Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 94 (2008-2009)

Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF)

Til innholdsfortegnelse

6 Opplysninger i forbindelse med betalingstransaksjoner

6.1 Gjeldende rett

Kunden vil ha behov for opplysninger om gjennomførte betalingstransaksjoner. Dette er nødvendig for å gi kunden oversikt over sin økonomi og for å gi mulighet til å avdekke egne feil, feil fra institusjonen eller tredjepersoners misbruk av en konto eller betalingsinstrument.

Finansavtaleloven § 30 regulerer hvilken informasjon en innehaver av en konto skal få om bevegelser på kontoen. Etter første ledd skal institusjonen minst en gang i året informere kunden om rente- og gebyrsatser for de ulike typer innskudds­kontoer som den tilbyr, jf. også veiledningsplikten ved opprettelse av konto etter § 15 første ledd. Etter § 30 annet ledd skal kunden som utgangspunkt få kontoutskrift etter årets utgang, men for brukskontoer, som lønnskonto mv., skal slik utskrift gis kunden hver måned hvis det har vært bevegelse på kontoen.

Hva kontoutskriften skal inneholde, reguleres i § 30 tredje ledd. Her fremgår blant annet at kunden skal ha opplysning om navn på betalingsmottakere hvis dette er mulig. Kunden skal også ha opplysning om saldo, bevegelser på kontoen, tidspunktet for renteberegninger for de ulike bevegelsene og om gebyrer og renter.

Finansavtaleloven oppstiller ingen plikt for institusjonen til å gi kunden informasjon i tilknytning til betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto, jf. § 11 første ledd. Men forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 7 stiller krav om at det for slike oppdrag skal gis en skriftlig bekreftelse til kunden, som skal gjøre det mulig å identifisere betalingsoppdraget, og som skal angi det overførte beløpets størrelse, summen av provisjoner og gebyrer kunden skal betale, valuterings­datoen og eventuelt om vekslingskursen som er anvendt. Hvis betaleren har angitt at omkostningene ved transaksjonen skal bæres av mottakeren, skal bekreftelsen fra mottakerens institusjon opplyse om dette. Bekreftelsen skal gis i rimelig tid etter at oppdraget er utført, jf. § 7 tredje ledd, og kan tas inn i kontoutskrift for brukskonto, jf. finansavtaleloven § 30 annet ledd annet punktum.

6.2 Direktivet

6.2.1 Rammeavtaler

6.2.1.1 Opplysninger før gjennomføring av en betalingstransaksjon

Etter artikkel 46 skal en betaler ha rett til å få visse opplysninger fra institusjonen i forbindelse med en konkret betalingstransaksjon som ønskes utført i tilknytning til en ramme­avtale, før betalingstransaksjonen gjennomføres. Hvis betaleren henvender seg til institu­sjonen han eller hun har en rammeavtale med, og spør hvor lang tid det vil ta før mottakeren har pengene som skal overføres, og hvor mye overføringen vil koste, på­legger direktivet institusjonen plikt til å opplyse om dette. Institusjo­nen skal gi en nærmere spesifikasjon av enkeltelementene i gebyrene der dette er relevant. Det stilles ikke nærmere krav til på hvilken måte opplysningene skal gis.

Ettersom artikkel 34 nr. 1 gjør unntak fra artikkel 46, må det legges til grunn at kunden for betalingstransaksjoner med småpengeinstrumenter ikke kan be om slik informasjon om konkrete betalingstransaksjoner som ellers kan kreves etter artikkel 46.

6.2.1.2 Opplysninger til betaleren om gjennomførte transaksjoner

Direktivet skiller mellom opplysninger som skal gis til henholdsvis betaleren og betalings­mottakeren. Opplysninger til betaleren er regulert i artikkel 47, mens opplysninger til mottakeren er regulert i artikkel 48.

Direktivet pålegger i artikkel 47 betalerens institusjon å gi denne en rekke opplys­ninger om betalingstransaksjoner. Informasjonen skal i utgangspunktet gis uten unødig opphold etter at transaksjonen er belastet betalerens konto, eller der betaleren ikke har noen konto, etter at betalingsordren er mottatt av institusjonen. Opplysningene skal gis på den i artikkel 41 nr. 1 fastsatte måte, dvs. på papir eller annet varig medium.

Det følger imidlertid av artikkel 47 nr. 2 at det kan avtales i rammeavtalen at opplys­ningene skal gis periodisk, minst en gang i måneden, på en avtalt måte som gjør det mulig for betaleren å lagre og reprodusere informasjonen uendret. Dette åpner for avtale om at all informasjon om gjennomførte transaksjoner kan gis på en enklere måte enn ved bruk av varig medium, for eksempel slik at informasjonen gis ved å gjøres tilgjengelig i nettbanken, jf. fortalen til direktivet punkt 24. Et annet alternativ er at det sendes en månedlig kontoutskrift til kunden på papir.

Hvis det først avtales at det skal gis månedlig informasjon etter artikkel 47 nr. 2, skal den være gratis, da dette ikke kan regnes som hyppigere informasjon enn det direktivet krever etter artikkel 32 nr. 2, jf. også fortalen punkt 28 tredje setning om at den månedlige informasjonen om betalingstransaksjoner i tilknytning til en rammeavtale bør være gratis.

Etter artikkel 47 nr. 3 kan statene fastsette at institusjonen må gi kunden informasjon etter artikkel 47 nr. 1 gratis på papir en gang i måneden. Bestemmelsen synes å forutsette at informasjonen gis på papir, dvs. at hvis institusjonen pålegges en slik plikt, kan den ikke oppfylles ved bruk av elektronisk medium.

Den informasjonen institusjonen skal gi betaleren etter artikkel 47 nr. 1, er en referanse slik at betalingstransaksjonen kan identifiseres og eventuelt opplysninger om betalings­mottakeren, jf. bokstav a. Hvis det følger et transaksjonsnummer med transak­sjonen, vil dette oppfylle kravet om referanse til transaksjonen. Videre skal institusjonen opplyse om det overførte beløpet i den valuta betalerens konto er belastet eller valutaen angitt i betalingsordren, jf. bokstav b, og om alle gebyrer betaleren skal betale for transaksjonen, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene i gebyrene, eller om rentene betaleren skal betale, jf. bokstav c.

Hvis det foretas en valutaomregning, skal det opplyses om vekslingskursen som er benyttet, og beløpet for betalingstransaksjonen etter denne valutaomregningen, jf. bokstav d. I tillegg skal det opplyses om valuteringsdagen eller datoen da betalingsordren ble mottatt, jf. bokstav e.

6.2.1.3 Opplysninger til betalingsmottakeren om gjennomførte transaksjoner

Opplysningene betalingsmottakeren skal få om gjennomførte betalingstransaksjoner er regulert i artikkel 48 i direktivet. Bestemmelsen er svært lik bestemmelsen om informasjon til betaleren i artikkel 47. Når det gjelder hvordan informasjonen skal gis, muligheten for å avtale i rammeavtalen at den skal gis periodisk, jf. artikkel 48 nr. 2, og mulig­heten for statene til å fastsette at den skal gis månedlig på papir og gratis, jf. artikkel 48 nr. 3, vises det til fremstillingen under punkt 6.2.1.2.

Betalingsmottakeren skal på samme måte som betaleren få en referanse så han eller hun kan identifisere betalingstransaksjonen, og i tillegg identifikasjon av betaleren der det er relevant og eventuelle ytterligere opplysninger som fulgte transaksjonen, jf. bokstav a. I tillegg skal det gis opplysning om beløpet for betalingstransaksjonen i den valutaen som betalingsmottakerens konto er godskrevet, jf. bokstav b. Hvis dette er en annen valuta enn kontoen føres i, skal det opplyses om beløpet før valutaomregningen og vekslingskursen som er benyttet ved omregningen, jf. bokstav d.

Det skal også opplyses om gebyrer mottakeren skal betale, eventuelt med en spesifika­sjon av enkeltelementene, og om eventuelle renter mottakeren skal betale, jf. bokstav c. Det skal også gis opplysning om valuteringsdatoen, jf. bokstav e.

6.2.2 Enkeltstående betalingstransaksjoner

Bestemmelsene om hvilke opplysninger institusjonen skal gi kunden i forbindelse med gjennomføring av enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke er knyttet til en rammeavtale, er regulert i artikkel 38 og artikkel 39. Også her skilles det mellom informasjon som skal gis henholdsvis betaleren og betalingsmottakeren, men opplysningskravene er så vidt like at de i det følgende presenteres under ett.

Direktivet krever at informasjonen til betaleren skal gis straks etter mottak av betalingsordren, og straks etter at betalingstransaksjonen er gjennomført når det gjelder betalings­mottakeren. Ved pengeoverføringer («money remittance») synes dette å bety at betaleren må få informasjonen før han eller hun forlater institusjonens lokaler. For betalings­mottakeren må institusjonen gi informasjonen straks institusjonen har mottatt betalingstransaksjonen.

Ettersom det dreier seg om enkeltstående transaksjoner som ikke er del av noen ramme­avtale, inneholder direktivet naturlig nok ingen bestemmelser om at opplys­ninger om dem kan gis periodisk, som for rammeavtaler. Informasjonen skal gis på samme måte som bestemt i artikkel 36 nr. 1, dvs. at den bare må gis på papir eller annet varig medium dersom kunden ber om dette.

Betaleren skal få opplyst en referanse som gjør det mulig å identifisere betalings­transak­sjonen, og hvor det er relevant, informasjon om betalingsmottakeren, jf. artikkel 38 bokstav a. Betalingsmottakeren skal få tilsvarende opplysninger, samt eventuelle ytterligere opplysninger som fulgte betalingstransaksjonen, jf. artikkel 39 bokstav a. Både betaleren og mottakeren skal få opplyst beløpet for transaksjonen, betaleren i den valuta som ble brukt i betalingsordren, betalingsmottakeren i den valuta midlene er stilt til rådighet for ham eller henne, jf. artikkel 38 bokstav b og artikkel 39 bokstav b. Det skal videre opplyses om gebyrer som skal betales av partene, eventuelt med en oppdeling av disse i enkeltelementer, jf. artikkel 38 bokstav c og artikkel 39 bokstav c. Hvis for eksempel det bes om et vekslingsgebyr i tillegg til gebyret for utførelsen av transaksjonen, skal gebyrene skilles fra hverandre i informasjonen som gis den parten som betaler disse to gebyrene.

Hvis det skjer en valutaomregning i forbindelse med betalingstransaksjonen, skal betaleren få opplysning om vekslingskursen hvis denne er en annen enn opplyst på forhånd etter artikkel 37 nr. 1 bokstav d. Betaleren skal også få opplyst beløpets størrelse etter vekslingen, jf. artikkel 38 bokstav d. Betalingsmottakeren skal få opplyst en eventuell vekslingskurs benyttet av sin institusjon hvis denne har foretatt en valutaomregning, og om transaksjonsbeløpet før valutaomregningen ble foretatt, jf. artikkel 39 bokstav d.

Betaleren skal i tillegg opplyses om datoen da betalingsordren ble mottatt av institu­sjonen, jf. artikkel 38 bokstav e. Mottakstidspunktet er definert i direktivet artikkel 64. Betalingsmottakeren skal på sin side opplyses om valuterings­datoen, jf. artikkel 39 bokstav e. Denne bestemmelsen er bare relevant hvis mottakeren har en betalingskonto hos institusjonen.

6.2.3 Småpengeinstrumenter

For småpengeinstrumenter er utgangspunktet at institusjonen skal gi den samme informasjon som for transaksjoner i tilknytning til andre rammeavtaler etter artikkel 47 og artikkel 48. Artikkel 34 nr. 1 bokstav c åpner imidlertid for at partene kan avtale at institusjonen skal stille mindre omfattende informasjon til rådighet etter gjennomføringen av transaksjoner med slike instrumenter. Her er informasjons­kravene de samme både for betaleren og mottakeren.

Hvis det inngås slik avtale, skal institusjonen stille til rådighet en referanse som gjør det mulig for kunden å identi­fi­sere betalingstransaksjonen, beløpet og gebyrer. Hvis det gjelder flere betalings­transak­sjoner av samme art til samme betalingsmottaker, skal det bare opplyses om det samlede beløp og de samlede gebyrer for transaksjonene, jf. artikkel 34 nr. 1 bokstav c (i). Hvis instrumentet brukes anonymt eller det ikke er teknisk mulig for institusjonen å gi opplysninger som nevnt, stilles det ikke krav til at institusjonen skal gi opplysninger om transaksjonen. Kunden må imidlertid gis mulighet til å kontrollere instrumentets saldo, jf. artikkel 34 nr. 1 bokstav c (ii).

Når det gjelder måten informasjonen skal gis på for småpengeinstrumenter, må det antas at kravene i artikkel 47 og artikkel 48 gjelder, da artikkel 34 nr. 1 bokstav c ikke gir partene mulighet til å avtale unntak fra disse. Dette får imidlertid ikke betydning i tilfeller der bare kravet om mulighet til å kontrollere saldo får anvendelse, noe som typisk vil være tilfelle for forhåndsbetalte kort som benyttes anonymt.

6.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen går inn for å gjennomføre direktivets krav til opplysninger som skal gis om utførte betalingstransaksjoner i § 30 i finansavtaleloven. Direktivet artikkel 46 om opplysninger betaleren kan be om å få før gjennomføringen av en betalingstransaksjon, foreslås gjennomført ved et nytt annet punktum i finansavtaleloven § 15 første ledd. Arbeidsgruppen foreslår at muligheten etter direktivet artikkel 47 nr. 3 og artikkel 48 nr. 3 om å kreve månedlig informasjon i papirform, ikke benyttes. I delrapport I punkt 9.4 side 93-95 heter det:

«De kravene direktivet stiller til opplysninger som skal gis om utførte betalings­transak­sjoner, må gjennomføres både for rammeavtaler, herunder rammeavtaler om småpenge­­instrumenter, og for enkeltstående betalingstransaksjoner. Gjennomføringen av direktivet vil innebære at kravene til de opplysninger institusjonene skal gi blir mer detaljert beskrevet enn de er i lovteksten i dag for kontoavtaler, men innholdsmessig er det stor grad av samsvar mellom gjeldende rett og direktivet. For betalings­transak­sjoner til og fra utlandet følger allerede i dag opplysningskrav som tilsvarer direktivet artikkel 36 og 37 av forskriften om slike oppdrag § 7.

Reglene som gjennomfører direktivet vil bare være ufravikelige i forbrukerforhold. Utenfor forbrukerforhold kan informasjonskravene fravikes ved avtale, jf. direktivet artikkel 30 nr. 1 [...]. Dette tilsvarer reguleringen i den gjeldende finansavtaleloven, jf. § 2 første ledd.

Arbeidsgruppen foreslår at kravene til opplysninger som betaleren skal kunne be om før den enkelte betalingstransaksjonen under en rammeavtale gjennom­føres, inntas i finansavtaleloven § 15 som nytt annet punktum i første ledd. Bestem­mel­sen passer innholdsmessig godt sammen med institusjonens veiledningsplikt etter denne bestemmelsen.

Når det gjelder opplysningskravene for gjennomførte betalingstransaksjoner under rammeavtaler, foreslår arbeidsgruppen en endring av finansavtaleloven § 30. Reglene vil gjelde for alle kontotyper, jf. at alle kontotyper i utgangspunktet ble ansett å være betalingskontoer i direktivets forstand i punkt 6.6. Som nevnt i punkt 9.3.1.2 vil det imidlertid kunne avtales at informasjon om gjennomførte transaksjoner ikke skal gis hver måned hvis det ikke har vært bevegelser på kontoen. Dette kan være praktisk for sparekontoer der det ikke foretas hyppige betalingstransaksjoner til og fra kontoen.

Kravene til opplysninger til henholdsvis betaler og mottaker om gjennomførte transaksjoner foreslås inntatt i ny § 30 henholdsvis annet og tredje ledd. De særlige reglene om småpengeinstrumenter foreslås gjennomført i § 30 fjerde ledd.

Det vil være mulig å avtale at opplysningene skal gis månedlig på en måte som gjør det mulig for kunden å lagre og reprodusere informasjonen uendret, jf. direktivet artikkel 47 nr. 2. Ettersom dette etter direktivet forutsetter avtale mellom partene, vil opplysningene bare kunne gis ved elektronisk kommunikasjon hvis kunden samtykker til dette. Dette er i samsvar med finansavtaleloven § 8 første ledd. Opplysningene vil kunne inntas i kontoutskrift om kunden har konto hos institusjonen. Det vil ikke kunne kreves gebyr for slik månedlig informasjon, [...].

Muligheten for å pålegge institusjonene å gi informasjon månedlig på papir foreslås ikke utnyttet. Dette ville innebære at institusjonen måtte gi informasjonen i papirform, dvs. at det ikke kunne benyttes elektronisk kommunikasjon selv om kunden ønsket dette. En slik regel anser arbeidsgruppen ikke for å være hensiktsmessig. I Danmark er det ikke foreslått å utnytte denne muligheten, jf. den danske utredningen side 104. I den svenske utredningen foreslås å utnytte muligheten delvis, ved at informasjonen skal måtte gis i papirform der kunden krever dette, se utredningen side 121. En slik løsning synes ikke fullt i samsvar med ordlyden i direktivet artikkel 47 og 48 nr. 3. I tillegg synes det allerede etter artikkel 47 og 48 nr. 2 at informasjonen må gis i papirform hvis ikke kunden samtykker til en avtale om at informasjonen skal gis elektronisk, jf. ovenfor. Arbeidsgruppen står derfor fast ved ikke å foreslå at denne mulig­heten etter direktivet utnyttes.

Kravene til opplysninger kunden skal gis ved enkeltstående betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale, foreslås gjennomført i bestemmelsen om slike transaksjoner i ny § 23 a [skal være § 23] i finansavtaleloven. For innenlandske betalingstransak­sjoner som ikke er knyttet til innskuddskonto vil informasjonskravene innebære en utvidelse sammenlignet med dagens rettstilstand, jf. at kravene til opplysinger om transaksjoner etter finansavtaleloven § 30 ikke gjelder for slike transaksjoner i dag, jf. finansavtaleloven § 11 første ledd.

Arbeidsgruppen tilføyer at direktivets artikkel 33 om at institusjonen kan pålegges bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, og artikkel 32 om forbud mot å ta betalt for den informasjonen som direktivet krever at institusjonen skal gi etter direktivet del III, også gjelder for opplysningene som skal gis i forbindelse med de enkelte betalingstransaksjonene. Vurderingen av disse bestemmelsene blir de samme her som i punkt 8.4.5, og det vises til dette punktet. Som der nevnt foreslås regelen om bevisbyrde ikke gjennomført, mens reglene om gebyrer foreslås tatt inn som ny § 14a i finansavtaleloven.»

6.4 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har en mer lovteknisk merknad om bruk av uttrykket «varig medium», jf. punkt 5.5 ovenfor.

6.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre direktivets regler om opplysninger om utførte betalingstransaksjoner i tilknytning til rammeavtaler, jf. direktivet artikkel 47 og artikkel 48, jf. artikkel 34 nr. 1 c om småpengeinstrumenter, i finansavtaleloven § 30 annet til femte ledd. Departementet følger også opp arbeidsgruppens forslag om å gjennomføre direktivets artikkel 38 og artikkel 39 om informasjon om betalingstransaksjoner som ikke skjer i tilknytning til en rammeavtale i finansavtaleloven § 23 annet og tredje ledd.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at muligheten etter direktivet artikkel 47 nr. 3 og 48 nr. 3 til å kreve at opplysninger gis månedlig i papirform, ikke bør benyttes.

Det vises til forslaget til endring av finansavtaleloven § 23 og § 30 og merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.

Til dokumentets forside