7 Endring av rammeavtale

7.1 Gjeldende rett

Adgangen til endring av kontoavtaler er regulert i finansavtaleloven § 18.

I § 18 første ledd reguleres endringer partene er enige om. Bestemmelsen slår fast at avtalen kan endres ved enighet mellom partene, og at bestemmelsene i §§ 15 og 16 i så fall gjelder tilsvarende så langt de passer. Det må dermed gis opplysninger om endringen i samsvar med kravene etter § 15 annet ledd, og avtalen om endringen må være skriftlig og ellers oppfylle kravene etter § 16.

En rett til ensidig å endre avtalevilkår uten at den andre parten ønsker dette, må ha grunnlag i avtalen. Finansavtaleloven § 18 annet ledd begrenser institusjonens rett til å forbeholde seg en slik mulighet for ensidige endringer i avtaler med forbrukere. For slike avtaler kan institusjonen imidlertid forbeholde seg rett til å foreta ensidige endringer av rentesatsen for kontoen og øke gebyrer og andre kostnader. For avtaler med andre enn forbrukere gjelder ikke begrensninger i institusjonens mulighet til å forbeholde seg rett til å foreta ensidige endringer. En slik rett må imidlertid også i slike tilfeller ha grunnlag i avtalen.

Paragraf 18 tredje ledd gjør unntak fra utgangspunktet om at ensidige endringer krever grunnlag i kontoavtalen. Etter denne bestemmelsen kan institu­sjonen, både overfor forbrukere og andre kunder, ensidig øke satsene for overtrekks­rente og purregebyr ved urettmessig overtrekk, selv om det ikke er tatt forbehold om en slik endringsadgang i kontoavtalen.

I § 19 oppstilles en plikt for institusjonen til å varsle kunden før iverksettelse av ensidige endringer til kundens skade. Regelen er fravikelig utenfor forbruker­forhold, jf. § 2 første og annet ledd. Regelen gjelder alle endringer til skade for kunden, men må ses i sammenheng med at det etter § 18 annet ledd bare er nedset­telse av rentesats og økning av gebyrer som kan endres ensidig av institusjonen i forbrukerforhold, samt satsene for overtrekksrente og purregebyr ved urettmessig overtrekk etter § 18 tredje ledd. Kunden må etter § 19 første ledd varsles senest to uker før endringen kan iverksettes. Varslet skal være skriftlig, men dette er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon der kunden har samtykket i dette, jf. § 8 første ledd. Varslet kan inntas i kontoutskrift, jf. § 19 tredje ledd. Formålet med varselet er å gi kunden mulighet til å vurdere å si opp avtalen og flytte sine midler til en annen institusjon før endringen trer i kraft. På denne bakgrunn skal varsler om endring av rentesatser og gebyrer, i tillegg til å redegjøre for hva endringene går ut på, gjøre kunden oppmerksom på retten til å si opp avtalen og om eventuelle kostnader forbundet ved dette, jf. § 19 annet ledd.

For andre kontoer enn brukskontoer kan varsel om ensidige endringer unnlates når saldo på kontoen utgjør mindre enn 1000 kroner, med mindre Kongen i forskrift fastsetter et annet beløp, jf. § 19 fjerde ledd. Slik forskrift er ikke gitt.

7.2 Direktivet

7.2.1 Hvilke endringer som reguleres av direktivet

I betalingstjenestedirektivet er endring av vilkårene i en rammeavtale regulert i artikkel 44. Enhver kontoavtale etter den gjeldende finansavtaleloven vil være en rammeavtale i direktivets forstand, jf. definisjonen av rammeavtale i artikkel 4 nr. 12 og av betalingskonto i artikkel 4 nr. 14, jf. punktene 3.3.2.3, 3.3.2.4 og 3.3.4 i proposisjonen.

Endringsreglene er ikke aktuelle for enkelt­stående betalingstransaksjoner som ikke er omfattet av en rammeavtale, ettersom slike transaksjoner ikke knytter seg til noe løpende avtaleforhold mellom partene.

Utgangspunktet etter direktivet er at alle endringer må foreslås av institusjonen med en viss frist for kunden til å akseptere dem. Reglene er ufravikelige i forbrukerforhold, jf. artikkel 30 nr. 1. Direktivet synes å ha en noe annen innfallsvinkel til spørsmålet om endringer enn gjeldende norsk rett, hvor utgangspunktet er at en adgang til ensidige endringer krever grunnlag i den opprinnelige avtalen. Direktivet slår i artikkel 44 nr. 1 fast at institusjonen kan foreslå «any changes» overfor kunden på den måten bestemmelsen fastsetter. Samtidig må endringer også etter direktivet få kundens aksept for å få virkning, men slik aksept trenger ikke foreligge på forhånd allerede ved inngåelsen av rammeavtalen. Ettersom bestemmelsen taler om «any changes», kan det synes som at den gir institusjonen en helt generell rett til å foreslå endringer i rammeavtalens vilkår. Direktivets motstykke til dette er at kunden kan nekte å akseptere endringen og si opp avtaleforholdet, jf. artikkel 45 nr. 1.

Formuleringen «any changes» i artikkel 44 nr. 1 kunne videre tyde på at også endringer kunden er enig i, må varsles av institusjonen på den måten bestemmelsen fastslår. Etter artikkel 86 nr. 3 er imidlertid direktivets bestemmelser ikke til hinder for at institusjonen tilbyr sine kunder bedre betingelser enn det som fremgår av direktivet. Det følger dessuten av artikkel 44 nr. 2 siste setning om renteendringer og endringer i vekslingskurser at slike endringer som er til gunst for kunden, kan anvendes uten forhåndsvarsel. På denne bakgrunn er det naturlig å tolke direktivet slik at det bare er endringer til ugunst for kunden som må varsles før iverksettelsen. Formålet med bestemmelsen er nettopp å beskytte kunden mot ensidige endringer som settes i verk uten at kunden får mulighet til å si opp avtalen og finne en mer konkurransedyktig leverandør av betalingstjenester. Det synes dermed som om endringer til gunst for kunden, for eksempel gebyr­nedsettelser, kan tre i kraft straks, uten forhåndsvarsel.

En avtale om et betalingsinstrument som det er knyttet kreditt til, vil være en ramme­avtale i direktivets forstand. Etter ordlyden kunne artikkel 44 forstås slik at den regulerer spørsmål om renteendringer når det gjelder rentesatsene benyttet for kredittytingen i et slikt avtaleforhold, ettersom ordlyden i artikkel 44 nr. 1 generelt taler om «any changes», og renteendringer er særskilt nevnt i artikkel 44 nr. 2. Imidler­tid følger det av artikkel 30 nr. 3 at betalingstjenestedirektivet skal være uten betydning for nasjonale regler og EU-regelverk om yting av kreditt til forbrukere og som ikke harmoniseres av betalingstjenestedirektivet. Spørsmål om fremgangsmåten ved renteendringer i forbrukerkreditt­forhold er særskilt regulert i direktiv 2008/48/EF artikkel 11. Privatrettslige sider knyttet til yting av kreditt er ikke regulert i betalingstjenestedirektivet, jf. at artikkel 16 nr. 3 bare gjelder offentlig­rettslige begrensninger i betalingsforetaks adgang til yting av kreditt i forbindelse med betalingstjenester. På denne bakgrunn kan artikkel 44 ikke forstås slik at den regulerer renteendringer i forbindelse med selve kreditt­ytingen når det gjelder betalingsinstrumenter som det er knyttet kreditt til, men bare renteendringer som har tilknytning til betalingstjenesten.

Samtidig vil betalingstjenestedirektivets regler i artikkel 44 gjelde for endringer i rentesatsen for innestående på en konto som det kan utføres betalingstransaksjoner til eller fra. Dette gjelder enten det er knyttet kreditt til kontoen eller ikke. Direktivets regler vil imidlertid ikke gjelde endringer i selve kredittrenten, bare i rentesatsen for midlene som innestår på kontoen. Denne forståelsen støttes av artik­kel 44 nr. 3, som taler om endringer i rentesatser «i betalingstransaksjoner» («interest [...] rate used in payment transactions» i den engelske versjonen av direktivet), dvs. rentesatser som knytter seg til betalingstjenester, og forutsetningsvis ikke til kredittyting. Plassering av midler på en konto er en betalingstransaksjon i direktivets forstand, jf. definisjonen i artikkel 4 nr. 5, og renter for innestående midler vil dermed etter ordlyden i artikkel 44 nr. 3 være en rentesats som benyttes i betalingstransaksjoner. Sammenhengen mellom artikkel 44 nr. 2 og 3 tilsier dermed at endringer i rentesats for midler på konto omfattes av reglene i artikkel 44. Endring av kredittrenten vil imidlertid falle utenfor artikkel 44.

Når det gjelder kredittforhold som ikke er knyttet til betalingsinstrumenter, for eksempel boliglån, berøres ikke nasjonale regler om dette av betalingstjeneste­direktivet overhodet, og artikkel 44 har dermed ingen betydning for spørsmål om renteendringer i slike låneforhold.

7.2.2 Institusjonens varslingsplikt

Etter artikkel 44 nr. 1 skal endringer i rammeavtalen eller i opplysningene og betingel­sene gitt etter artikkel 42 foreslås av institusjonen med to måneders varsel før iverksettelsesdatoen. Endringene skal foreslås på den måten som er bestemt i artikkel 41 nr. 1, dvs. på papir eller annet varig medium mv., jf. om begrepet «varig medium» i punkt 5.3.2 ovenfor.

Det kan avtales i rammeavtalen at kunden skal anses for å ha akseptert endringer hvis han eller hun ikke protesterer innen iverksettelsesfristen, jf. artikkel 42 nr. 6 bokstav a. Hvis dette er avtalt, skal varselet om endringer inneholde opplysning om dette samt om at kunden kan si opp avtalen straks og vederlagsfritt innen iverksettelsesdatoen for endringene.

Hvis en kunde ikke aksepterer en endring institusjonen varsler, vil endringen ikke kunne anvendes for denne kunden i tilfeller der det ikke er avtalt passivitetsvirkning, jf. foran.

Når det gjelder småpengeinstrumenter, er utgangspunktet at endringer i rammeavtaler om slike instrumenter skal varsles på samme måte som for andre rammeavtaler og med to måneders varsel. Artikkel 34 nr. 1 bokstav b åpner imidlertid for at partene kan avtale at institusjonen ikke må varsle endringer individuelt på papir eller annet varig medium hvis det er avtalt at varsel kan skje på annen måte. Tomånedersfristen kan imidlertid ikke fravikes.

7.2.3 Endringer basert på referanserentesats eller -vekslingskurs

Direktivet inneholder i artikkel 44 nr. 2 en særlig regulering av endringer i rente- eller vekslingskurs som bygger på referanserentesats eller referansevekslingskurs. Slike endringer kan anvendes straks og uten varsel hvis dette er avtalt i rammeavtalen, jf. artikkel 44 nr. 2 og artikkel 42 nr. 3 bokstav b og c. Det følger også uttrykkelig av denne bestemmelsen at endringer i renter og vekslingskurser som er til gunst for kunden, kan anvendes straks uten å varsle.

Etter artikkel 44 nr. 3 skal endringer i renter og vekslingskurser som institusjoner benytter i betalingstransaksjoner, gjennomføres på en nøytral måte som ikke diskriminerer kundene. For eksempel vil en institusjon bare kunne heve vekslings­kursen for en betalingskorttype for visse grupper av kortholdere hvis dette er forretningsmessig begrunnet.

7.3 Arbeidsgruppens forslag

7.3.1 Endringer ved enighet mellom partene

Arbeidsgruppen legger til grunn at artikkel 44 i direktivet bare krever varsel ved endringer til ugunst for kunden, og foreslår derfor at regelen i finansavtaleloven § 18 første ledd opprettholdes etter gjennomføringen av direktivet. I delrapport I punkt 10.4.1 side 99 heter det:

«Som nevnt [...] må direktivet artikkel 44 anses for bare å stille krav om varsel mv. ved endringer til ugunst for kunden. Etter arbeidsgruppens vurdering kan derfor bestemmelsene i finansavtaleloven § 18 første ledd om endringer ved enighet mellom partene opprettholdes uendret etter gjennomføring av direktivet. Slike endringer kan partene altså fortsatt bli enige om uten at institusjonen må gi noe forhåndsvarsel før de iverksettes.

Bestemmelsen i § 18 første ledd foreslås imidlertid slått sammen med bestemmelsene i nåværende § 19, ettersom resten av § 18 foreslås opphevet [...].»

7.3.2 Ensidige endringer

Arbeidsgruppen forstår direktivet slik at det gir institusjonen en generell rett til å foreslå endringer, slik at begrensningene med hensyn til forbehold om ensidige endringer etter gjeldende rett ikke kan opprettholdes.

I delrapport I punkt 10.4.2 side 99-100 heter det:

«Direktivet synes å gi institusjonen en generell rett til foreslå endringer [...]. Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn kommet til at begrensningene i finansavtale­loven § 18 annet ledd med hensyn til hvilke endringer institusjonen kan forbeholde seg rett til å foreta ensidig overfor forbrukere, ikke kan opprettholdes etter gjennom­føringen av direktivet.

I praksis vil en generell endringsadgang antakelig ikke medføre særlig store forskjel­ler sammenlignet med begrensningene for ensidige endringer etter gjeldende rett, ettersom det er endringer i rente og gebyrer som er de vesentlige elementer i de avtaler det er tale om, og som institusjonen derfor vil anse som de sentrale elementer å kunne endre ensidig.

På denne bakgrunn foreslår arbeidsgruppen at bestemmelsen i finansavtaleloven § 18 annet ledd oppheves. Også bestemmelsen i finansavtaleloven § 18 tredje ledd om rett til å øke satsene for overtrekksrente og purregebyr ved urettmessig overtrekk blir over­flødig når institusjonen gis en generell rett til å foreslå ensidige endringer uavhengig av forbehold i rammeavtalen. Denne bestemmelsen foreslås derfor også opphevet.»

7.3.3 Institusjonens varslingsplikt

Arbeidsgruppen foreslår i delrapport I punkt 10.4.3 side 100 at varslingsfristen for endringer til kundens ugunst i tråd med direktivet utvides fra to uker til to måneder:

«Bestemmelsene om varsel av ensidige endringer i finansavtaleloven § 19 må endres for å bringes i overensstemmelse med direktivets krav.

Kravet om varsel av endringer vil etter gjennomføringen av direktivet, som i dag, bare gjelde endringer til ugunst for kunden. Varslingsfristen må utvides til to måneder i stedet for to uker. Kunden vil dermed få en sterkere stilling enn etter gjeldende rett, ved at han eller hun får lenger tid til å vurdere om avtalen bør sies opp til fordel for en bedre tjenestetilbyder. Reglene om mulighet til umiddelbar iverksettelse av endringer basert på referanserentesats eller referansevekslingskurs må gjennomføres i norsk rett. Reglene kan medføre en raskere tilpasning til renteendringer i pengemarkedet dersom institusjonene i praksis går inn for å basere rente­endringer i rammeavtalene på slike referansesatser. Endringene skal varsles på papir eller annet varig medium. [...].

Det må også gis en regel om at kunden skal kunne anses for å ha akseptert endringene institusjonen varsler, hvis han eller hun ikke protesterer innen iverksettelsesfristen og dette har grunnlag i rammeavtalen. Denne regelen foreslås inntatt i § 18 tredje ledd.

Adgangen til å avtale at varsel om endringer for småpengeinstrumenter skal kunne skje på annen måte enn ved bruk av papir eller annet varig medium, foreslås gjennomført i § 18 annet ledd annet punktum.

Arbeidsgruppen tilføyer at direktivets artikkel 33 om at institusjonen kan pålegges bevisbyrden for at informasjonen etter del III er gitt, og artikkel 32 om forbud mot å ta betalt for den informasjonen som direktivet krever at institusjonen skal gi etter direktivet del III, også må anses å gjelde for opplysningene som skal gis i forbindelse med varsel om endringer. Vurderingen av disse bestemmelsene blir de samme her som i punkt 8.4.5, og det vises til dette punktet. Som der nevnt foreslås regelen om bevisbyrde ikke gjennomført, mens reglene om gebyrer foreslås tatt inn som ny § 14a i finansavtaleloven.»

7.4 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener at endring av rente på en innskuddskonto ikke kan anses omfattet av direktivet artikkel 44, og at en varslingsfrist på to måneder for slike renteendringer vil ha uheldige konsekvenser. Det vises til at man i Danmark har lagt til grunn at direktivets regler om rente ikke gjelder rente på innskuddskonto, og det gis uttrykk for at den gjeldende regelen om to ukers varsel om renteendringer kan beholdes for innskudd. I høringsuttalelsen sies det følgende om dette:

« Utkastet til § 18 innebærer ganske vidtrekkende endringer fra gjeldende finansavtalelov. Forslaget vil i kundens disfavør medføre at banken ensidig kan endre alle avtalevilkårene til skade for kunden med to måneders varsel.

Når det gjelder endring av rente på en innskuddskonto har arbeidsgruppens vurderinger utilsiktet medført at dette også er et forhold som tilsynelatende omfattes av direktivets artikkel 44. Som vi har anført foran – både under generelle merknader om hvor langt direktivet rekker mht å regulere innskuddsvilkår og våre særlige kommentarer til § 12 definisjon av rammeavtale og til § 15 – er vi uenige i dette. Vi antok der blant annet at forhold som gjelder selve vilkårene for forvaltning av innskuddsbeløpet, blant annet rentevilkårene på kontoen, ikke omfattes av betalingstjenestedirektivet.

Hva spesielt gjelder rentevilkår på konto, støttes vårt syn av direktivets artikkel 40 som klart sier at kapittel 3, der blant annet artikkel 44 om vilkårendringer står, er begrenset til å gjelde «betalingstransaksjoner som er omfattet av en rammekontrakt» (norsk uoffisiell oversettelse) – altså ikke vilkårene på innskuddskonto ut over det som gjelder betalingstransaksjoner. Også artikkel 44 nr 3 støtter dette, da det her bestemmes at «Endringer i rente eller vekslingskurs i betalingstransaksjoner skal gjennomføres ...» (vår understrekning).

Forslaget om at innskuddsrenten skal reguleres av den to måneders lange varslingsfristen i artikkel 44 vil ha svært uheldige – og nærmest uforståelige – konsekvenser for varslingsfrister ved renteendringer på lån og innskudd. Det vises i denne sammenheng til at arbeidsgruppen legger til grunn at renter på kreditt knyttet til kontoen ikke omfattes av denne tomåneders varslingsfrist. Det vises her til utredningen punkt 5.3.2 (side 31) og 10.3.1 (side 97). Dette betyr for et ordinært boliglån – som typisk antas å være på mellom en og fem millioner kroner – skal det etter finansavtaleloven hovedregel i § 50 gis varsel ved renteendring med seks ukers frist. Loven åpner for kortere varslingsfrist ved vesentlige endringer i pengemarkedsrentene etc. I det nye forbrukerkredittdirektivet stilles det ikke krav om annet enn et forhåndsvarsel, det vil si man vil muligens kunne få den regel at rentesatsen på et billån på for eksempel 300 000 kan økes bare det gis forhåndsvarsel. I så fall blir det nærmest uforståelig hvorfor det i samsvar med lovforslaget § 18 skal være en to måneders varslingsfrist ved endring av renten på innestående for eksempel på en brukskonto, som normalt vil være på et beløp betydelig under de lån kunder har. Enda tydeligere kommer det urimelige frem dersom det for brukskontoen ikke blir noen varslingsfrist – eventuelt varslingsfrist på 6 uker etter dagens finansavtalelov – for renteendringer fordi det på brukskontoen er bevilget en kreditt som er benyttet.

Vi finner det svært merkelig at arbeidsgruppen så lett legger til grunn at rente på kreditt knyttet til en konto faller utenfor direktivets artikkel 44, mens man tar det motsatte utgangspunkt når det gjelder innskuddsrente.

Vi viser også til at det i forliggende forslag til implementering av betalingstjenestedirektivet i dansk rett som Finanstilsynet sendte på høring 17. desember 2008, er det lagt til grunn at direktivets regler om rente ikke gjelder rente på innskuddskonto. I det danske høringsutkastet er det i kommentarene til dansk lovutkast § 48 nr 3, som svarer til direktivets artikkel 42 tredje ledd, uttalt blant annet: «Ved rente forstås en eventuell rente, som opkreves i forbindelse med betalingstransaktionen. Derimod er en rente, der følger av det underliggende kontoforhold ikke omfattet av bestemmelsen. » (vår kursivering). Videre står i kommentarene til det danske lovforslaget § 50, som tilsvarer direktivet artikkel 44: «Princippet om lex specialis medfører, at bestemmelserne i forslagets § 50 skal anvendes frem for markedsføringslovens § 15 og bestemmelserne i bekendtgørelse om god skik for finansielle virksomheder om adgang til at ændre renter, gebyrer, bidrag eller andet vederlag for så vidt angår ændringer i vilkårene for betalingstjenesten. For ændringer i det underliggende kontoforhold, for eksempel ændring af renten på indeståendet på en konto, gælder forsat reglerne i bekendtgørelse om god skik for finansielle virksomheder.»

Også i Sverige argumenteres det med at direktivets rentebestemmelser ikke gjelder innskuddsrenten. I Svenska Bankföreningens høringsuttalelse av 29. desember 2008 til det svenske finansdepartementet står: «Enligt artikel 42, punkten 3b) och 2 kap. 7 § punkten 8 BTL skal i villkor anges «de räntesatser og växelkurser som ska tillämpas, eller om referensräntesatser eller referensväxelkurser ska användas...». Enligt artikel 44 och 9 § i nyssnämnda kapitel skal vidare betaltjänstleverantören «meddela ändringer i ramavtalet samt i information og villkor som anges i 7 § minst två månader innen de skal börja tillämpas». Det är enligt föreningen oklart i dagsläget om informtionskraven for «räntan» gäller för den ränta som utgår på kontot eller för ränta i samband med betalningstransaktionen som avses. Enligt föreningens uppfatning måste den sistnämnda tokningen gälla.»

Ettersom rentevilkårene for innskuddsmidlene, slik vi hevder, faller utenfor begrepet rammeavtale og derfor utenfor hva direktivet regulerer, står lovgiver fritt i forhold til direktivet til å beholde dagens rentevarslingsregel med to ukers varslingsfrist for reduksjon av innskuddsrenten. Siden arbeidsgruppens fremlagte lovforslag skal være forslag til gjennomføring av betalingstjenestedirektivet, og betalingstjenestedirektivet etter vår klare oppfatning ikke omhandler forhold knyttet til renter på innskudd, kan vi ikke se at det nå er grunnlag for å endre finansavtalelovens bestemmelser om varsling av renteendringer på innskudd.

Vi foreslår derfor at det inntas en særregel om to ukers varslingsfrist for innskudd som et unntak fra den generelle to måneders varslingsfristen i utkastets annet ledd.

FNH og Sparebankforeningen vil for ordens skyld også peke på at det i lovutredningen ikke er vurdert konsekvenser av forslaget om at gjeldende varslingsfrist på to uker ved nedsettelse av rente på innskudd, utvides til to måneder. Økonomiske og administrative konsekvenser av en slik utvidelse av varslingsfristen antar vi vil kunne være betydelige, både mht varslingsfrister for renteendringer på lån og konsekvenser for rentenivået på innskudd (om bankene for eksempel vil måtte beregne seg en «risikopremie» ved lengre «bindingstider»). Arbeidsgruppen har heller ikke berørt mulige konsekvenser av at institusjoner, som en følge av en eventuell to måneders varlingsfrist, vil gå over til å binde innskuddsrentene løpende til en «referanserente» som etter direktivet ikke er nærmere definert enn at den skal «komme fra en offentlig tilgjengelig kilde og kan verifiseres av begge parter i en betalingstjenestekontrakt», direktivets artikkel 4(20).»

7.5 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at arbeidsgruppens forslag om endringer av finansavtaleloven §§ 18 og 19 for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet artikkel 44 bør følges opp. I tråd med arbeidsgruppens lovforslag foreslår departementet at alle bestemmelsene om endringer samles i § 18.

Selv om direktivet gir en generell adgang for institusjonen til å foreslå ensidige endringer, noe som kan synes som en dårligere løsning for kunden enn gjeldende norsk rett, er dette koblet med et krav om samtykke fra kunden for at endringene skal kunne legges til grunn. Dersom det er avtalt, kan et slikt samtykke fra kunden etter direktivets artikkel 44 nr. 1 annet avsnitt, jf. artikkel 42 nr. 6 bokstav a, foreligge dersom kunden ikke protesterer mot endringene. Dersom det ikke er avtalt at kundens passivitet skal ha slike virkninger, kan kunden motsette seg endringen ved å nekte samtykke til den, og eventuelt si opp avtaleforholdet. Endringene i varslingsfristen vil dessuten medføre en styrking av kundens stilling ved at varslingsfristen ved endringer til kundens ugunst utvides fra dagens frist på to uker til to måneder.

Departementet er ikke enig med Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i at endring av rente på innskuddskonto ikke faller inn under direktivet artikkel 44. Departementet viser til at en avtale om enhver type av innskuddskonto i utgangspunktet vil være en avtale om betalingskonto slik dette er definert i direktivet artikkel 4 nr. 14, jf. punkt 3.2.5 og 3.3.2 i proposisjonen. Plassering av midler på en slik konto ved innskudd vil være en betalingstransaksjon, jf. definisjonen av dette i artikkel 4 nr. 5. En innskuddskontoavtale vil dermed også være en rammeavtale om fremtidig utførelse av betalingstransaksjoner, jf. artikkel 4 nr. 12, som reglene i artikkel 44 dermed får anvendelse for. Det vises for så vidt til drøftelsen av det saklige virkeområdet for direktivet i punkt 3.2.5 ovenfor og til omtalen av direktivet artikkel 44 i punkt 7.2.1 ovenfor. Reglene i artikkel 44 om to måneders varslingsfrist må derfor også gjennomføres for innskuddskontoer. I det danske lovforslaget er det riktignok lagt til grunn at endringer i renten på inneståendet på en konto ikke er omfattet av direktivets regler, men dette er ikke nærmere begrunnet og kan etter departementets syn ikke være en riktig forståelse av direktivet. Det kan riktignok være forhold knyttet til forvaltning av innskuddsmidler som ikke reguleres av betalingstjenestedirektivet, for eksempel selve rentens størrelse. Kontoforholdet synes imidlertid klart ­regulert av direktivets regler om rammeavtaler, herunder av reglene om endring av slike avtaler i artikkel 44. Tomånedersfristen etter denne bestemmelsen må derfor legges til grunn for endring av renter på innskuddskonto til skade for kunden.

Renter knyttet til kreditt faller etter departementets syn utenfor direktivet artikkel 44 fordi selve kredittytingen ikke er en betalingstjeneste etter direktivet artikkel 4 nr. 3, jf. vedlegget, samt artikkel 30 nr. 3 om forholdet til regelverk om forbrukerkreditt. Det kan dermed gjelde ulike varslingsfrister for renteendringer knyttet til et innskudd og endringer knyttet til lånerente, på samme måte som etter gjeldende rett, jf. finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum.

Når det gjelder konsekvensene av lovforslaget, har arbeidsgruppen i sin delrapport I vist til at reglene om mulighet til umiddelbar iverksettelse av endringer basert på referanserente kan medføre raskere tilpasning til endringer i pengemarkedet, dersom institusjonene i praksis går inn for å basere renteendringer på slike referanserenter. Eventuelle økonomiske konsekvenser for institusjonene ved å måtte vente to måneder med å iverksette rentenedsettelser etter direktivets hovedregel om dette, kan ikke unngås ved en korrekt gjennomføring av betalingstjenestedirektivet i norsk rett.

Det vises ellers til forslaget til endring av finansavtaleloven § 18 og merknadene til bestemmelsen i punkt 20 nedenfor.