Ot.prp. nr. 91 (2003-2004)

Om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m.

Til innholdsfortegnelse

15 Merknader til forslaget til lovendringer

15.1 Merknader til forslaget til lovendringer i rettshjelpsloven

Til § 1

Første ledd er nytt og angir lovens formål. Det vises til kommentarene under punkt 3. Fri rettshjelp etter loven er altså et rasjonert gode forbeholdt en avgrenset krets av personer, i saker som objektivt sett er av stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte. Bestemmelsen klargjør også at fri rettshjelp i utgangspunktet gis til fysiske personer,ikke til selskaper eller andre sammenslutninger, se likevel unntaket i utkastets § 4 første ledd annet punktum, jf. kommentarene under punkt 4.

Nåværende første ledd blir utkastets annet ledd.

Bestemmelsen i nåværende § 1 i.f. om at loven ikke gjelder for saker om idømming eller fullbyrding av straff foreslås flyttet til ny § 5. Dette er en generell bestemmelse som gir uttrykk for lovens subsidiære karakter. Endringen innebærer ingen realitetsendring i forhold til dagens ordning. Straffeprosesslovens regler om forsvareroppnevning på det offentliges bekostning skal i utgangspunktet være uttømmende. I tilfeller hvor det i spesiallovgivningen er vurdert nødvendigheten av juridisk bistand knyttet til et saksfelt, og funnet at det ikke er rimelig at det offentlige skal dekke slike utgifter, skal dette legges til grunn også i relasjon til fri rettshjelp uten en nærmere vurdering. Det vises forøvrig til merknadene til § 5 nedenfor og kommentarene under punkt 5.4.

Til § 2

Denne bestemmelsen er i det vesentlige likelydende med nåværende § 2 første til fjerde ledd. I bestemmelsens annet ledd er det inntatt at plikten til å orientere klienten også gjelder andre som kan yte fri rettshjelp.

Til § 3

Det foreslås ingen endringer i nåværende § 3 første og annet ledd.

Det er i tredje ledd tatt inn en ny generell bestemmelse om bostedsforbehold. Denne erstatter dagens bestemmelser om bostedsforbehold under fritt rettsråd og fri sakførsel, jf. nåværende § 14 tredje ledd første punktum og § 23 annet ledd annet punktum. Selv om ordlyden er noe endret i den nye generelle bestemmelsen, innebærer ikke dette noen realitetsendring i forhold til nåværende regler.

Et nytt fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gjøre unntak fra bestemmelsen i tredje ledd.

Til § 4

Bestemmelsens første ledd første punktum erstatter nåværende første ledd første punktum. Nåværende første ledd annet punktum om at fri rettshjelp kan gis til selskaper, foreninger, stiftelser og ikke organiserte grupper, foreslås opphevet. Det vises til kommentarene under punkt 4. Det er i stedet inntatt en unntaksbestemmelse for ikke å avskjære muligheten til å gi fri rettshjelp til ideelle sammenslutninger i særlige tilfeller. Sammenslutninger som vil kunne omfattes av denne unntaksbestemmelsen vil være foreninger, organisasjoner, stiftelser og selskaper med ideelt formål. Mindre organiserte grupper som ikke kan betegnes som en sammenslutning faller utenfor begrepet ideelle sammenslutninger. Personer som hører til slike grupper henvises til å søke fri rettshjelp enkeltvis.

For at dette vilkåret skal anses oppfylt må det foreligge spesielle omstendigheter knyttet til selve sammenslutningen som tilsier at fri rettshjelp bør innvilges. Endringen innebærer ingen utvidelser av adgangen til fri rettshjelp.

Nåværende annet ledd er videreført i generell form i ny § 5 om lovens subsidiære karakter. Som følge av denne endring blir nåværende tredje ledd utkastets annet ledd.

Fjerde ledd opprettholdes som i dag i utkastets annet ledd siste punktum, men vilkåret i gjeldende bestemmelse flyttes til § 12. For å få frem at det kun er i spesielle tilfeller at det vil være aktuelt å innvilge fri rettshjelp i slike saker, går det uttrykkelig frem av bestemmelsen at fri rettshjelp bare unntaksvis kan innvilges i slike saker.

Overskriften synliggjør at bestemmelsen også inneholder regler om hvilken bistand som kan dekkes.

Til § 5

§ 5 inneholder en ny generell bestemmelse om lovens subsidiære karakter. Dette for bedre å synliggjøre at loven ikke bare er subsidiær rettshjelpsforsikringer, men også andre ordninger som dekker utgifter til eller erstatter juridisk bistand. Lovens subsidiære karakter vil også kunne leses ut av formålsbestemmelsen som fastslår at det bare er de nødvendige utgiftene som kan dekkes under ordningen med fri rettshjelp, jf. punkt 3. Bistand som kan dekkes av andre ordninger og advokatutgifter som kan søkes dekket på annen måte er pr. definisjon ikke nødvendige. Forslaget til ny generell bestemmelse om lovens subsidiære karakter vil således i første rekke være en nærmere klargjøring av lovens generelle begrensning.

De angitte sakstyper er ikke ment å være uttømmende, men angir kun de mest praktiske alternativene for hvilke andre ordninger som må tas i betraktning før det kan bli aktuelt med fri rettshjelp. Man kan således ikke påregne å få dekket utgiftene under ordningen med fri rettshjelp hvis man kan få bistand av en interesseorganisasjon, et offentlig kontor, osv. Det vises forøvrig til kommentarene under punkt 5.4.

Samtidig som utkastet fremhever rettshjelpslovens subsidiære karakter, foreslås det en ny bestemmelse i utkastets § 5 annet ledd som presiserer at hvor andre ordninger bare delvis dekker søkerens rettshjelputgifter, kan de overskytende utgiftene søkes dekket etter rettshjelpslovens ordinære regler. Det samme vil gjelde eventuelle egenandeler, for eksempel ved bruk av rettshjelpsforsikring. § 4 annet ledd annet punktum erstattes dermed av § 5 annet ledd. At overskytende utgifter kan dekkes «etter denne lov» innebærer at kravene til sakens art, søkerens økonomiske forhold osv, som ellers gjelder i rettshjelpsloven, må være oppfylt for at disse utgiftene skal kunne dekkes.

Til § 6

Bestemmelsen erstatter nåværende § 5.

Gjeldende § 6 første ledd om at departementet i enkelttilfeller som faller utenfor loven, likevel kan dekke en persons utgifter til rettshjelp i unntakstilfeller, foreslås opphevet. Slik dispensasjonsbestemmelsene er utformet i § 11 tredje og fjerde ledd og § 16 tredje og fjerde ledd, er det ikke behov for en ytterligere unntaksbestemmelse i lovens innledende bestemmelser. Alle tilfeller hvor det skal gjøres unntak fra lovens saklige eller økonomiske vilkår vil således reguleres uttømmende under lovens enkelte kapitler. På bakgrunn av at første ledd oppheves er nåværende § 6 annet ledd flyttet til ny § 7 tredje ledd.

Til § 7

Første og annet ledd er likelydende med nåværende § 7, mens nåværende § 6 annet ledd blir ny § 7 tredje ledd.

Til § 8

Bestemmelsen erstatter nåværende § 11. Refusjonsbestemmelsen er imidlertid endret slik at det nå er det offentlige organ som har innvilget fri rettshjelp som kan kreve refusjon. Tidligere var denne kompetansen lagt til fylkesmannen. Hvis det er en advokat eller rettshjelper som har innvilget fri rettshjelp, skal departementet kreve refusjon, jf. første ledd annet punktum. Denne kompetansen vurderes delegert til fylkesmannen. Utkastets annet ledd tilsvarer nåværende § 11 annet ledd.

Nåværende § 8 om inntekts- og formuesgrenser og om økonomisk identifikasjon foreslås opphevet i sin nåværende form. Reglene er i stedet inntatt i henholdsvis bestemmelsene om vilkår for fritt rettsråd (utkastets § 11) og vilkår for fri sakførsel (utkastets § 16). Det foreslås videre at regelen i nåværende § 8 annet ledd om økonomisk identifikasjon mellom ektefeller mv. oppheves. En egen inntektsgrense for ektefeller, samboere og partnere foreslås fastsatt i forskrift, sammen med de alminnelige økonomiske vilkår for fri rettshjelp. Identifikasjonsregelen i nåværende § 8 tredje ledd foreslås videreført i samme forskrift.

Til § 9

Bestemmelsen erstatter nåværende § 11a.

Tidligere § 9 ble opphevet av Stortinget i sin helhet da det i juni 2002 ble vedtatt at ordningen med egenandel skulle bortfalle.

Til § 10

Bestemmelsen erstatter nåværende § 12. Virkeområdet for fritt rettsråd angis på en slik måte at det omfatter alt som ikke faller inn under virkeområdet for fri sakførsel. Det er foretatt enkelte endringer i grensen mellom fritt rettsråd og fri sakførsel. All juridisk bistand knyttet til offentlig skifte skal anses som fri sakførsel, og dette tilkjennegis ved at skiftesaker ikke lenger tas med i oppregningen over saker under fritt rettsråd. Alle søknader om fri rettshjelp i voldgiftssaker skal behandles som fritt rettsråd. Om saker etter lov om tvangsfullbyrdelse vises til kommentarene til utkastets § 15. Det vises forøvrig til kommentarene under punkt 7.

Fritt rettsråd kan omfatte fritak for rettsgebyr. Det anses unødvendig å nevne dette utrykkelig. Fritak for rettsgebyr kan også gis uavhengig av fritt rettsråd eller fri sakførsel - se utkastets §§ 24 og 25.

Nåværende § 10 om dispensasjon fra inntekts- og formuesgrensene foreslås opphevet. Reglene er i stedet inntatt i henholdsvis bestemmelsen om vilkår for fritt rettsråd (§ 11 og § 12) og vilkår for fri sakførsel ( § 16). Det vises til kommentarene under punkt 8 og 10.

Til § 11

Bestemmelsen erstatter nåværende § 13. Den er redigert slik at alle de sakstyper som etter dagens lov kvalifiserer for fri rettshjelp samles og positivt angis her. Det vises til behandlingen under punkt 9. For fri rettshjelp i utlandet foreslås det en ny egen bestemmelse, jf. utkastets § 12.

§ 11 første ledd angir alle de prioriterte sakstyper hvor fritt rettsråd gis uten behovsprøving. Det vises til kommentarene under punkt 9.2. Utkastet erstatter dagens § 13 første ledd. De særskilte rettshjelpstilbudene departementet har opprettet med hjemmel i nåværende § 6, er nå foreslått angitt i første ledd. I utkastets annet ledd nr. 2 bokstav a og b er det inntatt nye bestemmelser for barnevernssaker forut for fylkesnemndsbehandling. Forberedelse til sak som nevnt i 2 bokstav b, må anses å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barnevernet har bestemt seg for å fremme sak for fylkesnemnda som angitt i barnevernloven § 7-2. Det vises til kommentarene under punkt 9.2.

§ 11 annet ledd erstatter nåværende § 13 annet, ledd som henviser til nåværende § 18. Reglene om trygdesaker, jf. § 13 annet ledd og § 22 første ledd, samles i § 11 annet ledd nr. 7 og 8. Saker etter lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører er gjort prioriterte, jf. § 11 annet ledd nr. 2. Det vises til behandlingen under punkt 9.2.

Kriteriene rimelig og nødvendig i nåværende § 13 annet ledd er ikke videreført i § 11, fordi det etter forslaget ikke lenger skal foretas en slik vurdering i prioriterte saker. Det vises til punkt 9.2. Hvis de økonomiske vilkår er oppfylt i prioriterte saker, skal det innvilges fritt rettsråd uten en nærmere rimelighetsvurdering. Rettshjelpslovens subsidiære karakter kan imidlertid medføre at bistanden/ugiftene ikke kan dekkes etter rettshjelpsloven, men må søkes dekket etter andre ordninger, jf. utkastets § 5. Videre er det klart at det ikke skal gis fri rettshjelp flere ganger i samme sak, selv om det ikke lenger foretas en vurdering av om det er rimelig å innvilge fri rettshjelp. Dette vil spesielt kunne være en aktuell problemstilling i barnefordelings- og samværssaker. Det bemerkes imidlertid at det forsatt skal foretas en rimelighets- og nødvendighetsvurdering i forbindelse med den skjønnsmessige salærfastsettelse som i noen tilfeller skal foretas i stykkprissaker. I disse sakene vil det for øvrig være opp til advokaten og det som fremgår av reglene om god advokatskikk hvorvidt det faktisk er nødvendig med advokatbistand i det konkrete tilfellet.

Unntaksbestemmelsen i utkastets tredje ledd første punktum erstatter nåværende § 13 tredje ledd. Med vilkåret om at saken objektivt sett må berøre søker i særlig sterk grad, er det lagt vekt på å få frem at det ikke nødvendigvis er avgjørende at saken oppleves som viktig for vedkommende søker. Det må legges til grunn en mer objektiv norm. Saken må i alminnelighet antas å berøre rettshjelpsøkere generelt i særlig sterk grad. Dette innebærer at sakstypen det søkes om fri rettshjelp til, må ha likhetstrekk med de prioriterte saksområder etter loven eller i alminnelighet ha tilsvarende stor betydning for rettshjelpsøkere, jf. formålsparagrafen i forslagets § 1 første ledd. Det vises til behandlingen under punkt 10.

Utkastets fjerde ledd erstatter nåværende § 10. Mens tredje ledd inneholder en dispensasjonsadgang med hensyn til sakstyper, inneholder fjerde ledd en dispensasjonsadgang dersom søkeren har høyere inntekt eller formue enn hva departementet har fastsatt med hjemmel i annet ledd. Kriteriet «..dersom utgiftene til juridisk bistand blir betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon» er det samme som for å dispensere i sakførselssaker etter § 16 fjerde ledd. Prinsippet om forholdsmessighet er en videreføring av dagens praksis der inntekts- og formuesoverskridelsens størrelse sees i sammenheng med sakens omfang. Desto større inntekts- og formuesoverskridelse, jo større må utgiftene være før det er aktuelt å yte fri rettshjelp. I saker av mindre omfang - og det vil gjelde de aller fleste rettsrådssaker - må det i utgangspunktet legges til grunn at en person som har inntekt eller formue over gjeldende grenser, har tilstrekkelige ressurser til selv å kunne dekke utgifter til juridisk bistand. Det vises forøvrig til kommentarene under punkt 10.

Til § 12

Det foreslås her inntatt en helt ny bestemmelse om fri rettshjelp i forbindelse med saker for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Bistand i utlandet kan her kun gis i form av fritt rettsråd, jf. forslagets § 4 annet ledd annet punktum. Dette gjelder selv om bistanden knytter seg til sak for utenlandsk domstol. En regel om at all bistand i utlandet skal gis i form av fritt rettsråd innebærer ingen realitetsendring i forhold til nåværende vilkår for å få fri rettshjelp i disse sakene. Det vises for øvrig til kommentarene under punkt 9.2.4.

I ny § 12 første ledd foreslås det at saker for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og internasjonale barnebortføringssaker gjøres prioriterte. Dette er en kodifisering av dagens praksis på disse områdene, idet det i slike tilfeller i stor grad innvilges fri rettshjelp med hjemmel i nåværende § 4 fjerde ledd. Nåværende § 4 fjerde ledd som angir kriteriet for å innvilge fri rettshjelp i slike saker, flyttes til utkastets annet ledd. I tillegg er det inntatt en bestemmelse i tredje ledd som muliggjør dispensasjon fra de økonomiske vilkår i første og annet ledd, tilsvarende utkastets § 11 fjerde ledd. Dette betyr at det i praksis bare vil være aktuelt å dispensere i omfattende saker, jf. behandlingen av dette vilkåret under kommentarene til § 11 og punkt 10.

Det er videre inntatt et rimelighetskriterium i utkastets fjerde ledd, slik at fri rettshjelp kan avslås etter en skjønnsmessig og konkret vurdering dersom det fremstår som urimelig at det offentlige betaler for bistanden.

Ettersom rettshjelpsloven er subsidiær, må det alltid først søkes om bistand i det aktuelle land eller etter den aktuelle internasjonale ordningen. Bare i de tilfellene hvor slik bistand blir avslått, vil det være aktuelt å få dekket utgiftene under rettshjelpsloven, jf. kommentarene til § 5 ovenfor.

Til § 13

Bestemmelsen erstatter nåværende § 14.

I første ledd er departementet angitt som kompetent organ for å avgjøre søknader om fritt rettsråd. Dermed kan avgjørelseskompetansen delegeres i forskrift.

Nåværende annet ledd er videreført i sin helhet i annet ledd.

Nåværende tredje ledd om bostedsforbehold foreslås tatt ut som følge av at det er inntatt en generell bestemmelse om dette i § 3 tredje og fjerde ledd.

Til § 14

Bestemmelsen erstatter nåværende § 15, med visse redigeringsmessige endringer.

Bestemmelsens annet ledd erstatter nåværende annet og tredje ledd. Søkerens egne utgifter i anledning et rettsråd vil typisk kunne være vesentlige og nødvendige utgifter til tolk, reise og opphold. Sakkyndig hjelp kan særlig være aktuelt i erstatningssaker, for eksempel ved å innhente medisinsk sakkyndige uttalelser om feilbehandling har funnet sted eller en psykologuttalelse i en barnevernsak. Det foreslås imidlertid inntatt et vilkår om at det må foreligge særlige grunner for at slik preliminær sakkyndig hjelp skal kunne dekkes som fri rettshjelp. Dette innebærer en viss innskjerping i forhold til lovteksten slik den nå lyder, men er mer i samsvar med praksis.

Nåværende fjerde og femte ledd videreføres i utkastets tredje og fjerde ledd.

Til § 15

Bestemmelsen erstatter nåværende § 16, med visse redigeringsmessige endringer. Det foreslås endringer i grensen mellom hva som skal behandles som fritt rettsråd og hva som skal behandles som fri sakførsel, herunder at nåværende tredje punktum om voldgiftssaker tas ut, idet slike saker foreslås behandlet kun som fritt rettsråd, jf. kommentarene til utkastets § 10. Endringene i skillet mellom fritt rettsråd og fri sakførsel i utkastets § 10 og § 15 innebærer videre at saker som går for retten vedrørende skifte, tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring alltid skal behandles som fri sakførsel. Det vises til kommentarene til punkt 7. Endringen er kun ment som en regelforenkling, og innebærer ikke at det skal bli enklere å få fri rettshjelp i disse sakstypene eller at det skal kunne gis mer omfattende bistand enn i dag.

Fri sakførsel skal bare kunne omfatte sivile saker. Eventuell støtte som unntaksvis vil kunne bli aktuell i forbindelse med bistand i straffesaker som ikke dekkes under straffeprosessloven, vil i alle tilfeller måtte vurderes etter reglene om fritt rettsråd. Videre er det foretatt en presisering av hvilke forvaltningssaker som faller innenfor virkeområdet for fri sakførsel.

Til § 16

Første og annet ledd erstatter nåværende §§ 18-20 og 21 annet ledd. Bestemmelsen er delt opp slik at første ledd angir de prioriterte sakstyper hvor fri sakførsel gis uten behovsprøving, mens annet ledd henviser til de prioriterte sakstypene hvor det skal foretas en behovsprøving. Det vises til behandlingen under punkt 9.2.

Første ledd erstatter §§ 19 og 20, og § 21 annet ledd hva gjelder saksfelt. I tillegg er det foreslått at saker om umyndiggjøring gjøres prioritert uten behovsprøving, jf. punkt 9.2.4. Annet ledd erstatter i hovedsak nåværende § 18 første ledd og omfatter de prioriterte sakene hvor det skal innvilges fri sakførsel etter behovsprøving. I ny § 16 foreslås det at saker om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører gjøres prioritert. Det foreslås at det i angivelsen av hvilke saker som omfattes, henvises til utkastets § 11 annet ledd. Det vises derfor til behandlingen av disse sakstypene under kommentarene til utkastets § 11. Forøvrig vises det til kommentarene i punkt 9.2.2.

Tredje ledd erstatter nåværende § 17 annet ledd. Vilkåret om at saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad er identisk med bestemmelsen under fritt rettsråd i utkastets § 11 tredje ledd, og det vises derfor til kommentarene til denne bestemmelsen. Det skal ikke lenger foretas en ren vurdering av sakens prosedabilitet. Sakens eventuelle prinsipielle interesse er utelatt som vurderingskriterium, men vil forsatt kunne være relevant i en helhetsvurdering av om det skal innvilges fri sakførsel, jf. behandlingen under punkt 10.4.

Fjerde ledd erstatter nåværende § 10 som gir hjemmel for å dispensere fra de økonomiske vilkår. Vilkåret er identisk med dispensasjonsbestemmelsen under fritt rettsråd i utkastets § 11 fjerde ledd. Det vises derfor til kommentarene til denne bestemmelsen og til behandlingen under punkt 10.

Femte ledd erstatter rimelighetskriteriet som i dag fremgår av bestemmelsen i nåværende § 17 annet ledd og nødvendighetskriteriet i nåværende § 18 siste ledd. Dette er en unntaksbestemmelse som forutsettes brukt med varsomhet. Den er ment å være en sikkerhetsventil for de tilfelle hvor det for rettshjelpsmyndigheten fremstår som klart at fri sakførsel ikke bør gis. Det vises til kommentarene under punkt 9.2, hvor det fremgår at forslaget ikke er ment å innebære noen stor realitetsendring, dvs. at dagens praksis med hensyn til når det anses rimelig å innvilge fri sakførsel videreføres. Det skal ikke foretas noen ren prosedabilitetsvurdering i forbindelse med denne vurdering.

Til § 17

Bestemmelsen erstatter nåværende § 22. Fordi klagesaker til fylkestrygdekontorene og Rikstrygdeverket er foreslått overført til fritt rettsråd, jf. utkastets § 11 annet ledd nr. 7, foreslås det at bestemmelsens første ledd kun omfatter ankesaker til Trygderetten. Det vises til punkt 9.2. Ettersom det foreslås en ny egen bestemmelse som angir hvilket organ som kan innvilge fri sakførsel, jf. utkastets § 19, angis ikke kompetent organ i denne bestemmelsen.

Det er gjort en endring i formuleringen av rimelighetskriteriet i bestemmelsens annet ledd. Det vises til den nærmere redegjørelse om dette kriteriet under merknader til § 16.

Til § 18

Bestemmelsen erstatter nåværende § 21a. Fordi det er foreslått endringer i reglene om hvem som kan få fri rettshjelp, jf. kommentarene til utkastets § 4, er det tatt inn i bestemmelsen at Høyesterett også har adgang til å innvilge fri sakførsel til andre enn fysiske personer. Det må imidlertid foreligge «særlige grunner» hvis Høyesterett skal innvilge fri sakførsel til andre enn fysiske personer. Dette er det samme vilkår som gjelder i dag, jf. nåværende § 4 første ledd annet punktum.

Til § 19

Det er inntatt en ny bestemmelse om hvem som kan innvilge fri sakførsel. Det vises til behandlingen under punkt 6. Endringen innebærer at innvilgelseskompetansen kun reguleres av denne bestemmelsen (unntatt særbestemmelsen for Høyesterett, jf. utkastets § 18). Dette er i overensstemmelse med systematikken under fritt rettsråd, jf. utkastets § 13.

Det er ikke foreslått realitetsendringer i innvilgelseskompetansen i forhold til dagens regler.

Første ledd annet punktum angir departementet som kompetent organ for å avgjøre søknader om fri sakførsel. Dermed kan avgjørelseskompetansen delegeres i forskrift. Det vises til punkt 6.4.

For å gjøre det mulig å delegere innvilgelseskompetansen etter første ledd utover den ordinære delegeringsadgang som følger av at departementet er overordnet organ, foreslås det utrykkelig inntatt i annet ledd at kompetansen etter første ledd også kan delegeres til domstolen og til partens advokat.

Til § 20

Bestemmelsen tilsvarer nåværende § 21 første ledd. Det er kun gjort endringer i henvisningene slik at disse tilpasses utkastets øvrige bestemmelser.

Nåværende § 21 annet ledd er flyttet til utkastets § 16 første ledd nr. 6.

Til § 21

Bestemmelsen erstatter nåværende § 23. Første ledd første punktum videreføres i sin helhet. Idet voldgiftssaker i fremtiden ikke vil bli behandlet som fri sakførsel er nåværende § 23 første ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum fjernet. Annet ledd første punktum blir nytt første ledd annet punktum.

Tredje ledd første punktum om hvem som fastsetter godtgjøring til prosessfullmektig foreslås videreført i utkastets § 22 siste ledd.

Til § 22

Bestemmelsen erstatter nåværende § 24.

Første ledd tilsvarer nåværende første ledd.

Annet ledd tilsvarer nåværende annet ledd første og annet punktum, med det unntak at det ikke lenger er fylkesmannen som skal ta stilling til hvilke utgifter som skal dekkes, men den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling. Det vises til behandlingen under punkt 11. Ettersom den geografiske begrensning av møteplikten i tvistemålsloven er opphevet, er nåværende annet ledd tredje punktum tatt ut.

Det er tatt inn et nytt tredje ledd om at en fri sakførselsbevilling også omfatter sakens behandling i høyere rettsinstanser dersom ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans, jf. punkt 11.2.

Nåværende § 24 tredje ledd om at saksomkostningsansvar overfor motparten kan dekkes i unntakstilfelle, foreslås videreført i utkastets fjerde ledd. Det foreslås imidlertid visse redigeringsmessige endringer i forhold til gjeldende regel. Dette gjøres blant annet for å få klarere frem hvordan bestemmelsen praktiseres, herunder at det kun er i særlige tilfeller det vil være aktuelt å få dekket slike utgifter. Videre at det bare er den part som har fri sakførselsbevilling som kan søke om dekning. Motparten som har fått tilkjent saksomkostningene vil imidlertid som i dag ha en selvstendig rett til å søke om etterbevilling av fri sakførsel. Det vises til punkt 11.4.

Femte ledd tilsvarer nåværende fjerde ledd, mens utkastets sjette ledd tilsvarer nåværende § 23 tredje ledd.

Til § 23

Bestemmelsen erstatter nåværende § 25. Det foreslås at bestemmelsens annet ledd annet punktum om at retten kan overlate avgjørelsen til fylkesmannen, tas ut.

Til § 24

Bestemmelsen tilsvarer nåværende § 26.

Til § 25

Bestemmelsen erstatter nåværende § 27.

Til § 26

Bestemmelsen tilsvarer nåværende § 28. Det er kun gjort endringer i henvisningene.

Til § 27

Bestemmelsen erstatter nåværende § 28a. Det foreslås at domstolens avgjørelser etter rettshjelpsloven gjøres til gjenstand for kjæremål (eventuelt anke, jf. NOU 2002:32 kapittel 12 og punkt 34.6) til overordnet domstol. Det vises til behandlingen under punkt 6. Etter nåværende lov er det bare avgjørelser etter § 23 tredje ledd som er gjenstand for kjæremål til overordnet domstol.

Det foreslås videre at nåværende § 28a fjerde ledd oppheves. Dette er i tråd med Tvistemålsutvalgets forslag i NOU 2001:32 punkt 34.6. Det vises der til at bestemmelsen er en hybrid mellom reglene om kjæremåls-/ankebehandling ved domstolene og reglene om forvaltningsklage i forvaltningsloven. Reglene i tvistemålsloven § 22-8 om oppfriskning anses å være tilstrekkelig ved fristoversittelse.

Nåværende femte og sjette ledd blir dermed utkastets fjerde og femte ledd.

Bestemmelsen er i tillegg gitt overskrift.

Til § 28

Bestemmelsen tilsvarer nåværende § 29.

15.2 Merknader til forslaget til lovendringer i andre lover

I en rekke lover er det henvist til konkrete bestemmelser i rettshjelpsloven. Henvisningen er endret slik at de er i overensstemmelse med forslaget til endringer i rettshjelpsloven. Endringene innebærer ingen realitetsendring.

Til rettsgebyrloven § 8:

I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 8 syvende ledd foreslås det inntatt en regel som unntar kjæremål over avgjørelser om avslag på fri sakførsel fra rettsgebyr. Denne endring foreslås på bakgrunn av at domstolene etter forslag til nye klageregler skal ha kompetanse til å avgjøre alle klagesaker, også klage over vedtak om fri sakførsel. Det er behov for et slikt unntak for å unngå at klageadgangen, blant annet på grunn av søkers økonomiske stilling, blir uten realitet.

Til dokumentets forside