4 Oversikt over reglene om inndragning av vinning i enkelte andre land
4.1 Danmark, Sverige og Finland
4.1.1 Oversikt
Den nordiske strafferettskomité avga 20 mai 1963 en betenkning om inndragning. (Betenkningen er tatt inn som vedlegg til Straffelovrådets innstilling 11 mars 1970. Inndragning på grunn av straffbare handlinger.) I betenkningen er det trukket opp retningslinjer for en mer ensartet nordisk lovgivning. De nordiske regler om inndragning er langt på vei et resultat av dette samarbeidet og er derfor relativt like.
4.1.2 Danmark
De danske reglene om inndragning var inntil 1997 svært lik de norske. Etter straffeloven § 75 kan det foretas hel eller delvis inndragning av utbytte av en straffbar handling. Hvis ikke omfanget av utbyttet er på det rene, kan det inndras et beløp som «skjønnes» å tilsvare det oppnådde utbyttet, se nærmere den danske straffeloven §§ 75 til 77a og Inndragningsutvalgets utredning s 89.
Ved lov nr 411 av 10 juni 1997 ble det i Danmark vedtatt regler om utvidet inndragning og omvendt bevisbyrde, som er inspirert av Inndragningsutvalgets forslag. Lovendringen trådte i kraft 1 juli 1997. Påtalemyndigheten har nå i enkelte typer av saker ikke lenger bevisbyrden for at utbyttet stammer fra en konkret straffbar handling, jf § 76 a. Det gjelder i saker hvor siktede finnes skyldig i en lovovertredelse som kan gi betydelig utbytte, og som etter loven kan medføre fengsel i 6 år eller mer. I slike saker er det også adgang til å inndra formuesgoder som tilhører den skyldiges ektefelle, samboer eller selskaper som kontrolleres av den skyldige eller dennes nærmeste. Inndragning kan likevel ikke skje hvis den inndragningen skal skje overfor, sannsynliggjør at formuesgodet er ervervet på lovlig vis.
Den danske bestemmelsen om utvidet inndragning lyder slik:
«§ 76 a.Der kan foretages hel eller delvis konfiskation af formuesgoder, der tilhører en person, som findes skyldig i en strafbar handling, når
handlingen er af en sådan karakter, at den kan give betydeligt udbytte, og
den efter loven kan straffes med fængsel i 6 år eller derover eller er en overtrædelse af § 286, stk.1.
Stk. 2.Under betingelser som nævnt i stk. 1 kan der foretages hel eller delvis konfiskation af formuesgoder, som den pågældendes ægtefælle eller samlever har erhvervet, medmindre
formuesgodet er erhvervet mere end 5 år før den strafbare handling, som danner grundlag for konfiskation efter stk. 1, eller
ægteskabet eller samlivsforholdet ikke bestod på tidspunktet for erhvervelsen.
Stk. 3.Under betingelser som nævnt i stk. 1 kan der foretages hel eller delvis konfiskation af formuesgoder overdraget til en juridisk person, som den pågældende alene eller sammen med sine nærmeste har en bestemmende indflydelse på. Det samme gælder, hvis den pågældende oppebærer en betydelig del af den juridiske persons indtægter. Konfiskation kan dog ikke ske, hvis formuesgodet er overdraget til den juridiske person mere end 5 år før den strafbare handling, som danner grundlag for konfiskation efter stk. 1.
Stk. 4.Konfiskation efter stk. 1-3 kan ikke ske, hvis den pågældende sandsynliggør, at et formuegode er erhvervet på lovlig måde eller for lovligt erhvervede midler.
Stk. 5.I stedet for konfiskation af bestemte formuesgoder efter stk. 1-3 kan der konfiskeres et beløb svarende til deres værdi eller en del heraf.»
4.1.3 Sverige
Også de svenske reglene om inndragning ligner på de norske, men det er noen viktige forskjeller, jf brottsbalken 36 kap. I motsetning til i norsk og dansk rett, skalutbytte av straffbare handlinger inndras; spørsmålet er i utgangspunktet ikke overlatt til rettens skjønn. Inndragning kan likevel unnlates hvis det er «uppenbart oskäligt», det vil si åpenbart urimelig (36 kap 1 §). - Se om andre forskjeller i Inndragningsutvalgets utredning s 89-90.
De svenske reglene om inndragning er for tiden under revisjon. Blant annet skal det vurderes om det bør innføres en regel om utvidet inndragning og omvendt bevisbyrde etter mønster av den nye danske bestemmelsen om dette.
4.1.4 Finland
Den finske straffeloven har en generell bestemmelse om inndragning av vinning i 2 kap 16 §, se nærmere utredningen s 90. Også i Finland skal spørsmålet om det bør innføres en regel om utvidet inndragning og omvendt bevisbyrde utredes.
4.2 Enkelte andre land
Om engelskrett om inndragning uttaler Inndragningsutvalget blant annet (utredningen s 90-91):
«Reglene om inndragning av vinning fra narkotikalovbruddfinnes i kap. 37 i den engelske loven om narkotikahandel, Drug Trafficing Act, som ble vedtatt 1994. (...)
Inndragning av vinning etter denne loven kan bare foretas mot personer som domfelles for narkotikalovbrudd, og som retten finner sannsynlig at har hatt vinning av slike lovbrudd (section 2 (1) og (8)). (...)
Inndragning er ikke begrenset til vinningen fra lovbrudd vedkommende er tiltalt og domfelt for. Vinning fra ethvert narkotikalovbrudd retten finner at tiltalte tidligere har begått skal regnes med (section 2 (3) og 4 (1)). Inndragningskravets omfang fastsettes ved at retten fastslår de samlede verdiene tiltalte har tilegnet seg gjennom narkotikalovbrudd, og fastsetter kravet tilsvarende disse verdiene (section 2 (5) og 5 (1)). Dersom det ikke finnes tilstrekkelige verdier hos tiltalte til å betale hele kravet, skal det settes tilsvarende de verdier som finnes (section 5 (3)).
Ved avgjørelsen av om tiltalte har hatt vinning, og ved fastsettelsen av vinningens omfang, skal etter section 4 (2) og (3) all hans formue, og all formue han har mottatt i løpet av de siste seks årene, presumeres å utgjøre vinning fra narkotikalovbrudd. Tilsvarende gjelder all formue tiltalte har brukt i denne perioden. Verdien av all slik formue skal mao. som utgangspunkt inndras, med mindre tiltalte godtgjør at formuen ikke kommer fra narkotikalovbrudd. Bevisbyrden er dermed omvendt på dette punktet. Dette gjelder likevel ikke dersom retten finner at det ville medføre en alvorlig fare for at det begås urett mot tiltalte (section 4 (4)).
- - -
Reglene om inndragning av vinning fra annen kriminalitet enn narkotikalovbruddfinnes i del VI i den engelske straffeloven, Criminal Justice Act, fra 1988. Etter disse reglene kan inndragning av vinning besluttes ved alle alvorlige («indictable») lovbrudd, samt ved nærmere angitte mindre alvorlige lovbrudd (section 71 (1)). I praksis omfattes alle lovbruddstyper hvor det er praktisk å inndra vinning. Reglene (...) tilsvarer (...) stort sett reglene i narkotikasaker, slik at det som utgangspunkt kan vises til avsnittene ovenfor.
De viktigste forskjellene består i at denne lovens utgangspunkt er at det bare kan inndras vinning fra lovbrudd tiltalte domfelles for i saken, eller andre lovbrudd som retten tar i betraktning under straffutmålingen (section 71 (1A) og (1B)). Andre lovbrudd kan tas i betraktning under straffutmålingen dersom de er av samme type som de tiltalen gjelder, og tiltalte tilstår og begjærer dem tatt i betraktning. Påtalemyndigheten har bevisbyrden (- - -)
Fra utgangspunktet om at vinningen må stamme fra forhold tiltalte er dømt for eller er tatt i betraktning under straffutmålingen, er det imidlertid gitt særregler i section 72AA om inndragning når tiltalte er skyldig i flere lovbrudd over tid. Etter disse reglene har retten adgang til, etter påtalemyndighetens begjæring, å inndra vinning fra ethvert lovbrudd som omfattes av reglene (også slike vedkommende ikke er domfelt for) dersom tiltalte i løpet av de siste seks årene er domfelt for slike lovbrudd som har ført til vinning, eller tiltalte i den pågående straffesaken domfelles for minst to slike lovbrudd (section 72AA (1), (2) og (6)).
I disse tilfellene skal, som ved narkotikalovbrudd, enhver formuesgjenstand som er i tiltaltes besittelse, eller som har vært i hans besittelse i løpet av de siste seks årene, presumeres å utgjøre vinning fra lovbrudd, section 72AA (3) og (4). Domfelte har dermed bevisbyrden på dette punktet.»
Se nærmere om engelsk rett i utredningen s 90-92.
Nederlandskrett har en særregel om utvidet inndragning med omvendt bevisbyrde for en nærmere angitt gruppe av forbrytelser, se utredningen s 92.
Også i Tysklandkan det i visse tilfeller foretas inndragning i formuesgoder selv om det ikke er ført bevis for at formuesgodet stammer fra den handlingen siktede er dømt for. Det er heller ikke nødvendig å konkretisere hvilken straffbar handling det gjelder. Men omstendighetene må rettferdiggjøre en antagelse om at vedkommende formuesgode har vært involvert i eller fremkommet ved en straffbar handling. Det er altså adgang til å foreta utvidet inndragning, men bevisbyrden er ikke snudd, se nærmere utredningen s 92-93.
I Sveitshar man regler om inndragning av alle formuesgoder som tilhører kriminelle organisasjoner, og regler om omvendt bevisbyrde overfor personer som har deltatt i eller støttet en slik organisasjon (utredningen s 93). - Italia har bestemmelser om utvidet inndragning med omvendt bevisbyrde overfor personer som deltar i mafialignende virksomhet (utredningen s 93-94). - Se om inndragningsreglene i USA i utredningen s 94.