2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Generelt om gjeldende ordning

I 1973 ble det nedsatt et offentlig utvalg som skulle utarbeide ny lov om fri rettshjelp. Begrunnelsen fremgår av NOU 1976:38 Fri rettshjelp i Norge:

«Justisdepartementet ser det som meget viktig at den enkelte borger blir sikret tilstrekkelig rettshjelp. Det er av den største betydning at en har gode lover og en god rettspleie, men skal en kunne sikre rettferdige forhold i samfunnet, må det også være mulig for den enkelte å få den rett og beskyttelse vedkommende skal ha etter lover og forskrifter.»

Det er i dag bred politisk enighet om at ingen skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller bør ikke være avgjørende for enkeltmenneskers muligheter for å få juridisk bistand og informasjon om sine rettigheter på områder som er viktige for den enkelte. Ordningen med fri rettshjelp er i denne forbindelse bare et av flere offentlige og private tiltak som er med på å tilfredstille rettshjelpsbehovet for borgerne.

Loven ble sanksjonert som lov 13. juni 1980 nr. 35, og trådte i kraft 1. januar 1981. Den forenklet og samlet reglene om fri rettshjelp, samtidig som tilbudet om rettshjelp ble forbedret. Loven regulerer fri rettshjelp både i og utenfor rettergang. Etter loven kan fri rettshjelp gis i form av fritt rettsråd, fri sakførsel eller fritak for rettsgebyr. Grensen mellom fritt rettsråd og fri sakførsel følger i prinsippet grensen mellom saker i og utenfor rettergang. Ved fritt rettsråd dekker det offentlige utgifter til juridisk bistand som primært består av veiledning i tilknytning til juridiske problemer. Fri sakførsel er fri rettshjelp under rettergang, og kan gis for saker ved alle ordinære domstoler med unntak av forliksrådet. Fri sakførsel dekker salær og reiseutgifter til egen advokat, men kan også omfatte blant annet fritak for rettsgebyr, godtgjøring til sakkyndige, skjønnsmenn eller vitner.

Selv om det er bred enighet om at det offentlige skal ha ansvaret for den enkeltes rettsikkerhet og velferd, kan ikke det offentlige ha ansvaret for innbyggernes totale rettshjelpsbehov. Det er i dag enighet om at det bør være begrensninger både ut fra sakens art og dens betydning for vedkommende, den rettshjelpssøkendes økonomi og mulighetene for bistand fra andre hold.

Dette gjenspeiles i rettshjelpsloven, som angir både økonomiske og saklige grenser for hvem og hva det kan ytes bistand til. I tillegg er det gitt detaljerte bestemmelser om hvilke utgifter som kan dekkes under ordningen, og hvem som har kompetanse til å innvilge fri rettshjelp. Regelverket har vært gjenstand for revisjon flere ganger. Loven er lite oversiktlig med hensyn til i hvilke tilfeller fri rettshjelp kan innvilges. En rekke av lovens bestemmelser er utpreget skjønnsmessige, og det er vanskelig å lese ut av loven om man har krav på rettshjelp. I rundskriv G-73/96, som er på over 180 sider, beskrives rettshjelpslovens hovedregler og vilkår, samt praktiseringen av regelverket inngående. Innsikt i lovens praktisering forutsetter tilgang til rundskrivet. Likevel kan det være vanskelig å få oversikt over hvordan enkelte bestemmelser praktiseres. Dette er lite tilfredsstillende både for publikum og for rettshjelpsmyndigheten. For publikum er loven lite opplysende og lite forutsigbar. For myndighetene som behandler søknader om fri rettshjelp, er ressursbruken unødig omfattende og kostbar.

2.2 Bakgrunn for forslagene i proposisjonen

Ved behandlingen av B. Innst. S. nr. 4 (1998-1999) vedtok Stortinget å be regjeringen innen utgangen av 1999 å fremme en stortingsmelding om fri rettshjelp. På bakgrunn av dette fremmet regjeringen St.meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp (rettshjelpsmeldingen). I rettshjelpsmeldingen foretok departementet en gjennomgang av ordningen. Hvilke sakstyper ordningen skal gjelde for og hvilke betingelser som skal gjelde for å søke om støtte ble særlig drøftet. I meldingen ble det gitt uttrykk for at man ved en fremtidig revisjon av rettshjelpsloven særlig burde vurdere å utforme loven slik at den noe mer presist angir når fri rettshjelp kan innvilges. Justiskomiteen understreket i Innst. S. nr. 181 (1999-2000) at det helt klart er behov for å forenkle regelverket om fri rettshjelp, og at loven av hensyn til forutberegnelighet for brukerne bør være så presis som mulig. Departementet har på denne bakgrunn utarbeidet forslag til forenklinger i rettshjelpsloven.

2.3 Generelt om høringsrunden

Departementet hadde høsten 2001 et uformelt, forberedende høringsmøte med representanter fra enkelte domstoler og fylkesmenn, Den Norske Advokatforening, Kontoret for fri rettshjelp i Oslo kommune, Juss Buss med flere. På dette møtet ble hovedtrekkene til forenklinger i rettshjelpsloven skissert. Det fremkom ikke vesentlige innvendinger mot forslagene. Blant dommerne var det ulike oppfatninger av hensiktsmessigheten av å gi domstolene avgjørelsesmyndighet i saker om fri sakførsel.

Høringsbrevet ble sendt følgende med høringsfrist 1. april 2003:

Barne- og familiedepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Finansdepartementet

Sosialdepartementet

Helsedepartementet

Fylkesmennene

Fylkesnemndene for sosiale saker

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Konkurransetilsynet

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Høyesterett

Lagmannsrettene

Tingrettene

Trygderetten

Rikstrygdeverket

Fylkestrygdekontorene

Universitetet i Bergen, juridisk fakultet

Universitetet i Oslo, juridisk fakultet

Universitetet i Tromsø, juridisk fakultet

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-buss

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Nord-Norge

Student Jus Hjelpa i Trondheim

Oslo kommune fri rettshjelp

Rettshjelpskontoret Indre Finnmark

Domstoladministrasjonen

Den norske dommerforening

Den Norske Advokatforening

Norges juristforbund

Antirasistisk senter

Innvandrernes landsorganisasjon

Islamsk kvinnegruppe Norge

Kristent interkulturelt arbeid

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner

Norsk organisasjon for asylsøkere

Organisasjonen mot offentlig diskriminering

Selvhjelp for innvandrere og flytninger

SOS Rasisme

Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter

Følgende har avgitt høringsuttalelse:

Finansdepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Barne- og familiedepartementet

Sosialdepartementet

Helsedepartementet

Sametinget

Høyesteretts kontor

Agder lagmannsrett

Borgarting lagmannsrett

Gulating lagmannsrett

Asker og Bærum tingrett

Oslo tingrett

Trondheim tingrett

Nedre Romerike tingrett

Drammen tingrett

Trygderetten

Rikstrygdeverket

Regjeringsadvokaten

Domstoladministrasjonen

Likestillingsombudet

Forbrukerrådet

Sysselmannen på Svalbard

Fylkesmannen i Oslo- og Akershus

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag

Fylkesmannen i Telemark

Fylkesmannen i Troms

Fylkesmannen i Østfold

Fylkesmannen i Rogaland

Fylkesmannen i Nordland

Fylkesmannen i Møre og Romsdal

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

Fylkesmannen i Hedmark

Fylkesmannen i Buskerud

Fylkesmannen i Vestfold

Fylkesmannen i Finnmark

Den norske advokatforening

Senter mot etnisk diskriminering

Oslo kommune fri rettshjelp

Jusshjelpa i Nord-Norge

Juss-Buss

JURK

Rettshjelpskontoret Indre Finnmark