Ot.prp. nr. 91 (2003-2004)

Om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m.

Til innholdsfortegnelse

4 Reglene om hvem som kan få fri rettshjelp

4.1 Gjeldende rett og praksis

Både personer og sammenslutninger kan innvilges fri rettshjelp. Det følger imidlertid av lovens forarbeider og praksis at bestemmelsen om sammenslutninger har liten praktisk betydning. Søknader fra næringsdrivende, selskaper, stiftelser og lignende avslås som hovedregel under henvisning til at juridisk bistand enten må anses å være en ordinær driftskostnad, eller at kostnadene kan fordeles på eierne/medlemmene. Helt unntaksvis innvilges fri sakførsel til ideelle sammenslutninger og sammenslutninger bestående av personer med minoritetsbakgrunn, jf. blant annet ILO-konvensjonen om positiv diskriminering. Som eksempel nevnes at fri rettshjelp er innvilget i spesielle sakstyper for reindriftslag og til små og ressurssvake interesseorganisasjoner med et ideelt formål.

4.2 Forslagene i høringsbrevet

For å bringe loven i samsvar med gjeldende praksis, er det foreslått at rettshjelpsloven § 4 første ledd annet punktum om sammenslutninger oppheves.

Det er imidlertid foreslått en unntaksbestemmelse som gir hjemmel for å innvilge fri rettshjelp til ideelle sammenslutninger og sammenslutninger bestående av personer med minoritetsbakgrunn. Begrunnelsen er at det fortsatt bør være adgang til å innvilge fri rettshjelp i slike tilfeller. Det kan for eksempel være rimelig å innvilge fri rettshjelp til en ideell organisasjon i forbindelse med en sak av stor personlig og velferdsmessig betydning for enkeltpersoner, i tilfeller hvor det ikke finnes annen dekningsmulighet.

De foreslåtte endringer bidrar til å gjøre loven redaksjonelt enklere, og markerer at fri rettshjelp er en individorientert støtteordning.

4.3 Høringsinstansenes syn

Noen få høringsinstanser har merknader til dette forsalget.

Høyesterett er av den oppfatning at dens kompetanse etter gjeldende lov vil berøres av forslaget. En opphevelse av rettshjelpsloven § 4 første ledd annet punktum om rettshjelp til juridiske personer vil innskrenke Høyesteretts innvilgelsesadgang i prinsipielle saker. Høyesterett anfører at en slik innsnevring av hvem som omfattes av rettshjelpsloven, i unntakstilfeller vil kunne slå uheldig ut i forhold til den typen saker som bringes inn for Høyesterett. For å sikre at Høyesterett får et tilstrekkelig antall saker av generell betydning til behandling, mener Høyesterett at Høyesteretts adgang til å innvilge fri sakførsel for juridiske personer bør opprettholdes.

Trondheim tingrett foreslår at det i forslaget til § 4 tas inn at fri rettshjelp gis til privatpersoner. Tingretten mener dette kan være hensiktsmessig ettersom det foreslås at rettshjelpsloven § 4 første ledd annen setning oppheves.

Jusshjelpa er ikke enig i at det vil være rimelig å utelukke juridiske personer fra å få innvilget fri rettshjelp. For juridiske personer av begrenset størrelse vil selv små rettslige prosesser kunne medføre betydelige utgifter i forhold til driftskostnadene. Saker som er relatert til et lite foretak, vil ofte være av så stor velferdsmessig betydning for innehaveren, at det vil være riktig med en skjønnsmessig adgang til å innvilge fri rettshjelp.

4.4 Departementets vurdering

Det er foreslått å oppheve bestemmelsen i rettshjelpsloven § 4 første ledd annen setning om at fri rettshjelp kan innvilges til andre enn fysiske personer.

De saksområdene som det vil være aktuelt å søke om juridisk bistand til når det gjelder næringsvirksomhet, vil hovedsakelig være områder som ikke er prioritert i rettshjelpssammenheng. Juridiske spørsmål virksomheter har behov for bistand til, vil ordinært ikke ha tilstrekkelig sterk personlig betydning til at det er rimelig at det offentlige innvilger fri rettshjelp. Slike utgifter må også normalt anses som en del av virksomhetens utgifter til inntektservervelse, og dermed som en del av risikoen ved å utøve virksomhet. En generell regel som gir adgang til å innvilge fri rettshjelp til juridiske personer, vil gi uriktige signaler i forhold til hva som er rettshjelpslovens intensjon og hva ordningen faktisk er ment å omfatte, jf. formålsbestemmelsen. Videre vil det kunne medføre en rekke søknader som ikke vil føre frem. I tillegg vil det innebære en utvidelse av rettshjelpsloven i forhold til den strenge praksis som føres i denne type saker. Som tidligere nevnt er det ikke aktuelt å utvide dekningsområdet for fri rettshjelp ved denne revisjonen. Departementet finner etter dette ikke grunn til å foreslå en generell bestemmelse om fri rettshjelp til sammenslutninger.

I gjeldende bestemmelse som omfatter bistand utenfor lovens ordninger, ble det i høringsbrevet foreslått en ny regel om at fri rettshjelp også kunne innvilges til ideelle sammenslutninger i særskilte tilfeller. Man ønsket å signalisere at fri rettshjelp normalt bare skulle innvilges til privatpersoner. Dette ville også være i samsvar med forslaget i § 1, hvor det klart fremgår at loven primært er en individorientert støtteordning. Ettersom rettshjelpsloven § 6 om fri rettshjelp utenfor lovens ordninger av andre grunner foreslås opphevet, jf. punkt 10.4, har departementet sett det hensiktsmessig at denne unntaksbestemmelsen likevel fremgår av forslaget § 4 første ledd annet punktum.

Departementet er enig med Høyesterett i at forslaget om å oppheve rettshjelpsloven § 4 første ledd annet punktum, vil medføre at Høyesteretts kompetanse etter rettshjelpsloven § 21a til å innvilge fri sakførsel i prinsipielle saker, vil innskrenkes med hensyn til den persongruppe bestemmelsen er ment å omfatte. I høringsbrevet ble § 21a foreslått opphevet fordi det ble foreslått en mer generell bestemmelse som skulle gi adgang til å innvilge fri rettshjelp i prinsipielle saker. En særlig kompetanse for Høyesterett til å innvilge fri rettshjelp til andre persongrupper ble derfor ikke foreslått. Fordi departementet likevel ikke foreslår en generell bestemmelse, forslås det at rettshjelpsloven § 21a opprettholdes, jf. punkt 10.4. Høyesterett vil ha behov for en hjemmel til å innvilge fri rettshjelp til andre enn privatpersoner, slik at saker av generell betydning innenfor sentrale rettsområder kan bli behandlet av Høyesterett. Fordi bestemmelsen i rettshjelpsloven § 21a foreslås opprettholdt, ser departementet det som hensiktsmessig at bestemmelsen utvides til også å omfatte juridiske personer. Selv om en slik utvidelse vil avvike fra den persongruppe rettshjelpsloven er ment å omfatte, og dermed bryte med lovens systematikk, vil den særlige kompetansen Høyesterett har etter rettshjelpsloven § 21a, uansett fremstå som en spesialbestemmelse. Loven åpner for eksempel ikke ellers for å støtte saker utelukkende på bakgrunn av sakens prinsipielle karakter. Det foreslås derfor at Høyesteretts kompetanse utvides til å gjelde også andre enn privatpersoner, jf. forslaget til ny § 18 annet punktum. Departementet bemerker at Høyesterett også etter dagens regelverk som hovedregel bare skal innvilge fri sakførsel til personer, jf. rettshjelpsloven § 4 første ledd. Det foreslås derfor at vilkåret om at det må foreligge «særlige grunner» dersom rettshjelp skal gis til andre enn privatpersoner, tas inn i forslaget til egen bestemmelse.

Etter en ny vurdering anser departementet det hensiktsmessig å presisere ordlyden i forslaget til hvilke rettsubjekter som omfattes av ordningen fra «personer» til «fysiske personer».

Til dokumentets forside