Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 94 (2008-2009)

Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF)

Til innholdsfortegnelse

3 Virkeområde og definisjoner

3.1 Innledning

Betalingstjenestedirektivets privatrettslige bestemmelser gjelder for betalingstjenester som ytes av de tjenestetilbyderne som er oppregnet i artikkel 1 i direktivet, med de geografiske og valutamessige begrensninger som følger av artikkel 2. Hva som menes med betalingstjenester, følger av artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegget til direktivet.

Privatrettslige regler om betalingstjenester er i norsk rett gitt i finansavtaleloven kapittel 2. Spørsmålet blir om det er samsvar mellom direktivets regler og virkeområdet for de norske reglene i kapittel 2, eller om finansavtaleloven må endres for å bringe dens virkeområde i overensstemmelse med direktivets. Ved fastleggingen av hva som faller innenfor virkeområdet til direktivet, vil definisjonene i artikkel 4 av sentrale begreper som benyttes i direktivet, ha betydning. For hver av definisjonene må det vurderes om det er behov for å innføre en tilsvarende definisjon i norsk rett eller om norsk rett allerede inneholder begreper som er dekkende. Direktivets forbrukerdefinisjon i artikkel 4 nr. 11 og definisjonen av mikroforetak i artikkel 4 nr. 26 er behandlet i punkt 4 nedenfor.

Betalingstjenestedirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, med unntak for enkelte punkter der direktivet uttrykkelig åpner for valgfrihet innenfor sitt virkeområde, jf. artikkel 86 nr. 1. I tillegg til at direktivet på noen punkter åpner for slik valgfrihet, må det også tas i betraktning at direktivets krav om fullharmonisering bare gjelder nettopp innenfor virkeområdet, slik dette er definert i artikkel 2 og 3. Virkeområdet får dermed betydning for rekkevidden av fullharmoniseringen. Også definisjonene i artikkel 4 kan ha betydning for hvilke forhold som faller innenfor og utenfor virkeområdet, og derfor for handlingsrommet ved gjennomføringen i nasjonal rett.

Direktivets virkeområde har også en offentligrettslig side, ved at artikkel 29 forbyr medlemsstatene å tillate andre enn dem direktivet definerer som betalingstjenestetilbydere, å tilby slike tjenester. Slike offentligrettslige spørsmål er i norsk rett ikke regulert i finansavtaleloven, og skal ikke behandles i proposisjonen her. Dette gjelder direktivet del II, som vil bli fulgt opp av Finansdepartementet på grunnlag av delrapport II fra arbeidsgruppen for gjennomføring av betalingstjenestedirektivet, jf. punkt 2.3. Enkelte av definisjonene i direktivet har også bare betydning for den offentligrettslige delen av direktivet, og disse vil derfor heller ikke bli behandlet i proposisjonen her.

3.2 Virkeområde

3.2.1 Gjeldende rett

3.2.1.1 Tjenesteytere som omfattes

Finansavtaleloven kapittel 2 gjelder for betalingsformidlere som er finansinstitusjoner eller lignende institusjoner, jf. finansavtaleloven § 9 første ledd første punktum og § 1 første og annet ledd. Hvilke institusjoner som regnes som «finansinstitusjon», beror på definisjonen i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finans­institu­sjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-3, jf. § 1-2. «Lignende institusjoner» om­fatter etter finansavtaleloven § 1 annet ledd statsbank, finansmeglerforetak, finansagent, finansrådgiver, samvirkeforetak og pensjons­innret­ning som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven. Det er ikke gitt forskrift om anvendelse av lovens kapittel 2 for ytterligere institusjoner i medhold av § 1 femte ledd.

Forskriften 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet gjelder for betalingsoppdrag som utføres av en kredittinstitusjon samt for slike oppdrag utført av andre institusjoner som ledd i sin forretningsvirksomhet, jf. forskriften § 1 første og annet ledd.

3.2.1.2 Saklig virkeområde

Finansavtaleloven kapittel 2 gjelder for avtaler om innskudd og bruk av innskudds­konto, jf. § 9 første ledd første punktum. Dette omfatter innskudd, uttak og betalings­overføringer knyttet til konto, jf. finansavtaleloven § 24 første ledd. Det kommer an på konto­avtalen hvilke betalingstjenester som er knyttet til den enkelte konto.

Etter finans­avtaleloven kan kontoavtalen for det første omfatte betalingsoverføringer både i form av belastninger initiert av eller via betalingsmottakeren (debetbetalinger). Dette omfatter betalinger ved bruk av betalingskort knyttet til kontoen og tjenester for direkte debitering der betalingsoppdraget gis av betalingsmottakeren, som for eksempel avtalegiro, jf. finansavtaleloven § 26. I tillegg kan kontoavtalen gi adgang til alminnelige kredit­over­føringer der betaleren selv igangsetter overføringen ved hjelp av for eksempel en papirgiro. Finansavtaleloven begrenser ikke hvilke typer betalingsinstrumenter som kan benyttes for å iverksette transaksjonen.

Etter § 11 første ledd utvides lovens virkeområde slik at en del av dens bestemmelser også gjelder for betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto. Med dette omfattes betalingsoppdrag som ikke er knyttet direkte til et bakenforliggende konto­forhold i institusjon som driver innskuddsvirksomhet, som for eksempel oppdrag som gjennomføres ved at betaleren innleverer kontanter i institusjonens skranke for overføring til en mottaker, eller betalingsoppdrag knyttet til kredittkort som ikke er knyttet til en innskuddskonto, jf. NOU 1994: 19 side 108. Reglene gjelder imidlertid ikke for betalingsoppdrag utført ved hjelp av forhåndsbetalte elektroniske kort som ikke er knyttet til en innskuddskonto, jf. § 11 annet ledd første punktum. Dette vil typisk kunne gjelde kantinekort og elektroniske gavekort. Noen forskrift om slike kort er ikke gitt, jf. § 11 annet ledd annet punktum. Forhåndsbetalte kort og andre forhåndsbetalte betalings­instrumenter, for eksempel nettbaserte småpengeløsninger, vil bare være omfattet av finansavtaleloven kapittel 2 hvis løsningen tilbys av en finansinstitusjon eller lignende institusjon og er knyttet opp mot en innskuddskonto.

Forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet gjelder bare ved betalingsoppdrag til og fra utlandet som definert i forskriften § 4 bokstav d, jf. § 4 bokstav e om at ordren om betalingsoppdraget må gis av betaleren. Dette omfatter bare overføringer som iverksettes av betaleren (i praksis kalt kreditoverføringer). Det omfatter overføringer der mottakeren ikke har noen konto hos den mottakende institusjonen. Forskriften gjelder ikke for uttak av kontanter eller betaling i utlandet ved bruk av betalingskort, da dette er debetbetalinger og ikke kreditoverføringer, jf. foredraget til den kongelige resolusjonen om fastsetting av forskriften side 7. Forskriftens regler gjelder heller ikke for direkte debiteringer, som for eksempel avtalegiro, jf. finansavtaleloven § 26 første ledd bokstav a. At direkte debiteringer faller utenfor forskriften, følger av at defini­sjonen av «ordre om betalingsoppdrag» etter forskriften § 4 bokstav e gjør det klart at en slik ordre må gis av betaleren og ikke av betalingsmottakeren.

3.2.1.3 Geografiske og valutamessige begrensninger

Finansavtaleloven omfatter avtaler og oppdrag der en av partene er en profesjonell institusjon. Med denne begrensningen gjelder loven i utgangspunktet for betalinger i alle valutaer og til ethvert land, jf. også Banklovkommisjonens uttalelser om at loven skulle gjelde betalingsoppdrag til og fra utlandet i NOU 1994: 19 side 108. Lovens anvendelsesområde begrenses av alminnelige lovvalgsregler, jf. også § 3 når det gjelder forbrukere bosatt i Norge.

Banklovkommisjonen forutsatte som nevnt i NOU 1994: 19 at finansavtaleloven også skulle gjelde for betalingsoppdrag til og fra utlandet, men det ble foreslått en forskrifts­hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler for slike betalingsoppdrag, jf. NOU 1994: 19 side 108. Forskriftshjemmelen ble begrunnet med at «betalingsoverføringer til land med et annerledes økonomisk system eller hvor det økonomiske eller politiske systemet er truet, vil kunne representere en betydelig risiko».

Etter vedtakelsen av finansavtaleloven ble det fastsatt enkelte særlige regler om betalings­overføringer over landegrensene i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalings­oppdrag til og fra utlandet. Forskriften gjennomfører direktiv 97/5/EF om penge­overføringer på tvers av landegrensene. Direktivet gjelder bare for betalingsoppdrag mellom land tilsluttet EØS-avtalen og i en av medlemslandenes valuta eller i euro, jf. artikkel 1, jf. artikkel 2 bokstav f. I tillegg gjelder direktivet bare for betalingsoppdrag som ikke overstiger 50 000 euro eller motverdien av dette. Direktivet inneholder regler om hvilke opplysninger kunden skal få før inngåelse av avtale om betalingsoppdrag, om selve oppdraget, om bekreftelse etter at oppdrag er utført, og om overføringstid og forsinkelse.

Ved vedtakelsen av forskriften som gjennomfører direktivet, ble det lagt til grunn at reglene i forskriften burde gjelde mest mulig generelt for betalingsoppdrag til og fra utlandet, jf. foredraget til den kongelige resolusjonen om forskriften side 3. Enkelte av bestemmelsene ble imidlertid likevel avgrenset i tråd med direktivet, da det kunne være problematisk å la dem få anvendelse også ved betalingsoppdrag til land utenfor EØS. Dette gjelder kravene i § 5 første ledd annet punktum til hva vilkårene for betalingsoppdrag skal inneholde, som bare gjelder for betalingsoppdrag mellom Norge og andre land tilsluttet EØS-avtalen. Reglene i forskriften § 8 om tilbakeholdsrett og motregning gjelder bare betalingsoppdrag mellom Norge og andre EØS-land i et av landenes valuta eller i euro når overføringsbeløpet er under 50 000 euro. Overføringstiden for betalingsoppdrag til utlandet kan dessuten etter forskriften være lenger til land utenfor EØS, jf. § 9 annet ledd bokstav b. Regelen i § 11 om at betalerens institusjon ved forsinkelse skal stille overføringsbeløpet til rådighet innen 14 bankdager etter at slikt krav ble fremsatt, gjelder bare ved betalingsoppdrag mellom Norge og andre land tilsluttet EØS-avtalen i en av landenes valutaer eller i euro når beløpet er under 50 000 euro. Etter § 12 kan det settes en begrensning for institusjonens erstatningsansvar ved forsinkelse av betalingsoverføringer. Hvis kunden er forbruker, eller det gjelder en overføring innenfor EØS, kan ansvaret ikke settes lavere enn 12 500 euro. Utenfor EØS er det ingen slik nedre grense for hvor mye institusjonen kan begrense sitt ansvar overfor andre kunder enn forbrukere. Reglene i forskriften § 13 om ansvar for formid­lende institusjoner gjelder dessuten ikke ved overføringer til land utenfor EØS eller overføringer i andre enn disse landenes valuta eller euro, eller hvis beløpet overstiger 50 000 euro. Det ble ansett vanskelig å anvende disse reglene der den formidlende institu­sjon ikke er underlagt slike regler som følger av direktivet om penge­over­føringer over landegrensene.

I tillegg til at enkelte av reglene i forskriften ikke får anvendelse ved betalingsoppdrag til eller fra land utenfor EØS, er forskriften generelt fravikelig for oppdrag som gjel­der beløp over 50 000 euro eller motverdien av dette hvis kunden ikke er forbruker, jf. forskriften § 2. Det følger videre av § 3 i forskriften at finansavtaleloven § 13 om alminnelige vilkår, § 27 om renteberegning samt § 29 annet ledd om tilbakeholdsrett og motregning, ikke gjelder ved betalingsoppdrag til og fra utlandet, heller ikke for overføringer innenfor EØS. Heller ikke §§ 38 til 43 om for­holdet mellom betaler og mottaker ved betalingsoverføringer og om forsinkelse av betalingsoverføringer gjelder for grensekryssende betalingsoppdrag. Forsinket og mangelfull gjennomføring av betalingstransaksjoner er særskilt regulert for overføringer til utlandet i forskriften kapittel III og IV.

Etter finansavtaleloven § 9 fjerde ledd kan det fastsettes særlige regler for innen­landske valutatransaksjoner, men dette er ikke gjort. Dermed er utgangspunktet at reglene i finansavtaleloven får anvendelse på vanlig måte for slike transaksjoner. Paragraf 27 om renteberegning og § 41 annet ledd om erstatning for rentetap ved forsinkelse gjelder imidlertid ikke, jf. at det ikke er fastsatt noen forskrift som nevnt i § 9 fjerde ledd første punktum, jf. annet punktum.

3.2.2 Direktivet

3.2.2.1 Tjenesteytere som omfattes

Det følger av artikkel 1 bokstav a til d, jf. artikkel 4 nr. 4, at betalingstjeneste­direk­tivet gjelder for betalingstjenester som tilbys av kredittinstitusjoner som definert i direktiv 2006/48/EF (om kredittinstitusjoner), e-pengeforetak som definert i direktiv 2000/46/EF og postgirokontorer som etter nasjonal rett kan tilby betalingstjenester, samt for betalings­foretak som omfattes av reguleringen i betalingstjenestedirektivet del II. I tillegg vil direktivets privatrettslige regler gjelde for den europeiske sentralbanken og nasjonale sentralbanker når disse ikke opptrer i egenskap av offentlig myndighet, jf. artikkel 1 bokstav e, og for EØS-stater og deres lokale og regionale myndigheter når disse ikke opptrer som offentlig myndighet, jf. artikkel 1 bokstav f. For de nevnte offentlige institusjoner vil direktivets regler altså bare gjelde når de tilbyr betalings­tjenester i konkurranse med kommersielle aktører, og ikke når de utfører sine opp­gaver som offentlige myndigheter.

Alle de nevnte aktørene underlegges etter direk­tivet de samme krav i del III og IV. Statene kan imidlertid la være å anvende hele eller deler av direktivet for institusjoner som faller inn under artikkel 2 i direktiv 2006/48/EF, med unntak av institusjoner nevnt i første og annet ledd av bestemmelsen. Norge har ingen institusjoner dette unntaket er aktuelt for.

Med direktivet innføres en ny foretaksform på betalingstjenesteområdet, nemlig betalingsforetak som definert i direktivets artikkel 4 nr. 4, jf. del II. Denne nye foretaksformen vil kunne være aktuell for mobiltelefonoperatører som vil tilby betalingstjenester via mobiltelefon, foretak i varehandelen som utsteder betalingskort, eller institusjoner som utfører pengeoverføringer der betaleren leverer inn kontanter og der verken betaleren eller mottakeren har noen konto (såkalt «money remittance», jf. direktivet artikkel 4 nr. 13), uten å være en bank.

Ikke alle institusjonene nevnt i artikkel 1 nr. 1 vil ha adgang til å tilby alle betalings­tjenestene direktivet omhandler. Dette vil bero på det institusjonelle regelverket og er ikke regulert i betalingstjenestedirektivet for andre institusjoner enn ­ betalingsforetak, jf. direktivets del II, som ikke behandles nærmere her.

3.2.2.2 Saklig virkeområde

For å fastlegge hva som omfattes av direktivets saklige virkeområde, må man sammen­­holde definisjonen av begrepet betalingstjenester i artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegget til direktivet og artikkel 2 nr. 1, med den avgrensningen av virkeområdet for direktivets regler som fremgår gjennom unntakene oppstilt for en rekke tjenester og transaksjoner i artikkel 3.

Begrepet «betalingstjenester» er definert i et vedlegg til direktivet, jf. artikkel 4 nr. 3. Dette lyder i offisiell dansk språkversjon:

«BILAG

BETALINGSTJENESTER (ARTIKEL 4, NR. 3))

1. Tjenester, der muliggør, at kontantbeløb placeres på en betalingskonto, samt alle transaktioner, der er nødvendige for drift af en betalingskonto.

2. Tjenester, der muliggør kontanthævninger fra en betalingskonto, samt alle transaktioner, der er nødvendige for drift af en betalingskonto.

3. Gennemførelse af betalingstransaktioner, herunder overførsler af midler til en betalingskonto hos brugerens udbyder af betalingstjenester eller hos en anden udbyder af betalingstjenester:

  • gennemførelse af direkte debiteringer, herunder direkte engangsdebiteringer

  • gennemførelse af betalingstransaktioner via et betalingskort eller lignende

  • gennemførelse af kredittransaktioner, herunder stående ordrer.

4. Gennemførelse af betalingstransaktioner, når midlerne er dækket af en betalingstjenestebrugers kreditlinje:

  • gennemførelse af direkte debiteringer, herunder direkte engangsdebiteringer

  • gennemførelse af betalingstransaktioner via et betalingskort eller lignende

  • gennemførelse af kredittransaktioner, herunder stående ordrer.

5. Udstedelse og/eller indløsning af betalingsinstrumenter.

6. Pengeoverførselsvirksomhed.

7. Gennemførelse af betalingstransaktioner, hvor betalerens samtykke til at gennemføre en betalingstransaktion meddeles ved hjælp af alle former for telekommunikation, digitalt udstyr eller it-udstyr, og betalingen sker til den operatør, der driver telekommunikationssystemet, it-systemet eller netværket, og som kun handler som mellemmand mellem brugeren af betalingstjenesten og leverandøren af varer og tjenesteydelser.»

Direktivet omfatter innbetaling av penger på en betalingskonto, jf. vedlegget nr. 1, uttak av midler fra slik konto, jf. vedlegget nr. 2, og andre betalingsoverføringer til og fra kontoen, jf. nr. 3. Dette omfatter også overføringer mellom betalingskontoer innen en og samme institusjon, og overføringer der betaleren og mottakeren er en og samme person, jf. definisjonen av «bruker av betalingstjenester» i artikkel 4 nr. 10. Direktivet gjelder både debetoverføringer i form av direkte debiteringer og kort­transak­sjoner, samt kreditoverføringer, jf. strekpunktene i vedlegget nr. 3 og 4. Direk­tivet gjelder imidlertid ikke betalingstransaksjoner som iverksettes ved bruk av de papirbaserte betalingsinstrumentene sjekker, veksler, kuponger, reisesjekker og postanvisninger, jf. artikkel 3 bokstav g. Bakgrunnen for unntaket er at disse ikke kan behandles like effektivt som andre betalingsinstrumenter, jf. fortalen punkt 19. Av unntakets avgrensning følger at direktivet likevel gjelder for betalingstransaksjoner som iverksettes ved hjelp av giroblanketter levert over skranke eller som brevgiro, jf. også direktivet artikkel 69 nr. 1 siste setning om overføringstid ved papirinitierte transaksjoner.

Direktivet gjelder heller ikke for betalinger som utelukkende skjer i kontanter direkte fra betaleren til betalingsmottakeren, jf. artikkel 3 bokstav a. Grunnen til dette er at et indre marked for kontantbetalinger allerede eksisterer, jf. fortalen punkt 19. En rekke av de andre unntakene i artikkel 3 gjelder også betalingstjenester og -transaksjoner med innslag av kontanthåndtering. Etter artikkel 3 bokstav c skal yrkesmessig fysisk transport av kontanter unntas fra virkeområdet. Dette omfatter også håndteringen av kontanter ved innsamling og leveranse i tilknytning til transporten. Unntaket vil omfatte pengetransport og kontanthåndteringen forbundet med denne. Artikkel 3 bokstav e gjelder uttak av kontanter i forbindelse med et kjøp, for eksempel når man tar ut kontanter i forbindelse med innkjøp i en matvareforretning (såkalte «cash back»- eller «cash out»-tjenester). Etter artikkel 3 bokstav f unntas valutaveksling som ikke skjer mot konto, dvs. som skjer ved bytte av kontanter. I artikkel 3 bokstav d unntas betalingstransaksjoner som består i innsamling og levering av kontanter innenfor rammen av ideell eller veldedig virksomhet.

I tillegg til betalingstjenestene oppregnet i vedlegget nr. 1 til 3, omfatter direktivet betalingstransaksjoner knyttet til kredittordninger, jf. nr. 4. Dette omfatter betalings­transaksjoner der for eksempel kredittkort benyttes. Privatrettslige forhold knyttet til kredittyting reguleres imidlertid ikke av betalingstjenestedirektivet, jf. at direktivet i artikkel 30 nr. 3 klargjør at direktivet ikke griper inn i reguleringen etter det gamle forbruker­kredittdirektivet, direktiv 87/102/EF, eller annet EU-regelverk eller nasjonal lov­givning som gjelder betingelsene for yting av kreditt til forbrukere og som ikke harmoniseres av betalingstjenestedirektivet. Et eksempel på regler som harmoniseres av betalingstjenestedirektivet, er reglene om misbruk (uautoriserte transaksjoner) i artikkel 60 og 61. Disse reglene gjelder alle betalingsinstrumenter, dvs. også ved misbruk av kredittkort. Her kan man ikke nasjonalt ha andre regler for slike betalingsinstrumenter, jf. forutsetningen i artikkel 30 nr. 3 om at visse forhold harmoniseres av betalings­tjenestedirektivet. Utover dette griper betalings­tjenestedirektivet ikke inn i reguleringen i det nye forbrukerkreditt­direktivet (direktiv 2008/48/EF). Betalingstjenestedirektivet gjelder selve betalings­tjenesten knyttet til bruk av kredittkort mv. og ikke forhold knyttet til selve kredittytingen.

Utstedelse og innløsning av betalingsinstrumenter som for eksempel kort er en betalingstjeneste omfattet av direktivet, jf. vedlegget nr. 5. Dette vil etter ordlyden også omfatte forhåndsbetalte elektroniske kort og elektroniske pengeløsninger som det ikke er knyttet kreditt til. Slike betalingsinstrumenter er omfattet av direktivets regler uten at det er noe krav at de er knyttet til et bakenforliggende kontoforhold, jf. at vedlegget nr. 5 ikke oppstiller noe vilkår om dette. Selve utstedelsen av e-penger kan imidlertid ikke regnes som en betalingstjeneste etter direktivet, da dette er regulert i direktiv 2000/46/EF om e-pengevirksomhet, jf. fortalen til betalingstjenestedirektivet punkt 9 som klargjør at direktivet ikke regulerer utstedelsen av e-penger. Ordlyden «utstedelse» i vedlegget til betalingstjenestedirektivet nr. 5 må i samsvar med dette antas å ta sikte kun på utstedelse av debet- og kredittkort samt andre betalingsinstrumenter som ikke er e-penger.

Selv om forhåndsbetalte kort mv. faller innenfor direktivets virkeområde, er det gitt mulighet for å avtale unntak fra en rekke av direktivets regler for instrumenter som bare kan benyttes til betalingstransaksjoner med lavere beløp eller bare kan lagre midler opp til visse beløpsgrenser, selv om kunden er forbruker, jf. artikkel 34 og 53 og nærmere i punkt 3.3.2.6. Disse unntaksmulighetene vil typisk være aktuelle for forhåndsbetalte instrumenter, som gjerne bare kan lagre mindre verdier.

I direktivet artikkel 3 bokstav k unntas fra virkeområdet betalingstjenester basert på betalingsinstrumenter som bare kan utnyttes innenfor et begrenset nettverk eller for et begrenset utvalg av varer og tjenester. Unntakets rekke­vidde er ikke nærmere utdypet i fortalen til direktivet, men det vil ha relevans blant annet for forhåndsbetalte betalingsinstrumenter som bare kan benyttes til visse formål, som for eksempel kantinekort. Hensynet bak unntaket synes å være at det for betalings­instrumenter som bare kan brukes innenfor begrensede systemer, klart kan være mindre behov for blant annet krav til den informasjon som ellers skal gis fra institusjonens side etter direktivet.

Et betalingsinstrument som bare kan benyttes i en bestemt forretning, må klart anses å gjelde et begrenset utvalg av varer og tjenester, og faller dermed innenfor unntaket i artikkel 3 bokstav k. Det må imidlertid antas at unntaket også vil omfatte betalings­instrumenter som tilbys globalt, uten geografisk begrensning, så lenge det dreier seg om et begrenset nettverk eller begrenset utvalg av varer eller tjenester. Dette må anta­ke­lig forstås slik at for eksempel et bensinkort som kan benyttes i hele verden for å handle bensin fra en enkelt bensinstasjonkjede, omfattes av unntaket. Andre eksemp­ler på betalingsinstrumenter som faller inn under unntaket, kan være «klubbkort» som bare kan anvendes til å kjøpe tjenester for eksempel innenfor et bestemt feriested, som tennistimer eller lignende, og elektroniske gavekort som bare kan benyttes i visse butikker. Unntaket kan også omfatte betalingsinstrumenter som anvendes ved bruk av en bestemt transporttjeneste, ettersom dette vil være innenfor et «begrenset nettverk». Et instrument som kan benyttes i et nettverk bestående av et ubestemt antall ulike butikkinnehavere, kan imidlertid ikke anses å falle inn under unntaket, da slike nettverk vil være åpne for nye medlemmer og dermed ikke kan anses som begrenset.

Artikkel 3 bokstav k kan få anvendelse også for betalingsinstrumenter som omfatter et kredittelement. Unntaket vil imidlertid ikke gjelde kredittkort koblet til VISA, Master Card eller andre åpne kortsystemer, ettersom slike systemer ikke er å betrakte som begrensede nettverk.

Ved transaksjoner via internett må de samme vurderinger legges til grunn som ovenfor, slik at det avgjørende for om artikkel 3 bokstav k vil få anvendelse, vil være om betalingsinstrumentet bare kan benyttes til kjøp på en bestemt nettside eller for bestemte varer eller tjenester, eller om det kan benyttes mer generelt.

Selv om direktivet ikke regulerer betalinger som utelukkende skjer med kontanter, omfatter det pengeoverføringsvirksomhet uten at det opprettes noen betalingskonto for betaleren eller betalingsmottakeren, jf. vedlegget nr. 6. Ved såkalt «money remittance», som dette gjerne kalles, skjer overføringen ikke utelukkende i fysiske kontanter, da det gjerne benyttes et elektronisk nettverk, jf. fortalen til direktivet punkt 7.

Direktivet omfatter betalinger der betaleren benytter digitalt utstyr for å iverk­sette betalingen, jf. vedlegget nr. 7. Dette kan være en mobiltelefon, utstyr knyttet til en pc eller lignende. Hvis det digitale utstyret bare benyttes som et instrument for å iverksette betaling fra en betalingskonto hos betalerens bank, omfattes dette allerede av vedlegget nr. 3. Vedlegget nr. 7 tar sikte på tilfeller der betalingen skjer til operatøren av det digitale utstyret, som opptrer som betalings­formidler mellom betaleren og mottakeren. Hvis denne betalingsformidleren ikke produserer eller tilfører verdi til tjenesten som kunden betaler for, for eksempel en ringetone som leveres kunden, opptrer denne som ren betalingsformidler, og betalingstransaksjonen faller dermed innenfor direk­tivets regulering. Direktivet vil etter vedlegget nr. 3 og 7 for eksempel få anvendelse der en kunde betaler for kinobilletter over internett ved hjelp av sitt betalingskort eller over sitt mobil­abon­nement. Direktivet gjelder imidlertid ikke i situasjoner der operatøren av det digitale utstyret også produserer tjenesten som leveres eller tilfører denne verdi. Unntaket i artikkel 3 bokstav l slår nemlig fast at betalingstransaksjoner som gjennom­føres ved hjelp av tele­kom­munikasjons-, IT- eller digitalt utstyr for å kjøpe varer eller tjenester, som skal nyttiggjøres via slikt utstyr, faller utenfor direktivet med mindre operatøren av det nevnte utstyret bare handler som et mellomledd mellom leveran­døren av varen eller tjenesten og brukeren av betalingstjenesten. Hvis operatøren produserer eller på annen måte tilføyer verdi til varen eller tjenesten som kjøpes, og ytelsen bare kan benyttes på et digitalt medium, faller tjenesten utenfor direktivets regler, jf. fortalen punkt 6. Bakgrunnen for dette er at direktivet tar sikte på å regulere betalings­­tjenester og ikke andre typer av tjenester, for eksempel digitale ytelser. Hvis for eksempel en tjenesteyter produserer en ringetone, og en kunde betaler direkte til tjenesteyteren for ringetonen via sitt mobilabonnement, faller operatørens tjeneste utenfor direktivet fordi operatøren produserer ringetonen. Hvis ringetonen i stedet produseres av en annen, og mobiloperatøren opptrer som et rent mellomledd i å formidle betaling fra kunden til denne, faller tjenesten innenfor betalingstjenestedirektivet etter vedlegget nr. 7 lest i sammenheng med unntaket i artikkel 3 bokstav l. Når det gjelder direktivets privatrettslige bestemmelser, betyr dette at operatøren vil være underlagt kravene i direktivet del III og IV.

Direktivet tar heller ikke sikte på å regulere tekniske tjenester som inngår i betalingsformidlingen uten å være betalingstjenester. I artikkel 3 bokstav j unntas tjenester tilbudt av leverandører av tekniske tjenester til betalingstjenestetilbydere, som IT-drift og tjenester knyttet til drift av minibanker. Leverandørene av slike tjenester anses ikke å tilby en betalingstjeneste så lenge de ikke kommer i besittelse av kundemidler, og de vil dermed heller ikke være underlagt reglene om informasjonskrav mv. i direktivet del III og IV.

Artikkel 3 bokstav o unntar kontantuttak i frittstående minibanker. Vilkåret er at den som tilbyr tjenesten, handler på vegne av en eller flere kortutstedere, ikke selv er part i rammeavtalen om betalings­tjenester med den kunden som tar ut penger, og selv ikke tilbyr andre betalings­tjenester. Dette vil typisk omfatte uavhengige minibankinnehavere som bare tilbyr uttakstjenester, uten å tilhøre et banknettverk. Det er imidlertid bare disse rettssubjektene som vil være unntatt fra direktivets krav i del III og IV. Minibankuttaket vil reguleres av den underliggende rammeavtalen mellom den institusjonen som har utstedt betalingskortet, og kunden som tar ut penger, og denne rammeavtalen vil være omfattet av direktivets regler (se nærmere om begrepet rammeavtale i punkt 3.3.2.3). Det samme gjelder for kontantuttak ved varekjøp i butikk, jf. ovenfor om unntaket for «cash-back» eller «cash-out» i direktivet artikkel 3 bokstav e. Også i slike tilfeller er det bare forholdet mellom kunden og forretningsstedet der han eller hun tar ut penger, som er unntatt fra direktivet, mens avtaleforholdet mellom kunden og institusjonen som har utstedt betalingsinstrumentet, vil være omfattet av direktivets regler om rammeavtaler.

Direktivets privatrettslige regler tar sikte på forholdet mellom tjenestetilbyder og kunde, og ikke på forholdet mellom ulike tilbydere av betalingstjenester og andre deltakere i betalingssystemene. I artikkel 3 bokstav h unntas fra direktivets virkeområde transaksjoner som gjennomføres i system for avregning av betalinger og verdipapirer mellom blant annet sentrale motparter, oppgjørs­banker og andre. Eksempler på slike systemer i Norge er Norges Banks og VPS sine oppgjørssystem (NBO og VPO) og Oslo Clearing ASA. ­Disse systemene gjør opp handel med finansielle instrumenter og posisjoner mellom betalingstjeneste­leveran­dører og tilbyr ikke betalingstjenester direkte til kunder. Artikkel 3 bokstav i unntar transaksjoner som gjelder forvaltning, innløsning eller salg av verdipapirer, mens artikkel 3 bokstav m unntar transaksjoner som gjennomføres mellom betalings­tjeneste­leverandører, deres agenter eller filialer for egen regning, dvs. interne transak­sjoner.

Unntaket i artikkel 3 bokstav n gjelder konserninterne betalings­transaksjoner, dvs. mellom mor– og datterforetak eller mellom datterforetak med samme morforetak, uten at annen betalingstjenesteleverandør enn et foretak i samme konsern medvirker som mellomledd.

Direktivet regulerer ikke tjenester som ikke i hovedsak er betalingstjenester, jf. at artikkel 3 bokstav b unntar betalings­transak­sjoner via kommersiell representant (agent) som anvendes av noen av partene ved forhandling eller for å inngå avtale om et salg eller kjøp på vegne av betaleren eller betalingsmottakeren. Dette vil omfatte transaksjoner foretatt med en megler eller advokat som mellomledd.

3.2.2.3 Geografiske og valutamessige begrensninger

Virkeområdet for betalingstjenestedirektivet del III og IV er etter artikkel 2 nr. 1 avgrenset til betalingstransaksjoner hvor både betalerens og betalingsmottakerens tjenesteyter, eller den eneste tjenesteyteren involvert i en betalings­­transaksjon, er etablert innenfor EØS. Dette kalles «two-leg transactions» fordi begge av transaksjonens «ben», i form av betalers og mottakers institusjon, er etablert i EØS. Denne avgrensningen av virkeområdet gjelder imidlertid ikke artikkel 73 om valutering. Denne bestemmelsen skal gjelde for alle transaksjoner, selv om en av institusjonene involvert i transaksjonen er etablert utenfor EØS-området.

Artikkel 2 nr. 2 bestemmer at reglene i direktivet del III og IV får anvendelse for betalingstjenester i euro eller i valutaen til et EØS-land utenfor eurosonen. Det er dermed ikke noe krav at statene lar direktivets regler gjelde for eksempel for innen­landske betalingstransaksjoner i US dollar eller grensekryssende transaksjoner innen­for EØS i japanske yen.

Direktivet har i utgangspunktet samme obligatoriske anvendelsesområde som direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene. I motsetning til det nevnte direktivet er betalingstjenestedirektivets anvendelsesområde imidlertid ikke begrenset til transaksjoner som ikke overstiger 50 000 euro eller motverdien av dette. Betalings­tjenestedirektivet har dessuten et videre anvendelsesområde ved at det ikke bare gjelder kreditoverføringer til utlandet, men også debetbetalinger. Også korttrans­aksjoner, direkte debiteringer og uttak med betalingskort omfattes dermed av direktivets regulering, jf. listen over betalingstjenester i vedlegget til direktivet.

Betalingstjenestedirektivet artikkel 87 pålegger Kommisjonen å rapportere til Europaparlamentet, Rådet, den europeiske økonomiske og sosiale komité og den europeiske sentralbanken innen 1. november 2012 blant annet om behovet for å utvide direktivets virkeområde til betalingstransaksjoner i andre valutaer og «one-leg transactions» der bare én av institusjonene involvert er etablert i EØS, jf. også fortalen punkt 54. Statene står fritt allerede nå til å gi direktivets bestemmelser anvendelse også utenfor dets virkeområde, siden dette faller utenfor fullharmoniseringen etter artikkel 86.

Direktivet regulerer ikke lovvalgsspørsmål, men synes å forutsette at tjenesteyterne skal følge reglene i det landet der tjenesten tilbys, jf. for eksempel artikkel 41 nr. 1 om at kunden skal gis opplysninger på det offisielle språket i det landet tjenesten tilbys. I fortalen punkt 51 er det henvist til artikkel 5 (2) i Romakonvensjonen som sikrer at lovvalgsklausuler ikke kan benyttes overfor forbrukere til å frata dem beskyttelse etter ufravikelig lovgivning i staten der de er bosatt, jf. nå forordning 593/2008 17. juni 2008 artikkel 6 nr. 2.

3.2.3 Arbeidsgruppens forslag

3.2.3.1 Tjenesteytere som skal omfattes

Arbeidsgruppen foreslår å endre finansavtaleloven § 1 annet ledd slik at de institusjonene som i dag ikke er omfattet av lovens virkeområde, blir oppregnet som «lignende institusjoner» i denne bestemmelsen. Det vises blant annet til at verken betalingsforetak eller e-pengeforetak er å regne som «finansinstitusjon» eller «lignende institusjon» etter gjeldende rett, og at det derfor er påkrevd med lovendringer for at disse skal omfattes av reglene i finansavtaleloven kapittel 2 som gjennomfører betalingstjenestedirektivet. Arbeidsgruppen vurderer det slik at de nevnte institusjonene bør oppregnes som «lignende institusjoner» i § 1 annet ledd slik at de også blir omfattet av lovens generelle bestemmelser i kapittel 1, blant annet om nemndsbehandling.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 5.4.1 side 36-37 heter det:

«Finansavtalelovens virkeområde omfatter ikke alle ytere av betalingstjenester som skal være omfattet av betalingstjenestedirektivets regulering, i motsetning til forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet, som vil omfatte disse gjennom sin formulering om at reglene gjelder også for andre institusjoner enn kredittinstitusjoner som utfører betalingsoppdrag som ledd i sin forretningsvirksomhet, jf. § 1 annet ledd.

Når betalingstjenestedirektivet inneholder en liste over tjenesteytere som skal være omfattet av dets regulering, er det etter arbeidsgruppens syn naturlig at disse listes opp også i finansavtaleloven i den grad de ikke allerede er dekket av de gjeldende defini­sjoner av «finansinstitusjon» eller «lignende institusjon». Spørsmålet blir hvilke end­ringer dette nødvendiggjør og hvordan de lovteknisk skal gjennomføres. Når det gjelder offentligrettslige begrensninger med hensyn til hvilke institusjoner som skal kunne tilby betalingstjenester, jf. direktivet artikkel 29, vil dette reguleres av institu­sjons­lovgivningen og ikke i finansavtaleloven. Arbeidsgruppen vil komme tilbake til dette i delrapport II om bestemmelsene i direktivet del II.

Finansavtalelovens regler gjelder ikke for e-pengeforetak, som ikke er «finansinstitu­sjon», jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 første ledd nr. 7, jf. § 1-3, eller «lignende institusjon» etter finansavtaleloven § 1 annet ledd. Finansavtaleloven må derfor endres for at e-pengeforetak skal omfattes, slik direktivet krever. Det samme gjelder den nye institusjonstypen betalingsforetak, som vil opprettes etter direktivet del II.

Etter sammenslåingen av Postbanken og Norges Postgiro 1. januar 1995 finnes ikke lenger noe særskilt postgirokontor i Norge, og slike institusjoner er ikke omfattet av finansavtaleloven § 1 første eller annet ledd. For å legge til rette for eventuelle uten­landske postgiroforetak som etter direktivet vil ha rett til å tilby betalingstjenester på det norske markedet må finansavtalelovens virkeområde utvides til å omfatte post­giro­kontorer som etter nasjonal rett kan tilby betalingstjenester.

«Statsbank» regnes allerede som lignende institusjon etter § 1 annet ledd bokstav a, men det fremgår ikke av forarbeidene til finansavtaleloven om dette er ment å omfatte sentralbank. Etter arbeidsgruppens vurdering bør det presiseres i loven at den europeiske sentralbank og nasjonale sentralbanker skal være omfattet av dens regler når de ikke opptrer i egenskap av offentlig myndighet. Stat, kommune og fylkes­kommune regnes ikke som finansinstitusjon eller lignende institusjon etter finans­avtale­loven § 1 første og annet ledd. I fjerde ledd finnes en særlig bestemmelse om anvendelse av kapittel 3 og 4 i forbindelse med lån ytt av kommuner eller fylkes­kommuner, men denne har ikke betydning for kapittel 2 som regulerer betalings­tjenester. Det må derfor inntas en bestemmelse i lovteksten om at EØS-stater og deres lokale og regionale myndigheter skal omfattes av regelverket i den grad de ikke opptrer som offentlig myndighet, dvs. når de yter betalingstjenester i konkurranse med kommersielle leverandører.

Arbeidsgruppen har vurdert ulike lovtekniske alternativer for å utvide virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 2 som angitt ovenfor. Etter arbeidsgruppens syn bør de nye institusjonene som skal være omfattet av reglene fremgå av selve lovteksten, og ikke bare av forskrift med hjemmel i § 1 femte ledd. Arbeidsgruppen er videre av den oppfatning at institusjonene bør fremgå av den generelle bestemmelsen om lovens virkeområde i § 1, og ikke av § 9 som presiserer virkeområdet for kapittel 2 innenfor rammen av § 1.

I tillegg er det viktig at lovendringen utformes slik at de aktuelle institusjonene blir underlagt både kapittel 2 og de alminnelige reglene i finansavtaleloven kapittel 1, herunder § 4 om nemndsbehandling, jf. direktivet artikkel 83. På denne bakgrunn foreslår arbeidsgruppen at institusjonene inntas i oppregningen av «lignende institu­sjoner» i § 1 annet ledd, jf. at dette uttrykket benyttes i § 4 første ledd. Dette vil innebære at de omfattes av alle bestemmelser i loven hvor uttrykket «lignende institu­sjon» benyttes uten nærmere presisering av hvilke av institusjonene i § 1 annet ledd det siktes til. Selv om de nye institusjonene med dette vil omfattes av uttrykket «lignende institusjon» benyttet for eksempel i finansavtaleloven kapittel 3 om lån, betyr imidlertid ikke dette at institusjonene kan yte lån. Slike begrensninger med hensyn til virksomhetsområde fremgår imidlertid av institusjonslovgivningen og ikke av finansavtaleloven. Etter dette foreslår arbeidsgruppen at de nye institusjonene etter direktivet tas inn i oppregningen av lignende institusjoner i § 1 annet ledd.

For ordens skyld nevnes at Banklovkommisjonen arbeider med et utkast til ny institu­sjonslovgivning på finansområdet. En slik ny lovgivning kan få betydning for fast­leggingen av det institusjonelle virkeområdet til finansavtaleloven, herunder for definisjonen av «finansinstitusjon». Dette må i så fall tas i betraktning av Banklov­kommisjonen i vurderingen av en ny institusjonslov.»

3.2.3.2 Saklig virkeområde

Arbeidsgruppen peker på at virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 2 og betalingstjenestedirektivet i stor grad er sammenfallende, men viser til at direktivet blant annet medfører at unntaket i finansavtaleloven § 11 annet ledd for forhåndsbetalte elektroniske kort ikke kan videreføres. Fordi direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, foreslår arbeidsgruppen å innta direktivets definisjon av betalingstjenester og liste over unntak i lovteksten for å sikre fullt samsvar mellom direktivets og finansavtalelovens virkeområde. Unntaket i artikkel 3 bokstav m anses imidlertid tilstrekkelig dekket av finansavtaleloven § 1 tredje ledd. Når det gjelder unntaket i direktivet for begrensede nettverk, foreslår arbeidsgruppen å gjennomføre dette i norsk rett. For kredittkort foreslås imidlertid å videreføre kredittkjøpsloven § 13 om at reglene om andres misbruk av kort skal gjelde, også for kredittkort som faller innenfor unntaket for begrensede nettverk.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 5.4.2 side 37-39 heter det:

«Etter det arbeidsgruppen kan se, faller direktivets saklige virkeområde i stor grad sammen med finansavtaloven kapittel 2 om innskudd og betalingsoppdrag. Finans­avtale­loven gjelder bare avtaler der den ene parten er en profesjonell institusjon i finansmarkedet. Den gjelder også bare avtaler på det finansielle området. Etter en naturlig tolkning vil dermed avtaler med tekniske tjenestetilbydere og andre som ikke direkte tilbyr betalingstjenester, som en rekke av direktivets unntak gjelder, falle utenfor virkeområdet til finansavtaleloven kapittel II etter gjeldende rett. Avtaler om oppgjør i kontanter direkte mellom betaleren og mottakeren involverer ingen finans­institusjon eller lignende institusjon, og vil dermed falle utenfor finansavtaleloven kapittel II, med unntak for reglene om forholdet mellom betaler og mottaker i avsnitt VI. Avtaler mellom betalingstjenesteytere er uttrykkelig unntatt i det såkalte interbankunntaket i finansavtaleloven § 1 tredje ledd, jf. det tilsvarende unntaket i direktivet artikkel 3 bokstav m, jf. også artikkel 3 bokstav h.

Av materielle forskjeller sammenlignet med gjeldende rett, synes det viktigste ved direktivet å være at unntaket i finansavtaleloven § 11 annet ledd for forhåndsbetalte elektroniske kort ikke kan opprettholdes, og at reglene om enkeltstående betalings­oppdrag, jf. § 11 første ledd, må gjøres mer omfattende ettersom direktivet inneholder mer omfattende regler om denne typen betalingsoppdrag enn finansavtaleloven. Imidlertid vil unntaket for begrensede nettverk medføre at en del forhåndsbetalte kort og andre småpengeløsninger fortsatt vil falle utenfor lovens regulering, jf. nedenfor. Gjennomføringen av direktivet vil medføre at betalinger ved bruk av sjekker ikke lenger vil reguleres av finansavtaleloven kapittel 2, jf. unntaket i direktivet artikkel 3 g nr. i) og ii). Dette vil imidlertid ha svært liten praktisk betydning ettersom sjekker omtrent ikke benyttes som betalingsinstrument i Norge i dag.

I tillegg kommer at forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet bare gjelder kreditoverføringer til og fra utlandet, mens man med betalingstjenestedirektivet får harmoniserte regler innenfor EØS også når det gjelder debetbetalinger.

Selv om virkeområdet til finansavtaleloven kapittel 2 som nevnt på mange punkter synes sammenfallende med realiteten i direktivet, er det altså behov for endringer for å tilpasse lovens virkeområde til direktivets. Ettersom direktivet er et fullharmonise­rings­direktiv og det er viktig å sikre samsvar med dets bestemmelser, bør både direktivets positive definisjon av betalingstjenester og liste over unntak i artikkel 3 etter arbeidsgruppens syn inntas i lovteksten for å sikre fullt samsvar mellom finansavtalelovens og direktivets virkeområde. Avtaler mellom finansinstitusjoner eller lignende institusjoner er imidlertid allerede i dag uttrykkelig unntatt i finans­avtaleloven § 1 tredje ledd. Arbeidsgruppen anser denne bestemmelsen for å oppfylle direktivet artikkel 3 bokstav m og dette unntaket foreslås derfor ikke gjennomført særskilt i lovforslaget her.

I Danmark ble det 17. desember 2008 sendt på høring fra Finanstilsynet et forslag til lov om betalingstjenester, med forslag til gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet. Høringsfristen var 7. januar 2009, og forslaget finnes på https://www.borger.dk/Lovgivning/Hoeringsportalen/Sider/Fakta.aspx?hpid=248. I det danske forslaget foreslås det å la betalingsinstrumenter til bruk i begrensede nettverk være omfattet av reglene som gjennomfører direktivet selv om disse er unntatt fra direktivets virkeområde etter artikkel 3 bokstav k, jf. utredningen side 42. Begrunnelsen er at disse instrumentene er omfattet av dagens regler i Danmark. I Sverige har Finansdepartementet publisert en utredning 31. juli 2008 fra den svenske Finansinspektionen om gjennomføring av betalingstjenestedirektivet. Utredningen finnes på http://www.regeringen.se/sb/d/108/a/113569. I utredningen er unntaket i artikkel 3 bokstav k foreslått gjennomført i nasjonal rett, jf. forslaget til lov om betaltjänster 3 § nr. 5. Hensynet til å beskytte kunder som benytter betalingsinstrumenter knyttet til begrensede nettverk, kunne for så vidt tale for å la reglene som gjennomfører direktivet få anvendelse også for instrumenter som benyttes innenfor slike nettverk. Direktivets krav om fullharmonisering i artikkel 86 nr. 1 kan ikke anses til hinder for dette, ettersom instrumenter som omfattes av artikkel 3 bokstav k faller utenfor virkeområdet til direktivet. Når man først er utenfor virkeområdet til direktivet, vil det etter det arbeidsgruppen kan se, være anledning til å velge hvilke regler som eventuelt skal gis for slike instrumenter, og om enkelte av direktivets regler bør gis tilsvarende anvendelse. Samtidig er det klart at det for instrumenter som benyttes innenfor slike nettverk ikke er det samme behov for beskyttelse av kundene som for betalingsinstrumenter som kan benyttes mer generelt, og at direktivets unntak for slike instrumenter derfor, slik situasjonen er i dag, kan ha gode grunner for seg. Utviklingen på markedet for slike betalingsinstrumenter bør imidlertid følges fremover.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn blitt stående ved at også unntaket for begren­sede nettverk bør gjennomføres i norsk rett. Hvis instrumenter som benyttes i slike nettverk er knyttet til en avtale om kreditt, vil kunden uansett kunne være beskyttet etter regelverket om kredittavtaler, jf. finansavtaleloven kapittel 3 og kredittkjøps­loven, jf. at betalingstjenestedirektivet artikkel 30 nr. 3 gjør det klart at direktivet er uten betydning for nasjonal lovgivning og EU-regelverk for yting av kreditt til for­brukere som ikke harmoniseres av betalingstjenestedirektivet. Et eksempel på regler av betydning for betalingsinstrumenter det er knyttet kreditt til og som harmoniseres av betalingstjenestedirektivet, er reglene om urettmessige betalingstransaksjoner i artikkel 60 og 61. Etter gjeldende norsk rett får reglene om misbruk av kort i finans­avtaleloven §§ 35 til 37 anvendelse selv om et kontokort som er utstedt i forbindelse med kontokredittavtale eventuelt er knyttet til et begrenset nettverk, jf. kredittkjøps­loven § 13. Etter arbeidsgruppens syn bør denne retts­tilstanden opprettholdes også etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet. Arbeidsgruppen foreslår derfor å videreføre kredittkjøpsloven § 13 for alle kredittkort, også for dem som faller inn under direktivets unntak for begrensede nettverk. Ellers foreslår gruppen å la betalings­instrumenter knyttet til begrensede nettverk være unntatt fra reglene i finansavtaleloven kapittel 2 i den grad dette følger av bestemmelsen som gjennom­fører direktivet artikkel 3 bokstav k.»

3.2.3.3 Geografiske og valutamessige begrensninger

Arbeidsgruppen viser til at direktivets regler, med unntak av artikkel 73, bare er obligatoriske for betalingstransak­sjoner der begge institusjonene involvert i transaksjonen er etablert innenfor EØS-området, og der overføringen skjer i euro eller nasjonale valutaer i EØS-land utenfor eurosonen. Det foreslås likevel å la reglene som gjennomfører direktivet del III og IV, gjelde generelt også for andre betalingstransaksjoner. Visse regler foreslås likevel gitt et anvendelsesområde begrenset til de transaksjoner de etter direktivet er obligatoriske for. Dette gjelder blant annet reglene om forbud mot å trekke fra gebyrer i beløp som overføres, og reglene om deling av overføringskostnader mellom betaler og mottaker.

I delrapport I fra arbeidsgruppen punkt 5.4.3 side 39-42 heter det:

«Direktivet krever at dets bestemmelser må gjennomføres for nasjonale betalings­transaksjoner i Norge. I tillegg må dets regler gis anvendelse for betalingstransak­sjoner der begge institusjonene involvert er etablert innenfor EØS-området og der overføringen skjer i euro eller nasjonale valutaer i EØS-land utenfor eurosonen. Videre er det klart at reglene i artikkel 73 om tidspunktet for valutering og disponible beløp må gis anvendelse selv om den andre institusjonen involvert i betalings­transaksjonen befinner seg utenfor EØS. Det siste er en endring sammen­lignet med gjeldende rett, der reglene om renteberegning i finansavtaleloven § 27 bare gjelder for innenlandske transaksjoner i norske kroner, jf. § 9 fjerde ledd og forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3. Ved annet enn nasjonale betalings­transak­sjoner er institusjonenes renteberegning i dag ikke regulert.

Arbeidsgruppen mener at reglene i direktivet i utgangspunktet bør gis anvendelse også for betalingstransaksjoner til og fra land utenfor EØS-området og i andre valuta enn det direktivet er begrenset til. Det vil være til fordel både for tjenesteytere og kunder at de samme regler gjelder uansett hvilket land en betalingsoverføring skjer til og uansett i hvilken valuta en transaksjon foretas. Det vises til uttalelsene fra Stortingets justiskomité i Innst. O. Nr. 84 (1998-99) side 9 om anvendelsesområdet for finansavtaleloven:

«Komiteen peker på at formålet bak loven er like relevant for betalingsoppdrag til og fra utlandet, og slutter seg derfor til at loven i hovedsak også gjelder her. Komiteen gir sin fulle tilslutning til at det ikke bør være ubegrunnede forskjeller mellom reglene for nasjonale og grenseoverskridende pengeoverføringer. Siden noen forhold ved grense­overskridende overføringer er spesielle, ser komiteen at det kan være hensiktsmessig å regulere dette i forskrifter. [...]»

Arbeidsgruppen legger etter dette til grunn at det bør gis regler om betalingstransak­sjoner til og fra utlandet som er generelle, på tilsvarende måte som det ble gjort ved gjennomføringen av direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer over landegrensene. Dette er i tråd med prinsippene som lå til grunn for vedtakelsen av finansavtaleloven, jf. justiskomiteens merknader referert ovenfor. Behovet for forbrukerbeskyttelse er like stort uansett om en betalingstransaksjon skjer i et land tilsluttet EØS-avtalen eller et annet land, og uansett hvilken valuta overføringen skjer i. Også behovet for en balansert regulering av forholdet mellom betaler og dennes institusjon, og mellom mottakeren og dennes institusjon er uavhengig av hvilke land som er involvert og hvilken valuta som brukes. [...] Også i det svenske og danske lovforslagene er det foreslått at en rekke av betalingstjenestedirektivets bestemmelser skal gis anvendelse generelt, jf. det svenske forslaget til lov om betaltjänster 2 § og utredningen side 50-51 og det danske forslaget til lov om betalingstjenester § 3 stk. 2.

Det foreslås at reglene som gjennomfører direktivet som utgangspunkt gjøres gjeldende for alle betalingstransaksjoner uavhengig av valuta eller hvor en eventuell annen institusjon involvert i transaksjonen befinner seg. Reglene om andres misbruk av konto og betalingsinstrument bør for eksempel gjelde uavhengig av slike geogra­fiske og valutamessige begrensninger som er oppstilt i direktivet artikkel 2. At reglene som gjennomfører direktivet som utgangspunkt skal gjelde for alle betalings­transak­sjoner, behøver ikke komme til uttrykk i lovteksten i finansavtaleloven, som på samme måte som i dag vil gjelde alle typer av transaksjoner så lenge ikke særlige regler er gitt. Lovens anvendelsesområde vil begrenses av alminnelige lovvalgsregler. Spørsmålet om lovens regler kommer til anvendelse på en konkret betalings­transak­sjon som har en tilknytning til utlandet, beror på slike generelle lovvalgsregler. Når institusjonens kunde er en forbruker bosatt i Norge, vil lovvalgsregelen i finans­avtaleloven § 3 gjelde, jf. også § 2 tredje ledd. Selv om Norge ikke er part i Roma­konvensjonen, er finansavtaleloven § 3 utformet etter mønster av dens artikkel 5 (2) nevnt under punkt 5.3.3, jf. fortalen til direktivet punkt 51. Det alminnelige vil være at finansavtaleloven kommer til anvendelse for betalerens stilling når denne er en norsk kunde som gir et oppdrag til en norsk institusjon eller en utenlandsk institusjon som opererer på det norske markedet, og de reglene som gjelder mottakerens stilling, vil gjelde når en norsk kunde er mottaker gjennom en institusjon i Norge. Hvis en norsk institusjon tilbyr betalingstjenester i for eksempel Tyskland, vil denne institusjonen som utgangspunkt måtte forholde seg til tysk rett.

Forutsatt at norsk rett får anvendelse i tråd med lovvalgsreglene som nevnt ovenfor, ser arbeidsgruppen at anvendelse av direktivets regler ved betalingstransaksjoner til land utenfor EØS-området på enkelte punkter kan reise særlige spørsmål. Det kan være spørsmål om kravene til hva det skal opplyses om i institusjonenes alminnelige vilkår, jf. finansavtaleloven § 13 og § 15 annet ledd, bør gjelde fullt ut for betalings­overføringer til land utenfor EØS-området. Arbeidsgruppen foreslår dette, men reiser likevel spørsmålet om dette kan anses å reise problemer.

I forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 3 er det gjort unntak fra regelen om motregning i finansavtaleloven § 29 annet ledd for betalingsoppdrag til og fra utlandet. Institusjonens tilbakeholds- og motregningsrett er for overføringer i EØS-valutaer innenfor EØS særskilt regulert i forskriften § 8. Betalingstjenestedirektivet artikkel 67 inneholder en regel som vil få betydning for adgangen til å utøve tilbakeholdsrett og motregne i beløpene som overføres. På dette punktet foreslår arbeidsgruppen at betalingstjenestedirektivets regulering gis anvendelse bare for de betalingstransaksjoner reglene må gis anvendelse for etter artikkel 2, jf. punkt 23.4 og forslaget til endring av finansavtaleloven § 9 fjerde ledd. Bakgrunnen for dette er at det kan være vanskelig for en norsk institusjon å forhindre at utenlandske institusjoner gjør fradrag i overføringsbeløpet ved overføringer til land utenfor EØS-området. Etter gjeldende rett er adgangen til å utøve tilbakeholdsrett og motregning ved overføringer til slike land ikke regulert i lov eller forskrift.

Reglene i finansavtaleloven avsnitt VI om forholdet mellom betaler og mottaker er av en annen karakter enn reglene i direktivet. Disse reglene synes ikke fullt ut egnet ved betalinger til og fra utlandet, jf. at de ikke gjelder i dag, jf. forskriften om betalings­oppdrag til og fra utlandet § 4 [skal være § 3]. Arbeidsgruppen foreslår derfor at disse reglene fortsatt ikke skal gjelde ved betalingsoverføringer til og fra utlandet, jf. forslaget til endring av finansavtaleloven § 9 fjerde ledd.

Når det gjelder overføringstid, kan det være umulig for institusjonene å etterleve direk­tivets krav til rask overføring (hovedregelen etter direktivet er én dags over­føringstid, jf. artikkel 69 nr. 1) ved betalingstransaksjoner til land utenfor EØS-området. Arbeidsgruppen foreslår at adgangen til å fravike bestemmelsene for overføringer i andre valuta enn euro og norske kroner og til land utenfor EØS-området, skal fremgå direkte av lovbestemmelsen som gjennomfører direktivet artikkel 68, i tråd med avgrensningen av direktivets virkeområde i artikkel 2, se lovforslaget § 26 b femte ledd.

Bestemmelsene om når beløp skal valuteres og være disponible for kunden, jf. artikkel 71 og 73, foreslås gjort gjeldende også for betalings­transak­sjoner fra land utenfor EØS. Det er et krav etter direktivet at artikkel 73 gis anvendelse for alle betalingstransaksjoner uten geografiske begrensninger, jf. artikkel 2 nr. 1. Arbeids­gruppen har delt seg i synet på gjennomføringen av artikkel 73, jf. punkt 16, men er enige når det gjelder det generelle geografiske virkeområdet for gjennomføringsbestemmelsen.

Arbeidsgruppen foreslår også at bestemmelsen som gjennomfører direktivet artikkel 52 nr. 2 om deling av gebyrer mellom betaleren og betalingsmottakeren, gis et anven­delsesområde begrenset til betalingstransaksjoner innenfor EØS, i samsvar med direktivet artikkel 2 nr. 1, jf. punkt 22 og forslaget til endring av finansavtaleloven § 9 fjerde ledd. Det kan være vanskelig for institusjonene å kontrollere dette ved transaksjoner til land utenfor EØS.

Når det gjelder reglene om betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført, foreslår arbeidsgruppen som utgangspunkt at disse reglene gjøres gjeldende også for overføringer som skjer til og fra land utenfor EØS, se nærmere punkt 18.5. Det foreslås imidlertid å avgrense virkeområdet for reglene til overføringer innenfor EØS i samme grad som dette er gjort for reglene om betalingsoppdrag til og fra utlandet i forskriften om slike oppdrag del III og IV.

Endelig foreslår arbeidsgruppen å opprettholde de gjeldende forskriftshjemlene i finansavtaleloven § 9 tredje ledd første punktum om betalingstransaksjoner til og fra utlandet og § 9 fjerde ledd første punktum om innenlandske valutatransaksjoner, for transaksjoner som faller utenfor direktivets virkeområde fordi de skjer til land utenfor EØS-området eller i andre valutaer enn EØS-valuta. Bestemmelsene foreslås flyttet til § 9 nytt femte ledd. Etter arbeidsgruppens syn kan det være hensiktsmessig å videreføre disse i tilfelle behov for å benytte dem skulle oppstå.»

3.2.4 Høringsinstansenes syn

American Express synes å mene at bestemmelsene som gjennomfører direktivet, ikke bør gis anvendelse på transaksjoner hvor bare én av institusjonene involvert i transaksjonen er etablert i EØS.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen anmoder om at virkeområdet for bestemmelsene som gjennomfører direktivet artikkel 73 om valutering mv., begrenses til betalingstransaksjoner i euro eller i valutaen i et EØS-land utenfor eurosonen, jf. direktivet artikkel 2 nr. 2:

«I hht. dagens finansavtalelov med tilhørende forskrifter gjelder bestemmelsene om renteberegning (valutering) i § 27 kun for innenlandske transaksjoner i norske kroner. Det vises i denne sammenheng til finansavtalelovens § 9 fjerde ledd og til § 3 i forskrift av 2. juli 1999 om betalingsoppdrag til og fra utlandet.

Betalingstjenestedirektivets valuteringsbestemmelse i artikkel 73 omfattes ikke av den geografiske begrensing av direktivets virkeområde som defineres i direktivets artikkel 2 første ledd. I artikkel 2 annet ledd begrenses likevel de valutasorter som omfattes av direktivets titler III og IV (herunder artikkel 73) til betalingstjenester utført i euro eller i valutaen til stat i EØS.

Arbeidsgruppen har ikke foreslått den begrensing av virkeområdet for § 27 (som svarer til direktivets artikkel 73) som er inntatt i direktivets artikkel 2 annet ledd. Konsekvensen for banker i Norge er da at valuteringsbestemmelsen og bestemmelsen om når beløpet skal være disponibelt vil bli gjort gjeldene for alle transaksjoner uansett valutasort.

I vår høringsuttalelse, under generelle kommentarer punkt D «Generelt om lovutkastets bestemmelser om valutering», har vi pekt på de utfordringer banker står overfor mht. å kunne oppfylle direktivets artikkel 73 nr 1, og da særlig andre ledd. Bestemmelsen er tatt inn i forslaget til § 27 første ledd. I vår høringsuttalelse viste vi til at problemet banker i Norge står overfor særlig er relevant for transaksjoner gjennomført i mindre valutasorter i østeuropeiske EU-land som skal godskrives kundens konto her hjemme i norske kroner.

De problemer som vi har beskrevet i vår høringsuttalelse blir betydelig forsterket om forslaget til § 27 første ledd gjøres gjeldende for enhver valutasort. Det er i denne sammenheng viktig å peke på at betalingstjenestedirektivet formål er å harmonisere regelverket for betalingstjenestene innen EØS. I tillegg foreligger det også andre direktiver som harmoniserer EØS-landenes mer grunnleggende systemer for avregning og oppgjør, bl.a. Settlement Finality Directive. Dette innebærer at betalingstransaksjoner til og fra Norge i EØS-valutaer vil omfattes av felles regler og således til en viss grad kunne være forutsigbare for norske banker i forhold til å valutere innkomne transaksjoner og gjøre beløp disponible for mottakere i Norge. For andre lands valutaer finnes ikke et tilsvarende felles offentlig fastsatt felles regelverk. Om forslaget til valuteringsbestemmelser gjøres gjeldende også for alle valutasorter utenom euro og EØS vil risikoen for banker i Norge bli betydelig utvidet. FNH og Sparebankforeningen vil også peke på at problemstillingen knyttet til ulike tidssoner blir av en helt annen og større dimensjon enn om forlaget til § 27, i tråd med direktivet, begrenses til å omfatte euro og EØS-valutaer.

På denne bakgrunn foreslår FNH og Sparebankforeningen følgende nytt annet punktum i forlaget til § 9 fjerde ledd:

Reglene i § 27 gjelder bare for betalingstransaksjoner i euro eller i valutaen i en stat innenfor Det økonomiske samarbeidsområde som ikke er euro.»

3.2.5 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens forslag bør følges opp med en justering på bakgrunn av høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig at de nye institusjonene som etter direktivet vil kunne tilby betalingstjenester, regnes opp som «lignende institusjoner» i finansavtaleloven § 1 annet ledd. Om de nye institusjonene som vil bli nevnt i denne bestemmelsen, som for eksempel betalingsforetak og e-pengeforetak, vil ha anledning til å tilby tjenester regulert i andre deler av finansavtaleloven, som kapittel 3 om lån, reguleres ikke av finansavtaleloven, men av den offentligrettslige virksomhetslovgivningen. Selv om institusjonene er «lignende institusjoner» i forhold til hele finansavtaleloven etter § 1 annet ledd, vil det altså bare være i forhold til de tjenester institusjonene etter institusjonslovgivningen har anledning til å tilby, at finansavtalelovens regler vil få betydning i praksis.

Departementet følger også opp arbeidsgruppens forslag når det gjelder endringer i finansavtaleloven for å oppnå samsvar mellom lovens og direktivets saklige virkeområde, jf. forslaget til endring av finansavtaleloven § 11 og § 9 første ledd. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at man bør legge seg nært opp til ordlyden i direktivet i § 11 for sikre fullt samsvar med direktivets definisjon av betalingstjenester og rekkevidden av unntakene i artikkel 3. Også overskriften i kapittel 2 endres for å reflektere det endrede virkeområdet.

Arbeidsgruppen har vist til at sjekker faller utenfor direktivet, jf. artikkel 3 bokstav g, og har ikke foreslått at noen av reglene skal gjelde tilsvarende for disse. Man står fritt til å gjøre dette i nasjonal rett ettersom sjekker er utenfor direktivets virkeområde. Sjekker er lite brukt i dag, og departementet mener derfor at arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre direktivets unntak for sjekker, kan legges til grunn.

Tjenester som faller inn under artikkel 3 bokstav k, er unntatt fra direktivets virkeområde. Spørsmålet er om man likevel bør la enkelte av reglene som gjennomfører direktivets privatrettslige bestemmelser, gjelde tilsvarende for betalingsinstrumenter som benyttes i slike begrensede nettverk. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det som utgangspunkt ikke er grunn til dette. Direktivets unntak for slike instrumenter synes å ha gode grunner for seg. Blant annet synes det unødvendig å la informasjonskravene i del III få anvendelse for begrensede nettverk.

Departementet er likevel enig med arbeidsgruppen i at når det gjelder kort som nevnt i kredittkjøpsloven § 13, bør reglene om andres misbruk gjelde selv om kortet er knyttet til et begrenset nettverk, på samme måte som etter gjeldende rett. Etter departementets syn bør dette lovteknisk gjøres ved at regelen i kredittkjøpsloven § 13 oppheves, slik at bestemmelsene om misbruk av betalingsinstrumenter samles i finansavtaleloven. Ettersom et kredittkort vil være et betalingsinstrument etter direktivet artikkel 4 nr. 23, vil kort som nevnt i kredittkjøpsloven være omfattet, jf. nærmere om direktivets definisjon i punkt 3.3.2.5 nedenfor. Departementet mener dessuten at misbruksreglene også bør gjelde for andre betalingsinstrumenter knyttet til begrensede nettverk enn kredittkort, da det ikke synes å være grunn til forskjellsbehandling mellom ulike typer av betalingsinstrumenter på dette punktet.

Departementet foreslår etter dette å fastsette i unntaket for begrensede nettverk i finansavtaleloven at reglene om plikter og ansvar for uautoriserte betalingstransaksjoner likevel skal gjelde for betalingsinstrumenter som omfattes av dette unntaket. Dette vil gjelde kredittkort og andre betalingsinstrumenter som faller inn under unntaket. Det må tilføyes at for småpengesinstrumenter og e-penger vil det, uansett om instrumentet gjelder et begrenset nettverk, gjelde en del unntak fra misbruksreglene der instrumentet brukes anonymt eller ikke kan sperres for bruk, jf. direktivet artikkel 53 nr. 1 bokstav b og nr. 3, jf. nærmere om de nevnte direktivbestemmelsene i punkt 15.3.1 nedenfor.

I tråd med det som ble lagt til grunn ved vedtakelsen av finansavtaleloven, mener departementet at reglene om betalingstjenester og betalingstransaksjoner bør gjelde mest mulig generelt, uavhengig av hvilket land den andre institusjonen befinner seg i og uavhengig av i hvilken valuta transaksjonen skjer. Samtidig går departementet inn for arbeidsgruppens forslag om å avgrense virkeområdet for enkelte av reglene i kapittel 2 i tråd med avgrensningen i direktivet. Departementet ser at for eksempel når det gjelder overføringstid, kan man ikke legge til grunn de samme krav til overføringer til land utenfor EØS-området da overføringer til slike land i praksis kan ta lengre tid enn direktivets maksimumsfrister, jf. femte ledd i § 26 c i lovforslaget som gjelder overføringstid. I tillegg går departementet inn for forslaget fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen om å begrense virkeområdet for bestemmelsen i lovforslaget § 27, som gjennomfører direktivet artikkel 73, til betalingstransaksjoner i euro eller valutaen i en EØS-stat utenfor eurosonen i samsvar med direktivet artikkel 2 nr. 2.

Det vises ellers til forslaget til endring av finansavtaleloven § 1 annet ledd om tjenesteytere som omfattes, § 11 om saklig virkeområde og § 9 fjerde og femte ledd om geografiske og valutamessige begrensninger, og til merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.

3.3 Definisjoner

3.3.1 Gjeldende rett

Enkelte begreper som benyttes i finansavtaleloven kapittel 2, er definert i § 12. For det første defineres «betalingsoppdrag» i § 12 bokstav a som «oppdrag om uttak eller overføring av betalingsmidler». Det omfatter altså bare uttak og overføring, og ikke plassering av midler på en konto.

I § 12 bokstav b defineres «betalingsmidler». Dette omfatter pengesedler og mynter, samt innskudd og kreditt på konto som kan disponeres ved bruk av betalingsinstrumenter.

«Betalingsinstrument» er definert i § 12 bokstav c som «særskilt hjelpemiddel for uttak eller overføring av betalingsmidler». Som eksempler på slike instrumenter nevnes i bestemmelsen sjekk, giroblankett og betalingskort. Det kan også omfatte telefon eller terminaler, eventuelt i kombinasjon med koder, jf. NOU 1994: 19 side 110.

I § 12 bokstav d defineres «betalingskort», som er en særskilt type betalingsinstrument, jf. § 12 bokstav c nevnt ovenfor. Begrepet benyttes i finansavtaleloven § 35 om misbruk av slike kort, og omfatter elektronisk eller manuelt benyttet uttaks-, debet- eller kredittkort eller lignende kort for uttak eller overføring av betalingsmidler. Ved kredittkort skjer oppgjøret i etterkant, for eksem­pel på grunnlag av faktura. Debetkort er betalingskort som er knyttet til en innskudds­konto e.l., og ved bruk av kortet belastes kontoen direkte. «Lignende kort» er en sekkebetegnelse for kort som ikke lar seg rubrisere under de to nevnte hovedkatego­riene, jf. NOU 1994: 19 side 110. Dette omfatter blant annet forhåndsbetalte kort der kjøpekraften er lagret i selve kortet, men disse er uansett unntatt fra lovens virke­område etter § 11 første ledd. «Betalingskort» kan også omfatte kort som gir adgang til å benytte abonnementsytelser, jf. NOU 1994: 19 side 110.

Det siste begrepet som er definert i finansavtaleloven § 12, er «virkedag», jf. bokstav e. Dette er «hver av ukedagene fra og med mandag til og med fredag med unntak av helligdager og offentlige høytidsdager».

Begrepet «oppgjørs­dag» er definert særskilt i bestemmelsen om renteberegning ved godskriving og belastning av kontoer i § 27 tredje ledd. Ifølge denne bestemmelsen er oppgjørsdagen «den kalenderdagen da godskriving eller belastning av kontoer kan inngå i oppgjøret mellom institusjonene og Norges Bank eller på annen måte gjøres opp institusjonene imellom. Ved overføring innen samme institusjon er oppgjørsdagen «den dag godskriving og belastning av kontoene skjer».

Forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 inneholder enkelte definisjoner av begreper som benyttes i forskriften. For det første defineres «institusjon», «formid­lende institusjon» og «lignende institusjon», jf. § 4 bokstav a til c. I § 4 bokstav d defineres «betalings­oppdrag til og fra utlandet» som oppdrag gjennomført via en institusjon eller dennes filial i en stat for å stille et pengebeløp til disposisjon for mottakeren i en institusjon eller dennes filial i en annen stat. I § 4 bokstav e defineres «ordre om betalings­oppdrag». Dette omfatter enhver form for instruks om å utføre en penge­overføring som en betaler gir til en institusjon. I § 4 bokstav f defineres «aksept­dagen» som den dagen da en institusjons samtlige krav om tilstrekkelig økonomisk dekning og om nødvendige opplysninger for å utføre betalingsoppdraget er oppfylt.

3.3.2 Direktivet og arbeidsgruppens forslag

3.3.2.1 Betalingstransaksjon og betalingsordre

Begrepet «betalingstjeneste» er definert i direktivet artikkel 4 nr. 3, jf. listen over betalingstjenester i vedlegget til direktivet. Denne listen er i punkt 3.2.5 ovenfor foreslått innarbeidet i finansavtaleloven § 11 første ledd.

En betalingstjeneste vil typisk gå ut på at det foretas en betalingstransaksjon. Dette begrepet er definert i direktivet artikkel 4 nr. 5 som en handling initiert av en betaler eller betalingsmottaker for å sette inn, overføre eller ta ut midler, uavhengig av underliggende forpliktelser mellom betaleren og mottakeren. I artikkel 4 nr. 16 defineres «betalingsordre» som en instruks fra en betaler eller betalingsmottaker til dennes tjenestetilbyder om å gjennomføre en betalingstransaksjon. En slik ordre vil gjerne gis ved hjelp av et betalingsinstrument, som for eksempel et betalingskort.

Begrepene «betalingstransaksjon» og «betalingsordre» er ikke benyttet i finansavtale­loven. «Ordre om betalingsoppdrag» er imidlertid benyttet i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 bokstav e. I arbeidsgruppens delrapport I punkt 6.3 side 44 gis det uttrykk for at definisjonen i forskriften synes sammenfallende med direktivets definisjon. Arbeidsgruppen gir videre samme sted uttrykk for at definisjonen av «betalingsoppdrag» i finansavtaleloven § 12 bokstav a er noe snevrere enn begrepet «betalingstransaksjon» i direktivet, siden plassering av midler på en konto ikke er omfattet. Definisjonen av «betalingsoppdrag til og fra utlandet» i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 bokstav d ble ansett som enda snevrere, ettersom den ikke omfatter uttak i utlandet.

Arbeidsgruppen foreslår å erstatte finansavtalelovens og forskriftens definisjon av «betalingsoppdrag», og bruke begrepet «betalings­transaksjon» slik det er definert i direktivet. Arbeidsgruppen har vurdert om «betalingsoppdrag» kan benyttes for det som i direktivet betegnes som «betalingsordre», men kom til at det er enklest å benytte samme begrep som direktivet, jf. at dette i dag er benyttet i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 bokstav e.

3.3.2.2 Tilbyder og bruker av betalingstjenester

I betalingstjenestedirektivet benyttes uttrykkene «bruker av betalingstjenester» og «tilbyder av betalingstjenester» om de to partene i avtaleforholdene som reguleres i del III og IV, jf. artikkel 4 nr. 9 og 10. Tilbydere av betalingstjenester er institusjoner som kan tilby betalingstjenester etter direktivet, jf. artikkel 1 nr. 1, jf. for så vidt unntaket fra konsesjonskravet for visse betalingsforetak i artikkel 26.

Begrepet «bruker av betalingstjenester» omfatter fysiske eller juridiske personer som benytter seg av betalingstjenester, enten som betaler eller betalingsmottaker, eller begge deler. Av dette følger det at både forholdet til privatpersoner og kommersielle kunder omfattes av direktivets regulering. Det følger også av definisjonen at én og samme kunde vil kunne være både betaler og betalingsmottaker i forbindelse med en konkret betalingstransaksjon. Dette vil være tilfelle der transaksjonen består i inn­skudd på eller uttak fra konto i kontanter fra egen konto. Direktivet vil også omfatte overføring mellom kontoer tilhørende samme person, enten disse er i samme eller forskjellige institusjoner.

Begrepene «betaler» og «betalingsmottaker» er definert i artikkel 4 nr. 7 og 8. Betaleren er den fysiske eller juridiske person som gir et betalingsoppdrag, mens betalingsmottakeren er den fysiske eller juridiske personen som er den tiltenkte mottakeren av midlene i betalingstransaksjonen.

Arbeidsgruppen viser i delrapport I punkt 6.4 side 44 til at finansavtaleloven kapittel 2 benytter uttrykket «institusjonen» om de betalings­tjeneste­tilbydere som kapitlet regulerer, jf. § 9 første ledd. Uttrykket «institusjon» benyttes også i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 bokstav a, b og c. Arbeidsgruppen viser videre til at med arbeidsgruppens forslag til endring av finansavtaleloven § 1 annet ledd, vil institusjonsbegrepet inkludere alle institusjoner som regnes som «tilbyder av betalings­tjenester» etter direktivet artikkel 1 nr. 1, jf. artikkel 4 nr. 9. Begrepet «institusjon» i loven vil dermed omfatte alle rettssubjekter omfattet av definisjonen av «tilbyder av betalingstjenester» i direktivet, og arbeidsgruppen anser det hensiktsmessig å beholde begrepet «institusjon» som betegnelse, ettersom dette benyttes om tjenestetilbydere også i andre kapitler i loven. Gruppen foreslår på denne bakgrunn ikke å innta noen egen definisjon av «tilbyder av betalingstjenester» i finansavtaleloven. Definisjonene i forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 bokstav a til c foreslås ikke videreført da de mister sin betydning ved betalingstjenestedirektivet.

Arbeidsgruppen foreslår at uttrykket «bruker av betalingstjenester» ikke benyttes eller defineres i finansavtaleloven kapittel 2. I kapittel 2 benyttes uttrykket «kunde» og «kontohaver», samt «betaler» og «betalingsmottaker», uten at noen av uttrykkene er nærmere definert. Arbeidsgruppen anser det klart at uttrykket «kunde» vil omfatte enhver bruker av betalingstjenester etter direktivet artikkel 4 nr. 10. Etter arbeidsgruppens syn er det på denne bakgrunn hensiktsmessig å benytte begrepet «kunde» som en fellesbetegnelse ettersom dette begrepet er benyttet i loven i dag. Begrepet «kontohaver» foreslår arbeidsgruppen på sin side å erstatte med begrepet «kunde» i de fleste bestemmelser der det benyttes. Gruppen viser til at en bruker av betalingstjenester ikke nødvendigvis må inneha noen konto etter direktivet, og at det derfor er nødvendig å benytte et mer vidtrekkende begrep enn «kontohaver». Enkelte bestemmelser i kapittel 2 berøres imidlertid ikke av direktivet, se for eksempel § 25 om umyndig kontohaver. I § 25 foreslår arbeids­gruppen på denne bakgrunn at uttrykket kontohaver beholdes, ettersom paragrafen bare gjelder kontoforhold og ikke andre kundeavtaler om betalingstjenester.

Arbeidsgruppen foreslår videre å innta en definisjon av henholdsvis «betaler» og «betalingsmottaker» i finansavtaleloven § 12. Gruppen peker på at begrepene ikke er definert etter gjeldende rett, og at definisjoner derfor kan være klargjørende selv om direktivets definisjoner er nokså selvfølgelige. Arbeidsgruppen viser til at enkelte av bestemmelsene i direktivet bare gjelder enten betaleren eller betalingsmottakeren, og anser det da praktisk at disse begrepene er definert. Det vurderes ikke som problematisk å innta definisjoner av disse begrepene i forhold til de eksisterende bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 2 del VI om forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer hvor disse begrepene er brukt.

3.3.2.3 Rammeavtale

I betalingstjenestedirektivet skilles det mellom rammeavtaler om betalingstjenester og avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke er dekket av en ramme­avtale. Kravene til den informasjon som institusjonen skal gi kunden, er mer omfat­tende for rammeavtaler enn for enkeltstående oppdrag. En «rammeavtale» er definert i direktivet artikkel 4 nr. 12 som en avtale om betalingstjenester som regulerer den fremtidige utførelsen av enkeltstående og serier av betalings­transaksjoner, og som kan inneholde en forpliktelse om og vilkår for opprettelse av en betalingskonto, jf. nærmere om dette begrepet i punkt 3.3.2.4 nedenfor. En rammeavtale behøver imidlertid ikke å inneholde noen forpliktelse om å opprette en konto, den kan for eksempel gjelde et forhåndsbetalt betalingsinstrument som ikke er knyttet til noen konto. Det fremgår av direktivets fortale punkt 24 at en rammeavtale er nødvendig dersom kunden ønsker en konto eller et betalingsinstrument.

Enkeltstående betalingstransaksjoner er transaksjoner som ikke utføres som ledd i en rammeavtale, jf. artikkel 35 nr. 1. Dette vil typisk kunne være en avtale om penge­overføring i form av såkalt «money remittance».

Arbeidsgruppen vurderer i delrapport I punkt 6.5 side 45-46 forholdet mellom direktivets rammeavtalebegrep og begrepet «kontoavtale», som benyttes i finansavtaleloven i dag. Gruppen kommer til at rammeavtalebegrepet er videre enn kontoavtalebegrepet, og foreslår at direktivets definisjon av rammeavtale inntas i finansavtaleloven og at kontoavtalebegrepet utgår. I punkt 6.5 side 46 heter det:

«Finansavtaleloven benytter begrepet «kontoavtale», ikke «rammeavtale», uten at dette begrepet eller begrepet «innskuddskonto» er nærmere definert i lovteksten, [...]. En kontoavtale i finansavtalelovens forstand vil i realiteten tilsvare en ramme­avtale om betalingstjenester i direktivets forstand hvis det gjelder en konto som kunden kan be om gjennomføring av betalingstransaksjoner fra. I praksis benyttes kontoavtalen som en overbygning for en rekke tjenester fra institusjonens side, som for eksempel nettbank, betalingskort mv.

Rammeavtalebegrepet er i en forstand videre enn kontoavtalebegrepet i finansavtale­loven, ettersom en rammeavtale om betalingstjenester etter direktivet ikke nødvendig­vis må omfatte et kontoforhold. Samtidig synes det som alle kontoavtaler etter finans­avtaleloven vil falle inn under direktivet rammeavtalebegrep, ettersom begrepet betalings­konto har en så vid definisjon i direktivet, [...]. Uttrykket «ramme­avtale» må defineres i finansavtaleloven § 12. Arbeidsgruppen foreslår at dette begrepet i lovteksten erstatter begrepet «kontoavtale» selv om rammeavtalebegrepet i direktivet er noe videre. Rammeavtalebegrepet vil omfatte alle rammeavtaler om betalingstjenester, dvs. både avtaler om betalingskonto og avtaler som ikke innebærer opprettelse av noen slik konto. Etter arbeidsgruppens syn er det hensiktsmessig at det som utgangspunkt benyttes kun ett samlebegrep for alle avtaler omfattet av lovens kapittel 2 og som ikke gjelder enkeltstående betalings­transaksjoner.»

Arbeidsgruppen anser det på samme sted i delrapporten ikke nødvendig med noen særskilt definisjon av «enkelt­stående betalingstransaksjon». Gruppen viser til at begrepet ikke er særskilt definert i direktivet, og at det kan avgrenses negativt ved at det omfatter alle betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale.

Gruppen uttaler følgende på side 46 i delrapport I om forholdet mellom den nåværende systematikken i finansavtaleloven og direktivets inndeling i rammeavtaler og enkeltstående betalingstransaksjoner:

«Den nye inndelingen som innføres med direktivet, i rammeavtaler og avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner er noe annerledes enn etter den gjeldende finansavtaleloven, som skiller mellom innskudd og oppdrag uten tilknytning til innskuddskonto, samtidig som visse instrumenter som etter direktivet vil være omfattet av rammeavtaler, nemlig forhåndsbetalte elektroniske kort, er unntatt fra finansavtalelovens virkeområde etter § 11 annet ledd. Forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet regulerer på sin side betalingsoppdrag til og fra utlandet uavhengig av om disse skjer i tilknytning til en kontoavtale eller som en enkeltstående transaksjon. Direktivets inndeling i rammeavtaler og enkeltstående transaksjoner vil altså gå noe på tvers av den gjeldende systematikken i finansavtale­loven, men det synes nødvendig å gjennomføre denne systematikken av hensyn til en klar gjennomføring av direktivet. Arbeidsgruppen ser heller ikke problemer med å la direktivets systematikk erstatte den nå gjeldende systematikken i finansavtaleloven, da det først og fremst er tale om en teknisk justering.»

3.3.2.4 Betalingskonto

Begrepet «betalingskonto» er definert i direktivet artikkel 4 nr. 14 som en konto som innehas av en eller flere brukere av betalingstjenester og som benyttes til å utføre betalingstransaksjoner. En rammeavtale om betalingstjenester kan inneholde en forpliktelse til å opprette en slik konto, jf. punkt 3.3.2.3 ovenfor.

Betalingskontobegrepet er således etter direktivet svært vidt, og omfatter etter sin ordlyd alle kontotyper som kan anvendes for betalingstransaksjoner, dvs. til innskudd, uttak eller betalings­overføring, jf. artikkel 4 nr. 5. Den vide definisjonen må ses i sammenheng med at direktivets del III og IV tar sikte på å regulere alle betalingstjenester som ikke uttrykkelig faller utenfor direktivets virkeområde etter artikkel 3.

Arbeidsgruppen uttaler i delrapport I punkt 6.6 side 47 følgende om direktivets definisjon av betalingskonto:

«Offentligrettslige begrensninger med hensyn til hvilke typer av kontoer en institusjon kan tilby, har ikke betydning for forståelsen av begrepet «betalingskonto» i direktivet. Heller ikke offentligrettslige begrensninger i bruken av ulike kontotyper, så som for skattetrekkskontoer, klientkontoer, husleiedepositumskontoer og kontoer for bolig­sparing for ungdom (BSU), har betydning for spørsmålet om en kontotype må anses for å falle inn under definisjonen av «betalingskonto» i direktivet. Det avgjørende for om en konto må anses som en betalingskonto i direktivets forstand, er hvorvidt kontoen faktisk kan anvendes for å sette inn, ta ut eller overføre penger fra kontoen. Om kontoen er rentebærende eller ikke har ingen betydning i denne sammenheng. Det sentrale synes å være om kontoen kan brukes til betalingstransaksjoner slik dette transaksjonsbegrepet er definert i artikkel 4 nr. 5.»

Arbeidsgruppen legger videre på side 47 til grunn at enhver innskuddskonto etter den gjeldende finansavtaleloven antakelig er å anse som en betalingskonto etter direktivet, men at det kan tenkes visse unntak for tidsinnskudd og pensjonsspareavtaler:

«Arbeidsgruppen kan ikke utelukke at det finnes kontotyper som vil kunne falle utenfor direktivets definisjon av betalingskonto. I utgangspunktet synes det imidlertid som at enhver innskuddskonto etter finansavtaleloven kapittel 2 vil være å anse som en betalingskonto i direktivets forstand. Unntak kunne tenkes for rene tidsinnskudd (innskudd med fast rente i bindingstiden), men heller ikke slike fastrenteinnskudd tilknyttet en konto vil kunne opprettes eller avsluttes uten at innskuddsbeløpet settes inn på kontoen og tas ut av kontoen eller overføres til en annen konto ved bindings­tidens opphør. Arbeidsgruppen vil imidlertid anta at slike kontoer ikke er å regne som betalingskontoer i bindingsperioden, ettersom det i denne perioden ikke kan skje noen betalingstransaksjoner til eller fra kontoen. Utenfor bindingstiden vil imidlertid disse kontoene etter det arbeidsgruppen kan se måtte anses som betalingskontoer ettersom det da kan skje innskudd og uttak eller overføringer til og fra kontoen.

Når det gjelder pensjonsspareavtaler, er disse i dag unntatt fra virkeområdet til finans­avtaleloven kapittel 2, jf. § 10 første ledd bokstav b. Det dreier seg her om svært spesielle avtaler, hvor avtaleforholdet tar sikte på en meget langsiktig sparing. Selv om midler på et tidspunkt settes inn, og etter en svært lang tidsperiode også vil tas ut, kan arbeidsgruppen ikke se annet enn at disse avtalene må falle utenfor betalings­tjeneste­direktivets definisjon av «betalingskonto». På denne bakgrunn mener arbeids­gruppen at unntaket i finansavtaleloven § 10 første ledd bokstav b kan opprettholdes etter gjennomføringen av direktivet.»

Etter drøftelsen av direktivet og forholdet til gjeldende norsk rett, vurderer arbeidsgruppen på side 47-48 muligheten for å fastsette særlige regler for eventuelle kontoer som ikke er å anse som betalingskontoer i direktivets forstand:

«For andre kontoer som eventuelt ikke er å anse som betalingskonto etter direktivet, og som derfor heller ikke vil falle inn under rammeavtaledefinisjonen i artikkel 4 nr. 12, vil det være mulig å ha særlige regler om ulike forhold dersom dette skulle være ønskelig. Som nevnt foran, legger arbeidsgruppen imidlertid til grunn at betalings­kontobegrepet i direktivet er så vidt at det kan være vanskelig å tenke seg kontoer som ikke er betalingskontoer. Både i det svenske og danske forslaget til gjennomføring av direktivet, er det imidlertid antatt at det vil finnes kontotyper som ikke er å regne som betalingskontoer, etter det arbeidsgruppen forstår kontoer som er underlagt restrik­sjo­ner for bruken. Mens svenskene i sitt forslag har lagt seg tett på direktivets ordlyd for sin definisjon; «ett konto som används för gjenomförande av betalnings­transaktioner», har danskene i sitt forslag lagt inn en formålsangivelse; «en konto … med henblik på at gjennomføre betalingstransaktioner».

For Sverige og Danmark blir imidlertid avgrensningen mot andre kontotyper mindre utfordrende fordi disse landene uansett ikke har eller foreslår regler som går lenger enn direktivet for andre typer kontoer enn betalingskontoer. I Norge finnes i dag en del regler som går lenger enn direktivets regler, for eksempel om opplysningsplikt med hensyn til renter, jf. finansavtaleloven § 15 annet ledd og forskriften om konto­avtaler, og reglene om at det for kontoer som ikke er brukskontoer, kan fastsettes bindingstid for innskudd, jf. § 24 tredje ledd. Det standpunkt man inntar til tolkingen av direktivet på dette punktet, vil således være avgjørende for om man vil kunne opprettholde disse nasjonale reglene. Som nevnt ovenfor, legger arbeidsgruppen til grunn at enhver konto i utgangspunktet vil falle inn under direktivets definisjon av «betalingskonto». Det vil dermed ikke være adgang til å opprette gjeldende regler om opplysningsplikt for visse kontotyper som går utover kravene etter direktivet, jf. fullharmoniseringsprinsippet i artikkel 86 nr. 1. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid å opprettholde de gjeldende reglene om bindingstid for innskudd i finansavtaleloven § 24 tredje ledd, jf. § 21 første ledd, ut fra det synspunkt at en konto som ellers er å anse som en betalingskonto, ikke kan anses som dette i den tidsperioden bindingstiden løper [...].»

Arbeidsgruppen anser altså at direktivet åpner for å beholde visse regler om bindingstid for innskudd. Ellers foreslår gruppen at direktivets begrep «betalingskonto» defineres i finans­avtale­loven § 12 som «konto». Ettersom arbeidsgruppen legger til grunn at enhver innskuddskonto omfattet av finansavtaleloven kapittel 2, er å anse som en «betalings­konto» i direktivets forstand, foreslår gruppen at betegnelsen «konto» benyttes i stedet for «betalingskonto», og at dette erstatter begrepet «innskuddskonto» i de bestemmelser i kapittel 2 der dette uttrykket benyttes.

Arbeidsgruppen gir uttrykk for at begrepet «konto» er ment å være sammenfallende med begrepet «betalingskonto» etter direktivet, og at det vil være noe videre enn det gjeldende innskuddskontobegrepet i norsk rett, ettersom det også vil omfatte kontoer som det ikke kan settes inn innskudd på, jf. at betalingsforetak etter betalingstjenestedirektivet artikkel 16 nr. 4 ikke vil ha anledning til å motta innskudd.

I de bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 2 der bare uttrykket «innskudd» er benyttet i dag, foreslår arbeidsgruppen at dette uttrykket beholdes, jf. for eksempel finansavtaleloven § 10 og § 14 første ledd. Arbeidsgruppen viser til at innskuddsbegrepet synes å sikte til en annen side av avtaleforholdet mellom partene enn selve kontoforholdet og de tilhørende betalingstransaksjoner knyttet til dette, nemlig til selve plasseringen av midler og vilkårene for dette. Denne siden av et innskuddsforhold faller etter arbeidsgruppens vurdering utenfor direktivet så lenge det ikke berøres av reglene om betalingstransaksjoner til og fra kontoen.

3.3.2.5 Betalingsinstrument

Direktivet definerer i artikkel 4 nr. 23 «betalingsinstrument» som «personlig(e) innretning(er) og/eller sett av framgangsmåter avtalt mellom brukeren av betalingstjenesten og yteren av betalingstjenester og som benyttes av brukeren av betalingstjenesten til å initiere en betalingsordre». Dette omfatter både fysiske instrumenter som kort og lignende, samt sett av prosedyrer som kan benyttes for å instruere en institusjon om å gjennomføre en betalingstransaksjon. Definisjonen har betydning blant annet for bestem­melsene om ansvar ved uautoriserte betalingstransaksjoner i direktivet artikkel 60 og 61.

I arbeidsgruppens delrapport I punkt 6.7 side 49 foreslås det å erstatte den gjeldende norske definisjonen med direktivets. Det foreslås å ta ut den gjeldende definisjonen av «betalingskort» i finansavtaleloven § 12 bokstav d, ettersom det ikke vil være særlige regler om slike kort i kapittel 2 etter gjennomføringen av direktivet.

I punkt 6.7 side 49 i delrapporten heter det:

«Også finansavtalelovens definisjon av betalingsinstrument i § 12 bokstav c omfatter både fysiske instrumenter og andre særskilte hjelpemidler som for eksempel en kombinasjon av en dataterminal og koder, jf. NOU 1994: 19 side 110. I realiteten synes definisjonene i direktivet og loven å være sammenfallende, men arbeidsgruppen foreslår likevel av hensyn til en tydelig gjennomføring av direktivet å erstatte den nåværende definisjonen i finansavtaleloven med direktivets definisjon.

I finansavtaleloven § 12 bokstav d er «betalingskort» definert som et særskilt betalings­instrument. Begrepet er ikke benyttet i direktivet, og foreslås ikke videreført av arbeidsgruppen ettersom de særlige reglene om misbruk av betalingskort i finansavtaleloven § 35 foreslås opphevet, jf. punkt 17.5.

I tilknytning til definisjonen av betalingsinstrument nevnes at begrepet «autentisering» defineres i direktivet artikkel 4 nr. 19 som «en procedure, der giver udbyderen af betalingstjenester mulighed for at verificere anvendelsen af et specifikt betalings­instrument, herunder dets personaliserede sikkerhedsfeatures». Begrepet er bare benyttet i artikkel 59 i direktivet. Arbeidsgruppen foreslår å definere det i den generelle definisjonslisten i § 12.»

3.3.2.6 Småpengeinstrumenter

Betalingstjenestedirektivet regulerer alle typer betalingsinstrumenter som faller inn under definisjonen i artikkel 4 nr. 23. En avtale om et betalingsinstrument vil være en rammeavtale i direktivets forstand, jf. fortalen punkt 24.

I artikkel 34 og 53 fastsettes imidlertid en del unntak fra de krav som ellers gjelder etter direktivet om informasjon som skal gis kunden, og om rettigheter og plikter for kunde og institusjon, for betalingsinstrumenter som bare kan brukes til betalings­transaksjoner som ikke overstiger 30 euro eller som har en beløpsgrense på eller ikke kan lagre midler som overstiger 150 euro. Grensen på 30 euro gjelder for hver enkelt transaksjon som foretas med instrumentet, men det er etter ordlyden ingen tidsbegrensning med hensyn til hvor ofte betalingstransaksjoner på 30 euro kan foretas, dvs. at unntaket vil gjelde også der man kan foreta mange transaksjoner på 30 euro etter hverandre.

Unntaket vil først og fremst være aktuelt for elektroniske forhåndsbetalte kort som bare kan lagre visse beløp og for nettbaserte småpengeløsninger der midlene til disposisjon er begrenset. Ved «opplading» av et slikt forhåndsbetalt instrument mot en betalingskonto vil det dreie seg om en betalingstransaksjon under en rammeavtale og i så fall får reglene om rammeavtaler anvendelse når det gjelder selve «oppladingen».

Bakgrunnen for at direktivet gir en mindre omfattende regulering for slike betalings­instrumenter, er at disse bør ­være et alternativ for betalinger av små beløp, og de bør derfor være billige og enkle å bruke, jf. direktivets fortale punkt 30. De vil gjerne også være alternativer til kontanter. Direktivet tar sikte på at kunden i forbindelse med slike instrumenter bare skal få den vesentligste informasjonen om instrumentet, og at det må tas i betraktning at de tekniske mulighetene kan være mer begrenset for denne typen instrumenter. Samtidig skal direktivet etablere en beskyttelse for kunden ved bruk av slike betalingsinstrumenter som er tilstrekkelig i forhold til den begrensede risikoen slike instrumenter representerer, jf. fortsatt punkt 30 i fortalen.

Arbeidsgruppen viser i sin delrapport I punkt 6.8 side 49 til at direktivet krever at dets særlige regler for betalingsinstrumenter med lave verdier gjennomføres i norsk rett. Arbeidsgruppen foreslår å innta en definisjon av slike instrumenter i den generelle definisjonslisten i § 12, og foreslår å kalle dem «småpengeinstrumenter». Gruppen foreslår ikke å utnytte en mulighet direktivet åpner til å fastsette andre beløpsgrenser for slike instrumenter i loven, men foreslår en forskriftshjemmel som vil åpne for at dette kan gjøres dersom det en gang i fremtiden skulle bli aktuelt.

I rapporten side 50-51 heter det:

«Direktivets særlige regler for betalingsinstrumenter med lave verdier må gjennom­føres i finansavtaleloven, jf. kravet om fullharmonisering til direktivets bestemmelser i artikkel 86 nr. 1. Dette medfører blant annet at unntaket for visse forhåndsbetalte kort i finansavtaleloven § 11 annet ledd må oppheves, og at disse kortene samt nettbaserte småpengeløsninger må underlegges regulering. Samtidig vil imidlertid direktivets unntak for betalingstjenester knyttet til begrensede nettverk i artikkel 3 bokstav k medføre at en del av disse betalingsinstrumentene fortsatt vil falle utenfor finansavtalelovens regulering også etter gjennomføringen av direktivet [...].

De ulike særlige reglene for betalingsinstrumenter med lav verdi vil bli behandlet i forbindelse med drøftelsen av de ulike direktivbestemmelsene nedenfor. Ettersom gjennomføringen av direktivets regler vil medføre at det blir en rekke bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 2 som vil inneholde særlige regler om betalingsinstru­men­ter med lav verdi, anser arbeidsgruppen det hensiktsmessig å innta definisjonen av slike instrumenter, som i direktivet fremgår av artikkel 34 nr. 1 og 53 nr. 1, i defini­sjons­listen i finansavtaleloven § 12. Arbeidsgruppen foreslår at disse instrumentene kalles «småpengeinstrumenter» i norsk terminologi.

Direktivet åpner i artikkel 34 nr. 2 og 53 nr. 2 for et nasjonalt valg når det gjelder småpengeinstrumenter. Statene kan redusere eller doble beløpene for instrumenter som skal være omfattet av direktivets enklere regime når det gjelder nasjonale betalingstransaksjoner. For forhåndsbetalte instrumenter kan beløpene økes til 500 euro.

Direktivet gir altså en frihet til å sette lavere beløpsgrenser eller doble beløpsgrensene etter direktivet for småpengeinstrumenter når det gjelder nasjonale betalings­transak­sjoner. Bakgrunnen for dette kan være nasjonale forskjeller med hensyn til hvilke behov det er for slike småpengeinstrumenter, blant annet ut fra variasjoner mellom landene når det gjelder hvilke instrumenter som er utbredt og blir tilbudt eller foretrukket av kundene.

Arbeidsgruppen anser det ikke aktuelt å sette lavere beløpsgrenser for småpenge­instrumenter som bare benyttes til nasjonale betalingstransaksjoner. Grensene bør være høye nok til at det kan bli et tilstrekkelig interessant marked for tilbydere av slike instrumenter.

Når det gjelder eventuelt å sette en høyere beløpsgrense enn direktivets utgangs­punkter, vil dette konkret gå ut på å doble beløpet per transaksjon til 60 euro samtidig som belastningsgrensen eller grensen for mye midler instrumentet kan lagre, settes til 300 euro, eventuelt 500 euro for forhåndsbetalte instrumenter. Etter arbeidsgruppens syn har man i Norge ikke tilstrekkelig erfaringsgrunnlag med småpengeinstrumenter til å begrunne en fastsettelse av slike høyere beløpsgrenser for nasjonale betalings­transaksjoner. Hensynet til forbrukerbeskyttelse kan dessuten tale mot å fastsette et slikt høyere beløp, ettersom det for instrumenter som faller innenfor unntakene for småpengeinstrumenter vil være adgang til å avtale vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det som ellers følger av direktivets regler.

Verken i Danmark eller Sverige er muligheten for å øke beløpsgrensene for småpenge­instrumenter foreslått utnyttet. Arbeidsgruppen mener man på grunn av manglende erfaringsgrunnlag med småpengeinstrumenter og hensynet til kundene heller ikke bør foreslå noen slik økning av beløpene for nasjonale betalingstransak­sjoner i Norge. Arbeidsgruppen foreslår likevel at man i finansavtaleloven § 12 gir en hjemmel for forskrifter med fastsetting av lavere eller høyere beløpsgrenser for småpengeinstrumenter som benyttes nasjonalt i samsvar med rammene direktivet gir.»

3.3.2.7 Direkte debitering

Betalingstjenestedirektivet medfører at man får harmoniserte regler om debetbetalinger innenfor EØS. Dette omtales i direktivet som betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren, jf. for eksempel overskriften til artikkel 62 og 63. Harmoniserte regler om debetbetalinger er noe nytt, ettersom det tidligere direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene bare gjaldt grensekryssende kreditoverføringer (såkalte «push transactions»).

En debettransaksjon er en betalingstransaksjon der en annen enn betaleren tar det direkte initiativet til at beløpet blir belastet (debitert) betaleren. Dette forutsetter likevel at betaleren har gitt samtykke til transaksjonen.

Debettransaksjonene omfatter direkte debitering, der transaksjonen iverksettes «av betalingsmottakeren». I direktivet artikkel 4 nr. 28 er direkte debite­ring definert som «en betalingstjeneste for debitering av en betalers betalingskonto, der en betalingstransaksjon blir initiert av betalingsmottakeren på grunnlag av betalerens samtykke gitt til betalingsmottakeren, til betalingsmottakerens yter av betalingstjenester eller til betalerens egen yter av betalingstjenester». Etter definisjonen kan samtykket være meddelt enten til betalerens institusjon, til betalingsmottakeren eller til betalings­mottakerens institusjon. Betalerens fullmakt kan enten gjelde flere (gjentatte) belastninger eller én enkelt belastning, jf. vedlegget til direktivet nr. 3.

I tillegg gjelder reglene i direktivet også for korttransaksjoner, som er transaksjoner iverksatt via betalingsmottakeren i direktivets forstand.

Korttransaksjoner faller imidlertid ikke inn under direktivets definisjon av direkte debitering, ettersom de ikke «initieres af betalingsmodtageren» slik det kreves i artikkel 4 nr. 28. En korttransaksjon skiller seg fra en direkte debitering ved at betalingsordren gis av betaleren selv, for eksempel ved inntasting av PIN-kode i en betalingsterminal. Transaksjonen iverksettes «via betalingsmottakeren» ved at det er betalingsmottakeren som tilbyr betalingsterminalen som benyttes av betaleren til å samtykke til betalings­transaksjonen. Betalingsmottakeren står dessuten, ved hjelp av sin institusjon, for den etterfølgende oversendelsen av betalingsordren til betalerens institusjon.

I delrapport I punkt 6.9 side 51-52 redegjør arbeidsgruppen for at direktivet har særlige regler om debetbetalinger, og om forholdet til tjenesten SEPA Direct Debit som utvikles av «European Payments Council» (EPC), en organisasjon for banker og bankforeninger. Arbeidsgruppen foreslår å innta en definisjon av «direkte debitering» i finansavtaleloven § 12.

I delrapport I side 52 heter det:

«Debetbetalinger er underlagt en del særlige regler i direktivet, blant annet om tilbake­kall av betalingsordre i artikkel 66 nr. 2 og om overføringstid, jf. artikkel 69 nr. 3. I tillegg gjelder egne regler om tilbakeføring av betalingstransaksjoner iverksatt av eller via betalingsmottakeren i artikkel 62 og 63, jf. punkt 19. Det finnes dessuten enkelte regler i direktivet som bare gjelder direkte debitering, og disse gjelder dermed ikke for korttransaksjoner, jf. for eksempel artikkel 66 nr. 3.

Som ledd i arbeidet med SEPA har EPC under utvikling en felleseuropeisk løsning for direkte debitering, SEPA Direct Debit. Avtaleverket for SEPA Direct Debit gir en nærmere beskrivelse av debiteringstjenesten, herunder hva belastningsfullmakten skal inneholde og hvordan den skal avgis og videresendes institusjonene, og om utveksling av informasjon institusjonene i mellom. I tillegg reguleres betalerens adgang til å få tilbakeført gjennomførte transaksjoner og mulighet til å tilbakekalle avgitte belast­nings­fullmakter mv. Avtaleverket er basert på reglene i betalingstjeneste­direktivet. Banker som er med i EPC-samarbeidet direkte eller gjennom sin bankforening, vil kunne slutte seg til SEPA Direct Debit-tjenesten, enten som betalers bank eller også som betalingsmottakers bank.

Den norske ordningen med avtalegiro, jf. finansavtaleloven § 26 første ledd bokstav a, vil være en form for direkte debiteringstjeneste etter definisjonen i direktivet artikkel 4 nr. 28, der samtykket eller fullmakten til å foreta belastningen er gitt av betaleren til dennes egen institusjon. Finansavtaleloven § 26 første ledd bokstav b gjelder tjenester der fullmakten er gitt direkte til betalingsmottakeren, såkalt autogiro. Også denne tjenesten faller inn under direktivets definisjon, men den er lite benyttet i Norge i dag.

Arbeidsgruppen foreslår å innta en definisjon av direkte debitering i finansavtaleloven § 12 for å gjennomføre direktivet artikkel 4 nr. 28. [...]»

3.3.2.8 Valuteringsdag og virkedag

I punkt 16.4 side 130 i delrapport I foreslår arbeidsgruppen at direktivets definisjoner av «valuteringsdag» og «virkedag, jf. henholdsvis artikkel 4 nr. 17 og artikkel 4 nr. 27, inntas i finansavtaleloven § 12. Bestemmelsene tas opp i tilknytning til arbeidsgruppens drøftelse av direktivets valuteringsregler, og her er deres innhold drøftet nærmere, se punkt 14.4.1 og 14.4.2 nedenfor hvor gruppens vurderinger er gjengitt. Gruppen viser imidlertid til at siden definisjonene vil ha betydning også for andre bestemmelser enn dem som gjelder renteberegning (valutering), foreslås de inntatt i den generelle definisjonsbestemmelsen i § 12.

3.3.2.9 Andre definisjoner

Direktivet inneholder også en del andre definisjoner som arbeidsgruppen i sin delrapport I punkt 6.10 side 52-53 foreslår å innta i finansavtaleloven uten at gruppen har sett behov for å drøfte bestemmelsenes innhold nærmere:

«[...] Dette gjelder definisjonen av «pengeoverføring» i artikkel 4 nr. 13, som omfatter såkalt «money remittance», se forslaget til § 12 bokstav k i finansavtaleloven. Videre vil direktivets definisjon av «midler» i artikkel 4 nr. 15 erstatte den svært like definisjonen av «midler» i finans­avtaleloven § 12 bokstav b, se forslaget til § 12 bokstav d. I direktivet gis det regler om at endringer i renter og vekslingskurser kan baseres på såkalte «referanse­veks­lings­kurser» og «referanserenter», jf. nærmere i punkt 10. Disse reglene må gjennom­føres i finansavtaleloven, og det er derfor nødvendig å innta en definisjon av begre­pene, som finnes i artikkel 4 nr. 18 og 20 i direktivet, i finansavtaleloven § 12, se forslaget til bokstav l og m. Begrepene «filial», «agent» og «konsern», jf. direktivet artikkel 4 nr. 29, 4 nr. 22 og 4 nr. 30, benyttes bare i henholdsvis § 15 og § 11 i arbeids­gruppens forslag. Arbeidsgruppen ser ikke behov for å innta disse defini­sjonene i lovteksten, ettersom de bare benyttes i de aktuelle bestemmelsene, som vil måtte forstås på bakgrunn av definisjonene i direktivet.

Direktivet inneholder i artikkel 4 nr. 21 en definisjon av «entydig identifikasjons­kode», som er en «kombination af bogstaver, tal eller symboler, som udbyderen af betalingstjenester oplyser til brugeren af betalingstjenester, og som brugeren af betalingstjenester skal angive for utvetydigt at identificere den anden bruger af betalingstjenester og/eller dennes betalingskonto med henblik på en betalings­transaktion». Dette vil typisk omfatte kontonummer som oppgis i en betalingsordre betaleren gir sin institusjon, for eksempel i nettbanken, jf. nærmere om definisjonen i punkt 18.3.2. Definisjonen har betydning for reguleringen av kundens og institu­sjonens ansvar hvis betalingstransaksjoner ikke gjennomføres korrekt, jf. direktivet artikkel 74 og 75 og punkt 18. Den foreslås gjennomført i finansavtaleloven § 12 bokstav i.

Direktivet inneholder i artikkel 4 nr. 25 en definisjon av «varig medium». Defini­sjonen har betydning for hvordan institusjonen skal gi opplysninger til kunder før avtaler om betalingstjenester inngås, se artikkel 41 nr. 1 og 36 nr. 1. Innholdet i begrepet og forholdet til finansavtalelovens skriftlighetskrav vil bli drøftet i punkt 8.4. Det er imidlertid uansett klart at en definisjon av varig medium bør inntas i finans­avtaleloven § 12 for å gjennomføre direktivet og arbeidsgruppen foreslår derfor at dette gjøres i bokstav n.»

Arbeidsgruppen gir uttrykk for at enkelte av begrepene i direktivet bare har betydning for del II, og foreslår derfor ikke å innta noen definisjon i finansavtaleloven. I delrapport I punkt 6.10 side 53 heter det:

«Begrepene «hjemstat» og «vertsstat» er definert i artikkel 4 nr. 1 og 2, men disse begrepene benyttes ikke i del III og IV av direktivet. Det er derfor ikke behov for å foreslå noen definisjon av disse begrepene i finansavtaleloven. Det samme gjelder begrepet «betalingssystem».

Begrepet «betalingsforetak» er definert i artikkel 4 nr. 4 og 6. Begrepet må benyttes i bestemmelsen som fastslår virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 2, jf. punkt 5.4.1. Det nærmere innholdet i begrepet vil imidlertid bero på reglene i den institu­sjons­lovgivning som gjennomfører direktivet del II. Det foreslås derfor ingen defini­sjon av begrepet i finansavtaleloven. Arbeidsgruppen legger til grunn at definisjonen av betalingsforetak i institusjonslovgivningen bør utformes slik at den også omfatter institusjoner som faller inn under unntaket fra konsesjonskrav etter direktivet artikkel 26, jf. artikkel 4 nr. 4.»

Arbeidsgruppen foreslår på side 53-54 at det ikke inntas noen definisjon av begrepet «mikroforetak» i finansavtale­loven, jf. direktivet artikkel 4 nr. 26. Dette skyldes at muligheten etter direktivet til å gi slike foretak samme beskyttelse av ufravikelige regler som forbrukere, ikke foreslås utnyttet i arbeidsgruppens rapport, se gjengivelsen av arbeidsgruppens forslag i punkt 4.4.3 nedenfor.

Gruppen viser videre til at begrepet «fjernkommunikasjonsmiddel» er definert i direktivet artikkel 4 nr. 24, jf. artikkel 36 nr. 2 og 41 nr. 2, men at definisjonen bare har betydning for de av direktivets bestemmelser som foreslås gjennomført i angrerettloven, se punkt 5 nedenfor. Direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester inneholder en definisjon av fjernkommunikasjonsmiddel i artikkel 2 bokstav e. Arbeidsgruppen gir uttrykk for at definisjonen synes sammen­fallende med definisjonen i betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 24. Det vises til at ved gjennom­føringen av direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester ble definisjonen ansett å inngå i definisjonen av «fjernkommunikasjon» i angrerettloven § 6 bokstav b, og det ble derfor ikke inntatt noen særskilt definisjon av dette begrepet, jf. Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) punkt 3.1.1 side 17. På denne bakgrunn legger arbeidsgruppen til grunn at angrerettlovens gjeldende definisjoner er dekkende for begrepet som benyttes i betalingstjenestedirektivet, og det foreslås derfor ingen endringer.

Endelig viser arbeidsgruppen på side 54 i delrapport I til definisjonen av «akseptdag» i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 4 bokstav f, som knytter seg til tidspunktet da institusjonen har undersøkt at vilkårene for å utføre betalingsoppdraget er oppfylt. Arbeidsgruppen viser til at direktivet ikke benytter dette begrepet, men i stedet regulerer mottak av betalingsordre i artikkel 64 og avvisning i artikkel 65. Arbeidsgruppen antar derfor at forskriftens definisjon av «akseptdag» blir overflødig ved gjennomføring av betalingstjenestedirektivet, og denne foreslås derfor ikke videreført.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener direktivet ikke regulerer en kontoavtales vilkår om forvaltning av et innskuddsbeløp. Dette knyttes til direktivets definisjoner av rammeavtale og betalingskonto. I høringsuttalelsen heter det:

«Bokstav g) rammeavtale: I lovutkastet ønsker man å inkludere kontoavtaler i begrepet rammeavtale. Dette antar vi kan være hensiktsmessig som følge av at man har valgt å regulere både innskudd og betalingstjenester felles i lovens kapittel 2. Begrepet rammeavtale brukes vanligvis som en avtale som gjelder flere påfølgende enkelt- eller delleveranser og som gjerne strekker seg over lengre tid. I så måte omfatter begrepet rammeavtale vanligvis også en kontoavtale.

Som vi har signalisert under våre generelle merknader om hvor langt direktivet rekker for vilkår for forvaltning av et innskuddsbeløp på konto, mener vi imidlertid at en slik inkludering av kontoavtale i vid forstand ikke er nødvendig som følge av betalingstjenestedirektivet, men gjøres fordi man finner det hensiktsmessig.

Når arbeidsgruppen har valgt å la både kontoforhold og betalingstjenester reguleres av finansavtaleloven kapittel 2, mener vi det er viktig at man også i lovens definisjon av rammeavtale viser at kontohold og betalingstjenester er to sentrale forhold som er likeverdig regulert i loven. Vi foreslår på den bakgrunn følgende ordlyd i bokstav g:

«g) rammeavtale: avtale om betalingstjenester som regulerer den kommende gjennomføringen av enkeltstående og gjentatte betalingstransaksjoner samt avtale om konto, både med og uten tilknyttede betalingstjenester»

Bokstav h) konto: Arbeidsgruppen foreslår at vi i norsk lovgivning ikke benytter direktivets begrep «betalingskonto», men erstatter dette med «konto». Arbeidsgruppen legger i denne sammenheng til grunn til at enhver innskuddskonto som i dag faller inn under finansavtalelovens kapittel 2, anses som en «betalingskonto» i direktivets forstand.

FNH og Sparebankforeningen er noe tvilende til at det har vært EU-kommisjonens hensikt at begrepet «betalingskonto» skal favne så vidt som arbeidsgruppen legger til grunn. Dette blant annet på bakgrunn av at det er svært vanlig at man i andre land ikke har samme muligheter til å knytte betalingstjenester til alle typer innskuddskontoer. Eksempler på kontoer for norske forhold der vi er i tvil om de omfattes av betalingskontobegrepet, er for eksempel BSU-konto, skattetrekkskonto, fastrenteinnskuddskonto og husleiedepositumskonto. Vi vil likevel ikke reise innvendinger mot at arbeidsgruppen – når man først har valgt å regulere både innskudd og betalingstjenester felles i lovens kapittel 2 – som et utgangspunkt foreslår å la samme bestemmelser gjelde for betalingskonto (i snever forstand) og for andre kontoer. Vi ønsker likevel også her å presisere at vi ikke oppfatter dette som følge av direktivet, men fordi man finner det hensiktsmessig å regulere alle norske innskuddskontoer mest mulig likt.»

3.3.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av direktivets definisjoner i artikkel 4 i finansavtaleloven § 12.

Av hensyn til å oppnå fullt samsvar med direktivet, som er et fullharmoniseringsdirektiv, mener departementet at ordlyden i definisjonene i de norske gjennomføringsbestemmelsene bør legges nært opp til direktivets, slik arbeidsgruppen har foreslått.

Departementet mener det er hensiktsmessig å benytte begrepene «betalingstransaksjon» og «betalingsordre» i samsvar med direktivet artikkel 4 nr. 5 og nr. 16, i stedet for «betalingsoppdrag», som benyttes i den gjeldende lovteksten i finansavtaleloven § 12 bokstav a. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er hensiktsmessig å benytte begrepene «institusjon» og «kunde» som samlebetegnelser i loven, ettersom disse dekker samme meningsinnhold som direktivets artikkel 4 nr. 9 og 10, som definerer tilbyder og bruker av betalingstjenester og samtidig samsvarer med begrepsbruken i andre kapitler i finansavtaleloven.

Etter departementets syn må man definere begrepet «rammeavtale», jf. forslaget til § 12 bokstav g. Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at direktivets definisjon av «betalingskonto» i artikkel 4 nr. 14 synes svært vid, og at det må legges til grunn som et utgangspunkt at alle kontoer omfattet av finansavtaleloven kapittel 2, vil være å regne for slike kontoer, med de reservasjoner arbeidsgruppen har gitt uttrykk for. Til synspunktene fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen bemerker departementet at en innskuddskonto som det kan settes inn og tas ut penger på, forutsetter en rammeavtale i direktivets forstand, og slike kontoer vil være omfattet av reglene som gjennomfører direktivet.

Når det gjelder direktivets definisjon av «betalingsinstrument» i artikkel 4 nr. 23, er denne definisjonen noe snevrere enn definisjonen i den gjeldende bestemmelsen i finansavtaleloven § 12 bokstav c, som omfatter sjekk. Sjekker faller utenfor direktivet, jf. artikkel 3 bokstav g, og kan derfor heller ikke regnes som noe betalingsinstrument etter direktivets definisjon.

Giroblanketter er ikke unntatt etter direktivet artikkel 3, og er dermed omfattet av direktivets regulering, jf. blant annet artikkel 69 nr. 1 siste setning om papirinitierte betalingstransaksjoner. Spørsmålet er om de er å regne som «personlig innretning og/eller sett av framgangsmåter avtalt mellom brukeren av betalingstjenester og yteren av betalingstjenester og som benyttes av brukeren av betalingstjenesten til å initiere en betalingsordre», jf. artikkel 4 nr. 23, og dermed som betalingsinstrument i direktivets forstand. Enkelte bestemmelser i direktivet som viser til personlige sikkerhetsanordninger knyttet til et betalingsinstrument, for eksempel artikkel 56 og 61 og definisjonen av «autentisering» i artikkel 4 nr. 19, kunne tas til inntekt for at det bare er betalingsinstrumenter som det er knyttet slike sikkerhetsanordninger (for eksempel PIN-koder) til, som kan anses som «betalingsinstrumenter» i direktivets forstand. Etter det departementet kan se, åpner imidlertid disse bestemmelsene bare for at det kan være personlige sikkerhetsanordninger knyttet til et betalingsinstrument, de utelukker ikke at også instrumenter som ikke har slike tilhørende sikkerhetsanordninger, kan falle inn under direktivets definisjon av betalingsinstrument. En giroblankett vil inneholde kundens betalingsordre, og denne ordren er selvsagt ikke noe betalingsinstrument. Selve den fysiske giroblanketten som kunden benytter til å gi en betalingsordre, må imidlertid likevel etter departementets syn anses som et betalingsinstrument i direktivets forstand.

Departementet foreslår å følge opp arbeidsgruppens forslag om å definere «småpengeinstrumenter» i definisjonsbestemmelsen i § 12. Når det gjelder forskriftshjemmelen for å fastsette andre beløpsgrenser, viser departementet til arbeidsgruppens vurdering av at man ikke har tilstrekkelig erfaringsgrunnlag med slike instrumenter. Departementet legger etter dette til grunn at det bare er på lang sikt at det kan bli aktuelt å benytte forskriftshjemmelen.

Det vises ellers til forslaget til endring av finansavtaleloven § 12 og merknadene til bestemmelsen i punkt 20 nedenfor.

Til dokumentets forside