3 Nærmere om forordningen

3.1 Innledning

Forordningen om europeiske grønne obligasjoner består av 72 artikler og fire vedlegg. Artiklene er inndelt i syv deler. Del I (artikkel 1 og 2) angir forordningens virkeområde og definisjoner. Del II (artikkel 3 til 19) angir vilkårene for å benytte betegnelsene «europeisk grønn obligasjon» («European Green Bond») eller «EuGB». Del III (artikkel 20 og 21) regulerer opplysningene som frivillig kan gis av utstedere av andre bærekraftsrelaterte obligasjoner. Del IV (artikkel 22 til 43) gjelder kravene til eksterne kontrollører. Del V (artikkel 44 til 67) regulerer tilsynet med utstedere og eksterne kontrollører. Del VI (artikkel 68) gjelder adgangen til å gi delegerte rettsakter til forordningen. Del VII (artikkel 69 til 72) inneholder avsluttende bestemmelser. Departementet redegjør i dette punktet for delene av forordningen som ikke medfører behov for ytterligere nasjonale bestemmelser.

3.2 Vilkår for bruk av provenyet

Forordningens artikkel 4 nr. 1 stiller krav til bruken av provenyet fra en grønn obligasjon. Før obligasjonen forfaller, skal provenyet i sin helhet være allokert i henhold til virksomhet som anses som miljømessig bærekraftig etter forordning (EU) 2020/852 (taksonomiforordningen). Artikkel 4 nr. 1 bokstav a til e angir at dette kan gjøres ved å finansiere anleggsmidler, kapital- eller driftsutgifter, finansielle midler, husholdningers verdier og utgifter, eller en kombinasjon av disse. Det følger av bestemmelsens annet ledd at utstedere kan trekke fra kostnader ved utstedelsen før de allokerer provenyet.

Forordningen gir enkelte unntak fra hovedregelen om allokering av provenyet i artikkel 4 nr. 1.

• Etter artikkel 4 nr. 2 kan provenyet fra en eller flere utestående grønne obligasjoner på visse vilkår allokeres til en portefølje av anleggsmidler eller finansielle midler i henhold til taksonomikriteriene.

• Etter artikkel 4 nr. 3 kan utstedere som er offentlige myndigheter, benytte provenyet fra grønne obligasjoner til skattelettelser, subsidier mv. så lenge provenyet allokeres i henhold til taksonomikriteriene.

• Etter artikkel 5 nr. 1 kan inntil 15 prosent av provenyet fra en grønn obligasjon allokeres til økonomisk virksomhet som ikke oppfyller kriteriene i de delegerte rettsaktene til taksonomiforordningen, gitt at virksomheten ikke har fått kriterier ved utstedelsen av den grønne obligasjonen eller at virksomheten er del av internasjonal støtte i tråd med internasjonale retningslinjer. Artikkel 5 nr. 2 til 4 stiller nærmere vilkår for utstedelser som benytter unntaket i nr. 1.

Artikkel 8 gir nærmere regler om anvendelse av taksonomkriteriene. Det følger av nr. 1 bokstav a at utsteder skal påse at provenyet allokeres til aktiviteter som oppfyller de relevante kriteriene på utstedelsestidspunktet. Det følger av nr. 1 bokstav b romertall i at dersom de relevante kriteriene blir endret etter at obligasjonen er utstedt, skal utstederen innen syv år allokere resterende proveny i henhold til de nye kriteriene. Det er særskilte regler for proveny som dekkes av en investeringsplan («CapEx-plan») (nr. 1 bokstav b romertall ii), og for porteføljer av grønne obligasjoner (nr. 2).

3.3 Informasjonskrav

3.3.1 Faktablad

Artikkel 10 nr. 1 fastsetter at utstederen, før utstedelsen av en grønn obligasjon, skal utarbeide et faktablad, og påse at faktabladet har fått en bekreftende vurdering av en ekstern kontrollør. Hva faktabladet skal inneholde, fremgår av vedlegg I til forordningen. Den eksterne kontrollørens vurdering skal inneholde en vurdering av om faktabladet oppfyller kravene i artikkel 4 til 8 og vedlegg I, samt inneholde informasjon som nevnt i forordningens vedlegg IV. Artikkel 10 nr. 2 åpner for at utstederen kan lage et felles faktablad for flere grønne obligasjoner. Det følger av artikkel 15 at faktabladet og den eksterne kontrollørens vurdering skal offentliggjøres før obligasjonen utstedes.

3.3.2 Allokeringsrapport

Det følger av artikkel 11 nr. 1 at utstederen årlig skal utarbeide en allokeringsrapport frem til hele provenyet fra den grønne obligasjonen er allokert, eller eventuelt frem til CapEx-planen er gjennomført. Allokeringsrapporten skal vise at provenyet fra obligasjonen har blitt allokert i samsvar med artikkel 4 til 8, og etter artikkel 11 nr. 2 redegjøre for fremdriften i en eventuell CapEx-plan. Hva allokeringsrapporten konkret skal inneholde, fremgår av vedlegg II til forordningen. Det følger av artikkel 11 nr. 3 at det kan utarbeides en felles allokeringsrapport for flere europeiske grønne obligasjoner. Artikkel 11 nr. 4 fastsetter at allokeringsrapporten som utarbeides etter at provenyet fra den grønne obligasjonen er fullt allokert, skal vurderes av en ekstern kontrollør. Artikkel 11 nr. 6 fastsetter et unntak fra reglene i nr. 4 for når proveny fra en eller flere europeiske grønne obligasjoner allokeres til en portefølje av anleggsmidler eller finansielle midler. I slike tilfeller skal hver allokeringsrapport vurderes av en ekstern kontrollør, med mindre utstederen i allokeringsrapporten bekrefter at det ikke har skjedd noen relevante endringer. Vurdering av ekstern kontrollør er også påkrevd når det gjøres endringer i en offentliggjort allokeringsrapport, jf. artikkel 11 nr. 5.

Det følger av artikkel 11 nr. 8 at den eksterne kontrollørens vurdering av allokeringsrapporten skal inneholde en vurdering av om provenyet er allokert i henhold til artikkel 4 til 8, og om det er allokert i henhold til faktabladet. I begge tilfeller kan kontrolløren basere seg på den informasjonen som er gitt av utstederen. I tillegg skal vurderingen inneholde informasjon som nevnt i forordningens vedlegg IV. Etter nr. 9 skal allokeringsrapporten og eventuell vurdering fra ekstern kontrollør offentliggjøres innen 270 dager etter utløpet av rapporteringsperioden, hvorav den eksterne kontrolløren skal ha minst 90 dager til å vurdere rapporten.

Artikkel 13 gir særskilte regler om vurderinger av allokeringsrapporter som utarbeides av utstedere som er offentlige myndigheter. For vurderingen av slike rapporter kan myndighetene velge å la en statsrevisor undersøke hvordan provenyet er allokert. I slike tilfeller skal den eksterne kontrollørens rolle begrenses til å undersøke at de finansierte aktivitetene oppfyller taksonomikriteriene, jf. artikkel 13 nr. 2.

3.3.3 Rapport om miljøpåvirkning

Det følger av artikkel 12 nr. 1 at utstedere av europeiske grønne obligasjoner skal utarbeide en rapport om miljøpåvirkningen av bruken av obligasjonsprovenyet. Rapporten skal utarbeides etter at provenyet er fullt allokert, og minst én gang i løpet av obligasjonens levetid. Rapporten skal utarbeides som angitt i forordningens vedlegg III. Artikkel 12 nr. 2 åpner for at det kan utarbeides en felles rapport om miljøpåvirkning for flere europeiske grønne obligasjoner. Det følger av artikkel 12 nr. 3 at det er valgfritt for utsteder å innhente en vurdering av rapporten om miljøpåvirkning fra en ekstern kontrollør. Innhenter utsteder en slik vurdering, skal den eksterne kontrolløren vurdere om:

• obligasjonsutstedelsen er i samsvar med utstederens overordnede miljøstrategi (artikkel 12 nr. 3 bokstav a),

• vurdere de angitte miljøpåvirkningene av obligasjonsprovenyet (bokstav b) og

• gi informasjon som nevnt i forordningens vedlegg IV (bokstav c).

3.3.4 Offentliggjøring

Artikkel 15 gir regler om offentliggjøring. Det følger av artikkel 15 nr. 1 at faktablad, allokeringsrapporter, rapporter om miljøpåvirkning, eksterne kontrollørers vurderinger og en eventuell CapEx-plan skal gjøres vederlagsfritt tilgjengelig på utstederens nettsider. Dokumentene skal være tilgjengelig på utstederens nettsider frem til minst 12 måneder etter at obligasjonen har forfalt. Utstederen skal gi den nasjonale tilsynsmyndigheten og ESMA melding om offentliggjøringen av dokumentene etter artikkel 15 nr. 4 og nr. 5. Artikkel 15 nr. 2 og 3 stiller språkkrav til dokumentene.

3.4 Utstedelse av prospekter

Det følger av forordningens artikkel 14 nr. 1 at betegnelsene «europeisk grønn obligasjon» og «EuGB» bare kan benyttes på obligasjoner som er omfattet av et prospekt som utstederen har offentliggjort i samsvar med forordning (EU) 2017/1129 (prospektforordningen). I prospektet skal obligasjonene gjennomgående betegnes som europeisk grønne obligasjoner, og det skal opplyses at obligasjonen er utstedt i samsvar med forordningen om europeiske grønne obligasjoner. Artikkel 14 nr. 2 gir unntak fra prospektkravet for obligasjoner utstedt eller garantert av offentlige myndigheter.

Det følger av artikkel 9 at tilsynsmyndighetene ikke skal godkjenne prospekter utstedt av jurisdiksjoner, eller utstedere etablert i slike, som er på EUs liste over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner for skatteformål eller som er identifisert som høyrisikoland i forbindelse med hvitvasking og terrorfinansiering, når prospektene viser til forordningen eller bruker betegnelsen «europeisk grønn obligasjon» eller «EuGB».

3.5 Verdipapiriserte obligasjoner

Verdipapirisering innebærer konvertering av utlån og andre finansielle eiendeler til omsettelige verdipapirer. Ved verdipapirisering kan banker og andre långivere (heretter verdipapiriserere) overdra låneporteføljen og noe av risikoen for denne til et spesialforetak for verdipapirisering. Verdipapirisering er i forordningens artikkel 2 nr. 18 definert i samsvar med verdipapiriseringsforordningen (forordning (EU) 2017/2402). Forordningen om europeiske grønne obligasjoner del II kapittel 3 (artikkel 16 til 19) inneholder regler om når verdipapiriseringsbaserte obligasjoner kan benytte betegnelsene «europeisk grønn obligasjon» og «EuGB». Forordningens krav til utstederen og bruk av provenyet gjelder for verdipapirisereren og provenyet som ble oppnådd ved å overdra verdier til spesialforetaket. Spesialforetaket skal være underlagt kravene til prospekt og offentliggjøring. Det stilles også miljømessige minstekrav til, og ytterligere opplysningskrav om, de verdipapiriserte eksponeringene. Det følger av artikkel 17 at obligasjoner utstedt i forbindelse med syntetisk verdipapirisering ikke kan benytte betegnelsene «europeisk grønn obligasjon» og «EuGB».

Det følger av artikkel 18 nr. 1 at verdipapiriserte obligasjoner hvor de underliggende eksponeringene finansierer leting, gruvedrift, utvinning, produksjon, prosessering, lagring, raffinering eller distribusjon, inkludert transport og handel med fossile brennstoff, ikke omfattes av forordningen. Eksponeringer som finansierer enkelte gitte aktiviteter knyttet til fossile brennstoff og som oppfyller kriteriene om å ikke gjøre betydelig skade fastsatt i delegert kommisjonsforordning (EU) 2021/2139, kan likevel inkluderes i de underliggende eksponeringene etter forordningen, jf. artikkel 18 nr. 2.

3.6 Frivillig opplysningsregime for andre bærekraftsrelaterte obligasjoner

Forordningens del III (artikkel 20 og 21) etablerer et frivillig opplysningsregime før og etter utstedelse for obligasjoner som markedsføres som miljømessig bærekraftige og for bærekraftskoblede obligasjoner. Obligasjoner som markedsføres som miljømessig bærekraftige defineres i artikkel 2 nr. 5 som obligasjoner hvis utsteder gir investorer en forpliktelse eller enhver form for påstand før kontraktinngåelse om at obligasjonsprovenyet allokeres til økonomiske aktiviteter som bidrar til et miljømål. Bærekraftskoblede obligasjoner defineres i artikkel 2 nr. 5 som obligasjoner der de finansielle eller strukturelle egenskapene varierer avhengig av utsteders oppnåelse av forhåndsdefinerte miljømessige mål.

EU-kommisjonen skal etter artikkel 20 nr. 1 gi retningslinjer om maler som utstedere av slike obligasjoner kan benytte når de gir opplysninger før utstedelse. Artikkel 20 nr. 2 til 4 stiller nærmere krav til hvilken informasjon malene skal inkludere. EU-kommisjonen ga slike rettningslinjer den 25. juli 2025.

Det følger av artikkel 21 nr. 1 at utstedere av slike obligasjoner kan gi opplysninger etter utstedelse gjennom å bruke gitte maler. Utstedere som frivillig benytter standardene som gjelder etter utstedelse, vil være underlagt tilsyn i obligasjonens løpetid, jf. artikkel 21 nr. 1 annet ledd. Artikkel 21 nr. 2 og 3 stiller nærmere krav til hvilken informasjon malene skal inkludere. EU-kommisjonen er i artikkel 21 nr. 4 gitt hjemmel til å gi utfyllende retningslinjer om innholdet i malene, og EU-kommisjonen fastsatte en forordning 25. juli 2025.

3.7 Tilgjengeliggjøring av informasjon gjennom en felleseuropeisk informasjonsportal (ESAP)

I EU ble det i mai 2023 besluttet å etablere en felleseuropeisk informasjonsportal («European Single Access Point, ESAP») som skal gi sentralisert tilgang til offentlig tilgjengelig informasjon med relevans for finansielle tjenester, kapitalmarkeder og bærekraft. ESAP-regelverket består av tre rettsakter, herunder forordning (EU) 2023/2869 som blant annet gjør endringer i forordningen om europeiske grønne obligasjoner for å tilpasse denne til etableringen av ESAP.

Gjennom endringsforordning (EU) 2023/2869 føyes en ny artikkel 15a til forordningen om europeiske grønne obligasjoner som innebærer at fra 10. januar 2030 skal informasjonen som nevnt under punkt 3.3.4 og 3.6 ovenfor, også tilgjengeliggjøres gjennom ESAP. Opplysningene som skal tilgjengeliggjøres gjennom ESAP, skal samles inn av såkalte innsamlingsorganer. For informasjon etter forordningens artikkel 15 skal innsamlingsorganet være ESMA, mens nasjonale myndigheter skal utpeke et innsamlingsorgan for opplysninger omfattet av forordningens artikler 20 og 21. Det vises til videre omtale i proposisjonen punkt 5.3.1 og 5.5.2.

3.8 Eksterne kontrollører

3.8.1 Innledning

Forordningens del IV (artikkel 22 til 43) etablerer et registreringsregime for eksterne kontrollører av europeiske grønne obligasjoner, herunder eksterne kontrollører fra tredjeland. Forordningen beskriver søknadsprosedyren for eksterne kontrollører, setter krav til eksterne kontrollørers organisering, styring og vurderingstjenester, og regulerer adgangen for eksterne kontrollører fra tredjeland til å yte tjenester i EU.

3.8.2 Registrering

Etter artikkel 22 nr. 1 skal eksterne kontrollører være registrert hos ESMA før de starter sin virksomhet. Det følger av artikkel 22 nr. 2 at de skal oppfylle registreringskravene til enhver tid. Artikkel 22 nr. 3 gir unntak fra kravet om registrering for statsrevisorer som utfører oppgaver etter artikkel 13.

Artikkel 23 nr. 1 fastsetter krav til søknader om registrering som ekstern kontrollør. Søkerne skal blant annet gi informasjon om:

• foretaksform (bokstav c),

• eierstruktur (bokstav d),

• styre og ledelse og deres kvalifikasjoner (bokstav e),

• antallet ansatte som skal være involvert i vurderingsvirksomheten og deres kompetansenivå (bokstav f),

• prosedyrer og metoder som søkeren skal bruke for å gi vurderinger (bokstav g),

• ordninger for å håndtere interessekonflikter (bokstav h),

• eventuell eksisterende eller planlagt utkontraktering (bokstav i) og

• eventuell annen virksomhet søkeren driver (bokstav j).

Det følger av artikkel 23 nr. 2 at ESMA skal registrere søkeren som ekstern kontrollør bare dersom styret og ledelsen er egnet, antallet ansatte og deres kompetansenivå er tilstrekkelig til å utføre oppgavene som forordningen pålegger eksterne kontrollører, og søkeren har en betryggende organisering. Artikkel 23 nr. 3 til 5 gir nærmere regler om ESMAs behandling av søknader.

Forordningens artikkel 69 gir en overgangsordning på 18 måneder for eksterne kontrollører som i dag yter vurderingstjenester, slik at de kan fortsette å yte vurderingstjenester mens de søker om registrering. I denne perioden skal de oppfylle kravene i forordningen etter beste evne.

3.8.3 Organisering og styring

Forordningens artikkel 26 til 36 gir regler om krav til eksterne kontrollørers organisering, fremgangsmåter og styringsdokumenter.

Etter artikkel 26 nr. 1 skal eksterne kontrollører ha hensiktsmessige systemer, ressurser og fremgangsmåter for å overholde sine plikter etter forordningen. Artikkel 26 nr. 2 stiller krav til at eksterne kontrollører skal overvåke og minst årlig evaluere evnen til å overholde pliktene. Det følger av artikkel 26 nr. 3 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere systemene, ressursene og fremgangsmåtene til eksterne kontrollører.

Artikkel 27 nr. 1 fastsetter styret og ledelsens overordnede ansvar for den eksterne kontrollørens virksomhet, herunder at vurderingene er uavhengige, og at eventuelle interessekonflikter identifiseres og elimineres eller håndteres, samt opplyses om. Det følger av artikkel 27 nr. 2 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere hvorvidt den eksterne kontrolløren forvaltes på en forsvarlig måte og om håndteringen av interessekonflikter.

Artikkel 28 nr. 1 fastsetter krav om at eksterne kontrollører skal påse at ansatte som er involvert i vurderinger, har nødvendig kompetanse, erfaring og opplæring for å utføre oppgavene de er satt til å gjøre. Artikkel 28 nr. 2 stiller krav til de ansattes uavhengighet. Det følger av artikkel 28 nr. 3 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere de ansattes kompetanse, erfaring og opplæring.

Det følger av artikkel 29 nr. 1 at eksterne kontrollører skal ha en fast funksjon for regeletterlevelse, som etter artikkel 29 nr. 2 må oppfylle visse minstekrav til myndighet, ressurser og uavhengighet. Etter artikkel 29 nr. 3 skal funksjonens eventuelle funn gjøres tilgjengelig for et tilsynsorgan eller et administrasjonsorgan hos den eksterne kontrolløren. Det følger av artikkel 29 nr. 4 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere om funksjonen for regeletterlevelse oppfyller kravene i nr. 2 bokstav a og b.

Artikkel 30 stiller krav til eksterne kontrollørers interne rutiner og prosedyrer. Artikkelen nr. 1 stiller krav om at eksterne kontrollører skal ha interne rutiner for å sikre at deres forretningsinteresser ikke svekker uavhengigheten eller nøyaktigheten til deres vurderinger. Det følger av artikkel 30 nr. 2 at eksterne kontrollører skal ha betryggende prosedyrer for administrasjon, regnskap og internkontroll og effektive kontroll- og sikkerhetstiltak for informasjonshåndteringssystemer. Det følger av artikkel 30 nr. 3 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere om eksterne kontrollører oppfyller kravene i artikkel 30 nr. 2.

Artikkel 31 nr. 1 stiller krav om at eksterne kontrollører har systemer for å sikre at deres vurderinger bygger på en grundig analyse av informasjonen som er tilgjengelig og relevant for dem. Artikkel 31 nr. 2 stiller krav om at eksterne kontrollører skal offentliggjøre hovedtrekkene i begrunnelsen for konklusjonene for hver vurdering. Det følger av artikkel 31 nr. 3 at informasjonen som eksterne kontrollører benytter, skal ha tilstrekkelig kvalitet og være fra troverdige kilder. Det følger av artikkel 31 nr. 4 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere om informasjonen er av tilstrekkelig kvalitet og om kildene er troverdige.

Det følger av artikkel 32 nr. 1 at eksterne kontrollører som blir oppmerksomme på feil i metodene de benytter for å vurdere obligasjoner, eller hvordan metodene anvendes, umiddelbart skal informere ESMA og utstedere av de europeiske grønne obligasjonene som er rammet av feilen. Etter artikkel 32 nr. 2 skal eksterne kontrollører korrigere og offentliggjøre eventuelle feil de har begått.

Forordningen artikkel 33 setter rammer for eksterne kontrollørers utkontraktering. Det følger av bestemmelsen nr. 1 at eksterne kontrollører skal påse at tredjepartsleverandører som utfører vurderingsaktivitet, har kompetanse og kapasitet til å utføre oppgavene på en pålitelig og profesjonell måte. Videre skal eksterne kontrollører påse at utkontraktering av vurderingsaktivitet ikke svekker den eksterne kontrollørens internkontroll eller ESMAs mulighet til å føre tilsyn. Etter artikkel 33 nr. 2 er det ikke tillatt å utkontraktere all vurderingsaktivitet, og det er heller ikke anledning til å utkontraktere sin funksjon for regeletterlevelse. Det følger av nr. 3 at eksterne kontrollører skal varsle ESMA om vurderingsaktivitet de planlegger å utkontraktere. Etter nr. 4 skal eksterne kontrollører påse at utkontrakteringen ikke påvirker ledelsen eller styrets evne til å utøve sine roller. Etter nr. 5 skal eksterne kontrollører påse at tredjepartsleverandører samarbeider med, og oppfyller eventuelle tilsynskrav fra ESMA. Artikkel 33 nr. 6 fastslår at ansvaret for den utkontrakterte virksomheten alltid er hos den eksterne kontrolløren. Det følger av artikkel 33 nr. 7 at ESMA skal utvikle, og EU-kommisjonen vedta, nærmere kriterier for å vurdere om:

• tredjepartsleverandører som utfører vurderingsaktivitet, har kompetanse og kapasitet til å utføre oppgavene på en pålitelig og profesjonell måte, og

• utkontraktering av vurderingsaktivitet ikke svekker den eksterne kontrollørens internkontroll eller ESMAs mulighet til å føre tilsyn.

Artikkel 34 nr. 1 stiller krav til eksterne kontrollørers oppbevaring av dokumentasjon. Bestemmelsen nr. 2 fastsetter at dokumentasjon knyttet til utførte vurderingsoppdrag skal oppbevares minst fem år etter at den berørte obligasjonen har forfalt. Dersom ESMA har trukket tilbake registreringen til en ekstern kontrollør, skal den eksterne kontrolløren etter bestemmelsen nr. 3 oppbevare dokumentasjon i ytterligere fem år.

Artikkel 35 og 36 gir regler om taushetsplikt og eksterne kontrollørers håndtering av interessekonflikter. Det følger av artikkel 35 nr. 1 at eksterne kontrollører skal identifisere og eliminere eller håndtere interessekonflikter knyttet til:

• deres analytikere og ansatte,

• aksjonærer som direkte eller indirekte kontrollerer minst 10 pst. av aksjekapitalen eller stemmerettene i den eksterne kontrolløren,

• personer som har et kontraktsforhold med den eksterne kontrolløren og er direkte involvert i vurderingsaktivitetene,

• personer som godkjenner vurderingene av obligasjoner.

Artikkel 35 nr. 2 stiller krav om at før det inngås avtale med utsteder, skal den eksterne kontrolleren vurdere om det er potensielle eller faktiske interessekonflikter. Dersom en interessekonflikt ikke kan elimineres eller håndteres, skal den eksterne kontrolløren ikke gi vurderinger av en obligasjon. Det følger av artikkel 35 nr. 3 at honorarene til en ekstern kontrollør ikke skal avhenge av utfallet av vurderingene som utføres. Artikkel 35 nr. 4 og 5 gir regler om den eksterne kontrolløren og dens ansattes taushetsplikt. Artikkel 36 pålegger eksterne kontrollører som tilbyr andre tjenester enn vurderingstjenester, å påse at disse tjenestene ikke skaper interessekonflikter knyttet til europeiske grønne obligasjoner. Eksterne kontrollører skal i sine vurderinger opplyse om eventuelle tjenester de utfører for utstederen eller eventuelle relaterte tredjeparter.

3.8.4 Nærmere regler om vurderinger

Kravene til den eksterne kontrollørens vurderinger følger i hovedsak av artikkel 10 til 12 og vedlegg IV, men artikkel 37 og 38 gir enkelte tilleggsregler. Det følger av artikkel 37 at den eksterne kontrolløren i sine vurderinger ikke må vise til ESMA eller andre tilsynsmyndigheter på en måte som kan gi inntrykk av at vurderingen er godkjent av dem. Det følger av artikkel 38 at eksterne kontrollører skal gjøre vurderingene de har foretatt, vederlagsfritt tilgjengelig på sine nettsider. Vurderingene skal være tilgjengelig frem til obligasjonen forfaller. En ekstern kontrollør som bestemmer seg for ikke å fullføre en vurdering, skal opplyse om begrunnelsen for dette på sine nettsider.

3.8.5 Eksterne kontrollører fra tredjeland

Artikkel 39 til 43 gir regler om tjenesteyting fra eksterne kontrollører etablert i tredjeland, og gir anvisning på tre ulike regulatoriske spor som kan lede til at en ekstern kontrollør etablert i et tredjeland kan yte vurderingstjenester i EU:

• registrering hos ESMA (artikkel 39 til 41),

• anerkjennelse av ESMA (artikkel 42) og

• godkjenning av søknad fra en ekstern kontrollør om å godkjenne tjenester som ytes i EU av en ekstern kontrollør i et tredjeland (artikkel 43).

Utgangspunktet etter artikkel 39 nr. 2 er at en ekstern kontrollør etablert i et tredjeland må søke om å bli registrert i ESMAs register over eksterne kontrollører fra tredjeland for å kunne yte vurderingstjenester i EU. For å kunne føres inn i dette registeret, må EU-kommisjonen ha truffet en likeverdighetsbeslutning for vedkommende tredjeland, den eksterne kontrolløren må være registrert og underlagt tilsyn i det tredjelandet, og det må være etablert samarbeidsordninger mellom ESMA og tredjelandet. Artikkel 39 nr. 3 til 9 gir nærmere regler om blant annet ESMAs behandling av søknader om registrering.

En ekstern kontrollør fra et tredjeland som EU-kommisjonen ennå ikke har truffet likeverdighetsbeslutning for, kan etter artikkel 42 søke om anerkjennelse fra ESMA og dermed få rett til å yte vurderingstjenester i EU. Det er en forutsetning at den eksterne kontrolløren oppfyller de materielle kravene som gjelder for eksterne kontrollører (artikkel 42 nr. 2), og har en rettslig representant i EU som oppfyller nærmere vilkår (artikkel 42 nr. 3).

Eksterne kontrollører etablert i EU kan etter artikkel 43 søke om at ESMA godkjenner en søknad om anerkjennelse av tjenester som ytes i EU av en ekstern kontrollør etablert i et tredjeland. Den eksterne kontrolløren etablert i EU må i så fall føre kontroll med den godkjente eksterne kontrolløren, og skal etter artikkel 43 nr. 5 være fullt og helt ansvarlig for at kravene i forordningen etterleves.

ESMA kan på visse vilkår trekke tilbake en registrering (artikkel 41) eller godkjenning (artikkel 42 nr. 8) av en ekstern kontrollør etablert i et tredjeland, eller pålegge en ekstern kontrollør etablert i EU å trekke en anerkjennelse av en ekstern kontrollør etablert i et tredjeland (artikkel 43 nr. 6).

Forordningens artikkel 70 gir en overgangsordning på 18 måneder (frem til 21. juni 2026) for eksterne kontrollører etablert i et tredjeland, slik at de kan fortsette å yte vurderingstjenester etter å ha sendt inn søknad i henhold til forordningen. De eksterne kontrollørene skal da oppfylle nærmere angitte krav i forordningen etter beste evne, og må ha en rettslig representant i EU som oppfyller nærmere vilkår.