Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 94 (2008-2009)

Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF)

Til innholdsfortegnelse

5 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

5.1 Innledning

Det er viktig at kundene i hovedtrekk kjenner, eller har muligheten til å bli kjent med, viktige sider av avtaler om betalingstjenester før de inngås. I betalingstjenestedirektivets fortale punkt 21 er det gitt uttrykk for at brukerne av betalingstjenester skal gis det samme høye nivå av informasjon uavhengig av hvor i EØS betalingstjenesten tilbys, slik at de settes i stand til å treffe velinformerte beslutninger og velge mellom ulike tilbud av betalingstjenester innenfor EØS. I tråd med dette inneholder direktivet i del III regler om hvilken informasjon institusjonen skal gi kunden i forbindelse med inngåelse av henholdsvis rammeavtaler om betalingstjenester og avtaler om enkelt­stående betalingstransaksjoner. Direktivet inneholder også enklere krav til den infor­masjon som skal gis i tilfeller der rammeavtalen gjelder et småpengeinstrument som bare kan benyttes til betalinger av mindre verdi, typisk forhåndsbetalte instrumenter.

I norsk rett finnes bestemmelser om hvilke opplysninger institusjonen har plikt til å gi kunden forut for og i forbindelse med inngåelse av avtaler om betalingstjenester i blant annet finansavtale­loven og angrerettloven, og spørsmålet blir hvilke endringer det må foretas i disse reglene for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet.

5.2 Gjeldende rett

5.2.1 Opplysninger som skal gis

5.2.1.1 Finansavtaleloven med forskrifter

Finansavtaleloven § 15 annet ledd inneholder krav om at forbrukere før kontoavtale inngås, skal opplyses om en rekke forhold. Finansavtaleloven § 15 første ledd pålegger institusjonen en veiledningsplikt overfor kunden med hensyn til de ulike innskuddskontoer institusjonen tilbyr. Slik veiledning kan sette kunden bedre i stand til å velge riktig kontotype. Veiledningsplikten gjelder overfor alle kunder, både næringsdrivende og forbrukere. Denne veiledningen kan skje muntlig.

Forut for inngåelse av en kontoavtale skal forbrukeren etter finansavtaleloven gis opplysninger om renter og kostnader knyttet til kontoforholdet, herunder om tids­punktet for godskriving av renter, jf. § 15 annet ledd bokstav a, b, c og h. Etter finans­avtaleloven § 16 femte ledd kan det gis forskrifter om innholdet i kontoavtalen og gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 15. Slike utfyllende regler er gitt i forskrift 11. februar 2000 nr. 100 om kontoavtaler, som stiller ytterligere krav til de opplys­ninger kunden skal gis om renter. Etter forskriften § 1 første ledd bokstav a skal det for andre kontoer enn brukskontoer gis opplysninger om effektiv rente i tilfeller der det ikke beregnes lik rente på hele beløpet (intervallrente), og etter bokstav b skal det opplyses om den betydning kostnader ved uttak mv. vil ha for den effektive renten. Det skal også opplyses om vilkår for rentefastsetting og rente­beregning hvis ikke saldoen fastsettes og beregnes fortløpende på grunnlag av saldoen hver enkelt dag, jf. bokstav c, og om vilkår som regulerer adgangen til å endre rente, provisjoner og andre priser, jf. bokstav d.

Etter forskriften § 1 annet ledd skal institusjonen, hvis den betinger seg uttaksgebyr eller renten beror på beløpets størrelse, opplyse hva prisen er for visse sammen­lignbare innskuddsbeløp, og ved uttaksgebyr i tillegg om beregningen forutsetter ett uttak hver måned.

Etter finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav d skal forbrukeren videre informeres om hvordan kontoen og betalingsinstrument knyttet til kontoen kan brukes, herunder om krav til legitimasjon. Forbrukeren skal også opplyses om ansvar og risiko ved bruk av kontoen og faren for andres misbruk, samt om plikten etter § 37 første ledd til å reklamere uten ugrunnet opphold etter at det har skjedd en urettmessig bruk av betalingsinstrument eller konto, jf. § 15 annet ledd bokstav e og g. Det skal herunder gis informasjon om oppbevaring av instrument og kode mv., jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) side 99. I tillegg skal forbrukeren få opplysninger om begrensninger i adgangen til å si opp avtalen og eventuell bindingstid for midler innsatt på kontoen, jf. § 15 annet ledd bokstav f. Forbrukeren skal også få informasjon om hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti, jf. § 15 annet ledd bokstav i.

For betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskuddskonto, gjelder ikke § 15, jf. § 11 første ledd. For slike oppdrag stiller altså ikke loven krav til opplysninger som skal gis kunden før kunden forplikter seg til oppdraget. Det følger imidlertid av § 13 første ledd at de alminnelige vilkårene for betalingsoppdrag skal være tilgjengelige for kundene på institusjonenes ekspedisjonssteder.

Forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet stiller krav til hvilke opplysninger institusjonene skal innta i de alminne­lige vilkårene for betalingsoverføringer mellom Norge og andre land tilsluttet EØS-avtalen. Etter forskriften § 5 skal vilkårene opplyse om overføringstiden, jf. bokstav a og b, om størrelsen på provisjoner og gebyrer kunden skal betale, jf. bokstav c, om valuterings­datoen etter bokstav d, om referansevekslingskurser som skal anvendes etter bokstav e, og om institusjonens ansvar ved forsinkelse eller tap av beløpet og om klagemulig­hetene som står til rådighet for kunden og vilkårene som gjelder ved klage, jf. bokstav f og g.

For forhåndsbetalte elektroniske kort som ikke er knyttet til innskuddskonto, stiller finansavtaleloven i dag ikke krav til opplysninger som skal gis før avtaleinngåelse, ettersom slike betalingsinstrumenter er unntatt fra lovens regulering, jf. § 11 annet ledd. Nettbaserte småpengeløsninger som ikke er knyttet opp mot innskuddskonto, er heller ikke regulert i finansavtaleloven.

Opplysningsplikten etter finansavtaleloven § 15 annet ledd og forskriften om konto­avtaler § 1 første og annet ledd gjelder bare overfor kunder som er forbrukere. Etter tredje ledd skal imidlertid informasjonen nevnt i annet ledd være skriftlig tilgjengelig for alle kunder. Det samme gjelder informasjonen etter forskriften om kontoavtaler § 1 annet ledd, jf. tredje ledd. Brosjyrer og lignende markedsføringsmateriell skal inne­holde opplysninger som nevnt i finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav a, b, c, f og h, jf. tredje ledd annet punktum, og informasjon som nevnt i forskriften om konto­avtaler § 1, jf. forskriften § 2 første punktum. Hvis det i annet markedsførings­materiell gis opplysninger om nominell rente, skal det også opplyses om kostnader ved å etablere, ha og avvikle kontoen, og for andre kontoer enn brukskontoer skal det gis representative eksempler på effektiv rente, jf. forskriften om kontoavtaler § 2 annet og tredje punktum.

Hvis institusjonen vesentlig misligholder sin opplysningsplikt, vil kunden kunne heve avtalen uten varsel og uten vederlag, jf. § 21 tredje ledd. Opplysningsplikten har også et offentligrettslig preg og overtredelse av § 15 er straffesanksjonert i finansavtale­loven § 91 første ledd annet punktum, jf. annet ledd.

5.2.1.2 Angrerettloven

Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) § 7 a stiller krav til forhåndsopplysninger forbrukere skal få før det inngås fjernsalgsavtale om finansielle tjenester, herunder om betalingstjenester. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 3 i direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere. Den er et supplement til finansavtaleloven § 15 i fjernsalgstilfellene, og fritar ikke for opplysningsplikt etter finansavtaleloven eller annet regelverk, jf. angrerettloven § 3 a og Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) side 73.

Det skal etter bestemmelsen opplyses om en rekke forhold knyttet til tjenesteyteren, jf. første ledd bokstav a, om tilsynsmyndigheter etter bokstav b, om den finansielle tjenestens viktigste egenskaper etter bokstav c og om særlig risiko knyttet til denne etter bokstav d. Etter bokstav e skal forbrukeren få opplysning om den samlede prisen for tjenesten, og etter bokstav f om at det kan finnes andre avgifter eller kostnader knyttet til tjenesten som ikke betales via eller pålegges av tjenesteyteren. Bokstav g krever at det opplyses om eventuell begrenset gyldighet av forhåndsopplysningene. Bokstav h krever at det opplyses om ordninger for betaling og oppfylling av avtalen. Hvis forbrukeren blir pålagt særlige tilleggskostnader ved bruk av fjernkommunika­sjons­middel, skal det opplyses om dette i henhold til bokstav i. Bokstav j og k gjelder opplysninger om angrerett, mens bokstav l stiller krav om at det opplyses om korteste bindingstid hvis det dreier seg om en avtale om en varig eller tilbakevendende tjeneste. Etter bokstav m skal det opplyses om muligheter for førtidig avslutning av avtaleforholdet. Hvis tjenesteyteren kontakter en forbruker, skal det i henhold til bokstav n opplyses om hvilket lands lovgivning som er brukt som grunnlag for kontakten.

Etter § 7 a første ledd bokstav o skal tjenesteyteren opplyse forbrukeren om eventuelle lovvalgs- og vernetingsklausuler i avtalen. Etter bokstav p skal tjenesteyteren opplyse om på hvilket eller hvilke språk forhåndsopplysningene er tilgjengelige, og etter bokstav q om eventuelle ordninger for utenrettslig tvisteløsning som er tilgjengelige. Etter bokstav r skal det opplyses om eventuelle garantifond eller erstatningsordninger som ikke er omfattet av direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger og direktiv 97/9/EF om erstatningsordninger for investorer.

Ved telefonsalg behøver tjenesteyteren bare å gi enkelte av opplysningene nevnt i § 7 a første ledd, jf. tredje ledd. Ved lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven), som trer i kraft 1. juni 2009, blir angrerettloven endret slik at det ved uanmodede telefonoppringninger stilles krav til at kunden aksepterer et tilbud skriftlig for at avtale skal anses inngått, jf. ny § 10 a. Kunden skal på forhånd gis opplysning om at avtalen først blir bindende ved skriftlig aksept, jf. nytt siste ledd i § 7 a, jf. nytt annet ledd bokstav a i § 7.

5.2.1.3 ehandelsloven

Lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven) inneholder krav til opplysninger som etter omstendighetene kan gjelde ved siden av kravene etter finansavtaleloven og angrerettloven hvis en avtale om betalingstjenester inngås elektronisk. Bestemmel­sene i loven bygger på direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel.

Det er ikke nødvendig for saken her å gå nærmere inn på reglene i ehandelsloven.

5.2.2 Hvordan opplysningene skal gis

Etter finansavtaleloven § 15 annet ledd og forskriften om kontoavtaler § 1 første og annet ledd skal opplysningene gis kunden «skriftlig». Skriftlighetskravet er ikke til hinder for at informasjonen gis elektronisk, forutsatt at kunden ønsker dette, jf. finansavtaleloven § 8 første ledd.

Etter angrerettloven § 7 a annet ledd skal forhåndsopplysningene etter denne bestem­melsen blant annet gis på en klar og forståelig måte og i en form som er tilpasset den fjernkommunikasjonsmetoden som er brukt. Etter § 9 a har tjenesteyteren plikt til å gi alle avtalevilkår og forhåndsopp­lysningene nevnt i § 7 a på et skriftlig varig medium som forbrukeren råder over. Begrepet «varig medium» er ikke definert i loven, men det fremgår av merknadene til § 9 a i Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) side 76 at dette omfatter fysiske lagringsmedier som papir, disketter, CD-ROM, DVD og harddisken i en datamaskin der forbrukerens e-post er lagret, og at det også kan omfatte andre medier etter hvert som den teknologiske utviklingen vil gi nye former for lagringsmedier som kan tilfredsstille kravene til varig medium. Hvor lenge informasjonen må være lagret og tilgjengelig, må ses i lys av dens formål, jf. Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) side 77.

5.2.3 Når opplysningene skal gis

Finansavtaleloven § 15 annet ledd og forskriften om kontoavtaler § 1 første ledd krever at informasjonen skal gis «før» det inngås avtale. Det presiseres ikke nærmere i loven hvor lenge forut for selve avtaleinngåelsen institusjonen skal stille informasjonen til rådighet for kunden, men det er en naturlig forståelse at kunden må gis mulighet for å sette seg inn i opplysningene før avtalen inngås.

Etter angrerettloven § 7 a første ledd, skal forbrukeren få forhåndsopplysningene i rimelig tid før forbrukeren blir bundet av avtalen. I kravet om rimelig tid ligger at forbrukeren skal få mulighet til å sette seg inn i opplysningene før en eventuell avtaleinngåelse. Hvor lang tid dette vil være, vil variere etter tjenestens kompleksitet og situasjonen for øvrig, jf. merknadene til § 7 a i Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) side 73. Kravet om rimelig tid gjelder også plikten til å gi opplysningene skriftlig på varig medium før avtaleinngåelse etter § 9 a, unntatt hvis avtalen er inngått på forbrukerens oppfordring og det er brukt et fjernkommunikasjonsmiddel som gjør det umulig å gi opplysningene på varig medium på forhånd. I så fall skal opplysningene gis straks etter avtale­inngåelsen, jf. § 9 a første ledd annet punktum.

I angrerettloven § 7 a fjerde ledd bestemmes det at hvis det utføres flere separate transaksjoner av samme type mellom de samme partene uten at det foreligger noen innledende avtale om tjenesten, behøver institusjonen bare å gi forbrukeren opplysningene etter § 7 a før den første transaksjonen. Opplysningene må imidlertid gis på nytt hvis det har gått mer enn ett år mellom transaksjonene.

5.2.4 Krav til selve avtalen

Finansavtaleloven § 16 stiller krav til form og innhold av selve kontoavtalen. Bestemmelsen gjelder alle kunderelasjoner, men stiller visse særlige krav hvis kunden er en forbruker.

Avtalen skal være skriftlig og inneholde identifikasjonsopplysninger knyttet til kontohaveren og eventuelle andre som skal kunne disponere kontoen, jf. første ledd. Skriftlighetskravet er ikke til hinder for at avtalen inngås elektronisk hvis vilkårene i § 8 annet ledd er oppfylt. Dette innebærer at avtalens innhold i sin helhet må være tilgjengelig for kunden ved avtaleinngåelsen, og det må være benyttet en betryggende metode for å autentifisere inngåelsen av en avtale med det angitte innholdet.

Det følger av § 16 annet ledd første punktum og forskriften om kontoavtaler § 1 fjerde ledd at en kontoavtale skal inneholde opplysningene kunden er gitt før avtale­inngåelsen etter § 15 annet ledd og forskriften § 1 første og annet ledd. Etter finansavtaleloven § 16 annet ledd tredje punktum skal opplysningene etter § 15 annet ledd regnes som del av avtalen. En kontoavtale med forbruker skal også inneholde opplysning om utenrettslig tvisteordning etablert etter § 4 om nemndsbehandling.

Etter § 16 tredje ledd er det institusjonen som har bevisbyrden for at et vilkår som ikke er inntatt i kontoavtalen, likevel er vedtatt av kontohaveren. Etter fjerde ledd skal institusjonen gi kunden et eksemplar av avtalen eller gjøre den tilgjengelig på annen måte.

Bestemmelsene gjelder ikke for betalingsoppdrag som ikke skal belastes innskudds­konto, jf. § 11 første ledd. For slike betalingsoppdrag stilles det ikke krav etter loven til hva oppdragsavtalen skal inneholde. I forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 6 første ledd stilles imidlertid krav til form og innhold for avtaler mellom betaleren og betalerens institusjon. Hvis betaleren ikke uttrykkelig har avstått fra det, skal avtalen angi når beløpet senest må være godskrevet betalingsmottakerens institusjon, jf. bokstav a. Etter bokstav b skal avtalen angi størrelsen på de provisjoner og gebyrer kunden skal betale. Etter bokstav c skal det presiseres i avtalen hvis provisjoner, gebyrer og andre omkostninger skal kunne dekkes av overførings­beløpet. Det følger av forskriften § 6 annet ledd at institusjonen skal gi betaleren et eksemplar av avtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig.

5.3 Direktivet

5.3.1 Opplysninger som skal gis

5.3.1.1 Rammeavtaler

Innholdet i opplysningene tjenesteyteren skal gi kunden før inngåelse av en ramme­avtale om betalingstjenester, er regulert i direktivet artikkel 42. En rammeavtale vil være nødvendig der kunden for eksempel ønsker en betalingskonto eller et betalings­instrument, jf. fortalen punkt 24. Ved slike avtaler er det forutsatt at tjenesteyteren skal gi kunden en del informasjon av eget initiativ, altså uten at kunden behøver å etterspørre dette, jf. fortalen punkt 27.

Tjenesteyteren skal etter artikkel 42 nr. 1 gi en rekke opplysninger om seg selv, herunder sitt navn og adresse, inkludert e-postadresse. Hvis betalingstjenesten tilbys gjennom agent eller filial, skal navn og adresse for disse opplyses. I tillegg skal det opplyses om relevant tilsynsmyndighet, det offentlige registeret hvor tjenesteyterens tillatelse er registrert, samt registreringsnummeret eller tilsvarende identifikasjons­opplysninger for registeret. Hvis tjenesteyteren er unntatt fra kravet om tillatelse og tilsyn, jf. direktivet artikkel 26, vil det naturlig nok ikke være nødvendig å opplyse om tillatelse og tilsynsmyndighet.

Etter artikkel 42 nr. 2 skal kunden gis en rekke opplysninger om bruk av betalings­tjenesten avtalen gjelder. Det skal etter bokstav a opplyses om tjenestens vesentligste egenskaper, for eksempel hvilke typer av betalingsinstrumenter den omfatter, om den gjelder direkte debitering mv. Etter bokstav b skal det videre opplyses om den unike identifikasjonskode eller de opplysninger kunden må oppgi for at en betalingstransaksjon skal kunne gjennom­føres korrekt. Et eksempel på en unik identifikasjonskode er et kontonummer eller IBAN-nummer, jf. direktivets definisjon i artikkel 4 nr. 21 og nærmere om denne i punkt 16 nedenfor. I tillegg skal kunden opplyses om form og prosedyre for å gi samtykke til å gjennom­føre en betalingstransaksjon og for å tilbakekalle et slikt samtykke, jf. bokstav c. Dette kan for eksempel omfatte opplysninger om hvilken form for legitimasjon som må fremvises, eller hva slags sikkerhetsanordning, for eksempel en kode, som må benyttes ved samtykke til en betalingstransaksjon. Etter bokstav d skal det opplyses om tidspunktet for når en betalingsordre anses mottatt, samt om eventuelle seneste tidspunkter innenfor en virkedag som en betalingsordre må innleveres innenfor for å kunne gjennomføres samme virkedag, jf. artikkel 64. Etter artikkel 64 kan tjenesteyteren fastsette et tidspunkt nær slutten av en virkedag hvor betalingsordre mottatt etter dette tidspunktet anses mottatt først den påfølgende virkedagen. Hvis institu­sjonen har fastsatt slike «cut-off-tidspunkter», skal kunden opplyses om dette.

Etter bokstav e skal det opplyses om den maksimale overføringstiden for en betalingstransaksjon. Ved innskudd og uttak vil kunden normalt få ut midlene fra kontoen straks, slik at dette er mest aktuelt for betalingsoverføringer. Artikkel 69 i direktivet, jf. artikkel 68, setter de ytre grenser for hvilke overføringstider institusjo­nen kan operere med ved nasjonale betalinger i norske kroner eller betalinger i euro samt for betalinger som bare innebærer en valutaomregning mellom euro og norske kroner der vekslingen skjer i Norge og en eventuell grensekryssende overføring skjer i euro.

Etter bokstav f skal det opplyses om det kan avtales beløpsgrenser for betalings­instrumenter som omfattes av rammeavtalen, jf. artikkel 55 i direktivet som omhandler slike belastningsgrenser.

Etter artikkel 42 nr. 3 bokstav a skal det opplyses om alle gebyrer knyttet til tjenesten, og disse skal deles opp i spesifikasjon av enkeltelementer der dette er relevant. Det skal dessuten opplyses om renter og vekslingskurser, jf. bokstav b. Enten skal det opplyses om den faktiske rentesats eller kurs, eller hvis det skal benyttes en refe­ran­se­rente eller referansekurs for å beregne den faktiske renten eller vekslings­kursen, skal beregningsmetoden for den faktiske rente eller kurs og den relevante dato og indeks eller grunnlag for fastsettelse av referanserentesatsen eller -kursen opplyses. Hvis det er avtalt at det kan gjøres umiddelbare endringer i rente basert på referanserente eller vekslingskurs, jf. artikkel 44 nr. 2, skal det opplyses om dette og om hvordan kunden vil få melding om slike endringer.

Etter artikkel 42 nr. 4 skal det gis opplysninger om hvordan kommunikasjonen mellom tjenesteyteren og kunden under avtaleforholdet skal foregå. Det skal etter bokstav a opplyses om kommunikasjonsmetode og om eventuelle tekniske krav som stilles til kundens utstyr. Etter bokstav b skal det opplyses om på hvilken måte informasjon vil bli gitt samt hvor ofte. Det kan etter artikkel 47 nr. 2 avtales at opplysninger om gjennomførte betalings­transaksjoner skal gis kunden en gang i måneden på en måte som gjør det mulig å lagre og reprodusere informasjonen uendret. Det kan for eksempel avtales at opplysningene skal gis kunden i elektronisk form, og i så fall skal det gis opplysning om dette. Bokstav c stiller krav til informasjon om på hvilket språk rammeavtalen inngås og på hvilket språk kommunikasjonen mellom partene skal foregå.

Etter artikkel 43 har kunden rett til å motta rammeavtalen samt opplysningene i artikkel 42 til enhver tid under avtaleforholdet. Kunden skal opplyses om denne retten som del av de prekontraktuelle opplysningene, jf. artikkel 42 nr. 4 bokstav d.

Artikkel 42 nr. 5 krever at det skal opplyses om beskyttelsestiltak og korrigerende tiltak. Hvis dette er relevant for den aktuelle betalingstjenesten, skal det ifølge bokstav a lages en beskrivelse av de sikkerhetsprosedyrer som kunden skal følge ved bruk av betalingsinstrumenter avtalen omfatter, for eksempel beskyttelse av personlige sikker­hetsanordninger som en PIN-kode, samt om hvordan det skal skje under­retning til institusjonen hvis betalingsinstrumentet er tapt eller andre har tilegnet seg betalingsinstrumentet eller brukt det uberettiget. Hvis institusjonen vil betinge seg rett til å sperre betalingsinstrumentet, skal det opplyses om betingelsene for slik sperring, jf. bokstav b. Etter bokstav c og d skal det opplyses om kundens og institusjonens ansvar for uautoriserte transaksjoner og om beløps­grenser for kundens ansvar, samt om prosedyrene og fristene for å underrette institu­sjonen om uautoriserte og feilbeheftede transaksjoner. Det skal også opplyses om institusjonens ansvar for gjennomføringen av betalings­transaksjoner, jf. bokstav e. Ansvaret for korrekt gjennomføring er regulert i artikkel 75, sml. artikkel 74 om forhold knyttet til kunden.

Det skal også opplyses om kundens rett til tilbakebetaling ved direkte debiteringer og andre betalingstransaksjoner iverksatt av eller via en betalingsmottaker, jf. bokstav f. Direktivet gir i artikkel 62 og artikkel 63 regler om dette, slik at kunden kan kreve det overførte beløpet tilbakebetalt fra sin institusjon på visse vilkår.

Etter artikkel 42 nr. 6 skal kunden gis opplysninger om forhold knyttet til endringer og opphør av rammeavtalen. Det følger av direktivet artikkel 44 at kunden skal bli varslet om endringer av rammeavtalen. Etter denne bestemmelsen kan det avtales at kunden skal anses for å ha akseptert endringer i avtalebetingelsene hvis han eller hun ikke gir beskjed om det motsatte innen iverksettelsesdatoen. Hvis institusjonen ønsker at avtalen skal inneholde et slikt vilkår, må dette opplyses til kunden etter artikkel 42 nr. 6 bokstav a. Etter bokstav b skal det opplyses om avtalens varighet, og etter bokstav c om kundens rett til å si opp avtalen. Kunden vil etter artikkel 45 ha rett til å si opp rammeavtalen med en måneds varsel, og dessuten i forbindelse med endringer av rammeavtalen. Denne adgangen skal det opplyses om.

Endelig krever artikkel 42 nr. 7 at det skal gis opplysninger om eventuelle lovvalgs­klausuler som finner anvendelse på rammeavtalen, om utenrettslige klagemuligheter samt om muligheten for å klage til den relevante tilsynsmyndighet.

5.3.1.2 Enkeltstående betalingstransaksjoner

Ved enkeltstående betalingstransaksjoner som omhandlet i direktivets del III kapittel 2 stilles det færre krav til de opplysninger som skal gis kunden enn ved rammeavtaler, jf. også fortalen til direktivet punkt 23. Direktivet legger opp til at kunden bare skal få den vesentligste informasjonen på institusjonens eget initiativ ved slike transaksjoner, jf. fortalen punkt 25.

Hvis en enkeltstående betalingstransaksjon er omfattet av en rammeavtale med en annen institusjon, behøver dessuten ikke institusjonen som utfører den enkeltstående transaksjonen å gi kunden informasjon som er eller vil bli gitt av den andre institu­sjonen etter rammeavtalen, jf. artikkel 35 nr. 2. Dette vil typisk gjelde ved uttak fra en minibank som opereres av en annen institusjon enn den kunden har en avtale med. Uavhengige minibanktilbydere vil uansett være unntatt fra direktivets virkeområde etter artikkel 3 bokstav o, slik at disse selv uten dette unntaket ikke ville være underlagt krav om å gi kunden informasjon etter direktivets del III.

Kunden skal få informasjon om hvilke opplysninger eller den unike identifika­sjons­kode som må oppgis av kunden for at en betalingsordre skal kunne gjennom­føres korrekt, jf. artikkel 37 nr. 1 bokstav a. Videre skal kunden opplyses om den maksimale overføringstiden for betalingstransaksjonen, jf. artikkel 37 nr. 1 bokstav b. Opplysningen vil sikre at betaleren vet når transaksjonen skal være nådd frem til mottakeren.

Etter artikkel 37 nr. 1 bokstav c skal kunden opplyses om de gebyrer han eller hun skal betale til sin institusjon, eventuelt med en spesifikasjon av enkeltelementene i prisene. Etter bokstav d skal kunden, der det er relevant, også få opplysning om den faktiske vekslingskursen eller referanse­vekslings­kursen som skal benyttes ved betalingstransaksjonen. Slike opplysninger synes bare å være relevante der betalingstransaksjonen skal gjennomføres i en annen valuta enn den valutaen kundens betalingskonto føres i, eller, der kunden ikke har en betalingskonto hos den aktuelle institusjonen, i en annen valuta enn den kunden gir institusjonen.

Andre opplysninger etter artikkel 42, dvs. opplysninger som skal gis før inngåelse av rammeavtaler, skal etter artikkel 37 nr. 2 gjøres tilgjengelige der det er passende. Det beror på en konkret vurdering om og eventuelt hvilke av opplysningene som skal gjøres tilgjengelige som supple­ment til opplysningene nevnt i artikkel 37 nr. 1. Dette må også ses i sammen­heng med om kunden selv eventuelt ber om supplerende opplysninger.

5.3.1.3 Småpengeinstrumenter

Direktivet stiller i artikkel 34 enklere informasjonskrav hvis rammeavtalen gjelder et småpengeinstrument, jf. punkt 3.3.2.6 og 3.3.4 ovenfor om definisjonen av slike instrumenter. For slike instrumenter legger direktivet opp til at institusjonen bare skal gi visse opplys­ninger av eget tiltak, og at ytterligere informasjon skal være tilgjengelig slik at kunden kan få den hvis han eller hun aktivt etterspør den, jf. også fortalen punkt 27.

Etter artikkel 34 nr. 1 må institusjonen for småpengeinstrumenter bare gi forhåndsopplysninger om de vesentligste egenskapene ved tjenesten, inkludert opplysninger om hvordan betalingsinstrumentet kan brukes og om ansvar og priser, samt annen vesentlig informasjon som er nødvendig for å ta en informert beslutning, jf. artikkel 34 nr. 1 bokstav a. I tillegg skal institusjonen angi hvor annen informasjon som nevnt i artikkel 42 er tilgjengelig for kunden på en lett tilgjengelig måte. Dette må forstås slik at det bare er opplysningene nevnt i artikkel 34 nr. 1 som institusjonen skal gi kunden av eget tiltak, og disse må da gis på papir eller annet varig medium som påkrevd etter artikkel 41 nr. 1. Andre opplysninger etter artikkel 42 skal bare være tilgjengelige for kunden, dvs. de kan for eksempel finnes på et nettsted som institusjonen gir kunden en henvisning til.

5.3.2 Hvordan opplysningene skal gis

For rammeavtaler krever direktivet artikkel 41 nr. 1 at opplysningene etter artikkel 42 skal gis kunden på papir eller annet varig medium, jf. definisjonen av varig medium i artikkel 4 nr. 25. Direktivet artikkel 4 nr. 25 definerer «varig medium» som «enhver innretning som gjør en bruker av betalingstjenesten i stand til å lagre opplysninger som er rettet personlig til denne og på en slik måte at dette i framtiden er tilgjengelig og i en periode som er tilstrekkelig for opplysningenes formål og som tillater uendret gjengiving av de lagrede opplysningene».

Av direktivets fortale punkt 24 fremgår det at varig medium omfatter utskrifter, disketter, CD-ROM og DVD’er samt harddisker på datamaskiner hvor e-post kan bli lagret. Dette er i tråd med definisjonen av «varig medium» i direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester artikkel 2 bokstav f, jf. fortalen til dette direktivet punkt 20.

I henhold til fortalen til betalingstjenestedirektivet punkt 24 omfatter «varig medium» også nettsteder hvis sidene er tilgjengelige i tilstrekkelig lang tid i forhold til hensik­ten med informasjonen og tillater at kunden kan lagre en uendret kopi av opplys­ningene gitt på nettsiden. Kravet om varig medium kan således for eksempel være oppfylt ved elektronisk kommunikasjon der kunden får informasjonen elektronisk på en slik måte at informasjonen kan lagres på kundens datamaskin.

Kravet om at opplysningene skal gis på varig medium, vil også gjelde for de opplys­ningene som institusjonen skal gi av eget tiltak ved rammeavtale om småpenge­instrumenter etter artikkel 34 nr. 1. For den øvrige informasjonen etter artikkel 42, som bare skal være lett tilgjengelig for kunden dersom han eller hun skulle ønske å gjøre seg kjent med den, stilles det ikke krav om at informasjonen skal finnes på noe varig medium.

Når det gjelder enkeltstående betalingstransaksjoner, krever ikke direktivet at opplysningene skal gis kunden på varig medium. Etter artikkel 36 nr. 1 er det tilstrekkelig at kunden gis informasjonen på en lett tilgjengelig måte. Bare hvis kunden ber om det, skal institusjonen gi informasjonen på papir eller annet varig medium. I fortalen punkt 25 er det forklart at tjenesteyteren kan gi informasjonen muntlig til kunden, eller på en annen lett tilgjengelig måte, for eksempel ved å slå den opp på ekspedisjonsstedet. Det fremgår av fortalen at det i så fall bør tas med en henvisning til hvor mer utfyllende informasjon er tilgjengelig, for eksempel på tjenesteyterens nettsider.

Både ved rammeavtaler og enkeltstående betalingstransaksjoner kan opplysnings­plikten etter henholdsvis artikkel 42 og artikkel 37 oppfylles ved å gi kunden en kopi av avtaleutkastet eller utkastet til betalingsordre inneholdende opplysningene nevnt i artikkel 42 eller artikkel 37, jf. artikkel 41 nr. 3 og artikkel 36 nr. 3.

Både for rammeavtaler og avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner er det etter direktivet et krav at opplysningene skal gis på en klar og forståelig måte på det offisielle språket i EØS-landet der tjenesten tilbys, eller på et annet språk avtalt mellom partene, jf. artikkel 36 nr. 1 tredje punktum og artikkel 41 nr. 1 annet punktum.

5.3.3 Når opplysningene skal gis

Ved rammeavtaler skal opplysningene gis i rimelig tid («in good time») før kunden blir bundet av en avtale eller et tilbud, jf. artikkel 41 nr. 1. Hensikten synes å være at kunden må få mulighet til å sette seg inn i opplysningene før en eventuell avtaleinngåelse.

Når det gjelder enkeltstående betalingstjenester, er kravet at kunden skal få opplys­ningene «før» han eller hun blir bundet av en avtale eller tilbud, jf. artikkel 36 nr. 1. Ettersom dette er en noe enklere tjeneste enn en rammeavtale, og det ikke kreves at informasjonen skal gis «i rimelig tid før», er det naturlig å forstå direktivet slik at det på dette punktet ikke krever at informasjonen gis like tidlig som opplysningene om en rammeavtale. Også her må imidlertid kunden få informasjonen på forhånd.

Direktivet gjør unntak fra kravet om at opplysningene skal gis på forhånd der det dreier seg om en avtale som er inngått på kundens forespørsel ved hjelp av et fjernkommunikasjonsmiddel som ikke gjør det mulig å gjøre opplysningene tilgjenge­lige slik direktivet ellers krever. I så fall skal tjenesteyteren ved rammeavtaler oppfylle opplysningsplikten straks etter at avtalen er inngått, jf. artikkel 41 nr. 2. Dette er en tilsvarende regel som etter direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester artikkel 5 nr. 2. For enkeltstående betalingstransaksjoner skal informasjonen i slike tilfeller gis straks etter at betalingstransaksjonen er gjennomført, jf. artikkel 36 nr. 2.

5.3.4 Bevisbyrde og gebyrer

Etter direktivet artikkel 33 kan statene fastsette at bevisbyrden for at opplysnings­pliktene etter direktivets del III er oppfylt, skal ligge på institusjonen. Dette er et nasjonalt valg etter direktivet, jf. uttrykket «may» i bestemmelsen.

Etter direktivet artikkel 32 nr. 1 skal institusjonen ikke kunne kreve betaling av kunden for oppfyllelse av informasjonspliktene etter direktivets del III. Bestem­melsen er ufravikelig i forbrukerforhold, jf. artikkel 30 nr. 1. Direktivet tar sikte på at kunden skal kunne få informasjon om vilkårene hos ulike tjenestetilbydere, slik at han eller hun kan sammenligne deres tilbud, jf. fortalen punkt 21. Forbudet mot gebyrer gjelder alle informasjonsforpliktelsene til institusjonen etter del III, dvs. både kravene om forhåndsopplysninger, kravet om at kunden skal kunne be om en kopi av avtale­vilkårene og kravene om opplysninger kunden skal motta i forbindelse med og i etter­kant av konkrete betalingstransaksjoner. Det gjelder også varslene institusjonen skal gi kunden i forbindelse med endringer og oppsigelse av rammeavtaler, ettersom også dette er regulert i direktivet del III, se artikkel 44 og 45.

Direktivet åpner imidlertid for at det kan avtales at kunden skal betale for å motta infor­masjon utover det direktivet krever, eller for å motta informasjon oftere enn direktivet krever, jf. artikkel 32 nr. 2. Dette vil nok i praksis være mest aktuelt for opplys­ninger om gjennomførte betalingstransaksjoner, men bestemmelsen er generelt utformet. Det kan også avtales at kunden skal betale for å få informasjon som han eller hun forespør, og som gis ved hjelp av andre kommunikasjonsmidler enn spesifi­sert i rammeavtalen. Gebyrer som kan kreves etter denne bestemmelsen, må stå i forhold til institusjonens faktiske kostnader forbundet med å gi informasjonen, jf. artikkel 32 nr. 3.

Direktivet artikkel 52 nr. 1 inneholder en tilsvarende bestemmelse om forbud mot gebyrer når det gjelder bestemmelsene i direktivet del IV. Også denne bestemmelsen er bare ufravikelig i forbrukerforhold, jf. artikkel 51 nr. 1. Bestemmelsen gjelder ikke opplysingsplikt før avtaleinngåelse, men tas likevel opp her ettersom den gjelder geby­rer for den informasjon mv. som institusjonen skal gi kunden under avtale­for­holdet. Artikkel 52 nr. 1 slår fast at institusjonen ikke skal kunne kreve gebyrer for oppfyllelse av sine informasjonsplikter, eller for å foreta korrigerende eller forebyg­gende tiltak i samsvar med bestemmelsene i direktivet del IV, med unntak for der dette er uttrykkelig fastsatt i artikkel 65 nr. 1, artikkel 66 nr. 5 og artikkel 74 nr. 2. Korrigerende og forebyggende tiltak vil for eksempel kunne være sperring av et betalingsinstrument etter artikkel 57 nr. 1 bokstav d. I de nevnte tilfellene der artikkel 52 nr. 1 åpner for å kreve gebyrer, følger det av bestemmelsen at gebyrene må stå i forhold til institusjonens kostnader ved tiltaket som foretas.

Forbudene mot gebyrer i direktivet gjelder bare de spesifikke forholdene som der er nevnt, dvs. særlig oppfyllelse av de opplysningsplikter direktivet pålegger institu­sjonen overfor kunden. Direktivet er ikke til hinder for at institusjonene priser sine betalingstjenester, for eksempel ved å kreve vederlag for gjennomføring av betalings­transaksjoner. Det skal imidlertid opplyses om slike gebyrer forut for inngåelse av en rammeavtale, jf. artikkel 42 nr. 3 bokstav a, jf. også artikkel 37 nr. 1 bokstav c om enkeltstående betalingstransaksjoner.

5.3.5 Krav til selve avtalen

Direktivet inneholder ikke direkte noen krav til selve rammeavtalen eller avtalen om en enkeltstående betalingstransaksjon. Formålet med bestemmelsene om forhåndsopplysninger er imidlertid at kunden skal få informasjon om hvilke vilkår som institusjonen tilbyr kunden. I praksis må man ut fra sammenhengen i direk­tivet forstå dette slik at avtalevilkårene må inneholde de samme opplysningene som kreves etter henholdsvis artikkel 42, jf. artikkel 34 nr. 1 for småpenge­instru­menter, eller artikkel 37, eventuelt med endringer kunden og institusjonen har forhandlet seg frem til etter at kunden har satt seg inn i vilkårene. At avtalevilkårene må inneholde opplysningene etter artikkel 42, fremkommer indirekte av direktivet artikkel 43, som krever at kunden skal ha rett til på forespørsel å motta avtalevilkårene samt opplysningene og betingelsene nevnt i artikkel 42 på papir eller varig medium til enhver tid under avtaleforholdet.

5.3.6 Informasjonskrav etter andre direktiver

Etter artikkel 31 første avsnitt er betalingstjenestedirektivets krav til de opplysninger tjenesteyteren skal gi forbrukeren før avtaleinngåelse, uten betydning for annen fellesskapslovgivning som stiller ytterligere krav til forhåndsinformasjon. Slike informasjonskrav må dermed som utgangspunkt opprettholdes fullt ut ved siden av betalingstjenestedirektivets krav. Dette betyr for eksempel at informasjon som skal gis etter e-handelsdirektivet (direktiv 2000/31/EF), hvis det dreier seg om en informa­sjons­samfunnstjeneste, ikke påvirkes av reguleringen i betalingstjenestedirektivet, men opprettholdes fullt ut, jf. fortalen punkt 22.

Betalingstjenestedirektivet har heller ingen betydning for nasjonal lovgivning som gjennomfører det gamle forbrukerkredittdirektivet, direktiv 87/102/EF, eller for fellesskapslovgivning eller nasjonal lovgivning om betingelser for å yte kreditt til forbrukere som ikke harmoniseres av betalingstjenestedirektivet, og som er i samsvar med fellesskapsretten, jf. artikkel 30 nr. 3, jf. også artikkel 51 nr. 4. Betalingstjeneste­direktivet har enkelte offentligrettslige bestemmelser om adgangen for betalings­foretak til å yte kreditt i artikkel 16 nr. 3. Ellers vil det nye forbruker­kredittdirektivet, direktiv 2008/48/EF, regulere kravene til forhåndsopplysningene som skal gis til forbrukere hvis det dreier seg om en kredittavtale. Hvis et betalingsinstrument inneholder et kredittelement, kan både informasjonskravene etter betalingstjenestedirektivet og kravene etter forbrukerkredittdirektivet etter omstendighetene få anvendelse, på samme måte som både finansavtaleloven kapittel 2 om innskudd og kapittel 3 om lån kan få anvendelse for én og samme avtale etter gjeldende norsk rett, jf. finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum. For eksempel kan det for ramme­avtaler om betalingsinstrumenter med et kredittelement bli aktuelt med forhånds­opplysninger om renter både etter betalingstjenestedirektivet, jf. artikkel 42 nr. 3 bokstav b, og etter forbrukerkreditt­direktivet, jf. dets artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Betalingstjeneste­direktivet artikkel 31 nr. 1 klargjør at informasjons­kravene etter begge direktivene vil få anvendelse i slike tilfeller. Gjennomføringen av opplysnings­pliktreglene i forbrukerkredittdirektivet utredes av et eget utvalg.

På ett punkt foretas imidlertid med betalingstjenestedirektivet en samordning av kravene til forhåndsopplysninger etter annet regelverk. I fortalen punkt 22 vises det til at også bestemmelsene i direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere som utgangspunkt fortsatt skal anvendes ved siden av betalingstjeneste­direktivet, men at det tas sikte på en viss samordning av kravene til forhånds­opplys­ninger etter de to direktivene. Etter artikkel 31 annet avsnitt skal opplysnings­kravene i direktiv 2002/65/EF artikkel 3 nr. 1 erstattes av opplysningskravene i artiklene 36, 37, 41 og 42 i betalingstjenestedirektivet hvis begge direktivene får anvendelse. Dette gjelder imidlertid ikke kravene i artikkel 3 nr. 1 (2) bokstav c til g, (3) bokstav a, d og e og (4) bokstav b, som fortsatt skal gjelde. Dette inne­bærer at en del av opplysningene om tjenesteyteren og tjenesten samt om priser mv. etter betalingstjenestedirektivet erstatter tilsvarende opplysninger i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester når det dreier seg om en fjernsalgs­avtale om en beta­lings­tjeneste. Opplysningskrav etter fjernsalgsdirektivet som knytter seg til fjern­salgs­situasjonen og om angrerett berøres ikke av betalings­tjeneste­direktivet.

5.4 Arbeidsgruppens forslag

5.4.1 Opplysninger som skal gis før avtale­inngåelsen

5.4.1.1 Generelt

Arbeidsgruppen viser i et innledende punkt 8.4.1 side 79-80 i delrapport I til at betalingstjenestedirektivet er fullharmoniserende når det gjelder tjenesteyterens prekontraktuelle opplysningsplikt, jf. artikkel 86 nr. 1, og at det innenfor direktivets virkeområde derfor ikke kan opprettholdes andre krav til den informasjon kunden skal få forut for avtaleinngåelsen, enn det som er fastsatt i direktivet. Arbeidsgruppen konkluderer med at finansavtalelovens gjeldende regler om opplysningsplikt må endres i tråd med direktivet. I tillegg viser gruppen til at den samordning med opplysningskrav etter andre direktiver som betalingstjenestedirektivet medfører, må gjennomføres i norsk rett.

Når det gjelder virkeområdet for bestemmelsene om forutgående informasjon, viser arbeidsgruppen på side 80 til at direktivets bestemmelser gjelder overfor alle kunder, i motsetning til finansavtaleloven § 15 annet ledd, som bare gjelder overfor for­brukere. Siden det følger av direktivet artikkel 30 nr. 1 at opplysningskravene kan fravikes når kunden ikke er forbruker, antar arbeids­gruppen at forskjellen på dette punktet vil bli liten sammenlignet med gjeldende rett.

Arbeidsgruppen vurderer det på side 80 i delrapport I videre slik at regelen i finansavtaleloven § 15 første ledd om veiledningsplikt faller utenfor virkeområdet til direktivet, og at den derfor kan beholdes. Arbeids­gruppen foreslår at regelen utvides til å gjelde også veiledning om andre betalings­tjenester enn kontoer som tilbys.

5.4.1.2 Rammeavtaler

Arbeidsgruppen foreslår som nevnt i punkt 3.3.2.3 at finansavtalelovens begrep «konto­avtale» erstattes av direktivets «rammeavtale». På denne bakgrunn anser arbeidsgruppen det i punkt 8.4.2.1 side 80 naturlig å erstatte kravene til forhåndsopplysninger i finansavtale­loven § 15 annet ledd og forskriften om kontoavtaler § 1 om opplysningsplikt før inngåelse av kontoavtale med bestemmelsene om krav til forutgående opplysninger ved rammeavtaler i direktivet artikkel 42, jf. artikkel 41. Arbeidsgruppen viser til sin vurdering av at innskuddskontoer etter finans­avtale­loven i utgangspunktet er å regne som betalingskontoer i direktivets forstand, slik at man for slike kontoer bare kan pålegge tjenesteyteren plikt til å gi de opplysninger som kreves for rammeavtaler etter direktivet, og at eventuelle supplerende opplysningskrav etter gjeldende norsk rett ikke kan opprettholdes med mindre de har grunnlag i annet EU-regelverk enn betalingstjenestedirektivet, jf. direktivet artikkel 31 første avsnitt. Arbeidsgruppen gir uttrykk for at det heller ikke synes problematisk at reglene i betalingstjenestedirektivet legges til grunn for alle kontoer. Arbeidsgruppen foreslår også, jf. side 81 i delrapport I, at reglene om markedsføring i finansavtaleloven § 15 tredje ledd og forskriften om kontoavtaler § 2 første punktum tilpasses reglene om prekontraktuell opplys­nings­­plikt i direktivet. Gruppen gir uttrykk for at forskriften om konto­avtaler § 2 annet punktum ikke berøres av betalingstjenestedirektivet, og denne bestemmelsen foreslås videreført i finansavtaleloven § 15 nytt femte ledd sammen med det som blir igjen av § 15 nåværende tredje ledd. Dermed vil kundene uansett få opplys­ninger om effektiv rente i markedsføringen.

Arbeidsgruppen viser på side 81 i delrapport I til at hvis rammeavtalen gjelder et betalingsinstrument som det er knyttet kreditt til, vil reglene i finansavtaleloven kapittel 3 kunne få supplerende anvendelse.

Når det gjelder de konkrete opplysningskravene i direktivet og forholdet til gjeldende norsk rett, uttaler arbeidsgruppen at det innholdsmessig er stor grad av samsvar mellom kravene etter direktivet og gjeldende norsk rett, men at direktivets informasjonskrav er noe mer detaljert utformet, og at det derfor blir behov for en del tekniske justeringer av den norske lovteksten. I punkt 8.4.2.1 side 81-83 i delrapport I heter det:

«For kontoavtaler og andre rammeavtaler som faller inn under direktivets definisjon av «rammeavtale», blir det nødvendig å endre finansavtaleloven § 15 annet ledd slik at opplysningskravene etter direktivet artikkel 42 inntas i denne bestemmelsen. Kravene etter artikkel 42 gjelder bare for rammeavtaler, jf. artikkel 40. På en god del punkter er det innholdsmessig stor grad av samsvar mellom kravene etter direktivet og den informasjon som kreves gitt etter finansavtaleloven i dag, slik at gjennomføringen av direktivet ikke vil innebære store endringer. Informasjonskravene etter direktivet er imidlertid mer detaljert utformet enn den norske lovteksten, slik at det blir behov for en del tekniske justeringer og lovteksten vil bli noe mer omfattende. Ettersom direk­tivet er et fullharmoniseringsdirektiv, er det etter arbeidsgruppens syn nødvendig å utforme de norske reglene nært opp til direktivteksten. Dette innebærer at opplys­ningsplikten blir noe mer detaljert utformet enn i dag, og dermed mindre fleksibel enn den gjeldende norske regulering. Samtidig er direktivets regler på flere punkter sam­svarende med opplysningsplikter pålagt tjenesteytere ved fjernsalg av finansielle tjenester etter direktiv 2002/65/EF. Ved gjennomføring av betalings­tjeneste­direktivet vil opplysningsplikten etter finansavtaleloven § 15 annet ledd på flere punkter bli samordnet med opplysningskravene etter angrerettloven. Dette er hensiktsmessig og vil gjøre det enklere for tjenesteyterne å forholde seg til regelverket, samtidig som det sikres at kundene på forhånd får alle sentrale opplysninger om tjenesten som tilbys.

En innholdsmessig endring sammenlignet med finansavtaleloven § 15 annet ledd er at det etter direktivet skal gis opplysninger om institusjonen og dens tilsynsmyndigheter, jf. direktivet artikkel 42 nr. 1. Tilsvarende opplysninger skal imidlertid allerede i dag gis ved fjernsalg av finansielle tjenester etter angrerettloven § 7a første ledd bokstav a og b. Det vil dermed innebære en ønskelig samordning at det nå vil bli påkrevd å gi slike opplysninger også etter finansavtaleloven § 15 annet ledd, se forslaget til bokstav a.

Når det gjelder opplysninger om bruk av betalingstjenesten og dens egenskaper, jf. direktivet artikkel 42 nr. 2, tilsvarer bestemmelsen innholdsmessig i stor grad finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav d om opplysninger om hvordan kontoen og betalingsinstrument knyttet til kontoen kan brukes, men direktivets regler er mer detaljerte. Arbeidsgruppen foreslår at disse inntas i § 15 annet ledd bokstav b. Etter angrerettloven § 7a bokstav c skal det også i dag ved fjernsalg gis opplysninger om tjenestens viktigste egenskaper. Også på dette punktet vil det ved gjennomføring av betalingstjenestedirektivet skje en samordning.

Opplysninger om priser og renter mv. gis i dag etter finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav b og c. Disse bestemmelsene vil erstattes av direktivet artikkel 42 nr. 3. På samme måte som etter gjeldende rett vil det kreves at kunden skal få forhånds­opplysning om alle kostnader knyttet til tjenesten, jf. artikkel 42 nr. 3 bokstav a, eventuelt i form av en prisliste. En lignende regel finnes i angrerettloven § 7a bokstav e. Betalingstjenestedirektivets bestemmelse foreslås gjennomført i finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav c.

Finansavtaleloven § 15 annet ledd inneholder ikke krav til at det skal gis opplysninger om hvordan kommunikasjonen mellom kunden og institusjonen under avtaleforholdet skal skje. Lignende regler finnes i angrerettloven § 7a første ledd bokstav p. Direk­tivets regler om dette, jf. artikkel 42 nr. 4 bokstav a, må derfor tas inn i loven, se forslaget til bokstav d. Etter finansavtaleloven § 8 første ledd er det et krav for at institusjonen skal kunne kommunisere med kunden elektronisk at kunden samtykker til dette. Tilsynelatende kunne artikkel 42 nr. 4 anses å gi uttrykk for at institusjonen kan velge kommunikasjonsform for avtaleforholdet og opplyse kunden som forhånds­opplysning for eksempel at elektronisk kommunikasjon vil bli benyttet i avtale­forholdet. Imidlertid står det i bestemmelsen at det skal opplyses om de kommuni­ka­sjons­metoder som er «agreed between the parties». Dette må anses å innebære en forutsetning om at kunden må godta elektronisk kommunikasjon for at dette skal kunne benyttes. Etter arbeidsgruppens syn kan dermed regelen i finans­avtaleloven § 8 første ledd om at elektronisk kommunikasjon krever kundens samtykke opprettholdes etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet.

Også de øvrige opplysningskravene relatert til kommunikasjon i artikkel 42 nr. 4 må inntas i finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav d. Når det gjelder kravet etter artikkel 42 nr. 4 bokstav c om at det skal opplyses om hvilket språk avtalen skal inngås på og hvilket språk partene skal kommunisere under avtaleforholdet, viser arbeidsgruppen til at forhåndsopplysningene etter artikkel 42 ved tjenester som tilbys i Norge, skal gis på norsk eller et annet språk avtalt mellom partene, jf. artikkel 41 nr. 1 siste punktum. I praksis må det anses lite sannsynlig at tjenesteyteren i forhånds­opplysningene inntar en klausul om at avtaleinngåelsen eller videre kommunikasjon skal skje på et annet språk, selv om direktivet i prinsippet synes å åpne for dette. Et lignende opplysningskrav finnes allerede for fjernsalgstilfellene i angrerettloven § 7a første ledd bokstav p.

Artikkel 42 nr. 5 krever at institusjonen skal gi en rekke opplysninger om sikkerhets­tiltak, blant annet knyttet til oppbevaring av sikkerhetsanordninger knyttet til betalings­instrument og om kundens og institusjonens ansvar for urettmessige transaksjoner foretatt av tredjepersoner. Denne typen opplysninger må i dag gis i medhold av finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav e og g. Arbeidsgruppen foreslår at disse reglene erstattes av direktivets mer detaljerte bestemmelser, se forslaget til § 15 annet ledd bokstav e.

Direktivet har i artikkel 42 nr. 6 regler om opplysninger om endringer og opphør av rammeavtaler. At det skal opplyses om denne typen forhold, følger for fjernsalgs­tilfellene allerede av angrerettloven § 7a første ledd bokstav l og m. Hvis institusjonen ønsker at kunden skal gå med på en ordning der han eller hun anses å ha akseptert endringer institusjonen varsler med mindre kunden aktivt protesterer før iverkset­telses­tidspunktet, må det gis forhåndsopplysning om dette, jf. direktivet artikkel 42 nr. 6 bokstav a. Finansavtaleloven § 15 annet ledd inneholder ingen tilsvarende regel. Etter finansavtaleloven § 19 første ledd er det ikke er noe krav om at kunden aktivt aksepterer endringen for at den skal kunne iverksettes, så lenge kunden er varslet om endringen. Direktivets ordning medfører imidlertid behov for justering både av § 19 (se forslaget til § 18 fjerde ledd) og § 15 annet ledd på dette punktet, se forslaget til § 15 annet ledd bokstav f nr. 1. Direktivets krav om at kunden skal opplyses om avtalens varighet og rettigheter med hensyn til oppsigelse, jf. nr. 6 bokstav b og c, har ikke noe direkte motsvar i finansavtaleloven § 15 annet ledd, som imidlertid krever i bokstav f at kunden gjøres kjent med eventuelle begrensninger i adgangen til å si opp avtalen og ta ut midler fra kontoen. Denne bestemmelsen må erstattes av direktivets regel, se forslaget til § 15 bokstav f nr. 2 og 3. [...]

Endelig må direktivets krav etter artikkel 42 nr. 7 om at det skal opplyses om eventuelle lovvalgs- og vernetingsklausuler og om utenrettslige tvisteløsnings- og klagemuligheter, tas inn i § 15 annet ledd. Det stilles i dag ikke krav om slike opplysninger etter denne bestemmelsen, men en lignende regel finnes i angrerettloven § 7a første ledd bokstav o. Slike regler vil i praksis ha mindre betydning i forbruker­forhold på grunn av begrensningene etter finansavtaleloven § 2 annet ledd, jf. § 3, og § 5 annet ledd, jf. også angrerettloven §§ 4 og 5. Direktivets regler må imidlertid gjennomføres i finansavtaleloven § 15 annet ledd, se bokstav g.»

5.4.1.3 Opplysning om innskuddsgaranti

Arbeidsgruppen vurderer i punkt 8.4.2.2 side 83 i delrapport I om opplysningsplikten om innskuddsgaranti kan opprettholdes ved gjennomføringen av direktivet. Gruppen konkluderer med at den kan beholdes:

«Etter finansavtaleloven § 15 annet ledd bokstav i skal institusjonen opplyse kunden om hvilke regler som gjelder for innskuddsgaranti. Betalingstjenestedirektivet inne­holder ikke noe slikt krav, men en slik opplysningsplikt følger av direktiv 94/19/EF av 30. mai 1994artikkel 9, jf. banksikringsloven § 2-3. Etter arbeids­gruppens vurdering vil denne opplysningsplikten dermed kunne opprettholdes i finansavtaleloven § 15 annet ledd etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, ettersom direktivet i artikkel 31 første avsnitt slår fast at direktivet ikke tilsidesetter opplysningsplikter etter andre direktiver som inneholder tilleggskrav til informasjon kunden skal gis. Det vises til forslaget til § 15 annet ledd bokstav h i finansavtaleloven.»

5.4.1.4 Enkeltstående betalingstransaksjoner

Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre reglene om opplysningsplikt før avtaleinngåelse for enkeltstående betalingstransaksjoner i en egen bestemmelse i finansavtaleloven § 23 (jf. punkt 8.4.2.3 side 83 i delrapport I):

«Ettersom finansavtaleloven i dag ikke stiller krav om spesifikke forhåndsopplysninger ved enkeltstående betalingstransaksjoner innenlands, [...] må loven endres i samsvar med de krav direktivet stiller til opplysninger som skal gis før kunden blir bundet av en avtale om en slik enkeltstående transaksjon. Kravene etter direktivet er på flere punkter sammenfallende med kravene til betalingsoppdrag til og fra utlandet etter forskriften om betalingsoppdrag til og fra utlandet § 5. Det vil bli stilt krav om at overføringstiden opplyses, om gebyrer som skal betales, om hvilken informasjon eller entydig identifikasjonskode kunden skal oppgi for å iverksette gjennomføring av betalingstransaksjonen og om hvilken vekslingskurs som skal anvendes der dette er relevant.

Arbeidsgruppen foreslår at opplysningskravene til enkeltstående betalings­transak­sjoner tas inn i en egen bestemmelse om slike transaksjoner i § 23 i finansavtaleloven, jf. forslaget til nytt sjette ledd i § 9.»

5.4.1.5 Småpengeinstrumenter

Om gjennomføringen av direktivets regler om småpengeinstrumenter uttaler arbeidsgruppen følgende i punkt 8.4.2.4 side 84 i delrapport I:

«Direktivets regler om småpengeinstrumenter vil innebære en endring sammenlignet med gjeldende norsk rett, ettersom slike instrumenter i hovedsak er unntatt fra finans­avtalelovens regulering, jf. § 11 annet ledd når det gjelder forhåndsbetalte kort. For rammeavtaler om slike instrumenter må det gjøres unntak fra de informasjonskrav som ellers gjelder slik at de mindre omfattende kravene etter direktivet artikkel 34 nr. 1 gis anvendelse. Arbeidsgruppen foreslår at dette gjøres ved et nytt fjerde ledd i § 15.»

5.4.2 Hvordan opplysningene skal gis

For rammeavtaler kreves det etter direktivet artikkel 41 nr. 1 at forhånds­opplys­ningene gis på «papir eller annet varig medium». Arbeidsgruppen viser i punkt 8.4.3 side 84 i delrapport I til at dette kravet må gjennomføres i finansavtaleloven, og da vil erstatte dagens krav i § 15 annet ledd om at opplysninger skal gis «skriftlig». Arbeidsgruppen foreslår videre å gjennomføre direktivets krav om at opplysningene skal gis på en klar og forståelig måte og på det offisielle språket i det landet der tjenesten tilbys, eller på annet avtalt språk, og viser til at det førstnevnte alternativet for betalings­tjenester som tilbys i Norge, vil være norsk.

Når det gjelder forholdet mellom skriftlighetskravet og kravet om varig medium uttaler gruppen følgende på side 84 i delrapport I:

«Det blir spørsmål om det at direktivet sier at forhåndsopplysningene skal gis på papir eller annet varig medium, innebærer noe annet enn det gjeldende kravet i § 15 annet ledd om at opplysningene skal gis «skriftlig». Etter finansavtaleloven § 8 første ledd innebærer skriftlighetskravet at elektronisk kommunikasjon kan brukes ved kundens samtykke. Etter arbeidsgruppens syn må uttrykket «papir eller annet varig medium» forstås slik at det forutsetter at opplysningene gis på en måte som kunden kan nyttig­gjøre seg. Dette må bety at institusjonen ikke kan gi opplysningene elektronisk dersom kunden ikke ønsker dette. Dermed reiser bestemmelsen om at opplysningene skal gis på papir eller annet varig medium, ingen motstridsspørsmål i forhold til finansavtaleloven § 8 første ledd.

Når det gjelder enkeltstående betalingstransaksjoner, kreves ikke at opplysningene gis på varig medium. Muntlige opplysninger eller oppslag vil være tilstrekkelig. Dette reiser ikke problemer i forhold til finansavtaleloven § 8 første ledd, som bare gjelder der loven krever at opplysninger skal gis skriftlig.»

5.4.3 Når opplysningene skal gis

Arbeidsgruppen vurderer i punkt 8.4.4 side 85 forholdet mellom gjeldende norsk rett og direktivets krav om at forhåndsopplysningene skal gis «i rimelig tid før» (rammeavtaler) eller «før» kunden blir bundet (enkeltstående betalingstransaksjoner):

«Direktivet krever at opplysningsplikten for rammeavtaler skal oppfylles «i rimelig tid» før kunden blir bundet av en avtale eller et tilbud. Dette må forstås slik at kunden skal gis tilstrekkelig tid til å motta informasjonen og forstå den, slik at han eller hun kan treffe en velinformert beslutning. Etter arbeidsgruppens syn vil dette i realiteten ikke innebære noen endring sammenlignet med gjeldende norsk rett, selv om det etter finansavtaleloven § 15 annet ledd ikke stilles noe nærmere krav til hvor lenge før avtaleinngåelsen opplysningene skal gis. Direktivets krav foreslås uansett inntatt i lovteksten, se innledningen til § 15 annet ledd i lovforslaget.

For enkeltstående betalingstransaksjoner foreslår arbeidsgruppen å gjennomføre kravet etter direktivet artikkel 36 nr. 1 om at opplysningsplikten skal oppfylles «før» avtaleinngåelse. Forskjellen i tidskrav i dette direktivet må ses i sammenheng med forskjellen i økonomisk betydning og kompleksitet av en rammeavtale og en avtale om enkeltstående betalingstransaksjon.

Når det gjelder unntaket fra kravet om at opplysninger må gis før avtaleinngåelsen for visse fjernsalgstilfeller, jf. direktivet artikkel 36 nr. 2 og 41 nr. 2, følger et slikt unntak allerede av angrerettloven § 9a annet punktum. Det er derfor ikke nødvendig å foreslå noen særskilt gjennomføring av disse bestemmelsene i direktivet.»

5.4.4 Bevisbyrde og gebyrer

Arbeidsgruppen vurderer i delrapport I punkt 8.4.5 side 85-86 om den valgfrie bevisbyrderegelen, som knytter seg til om opplysningskravene er oppfylt, i direktivet artikkel 33 bør gjennomføres i norsk rett. Blant annet med henvisning til at dette ikke er foreslått i Danmark og Sverige, foreslås det at regelen ikke gjennomføres i norsk rett. Når det gjelder direktivets regler om gebyrer, foreslås disse gjennomført i en ny felles bestemmelse i finansavtaleloven § 14 a.

I delrapport I punkt 8.4.5 side 85-86 heter det om disse spørsmålene:

«I det danske forslaget til ny lov om betalingstjenester foreslås det ikke å gjennomføre direktivets valgfrie bevisbyrderegel i artikkel 33. I utredningen gis det uttrykk for at en slik regel ikke er nødvendig, da spørsmålet overlates til dansk retts alminnelige regler om bevisbyrde, jf. side 89. I den svenske utredningen med forslag til ny lov om betaltjänster foreslås heller ikke å gjennomføre artikkel 33. Det vises til at det allerede av alminnelige rettsprinsipper følger at bevisbyrden ligger på institusjonen, da det ikke kan ligge på kunden å bevise at institusjonen ikke har oppfylt informasjons­kravene, ettersom det er institusjonen som har ressurser og teknikk tilgjengelig for å finne frem til de opplysninger som er nødvendig for å bevise dette, jf. den svenske utredningen punkt 6.5.4.2 side 77.

Arbeidsgruppen foreslår at artikkel 33 ikke gjennomføres i norsk rett. Dette bør overlates til alminnelige bevisbyrderegler, på samme måte som man har foreslått i Danmark og Sverige. Normalt vil det være institusjonen som vil ha tilgang til den nødvendige dokumentasjonen for å påvise at opplysningene etter direktivets del III er gitt, men det anses ikke nødvendig å gi noen særskilt bevisbyrderegel i denne forbindelse. Ved gjennomføringen av direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester ble den valgfrie bestemmelsen i artikkel 15 om bevisbyrde på institusjonen for blant annet oppfyllelse av opplysningsplikt, ikke inntatt i norsk rett, på samme måte som i andre nordiske land, jf. Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) punkt 3.5.4 side 70. På nevnte sted i proposisjonen gis det uttrykk for at alminnelige prinsipper for bevis­vurdering må legges til grunn. Etter arbeidsgruppens syn blir vurderingen den samme i forhold til betalingstjenestedirektivet artikkel 33.

Når det gjelder regelen i direktivet artikkel 31 [skal være 32] om gebyrer, har denne ikke noe motstykke i finansavtaleloven. Dette betyr imidlertid ikke at institusjonene i praksis krever gebyrer fra kundene for denne typen informasjon i dag. Direktivets regel må gjennomføres i norsk rett. Den vil innebære at institusjonen ikke kan kreve gebyrer for den informasjon den er pålagt å gi etter loven, men at det kan kreves gebyr hvis det avtales med kunden en slags «ekstraservice» om tilleggsinformasjon mv. Selv om regler om gebyrer har et offentligrettslig preg, mener arbeidsgruppen at det kan være viktig for brukerne av loven å kunne se disse gebyrene i sammenheng med institu­sjonens sivilrettslige plikter etter finansavtaleloven. Regelen vil ha betydning for bestemmelser om forhåndsinformasjon i kapittel 2 avsnitt II, om kontoinformasjon i avsnitt III når det gjelder informasjon om gjennomførte betalingstransaksjoner, og for reglene som gjennomfører reglene om varsler om endring av avtaler og om oppsigelse i artikkel 44 og 45. Den foreslås derfor plassert blant de alminnelige bestemmelsene i avsnitt I som ny § 14 a om priser for informasjon, se forslaget til § 14a første ledd.

Etter arbeidsgruppens syn bør også direktivet artikkel 52 nr. 1, som med visse unntak setter tilsvarende forbud mot gebyrer når det gjelder informasjonskrav mens avtale­forholdet løper, samt opprettende og forebyggende tiltak etter direktivet del IV, også gjennomføres i ny § 14 a, se § 14a annet ledd i lovforslaget. Unntakene fra gebyr­forbudet i artikkel 52 nr. 1 vil gjennomføres i de bestemmelsene som gjennomfører de reglene i direktivet som unntaket fra gebyrforbudet relaterer seg til, se punkt 14 om avvisning av betalingsordre (artikkel 65 nr. 1), punkt 12 om tilbakekall av betalings­ordre (artikkel 66 nr. 5) og punkt 18 om manglende eller mangelfullt gjennomførte betalingstransaksjoner (artikkel 74 nr. 2). Utover bestemmelsene som uttrykkelig åpner for å kreve gebyrer av kunden, vil institusjonen ikke kunne kreve vederlag for oppfyllelse av informasjonskrav, korrigerende og forebyggende tiltak etter bestemmelsene i direktivet del IV.

Betalingstjenestedirektivets regler om forbud mot å kreve betalt for oppfyllelse av informasjonsplikter har ikke betydning for spørsmålet om det kan kreves betalt for opplysninger som skal gis etter andre direktiver, som for eksempel direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester, jf. punkt 26 i fortalen til betalings­tjenestedirektivet. Det er ikke gitt regler om at det kan kreves slike gebyrer verken i det nevnte direktivet om fjernsalg eller i angrerettloven.»

5.4.5 Krav til selve avtalen

5.4.5.1 Rammeavtaler

Arbeidsgruppen vurderer i punkt 8.4.6.1 i delrapport I forholdet til selve rammeavtalen. Gruppen viser til at regulering av selve avtalen synes å falle utenfor virkeområdet til direktivet, og vurderer det slik at kravene til avtalen i § 16 i den gjeldende finansavtaleloven kan opprettholdes. I delrapport I punk 8.4.6.1 side 86-87 heter det:

«Etter finansavtaleloven § 16 første ledd første punktum skal en kontoavtale være skriftlig. Arbeidsgruppen foreslår [...] at begrepet kontoavtale erstattes av direktivets rammeavtalebegrep. Det blir dermed spørsmål om hvilke krav som etter direktivet kan stilles til rammeavtaler. Direktivet stiller ikke formkrav til hvordan selve rammeavtalen skal inngås. Regulering av form for selve avtalen synes å falle utenfor virkeområdet til direktivet, utover at kunden skal kunne be om å få vilkårene på papir eller annet varig medium, jf. artikkel 43. Etter arbeidsgruppens syn kan man på denne bakgrunn videreføre skriftlighetskravet i finansavtaleloven § 16 for rammeavtaler om betalingstjenester. Etter § 8 annet ledd vil et slikt krav ikke være til hinder for at avtalen inngås ved hjelp av elektronisk medium så lenge vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt.

Paragraf 16 første ledd inneholder også en viss opplysningsplikt for kunden når det gjelder at navn mv. skal være inntatt i avtalen. Slike forhold synes å falle utenfor betalingstjenestedirektivets virkeområde, som ikke regulerer kundens opplysnings­plikt ved avtaleinngåelsen. Plikten til å gi slike identifikasjonsopplysninger kan videreføres for alle rammeavtaler ettersom direktivet ikke regulerer krav til hvilke opplysninger om kunden avtalen skal inneholde. Dette har også en side til hvit­vaskings­regelverket. At det inntas opplysninger om kunden i avtalen, er også viktig i forhold til å bringe på det rene om avtalen inngås med en fysisk person eller med en næringsdrivende. Det er videre nødvendig for institusjonen å ha kundeinformasjon for å kunne oppfylle sine varslingsplikter overfor kunden.

Etter arbeidsgruppens syn er direktivet ikke til hinder for at de øvrige nåværende bestemmelsene i § 16 opprettholdes fordi direktivet ikke regulerer hvilke nærmere opplysninger om kunden som skal inntas i rammeavtalen eller hvilken form ramme­avtalen skal ha. Det foreslås likevel enkelte justeringer som følge av endringene i § 15, slik at henvisningen til hvilke opplysninger som skal regnes som del av avtalen blir korrekt. Regelen i direktivet artikkel 43 om at kunden skal kunne få avtale­vilkårene og forhåndsopplysningene foreslås gjennomført i § 16 fjerde ledd, se forslaget til nytt annet punktum i denne bestemmelsen.»

5.4.5.2 Enkeltstående betalingstransaksjoner

Arbeidsgruppen foreslår at det ikke oppstilles nærmere krav til form og innhold for avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner i loven. Det vises til at forhåndsopplysningene som skal gis kunden vil regnes som de avtalte vilkårene for transaksjonen når kunden aksepterer dem. I delrapport I punkt 8.4.6.2 side 87 heter det:

«Finansavtaleloven stiller ikke krav til form og innhold for enkeltstående betalings­oppdrag, men slike stilles for betalingsoppdrag til eller fra utlandet i forskriften om dette § 6. Avtalen skal være skriftlig og inneholde en del opplysninger, så fremt kunden ikke uttrykkelig har avstått fra dette. Spørsmålet er om disse reglene kan og bør videreføres etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet.

Arbeidsgruppen legger til grunn at det etter norsk avtalerett vil være slik at opplys­ningene som etter lovforslaget § 23, jf. direktivet artikkel 37, skal gis kunden på forhånd ved avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner, vil regnes som de avtalte vilkårene for transaksjonen når kunden aksepterer disse, jf. avtalelovens regler om tilbud og aksept. Etter arbeidsgruppens vurdering er det på denne bakgrunn for så vidt ikke nødvendig å innta noen særskilt bestemmelse om krav til avtalen om enkelt­stående transaksjoner i finansavtaleloven. Direktivet kan ikke sies å være direkte til hinder for slike regler, ettersom krav til form for selve avtalen om enkeltstående betalingstransaksjoner ikke er regulert i direktivet. Samtidig legger direktivet opp til at avtaler om slike enkeltstående transaksjoner skal være enklere enn rammeavtaler, og at forhåndsopplysninger skal kunne gis muntlig, jf. artikkel 36 nr. 1 og fortalen punkt 25. På denne bakgrunn anser arbeidsgruppen det best i samsvar med direktivet om det ikke stilles nærmere krav til form eller innhold av avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner. Som nevnt vil krav til avtalens innhold implisitt følge av forhåndsopplysningene som direktivet krever at institusjonen skal gi.»

5.4.6 Informasjonskrav i andre direktiver

Arbeidsgruppen har vurdert behovet for endringer i informasjonskrav i andre lover for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet. Gruppen viser til at direktivets utgangspunkt er at informasjonskrav etter andre direktiver opprettholdes fullt ut, men at det må foretas visse endringer i opplysningskravene etter angrerettloven fordi betalingstjenestedirektivet gjør visse endringer i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester. I delrapport I punkt 8.4.7 side 87-89 heter det:

«Som nevnt i punkt 8.3.6, er utgangspunktet etter betalingstjenestedirektivet at infor­ma­sjonskrav etter andre direktiver opprettholdes fullt ut. Det behøver derfor for eksempel ikke foretas endringer i opplysningskravene etter ehandelsloven ved gjen­nom­føringen av direktivet. Imidlertid foretas ved betalingstjenestedirektivet visse endringer i opplysningskravene etter direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester, jf. direktivet artikkel 31 annet avsnitt, jf. artikkel 90. Disse endringene må gjennomføres i norsk rett. Som nevnt i punkt 8.4.2.1 vil det ved gjennomføring av betalingstjenestedirektivet skje en samordning mellom opplysingskravene etter finansavtaleloven og angrerettloven. De gjeldende bestemmelsene om opplysnings­plikt i angrerettloven er imidlertid ikke fullt ut samsvarende med bestemmelsene i betalingstjenestedirektivet, selv om det innholdsmessig er stor grad av likhet. For å oppnå fullt samsvar i opplysningskravene ved avtaler om fjernsalg av betalings­tjenester, endrer betalingstjenestedirektivet informasjonskravene for fjernsalgsavtaler om slike tjenester i tråd med kravene etter betalingstjenestedirektivet.

Endringene innebærer at enkelte av opplysningskravene ved fjernsalgsavtaler om betalingstjenester i angrerettloven § 7a må erstattes av opplysningskrav etter finans­avtaleloven § 15 annet ledd, men ikke alle. De opplysningskrav i angrerettloven § 7a som ikke har med betalingstjenesten å gjøre, påvirkes ikke av betalingstjeneste­direktivet. Heller ikke påvirkes opplysningskravene ved andre finansielle tjenester enn betalingstjenester, som for eksempel lån eller forsikring. Dette er ikke regulert i betalingstjenestedirektivet, og her vil angrerettlovens gjeldende regler fortsatt måtte gis anvendelse. Dette gir en viss lovteknisk utfordring ved gjennomføringen. Det er klart at endringene for fjernsalgstilfellene bør gjennomføres i angrerettloven, slik at kravene ved fjernsalg av betalingstjenester kommer til uttrykk der, sammen med de øvrige reglene om fjernsalg av finansielle tjenester. Samtidig kan ikke hele § 7a endres, da endringene ved betalingstjenestedirektivet bare gjelder fjernsalgsavtaler om betalingstjenester og ikke om andre finansielle tjenester. Betalingstjenestedirektivet må dessuten forstås slik at endringene bare gjelder opplysningenes innhold, og ikke påvirker øvrige regler i direktiv 2002/65/EF om hvordan opplysninger skal gis og opplysninger ved taletelefoni, jf. § 7a annet og tredje ledd og § 9a. Bestemmelsene om dette i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester er ikke endret i betalings­tjenestedirektivet.

Arbeidsgruppen har etter dette kommet til at det bør inntas et nytt annet ledd i angre­rettloven § 7a. Denne bestemmelsen vil slå fast at dersom fjernsalgsavtalen gjelder en betalingstjeneste, skal visse av opplysningskravene i bestemmelsen erstattes av opplysningskravene etter henholdsvis finansavtaleloven § 15 annet ledd eller § 23.

Angrerettloven § 7a fjerde ledd bestemmer at hvis det utføres flere separate trans­aksjoner av samme type mellom de samme partene uten noen innledende avtale om tjenesten, skal opplysningskravene etter § 7a bare gjelde for den første transaksjonen, med mindre det går mer enn ett år mellom transaksjonene. Bestemmelsen vil være aktuell for flere enkeltstående betalingstransaksjoner utført av samme tjenesteyter for samme kunde som ikke er omfattet av en rammeavtale. Den gjennomfører artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt i direktiv 2002/65/EF, som ikke endres ved betalingstjeneste­direktivet. Den må dermed bli stående i angrerettloven. Forut for inngåelsen av hver enkelt avtale om en enkeltstående betalingstransaksjon vil det uansett om opplys­ninger ikke må gis på nytt etter angrerettloven, måtte gis de opplysninger som kreves etter finansavtaleloven ny § 23.

Ved den nye markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markeds­føring og avtalevilkår) blir det innført et krav om skriftlig aksept ved telefonsalg, jf. ny § 10 a i angrerettloven, jf. den nye markedsføringsloven § 51 nr. 1 om endringer i andre lover. Etter denne bestemmelsen skal kunden gis forhåndsopplysning om kravet om skriftlig aksept ved fjernsalg av finansielle tjenester, jf. angrerettloven § 7a nytt siste ledd som gis ved den nye markedsføringsloven. Arbeidsgruppen er i tvil om et krav om slik forhåndsopplysning etter betalingstjenestedirektivet kan opprettholdes når det gjelder fjernsalg av betalingstjenester. Direktivet gjør det klart i artikkel 31 nr. 1 at det ikke tilsidesetter annet EU-regelverk som inneholder krav om forhånds­opplys­ninger. Et krav om forhåndsopplysning om at et tilbud gitt per telefon må aksepteres skriftlig for å være bindende, finnes imidlertid, etter det arbeidsgruppen er kjent med, ikke i noe EU-regelverk. Etter arbeidsgruppens syn kan dette kravet om forhåndsopplysning ikke gjøres gjeldende ved fjernsalg av betalingstjenester, og dette er presisert i forslaget til § 7a nytt annet ledd. Dette får ikke betydning for andre finansielle tjenester som for eksempel lån og forsikring [...]»

5.5 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler at forslaget til endring av § 15 om opplysningsplikt innebærer mer spesifiserte lovkrav om hvilken informasjon kunden skal få før inngåelse av rammeavtalen, men at informasjonen som skal gis, ikke oppfattes som vesentlig økt eller annerledes enn etter dagens regler. Foreningene peker på at enkelte forhold som gjelder selve vilkårene for forvaltning av innskuddsbeløpet, blant annet rentevilkårene på kontoen, etter deres syn faller utenfor direktivet, og uttaler:

«FNH og Sparebankforeningen vil [...] ikke reise innvendinger mot at både informasjon om innskuddsvilkår og de mer spesifikke vilkår for betalingstjenestene reguleres samlet i § 15. For å klargjøre at utkastet § 15 annet ledd bokstav c) om gebyrer, renter og vekslingskurser spesielt gjelder i forbindelse med betalingstjenesten, mener vi det likevel burde innarbeides en ny bokstav d) i forslaget til § 15 der det angis at også rente på innskuddet skal oppgis. Alternativt kan man i utkastet annet ledd bokstav c nr 2 stryke innledningsordene «hvor det er relevant», da vi oppfatter dette forbeholdet som en markering av at det ikke alltid er vanlig eller relevant med renter på selve overføringsbeløpet.

I § 15 annet ledd bokstav c nr 2 skal også beregningsmåten for den «faktiske» renten opplyses. Vi anbefaler at man ikke benytter dette ordet da det lett kan assosieres med de tekniske begrepene nominell eller effektiv rente. Vi anbefaler at man stryker ordet «faktiske» alternativ benytter ordet «aktuelle» foran rente.

Vi nevner ellers at når man legger til grunn vår forståelse av at direktivet ikke gjelder innskuddsvilkår i vid forstand, vil man også kunne opprettholde gjeldende nasjonale krav om at informasjon om innskuddsrenten også skal omfatte effektiv rente. Dette fordi innskuddsrenten er et forhold som ligger utenfor direktivet. Dette betyr blant annet at gjeldende finansavtalelov § 15 annet ledd bokstav a) om effektiv rente kan videreføres i denne nye bokstav d) som vi foreslår.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har også uttalt seg om forholdet mellom direktivets krav til «papir eller annet varig medium» og finansavtalelovens skriftlighetskrav, jf. bestemmelsen om elektronisk kommunikasjon og avtaleinngåelse i finansavtaleloven § 8. Foreningene legger til grunn at vilkårene i § 8 også gjelder der det foreslås et krav om varig medium, og reiser spørsmål om man bør endre skriftlighetskravet til selve avtalen i § 16 slik at også dette blir et krav om papir eller annet varig medium.

5.6 Departementets vurdering

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om endringer i finansavtaleloven § 15 annet ledd og angrerettloven § 7 a for å gjennomføre betalingstjenestedirektivets bestemmelser om opplysningsplikt før inngåelse av en rammeavtale. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens begrunnelse for forslagene.

Når det gjelder spørsmålet om renteopplysninger, som Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har tatt opp, viser departementet til at det skal opplyses om renter etter direktivet artikkel 42 nr. 3 bokstav b, der dette er relevant. Dette vil omfatte opplysninger om nominell og effektiv rente, der dette er relevant, dvs. der rammeavtalen gjelder for eksempel en innskuddskonto og kunden derfor må få opplysninger om renter. Det er riktig at direktivet ikke regulerer innskuddsrentens størrelse. Direktivet regulerer imidlertid hvilke opplysninger kunden skal få om renter for alle rammeavtaler, noe som omfatter avtaler om innskuddskonto, se også punkt 3.2.5 ovenfor. Departementet viser til at direktivet er fullharmoniserende når det gjelder prekontraktuell opplysningsplikt, jf. artikkel 86 nr. 1. Innenfor direktivets virkeområde kan man derfor ikke ha andre krav til de opplysninger som skal gis enn direktivets. En innskuddskonto som det kan settes inn og tas ut penger på, forutsetter en rammeavtale i direktivets forstand, jf. definisjonen av rammeavtale i artikkel 4 nr. 12. Innskudd vil være betalingstransaksjoner, jf. definisjonen i artikkel 4 nr. 5. Direktivets fullharmoniserte opplysningsplikt får dermed anvendelse, og det kan ikke gis bestemmelser som pålegger opplysningsplikt utover direktivet. Som nevnt følger det uansett av artikkel 42 nr. 3 bokstav b at det skal gis informasjon om renter. Bestemmelsen er bare ikke så spesifikt utformet som de gjeldende norske bestemmelsene.

Videre følger departementet opp arbeidsgruppens forslag til nye bestemmelser i finansavtaleloven § 23 om krav til forutgående opplysninger som skal gis kunden ved avtaler om enkeltstående betalingstransaksjoner, og om særlige opplysningskrav ved rammeavtaler om småpengeinstrumenter, jf. lovforslaget § 15 fjerde ledd.

Departementet er også enig i arbeidsgruppens vurdering av forholdet mellom direktivets krav til «varig medium» og skriftlighetskravet i finansavtaleloven, jf. bestemmelsen om elektronisk kommunikasjon i finansavtaleloven § 8 første ledd. Et krav om samtykke fra kunden for at det skal kunne benyttes elektronisk kommunikasjon, må kunne legges til grunn i begge tilfeller, jf. arbeidsgruppens vurdering gjengitt i punkt 5.4.2 ovenfor. Det synes derfor ikke å være behov for noen samordning av gjeldende bestemmelser i loven som benytter et skriftlighetskrav og bestemmelser som innfører et krav om «papir eller annet varig medium» ved gjennomføringen av direktivet, slik Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har reist spørsmål om.

Reglene om forhåndsopplysninger før inngåelse av rammeavtale vil gjelde for alle rammeavtaler. Som nevnt i fortalen til direktivet punkt 24, vil en rammeavtale være nødvendig ved opprettelse av en konto eller utstedelse av et betalingsinstrument for kunden. Et kredittkort vil være et betalingsinstrument, og en avtale om kredittkort vil derfor være en rammeavtale som opplysingskravene i § 15 vil gjelde for. Dette innebærer en utvidelse av opplysningsplikten for slike betalingsinstrumenter sammenlignet med gjeldende rett, jf. at det i forarbeidene til finansavtaleloven, Ot.prp. nr. 41 (1998-99) side 95-96, ble forutsatt at reglene i § 15 annet ledd ikke skulle gjelde for kontoordninger der saldoen er forutsatt alltid å være negativ eller på null, dvs. ikke for rene kredittkort. For slike kort vil man måtte forholde seg både til opplysningskravene for rammeavtaler om betalingstjenester samt til opplysingskrav etter regelverk om kredittyting i finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven, jf. også betalingstjenestedirektivet artikkel 31 nr. 1 om at direktivet ikke berører opplysningskrav etter annet regelverk. Bestemmelsene i finansavtaleloven § 15 vil gjelde opplysninger knyttet til kredittkortet som et betalingsinstrument, mens regler om forhåndsopplysninger ved kredittyting vil innebære at kunden i tillegg vil få opplysninger om forhold som knytter seg til dette.

Departementet følger opp arbeidsgruppens forslag om å beholde reglene i finansavtaleloven § 16 om krav til innhold i avtalen for rammeavtaler, idet departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette faller utenfor direktivets virkeområde. Det foreslås for øvrig enkelte justeringer i § 16 i samsvar med arbeidsgruppens forslag. Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at den valgfrie regelen om bevisbyrde for oppfyllelse av opplysningsplikt ikke bør lovfestes i norsk rett. Bevisbedømmelsen bør skje i tråd med alminnelige prinsipper for bevisbyrde.

Når det gjelder gebyrer, er departementet enig med arbeidsgruppen i at direktivets regler må gjennomføres i norsk rett.

Regelen om forbud mot gebyrer ved opplysningsplikt foreslås i tråd med arbeidsgruppens forslag plassert som ny § 14 a i finansavtaleloven.

Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens vurdering om at regelen som innføres i angrerettloven § 7 a nytt siste ledd ved den nye markedsføringsloven, og som gjelder forhåndsopplysning om skriftlig aksept ved telefonsalg, ikke kan gis anvendelse ved fjernsalg av betalingstjenester på grunn av betalingstjenestedirektivet artikkel 31 nr. 1. Dette hindrer ikke at kravet om slik forhåndsopplysning opprettholdes for fjernsalg av andre finansielle tjenester enn betalingstjenester. Videre er ikke betalingstjenestedirektivet til hinder for kravet om skriftlig aksept, bare for et krav om forhåndsopplysning om dette. Dermed kan regelen om skriftlig aksept i angrerettloven § 10 a beholdes også for betalingstjenester uten hinder av betalingstjenestedirektivet.

Det vises til merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.

Til dokumentets forside