Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 94 (2008-2009)

Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF)

Til innholdsfortegnelse

9 Samtykke til betalingstransaksjoner og tilbakekall

9.1 Gjeldende rett

For at en betalingstransaksjon skal kunne gjennomføres, er det en forutsetning at kunden har gitt samtykke til transaksjonen. Hvis samtykke først er gitt, blir det spørsmål om dette kan kalles tilbake, og eventuelt innen hvilke frister.

Finansavtaleloven inneholder ingen uttrykkelige bestemmelser om at det må foreligge samtykke fra betaleren for at en betalingstransaksjon skal kunne gjennomføres, eller noen nærmere regulering av hvordan kunden skal gi et slikt samtykke. Loven bygger imidlertid på en forutsetning om at kunden må samtykke til transaksjonen for at den skal anses godkjent, ettersom det vil være kunden som gir institusjonen et betalingsoppdrag, for eksempel ved å taste sin PIN-kode ved bruk av betalingskort i en betalingsterminal. Det underliggende kravet om at kunden må autorisere de betalingstransaksjoner som utføres, kommer indirekte til uttrykk for eksempel i reglene om andres misbruk av konto og betalingsinstrument i finansavtaleloven avsnitt V.

Ettersom finansavtaleloven ikke inneholder noen nærmere regulering av dette, vil det være opp til avtalen mellom kunden og institusjonen å definere hvordan samtykke skal gis.

Adgangen til å tilbakekalle eller endre et gitt betalingsoppdrag er regulert i finans­avtale­loven § 28. En endring kan i realiteten betraktes som et tilbakekall av det opprinnelige oppdraget og omvendt. Tilbakekall kan skje frem til betaling har skjedd i samsvar med § 39 første ledd, dvs. frem til beløpet er godskrevet mottakerens institusjon eller, hvis overføringen skjer innenfor samme institusjon, frem til beløpet er godskrevet mottakerens konto. Etter § 28 første ledd har institusjonen plikt til å medvirke til tilbakekallet.

Selv om utgangspunktet er at kunden kan tilbakekalle et betalingsoppdrag, kan det avtales at bestemte typer av oppdrag ikke skal kunne tilbakekalles, jf. § 28 første ledd annet punktum. Dette kan være praktisk, for eksempel for betalingstransaksjoner som skjer ved bruk av betalingskort. I nettbank er det vanlig å avtale at kunden må tilbake­kalle et betalingsoppdrag senest dagen før avtalt betalingsdag, jf. NOU 2008: 21 punkt 5.5.2 side 63.

Bestemmelsene i § 28 gjelder også for betalingsoppdrag som ikke belastes innskuddskonto, jf. § 11 første ledd.

9.2 Direktivet

Betalingstjenestedirektivet inneholder regler om samtykke til betalingstransaksjoner i artikkel 54 og om tilbakekall av betalingsordre i artikkel 66.

Artikkel 54 nr. 2 og 3 inneholder enkelte særlige regler om samtykke til en serie av betalingstransaksjoner, for eksempel en fullmakt til en rekke direkte debiteringer der betalerens konto belastes etter krav fra betalingsmottakeren. Tilsvarende inneholder artikkel 66 nr. 3, jf. nr. 5, en særlig bestemmelse om tilbakekall for gjentatte direkte debiteringer. Disse bestemmelsene vil ikke bli behandlet her men i punkt 10 nedenfor om direkte debitering mv.

Etter betalingstjenestedirektivet artikkel 54 nr. 1 skal statene sørge for at en betalings­transaksjon bare anses autorisert hvis betaleren har gitt samtykke til transaksjonen. I likhet med de øvrige reglene i direktivets del IV gjelder reglene både enkeltstående betalingstransaksjoner og transaksjoner som skjer med grunnlag i en rammeavtale. Dette følger av at det i del IV ikke skilles mellom disse typene av transaksjoner. Reglene er ufravikelige i alle kunderelasjoner, med unntak av artikkel 54 nr. 2 annet avsnitt, jf. artikkel 51 nr. 1.

Spørsmålet om kunden har gitt samtykke til en transaksjon, har betydning for bestemmelsene om ansvar for uautoriserte transaksjoner i artiklene 60 og 61, jf. at artikkel 54 nr. 2 annet avsnitt slår fast at hvis det ikke er gitt samtykke, skal transaksjonen anses som uautorisert.

Betaleren kan autorisere transaksjonen ved å gi samtykke før den gjennomføres, eller i ettertid hvis dette er avtalt med hans eller hennes tjenestetilbyder, jf. artikkel 54 nr. 1 annet punktum. Etter artikkel 54 nr. 2 og nr. 4 skal samtykket meddeles i den form og ved bruk av den prosedyre som er avtalt mellom kunden og tjenestetilbyderen. Direktivet overlater altså dette til avtale mellom partene. Samtykket kan gjelde en enkeltstående betalingstransaksjon, eller gjentatte transaksjoner, som for eksempel en rekke direkte debiteringer, jf. punkt 10 nedenfor.

I artikkel 54 nr. 3, sammenholdt med artikkel 66 om ugjenkallelighet av betalings­ordre, reguleres adgangen for en bruker av betalingstjenester til å tilbakekalle et samtykke til en betalingstransaksjon. Reglene kan fravikes hvis kunden ikke er forbruker, jf. artikkel 51 nr. 1.

Et tilbakekall av et samtykke innebærer i praksis at betalingsordren tilbakekalles, jf. artikkel 66 nr. 1, jf. artikkel 54 nr. 3. Det er tilbakekallsadgangen i forholdet mellom kunden og institusjonen som reguleres. Direktivets regler har ikke betydning for ugjenkalleligheten av transak­sjoner i selve betalingssystemene, jf. fortalen punkt 38 nest siste og siste setning.

Det følger av artikkel 54 nr. 3 at betaleren som utgangspunkt i praksis står fritt til å tilbakekalle sitt samtykke, dvs. betalingsordren. Dette kan imidlertid ikke skje etter at ordren er blitt ugjenkallelig etter artikkel 66, jf. artikkel 54 nr. 3. Det følger av denne bestem­melsen at ordren som utgangspunkt blir ugjenkallelig når den er mottatt av betalerens institusjon, jf. artikkel 66 nr. 1. Tidspunktet for når en betalingsordre anses mottatt, er regulert i artikkel 64 nr. 1. Hvis betaleren for eksempel godkjenner en betalingstransaksjon i sin nettbank ved bruk av et passord og/eller en kode, er betalings­ordren mottatt av institusjonen straks etter at dette er skjedd. Hvis tidspunktet da betalingsordren blir mottatt, ikke er på en virkedag for betalerens institusjon, følger det av artikkel 64 nr. 1 at ordren skal anses som mottatt den påfølgende virkedagen. I tillegg kan institusjonen fastsette såkalte «cut-off»-tidspunkter nær slutten av en virkedag, slik at betalingsordre som mottas etter dette tidspunktet, anses mottatt først den påfølgende virkedagen.

Utgangspunktet etter artikkel 66 nr. 1, jf. artikkel 54 nr. 3, er altså at betalingsordren ikke kan tilbakekalles etter at betalerens institusjon har mottatt den. Ettersom betalingstransaksjoner i dag ofte skjer automatisert og svært raskt, og stansing av transaksjonen etter visse tidspunkter ikke kan skje uten høye kostnader, ble det ansett nødvendig at direktivet stiller opp en klar tidsmessig grense for når betalingsordrer blir ugjenkallelige, jf. fortalen punkt 38.

Utgangspunktet om at ordren blir ugjenkallelig når den er mottatt av betalerens institu­sjon, modifiseres for visse typer av betalingstransaksjoner av de øvrige bestemmelsene i artikkel 66. For det første bestemmer artikkel 66 nr. 2 at en betalings­ordre iverksatt av eller via betalingsmottakeren, ikke kan tilbakekalles etter at betaleren har overført betalingsordren eller gitt sitt samtykke til gjennomføring av betalingstransaksjonen til betalingsmottakeren. Et eksempel på en situasjon der denne bestemmelsen vil få anvendelse, er der betaleren meddeler sitt samtykke til en trans­aksjon ved å godkjenne en betalingsordre ved bruk av betalingskort og PIN-kode i en butikk. Artikkel 66 nr. 2 ville i utgangspunktet også omfatte direkte debiteringer, men dette er særskilt regulert i artikkel 66 nr. 3, jf. punkt 10 nedenfor.

Hvis kunden som iverksetter en betalingsordre, enten dette er betaleren eller mottake­ren, har avtalt med sin institusjon at betalingsordren skal iverksettes på en bestemt dag eller ved utløpet av en bestemt periode, eller på den dagen da kunden har stilt midler til disposisjon for institusjonen, kan kunden tilbakekalle betalingsordren senest innen utgangen av virkedagen før den avtalte belastningsdagen, jf. artikkel 66 nr. 4.

Etter artikkel 66 nr. 5 første punktum kan tidsfristene i nr. 1 til 4 fravikes ved avtale mellom kunden og dennes betalingstjenestetilbyder. Hvis det er avtalt i ramme­avtalen, kan institusjonen kreve gebyr for slikt senere tilbakekall. I tilfeller der betalings­transaksjonen iverksettes av eller via betalingsmottakeren, kreves også betalingsmottakerens samtykke til slikt tilbakekall jf. nr. 2 og 3.

Etter artikkel 53 nr. 1 bokstav d kan det for småpengeinstrumenter avtales at betaleren ikke skal kunne tilbakekalle betalingsordren etter at ordren er overført av betaleren, eller etter at betaleren har gitt betalingsmottakeren samtykke til å gjennomføre betalingstransak­sjonen. En slik avtale kan innebære at hvis betalingsmottakeren har godkjent transak­sjonen ved bruk av et forhåndsbetalt kort, blir transak­sjonen straks ugjenkallelig.

9.3 Arbeidsgruppens forslag

Når det gjelder reglene i direktivet artikkel 54 om samtykke til betalingstransaksjoner heter det i delrapport I punkt 12.4.1 side 109:

«Arbeidsgruppen foreslår å gjennomføre direktivets regler i artikkel 54 om samtykke til betalingstransaksjoner i finansavtaleloven kapittel 2. Reglene må gis anvendelse både for enkeltstående betalingstransaksjoner og for transaksjoner som utføres med grunnlag i en rammeavtale. Reglene må gjøres ufravikelige i alle kunderelasjoner. Selv om loven i dag bygger på en forutsetning om samtykke fra kundens side, bør reglene om dette komme direkte til uttrykk i lovteksten. Gjennomføring av direktivets regler vil på dette punktet bare innebære en konkretisering av hva som allerede følger av gjeldende rett, nemlig at en transaksjon må godkjennes av kunden for å anses autorisert. I likhet med etter gjeldende rett overlater direktivet det til avtale mellom institusjon og kunde å definere formen samtykke skal gis i, for eksempel om det skal være skriftlig, og den nærmere prosedyren for å gi samtykke.»

Arbeidsgruppen foreslår etter dette at reglene om samtykke gjennomføres i § 24 i finansavtale­loven.

Arbeidsgruppen foreslår videre å endre finansavtaleloven § 28 om tilbakekall for å bringe bestemmelsen i samsvar med direktivets krav.

I delrapport I punkt 12.4.2 side 110 heter det:

«Direktivets regler om tilbakekall medfører at finansavtaleloven § 28 må endres. [...] I stedet for dagens utgangspunkt om at tilbakekall som utgangspunkt kan skje helt frem til betaling har skjedd, vil utgangspunktet bli at tilbakekall ikke kan skje etter at institusjonen har mottatt betalingsordren. Regelen i direktivet artikkel 64 som define­rer tidspunktet for mottak av betalingsordre, foreslår arbeidsgruppen å gjennomføre i en egen ny bestemmelse i finansavtaleloven § 26a [...]. Dette gir et noe tid­ligere skjæringstidspunkt for når en betalingsordre blir ugjenkallelig enn etter dagens lov. Det vil imidlertid være mulig å fravike dette ved avtale med institusjonen, jf. direktivet artikkel 66 nr. 5. For transaksjoner i nettbank der kunden legger inn en betalingsordre som først skal gjennomføres på et senere tidspunkt, vil regelen i artikkel 66 nr. 4 medføre at kunden kan tilbakekalle transak­sjonen senest dagen før forfallsdagen, dvs. samme regel som i dag avtales for de fleste nettbanktjenester [...].

For korttransaksjoner er det i dag vanlig å avtale at tilbakekall ikke kan skje etter at betaleren har godkjent transaksjonen, jf. finansavtaleloven § 28 første ledd annet punktum. Her vil løsningen i realiteten bli den samme etter direktivet, jf. artikkel 66 nr. 2.

[...]

Direktivet åpner i artikkel 66 nr. 5 for at institusjonen kan kreve vederlag av kunden for tilbakekall etter utløpet av de ellers gjeldende fristene, hvis dette er avtalt i ramme­­avtalen. Denne bestemmelsen gjør unntak fra den generelle bestemmelsen i artikkel 52 nr. 2 om at institusjonen ikke kan kreve vederlag av kunden for å oppfylle sine opplysningsplikter eller plikt til å foreta korrigerende eller forebyggende tiltak etter direktivet del IV, jf. at artikkel 66 nr. 5 er uttrykkelig nevnt som et unntak i denne bestemmelsen. Den generelle bestemmelsen i artikkel 52 nr. 2 foreslår arbeids­gruppen å gjennomføre i finansavtaleloven ny § 14 a sammen med bestemmelsen i artikkel 32, jf. punkt 8.4.5. Det vil fremgå av § 14 a i lovforslaget at for at det kan kreves vederlag i samsvar med direktivet, må vederlaget være passende og i samsvar med betalingstjenestetilbyderens faktiske kostnader, jf. artikkel 52 nr. 1 annet punktum. Adgangen til å avtale vederlag for tilbakekall etter de ellers gjeldende fristene foreslås regulert i paragrafen som gjennomfører artikkel 66.

Den særlige regelen om utvidet adgang til å avskjære tilbakekall for småpenge­instru­menter foreslås gjennomført som et eget ledd i bestemmelsen som gjennomfører artikkel 66.»

9.4 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har påpekt at overskriften til finansavtaleloven § 28 i arbeidsgruppens lovforslag er «Tilbakekall og endring», mens paragrafen bare omhandler tilbakekall. Høringsinstansene foreslår derfor at «endring» strykes.

9.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for å følge opp arbeidsgruppens forslag til regler om samtykke til betalingstransaksjoner i finansavtaleloven § 24 annet til fjerde ledd. Videre går departementet inn for arbeidsgruppens forslag til endringer av finansavtaleloven § 28 for å bringe reglene om tilbakekall i samsvar med direktivet. Departementet er enig i at begrepet «endring» kan fjernes fra overskriften til § 28. En endring vil imidlertid i realiteten innebære et tilbakekall av den opprinnelige betalingsordren, og endringsadgangen følger dermed indirekte av reglene om tilbakekall.

Når det gjelder samtykke og tilbakekall ved avtaler om direkte debitering og faste betalings­ordre, vises det til den særskilte omtalen i punkt 10.6 nedenfor.

Det vises ellers til forslagene til endring av finansavtaleloven §§ 24 og 28 og merknadene til bestemmelsene i punkt 20 nedenfor.

Til dokumentets forside