15 Etterforskning med sikte på utvidet inndragning

15.1 Vitneplikt overfor politiet mv

15.1.1 Gjeldende rett

Under etterforskningen av et krav om utvidet inndragning vil det ofte være behov for å få opplysninger fra banker, revisorer mv om siktedes økonomiske forhold. Ansatte i banker mv er imidlertid som alle andre (bortsett fra offentlige tjenestemenn) ikke forpliktet til å forklare seg for politiet. Dessuten vil de som regel ha taushetsplikt som gjør at de heller ikke har rett til å forklare seg for politiet, selv om de skulle ønske det. Men denne taushetsplikten gjelder ikke overfor retten. Retten skal ikke en gang foreta noen skjønnsmessig vurdering av om vitnet skal pålegges å forklare seg til tross for taushetsplikten, slik den skal i en del andre tilfeller hvor et vitne har taushetsplikt. Politiet kan dermed uten videre få vitnets forklaring ved å begjære rettslig avhør.

Taushetsplikten overfor politiet gjør at bankansatte mv heller ikke kan utlevere dokumenter til politiet med mindre retten gir pålegg om det, jf straffeprosessloven § 210.

15.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at dagens ordning «medfører at uforholdsmessig mye av politiets og domstolenes ressurser må brukes på formelle forhold under finansiell etterforsking». Det foreslår derfor at påtalemyndigheten på visse vilkår skal kunne pålegge vitner å forklare seg for politiet om forhold de plikter å forklare seg om overfor retten (utkastet til straffeprosessloven § 230). På samme måte bør påtalemyndigheten kunne gi pålegg om utlevering av dokumenter (utkastet § 210).

Utvalget mener at de foreslåtte reglene bare bør gjelde i saker om utvidet inndragning hvor det enten allerede er avsagt straffedom eller hvor retten har besluttet utvidet beslag etter utkastet § 203a, se nedenfor. Retten må etter forslaget ha samtykket generelt i at påtalemyndigheten pålegger vitner å forklare seg til politiet og/eller å utlevere dokumenter. Påtalemyndighetens pålegg skal kunne bringes inn for retten.

15.1.3 Høringsinstansenes syn

ØKOKRIM og Statens Innkrevingssentralstøtter utvalgets forslag.

Straffelovkommisjonenanser forslaget om forklaringsplikt overfor politiet som problematisk i et rettssikkerhetsmessig perspektiv. Men kommisjonen er ikke helt avvisende til forslaget. Den er enig i at forslaget i mange tilfeller vil kunne medføre en forenklet saksbehandling og sparte ressurser, men viser til at det samme kan anføres i forhold til all etterforskning. Sammenlignet med etterforskning i for eksempel en drapssak, er etterforskning med sikte på inndragning generelt sett neppe så spesiell at den krever egne etterforskningsmetoder. Forslagene bør heller vurderes i en bredere sammenheng enn utvalget har lagt opp til.

Den Norske Advokatforeningog Forsvarergruppen av 1977 går sterkt imot en forklaringsplikt overfor politiet.

15.1.4 Departementets syn

Departementet er enig i at det virker unødvendig tungvint å måtte trekkefor retten vitner som er villige til å forklare seg, så lenge de har forklaringsplikt overfor retten. Straffeprosessloven § 230 er neppe utformet med sikte på slike tilfeller. Straffeprosesslovkomiteen begrunner regelen slik (se Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker, avgitt i juni 1969 s 271):

«Komitéen har ikke funnet grunn til å foreslå noen endring med hensyn til vitners rett til å nekte å forklare seg for politiet, jfr. Leivestad i Nordisk Kriminalistisk Årsbok 1952-53 s. 14. Når et vitne nekter å forklare seg utenrettslig, vil det ofte være fordi vedkommende mener heller ikke å ha plikt til å forklare seg rettslig eller vil ha rettens avgjørelse om sin vitneplikt. Det kan nok forekomme at et vitne uten rimelig grunn nekter å avgi politiforklaring, men selv om vitneplikten overfor politiet var den samme som overfor retten, måtte politiet i slike tilfelle gå til retten før det kunne anvendes tvangsmidler. Man kan ikke godt gi politiet adgang til uten rettens mellomkomst å anvende tvangsmidler i tilfelle av vegring.»

Departementet mener derfor at Inndragningsutvalgets forslag har gode grunner for seg. Men det er enig med Straffelovkommisjonen i at det kan virke tilfeldig å avgrense en eventuell lovendring slik Inndragningsutvalget har foreslått. Det kan for eksempel være et like stort behov for å få vitnets forklaring i tilknytning til etterforskningen av straffesaken som av inndragningssaken.

Etter departementets mening bør det derfor vurderes om det mer generelt bør åpnes for at påtalemyndigheten etter et generelt samtykke fra retten, kan pålegge vitner å forklare seg for politiet med mindre vitnet bringer saken inn for retten. Det samme gjelder for pålegg om å utlevere dokumenter.

Et slikt generelt endringsforslag bør sendes på høring. Departementet går derfor ikke nærmere inn på dette spørsmålet her, men vil behandle det videre som egen sak.

15.2 Beslag i hele siktedes formue

15.2.1 Gjeldende rett

Etter utkastet til regler om utvidet inndragning kan det være aktuelt å inndra hele siktedes formue. Etter gjeldende rett kan det imidlertid ikke tas et generelt beslagi hele siktedes formue. Det må tas beslag i konkret angitte gjenstander. Derimot er det ikke noe til hinder for at de beslaglagte gjenstandene tilsammen utgjør siktedes samlede formue.

15.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget viser til at det kan være uhensiktsmessig og ofte umulig å angi det enkelte formuesgodet konkret i de situasjoner hvor det er aktuelt å inndra hele formuen. Utvalget foreslår derfor at det innføres en adgang til å ta beslag i hele siktedes formue (utvidet beslag), jf utkastet til ny § 203a i straffeprosessloven. Beslaget skal både kunne gjelde det siktede eier på beslagstidspunktet, og det han måtte erverve i tiden frem til inndragningskravet blir avgjort.

Utvalget foreslår at utvidet beslag bare skal kunne foretas når det er sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for utvidet inndragning er oppfylt. I tillegg må det kreves at beslaget ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven § 240. Utvidet beslag bør som hovedregel besluttet av retten, men påtalemyndigheten bør kunne beslutte slikt beslag hvis det er fare ved opphold. Det utvidede beslaget bør gjelde inntil inndragningskravet er rettskraftig avgjort, med mindre retten i mellomtiden opphever beslaget.

Virkningene av et utvidet beslag vil være at siktede mister retten til å forføye faktisk og rettslig over formuesgodene sine. Men forslaget åpner for at siktede skal kunne få beholde den faktiske råderetten overfor enkelte eiendeler, for eksempel boligen. Utvalget viser til at et utvidet beslag vil ha visse likhetstrekk med begrensningene i en konkursdebitors adgang til å råde over sitt bo, jf konkursloven § 100 første ledd. Utvalget foreslår regler om tinglysing, registrering mv av beslaget for å forhindre at tredjepersoner erverver noen rett i en eller flere gjenstander.

15.2.3 Høringsinstansenes syn

ØKOKRIM og Statens Innkrevingssentral støtter utvalgets forslag.

Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977stiller seg avvisende til forslaget. Utvidet beslag vil kunne ramme altfor strengt i forhold til en person som bare er satt under etterforskning for mulige straffbare forhold. Det gjelder ikke minst fordi etterforskningen av økonomiske straffesaker ofte tar lang tid; gjerne flere år. Det bør kreves at påtalemyndigheten redegjør for hvilket beløp det kan være aktuelt å inndra, og da kan dette beløpet sikres ved heftelse.

Også Straffelovkommisjonener av rettssikkerhetsmessige grunner skeptisk til forslaget til § 203a og foretrekker en mer aktiv bruk av heftelse fremfor en utvidet adgang til beslag.

Datatilsynethar omfattende merknader til den registrering av opplysninger som er nødvendig i forbindelse med utvidet beslag etter utkastet til ny § 203a. Etter Datatilsynets mening må man vise varsomhet for ikke å skade siktede mer enn det som er uunngåelig. Det bør også gjelde begrensninger i adgangen for tredjepersoner til å få opplysninger om en slik registrering.

Brønnøysundregistreneantar at Foretaksregisteret og Regnskapsregisteret er lite egnet til å registrere beslag i de foretak som er registrert der. Det foreslås derfor at plikten til å registrere beslag i disse to registrene, utgår.

15.2.4 Departementets syn

Departementet vil fremheve at det er tale om et svært inngripende tiltak - beslag i hele formuen: Siktede kan miste rådigheten over bolig, formuesgjenstander som er nødvendige for hans næringsvirksomhet osv. Beslaget vil kunne vare i flere år. Samtidig skjer beslaget på et tidspunkt hvor det er usikkert om siktede vil bli funnet skyldig og idømt utvidet inndragning: Beslaget skal etter forslaget kunne besluttes hvis det er mer enn 50 prosent sannsynligat den det gjelder, har begått en straffbar handling av en viss alvorlighet og at han har en kriminell livsstil. Risikoen for at det blir tatt beslag overfor en uskyldig er altså temmelig stor; den kan være inntil 49 prosent.

Departementet er enig i at dagens regler ikke alltid vil sikre inndragningskravet fullt ut i saker hvor det kan være aktuelt med utvidet inndragning. På den annen side har man allerede ganske gode muligheter til å sikre inndragningskravet ved de gjeldende regler om beslag og heftelse.

Departementet vil på denne bakgrunnen ikke fremme forslag om regler om utvidet beslag.

15.2.5 Straffansvar

Straffeloven § 343 første ledd setter straff for den som ulovlig forføyer over en gjenstand det er tatt heftelse, arrest eller beslag i. Strafferammen er her bøter eller fengsel inntil 4 måneder.

Utvalgetmener at dette er en for lav maksimalstraff i de tilfeller hvor siktede krenker en beslutning om utvidet beslag etter utkastet § 203a og foreslår en egen straffebestemmelse om slike krenkelser (utkastet til straffeloven ny § 132a). Utvalget foreslår at strafferammen skal være bøter eller fengsel inntil 3 år, og ved særlig skjerpende omstendigheter, fengsel inntil 5 år. Straffen vil i tilfelle være den samme som ved boforringelse, jf straffeloven § 281.

Siden departementet ikke fremmer forslag om utvidet beslag, er det heller ikke aktuelt å foreslå en egen straffebestemmelse om krenkelse av et slikt beslag.