Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 94 (2008-2009)

Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF)

Til innholdsfortegnelse

8 Oppsigelse mv.

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Oppsigelse fra kunden

Etter finansavtaleloven § 21 første ledd har kunden rett til å si opp en kontoavtale uten forhåndsvarsel. Dette gjelder ikke hvis oppsigelsesretten er begrenset ved avtale, noe som kan avtales for andre kontoer enn brukskontoer ved at det fastsettes bindingstid for innskudd, jf. finansavtaleloven § 24 tredje ledd. En slik avtalt begrensning gjelder imidlertid ikke hvis institusjonen ensidig endrer avtalevilkårene til kundens skade og kunden sier opp avtalen innen fire uker etter at varsel om endringen er sendt kunden, jf. § 21 annet ledd. Formålet med disse reglene er å hindre at kontohaveren forblir bundet i tilfeller der institusjonen kan endre avtalevilkårene ensidig, jf. finansavtale­loven § 18 annet ledd og NOU 1994: 19 side 86. Hvis en slik endring av rentesats eller gebyr ikke er uvesentlig, og kunden sier opp innen fire uker etter å ha fått varsel om endringen, kan institusjonen ikke kreve gebyr for avvikling av kontoforholdet, jf. § 21 fjerde ledd annet punktum. Kunden har i tillegg rett til å få tilbakebetalt forholds­messig del av forhåndsbetalt periodeavgift, § 21 fjerde ledd tredje punktum.

Utgangspunktet i loven er altså at institusjonen ikke kan kreve vederlag med mindre dette er avtalt. I andre tilfeller enn der kunden sier opp etter at institusjonen har foretatt slike ikke uvesentlige endringer av renter eller gebyrer som nevnt, kan institu­sjonen kreve vederlag for avviklingen av kontoforholdet eller deler av dette i den utstrekning dette har grunnlag i kontoavtalen, jf. § 20 første punktum. Også utenfor forbrukerforhold er det et ufravikelig krav om at vederlaget må ha grunnlag i avtalen, jf. § 2 annet ledd annet punktum.

Et eventuelt vederlag kan ikke overstige institusjonens antatte kostnader ved avvik­lingen, jf. finansavtaleloven § 20 tredje punktum. Når kunden er forbruker, må opplysning om vederlaget dessuten være gitt på forhånd, jf. § 15 annet ledd bokstav b og § 20 annet punktum.

8.1.2 Oppsigelse fra institusjonen

Institusjonens adgang til å si opp en kontoavtale er underlagt begrensninger og regulert i finansavtaleloven § 22 første ledd. Institusjonen kan si opp avtalen med minst fire ukers varsel, dersom det foreligger saklig grunn og det ikke er avtalt lengre bindingstid. Kunden vil med en slik varslingsfrist gis tid til å vurdere ulike alternativer med hensyn til valg av ny institusjon og kontotype. Oppsigelsen må dessuten være skriftlig, men se her finansavtaleloven § 8 første ledd.

Grunnen til oppsigelsen skal opplyses kunden. Det vil være institusjonen som etter alminnelige prinsipper har bevisbyrden for at grunnen er saklig.

Hvis institusjonen sier opp avtalen, har kunden krav på å få utbetalt pengene på kontoen uavkortet, på samme måte som der institusjonen foretar ikke uvesentlige endringer av rente- og gebyrsatser etter § 21 fjerde ledd, jf. tredje ledd, jf. § 22 første ledd tredje punktum. Institusjonen kan heller ikke kreve avviklingsvederlag og må tilbakebetale en forholdsmessig del av forhåndsbetalt periodeavgift.

8.1.3 Heving og ugyldighet

Finansavtaleloven § 21 tredje ledd og § 22 annet ledd gir regler om henholdsvis kundens og institusjonens adgang til å heve avtalen. Reglene om dette lovfester det alminnelige kontraktsrettslige prinsipp om at avtaler kan heves ved vesentlig mislig­hold hos den andre parten. Regelen om kundens hevingsrett er ufravikelig også utenfor forbrukerforhold, jf. § 2 annet ledd annet punktum.

Hvis vilkårene for heving er oppfylt, er parten som hever, ikke bundet av avtalevilkår om oppsigelsestid eller bindingstid, jf. NOU 1994: 19 side 120. Adgangen til å heve avtalen kan ikke begrenses ved vilkår i kontoavtalen.

Hvis kunden kan heve avtalen etter § 21 tredje ledd, gjelder § 21 fjerde ledd om rett til å få utbetalt pengene på kontoen uavkortet, samt om at institusjonen ikke kan kreve avviklingsvederlag og må tilbakebetale en forholdsmessig del av forhåndsbetalt periodeavgift.

I tillegg til reglene om heving i finansavtaleloven kan også avtalelovens alminnelige regler om ugyldighet påberopes av begge parter i avtaleforholdet hvis det er grunnlag for dette, jf. for eksempel §§ 33 og 36.

8.2 Direktivet

8.2.1 Oppsigelse fra kunden

Direktivets regler om oppsigelse gjelder, på samme måte som reglene om endring, bare for rammeavtaler, ettersom oppsigelse ikke er aktuelt for enkeltstående betalingstransaksjoner.

Etter direktivet artikkel 45 nr. 1 kan kunden si opp en rammeavtale uten forhånds­varsel, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist. En slik frist kan i så fall ikke overstige en måned. Avtaler om lengre oppsigelsesfrist vil altså ikke ha virkning for kunden.

Etter artikkel 45 nr. 2 kan institusjonen ikke kreve vederlag for avviklingen av konto­forholdet hvis kunden sier opp en rammeavtale som er inngått på ubestemt tid eller for en periode på mer enn tolv måneder, og kunden sier opp avtalen etter utløpet av tolv måneder. Reglene tar sikte på å fremme kundemobilitet, jf. fortalen punkt 29.

Hvis det kan kreves vederlag ved avvikling, fordi kunden sier opp før det har gått tolv måneder, skal vederlaget være passende og stå i et rimelig forhold til institu­sjo­nens kostnader ved oppsigelsen, jf. artikkel 45 nr. 2 annet punktum. Periode­avgifter som oppkreves i avtaleforholdet, kan bare kreves frem til rammeavtalens opphør, slik at forhåndsbetalte gebyrer skal tilbakebetales forholdsmessig, jf. artikkel 45 nr. 4. Bestem­melsen gjelder kun løpende vederlag, slik at kostnader knyttet til den opprin­nelige avtaleinngåelsen ikke kan kreves tilbakebetalt av kunden. Direktivet inneholder ingen uttrykkelig regulering av spørsmålet om innestående på konto eller eventuell saldo på forhåndsbetalte instrumenter kan kreves tilbakebetalt ved oppsigelse. Anta­ke­lig må dette likevel legges til grunn, jf. både direktivets regel om tilbake­betaling av forhåndsbetalte gebyrer og mer alminnelige synspunkter om at pengene på kontoen eller saldoen på instrumentet er midler som tilhører kunden, ikke tjenesteyteren.

Direktivet gir ingen særlige regler om oppsigelse når det gjelder småpenge­instru­menter, slik at de alminnelige reglene i artikkel 45 vil gjelde.

Etter artikkel 45 nr. 6 kan statene gi regler som er gunstigere for kundene enn det som følger av direktivet.

8.2.2 Oppsigelse fra institusjonen

Institusjonen kan etter direktivet artikkel 45 nr. 3 bare si opp rammeavtalen hvis det er avtalt en oppsigelsesrett. I så fall kan en avtale inngått på ubestemt tid sies opp med minst to måneders varsel. Varselet skal gis på måten som er bestemt i artikkel 41 nr. 1, dvs. på papir eller annet varig medium og på en klar og forståelig måte mv.

Direktivets krav om at oppsigelsesrett må være avtalt, vil ikke være til hinder for at institusjonen sier opp avtalen uten grunnlag i avtalen hvis det foreligger en forpliktelse til dette etter regler om hvitvasking, finansiering av terrorisme eller lignende regler rettet mot forebygging og etterforskning av kriminalitet, jf. fortalen punkt 29.

Ettersom direktivet i artikkel 45 nr. 2 bestemmer at det ikke kan kreves vederlag ved oppsigelse etter utløpet av tolv måneder, må dette gjelde også ved oppsigelse fra institusjonens side. Reglene om tilbakebetaling av forhåndsbetalt periodeavgift i artikkel 45 nr. 4 må også få tilsvarende anvendelse.

8.2.3 Heving og ugyldighet

Det fremgår av direktivet artikkel 45 nr. 5 at direktivet ikke griper inn i nasjonale rettsregler som gir partene adgang til å erklære en avtale «unenforceable and void». Bestemmelsen synes å måtte forstås slik at statene kan opprettholde gjeldende regler om heving og ugyldighet for betalingstjenesteavtaler.

8.3 Arbeidsgruppens forslag

8.3.1 Oppsigelse fra kunden

Arbeidsgruppen foreslår at reglene i direktivet artikkel 45 om kundens oppsigelsesrett gjennomføres i finansavtaleloven §§ 19 og 20.

I delrapport i punkt 11.4.1 side 104 heter det:

«Reglene i direktivet artikkel 45 om kundens rett til oppsigelse av rammeavtaler må gjennomføres i finansavtaleloven. Arbeidsgruppen foreslår at reglene om oppsigelses­retten gjennomføres i § 20, og reglene om vederlag ved avvikling i § 19.

[...]

Direktivets regler om oppsigelse gjelder for alle rammeavtaler. De vil dermed gjelde for alle kontoer som er betalingskontoer. Dette begrepet ble i punkt 6.6 i utgangs­punktet lagt til grunn å omfatte alle kontotyper etter finansavtaleloven kapittel 2. Det finnes imidlertid noen kontoforhold hvor en slik adgang for kunden til å si opp avtalen som følger av direktivet artikkel 45, ikke passer. Dette gjelder såkalte fastrente­innskudd, hvor reglene om oppsigelse i direktivet ikke passer i bindingstiden, jf. finansavtaleloven § 24 tredje ledd. Fordi institusjonen ved slike innskudd har plassert midlene på en bestemt måte, vil den ved førtidige uttak lide tap om kunden kan gjøre dette vederlagsfritt. Arbeidsgruppen la i punkt 6.6 til grunn at slike fastrente­innskudds­­kontoer er å anse som betalingskontoer i direktivets forstand, ettersom det kan foretas innskudd på og uttak fra kontoen. Samtidig ble det lagt til grunn at disse kontoene i bindingstiden rent midlertidig ikke kan anses som betalingskontoer, fordi det i denne perioden ikke kan foretas betalingstransaksjoner til eller fra kontoen. På denne bakgrunn foreslår arbeidsgruppen at regelen i finansavtaleloven § 24 tredje ledd, jf. §§ 21 første og annet ledd, beholdes for fastrenteinnskudd i bindings­perioden. Bestemmelsen om begrensninger i oppsigelsesretten foreslås inntatt i § 20 annet ledd, som vil erstatte nåværende § 24 tredje ledd, jf. § 21 første ledd. Bestem­melsene i § 21 annet ledd, jf. fjerde ledd annet punktum, foreslås videreført i § 20 annet og fjerde ledd.

Direktivets regel om at kunden kan si opp avtalen vederlagsfritt etter tolv måneder uansett hva som er avtalt, foreslås ellers gjennomført for alle rammeavtaler, jf. forslaget til § 19 første ledd. Gjennomføringen av direktivet vil gi kunden en noe sterkere stilling enn etter gjeldende rett, ved at institusjonen ikke vil kunne betinge seg noen rett til avviklingsvederlag når kunden sier opp avtalen etter utløpet av en 12-månedersperiode. Direktivet medfører dessuten at det i lovteksten vil bli fastsatt at en måned er den lengste fristen for kundens oppsigelse som kan avtales, jf. forslaget til § 20 første ledd.

Arbeidsgruppen foreslår at det presiseres i lovteksten, på samme måte som i dag, at kunden ved avvikling skal få tilbake pengene på kontoen med påløpte renter eller eventuelt saldoen på et forhåndsbetalt betalingsinstrument, jf. forslaget til § 19 annet ledd tredje punktum. Som nevnt i punkt 11.3.1, må direktivet antakelig forstås slik at kunden skal ha rett til dette. I alle tilfeller gir artikkel 45 nr. 6 statene mulighet til å fastsette betingelser som er mer fordelaktige for kundene, slik at regler om rett til tilbakebetaling uansett kan gis i medhold av denne bestemmelsen.»

8.3.2 Oppsigelse fra institusjonen

Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre reglene om oppsigelse fra institusjonens side i finansavtaleloven § 21, slik at oppsigelsesfristen blir utvidet fra fire uker til to måneder. Det foreslås å utnytte muligheten etter direktivet artikkel 45 nr. 6, som åpner for at statene gir regler som er mer fordelaktige for kundene enn bestemmelsene i artikkel 45, til å beholde dagens krav om at institusjonen må ha saklig grunn for oppsigelsen.

I delrapport I punkt 11.4.2 side 105 heter det:

«Reglene om oppsigelse fra institusjonens side må gis anvendelse for alle ramme­avtaler, herunder for alle kontoavtaler. Reglene i direktivet foreslås gjennomført i finansavtaleloven § 21. På dette punktet ser arbeids­gruppen ikke grunn til å drøfte eventuelle særlige regler for visse kontoer [...]. Det gjelder ingen slike særlige regler i dag. Ved gjennom­føringen av direktivet vil oppsigelses­fristen for institusjonen bli utvidet fra fire uker til to måneder. Dette innebærer en betydelig styrking av kundens stilling. Varselet vil måtte gis på papir eller annet varig medium [...]. Det at bestemmelsens skriftlighetskrav erstattes av et krav om papir eller varig medium mv., vil [...] måtte forstås slik at opplysningene fortsatt bare kan gis elektronisk der kunden har samtykket til slik elektronisk kommunikasjon.

Institusjonen vil ikke kunne kreve vederlag hvis oppsigelsen skjer etter utløpet av tolv måneder, jf. § 19 første ledd i lovforslaget. De øvrige bestemmelsene i artikkel 45 nr. 2 og 4 vil gjelde også ved institusjonens oppsigelse.

Adgangen etter direktivet artikkel 45 nr. 6 til å fastsette bestemmelser som er mer fordelaktige for kundene, foreslås utnyttet slik at det fortsatt skal kreves at institu­sjonen må ha saklig grunn for oppsigelsen og skal opplyse denne overfor kunden, jf. forslaget til § 21 første ledd.

Arbeidsgruppen tilføyer at direktivets artikkel 33 om at institusjonen kan pålegges bevisbyrden for at informasjonen som kreves etter del III er gitt, og artikkel 32 om forbud mot å ta betalt for den informasjonen som direktivet krever at institusjonen skal gi etter direktivet del III, også må anses å gjelde for opplysningene som skal gis i forbindelse med varsel om oppsigelse. [...]»

8.3.3 Heving og ugyldighet

Arbeidsgruppen viser til artikkel 45 nr. 5 i direktivet og foreslår at de gjeldende reglene i finansavtaleloven § 21 tredje ledd og § 22 annet ledd om heving opprettholdes etter gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, jf. henholdsvis § 20 tredje og fjerde ledd og § 21 annet ledd i lovforslaget fra arbeidsgruppen i delrapport I. Arbeidsgruppen mener videre at heller ikke muligheten for anvendelse av avtalelovens ugyldighetsregler vil påvirkes av direktivgjennomføringen.

8.4 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen viser i sin høringsuttalelse til at en vid oppsigelsesadgang kunne skape problemer for visse typer innskuddskontoer, typisk fastrenteinnskudd, men mener arbeidsgruppens forslag om videreføring av reglene om bindingstid i perioder der kontoen ikke er å anse som betalingskonto, vil løse eventuelle slike problemer.

American Express viser til at direktivet artikkel 45 nr. 3 ikke setter begrensninger med hensyn til institusjonens grunn for å si opp rammeavtalen, og at dette bør reflekteres i lovgivningen som gjennomfører direktivet. Det bes også om at institusjonen gis rett til å heve rammeavtalen med umiddelbar virkning i tilfeller der kunden vesentlig bryter avtalevilkårene.

8.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for arbeidsgruppens forslag om endringer av finansavtaleloven §§ 19, 20 og 21 for å gjennomføre betalingstjenestedirektivet artikkel 45.

Departementet følger også opp arbeidsgruppens forslag om å utnytte muligheten etter artikkel 45 nr. 6 til å beholde kravet om saklig grunn for oppsigelse fra institusjonens side. Det følger av artikkel 45 nr. 6 at statene kan gi regler som er mer fordelaktige for kundene.

Siden direktivet ikke berører nasjonale regler om heving, jf. artikkel 45 nr. 5, foreslår departementet at institusjonen skal kunne heve avtalen ved vesentlig kontraktbrudd fra kundens side, på samme måte som etter gjeldende rett, jf. forslaget til finansavtaleloven § 21 annet ledd. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av at gjeldende rett, når det gjelder heving og ugyldighet, kan videreføres i medhold av artikkel 45 nr. 5.

Departementet følger opp forslaget fra arbeidsgruppen om å beholde den gjeldende regelen om bindingstid for innskudd for kontoer i perioder de ikke er å anse som betalingskontoer i direktivets forstand, jf. forslaget til § 20 annet ledd.

Det vises ellers til forslaget til endringer i finansavtaleloven §§ 19, 20 og 21 og til merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.

Til dokumentets forside