Ot.prp. nr. 38 (2001-2002)

Om lov om endring i lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister

Til innholdsfortegnelse

8 Yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett

8.1 Gjeldende rett

Tjenestetvistloven § 3 fjerde ledd lyder:

«Landsomfattende organisasjon som organiserer arbeidstakere fra ett yrke og som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten, har forhandlingsrett såfremt den har minst 50 tjenestemenn som medlemmer og disse utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke.»

En yrkesorganisasjon vil kunne ha forhandlingsrett såfremt nærmere angitte vilkår er oppfylt. Disse fremgår av tjenestetvistloven § 3 fjerde ledd. En yrkesorganisasjon er i lovens forstand en landsomfattende organisasjon som organiserer arbeidstakere fra ett yrke og som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten. Bestemmelsen regulerer forhandlingsretten til organisasjoner hvor medlemskapet bygger på en felles profesjonsutdannelse, eksempelvis leger og tannleger m.v., jf. Ot.prp. nr. 20 (1958) side 17. Etter lovendringen 19. juni 1969 nr. 74 er det ikke lenger nødvendig at yrkesorganisasjonen danner en egen gruppe av statsansatte medlemmer for å få forhandlingsrett.

Det er videre to vilkår for å få forhandlingsrett som yrkesorganisasjon. Organisasjonen må ha minst 50 tjenestemenn som medlemmer. Begrepet tjenestemann er det samme som i § 1 siste ledd. I tillegg må medlemmene utgjøre minst halvparten av det samlede antall tjenestemenn i landet innenfor vedkommende yrke.

Departementet er av den oppfatning at loven stiller som vilkår at det er en saklig sammenheng mellom forhandlingskravene knyttet til de enkelte stillinger og det yrkesbegrep som er lagt til grunn ved fastsettelsen av organisasjonens forhandlingsstatus. Lovens yrkesbegrep er knyttet til den utdannelsesbakgrunn som danner grunnlaget for den enkeltes rett til medlemskap i organisasjonen. For eksempel vil forhandlingskrav vedrørende endringer av lønnsplaner kun omfatte de lønnsplaner som på denne bakgrunn er relevante for organisasjonen.

8.2 Høringsforslag

Departementet viste i høringsrapporten til utvalgets syn om at yrkesorganisasjoners forhandlingsrett bør presiseres og at det er viktig å styrke hovedsammenslutningenes stilling. Vilkårene for å få forhandlingsrett som yrkesorganisasjon burde derfor etter departementets mening endres for å støtte opp under dette hovedhensyn. Departementet sluttet seg også til utvalgets syn om at forhandlingsretten for yrkesorganisasjoner forutsettes begrenset til lønns- og arbeidsvilkår som har naturlig sammenheng med det yrkesbegrep som er lagt til grunn for forhandlingsretten. Se NOU 2001:14 side 174. Departementet understreker i høringsrapporten at man må vurdere både hvem som skal komme inn under begrepet «yrke», slik at vilkårene for å få forhandlingsrett er oppfylt, samt hvor forhandlingsretten skal utøves.

Utvalget la til grunn at bestemmelsen om avledet forhandlingsrett kun burde gjelde avledet rett fra en hovedsammenslutning og ikke fra en yrkes- eller ordinær tjenestemannsorganisasjon. Utvalget mente dessuten at § 6 nr. 1 første ledd bør tilføyes et nytt siste punktum om at Kongen i statsråd, eventuelt vedkommende departement (Arbeids- og administrasjonsdepartementet), bør bestemme hvor en yrkesorganisasjon skal fremme sine forhandlingskrav.

Departementet støttet utvalgets oppfatninger i sitt høringsforslag og forutsatte at lovens §§ 4 og 6 ble endret i samsvar med utvalgets anbefalinger i tillegg til endringene i § 3 fjerde ledd.

Høringsforslaget viste til en dom gjengitt i ARD 1984 side 106 hvor Arbeidsretten fastslo at en yrkesorganisasjon, som er gitt forhandlingsrett etter tjenestetvistloven § 3 fjerde ledd, har forhandlingsrett for alle sine medlemmer i det statlige tariffområdet. Forhandlingsretten for en organisasjon som fyller vilkårene i § 3 fjerde ledd, er således ikke begrenset til visse av organisasjonens medlemmer i statens tjeneste. Departementet understreket i høringsforslaget behovet for presisering av yrkesbegrepet. Årsaken var at en utdannelse som danner grunnlag for yrkesbegrepet, og ofte også medlemskap i en yrkesorganisasjon, kun kan være et utgangspunkt når vilkårene for forhandlingsrett skal vurderes. Sammenhengen mellom en bestemt utdannelse og utøvelse av et nærmere bestemt yrke er etter departementets syn avgjørende.

Utvalget foreslo tre alternative lovendringsforslag med hensyn til krav for å oppnå forhandlingsrett og hvor denne skal utøves.

Alternativ 1 går ut på at man gjeninnfører kravet om at en yrkesorganisasjon må opprette en egen tjenestemannsorganisasjon for å få forhandlingsrett, i likhet med tjenestetvistlovens vilkår frem til lovendringen i 1969. Bortfallet av dette kravet førte til at kravene for å få forhandlingsrett for yrkesorganisasjoner ble svekket i forhold til de krav som en frittstående tjenestemannsorganisasjon har. I dag har dermed en yrkesorganisasjon færre vilkår som skal oppfylles enn det en frittstående tjenestemannsorganisasjon har. Dette har medført at en yrkesorganisasjon får utøvet forhandlingsretten overalt i staten hvor den har medlemmer innen yrket. Det kan også være vanskelig å fastslå om vilkårene for forhandlingsrett for en yrkesorganisasjon er oppfylt.

I høringsrapporten ga departementet uttrykk for at kravet om å opprette en egen tjenestemannsorganisasjon ikke burde gjeninnføres i loven. Årsaken var at også yrkesorganisasjoner må ha frihet til å bygge opp sine organisasjoner på den måten de mener er mest hensiktsmessig.

Alternativ 2 går ut på at de samme materielle vilkårene som stilles i lovens § 3 tredje ledd til en tjenestemannsorganisasjon, også skal oppfylles av en yrkesorganisasjon. I tillegg skal dagens materielle vilkår i § 3 fjerde ledd stå uendret, dvs at

  • yrkesorganisasjonen må organisere arbeidstakere fra ett yrke og oppta medlemmer både i og utenfor statstjenesten,

  • den må ha minst 50 medlemmer og

  • minst 50 av disse medlemmene må være statlige tjenestemenn og utgjøre minst halvparten av det samlede antall tjenestemenn i landet innenfor vedkommende yrke.

Rapporten ga sin tilslutning til utvalgets alternativ 2, slik at forhandlingsretten for en yrkesorganisasjon og en frittstående tjenestemannsorganisasjon skulle bli mer likestilt. For at ikke kravene skulle bli så strenge at det nærmest ville bli umulig å fylle kravene og dermed oppnå forhandlingsrett, utformet imidlertid departementet et eget utkast til lovtekst. En yrkesorganisasjon skulle derfor kunne få forhandlingsrett når følgende vilkår var oppfylt:

  1. organisasjonen må være landsomfattende og organisere arbeidstakere innen ett yrke som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten

  2. medlemmene innenfor yrket må utgjøre minst halvparten av denne yrkesgruppen i staten, og

  3. utgjøre minst 50 tjenestemenn i virksomheten eller tjenestegrenen.

Forslaget innebar at en landsomfattende yrkesorganisasjon som har minst halvparten av medlemmene innen denne yrkesgruppen i staten, i tillegg må ha minst 50 tjenestemenn i etaten eller tjenestegrenen for å få forhandlingsrett. Forslaget utelukket således forhandlingsrett for yrkesorganisasjoner som har medlemmene sine spredt rundt i staten og ikke fyller vilkåret om 50 tjenestemenn i en etat eller tjenestegren.

Det ble også formulert en annen variant av forslaget, med følgende vilkår for forhandlingsrett for yrkesorganisasjoner:

  1. organisasjonen må være landsomfattende og organisere arbeidstakere innen ett yrke som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten

  2. ha minst 50 medlemmer og medlemstallet utgjøre minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrkesgruppe

  3. for å få rett til å oppta forhandlinger om krav som bare gjelder tjenestemenn i én enkelt virksomhet eller tjenestegren, må medlemstallet utgjøre minst halvparten av tjenestemennene i vedkommende yrkesgruppe innen virksomheten eller tjenestegrenen.

Pkt. a) og b) tilsvarer dagens lovtekst, mens pkt c) innebærer en skjerpelse av kravene. Dette ville gjøre det lettere å oppnå forhandlingsrett fordi kravet om 50 medlemmer i etaten eller tjenestegrenen ble erstattet med kravet om at medlemstallet måtte utgjøre minst halvparten av tjenestemennene i vedkommende yrkesgruppe innen etaten eller tjenestegrenen. Forslaget innebar en ytterligere begrensning for lokal forhandlingsrett for konkurrerende organisasjoner. Departementet ba om høringsinstansenes syn på dette forslaget, uten selv å ta standpunkt.

Utvalgets alternativ 3 gikk ut på å øke kravet til antall medlemmer fra minst 50 til minst 200 medlemmer.

I rapporten sa man seg enig i en slik økning i kravet til antall medlemmer. Bakgrunnen var den utvikling som har skjedd både når det gjelder økningen i utdanningsnivået og den økende grad av spesialisering og profesjonalisering som har funnet sted innenfor alle yrker. Det ble også vist til at kravet til antall medlemmer i hovedorganisasjonene var foreslått skjerpet.

Rapporten konkluderte med at vilkårene for forhandlingsrett for en yrkesorganisasjon burde være i samsvar med utvalgets alternativ 3. Det ble videre foreslått at lokal forhandlingsrett i virksomheten i tillegg skulle være betinget av at organisasjonen har minst halvparten av tjenestemennene som medlemmer (alternativ 2).

I rapporten foreslo departementet også at man skulle gå tilbake til den opprinnelige ordning hvor yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett ble bestemt av Kongen. Kongen skulle således vurdere om organisasjoner som oppfylte vilkårene også var «representative» innen staten, dvs. om organisasjonens medlemmer i staten utgjorde en yrkesgruppe som hadde selvstendig interesse i å forhandle om sine lønns- og arbeidsvilkår.

Bestemmelsen ville føre til at når en yrkesorganisasjon tilfredsstiller lovens vilkår, har organisasjonen forhandlingsrett slik tjenestetvistloven definerer denne rett. Forhandlingskravene må ha saklig sammenheng med organisasjonens status. Det ble forutsatt at forhandlingsrettens omfang skulle bestemmes samtidig med at en yrkesorganisasjon ble gitt forhandlingsrett. Kongens myndighet etter denne bestemmelsen skulle kunne delegeres.

I rapporten ble det foreslått følgende ordlyd i tjenestetvistloven § 3 fjerde og femte ledd:

«Landsomfattende organisasjon som organiserer arbeidstakere fra ett yrke og som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten, kan av Kongen eller vedkommende departement gis forhandlingsrett om nærmere fastsatte lønns- og arbeidsvilkår såfremt organisasjonen har minst 200tjenestemenn som medlemmer og disse utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke.

For å få rett til å oppta forhandlinger om krav som bare gjelder tjenestemenn i en enkelt virksomhet eller tjenestegren, må medlemstallet utgjøre minst halvparten av tjenestemennene i vedkommende yrkesgruppe innen virksomheten eller tjenestegrenen.»

8.3 Høringsuttalelser

Også når det gjelder høringsforslaget til § 3 fjerde og femte ledd har høringsinstansene svært forskjellige synspunkter. Flere instanser sier seg enige i departementets forslag vedrørende yrkesorganisasjoners forhandlingsrett, eventuelt at de ikke har merknader til forslaget. Det er også kommet sterke motforestillinger til forslaget i høringsrunden, spesielt fra dagens yrkesorganisasjoner.

Miljøverndepartementet sier seg enige i forslaget til endringer. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er også enig i de foreslåtte krav til skjerping av forhandlingsretten for yrkesorganisasjoner, men har innvendinger mot formuleringen av forslaget. Kommunal- og regionaldepartementetmener at høringsforslaget går lenger enn utvalgets tre skisserte alternativer og mener at det bør vurderes om det er nødvendig å stramme inn vilkårene for yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett i den grad forslaget legger opp til.

Av hovedsammenslutningene støtter LO Stat høringsrapportens forslag. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - Stat (YS-S) viser til at yrkesorganisasjoner i dag har forhandlingsrett for samtlige medlemmer i statstjenesten og uttaler videre:

«Yrkesorganisasjonene har etter dette (nåværende lov) en langt sterkere stilling enn tjenestemannsorganisasjoner, og har på sett og vis en rettslig stilling som kan minne om hovedsammenslutningene.»

YS-S støtter forslaget om å skjerpe lovens krav og går inn for utvalgets alternativ 1, slik at det forutsettes at en yrkesorganisasjon også oppretter en egen tjenestemannsorganisasjon. Også forslaget om en avgrensning av forhandlingsretten til «nærmere fastsatte lønns- og arbeidsvilkår» støttes.

Akademikernemener derimot at høringsforslaget vil kunne føre til ytterligere begrensning i forhandlingsretten lokalt for de yrkesorganisasjoner som generelt har forhandlingsrett overfor staten. Akademikerne mener dette verken er nødvendig eller hensiktsmessig. Hovedsammenslutningen støtter heller ikke forslaget om å heve kravet til antall medlemmer. Det anføres også at domstolene må ha oppgaven med å avgjøre hvorvidt lovens vilkår for forhandlingsrett er oppfylt, slik som i dag. Akademikerne sier seg derfor uenige i at Kongen skal foreta en selvstendig vurdering.

Norsk Lærerlag og Lærerforbundet mener at loven fungerer tilfredsstillende i dag og ser ikke behovet for en innstramning av forhandlingsretten slik som foreslått.

Når det gjelder de øvrige organisasjonene, uttaler Politiets fellesforbund at dagens forhandlingsordning og tjenestetvistlovens bestemmelser forskjellsbehandler frittstående tjenestemanns- og yrkesorganisasjoner.

Norges ingeniørorganisasjon (NITO) er av den oppfatning at dagens ordning med hensyn til yrkesorganisasjoners forhandlingsrett har fungert tilfredsstillende og motsetter seg derfor endringer i dagens etablerte praksis. NITO går videre mot, at kravet om at organisasjonen skal ha minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke, også innføres på virksomhets- eller tjenestegrensnivå. NITO ser heller ikke behov for å avgrense forhandlingsretten til «nærmere fastsatte lønns- og arbeidsvilkår» eller at Kongen (departementet) skal kunne bestemme hvem som har forhandlingsstatus, selv om lovens materielle vilkår er oppfylt. NITO ser ikke behov for å øke kravet til antall medlemmer fra 50 til 200, men kan subsidiært støtte denne delen av forslaget, dersom det innføres en regel om at de endrede kravene ikke gjøres gjeldende for eksisterende yrkesorganisasjoner, dvs. tilsvarende det som nå gjelder for hovedsammenslutninger.

Norsk sykepleierforbund hevder at høringsforslaget vil føre til en innskrenkning i yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett, og går derfor mot forslaget.

Norske Fysioterapeuters Forbund (NFF) mener at kravene som er nevnt i høringsforslaget for å oppnå status som forhandlingsberettiget yrkesorganisasjon er for strenge. NFF går videre mot at yrkesorganisasjoners forhandlingsrett skal bestemmes av Kongen, i tillegg til at de lovfestede vilkår må være oppfylt. NFF mener også at et krav om 200 medlemmer er for mye, og at 100 medlemmer må være tilstrekkelig.

Norges Farmaceutiske Forening mener at loven må være innrettet slik at man sikrer organisasjonenes mulighet for medvirkning gjennom forhandlingsrett. I dette ligger at krav til størrelse må være underordnet krav til representativitet. Norges Farmaceutiske Forening motsetter seg både forslaget om økning av antall medlemmer til 200, begrensningen til «nærmere fastsatte lønns- og arbeidsvilkår» og kravet til representativitet innen virksomheten eller tjenestegrenen.

Norsk Helse- og Sosialforbund går mot at kravet til antall medlemmer økes. Forbundet støtter heller ikke den foreslåtte saklige begrensningen.

Den Norske Jordmorforening mener at forslaget kan gi store negative ringvirkninger for både store og små, men representative, yrkesorganisasjoner og foreslår at dagens vilkår opprettholdes. Foreningen mener at den profesjonsutdannelsen som ligger til grunn for yrket må være avgjørende.

Uavhengige Fagforeningers Forum går mot forslaget, da dette anses å gripe inn i organisasjonsfriheten og legger opp til en sentralisering av fagforeningene ved lovtvang.

Professor Stein Evju påpeker bl.a. at høringsforslaget går lengre enn utvalgets endringsforslag og mener at det er et uklart forhold mellom høringsforslagets § 3 fjerde ledd og § 3 femte ledd.

8.4 Departementets vurderinger og forslag til endringer

Etter departementets syn er det flere grunner som taler for at lovens yrkesbegrep og vilkårene for å gi forhandlingsrett, må presiseres. Utdannelser som danner grunnlaget for yrkesbegrepet og svært ofte også medlemskap i en yrkesorganisasjon, må kun være et utgangspunkt når vilkårene for forhandlingsrett skal vurderes. Det avgjørende vil være om utdanningen er en forutsetning for utøvelsen av et nærmere bestemt yrke. Begreper som «profesjon» eller «yrke» er utførlig belyst i samfunnsvitenskapelig litteratur.

Kravet om at en yrkesorganisasjon må ha minst 50 tjenestemenn som medlemmer har stått uendret siden loven ble til i 1958. Ved revisjonen av tjenestetvistloven i 1969 kom komiteen til at kravet til antall medlemmer burde økes fra 50 til minst 100 medlemmer. Økningen var begrunnet med veksten i antall tilsatte i det statlige tariffområdet. Flere av organisasjonene gikk også den gang inn for at kravet til medlemmer burde økes. Departementets oppfatning var den gang at kravet ikke burde endres. Begrunnelsen var at det var så kort tid etter at loven ble til og at man av den grunn burde høste mer erfaring før en eventuelt endret kravet til antall medlemmer.

På bakgrunn av den utviklingen som har skjedd når det gjelder økningen i utdanningsnivået og med økende grad av spesialisering og profesjonalisering innenfor alle yrker, er departementet av den oppfatning at det nå er rimelig med en økning av kravet til antall medlemmer. I og med at også kravene til antall medlemmer for hovedorganisasjonene skjerpes, finner departementet det ikke urimelig at dette også skal få betydning for yrkesorganisasjonene. Departementet har kommet til at antall medlemmer bør økes fra minimum 50 til 200 tjenestemenn for en yrkesorganisasjon.

På bakgrunn av høringsuttalelsene og ovennevnte gjennomgåelse vil departementet foreslå at vilkårene for forhandlingsrett for en yrkesorganisasjon bør være i samsvar med utvalgets alternativ 3. Se punkt 8.3 ovenfor. Forøvrig bør det nevnes at yrkesorganisasjonene beholder avledet forhandlingsrett etter § 4 siste ledd, idet departementet ikke vil gi sin tilslutning til høringsforslagets alternativ 2. Det vises her til hva som er anført under punkt 10 nedenfor.

Departementet vil heller ikke foreslå at man går tilbake til den opprinnelige ordning hvor yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett ble bestemt av Kongen. Departementet er enig med de mange høringsuttalelser som påpeker at det bør være objektive kriterier for når en yrkesorganisasjon har forhandlingsrett.

Bestemmelsen skal forstås slik at når en yrkesorganisasjon tilfredsstiller lovens vilkår, har organisasjonen forhandlingsrett. Lovens yrkesbegrep er knyttet til den felles utdannelsesbakgrunn som danner grunnlaget for den enkeltes rett til medlemskap i organisasjonen. Departementet er av den oppfatning at det må være en saklig sammenheng mellom forhandlingskravene knyttet til de enkelte stillinger og det yrkesbegrep som er lagt til grunn ved fastsettelsen av organisasjonenes forhandlingsstatus.

8.5 Etablerte yrkesorganisasjoner

Departementet vil foreslå at organisasjoner som tilfredstiller lovens någjeldende krav og er gitt forhandlingsrett som yrkesorganisasjon, beholder denne rett etter lovendringen. Dette er forøvrig i samsvar med det standpunktet departementet har tatt når det gjelder endrede vilkår for å være en hovedsammenslutning og som er kommet til uttrykk i lovforslaget i rapportens § 3 annet ledd.

For å slå fast at allerede etablerte hovedsammenslutninger og yrkesorganisasjoner med forhandlingsrett beholder denne, har departementet valgt å lovfeste dette i nytt fjerde (siste) ledd i § 3. I stedet for å gjeninnføre separate og til dels likelydende bestemmelser for begge grupper, foreslår departementet en felles bestemmelse i et nytt fjerde ledd. Her omtales begge grupper og bestemmelsen sikrer forhandlingsrett både for hovedsammenslutninger av tjenestemannsorganisasjoner og etablerte yrkesorganisasjoner som hadde forhandlingsrett pr. 1. januar 2002, såfremt de oppfyller nåværende lovs vilkår. Overgangsordningen inntatt i § 3 annet ledd, som omfatter hovedsammenslutninger dannet før 1. juli 1969, foreslås opphevet. Det er idag ingen hovedsammenslutninger som bygger sin forhandlingsrett på denne bestemmelse.

8.6 Departementets lovforslag

Departementet vil foreslå at tjenestetvistloven § 3 tredje ledd (nåværende fjerde ledd) gis denne ordlyd (endring i kursiv):

«Landsomfattende organisasjon som organiserer arbeidstakere fra ett yrke og som opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten, har forhandlingsrett såfremt den har minst 200tjenestemenn som medlemmer og disse utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke.»

Til dokumentets forside