14 Godtgjøring og velferdsgoder

14.1 Folkevalgtes rett til godtgjøring og dekning av utgifter mv.

14.1.1 Innledning

Utvalget mener det er viktig med bred folkelig deltakelse i lokaldemokratiet. Én forutsetning for å få til dette er økonomiske ordninger som gjør det mulig for alle å delta i lokalpolitikken. Ordningene med godtgjøring og dekning av utgifter og økonomisk tap til de som har kommunale tillitsverv, er derfor sentrale elementer for å sikre bred deltakelse i lokaldemokratiet.

Utvalget mener de eksisterende ordningene er gode, og at det ikke er behov for vesentlige endringer. Utvalget foreslår likevel noen presiseringer i lovverket for å tydeliggjøre det og bringe det mer i tråd med praksis. Utvalget foreslår blant annet en bestemmelse som klargjør at det kan gis en samlet kompensasjon som omfatter både godtgjøring og erstatning for tapt inntekt til folkevalgte som i større eller mindre grad blir frikjøpt fra sine ordinære gjøremål. Utvalget foreslår videre å lovfeste at personer som har vært folkevalgte på minst halv tid, etter søknad skal ha rett til ettergodtgjøring i inntil tre måneder.

14.1.2 Gjeldende rett

14.1.2.1 Arbeidsgodtgjøring

Det følger av kommuneloven § 42 at «den som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på godtgjøring for sitt arbeid etter nærmere regler fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget selv».

Rett til godtgjøring har alle som har et kommunalt tillitsverv. Dette omfatter for det første alle medlemmer av folkevalgte organer i kommunen. Det omfatter også de som velges inn i interkommunale styrer etter kommuneloven § 27 og til representantskapet i interkommunale selskaper. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i en tolkningsuttalelse1 uttalt at også leder av representantskapet i et IKS etter departementets vurdering må anses å ha et tillitsverv etter kommuneloven § 42.

Særlovgivningen inneholder enkelte bestemmelser om ulike typer samarbeidsutvalg, for eksempel samarbeidsutvalg etter opplæringsloven § 11-1. Medlemmene i slike utvalg innehar i utgangspunktet ikke et kommunalt tillitsverv, da disse ikke utfører oppgaver på vegne av kommunen. De sitter i utvalget for å ivareta egne interesser, ikke kommunens. I tilfeller hvor kommunen har delegert styringsoppgaver eller avgjørelsesmyndighet til styret, jf. kommuneloven § 11, vil medlemmene likevel inneha et tillitsverv etter kommuneloven § 42.

Det er kommunestyret selv som må fastsette reglene for godtgjøring. Denne myndigheten kan ikke delegeres til andre.

Kommuneloven inneholder ikke regler om hvordan godtgjøringen skal fastsettes. Kommunestyret fastsetter selv de nærmere regler for dette. Godtgjøringen kan for eksempel fastsettes per møte eller år, eller ved en kombinasjon av begge. Godtgjøring kommer i tillegg til erstatning for tap av inntekt etter § 41 nr. 2. Godtgjøringen skal derfor ikke reduseres fordi den folkevalgte får lønn fra egen arbeidsgiver eller erstatning for tapt arbeidsinntekt etter § 41 nr. 2.

Kommuneloven gir heller ikke noen regler om hvor stor godtgjøringen skal være. Også dette er noe kommunestyret selv må ta stilling til. Godtgjøringen skal fastsettes ut fra hvor stor arbeidsmessig belastning vervet innebærer.

Det har i dag blitt vanlig å snakke om frikjøp av politikere. Dette innebærer at den folkevalgte tar seg fri fra sitt ordinære arbeid. I slike tilfeller fastsetter ofte kommunene en samlet fast årlig godtgjøring som skal dekke både arbeidsgodtgjøring etter § 42 og erstatning for inntektstap etter § 41 nr. 2.

Kommuneloven inneholder ikke noe forbud mot å yte godtgjøring i andre tilfeller enn etter reglene i § 42. Mange kommuner har for eksempel innført en ordning med ettergodtgjøring (etterlønn) til folkevalgte som innebærer at de særlig folkevalgte med verv av et visst omfang kan motta godtgjøring i en viss periode etter utløpet av valgperioden. Retten til slik godtgjøring vil normalt bortfalle dersom den folkevalgte for eksempel får seg nytt arbeid eller mottar alderspensjon.

14.1.2.2 Dekning av utgifter og økonomisk tap

Skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring

Etter kommuneloven § 41 nr. 1 har personer med tillitsverv krav på skyss-, kost- og overnattingsgodgjøring i forbindelse med vervet. Kommunestyret fastsetter selv nærmere regler om dette. Retten til slik godgjøring er ikke begrenset til deltakelse i selve møtene. Tillitsvalgte har også krav på godtgjøring i andre sammenhenger som har direkte tilknytning til vervet. Dette kan eksempelvis være hvis de er på befaring i forbindelse med en byggesak, eller dersom de forhandler med grunneiere på vegne av kommunen.

Det er i utgangspunktet ingen begrensninger på retten til å få dekket reiseutgifter, selv ikke hvor en folkevalgt i en periode enten jobber eller studerer utenfor kommunen. Dette er forutsatt av kommunalkomiteen i Innst. O. nr. 8 (1996–97) Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner m.v., side 12.

Daværende Kommunal- og regionaldepartementet har uttalt at selv om loven ikke generelt kan sies å åpne for å sette et øvre tak på hvor store reiseutgifter som kan dekkes, heller ikke for lange utenlandsreiser, så vil det likevel i enkelte tilfeller kunne være spørsmål om det kan være grunnlag for å trekke en annen konklusjon ut fra en konkret vurdering. Ved denne vurderingen vil blant annet formålet med reisen være et tolkningsmoment. Dette vil nok særlig gjelde i tilfeller hvor det å delta på møtet kombineres med andre gjøremål og deltakelsen på møtet ikke anses å være hovedformålet med reisen.

Erstatning for tap av inntekt og påførte utgifter

Personer som må ta seg fri fra arbeidet eller andre gjøremål for å utføre et tillitsverv, kan påføres et økonomisk tap for eksempel ved at de blir trukket i lønn, eller utførelsen av vervet kan påføre dem utgifter. Det følger av § 41 nr. 2 at de i så fall har krav på at tap av inntekt og påførte utgifter som følge av vervet erstattes opp til et visst beløp per dag. Kommunestyret fastsetter selv satsene for slik erstatning.

Det er ikke alltid like lett å dokumentere hvor stort det økonomiske tapet har vært. Lovverket åpner derfor for erstatning for både legitimert og ulegitimert tap. Kommunestyret skal på denne bakgrunn fastsette to ulike maksimumssatser – én for legitimert og én for ulegitimert tap. Ved fastsettelse av satsene er utgangspunktet at det skal gis full kompensasjon, men at det likevel kan settes et maksimumsbeløp som vil gi de fleste med tillitsverv full kompensasjon for tapet. Tap som ikke kan dokumenteres, må sannsynliggjøres.

Med inntekt i lovens forstand er det ikke utelukkende tenkt på lønnsinntekt i ordinære ansettelsesforhold. Også folkevalgte uten fast lønnet arbeid, for eksempel hjemmeværende, pensjonister og studenter, har krav på erstatning for tapt arbeidsinntekt.2 Disse gruppene kan få erstattet tap i inntekt når de må forsømme sine ordinære gjøremål for å ivareta tillitsverv. Tap i inntekt som følge av at ordinære gjøremål må forsømmes, lar seg av praktiske årsaker vanskelig legitimere. For slike tilfeller stilles det i stedet krav om at tapet må være sannsynliggjort. Det følger av dette at studenter skal ha erstatning for tapt inntekt dersom de kan sannsynliggjøre at studiene måtte forsømmes på grunn av vervet. Tilsvarende gjelder for hjemmeværende og pensjonister. Dersom vervet må utføres til samme tid som den hjemmeværende eller pensjonisten utfører sine ordinære gjøremål, vil den folkevalgte ha rett til slik erstatning.

Utgifter som faller inn under denne bestemmelsen, er for eksempel utgifter til barnepass, stedfortreder, stell av syke og eldre og lignende.

14.1.2.3 Pensjon

Det følger av kommuneloven § 43 nr. 1 at kommunestyret selv kan vedta å opprette eller slutte seg til en pensjonsordning for folkevalgte i kommunen. Kommuner må også uten en slik regel kunne innføre en pensjonsordning for folkevalgte, jf. at kommuners kompetanse er negativt avgrenset. Bestemmelsen begrenser likevel kompetansen noe i og med at det etter bestemmelsen er kommunestyret selv som må treffe beslutningen om å opprette eller slutte seg til en slik pensjonsordning.

§ 43 nr. 2 inneholder en hjemmel for Kongen til å gi nærmere bestemmelser om det materielle innholdet i slike pensjonsordninger. Forskriften legger en del begrensninger på hvilke pensjonsordninger som kan vedtas.

14.1.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener det er viktig med gode økonomiske støtteordninger for personer som er valgt til kommunale tillitsverv. Uten slike ordninger vil rekrutteringen til vervene kunne bli svært skjev. Dette fordi det da vil være mange som av økonomiske årsaker ikke vil se seg i stand til å påta seg slike tillitsverv.

Dagens ordninger er etter utvalgets vurdering tilfredsstillende, og utvalget ser ikke behov for å gjøre vesentlige endringer på dette området.

14.1.3.1 Godtgjøring

Utvalget foreslår å videreføre regelen om at personer med tillitsverv har krav på godtgjøring for sitt arbeid, og at kommunestyret selv skal fastsette nærmere regler om godtgjøringen. Utvalget mener likevel at det er behov for å endre gjeldende rett på ett punkt.

Det ble under punktet om gjeldende rett redegjort for at leder av representantskapet i et interkommunalt selskap etter departementets vurdering måtte anses å ha et tillitsverv etter kommuneloven § 42 og dermed krav på godtgjøring i tråd med dette regelverket. Utvalgets forslag skal ikke tolkes så vidt. Utvalget legger i sin vurdering vekt på at representantskapet ikke er et folkevalgt organ, men et selskapsorgan. Hovedfunksjonen til lederen av representantskapet er å være møteleder i representantskapet. Vedkommende pekes ikke ut for å ivareta noen direkte kommunale interesser. Disse momentene til sammen innebærer etter utvalgets vurdering at vervet som leder av representantskapet i et interkommunalt selskap ikke er å anse som et kommunalt tillitsverv.

14.1.3.2 Dekning av utgifter og økonomisk tap

Utvalget ser ikke behov for hverken å stramme inn eller å utvide retten til å få dekket utgifter og økonomisk tap som følge av å ha et tillitsverv. Tillitsvalgte bør fortsatt ha krav på reise-, kost- og overnattingsgodtgjøring etter nærmere regler fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget.

Tapt inntekt og andre utgifter som følge av vervet bør også erstattes. Selv om utgangspunktet etter utvalgets vurdering bør være at den tillitsvalgte får dekket sitt faktiske inntektstap og sine faktiske utgifter, bør det likevel kunne fastsettes en øvre grense for hvor stor erstatning som kan ytes. Denne grensen må være realistisk og settes så høyt at den vil være tilstrekkelig til å dekke det faktiske påførte inntektstapet eller de faktiske utgiftene for de fleste folkevalgte.

14.1.3.3 Særlig om frikjøp

Frikjøp er en praktisk ordning, men utvalget mener at ordningen ikke er i tråd med kommunelovens regelverk i og med at kommuneloven legger til grunn at det skal ytes én godtgjøring for selve arbeidet i tillitsvervet og én erstatning for tapt inntekt.

Godtgjøring etter gjeldende kommunelov § 42 og erstatning for tap av inntekt etter § 41 nr. 2 skal ytes uavhengig av hverandre. Den tillitsvalgte har således krav på godtgjøring selv om vedkommende ikke blir trukket i lønn av arbeidsgiveren, og det skal ikke tas hensyn til godtgjøringen ved beregningen av det økonomiske tapet. Utvalget mener at dette som et utgangspunkt fortsatt bør gjelde.

Utvalget vil imidlertid foreslå å åpne for at ordførere og andre folkevalgte som frikjøpes fra sitt ordinære arbeid for å utføre kommunale tillitsverv, heller mottar én fast sum i kompensasjon. Denne kompensasjonen skal da dekke både erstatning for tap av inntekt og godtgjøring for utførelse av vervet/vervene, både eventuell fast godtgjøring og møtegodtgjøring. Utvalget foreslår å ta inn en bestemmelse om dette i loven.

14.1.3.4 Pensjon

Utvalget foreslår å videreføre reglene om pensjonsordning for folkevalgte i kommuneloven § 43 i ny kommunelov.

14.1.3.5 Ettergodtgjøring

Etter kommuneloven § 40 nr. 1 har folkevalgte rett til permisjon fra sitt arbeid i fire år eller for resten av valgperioden for å ivareta et kommunalt verv på heltid eller deltid. Folkevalgte som innehar slike verv i mer enn én periode, har dermed ikke krav på permisjon fra arbeidet. Det kan også være vanskelig å skaffe seg et nytt arbeid som man kan tiltre akkurat ved utløpet av valgperioden. Disse forholdene kan medføre at en del folkevalgte ikke vil ha noe arbeid å gå tilbake til ved utløpet av valgperioden. Dette vil særlig gjelde heltidsfolkevalgte. Utvalget mener dette vil kunne påvirke rekrutteringen til folkevalgte verv.

Utvalget er kjent med at mange kommuner har innført ordninger med ettergodtgjøring til personer som i hovedsak har vært folkevalgte. KS har også som et ledd i arbeidet med å styrke de folkevalgtes arbeidsvilkår anbefalt å gi ettergodtgjøring i slike tilfeller. Utvalget mener det er viktig at personer som tar på seg omfattende folkevalgte verv, har et visst økonomisk sikkerhetsnett ved utløpet av valgperioden. Folkevalgte bør også ha et tilsvarende sikkerhetsnett dersom de mot sin vilje må tre ut av vervet i løpet av valgperioden. Dette vil særlig være aktuelt for kommuneråder. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at folkevalgte i verv på minst halv tid skal ha rett til ettergodtgjøring i inntil tre måneder dersom vedkommende ikke har en jobb å gå tilbake til. Annen inntekt som opparbeides i perioden for ettergodtgjøring, skal gå til fradrag i godtgjøringen. Dette skal ikke bare gjelde for lønnsinntekt, men også for næringsinntekt, honorarer, pensjonsinntekt og lignende. Ettergodtgjøringen skal etter utvalgets forslag også forkortes med inntekt som den folkevalgte frivillig avstår fra.

14.2 Folkevalgtes rett til ulike velferdsgoder

14.2.1 Innledning

Kommunalt ansatte kan ha rett til sykelønn, foreldrepermisjon, foreldrepenger, feriepenger, pensjon mv. I dette kapitlet ser utvalget nærmere på i hvilken utstrekning kommunalt folkevalgte har rettigheter etter disse regelverkene.

Utvalget skal ifølge mandatet ikke foreslå konkrete lovforslag i særlovgivningen. Utvalget mener likevel at lovgivningen bør endres, eventuelt tydeliggjøres, slik at folkevalgte som har et tillitsverv som tilsvarer minst 50 prosent stilling, bør gis de samme rettigheter til ulike velferdsgoder som ansatte i kommunene.

14.2.2 Gjeldende rett

14.2.2.1 Innledning

Folkevalgte er ikke ansatt i kommunen, men er valgt inn i tillitsverv. De mottar ikke lønn, men arbeidsgodtgjøring og erstatning for tapt inntekt etter kommuneloven kapittel 7. Folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og ferieloven inneholder regler om ulike velferdsordninger.

Hvilke ytelser en person har rett til etter disse bestemmelsene, og eventuelt i hvor stort omfang, avhenger i mange tilfeller av om vedkommende er å anse som arbeidstaker eller frilanser i de enkelte lovenes forstand. Om en folkevalgt skal anses som arbeidstaker, frilanser eller noe helt annet, beror på i hvilken sammenheng og etter hvilket regelverket spørsmålet skal vurderes. I så fall vil de kunne ha krav på noen rettigheter som er knyttet til disse begrepene. Om dette er tilfellet, vil bero på en konkret vurdering av de enkelte rettsreglene. Det er derfor avgjørende å finne ut av om folkevalgte er å anse som arbeidstakere eller frilansere etter de ulike lovene.

14.2.2.2 Er folkevalgte å anse som arbeidstakere eller frilansere?

Etter folketrygdloven § 1-8 er en arbeidstaker enhver som arbeider i annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse. Frilanser er enhver som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse, men uten å være selvstendig næringsdrivende, jf. § 1-9.

En nesten likelydende definisjon av begrepet finner vi i arbeidsmiljøloven § 1-8 og i ferieloven § 2. Arbeidstaker er etter disse lovene enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. Arbeidstakerbegrepet skal tolkes likt etter arbeidsmiljøloven og ferieloven, jf. Rt. 2013, side 354.

I Ot.prp. nr. 29 (1995–96) Om ny lov om folketrygd (folketrygdloven), side 29, står det følgende om frilansere:

Gruppen omfatter mange utøvende kunstnere, journalister og andre som ikke kan anses som ansatt. Videre omfatter gruppen personer som mottar ulike former for lønn, provisjon, honorar, godtgjørelse som medlem i styrer og råd m.m. Det vises bl.a. til gjeldende lov § 16-2 første ledd bokstav b, jf. skatteloven § 55 første ledd nr. 1 bokstav a og b.

Ordfører nevnes her ikke særskilt.

En nærmere omtale av arbeidstakerbegrepet finnes også i NOU 2004: 5 Arbeidslovutvalget, side 154. Omtalen knytter seg til begrepet slik det er definert i arbeidsmiljøloven, det vil si enhver som utfører arbeid i annens tjeneste.

Arbeidstakerbegrepet må også avgrenses mot tillitsverv. Det må videre avgrenses mot andre personer som er utnevnt eller valgt. En offentlig ombudsmann er valgt eller oppnevnt til sitt verv og vil derfor som utgangspunkt ikke regnes som arbeidstaker. Det samme gjelder for stortingsrepresentanter, kommunestyremedlemmer, ordførere, overformyndere og verger. Generelt må det avgrenses mot personer som utfører en offentligrettslig plikt som ombud, formenn og medlemmer som er valgt eller oppnevnt til offentlige råd, styrer o.l. og som har lovplikt til å motta disse verv.

Definisjonen av arbeidstaker i arbeidsmiljøloven og i folketrygdloven er veldig like, og momentene det legges vekt på ved vurderingen av begrepet, er de samme etter begge lovene. Forarbeidene er imidlertid likevel litt forskjellige. Det er ikke avgjørende for vurderingen etter én lov hvilken kategori vedkommende kommer i etter en annen lov.

Ovennevnte peker i retning av at folkevalgte som et utgangspunkt ikke er å anse som arbeidstakere hverken i folketrygdlovens, arbeidsmiljølovens eller ferielovens forstand. Dette kan synes klarere etter arbeidsmiljøloven og ferieloven enn etter folketrygdloven, jf. ovennevnte forarbeider. I en kjennelse av 24. januar 2014 kom imidlertid Trygderetten til at en ordfører var å anse som arbeidstaker etter folketrygdloven § 1-8. Saken ble brakt inn for Frostating lagmannsrett som også kom til at ordføreren var å anse som arbeidstaker etter folketrygdloven § 1-8, jf. dom av 24. april 2015 (LF-2014-105447). Saken er ikke endelig avgjort da den er tillatt fremmet for Høyesterett.

14.2.2.3 Rettigheter etter folketrygdloven

Folketrygdloven regulerer blant annet rett til sykepenger, omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom, ytelser ved yrkesskade, foreldrepenger og pensjon. Hvilke ytelser, eventuelt i hvor stort omfang, en person har rett til etter disse bestemmelsene, avhenger av om vedkommende er å anse som arbeidstaker eller frilanser i folketrygdlovens forstand.

Folketrygdloven kapittel 8 regulerer retten til sykepenger. Etter disse reglene er retten til sykepenger gunstigere for arbeidstakere enn for frilansere, da sistnevnte ikke har dekning de første 16 kalenderdagene, jf. folketrygdloven § 8-38.

Retten til omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom gjelder både til arbeidstakere, frilansere og selvstendig næringsdrivende, jf. folketrygdloven § 9-5. Frilansere og næringsdrivende mottar imidlertid som en hovedregel ikke omsorgspenger før fra ellevte dag, jf. § 9-9.

Også ytelser ved yrkesskade avhenger i utgangspunktet av om personen er å anse som arbeidstaker eller frilanser. Etter folketrygdloven § 13-6 gjelder regelverket for yrkesskade automatisk for arbeidstakere. Frilansere kan tegne frivillig yrkesskadetrygd etter § 13-13. De vil da også omfattes av regelverket.

Når det gjelder retten til foreldrepenger etter folketrygdloven kapittel 14, følger det av § 14-6 første ledd at rett til foreldrepenger i utgangspunktet opptjenes ved yrkesaktivitet med pensjonsgivende inntekt, jf. folketrygdloven § 3-15, i minst seks av de siste ti månedene før uttak av foreldrepenger starter. Dette vilkåret for rett til foreldrepenger er det samme for folkevalgte som for ansatte i kommuner. Skillet mellom arbeidstaker og frilanser vil imidlertid ha betydning for beregningen av foreldrepenger.

Godtgjøring og erstatning for tap av inntekt som følge av folkevalgt verv er å anse som pensjonsgivende inntekt, jf. folketrygdloven § 3-15. På dette området har derfor ikke skillet mellom arbeidstaker og frilanser noen betydning.

14.2.2.4 Rett til foreldrepermisjon etter arbeidsmiljøloven

Reglene om foreldrepermisjon etter arbeidsmiljøloven er like for ansatte og folkevalgte. Alle foreldre har rett til slik permisjon uavhengig av om de faller inn under arbeidstakerbegrepet eller ikke.

14.2.2.5 Ferieloven

Ferieloven regulerer blant annet rett til feriepenger. Det følger av § 2 at ferieloven gjelder for arbeidstakere. Folkevalgte er ikke arbeidstakere etter ferieloven. Folkevalgte har derfor ikke rett til feriepenger.

14.2.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener det er viktig for det representative demokratiet at folkevalgte har de samme rettigheter til ulike velferdsordninger som det ansatte i kommunene har. Dette gjelder etter utvalgets vurdering enten det dreier seg om rettigheter etter folketrygdloven, ferieloven eller annen velferdslovgivning. Lokaldemokratiet i Norge bygger på det representative demokratiet. En forutsetning for at denne styringsmodellen skal ha bred legitimitet, er at de folkevalgte ikke bare velges blant et snevert utvalg av befolkningen. Det er viktig at alle deler av befolkningen tar del i styret. Én forutsetning for å få til dette er å ha velferdsordninger som gjør det mulig for alle å delta i lokalpolitikken. Dersom for eksempel en ordfører som blir sykemeldt, ikke har krav på sykepenger, vil det kunne føre til at mange vil ha betenkeligheter med å ta på seg et slikt verv. De færreste har økonomi til å klare seg gjennom en lengre sykemeldingsperiode uten at de får sykepenger. Dersom ordføreren anses som frilanser, vil vedkommende ikke ha rett sykepenger for de 16 første kalenderdagene av sykefraværet.3

Som beskrevet foran, under punktet om gjeldende rett, er det i mange tilfeller uklart hva slags rettigheter de folkevalgte har. Utvalget mener på denne bakgrunn at det er behov for å gå gjennom hele dette regelverket for å sikre at folkevalgte har rett til aktuelle velferdsgoder på lik linje med arbeidstakere.

Utvalget vil i den forbindelse påpeke enkelte utgangspunkter. Etter utvalgets vurdering er det ikke naturlig å anse folkevalgte som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven og ferieloven, men utvalget mener at det er mer usikkert etter folketrygdloven. Utvalget mener at det vil være mest hensiktsmessig å regulere folkevalgtes rett til ulike velferdsordninger direkte i det enkelte lovverk, også i folketrygdloven, og det uavhengig av resultatet i ovenfor nevnte sak som står for Høyesterett. Utvalget mener imidlertid at det kun bør være aktuelt å likestille folkevalgte med arbeidstakere i tilfeller hvor godtgjøringen de mottar, utgjør hovedinntekten deres.

Utvalget mener derfor at lovgivningen bør endres slik at folkevalgte med omfattende tillitsverv, det vil si folkevalgte som har et tillitsverv som tilsvarer minst 50 prosent stilling, gis de samme rettigheter til ulike velferdsgoder som ansatte i kommunene.

Fotnoter

1.

Sak 13/2022-2.

2.

NOU 1990: 13, side 194.

3.

Folketrygdloven § 8-38 andre ledd.

Til dokumentets forside