Ot.prp. nr. 8 (1998-99)

Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte)

Til innholdsfortegnelse

6 Må vinningen være oppnådd ved en straffbar handling?

6.1 Gjeldende rett

Det er et grunnvilkår for inndragning at vinningen er oppnådd ved en straffbar handling. Det betyr at alle vilkår for straff i utgangspunktet må være oppfylt: Et straffebud må være krenket, det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn og gjerningspersonen må ha utvist skyld. Derimot er det gjort uttrykkelig unntak fra det siste straffbarhetsvilkåret - om tilregnelighet: Inndragning kan skje selv om lovbryteren ikke kan straffes fordi han er utilregnelig, jf straffeloven §§ 44 og 46.

Den som er utilregnelig, vil ofte ikke ha utvist skyld. Spørsmålet blir da hvilken betydning det har for adgangen til å inndra vinning. Det heter om dette i utredningen (s 25):

«I forarbeidene er det for mindreårighet forutsatt at det ikke er gjort unntak fra skyldkravet. Dette gjelder antakelig tilsvarende for de øvrige tilstandene som utelukker tilregnelighet.»

Resultatet blir dermed at inndragning ikke kan foretas overfor utilregnelige lovbrytere som ikke har utvist skyld, selv om det nettopp er utilregneligheten som er årsaken til at skyldkravet ikke er oppfylt.

6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at unntaket om at utilregnelighet ikke er til hinder for inndragning bør utvides til også å gjelde i saker hvor utilregneligheten har ført til at gjerningspersonen ikke har utvist skyld. Forslaget er begrunnet slik i utredningen s 99:

«Da rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, kan dette lett føre til at retten ikke kan legge til grunn at skyldkravet er oppfylt. Lovovertrederen får dermed beholde den ulovlige vinningen. Selv om vedkommende ikke kan straffes, er det ikke noen rimelig grunn til at vinningen skal kunne beholdes. De hensyn som er omtalt i kapittel 2 tilsier at det bør være adgang til inndragning også i disse tilfellene. Men på den annen side kan siktedes tilstand tilsi at man benytter adgangen til å redusere ansvaret. Dette gjelder særlig dersom vinningen ikke lenger er i behold.»

Utvalget mener også at inndragning bør kunne foretas hvis gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han handlet i nødrett. Normalt vil ingen ha oppnådd noen vinning i en slik situasjon. Men har noen oppnådd en vinning, er det etter utvalgets syn ingen rimelig grunn til at de får beholde vinningen. - Utvalget foreslår ikke noen tilsvarende regel for andre situasjoner hvor gjerningspersonen ikke kan straffes fordi det foreligger en straffrihetsgrunn.

Utvalget foreslår videre at inndragning skal kunne foretas i saker hvor gjerningspersonen frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Derimot går utvalget ikke inn for en tilsvarende regel når gjerningspersonen frifinnes fordi han av andre grunner ikke har utvist skyld. Riktignok nevner utvalget at det at «forholdet ikke er straffbart burde her ikke være ensbetydende med at vedkommende får beholde sin vinning». Men etter utvalgets syn er det lite behov for en slik regel. Det vil etter utvalgets mening åpenbart være å gå for langt generelt å løsrive inndragningskravet fra det strafferettslige skyldkravet. Dessuten er det en fare for at den generelle unntaksregelen ofte måtte brukes. Utvalget mener at det ville være uheldig og dessuten stride mot det grunnsyn at når det først er adgang til inndragning av vinning, skal også inndragning skje.

6.3 Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag om å myke opp kravet om at alle straffbarhetsvilkårene må være oppfylt støttes uttrykkelig av Finansdepartementet, Borgarting lagmannsrett, ØKOKRIM, Statens Innkrevingssentral, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977 og Skattefogden i Oslo og Akershus.

Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 mener imidlertid at inndragningsansvaret her bør begrenses til vinning som er i behold.

Straffelovkommisjonen uttaler at det muligens er overflødig å ha en slik regel som utvalget foreslår, idet ansvaret nok ofte vil bli satt ned etter utkastet § 34 nr 1 første ledd siste punktum.

6.4 Departementets syn

Departementet er enig i at adgangen til å foreta inndragning bør utvides til også å gjelde når gjerningspersonen er utilregnelig og pga utilregneligheten ikke har utvist skyld. Departementet viser til utvalgets begrunnelse, som det slutter seg til.

Departementet er også enig i at inndragning bør kunne skje selv om gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Selv om gjerningspersonen ikke kan straffes, bør han ikke få beholde vinningen så lenge handlingen er ulovlig.

Etter departementets syn gjør dette hensynet seg gjeldende enten det er faktisk eller rettslig villfarelse som er årsaken til at gjerningspersonen ikke har utvist skyld. Departementet kan derfor ikke se noen sterke grunner til at regelen skal være forskjellig alt etter hva som er årsaken til at skyldkravet ikke er oppfylt. Utvalget har anført at det ikke vil være noe stort praktisk behov for å inndra når gjerningspersonen har vært i faktisk villfarelse. Men det samme gjelder ved rettsvillfarelse: En rettsvillfarelse fører sjelden til frifinnelse. Antallet saker hvor noen er frifunnet for rettsvillfarelse og hvor det er tale om å inndra vinning, vil derfor bli svært begrenset.

Departementet kan heller ikke se at det er mer urimelig å inndra ved faktisk enn ved rettslig villfarelse. Det gjelder ikke minst fordi det i praksis skal mer til for å bli frifunnet for rettsvillfarelse enn for faktisk villfarelse. Er inndragning klart urimelig i et konkret tilfelle, kan den generelle unntaksbestemmelsen brukes. Departementet er ikke, som utvalget, redd for at dette vil føre til at hovedregelen om at inndragning skal skje, vil bli uthulet. Det er som utvalget fremhever, tale om et lite antall saker. Sakene skiller seg fra den typiske inndragningssak på en slik måte at bruken av unntaksregelen her ikke behøver å få konsekvenser for bruken av regelen i mer typiske inndragningssaker.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen en generell regel om at inndragning skal foretas når noen har overtrådt et straffebud og lovovertredelsen har ført til vinning, selv om det ikke er utvist skyld. Regelen bør ikke være fakultativ, slik utvalget foreslår ved å bruke «kan». Departementet foreslår at vinning skal inndras - med mindre den generelle unntaksregelen brukes.

Ofte vil det nok i slike saker være urimelig å inndra vinning som ikke er i behold på inndragningstidspunktet. Det kunne tale for at inndragningen bare bør gjelde den delen av vinningen som er i behold når gjerningspersonen ikke har utvist skyld. Men det kan være vanskelig å avgjøre om vinningen er i behold eller ikke. Den skjønnsmessige unntaksregelen som lar det være avgjørende om inndragning er klart urimelig, vil kunne avverge uønskede resultater. Etter departementets mening bør loven derfor heller ikke i disse tilfellene begrense inndragningsadgangen til de saker hvor vinningen er i behold.

Utvalgets forslag om at inndragning også bør kunne foretas når det foreligger nødrett, bør etter departementets syn ikke følges. Ved nødrett er handlingen ikke bare straffri, den er rettmessig. Da virker det verken rimelig eller naturlig å inndra en eventuell vinning. Som utvalget fremhever, er det dessuten svært upraktisk at noen får en vinning som følge av en lovlig nødrettshandling.

Utvalget har foreslått at også inndragning etter § 35 skal kunne foretas overfor en utilregnelig lovbryter som ikke har utvist skyld. Det er departementet enig i.

For øvrig mener utvalget at straffbarhetsvilkårene må være oppfylt ved inndragning etter § 35. Bestemmelsen regulerer ulike situasjoner. De situasjoner som er nevnt i første ledd, har store likhetstrekk med inndragning etter § 34. Det gjelder ting som har vært frembrakt ved eller vært gjenstand for en straffbar handling. Her er det altså enten slik at tingen er produsert ved den straffbare handlingen (for eksempel tilvirkning av narkotika), eller slik at befatning med tingen er ulovlig (kjøp eller salg av narkotika). Departementet kan ikke se at gjerningspersonen bør ha rett til å beholde slike ting selv om han på grunn av rettslig eller faktisk villfarelse må frifinnes. Departementet foreslår derfor at også inndragning etter § 35 første ledd skal kunne foretas selv om lovbryteren ikke kan straffes fordi han ikke har utvist skyld.

Ting som har vært brukt eller som er bestemt til å brukes ved en straffbar handling, kan inndras etter annet ledd. Her kan det gjelde helt lovlige gjenstander, for eksempel en bil som har vært brukt ved seksuelt misbruk av barn. Da kan det virke urimelig strengt å inndra hvis lovbryteren ikke har utvist skyld. Men inndragning kan bare skje hvis «det finnes påkrevet av hensyn til formålet med den bestemmelsen som setter straff for handlingen». Dette vilkåret vil neppe være oppfylt hvis gjerningspersonen ikke har utvist skyld. Det kunne derfor hevdes at det i dette tilfellet ikke er behov for en regel om inndragning til tross for manglende skyld. På den annen side taler rettstekniske hensyn for at de samme regler gjelder for alle de situasjoner som § 35 regulerer. Departementet legger avgjørende vekt på dette hensynet og foreslår at unntaket for skyldkravet også i prinsippet skal gjelde ved inndragning etter annet ledd. - Det samme bør gjelde ved inndragning overfor rettighetshavere etter § 37.

Til forsiden