Ot.prp. nr. 38 (2001-2002)

Om lov om endring i lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister

Til innholdsfortegnelse

12 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

12.1 Til § 1

Tjenestetvistloven § 1 regulerer lovens omfang eller virkeområde. Bestemmelsen har stått uendret siden den ble endret i 1969. Dagens ordlyd er basert på det nå opphevede stillingshjemmelsystemet. Etter at dette systemet er blitt opphevet, er departementet av den oppfatning at bestemmelsen bør endres. Det anses formålstjenlig å benytte samme uttrykk som loven opprinnelig inneholdt, nemlig «ansatt i statens tjeneste». Bestemmelsen vil dermed gjelde generelt for arbeidstakere i statens tjeneste, både embets- og tjenestemenn, heltids- og deltidsansatte og fast og midlertidig ansatte. Stillingstypen er således ikke avgjørende for om loven kommer til anvendelse eller ikke.

Arbeidstakere i virksomheter som ikke er en del av statsforvaltningen, men som er eget rettssubjekt, vil ikke omfattes av lovens definisjon. Disse vil i stedet omfattes av lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister. Eksempler på slike virksomheter er statsforetak, aksjeselskaper hvor staten eier hele eller deler av aksjekapitalen, særlovsselskaper og statlige stiftelser.

I tillegg innføres i nytt tredje ledd en adgang for Kongen til å bestemme at arbeidstakere som er omfattet av loven etter første ledd, likevel skal unntas fra loven. Disse arbeidstakerne vil dermed omfattes av arbeidstvistloven, i likhet med arbeidstakere i virksomheter som nevnt ovenfor.

I lovens fjerde ledd (nåværende første ledd tredje punktum) innføres dessuten en rett for den hovedsammenslutning eller den organisasjon som de berørte arbeidstakerne er tilsluttet, til å avgi en uttalelse før Kongen fatter sin beslutning. Kongens myndighet vil på vanlig måte kunne delegeres til departementet.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonens punkt 5.3 ovenfor.

12.2 Til § 3

Denne paragrafen regulerer forhandlingsretten til hovedsammenslutninger av tjenestemannsorganisasjoner (nåværende første og annet ledd), tjenestemannsorganisasjoner (nåværende tredje ledd) og yrkesorganisasjoner (nåværende fjerde ledd). Paragrafen inneholder nærmere krav til organisasjonenes størrelse og representativitet for at de skal ha rett til forhandlinger om inngåelse av tariffavtale med staten.

Departementet foreslår for det første, at begrepet «etat» erstattes med «virksomhet». Dette sistnevnte begrepet benyttes blant annet i Hovedavtalen i staten, og er der nærmere definert.

Det foreslås videre at bestemmelsens første ledd endres slik at hovedsammenslutninger kan bestå av både tjenestemannsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner.

I første ledd skjerpes kravene til en hovedsammenslutnings størrelse for at denne skal ha forhandlingsrett. Det innføres to alternativer: Det første alternativet som kan gi en hovedsammenslutning forhandlingsrett, er at den har minst 20.000 tjenestemenn som medlemmer og at de tilsluttede forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner representerer minst 5 virksomheter. Det andre alternativet er at hovedsammenslutningen har minst 40.000 tjenestemenn som medlemmer og at de tilsluttede forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner representerer minst 3 virksomheter.

Vilkårene for at en tjenestemannsorganisasjon skal ha forhandlingsrett videreføres i paragrafens annet ledd, som tidligere var tredje ledd. Imidlertid skiftes uttrykket «etat» ut med «virksomhet», uten at dette medfører noen realitetsforskjell. Uttrykket «en gruppe av en etat» fjernes, da det ikke antas å ha noen selvstendig betydning.

Når det gjelder landsomfattende organisasjon som organiserer arbeidstakere fra ett yrke og som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten (yrkesorganisasjon), så skjerpes kravet til forhandlingsrett ved at det foreslås at organisasjonen må ha minst 200 tjenestemenn som medlemmer, mot 50 tjenestemenn nå. Som tidligere kreves det at disse medlemmene utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke. Også ordningen med kun å ha objektive kriterier for forhandlingsretten for yrkesorganisasjoner videreføres. Det samme gjelder yrkesorganisasjoners avledede forhandlingsrett etter lovens § 4 siste ledd, som ikke endres. Bestemmelsen om yrkesorganisasjoners selvstendige forhandlingsrett vil heretter stå i § 3 tredje ledd.

Da tjenestetvistloven ble endret ved lov 19. juni 1969 nr. 74, innførte man i loven en overgangsbestemmelse i nytt annet ledd i § 3, slik at de hovedsammenslutninger som var dannet før 1. juli 1969 bare behøvde å oppfylle de tidligere krav i loven til hovedsammenslutningers forhandlingsrett. Så lenge en tidligere dannet hovedsammenslutning oppfylte de dagjeldende vilkår, hadde den forhandlingsrett. Årsaken til dette var at man ikke fant å burde foreslå at de nye, skjerpede krav ble gjort gjeldende for de hovedsammenslutninger som hadde oppnådd forhandlingsrett ut fra lovens tidligere vilkår.

Når nå vilkårene for forhandlingsrett foreslås skjerpet for hovedsammenslutninger og yrkesorganisasjoner, er departementet av den oppfatning at samme syn bør legges til grunn. Dette medfører at den tidligere bestemmelse om forhandlingsretten for hovedsammenslutninger som ble dannet før 1. juli 1969 oppheves. I stedet innføres en ny bestemmelse i nytt fjerde ledd, som fastslår at både hovedsammenslutninger av tjenestemannsorganisasjoner og landsomfattende organisasjoner som organiserer arbeidstakere fra ett yrke (yrkesorganisasjon) har forhandlingsrett såfremt hovedsammenslutningen eller organisasjonen 1. januar 2002 oppfylte lovens dagjeldende krav til forhandlingsrett. Det sies videre uttrykkelig i bestemmelsen at hovedsammenslutningen eller organisasjonen fremdeles må oppfylle de vilkårene som da gjaldt.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonens punkt 6.4, 7.3 og 8.4 ovenfor.

12.3 Til § 6

Denne paragrafen regulerer blant annet et praktisk spørsmål knyttet til forhandlingsberettigede hovedsammenslutninger og organisasjoner, nemlig overfor hvem krav skal fremsettes.

Någjeldende § 6 nr. 1 første ledd bestemmer at en forhandlingsberettiget organisasjon skal fremsette sine krav til det departement eller den myndighet som vedkommende tjenestemenn administrativt hører under, når kravene gjelder tjenestemenn under et enkelt departement. Når det gjelder yrkesorganisasjoner, så har man i praksis likestilt disse med tjenestemannsorganisasjoner i denne sammenheng. Yrkesorganisasjoner kan imidlertid ha tjenestemenn under forskjellige departementer som medlemmer. For å fjerne den uklarhet som dermed kan skapes, er det foreslått å innføre et nytt annet punktum i § 6 nr. 1 første ledd. Her fastslås det at Kongen bestemmer hvilket departement eller hvilken myndighet en yrkesorganisasjon skal fremsette sine krav overfor.

I § 6 nr. 3 benyttes uttrykkene «landsomfattende tjenestemannsorganisasjon av lærere i folkeskolen og framhaldsskolen» og «folkeskole- og framhalsskolelærerne i landet». Som en følge av endringene i betegnelsene på de forskjellige nivåer innenfor skolesektoren, foreslås det en modernisering av begrepsbruken. Samtidig utvides virkeområdet for bestemmelsen ved at ikke bare grunnskolenivået, men også nivået over, den videregående skole, eksplisitt vil omfattes av bestemmelsen. Det foreslås derfor at man i stedet for de nevnte uttrykk benytter «landsomfattende tjenestemannsorganisasjon av undervisningspersonell i grunnskolen og videregående opplæring» og «undervisningspersonellet i grunnskolen og videregående opplæring». Etter tjenestetvistlovens terminologi vil grunnskolen og den videregående skole (opplæring) utgjøre hver sin tjenestegren.

Samme bestemmelse slår fast at tjenestemannsorganisasjon som omtalt i § 6 nr. 3 må ha over 10.000 medlemmer. Som en følge av økningen av kravet til antall tjenestemenn som medlemmer for at en hovedsammenslutning av tjenestemannsorganisasjoner og yrkesorganisasjoner skal ha forhandlingsrett, er det foreslått at man også her hever kravet til 20.000 medlemmer, på samme måte som i § 3 første ledd første alternativ.

Det vises for øvrig til omtale i proposisjonens punkt 7.3 og 10.3 ovenfor.

12.4 Ikrafttredelse

Det foreslås at Kongen får fullmakt til å fastsette tidspunktet for ikrafttredelse. Departementet tar imidlertid sikte på at ikrafttredelse kan skje raskt slik at de endrede vilkår for forhandlingsrett mv. får virkning for hovedtariffoppgjøret pr. 1. mai 2002.

Til dokumentets forside