ­Forandring i Lov om Hvalfangst af 6te Juni 1886

Det gikk ikke lang tid før det viste seg at loven av 1896 ikke dempet fiskernes motstand mot hvalfangsten. Allerede i 1898 mottok Stortinget krav fra fiskere og andre knyttet til fiskeriene i Hamningberg, Kjelvik, Vardø og Kiberg om et totalforbud mot hvalfangst i 20-25 år. Bakgrunnen for disse henvendelser skyldtes det mislykkete loddetorskefisket i 1898. 268 Også fra Stortingets egne representanter ble det framsatt forslag om et mer omfattende forbud mot hvalfangst utenfor Finnmark og Troms. Alle forslagene og henvendelsene ble oversendt regjeringen. På ny bestemte departementet at det måtte gjennomføres vitenskapelige undersøkelser om hvalens betydning for loddetorskefisket. Disse undersøkelser skulle ledes av Johan Hjort.

Samtidig fortsatte protestene mot hvalfangsten å komme til Stortinget. Fra Skjervøy kom et krav om totalfredning av hvalen underskrevet av 1361 personer. I henvendelsen heter det at etter hvert som hvalen blir utryddet, må fiskerne søke stadig lenger ut på det åpne hav for å nå de fiskestimer som i tidligere år regelmessig sto nær land. Da gikk fisken så nær land at de fattigste fiskere med sine «ringe hjælpemidler, havde anledning til at erhverve noget til livophold». Fiskerne måtte nå gå lenger ut fra kysten for å fange fisken, og det krevde mer kostbare båter og redskap. 269

Kobbeplagen tiltok også i disse årene, og dette ble av fiskerne også sett i sammenheng med hvalfangsten. De mente hvalen holdt selen unna kysten. I en henvendelse med 381 underskrifter fra Finnmark ble det krevd totalforbud mot hvalfangst i 20 år. Videre ble det i april 1901 holdt et massemøte i Vardø med krav om totalfredning av hval og forbud mot å bearbeide hval på norsk territorium, altså også den som var fanget utenfor territorialgrensen. Samme krav kom fra fiskere i Hamningberg i mars 1902 og fra 500 fiskere på Ingøy i mai samme år.

Johan Hjorts undersøkelser forelå i 1902. 270 Han hadde blant annet undersøkt spørsmålet om hvilken rolle hvalen hadde for «sildens og loddens og dermed ogsaa torskens vandringer, og hvilken indflytelse kan de faa paa udbytte af fiskerierne». Når det gjaldt de fiskejagende hvaler var det bare finnhvalen som var gjenstand for fangst, og han konkluderte med at finnhvalen i mange tilfeller hadde stor betydning for fisket, dels som «syner» - dvs. varsler – av fiskens tilstedeværelse, dels ved å lette drivgarnsfiske og juksefiske (fiske med håndsnøre), «dels ved i mange tilfælde at bringe sild og lodde nærmere kysten». Men samtidig mente Hjort at den var helt uriktig at hvalen var «hovedaarsagen til fiskets hele gang og utbytte i de forskjellige aar». 271 Denne urimelige påstanden mente han hadde skadet fiskernes sak i kampen mot hvalfangsten.

Men hvalen var et viktig hjelpemiddel for å lette fiskernes fangst, og det var derfor viktig å bevare finnhvalen av hensyn til fiskeriene. Etter å ha redegjort for hensynene så vel til fiskeriene som til hvalfangsten, konkluderte Hjort med at det ikke knyttet seg noen betenkeligheter til å forby «norske borgere at jage, dræbe eller anskyde finhval saavel indenfor som udenfor territorialgrænsen» under loddetorskefisket. 272

Hjort reiste også spørsmålet om et slikt forbud ville påføre staten en plikt til å yte erstatning til dem som ikke lenger kunne utøve denne hvalfangsten. Han innhentet en betenkning om dette spørsmål fra daværende statsadvokat i Troms, Andreas T. Urbye. I følge Urbye kunne et forbud mot hvalfangst som innebar en «væsentlig forringelse i de bestaaende etablissementers verdi» utløse et erstatningsansvar. Men et forbud som ikke utløste slike virkninger ville ikke medføre noe erstatningsansvar, og det ville heller ikke et forbud mot etablering av ny hvalfangstvirksomhet.

Var fredning nødvendig av hensyn til fiskeriene, måtte et forbud gjennomføres i følge Hjort, og det selv om det ville innebære en erstatningsplikt overfor hvalfangerne. Men et forbud som utløste store ekspropriasjonserstatninger til hvalfangsten, ville gå på bekostning av investeringer i fiskeriene, og dermed virke hemmende på utviklingen av fiskeriene. 273

I slutten av sin utredning har Hjort en vurdering av «hvilke maal bør arbeidet for det nordlige Norges fiskerier stille sig?» Han mente at motstanden mot hvalfangsten hadde sin egentlige rot i de endringer som de siste 30 år hadde skjedd innenfor fiskeriene. Det var her snakk om en endring fra et fiske som ble drevet med små båter og billig utstyr over til et fiske med større og større båter og fartøy som igjen innebar store utgifter for fiskerne til redskap og agn. Dette stilte den enkelte fisker overfor store vanskeligheter med kapital til utrustning og forberedelse til fisket, og forutsatte et helt annet levevis enn tideligere. I departementets referat av Hjorts vurderinger heter det:

«Det gamle nedarvede otringfiske har i Finmarken holdt sig længe, fordi der under Finmarkskysten i store dele af aaret er særdeles rig med fisk. Hjemmebefolkningen i Finmarken driver derfor i overveiende grad fiske fra otringer. Langs store dele af kysten er det imidlertid skeet forandringer i denne driftsmaade, idet fiskerne har skaffet sig større sjøgaaende fartøier, hvormed de driver fisket mere eller mindre aaret rundt paa den maade, at de flytter fra sted til sted. Med denne udvikling passer det gamle materiell kun delvis, det er uskikket til at udnytte de nye fangstfelter og driftsmaader, der er en følelig mangel paa kapital, alle de mange indretninger, som kræves til en fuld og rationell udnyttelse af de større forhold, som nye driftsmaader fører med sig – og da fremfor alt hensigtsmæssige kommunikationer – mangler.» 274

Hjort mente det derfor var nødvendig å gjennomføre endel tiltak for å bedre finnmarksfiskernes situasjon. Han foreslo blant annet etableringen av et lånefond slik at fiskere i Finnmark kunne anskaffe bedre og større fiskeskøyter, mot at de årlig ga beretning om sin virksomhet. Disse innberetningene skulle være offentlige, og de dyktigste fiskerne skulle få årlige bidrag for å kunne oppsøke nye fiskefelt.

Hjorts utredning ble sendt til amtmennene i Troms og Finnmark som ble bedt om å forelegge den for blant annet fiskeriforeninger for å få deres uttalelse. Også amtmannen i Jarlsberg og Larvik fikk utredning med anmodning om å innhente uttalelse fra interesserte hvalfangstbedrifter.

Fra den nordlige landsdelen var holdningen nokså entydig: «total fredning af hval og forbud mod tilgodegjørelse af fanget hval ved den norske kyst [var] absolut paakrævet af hensyn til fiskerierne.» 275 Den klare oppfatning var at hvalfangsten var årsaken til de siste års dårlige fiske og også årsaken til kobbeinvasjonen. Det eneste middel som kunne bringe fisket i Finnmark på fote igjen var å forby all hvalfangst.

De som i Finnmark gikk inn for total fredning av hval var Finnmarks amtsting, Vardø bystyre, Vardø fiskeriforening, Vardø herredsstyre, Vadsø bystyre, Vadsø fiskeriforening, Nordvaranger og Nesseby herredsstyrer, Hammerfest og omegn fiskeriforening, Hammerfest yngre handelsforening, Hammerfest skipperforening samt endel møter av fiskere og fiskeriinteresserte: i Skjøtningberg (102 til stede), i Hamningberg (ca 300 til stede) i Medfjord (ca. 160 til stede), i Ingøy (24 til stede), i Kjelvik (147 til stede).

Amtmannen i Finnmark kunne imidlertid ikke uten videre slutte seg til kravet om et slikt forbud. Han mente det ikke var godtgjort at hvalfangsten var årsaken til de siste års dårlige fiske. Når nedgangen i loddetorskefisket ikke kunne forklares på annen måte, var det av psykologiske grunner lett å skylde på hvalfangsten. «Det pleier ofte at være en trøst i modgang at kunne lade det «gaa du over» nogen og at indbilde sig, at andre er skyld i ens egen ulykke». Fremfor å forby hvalfangsten burde man hjelpe fiskerne med billige lån slik at de kunne anskaffe seg bedre og mer sjødyktige båter, og dermed bli i stand til å drive fisket lengre fra kysten. 276

Heller ikke Finnmarks fiskeriinspektør hadde noen tro på at hvalfangsten var årsaken til det dårlige loddetorskefiske; det var temperaturen i vannet som var hovedårsaken. Han hadde gjennom «aarrækker observeret, at fisken stryger fra land, naar temperaturen er faldt under 2° og ikke kommer under land igjen før temperaturen atter stiger over denne °.» 277

Fiskeriinspektøren i nordre distrikt var av en annen oppfatning. Han uttalte at han alltid hadde vært av «den formening, at hvalfangsten i Finmarken specielt hadde været til skade for Finmarksfisket; thi jeg har anseet hvalen som en regulator og nødvendig medvirken i naturens husholdning deroppe, og at forholdene i havet vilde forrykkes, hvis dette store sjødyr helt utryddes». 278 Han viste til egne observasjoner gjennom 30 år og til «erfarne og troværdige mænds utsagn, byggede paa et helt livs selvoplevelse». Når det gjaldt finnmarksfiskernes erfaringer oppsummerte han dem i 12 punkter:

  1. Når hvalbestanden minker, minker også mengden av de sjødyr som følger hvalen.

  2. Der hvor hvalfangsten først begynte, nemlig i Varangerfjorden, ble også hvalen først utryddet.

  3. Det var nå sjelden å se hval langs hele Finnmarkskysten.

  4. Hvalen har alltid jaget lodda mot land, og med lodda fulgte torsken. Loddeforekomstene hadde avtatt samtidig som hvalbestanden hadde avtatt.

  5. Finnmarksfisket hadde derfor skiftet karakter fra bruk av billige redskap som dypsagn (juksa) til kostbart linebruk.

  6. Det opprinnelige loddetorskefisket hadde opphørt.

  7. Loddetorskefisket som et år kunne begynne lovende opphørte straks hvalfangsten begynte. Hvalen forsvant hurtig fra kysten, og deretter kom kobben.

  8. Kobben begynte først å vise seg da hvalbestanden minket.

  9. Kobben viste seg først i Varangerfjorden, og der var det til tider vært så fullt av kobbe at fisken ble utryddet eller forsvant.

  10. Kobben hadde trukket lengre og lengre vestover etter hvert som hvalen forsvant.

  11. Den store mengde hval og andre sjødyr som tidligere forekom langs Finnmarks kyster hadde dannet et vern mot invasjon av kobbe, og dette vernet var nå borte.

  12. Lodda ble også brukt til agn under fisket i Finnmark og i Lofoten. Også i denne sammenheng var hvalens medvirkning viktig for å skaffe rimelig agn. 279

De uttalelser som amtmannen i Jarsberg og Larvik innhentet fra hvalfangstselskapene, gikk entydig ut på at hvis den fredning som Johan Hjort hadde forslått, ble vedtatt, ville man bli tvunget til å nedlegge hvalfangsten i Norge. 280

Mens departementet arbeidet med spørsmålet, ble kampen mot hvalfangsten i nord stadig mer tilspisset. 281 I januar 1903 reiste den såkalte Hvalfredningsdeputasjonen under ledelse av sogneprest i Karlsøy, Alfred Eriksen, til Kristiania og møtte regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og Stortingets næringskomité nr. 1. Eriksens innlegg er inntatt som bilag nr. 6 til regjeringens lovproposisjon. 282 Han anklaget her forskerne for ikke å lytte til fiskernes praktiske erfaringer, og uttaler blant annet:

«Den upartiske og samvittighedfulde videnskapsmand vilde ikke overset de praktiske fagmænds iakttakelser og erfaringer. Naar det gjaldt at komme tilbunds i et spørsmaal, som dette, vilde den rette videnskapelige forskning netop hat ærbødighet for fiskernes praktiske erfaringer, raadspurt dem og tat dem omsorgsfuldt med ind i sine undersøkelser.» 283

Hvalfangstselskapene sloss naturlig nok også for sin sak, og støttet seg på den foreliggende forskning som så langt ikke hadde påvist noen sammenheng mellom hvalfangsten og nedgangen i fisket. De varslet også at de ville fremme et betydelig erstatningskrav hvis hvalfangst ble forbudt i de nordlige landsdeler. 284

Etter denne høringsrunden konkluderte departementet med at det ikke var mulig å finne en løsning som tilfredsstilte både fiskere og hvalfangerne. Man var nå i 1903 ikke nærmere et vitenskapelig svar på hvalens betydning for fiskeriene enn det man var på 1870-tallet. Denne usikkerheten kunne tilsi at man videreførte de fredningsreglene som nå gjaldt, men departementet fant dette ikke tilrådelig. Blant fiskerne i Finnmark og Troms var det en stadig sterkere oppfatning om at hvalfangsten var årsaken til det dårligere fisket og til invasjonen av kobbe. Det var derfor nødvendig å gjøre et valg mellom hensynet til fiskeriene og hensynet til hvalfangsten. I dette valget var det hensynet til fiskeriene som i følge departementet måtte veie tyngst. Det heter i departementets begrunnelse:

«Naar hensees til forskjellen i de modstridende interessers økonomiske betydning, kan der formentlig ikke være meningsforskjel om, at hvalfangsten, hvis det er nødvendigt maa staa tilbage for fiskerierne i tilfælde af kollision mellem de to næringsgrene. Ikke alene overstiger udbyttet af fiskerierne i Finmarken i almidelighed betydelig udbyttet af hvalfangsten – i de bedre aar endog flerdobbelt – men hva der særlig maa tillægges betydning, fiskeriet er i de nordligste landsdele den viktigste næringsvei og saa at sige en eksistensbetingelse for den hele befolkning. Som i hvalfangernes og de hvalfangstinteresseredes foran indtagne erklæringer fremholdt, knytter der sig ogsaa betydelige interesser til hvalfangsten, men den spiller ikke en saadan rolle i vedkommende distrikts næringsliv, at den kan betragtes som en livssag for befolkningen, paa samme maade som fiskerierne i Finmarken.» 285

Regjeringen foreslo at hvalfangst skulle være totalforbudt i ti år på norsk sjøterritorium utenfor Nordland, Troms og Finnmark. 286 Forslaget ble fremlagt 15. april 1903, men den videre behandling av saken syntes å kunne trekke i langdrag. Næringskomiteen var splittet i synet på lovforslaget, og det ville bli vanskelig å få ferdigbehandlet saken i inneværende stortingssesjon.

Natt til 2. juni 1903 samlet 700 mann seg ved hvalstasjonen i Mehamn, og ødela samtlige viduer i fabrikken og brøt i stykker dører, og ødela andre ting blant annet stasjonens smie. Neste kveld fortsatte ødeleggelsene av maskiner, skorstein og murer m.m. Det var nå 2000 mann til stede, og 1500 deltok i angrepet på stasjonen som ble fullført natten til 5. juni. 287 Også andre steder i Finnmark truet fiskerne med å gå til aksjon mot hvalstasjoner.

Dagen etter at ødeleggelsene av hvalstasjonen i Mehamn hadde startet, 3. juni, vedtok Odelstinget å utsette behandlingen av hvalfangsten med 63 mot 21 stemmer. Opptøyene i Mehamn var trolig en grunn til at utsettelsesforslaget ble vedtatt med så stort flertall. 288

Ved stortingsvalget høsten 1903 fikk Høyre flertallet og dannet regjering. Handelsministeren i den nye regjeringen, J.M. Schønning, var tilhenger av et forbud mot hvalfangst i nord. 289 Mange som tidligere hadde vært i tvil om hvalfangstspørsmålet, gikk nå inn for et forbud. Hendelsene i Mehamn hadde skapt en større oppmerksomhet om forholdene for fiskerne i nord så vel blant politikere som i hovedstadspressen. 290

Regjeringen fremmet høsten 1903 lovforslag om hvalfredning i samsvar med den tidligere regeringens forslag, og loven ble vedtatt med knappest mulig flertall i Lagtinget i desember 1903. Lov om Forandring i Lov om Hvalfangst af 6te Juni 1896 ble sanksjonert 7. januar 1904. Paragraf 1 hadde denne ordlyd:

Lov om Hvalfangst af 6te Juni 1896 skal lyde saaledes:

Det er forbudt i et Tidsrum af 10 – ti – Aar at jage, anskyde eller dræbe samt tilgodegjøre Hval paa norsk Sjøterritorium ved Nordlands, Tromsø og Finmarkens amter samt at ilandbringe Hval i disse Amter.

Saadanne Forbud kan ogsaa efter Kongens nærmere Bestemmelse gjøres gjældende for Landets øvrige Kyststrækninger eller Dele af samme.

Som nevnt varslet hvalfangstselskapene at de ville kreve erstatning ved et forbud for verditap på anlegg og redskap og også for dampskip som ikke lenger kunne benyttes. Departementet ba Det juridiske fakultet om en betenkning i saken. Professor Aschehoug som skrev uttalelsen for fakultetet mente at et forbud mot hvalfangst ikke ga hvalfangstselskapene rett erstatning i henhold til Grunnloven § 105. Enhver måtte gjennom lovgivning finne seg i at det ble gjort innskrenkninger i friheten til å benytte sin eiendom når innskrenkningene var satt for å hindre forhold som var skadelig eller farlige for samfunnet. Erstatningsplikt ville bare oppstå hvis eiendommen ble fratatt eieren. 291

Forbudet mot hvalfangst i loven av 1904 var som nevnt bare satt for ti år, men ved lov av 28. juni 1913 ble forbudet forlenget med ytterligere ti år. Også denne gangen var det delte meninger om et slikt forbud, men uenigheten var langt fra så sterk som ti år tidligere. Mange som tidligere ikke hadde støttet et forbud, gikk nå inn for fortsatt forbud «for fredens skyld». Hvalfangstselskapene hadde også etablert seg i andre land og gjorde det økonomisk meget bra der. Illustrerende er uttalelsen fra amtmannen i Finnmark:

«Jeg antar ikke, der er mere end en mening i Finnmarken om, at denne lov bør fornyes, uten hensyn til det standpunkt, man indtok, da loven blev git, - allerede av den grund, at ingen ønsker om igjen den strid og uro, som fulgte med hvalfangsten i Finmarken. Det viser sig ogsaa, at hvalfangerne har let for at finde andre og mer lønnede felter for sin virksomhet.» 292

Under første verdenskrig ble det av hensyn til behovet for hvalkjøtt og hvalolje og andre råstoffer for fremstilling av margarin, såpe og sprengstoff gitt en midliertid lov som skulle gjøre det enklere å drive hvalfangst langs norskekysten, se midlertidig lov av 14. desember 1917. Departementet ville imidlertid ikke gjøre noen endringer i det forbudet som etter loven av 1904 gjaldt for de tre nordligste fylker «henset til den opinion som i sin tid gjorde sig gjældende mot hvalfangsten i dette distrikt». 293 Når det gjaldt forholdene sør for Nordland uttalte departementet:

«Forholdene stiller sig annerledes i de sydligere distrikter. Om der ogsaa her har gjort sig en lignende opinion gjældende blandt fiskerne, har den dog aldrig faat saa sterke utslag som der nord, og man kan tænke sig at der ialdfald i enkelte distrikter ikke vil bli gjort nogen indvending mot en fangst som ikke drives til gene for fiskeriene.» 294

5.14.5 Lov om hvalfangst av 1923

5.14.5.1 Forbudet opphører, og hvalfangst kan tillates etter konsesjon

Som vi har sett under punkt 5.14.4 ville forbudet mot hvalfangst som i 1913 var forlenget med 10 år løpe ut i februar 1924. Hvis reglene ikke ble viderført ville hvalfangst igjen bli tillatt med de regulerende bestemmelser som fulgte av loven av 6. juni 1896. Handelsdepartementet ba derfor i 1923 fylkesmennene i de berørte fylker om å innhente uttalelse fra fylkestinget om forbudet burde fornyes eller om det burde gis regler som gjorde hvalfangsten avhengig av kgl. konsesjon. 295 Fylkestinget i Finnmark ønsket at det midlertidige forbudet i de tre nordligste fylkene skulle gjøres permanent. Det frarådet på det sterkeste å gjøre hvalfangsten avhengig av konsesjon. Fylkestingene i Troms og Nordland ville ha forlengesle av forbudet i ytterligere 10 år. Det samme ville fylkestinget i Nord-Trøndelag, og det ønsket at et slikt forbud måtte gjøres gjeldende for hele kysten. Fiskeriinspektøren mente at forbudet burde oppheves og hvalfangsten gjøres avhengig av konsesjon. 296

Som vist var det tidligere et stort stidsspørsmål hvordan hvalfangsten påvirket fiskeriene. I odelstingsproposisjonen om ny lov om hvalfangst uttalte departementet om dette spørsmålet:

«Man finner ikke grunn til å gå inn på det gamle stridsspørsmål, hvorvidt hvalfangst er skadelig for fisket på grunn av de forhold hvorunder dette drives her på kysten. Man skal innskrenke sig til å konstatere, at denne opfatning ikke lenger er så almindelig utbredt blandt fiskerne som tidligere, men dog fremdeles er herskende innen betydelige kretser av kystbefolkningen, særlig synes dette å gjelde de nordligste distrikter. Det vilde efter departementets opfatning ikke være riktig å overse denne opinion, men på den annen side bør ikke dette forhold være til hinder for at vår hvalfangstlovgivning søkes gjort mer smidig ...» 297

De eksisterende regler hindret ikke at utlendinger drev hvalfangst utenfor norsk territorialfarvann. Også norske statborgere kunne drive hvalfangst her, så sant flensingen skjedde utenfor norsk territorium. Departementet viste også til at det nå ble drevet en langt mer rasjonell utnyttelse av hvalen enn tidligere. Departementet gikk derfor innenfor at dagens regler ble erstattet med et konsesjonssystem. På grunn av hvaltrekkenes størrelse ville det bli snakk om meget få konsesjoner, i de nordligste fylker trolig ingen. Departementet viste videre til at i alle andre land hvor hvalfangst var aktuelt, var det innført konsesjonsregler.

Flertallet i Stortingets næringskomité nr. 1 sluttet seg til regjeringens lovforslag. Ett medlem, Tønder, ville beholde de eksisterende regler, og viste til at fylkestingene i de tre nordligste fylkene enstemmig hadde avvist å innføre et konsesjonssystem.

5.14.5.2 Ny hvalfangst i Finnmark?

Få år etter at loven var vedtatt kom det flere søknader om opprettelse av hvalstasjoner i Finnmark. I 1927 søkte Anton G. Olsen fra Masøy om etablering av en hvalstasjon i kommunen, se Finnmarks fylkestingsforhandlinger (Fff) sak nr. 28/1927. Herredsstyret i Måsøy støttet søknaden med åtte mot seks stemmer på det vilkår at «bedriften innregistreres med forretningskontor i Måsøy, og at der som arbeidsfolk fortrinnsvis blir benyttet herredets innvånere». Fylkemannen i Finnmark støttet ikke en slik etablering, men flertallet i fylkestinget vedtok å utsette saken til neste års møte for imellomtiden å innhente uttalelse fra by- og herredsstyrene i fylket.

Da saken kom opp igjen i 1928, se Fff sak nr. 66/1928, hadde alle kommuner med unntak av Hasvik, Sørøysund, Måsøy og Polmak uttalt seg mot å gi konsesjon. 298 Under sakens fremleggelse viste fylkesmannen til et skriv fra departementet der det ble uttalt at konsesjon til hvalfangst i de tre nordligste fylker ikke ville bli gitt med mindre «der inntrådte en bestemt og klar endring med hensyn til opfatningen blandt befolkningen av hvalfangstens skadelige indflydelse på fiskeribedriften».

På samme møtet forelå også en søknad fra Sigurd Tollefsen i Tromsø om etablering av hvalstasjon i Måsøy, Fff sak nr. 67/1928. Også denne søknaden var støttet av Måsøy herredsstyre. Med 14 mot 8 stemmer ville ikke fylkestinget anbefale noen av disse søknadene.

Også en tredje søknad forelå til behandling, Fff sak nr. 88/1928. Den gjaldt søknad P. Thomassen og D. Schumacher om etalbering av hvalstasjon i Hasvik kommune. Søknaden var enstemmig anbefalt av Hasvik herredsstyre. Heller ikke denne søknaden ville fylkestinget anbefale, men her var stemmetallet 13 – 9.

I 1929 fremmet Anton G. Olsen på ny en søknad om etablering av hvalstasjon i Måsøy, Fff sak nr. 97/1929, men uten å nå fram.

Schumacher søkte i 1930 på ny om etablering i Hasvik, Fff sak nr. 61/1930. Fra formannskapet i Hasvik fulgte en punktvis redegjørelse for hvorfor det nå var tilrådelig å etablere en hvalstasjon:

  1. Oppfatningen blant fiskerne om hvalfangstens skadelige virkning var en annen nå enn da forbudet mot hvalfangst ble vedtatt.

  2. På grunn av den pelagiske fangstens rivende utvikling sto hvalfangsten i en annen stilling nå enn bare for få år siden.

  3. Hvalen ble nå utnyttet på en hel annen måte en tidligere.

  4. Gjennom konsesjonssystemet kunne de økonomiske fordeler for Finnmark bli betydelige.

Denne gangen støttet fylkesmannen søknaden. Det var uklokt og hensiktsløst fortsatt å holde hvalfangsten utenfor Finnmark. Han pekte på at det jo var tillatt med hvalfangst utenfor territorialgrensen langs Finnmarkskysten, og «store verdier, som faktisk innfanges utenfor kysten og dermed også rettelig burde ha vært tilvirket innen fylkets grenser og dermed innbragt inntekter for vår landsdel, går nu og vil muligens i større utstrekning bringes bort og tilvirkes på Svalbard, Bjørnøya eller andre steder i Norge».

Selv om det fortsatt var en utbredt oppfatning blant fiskeribefolkningen i Finnmark at hvalfangsten var skadelig for fisket, så kunne denne oppfatning ikke lenger tillegges vekt. Forskningen viste at dette ikke holdt stikk og fredningen av hvalen var dessuten ikke effektiv, siden hvalfangst foregikk utenfor territorialgrensen. Han anbefalte derfor at fylkestinget støttet søknaden på følgende vilkår:

  • «1. Hval må ikke jages, skytes eller drepes innenfor terriorialgrensen.

  • 2. Hvalstasjonens arbeidere skal tas fra Finnmark – og det samme gjelder fangstbåtenes hjelpemannskap.

  • 3. For stasjonen oprettes eget forretningskontor og selskap, slik at hele avkastningen kommer til beskatning i den kommune hvor stasjonen ligger.

  • 4. Hvalstasjonen åpner utsalg av hvalkjøtt i distriktet, såfremt der fremsettes krav om det.

  • 5. Av konsesjonsavgiften tilstås anleggskommunen et årlig beløp til sikring av dens økonomiske interesser.»

Fylkestinget var delt på midten når det gjaldt søknaden; 11 stemte for og 11 stemte mot, men søknaden ble anbefalt med ordstyrerens dobbeltstemme.

I samme møte forelå en søknad fra Johannes og Hjalmar Valen om opprettelse av kombinert sildeoljefabrikk og hvalstasjon i Lillefjord i Måsøy kommune, se Fff sak nr. 62/1930. Denne søknaden var ikke støttet av herredsstyret i Måsøy, men fylkesmannen anbefalte søknaden på samme vilkår som angitt i Fff sak nr. 61/1930. I denne saken stemte 12 av medlemmene i fylkestinget for at konsesjon burde gis på de vilkår som var oppstilt av fylkesmannen, 11 stemte mot. 299

Ingen av de to søknadene om konsesjon ble innvilget av Handelsdepartementet. Før søknadene ble avslått hadde departementet forelagt sakene for fylkestingene i Troms og Nordland. Fylkestinget i Nordland uttalte seg positivt til konsesjon, fylkestinget i Troms var negativ. I skriv til fylkesmannen i Finnmark uttalte departementet at før en eventuell konsesjon til hvalstasjon i Finnmark kunne innvilges måtte man i tillegg til de uttalelser som kommet fra kommunene innhente ytterligere uttalelser fra de som var berørt av spørsmålet. 300 Departementet syntes ikke å ville gi konsesjon med mindre det kunne påvises en markert endring i befolkningen i synet på hvalfangsten.

I 1933 kom spørsmålet om hvalstasjon i Hasvik igjen opp som sak i fylkestinget, se Fff sak nr. 60/1933. Sammen med herredsstyrets søknad fulgte en støtteerklæring undertegnet 210 fiskere og arbeidere i Hasvik. Et flertall (13) i fylkstinget støttet konsesjonssøknaden. Et mindretall (11) stemte for at saken først skulle behandles etter at uttalelser var innhentet fra samtlige fiskerlag i fylket. Handelsdepartementet kunne imidlertid ikke anbefale at det ble anlagt hvalstasjon i Finnmark, og uttalte at hvis Nord-Norge ønsket at det ble anlagt hvalstasjoner i landsdelen måtte dette spørsmålet tas opp med deres stortingsrepresentanter. 301

5.15 Finnmark Fiskarlag, råfiskloven og Råfisklaget

5.15.1 Finnmark Fiskarlag

Finnmark Fiskarlag (etablert i 1928) har spilt en avgjørende rolle i utviklingen i og av fiskerinæringen i fylket. Derfor en kort omtale av laget, med hyppige henvisninger til mer grunnleggende arbeider om Finnmark Fiskarlag og Norges Fiskarlag (Fredriksen og Arvola 1978, Arvola 2003, Christensen og Hallenstvedt 2005).

Forløperen til Finnmark Fiskarlag var arbeidet med å starte filialer av Selskabet til norske Fiskeriers Fremme, etablert i Bergen i 1879. Formålet var «Fiskeribedriftens Udvikling og Fremme» og i 1884 ble Vardø Fiskeriforening stiftet som den tiende i rekken av selskapets filialer og som den første i Finnmark. Deretter fulgte Hammerfest i 1899, Hamningberg i 1900, Vadsø Fisker- og Arbeiderforening og Berlevåg og Omegns Fiskeriforening i 1902 (Fredriksen og Arvola 1978: 20). Fiskerforeningene utviste stor aktivitet, både i forhold til tekniske og økonomiske forhold. Det er også av interesse å merke seg at foreningene i Finnmark allerede i 1900 engasjerte seg tungt i kampen mot kobbeinvasjoner, med krav om bruk av kanonbåt(!) («Midlet er uprøvet men noget må forsøkes»). På nasjonalt plan var det imidlertid representanter for handelsstanden som dominerte fiskeriselskapet, og etter hvert var det flere som meldte seg ut av selskapet, men fortsatte som lokale fiskeriforeninger.

I perioden 1902-03 var den politiske mobiliseringen i Finmark i stor grad sentrert om hvalsaken (se kapittel 5.14) hvor en rekke massemøter i fiskeværene i Finnmark ble avgjørende for utfallet. Deretter begynte Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon å interessere seg for organisering av fiskerne og i 1914 satte Landsorganisasjonen ned et utvalg som utarbeidet retningslinjer for organisasjonsarbeidet. Det konstituerende møte for Nord-Norges Fiskerforbund ble holdt i Tromsø i 1915 og forbundet fikk raskt stor oppslutning, med 210 lokalforeninger allerede i 1917, herav mange i Finnmark. Tilsvarende fylkesforeninger ble også etablert i andre deler av landet, men Nord-Norges Fiskerforbund var uten tvil den mest ambisiøse. Møte med den økonomiske krisa på 1920-tallet medførte at mange av tiltakene måtte innstilles, og forbundet tapte både lokallag og medlemmer. Likevel fortsatte arbeidet med organisering av fiskerne og i Finnmark ble det etter hvert to fylkeslag, ett som tilhørte Fiskerforbundet og ett som sluttet seg til Norges Fiskarlag, som ble etablert i 1926, i stor grad etter initiativ fra de ulike fylkesforeningene langs kysten. På møte i Honningsvåg i 1930 med representanter fra alle de lokale fiskarlag som den gang eksisterte ble det så besluttet å danne en ny fylkesorganisasjon under navnet Finnmark Fiskarlag. Denne ble så etablert året etter og det ble vedtatt at Fiskarlaget skulle slutte seg direkte til Norges Fiskarlag. Under årsmøtet i 1933 møttes utsendinger fra 8 lag, men allerede i 1938 samlet årsmøtet representanter fra 55 lag og ved utgangen av 1938 hadde Finnmark Fiskarlag 2800 medlemmer fordelt på 79 lokallag.

Her er ikke plass til å beskrive alle de initiativ som ble tatt både før og under krigen, men av spesiell interesse for denne utredningen er at Finnmark Fiskarlag tidlig tok opp og anbefalte forbud av loddefiske til oppmaling (guano) og at laget tidlig tok opp fredningen av «gottfiskfjorder». På årsmøtet i 1935 i Berlevåg ble det bestemt at «spørsmålet om hvilke fjorder som skal anses å være gottfiskfjorder avgjøres av et utvalg hvor de sakkyndige utnevnes av fylket og flertallet, som må bestå av fiskere, oppnevnes av fylket etter innstilling fra Finnmark Fiskarlag» (Fredriksen og Arvola 1978: 37). Seinere dannet dette vedtaket mønster for reguleringssaker landet over.

Finnmark Fiskarlag engasjerte seg også tungt i spørsmålet om modernisering av fiskeflåten, og mente det måtte være bedre å gi stønad til dyktige fiskere enn å la de gå på offentlig nødsarbeid år etter år. De første Nygaardsvoldbåtene (42-47 fot), 16 i tallet ble også introdusert i Finnmark og betydde en vesentlig bedring av fiskernes muligheter, ettersom mye av fisket etter 1936 kom til å foregå langt til havs. Fiskarlaget var også involvert i spørsmålet om utvidet fiskerigrense og i kravet om trålforbud i norsk territorialfarvann. Trålstriden skulle forøvrig bli noe av en gjenganger på møtene på 1950-og 60-tallet.

Ser vi hvem som satt i styret, er perioden fram til 50-årsjubileet i 1978 preget av en enestående kontinuitet, med tre formenn på 50 år. Basert på styresammensetningen var det liten tvil om at fiskeværene på kysten dominerte, men vi finner også en rekke lokallag i alle fjordstrøk. Da gjenreisningen tok til i 1945/46 hadde laget sin største medlems-masse noensinne med over 5000 organiserte fiskere fordelt på nærmere 100 lag.

Det innebar at Finnmark Fiskarlag ble litt av en maktfaktor både lokalt og på landsbasis. Som ett eksempel kan nevnes Johs. Olsen fra Havøysund, mangeårig styremedlem av Fiskarlaget som i tillegg var leder av Råfisklaget fra starten, stortingsmann for Arbeidepartiet og fra 1952 også formann i Norges Fiskarlag. Selv om Norges Fiskarlag var partipolitisk nøytral ga koplingen mellom Finnmark Fiskarlag og det regjerende Arbeiderparti store muligheter for innflytelse. Fra krisa i mellomkrigs-årene var erfaringen at forbedring av fiskernes sosiale og økonomiske kår måtte skje i tett samarbeid med arbeiderbevegelsen, noe som er videreført helt opp til våre dager.

I tilbakeblikk er det lett å se at Finnmark Fiskarlag hadde en vesentlig del av æren for at Finnmark ble gjenreist som et fiskerifylke og at virksomheten på sjø og land ble kontinuerlig utbygget til helt ut på 1980-tallet. Samtidig er det heller ikke til å unngå at laget lenge var preget av erfaringen fra 1930-tallet om behovet for å stå sammen, og at konkurrerende organisasjoner var lite velkomne. Som påvist skulle det seinere ramme bl.a. sjøsamiske initiativ i Billefjord (se punkt 5.19), men også «utbrytere» som foretrakk å være medlemmer av Norges Kystfiskarlag. Innen rammen av en enhetlig fisker-organisasjon var det lite rom for selvstendige initiativ basert på etnisitet, eller det som ble definert som «særinteresser». I forhold til konflikter, som f.eks fjordfredning, hadde laget etablert rutiner som flertallet mente ga brukbare kompromisser. At mange av fiskerne i typiske sjøsamiske områder hadde andre oppfatninger, vil framgå av punkt 5.19.

I likhet med Norges Fiskarlag har Finnmark Fiskarlag fra starten vært opptatt av at fiskerne bør ha et visst yrkesvern. Eller som det het på årsmøtet i 1949:

«Det har gjennom tidene alltid vært fri adgang for enhver til å drive fiske og erverve fiskefarkoster. Dette har til sine tider ført til at folk fra andre yrker kastet seg inn i fiskerinæringen i perioder hvor dette har vært lønnsomt og andre næringer ikke har kunnet avta denne arbeidskraft. Dette har igjen medført at fiskerinæringen i perioder med hvor det har vært vanskelige avsetningsforhold, har blitt overbefolket, med derav følgende ulønnsomhet – til skade for de aktive utøvere av næringen...

Årsmøtet mener derfor at fiskeriene i likhet med andre næringer må kunne få lovbeskyttelse for sine utøvere, for på den måten å forbeholde fiskerinæringen for de aktive fiskere» (Fredriksen og Arvola 1978:61).

Og de «aktive» var i Finnmark som i resten av landet primært ene- og hovedyrkesfiskerne. Det innebar at typiske kombinasjonsfiskere, som var vanlig i sjøsamiske områder, ofte kom dårligere ut. Det bør likevel ikke overskygge at Finnmark Fiskarlag i en rekke saker har gått inn for tiltak som i første rekke har gagnet de fiskerne som har fisket med mindre fartøy. Eksempelvis var det Finnmark Fiskarlag som i 2000 kom opp med ideen om en egen «Finnmarksmodell», ved å dele opp kystflåten i fire divisjoner skulle en forhindre at de større kystfiskefartøyene konkurrerte ut de mindre – en ide som umiddelbart ble akseptert av det såkalte ressursfordelingsutvalget, og som siden har vært gjeldende praksis.

5.15.2 Råfiskloven og Råfisklaget

Etableringen av Råfiskloven og Norges Råfisklag er naturlig nok begivenheter av nasjonal betydning i norsk fiskerinæring, men omtales kort her fordi mye av initiativet til etableringen kom fra finnmarksfiskerne og fordi loven og laget spilte en stor rolle for utøvelsen av fisket i Finnmark i hele etterkrigstiden. Som påpekt i omtalen av Finnmark Fiskarlag var forløperen; Nord-Norges Fiskerforbund også utslagsgivende for dannelsen av Norges Råfisklag. Forbundet hadde etter bare to års virksomhet 210 lokallag i hele Nord-Norge med i alt 6500 medlemmer. Det ble lagt opp til en omfattende virksomhet som omfattet alt fra felleskjøp av redskaper og forbruksvarer, egen bank og fagblad, omsetning av fisk på samvirkebasis og ikke minst etablering av minstepriser på råfisk. Forbundet ekspanderte under jobbetiden under første verdenskrig, men med nedgangskonjunkturen fra begynnelsen av 1920-tallet så gikk mesteparten av samvirketiltakene over ende og forbundet mistet både lag og medlemmer, selv om det fortsatt eksisterte fram til 1928 da Finnmark Fiskarlag ble stiftet.

Med hensyn til etablering av minstepriser var det flere inspirasjonskilder. Allerede i 1928 var Stor- og Vårsildlaget stiftet og gjennom en provisorisk lovbeskyttelse fikk laget enerett på omsetning av stor- og vårsild (Sildeloven ble vedtatt i 1930). På fiskerlandsmøtet i 1930 ble det derfor nedsatt en Råfiskkomite som skulle kartlegge muligheten for en tilsvarende lovbeskyttet salgsorganisasjon i torskefiskeriene. Men etter å ha sendt sin innstilling til departementet (den gang Handelsdepartementet) skjedde det lite og stadig purringer fra fiskerne ga ikke noe resultat. Dermed ble det reist krav om direkte statlig krisehjelp. Råfiskprisen var i 1933 nede på 7,3 øre per kilo for sløyd skrei, eller under halvparten av prisen tyve år tidligere. I 1935 kom så gjennombruddet med en viss beskjeden statlig subsidiering, men det monnet lite. Fiskerne i Vardø samlet seg til massemøte før starten på vårtorskefisket i 1937 og krevde 12 øre per kg, men i første omgang uten suksess. Seinere på sesongen sammenkalte Vardø faglige fiskarlag til massemøte hvor kravet var en minsteprisavtale. Avtalen forelå 3. november og skulle gjøres gjeldende så snart den var tiltrådt av kjøpere i hele Finnmark. Vårtorskefisket i 1937 forløp imidlertid like kaotisk som tidligere. Riktignok var de lokale kjøperne lojale, men minsteprisen ble aktivt undergravet av tilreisende kjøpere og dermed smuldret avtalen opp. Da tillyste fiskerne i Vardø streik og fiskestoppen ble iverksatt 11. september. Departementet ba om at streiken skulle avblåses, men fiskestoppen ble iverksatt og var effektiv i alle de større fiskeværene i Finnmark. Departementet tilbød å sette ned et utvalg 302 som allerede 21. september, ti dager etter streiken hadde startet, hadde en løsning, nemlig lovbeskyttede avtaler om minstepris. Riktignok ble dette ansett å være en midlertidig ordning, men samtidig ble det vedtatt at «spørsmålet om dannelse av salgsorganisasjoner av fiskere utredes så snart råd er» (Arvola 2003: 22).

Som påpekt av forfatterne bak Råfisklagets historie (Christensen og Hallenstvedt 1990) var det flere forhold som ledet fram til etableringen av Norges Råfisklag, herunder organiseringen av klippfiskeksportørene og vedtaket av klippfiskloven av 1932. Dermed fikk eksportørene en lovbeskyttet monopolstatus, noe som tilsa at også fiskersiden måtte kunne ha en lovbeskyttet organisering. Dernest foregikk det et omfattende utrednings-arbeid i den såkalte Lønnsomhetskomiteen som var nedsatt i 1934 for å utrede lønnsomheten i fiskerinæringa. Komiteen la fram hele 8 innstillinger og i hoved-innstillingen fra 1937 var synet delt; fiskerinteressene gikk inn for en lovbestemt salgsorganisasjon, mens mindretallet, bestående hovedsakelig av tilvirker og eksportørinteresser, mente at en «tvangsorganisering» bare ville «føre fra asken til ilden», dvs. verken stabile eller høyere priser men bare et stort og dyrt statlig byråkrati (Christensen og Hallenstvedt 1990: 69).

Det var imidlertid streiken (fiskestoppen) i Vardø som framskyndet loven.

«Aksjonene og ikke minst forhandlingene som fant sted med utgangspunkt i Vardø representerte noe nytt, noe som pekte framover. Fiskerne prøvde og hadde nå også tilstrekkelig organisasjonsmessig tyngde til å få til noe mer håndfast og konkret i retning av salgsorganisering enn før» (ibid: 76).

Og hvorfor akkurat i Vardø? Forfatterne peker på at Vardø i mellomkrigstiden framsto som Nord-Norges og torskefiskerienes Ålesund, med godt organiserte fisker- og kjøperinteresser, og med hyppig kontakt med omverdenen via fremmedflåten.

I 1937 hadde Norges Fiskarlag årsmøte i Bodø, hvor spørsmålet om råfiskomsetningen igjen var en av de sentrale sakene. Handelsdepartementet ble oppfordret til å nedsette en hurtigarbeidende komité slik at saken kunne legges fram for Stortinget i 1938. Departementet fulgte denne gang oppfordringen og nedsatte en komité med direktør Gustav Puntervold (Ålesund) som formann. Ett av medlemmene var for øvrig fisker Sigurd Rønning fra Vardø, som også hadde deltatt i utvalget som forberedte statlig garanterte minstepriser. Utvalget leverte sin innstilling allerede 12. januar 1938 og gikk enstemmig inn for at det måtte «skapes et salgslag av fiskere som får fullt herredømme over omsetningen av råfisk og rett til å fastsette prisen». Deretter gikk innstillingen til departementet og så til Stortinget som i juni 1938 vedtok «Midlertidig lov om omsetning av råfisk». Selve organiseringen av Råfisklaget og det praktiske arbeidet med å utforme selve salgsorganisasjonen ble overlatt Norges Fiskarlag. Laget ble så konstituert i 1938, basert på en struktur hvor alle fylkesfiskarlagene fra Stadt og nordover var representert i styret. Lagets øverste organ er representantskapet, mens de løpende vurderinger angående salgsarbeidet ble gjort av salgsstyret. Når en fisker melder seg inn i et lokallag som er tilsluttet et fylkesfiskarlag er vedkommende automatisk også medlem av Råfisklaget, noe som sikret direkte innflytelse på hvordan Råfisklaget ble drevet. Første formann i Råfisklaget var Johannes Olsen, kjent fisker og politiker fra Havøysund, men også vardøværingen Aldrik Seppelæ var med i det første styret.

Det vil her føre for langt å gjennomgå Råfisklagets videre utvikling, nasjonalt og i Finnmark. Laget fikk en vanskelig start og ble fra begynnelsen sterkt motarbeidet av tilvirker og eksportørinteresser. Riset bak speilet var at hvis laget og kjøperinteressene ikke kom fram til en avtale angående priser, kunne Råfisklaget alene fastlegge minstepriser. For å kunne fastlegge realistiske minstepriser ble Råfisklaget etter hvert involvert i flere bedrifter som drev foredling i egen regi, noe som bidro til ytterligere konflikter. Råfisklaget første tiår var derfor preget av sterke motsetninger og mange konflikter med kjøperinteressene. Ut over på 1950-tallet ble statlige subsidier en viktig del av prissystemet, noe som ble institusjonalisert gjennom inngåelsen av Hovedavtalen i 1964. Dermed ble staten langt på vei stående som en garantist for at de minstepriser som var satt av Råfisklaget skulle gi alle parter i næringen et brukbart økonomisk resultat.

Mens den første etterkrigstiden i Finnmark var preget av samvirketanken og etableringen av en rekke samvirkeforetak innen fiskeforedling, ble finnmarksfiskerne over tid mer fokusert på selve fisket, mens foredlingsstrukturen, med unntak av FINOTRO igjen ble dominert av private aktører, herunder også større selskap som Findus i Hammerfest. 303 Råfisklaget kontrollerte også antall kjøpetillatelser på et hvert sted, og var naturlig nok interessert i størst mulig konkurranse om fisken, for derved å få opp førstehåndsprisen, noe som ofte resulterte i betydelig overkapasitet på landsiden.

Det er naturlig nok vanskelig å si hvilken betydning Råfisklaget hadde for det sjøsamiske fisket spesielt. I den grad sjøsamer var organisert i Norges Fiskarlag var de også med i Råfisklaget og det kan ikke herske tvil om at minsteprisene som ble fastlagt fra 1939 og framover bidro sterkt til at alle fiskere i Finnmark etter hvert fikk atskillig bedre økonomiske kår. Det gjelder også fjordfiskerne som i mellomkrigstiden ofte hadde enda dårligere priser på sine fangster, sammenliknet med fiskeværene på kysten.

Som påvist av Holm (1993) ble subsidiene som ble kanalisert gjennom Hovedavtalen hovedsakelig brukt til prissubsidier i torskenæringen, mens de i sildenæringen gikk mer til strukturtiltak. Prissubsidiene varierte etter anvendelse, og i en rekke år var frossenfisk den sterkest subsidierte del av næringen, mens tørrfisk og saltfisk/klippfisk mottok mindre prissubsidier. Det bidro naturlig nok til at trålere i Finnmark (og for øvrig i Nord-Norge) fikk sin forholdsmessige del av prissubsidiene, noe som bidro til å opprettholde en stor filetindustri med mange arbeidstakere. Når nedtrapping av subsidiene skjer tidlig på 1990-tallet får det ikke bare konsekvenser for flåten, men også for landsiden, hvor antall fiskebruk reduseres dramatisk (se kapittel 7).

Trolig har den viktigste effekten av Råfiskloven og Råfisklaget vært en stabilisering av hele fiskerinæringen. Mellomkrigstidens enorme prisvariasjoner og spekulasjon ble gradvis brakt inn i et system preget av stabilitet og en viss forutsigbarhet, til glede for både fiskere og foredlingsindustrien. Typisk er det at både loven og laget på 1990-tallet er lite omstridt, også blant fiskekjøperne, som ser laget som en garantist for at også mindre bedrifter kan overleve. Betydningen av Råfisklaget kan kort oppsummeres:

«Råfisklagets organisasjonshistorie inngår som en viktig del av prosessen mot en ’frigjort fiskerklasse’ som lagets første formann Johs. Olsen så som det overordnede mål for organisasjonsarbeidet. For å nå dette mål krevdes frigjøring fra en økonomisk situasjon som i perioder grenset til fattigdom og rein nød. Det var også nødvendig å komme ut av avmakten i forholdet til kjøpere, til finansieringskilder og i forholdet til myndigheter og samfunnsinstitusjoner. Endelig måtte fiskerne frigjøres fra en underlegen og undertrykkende sosial status, som fiskerne med selvironi beskrev som ’simpel feskar’»(Christensen og Hallenstvedt 1990: 210).

I denne prosessen var det lite rom for å problematisere de etniske sidene av fiskerinæringen, i Finnmark som i andre deler av Nord-Norge. Fokus var på fiskeren, enten han var av samisk, norsk eller finsk avstamming. Paradoksalt kan det kanskje sies i ettertid at nettopp Råfisklagets og Fiskarlagets suksess i Finnmark og i landet for øvrig, bidro til at faktiske forskjeller mellom norsk og samisk fiske ble utdypet og at det typiske sjøsamiske fisket ble hengende etter i moderniseringsprosessen, som i stor grad var basert på ideen om «nasjonale ressurser» og eneyrkesfiskeren.

Litteratur:

  • Arvola, R. 2003: Finnmark Fiskarlag 1928-2003. Finnmark Fiskarlag, Honningsvåg.

  • Christensen, P. og A. Hallenstvedt 1990: På første hånd. Norges Råfisklag gjennom 50 år. Norges Råfisklag, Tromsø.

  • Christensen, P. og A. Hallenstvedt 2005: I kamp om havets verdier. Norges Fiskarlags historie. Norges Fiskarlag, Trondheim.

  • Fredriksen, F. 1988: Gjennom kamp til seier. Norges Råfisklag, Tromsø

  • Fredriksen, F. og R. Arvola 1978: Finnmark Fiskarlag 1928-78. Harstad.

  • Hersoug, B. og D. Leonardsen: Bygger de landet? Distriktspolitikk og sosialdemokrati 1945-1975. Pax forlag, Oslo.

  • Holm, P. 1993: Særinteresser versus allmenninteresser i forhandlingsøkonmien, i Holm, P. (red.): Et marked for Fisk. Om EFs fiskeripolitikk og norsk fiskerinæring. Kystnæringen Forlag og informasjonskontor, Oslo.

  • Revold, J. 1980: Fiskesamvirket i Finnmark – modernisering og fellesorganisering. Hovedoppgave i samfunnsvitenskap. Institutt for fiskerifag, Univeristetet i Tromsø.

5.16 Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen

5.16.1 Innledning

Selv om årets Lofot-fiske gikk mot slutten var det fortsatt full aktivitet i begynnelsen av april 1940. Lofotposten beretter at det på denne tiden deltok 22 600 fiskere fordelt på 6500 båter. 304 Krigsutbruddet 9. april 1940 førte til en øyeblikkelig stans i fisket. Fiskerne berget sine redskaper på land og ordnet med hurtig avreise i sine respektive retninger. De første dro allerede på ettermiddagen tirsdag 9. april, 305 og det berettes om store konvoier av fiskebåter som forlot Lofoten tirsdag, onsdag og torsdag etter krigsutbruddet:

«Den del av fiskeribefolkningen som hører hjemme i Troms og Finnmark fylker gikk den vanlige seilled nordover og likeså de til innlandsbygdene Hamarøy, Tysfjord og Steigen. Den del av fiskeribefolkningen som hører hjemme sønnenfor gikk i svære konvoier direkte fra Vest-Lofot-værene hvor de samledes med avganger i to avdelinger, den første onsdags morgen, den andre torsdags morgen. Det var flere hundre båter i hver konvoi.» 306

Krigsutbruddet og avbrytelsen av Lofot-fisket markerer starten på en periode som skulle vise seg å ramme Finnmark særlig hardt. Dette gikk ikke minst utover fiskerinæringen i fylket. Tilgjengelig statistisk materiale viser at det i tiårsperioden før krigen i Finnmark ble fangstet 117 000 tonn fisk av alle slag i gjennomsnitt per år, mens kvantumet under krigen og i de første årene etter krigen var betydelig lavere. Det tilgjengelige statistikkmaterialet viser at det i 1945 kun ble ilandført 3000 tonn, og at det totale kvantum først i år 1948 oversteg 100 000 tonn. 307 I Fiskarlagets beretninger om den overlast som befolkningen måtte lide under okkupasjonsmaktens tilstedeværelse heter det blant annet at:

«Disse herjingene som alltid vil stå som et ragnarokk i Norges historie, har medført at minst tre fjerdedeler av fylkets innvånere er uten hus og heim og driftsmidler. Finnmarksfolket står ribbet tilbake, men kunne ikke frarøves sitt fra generasjoner nedarvede kamp mot for tilværelsen i Finnmarks hårde natur på sjø og land.» 308

I dette kapitelet gis det er oversikt over fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. Selv om det sentrale i gjennomgåelsen er utøvelsen og deltakelsen i fisket i Finnmark (punkt 5.16.3) gis det imidlertid også en oversikt over fiskeripolitikken under okkupasjonen slik den kommer til uttrykk både fra okkupasjonsmyndighetene, London-regjeringen, norske forvaltningsorganer og i de private organisasjonene (punkt 5.16.2). Til slutt foretas en oppsummering av hovedtrekkene i utviklingen i fisket i Finnmark under okkupasjonen (punkt 5.16.4).

5.16.2 Fiskeripolitikken under okkupasjonen

Det var bred enighet om at fiskeriene skulle holdes i gang under okkupasjonen. Oppfatningen om at det var viktig å holde næringslivet i gang var den grunnleggende premiss for fiskeripolitikken både fra den tyske okkupasjonsmakten, private tyske aktører, fra regjeringen i London, de norske forvaltningsorganene og fra de norske fiskeriorganisasjonene. 309

Abteilung Fischwirtschaft som var en underavdeling av Hauptabteilung Volkswirtschaft i Reichskommissariat, stod for tyskernes forvaltning av fiskeriene. Målsettingen gjennom fiskeriavdelingen i Reichskommissariat var å øke importen av fersk fisk til Tyskland. 310 En annen vesentlig aktør var Fischeinkaufsgemeinschaft Norwegen (FEG), en sentral organisasjon for innkjøp av alle slags rundfisk opprettet av tyske myndigheter høsten 1940. FEG var opprettet etter påbud fra Reichernährungsministerium i Berlin og tyske fiskekjøpere og tyske fiskeforedlere i Norge var i sine innkjøp underlagt FEG. 311 Den tyske okkupasjonsmaktens mål for fiskerinæringen i Norge var på kort sikt å skaffe fersk og frossen fisk til befolkningen i Tykland og til Wermachts soldater. På noe lengre sikt var målsettingen å innlemme Norge inn i et Stor-Tyskland med Norge som den fremste fiskeleverandør. For begge disse målsettingene var opprettholdelsen av fisket langs norskekysten en grunnleggende betingelse.

Norges Fiskarlag ble under okkupasjonen utsatt for et sterkt press fra Fiskerikomiteen og Nasjonal Samling. Christensen og Hallenstvedt beskriver maktkampen og infiltreringsforsøkene Fiskarlaget ble utsatt for og konkluderer med at Fiskarlaget avslo de fleste framstøt mot organisasjonen. 312 I desember 1940 gjorde styret et vedtak om sin rolle under okkupasjonen, der det blant annet heter:

«Den oppgave som foreligger i dag er å føre det norske folk mest mulig velberget gjennom en uhyre vanskelig tid for land og folk. På fiskets område vil dette si å holde fisket mest mulig oppe, og berge våre kystdistrikter fra nød og elendighet. I dette arbeide vil Norges Fiskarlag gå inn for fulle krefter, men arbeidet vil bli vanskeliggjort for ikke å si umuliggjort hvis fiskarorganisasjonen ikke framleis holder seg strengt politisk nøytral.» 313

Også Råfisklaget samlet seg under parolen om at fisket måtte holdes mest mulig i gang under okkupasjonen. 314 Dersom fisket stoppet opp ville de livsviktige matforsyningene rammes. Man valgte derfor å holde fisket i gang, noe som medførte at et visst minimum av samarbeid med okkupasjonsmakten ikke var til å unngå. 315 Laget skulle primært sørge for gode fiskepriser og forhandlet på vegne av hele næringen med tyske importører, noe som var en fortsettelse av det forretningsmessige samarbeidet fra tiden rett før okkupasjonen. 316

London-regjeringen var også av det syn at fiskeriene måtte opprettholdes. Samtidig var de allierte klar over at fiskeriene i Norge var meget viktige for tyskerne og utpekte dette til et krigsøkonomisk mål. Operasjonene mot fiskerivirksomheten gikk i første rekke ut på at hindre fettforsyningene fra Norge til Tyskland. 317 Selv om London-regjeringen i utgangspunktet mente at fisket skulle opprettholdes, var spørsmålet stadig oppe til vurdering. I mars 1942 skrev statsråd Terje Wold i London-regjeringen til Klaus Sunnanå ved legasjonen i Stockholm. I sitt svar til Wold uttrykte Sunnanå at:

«Personlig mener jeg at nordmennene i Norge selv må bestemme om fisket bør holdes oppe eller ikke, og jeg tror at det overveiende flertall er klar over at fisket bør drives av hensyn til matforsyningen. Det riktige synspunkt etter min mening er at fisket holdes gående slik at nordmennene kan få sin del av fangsten, men på den annen side forhindre tilførselen til Tyskland.» 318

Finstad illustrerer den brede tilslutningen synspunktet om at fiskeriene måtte holdes mest mulig oppe med å vise til allerede nevnte Klaus Sunnanå, som etter Finstads syn står som representant for en kontinuitetslinje i fiskeripolitikken gjennom hele okkupasjonen. Finstad viser til at Sunnanå først var sekretær i Norges Fiskarlag. Sommeren 1940 deltok han i forhandlinger med tyske kjøpere, sammen med Råfisklaget. Deretter arbeidet han aktivt for å avvise innblanding fra Nasjonal Samling, og for å avslå Fiskerikomiteens forsøk på å omforme organisasjonen og fiskerinæringen. Sunnanå måtte forlate Norges Fiskarlag, men virket i Stockholm og London der han arbeidet med fiskerisaker. Her hevdet Sunnanå at fiskeriene burde holdes i gang, men at de tyske fisketransporter og fryserier burde lammes, noe som ser ut til å ha vært London-regjeringens politikk, selv om de tyske fryserier ikke ble utsatt for allierte angrep etter at fryseskipet «Hamburg» var senket. 319

5.16.3 Utøvelsen av fisket i Finnmark under okkupasjonen

5.16.3.1 Innledning

Ved krigsutbruddet 9. april 1940 var vårtorskefisket i Finnmark i gang. Okkupasjonen førte til øyeblikkelig lammelse av fisket i Finnmark. På grunn av de usikre avsetningsforholdene som oppstod på grunn av invasjonen, sluttet fiskekjøperne å kjøpe fisk. 320 Et annet forhold av betydning var at mange fiskere dessuten ble mobilisert eller var med på å frakte de mobiliserte til oppmøtestedet. 321 De som bodde fra Måsøy og vestover tilhørte Alta-bataljonen. En fisker fra Havøysund som var med på å transportere styrkene til Alta beretter i denne forbindelse at «vi kjørte til Magerøysund, Gjesvær, Hjelmsøy, Ingøy, Rolvsøy, Revsbotn – alle steder var vi og henta folk og førte dem til Altagård.» 322 Kjelvik og herredene østover hørte til Varanger-bataljonen som ble stående i fylket under hele felttoget.

Det tyske angrepet mot Sovjetunionen sommeren 1941 markerte et vendepunkt for fiskeriene i Finnmark siden det tyske angrepet mot Sovjetunionen førte til at havet utenfor Finnmark ble krigsområde. 323 I august startet de allierte konvoiene mot Murmansk og krigføringen på havet førte til at mulighetene for å drive fiske ble kraftig forverret. Finnmarkshavet ble innskrenket og tyskerne førte streng kontroll med flåten. Det ble forbud mot å gå lenger enn tre kvartmil fra land uten skriftlig tillatelse. Samtlige fiskebanker i Finnmark lå utenfor dette området og bankfisket ble redusert til et minimum. 324

Det var videre påkrevd å inneha et eget grensesonepass for å dra mellom øst- og vestfylket. En fisker fra Magerøya som var på Lofoten i krigsårene beretter om de omfattende tyske kontrollpostene på tilbaketuren til Finnmark. Først måtte båten utklareres hos den tyske havnekapteinen i Svolvær. Så kunne de gå til Lødingen, hvor det lå en tysk stoppbåt. Der fikk de tillatelse til å gå videre til Tromsø. Etter det måtte de videre stoppe på Tønsnes i Tromsøsundet. Neste kontrollhavn var Skjervøy. Også i Sørøysund ble båten kontrollert, før den kunne gå til Honningsvåg og melde sin ankomst hos havnekapteinen der. 325

Andre forhold som vanskeliggjorde fisket var at den norske værmeldingen opphørte etter 9. april 1940. Høsten 1941 ble fyrene i Finnmark satt ut av drift, noe som gikk hardt utover vinterfisket. Den opptrappede krigføringen førte også til at flere fiskerifartøyer ble satt ut av drift. Dette skyldtes både direkte krigføring, opphør av den ordinære hurtigrutetrafikken, minelegging, rekvirering av fiskerifartøyer til transportformål og knapphet på olje. 326

Mens fisket i begynnelsen av okkupasjonstiden kunne utøves på tilnærmet vanlig måte og omfang, spesielt i Vest-Finnmark, bidro etter juni 1941 mørklagte fyr, alliert krigføring og tysk minelegging til at fisket i Finnmark ble en av «okkupasjonstidens mest farefulle sivile sysler». Etter hvert gikk dermed også finnmarkingenes deltakelse i fiske ned, særlig øst i fylket. Varangerfjorden var blant annet sperret for nesten all sjøgående transport. 327

5.16.3.2 Fiskeritallet i Finnmark under ­okkupasjonen

Fiskerne i Finnmark bestod i mellomkrigstiden av på den ene siden eneyrkesfiskere og på den annen side fiskere som drev i kombinasjon med annen næring. Det sondres således mellom fiskere med fiske som eneyrke, som hovedyrke og fiskere med fiske som biyrke. Et hovedtrekk er at fiskerne på kysten er eneyrkesfiskere, mens de som bodde innover i fjordene oftere drev i kombinasjon med andre næringer. De store fiskeinnsig gjennom hele året gjorde det lettere å leve av fiske alene på kysten, mens forholdene for jordbruk og fedrift var noe bedre inne i fjordene. Fylkesagronom F. Nilsen uttaler på slutten av 1930-årene at det «omtrent ikke er fiskere i Finnmark, der har jordbruk som hovederverv, muligens med unntagelse av enkelte gårdsbruk innenlands, og hvorfra der søkes ut på sesongfiske (vårfiske).» 328

Fiskeristatistikken viser at det var en vekst i gruppen eneyrkesfiskere på tredvetallet, og mellom 1935 og 1938 var over halvparten av de registrerte fiskere i denne gruppen. Historikeren Nils Kolle sondrer mellom to ulike kategorier av eneyrkesfiskere. På den ene siden er den «moderne helårsfiskeren» som satset på fiskeyrket, investerte i fartøy og dyre redskaper, mens den «tradisjonelle eneyrkesfiskeren» drev fiske mens han var ung og ugift, men sluttet da han stiftet familie og startet i annen næring.

Invasjonen førte således til store endringer i sysselsettingen i fiskeriene. Deltakelsen i fiskeriene i Finnmark ble kraftig redusert i krigsårene. Finstad peker på at dette i første omgang skyldes at fremmedfiskerne sluttet å dra på «Finnmarka». 329 En følge av dette ble derfor at det var finnmarksfiskerne alene som opprettholdt fisket i Finnmark under okkupasjonen. Det var likevel også nedgang i antall fiskere i fylket, uten at dette kan estimeres sikkert ut fra de tilgjengelige kilder. Fiskeristatistikken viser at det kun var en nedgang på fra 9802 til 9005 registrerte fiskere i perioden fra 1938 til 1943, men Finstad antar fiskeristatistikken trolig viser for høye tall. 330

5.16.3.3 Deltakelsen i vinterfisket i Finnmark

Deltakelsen i vinterfisket i Finnmark var ifølge fiskeristatistikken stigende på hele 1930-tallet. År 1939 utgjorde en topp med nesten 7.900 deltakende fiskere i fisket etter skrei i Finnmark. Også i 1940 var deltakelsen stor siden vinterfisket ble avsluttet i god tid før angrepet på Norge. 331 Året 1941 ble derfor det første året som krigen begynte å virke inn på vinterfisket i Finnmark. Det ble dette året registrert 5 500 deltakere i 1941, lavere enn de siste førkrigsårene, men likevel høyere enn i 1935. Deltakertallet i 1942 utgjorde bare halvparten av antallet i 1940, og de siste to krigsårene gikk deltakelsen ytterligere ned. 332

Fiskeristatistikken gir ikke opplysninger om vinterfiskernes tilhørighet. Finstad uttaler imidlertid at det vanligvis var mange deltakere fra Troms og Nordland i fisket, men at disse fremmedfiskerne uteble under okkupasjonen. Fiskeriinspektør Skotnes rapporterte fra vinterfisket i 1941 at: «Noen fiskere fra andre fylker har såvidt vites ikke deltatt i finnmarksfiske i dette kvartal». 333 Dersom fiskeriinspektør Skotnes observasjoner er riktige var det dette året 5 500 finnmarksfiskere som deltok i vinterfisket, noe som etter Finstads mening «virker i høyeste laget». 334 Finstad utelukker således ikke at det kan ha forekommet dobbeltregistreringer, men uttaler at fiskeriinspektørens beskrivelse uansett dekker utviklingen i krigsårene slik andre sikre kilder viser, nemlig at fremmedfiskerne uteble fra vinterfisket. Nedgangen etter 1941 når fremmedfiskerne allerede har sluttet å komme på vinterfisket i Finnmark, viser at også mange av finnmarksfiskerne sluttet å fiske i disse værharde vintermånedene fra januar til mars. Nedgangen blant fremmedfiskerne var likevel relativt sett større.

5.16.3.4 Finnmarkingenes deltakelse i Lofotfisket

Deltakelsen fra Finnmark i Lofotfisket var lav på slutten av trettitallet. Antall deltakende finnmarksfiskere varierte i perioden mellom 1936 og 1939 mellom 161 og 270 fiskere. 335

Blant de registrerte var det en klar overvekt fra Vest-Finnmark. I 1938 var 42 prosent fra Sørøysund, men det var også mange fra Talvik og Kvalsund. 336 I 1941 var bare 88 fiskere fra Finnmark med i Lofotfiske. I de neste årene av okkupasjonen ser det imidlertid ut til å være en økning med 313 fiskere i år 1942, 231 i år 1943 og 329 fiskere i år 1944. Konklusjonen må bli at deltakelsen fra Finnmark i Lofoten ble opprettholdt under okkupasjonen, og at den også sannsynligvis økte noe. Mens fiskeristatistikken viser at deltakelsen fra Finnmark var stabil eller økte noe under okkupasjonen, viser den samtidig at den totale deltakelsen i lofotfisket gikk ned og finnmarkingen bidro derfor forholdsmessig sterkere i Lofotfisket under okkupasjon enn i årene før okkupasjonen. 337

Det var de større finnmarksfartøyene som reiste på Lofotfiske i krigsårene. Fiskere fra Sørøysund fortsatte i stor grad å dra på Lofoten i krigsårene. Antall fiskere fra Sørøysund varierte mellom 47 og 143 på tellingsdagene mellom år 1941 og år 1944.

Ifølge Finstad har materialet fra tellingsdagene en fordel fremfor statistikken som viser det totale antall deltakere. Grunnen til dette er at tellingsmaterialet ikke inneholder dobbeltregistreringer. På den annen side er en svakhet med tellingsmateriale registreringstidspunktet. Tellingsdagen under lofotfisket var hvert år den 22. mars og dette er rett før vårtorskefisket starter i Finnmark. Finstad antar derfor at det er sannsynlig at mange finnmarksfiskere på dette tidspunktet hadde forlatt Lofoten og reist nordover. 338 Det ser derfor, etter Finstads mening, ut til at finnmarksfiskerne har deltatt i noe større grad enn det som ble registrert, men at mange hadde dratt hjem før tellingsdagen 22. mars. 339

5.16.3.5 Deltakelsen i vårtorskefisket i Finnmark

Selv om deltakelsen i vårtorskefiske i Finnmark hadde vært lav på hele trettitallet, gikk deltakelsen sterkt tilbake i krigsårene. I år 1940 var deltakelsen halvert i forhold til året før, mens den i år 1942 kun var en fjerdedel av gjennomssnittet for årene 1935-39. Heller ikke i 1943, da lodda kom tilbake etter lang tids fravær, var deltakelsen særlig stor i vårtorskefisket. 340

Vårtorskefisket hadde tidligere hatt stor deltakelse fra fremmedfiskere, med henholdsvis 60 og 48 prosent av totalt antall fiskeri i årene 1930 og 1938. 341 Blant fremmedfiskerne utgjorde fiskere fra Troms den største gruppen med en andel på 84 prosent av det totale antall fremmedfiskere i 1939. 342 Mens andelen tilreisende fiskere utgjorde mellom 44 og 72 prosent på tellingsdagene i mellomkrigstiden, utgjorde denne gruppen i 1941 bare 16 prosent. Det eksisterer ikke tellinger for de øvrige okkupasjonsårene, men Finstad antar at det trolig var «enda færre utenfra de neste krigsårene». 343 Ut fra de tilgjengelige kildene kan det derfor antas at de alle fleste av de registrerte fiskerne under vårtorskefisket under okkupasjonen var fiskere fra Finnmark.

Finstad konkluderer med at «den reduserte deltakelsen i vårtorskefisket i krigsårene først og fremst skyldes at fremmedfiskerne uteble». 344 Selv om det ikke eksisterer tellinger, antar han at «omtrent alle som ble registrert i statistikken fra 1942 og utover var fra Finnmark. I vårtorskefisket i 1941 var deltakelsen relativt høy totalt sett. Men det var en betydelig tilbakegang i Øst-Finnmark, både i kyst- og fjordstrøk.» 345

5.16.3.6 Deltakelsen i sommer- og høstfiske i ­Finnmark

Sommer- og høstfiske i Finnmark er tradisjonelt et sei- og hysefiske, foruten fiske på torsk fra lokale stammer i fjordene. På trettitallet lå deltakelse i dette fisket mellom ca. 7000 og 9000 fiskere, og andelen fremmedfiskere utgjorde i denne perioden mellom ca. 20 og 30 prosent. 346 Etter 1939 er ikke deltakelsen i sommer- og høstfisket registrert, men det antas at finnmarksfiskerne deltok i stor grad, men at fremmedfiskerne uteble.

5.16.3.7 Fjordfisket i Finnmark

Et kjennetegn ved fjordfiskerne i Finnmark var at de var typiske hjemmefiskere som fisket fra små, åpne båter og som ofte drev i kombinasjon med andre næringer. Mange av fjordfiskerne var samer selv om kildene viser at også nordmenn og kvener drev fjordfiske på denne tiden. 347

Paradoksalt virker det som om krigsårene, 1940-44, igjen gav bedre muligheter for småskalafiskerne i fjordstrøkene. 348 Dette henger sammen med de store endringer i fisketilvirkningen under okkupasjonen. Fra å være helt avhengig av produksjon av tørrfisk og saltfisk, ble virksomheten under de store fiskeriene nå lagt om til produksjon av fersk fisk. Under okkupasjonen ble en rekke fiskebruk i Finnmark nedlagt, men den desentraliserte strukturen i tilvirkerleddet ble likevel bevart. Til tross for at det ble utbygd et stort fryseri i Hammerfest, førte ikke dette til noen sentralisering. Den tyske innkjøpsorganisasjonen FEG hadde fraktebåter som nådde omtrent over hele fylket på jakt etter fersk fisk.

Men under krigen kunne også mindre kjøpere på små, avsidesliggende steder sette i gang med å produsere for fersk bruk med et sikkert og forutsigbart økonomisk utbytte. De tyskengasjerte fraktefartøyene gikk dit fisken var. Føringsbåtene var små og nådde fram til steder uten store havner. Der tok de imot fisk som fiskekjøperne hadde iset. Slik skjedde det en gjensidig tilpasning av tyske og norske interesser. Tyskerne sørget for transport og avsetning, de norske kjøperne sørget for fersk fisk.

Endringene under okkupasjonen førte til at de kunne fortsette med sitt sommerfiske og samtidig være sikret avsetning av fangstene, med et større utbytte enn tidligere. Fisken ble omsatt lokalt, enten direkte til tyske avdelinger eller til pakkere som hadde startet med ferskfiskproduksjon. I den mest værharde årstiden drev imidlertid mange av dem mest med anleggsarbeid. 349

Fiskerne på de mindre stedene kunne fiske fra åpne båter om sommeren, og få avsetning av seifangstene på lokale markeder. Kjøpefartøyer kom helt inn i fjordene og ut på øyene. Slik ble problemet med avstanden til de sentrale havnene løst, også for den minst moderniserte og lite mobile delen av fiskerinæringen.

5.16.4 Oppsummering

Den annen verdenskrig hadde åpenbare virkninger for og medførte endringer i deltakelsen og utøvelsen av fisket i Finnmark. Deltakelsen i fiskeriene i Finnmark ble kraftig redusert i krigsårene og dette skyldes først og fremst at fremmedfiskerne sluttet å dra på «Finnmarka». Det ble derfor finnmarksfiskerne som opprettholdt fisket under okkupasjonen.

Selv om nedgangen i størst grad skyldes at fremmedfiskerne uteble, var det også nedgang i antall fiskere og i fisket i Finnmark. Fiskere med store fartøyer ble hardest rammet. Paradoksalt virker det imidlertid som om krigsårene gav bedre muligheter for småskalafiskerne i fjordstrøkene. Et annet trekk er at mulighetene for fiskerne i de ytre kyststrøk i Finnmark ble dårligere, noe som blant annet hang sammen med at dette området i større grad var gjenstand for krigshandlinger. Fiskerne hadde bedre muligheter for å drive fiske i farvann som var beskyttet av øyer, men som samtidig ikke var hindret av sperringer og minebelter. Disse fiskefeltene lå der den øvrige trafikken gikk, i nærheten av skipsleia innenskjærs, i Vest-Finnmark. Under okkupasjonen ble tyngdepunktet i fiskeriene i Finnmark forskjøvet vestover og innover, og fra vinterhalvåret til sommerhalvåret.

5.17 Fiskerigrensesaken mellom Norge og Storbritannia

5.17.1 Bakgrunn

«Fiskerigrensesaken» gjaldt en tvist mellom Norge og Storbritannia som ble brakt inn for den Internasjonale domstolen i Haag. 350 Rettssaken i Haag var foranlediget av at britiske damptrålere kom til Finnmarkskysten tidlig på 1900-tallet, på grunn av nedgang i fiskebestandene utenfor Storbritannia. Norske myndigheter nektet de britiske trålerne adgang, men man manglet klare grenser, som hadde folkerettslig grunnlag, for Norges utstrekning av eneretten til fiske. Dette gjorde retten til å nekte utlendinger adgang til fiskeriene utenfor Norges kyst vanskelig, da Norges oppfatning av hvor fiskerigrensen gikk, ikke var i samsvar med det Storbritannia hevdet var folkerettslig sedvane, nemlig tre sjømil. Norges utøvelse av retten førte til flere rettstvister.

Den første alvorlige konflikt oppsto da den britiske fisketråleren «Lord Roberts» i 1911 ble oppbrakt av det norske oppsyn under fiske inne i Varangerfjorden. Norge hevdet at tråleren hadde vært i aktivitet i norsk farvann. Storbritannia protesterte mot oppbringelsen, og bestred at Varangerfjorden var norsk farvann. 351

Norge og Storbritannia gikk inn i lange forhandlinger for å komme til en løsning om hvor grensen skulle gå, uten å komme til enighet. Andelen britiske trålere i de omstridte farvann tiltok etter første verdenskrig, og økte markant fra 1932. Tilstrømmingen av fremmede fartøyer – både britiske og andre – dekket etter hvert alle områder mellom grensen mot Sovjet-Samveldet i nordøst, og Røst lengst sør i Lofoten. 352 Dette foranlediget en norsk kongelig resolusjon om hvor grunnlinjene skulle trekkes i 1935. Denne resolusjonen bygget på flere tidligere resolusjoner med samme angivelse av grensen. Da man ikke oppnådde enighet på diplomatisk vis var begge stater enige om at den Internasjonale domstolen i Haag var rette instans for å avgjøre tvisten. Saken fikk sin avgjørelse i Haag-domstolen 18. desember 1951.

5.17.2 Den rettslige problemstilling

Når grensene for statens suverenitet til sjøs skal fastsettes er det to spørsmål som nødvendigvis reiser seg. Det første er hvor langt ut sjøområdet strekker seg, og det andre er hvor/hvordan grunnlinjen som utstrekningen skal regnes fra skal trekkes. Tvisten stod om hvor grunnlinjene på strekningen av Norges kyst fra Varanger i Finnmark til Træna i Nordland skulle trekkes. Norge hadde trukket en linje som ikke fulgte kystlinjen, men som ble trukket mellom faste punkter på land, øyer og skjær. Den rettslige problemstilling i saken var hvorvidt en norsk kongelige resolusjon av 12.07 1935 var i samsvar med folkerettens regler om trekking av grunnlinjer. Resolusjonen lød som følger:

«Med grunnlag i gamal nasjonal hevd,- i samsvar med dei geografiske vilkåra langs den norske sjøsida,- til verje for livskrava for den norske busetninga i den nördste luten av landet,- og i samhøve med dei kongelege resolusjonane frå 22. februar 1812, 16. oktober 1869, 5. januar 1881 og 9. september 1889,- blir hermed fastsett grenselinene ute i sjöen for det norske fiskeområdet i den parten av Noreg som ligg nordanfor 66`28,8`nordleg breidd. Desse grenselinene skal bli utmælt soleis at dei fylgjer i breidd med rette grunnlinjer som blir dregne millom faste punkt på land, øyar eller skjer frå endepunktet for riksgrensa lengst aust i Varangerfjorden til Træna i Nordland fylkje. Dei faste punkta som grunnlinene skal gå imillom, er nøgje uppgjevne i særskilt vedlegg til denne resolusjonen.»

Den britiske regjering protesterte mot denne resolusjonen. For det første fordi den forutsatte at bredden på territorialbeltet var 4 nautiske mil, noe som stred mot Storbritannias oppfatning om at grensen gikk ved tre nautiske mil. For det andre bestred de måten Norge trakk opp grunnlinjene på i resolusjonen. Den norske 4 mils-bredden hadde lang tradisjon her i landet og tilsvarer om lag en sjømil (1/15 breddegrad eller 4 bredde-minutter eller 7408 meter) eller en geografisk mil (1/15 lengdegrad ved ekvator eller 7420 meter). Storbritannia på sin side hadde lang tradisjon for å trekke grensen ved 3 nautiske mil, slik flere andre land i Europa også hadde. De hevdet således at det var tale om folkerettslig sedvane. Underveis i forhandlingene aksepterte britene 4 mils-bredden, og striden sto dermed bare om hvordan grunnlinjen skulle trekkes. 353

En stat som grenser mot sjøen har i tillegg til sitt landterritorium rett til et visst sjøterritorium. Kyststatene står imidlertid ikke fritt til å fastsette sine grunnlinjer på den måten de selv finner for godt. Folkeretten har regler om hvordan grunnlinjene skal trekkes. Utover disse grensene kan en stat ikke trekke sin grense med mindre den har sikker historisk hjemmel for det. 354 Striden mellom Norge og Storbritannia gikk i hovedsak ut på om de folkerettslige regler som skulle anvendes ved opptrekkingen av grunnlinjer var mekaniske og strikte uten rom for vurderingsfrihet, eller om disse reglene var mer elastiske og åpner for særegne forhold i den enkelte kyststat. 355

5.17.3 Storbritannias anførsler

Utgangspunktet for den britiske lære var påstanden om at grunnlinjen for beregningen av sjøområdet skal falle sammen med kystens fysiske linje, altså den linje som ved lavvann utgjør skillet mellom land og sjø. Denne regelen mente de var universell. Kun bukter og øyer i nærheten av kysten medførte avvik fra dette. Storbritannia hevdet at det var to alternativer for grensetrekkingen i de omstridte farvann (øyer og bukter). Det ene var såkalt parallell opptrekking. Dette innebærer at man trekker den ytre grense av territorialvannsbeltet ved å følge kysten i alle dens buktninger og retninger. Det annet alternativ var å trekke opp sirkelbue-envelopper, det vil si sirkelbuer med 4 mils radius ut fra punkter langs kysten, herunder rundt øyene, og å betrakte den ytre enveloppen som sirkelbuene danner som grensen for territorialfarvannet.

5.17.4 Norges anførsler

Kyststatens regjering har kompetanse til å fastsette grensene for sitt sjøterritorium. Dette kan imidlertid ikke gjøres vilkårlig da man er bundet av de folkerettslige regler. Hovedvekten i Norges prosedyre ble lagt på de spesielle norske forhold – kystens og skjærgårdens konfigurasjon, de Nord-norske fiskerier, den historiske utvikling og en analyse av de forskjellige kystavsnitt.

Det er anførselen om historisk hjemmel som er interessant for Kystfiskeutvalgets arbeid, og dette punktet utdypes nedenfor. Norge mente å ha historisk hjemmel for å trekke fiskerigrensen på den måten som var gjort i resolusjonen fra 1935. Istedenfor å følge den fysiske kystlinje i alle dens bevegelser, velger man ut visse anvendbare punkter på kysten som bindes sammen med rette linjer. Et viktig ledd i Norges prosedyre var å påvise kontinuiteten i rettsutviklingen og rettsoppfatningen hos oss. Resolusjonen av 1935 var en anvendelse og kodifisering av de prinsipper som ble fastlagt i Cancelli Promemoria fra 1812, og gjentatt blant annet i 1869 og 1889. Disse bestemmelsene innebar så langt fra noen utvidelse av vår sjøgrense. Tvert imot medførte dette en innskrenkning av det tradisjonelle norske sjøområdet som bygget på synsrekkevidden. 356 Storbritannia hevdet at det forhold at den tradisjonelle bruken omfattet et større område måtte tale imot historiske rettigheter til dette mindre området. Norge svarte til dette at det kan ikke være til ugunst for en stat å gi litt i internasjonale forhandlinger.

Storbritannia på sin side protesterte kraftig mot resolusjonen fra 1935 og prinsippene for opptrekkingen som ble lagt til grunn der og mente at en slik grensedragning ville være i strid med folkerettens hovedregel om kystlinjen. Folkerettens unntak for historisk hjemmel var en sikkerhetsventil for de helt spesielle tilfeller, som det ikke var tale om i denne saken. De åpnet imidlertid for at det for enkelte bukter kunne være aktuelt med slike rette linjer begrunnet i historisk bruk.

5.17.5 Nærmere om Norges anførsel om ­historisk hjemmel

Folkeretten åpner for unntak hovedregelen om å følge kystlinjens retninger dersom det kan påvises såkalt historisk hjemmel. Det ble derfor satt inn ressurser for å påvise at Norge hadde nettopp slikt grunnlag for sin rett til å trekke grunnlinjen i rette linjer med utgangspunkt i de ytterste øyer, skjær og nes. 357 Man anførte at det i Norge har foregått en særskilt utvikling på dette felt, ulik utviklingen i Mellom-Europa, som i større grad var påvirket av romerretten. Etter Romerretten var kysthavet i utgangspunktet fritt for enhver, i henhold til prinsippet om «det frie hav». Bruken av kysthavet – til ferdsel, fiske og fangst – hadde så langt tilbake som historien går, vært et livsvilkår for kystbefolkningen. 358 Dette gjaldt særskilt for Nord-Norge, da annet ressursgrunnlag, og adgang til alternativ forsørgelsesmåte var svært begrenset. Disse realiteter og de særegne livsbehov medførte at kystbefolkningen har hatt enerett til å utnytte kysthavets rikdommer over mye større områder enn de som da ble håndhevet som norsk sjøterritorium. 359

Norge trakk særlig frem at bruken av det omstridte området var spesiell på mange måter. Den økonomiske interessen for kystbefolkningen var av meget stor betydning. Hele kystbefolkningens eksistens var avhengig av fisket i området. Den økonomiske interessens eksistens og betydning kunne bevitnes gjennom lang tids bruk.

Dette punktet om særlig historisk hjemmel var gjenstand for redegjørelser som inngikk direkte i Norges skriftlige innlegg for Haag-domstolen. For å underbygge anførselen om at Norge hadde enerett til fiske langs Nord-Norges kyst engasjerte Fiskerigrensekomiteen professor Knut Robberstad for å utarbeide en rettshistorisk utredning av retten til fisket, og sjefen ved Norsk stadnamnarkiv Per Hovda for å komme med en historisk utredning om navn på fiskeplasser på den strekningen saken gjelder.

I den første av Robberstads to utredninger, «Historisk oversyn» 360, som i sin helhet inngikk i Norges tilsvar til Storbritannias stevning, konkluderer Robberstad med at fisket i Nord-Norge var av vital betydning for kystbefolkningen. Robberstad sier både noe om fiskerettighetenes tidsperspektiv, fiskets omfang, at det kunne være tale om både enerett som kunne sammenlignes med eiendomsrett og om kollektive rettigheter, samt de særskilte rettsregler som gjaldt. Om tidsperspektivet bruker Robberstad uttrykkene «frå gamal tid» og «frå utgamal tid», og han viser til arkeologiske funn fra slutten av siste istid og steinalderen.

Om fiskets omfang sier Robberstad at næringsgrunnlaget til kystbefolkningen var «det som dei fekk frå havet, ved fangst av havdyr som kval, sel og ved fiske». Videre sier han at etter hvert ble bosetningene fastere, og det dukket opp husdyrhold og jordbruk, men at fisket i alle dager har vært «den viktigaste næringsvegen». 361 I Finnmark var jordbruket av relativt liten betydning på grunn av de klimatiske forholdene der, og det lille som var, var også basert på fisket i og med at fiskeavfall ble kokt og benyttet til dyrefôr. Robberstad uttaler at «når jamvel februket er bygt på fisket, må det ventast at rettsreglane um fisket vert noko for seg.» 362

Hva gjelder spørsmålet om lokalisering av rettighetene eller objektet for rettighetene sier Robberstad at det «fiskefelt der kystfisket frå gamalt har gått for seg, er sume stader store samanhengande fiskegrunnar. Men det daglege fisket er mest knytt til einskilde fiskeplassar, der serleg fisken er å få» og at de «fleste fiskegrunnar og fiskeplassar for kystfisket ligg ikkje lenger ut enn at det er råd å sjå land frå dei, og plassen vert då funnen ved hjelp av siktelinor («méd») til fjelltoppar og andre merke i land. (...) Kunnskap um dei rette siktelinor vart av den norske fiskarbonden rekna for mykje verdifull, og han let ikkje nokon uvedkommande få del i den.» 363 Robberstad trekker inn funnene til Per Hovda, som laget utredningen «Namn på fiskegrunnar og fiskeméd fra Træna til Varangerfjorden» for Fiskerigrensekomiteen. Han konkluderer med at man må gå ut fra at «kystfiskarane frå utgamal tid har teke i bruk fiskegrunnane like ut til bankeggi». 364

Vedrørende rettsregler konkluderer Robberstad med at historien viser at reglene om retten til fiske var særegne på grunn av fiskets umåtelig store betydning som livsgrunnlag for kystbefolkningen i Nord-Norge. Robberstad viser til at Petter Dass i Nordlands trompet nevner at befolkningen i Tromsø fogderi «dei sår ikkje og har ikkje åker, dei søker sitt brød på sjöen og lid naud når det misluknast». 365 Han går deretter nærmere inn på hvorfor fisket er så vitalt for kystbefolkningen og konkluderer med at fiskegrunnene var så viktige for folk at det ikke var mulig å være dem foruten:

«Difor måtte folk rekna seg juridisk rett til fiskegrunnane, som elles til jord og til jaktmark. Det ser ut til at rettsreglane på dette umråde vart umlag som på landjordi. På landjordi åtte kvar mann fisket i det vatn (bekk, elv eller innsjø) som låg til hans eiendom. Det fants store viddor, ålmenningar, som ikkje var underlagt privat eigedomsrett; i ein ålmenning kunde hoggast skog og drivast jakt og fiske etc av kvar mann som budde i det bygdelaget som ålmenningen høyrde til. I sjøen må og grunneigaren ha ått retten til å fiska utanfor sitt land. Sume fiske vær var og heilt privat eigendom. Men dei viktigaste fiskeværi må stort sett ha vore ålmenningar frå gamalt av, med bruksrett for større eller mindre bygdelag. Til den bruksretten høyrde rett til å setja upp fiskarbuder og til å fiska på dei fiskegrunnane - det havumrådet - som høyrde været til.» 366

Som vi ser av dette beskriver Robberstad en situasjon hvor det var tale om både individuelle og kollektive fiskerettigheter. Rettighetssubjektet kunne være både enkeltpersoner, gårder, bygder og bygdelag eller fiskevær. Han nevner at Steigen lagting på begynnelsen av 1600-tallet skal ha besluttet at noen personer skulle få lov til å fiske med line, «men berre på sine eigne fiskegrunnar.» Dette tyder på at fiskerne hadde eksklusive bruksretter, som ble omtalt som og kan minne om det vi tenker på som eiendomsrett, til havområder og fiskeplasser.

I 1627 fikk folket i Lofoten lov til å fiske med line utenfor privat eigedom, «men på ålmenne fiskegrunnar måtte dei ikkje bruka line; ålmenne fiskegrunnar må vera dei som höyrde til fiskevær som ein ålmuge sökte til og fiskegrunnar som heile bygder hadde i sameige.» 367

Robberstad vurderer videre situasjonen etter den nye loven om torskefisket i Nordland og Troms fra 1857. Denne loven bygget på et annet system enn den eksisterende ordning med eiendomsrett til havstykker for ulike fiskevær. Prinsippet skulle etter denne være at fisket på havet var fritt for alle som bodde i landet. Selv etter denne loven var det imidlertid åpning for havdeling mellom ulike fiskevær og for ulike redskaper 368, og for Varangers vedkommende var det ikke rimelig å karakterisere situasjonen i fjorden med ordene «fritt hav». Så sent som i 1890-årene skal det i Vadsø ha vært fiskere som oppfattet å ha eiendomsrett til linesett i Varangerfjorden, og denne eiendomsretten ble respektert av de andre fastboende der. 369

Det at fiskerne hevdet å ha eiendomsrett for seg selv eller for bygdelaget til fiskegrunner, var ikke særskilt for Nord-Norge, skal vi tro Robberstad. Han sier at slik «har det vore like ned til vår tid t.d. på Sunnmöre og i Sogn og Fjordane». 370

Robberstad skriver også at det særpreget fiskeriene i Nord-Norge at det var sedvanerettslig regulert, men at det var noe lovgivning vedrørende fisket.

«Den retten som gjaldt på fiskefeltet, har i stor mun vakse fram gjennom sedvanerett og det er da ikkje lett å ettervisa no lenger etterpå.» (...). «Men, det har og vore bruk for lovgjevning, ikkje minst når det gjaldt store sesongfiske, der mange folk fra ymse bygdelag på kysten kom saman og fiska på same fiskegrunnane. Det har og vore bruk for lovgjevning um helgedagar og um avgrensningar i retten til å bruka nye slag fiskereidskap og um forbod mot ymse slag reidskap, og um mangt anna.» 371

Dette er typisk reguleringslovgivning, og eksemplene Robberstad trekker frem gjelder redskapsbruk og helligdagsfredning. Et interessant punkt i Robberstads utredning er at han trekker frem at det var mindre lovgivning om fisket i Finnmark enn for øvrig i kyst-Norge. Robberstad beskriver det som var av lovgivning for området og nevner også Loven av 1830 om fisket i Finnmark. Han uttrykker at denne loven ga regler om oppsyn, grensesetting mellom havstykker som lå til de ulike fiskevær og om anvisning av særskilte fiskeplasser for fiskerne. 372 Bakgrunnen for at det var mindre lovgivning for Finnmark var at det i Finnmark var en enerett til fiske for de som bodde i Finnmark, samt en viss adgang for folk fra Nordland og Troms til å fiske på «utøyene». Disse fremmedfiskerne kunne ikke fiske eller sette garn der almuen i landet hadde sine linesett. 373

I Robberstads historiske utredning i duplikken 374 presiserer han noen av sine første bemerkninger, og imøtegår britenes anførsler i deres replikk. Han bygger på Per Hovdas utredning og viser til at navn på fiskeplasser sier noe om dens alder. Méa gir opphavet til navn på fiskegrunner, og «når ein fiskeplass har eit namn som er gamalt, provar dette at fiskeplassen har vore i kontinuerlig bruk i minst like lang tid.»

Han trekker videre frem at den frie gjennomfart ikke var et uttrykk for at også fisket var fritt og at det er «ukjent at engelskmennene dreiv fiske i dei umråde som saki no gjeld, eller i noko del av kysthavet utanfor Nord-Noreg, i dei siste ca. 300 år fyre 1905». 375 Han konkluderer, under henvisning til Ræstads Kongens Strømme 376, med at de norske fiskeriene i sin alminnelighet var i enebesittelse av sine fiskeplasser. 377 Fiskeplassene og fiskebankene var for øvrig bare kjent av de lokale fiskerne selv.

Hvor langt utover dette særegne fisket hadde vært drevet ble forsøkt ytterligere dokumentert gjennom navn på fiskeplasser. Robberstad fremhever at man, slik britene hevdet, ikke kunne forvente at lovgivningen om for eksempel linesett skulle inneholde nærmere regler om grunnlinjer og bredden på sjøbeltet all den tid både lovgiver og fiskerfolket mente at hele kystfisket tilhørte Norge. Lovene og påbudene skulle gjelde hele det fiskeområdet som var i bruk i kystfisket. 378

Per Hovdas utredning viste at navnene på fiskegrunner og fiskeplasser også kunne fortelle noe om hvor lenge det hadde pågått fiske der. Når man sluttet å bruke en fiskeplass, falt navnet bort. 379 Personnavn i navnet på en fiskeplass eller fiskegrunner tyder på at stedet har «vore rekna for å höyra mannen til, på same måten som personnamn i gamle gardsnamn gjev upplysning um den fyrste eigaren.» Noen navn på havområder tyder på kollektive rettigheter for bygder og fiskevær. 380

I Hovdas utredning ble det sett særskilt på navn som lå mellom den norske fiskerigrensa og den britiske påstandslinja. Slike gamle navn fantes imidlertid også på fiskeplasser som lå utenfor den norske fiskerigrensa slik den er fastsett i den kgl. resolusjonen fra 1935. 381

Robberstad konkluderte deretter med å vise til at den

«norske regjering meiner at desse upplysningane tydeleg syner kvarhelst det norske kystfisket gjekk for seg, i ro og fred frå utgamal tid og fram til dei dagar då framande trålarar, fyrst og framst dei engelske, valda skipling». 382 Og at «Desse upplysningane syner at fisket i hundadtals og tusentals år har gått for seg på og innafor bankeggen langs heile Nord-Noreg. Den fiskegrensa som vart fastsett i 1935, held berre ein rest att av det fiskehavet som kystfolket i all denne tid har nytta og rekna for sitt». 383

Robberstad går etter dette igjennom Norges offisielle syn på navigasjon og fiskerettigheter fra 1300-tallet og fremover. Dette er mindre interessant i denne sammenheng, men viser at man kontinuerlig har hevdet enerett til fiske i det omstridte området. 384

I Robberstads presiseringer av rettsreglene og rettsoppfatningene utdyper han Norges anførsel om særlige rettigheter til fiske i sjøen. 385 Han starter med å angripe den britiske replikk § 16 hvor det sies:

«it is not correct (as the first sentence of paragraph 29 of the Counter-Memorial) that a private right of ownership over portions of the sea was created similar to that existing over cultivated land (See Ræstad, Kongens strømme pages 365-366)».

Til dette svarer Robberstad på Norges vegne:

«For det fyrste er hertil og segja at på den nemde plassen i C-M er tala um «un régime juridique présentant de grandes analogies avec celui des terres cultivées et des terres de chasse». (På norsk: et juridisk regime som presenterer store analogier med dette over kultivert land og jaktområder.)

For det andre gir Ræstad (l.c.) ikkje grunnlag for den britiske påstand. På s. 365 hos Ræstad finner man blant annet: «De forskjellige forhold ... som opstår mellom menneskene og havet, indgår ... under privatrettslige, statsrettslige og folkerettslige regler». På side 366 forklarer Ræstad m.a. dette: «Dele av havet: havet utenfor en grundeiendom, en fiskeplads i havet kan være gjenstand for den enkeltes enebeskyttelse: den enkeltes ret til enebeskyttelse kan også tenkes kaldt eiendomsrett. Men denne eiendomsretten er av en annen beskaffenhet end eiendomsretten til jorden. At et menneske eier en del av havet, forutsætter, at det samme menneske eller dets medmennesker eier jord ... Havet er således i denne forstand, som eiendomsgjenstand, altid et tilbehør til jorden.»

Det romerrettslige prinsippet om at havet er fritt for alle står egentlig i sterk kontrast til dette. Robberstad begrunner dette med de «röynlege» levevilkårene til folk her.

«Når fisket vert drive av eigedomslause yrkesfiskarar og når strandi ikkje står under privat eigedomsrett, er det naturleg at havet vert rekna for fritt. Der fisket derimot vert drive av kvar mann, som lekk i eit allsidig, samansett næringsliv med åkerbruk, februk, fiske i vassdrag og i havet, jakt og fangst på land og på sjø og handel med stokkfisk og skinn etc, der er det like naturleg at fiskeplassana i sjöen kjem under analoge privatrettslege reglar til dei som gjeld um fiske i vassdrag og um jakt på land». 386

Robberstad sier videre at norske lovgivere i alle fall på både 1700- og 1800-tallet skilte mellom «lieux de pêches appartenant til einskildmenn eller eaux attenant à propriètès privèes og – på den andre sida – lieux de pêche communs, d.e. réservé aux pêcheurs partant du même port d’attache eller som coproprierte for heile bygder.» 387 På norsk blir det «fiskegrunner som tilhørte enkeltpersoner eller private havområder og – på den andre siden – felles fiskegrunner, det vil si fiskegrunner reservert for fiskere fra samme hjemstedshavn eller som sameie/kollektiv rett for hele bygder.» En del av dette systemet med kollektive rettigheter var at hvert fiskevær hadde et havstykke, og at enkelte linesett og garnsett ble lagt til hver enkelt rorbu i de viktigst fiskeværene.

Storbritannia hadde anført i sin replikk at det ikke fantes noen generell lovregulering for fisket utenfor Finnmarkskysten før 1830. Dette imøtegår Norge i duplikken. Norge anførte at Storbritannia hadde misforstått og henviste til lovgivning nevnt i tilsvaret, og trakk videre frem at fisket i Finnmark «berre var lovlegt for folk som var busette i Finnmark, og – med nærare avgrensningar – for folk frå Nordland. Folk frå Sör-Noreg hadde soleis ikkje rett til å fiska i Finnmark.» 388

Storbritannia hadde i sin replikk særlig tatt opp at det for områder av fiskefeltet som enkeltpersoner eller bygdelag kunne få en eksklusiv bruksrett eller en eiendomsrett til, også måtte kreves en «act of the state» (Formell godkjennelse fra statens side). Til dette svarte Norge: «Il faut observer à ce sujet que ces droits ont été acquis à une époque si lointaine et dans des conditions telles que leur origine se dérobe à notre connaissance.» 389 Oversatt til norsk blir dette: «Til det er det å si at man må være klar over at disse rettighetene for privatfolk har blitt ervervet i en epoke så langt tilbake og under slike omstendigheter at deres opprinnelse er skjult for vår kunnskap.»

Når det gjaldt statlig inngripen fremhevet Norge videre at da det norske monarkiet ble konstituert rundt år 872, annekterte den første kongen (i likhet med landet) også havet etter midthavsprinsippet. Senere tilegnelser av eiendomsrettigheter og rett til utnyttelse er gjort over samme områder som staten gjør krav på som underlagt sin suverenitet. 390

Når det gjaldt hvor langt ut disse rettighetene kunne strekke seg anførte Norge at synsrekkevidden var avgjørende. Dette var den eneste indikasjonen som var tilstrekkelig presis for fiskernes behov, (jf. viktigheten av siktelinjer på land for méd ).

5.17.6 Haag-domstolens avgjørelse og bemerkninger om historisk hjemmel for Norge

Med ti mot to stemmer slo Haag-domstolen fast at det norske grunnlinjeprinsippet ikke var i strid med folkeretten. Norge fikk anerkjent prinsippet om at sjøgrensen utenfor Nord-Norge skulle trekkes i rette linjer med utgangspunkt i de ytterste øyer, skjær og nes. Dette gjaldt også de bredeste fjordene, som Vestfjorden. Norge fikk med dette innlemmet et omtvistet område på ca. 7000 kvadratkilometer i sitt sjøterritorium. 391 Norge fikk altså medhold både i de prinsipielle folkerettslige spørsmål og på historisk grunnlag. 392

I domspremissene ble det pekt på fiskerienes betydning for kystbefolkningen i Norge:

«Domstolen finner at de historiske kjensgjerninger som har vært fremskaffet av den norske regjering til støtte for denne anførsel - på tross av at det ofte ikke er klart hvilke spesielle områder de refererer seg til - gir en viss vekt til forestillingen om at det fra gammel av besto nedarvede rettigheter forbeholdt rikets egne innvånere over de fiskegrunner som ble tatt med i betraktningen under grenseopptrekningen i 1935, særlig når det gjelder Lopphavet. Slike rettigheter som grunner seg på befolkningens vitale behov og som er godtgjort gjennom en meget lang og uforstyrret bruk, kan med rette tas i betraktning under opptrekningen av en linje som forøvrig fremkommer Domstolen å være blitt holdt innenfor grensene for det som er rimelig og fornuftig.» (norsk oversettelse i St. meld. nr. 87 (1952) s. 31 sp.1)

Haag-domstolen la altså til grunn at det fra gammelt av besto nedarvede rettigheter til fiskegrunner i det omstridte området.

5.17.7 Hvilken betydning har Fiskerigrense­saken?

Først av alt kan det sies at Norges prinsipp for opptrekkingen av grunnlinjer vant frem. Domstolen underkjente det «folkerettssystem for fastsettelse av sjøterritoriets utstrekning som britene hadde bygget opp og som hadde fått utbredt støtte i folkerettslitteraturen, men som aldri var blitt anerkjent i statenes praksis». 393

Dommen fra 1951 har imidlertid særlig betydning for to forhold av interesse for Kystfiskeutvalgets arbeid. For det første førte rettssaken til at man fra norsk side måtte beskjeftige seg med spørsmålet om fiskerettigheter. I forkant av saken i Haag ble omfattende faktisk og rettslig materiale fremskaffet for å dokumentere hvordan fisket har blitt utøvet langs kysten av Nord-Norge. Dette materialet, samt utredningene fra Per Hovda og Knut Robberstads ble brukt direkte av Norge i både den skriftlige og den muntlige prosedyren i Haag.

For det andre ble det under forhandlingene fra norsk side gitt klart uttrykk for at det eksisterer lokale, tinglige rettigheter for befolkningen. Selv om hovedfokuset i Haag var å påvise norsk enerett til fiske i det omstridte området i forhold til utenlandske fiskere, brukte Norge Robberstads funn om at det kunne være tale om privatrettslige rettigheter direkte i sine innlegg for Den Internasjonale domstolen. Disse rettighetene kunne ha form av eiendomsrett, slik at enkeltpersoner kunne eie enkelte fiskegrunner, men i hovedsak synes det som om det var tale om kollektive rettigheter for bygder eller fiskevær. Avgrensningen av rettighetssubjektet fremtrer ikke som helt klar, men det virker i alle fall som det var tale om et nærhetsprinsipp i Finnmarks kystfiske. Norge benytter begrepet allmenning ved flere anledninger, og illustrerer dette også gjennom at tilreisende fiskere ikke hadde adgang til fjordfisket i Finnmark, men var, i alle fall frem til 1830, henvist til utøyene.

Grunnen til at det lokale perspektivet var så viktig var jo nettopp behovet for å påvise historiske, lokale rettigheter som kunne danne grunnlag for unntak fra folkerettens hovedregler.

5.17.8 Oppsummering

I grove trekk kan Norges anførsler for Den Internasjonale domstol i Haag vedrørende historisk bruk og lokale rettigheter oppsummeres slik:

Rettighetssubjekt:

I hovedsak var det tale om kollektive rettigheter for bygder og fiskevær, men også tilfeller av enkeltpersoners eksklusive rettigheter.

Objektet for rettighetene:

Objektet for rettighetene var fiskegrunner, fjorder, havområder, for det meste innenfor synsrekkevidden, da man fant fiskeplassene ved hjelp av méd, men kystfisket har vært drevet helt ut til eggakanten. I tillegg kunne det være rett til linesett på bestemte steder.

Hvilken rett var det tale om?

Eksklusive rettigheter til å fiske for en avgrenset krets av personer (av og til omtalt som allmenningsrett) samt noen sterkere vernete bruksrettigheter for enkeltpersoner som kan sammenlignes med eiendomsrett. Særrett til linesett på bestemte havstrekninger (omtalt som eiendomsrettigheter).

Tid?

I Norges innlegg for Haag-domstolen ble det anført at fisket var drevet slik «frå utgamal tid og fram til dei dagar då framande trålarar, fyrst og framst dei engelske, valda skipling». I Norges duplikk trekkes det frem at rettighetene er fra uminnelige tider. Rettighetene har vedvart lenge, noen helt inn i det 20. århundre.

5.18 Lov 17. juni 1955 om saltvanns­fiskeriene

5.18.1 Innledning

Vedtakelsen av lov 17. juli 1955 om saltvannsfiskeriene var et resultat av et stort lovrevisjonsarbeid. For første gang skulle det gjøres et reelt forsøk på å samle alle de spesielle fiskerilovene til en generell lov om saltvannsfiskeriene som skulle gjelde for hele landet. Som allerede påpekt eksisterte det ulike fiskerilover for de ulike delene at landet og for Finnmarks vedkommende var som nevnt lov 3. august 1897 angaaende saltvandsfisket i Finnmarken det sentrale lovverket.

For å iverksette arbeidet hadde departementet i 1938 etter forslag fra Fiskeridirektøren besluttet å sette ned et arbeidsutvalg i fiskeriadministrasjonen. Arbeidsutvalgets ble satt ned for å legge til rette for nedsettelse av en komité for å arbeide for en samling av de dagjeldende lover om utøvelsen av fisket til én lov. På grunn av krigen drøyde arbeidet og dermed også oppnevnelsen av komiteen, men i 1947 ble medlemmene endelig oppnevnt. 394 Komiteen tok navnet Komiteen til samling og revisjon av fiskerilovene.

Bakgrunnen for oppnevnelsen av komiteen var ønsket om en mest mulig oversiktlig fiskerilovgivning. 395 Det ble pekt på at de mange og til dels gamle lovene på fiskeriområdene, og et stort antall bestemmelser gitt i tidens løp, hadde ført til at det for næringen var vanskelig å følge med og å ha oversikt over de bestemmelser som til enhver tid gjelder. Det vises til at det allerede ved utarbeidelsen av disktriktsfiskerilovene for Nord-Norge hadde vært en forutsetning at man en gang skulle få til en felles lov om fiskeriene, men at forholdene på denne tiden etter komiteens mening «var for forskjellige til at dette hensiktsmessigen kunde skje, idet særbestemmelsenes antall vilde bli så stort at et således bygget lovverk vilde bli mindre håndterlig.» Det hadde videre ved behandlingen av lovproposisjonen om midlertidig lov 6. mai 1938 om fredning av saltvannsfisk fremgått at loven ble gjort midlertidig med sikte på at lovens bestemmelser skulle tas med under den forestående revisjon av fiskerilovgivningen. På denne bakgrunn ble komiteen gitt følgende mandat:

«Komiteen skal gjennomgå den gjeldende lovgivning angående saltvannsfisket og de lover og bestemmelser som for øvrig er knyttet til utøvelsen av fisket og søke i den utstrekning det er mulig, å samle alle disse bestemmelser i en lov og for øvrig komme med forslag til de nødvendige revisjoner av de gjeldende bestemmelser.»

Komiteen til samling og revisjon av fiskerilovene avga sin innstilling i desember 1949. Innstillingen ble fulgt opp ved Ot. prp. Nr. 51 (1954). Departementet tiltrådte i hovedsak komiteens innstilling. 396 Også Stortingets sjøfarts- og fiskerikomiteen kunne i hovedsak tiltre forslaget. Komiteen utrykker imidlertid skepsis på et punkt og uttaler at den på denne bakgrunn har vært i tvil hvorvidt den fullt ut kunne støtte departementets forslag. Denne tvilen gjaldt særlig lovens § 4 som ga Kongen vide fullmakter for regulering av fisket:

«Lovforslaget inneholder således i grunnen ikke så mye nytt. Til tross herfor har likevel k o m i t é e n vært noe i tvil om hvorvidt en fullt ut skulle slutte seg til departementets forslag. Det som har voldt tvil, er de utstrakte fullmakter som Kongen og fiskeriadministrasjonen ifølge loven skal ha for å treffe bestemmelser av forskjellig art, ofte av den mest vidtrekkende betydning for fiskerinæringen. Komitéen tenker her særlig på lovens § 4. Det er riktignok så at det her dreier seg om en bestemmelse som ord om annet er den samme som vi nå har i § 5 i midlertidig lov av 6. mai 1938 om fredning av saltvannsfisk. Videre kan man si at den fullmaktsordning som er hjemlet i lovforslagets § 4, kan være smidig og praktisk. Den gir fiskeriadministrasjonen anledning til å gripe inn hurtig og effektiv når det viser seg nødvendig, uten å sette et for stort apparat i sving. Når komitéen likevel har vært noe i tvil på dette punkt, er det fordi utstrakte fullmakter lett kan føre til vanskeligheter om de ikke håndteres med varsomhet av administrasjonen.» 397

Til tross for disse betenkeligheter finner ikke komiteen grunn til å gjøre endringer i det fullmaktssystem som lovforslaget bygget på. Komiteen velger imidlertid å rette en advarende finger til fiskeriadministrasjonen når det gjaldt den videre praktiseringen av bestemmelsen:

«Komitéen vil i denne forbindelse ikke unnlate å bemerke at når en har funnet å kunne tilrå departementets forslag med hensyn til fullmaktsordningen, er det under den utrykkelige forutsetning at fiskeriadministrasjonen må bruke den myndighet den blir gitt, så varsomt så mulig. En tenker da særlig på inngrep som endrer innarbeidede, tilvante forhold. Komitéen forutsetter at det i disse som alle andre spørsmål av vesentlig betydning for fiskeriene, i samsvar med gjeldene praksis blir innhentet uttalelse fra fiskernes organisasjoner, og at det blir lagt tilbørlig vekt på de uttalelser som kommer derfra.» 398

Advarselen til departementet om at man må vokte seg for å gjøre inngrep som «endrer innarbeidede, tilvante forhold» er interessant, og vi skal komme tilbake til passusen og den betydning den skulle få ved praktiseringen av unntaksbestemmelsene.

Til tross for de overfornente innvendingene ble loven vedtatt uten særskilte endringer eller merknader. Samtidig ble det i loven § 72 fastsatt at de tidligere gjeldende lovene for fisket i Finnmark ble opphevet: Lov 3. august 1897 angaaende saltvandsfisket i Finnmarken (med unntak av §§ 1, 2, 29, 45, 46, 47 og 48) og midlertidig lov 6. mai 1938 om fredning av saltvannsfisk. Det langvarige regimet med særlover for fiskeriene i Finnmark var dermed brutt.

5.18.2 Nærmere om reglene for fisket med relevans for Finnmark

Som allerede omtalt var dette den første generelle fiskerilov som gjaldt for hele landet. Det var således i loven ikke særlige regler om fisket på Finnmarken, men det var forutsatt at de samme reglene skulle gjelde overalt langs vår langstrakte kyst. På samme måte som ved tidligere lovgivning var lovgiver heller ikke opptatt av det lokale hjemmefisket som foregikk i fjordene, men det var i lovens § 4 inntatt en bestemmelse som ga Kongen kompetanse til å fastsette lokalt avgrensete reguleringer eller fredningen.

Bestemmelsen i § 4 ga Kongen kompetanse til å vedta minstemål og fredninger, til å forby eller til å fastsette nærmere forskrifter for bruken av visse redskaper eller fangstmåter og til å treffe bestemmelser om havdeling. De nærmere reguleringene kunne gjelde både for et visst tidsrom eller generelt inntil videre og kunne fastsettes enten generelt eller kun for et nærmere bestemt område.

En begrensning av Kongens adgangen til å innføre lokale fredninger og reguleringer var at disse måtte være nødvendige for «beskyttelse og fremme av bestanden av fisk og skalldyr», eller for å «sikre en rasjonell og forsvarlig utøvelse av de forskjellige fiskerier».

Dersom grunnvilkårene var oppfylt kunne Kongen etter dette:

  • «1) Fastsette minstemål og fredningstid.

  • 2) Forby eller gi nærmere forskrifter for bruken av visse redskaper eller fangstmåter.

  • 3) Treffe bestemmelse om havdeling mellom forskjellige redskapsgrupper på bestemte områder.

  • 4) Forby fiske på visse områder.

  • 5) Fastsette maskevidde i not- og garnredskaper og treffe andre bestemmelser om fiskeredskapers dimensjoner og konstruksjon.

  • 6) Treffe bestemmelser om hvorledes det skal forholdes ombord med fiskeredskaper som ikke fritt kan nyttes til den fangst som de er skikket for.

  • 7) Treffe bestemmelser om største tillatte fangstkvantum for bestemte fiskesorter.

  • 8) Forby visse anvendelser av fangsten.»

I tillegg til lovens § 4 som ga Kongens kompetanse til å innføre lokale fredninger og reguleringer, var det i lovens § 55 inntatt en bestemmelse som åpnet for at lokale utvalg kunne treffe nærmere bestemmelser for å hindre brukerkollisjoner og for å sikre et rasjonelt fiske. Bestemmelsens første og annet ledd lød i sin helhet:

«§ 55. I den utstrekning bestemmelser ikke er truffet i medhold av denne lovs §4, kan det av utvalget for dets distrikt ved vedtekt treffes nærmere bestemmelser med hensyn til utøvelsen av fisket for å hindre kollisjoner mellom de forskjellige redskapsklasser og for å sikre et rasjonelt fiske.

Disse bestemmelser kan gå ut på:

  1. Deling av havstrekning mellom brukerne av de forskjellige redskaper,

  2. regler for setting og trekking av redskaper og bestemmelser om når utsetting og trekking kan finne sted, herunder bestemmelser om signal,

  3. fastsettelsen av tidspunktet for utseiling til fiskefeltet, herunder bestemmelser om signal,

  4. forbud mot opphold på fiskefeltet til visse tider,

  5. regler for redskapers belastning,

  6. regler for redskapers merking i den utstrekning merkingsregler ikke er fastsatt etter lovens § 30,

  7. andre regler som tar sikte på å sikre orden på fiskefeltet. Slike regler som nevnt under punkt 7, kan ikke settes i kraft før de er godkjent av vedkommende departement.»

Det fremgår av bestemmelsene sett i sammenheng at Kongens kompetanse etter § 4 var videre enn det lokale utvalgs myndighet. Etter bestemmelsen ble utvalget tillagt myndighet kun i den utstrekning bestemmelser ikke var truffet etter lovens § 4. En annen begrensing var at det lokale utvalg ikke ble gitt adgang til å forby redskaper på enkelte havområder, men kun til å dele havstrekning mellom brukere av de forskjellige redskaper. Kompetansen til å forby redskaper var tillagt Kongen etter lovens § 4 nr. 2.

I denne sammenheng uttaler departementet:

«Spørsmål om bruk av not under skreifisket er regulert i en rekke av de gjeldende disktriktslover. Fiskerilovkomitéen har ikke funnet å burde innta noe forbud i lovutkastet mot bruk av not under skreifisket, heller ikke at det tillegges utvalgene å forby bruk av not eller av andre redskaper. Komitéen foreslår derimot at mulige bestemmelser om forbud mot bruk av not eller andre redskaper bør utferdiges i medhold av lovutkastets § 4. Forslag herom kan eventuelt fremsettes av utvalgene. Departementet er enig heri.» 399

I neste kapittel skal det belyses det hvordan disse bestemmelsene ble praktisert i Finnmark.

5.18.3 Opprettelsen av det rådgivende utvalg for lokale reguleringer

Som tidligere omtalt kunne lokalbefolkningen etter lov 3. august 1897 nr. 4 om saltvandsfisket i Finnmarken § 18 fremme krav og henstillinger om lokale reguleringer og fredninger overfor amtmannen. I årene etter andre verdenskrig hadde det blitt gjennomført lokale reguleringer i gytetiden i en del fjordarmer i Finnmark. I kongelig resolusjon 30. januar 1959 ble det opplistet 13 områder hvor det i fire år fremover skulle være forbudt å benytte snurrevad og snurpenot i tiden 15. februar til 15. april. Disse områdene var Frakkfjord i Loppa, Kjøllefjord, Mårøyfjord (Lebesby), Skipsfjord (Nordkapp), Smørfjord og Olderfjord (Porsanger), Indre Gulgofjord (Berlevåg), Breivikfjorden, Langfjorden, indre del (Gamvik), Indre Altafjord, Indre Repparfjord (Kvalsund), Store Skogsfjord (Kvalsund), Hopsfjord (Gamvik) og Smalfjord (Tana). Det var i tillegg innført havdeling mellom snurpenot og faststående redskaper i fem områder i samme periode: Kullfjord (Måsøy), Indre Revsbotn (Kvalsund), Snefjord (Måsøy), Bakfjord (Måsøy) og Storfjord (Lebesby). 400

Samme år trådte en ny ordning med et rådgivende utvalg for lokale reguleringer i kraft. Opprettelsen av det rådgivende utvalg var hjemlet i fiskeriloven fra 1955. Utvalget var oppnevnt av fylkesfiskarlagene og hadde fiskeriinspektøren i hvert fylke som formann. Bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt var at Fiskeriadministrasjonen de seneste år hadde mottatt et økende antall av krav om lokale reguleringer, og at man fra fiskeriadministrasjonens side oppfattet behandlingen av disse krav som utilfredsstillende. Følgelig uttales det i et notat fra Fiskeridirektoratet som ble sendt ut til fylkesfiskarlagene 5. juni 1958:

«I de senere år har fiskeriadministrasjonen mottatt et økende antall krav om lokale reguleringer av fisket. Disse krav går som regel ut på: 1) at det skal fastsettes lokale forbud mot bestemte fiskeredskaper, 2) at der skal innføres havdeling for brukerne av ulike redskaper, eller 3) at det skal etableres døgndeling for bruken av visse redskaper innenfor et bestemt område. De fleste av kravene gjelder fiske med snurpenot, snurrevad eller reketrål. Kravene er fremmet av enkeltpersoner eller oppsittere og fiskere, de lokale fiskarlag eller fylkesfiskarlagene. Krav som er innkommet fra de lokale interesserte direkte til fiskeriadministrasjonen eller gjennom vedkommende herredsstyre eller fylkesting, har blitt oversendt de respektive fylkesfiskarlag og fiskeriinspektør til behandling. Forberedelsen og behandlingen av disse krav har fra de interessertes side vært høyst uensartet og ofte lite tilfredsstillende. Dette har medført at det i mange tilfeller har vært vanskelig for administrasjonen å ta standpunkt ilt realiteter i de enkelte saker, og har vanskeliggjort en ensartet saksbehandling av de foreliggende interessekollisjoner mellom brukerne av de ulike redskaper.»

Opprettelsen av de rådgivende utvalg for lokale reguleringer medførte en ny behandlingsmåte for fremsatte krav fra lokalt hold. Mens slike krav tidligere ble fremsatt til amtmannen etter lov 3. august 1897 nr. 4 om saltvandsfisket i Finnmarken, ble nå saksbehandlingen mer omfattende og med et større lokalt innslag. Søknader om regulering av fisket mellom forskjellige redskapstyper innen et bestemt distrikt hvor regulering ikke kunne skje ved utvalgsvedtekter, måtte være innsendt gjennom det lokale fiskarlag til fylkesfiskarlaget innen 1. juni for at det kunne bli behandlet med sikte på eventuell ikrafttredelse neste kalenderår. I hvert fylkesfiskarlag ble det opprettet et rådgivende utvalg bestående av en til to representanter for hver gruppe redskaper som ble benyttet i distriktet og med fiskeriinspektøren som formann. Det rådgivende utvalg fikk umiddelbart etter fristens utløp oversendt de innkommende søknader om lokale reguleringer. Utvalget foresto deretter den videre saksbehandling, innhentet nødvendige opplysninger og avga en samlet innstilling som skulle sendes Fiskeridirektøren gjennom fylkesfiskarlaget innen 15. oktober. Dersom enkeltsaker hadde «større rekkevidde» eller var av «mer prinsipiell karakter», skulle Fiskeridirektøren forelegge saken for Norges Fiskarlag. 401

Utvalget bestod i begynnelsen av sin virketid av fem medlemmer, fire fiskere og fiskeriinspektøren, som ledet utvalget. Befaringer i fjordområdene og møter med de lokale fiskerlag var en sentral del av utvalgets arbeid de første årene. Siden utvalget sjelden tok stilling til enkeltspørsmål uten å ha vært på befaring i det aktuelle området, ble utvalget i protokollene ofte også kalt for «befaringsutvalget, valgt av Finnmark Fiskarlag». 402

Etter ordningen, slik den er skissert overfor, ble mye av ansvaret og kompetansen for saker vedrørende lokale fredninger overlatt til fylkesfiskarlagene, samtidig som de fleste av de fremsatte krav gjaldt krav om begrensinger på bruken av aktive redskaper inne i fjordene. Det var dermed klart at det ville oppstå spørsmål om prioriteringen mellom redskapstyper og prioritering mellom kyst og fjord. 403

Samtidig blir imidlertid fylkesfiskerlagene fra sentralt hold minnet om hvilke begrensninger den dagjeldende fiskerilovgivningen la på omfanget av eventuelle lokale reguleringer:

«Ved behandlingen av slike krav må en ha for øye prinsippet om det frie fisket. Innskrenkninger i fisket for en bestemt redskapsgruppe kan etter loven kun finne sted når en slik regulering er nødvendig for å beskytte eller fremme fiskebestanden eller for å sikre en rasjonell og forsvarlig utøvelse av de forskjellige fiskerier.» 404

Fiskeriadministrasjonens formaning om at fylkesfiskarlaget «må ha for øye prinsippet om det frie fisket» kan i ettertidens lys sees på som en ikke helt liten omskrivning ut fra det som var stortingskomiteens formaning overfor fiskeriadministrasjonen. Mens sjøfarts- og fiskerikomiteen advarte mot å gjøre inngrep som «endrer innarbeidede, tilvante forhold» er formaningen som går ut fra fiskeriadministrasjonen at man skal vokte seg imot å gjøre inngrep i det «frie fisket». Man kunne neppe på denne tiden sette likhetstegn mellom «innarbeidede, tilvante forhold» og prinsippet om det «frie fisket», særlig ikke i Finnmark. Det hele fremstår som en noe fri oversettelse, eller kanskje heller en omskriving av Stortingets hensikt. Denne kan ha fått meget å si for praktiseringen av bestemmelsen lokalt i Finnmark ved vurderingen av innføringen av lokale fredninger og reguleringer. Dette er imidlertid tema for neste kapittel.

5.19 Praktiseringen av lov om saltvannsfiskeriene - krav om fredning og lokale reguleringer

5.19.1 Innledning

Gjennom første halvdel av 1900-tallet hadde det lokalt baserte kyst- og fjordfisket i Finnmark, som særlig foregikk med passive redskaper som line, garn, juksa, vært utsatt for stadig økende konkurranse fra fartøy som bruker aktive redskaper som for eksempel trål og snurpenot, og som beskatter ressursene hardere enn kyst- og fjordflåten. Det hadde blitt hevdet fra lokalt hold at denne brukerkonkurransen har ført til nedgang, både i bestandene, men også i fjord- og kystfisket i Finnmark.

Den stadige økende konkurransen fra brukere av mer effektive redskaper har medført stadige og gjentatte protester særlig fra de lokale fiskerne. Oppslutningen om fjordfredningssaken har vært stor i fjordstrøkene i Finnmark, både blant fiskerne, men også blant finnmarksbefolkningen før øvrig. Argumenter om at lokale fiskere med passive redskaper burde ha førsteretten til fiske, har stått sentralt, både ut fra hensynet til fiskebestanden generelt, men i tillegg til hensynet til en rettferdig fordeling av ressursene.

I dette kapitlet gis det en oversikt over et utvalg av fremsatte fjordfredningskrav fra fjordfiskerne fra 1950-tallet og fremover. Det understrekes at oversikten på ingen måte er uttømmende og kanskje heller ikke fullt ut geografisk representativ. Av tidshensyn har det bare vært mulig å beskrive et utvalg av fjordfredningskrav som er blitt behandlet av forskere i forskningsmateriale av samfunnsfaglig og historisk karakter, og bare i liten grad vært mulig å gå til originalkildene utover dette.

Det som likevel er verdt å merke seg er at historien ikke starter ved vedtakelsen av saltvannsfiskeriloven av 1955 § 4 hvor det er åpnet for at Kongen kan vedta lokale reguleringer og § 55 som åpnet for lokale utvalg, men er en fortsettelse fra ordningen under lov 3. august 1897 om saltvandsfisket i Finnmarken § 18 hvor Kongen Efter Antragende fra Amtsthinget» kunne vedta lokale reguleringer.

5.19.2 Protester mot sildesnurping i fjorder og sund

Som tidligere omtalt var både notfisket etter torsk og snurrevadfisket omstridt i Finnmark og gjenstand for en rekke lokale frednings- og redskapskrav. Ved siden av dette allerede omtalte fisket, medførte også snurpenotfiske etter sild i finnmarksfjordene store problemer og dermed også omfattende protester. Det var også stor motstand mot dette fisket i fylkestinget. 405

Tilreisende fiskere drev et omfattende snurpenotfiske i disse fjordene i mellomkrigstiden og til langt ut i 1960-årene. Dette fisket førte blant annet til at store mengder sild ble liggende å råtne på havbunnen, og at lokale fiskere måtte dra sine redskaper på land for ikke å få dem ødelagt. Snurpenotfisket truet i stor grad bestandene av sild og torsk og dermed også inntektsgrunnlaget for det lokale fisket med garn og jukse. Til tross for kraftige og gjentatte protester fra lokalt hold, med støtte fra fylkestinget, fikk snurpenotfisket fortsette til sildebestanden var nedfisket. 406

5.19.3 Protester mot fiske etter sildeyngel i finnmarksfjordene

Konflikten mellom lokale fjordfiskere og den tilreisende flåte eskalerte på 1950-årene og tidlig på 1960-tallet. På denne tiden foregikk det et utstrakt fiske etter sildeyngel, «mussa», i Finnmarksfjordene. På denne tiden kom såkalte «posebåter» 407 og etter hvert også større ringnotsnurpere inn i fjordene, med store nøter som kunne få med seg både sildeyngel og annet som kom deres vei.

Einar Eythórsson har gitt et illustrerende eksempel på lokalbefolkningens kamp mot snurpenotfisket etter sild i kommunene Porsanger og Kvalsund i Porsangerfjorden, Repparfjord, Snefjord og Revsbotn. 408 Ut fra inntrykket en sitter igjen med etter å ha vært på utvalgets høringsmøter, er det imidlertid ikke grunn til å tro at denne beretningen er unik. Det er derfor ikke grunn til å tro at det bare var i områdene rundt Porsangerhalvøya at fiske etter sildeyngel pågikk, og at det bare var her at det ble ytret massive lokal protester. 409 Eythórsson hevder at dette er et generelt trekk med gyldighet for alle fjordene i Finnmark når han uttaler at fra «samtlige av de fiskerike fjordene i nord har det kommet gjentatte krav om fredning av de lokale gytefeltene mot fiske med not og snurrevad, ført i pennen av lokale fiskarlag, kommuner og fra 1980-tallet av, også samiske organisasjoner.» 410

Fisket etter sildeyngel i fjordene i Finnmark ble av lokalbefolkningen karakterisert som et rovfiske. 411 Mens fisket pågikk, påpeker Eythórsson, kunne de lokale fjordfiskerne ikke gjøre stort annet enn å betrakte det hele fra land. De turte knapt å ro ut for å sette garn, vel vitende at sildefiskerne utviste liten respekt for garnlenkene deres. 412 Eythórsson beretter om eldre fjordfiskere som opplevde fisket på denne tiden og som forteller hvordan de lokale sjarkfiskerne ble fortrengt og trakassert av sildefiskerne:

«Ragnar Samuelsen i Indre Billefjord har fortalt at han reagerte på den grove kjeftbruken de lokale fiskerne var utsatt for fra sildefiskerne, da han som ungdom deltok som mannskap på en av del lokale båtene fra Porsanger. Det var da vanlig å bruke små torskenøter under høstfisket i fjorden, da fulgte store mengder torsk og annen fisk etter sildeyngelen som trakk inn på fjordene om høsten. En gang opplevde han at en ringnotsnurper satte nota rundt både båten og torskenota, fjordfiskerne hadde ikke anna å gjøre en å slippe nota og flykte ut av sildnota. ’Da sto sildefiskerne på dekk og flirte av fjordfinnan’»

Lignende historier er blitt berettet på flere av utvalgets høringsmøter rundt i fylket, og særlig på møtene i kommunene Kvalsund, Porsanger, Nesseby og Tana. Dette er noe som det kan synes som om ligger sterkt i folks minne. 413

5.19.4 Protester fra fiskere, fiskarlag og ­kommunestyrer

Våren 1959, den 14. april, ble det holdt et massemøte på Russenes i Porsanger for å protestere mot sildeyngelfisket og notfisket på gyteplassene i Indre Porsanger. I et brev til Fiskeridepartementet, datert samme dag, uttrykte fjordfiskerne sin bekymring for Porsangers fremtid som fiskefjord:

«Vi ser nå at faren ved snurpenotfiske i gytetiden i de trange gytefjorder er så stor, at utviklingen om ikke lang tid uten tvil vil resultere i en katastrofe for oss.»

Fiskerne viser til at den lokale gytebestanden av torsk var gått tilbake, noe som førte til dårligere utbytte av fjordfisket. Fiskerne var sikre på hva som var årsaken til dette:

«Ingen behøver å tvile på årsaken. Snurpeflåten som i 2 til 3 uker raker over gytefjordene etterlater seg praktisk talt intet tilbake som heter fisk. Det er etter en slik snurperrassia vanskelig, for ikke å si umulig engang å få kokfisk. Vi har også mange beviser for at våre redskaper er blitt herjet og istykkerrevet, og hele garnlenker er forsvunnet. Snurperne benytter seg av den fremgangsmåte å slepe tilside garnlenkene, når de på ekkoloddet oppdager en fiskeansamling mellom eller over garna. Slik fremgangsmåte er utallige ganger observert, og den medfart garnan får etter en slik behandling sier seg selv.»

Brevet som er underskrevet av Julius Leonardsen, Martin Sjursen og Agur Nesbakken på vegne av massemøtet på Russenes, synes å ha gjort stort inntrykk også på kommunen. Kistrand kommune 414 sluttet seg dermed til protesten fra fiskermøtet på Russenes. Kommunestyret uttalte sterk bekymring for fjordfiskernes situasjon:

«(Fjordfiskerne) er på alle mulige måter truet og hemmet av sine «store» yrkesbrødre, som hvert år og til alle årstider søker seg inn i fjorden og mildt sagt soper alt som er av fisk, det være seg torsk, sei eller annen fiskesort.» 415

I en uttalelse som ble oversendt Fiskeridepartementet, krevde kommunen forbud mot snurping og posing etter sildeyngel i Indre Porsanger, innenfor en linje fra Veines til Børselvnes. Kommunestyret fordømte dette fisket, med den begrunnelse at det gikk ut over fjordbefolkningens livsgrunnlag og forurenset fjorden med død sild:

«Slik som sildesnurping har pågått i de siste årene uten noen som helst slags kontroll, er både skadelig og ruinerende for fjorden. Det har vist seg at all fisken som tidligere har pleid å sige inn i fjorden mot sommeren og høsten, nå faktisk er borte. Årsaken hertil må være at all silda blir sopet opp i de trange fjordarmer og resten som blir igjen ligger spredt død over alt og forpester sjøen. Kistrand kommunestyre er fullt ut klar over den økonomiske betydning slike fangster har for de store fiskere, men den er i atskillig høyere grad skadelig for den befolkning som ellers ville hatt nytte av dette som tilskott t il sin øvrige næring.

Skal befolkningen kunne eksistere i de avsidesliggende fjorder i Finnmark, må de få myndighetenes aller beste beskyttelse for å kunne bevare de hevdvunne næringsmulighetene de har hatt i mange generasjoner. Hvis slik beskyttelse ikke kan gis – av hensyn til den betydning storfiske er nasjonaløkonomisk – bør det gis kompensasjon av det offentlige ved reising av nye næringsmuligheter for befolkningen som bor langs fjordene.»

23. mars 1962 tok Kistrand kommune saken opp på nytt, denne gang etter en henvendelse fra det lokale Arbeiderpartilag. Kommunen beklaget at den forrige henvendelsen ikke hadde gitt noen resultater. Igjen uttrykte kommunestyret sine bekymringer for sildebestanden:

«Man kan med alle tydelige tegn konstatere at det drives en forfeilet fangstpolitikk, idet det år etter år går tilbake med storsildfisket, som nasjonaløkonomisk har betydd så meget for vårt land. Det må med bestemthet kunne antas at etter hvert som det drives rovdrift mot sildeyngel inne i Norges fjorder, så vil forventningene til storsildfisket bli mindre, - og til slutt helt borte.» 416

I 1969 tok kommunestyret i Porsanger 417 på ny opp saken. Argumentene som anført var de samme som tidligere, og ordfører Opstads beskrivelse av forholdene er som følger:

«Sist vår var det riktig ille. Snesevis av store fartøyer lå helt oppe i fjæresteinene med sine nøter og trål og tok opp alt det som fantes av fiskeslag, så som torsk, sild, sildeyngel og sannsynligvis lakseyngel og laks. Fiskere jeg har snakket med kan fortelle at når de store, havgående fartøyer opererer, er det uråd å få noe på juksa – ikke fordi det ikke er fisk tilstede, men fordi fisken blir skremt. Skal denne uheldige utviklingen få fortsette, vil det føre til at fjordfisket om få år vil være en forhistorisk ting, og at kommunen vil bli stilt overfor store sysselsettingmessige problemer.

Skal fjordfisket fortsatt kunne eksistere, er det nødvendig med reguleringstiltak på indre del av Porsanger. Det er etter mitt skjønn meningsløst at store havgående fartøyer søker inn på fjordpollene og raserer dem i løpet av kort tid. Jeg kan heller ikke tro at de instanser som har vært med på å finansiere disse fartøyene, har forutsett en slik form for drift, og hvis så er tilfelle, synes det å være ensbetydende med at fjordfisket vurderes rent økonomisk som noe mindreverdig ut i fra et samfunnsmessig synspunkt. Imidlertid kan en ikke komme bort fra det faktum at fjordfisket har vært en viktig økonomisk faktor for mange mennesker.» 418

Også denne gangen reiser kommunen spørsmålet ved hvordan myndighetene kan tillate denne formen for ressursplyndring i fjordene. Kommunens tidligere uttalelser ble referert, og innstillingen avsluttes med en oppfordring til Finnmark fylkesting, om å ta et klart standpunkt i saken. Kommunestyret vedtok deretter enstemmig å anmode fylkesmannen om å legge kravet om fredning av Indre Porsanger mot alt fiske med snurpenot og trål, frem for fylkestinget. 419

Også fra andre siden av Varangerhalvøya, i Kokelv i Kvalsund kommune, foreligger et stort materiale av lokale frednings- og reguleringskrav. På årsmøtet i Kokelv fiskarlag i 1954 uttaler fiskarlaget følgende:

«I de senere år er det tatt i bruk det moderne redskap snurpenoten. Og i den forbindelse er metoden med to båter med kraftige maskiner som sleper noten etter bunnen og soper med seg alt levende og døde ting. Når dette praktiseres på godtfiskfjordene kan en og hver tenke seg resultatet. Vi småbåtfiskere er av den oppfatning at når staten bygger store og moderne havgående båter med allslags teknisk utstyr, så var ikke meningen at disse båter da skal drifte inne på trange fjorder til stor skade for hjemmefiskerne.» 420

Kokelv fiskarlag forlanger derfor at det trekkes opp linjer for havdeling og fredning av indre Revsbotn. Møteprotokollen er underskrevet på vegne av styret av Paul Andersen, Ivar Henriksen og Mathis Henriksen.

Kokelvfiskerne får imidlertid ikke gjennomslag for sine krav, men gir ikke opp av den grunn. Åtte år senere, i 1962 vedtar Fiskarlaget å bemyndige styret til å fortsette det videre arbeid med reguleringssaken mellom sild- og torskefisket i Revsbotn. Formannen fremla befaringsutvalgets og Finnmark fiskarlags vedtak av 25/11–61, og beklaget den beslutning Finnmarks fiskerimyndigheter hadde foretatt mot sine egne medlemmers, mot fjordfiskernes rettmessige krav.» 421 Deretter uttaler fiskarlaget følgende:

«Området Revsbotn, så vel som mange andre rike fiskefjorder i Finnmark, har hatt et godt garnfiske, notfiske, linefiske og juksefiske etter torsk tidligere i år i de nevnte månedene når silda har vært til stede. Men i de senere år, etter at sildeflåten har fått utstyr med høy teknisk standard og stadig har økt i antall fra år til år, er fisket på de gamle torskeplassene fortrengt i den grad at det er umulig for torskefiskerne å sette ut sine redskaper i frykt for å miste dem og følgelig også fangsten. Så lenge sildefiskerne får fortsette slik beskyttet av norsk lov å fiske på våre gamle naturlige fiskeplasser inne i fjordene, ser vi vårt hovednæringsgrunnlag å være alvorlig truet.» 422

5.19.5 Beretninger fra Finnmarksfjordene

Selv om utvalget av protester som er presentert særlig stammer fra områder rundt Porsangerhalvøya og særlig fra Porsangerfjorden, berettes det imidlertid også fra flere andre kilder om lignende tilstander i samtlige av Finnmarks fjorder.

I Revsbotn, på vestsiden at Porsangerhalvøya, berettes det om likeartede forhold som i fra Porsangerfjorden. Charles Aslaksen fra Revsnes forteller om da snurperne og trålerne begynte å tømme fjordene for fisk. Aslaksen understreker at det skulle vært regulering på et mye tidligere tidspunkt. De lokale fiskestammene ble langt på vei ødelagt:

«Og hvis den lokale stammen blir fisket opp er den ødelagt «forever». Og så er det noe svineri som vi ikke har sett med blide øyne på: Snurrevad, eller rundtråler. Den er veldig effektiv, og den pløyer opp hele havbotnen, alt av vegetasjon. Alt som lever der nede blir drept og ødelagt. Det tar flere år før de ødelagte feltene tar seg opp igjen. Og i den perioden finnes det ikke en fisk der. Og det er ikke bare her, det er langs hele kysten. Det er de største båtene som gjør størst skade – de har kraftige motorer, og kan ha om så kor mye søkke og tyngde på trålene.» 423

Abraham Andersen som var bosatt i Revsnes, forteller: «For nån år siden. Det va fullt med sild i den her fjorden. Da tok dem jo kolossalt med sild her. Dag og natt holdt dem på å fiske, snørperan. Det kunne ha vært cirka 1960. Da dem fiska så frøkteli mye sild.» Borghild Abrahamsen, Abrahams kone skyter under intervjuet inn at: «Vet du, det var så mye lys utpå sjøen. Og så va dem da så nært at vi kunne se. Vi slo av lyset. Vi hadde jo ennå da parafinlamper. Vi blåste den ut. Så mye lys var det. Enda det var bekmørkt. Vet du, det va så lyst. Akkurat som midt på dagen.» Abraham Andersen mener at sildestammen i Revsbotn ble ødelagt av nettopp dette fisket og hevder at:

«Dem ødela den silda i det året. Siden har det ikke vært sild, men no begynner det å komme igjen. No begynne den å veks. Dem har ikke lov å ta den der småsilda. Men da, da tok dem jo alt.»

Andersen forteller videre at det samme skjedde i Repparfjorden, som fra gammelt var av en meget god sildefjord der han også har drevet fiske:

«Ja, Repparfjorden. Det var virkelig en sildfjord, den Repparfjorden. Ja, der var jo omså kor mye. Æ huske, ja, det var etter krigen. Da låg vi i Fægfjord. Det var så mye sildbåta der, at det var nesten ikke kommanes over på andre sida. Ja, så masse, så masse. Ja, sild, det va nok utav den sorten. Repparfjorden var jo stappfull med sild.»

Johan Eliassen fra Kokelv som er fisker og organisasjonsmann forteller i intervju om forholdene på femtitallet:

«Vi her i fjordene begynte tidlig på 50-tallet å advare mot rovfisket som foregikk, spesielt når det gjaldt sild. Men havfiskerne var ikke klokere den gang enn at de påstod at det som vi kalte for småsild – som var så lang at det gikk en 20 stykker i fyrstikkeska – da kalte havforskerne det for mussa. Og den stammen ble ikke større, påstod dem. Devold, han var hovedforskeren i direktoratet i Bergen. Han påstod at mussa – den ble ikke større, og det var bare å fiske. Det tok aldri slutt på det der. Men vi som bodde inne i fjordene – bl.a. min far som var en ivrig organisasjonsmann – vi visste at småsilda blir til storsild. Og begynte å skrike opp tidlig på 50-tallet – det her går ikke an. Det blir oppfiska. Og plutselig så var det krakk. Og det viste seg selvfølgelig at av småsilda så blir det storsild. Og når maten uteble for fisken inne på fjordene – og det var spesielt på høsten det her – så ble det fritt for fisk på høstfisket.» 424

Også når det gjaldt loddefisket tok havforskerne feil, mener Johan Eliassen:

«Så var det lodda. Å, neida, Barentshavet er fullt av lodda. Gutta dokker skal bare fiske. Det tar aldri slutt. Og det også – vi ropte opp i de her fjordtarman – for det er jo maten til fisken dere tar opp. Og lodda kommer fra Barentshavet og svømmer mot finnmarkskysten for å gyte. Og fisken følger etter. Og det er klart at når maten er borte så har ikke fisken noe her å gjøre. Naturen har ordnet det så naturlig at torsken må inn på fjordene for å gyte, på grunt vann. Og da satt vi til slutt igjen med den stammen som må komme inn i fjordan for å gyte. Og det er naturen og vår herre som regulerer det der. Heldigvis hadde ikke havforskerne hånd om akkurat det.»

Gunvald Mathisen som også er fra Kokelv beskriver problemene med å få til fjordreguleringer på følgende måte:

«Æ skjønne heller ikke myndighetan. Dæm regulere og regulere. Men det e den lille mann dæm regulere. De dærre tråleran, det regulere dem ikke. Du ser myndighetan kor vanskelig dæm kan være ... Nei vet du – dæm vil ikke høre. Ikke! Her har vært stilt krav – i hvert fall i 60 år – har folk forlangt å få freda fjorden. Mot nøtter og snurrevad. Ikke forbanna heller! Ikke tale om.» 425

Også i Repparfjorden, på vestsiden av Porsangerhalvøya, berettes det om liknende tilstander. Oddvald Rønquist fra Erdal forteller at det fram til silda var oppfisket først på 1960-tallet var et stort, tradisjonsrikt sildefiske på Repparfjorden. I årene omkring 1960 tok imidlertid dette fisket helt overhånd: «Det var hundtjukt med snurpere inne på fjorden her før jul, ifra oktober og ut. Så de tok både torsk og hysa og sild og alt annet.» Rønquist beretter at sildesnurperne både var fra fylket men også utenfra:

«Det var fra Alta. Det var fra Korsfjorden. Det var båter austfra. Jeg vil si det var fra hele fylket. Og det var jo også snurpere fra Troms og Nordland her inne på Repparfjorden. Om kvelden når de lå og lystret sild med disse svære lysene de hadde på for å få ho ’i lett’, vet du, var hele Repparfjorden opplyst». 426

Selmer Samuelsen fra Kvalsund drev småbåtfiske da snurperne fisket på det mest intensive i Repparfjorden og beretter fra denne tiden. Han beretter fra dette fisket og forholdet mellom snurperne og fjordfiskerne at:

«Man måtte bare holde seg unna. I høstmørket. De stakkars småbåtan måtte bare holde seg i fjærsteinan. Vi var mange ganger forbannet på snurperne. Jeg mistet en høst ei lenke med garn der inne i fjorden. Det var den godeste NN. Men han innrømmet det ikke. Men jeg fikk vite det av en båt fra Hønseby. Står du ved det du sier, spurte jeg. Men da sa han at han ville ikke blande seg opp i saken. De hadde snurpet sammen hele lenka og dumpet den lenger ut i fjorden. Det var avdøde Johan Olaussen som fant lenka, han bar fast i den da han dreiv og juksa utpå fjorden. Da bar han fast i lenka, og han berget den.» 427

Også i Varangerfjorden pågikk det på samme tid et fiske av liknende omfang. De samme reaksjonene fra lokalbefolkningen opplevde man også Varangerfjorden, men dette er ikke like godt dokumentert som for områdene rundt Porsangerhalvøya. Likevel er hovedtendensene klare. Også her ble krav om begrensninger i fangstperiode og område avvist. Olav Dikkanen beretter om utgangen av fjordfiskernes fredningskrav:

«... Ja, det va å frede fjordn ... men det var ingen vei med det, ingen ville høre på oss ... Kommunen henvendte seg til fylkesmannen ... der stoppa det alt bestandig, men så var det, Finnmark fiskarlag va ikke enig heller, dem trenerte også de sakene». 428

I Tanafjorden på 1960-tallet ble sild i alle størrelseskategorier fisket i stort omfang av havgående snurpere. På det meste telte lokalbefolkningen omtrent 60 snurpere som lå nesten helt inne i fjordbotnen i Tanafjorden, eller så langt inn som det var mulig å komme. 429 Som allerede omtalt har utvalget også blitt presentert lignende beretninger fra sine høringsmøter rundt om i fylket.

5.19.6 Fjordfredning som samesak

Den etniske dimensjon, det at store deler fiskerbefolkningen i Finnmarksfjordene var sjøsamer, ble i følge Eythórsson sjelden eller aldri nevnt direkte når fiskerne henvendte seg til myndighetene. Å argumentere på denne måte ble ansett som brudd på god takt og tone, og nærmest et tabu. 430

I 1967 lå det imidlertid en bunke sakspapirer på et skrivebord i Porsanger kommune. I sakspapirene til Porsanger kommunestyre i forbindelse med behandlingen av utredning om fjordfiskernes næringsproblemer lå det en uttalelse fra et medlemsmøte i Porsangersamenes Lokalforening. Hans Hansen (1916-1994), var på denne tiden leder i Porsangersamenes Lokalforening. Han var en fiskarbonde i Gåradak i vestre Porsanger og blir beskrevet som en uredd talsmann for sjøsamene som hadde tilstrekkelig moralsk autoritet til å fremme den samiske sak i full åpenhet i Porsanger:

«I 1966 krevde det mot å gjøre fiskeripolitikk til samesak, det var bortimot det samme som å betrakte rovdriften av fjordressursene som et norsk maktovergrep overfor den sjøsamiske befolkning.» 431

Fra 1967 til ut på 80-tallet foregikk det en sjøsamisk mobilisering og vitalisering i områdene rundt Porsangerfjorden. Forsøket på å ta opp fjordfredningssaken gjennom samepolitiske foreninger blir imidlertid ikke godt mottatt av Fiskarlaget. Følgende utdrag av fylkesfiskarlagets styrevedtak nr. 130 fra 1983 gir en begrunnelse for lagets motforestillinger:

«Finnmark Fiskarlag er kjent med at Norske Samers Riksforbund har tatt opp med fiskeriministeren fredning av fjordene i de sjøsamiske områder. Dette vil i praksis si alle fjordene i Finnmark, Troms og Nordland. Finnmark Fiskarlag er betenkt over at våre fiskerimyndigheter vil diskutere fredning av fjordene med en organisasjon som er dannet på «etnisk» grunnlag. Fredning av fjordene er en sak som angår alle fiskere i de områder det her snakkes om, enten de er av samisk eller annen avstamming.....

......Slike utspill som Norske Samers Riksforbund har kommet med, kan gå helt på tvers av fiskernes interesser. Finnmark Fiskarlag ser på dette utspill som et forsøk på å skaffe grobunn for Norske Samers Riksforbund blant den sjøsamiske befolkning. Hvis Norske Samers Riksforbund i framtiden skal få foretrede for våre fiskerimyndigheter med slike saker, så vil det forandre det mønster som følges i slike saker, og fiskernes krav kan måtte bli fremmet gjennom slike organisasjoner. Dette vil svekke oppslutningen om fiskernes egen organisasjon, arbeidet og det ansvar man i dag har for å verne om fiskeressursene i våre fjordområder. Regulering av fiskefelt er en sak for de som er avhengige av fiske og ikke en samesak. Reguleringene må ikke gjøres til en ny «Alta-sak» og «samesak». Finnmark Fiskarlag ber derfor om at Fiskeridepartementets holdning i slike forhandlinger avklares og at det er et ufravikelig krav at når reguleringer blir diskutert, så skal fiskerne være med på disse forhandlinger uansett hvem som ber om et møte.»

Situasjonen eskalerte i 1985 når Billefjord Fiskarlag suspenderte medlemmene Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen. I begynnelsen av mai 1985 behandlet Finnmark Fiskarlag suspensjonssaken for andre gang, og gjorde følgende vedtak, som ble oversendt Norges Fiskarlag den 8. mai 1985:

«Styret i Finnmark Fiskarlag viser til et enstemmig vedtak på medlemsmøte i Billefjord Fiskarlag den 9.12.84, der medlemmene Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen ble suspendert fra Billefjord fiskarlag. Det framgår helet klart både gjennom årsmøtevedtak og styrevedtak til de lokale fiskarlagene i Porsangerfjorden, samt gjennom styrevedtak i Finnmark Fiskarlag, hvilken holdning fiskerne i Porsanger har til reguleringsspørsmålet i Porsangerfjorden og til at andre organisasjoner blander seg inn i hvordan fiskerne vil utøve sitt eget yrke. Trass i dette har de to nevnte medlemmene gjennom Porsanger SLF (Samenes Landsforbund) fremmet vidtgående krav om regulering og kommet med uriktige påstander om Finnmark Fiskarlag og de lokale fiskarlagenes holdning til disse spørsmål.»

Styret i Finnmark Fiskarlag anså det derfor som godtgjort at Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen «mot bedre vitende» hadde kritisert tillitsmenn og ansatte på en måte som hadde skadet Billefjord fiskarlag og Finnmark Fiskarlag. Med sin virksomhet gjennom andre organisasjoner har de på en illojal måte motarbeidet fiskernes og fiskarlagenes interesser:

«Finnmark Fiskarlag vil dypt beklage at de to medlemmene det gjelder på ingen måte har vist vilje til å løse de problemer som er oppstått, da de forlot medlemsmøte den 9.12.84 i protest og ikke har vært villig til å avgi skriftlig forklaring for styret i Finnmark Fiskarlag. Styret i Finnmark Fiskarlag opprettholder derfor suspensjonen av medlemmene Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen og saken oversendes til Norges Fiskarlag.»

Historien og saksgangen videre beskrives utførlig av Einar Eythórsson. 432

5.19.7 Fjordfredningskrav på 1980-tallet

Det rådgivende utvalg for lokale reguleringer hadde siden opprettelsen i 1959 gjennomgått flere endringer både i oppbygning og sammensetning og saksbehandlingsregler. På 1970-tallet ble det blant annet fra Arbeiderpartiet stilt krav om større politisk og kommunal innflytelse i de rådgivende utvalg, noe som møtte sterk motstand i Norges Fiskarlag. 433 Til tross for motstanden fastsatte Fiskeridepartementet nye retningslinjer for saksbehandlingen av lokale fredningskrav. Mens de rådgivende utvalg tidligere i realiteten var et internt organ innad i fylkesfiskarlaget, gikk det rådgivende utvalg etter omleggingen mer i retning av å være et offentlig forvaltningsorgan. Fylkeskommunene fikk inn en representant og det ble fastsatt at de berørte kommunene skulle være høringsinstans i reguleringssaker. Videre ble fylkesfiskarlagene gjort til høringsinstans, utvalgets innstillinger skulle ekspederes direkte til fiskeridirektøren, og ikke som tidligere gjennom styret i fylkesfiskarlagene. Saker av større rekkevidde skulle sendes til vurdering i det nasjonale reguleringsutvalg og ikke til Norges Fiskarlag sentralt som tidligere.

Etter omleggingen besto utvalget av syv medlemmer. Fem av disse var fiskere, mens fiskerisjefen og den fylkeskommunale representant utgjorde de to siste medlemmene.

Selv om kildene kan tyde på at klimaet for fjordfredningsaken ble noe bedre utover på 80-tallet, viser et utvalg av sakene som det rådgivende utvalget behandlet i årene 1984-1990 at de fleste typiske fjordfredningssaker har blitt avvist. 434

5.19.8 Oppsummering

Krav om fredning av fjordene i Finnmark satt frem av fjordbefolkningen, går som en rød tråd gjennom hele det forrige århundret. Helt fra de første krav om fredning av fjordene i Måsøy frem til sjøsameopprøret i Porsanger på åttitallet, er kravene utformet og fremsatt på noenlunde tilsvarende måte. Kravene fremstår ikke som krav utelukkende fremsatt av de lokale fiskerne, men som folkekrav fra de aktuelle fjordstrøkene. Innholdsmessig er det også sterke likhetstrekk i alle de ulike kravene som er fremsatt. Det gjennomgående har hele tiden vært krav om fredning av fjorder mot aktive redskaper. Også begrunnelsene for de ulike kravene som har vært fremsatt, har stort sett vært likelydende. Hensynet til ressursene generelt eller hensynet til de lokale fiskestammene, samt argumenter om fordeling, har vært anført.

Et tredje gjennomgående trekk ved de ulike kravene som har blitt fremsatt, er at fjordfolket ofte viser til sin lokale kompetanse og sine erfaringsbaserte kunnskaper om forholdet i fjorden og i det lokale fisket generelt. Et fjerde karakteristisk trekk ved helheten av de krav som er fremsatt er den geografisk spredning

Betraktet utenfra kan mengden av, innholdet i, og begrunnelsen for de ulike kravene som har blitt fremsatt, tyde på at fjordbefolkningen føler seg berettiget til å mene noe om og berettiget til å delta i reguleringen av fisket i fjordene. Begrunnelsen for dette er ikke bare, som allerede påpekt, fjordbefolkningens erfaringsbaserte kunnskaper, men også at en føler seg berettiget til å mene noe ut fra det faktum at en bor langs fjorden og dermed høster av de lokale ressursene.

De omfattende protestene mot det intensive fisket i samiske fjordområder har vært uttrykk for sjøsamiske rettsoppfatninger og normer om fisket på fjordene. Det har blitt hevdet at det intensive fisket i Finnmarksfjordene som foregikk i løpet av 1900-tallet kan ha medført at eventuelle sedvaner og rettsoppfatninger må anses bortfalt. Ørebech synes å legge en slik betraktning til grunn når han uttaler:

«Ved mangel på støtte inter partes opphører gamle normstrukturer. Dette gjelder også for samisk sedvanerett. Situasjonen er kritisk ved et «paradigmaskifte», f.eks. ved økt deltakelse. Hvis ikke «nykommerne» retter seg etter gammel skikk, forsvinner den og nye normstrukturer overtar» 435

Dette er en noe for enkel slutning. For at en eventuelt etablert sedvane eller eksisterende rettsoppfatninger nærmest mekanisk skal falle bort i møte med en konkurrerende «normstruktur», må det være et minstevilkår at nykommernes bruk blir akseptert. De mange protestene er et klart uttrykk for at nykommernes bruk ikke er akseptert.

5.20 Fjordfiske og vern mot inngrep: Kåfjord-saken

5.20.1 Om allemannsrettigheter og disses ekspropriasjonsrettslige vern

Den frie fiskefangsten – allemannsretten – til selvforsyning og salg av overskuddsfangsten er selve kjernen i kystkulturen. Den har gjort det mulig for mennesker langs kysten å fangste i sine nærområder for levebrød og inntekt. Den frie adgangen til ressursene i havet, som har sikret mat på bordet og penger til nødvendighetsartikler, har således spilt en vesentlig rolle for den tradisjonelt sterke kystbeboelsen i Finnmark.

I motsetning til i de fleste andre land har allmennheten i Norge fra gammelt av kunnet utøve en begrenset bruk på fast eiendom som er eiet av andre. Denne bruk har vært tillatt utøvet uavhengig av hvem som har vært eier av eiendommen, det være seg staten eller private rettssubjekter. Retten til å utøve en begrenset bruk på fast eiendom som er eiet av andre går under betegnelsen allemannsrett. Allemannsretten kjennetegnes ved at det er tale om en rett eller et knippe av ulike rettighetsbeføyelser som tilkommer en ikke nærmere avgrenset krets av personer, men alle. En bruksrett eller en servitutt vil på den annen side være en personlig særrett hvor rettighetssubjektet er konkret avgrenset. Allemannsretten skiller seg videre fra de personlige særrettighetene (for eksempel servitutter) ved at den ikke gir den enkelte bruksutøver den samme sterke rettsposisjon som for eksempel en servituttinnehaver. 436

Gjennom blant annet vedtak av ekspropriasjon av grunn og tillatelser til vassdragsreguleringer, har spørsmålet om allemannsrettighetenes ekspropriasjonsrettslige vern vært forelagt for domstolene i en lang rekke saker. 437 Ut fra denne praksisen kan det konkluderes med at allemannsrettighetene som et utgangspunkt ikke har ekspropriasjonsrettslig vern. Fra denne hovedregelen kan det gjøres unntak, men det er usikkert hvor den nærmere grense skal trekkes. Falkanger uttaler i denne forbindelse at «et minstekrav for vern synes å være at det dreier seg om en festnet, etablert bruk. Jo lengre bruken har vært utøvet, desto større er muligheten for beskyttelse. En forutsetning synes videre å være at det er en mindre krets som har utøvet bruken, slik at den får preg av en særrett». 438

Saltvannsfisket ble som tidligere omtalt etterhvert oppfattet som en allemannsrett. Fisket er i utgangspunktet fritt for alle, både ute på havet, i fjordene og nær land. Med unntak av strandeierens enerett til laksefiske med faststående redskap, gjelder dette også for den del av sjøen som er underlagt privat eiendomsrett. Selv om lokale fiskere som nevnt tidligere hadde førsteretten til fisket i Finnmark, står etterhvert prinsippet om det frie fisket som allemannsrett sterkt i dag.

5.20.2 Kåfjord-sakens faktum

Troms fylkes kraftforsyning fikk ved kongelig resolusjon 14. juni 1968 tillatelse til å foreta regulering av Guolasjokka i Kåfjord kommune. Selskapet fikk samtidig tillatelse til ekspropriasjon av grunn og rettigheter til bygging av kraftverk, og til ekspropriasjon av manglende fallrettigheter. Kraftverket stod ferdig høsten 1970 og ble satt i drift 14. januar 1971. Vannkraftutbyggingen førte til økt isdannelse i Kåfjorden, noe som vanskeliggjorde fjordfisket etter torsk.

Fjordfisket foregikk i vintermånedene frem til april/mai når kysttorsken søkte inn til faste gyteplasser i Kåfjord. Gyteplassene var konsentrert til bestemte grunne områder ved Oksnes-, Langnes- og Isfjordgrunnen. På grunn av at fiskeplassene var sterkt geografisk begrenset, hadde det stilltiende mellom fiskerne etablert seg en faktisk bruksdeling av grunnene. Ordningen ble praktisert ved at antall garn per båt var begrenses, og det hadde i den senere tid i tillegg av fiskerimyndighetene vært utferdiget utrorsforbud 439 for bestemte tider av døgnet.

Fiskerne i indre Kåfjord, som for det meste var av samisk herkomst, hadde ut fra sin fangstutrustning og driftsform utnyttet dette spesielle torskefisket i en begrenset periode av året på et høyst begrenset fiskefelt. De særlige forhold ved fisket hadde utad blitt respektert som en næringsdrift, forbeholdt befolkningen i denne del av fjorden. Dette hadde resultert og gitt seg utslag ved at fiskere fra andre deler av kommunen ikke hadde deltatt i konkurranse med de lokale fjordfiskere. Fisket var imidlertid ikke praktisert slik at det var tale om faste fiskeplasser for den enkelte, eller slik at fiskere som ikke har vært bosatt i det nevnte område, ble bortvist. Utenforstående fiskere hadde imidlertid respektert at fisket etter gytetorsk i tilknytning til de beskrevne grunne områdene var forbeholdt de lokale fiskerne.

Fiskere som var fra områdene utenfor Trollvik hadde større båter som primært var innrettet for ordinært kystfiske. Disse hadde deltatt i fjordfisket bare i gode sesonger når man kunne få fangst utenom de ordinære gyteplasser, og stor sett bare når fisken var på inn- eller utsig.

På grunn av det svake næringsgrunnlag ellers i indre Kåfjord var fisket av stor økonomisk betydning og et helt vesentlig moment for etablering og opprettholdelse av bosettingen i området innerst i fjorden. Inntektene av dette fisket utgjorde i kombinasjon med jordbruk og sesongarbeid hele næringsgrunnlag i området. Dersom inntektsmulighetene som følge av fjordfisket ble borte ble det lagt til grunn at næringsgrunnlaget for bosetningen i fjorden var vesentlig svekket.

Lyngen herredsrett avhjemlet 9. april 1981 skjønn som blant annet gjaldt krav fra Kåfjord kommune om erstatning for utgifter til isbryting og krav fra fjordfiskerne i Kåfjord om erstatning for fisketap i årene 1971-1974. Ved underskjønnet fikk Kåfjord kommune erstatning for utgifter til isbryting til og med vinteren 1980/81, og fjordfiskerne ble tilkjent erstatning for fisketap i perioden 1971-1974. Både kraftlaget, kommunen og fjordfiskerne begjærte overskjønn, og slik at overskjønnet kunne prøve alle krav som var prøvd ved underskjønnet. Ved overskjønnet, som ble avhjemlet ved Lyngen herredsrett 15. desember 1982, ble Troms kraftforsyning 440 blant annet pålagt å foreta isbryting i Kåfjorden etter nærmere retningslinjer til og med vinteren 1990/91. Troms kraftforsyning ble videre pålagt å erstatte til Kåfjord kommune 75 prosent av utgiftene til isbryting fra 1973 til og med 1982-83, samt til å betale erstatning til diverse fjordfiskere, i alt 50 takstnummer, for fisketap i årene 1971-1974. Det var dissens i overskjønnsretten, idet rettens formann og to skjønnsmenn stemte for at fjordfiskernes krav om erstatning for fisketap ikke skulle tas til følge.

Troms kraftforsyning påanket ved ankeerklæring av 27. januar 1983 overskjønnet til Høyesterett. Kåfjord kommune og fjordfiskerne tok til motmæle, og kommunen erklærte aksessorisk motanke over at Troms kraftforsyning ikke var blitt pålagt å erstatte kommunens utgifter til isbryting med fullt beløp. Ved prosesskrift av 13. februar 1984 trakk Troms kraftforsyning tilbake anken i forhold til den delen av skjønnet som gjaldt Kåfjord kommune.

5.20.3 Høyesteretts vurderinger

Høyesteretts flertall uttaler innledningsvis at

«det følger av flere høyesterettsavgjørelser at brukere som ikke har hjemmel for sin bruk i særrett, men i allemannsrett, bare kan kreve erstatning for tap ved ekspropriasjonsinngrep - herunder vassdragsregulering - dersom bruksutøvelsen har hatt en slik karakter at den i det ytre har fremtrådt på vesentlig samme måte som en rettighetsutøvelse, jfr. Rt-1969-1220 flg. Denne avgjørelse, som blant annet gjaldt vanskeliggjort fjordfiske i Malangen, er ved siden av høyesterettsdommen inntatt i Rt-1962-163 angående fisketap som følge av reguleringen av Altevann, av særlig interesse ved bedømmelsen av det foreliggende erstatningskrav. Slik jeg forstår de to avgjørelser og den øvrige rettspraksis, må bruksutøvelsen til en viss grad ha vært eksklusiv og i tillegg ha vært av vesentlig økonomisk betydning for bruksutøverne dersom det skal tilkjennes erstatning for tap som påføres ved at fortsatt bruk hindres eller vanskeliggjøres som følge av ekspropriasjonsinngrepet». 441

Etter en gjennomgåelse av det faktum som overskjønnsretten hadde lagt til grunn uttaler førstvoterende at «den beskrivelse som foran er gitt av fisket, [gir] grunnlag for at det langt på vei kan karakteriseres som eksklusivt for befolkningen i et nærmere begrenset område, nemlig den indre del av Kåfjord». 442 Dette måtte etter førstvoterendes mening gjelde selv om var enighet mellom partene om at utøverne ikke hadde praktisert sin bruksutøvelse i tilknytning til faste fiskeplasser for den enkelte, eller slik at fiskere som ikke hadde vært bosatt i det nevnte område hadde vært bortvist. Førstvoterende kunne videre ikke se at det var rettslig relevant ved vurderingen av fiskets eksklusive karakter, om det hadde vært drevet som næringsfiske i tilknytning til eiendom på land som gårdsbruk med naust og landingsplass. 443 jf. uttalelsene i Rt. 1969 s. 1220 på s. 1225 (Malangen-saken).

Når førstvoterende «under noen tvil» kommer til at kravet til eksklusiv utnyttelse var oppfylt i tilstrekkelig grad i motsetning til i Malangen-saken, var dette på bakgrunn av «fiskets sterkt geografiske begrensning og av at det i det alt vesentlige har vært drevet av befolkningen i et bestemt område av liten utstrekning». 444

Førstvoterende legger videre til grunn at det tilskudd fjordfisket hadde gitt og fortsatt gav pengehusholdningen for beboerne i indre Kåfjord, er av stor betydning og spiller vesentlig større økonomisk rolle enn for fjordfiskerne i Malangen. Det påpekes at gjennomsnittsinntekten i Kåfjord kommune er lav, og at de erstatningsbeløp ankemotpartene er tilkjent for fisketap i den aktuelle tidsperiode, selv om de synes beskjedne, prosentvis utgjør ikke uvesentlige årlige beløp for den enkelte når erstatningen sammenholdes med annen pengeinntekt. Førstvoterende synes også å ha vektlagt noe at det aktuelle fjordfisket i motsetning til det som var tilfellet i Malangen-saken, ikke hadde fått eller kunne forventes å få avtagende betydning i forhold til tidligere.

Annenvoterende kunne ikke slutte seg til førstvoterendes lovforståelse selv om det rettslige utgangspunktet i begge vota er det samme. Annenvoterende uttaler at utgangspunktet er «at dette er et fiske som er fritt for alle, og at inngrepet har et svakt erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Fjordfisket hviler ikke på noen form for særrett.» Mindretallet viser videre til Høyesteretts avgjørelse angående fjordfisket i indre Malangen (Rt. 1969 s. 1220 på s. 1226) hvor det ble uttalt at: «For at brukere som ikke støtter sin bruk på en rettighet, skal kunne kreve erstatning for tap som følge av vassdragsregulering, må det så vidt jeg kan forstå, under enhver omstendighet kreves at den bruk som har vært utøvd, er så konsentrert og særpreget at den utad fremtrer på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet.» 445

Annenvoterende legger vekt på at fiskere som i skjønnet var tilkjent erstatning ikke bare bodde langs fjorden i indre Kåfjord. I perioder hadde også fiskere fra områdene lenger ut i fjorden deltatt i fisket. Bruksutøvelsen hadde ikke vært knyttet til faste fiskeplasser for den enkelte, og det hadde heller ikke vært slik at fiskere som ikke var bosatt i indre del av Kåfjord, hadde vært bortvist fra fiske i det indre fjordområde. Ut fra disse omstendigheter kunne ikke fjordfisket i indre Kåfjord etter, annenvoterendes mening, ha vært så konsentrert og særpreget at det utad har fremtrådt på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet. 446

Annenvoterende fant derfor at forholdene i Malangen og Kåfjord på vesentlige punkter måtte anses likeartede i de forbindelser som her måtte være av betydning. Etter den rettsoppfatning og bruk av reglene som er gjort i Malangen-avgjørelsen, kommer annenvoterende derfor til at fjordfiskerne i Kåfjord ikke kan ha krav på erstatning for redusert eller tapt fjordfiske i årene 1971-74. Som et tilleggsargument anfører annenvoterende at det at fjordfisket i Kåfjord kun hadde vært drevet i tilknytning til fast eiendom og faste innretninger langs fjorden, ikke innebar en slik konsentrasjon av kretsen av de som har drevet fisket, eller et slikt særpreg for deres fiske, at denne tilknytning hadde gjort utøvelsen av fisket eksklusivt, slik at det kan være grunnlag for erstatning. Annenvoterende var på den annen side enig med førstvoteren i de uttalelsen om den økonomiske betydning av fjordfisket, men fremholdt at det at fisket er av stor betydning, ikke er tilstrekkelig for at erstatning kan kreves, slik forholdene ellers stiller seg ved utøvelsen av fjordfisket. 447

5.20.4 Oppsummering av avgjørelsens ­domsgrunner

Høyesteretts flertall (3-2) fant «under noen tvil» at det fisket som var utøvd av 50 fjordfiskere som drev hjemmefiske i Kåfjorden i Troms, hadde krav på erstatning for tap i fisket forårsaket av at isforholdene i fjorden var blitt endret som følge av en vassdragsregulering. Dette ble begrunnet med at fjordfiskernes bruk hadde vært så konsentrert og særpreget at den langt på vei kunne betegnes som eksklusiv, og utad hadde fremtrådt på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet. Det ble også vektlagt at fisket hadde stor økonomisk betydning for fiskerne, og at det ikke var grunn til å anta at fisket ville få avtagende betydning i forhold til tidligere. 448

5.20.5 Kåfjord-dommens rettslige betydning

Kåfjord-dommen inneholder ingen uttalelser som drar i retning av at fjordfiskerne i Kåfjorden hadde ervervet en privatrettslig fiskerett til fisket i Kåfjorden, og må primært anses som et av relativt få eksempler på at det i norsk rett er tilkjent erstatning for inngrep i allemannsrettigheter. 449 Både flertallet og mindretallet legger til grunn for vurderingen av erstatningsspørsmålet at det dreide seg om inngrep i en allemannsrett. Førstvoterende uttaler at det «følger av flere høyesterettsavgjørelser at brukere som ikke har hjemmel for sin bruk i særrett, men i allemannsrett, bare kan kreve erstatning for tap ved ekspropriasjonsinngrep - herunder vassdragsregulering - dersom bruksutøvelsen har hatt en slik karakter at den i det ytre har fremtrådt på vesentlig samme måte som en rettighetsutøvelse, jfr. Rt. 1969 s. 1220 flg». 450 Annenvoterende har det samme rettslige utgangspunktet når ha uttaler at saken gjelder «spørsmål om erstatning for inngrep i en allemannsrett, rett til fjordfiske. Utgangspunktet er at dette er et fiske som er fritt for alle, og at inngrepet har et svakt erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Fjordfisket hviler ikke på noen form for særrett.» 451

Selv om rettens flertall besvarte spørsmålet om det ekspropriasjonsrettslige vern bekreftende og tilkjente erstatning for tapt fiske, var tvistetemaet i dommen ikke om fjordfiskerne hadde ervervet tinglige rettigheter til fisket, men om det skulle ytes erstatning for inngrep i en allemannsrett. Domspremissene gir således ingen grunn til å anse dommen som et unntak fra hovedregelen om at fisket i sjøen er en allemannsrett, ei heller å ta den til inntekt for at Høyesteretts flertall anerkjente at det var ervervet en tinglig rett til saltvannsfiske i den indre delen av Kåfjorden. 452

Kåfjord-dommen er analysert særlig av Falkanger, Strøm-Bull, Jebens og av Samerettsutvalget II. 453

Falkanger vurderer avgjørelsen dit hen at det her alene er tale om et unntak fra hovedregelen om at allemannsrettigheter ikke nyter ekspropriasjonsrettslig vern, og ikke at fjordfiskerne hadde etablert særlige individuelle rettigheter når han uttaler at: «Særlig viktig er Kåfjorddommen i Rt-1985-247 som nok av mange ble oppfattet som en overraskende utvidelse av allemannsrettens vern: Fjordfiskerne i Kåfjord som på grunn av vassdragsregulering fikk ødelagt eller redusert det fiske som gav et vesentlig levebidrag, ble tilkjent erstatning.» 454

Strøm Bull er enig i at man neppe kan anse dommen som et prejudikat for at det kan etableres tinglige rettigheter i saltvann, men peker på at avgjørelsen likevel er et eksempel på at lokale sedvaner har holdt seg opp til vår tid og at de også har blitt anerkjent av Høyesterett. 455

Jebens synes å være noe kritisk til Høyesteretts formalistiske utgangspunkt. Jebens reiser spørsmål om man kunne ha nådd et resultat i både Kåfjord- og Malangen-saken i overensstemmelse med norsk rettsoppfatning hos folk flest, uten å gå veien om allemannsrett som utgangspunkt. Etter hans syn burde man heller gå direkte på spørsmålet om særrett eller allemannsrett ut fra en nøytral vurdering av de faktiske forhold, bruk og lokal rettsoppfatning. 456

Samerettsutvalget II synes å legge tilsvarende betraktninger som Jebens til grunn i sin analyse av avgjørelsen. 457 Utvalget er enig i at dommen ikke kan betraktes som et unntak fra prinsippet om at fisket i sjøen er en allemannsrett, eller at Høyesterett gjennom dommen anerkjenner tinglige rettigheter i saltvann. Utvalget anfører imidlertid videre at:

«Selv om dommen tar utgangspunkt i den tradisjonelle allemannsretten, beveger imidlertid rettens flertall seg gjennom sin beskrivelse av bruksforholdene i fjorden som ledd i begrunnelsen for domsresultatet seg ut av dette begrepet. Den bruken som beskrives ligger relativt langt fra de typiske allemannsrettighetene, og har de fleste karakteristika som kjennetegner en tinglig rettighet. Videre har det i de drøyt 20 årene som har gått siden dommen ble avsagt vært en betydelig utvikling i rettspraksis når det gjelder synet på samiske rettigheter og mulighetene for samisk rettserverv gjennom lang tids bruk, jf. særlig Selbu-saken (Rt. 2001 side 769) og Svartskog-saken (Rt. 2001 side 1229).

Det er derfor ikke utenkelig at domstolene i en framtidig sak hvor tvistetemaet er om det er ervervet en privatrettslig rettighet til kyst- og fjordfiske for fiskere hjemmehørende i et sjøsamisk bygdesamfunn, kan gi de lokale fiskerne medhold dersom deres bruksutøvelse er av noenlunde samme omfang, intensitet og eksklusivitet som i Kåfjord-dommen.» 458

5.20.6 Oppsummering

For å oppsummere betydningen av Kåfjord-dommen er det klart at man for det første neppe kan anse dommen som et prejudikat for at det kan etableres tinglige rettigheter i saltvann. Dommen er likevel, som Strøm Bull uttaler, et eksempel på at lokale sedvaner i saltvann har holdt seg opp til vår tid og at de også har blitt anerkjent av Høyesterett.

Hvorvidt sedvasen i 1985 kunne kategoriseres som en tinglig sedvane eller ikke, synes dermed mer underordnet og det vises her til den utvilkling som har skjedd i synet på erverv av samiske rettigheter som omtales nedenfor i punkt 5.22.

For det annet er argumentasjonen i avgjørelsen forvirrende lik den argumentasjon som anføres i forbindelse med påstand om erverv av rettigheter på grunnlag av hevd eller alders tids bruk. Når domsresultatet begrunnes med at fjordfiskernes bruk hadde vært så konsentrert og særpreget at den langt på vei kunne betegnes som eksklusiv, og utad hadde fremtrådt på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet, er dette i realiteten en sammenfatning av vilkårene for erverv av tinglige rettigheter. Igjen vises det til at det neppe kan være avgjørende hvilken rettslig kategorisering de faktiske forhold ble subsumert under i 1985.

For det tredje kan Høyesteretts vurderinger i saken få betydning for en eventuell rettighetskartlegging i saltvann. Dommen vil kunne være veiledende for hva slags havområder og hvilke type fiske som kan være gjenstand for særskilte rettsdannelser. 459 Høyesterett begrunner sin avgjørelse med at fjordfiskernes bruk hadde vært så konsentrert og særpreget og at den langt på vei kunne betegnes som eksklusiv, og utad hadde fremtrådt på samme måte som utøvelsen av en rettighet.

Flertallet gir imidlertid uttrykk for tvil med hensyn til domsresultatet og dommen ble avsagt under sterk dissens (3-2). Avgjørelsen er i ikke liten utstrekning begrunnet ut fra de konkrete bruksforholdene i fjorden, samtidig som også konkrete rimelighetsbetraktninger synes å ha hatt en viss vekt. Det kan derfor være en viss grunn til å anta at generelt sett det skal en del til før en domstol eller en eventuell kommisjon vil komme til at det er ervervet slike særlige rettigheter til fiske. Avgjørelsen vil på den annen side kunne ha betydelig vekt for tilsvarende saker med likeartede faktiske forhold. 460

5.21 Ressursnedgang og regulerings­tiltak

5.21.1 Innledning

1980-tallet var preget av vanskeligheter i fiskeriene, både i selve fisket og i den tilknyttede landbaserte virksomheten. Ressursnedgangen og reguleringstiltakene rammet alle kystfiskere hardt, men det er blitt hevdet at dette fikk særlige merkbare utslag i Troms og Finnmark. 461 En betydelig årsak til denne krisen var overfiske. Før 1990 var fiske etter torsk regulert kun ved totalkvote. Til og med 1983 tillot avtalene mellom Norge og Sovjetunionen fritt fiske for den konvensjonelle flåten også etter at totalkvoten var fisket opp. 462 Den konvensjonelle flåten bidro dermed også til overfisket. I noen av årene på åttetallet var fangsten svært mye større en kvotetildelingen. I 1991 var den for eksempel dobbelt så stor. 463

Et annet forhold som bidro til krisen i småskalafisket, var de store invasjonene av grønlandssel på Finnmarkskysten. Fra slutten av 1970-tallet ble kysten av Øst-Finnmark, og senere resten av Finnmark og Nord-Norge, årlig rammet av selinvasjoner, noe som medførte at torsken ikke kom inn i fjordene i Finnmark. Dette gikk i meget stor grad ut over dem som hadde basert seg på fjordfiske med mindre båter. 464 Et forhold som kan ha ført til invasjonen var redusert selfangst. Redusert fangst førte til flere år hvor store mengder sel nærmest invaderte Finnmarkskysten, og da særlig Varangerområdet. Dette førte med seg ødelagte redskaper og mye ekstra arbeid samtidig som selen hadde skremt fisken ut av fjordene. For å bøte på de vansker og økonomiske tap selinvasjonene medførte særlig for finnmarksfiskerne, iverksatte fiskerimyndighetene kompensasjonstiltak, bl.a. driftsstøtte til aktuelle fartøyer.

I dette kapitlet gis en oversikt over de vanskeligheter som oppstod i kystfisket på 1980-tallet og som medførte at fiskerimyndighetene innførte strenge reguleringer for fisket. I denne sammenheng vil særlig de konsekvenser innførselen av reguleringene hadde for finnmarksfiskerne og reaksjoner som avstedkom være i søkelyset.

5.21.2 Ressursnedgang på åttitallet

I mars 1986 gikk Havforskningsinstituttet ut med advarsel om at Barentshavet var i økologisk ubalanse. 465 Lodda var borte og torsken var i ferd med å avmagres. I februar året etter kunne forskningssjefen berette at havet lengst nord var fullstendig dødt. 466 I løpet av 1987 gikk flere havforskere ut med samme budskap. Arvid Hylen redegjorde for den omfattende beskatningen av småfisk i Barentshavet, 467 mens Tore Jacobsen i august ga uttrykk for at veksten i bestanden av norsk-arktisk torsk sannsynligvis var overvurdert fordi ungfisken ikke fikk nok mat på grunn av reduserte forekomster av lodde og reke. 468 Ut over 1988 mottok fiskerinæringen ytterligere krisemeldinger. I Havforskningsinstituttets ressursoversikt for 1988 ble det uttalt at dersom den daværende beskatningsintensiteten ble opprettholdt, ville både gytebestanden og totalbestanden gå ned. Det var derfor tvingende nødvendig å redusere beskatningen betydelig i de nærmeste årene. 469

Det offentliggjorte forskningsmaterialet førte til en ekstraordinær revurdering av bestandssituasjonen for norsk-artisk torsk, både blant norske og sovjetiske forskere, og resultatet var en kvotereduksjon på 22 prosent i juni 1988. 470

Mens den norske totalkvoten for torsk inklusiv kysttorsk var 250 000 tonn i 1988, ble kvoten satt ytterligere ned til 178 000 tonn i 1989. 471 Dette året var den interne norske fordelingen 65 000 tonn til trålerne og 113 000 tonn til konvensjonelle redskaper. For de konvensjonelle redskapene var reguleringene dette året basert på et maksimalkvotesystem kombinert med periodisering, noe som innebar at 85 prosent av kvoten kunne fiskes før 1. september. Allerede 18. april var kvotetaket for 1989 nådd og fisket etter torsk ble stanset. Det ble imidlertid i mai samme år gitt tillatelse til en fangst av 7000 tonn i et regulert juksefiske.

5.21.3 Reguleringstiltak

For å avhjelpe virkningene av krisen, ble det fra fiskerimyndighetenes side satt i verk tiltak gjennom reguleringer i form av forskrifter og andre generelle bestemmelser. Dette både når det gjeldt fiskeslag, redskaps- og fartøytyper og geografiske områder. Fiskeridepartementet ga også 7. juni 1988 nye retningslinjer for saksbehandlingen av lokale reguleringskrav for fisket i sjøen. Disse hadde blant annet til formål å gi lokale interesser større gjennomslag.

Som en følge av fiskerikrisen ble det ved kgl. res. 8. desember 1989 innført en ordning med «fartøykvoter» for torskefiskeriene. Ordningen innebar at man for å få tildelt en såkalt «fartøykvote» måtte ha levert, avhengig av båtstørrelsen, mellom 3 000 og 10 000 kg torsk i ett av de tre foregående årene. Det har imidlertid blitt pekt på at dette kravet var vanskelig å oppfylle for mange lokal baserte kyst- og fjordfiskere i sjøsamiske områder. Dette skyldtes både vanskelig tilgjengelighet og de mange selinvasjoner på 1980-tallet. 472 Disse fiskerne falt følgelig utenfor fartøykvoteordningen, og opplevde en betydelig svekkelse av sitt inntektsgrunnlag fra fisket. Dette fikk i sin tur en rekke uheldige ringvirkninger også for mange sjøsamiske lokalsamfunn i Finnmark. 473

Også andre tiltak ble satt inn for å avverge krisen. For å avhjelpe situasjon ble de daværende, årlige fiskeriavtalene mellom Staten og Norge Fiskarlag tilført betydelig midler bl.a. til strukturtiltak i flåten. Videre ble det i 1991 etablert en tilskuddsordning for nedskriving av gjeld og styrking av egenkapitalen i fiskeindustribedrifter med sviktende inntjening som følge av svikten i torskefiskeriene, samt at det ble avsatt midler for å styrke bedriftenes konkurranseevne.

I 1994 ble det videre innført en særordning for fiskere fra Nord-Troms og Finnmark i Gruppe II, som innebar at disse kunne fortsette fisket på sin individuelle kvote selv om totalkvoten var tatt. Maksimalkvoteordningen ga likevel gjennomgående små inntekter for fiskerne, fordi maksimalkvoten for det enkelte fartøy var betydelig lavere enn fartøykvoten for tilsvarende fartøy.

5.21.4 Andre tiltak

Selv om de ikke nødvendigvis har hatt noen direkte sammenheng med vanskeligheter i fiskeriene på slutten av 1980-årene, nevnes likevel for fullstendighetens skyld også andre tiltak som er rettet direkte mot fiskeriene i Finnmark.

Fiskeindustrien i Finnmark hadde i 1995-96 hatt store problemer med å oppnå lønnsom drift. For å få gjennomført nødvendige tiltak i Finnmarks fiskeindustri som kunne (bidra til å) sikre sysselsetting og bosetting fant regjeringen det hensiktsmessig å bevilge 68,5 mill. kr. Ekstrabevilgninger har i ettertid blitt omtalt som «Finnmarkspakken 1996». Denne ekstraordinære bevilgning kom bl.a. etter en erkjennelse av at problemene for fiskeindustrien i Finnmark var for omfattende til at de lot seg løse innenfor daværende SNDs ordinære budsjettrammer. 474

17. desember 2004 – på Stortingets siste dag i 2004 – vedtok Stortinget å bevilge 75 mill. kr. til «tiltak for ny sysselsetting i Kyst-Finnmark». Dette var basert på et forslag fra finanskomiteens medlemmer fra regjeringspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, med støtte fra Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet foreslo på sin side at det skulle bevilges 150 mill. kr. Begrunnelse var utviklingen, særlig i fiskeri- og havbruksnæringen, fra år 2002. En rekke fiskeindustribedrifter og oppdrettsanlegg var gått konkurs, og flere andre var på konkursens rand. Over 1000 arbeidsplasser var gått tapt bare i Finnmarks fiskeindustri og ekstraordinære tiltak ble ansett som nødvendig for å motvirke en utvikling med økt fraflytting. Ekstrabevilgningen er blitt omtalt som «Finnmarkspakken 2005».

5.21.5 Reaksjoner på 1990-reguleringene

1990-reguleringene og de påfølgende års reguleringer har vært sterkt kritisert fra flere hold, bl.a. fra Sametinget og lokale fiskarlag. Reguleringene har i særlig grad rammet utøverne av det konvensjonelle fjordfisket, der samene utgjør et flertall. Det har vært hevdet at den reguleringsformen som ble gjennomført i 1990, var et av de sterkeste anslag mot samisk kultur, etter at den offisielle fornorskingsperioden tok slutt. Det har også vært reist spørsmål om denne reguleringsformen var i strid med Norges forpliktelser til å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur. 475 I Sametingets melding om fiske som næring og kultur i kyst- og fjordområdene fra oktober 2004 heter det for eksempel: 476

«... Selv om det etter hvert kom enkelte avgrensete fredningsbestemmelser, har vanlige fjordfolks innsats for å få en viss beskyttelse for sin næringsvirksomhet, stort sett vært sett på med liten velvilje av dem som har hatt makt og myndighet på dette området.

De siste 10-15 årene har myndighetene vedtatt en rekke bestemmelser som både i prinsippet og i praksis har tatt levebrødet fra en rekke mennesker som har drevet fiske med mindre båter på lokale, tradisjonelle fiskefelter. Dette er helt nytt i Nord-Norges titusenårige bosetningshistorie. Svært mange av de som er blitt rammet av dette er sjøsamer. Det vil si at for første gang i historien er det også laget offisielle reguleringer som fornekter folks sedvane- og urfolksbaserte rett til å skaffe seg et livsutkomme av de ressursene som bosetningen og kulturen alltid har vært basert på.»

5.21.6 Langvarig bruk mot nyinnførte ­reguleringer - Aksel Trollviks protest

Innskrenkingene som foretas i kystfolkets frie høstingsrett i 1990 avstedkom sterke reaksjoner fra kystfolket mot det de mente var en avvikling av en hevdvunnet og urgammel rett. Et av de mest kjente ekseplene på slike reaksjoner kom fra en gammel samisk fisker i Kåfjord. Aksel Trollvik ble i mars 1990 oppbrakt i sin 11 fots sjekte på Kåfjorden av en cabincruiser fra fiskerioppsynet i det han var i ferd med å hente seg kokfisk i fjorden. Fra fiskerioppsynet fikk han beskjed om å slutte med dette siden han som fritidsfisker etter deltakerloven ikke har rett til å sette garn i Kåfjorden, men må nøye seg med å fiske med håndsnøre eller stang. Senere fikk han også brev fra kontrollverkets Tromsø-kontor med beskjed om å slutte med garnfiske og om å begrense seg til fangst av torsk som han trengte til eget forbruk.

I svaret til direktoratet ga Trollvik beskjed om at han kom til å fortsette å fiske slik han hadde gjort før. Dette ville omfatte både fiske med garn, juksa og line. Han opplyste også at han ville fortsette med å henge tørrfisk og å selge det han selv ikke brukte. Som begrunnelse for ikke å imøtekomme direktoratets krav anførte han særlig to forhold: For det første mente Trollvik at direktoratet og kontrollverket ikke hadde tilstrekkelig juridisk grunnlag for inngrepet siden Kåfjorden er et samisk område og siden det var slått fast internasjonalt og nasjonalt at urfolk har rett til naturressursene i sine egne områder.

For det andre anførte han i brevet til kontrollverket:

«For det andre vil jeg konstatere at de myndigheter De representerer, de norske, verken har vist evne, vilje eller kompetanse til å forvalte ressursene i nord. Den krise som nu er et faktum langs hele kysten og i alle fjordene, og som kan bli en katastrofe, er ikke forårsaket av kyst- og fjorsfiskere med garn og annen passiv redskap.» 477

Trollvik viser videre til flere anmodninger om å regulere fjordene mot aktive redskaper som forgjeves hadde vært sendt fra Kåfjord og Lyngen over flere tiår, før han uttaler at:

«Det er begått en urett mot oss. For min del vil jeg ikke fravike min rett til å fiske. Det er ingen rimelighet at jeg og de andre i de sjøsamiske fjordene skal lide for at norsk kapital og moderne høgteknologi har drevet hensynsløs ressursplyndring i Barentshavet, og på de rikeste fiskefeltene langs kysten vår.» 478

5.22 Den nyere utviklingen i sameretten

5.22.1 Innledning

Rettserverv ved alders tids bruk er et aktuelt ervervsgrunnlag for rettigheter i samiske områder. Det er i nyere rettspraksis fra Høyesterett slått fast at det ved anvendelsen av norske tingsrettslige regler må gjøres tilpasninger for samisk bruk. Jeg skal her trekke frem to viktige høyesterettsdommer, Selbusaken og Svartskogen-saken fra 2001. Disse avgjørelsene representerer en endring i Høyesteretts syn på den rettslige betydningen av samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Begge sakene ble avgjort på grunnlag av en fleksibel og dynamisk anvendelse av reglene om alders tids bruk og kan sies å utgjøre et paradigmeskifte. 479

5.22.2 Kort om Selbu-saken

Selbu-saken gjaldt en tvist mellom reindriftsutøvere og private grunneiere i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Tvisten gjaldt spørsmål om Essand og Riast/Hylling reinbeitedistrikter hadde beiterett for deres rein på private utmarksområder innenfor reinbeitedistriktenes grenser. Som grunnlag for denne beiteretten var det fra reindriftsutøvernes side anført alders tids bruk, samt Norges folkerettslige forpliktelser overfor urfolk. Førstvoterende uttaler på side 788-789:

«Rettserverv ved alders tids bruk hviler på tre elementer: Det må foreligge en viss bruk, som må ha funnet sted i lang tid, og ha skjedd i god tro. Man har imidlertid ikke faste kriterier ved avgjørelsen om de enkelte vilkår er oppfylt. Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett side 610 fremhever at vilkårene ikke er uavhengige - « en kan for eksempel slappe noe på kravene til tiden, dersom bruksutøvelsen har vært mer markert og omvendt, og for det annet tas det også hensyn til andre momenter som for eksempel rettighetens art og kvalitet, hvor tyngende den er for den tjenende eiendom og hvor nødvendig den er for den eller dem som påstår å ha retten ». Dette er etter min mening en dekkende beskrivelse.»

Videre fremheves det på side 791:

«Slik jeg ser det, er de norske rettsreglene om alders tids bruk, basert på tradisjonelle norske rettskilder og med den tilpasningen som må gjøres for reindriften tilstrekkelig til å begrunne beiterett i tvisteområdene.»

Høyesterett slår fast at kravene til alders tids bruk må tilpasses samenes og reinens bruk av området. Det må tas hensyn til at samene har hatt en nomadisk livsform.

«Momenter som har vært fremhevet for andre beitedyr, kan ikke uten videre overføres til reinbeite. Reindrifta er svært arealkrevende, og at arealbruken varierer fra år til år avhengig vær, vind og beitenes beskaffenhet. Det kan således ikke kreves at reinen har beitet i et bestemt område hvert år.»

Det må blant annet tas hensyn til samenes (og i Selbu-saken også reinens) spesielle bruk av et område ved vurderingen av eventuelle rettserverv. 480 Høyesterett har flere viktige uttalelser om kulturforskjellen mellom det norske og det samiske som også må få rettslig betydning. På side 792 uttaler førstvoterende:

«I saker av denne art står man overfor et særlig metodespørsmål: Ut fra sin økonomiske tilpasning og sosiale struktur hadde ikke reindriftssamene noe sterkt behov for å ta skriftspråket i bruk, jf. Pareli og Severinsen: Noen metodeproblemer i sørsamisk historieforskning, trykt i Ottar nr. 116-117 side 29-37 på side 30. På den annen side hadde selvsagt samene, i likhet med de fastboende, muntlige overleveringer. Slike overleveringer må vurderes nøye, men kan ikke generelt avvises. Og dersom de støttes av andre opplysninger, kan de få økt vekt. Videre viser jeg til at da samene var nomader og stort sett brukte organiske materialer som går i forråtnelse, vil det også kunne være vanskelig å finne fysiske spor etter reindriften.

Disse forhold tilsier varsomhet med å trekke slutninger av at man mangler konkrete opplysninger om samenes tilstedeværelse i et område. Dette gjelder ikke minst i Selbu hvor undersøkelsene etter samiske kulturminner har hatt et svært beskjedent omfang.

Det må også tas hensyn til at det i kommunikasjonen mellom nordmenn og samer kan oppstå misforståelser fordi språklige og kulturelle forskjeller kan medføre at man oppfatter hverandre på en uriktig måte. Dette fremheves også i nyere offentlige utredninger om domstolsorganisasjonen, jf. for eksempel St.meld.nr. 23 (2000-2001) side 78 første spalte.»

Dette gjentas i Svartskogen-saken referert i Rt. 2001 side 1229 på side 1249.

5.22.3 Svartskogen-saken

Svartskogen-saken, Rt 2001 s. 1229, gjaldt en tvist mellom staten og grunneierne i bygda Manndalen (Olmàivaggi) i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Tvisten gjaldt spørsmål om hvem som var eier av et 116 km2 stort utmarksområde øverst i Manndalen. Grunneierne hadde anket en dom fra Utmarkskommisjonen av 5. mars 1999. Staten hevdet, og fikk medhold i Utmarkskommisjonen i å være eier i kraft av et skjøte fra 1885. Grunneierne anførte hevd og alders tids bruk som prinsipalt grunnlag for sitt krav. Subsidiært anførte de Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk.

Høyesterett kom enstemmig til at grunneierne i Manndalen hadde ervervet tvisteområdet gjennom kollektiv bruk i alders tid. Det ble funnet bevist at det hadde foregått en betydelig bruk av tvisteområdet helt fra historien over området begynte. Bruken ble mer omfattende etter hvert. Området ble brukt av alle innbyggere i bygda i større eller mindre utstrekning. I området hadde det skjedd omfattende hogst, uttak av bygningsmaterialer og staurvirke til gjerder og hesjer. Videre har det opp gjennom tidene vært omfattende beite og slått i området. Slåttebruken ble etter hvert avløst av setring. I tillegg har det vært drevet jakt, fiske og fangst i hele tvisteområdet. Denne altomfattende bruken førte til at Høyesterett konkluderte med at:

«nesten helt siden utskiftningen i 1879 har befolkningen i Manndalen, med unntak for reindriften, utnyttet alle de bruksmåtene Svartskogen gir adgang til. Personer fra alle gårdsnumre har deltatt, selv om ikke alle har utnyttet området like intensivt. Og oppfatningen har vært at ingen enkeltbruk har større rett enn andre. Internt mellom befolkningen i dalen har det dessuten vært få konflikter om bruken, og ved uenighet har man lokalt funnet løsninger. Jeg understreker også at utnyttingen har skiftet karakter i samsvar med hva som har vært naturlig utnyttelse i de ulike periodene. I stikkords form preges bruken av kontinuitet, at den har vært altomfattende og intensiv, og av fleksibilitet. Kravet både til brukens omfang og varighet for erverv av eiendomsrett er etter dette oppfylt.»

Bruken og forvaltningen av området hadde i hele perioden foregått uten søknad om tillatelse, noe som illustrerer at befolkningen oppfattet området som sitt.

Ved god tro-vurderingen i denne avgjørelsen la Høyesterett vekt på at befolkningen i Manndalen var hovedsakelig samisk, og at samer tradisjonelt sett er mindre opptatt av formelle eierspørsmål. Videre ble det lagt vekt på at befolkningen i bygda behersket norsk dårlig. Det måtte derfor tas hensyn til at det i kommunikasjonen mellom nordmenn og samer kan oppstå misforståelser fordi språklige og kulturelle forskjeller kan medføre at man oppfatter hverandre på en uriktig måte. Staten hadde ved to anledninger hevdet sin rett. Først på 1920-tallet hvor de gikk til anmeldelse av noen oppsittere i bygda på grunn av ulovlig slått i tvisteområdet. Saken ble henlagt, og Høyesterett fant at dette styrket Manndalingenes gode tro, jf. prinsippet i hevdsloven § 6 første ledd. 481 Andre gang henvendte staten ved Lappefogden seg til ordføreren som bodde i bygda, og la frem delings-og skyldsetningsforretningen fra 1885. Denne henvendelsen bar imidlertid preg av at lappefogden var mer opptatt av å få bruken av Svartskogen inn i mer kontrollerte former, enn spørsmålet om hvem som hadde formell eiendomsrett til området. Også denne saken ble henlagt.

Ved spørsmålet om Manndalingene hadde vært av den oppfatning at de hadde eiendomsrett, eller bare bruksrett, la Høyesterett vekt på at bruken av begrepene ikke kunne være avgjørende, selv om flere hadde gitt uttrykk for at de mente å ha bruksrett til tvisteområdet. Høyesterett uttaler:

«Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Samene, som har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning, har derimot med sin kollektive ressursutnyttelse ikke samme tradisjon for å tenke på eiendomsrett. Likevel finnes det som påpekt en del eksempler på at de har anvendt formuleringer som gir en sterk indikasjon på en oppfatning om eiendomsrett. Skulle det hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes eksempler på at de har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig.»

5.22.4 De særlige samiske elementer

Befolkningen hovedsakelig samer

Det som er meget interessant med Svartskogsaken er det samerettslige perspektiv som gjennomlyser dommen. Høyesterett uttrykker flere ganger at den legger til grunn at Manndalens befolkning hovedsakelig var samisk. Dette får betydning for Høyesteretts vurderinger av de norske tingsrettslige vilkårene for alders tids bruk.

Kollektiv bruk

Ved vurderingen av hvor omfattende bruken hadde vært, la Høyesterett til grunn at manndalingene hadde utnyttet alle de bruksmåter som Svartskogen gir adgang til. Alle har deltatt og oppfatningen har vært at ingen hadde større rett enn andre. Det har vært få konflikter om bruken internt, og man har løst uenigheter som har oppstått lokalt. Dette sammenfaller med utnyttelsen av ressurser etter det gamle siida-prinsippet.

Samene tradisjonelt sett mindre opptatt av formelle eierspørsmål

Ved vurderingen av om befolkningen i Manndalen hadde vært i god tro sier Høyesterett at befolkningen i Manndalen hovedsaklig var samisk og tradisjonelt sett mindre opptatt av formelle eierspørsmål. Manndalingene hadde derfor i følge Høyesterett ingen oppfordring til å undersøke matrikkelen for å finne ut av rettighetsspørsmålet. Høyesterett kommenterte til og med at Hans Joramo som var sørfra hadde en annen erfaring med grunnbøker.

Språkproblemer i kommunikasjon mellom samer og nordmenn

Høyesterett la videre vekt på at majoriteten av befolkningen behersket det norske språk dårlig, og at det må tas hensyn til at det i kommunikasjonen mellom samer og nordmenn kan oppstå misforståelser fordi språklige og kulturelle forskjeller kan medføre at man oppfatter hverandre på en uriktig måte.

Eiendomsrett eller bruksrett?

Ved vurderingen av om det var tale om eiendomsrett eller bruksrett, kom Høyesterett med enda en prinsipiell uttalelse i forbindelse med at flertallet av de som ble spurt i Manndalen brukte uttrykket «bruksrett» om den retten de hadde. Høyesterett mente at det at man brukte begrepet bruksrett i en situasjon hvor det var spørsmål om nærmere bestemt rådighetsutøvelse ikke var unaturlig. Rett til faktisk bruk er det som er det sentrale, og bruken har i hele perioden omfattet alle aktuelle bruksmåter, og bruken endret seg i takt med det som til enhver tid var mest naturlig.

Høyesterett sa videre at dersom en tilsvarende bruk hadde vært utøvet av personer med en annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Samene som har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning har derimot med sin kollektive ressursutnyttelse ikke samme tradisjon for å tenke på eiendomsrett. Høyesterett sier videre: skulle det hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at de har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig.

5.22.5 Oppsummering

Det er etter dette fire forhold som gjør at Svartskogsaken og plenumsdommen om Selbu-saken har betydning for samerettslige spørsmål:

  • Høyesterett tolker norske regler om alders tids bruk på en måte som er tilpasset samisk språk og kultur.

  • Høyesterett viser med disse dommene fra 2001 en endring i synet på samiske sedvaner og samiske rettsoppfatninger som rettskildefaktorer ved tolkningen av norske tingsrettslige regler i samerettslige spørsmål.

  • Videre synes det som om Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene har medført en innvirkning på tolkningen av interne norske regler. Derfor ikke nødvendig å særskilt vurdere de folkerettslige instrumentene, SP artikkel 27 og ILO-169.

  • Det må tas hensyn til at samisk bruksutøvelse er fokusert på kollektivet, slik at man i større grad må anerkjenne kollektive rettigheter. Når det gjelder rettighetssubjekt for erverv ved bruk i alders tid, gjelder det som for hevd at det er den bruk som har vært utøvet som skal anerkjennes. Om denne bruken er utøvet av flere i fellesskap, så er det fellesskapet som erverver rett tilsvarende deres bruk. Særlig i tilfeller der det er snakk om mange pretendenter, oppstår det spørsmål om kravet til god tro er oppfylt. Det følger av både Selbu-dommen, Rt. 2001 s. 769, og Svartskog-saken, Rt. 2001 s. 1229 at det i slike tilfeller ikke kreves at samtlige er i god tro. Dette begrunnes i Rådsegn 6 frå Sivillovbokutvalet Om hevd side 16:

«Når det gjeld bruk i alders tid, har praksis sett tilsvarande krav til god tru som for vanleg hevd. Ofte er det her vanskeleg og upraktisk å sjå dei einskilde hevdarane kvar for seg, og det vert då helst eit spørsmål om kva folk på staden reint allment har visst og gått ut ifrå.»

Svartskogdommen er den første Høyesterettsdom som anerkjenner kollektiv eiendomsrett for beboerne i en bygd. Her legger Høyesterett vekt på at i samisk kultur har man et annet syn på hvem som eier grunnen enn i norsk rettstradisjon. I Selbu-dommen var det snakk om kollektiv rett til beite for rein. Samisk tenkemåte er tradisjonelt fokusert på fellesskapet – det er fellesskapet som innehar rettighetene, i motsetning til de tradisjonelle individuelle rettighetene.

5.23 En sammenfatning

Jørn Øyrehagen Sunde gjennomgår i en lengre artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap (2006) fiskerettigheter i saltvann som sedvanerett. 482 Han viser her at hovedregelen i norsk rett fram til ca. 1850 var at fisket ikke var fritt, men knyttet til individuelle eller kollektive rettigheter til å fiske på særlig fiskerike steder i sjøen. På denne tiden ble doktrinen om «fritt hav» kjørt fram, spesielt i forbindelse med Lofotloven av 1857. Men prinsippet slo ikke an hos fiskeribefolkningen. Lofotfiskernes var ikke tilfredse med den såkalte «friloven». Og det ble ikke mulig å gjennomføre prinsippet i Finnmark, da man forsøkte dette på slutten av 1860-tallet, se foran under punkt 6.3. Det er flere eksempler på at lokale sedvaner vedrørende fiske har holdt seg sterkt i folks bevissthet. 483 Så sent som i Rt. 1985 s. 247 fikk et sedvanemessig fiske i Kåfjorden i Troms betydning for sakens utfall.

I fiskerigrensesaken mot England fremhevet staten nettopp de lokale sedvanene i saltvannsfisket, og understreket at romerettens lære om «fritt hav» aldri hadde slått gjennom i Norge. Norge vant da også fram nettopp på bakgrunn av sedvanene og den historiske bruken.

Sunde skiller i sin framstilling mellom strandfiskerettigheter, heimefiskerettigheter og havfiskerettigheter. Materialet jeg har gjennomgått gir ikke grunnlag for en nærmere fremstilling av strandfiskerettigheter contra heimefiskerettigheter, men det betyr ikke at det ikke kan være slike mer spesifiserte rettigheter også i Finnmark. Det skillet jeg ser i materialet går først og fremst mellom fjordfiskerettigheter og havfiskerettigheter.

Når jeg her snakker om rettigheter sikter jeg til områderettigheter. Er det på grunnlag i det materialet jeg har gjennomgått mulig å se om det har dannet seg lokale rettigheter til fisket i Finnmark? Slike rettigheter må ha oppstått gjennom alders tids bruk, og det er bruken av sjøområdene som blir avgjørende.

1) Havfisket

Ser vi på det fisket som har foregått ut mot havet - eller ved havkysten som er en betegnelse som ofte brukes i kildene - har dette fisket i likhet med Lofotfisket i hundrevis av år har blitt søkt av fiskere fra ulike steder. Helt siden 1200-1300-tallet har det rike fisket ute ved kysten trukket til seg fiskere utenfor Finnmark, først og fremst de såkalte nordfarerne, men også russere. Riktignok var det regler på 1700-tallet som forbød nordfarerne å fiske der folk bodde; de måtte holde seg til «Ud-Øerne», se foran under kap. 2. Men de senere så folksomme fiskeværene hadde ikke fast bosetning på 1700-tallet, så reglene var ikke til hinder for at nordfarerne oppsøkte disse stedene.

Under vintertorskefisket var det særlig Breivikbotn på Sørøya som ble besøkt av nordfarerne. Under loddetorskefisket – også kalt vårtorskefisket - var nordfarerne også andre steder langs havkysten der lodda gikk og hvor dermed torsken fulgte etter. Som redegjort for foran foregikk hovedtyngden av loddetorskefisket fra værene ytterst ved kysten. Bortsett fra i Varangerfjorden foregikk ikke loddetorskefisket i stor stil inne i de større Finnmarksfjordene, her var det gottfisket som rådet.

Ved loven av 1830 ble fisket åpnet for folk utenfor Finnmark, men det var ikke fritt fram. Tilreisende fiskere måtte nødvendigvis ha et tilholdssted på land, og det var i fiskeværene. I 1830-loven var det regler om værskiller, dvs. at fiskere som hadde tilhold i et bestemt vær måtte fiske innenfor dette værets havstrekning. Det var altså sammenheng mellom rettigheter på land – riktignok bare i form av midlertidig opphold - og retten til å fiske på et bestemt område. Reglene om værskiller i Finnmark ble mange steder ikke praktisert, reglene i 1830-loven synes i det hele å bli håndhevet strengest for det fisket som foregikk ved Sørøya og i Vadsø-området. Reglene om værskiller ble først opphevet ved loven om saltvannsfiske i Finnmark fra 1897.

Fiskerne – også nordfarerne - har i hele den perioden som det spesielt er gjort rede for her – nemlig 1800- og 1900-tallet fram til 2. verdenskrig – vært opptatt av reglene om redskapsbruk for å skape mest mulig like forhold mellom fiskerne, og slik at ikke de sterkeste dominerte på fiskefeltet.

2) Fjordfisket

Materialet fra tiden før 1800-tallet viser at det var et klart skille mellom folk i fjordene som først og fremst var sjøsamer og de som bodde ute ved kysten. Den bruken som samene fra gammelt av har utøvet i fjordene, var på overgangen til 1800-tallet av en slik karakter at det gav grunnlag for å etablere rettigheter. Slik sett er det ikke grunn til å vurdere deres bruk annerledes enn den bruk som reindriftssamer og andre utøvet på fastlandet.

Utover på 1800-tallet skjer det en voldsom ekspansjon i fiskeriene i Finnmark og spørsmålet er hvordan dette påvirker de rettigheter som folk i fjordene hadde opparbeidet.

Det materialet som er gjennomgått gir langt mindre omtale av fjordfisket enn fisket ute ved havkysten. Det det sistnevnte fisket som tiltrakk seg folk utenfor fylket, og som også nasjonaløkonomisk kastet mest av seg. Derfor fikk det også stor oppmerksomhet av lovgiver. Det er imidlertid én fjord som skiller seg ut, og det er Varangerfjorden. Det skyldes sikkert at dette var den eneste fjorden der loddeinnsiget var betydelig.

Men nettopp i Varangerfjorden forteller kildene om lokale sedvaner knyttet til fisket. Ordningen rundt Vadsø med faste linesett er godt dokumentert. Så sent som på 1890-tallet er den i forarbeidene til loven om saltvannfiske i Finnmark av 1897 omtalt som en fast praksis. Denne sedvanen knyttet til linesettene innebar at nordfarerne ikke kom innenfor Ekkerø under torskefisket. Muntlige beretninger viser at ordningen med faste linesett ble praktisert helt til 2. verdenskrig. 484

I de andre fjordene hører vi ikke om lignende forhold som holdt fremmedfiskerne unna de lokale fiskefeltene. Men vi har heller ikke beretninger om at nordfarerne forsøkte å ta seg inn i fjordene under torskefisket. Lodda gikk ikke inn i de andre store fjordene og fristet dermed heller ikke fremmedfiskerne til å gå inn i disse.

I disse fjordene foregikk først og fremst et fiske etter gytetorsk, kalt gottfiske, og dette beskrives som et hjemmefiske, et fiske for dem som bodde i fjordene. Senere på sommeren i «makktiden» kom pomorene og handlet. De kom først og fremst for å kjøpe opp fisk i bytte mot mel og andre viktige varer. Dette var en handel som var av vesentlig betydning for fjordbefolkningen, og selv om russerne trolig også fisket noe selv ble nok det tolerert siden handelen med russerne var så viktig. Et slikt fiske gikk sånn sett inn i det gjensidige bytteforholdet mellom fjordbefolkningen og pomorene.

Ved overgangen til 1900-tallet må man kunne si at fjordfisket fortsatt var et eksklusivt fiske for folkene i fjordene. I tråd med oppfatningen om at det kan være lokale rettigheter til fiske i saltvann, har denne bruken vært av en slik art at folk i fjordene hadde fått en rett til dette fisket.

I fjordene i Finnmark har det som andre steder langs kysten i Norge vært det Jørn Øyrehagen Sunde kaller «heimefiskerettar», dvs. sedvanemessige rettigheter knyttet til grunner i fjorden som fisken jevnlig søker. Dvs. at rettighetene inne i fjordene har vært ytterligere delt mellom de enkelte fjordfiskerne eller grupper av folk i fjorden. Igjen er det Vadsø-området der slik intern fordeling av rettigheter er særlig godt dokumentert gjennom sedvanerettighetene knyttet til linesettene. Utover det kan jeg som nevnt ikke av det materialet som er gjennomgått si noe om slike rettigheter andre steder. Det vil kreve mer nitidige studier.

Etter århundreskiftet og fram til 2. verdenskrig, blir det vanskeligere å lese ut av lovforarbeider hvordan forholdet mellom havkystfisket og fjordfisket var. Vi får i denne tiden ingen lovgivning om saltvannsfisket spesielt for Finnmark. 485 Men annet materiale tyder på at bildet ikke endrer seg, i hvert fall ikke når det gjelder det viktige torskefisket. Det opplyses at loddetorskefisket i mellomkrigstiden foregår stadig lenger ut til havs. 486 Fjordene er dermed fortsatt forbeholdt hjemmefiskerne. Det gjelder også indre del av Varangerfjorden.

Innberetningene fra fylkesmannen om vinter- og vårfisket i Finnmark viser at det er fiskeværene ytterst ved kysten som oppsøkes av nordfarerne. Bortsett fra noen få ligger alle de fiskeværene som nevnes i beretningene ut mot havkysten. Det er Loppa, Hasvik, Hammerfest, Rolfsøy, Ingøy, Hjelmsøy, Måsøy, Gjesvær, Skarsvåg, Kjelvik, Honningsvåg, Kjøllefjord, Mehavn, Gamvik, Finkongkjeila, Berlevåg, Kongsfjord, Båtsfjord, Syltefjord, Hamningberg, Vardø, Kiberg. Av disse hadde Hammerfest, Honningsvåg, Mehamn, Berlevåg, Båtsfjord og Vardø besøk av langt flere båter enn de som var hjemmehørende i den kommune været lå. I Berlevåg fiskevær var det for eksempel året 1927 hele 348 båter og 1.531 mann som hadde tilhold i været på tellingsdagen 16. mai. I Kongsfjord som også lå i Berlevåg kommune var det 43 båter og 287 mann. Men under fisket i hele Finnmark var det på tellingsdagen bare 160 båter og 212 mann som var hjemmehørende i Berlevåg kommune. Storparten av fiskerne som hadde tilhold i Berlevåg fiskevær var altså tilreisende fiskere. I Fylkesmannens beretning er det ikke oppgitt noen fiskevær i Altafjorden, Porsangerfjorden eller Tanafjorden. Dette må forstås slik at fisket her var mer beskjedent og trolig ble drevet som et hjemmefiske der fisken ble levert til handelsmannen slik som beskrevet foran under punkt 5.10.

I bygdeboken for Loppa kommune heter at verken øya Loppa eller andre plasser i kommunen har vært fiskevær for fremmede eller tilreisende fiskere som drev sesongfiske. Det var de bofaste fiskere som befolket fiskeværene i kommunen. 487

I Laksefjorden er Lebesby fiskevær som ligger midtveis i fjorden, med i fylkesmannens liste. Fra Varangerfjorden er flere fiskevær med på listen. Det gjelder Nesseby, Vadsø, Nord-Varanger 488 og Sør-Varanger. I alle disse fjordfiskeværene var det færre båter som har tilhold i været under fisket enn det antall båter som var hjemmehørende der. Jeg våger å anta at de som holdt til i Lebesby, Vadsø, Nesseby, Nord- og Sør-Varanger under fisket også var hjemmehørende i kommunen, og at disse værene ikke var tilholdssted for fremmedfiskere.

Fra Nesseby var det på tellingsdagen 16. mai 1927 56 båter og 128 fiskere som deltar i Finnmarksfisket. Samtidig er det 51 båter og 114 fiskere som har tilhold i Nesseby under fisket. Fra Vadsø kommune er det 86 båter og 242 mann som deltar i fisket, mens det er 76 båter og 233 mann som har tilhold i Vadsøs fiskevær under fisket. Tallene viser det samme forhold Nord-Varanger og Sør-Varanger. 489

I Lebesby fiskevær var det 53 båter og 158 mann som hadde tilhold under Finnmarksfisket. Antall båter fra Lebesby kommune som deltok i Finnmarksfisket var 123 båter, men disse tallene omfatter også Kjøllefjord som ligger i kommunen. I Kjøllefjord fiskevær var det hele 172 båter som hadde tilhold med til sammen 756 mann. Det er trolig hit fremmedfiskerne dro.

Det bildet som her er tegnet fra 1927 går igjen også i beretningene i årene etter.

Det som i de første ti-år av 1900-tallet kunne true fjordfiskernes eneutnyttelse, er nye og mer moderne båter og redskap som nordfarerne hadde. Men ser vi igjen på fylkesmannens beretninger, er det de mindre båtene som har tilhold i Lebesby fiskevær og i fiskeværene inne i Varangerfjorden. Tallene viser at det gjennomsnittelige antall fiskere på båtene i fiskeværene ute ved havkysten var høyere og båtene altså større. Også dette tilsier at nordfarerne holdt til der.

Kampen mot trålfisket som var så sterk i disse årene, var også for fjordfiskerne en kamp for å beholde fjorden som en lokal ressurs. Med de tradisjonelle fiskeredskapene som juksa, line og garn var det ikke lønnsomt for nordfarerne å søke til fjordene fremfor til havkysten. Annerledes kunne det stille seg med en trålfisker, som ikke brukte lange tiden på å fiske en fjord fri for fisk.

Også kravet fra lokalbefolkningen om forbud mot bruk av not under torskefiske og bruk av seigarn under seifisket kan sees som et vern om det lokale fisket. Det samme gjør ikke minst kravene på 1920 – 1930-tallet om forbud mot bruk av snurpenot som fjordfiskerne mente ødela gyteplassene i fjorden.

3) Vernet om kystfisket

Rettshistorien om fisket i Finnmark på 1900-tallet – fram til 2. verdenskrig – er dominert av fiskernes motstand mot trålfiske og hvalfangst. På begge områder ser vi at lovgiver beskytter kystfiskernes ressursutnyttelse enten den foregår i fjordene eller ute ved havkysten. Nordfarerne og Finnmarks egne fiskere hadde her felles interesser mot de større kapitalinteressene. Det går en linje fra Lofotfiskernes motstand mot fri konkurranse på Lofothavet, via kystfiskernes motstand mot «frilov» også i Finnmark til motstanden mot hvalfangst og trålfiske. Det er en parallell mellom Trollfjordslaget i 1890 og angrepet på hvalstasjonen i Mehamn i 1903. Både i Lofoten og Finnmark ser vi at lovgiveren bøyde seg for hensynet til kystfiskerne.

4) Tiden etter 2. verdenskrig

Fremstillingen viser at det lokale fisket i fjordene fra 1950 tallet og utover ble utsatt for et voldsomt press fra båter utenfra med nye og mer effektive fiskeredskap. Protestene mot snurpenotfisket i fjordene som kom allerede før krigen, ble ikke mindre etter krigen. Spørsmålet er om denne invasjonen av fjordene som fant sted, har vært av en slik art at fjordbefolkningen ikke lenger har rettigheter fremfor andre fiskere i Finnmarksfjordene.

La oss her gjøre en sammenligning med den utvikling som har skjedd i synet på rettigheter på land i Finnmark. Læren på midten av 1900-tallet var at staten eide all grunn i Finnmark og ingen hadde spesielle bruksrettigheter til grunnen utover de rettigheter staten hadde gitt dem. 490 Men slik hadde det ikke alltid vært. Går vi tilbake til 1800-tallet ser vi at samenes bruk i Finnmark, i likhet med annen langvarig bruk av utmark her i landet, var en bruk som etablerte rettigheter. 491 I den sterkeste fornorskningsperioden i Finnmark, ble imidlertid samenes bruk underkjent som rettsdannende og bare ansett som en såkalt «tålt bruk». I dag bekjenner vi oss ikke lenger til en slik lære. Gjennom rettspraksis fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag, sist ved Selbu-saken i Rt. 2001 s. 769 og Svartskogen-saken i Rt. 2001 s. 1229, har Høyesterett slått fast at samisk bruk utøvd over lang tid etablerer rettigheter, bruksrett så vel som eiendomsrett. Også prosessen fram til Finnmarksloven av 2005 viser at Stortinget har et annet syn på disse spørsmålene i dag enn for 40-50 år siden.

I de årene da samisk bruk ikke ble ansett som rettsskapende var det vanskelig for eksempel for reindriftssamene å stå i mot utbygging i deres beiteområder. De fikk fra alle hold høre at deres bruk måtte vike for allmenne interesser. Men det som skjedde i disse årene har ikke ført til at man i dag vil si at reindriftssamene har mistet sine historiske rettigheter, se som eksempel Rt. 1979 s. 492 og Rt. 2001 s. 769.

På samme måte kan man betrakte rettighetene for fjordfiskerne i Finnmark. Selv om også de har hatt vanskelig for å stå imot det ytre press fra større og sterkere interesser, kan ikke det lede til at de har mistet sine rettigheter etablert gjennom en bruk i uminnelige tider bakover.

Gjennomgått litteratur:

  • Adelaer, Heinrich: Heinrich Adelaer i Finnmark 1690; i Finnmark omkring 1700, Nord-norske samlinger I, 4, v/Ole Solberg, Oslo 1938.

  • Balsvik, Randi Rønning: Vardø – Grensepost og fiskevær, bind 1og 2, Stavanger 1989

  • Buch, Leopold von: Travels through Norway and Lapland - during the years 1806, 1807 and 1809, London 1813.

  • Bull, Kirsti Strøm, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara: Reindriften i Finnmark, rettshistorie 1852-1960, Oslo 2001

  • Bull, Kirsti Strøm: Fisket i saltvann – betraktninger rundt rettighetsspørsmål, Kart og Plan 2005 s. 9 flg.

  • Bjørgo, Narve, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Norsk utenrikspolitisk historie, bind 1; Selvstendighet og union – Fra middelalderen til 1905, Oslo 1995.

  • Diedut nr. 1/1989: Lappcodicillen av 1751 – var det samernas Magna Charta? Sámi Instituhtta, Guovdageaidnu.

  • Christensen, Pål: «En havenes forpester – et kjempestinkdyr. Om trålespørsmålet i Norge før 2. verdenskrig»; Historisk tidsskrift nr. 4/1991.

  • Christensen, Pål: Fiskerihistorie som etterkrigshistorisk forskningsfelt, Etterkrigs historisk register, nr. 2, 1991

  • Eythorsson, Einar: Ressurser, livsform og lokal kunnskap – Studie av en fjordbygd i Finnmark; Hovedfagsoppgave i samfunnsvitenskap, Tromsø 1991.

  • Eythorsson, Einar: Kunnskap og rettighetsfordeling i marin ressursforvaltning, Høgskolen i Finnmark, Rapport 1999:2

  • Falkenberg, Johs: Bosetningen ved Indre-Laksefjord i Finnmark. Optegnelser fra 1938, Nord-norske samlinger II, Oslo 1941.

  • Fellman, Jacob: Anteckningar under min vistelse i Lappmarken I – IV, Helsingfors 1906

  • Fellman, Jacob: Anteckningar under min vistelse i Lappmarken (första och andra året), Rabén och Sjögren 1978.

  • Friis, J. A.: En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen, Christiania 1871.

  • Gamst, Leonhard og Harald Samuelsesberg: Loppas historie, bygdebok for Loppa kommune, 1983.

  • Gjelsvik, Nikolaus: Norsk tingsrett, Oslo 1936.

  • Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt, første Del, Kristiania 1905.

  • Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt, anden Del, Kristiania 1906.

  • Jacobsen, Ragnvald: Kvalsund i Finnmark, Kvalsund 1989.

  • Jacobsen, Ragnvald: Sørøysund lokalhistorie, Hammerfest 1983.

  • Jebens, Otto: Sjøsamenes og etniske norske fiskeres rett til sjøfiske i Finnmark, Lov og Rett 2007 s. 259 flg.

  • Jernsletten, Regnor: Befolkningsutviklingen i Finnmark – Et regionalperspektiv, Tromsø 1989.

  • Johansen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie, Kristiania 1922.

  • Johansen, Arne Odd: Den moderne hvalfangsts historie, Oslo 1959

  • Keilhau, B. M.: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt Beeren-Eiland og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1828, Christiania. 1831.

  • Kolle, Nils: Omlegging av loddetorskefiskeriet fra kyst- til bankfiskeri i mellomkrigstida, og hvordan dette påvirket deltakende fiskere fra Finnmark. Hovedoppgave i historie, Bergen 1979.

  • Kolsrud, Knut: Sjøfinnane i Rognsun, Studia Septentrionalia VI, Oslo 1955

  • Kristensen, Allan: Samiske sedvaner og rettsoppfatninger – med utgangspunkt i studier av tingbøkene fra Finnmark for perioden 1620-1770, NOU 2001:34 s. 33 flg.

  • Lidenow, Lauritz: Lidenow-kommisjonen 1685, i Finnmark omkring 1700, Nord-norske

  • samlinger I, 3, v/Ole Solberg, Oslo 1938.

  • Linchausen, Roger Martin: Befolkningsforhold og levekår i kyst-Finnmark i seinmiddelalderen, hovedoppgave i historie 1975.

  • Lund, N: Reise igjennem Nordlandene og Vest-Finmarken i sommeren 1841

  • Nesheim, Asbjørn: Lappisk fiske og fisketerminologi; i Studia septentrionalia III, Oslo 1947

  • Nielsen, Jens Petter: Altas historie, Alta 1990

  • Niemi, Einar: Vadsøs historie, bind I, Vadsø 1983

  • Nordmo, Per Edgar: «Endnu kun et nybyggerland» – Omstrukturering av fiskeflåten i Finnmarken ca. 1880-1920, Hovedoppgave i historie, Bergen 2000.

  • Nordstrand, Leiv: Fiskeridirektøren melder, Fiskeridirektoratet 1900-1975, Bergen 2000.

  • Paus, Hans: Sorenskriver Hans Paus` Indberetning av 1769 om Finmarkens økonomiske Tilstand, v/A. B. Wessel, Vadsø 1908.

  • Pedersen, Steinar: Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig, NOU 1994: 21, s 13 flg.

  • Pedersen, Steinar: Lappekodisillen i nord 1751-1859: fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke, Tromsø 2006.

  • Pedersen, Steinar: Fra bruk av naturgodene etter samiske sedvaner til forbud mot jordsalg til ikke-norsktalende og Deanodat: Ei bygd innerst i Tanafjorden, NOU 2001:34.

  • Petterson, Arvid: Småfolk og drivkrefter, Porsanger bygdebok, bind 2, Poranger kommune 1994.

  • Rathke, Jens: Afhandling om de norske Fiskerier og Beretninger om Reiser i Aarene Vadsø 1795-1802 for at studere Fiskeriforhold m.v, Bergen 1907.

  • Reusch, Hans: Folk og natur i Finmarken, 1895

  • Richter Hanssen, Einar: Porsanger bygdebok, bind 1, Porsanger kommune 1986

  • Richter Hanssen, Einar: Nordkapp – en fiskerikommune, Honningsvåg 1990

  • Robberstad, Knut: Historisk oversyn, datert 20. februar 1950 (avgitt i forbindelse med fiskerigrensesaken mot England)

  • Robberstad, Knut: Apercue historique, duplikk datert 1. mars 1951 (avgitt i forbindelse med fiskerigrensesaken mot England)

  • Robberstad, Knut: Tingsrettssoga, i Jus og jord, Oslo 1979

  • Rode, Fredrik: Optegnelser fra Finmarken, Samlede i Aarene 1826-1834, Skien 1842.

  • Ræstad, Arnold: Kongens strømme, Kristiania 1912.

  • Schnitlers: Grenseeksaminasjonsprotokoller (1742-1745) bind 3, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo 1985

  • Solhaug, Odd: Fiskerinæringa i Finnmark, Vadsø 1978

  • Solhaug, Odd: Sånn va det. Fortellinger fra Båtsfjord kommune. 1985

  • Solhaug, Trygve: De norske fiskeriers historie, bind 1, Bergen-Oslo-Tromsø 1976

  • Solhaug, Trygve: De norske fiskeriers historie, bind 2, Bergen-Oslo-Tromsø 1976

  • Solhaug, Trygve: Hovedtrekkene i fiskerinæringens utvikling 1870-1920. Artikkelsamling i økonomisk historie, Norges Handelshøgskole 1995.

  • Sunde, Jørn Øyrehagen: Fiskerettar i saltvann og lex non scriptum i norsk rett og rettshistorie, Tidsskrift for Rettsvitenskap 2006, s. 341 flg.

  • Schwach, Vera: Havet, fisken og vitenskapen: fra fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt 1860-2000, Bergen 2000

  • Tjelmeland, Hallvard: Fiskerinæringa mellom tradisjon og modernisering. Emner fra Finnmarks historie II, 1993

  • Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark, Bergen-Oslo-Tromsø 1979

  • Wulfsberg, Chr. A.: Om Finmarken, Christiania 1867

  • Ytreberg, N. A.: Handelssteder i Finnmark, Trondheim 1942

  • Ørebech, Peter Thomas: Sedvanerett i fiskeriene - sjøsamene i Finnmark, NOU 2001:34 s. 587 flg.

  • Ørebech, Peter Thomas: Hvem eier fisket i de hålogalandske ytre almmenninger? Lov og Rett 2007 s. 345 flg.

Fotnoter

1.

TfR nr 2-3/2006 s. 341-412.

2.

Lov og Rett nr. 5/2007 s. 259-282.

3.

Lov og Rett nr. 6/2007 s. 345-364.

4.

Lappekodisillen i nord 1751-1859: fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke.

5.

Det er en innberetning til amtmannen i Finnmark, trykket i Vadsø i 1908.

6.

Randi Rønning Balsvik, Vardø – Grensepost og fiskevær, bind 1 (1989) s. 25. Mange kom fra Vestlandet, men også fra Skottland, Danmark og Sverige.

7.

Steinar Pedersen (1994) s. 24.

8.

Randi Rønning Balsvik, bind 1 (1989) s. 25.

9.

B. M. Keilhau: Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1829 (1831).

10.

Solhaug, De norske fiskeriers historie, bind 1 (1976), s. 296.

11.

Keilhau (1831) s. 61.

12.

treberg, Handelssteder i Finnmark (1942) s. 155.

13.

Jens Rathke, Afhandling om de norske Fiskerier og Beretninger om Reiser i Aarene Vadsø 1795-1802 for at studere Fiskeriforhold m. v. (1907) s. 151.

14.

Randi Rønning Balsvik, bind 1 (1989) s. 27.

15.

H.H. Lamb, Climate History and the Modern World, 2nd edition, London and New York 1995.

16.

Jens Rathke, (1907) s. 149.

17.

Op. cit. s. 138.

18.

At mangel på brensel var årsak til fraflytting fra Bekkarfjord på Seiland på 1700-tallet, gir eldre informanter uttrykk for til Einar Eythorsson, se Eythorsson (1991) s. 49.

19.

Steinar Pedersen (1994) s. 37-38.

20.

Einar Niemi, Vadsøs historie, bind 1 (1983) s. 245-246.

21.

Steinar Pedersen (1994) s. 26. Slik også Sverre Tønnesen, Retten til jorden i Finnmark (1979) s. 45.

22.

Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller, bind 3, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, (1985) s. 13. Forordningen er gjengitt på s. 201 punkt 7.

23.

Schnitler bind 3 (1985) s. 113.

24.

Op. cit. s. 114. Schnitler stiller spørsmålet hvorfor man ikke også kan slippe inn folk fra andre land uten skussmål, og foreslår at «Svenske Finner og Qvæner» må få slippe inn uten skussmål og nyde de samme lettelser som innflyttede nordmenn. Han mener en slik innflytting vil være vellykket fordi det allerede er en naturlig omgang mellom disse folk fra Sverige og norske «Grændse-Finner».

25.

Helland, Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt, anden Del, (1906) s. 67-71. Se også Steinar Pedersen (1994) s. 39-40.

26.

Forordning av 25. april 1702 § 37 i.f.: «Vil nogle af de ledige Personer gifte sig der i Landet, og sætte sig der ned, skal de være fri og forskaanede for ald Skat, Leding, Skydsfærd og Tynge i fem Aar. «Forordning av 20. august 1778 § 34 annet ledd: «De fremmede Mands-Personer, som sig i Landet gifte, eller nedsætte, efterat de allerede ere gifte, skulle være frie og forskaanede for al Skat og Rettigheder til Geistlige og Verdslige i 5 Aar; dog skulle de i Tingtiden, tilligemed den øvrige Almue, skydse Øvrigheden, samt gjøre en Dags Arbeide til deres Sognepræst».

27.

Forordning av 25. april 1702 § 37: «Alle ledige og løse Personer, saa og gifte Folk af Almuen, langs Søesiden fra Stavanger og indtil Nordlands Ampt at regne, som til Fiskeriet Lyst have, eller og sig i Findmarken nedsætte ville, og enten af deres Creditorer ere under Forfølgning og formedelst Uformuenhed dennem ikke kan betale, eller for Armod eller andre Tilfælde, dertil kunde være foraasaged, maa Compagniet, naar de sig hos dem angive, om de ellers ere nyttige for Landet, antage, og did hen forskikke, og dem der til deres Arbeyde og Fiskerie bruge, hvilke om det er for Gield, og de sig der nedsætte, for deres Creditores Tiltale aldeles skulle være fri, saa længe de i Findmarken forblive, og sig der af Fiskeriet eller andet Arbeyde ernære.» Forordning av 20. august 1778 § 34 første ledd, annen setning: «De saaledes til Finmarken ankomne Folk, som ikke ere fødte eller opdragne ved Bonde-Arbeide der i Landet, skulle være aldeeles fire fra deres forrige Creditorers Fordringer og Tiltale, saalænge de sig i Finmarken opholde, og der boe, eller tiene for Kost og Løn.»

28.

Tønnesen (1979) s. 93.

29.

Op. cit. s. 345, note 1 til side 93.

30.

Se Jørn Øyrehagen Sunde, (2006) s. 341 flg.

31.

Tønnesen (1979) s. 48. Han viser i note 6 (s. 332) til Håløygminne VII.

32.

Robberstad, Historisk oversyn, datert 20. februar 1950 s. 14-15 (avgitt i forbindelse med fiskerigrensesaken mot England).

33.

I følge Schnitler kom hjemlandsfarerne – eller nordfarerne som de også ble kalt - fra Tromsø-, Senja- og Salten-fogderier og de dro hjemmefra til Finnmark på fiske rundt Kyndelsmesse; se Schnitler bind 3 (1985) s. 118.

34.

Gjengitt hos Schnitler, bind 3 (1985) s. 222.

35.

Vi ser at begge forordningene bruker betegnelsen «Landet» og ikke amtet når det gjelder Finnmark. Det samme ser vi at sorenskriver Hans Paus gjør i sin innberetning fra 1769 til amtmannen i Finnmark.

36.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 265.

37.

Op. cit. s. 275.

38.

Tønnesen (1979) s. 345 (note 1 til s. 93).

39.

Schnitler, bind 3 (1985) s. 119. Han ønsket å gi nordfarerne rett til å fiske over alt i Finnmark, men så samtidig nødvendigheten av at det ble gitt regler som hindret at nordfarernes fiske skadet innbyggernes eget fiske, op.cit. s. 120.

40.

Op. cit. s. 118-119.

41.

Tønnesen (1979) s. 345, note 2 til s. 93.

42.

Robberstad, Historisk oversyn (1950) s. 23

43.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 276. I Storthingsdokument No. 79 (1868) s. 4 heter det at nordlendingene søkte i stort antall til fiske i Finnmark.

44.

Keilhau (1831) s. 72-74.

45.

Om disse opplyser Keilhau følgende: «Den en var født i Torneå og var gift med et norsk Fruentimmer; han eide 3 Köer og 15 Faar. Den anden Famile; som var fattigere, bestod af en Nordmand og en Finkone.» (s. 72).

46.

Rathke (1907), s. 138.

47.

Steinar Pedersen, Lappekodisillen i nord 1751-1859 : fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. (2006) s. 64.

48.

Op. cit. s. 66.

49.

Op. cit. s. 64.

50.

Det er her snakk om 1 sjømil som svarte til territorialgrensen, se Cancelli-Promemoria av 25. februar 1812 . Før 1875 ble 1 sjømil regnet til 7435 m, i 1875 fastsatt til 1/15 av en ekvatorgrad, lik 7421 m.

51.

Se nærmere om utlendingers rett til fiske nedenfor under punkt 5.11.

52.

Tønnesen (1979) s. 141-142.

53.

Jordutvisningsresolusjonen fra 1775 ble avløst av jordsalgsloven av 22. juni 1863, som igjen er avløst av senere lover, sist ved finnmarksloven av 17. juni 2005 nr. 85, men punkt 6 i 1775-resolusjonen er ikke opphevet og står fortsatt i vår lovsamling.

54.

Niemi (1983) 292 flg.

55.

Op. cit. s. 294.

56.

Op. cit. s. 292.

57.

Rathke (1907) s. 155.

58.

Op. cit. s. 134.

59.

Op. cit. s. 136.

60.

Gangvad er et sterkere og større linebruk.

61.

Rathke (1907), s. 137-138.

62.

Op. cit. s. 139.

63.

Op. cit. s. 140.

64.

Op. cit. s. 141.

65.

Op. cit. s. 143.

66.

Trolig Bergeby, øst for Nesseby kirkested.

67.

Trolig Larsnes, på samsik Lavranjarga, boplass i Vestre Jacobselv.

68.

Det er bare fra Mortensnes og Vadsø han oppgir hva handelen med fisk beløper seg til.

69.

Rathke (1907)s. 152-153.

70.

Op. cit. s. 155.

71.

Op. cit. s. 153.

72.

Op. cit. s. 146.

73.

St.Forh. 1830, Syvende Deel, s. 572.

74.

St.Forh. 1830 s. 656-657.

75.

Se utkastets § 39, St.Forh. 1830 s. 691.

76.

St.Forh. 1830 s. 729.

77.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 269.

78.

Op. cit. s. 269.

79.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 15. Se nærmere om den finmarkske Fiskerikommission nedenfor under punkt 5.9.

80.

Se også oversikten inntatt i Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission (1893), s. 3-7.

81.

Finmarkens Amts Femaarsberetninger (FAB) 1866-70 s. 13.

82.

Rode (1842) s. 115.

83.

Betenkningen er avgitt av kommisjonen for revisjon av lovgivningen om torskefiske i Finnmark, se Storthingsdokument No. 79 (1868). Se nærmere om denne betenkning nedenfor under punkt 6.2.

84.

FAB 1856-60 s. 4. Dagens Troms fylke var fram til 1866 omfattet av Finmarkens amt, men som vist foran under kap. 4 skilte man klart mellom dagens Finnmark som gjerne ble kalt «det egentlige Finmarken» og resten av amtet.

85.

Storthingsdokument No. 79 (1868) s. 4.

86.

Helland (1905) s. 568.

87.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 4. Helland (1905) s. 568.

88.

FAB 1866-1870 s. 14.

89.

Op. cit. s. 14.

90.

FAB 1856-60 s. 4.

91.

Helland (1905) s. 586.

92.

FAB 1866-1870 s. 17.

93.

FAB 1851-55 s. 17.

94.

Storthingsdokument No. 79 (1868) s. 4.

95.

Solhaug bind 1 (1976) s. 175-176.

96.

Op. cit. s. 273 flg. og s. 289.

97.

Op. cit. s. 296.

98.

Steinar Pedersen (1994) s. 89.

99.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 282.

100.

Her økte folketallet fra 407 i 1855 til hele 2600 i 1900, se Randi Rønning Balsvik (1989) s. 56.

101.

FAB 1866-1870 s. 20.

102.

FAB 1856-60 s. 5 og 1866-70 s. 21.

103.

FAB 1856-60 s. 5.

104.

Op. cit. s. 5.

105.

FAB 1856-60 s. 5.

106.

FAB 1866-70 s. 23.

107.

FAB 1966-70 s. 23. Samiske kvinner drev fra gammelt av et aktiv fiske, se Richter Hanssen, Porsanger bygdebok, bind 1 (1986) s. 209.

108.

Robberstad, Tingsrettssoga, i Jus og Jord (1979) s. 186-187 og NOU 1986:6 s. 44.

109.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 131-132.

110.

O. No. 3 (1859) s. 7. Som vi skal se nedenfor under punktene 5.9.3 og 5.12.2 var det en utbredt oppfatning blant fiskerne at bruk av seigarn mens nettene ennå var lyse, skremte vekk fisken.

111.

O. No 3 (1859) s. 7.

112.

Augustinussen som også var medlem av kommisjonen, fastholdt sitt lovforslag og utgjorde alene mindretallet.

113.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 284.

114.

De øvrige medlemmene var Chr. Kjerschow, fogd og sorenskriver i Varanger, kjøpmann A. Brodtkorb fra Vardø, handelsmann Chr. Lenning fra Gjesvær, handelsmann B. Floer fra Brevik, fyrvokter A. Stoltenberg fra Vadsø og bødtkermester W. Andersen fra Vadsø. Brodtkorb fikk ikke mulighet til å delta i kommisjonens arbeid, og i hans sted møtte varamedlem handelsmann N. Schanche fra Tana.

115.

Bødtkermester Andersen hadde i flere år vært ordfører i Vadsø.

116.

Storthingsokument No. 79 (1868), s. 5-6.

117.

Op. cit. s. 8.

118.

Op. cit. s. 19.

119.

Op. cit. s. 20.

120.

Op. cit. s. 21.

121.

Op. cit. s. 23.

122.

Op. cit. s. 24.

123.

Op. cit. s. 24-25.

124.

Op. cit. s. 25.

125.

Op. cit. s. 9-10.

126.

Se O. No. 23 (1868).

127.

FAB 1866-1870 s. 18-19.

128.

Se også Solhaugs beskrivelse av fiskernes misnøye med Lofotloven av 1857; Solhaug, bind 1 (1976) s. 145 flg.

129.

Han ble leder for 1867-kommisjonen, se ovenfor under punkt 5.7.2.

130.

Utredningen fra lensmann Brun, fogd Norgren, fogd Kjerschow og kapteinløytnant Olsen er alle funnet i Riksarkivet. Innberetning fra lensmann A. Brun til Tanens Fogderi, datert 12. mai 1865; skriv fra fogd F. Norgreen til Finmarkens Amt, datert 15. august 1865; skriv fra Varanger Fogderi ved fogd Chr. Kjerschow til Finmarkens Amt, datert 30. desember 1865; innberetning fra kapteinløyntant Olsen til Departementet for det Indre, datert 23. oktober 1866.

131.

Storthingsokument No. 79 (1869), s. 6.

132.

Op. cit. s. 6

133.

Referat fra møte i Næsseby 27. april 1892, Riksarkivet: Fiskerilovkommisjonen av 1891, Protokoller.

134.

Solhaug, bind 1 (1976) s. 160-161.

135.

Op. cit. s. 145 flg.

136.

Op. cit. s. 165.

137.

Op. cit s. 157.

138.

Lov indeholdende Tillæg til Loven om Torskefiskeriet i Nordlands amt og Senjens og Tromsø Fogderier af 23de Mai 1857. Forbudet gjaldt imidlertid ikke bruk av synkenot på strekningen fra Lofotodden til Brettenes, ikke i Raftsundet og heller ikke på strekningen Brettenes til og med Kanstadfjorden. Allerede under Lofotfisket i 1893 krevde fiskere fra fiskeværene Ørsvåg, Ørsnes, Hopen, Kalle og Svolvær i telegram til Stortinget at man ved lov straks måtte forby også bruken av synkenot under Lofotfisket. Dokument No. 62 (1893) fra Næringskomité No. 1, Forslag til Forandring i lofotloven. Kravet ble imøtekommet gjennom lovendring av 23. juli 1893 nr. 6.

139.

Se Sth. Prp. No. 1 (1891) Hovedpost III, s. 6.

140.

Andre synes ikke å ha blitt forespurt.

141.

Sth. Prp. No. 1 (1891) Hovedpost III, s. 7.

142.

Amtmannen foreslo at komiteen skulle ha en representant for «Loppen-Øxfjord, en for Hammerfest med Omgivelser, en for Magerøen med Porsangerfjorden, en for Gamviknæsset, en for Vardø med Omgivelser, en for Varangerfjorden og endelig tvende af Vardø Fiskeriforenings Bestyrelse.» Dessuten burde Finnmarks fiskeriinspektør bistå komiteen, se Sth. Prp. No. 1 (1891) Hovedpost III, s. 7. Vi ser at Vardø var tiltenkt en meget sterk representasjon i komiteen. Det kan skyldes at Vardø da antagelige var det mest betydelige fiskevær. Folketallet hadde pga. oppsvinget i fiseriene økt fra 407 i 1855 til 2233 i 1891, se Randi Rønning Balsvik, bind 1 (1989) s. 56.

143.

Fyrdirektør Diderik H. Rye som formann og som medlemmer postmester Sivert A. Nielsen, Bodø, og fisker Edvin Figenschau, Karlsøy.

144.

Disse var amtmann i Finnmark N. Prebensen, fiskeriinspektør J. C. V. Fleischer, Vardø, lensmann E. A. Grape, Kistrand, formann i Vardø Fiskeriforening, bolagsbestyrer K. Dahl, Vardø, fisker Andreas Nielsen, Vardø, og skolelærer Akre, Vardø.

145.

Se Oth. Prp. No. 24 (1896) Om Udfærdigelse af en Lov angaaende Fiskerier i Nordlands og Tromsø Amter, s. 1.

146.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 8.

147.

Kommisjonen viser til et slikt eksempel fra Sunnmøre som ledet til krav om at slike større båter skulle henvises til å drive sitt fiske utenfor territorialgrensen, se op. cit, s. 29.

148.

Op. cit. s. 16.

149.

Riksarkivet; Fiskerilovkommisjonen av 1891, Protokoller.

150.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 29 og 35-36.

151.

Indstilling fra den ved Kgl. Res. af 12te December 1891 nedsatte Kommission til Udarbeidelse af Love: 1) Om Skreifisket i Lofoten og 2) Om Fiskerier i Nordlands og Tromsø Amter, avgitt 1893, s. 95-101.

152.

Op. cit., bilag nr. 7b.

153.

Op. cit. s. 95-96 og s. 100. I Tromsø amt var det 13 herredsstyrer som uttalte seg i favør av et slikt forbud, og i Nordland var det 15, op. cit. s. 96-98.

154.

Op. cit. s. 101.

155.

Falkenberg, Bosetningen ved indre Laksefjord i Finnmark, i Bidrag til Finnernes bygdehistorie og etnografi. Fisket er omtalt på s. 139-159.

156.

Kolsrud, Sjøfinnane i Rognsund, Studia Septentrionalia VI (1955). Fisket er spesielt omtalt på s. 125-139.

157.

Dvs. loddetorskefisket.

158.

Falkenberg (1941), s. 51-52.

159.

Op. cit. s. 146-147.

160.

Op. cit. s. 153.

161.

Kolsrud (1955) s. 138.

162.

Fremstillingen her bygger først og fremst på redegjørelsen om russernes fiske i Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 50 flg.

163.

Se foran under punkt 5.4.

164.

Det må her være snakk om 1 sjømil som svarte til territorialgrensen, se Cancelli-Promemoria av 25. februar 1812. Før 1875 ble 1 sjømil regnet til 7435 m, i 1875 fastsatt til 1/15 av en ekvatorgrad, lik 7421 m.

165.

J. A. Friis, En Sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen, Christiania 1871, s. 269.

166.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 52.

167.

Op. cit. s. 55-57.

168.

Av disse vedtok 39 boten, mens 12 først betalte etter dom. FAB 1866-70 s. 19.

169.

O. No. 23 (1868) s. 4-5. Forslaget fra kommisjonen nedsatt i 1867 var blant annet begrunnet i at det hadde vist seg meget vanskelig å kontrollere at russerne holdt seg utenfor grensen på 1 sjømil, og derfor la dem ha tilhold ett sted fremfor at de kunne spre seg på flere steder.

170.

Se foran under punkt 5.9.

171.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 58.

172.

Indst. O. nr. 16 (1911) s. 22.

173.

Forhandlingene i Odelstinget (1911) s. 54- 68 og Forhandlingene i Lagtinget (1911) s. 3-14.

174.

Steinar Pedersen (2006) s. 136 flg.

175.

Skrivelse av 5. august 1859 til Finmarkens Amt.

176.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 61 flg.

177.

Pedersen (2006) s. 243 flg.

178.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 63.

179.

Op. cit. s. 63-64.

180.

Storthingsdokument No. 79 (1868).

181.

Indstilling fra den finmarkske Fiskerikommission, avgitt 1893, s. 66.

182.

I følge den finmarkske Fiskerikommission synes foklaringen å være en frifinnelsesesdom i overretten av tre finlendere fra 1879, se op.cit. s. 67-68.

183.

Op. cit. s. 68.

184.

I følge annet ledd ble overtredelse av forbudet ble straffet med bot opp til kr 5.000.

185.

Han kan altså ikke være kjent med de mange utsagn om dette spørsmålet som kom fra kommunene i Finnmark, Trom og Nordland under lovarbeidet, se ovenfor punkt 5.9.3.

186.

Se foran under punkt 5.9.3.

187.

Se foran under punkt 5.9.3.

188.

Sikter her til endringen av 1830-loven i 1860, se foran under punkt 5.7.2.

189.

Se foran under punkt 5.9.3.

190.

Brev av 9. nov. 1897, undertegnet S. Sørensen.

191.

Kvalsunds ordfører ville ikke ha noe forbud overhode.

192.

Denne gangen støttet ordfører Ola Berg ikke et forbud. Han viste til at «Repparfjorden var en rik silde- og fiskefjord hvor fiskere fra alle Altafjorddistriktets herreder søker sin næring».

193.

Se Pål Christensen: «En havenes forpester – et kjempestinkdyr». Om trålspørsmålet i Norge før 2. verdenskrig; Historisk tidsskrift 4/1991, s. 61 flg.

194.

Se også Ot. prp. Nr. 18 (1908) s. 7.

195.

Ot. prp. Nr. 18 (1908), s. 1-6.

196.

Op. cit. s. 9.

197.

Skrivelse datert 27de januar 1908, inntatt som bilag til Ot. prp. Nr. 18 (1908).

198.

Ot. prp. nr. 18 (1908), s. 13 - 14.

199.

Op. cit. s. 14.

200.

Indst. O. nr. 48 (1908).

201.

Forhandlinger i odelstinget (1908) s. 60.

202.

Representanten Hjertnæs.

203.

Forhandlinger i odelstinget (1908) s. 62.

204.

Op. cit. s. 62-63.

205.

Op. cit. s. 65.

206.

Ot. prp. nr. 18 (1908), s. 5.

207.

Forhandlinger i odelstinget (1908) s. 69.

208.

Op. cit. s. 24-25.

209.

Op. cit. s. 21-22.

210.

Op. cit. s. 23.

211.

Ot. prp. nr. 39 (1925) s. 1-2.

212.

Op. cit. s. 4.

213.

Op. cit. s. 5-6.

214.

Innstilling angående spørsmålet om norsk trålfiske, avgitt 16. november 1935 s. 1; inntatt som bilag til Ot. prp. nr. 57 (1936).

215.

Lønnsomhetskomiteens fulle navn var «Komité til Behandling av forskjellige Spørsmål vedkommende Fiskeribedriften». Den var nedsatt av Storting og Regjering i 1934.

216.

Op. cit. s. 1.

217.

Op. cit. s. 1-2.

218.

Op. cit. s. 2.

219.

Op. cit. s. 3.

220.

Ot. prp. nr. 57 (1936) s. 1 flg.

221.

Op. cit. s. 2.

222.

Op. cit. s. 2.

223.

Se utkast § 1 tredje ledd, Ot. prp. nr. 57 (1936) s. 8.

224.

De to deltok ikke komiteens sluttbehandling, se Inst. O. XXXIII (1936) s. 5.

225.

Innst. O. XXXIII (1936) s. 4.

226.

Op. cit. s. 5-6.

227.

Op. cit. s. 3.

228.

Forhandlinger i Odelstinget (1936) s. 783.

229.

Op. cit. s. 785.

230.

Op. cit. s. 785.

231.

Komiteen hadde denne sammensetning: fylkesmann Bassøe, Tromsø (leder), stortingsmann Andrå, Vardø, stortingsmann Harry Alvær, Gryllefjord, Selius Jensen, Bleik, Martinius J. K. Fjørtoft, Fjørtoft, disponent Emil Volckmar, Kristiansund, skipper A. B. Johannesen, Kristiansund.

232.

Ot. prp. nr. 51 (1938) s. 1

233.

Arbeidet med en lovproposisjon tok noe tid, og den midlertidige loven av 1936 ble forlenget.

234.

Om fiske med trål, innstilling fra en av Handelsdepartementet i 1936 nedsatt komité, avgitt 9. mars 1937, s. 9 – 10.

235.

Op. cit. s. 10 – 23.

236.

Op. cit. s. 23 – 27.

237.

Op. cit. s. 27 – 35.

238.

Op. cit. s. 36 – 47.

239.

Op. cit. s. 48 – 55.

240.

Op. cit. s. 55 – 77.

241.

Op. cit. s. 77 – 95.

242.

Op. cit. s. 95 – 99.

243.

Op. cit. s. 62.

244.

Op. cit. s. 63 flg.

245.

Op. cit. s. 66 – 67.

246.

Op. cit. s. 68.

247.

Op. cit. s. 68.

248.

Op. cit. s. 69.

249.

Op. cit. s. 69 – 70.

250.

Op. cit. s. 97.

251.

Dette ble utført av vitenskapelig assistent Gunnar Rolfsen.

252.

Ot. prp. nr. 51 (1938) s. 3. Spørsmålene er riktignok der gjengitt i en annen rekkefølge, men den stemmer ikke med svarene på s. 4 og 5.

253.

Ot. prp. nr. 51 (1938) s. 6 – 7.

254.

Ot. prp. nr. 51 (1938) s. 9 – 10.

255.

Den ene av disse møtte ikke pga. forfall. Vedkommende var Andrå som hadde vært medlem av Trålkomiteen, se Inst. O. II (1939) s. 1.

256.

Forhandlinger i Odelstinget (1939) s. 161 – 230.

257.

Forhandlinger i Lagtinget (1939) s. 28 – 47.

258.

Ot. prp. nr. 27 (1902-1903) s. 2.

259.

Op.cit. s. 2-3.

260.

Op.cit. 3.

261.

Ot. prp. Nr. 23 (1880), sitert i Ot. prp. nr. 27 (1903-1903) s. 3-4.

262.

Slik den er gjengitt i Ot. prp. nr. 27 (1902-1903) s. 4.

263.

Komiteen hadde denne sammensetning: Kaptein i marinen Niels Juel (formann), skipsreder Markus Bull, lensmann i Kistrand og Kjelvik Erik August Grape, gårdbruker og fisker Edvin Oluf Andreas Figenschou fra Karlsøy.

264.

Se lov av 14. juni 1890.

265.

Medlemmene Grape og Figenschou.

266.

Komiteens formann og Bull.

267.

Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 11.

268.

Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 11. Det mislykkete fisket skyldtes i følge fiskeriinspektøren en kobbeinvasjon i begynnelsen av mai måned langs hele Finnmarkskysten. Da kobben forsvant kom fisken igjen under land.

269.

Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 12. (se Indst. S. nr. 139 (1899-1900) s. 344)

270.

Resultatene er gjengitt i hefte 1 for 1902 av «Aarsberetning vedkommende Norges fiskerier» under tittelen «Fiskeri og hvalfangst i det nordlige Norge». Resultatet av undersøkelsen er referert i Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 13 flg.

271.

Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 24.

272.

Op. cit. s. 26.

273.

Op. cit. s. 25.

274.

Op. cit. s. 28.

275.

Op. cit. s. 29.

276.

Op. cit. s. 30.

277.

Op. cit. s. 31.

278.

Op. cit. s. 33.

279.

Op. cit. s. 34.

280.

Op. cit. s. 35-36.

281.

En nærmere beskrivelse av konflikten er gitt av Arne Odd Johansen i Den moderne hvalfangsts historie (1959) s. 579 flg.

282.

Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 77 flg. Eriksen ble høsten 1903 valgt inn på Stortinget.

283.

Op. cit. s. 80.

284.

Ot. prp. nr. 27 (1902-03) s. 65 flg. (bilag nr. 2).

285.

Op. cit. s. 49-50.

286.

Ett regjeringsmedlem dissenterte. Det var statsråd Gunnar Knudsen som ikke fant å kunne støtte et så omfattende hvalfangstforbud, se Arne Odd Johansen (1959) s. 605.

287.

Arne Odd Johansen (1959) s. 609.

288.

Op. cit. s. 606.

289.

Schønning var halvbror av stortingsrepresentant fra Finnmark Egede-Nissen, som var en kraftig stemme i kampen mot hvalfangsten.

290.

Arne Odd Johansen (1959) s. 614-615.

291.

Uttalelsen er publisert i Rt. 1903 s. 241-243. Professorene Hagerup, Ingstad, Platou og Stang sluttet seg til denne uttalelsen. Professor Jæger avgav en særuttalelse der han ikke uten videre kunne slutte seg til Aschehougs fortolkning av av Grunnloven § 105. Denne særuttalelse sluttet også professor Taranger seg til, se Rt. 1903 s. 243-244.

292.

Ot. prp. nr. 22 (1913) s. 2.

293.

Ot. prp. nr. 69 (1917) s. 8.

294.

Op. cit. s. 8.

295.

Ot. prp. nr. 50 (1923) s. 1.

296.

Op. cit. s. 2.

297.

Ot. prp. nr. 50 (1923) s. 4.

298.

Fylkesmannen fant det unødvendig å forelegge saken for fjelldistriktene.

299.

Ulikheten i stemmetallet sak nr. 61/1930 og sak nr. 62/1930 skyldtes at et av medlemmene var inhabil i sak nr. 61.

300.

Skriv av 22. september 1930.

301.

Brev fra Handelsdepartementet til Fylkesmannen i Finnmark av 24. november; Statsarkivet for Troms i Fff sak nr. 60/1933.

302.

I utvalget finner vi fiskeriinspektør Skotnes, fisker Sigurd Rønning, kjøpmann Paul Sævik alle fra Vardø, fisker Alfred Vågnes, Finnmark Fiskarlag og kjøpmann Sivert Maan fra Honningsvåg.

303.

Bare i perioden 1945-47 ble det i Nord-Norge stiftet 92 produksjonslag, hvorav halvparten i Finnmark. Så seint som i 1961 var det fortsatt 23 fiskersamvirkelag i drift i Finnmark, mens nedtrappingen gikk raskt på 1970- og 80-tallet og i 1987 gikk Finnmarks siste fiskersamvirkelag i Havøysund over ende (For en omtale av produksjonslagene se Hersoug og Leonardsen (1979) og Revold (1980).

304.

Lofotposten 13. april 1940.

305.

Christensen og Hallenstvedt: På første hånd: Norges råfisklag gjennom femti år (Tromsø 1990) s. 134.

306.

«Aarets Lofotfiske avsluttedes momentant», Lofotposten 13. april 1940.

307.

Solhaug: Fiskerinæringa i Finnmark (Vadsø 1978) s. 12.

308.

Rolf Arvola: Ragnarokk over Finnmark i jubileumsskriftet Finnmark Fiskarlag 1928-1978 s. 47.

309.

Jf. Christensen og Hallenstvedt: På første hånd: Norges råfisklag gjennom femti år (Tromsø 1990) s. 136.

310.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 34.

311.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 36 som henviser videre til rapport avgitt av overrettssaksfører Knut Heber etter avhør av Holger Butenschøn Simonsen 6. juni 1946 i forbindelse Overå-saken, hvor direktør Overå i Råfisklaget var tiltalt for landssvik.

312.

Christensen og Hallenstvedt: I kamp om havets verdier: Norges Fiskarlags historie (Trondheim 2005) s. 73-87.

313.

Norges Fiskarlag. Årsmelding 1939-41:57.

314.

Christensen og Hallenstvedt: På første hånd: Norges råfisklag gjennom femti år (Tromsø 1990) s. 138-139.

315.

Overfor Råfisklaget ble det i etterkant av krigen stilt spørsmål ved om Råfisklaget hadde maktet balansegangen mellom de nasjonale hensyn på den ene siden og avhengigheten av okkupasjonsmakten på den annen. Påtalemyndighetenes anklage var at direktør Overå hadde bidratt til å svekke norske nasjonale interesser i sin måte å lede Råfisklaget på. Rettsaken mot Overå endte imidlertid med frifinnelse.

316.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 48.

317.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 46.

318.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) side 47 som viser til Statsarkivet i Bergen, Fiskeridirekroratet 042/2. KS. Brev fra Sunnanå, Stockholm til statsråd Wold, Hdep i London 10 april 1942.

319.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 49.

320.

Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier nr. 5 1941: 3.

321.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 50.

322.

Nordkappmuseets muntlige kilder 5/91.

323.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 65.

324.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 65-66.

325.

Nordkappmuseets muntlige kilder 4/91.

326.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 66-68.

327.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 69.

328.

Meidell Gerhardsen 1946 s. 98.

329.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 68.

330.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 68.

331.

NOS Norges fiskerier.

332.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 56.

333.

SAB, Fdir, 158.9/2. Avskrift av beretning fra fiskeriinspektør Skotnes til Fiskeridirektøren, 3. kvartal 1940-41, 3. mai 1941.

334.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 56.

335.

Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1936-1939.

336.

Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1938:27.

337.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 57.

338.

I midten av februar 1943 meldte fiskeriinspektør Skotnes at de større fartøyene i Vadsø og innover i Varangerfjorden rustet seg for lofotfisket, jf. Fdir, 154.6/1. Rapport nr. 11. Situasjonsrapport fra fiskeriinspektøren i Finnmark til Fiskeridirektøren, datert 16/2- 43 i Statsarkivet i Bergen. På tellingsdagen dette året var det imidlertid ingen deltakende fartøyer som kom lenger østfra enn Gamvik. Bakgrunnen for dette er uviss, men kan tyde på at tellingsmaterielet gir et noe sikrere bilde av den faktiske deltakelsen enn fiskeristatistikken.

339.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 58

340.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 59

341.

Årsberetning vedrørende norske fiskerier 1930 og 1938.

342.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 60.

343.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 60.

344.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 62.

345.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 62.

346.

Årsberetning vedrørende norske fiskerier 1930-1939.

347.

Ragnar Nilsen: Fjordfiskere og ressursbruk i nord (Oslo 1998) s. 15.

348.

Samisk fiskeriutvalg s. 33.

349.

Bjørn-Petter Finstad: Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen. (Tromsø 1993) s. 145

350.

International Court of Justice, Fisheries case (United Kingdom vs. Norway) judgement of December 18th 1951, Haag 1952:, Reports 1951, page 116 ff.

351.

Arntzen, "Fiskerigrensesaken mellom England og Norge for Den Internasjonale domstol i Haag", 1952. Tfr 1952 side 115-116.

352.

Se Maurice Bourquin, "Den alminnelige rekkevidde av den dom som ble avsagt 18. desember 1951 av den Internasjonale Domstol i den Norsk-Britiske fiskerigrensetvist", Jussens venner, 1953., side 6.Bourquin var den norske regjerings advokat i fiskerigrensesaken.

353.

Se Norsk utenrikspolitikks historie, bind 5 «Kald krig og internasjonalisering 1945-1965 side 358, og Arntzen, "Fiskerigrensesaken mellom England og Norge for Den Internasjonale domstol i Haag", 1952. Tfr 1952 side 122.

354.

ibid. Side 122.

355.

Bourquin side 11-12.

356.

Arntzen, "Fiskerigrensesaken mellom England og Norge for Den Internasjonale domstol i Haag", 1952. side 124.

357.

De skriftlige norske innlegg var på ca. 1400 tett-trykte sider. Innleggene ble trykt av den Internasjonale domstols trykkeri i Leyden, og finnes bare på fransk: «Affaire des pêcheries- Mémoires, plaidoires et documents/Fisheries case-Pleadings, oral arguments, documents» vol. I-IV, 1951.

358.

Arntzen, "Fiskerigrensesaken mellom England og Norge for Den Internasjonale domstol i Haag", 1952. side 123.

359.

ibid.

360.

Fisheries case- Pleadings, oral arguments, documents, volume I side 232-250. Sidehenvisningene gjelder den norske versjonen Robberstad, «Historisk oversyn» av 20.02.1950 der annet ikke er sagt.

361.

Robberstad, «Historisk oversyn» av 20.02.1950 (1950) side 2.

362.

ibid. side 4.

363.

Ibid. side 16-17.

364.

Ibid side 5.

365.

Ibid. side 4.

366.

ibid. side 6.

367.

Ibid. side 18-19.

368.

ibid. side 22.

369.

ibid. side 23.

370.

Ibid. side 24.

371.

Ibid side 18.

372.

Ibid. side 24.

373.

ibid. side 22.

374.

Fisheries case – Pleadings, oral arguments, documents, volume III side 35-58. Robberstad, Apercu historique, historisk oversikt inntatt i Norges duplikk for Den Internasjonale Domstol i Haag, 01.03.1951. Sidehenvisningene gjelder den norske versjonen, der annet ikke er sagt.

375.

Ibid side 18.

376.

Arnold Ræstad. Kongens Strømme. Historiske og folkerettslige undersøkelser angaaende sjøterritoriet (Kristiania 1912).

377.

ibid. side 18.

378.

ibid. side 28.

379.

ibid. side 5.

380.

ibid. side 26.

381.

ibid.

382.

ibid. side 6-7.

383.

Ibid side 12.

384.

ibid. side 12 flg.

385.

Ibid side 24 flg.

386.

Ibid side 25.

387.

Ibid side 27.

388.

Robberstad, Apercu historique, side 29.

389.

Fisheries case - Pleadings, oral arguments, documents, volume III side 57.

390.

Ibid, se også Robberstad «Historisk oversyn» side 6.

391.

Norsk utenrikspolitikks historie, bind 5 «Kald krig og internasjonalisering 1945-1965», side 353.

392.

Jf. Arntzen, "Fiskerigrensesaken mellom England og Norge for Den Internasjonale domstol i Haag", Tfr 1952 side 131 flg.

393.

Arntzen, "Fiskerigrensesaken mellom England og Norge for Den Internasjonale domstol i Haag", Tfr 1952 side 131.

394.

Medlemmene var Fiskeridirektør Ola Brynjesen, formann (etterfulgt av Olav Lund fiskeridirektoratet), Byråsjef Magne Amdal, oppsynssjef Hans J. Bjørnstad, general­sekretær Andr. L. Giske og oppsynssjef Håkon Vikse.

395.

Innstilling fra komiteen til samling og revisjon av fiskeri­lovene, avgitt desember 1949 s. 5.

396.

Ot. Prp. Nr. 51 (1954) om lov om saltvannsfiskeriene s. 13.

397.

Innst. O. V – 1955 s. 5.

398.

Innst. O. V – 1955 s. 5.

399.

Ot. prp. nr. 51 (1954) Om lov om saltvannsiskeriene s. 27.

400.

Eythorsson (1993) s. 41

401.

Notat fra Fiskeridirektoratet utsendt til fylkesfiskarlagene 5. juni 1958.

402.

Eythorsson (1993) side 43.

403.

Jentoft (1992).

404.

Notat fra Fiskeridirektoratet utsendt til fylkesfiskarlagene 5. juni 1958.

405.

Eythórsson 1993 s. 29.

406.

NOU 1997: 4 s. 468.

407.

Åpne, runde båter på ca 30 fot som ble brukt under snurpefiske. Begrepet «posebåt» brukes etter som de var i arbeid med notposen.

408.

Einar Eythórsson: Fjordfolket, fisken og forvaltningen - en delrapport fra prosjektet bygdeutvikling i kystsamiske områder», FDH-rapport 1993:12 og Einar Eythórsson: Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger (2006) s. 1. Upublisert og uferdig utkast overlevert utvalget på høringsmøtet Porsanger kommune 2. oktober 2006.

409.

Se for eksempel referater fra høringsmøte i Nesseby, Alta og Tana, inntatt som vedlegg 1 til innstillingen. Se også artikkel fra Finnmarken 9. februar 2007.

410.

Einar Eythórsson: Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger (2006) s. 1. Upublisert og uferdig utkast overlevert utvalget på høringsmøtet Porsanger kommune 2. oktober 2006.

411.

Se for eksempel uttalelse fra Kvalsund kommunestyre fra desember 1960 hvor dette fisket karakteriseres som «rovdrift i sildehjemmets barnehage» når det «år om annet oppfiskes hundre tusener hektoliter sildeyngel i finnmarksfjordene, noe som igjen representerer milliarder antall sildeyngel i en gjennomsnittsstørrelse med en fyrstikk», og uttalelser fra utvalgets høringsmøter, blant annet på høringsmøtet i Nesseby kommune.

412.

Einar Eythórsson: Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger (upublisert og uferdig utkast overlevert utvalget på høringsmøtet Porsanger kommune 2. oktober 2006) s. 3.

413.

Se referatene fra utvalgets høringsmøter, inntatt som særskilt vedlegg til innstillingen.

414.

Senere Porsanger kommune.

415.

Jf. Eythórsson med videre henvisninger til sak F 128/1959 og K 29/59 for kommunestyret.

416.

Eythórsson med videre henvisninger til kommunestyrets K sak 70/62.

417.

Porsanger kommune het Kistrand helt til årsskiftet 1963-64.

418.

K sak 65/1969

419.

Slike saker var imidlertid sjelden tatt opp i fylkestinget etter 1958 etter at det rådgivende utvalg for lokale reguleringer ble oppnevnt.

420.

Referat fra årsmøte i Kokelv fiskarlag 23. januar 1954: Forslag om havdeling og fredning av Indre Revsbotn.

421.

Uttalelse fra Kokelv fiskarlag (Kvalsund), februar 1962, overlevert utvalget på høringsmøtet i Kvalsund kommune (Kokelv) 6. november 2006.

422.

Uttalelse fra Kokelv fiskarlag (Kvalsund), februar 1962, overlevert utvalget på høringsmøtet i Kvalsund kommune (Kokelv) 6. november 2006.

423.

NOU 2001: 34 kapittel 6.3.

424.

Intervju av Johan Eliassen ved Svanhild Andersen 15. juni 1996, inntatt i NOU 2001:34 kapittel 6.2.

425.

Intervju med Gunvald Mathisen, 63 år, Kokelv i Kvalsund kommune (ved Svanhild Andersen 1995).

426.

NOU 2001:34 kapittel 6.2.

427.

NOU 2001: 34 kapittel 6.2.

428.

Intervju med Olav Dikkanen i Nesseby kommune 26.oktober 1995 ved Pål Nilsen. Inntatt i NOU 2001:34 kapittel 1.7.

429.

NOU 2001: 34 kapittel 2.1.6.4.

430.

Eythórsson upublisert materiale.

431.

Eythórsson 1993.

432.

Eythórsson , upublisert materiale.

433.

Jentoft og Mikalsen (1992).

434.

Eythórsson (1993) side 136-138.

435.

Peter Ørebech, NOU 2001: 22 s. 593.

436.

Falkanger: Tingsrett 5. utgave (Oslo 2002) s. 428-429 og Falkanger: Allemannsrett: Noen perspektiver bakover og fremover. Lov og Rett 1999 s. 170 flg.

437.

Jf. for eksempel Rt. 1953 s. 1166, Rt. 1961 s. 117, Rt. 1961 s. 459, Rt. 1962 s. 163 (Altevann I), Rt. 1969 s. 1220 (Malangen), Rt. 1970 s. 1367 (Hunderfossreguleringen), Rt. 1971 s. 438 (Røssågareguløeringen), Rt. 1972 s. 292 (Ustevannreguleringen), Rt. 1973 s. 214 (Audenhuslia – ny riksvei), Rt. 1973 s. 452 (Blåtind skytefelt), Rt. 1973 s. 922 (Sundfjorselvreguleringen), Rt. 1977 s. 267 (Malmsjøreguleringen), Rt. 1985 s. 247 (Kåfjord).

438.

Falkanger: Tingsrett 5. utgave (Oslo 2002) s. 434.

439.

Forbud mot avreise fra havnene ut mot fiskefeltene.

440.

Fra 1. januar 1972 ble Troms fylkes kraftforsyning slått sammen med Tromsø kommunale kraftverk under navnet Troms kraftforsyning som trådte inn som saksøker ved skjønnet.

441.

Rt. 1985 s. 247 på s. 251-252.

442.

Rt. 1985 s. 247 på s. 252.

443.

Her henviser førstvoterende til uttalelsene i Rt. 1969 s. 1220 på side 1225 (Malangen-saken).

444.

Rt. 1985 s. 247 på s. 252-253.

445.

Rt. 1985 s. 247 på s. 253.

446.

Rt. 1985 s. 247 på s. 254.

447.

Rt. 1985 s. 247 på s. 254.

448.

Se nærmere Rt. 1985 s. 247, særlig på s. 252-253 og Falkanger: Allemannsrett: Noen perspektiver bakover og fremover. Lov og Rett 1999 s. 182.

449.

Se for eksempel Thor Falkanger, Tingsrett, 5. utg. 2000 s. 434.

450.

Rt. 1985 s. 247 på s. 251.

451.

Rt. 1985 s. 247 på s. 253.

452.

Slik Elisabeth Einarsbøl synes å legge til grunn, jf. Einarsbøl: Noen juridiske betraktninger vedrørende samiske rettigheter i saltvann, eiendomsrettens utstrekning i saltvann etter norsk rett og folkeretten, Gáldu Èála nr. 1 2006 s. 27.

453.

Thor Aage Falkanger: Tingsrett 5. utgave (Oslo 2002) s. 428-429, Kirsti Strøm Bull: Fisket i saltvann – betraktninger rundt rettighetsspørsmål, Kart og plan nr. 1 2005 side 11flg., Otto Jebens: Sjøsamenes og etnisk norske fiskeres rett til sjøfiske i Finnmark, Lov og rett nr. 5 2007 s. 267, NOU 2007: 13 Den nye sameretten, kapittel 22.4.1.2.

454.

Falkanger s. 182.

455.

Se Kirsti Strøm Bull: Fisket i saltvann – betraktninger rundt rettighetsspørsmål, Kart og plan nr. 1 2005 på s. 15.

456.

Otto Jebens: Sjøsamenes og etnisk norske fiskeres rett til sjøfiske i Finnmark, Lov og rett nr. 5 2007 s. 267.

457.

NOU 2007: 13 Den nye sameretten, kapittel 22.4.1.2.

458.

NOU 2007: 13 Den nye sameretten, kapittel 22.4.1.2.

459.

Dette synspunktet er også anført av Samerettsutvalget II, jf. NOU 2007: 13 Den nye sameretten, kapittel 22.4.1.2.

460.

Tilsvarende synspunktet er også anført av Samerettsutvalget II, jf. NOU 2007: 13 Den nye sameretten, kapittel 22.4.1.2.

461.

NOU 1997: 4 s. 304 og NOU 1993: 34 s. 540-541.

462.

NOU 1997: 4 s. 469.

463.

Bjørn Hersoug: Closing the commens: Norwegian fiskeries from open access til private property s. 139.

464.

NOU 1997: 4 s. 469.

465.

Fiskeribladet 6. mars 1986.

466.

Christensen Hallenstvedt: I kamp om havets verdier s. 267.

467.

Fiskeribladet 27. januar 1987.

468.

Fiskeribladet 1. september 1987.

469.

Fiskeribladet 14. april 1988.

470.

Christensen Hallenstvedt: I kamp om havets verdier s. 268.

471.

Christensen Hallenstvedt: I kamp om havets verdier s. 269.

472.

NOU 2007: 13 Den nye sameretten kapitel 22.1.2.

473.

NOU 1997:4 s. 304. Se også NOU 1993:m 34 s. 540-541.

474.

St.prp. nr. 58 (1995-1996) Omprioriteringer og tilleggs­bevilgninger på statsbudsjettet 1996.

475.

NOU 1997: 5 kapittel 5.6.3

476.

Meldingens s. 20.

477.

Sitert i Ragnar Nilsen Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Ad Notam Gyldendal (Oslo 1998).

478.

Sitert i Ragnar Nilsen Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Ad Notam Gyldendal (Oslo 1998).

479.

Jf. Gunnar Eriksen, Samiske sedvaner og bruk av naturr­essurser før og etter Selbu- og Svartskogdommene fra 2001 i Kritisk Juss 2004 (30) nr. 3 side 289-304.

480.

Høyesterett har i flere saker gitt uttrykk for det samme, for eksempel Rt. 1985 s. 532 (Mauken-dommen), og i Rt 2001 s. 1229 (Svartskog-saken).

481.

Hevdsloven § 6 første ledd lyder: «Hevdinga stoggar når det vert reist søksmål mot hevdaren om retten til tingen, såframt det endar med at saksøkjaren får medhald.»

482.

«Fiskerettar i saltvann og lex non scriptum i norsk rett og rettshistorie», TfR 2006 s. 341 flg.

483.

Se hos Jørn Øyrehagen Sunde, (2006) s. 341 flg. og Kirsti Strøm Bull, Fisket i saltvann – betraktninger rundt rettighetsspørsmål, Kart og Plan 2005 s. 9 flg.

484.

Opplysning fra Einar Niemi.

485.

Loven om saltvannsfiske i Finnmark blir erstattet av andre lover først etter 2. verdenskrig.

486.

Se Nils Kolle, Omlegging av loddetorskefisket fra kyst- til bankfiskeri i mellomkrigstida, og hvordan dette påvirket deltakende fiskere fra Finnmark; hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Bergen (1979).

487.

Leonhard Gamst og Harald Samuelsberg (1983) s. 77.

488.

Nord-Varanger var inntil 1964 en egen kommune som lå rundt Vadsø by.

489.

Nord-Varanger; opphold under fisket: 107 båter og 324 mann; hjemmehørende: 123 båter og 406 mann. Sør-Varanger; opphold under fisket: 74 båter og 107 mann; hjemmehørende: 76 båter og 200 mann.

490.

Se som eksempel N. Gjelsvik, Norsk tingsrett, Oslo 1936.

491.

Kirsti Strøm Bull, Nils Oskal og Mikkel Nils Sara: Reindriften i Finnmark, rettshistorie 1852-1960, Oslo 2001.

Til toppen
Til dokumentets forside