12 Bruk av tvangsmidler under etterforskningen

12.1 Pågripelse og varetektsfengsling

12.1.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett kan lovbryteren pågripes og varetektsfengsles når det er grunn til å frykte at han vil forspille bevis av betydning for inndragningskravet, jf straffeprosessloven § 171 nr 2. Dessuten kan det tas beslag og heftelse for å sikre inndragningskravet. Derimot er det usikkert om pågripelse og fengsling kan skje alene av den grunn at det er fare for at lovbryteren vil unndra seg et inndragningskrav, se utredningen s 112-113.

12.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget antar at det relativt sjelden vil være noe selvstendig behov for å fengsle på grunn av et inndragningskrav: Behovet vil først og fremst kunne oppstå i saker hvor det bare etterforskes med sikte på inndragning; i andre saker vil det ofte uansett være adgang til å fengsle av hensyn til straffansvaret. Langt på vei er man dessuten sikret ved de tvangsmidler man i inndragningssaker kan bruke etter gjeldende rett. Utvalget mener imidlertid at det unntaksvis kan være behov for å fengsle i tilfeller hvor det er fare for at lovbryteren unndrar seg fullbyrdingen av et inndragningskrav, og foreslår en regel om dette, se utkastet til straffeprosessloven § 171 første ledd nr 1.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

Finansdepartementet, ØKOKRIM, politimesteren i Oslo, Statens Innkrevingssentral, Politiembetsmennens Landsforeningog Skattefogden i Oslo og Akershusstøtter generelt forslagene til endringer i reglene om tvangsmidler.

Oslo byrett, Straffelovkommisjonen, Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 går imot forslaget om å endre § 171. Flere av instansene fremhever at det ikke er behov for en slik regel.

12.1.4 Departementets syn

Departementet er i tvil omhvor stort behovet er for en utvidelse av fengslingsadgangen. Det er grunn til å tro at det bare unntaksvis er nødvendig å fengsle i det aktuelle tilfellet. Vanligvis vil man trolig klare seg med den eksisterende adgangen til fengsling og til beslag og heftelse.

Man bør ikke utvide adgangen til å bruke tvangsmidler uten at det er dokumentert et klart behov for det. Departementet mener derfor at utvalgets forslag ikke bør følges på dette punktet. Innføres det en adgang til utvidet inndragning, bør man heller holde spørsmålet under oppsikt, og vurdere en lovendring hvis det skulle vise seg å være behov for det.

12.2 Ransaking

Det kan tas beslag for å sikre gjenstandsinndragning og heftelse for å sikre verdiinndragning. Mistenktes bolig mv og hans person kan ransakes for å finne ting som kan beslaglegges, jf straffeprosessloven § 192 første ledd og § 195. Det er også en viss adgang til å ransake andres boliger mv med et slikt formål, se § 192 annet ledd. Derimot er det ingen tilsvarende adgang til å foreta ransaking med sikte på å finne formue det kan tas heftelse i.

Etter utvalgetssyn er det vanskelig å se noen grunn til at det kan ransakes med sikte på beslag, men ikke med sikte på heftelse. Behovet kan være det samme for å sikre verdiinndragning som gjenstandsinndragning. Det kan være helt avgjørende for mulighetene til å fullbyrde et krav på verdiinndragning at kravet er sikret under etterforskningen. Utvalget foreslår derfor at adgangen til å ransake blir den samme ved heftelse som ved beslag, se utkastet til § 192 første ledd og annet ledd nr 3 og § 195.

Finansdepartementet, ØKOKRIM, politimesteren i Oslo, Statens Innkrevingssentral, Politiembetsmennens Landsforening,og Skattefogden i Oslo og Akershusstøtter generelt forslagene. I tillegg er Straffelovkommisjonen, Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 enig i forslagene til endringer i §§ 192 og 195.

Departementetser ikke et like stort behov for å ransake med sikte på heftelse som med sikte på beslag. Ved beslag gjelder det konkrete gjenstander, mens det kan tas heftelse i alle eiendeler lovbryteren har. Likevel virker systemet inkonsekvent. I saker hvor det kan være aktuelt å inndra store verdier, som i narkotikasaker, antar departementet at det relativt ofte kan være nødvendig å ransake for å finne formue det kan tas heftelse i. Departementet fremmer derfor forslag til endringer i straffeprosessloven §§ 192 og 195 i tråd med utvalgets forslag.

12.3 Beslag

Utvalgetlegger til grunn at beslag etter straffeprosessloven § 203 i alle fall kan tas inntil inndragningsavgjørelsen er rettskraftig, men dette kommer ikke klart frem av lovteksten. Vanligvis vil krav på gjenstandsinndragning være sikret før domstidspunktet. Men er det unntaksvis ikke tilfellet, kan det være behov for å sikre kravet ved beslag fra dom på inndragning faller til dommen er rettskraftig. Midlertidig forføyning, som også er en mulighet, vil være mer ressurs- og tidkrevende. Utvalget foreslår derfor at det går uttrykkelig frem av § 203 at beslag kan tas også etter domstidspunktet.

Utvalget vil dessuten gå ett skritt videre og åpne for beslag også etter at dommen er rettskraftig. Behovet for en slik endring vil riktignok etter utvalgets syn ikke være stort, siden kravet nå kan fullbyrdes direkte, se straffeprosessloven § 455 annet ledd, jf § 452 første ledd. Men i visse forbrytelsessaker må fullbyrdingsvedtak treffes av statsadvokaten. Utvalget mener at det kan være hensiktsmessig at politiet i slike tilfeller kan ta beslag i påvente av at statsadvokaten treffer fullbyrdingsvedtak.

Finansdepartementet, ØKOKRIM, politimesteren i Oslo, Statens Innkrevingssentral, Politiembetsmennens Landsforeningog Skattefogden i Oslo og Akershusstøtter generelt forslagene til endringer i reglene om tvangsmidler. I tillegg er Straffelovkommisjonen enig i at § 203 bør endres. - Den Norske Advokatforeningenog Forsvarergruppen av 1977 går imot forslaget om å endre § 203.

Etter departementets syn kommer det ikke klart frem av loven at beslag kan tas helt inntil inndragningskravet er rettskraftig. Det kan være et visst behov for å ta beslag i perioden etter at dom er falt, men før kravet er rettskraftig. Departementet ser ingen grunn til at adgangen til å ta beslag skal være snevrere etter at det foreligger en dom som ikke er rettskraftig, enn før dommen har falt. Det bør derfor gå klarere frem av loven at beslag kan tas inntil kravet er rettskraftig.

Derimot kan departementet vanskelig se et behov for å ta beslag etter at rettskraftig dom foreligger. På dette stadiet overtar fullbyrdingsreglene; påtalemyndigheten kan når som helst starte fullbyrdingen. Politiet bør heller legge forholdene til rette slik at statsadvokaten kan treffe en rask avgjørelse om fullbyrding, fremfor å ta beslag i mellomtiden. Departementet går derfor ikke inn for noen endring på dette punktet.

12.4 Heftelse

Utvalget fremmer flere forslag til endringer i reglene om heftelse. Finansdepartementet, ØKOKRIM, politimesteren i Oslo, Statens Innkrevingssentral, Politiembetsmennens Landsforeningog Skattefogden i Oslo og Akershusstøtter generelt forslagene til endringer i reglene om tvangsmidler. Straffelovkommisjonen slutter seg til forslagene til endring i § 217 og i utleveringsloven § 24.

1 Det går ikke klart frem av straffeprosessloven § 217 hvorvidt heftelse kan tas etter at dom er falt, men før dommen er rettskraftig (sml den tilsvarende problemstillingen for beslag i punktet foran). Utvalgetforeslår at dette sies uttrykkelig i loven.

Departementet er enig i at det bør gå frem av § 217 at heftelse kan tas helt til det foreligger rettskraftig dom, og viser til den begrunnelsen som er gitt for forslaget om en tilsvarende endring i § 203.

2 Utvalgetser et klart behov for at politiet skal kunne ta heftelse også etter at det foreligger rettskraftig dom. Rettskraftige verdiinndragningskrav inndrives av Statens Innkrevningssentral. Oversendelsen og saksbehandlingen der vil måtte ta noen tid. Det kan være at det før rettskraftstidspunktet ikke har vært mulig å finne frem til formuesgjenstander som det kan tas heftelse i, men at man blir kjent med slik formue etter at dommen er rettskraftig. Da bør det etter utvalgets syn kunne tas heftelse.

Departementet er i tvil om det er noe særlig behov for å foreta heftelse etter at et inndragningskrav er rettskraftig. Trolig vil man bare unntaksvis bli klar over formuesgjenstander først etter at rettskraftig dom foreligger. Og blir man det, og det er behov for å sikre kravet midlertidig, kan det tas arrest etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1. Vilkårene er her de samme som ved heftelse. Saksbehandlingen er derimot noe annerledes. Hovedforskjellen er at påtalemyndigheten i hastesaker selv kan fatte beslutning om heftelse, men ikke om arrest. Etter departementets mening er ikke dette en sterk nok grunn til å komplisere rettssystemet ved å innføre en ordning hvor det er mulig å bruke straffeprosessuelle tvangsmidler for å sikre et rettskraftig krav. Her bør fullbyrdingsreglene overta. Departementet går derfor ikke inn for å følge opp utvalgets forslag på dette punktet.

3 Det er et vilkår for å beslutte heftelse at det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Utvalget mener at det bør være tilstrekkelig at fullbyrdingen blir vanskeliggjort. Dermed blir regelen mer effektiv og vilkårene for heftelse mer lik vilkårene for beslag. Utvalget mener dessuten at «forspilt» er overflødig fordi det omfattes av «vanskeliggjort».

Vilkårene for heftelse er de samme som ved arrest. Departementet kan ikke se sterke grunner for at dette bør endres. Det bør derfor fortsatt være et vilkår at fullbyrding en blir vesentlig vanskeliggjort. Språklig sett er forspilt og vanskeliggjort ikke helt det samme, og det skaper størst klarhet om begge alternativer er nevnt, samtidig som lovteksten tåler de to ekstra ordene. Departementet foreslår etter dette ikke at vilkårene for heftelse endres.

4 Paragraf 217 gir etter ordlyden adgang til å ta heftelse i formuesgjenstander som tilhører «siktede». Men utvalget mener at det følger av § 82 første ledd, jf § 217 at heftelse også kan tas i formue som tilhører andre enn lovbryteren. Av pedagogiske grunner bør det etter utvalgets syn gå frem av § 217 at heftelse kan brukes mot enhver adressat for inndragningskravet.

Det følger av straffeprosessloven § 82 siste leddat bestemmelsene om siktede får tilsvarende anvendelse overfor den det reises inndragningskrav overfor. Dermed kan det også tas heftelse overfor andre enn siktede for å sikre inndragningskrav. Etter departementets mening vil loven bli inkonsekvent hvis man i § 217 presiserte at bestemmelsen også gjelder overfor andre som det er aktuelt å ilegge inndragningsansvar, når man ellers regulerer dette generelt. Etter departementets mening bør derfor heller ikke dette forslaget følges opp.

5 Etter utleveringsloven § 24 kan det i Norge besluttes ransaking og beslag til bruk i en straffesak i en fremmed stat, derimot kan det ikke besluttes heftelse.

Utvalgetforeslår at adgangen til å benytte tvangsmidler til bruk i en utenlandsk straffesak utvides til også å omfatte heftelse. Norge er folkerettslig forpliktet etter Europarådskonvensjonen om hvitvasking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger til å ha en slik adgang.

Forholdene bør legges til rette for et best mulig internasjonalt samarbeid på dette området. Etter departementets syn er det heller ikke her grunn til å ha forskjellige regler om beslag og heftelse. Departementet foreslår derfor å endre utleveringsloven § 24 i tråd med utvalgets forslag.