Ot.prp. nr. 91 (2003-2004)

Om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m.

Til innholdsfortegnelse

6 Innvilgelseskompetansen

6.1 Gjeldende rett og praksis

Etter rettshjelpsloven er hovedregelen at fylkesmannen har kompetanse til å avgjøre søknader om fritt rettsråd, jf. rettshjelpsloven § 14, mens avgjørelseskompetansen for søknad om fri sakførsel er delt mellom fylkesmennene og domstolene, jf. rettshjelpsloven § 17. I saker hvor fri rettshjelp skal innvilges uten behovsprøving og av eget tiltak, er avgjørelseskompetansen lagt til den rett eller det forvaltningsorgan som behandler den underliggende sak.

Retten skal i hovedsak selv avgjøre spørsmålet om fri sakførsel i de saker som er angitt som prioriterte, jf. rettshjelpsloven §§ 18-22. I de prioriterte sakene har imidlertid også fylkesmannen i noen tilfeller kompetanse. Overskrides de økonomiske vilkårene i rettshjelpsloven, må domstolen uansett overlate til fylkesmannen å vurdere om det skal dispenseres. I andre fri sakførselssaker enn de som er prioriterte er det i dag bare fylkesmannen som kan innvilge fri rettshjelp.

I saker hvor retten skal innvilge fri sakførsel av eget tiltak og uavhengig av søkers økonomiske situasjon, skal dommeren bare avgjøre om angjeldende sak er av den art loven angir. Saksbehandlingen for dommeren er uten skjønn, og dermed stort sett uproblematisk. I de fleste prioriterte saker må imidlertid retten foreta en nærmere vurdering av om kriteriene for å innvilge fri rettshjelp er oppfylt. Dommeren må ta stilling til om de økonomiske vilkårene er oppfylt, og prøve om bistand er nødvendig og om det er rimelig at det offentlige betaler for denne, jf. rettshjelpsloven § 18 annet ledd. Retten er fritatt fra å foreta en vurdering av søkers mulighet til å vinne frem med sin sak, men må likevel foreta en skjønnsmessig vurdering av om søknaden i det konkrete tilfelle skal innvilges. I saker som ikke er prioriterte må det imidlertid foretas en mer omfattende, skjønnsmessig helhetsvurdering med tanke på om fri sakførsel skal innvilges, jf. punkt 10. I disse uprioriterte sakene er det kun fylkesmannen som er kompetent til å avgjøre spørsmålet om fri sakførsel.

Dagens ordning når det gjelder fri sakførsel gir i praksis to offentlige instanser innvilgelseskompetanse i forhold til én og samme sakstype. For enkelte sakstyper er begge instanser kompetent myndighet. I en del saker fører skillet mellom fritt rettsråd og fri sakførsel til usikkerhet i forhold til hvilket organ som skal avgjøre søknaden om fri rettshjelp, jf. punkt 7. Regelverket er detaljert og vanskelig å forstå. Når fylkesmannen skal behandle saken, må søkeren forholde seg til to offentlige instanser, hvilket betyr at søker må avvente utfallet av rettshjelpssøknaden, før vedkommende henvender seg til domstolen for å få avgjort det underliggende rettsforhold. Dette innebærer også at to offentlige instanser må sette seg inn i saken, med den tidspille og bruk av ressurser det medfører.

Justisdepartementet er i dag klageinstans over både fylkesmannens og domstolenes vedtak i fri rettshjelpssaker, herunder også fylkesmannens salærfastsettelse. Klager over domstolenes salærfastsettelse i rettshjelpssaker er imidlertid gjenstand for kjæremål til overordnet domstol, jf. rettshjelpsloven §§ 28 og 28a. Forvaltningsloven og dens klageregler får anvendelse for alle vedtak som er truffet av et forvaltningsorgan. Rettshjelpsloven § 28 har selvstendig betydning for de vedtak som er truffet av domstolene og Trygderetten. Også klage over vedtak fra disse organer behandles etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI.

Dagens system medfører at to instanser behandler klager over henholdsvis avslag på søknad om fri sakførsel og spørsmål om salærfastsettelse for arbeidet i en fri sakførselssak. Mens domstolenes avslag på søknad om fri sakførsel påklages til Justisdepartementet, påkjæres en beslutning om å redusere advokatens salær til overordnet domstol.

6.2 Forslagene i høringsbrevet

Spørsmålet om overføring av avgjørelsesmyndighet til domstolene i fri sakførselssaker ble vurdert allerede av rettshjelpsutvalget i 1976, jf. NOU 1976:38 side 63 flg. Det ble vurdert om domstolene burde ha ansvar for alle søknader om fri sakførsel, eller bare i bestemte sakstyper. Utvalget antok at det i første omgang ville være heldig å foreta en begrenset utvidelse for å høste erfaringer. Rettens kompetanse ble dermed foreslått utvidet til å gjelde de sakstyper som i dag er prioriterte etter rettshjelpsloven § 18 flg. Forutsetningen var at retten ble fritatt fra å vurdere sakens prosedabilitet, slik at man unngikk at retten på forhånd måtte ta standpunkt til sakens sannsynlige utfall. En slik forhåndvurdering ble sett på som uheldig, fordi dommeren ubevisst kunne bli bundet når vedkommende senere skulle avgjøre saken. Videre ville det utad kunne fremstå som uheldig at dommeren tar et forhåndsstandpunkt før saken blir ført i sin fulle bredde for retten. Også i Ot.prp. nr. 35 (1979-1980) side 73 er det uttalt at i saker hvor det skal foretas en prosedabilitetsvurdering, under enhver omstendighet ikke bør avgjøres av domstolene, da det er prinsipielt uheldig at dommeren skal foreta en forhåndsvurdering av sakens realitet.

I St.meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp (rettshjelpsmeldingen) tar departementet opp igjen spørsmålet om rettshjelpslovens kompetanseregler. På side 70 er det pekt på at dagens ordning ikke er rasjonell, og det foreslås derfor å rydde opp i kompetansereglene slik at domstolene alltid avgjør søknader om fri sakførsel og fylkesmannen alltid søknader om juridisk bistand utenfor rettergang (fritt rettsråd). Justiskomiteen sluttet seg til de foreslåtte endringene i reglene om innvilgelseskompetanse, jf. Innst. S. nr. 181 (1999-2000). Komiteen uttalte at «Ved å flytte mer kompetanse til domstolene får vi et mer effektivt system. I tillegg mener komiteen at domstolene, som kjenner til saken, ofte vil være den nærmeste til å vurdere spørsmålet.», jf. innstillingen side 13.

Som en oppfølgning av dette, foreslo departementet en utvidelse av domstolenes kompetanse i fri sakførselssaker, slik at domstolene får innvilgelseskompetanse i alle saker som skal behandles av domstolene. For øvrig ble det ikke foreslått endringer i innvilgelseskompetansen av fritt rettsråd eller fri sakførsel som innvilges uten behovsprøving og av eget tiltak. Forslaget innebærer at søknader om fri sakførsel alltid skal avgjøres av den domstol som skal behandle sakens realitet, og at fylkesmannens kompetanse helt bortfaller for så vidt gjelder fri sakførsel. Etter forslaget ville også uprioriterte saker og tilfeller hvor søker ikke oppfyller de økonomiske vilkårene, som i dag bare kan avgjøres av fylkesmannen, behandles av domstolene.

Forslaget ville medført at avgjørelsen ble lagt nærmere publikum og at søkerne ikke ville ha behov for å forholde seg til flere offentlige instanser i forbindelse med en rettssak. Dette vil igjen føre til en enklere og raskere saksbehandling. Avgjørelseskompetansen ville også bli lagt til det organ som ville ha det beste grunnlaget for å vurdere de faktiske og juridiske sider ved en søknad om fri rettshjelp.

Departementet pekte imidlertid på at det kan være problematisk å legge avgjørelsesmyndigheten til domstolene i alle saker. Slik regelverket er i dag, er det spesielt for uprioriterte saker et vidt skjønn med hensyn til om vedkommende søker bør innvilges fri sakførsel. Det kan virke uheldig for tilliten til den dommer som skal dømme i den underliggende sak at vedkommende først ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering må ta stilling til rettshjelpssøknaden. Av rettshjelpssøker og motparten kan det synes som om dommeren tar stilling til realiteten i den underliggende sak. Dette gjør seg spesielt gjeldende med dagens vurderingskriterium knyttet til «søkerens mulighet for å vinne frem med sin sak», jf. rettshjelpsloven § 17 annet ledd annet punktum.

På bakgrunn av disse betenkelighetene, ble det derfor foreslått at vurderingstemaet knyttet til sakens prosedabilitet («søkerens mulighet for å vinne frem med sin sak», jf. § 17 annet ledd annet punktum) skulle fjernes. Det vises til behandlingen av dette under punkt 10. Vurderingen knyttet til om den juridiske bistanden er nødvendig, og om det er rimelig at det innvilges fri rettshjelp i det konkrete tilfelle, jf. § 17 annet ledd første punktum, ble imidlertid foreslått opprettholdt som i dag. Dette er en vurdering som retten også må foreta i dag ved avgjørelsen av om det skal innvilges fri sakførsel. Det ble imidlertid foreslått å omformulere rimelighetskriteriet slik at det innvilges fri rettshjelp så fremt det ikke er urimelig, jf. punkt 9.

Spørsmål om klageadgang over domstolenes avgjørelser om fri sakførsel er omtalt i NOU 1976:38 side 67 og i Ot.prp. nr. 35 (1979-1980) side 78 flg. Rettshjelpsutvalget tok i sin vurdering utgangspunkt i at rettens avgjørelser av søknader om fri sakførsel faller i en mellomstilling mellom domstolenes administrative og rettslige avgjørelser, og at det derfor kan reises prinsipielle betenkeligheter mot at rettens avgjørelser blir undergitt overprøving av departementet. Som alternativ til formell klageadgang til departementet, nevnes derfor muligheten av å benytte rettsmidler mot avgjørelsen. Utvalget mente imidlertid at den høyere rett ikke ville ha bedre grunnlag enn departementet til å avgjøre spørsmålet om fri sakførsel. I tillegg ble det lagt vekt på behovet for å kombinere stillingen som klageorgan med ansvaret for administrasjonen av regelverket, behovet for generell kontroll med retningslinjene for vedtaket i første instans følges opp og eventuell instruksjon/veiledning til førsteinstansene. Utvalget kom etter dette til at departementet burde være klageinstans. Departementet var imidlertid noe i tvil med hensyn til formen for overprøving, herunder om et avslag på søknad om fri sakførsel skulle bringes inn for en høyere rett på samme måte som en omkostningsavgjørelse. Departementet sluttet seg den gang til de innvendinger Rettshjelpsutvalget hadde mot en slik ordning.

I høringsbrevet ble det foretatt en ny vurdering av hvem som burde ha kompetanse til å avgjøre klagesaker om fri rettshjelp. Departementet kom til at det ved vurderingen må ses hen til at departementet i dag mottar et begrenset antall klagesaker fra domstolene. Det ble antatt at dette vil være tilfelle også i fremtiden, selv om domstolene etter forslaget skulle behandle alle søknader om fri sakførsel i førsteinstans. Det ble i den forbindelse vist til at antall søknader om fri sakførsel i uprioriterte saker er lite, og at vilkårene for å innvilge fri sakførsel i slike saker etter forslaget ville blitt relativt strenge. Rettspraksis med hensyn til vilkårene for å innvilge fri sakførsel og domstolenes avgjørelser ville således, i motsetning til departementets vedtak i klagesaker, kunne gjøres lett tilgjengelig for advokater og publikum. Det ble på dette grunnlag konkludert med at ved å velge en slik løsning, ville det bli enklere å danne seg et bilde av den faktiske rettstilstanden og dermed unngå endel grunnløse klager. Det ble videre argumentert med at når domstolene behandler både søknader og klagesaker, reduserer dette departementets behov for kontroll og instruksjon til førsteinstansene. Det ble derfor uttalt at gode grunner talte for at domstolenes avslag på søknad om fri sakførsel burde kunne påkjæres til overordnet domstol.

På denne bakgrunn foreslo departementet at alle avgjørelser som domstolene foretar i forbindelse med fri sakførsel gjøres til gjenstand for kjæremål til overordnet domstol. Dette gjelder både klage over avslag på fri sakførsel som i dag avgjøres av departementet, og klage over salærfastsettelse mv. som også i dag er gjenstand for kjæremål.

For behandling av kjæremål skal det som hovedregel betales 6 ganger rettsgebyret, jf. rettsgebyrloven § 8 syvende ledd. Gebyrplikt vil utvilsomt kunne være et vesentlig hinder for en reell toinstansbehandling av søknader om fri sakførsel. For å unngå dette, ble det foreslått at det ikke skulle betales rettsgebyr ved klage over avslag på søknad om fri sakførsel. Dette forutsatte i så fall en endring i rettsgebyrloven.

Videre ble det foreslått å endre rettshjelpsloven § 28a i tråd med tvistemålsutvalgets forslag i NOU 2001:32 punkt 34.6. Bestemmelsen er en hybrid mellom reglene om kjæremåls-/ankebehandling ved domstolene og reglene om forvaltningsklage i forvaltningsloven. Etter utvalgets syn er det en fordel om bestemmelsen rendyrkes. Henvisningen i fjerde ledd til forvaltningsloven § 31 bør følgelig sløyfes da reglene i tvistemålsloven § 22-8 om oppfriskning må være tilstrekkelig ved fristoversittelse.

6.3 Høringsinstansenes syn

Regjeringsadvokaten mener det er formålstjenlig at domstolene behandler søknader om juridisk bistand i saker som står for domstolene. Videre anses det naturlig at den som er misfornøyd med en avgjørelse fra en domstol må påkjære til lagmannsretten, og ikke klage til departementet.

Høyesterett har ingen innvendinger mot forslaget om å overføre kompetansen til retten. Når det gjelder forslaget om å overføre klagesakene til overordnet rettsinstans, antar Høyesterett imidlertid at det kan være hensiktsmessig med en viss begrensning i overprøvingsadgangen for så vidt gjelder skjønnsmessige vurderinger, slik at disse bare kan angripes på grunnlag av at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Bakgrunnen for dette forslaget er at den domstol som har saken til behandling, vil ha en nærhet og innsikt i saken som gir et bedre grunnlag for å vurdere spørsmålet om fri sakførsel, enn det kjæremålsinstansen vil ha.

Domstoladministrasjonen er også enig i at dagens ordning bidrar til usikkerhet med hensyn til hvilken instans som skal behandle den enkelte søknad, og at det er behov for mer rasjonelle regler. Videre fremholdes det at de vesentligste innvendingene mot å overføre avgjørelsesmyndigheten til domstolene bortfaller ved at vurderingstemaet knyttet til søkerens mulighet til å vinne frem i saken fjernes. Det anføres imidlertid at det må være klart at anvendelsen av rimelighetskriteriet erfaringsmessig vil bli oppfattet som et «praktisk standpunkt» fra dommerens side. Dommeren vil dermed kunne møte inhabilitetsinnsigelser, og dette kan muligens også medføre en økning i klager på dommere/domstolene.

En del høringsinstanser har større innvendinger mot forslaget om å overføre all avgjørelseskompetanse fra fylkesmannen til domstolen i fri sakførselssaker i første instans.

Tre lagmannsretter har hatt innvendinger mot forslaget. Agder lagmannsretts prinsipale standpunkt er at all innvilgelseskompetanse med hensyn til fri sakførsel bør overføres til fylkesmannen, ettersom den delte kompetansen kan ha uheldige sider. Subsidiært foreslås gjeldende ordning opprettholdt. Slik lagmannsretten ser det, er det i praksis ikke mulig å holde en prosedabilitetsvurdering helt utenfor ved vurdering av om fri sakførsel bør gis, selv om dette formelt ikke lenger skal være et kriterium. Dermed blir det prinsipielt uriktig at den domstol som senere skal dømme i saken treffer forhåndsavgjørelse om fri sakførsel. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten at det generelt bør unngås å etablere ordninger som medfører inhabilitet for noen av dommerne. Lagmannsretten peker videre på at det i forskjellige sammenhenger i den senere tid er fremhevet at domstolene bør utføre dømmende virksomhet og at andre oppgaver ikke hører hjemme der. Retten anfører videre at hensynet til en rasjonell rettsmiddelordning taler imot å legge disse avgjørelsene til domstolene. Lagmannsretten går også i mot forslaget om å legge avgjørelseskompetansen i klagesakene til domstolene. Ettersom det bare er et begrenset antall klagesaker, trekker dette etter rettens syn i retning av at det heller bør være en sentral klageinstans som kan utvikle en enhetlig praksis.

Gulating lagmannsrett deler Agder lagmannsretts syn om at det er uheldig med delt kompetanse, og at kompetansen heller bør samles hos fylkesmannen enn hos domstolen. Lagmannsretten tiltrer for øvrig uttalelsen fra Agder lagmannsrett når det gjelder de hensyn som taler for å legge slike avgjørelser til fylkesmannen.

Borgarting lagmannsrett slutter seg i det vesentligste til det som er anført fra Gulating- og Agder lagmannsrett. Det er ikke kommet høringsuttalelser fra øvrige lagmannsretter.

Oslo tingrett går også imot forslaget, og ønsker heller å opprettholde dagens ordning med en todeling av kompetansen. Tingretten er av den oppfatning at kompetanseoverføring vil være uheldig, både av hensyn til brukerne og behovet for å rendyrke domstolenes dømmende oppgaver. Videre fordi det vil bidra til lengre saksbehandlingstid hos domstolene. Hvis forslaget vedtas, mener tingretten at partene ikke lenger vil kunne få søknaden om fri sakførsel avgjort før saken reises. Videre pekes det på at det er et erklært mål å prioritere domstolenes dømmende virksomhet og redusere deres forvaltningsoppgaver, og at det administrativt og politisk er et utbredt ønske om å få ned saksbehandlingstiden ved domstolene. Videre anfører tingretten at forslaget vil aktualisere en habilitetsproblematikk som kan påvirke partenes tillit til domstolene på en negativ måte. Selv om de fleste domstoler kan legge opp til at søknaden om fri sakførsel og selve saken behandles av to forskjellige dommere, mener Oslo tingrett at domstolene som sådan likevel kan komme i et uheldig lys i forhold til det rettssøkende publikum. Tingretten er enig med departementet i at habilitetspørsmålet kan løses som ved rettsmegling, ved at en annen dommer overtar saken. Det understrekes likevel at dommerbytter medfører adskillig merarbeid administrativt og for den enkelte dommer. Videre antar tingretten at innvilgelsespraksisen i fremtiden vil bli mindre tilgjengelig og mer uensartet hvis forslaget gjennomføres. For å oppnå likebehandling mener tingretten det vil være behov for en samlet oversikt over enkeltavgjørelser, og at det er behov for å opprettholde én administrativ klageinstans som også i rundskrivs form kan orientere om praktiseringen av regelverket.

Trondheim tingrett har også innvendinger mot at kompetansen overføres til domstolene. Retten tar spesielt opp situasjonen hvor noen ønsker avklart om det innvilges fri sakførsel før advokat kontaktes. Tingretten mener det kan være problematisk at forslaget blant annet innebærer at søknader om fri sakførsel må avgjøres av retten før det er tatt ut stevning. Retten er også av den oppfatning at det ikke bør overføres flere forvaltningsoppgaver til domstolene. Moderne domstolsorganisering innebærer å rendyrke domstolenes dømmende oppgaver, slik at forvaltningsoppgaver tas ut av domstolene. Videre anfører tingretten at hvis fri sakførsel avslås, vil retten kunne oppfattes dit hen at den har tatt et forhåndsstandpunkt. I tillegg anses det prinsipielt uheldig at en domstol skal ha en tilretteleggende oppgave i en klagesak som skal avgjøres av en annen domstol. Retten antar også at likhetshensynet best blir ivaretatt om det er én instans som har klagebehandlingen.

Asker og Bærum tingrett mener også at det er uheldig at retten, som senere skal dømme i saken, skal ta stilling til et spørsmål som har så store konsekvenser for partene. Selv om en del effektiviseringsargumenter taler for at domstolene behandler alle søknader om fri sakførsel, ser tingretten betenkeligheter ved at domstolene skal foreta de skjønnsmessige vurderinger som kreves. Det anføres i tillegg at praksis også vil kunne bli mer sprikende når sakene spres på samtlige dommere, og at det innen forvaltningen i større grad vil være mulig å gi instruksjoner fra departementet. Det påpekes at forslaget vil skape noe merarbeid, og at dette særlig vil gjøre seg gjeldende dersom en annen enn den saksforberedende dommer må ta stilling til spørsmålet om fri sakførsel. Ellers er tingretten enig i at det er enklere for publikum dersom alle søknader om fri sakførsel behandles av domstolene. Retten peker imidlertid på at det som regel er advokater som søker om fri sakførsel, og at det gjelder få saker. Når det er aktuelt å få spørsmålet om fri sakførsel avgjort før sak reises, er tingretten av den oppfatning at det er mer naturlig at fylkesmannen behandler saken.

Med unntak av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er alle fylkesmennene positive til forslaget.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus er også positiv til at domstolene fortsatt skal være avgjørelsesmyndighet i fri sakførselsakene, men er skeptisk til at dette skal gjelde i alle saker. Selv om det anses som en fordel at publikum bare skal forholde seg til en offentlig instans, antar Fylkesmannen at det ofte vil være slik at den som søker fri sakførsel allerede er innvilget fritt rettsråd av fylkesmannen, og følgelig må forholde seg til to instanser i samme sak. Fylkesmannen mener også at det kan være uheldig at domstolen på forhånd tar stilling til en søknad om fri sakførsel. Videre er Fylkesmannen usikker på om forslaget vil føre til en mer forutsigbar praksis, da det er langt flere domstoler enn fylkesmannsembeter.

6.4 Departementets vurdering

Departementet har ved den pågående revisjon vært oppmerksom på de problemstillingene som gjelder rettens habilitet, og som kan reises hvis det overføres kompetanse til å fatte skjønnsmessige avgjørelser i fri sakførselssaker. Det ble derfor foreslått å fjerne dagens vurderingskriterium knyttet til sakens prosedabilitet («søkerens mulighet for å vinne frem med sin sak») i forslaget om at retten skulle få avgjørelseskompetansen. I tillegg ble det foreslått visse presiseringer i de øvrige vilkår for å redusere skjønnsadgangen, og dermed gjøre det mindre betenkelig å overføre kompetansen til domstolen. Det ble blant annet foreslått et nytt og mer presist vurderingskriterium for å dispensere fra det saklige dekningsområdet, og en omformulering av rimelighetskriteriet.

Det er som ovenfor nevnt likevel reist flere innvendinger i høringsrunden mot å overføre avgjørelseskompetansen i alle fri sakførselssaker til domstolene. De fleste innvendingene kommer fra domstolene. Betenkelighetene mot forslaget om å overføre innvilgelseskompetansen til domstolene i første instans går i første rekke ut på at det kan virke uheldig at dommeren som skal dømme i den underliggende sak, først ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering må ta stilling til rettshjelpssøknaden. Rettshjelpssøker og vedkommendes motpart kan oppfatte dette som om dommeren dermed tar stilling til realiteten i den underliggende sak, og forslaget vil derfor kunne være egnet til svekke partenes tillit til retten. Videre rettes det kritikk mot den arbeidsbelastning overføring av kompetanse i disse sakene vil påføre retten. Det er ikke i tråd med dagens tankegang å pålegge domstolen slike forvaltningsoppgaver. Det vises i denne forbindelse til den pressede resurssituasjon domstolene i dag har, og at overføring av flere administrative arbeidsoppgaver vil kunne gå ut over saksbehandlingstiden ved domstolene.

I denne forbindelse er det i høringsrunden også pekt på at en slik løsning vil gjøre det vanskelig å styre praksis, blant annet fordi det vil være for mange klageinstanser (alle dommerne i lagmannsrettene), for liten samordning og for liten mulighet for påvirkning av utviklingen.

På bakgrunn av de innvendinger som er kommet, foreslår departementet visse endringer i forslaget. Forslaget om å legge innvilgelseskompetansen i første instans til domstolen opprettholdes når det gjelder dispensasjon fra de økonomiske vilkår, mens avgjørelseskompetansen i uprioriterte saker likevel ikke overføres til domstolene. Dermed vil alle prioriterte saker bli avgjort av domstolen, uavhengig av søkers økonomiske stilling, mens alle de uprioriterte sakene vil bli avgjort av fylkesmannen.

Ved en slik løsning, hvor fylkesmannen beholder kompetansen i de uprioriterte sakene, vil en kunne la de søknader som i stor grad må avgjøres ut fra skjønnsmessige kriterier, bli avgjort utenfor domstolene. Det er først og fremst i disse tilfellene rettens avgjørelse av søknaden om fri sakførsel kan tenkes å svekke tilliten til rettens etterfølgende avgjørelse av sakens realitet.

Vurderingen av om det skal foretas dispensasjon fra de økonomiske vilkår i prioriterte saker vil også være en skjønnsmessig vurdering, men etter forslaget vil dette utelukkende være en vurdering av søkerens økonomiske stilling. Av denne grunn vil det ikke på samme måte kunne stilles spørsmål ved om domstolen ved en slik avgjørelse har foretatt en forhåndsvurdering av søkers mulighet til å vinne frem med den underliggende sak. Den rimelighetsvurdering som domstolen etter forslaget må foreta i prioriterte saker, vil også innbære en skjønnsmessig vurdering. Denne vurdering skal imidlertid også domstolen foreta etter gjeldende regelverk. Forslaget innebærer at denne skjønnsmessige vurderingen blir litt snevrere, ettersom fri sakførsel kun skal avskjæres dersom det er urimelig å innvilge. Departementet har ikke erfaring med at det i forbindelse med praktiseringen av rimelighetsvurderingen etter gjeldende regelverk har vært stilt spørsmål ved rettens habilitet/uavhengighet, og kan dermed ikke se at departementets forslag kan endre dette.

Selv om forslaget ikke innbærer samme forenkling i regelverket som det opprinnelige forslag, vil det likevel innebære en viss forenkling ettersom skillet mellom prioriterte og uprioriterte saksfelt vil bli klarere. Forslaget vil avgrense de søknadene om fri sakførsel som skal avgjøres av fylkesmannen til et bestemt ledd i bestemmelsen om de saklige vilkår, jf. utkast til § 16 tredje ledd. Ettersom utkastet innebærer at de aller fleste sakstyper hvor det i praksis skal innvilges fri sakførsel angis som prioriterte, vil det bare i et fåtall saker være aktuelt for fylkesmannen å innvilge fri sakførsel. Forslaget innebærer videre at det ikke vil være overlappende kompetanse mellom domstolene og fylkesmennene. Ved å legge de uprioriterte sakene til fylkesmannen, er det mulig å søke i forkant av en rettssak i saker hvor det kan være tvilsomt om vilkårene for fri rettshjelp er oppfylt.

Videre opprettholdes forslaget om at alle avgjørelser som domstolene fatter i medhold av rettshjelpsloven skal gjøres til gjenstand for kjæremål, og ikke påklages til departementet. Slik forslaget er utformet vil det ikke være betenkelig å la kompetansen i klagesaker gå til overordnet domstol. På bakgrunn av at fylkesmannen skal avgjøre søknader om fri sakførsel i uprioriterte saker, vil dette innbære at departementet forsatt blir klageinstans i disse sakene.

Ettersom departementet ikke viderefører forslaget om å overføre de uprioriterte sakene til domstolene, vil også argumentet om ytterligere administrative oppgaver og merbelastning for domstolene i hovedsak være fjernet. Domstolene har i dag avgjørelseskompetanse i de prioriterte fri sakførselssakene. Etter forslaget vil domstolenes avgjørelseskompetanse bare utvides til også å gjelde tilfeller hvor søker ikke oppfyller de økonomiske vilkårene i de prioriterte sakene. Som tidligere nevnt vil det på bakgrunn av de siste endringer i inntektsgrensen bli aktuelt med dispensasjon i færre saker. Etter siste økning i inntektsgrensen vil det nå være langt flere som oppfyller inntektsgrensene, slik at det ikke vil være behov for en skjønnsmessig vurdering i like stor grad. En overføring av innvilgelseskompetansen til domstolene i disse få sakene vil dermed ikke pålegge den enkelte domstol vesentlig mer arbeid enn i dag. Sett i forhold til antall domstoler og det totale sakstallet ved domstolene, antas forslaget ikke å medføre særlig merbelastning. Arbeidsbelastningen vil også bli redusert ettersom lovverket nå foreslås utformet slik at det skal gå raskere og kreve mindre saksbehandling å avgjøre den enkelte søknad. Departementet legger dermed til grunn at forslaget totalt sett ikke innebærer økt arbeidsbelastning.

Departementet er forøvrig ikke enig i forslaget som en del domstoler har reist i høringsrunden, om å legge all avgjørelseskompetanse til fylkesmannen, også når det gjelder fri sakførsel. En slik løsning vil ikke medføre en tilsvarende forenkling for publikum som departementets forslag, ettersom rettshjelpssøkere da i alle fri sakførselssaker må forholde seg både til domstolen og fylkesmannen. En slik løsning vil heller ikke få de tilsiktede ressursbesparelser ved at bare en offentlig instans må sette seg inn i saken.

Det er også reist innvendinger mot å overføre klagesakene til domstolen ved at disse skal fremmes som kjæremål til overordnet organ. Det er i denne forbindelse reist kritikk mot at en slik løsning ikke er egnet for å samordne praksis. Departementet er ikke enig i at det å legge avgjørelsene til domstolene vil medføre mindre samordning av praksis. Som anført i høringsbrevet er departementet av den oppfatning at hvis avgjørelsesmyndigheten i klagesakene legges til domstolene, vil det utvikle seg rettspraksis med hensyn til vilkårene for å fri sakførsel som lett ville kunne gjøres tilgjengelig for advokater og publikum.

Forøvrig foreslår departementet at loven angir departementet som kompetent myndighet til å avgjøre søknad om fri rettshjelp i alle tilfeller, og ikke som i dag hvor det enkelte organ er angitt eksplisitt. I denne forbindelse foreslås det at kompetent organ i alle tilfeller fremgår av egne bestemmelser, jf. utkastet til §§ 13 og 19, og at dette ikke lenger fremgår av bestemmelsene som angir vilkårene for fri rettshjelp. Ved å angi departementet som kompetent organ kan avgjørelseskompetansen delegeres ved forskrift til det organ som skal inneha kompetansen i hvert enkelt tilfelle. Kompetansen foreslås delegert i samsvar med forslaget til kompetansefordeling. Reglene blir dermed mindre omfattende, og regelverket mer fleksibelt ved at innvilgelseskompetansen enklere kan endres og tilpasses. Slik departementet ser det, vil det i fremtiden kunne være aktuelt å legge kompetansen under ett eller flere saksområder til andre organer. Ettersom det organ som har fått delegert kompetansen vil fremgå av noten under den enkelte lovbestemmelse, vil det dermed ikke innebære stor ulempe for publikum at dette ikke fremgår direkte av loven.

Til dokumentets forside