Ot.prp. nr. 38 (2001-2002)

Om lov om endring i lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

1.1 Oversikt over lovendringsforslaget

Proposisjonen fremmes med sikte på å gjennomføre endringer i lov 18. juli 1958 om offenlige tjenestetvister. Endringene gjelder tjenestemannsorganisasjonenes forhandlingsrett i statlig sektor. Vilkårene for å få forhandlingsrett er nedfelt i tjenestetvistloven §§ 3, 4 og 6. Slik rett har tjenestemannsorganisasjoner, hovedsammenslutninger og yrkesorganisasjoner, så fremt vilkårene er oppfylt. Departementet fremmer med dette forslag til enkelte endringer i vilkårene for forhandlingsrett.

Departementet fremmer også forslag til endring av lovens virkeområde. Det er kun tale om en mindre justering som vil innebære at lov om statens tjenestemenn av 4. mars 1983 og lov om offentlige tjenestetvister får samme virkeområde. Departementet vil dessuten foreslå ny lovhjemmel for å føre arbeidstakere ut av loven.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

På bakgrunn av situasjonen i norsk økonomi og et nokså turbulent lønnsoppgjør i 1998 inviterte regjeringen Bondevik hovedorganisasjonene i arbeidslivet til en inntektspolitisk konferanse på Torbjørnsrud i desember 1998. På konferansen ble det enighet om å nedsette fire partssammensatte utvalg, herav tre utvalg med det formål å fornye det inntektspolitiske samarbeidet.

Foreliggende lovforslag er i hovedsak fremsatt på bakgrunn av arbeidet som er utført i 2 av disse utvalgene. Utvalget for tarifforhandlingssystemet ble oppnevnt ved Kongelig resolusjon 28. mai 1999, og avga sin innstilling 2. april 2001, NOU 2001:14 «Vårens vakreste eventyr ...?». Alle de største organisasjonene i arbeidslivet var representert, herunder også representanter fra kommunal og statlig sektor. Utvalget ble ledet av nåværende høyesterettsdommer Ingse Stabel.

Utvalget for tarifforhandlingssystemet, heretter kalt tarifforhandlingsutvalget eller utvalget, hadde under sitt arbeid bl.a. kontakt med Utvalget for sysselsetting og verdiskapning (Holdenutvalget). Dette utvalget ble oppnevnt ved Kongelig resolusjon 23. april 1999, og avga sin utredning, «En strategi for sysselsetting og verdiskapning,» 30. juni 2000 (NOU 2000:21). Utvalget støtter samlet hovedpunktene i Holdenutvalget, og har samlet seg om en videreutvikling av strategien for et fortsatt inntektspolitisk samarbeid, slik Holdenutvalget foreslo.

De øvrige to utvalgene som ble nedsatt var for det første «Forberedelse av inntektsoppgjøret 1999» (Arntzenutvalget). Innstillingen ble avgitt 1. mars 1999 og er inntatt i NOU 1999:14. Det andre utvalget var «Nytt millennium - nytt arbeidsliv?» som avga sin innstilling 2. desember 1999. Innstillingen er inntatt i NOU 1999:34 (Colbjørnsenutvalget).

I NOU 2000:21 samlet Holdenutvalget seg om følgende vurderinger:

«Hensikten med det inntektspolitiske samarbeidet er gjennom en koordinert lønnsdannelse å oppnå lavere ledighet på varig basis enn det ville vært mulig uten slik koordinering.»

Videre:

«Et koordinert system for lønnsfastsettelse innebærer at det i forkant av tariffrevisjoner foreligger en felles forståelse mellom hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden om de økonomiske rammebetingelsene for oppgjørene.»

Når det gjelder lønnsdannelsen i offentlig sektor konkluderer Holdenutvalget med at:

«Etter utvalgets vurdering åpner tariffavtalene i både det statlige og kommunale tariffområdet for betydelig grad av fleksibilitet i lønnsdannelsen, avhengig bl.a. av hvor mye som settes av til justeringsforhandlinger og lokale tillegg. For å finne løsninger som kan fungere uten store konflikter, må imidlertid partene enes om et felles syn på prinsipper for felles lønnsdannelse i offentlig sektor.»

Tarifforhandlingsutvalget har i kapittel 11 i NOU 2001:14 gjennomgått statlig sektor med utgangspunkt i tjenestetvistloven. Utvalget peker på at tjenestetvistloven i det vesentlige har stått uendret siden 1958, og at det kan være nødvendig med en revisjon. Intensjonen om at hovedsammenslutningene skal ha en sentral plass bør opprettholdes slik at det stilles krav til forhandlingsrett tilpasset den utvikling som har skjedd. Utvalget foreslår bl.a. konkrete innskjerpinger i tjenestetvistloven § 3, som regulerer vilkår for å kunne få forhandlingsrett som hovedsammenslutning.

Utvalget er videre opptatt av utsiktene fremover når det gjelder partsforhold og forhandlingsberettigede organisasjoner i statlig sektor. Siden midten av syttitallet og frem til siste halvdel av nittitallet har det på organisasjonssiden vært relativt stabile forhold. I det statlige tariffområdet har man hatt tre hovedsammenslutninger, samt Norsk Lærerlag og en frittstående organisasjon. I de senere år er dette bildet blitt endret. Det foregår for tiden betydelige endringer på organisasjonssiden i norsk arbeidsliv, ikke minst innen statssektoren. Flere forbund og andre enkeltstående arbeidstakerorganisasjoner har meldt seg ut, eller blitt stående uten medlemsskap i en hovedsammenslutning. Det pågår også organisasjonspolitiske diskusjoner om hvilken tilhørighet og struktur det enkelte forbund eller organisasjon skal ha i fremtiden.

Norsk Lærerlag, Lærerforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Politiets Fellesforbund stiftet 10. desember 2001 Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO). I forbindelse med stiftelsen ble også Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund opptatt som medlemmer. Ved brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 20. desember 2001 ble UHO gitt forhandlingsrett som hovedsammenslutning i statlig sektor.

Det er et mål å kunne gjennomføre forhandlinger og løsning av interessetvister på en måte som er rasjonell for staten, og som er betryggende i forhold til utøvelse av anerkjente prinsipper i forhold til organisasjonene. En utvikling på organisasjonssiden i retning av flere frittstående foreninger vil gjøre det vanskelig med en samordning. Lønnsoppgjørene i staten forutsetter deltakelse fra organisasjoner med bredde og størrelse som kan forplikte seg og ta ansvar for helhetsløsninger innenfor tariffområdet. Utvalget konstaterer at tjenestetvistloven har fungert godt og ønsker på denne bakgrunn å videreføre lovens intensjoner og prinsipper, da disse gir grunnlag for helhetlige og balanserte løsninger.

Departementet har på bakgrunn av hva som har fremkommet i de ovennevnte utvalgsarbeid, valgt å fremme en proposisjon der lovforslagene har som formål å opprettholde og styrke hovedsammenslutningenes posisjon i det statlige tarifforhandlingssystemet.

1.3 Forslag til endringer - sammendrag

1.3.1 Lovens virkeområde

Som følge av at stillingshjemmelsystemet ble endelig opphevet av Stortinget 22. mars 2001 med virkning fra 1. oktober 2001, har henvisningen i loven til organisert statsstilling mistet mye av sin betydning. Det foreligger ikke lenger organiserte statstillinger i budsjettmessig sammenheng, idet statlige virksomheter innenfor sine budsjettmessige rammer står fritt til å inndra og opprette stillinger.

Antall overenskomstlønte arbeidstakere er i de senere år betydelig redusert og det tradisjonelle skillet mellom tjenestemenn og de såkalte statsarbeidere er nærmest borte.

Departementet foreslår derfor at tjenestetvistlovens omfangsbestemmelse igjen knyttes til det opprinnelige hovedvilkår fra 1958 «ansatt i statens tjeneste». Lovens krav vil da være at arbeidstakeren må være helt eller delvis ansatt i statens tjeneste.

Virkeområdet for tjenestetvistloven foreslås gjort sammenfallende med tjenestemannsloven, jf. denne lovs § 1 nr. 1. Departementet kan ikke se avgjørende argumenter som tilsier at tjenestetvist- og tjenestemannsloven bør ha ulikt anvendelsesområde og foreslår at begge lover får samme ordlyd. Lovteknisk er dette også en fordel selv om enkelte presiseringer vil være nødvendige. Disse er omtalt nedenfor i punkt 5.3.

1.3.2 Vilkårene for forhandlingsrett

Departementet vil foreslå at vilkårene i § 3 for å få forhandlingsrett som hovedsammenslutning endres. Formålet bak de vurderinger og endringsforslag som fremkom i en høringsrapport departementet har utarbeidet (se punkt 2 nedenfor) er å videreføre intensjonene i tjenestetvistloven om at hovedsammenslutningene skal ha en sentral plass og posisjon i forhold til de frittstående organisasjonene når det gjelder å utøve forhandlingsretten. Departementet legger til grunn at det fortsatt er ønskelig med representative og store organisasjoner som ivaretar et helhetssyn når det gjelder statlige arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. Departementet opprettholder derfor forslaget om at vilkårene for å få forhandlingsrett som hovedsammenslutning endres. Forslaget går ut på at organisasjonene må representere 5 virksomheter og ha 20.000 medlemmer, eller representere 3 virksomheter og ha 40.000 medlemmer. Allerede etablerte hovedsammenslutninger må kun tilfredsstille gjeldende krav om 10.000 medlemmer og representere 5 virksomheter (etater).

Departementet vil foreslå at tjenestetvistloven § 3 første ledd formuleres i samsvar med tarifforhandlingsutvalgets enstemmige forslag.

For så vidt angår hovedsammenslutninger som allerede er etablert er departementet enig med utvalget. Her bør lovens vilkår slik de er i dag opprettholdes. Lovens nåværende annet ledd omformuleres og blir nytt siste ledd.

Departementet foreslår også endringer i vilkårene for å få forhandlingsrett som yrkesorganisasjon. Departementet følger opp alternativ 3 fra ovennevnte høringsrapport. Se punkt 8.4 nedenfor. Dette betyr at en yrkesorganisasjon må ha minst 200 medlemmer. Også her vil lovens någjeldende vilkår opprettholdes for etablerte forhandlingsberettigede yrkesorganisasjoner.

Til dokumentets forside