Ot.prp. nr. 91 (2003-2004)

Om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m.

Til innholdsfortegnelse

11 Reglene om hva fri sakførsel omfatter

11.1 Gjeldende rett og praksis

Fri sakførsel omfatter hel eller delvis dekning av salær til prosessfullmektig. Dessuten dekkes gebyr og sideutgifter ved saken. Det er den rett som har saken til behandling som fastsetter godtgjøringen til prosessfullmektig og eventuelle sakkyndige som er oppnevnt av retten. Det kan også samtykkes i at partens egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning saken dekkes helt eller delvis. Det samme gjelder partens utgifter til bistand fra sakkyndige som ikke er oppnevnt. Det er fylkesmannen som tar stilling til om slike utgifter som knytter seg til en sak for domstolen skal dekkes eller ikke. Ordningen er upraktisk og medfører at to instanser er involvert i en og samme sak. I praksis finner fylkesmannen svært sjelden grunn til å dekke utgifter etter bestemmelsen.

En bevilling til fri sakførsel gjelder bare i én rettsinstans. Dette innebærer at den part som taper saken i første instans må søke om fri sakførsel på ny for å anke saken. Tilsvarende gjelder den part som har vunnet saken, når motparten anker. Dette i motsetning til blant annet dansk rett der en fri sakførselbevilling automatisk omfatter sakens behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har vunnet saken i foregående rettsinstanser. Departementets inntrykk er at den vinnende part også i Norge som hovedregel innvilges fri sakførsel i ankeinstansen hvis motparten anker.

I dag er hovedregelen at idømte saksomkostninger ikke omfattes av en fri sakførselbevilling. Den som innvilges fri rettshjelp må selv vurdere risikoen for å tape saken, herunder muligheten for å måtte dekke motpartens saksomkostninger. Dette må sees i sammenheng med den liberale innvilgelsespraksis som føres i prioriterte rettshjelpssaker. I slike saker foretas ikke en prosedabilitetsvurdering, og det offentlige bidrar derfor i stor grad til prøving av saker for domstolene. Parten må derfor ved hjelp av sin advokat foreta en avveining av om vedkommende kan påta seg risikoen ved å bli ilagt motpartens omkostninger. Dette anses å ha en viss preventiv effekt, og kan hindre fremme av ubegrunnede og mindre velfunderte søksmål.

I unntakstilfeller kan saksomkostningsansvar overfor motparten dekkes etter rettshjelpsloven § 24 tredje ledd. Bestemmelsen praktiseres restriktivt. Søknad om dekning må fremmes av den part som er idømt saksomkostningene. I vurderingen av om saksomkostningene skal dekkes, blir det lagt vekt på begge parters økonomi, sakens art, om motparten er påført søksmålet på grunnlag av en fri sakførselbevilling og om motparten er uten skyld i at saken er anlagt.

11.2 Forslagene i høringsbrevet

Departementet har foreslått at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling også vurderer hvilke andre utgifter som skal dekkes utover salær til prosessfullmektig i fri sakførselssaker. Dette innebærer at fylkesmannen ikke lenger skal vurdere hvilke andre utgifter det offentlige skal dekke. Dette er en vurdering som behandlende instans vil være nærmest til å foreta. Søkeren vil dermed ikke behøve å forholde seg til andre instanser enn den behandlende med hensyn til dette spørsmålet. Forslaget innebærer en utvidelse av kompetansen til den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling, med hensyn til hva fri sakførsel faktisk skal omfatte.

Det er videre foreslått å oppheve rettshjelpsloven § 24 annet ledd tredje punktum, om at reise- og oppholdsutgifter omfattes av en bevilling til fri sakførsel for en part som er pålagt utvidet møteplikt. Dette fordi den geografiske begrensingen av møteplikten er opphevet i tvistemålsloven. Det foreslås derfor at slike reise- og oppholdsutgifter skal vurderes etter den generelle bestemmelsen om at partens egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning saken kan dekkes.

Det er videre foreslått at en fri sakførselbevilling også skal omfatte sakens behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans. Slik vil loven gi bedre uttrykk for den faktiske rettstilstanden. Søkere vil også få styrket forutberegneligheten med hensyn til hvilken bistand som faktisk dekkes.

I forlengelse av forslaget om å endre innvilgelseskompetansen mellom domstol og fylkesmann, har departementet foreslått enkelte endringer i grensen mellom fritt rettsråd og fri sakførsel, jf. punkt 7. I sammenheng med disse endringene ble det blant annet foreslått at skiftesaker som skal behandles av retten og saker om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring vurderes etter reglene om fri sakførsel. Under forutsetning av at departementets forslag ble fulgt opp, ble det i denne forbindelse bedt om høringsinstansenes uttalelse av om det burde innføres stykkprisbetaling i saker om skifte, tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.

I høringsbrevet ble det også foreslått at rettshjelpsloven § 24 tredje ledd oppheves. Dette innebærer at den part som er tilkjent saksomkostningene, men som ikke har fått dekning av motparten, henvises til å søke etterbevilling av fri sakførsel. Det ble lagt til grunn at endringen ikke ville innebære store realitetsendringer i forhold til den restriktive praksis som i dag føres i slike saker. Motparten må etter dagens praksis i hovedsak oppfylle vilkårene for fri rettshjelp hvis vedkommendes saksomkostninger skal kunne dekkes. Motparten henvises derfor til selv å søke om etterbevilling av fri sakførsel i etterkant, hvis parten som er idømt saksomkostninger ikke kan dekke disse. En slik endring vil gi et mer oversiktlig og forutsigbart regelverk. For bedre å klargjøre at en bevilling til fri sakførsel ikke automatisk omfatter ansvar for motpartens saksomkostninger, ble det i høringsbrevet foreslått inntatt en egen bestemmelse om dette.

Det er for øvrig foreslått redaksjonelle endringer i reglene om hva fri sakførsel omfatter.

11.3 Høringsinstansenes syn

Det er ikke kommet nevneverdige innvendinger til forslaget om at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling avgjør hva fri sakførsel skal omfatte.

I høringsbrevet ba departementet spesielt om tilbakemelding på om praksis har vært at det i hovedsak innvilges fri sakførsel for behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans. De høringsinstanser som har uttalt seg bekrefter denne praksis og er positive til forslaget om å lovfeste praksis. Flere anser at en slik utrykkelig regel vil innebære en forenkling av rettshjelpsordningen.

Departementet ba også om høringsinstansenes syn på å innføre stykkpris i visse saker. Av domstolene har bare Asker og Bærum tingrett kommentert problemstillingen. Øvrige instanser har delte meninger med hensyn til hensiktsmessigheten av å innføre stykkpris. Asker og Bærum tingrett er noe skeptisk til stykkprisbetaling i skiftesaker, tvangsfullbyrding og midlertidig sikring, og viser til at sakenes omfang varierer mye både når det gjelder eventuelle rettsmøter og advokaters forberedende arbeid. De fleste fylkesmenn er positive til innføring av stykkpris. Flere henviser til den gode erfaring man har med stykkpris i prioriterte fritt rettsrådssaker etter dagens regelverk.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane ønsker en slik ordning, og antar at det må kunne gjøres unntak når saken har vært spesielt arbeidskrevende og stykkpris ikke gir tilfredsstillende kompensasjon for arbeidet.

Fylkesmannen i Telemark mener at forenklingshensyn og hensynet til konsekvens i systemet tilsier at det innføres stykkprisbetaling i slike saker.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal er mer usikker på om det vil være tjenlig å innføre stykkpris i skiftesaker. Fylkesmannen viser til at det er stor variasjon i tidsbruken, og at kompliserte og sammensatte skifter i noen tilfeller fører til et reelt behov for et høyt timetall.

Det er kommet en del innvendinger mot forslaget om å oppheve unntaksregelen i rettshjelpsloven § 24 tredje ledd om dekning av motpartens saksomkostninger.

Agder lagmannsrett går i mot et slikt forslag. Det anføres blant annet at når den benefiserte part ikke har midler, er prosessrisikoen i realiteten overført på motparten. At vedkommende part ikke oppfyller betingelsene for fri sakførsel, innebærer ikke nødvendigvis at vedkommende har spesielt god betalingsevne.

Asker og Bærum tingrett nevner at risikoen for å måtte dekke motpartens saksomkostninger etter at egenandelen nå er fjernet ser ut til å være det eneste virkemiddel som kan bremse for lite gjennomtenkte saksanlegg. Likevel mener tingretten at det i den grad det dreier seg om dårlig funderte søksmål, vil være urimelig at det offentlige ikke påtar seg ansvaret for motpartens saksomkostninger, og at det derfor bør være en viss mulighet for å dekke motpartens saksomkostninger gjennom fri sakførsel.

Forbrukerrådeter også i imot forslaget, og mener at en hovedregel om at man ikke kan få dekket ansvar for motpartens saksomkostninger vil virke sterkt urimelig, med mindre den åpner for unntak.

Den Norske Advokatforening mener at staten bør dekke de fulle utgifter ved saken ettersom det er staten som gjør det mulig å fremme en sak for domstolene gjennom innvilgelse av fri sakførsel. Advokatforeningen henviser i denne sammenheng til tvistelovutvalgets forslag om at fri sakførsel bør omfatte saksomkostninger som tilkjennes motparten, og ber om at dette forslaget innarbeides i loven i forbindelse med denne revisjon.

Regjeringsadvokaten mener derimot at hovedregelen må være at den som er innvilget fri sakførsel selv må dekke idømte saksomkostninger, og at det offentlige ikke skal ha ansvaret for dette. Regjeringsadvokaten mener at hvis det offentlige skal dekke økonomisk skade som motparten er påført på bakgrunn av en fri sakførsel bevilling, ville dette innebære en utvidelse av hva som dekkes under ordningen med fri rettshjelp. Dette krever økte bevilgninger.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus slutter seg til departementets vurdering av at rettshjelpsloven § 24 tredje ledd er vanskelig å praktisere og at den bør oppheves. Fylkesmannen anser det tilfredsstillende at den vinnende part selvstendig kan søke om etterbevilling av fri sakførsel.

Fylkesmannen i Rogaland støtter forslaget, og mener det vil gjøre ordningen mer forutberegnelig og trolig gi et mer rimelig resultat i flere saker.

11.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om at den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling skal avgjøre hva fri sakførsel skal omfatte, jf. utkastets § 22 annet og sjette ledd. Videre opprettholdes forslaget om at bevilling til fri sakførsel også omfatter behandling i høyere rettsinstanser hvis ankesaken er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående rettsinstans, jf. utkastets § 22 tredje ledd.

Videre opprettholdes forslaget om å oppheve rettshjelpsloven § 24 annet ledd tredje punktum. Regelen er ikke aktuell ettersom den geografiske begrensingen av møteplikten etter tvistemålsloven er opphevet.

Når det gjelder spørsmålet om det bør innføres stykkprisbetaling i saker om skifte, tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring foreligger det ikke et tilstrekkelig grunnlagsmateriale for å ta standpunkt til spørsmålet nå. Spesielt må det utredes nærmere om tidsbruken i disse sakene er så variert at det ikke vil være praktisk å fastsette et gjennomsnittlig forbruk som kan anvendes som stykkprissats. Departementet vil derfor innhente ytterligere opplysninger i relasjon til tidsbruken i slike saker, og komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med den endring av stykkprisforskriften denne revisjonen foranlediger. Innføring av stykkpris kan gjennomføres uten lovendring.

Når det gjelder saksomkostningsansvar overfor motparten, ser departementet at det fortsatt er behov for en mulighet til å få dekket slike utgifter under en fri sakførselsbevilling. Uten en slik unntaksregel vil det kunne oppstå urimelige resultater i enkelte tilfeller. Dagens praksis om at det unntaksvis skal være en adgang for den som har fått innvilget fri sakførsel til også å få dekket slike utgifter, foreslås derfor opprettholdt. Det foreslås imidlertid visse redigeringsmessige endringer i gjeldende bestemmelse, blant annet for å få klarere frem hvordan bestemmelsen praktiseres, herunder at det kun er i særlige tilfeller det vil være aktuelt å få dekket slike utgifter. Det vises i denne forbindelse til utkastets § 22 fjerde ledd.

Enkelte høringsinstanser mener at dagens regelverk og praksis med hensyn til når det kan innvilges dekning av motpartens saksomkostninger bør utvides. Det pekes blant annet på at den part som er innrømmet fri sakførsel ofte vil ha en relativt svak økonomi. Hvis vedkommende taper saken og dømmes til å erstatte motpartens saksomkostninger, vil motparten kunne møte betydelige problemer med å inndrive kravet. Samme problemstilling er drøftet av tvistemålsutvalget i NOU 2001:32 punkt 34.6. Utvalget foreslår på denne bakgrunn som et av flere alternativer, at en fri sakførselbevilling utvides til å omfatte motpartens saksomkostninger. Utvalget understreker imidlertid at en utvidelse vil medføre økte rettshjelpskostnader i den enkelte sak, og at dette igjen kan medføre en fare for at det blir gitt bevilling til fri sakførsel i færre saker enn i dag. Etter utvalgets syn vil dette være en meget uheldig utvikling. Det forutsettes derfor at en slik utvidelse av adgangen til å dekke motpartens saksomkostninger kombineres med en økning av rettshjelpsbudsjettet. Da det ved denne revisjonen ikke er ment å foretas utvidelser i rettshjelpsordningen, er forslaget til endringer ikke nærmere vurdert. Av samme grunn vil departementet i denne omgang ikke følge opp forslaget i rettshjelpsmeldingen om å gi motparten adgang til på selvstendig grunnlag å søke dekning av tilkjente saksomkostninger.

Til dokumentets forside