3 Oversikt over gjeldende rett om inndragning av vinning
3.1 Oversikt over reglene om inndragning
Inndragning er en strafferettslig reaksjon, men er ikke straff i straffelovens forstand. Reaksjonen går ut på at en person må avgi et pengebeløp eller en gjenstand til statskassen på grunn av et lovbrudd som er eller kan bli begått.
Hovedreglene om inndragning står i straffeloven §§ 34 til 38. Enkelte særregler står i spesiallovgivningen, se for eksempel saltvannsfiskeloven § 54. - Det er bare inndragning etter reglene i straffeloven som behandles i proposisjonen her.
Vinning av en straffbar handling kan inndras etter straffeloven § 34. Vinningen vil vanligvis være et pengebeløp, slik som salgssummen for narkotika eller smuglersprit. Inndragning av vinning har størst praktisk betydning ved lovbrudd som krenker offentlige interesser, for eksempel narkotikaforbrytelser og brudd på tollovgivningen. Ved krenkelse av private interesser er det sjelden nødvendig å gå veien om inndragning. Stjålne gjenstander kan kreves utlevert av eieren (vindiseres) og annet tap kan kreves erstattet (se nærmere utredningen s 42-43). Se om andre måter å frata gjerningspersonen vinningen i utredningen s 43-44.
Ting som har blitt til vedeller som har vært gjenstandfor en straffbar handling (for eksempel hjemmebrent eller smuglergods), kan inndras etter § 35. Det samme kan ting som har vært brukt tileller bestemt til å brukes veden slik handling (som et mordvåpen).
Det er stort sett bare inndragning av vinning som behandles i proposisjonen her.
3.2 Straffeloven § 34 om inndragning av vinning
Et hovedformål med reglene om inndragning av vinning er at ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger. De fleste vil mene at det er urimelig om lovbryteren får beholde utbyttet av forbrytelsen selv om han blir oppdaget. Får han det, har straffen dessuten ikke en god nok avskrekkende virkning. Som det heter i Inndragningsutvalgets mandat:
«Inndragning av utbytte er et vesentlig element i bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet og et særlig viktig virkemiddel mot organisert kriminalitet. Målet er at kriminalitet ikke skal lønne seg. Utbytte fra kriminelle handlinger må heller ikke få danne startkapital til ny kriminell virksomhet.»
Se nærmere om formålet med reglene om inndragning av vinning i Inndragningsutvalgets utredning s 17-20.
Straffeloven § 34 stiller som eneste vilkår for å inndra vinning at vinningen er «oppnådd ved en straffbar handling». Det innebærer to ting: Gjerningspersonen må ha oppfylt alle straffbarhetsvilkår; han må kunne straffes for handlingen. Og det må være årsakssammenheng mellom den straffbare handlingen og vinningen; påtalemyndigheten må bevise at vinningen stammer fra et konkret lovbrudd.
Utgangspunktet er at det er nettovinningen som kan inndras. Det kan altså i prinsippet gjøres fradrag for utgifter som siktede har hatt. Men i praksis er det gjort mange viktige unntak fra dette utgangspunktet. - Hvis retten ikke kan fastslå nøyaktig hvor stor vinningen har vært, kan den fastsette beløpet skjønnsmessig, jf § 34 annet punktum.
Inndragning kan skje overfor enhver som «vinningen er tilfalt direkte ved handlingen», enten dette er lovbryteren eller en person som ikke kan straffes. Det kreves ikke at den inndragningen skjer overfor, kan klandres.
Det vil bli gjort nærmere rede for gjeldende rett i forbindelse med hvert enkelt forslag til lovendring. For en mer omfattende samlet oversikt over reglene om inndragning av vinning, se utredningen s 24-41 med henvisninger.
3.3 Straffelovkommisjonens forslag
Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser, bare mindre endringer i straffelovens regler om inndragning (s 193-207). Kommisjonen mente at dagens inndragningsregler er godt etablert, og at de fungerer tilfredsstillende.