9 Hvem bør inndragning kunne skje overfor? Særlig om solidaransvar

9.1 Gjeldende rett

Vinningen kan inndras hos den som den er «tilfalt direkte ved handlingen», jf § 34 første punktum. Dette kan være lovbryteren eller en annen. Det er altså ikke avgjørende hvem som har begått handlingen, men hvem som har oppnådd vinningen. Denne regelen er forstått slik at det er utelukket med både solidaransvar (to eller flere personer gjøres ansvarlig for hele beløpet - den samlede inndragningen kan ikke overstige kravet) og dobbeltinndragning (to eller flere personer gjøres ansvarlig - hver av dem for det hele beløp). Se nærmere utredningens 35-36.

Ved samvirke fordeles inndragningsansvaret mellom deltagerne i forhold til hva den enkelte har mottatt.

9.2 Utvalgets forslag

Inndragningsutvalget foreslår at man beholder regelen om at kravet må rettes mot den som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen og begrunner sitt syn slik (s 97):

«Da det sentrale formålet med inndragning av vinning er å hindre at noen tjener på straffbare handlinger, er denne regelen velbegrunnet i normaltilfellene. Dersom gjerningspersonen ikke har oppnådd noen vinning, er det ikke behov for å «nullstille» vedkommende. Og har gjerningspersonen bare mottatt en del av vinningen, har «nullstilling» skjedd når denne del av vinningen er inndratt hos vedkommende. Da inndragning av vinning ikke er begrunnet i pønale hensyn, bør reaksjonen overfor gjerningspersonen for øvrig skje ved straff. Utvalget har derfor funnet det naturlig å foreslå at regelen fortsatt skal være at kravet må rettes mot den som vinningen er «tilfalt direkte» ved handlingen.»

Det kan være tvil om hvem vinningen er tilfalt - lovbryteren eller en annen. I slike tilfeller mener utvalget at det bør være mulig å gjøre lovbryteren ansvarlig for beløpet siden de fleste profittmotiverte lovbrudd er gjort for å skaffe lovbryteren selv en vinning. Utvalget foreslår derfor en presumsjonsregelom at det skal legges til grunn at vinningen er tilfalt lovbryteren hvis han ikke sannsynliggjør at vinningen har tilfalt andre (utkastet § 34 nr 1 første ledd annet punktum). Regelen om at ansvaret kan reduseres eller falle helt bort vil imidlertid gjelde også her.

Det hender at det er klart at vinningen er tilfalt en annen enn lovbryteren, men at denne ikke er søkegod. Utvalget reiser spørsmål om inndragning da bør kunne skje hos lovbryteren, men mener at en slik regel vil ramme urimelig hardt. Det fremmer derfor ikke noe slikt forslag.

Utvalget reiser også spørsmål om det ved samvirke bør være adgang til å gjøre den enkelte deltager solidarisk ansvarlig for hele inndragningsbeløpet etter mønster av skadeserstatningsloven § 5-3 nr 1. En slik regel er en fordel av bevishensyn. Den ville dessuten understreke den enkeltes deltagers ansvar for de samlede skadevirkningene av lovbruddet. En regel om solidaransvar ville likevel bryte for sterkt med hensynene bak reglene om inndragning. Presumsjonsregelen som utvalget foreslår i utkastet § 34 nr 1 første ledd annet punktum, jf over, vil dessuten kunne avhjelpe en del av bevisproblemene, nemlig når lovbryteren påstår at flere har deltatt sammen, men hvor det er ukjent hvem de andre deltagerne eventuelt er. Utvalget foreslår derfor ikke noen regel om solidaransvar.

9.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har sagt uttrykkelig at de er enig i Inndragningsutvalgets konklusjoner på dette punktet: ØKOKRIM, Statens Innkrevingssentral, Den Norske Advokatforening, Politiembetsmennenes Landsforeningog Forsvarergruppen av 1977.

Straffelovkommisjonengår imot presumsjomsregelen i utkastet § 34 nr 1 første ledd annet punktum. Etter kommisjonens syn er det ikke dokumentert noe behov for en slik regel. Hvis det innføres en slik bestemmelse, bør «bevises» endres til «sannsynliggjøres». Dette synes etter kommisjonens mening også å være best i samsvar med de synspunkter Inndragningsutvalget selv gjør gjeldende i utredningen s 97. Også politimesteren i Oslo foreslår en slik formulering.

Trondheim byrettog politimesteren i Oslo mener at det bør innføres en regel om solidaransvar ved samvirke. Trondheim byrett fremholder at en slik regel er ubetenkelig og viser til at muligheten for å oppnå dekning for den som eventuelt er påført tap, øker, at prevensjonshensyn taler for en slik regel, og at utviklingen i de senere år viser en økning av organisert kriminalitet.

9.4 Departementets syn

Departementet er enig i at hovedregelen fortsatt bør være at inndragning foretas overfor den som vinningen/utbyttet har tilfalt. Det gjelder selv om den som har mottatt utbyttet, ikke er søkegod. Hvis lovbryteren skulle være ansvarlig for utbytte han ikke har mottatt, vil reaksjonen få mer preg av å være straff. Departementet slutter seg for øvrig til den begrunnelsen som Inndragningsutvalget har gitt for ikke å foreslå noen slik regel.

Derimot kan det etter departementets syn være både hensiktsmessig og forsvarlig å innføre en slik presumsjonsregel som utvalget har foreslått. Departementet er enig med utvalget i at det normale nettopp vil være at lovbryteren har hatt til hensikt å skaffe seg utbytte, og at det også faktisk er ham som har fått utbyttet. Har utbyttet tilfalt andre, vil lovbryteren trolig vanligvis kunne sannsynliggjøre det. Derimot kan det være vanskelig for påtalemyndigheten å bevise at utbyttet ikke er tilfalt andre. Regelen om reduksjon eller bortfall av ansvar vil være en sikkerhetsventil når det virker klart urimelig å gjøre lovbryteren ansvarlig for hele beløpet. Departementet går derfor inn for at det innføres en slik presumsjonsregel som utvalget har foreslått.

Som Straffelovkommisjonen og politimesteren i Oslo har påpekt, er det ikke helt samsvar mellom Inndragningsutvalgets lovutkast og motiver på dette punktet. Etter departementets syn bør det være tilstrekkelig at lovbryteren sannsynliggjør at en annen har fått utbyttet; regelen kan virke urimelig strengt hvis lovbryteren må bevise forholdet ut over enhver rimelig tvil.

Utvalget har foreslått at presumsjonsregelen skal være en «kan»-regel. Etter departementets syn bør hovedregelen være at retten skal legge til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren med mindre han sannsynliggjør at det er tilfalt en annen. Men også her vil den generelle unntaksregelen kunne brukes hvis det er klart urimelig å inndra.

Som Inndragningsutvalget skisserer i utredningen s 98, vil den foreslåtte presumsjonsregelen kunne innebære solidaransvar i saker hvor flere har vært sammen om den straffbare handling, men hvor påtalemyndigheten bare kjenner til en av dem. Ut over slike situasjoner mener departementet - som utvalget og flertallet av høringsinstansene - at det vil være å gå for langt generelt å gjøre den enkelte deltager solidarisk ansvarlig når flere har vært sammen om å begå den straffbare handling. Departementet slutter seg til den begrunnelsen som utvalget har gitt.