Neste kapittel
Forrige kapittel

5 Tilsyn med utstedere

5.1 Gjeldende rett

Det er ikke gitt regler i norsk rett om et særskilt tilsynsregime for grønne obligasjoner. Finanstilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av prospektreglene i verdipapirhandelloven kapittel 7. Tilsynsvirkemidlene som kan benyttes, og tiltakene som kan besluttes ved overtredelser, følger av reglene i finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven kapittel 7, 19 og 21. Som ledd i tilsynet kan Finanstilsynet blant annet kreve opplysninger, gi pålegg om retting, og offentliggjøre eller pålegge utstederen å offentliggjøre alle vesentlige opplysninger som kan påvirke vurderingen av de verdipapirer som tilbys til offentligheten eller tas opp til notering på et regulert marked, for å sikre investorbeskyttelsen eller et velfungerende marked. Finanstilsynet kan også suspendere eller forby handelen i utstederens verdipapirer, nekte å godkjenne et prospekt, og ilegge overtredelsesgebyr for brudd på prospektreglene. Brudd på plikten til å utarbeide prospekt er også sanksjonert med straff.

5.2 Forordningen

5.2.1 Tilsynsmyndighet og innsamlingsorgan

Artikkel 44 nr. 1 fastsetter at det er den nasjonale tilsynsmyndigheten utpekt i henhold til artikkel 31 i prospektforordningen som skal føre tilsyn med at utstedere av europeiske grønne obligasjoner overholder artikkel 10 til 15, 18 og 19, og med utstedere av andre typer bærekraftsrelaterte obligasjoner som frivillig benytter standardene nevnt i artikkel 21. Bestemmelser det skal føres tilsyn med omfatter offentliggjøringskravene for europeiske grønne obligasjoner, men ikke allokeringskravene i artikkel 4 til 8. Det følger av fortalen til forordningen avsnitt 53 at forordningen ikke pålegger tilsynsmyndighetene å granske påliteligheten eller nøyaktigheten av informasjonen som utstedere er pålagt å gi etter forordningen, eller å overvåke at kravene knyttet til allokeringen av provenyet har blitt oppfylt.

Etter artikkel 44 nr. 2 er det den nasjonale tilsynsmyndigheten utpekt i henhold til verdipapiriseringsforordningen artikkel 29 nr. 5 som skal føre tilsyn med at verdipapirisereren oppfyller sine plikter etter artikkel 10 til 15, 18 og 19.

Artikkel 44 nr. 3 gir unntak fra regelen om at tilsynet føres av prospektmyndigheter for europeiske grønne obligasjoner utstedt eller garantert av offentlige myndigheter. Utstedere av slike obligasjoner er ikke omfattet av prospektforordningen, og skal heller ikke være underlagt tilsyn etter forordningen om europeiske grønne obligasjoner.

I henhold til forordningen artikkel 15a, som følger av endringsforordningen (EU) 2023/2869 (ESAP), skal det utpekes et innsamlingsorgan for opplysninger omfattet av forordningens artikler 20 og 21.

5.2.2 Tilsynsvirkemidler

Forordningen artikkel 45 nr. 1 gir regler om hvilke tilsyns- og undersøkelsesbeføyelser den nasjonale tilsynsmyndigheten skal ha til rådighet. I tillegg til å kunne pålegge utstedere å oppfylle deres offentliggjøringsforpliktelser (bokstav a til f), skal tilsynsmyndigheten blant annet også kunne:

  • pålegge utstederes styre, ledelse og revisor å fremlegge informasjon og dokumenter (bokstav g)

  • ved mistanke om brudd på utstederens plikter, suspendere eller forby adgangen til å utstede eller markedsføre europeiske grønne obligasjoner (bokstav h til k)

  • offentliggjøre informasjon om at utstederen har overtrådt sine plikter etter forordningen og ikke lenger oppfyller kravene til å benytte betegnelsen europeisk grønn obligasjon, og pålegge utstederen å gjøre denne informasjonen tilgjengelig på sine nettsider (bokstav l og n)

  • forby en utsteder å utstede europeiske grønne obligasjoner i en periode på maksimum ett år ved gjentatte og alvorlige overtredelser (bokstav m)

  • gjennomføre stedlige tilsyn og granskninger, men ikke i private hjem, når det antas å kunne frembringe relevant informasjon knyttet til brudd på forordningen (bokstav o).

Artikkel 45 nr. 2 angir at virkemidlene kan benyttes direkte, i samarbeid med andre tilsynsmyndigheter, eller ved søknad til vedkommende rettsmyndighet. Etter artikkel 45 nr. 3 skal medlemsstatene sikre at tilsynsmyndigheten har virkemidlene som er nødvendige for å utføre sine oppgaver etter forordningen. Etter artikkel 45 nr. 4 skal en person som gir opplysninger til tilsynsmyndigheten etter forordningen ikke anses for å bryte taushetsplikt eller på annen måte holdes ansvarlig for dette.

5.2.3 Administrative sanksjoner og tiltak

Adgangen til å ilegge administrative sanksjoner og tiltak følger av forordningen artikkel 49. Tilsynsmyndighetene skal etter artikkel 49 nr. 1 ha adgang til å ilegge administrative sanksjoner og tiltak i samsvar med nasjonal rett ved brudd på artikkel 10 til 15, 18, 19 og 21 og dersom pålegg ilagt i forbindelse med tilsyn ikke imøtekommes. Sanksjonene og tiltakene skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Etter artikkel 49 nr. 2 kan medlemsstaten velge å ikke ha regler om administrative sanksjoner dersom overtredelsene er sanksjonert med straff i nasjonal rett.

Artikkel 49 nr. 4 første ledd oppstiller de ulike sanksjonene og tiltakene som skal kunne ilegges ved brudd på forordningens bestemmelser:

  • offentlig uttalelse om regelbruddet (bokstav a),

  • pålegg om retting (bokstav b)

  • forbud mot at den ansvarlige fysiske eller juridiske personen utsteder europeiske grønne obligasjoner i en periode på høyst ett år (bokstav c)

  • overtredelsesgebyr (bokstav d).

Maksimumsbeløpet for overtredelsesgebyret skal etter artikkel 49 nr. 4 bokstav d utgjøre minst to ganger vinningen som følge av overtredelsen, der dette beløpet kan fastslås. Maksimumsbeløpet for overtredelsesgebyret for juridiske personer skal etter bokstav e være minst 500 000 euro eller 0,5 pst. av den juridiske personens årlige omsetning. Maksimumsbeløpet for overtredelsesgebyret for fysiske personer skal etter bokstav f være minst 50 000 euro. Medlemsstater som ikke benytter euro som valuta, skal fastsette tilsvarende maksimum overtredelsesgebyr i lokal valuta med utgangspunkt i vekslingskursen mellom euro og den nasjonale valutaen 20. desember 2023. Artikkel 49 nr. 4 annet ledd gir nærmere regler om hvilken omsetning som skal legges til grunn i tilfeller der utsteder er morforetak, eller inngår i et konsern, som skal utarbeide konsernregnskap etter regnskapsdirektivet.

Artikkel 49 nr. 5 åpner for at medlemsstatene kan fastsette flere sanksjoner og høyere gebyrsatser enn det som påkrevd etter forordningen.

Artikkel 50 nr. 1 gir nærmere retningslinjer for tilsynsmyndighetens vurdering av type og nivå av administrativ sanksjon eller tiltak. Tilsynsmyndigheten skal blant annet ta hensyn til:

  • grad av alvorlighet og overtredelsens varighet (bokstav a)

  • graden av ansvar den juridiske eller fysiske personen som er ansvarlig for overtredelsen har (bokstav b)

  • den finansielle posisjonen til den juridiske eller fysiske personen som er ansvarlig for overtredelsen (bokstav c)

  • overtredelsens innvirkning på investorenes interesser (bokstav d)

  • i hvilken grad personen som er ansvarlig for overtredelsen samarbeider med tilsynsmyndigheten (bokstav f)

  • tidligere overtredelser (bokstav g)

Etter artikkel 51 skal medlemsstatene påse at avgjørelser etter forordningen er behørig begrunnet og kan gjøres til gjenstand for domstolsbehandling.

Artikkel 52 nr. 1 fastsetter en hovedregel om at administrative sanksjoner og tiltak skal publiseres på tilsynsmyndighetens nettsider. Det skal blant annet gis informasjon om overtredelsens natur og hvem som er ansvarlig for overtredelsen. Artikkel 52 nr. 2 gir enkelte unntak fra hovedregelen i tilfeller der publisering er ansett å være uproporsjonalt eller dersom publisering har negativ innvirkning på finansiell stabilitet eller på en pågående undersøkelse. Det følger av artikkel 52 nr. 3 at tilsynsmyndigheten skal publisere informasjon om at en sanksjon eller tiltak har blitt anket, og om utfallet av ankebehandlingen. Tilsynsmyndigheten skal også publisere informasjon om eventuelle vedtak om å omgjøre tidligere vedtak. Etter artikkel 52 nr. 4 skal informasjon som skal publiseres etter artikkel 52 være tilgjengelig på tilsynsmyndighetens nettsider i minst fem år etter publisering.

Det følger av artikkel 53 nr. 1 at tilsynsmyndigheten årlig skal rapportere til ESMA om alle administrative sanksjoner og tiltak som er ilagt etter artikkel 49. Sanksjoner som publiseres, skal etter artikkel 53 nr. 3 også rapporteres løpende til ESMA.

5.2.4 Samarbeid mellom tilsynsmyndigheter

Forordningen artikkel 46 inneholder regler om samarbeid mellom tilsynsmyndigheter, herunder om informasjonsutveksling og gjennomføring av stedlige og andre former for tilsyn. Det følger av artikkel 46 nr. 1 annet ledd at dersom overtredelser av forordningen er sanksjonert med straff i en medlemsstat, skal tilsynsmyndigheten kunne innhente informasjon fra den relevante rettsmyndigheten. Artikkel 46 nr. 2 fastsetter vilkår for når en tilsynsmyndighet kan unnlate å etterkomme anmodninger om informasjon eller samarbeid. Artikkel 46 nr. 3 gir nærmere regler om samarbeidet mellom ulike tilsynsmyndigheter. Artikkel 46 nr. 4 gir nærmere regler om samarbeid om verdipapiriserte obligasjoner. Artikkel 46 nr. 5 gir regler om megling i regi av ESMA, herunder at ESMA kan treffe bindende vedtak etter ESMA-forordningen.

Det følger av forordningen artikkel 50 nr. 2 at tilsynsmyndigheter skal samarbeide for å sikre at de fører tilsyn og ilegger sanksjoner og andre administrative tiltak på en måte som er effektiv og hensiktsmessig. Tilsynsmyndighetene skal etter bestemmelsen også samarbeide for å unngå overlappende prosedyrer ved ileggelse av administrative sanksjoner og tiltak i grensekryssende saker.

Det følger av artikkel 48 nr. 1 at tilsynsmyndigheten i en vertsstat skal meddele hjemstaten forholdet dersom det er grunn til å tro at en utsteder av europeiske grønne obligasjoner har overtrådt forordningens regler. Dersom hjemstatens tiltak ikke medfører at overtredelsen opphører, kan vertsstatens tilsynsmyndigheter etter artikkel 48 nr. 2 ta alle nødvendige skritt for å beskytte investorene, etter å ha varslet hjemstatens tilsynsmyndigheter og ESMA. Ved uenighet mellom hjemstatens og vertstatens tilsynsmyndighet, kan partene etter artikkel 48 nr. 3 bringe saken til ESMA for megling og eventuelt bindende vedtak.

Det følger av artikkel 58 nr. 1 at tilsynsmyndighetene, ESMA og andre relevante myndigheter skal utveksle informasjon som er nødvendig for å utføre sine oppgaver etter forordningen. Artikkel 47 og artikkel 58 nr. 2 inneholder regler om taushetsplikt ved utveksling av informasjon mellom tilsynsmyndigheter og mellom tilsynsmyndigheter og ESMA. Etter bestemmelsene skal all konfidensiell informasjon som utveksles holdes konfidensiell og kan bare benyttes til det formålet den utveksles for.

5.3 Finanstilsynets forslag

5.3.1 Tilsynsmyndighet og innsamlingsorgan

Finanstilsynet viser til at tilsynet med utstedere av europeiske grønne obligasjoner etter forordningen i hovedsak skal føres av prospektmyndigheten, mens tilsynet med verdipapiriserere i tilknytning til verdipapiriseringsbaserte obligasjoner skal føres av tilsynsmyndigheten etter verdipapiriseringsforordningen. Finanstilsynet viser til at det følger av verdipapirhandelloven § 7-12 og finansforetaksloven § 11-20 at tilsynsmyndigheten i begge tilfeller er Finanstilsynet. Finanstilsynet ser derfor ikke behov for ytterligere regulering i norsk rett av hvem som skal være tilsynsmyndighet. Det vises til Finanstilsynets vurderinger i høringsnotatet punkt 3.3.2.

Når det gjelder hvem som skal være innsamlingsorganet for opplysninger omfattet av forordningens artikler 20 og 21 i henhold til forordningen artikkel 15a, foreslår Finanstilsynet at også dette skal være Finanstilsynet siden det er Finanstilsynet som er prospektmyndighet etter verdipapirhandelloven § 7-12 første ledd og utstederes etterlevelse av artikkel 21 er omfattet av dette tilsynet. Det vises til Finanstilsynets vurderinger i høringsnotatet om ESAP datert 3. november 2025 punkt 5.5.19.

5.3.2 Tilsynsvirkemidler og administrative tiltak

Innledning

Finanstilsynet viser til at i likhet med andre regelverk på verdipapirområdet, skiller forordningen mellom tilsynsvirkemidler på den ene siden (artikkel 45), og administrative sanksjoner og tiltak på den andre siden (artikkel 49). Finanstilsynet viser til at det er en viss overlapp mellom beføyelsene som følger av disse to bestemmelsene, og at det derfor er hensiktsmessig å se dem i sammenheng ved gjennomføringen i norsk rett.

Finanstilsynet viser til at artikkel 45 nr. 1 angir de ulike tilsynsvirkemidlene en tilsynsmyndighet som et minimum skal ha til rådighet i samsvar med nasjonal rett. Videre gir artikkel 49 regler om administrative sanksjoner og andre administrative tiltak ved brudd på de bestemmelsene i forordningen som er underlagt nasjonale tilsynsmyndigheters tilsyn. Sanksjonene og tiltakene skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende, og skal være i samsvar med nasjonal rett. Videre viser Finanstilsynet til at artikkel 49 nr. 5 åpner for ytterligere og strengere sanksjoner og tiltak enn det forordningen krever. Etter Finanstilsynets vurdering innebærer henvisningene til nasjonal rett i forordningen artikkel 45 og 49 at det må påses at norsk rett gir hjemmel for de virkemidlene og tiltakene som kreves og om det skal vedtas ytterligere og strengere virkemidler og tiltak.

Etter Finanstilsynets syn er det av underordnet betydning om et tiltak klassifiseres som et tilsynsvirkemiddel eller et administrativt tiltak etter forordningen. Det er ifølge Finanstilsynet viktigere å skille mellom administrative tiltak og administrative sanksjoner, jf. at administrative sanksjoner er tilbakeskuende og pønale, og anses som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), slik at konvensjonens krav og saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IX kommer til anvendelse.

Finanstilsynet viser til at administrative tiltak er fremoverrettede tiltak der formålet er å sikre at plikter etter lov, forskrift eller individuell avgjørelse og/eller hensynene bak pliktene blir etterlevd. Slike tiltak er ikke å anse som straff etter EMK.

Finanstilsynet viser til at forordningen ikke skiller klart mellom administrative sanksjoner og andre administrative tiltak, og at det ved tilsvarende tilsyns- og sanksjonsregimer etter annet EØS-regelverk på verdipapirområdet, i hovedsak er overtredelsesgebyr som har blitt ansett som en administrativ sanksjon, mens andre forvaltningstiltak har vært å anse som administrative tiltak. Finanstilsynet mener vurderingen bør være den samme for tilsyns- og sanksjonsregimet etter forordningen om europeiske grønne obligasjoner.

Pålegg om å oppfylle nærmere krav og om retting

Finanstilsynet viser til at artikkel 45 nr. 1 bokstavene a, c og d krever at tilsynsmyndigheten skal kunne pålegge utstedere å publisere faktablad, allokeringsrapporter eller en rapport om miljømessig virkning, eller å pålegge utstederen å utfylle disse rapportene med informasjonen som er nevnt i vedlegg I, II eller III til forordningen. Videre skal tilsynsmyndigheten etter artikkel 45 nr. 1 bokstavene b og e kunne pålegge utstedere å henholdsvis publisere eksterne kontrollørers vurderinger og å underrette tilsynsmyndigheten om publiseringer. Tilsynsmyndigheten skal etter artikkel 45 nr. 1 bokstav f også kunne pålegge utstedere av andre bærekraftsrelaterte obligasjoner som frivillig benytter skjemaet om opplysninger etter utstedelse, å fylle ut skjemaet dersom det er ikke er fullstendig. Videre viser Finanstilsynet til at tilsynsmyndigheten etter artikkel 49 nr. 4 bokstav b) skal kunne pålegge den som overtrer forordningens regler å avslutte atferden.

Finanstilsynet viser til at påleggene som nevnt i artikkel 45 knytter seg til plikter som utstedere uansett er forpliktet til å oppfylle etter forordningen, og at Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd kan gi pålegg om retting dersom det har grunn til å anta at noen handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av verdipapirhandelloven. Finanstilsynet viser til at pålegget om retting kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør, og at dette også dekker påleggskompetansen som kreves etter forordningen artikkel 49 nr. 4 bokstav b. Finanstilsynet mener derfor at det ikke er behov for ytterligere regulering på disse punktene.

Pålegg om å gi opplysninger og dokumenter

Finanstilsynet viser til at tilsynsmyndigheten etter artikkel 45 nr. 1 bokstav g skal kunne pålegge revisorer og utstederens ledelse å gi opplysninger og dokumenter. Finanstilsynet viser til at verdipapirhandelloven § 19-2 niende ledd gjennomfører en tilsvarende forpliktelse etter prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav c, men at bestemmelsen i verdipapirhandelloven bare gir hjemmel til å kreve «opplysninger» og ikke dokumenter. Finanstilsynet peker på at bakgrunnen er at prospektforordningen ikke krever at påleggskompetansen skal omfatte dokumenter, med henvisning til NOU 2018: 10 punkt 12.2.3.3. Finanstilsynet viser til at det i NOU 2018: 10 vises til at en plikt til å utlevere dokumenter etter omstendighetene kan følge av andre bestemmelser i verdipapirhandelloven eller finanstilsynsloven.

For å sikre at norsk rett oppfyller kravet i forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav g, bør det etter Finanstilsynets vurdering fremgå av verdipapirhandelloven § 19-2 niende ledd at Finanstilsynet også kan kreve «dokumenter». Finanstilsynet viser til at en slik endring nødvendigvis også vil gjelde for tilsynet med prospektreglene og at Finanstilsynets kompetanse utvides noe i forhold til hva som kreves etter prospektforordningen, men at prospektforordningen, i likhet med forordningen om europeiske grønne obligasjoner, kun angir et minimum av tiltak som tilsynsmyndigheten skal ha til rådighet. Finanstilsynet bemerker at selv om kravet om å gi opplysninger og dokumenter er utformet helt generelt, setter virkeområdet for regelverket saklige rammer for bruken av tilsynshjemlene.

Finanstilsynet viser til at forordningen artikkel 45 nr. 4 fastslår at personer som gjør informasjon tilgjengelig for myndighetene i samsvar med forordningen, ikke skal anses å ha brutt taushetsplikt. Finanstilsynet viser til at det ved vurderingen av den identiske bestemmelsen i prospektforordningen artikkel 32 nr. 5, er lagt til grunn i NOU 2018: 10 punkt 12.2.3.15 at bestemmelsen vil gjelde direkte og at den ikke innebærer noen endring av rettstilstanden i Norge. Finanstilsynet slutter seg til denne vurderingen.

Suspensjon av, eller forbud mot, offentlig tilbud, opptak til handel og annonsering

Finanstilsynet viser til at tilsynsmyndigheten etter artikkel 45 nr. 1 bokstav h skal kunne utsette et offentlig tilbud om verdipapirer eller et opptak til handel på et regulert marked i høyst ti virkedager på rad, når det er grunn til å tro at utstederen har overtrådt en forpliktelse i artikkel 10 til 15, 18 og 19. Forbudet kan gjøres på ubestemt tid dersom utstederen fortsetter å overtre reglene, jf. artikkel 45 nr. 1 bokstav i. Tilsvarende gjelder etter bokstavene j og k for adgangen til annonsering av det offentlige tilbudet.

Finanstilsynet viser til at de ovennevnte bestemmelsene langt på vei sammenfaller med prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav d, e og f, og at de norske bestemmelsene som gjennomfører prospektforordningens regler følger av verdipapirhandelloven § 7-13. Etter § 7-13 første ledd nr. 1 kan Finanstilsynet, ved mistanke om brudd på reglene i kapittel 7, gi pålegg om at et offentlig tilbud av verdipapirer eller opptak til handel på regulert marked, skal suspenderes i inntil ti sammenhengende arbeidsdager. Etter § 7-13 første ledd nr. 2 kan Finanstilsynet på samme vilkår forby annonsering i inntil ti sammenhengende arbeidsdager. I lys av forslaget om å gjennomføre forordningen om europeiske grønne obligasjoner i verdipapirhandelloven kapittel 7, jf. omtale i høringsnotatet punkt 2.4, mener Finanstilsynet at ordlyden i verdipapirhandelloven § 7-13 første ledd nr. 1 og 2 gjennomfører artikkel 45 nr. 1 bokstav h og j fullt ut.

Finanstilsynet viser til at verdipapirhandelloven ikke inneholder særskilte regler om at Finanstilsynet på ubestemt tid kan forby et offentlig tilbud om verdipapirer eller et opptak til handel på et regulert marked, som nevnt i forordningen om europeiske grønne obligasjoner artikkel 45 nr. 1 bokstav i og i prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav f. Finanstilsynet viser til at dette i NOU 2018: 10 punkt 12.2.3.6 er begrunnet i at dette er omfattet av Finanstilsynets generelle påleggshjemmel, som nå følger av verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd. Finanstilsynet viser videre til at Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven 19-7 niende ledd kan gi pålegg om at handel i bestemte finansielle instrumenter skal stanses midlertidig eller permanent dersom særlige grunner tilsier det og at det i NOU 2018: 10 punkt 12.2.3.8 er lagt til grunn at overtredelse av prospektforordningen vil kunne utgjøre en slik særlig grunn.

Finanstilsynet viser videre til at verdipapirhandelloven heller ikke inneholder særskilte regler om at Finanstilsynet på ubestemt tid kan forby annonsering av et offentlig tilbud om verdipapirer eller et opptak til handel på et regulert marked, som nevnt i forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav k. En slik påleggshjemmel er ikke påkrevd etter prospektforordningen, og har derfor ikke blitt vurdert tidligere.

Etter Finanstilsynets vurdering kan det ikke uten videre legges til grunn at annonsering av et offentlig tilbud om verdipapirer eller et opptak til handel på et regulert marked når utsteder har brutt reglene om europeiske grønne obligasjoner, i seg selv vil være ulovlig og dermed omfattet av Finanstilsynets generelle påleggshjemmel i verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd. Finanstilsynet foreslår derfor at påleggshjemmelen i forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav k gjennomføres særskilt. For helhetens skyld og av informasjonshensyn, kan det etter Finanstilsynets vurdering være hensiktsmessig at også adgangen etter forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav i til å forby et offentlig tilbud om verdipapirer eller et opptak til handel på et regulert marked i ubestemt tid, gjennomføres særskilt. Finanstilsynet foreslår at det i verdipapirhandelloven § 7-13 første ledd tas inn et nytt nr. 4 om at pålegg som nevnt i nr. 1 eller forbud som nevnt i nr. 2 kan ilegges på ubestemt tid når utstederen ikke har rettet forholdet innen fristen. Finanstilsynet viser til at endringen også vil gjelde for overtredelser av prospektforordningen, og innebære en viss utvidelse av tilsynsmyndigheten etter dette regelverket, men at prospektforordningen bare angir minimumsbeføyelser. Finanstilsynet mener det er hensiktsmessig at kompetansen etter prospektforordningen på dette punktet utvides slik at den faller sammen med kompetansen etter forordningen om europeiske grønne obligasjoner.

Finanstilsynet bemerker i høringsnotatet at det er en viss forskjell i ordlyd mellom forordningen om europeiske grønne obligasjoner artikkel 45 nr. 1 bokstav i og prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav f. Mens forordningen om europeiske grønne obligasjoner stiller krav om at utstederen må fortsette å være i brudd med reglene, krever prospektforordningen bare at det foreligger et brudd. I og med at begge forordningene har egne suspenderingsregler for kortvarige brudd, antar Finanstilsynet at den tidsubegrensede påleggshjemmelen bør leses slik at det er krav om et brudd av en viss varighet. I forslaget til verdipapirhandelloven § 7-13 første ledd nytt nr. 4 har Finanstilsynet oppstilt som vilkår for et tidsubestemt forbud at utstederen ikke har rettet forholdet innen fristen på inntil ti arbeidsdager.

Offentliggjøring av brudd og pålegg om publisering på utsteders nettsider

Finanstilsynet viser til at tilsynsmyndigheten etter forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav l skal kunne offentliggjøre at en utsteder ikke etterlever sine plikter etter forordningen og at tilsynsmyndigheten etter artikkel 45 nr. 1 bokstav n tre måneder senere skal kunne offentliggjøre at utstederen ikke lenger oppfyller vilkårene for å benytte betegnelsen grønn obligasjon. I begge tilfellene skal tilsynsmyndigheten i tillegg kunne pålegge utstederen å publisere disse opplysningene på sine nettsider. Videre viser Finanstilsynet til at tilsynsmyndigheten etter artikkel 49 nr. 4 bokstav a skal kunne offentliggjøre at en fysisk eller juridisk person har brutt regelverket, og opplyse om overtredelsens karakter.

Finanstilsynet legger til grunn at det ikke er nødvendig med en lovhjemmel for at Finanstilsynet skal kunne offentliggjøre opplysninger om eller kritikk av manglende etterlevelse av forordningen, med henvisning til at Finanstilsynet har langvarig praksis for å publisere tilsynsrapporter, kritikkbrev, pålegg om retting og overtredelsesgebyr der det gis offentlig kritikk av avdekkede brudd.

Finanstilsynet viser videre til at Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven § 7-13 femte ledd, som gjennomfører prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav l, kan kreve at utstederen offentliggjør alle vesentlige opplysninger som kan påvirke vurderingen av verdipapirer som tilbys til offentligheten eller tas opp til handel på et regulert marked, for å sikre investorbeskyttelsen eller et velfungerende marked. Etter Finanstilsynets vurdering gir verdipapirhandelloven § 7-13 femte ledd tilstrekkelig hjemmel for tiltakene artikkel 45 nr. 1 bokstav l og n forutsetter. Finanstilsynet begrunner vurderingen med at opplysninger om at utstederen har overtrådt forordningen om europeiske grønne obligasjoner og at utstederen ikke lenger oppfyller vilkårene for å bruke betegnelsen grønn obligasjon, vil være «vesentlige opplysninger» og at det i pålegget om å offentliggjøre vesentlige opplysninger kan spesifiseres hvilke vesentlige opplysninger det siktes til.

Midlertidig forbud mot å utstede europeiske grønne obligasjoner

Finanstilsynet viser til at tilsynsmyndigheten etter artikkel 45 nr. 1 bokstav m skal kunne forby en utsteder å utstede europeiske grønne obligasjoner i en periode på inntil ett år ved gjentatte og alvorlige brudd på regler i artikkel 10 til 15, 18 og 19. Tilsvarende følger det av artikkel 49 nr. 4 bokstav c at tilsynsmyndigheten skal kunne forby den ansvarlige fysiske eller juridiske personen å utstede europeiske grønne obligasjoner i en periode på inntil ett år. Finanstilsynet viser til at bestemmelsen har sitt motstykke i prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav k, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 7-13 annet ledd, men at bestemmelsen i prospektforordningen krever en karantenetid på inntil fem år.

Finanstilsynet viser til at det i forarbeidene til verdipapirhandelloven § 7-13 annet ledd er lagt til grunn at tiltaket er fremadrettet og dermed skal anses som et administrativt tiltak og ikke en sanksjon. Videre peker Finanstilsynet på at det ikke ble sett på som nødvendig, eller ønskelig, å sette en absolutt grense på fem år. Finanstilsynet mener synspunktene som kommer til uttrykk i forarbeidene til verdipapirhandelloven § 7-13 annet ledd gjør seg gjeldende med samme styrke når det gjelder brudd på reglene om europeiske grønne obligasjoner. Etter Finanstilsynets oppfatning er formuleringen i verdipapirhandelloven § 7-13 annet ledd vid nok til å omfatte tiltaket som nevnt i forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav m og artikkel 49 nr. 4 bokstav c, slik at ytterligere regulering ikke er nødvendig.

Stedlig tilsyn

Finanstilsynet viser til tilsynsmyndigheten etter artikkel 45 nr. 1 bokstav o) skal kunne foreta stedlig tilsyn og undersøkelser andre steder enn i fysiske personers private boliger, for å få tilgang til dokumenter og andre opplysninger, når det er begrunnet mistanke om at undersøkelsen kan gi tilgang til dokumenter og andre opplysninger som kan tjene som bevis for en overtredelse av forordningen. Finanstilsynet viser til at den tilsvarende bestemmelsen i prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav n, i likhet med enkelte andre EØS-regelverk på verdipapirområdet, er gjennomført i regelen om bevissikring i verdipapirhandelloven § 19-5. Finanstilsynet foreslår at forordningen om europeiske grønne obligasjoner føyes til blant regelverkene som kan gi grunnlag for bevissikring etter loven § 19-5. Finanstilsynet viser til at loven § 19-5 ikke avgrenser mot private boliger slik forordningen gjør, men at forordningen bare gir minimumsregler.

Tvangsmulkt

Finanstilsynet viser til at forordningens regler om tvangsmulkt i artikkel 61 kun gjelder ved ESMAs tilsyn med eksterne kontrollører og ikke ved nasjonale tilsynsmyndigheters tilsyn med utstedere. Finanstilsynet viser til at forordningen bare gir minimumsregler, og at både den dagjeldende finanstilsynsloven § 10 annet ledd og verdipapirhandelloven § 19-10 har regler om tvangsmulkt. Finanstilsynet mener at tvangsmulkt bør være et virkemiddel ved manglende etterlevelse av pålegg også ved tilsynet med utstedere av europeiske grønne obligasjoner, men at det ikke er nødvendig å endre ordlyden i de ovennevnte bestemmelser for å reflektere dette.

5.3.3 Administrative sanksjoner og straff

Overtredelsesgebyr

Finanstilsynet viser til at forordningen artikkel 49 nr. 4 bokstav d til f gir regler om overtredelsesgebyr for brudd på forordningen, og at overtredelsesgebyr anses som en administrativ sanksjon. I likhet med andre EØS-regelverk på verdipapirområdet, fastsetter artikkel 49 nr. 2 et unntak fra plikten til å ha nasjonale regler om administrative sanksjoner dersom overtredelse av angitte bestemmelser er straffesanksjonert i nasjonal rett.

Finanstilsynet foreslår at overtredelse av visse bestemmelser i forordningen skal kunne straffesanksjoneres, se høringsnotatet punkt 3.3.4.3 For å sikre en mer fleksibel og effektiv oppfølgning av brudd på regelverket, mener Finanstilsynet at det likevel er nødvendig med et supplerende regime om overtredelsesgebyr, med henvisning til at et tosporet sanksjonsregime også gjelder for annet EØS-regelverk på verdipapirområdet, herunder prospektforordningen.

Etter Finanstilsynets vurdering gjør de samme hensynene om overtredelsesgebyr i verdipapirhandelloven som fremheves i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.1 seg gjeldende for sanksjonering av brudd på reglene om europeiske grønne obligasjoner. Finanstilsynet foreslår derfor at det gis en hjemmel for overtredelsesgebyr. Finanstilsynet viser til at verdipapirhandelloven § 21-4 allerede regulerer overtredelsesgebyr ved overtredelse av reglene om prospekt. Finanstilsynet mener det er lovteknisk utfordrende å gjennomføre forordningens sanksjonsregel i samme bestemmelse, og foreslår derfor en ny bestemmelse i § 21-4a.

Finanstilsynet viser til at forordningen artikkel 49 nr. 1 bokstav a angir hvilke handlingsnormer som skal kunne sanksjoneres ved brudd. I verdipapirhandelloven § 21-4 er bestemmelsene som kan sanksjoneres ikke oppregnet særskilt, fordi det er forutsatt at alle prospektregler som pålegger private parter plikter skal kunne sanksjoneres. Finanstilsynet viser til at dette ikke er tilfelle med reglene om europeiske grønne obligasjoner. De aktuelle bestemmelsene som skal kunne håndheves vil etter Finanstilsynets vurdering forutsetningsvis fremgå av forordningen artikkel 44, som øvrige tilsynsbestemmelser må tolkes i lys av. Finanstilsynet antar at det likevel bør presiseres i selve sanksjonshjemmelen hvilke handlingsnormer som kan omfattes. Finanstilsynet foreslår derfor at reglene blir særskilt oppregnet i verdipapirhandelloven ny § 21-4a. Finanstilsynet viser til at det følger av forordningen artikkel 21 at det skal utarbeides en utfyllende rettsakt, som Finanstilsynet legger til grunn vil bli gjennomført i forskrift. Finanstilsynet foreslår derfor at også overtredelse av forskrifter gitt til utfylling av forordningens bestemmelser skal kunne sanksjoneres.

Finanstilsynet viser til at siden overtredelsesgebyr knytter seg til manglende etterlevelse av utsteders plikter, vil utgangspunktet være at overtredelsesgebyret ilegges utsteder. Finanstilsynet legger til grunn at utsteder kan ilegges overtredelsesgebyr for overtredelser som er begått av utstederen eller noen som handler på dennes vegne. Finanstilsynet peker på at forordningen artikkel 49 nr. 4 åpner for at overtredelsesgebyr kan ilegges overfor både fysiske og juridiske personer, og legger derfor til grunn at medvirkningsansvar for andre enn utsteder kan være aktuelt, på samme måte som ved overtredelse av andre EØS-regelverk som er sanksjonert med overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven § 21-13. Finanstilsynet viser merknadene i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.3, særlig om pliktsubjektet og om medvirkningsansvaret, som Finanstilsynet mener har lik gyldighet ved overtredelser av reglene om europeiske grønne obligasjoner.

Finanstilsynet viser videre til at forordningen ikke regulerer skyldkravet for å kunne ilegge overtredelsesgebyr. Finanstilsynet legger til grunn at reguleringen av skyldkravet i verdipapirhandelloven § 21-9 er hensiktsmessig også ved overtredelse av reglene om europeiske grønne obligasjoner.

Finanstilsynet viser til at forordningen fastsetter øvre grenser for overtredelsesgebyret, i euro eller tilsvarende beløp i nasjonal valuta. Etter Finanstilsynets vurdering fremgår det ikke klart av forordningen om adgangen til å fastsette overtredelsesgebyr inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap, også gjelder når denne utmålingen overskrider de tallfestede maksimumsbeløpene for fysiske og juridiske personer. Finanstilsynet viser samtidig til at forordningen uansett bare gir minimumsregler og er derfor ikke til hinder for en utmåling som går utover de tallfestede maksimumsbeløpene, noe som også er reflektert i verdipapirhandelloven § 21-4 om gjennomføring av de tilsvarende reglene i prospektforordningen. Finanstilsynet foreslår samme tilnærming i verdipapirhandelloven ny § 21-4a.

Finanstilsynet viser til at maksimumsbeløpene som følger av forordningen om europeiske grønne obligasjoner er betydelig lavere enn maksimumsbeløpene etter prospektforordningen som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 21-4, men at satsene i forordningen om europeiske grønne obligasjoner likevel ligger høyere enn det generelle nivået for overtredelsesgebyr for brudd på prospektregelverket i Norge. Finanstilsynet ser derfor ikke grunn til å foreslå høyere satser ved gjennomføringen i norsk rett, utover at Finanstilsynet foreslår å runde opp de omregnede maksimumsbeløpene til henholdsvis 600 000 kroner og 6 millioner kroner. Finanstilsynet viser videre til at særregelen om beregning av årsomsetning i konsernforhold allerede er gjennomført i verdipapirhandelloven § 21-10.

Finanstilsynet viser til at Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven § 21-8 kan ilegge overtredelsesgebyr til den som ikke etterkommer nærmere bestemte pålegg fra Finanstilsynet. Den aktuelle bestemmelsen gjennomfører flere EØS-regelverk, og kan etter Finanstilsynets vurdering også anses å gjennomføre forordningen artikkel 49 nr. 1 bokstav b som fastsetter at tilsynsmyndigheter har adgang til å ilegge slike sanksjoner og dersom pålegg ilagt i forbindelse med tilsyn ikke imøtekommes. Finanstilsynet viser til at det følger av verdipapirhandelloven § 21-8 at gebyrets størrelse fastsettes i forskrift av Finansdepartementet.

Retningslinjer ved beslutning om administrativ sanksjon

Finanstilsynet viser til at forordningen artikkel 50, i likhet med en rekke andre EØS-regelverk på verdipapirområdet, gir retningslinjer for tilsynsmyndighetens skjønnsutøvelse ved vurderingen av den administrative sanksjonen eller tiltaket som skal ilegges som reaksjon på en overtredelse. Finanstilsynet viser til at verdipapirhandelloven § 21-14 gir slike regler og at den er utformet slik at den bare gjelder for administrative sanksjoner. Finanstilsynet peker på at bestemmelsen likevel er relevant både ved vurderingen av om det skal ilegges en sanksjon, og ved utmålingen av sanksjonen.

Finanstilsynet viser til at momentlisten i verdipapirhandelloven § 21-14 inneholder alle momentene som er listet opp i forordningen artikkel 50, med unntak av artikkel 50 nr. 1 bokstav d om overtredelsens virkning på investorers interesser og bokstav h om overtrederens tiltak for å hindre gjentakelse. Etter Finanstilsynets syn vil disse momentene likevel være tilstrekkelig dekket av § 21-14 nr. 9 om «andre relevante forhold».

Straff

Finanstilsynet har vurdert om det er behov for å kunne straffeforfølge overtredelser av regelverket om europeiske grønne obligasjoner, i tillegg til å ha regler om administrative overtredelsesgebyrer. Finanstilsynet viser til at vurderingen er gjort i lys av retningslinjene i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 7.4. Finanstilsynets utgangspunkt er at brudd på offentligrettslig lovgivning bare bør belegges med straff dersom lovbruddet er tilstrekkelig alvorlig og tilfredsstillende regeletterlevelse ikke kan oppnås ved bruk av andre sanksjoner. Finanstilsynet viser til at overtredelse av plikten til å utarbeide og offentliggjøre prospekt, kravene til prospektets innhold og plikten til å utarbeide tillegg til prospektet, er straffbart etter verdipapirhandelloven § 21-15 fjerde ledd nr. 4, både ved EØS-prospekter og nasjonale prospekter. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år, og skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.

Finanstilsynet viser til Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.8.5.1, hvor det er uttalt at reglene er satt for å beskytte den enkelte investor og tilliten til markedet, og at allmennpreventive hensyn taler for at det bør være mulig å straffeforfølge brudd på disse reglene. Det stiller seg etter Finanstilsynets vurdering på samme måte for brudd på regler om offentliggjøring knyttet til europeiske grønne obligasjoner. Finanstilsynet viser til at det er frivillig å utstede europeiske grønne obligasjoner, og at det derfor bør ses alvorlig på tilfeller som innebærer misbruk av ordningen. Finanstilsynet antar at det i de fleste tilfellene vil være tilstrekkelig å reagere med pålegg og eventuelt overtredelsesgebyr ved brudd på offentliggjøringspliktene. For mer graverende tilfeller mener imidlertid Finanstilsynet at det bør være anledning til å straffeforfølge overtredelsen.

Finanstilsynet foreslår en bestemmelse i verdipapirhandelloven § 21-15 fjerde ledd ny nr. 5 om at overtredelse av forordningens artikkel 10 til 15, 18 og 19 kan straffes, med strafferammen og skyldkravene som fremgår av verdipapirhandelloven § 21-15 fjerde ledd første punkt. Den foreslåtte bestemmelsen omfatter brudd på offentliggjøringspliktene som påhviler utstedere av europeiske grønne obligasjoner, herunder tilleggskravene som gjelder for verdipapiriseringsbaserte obligasjoner. For overtredelse av artikkel 21 om frivillige opplysninger etter utstedelse av andre bærekraftsrelaterte obligasjoner, anser Finanstilsynet overtredelsesgebyr som en tilstrekkelig streng reaksjon.

Adgang til å reise søksmål

Finanstilsynet viser til at forordningen artikkel 51 krever at beslutninger som blir tatt i medhold av forordningen er behørig begrunnet og kan prøves av en domstol, og at bestemmelsen svarer til prospektforordningen artikkel 40 første ledd. Finanstilsynet viser til at Finanstilsynets vedtak etter verdipapirhandelloven er enkeltvedtak som kan påklages til overordnet organ, og at saken kan bringes inn til prøving for domstolene på vilkårene som fremgår av domstolloven § 1-5 og forvaltningsloven § 27b. Finanstilsynet anser at norsk rett oppfyller kravene i forordningen, med henvisning til NOU 2018: 10 punkt 13.4 og Prop. 96 L (2018–2019) punkt 7.5.6.4.

Offentliggjøring og rapportering av administrative sanksjoner og tiltak

Finanstilsynet viser til at tilsynsmyndigheten etter forordningen artikkel 52 skal offentliggjøre beslutninger om administrative sanksjoner og tiltak for brudd på forordningen. Disse skal etter artikkel 53 også rapporteres til ESMA. Finanstilsynet viser til at bestemmelsene er identiske med prospektforordningen artikkel 42 og 43, at bestemmelsene vil gjelde direkte ved gjennomføringen i norsk rett, og at norsk rett allerede er i samsvar med bestemmelsene, jf. verdipapirhandelloven § 19-6 annet ledd.

Samarbeid med andre tilsynsmyndigheter

Finanstilsynet viser til at regler om samarbeid med andre tilsynsmyndigheter er gitt i forordningen artikkel 46 til 48, 50 og 58, og at bestemmelsene i det vesentlige svarer til tilsvarende bestemmelser i prospektforordningen. Med unntak av artikkel 46 nr. 1 annet ledd, som krever at tilsynsmyndigheten gis adgang til å innhente informasjon fra rettsmyndigheter knyttet til eventuell strafferettslig forfølgning av brudd på forordningen, vil alle bestemmelsene etter Finanstilsynets vurdering gjelde direkte når forordningen gjennomføres i norsk rett. Finanstilsynet viser til at adgang til å innhente informasjon fra politi og påtalemyndighet følger av verdipapirhandelloven § 19-3 femte ledd, og at det dermed ikke er nødvendig å vedta ytterligere regler for å gjennomføre reglene om samarbeid mellom myndigheter.

Finanstilsynet viser videre til at når det gjelder forordningens taushetspliktbestemmelser, dekkes kravene også av reglene om taushetsplikt i den dagjeldende finanstilsynsloven § 7 og forvaltningsloven § 13. Taushetsplikten etter disse bestemmelsene er ikke til hinder for at Finanstilsynet deler taushetsbelagt informasjon med ESMA og andre relevante tilsynsmyndigheter i EØS.

5.4 Høringsinstansenes syn

5.4.1 Generelt

Finans Norge mener at det er hensiktsmessig for både utstedere og de øvrige aktørene i kapitalmarkedet, at gjennomføringen av forordningen så langt det passer undergis sammenfallende regulering med prospektforordningen. Finans Norge mener samtidig at det er prinsipielt uheldig dersom man ved gjennomføringen av forordningen, også gjør endringer i det underliggende prospektregelverket, utover det som er naturlige justeringer som følge av en utvidelse av virkeområdet.

5.4.2 Tilsynsvirkemidler og administrative tiltak

Pålegg om å gi opplysninger og dokumenter

PwC mener forslaget om endringer i verdipapirhandelloven § 19-2 om plikt til å gi dokumenter går lenger enn EU-lovgivningen, og ber departementet vurdere om dette har vært hensikten og eventuelt foreta nødvendige justeringer. PwC uttaler:

«Eksisterende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 19-2 gjennomfører artikkel 32 nr. 1 bokstav c) i Prospektforordningen i norsk rett. Finanstilsynet foreslår å modifisere denne bestemmelsen ved å innarbeide artikkel 45 nr. 1 bokstav g fra forordningen om grønne obligasjoner.
Finanstilsynet foreslår at verdipapirhandelloven § 19-2 niende ledd skal endres til «(1) Finanstilsynet kan pålegge revisor og ledelsen hos utsteder, tilbyder eller personer som søker opptak til handel, samt finansielle mellommenn, plikt til å gi opplysninger og dokumenter». Forslaget omfatter å endre denne bestemmelsen til å også omfatte «dokumenter», i tillegg til opplysninger.
Denne bestemmelsen regulerer fra før kontrollvirksomhet, opplysningsplikt og meldeplikt tilknyttet all handel i finansielle instrumenter. Ved å ta inn endringen om plikt til å gi dokumenter i denne bestemmelsen får tilsynsmyndighetene utvidede fullmakter ved kontroll av finansielle instrumenter. Dette går lenger enn å sikre fullmakten tilknyttet tilsyn med tilsyn med grønne obligasjoner. For å klargjøre hva fullmakten i forordningen om grønne obligasjoner egentlig omfatter, og sikre harmonisering mot EU-lovgivningen, mener PwC at Finansdepartementet primært bør vurdere å ta inn denne endringen i et nytt siste ledd i § 19-2, og benytte ordlyden i forordning om grønne obligasjoner.
[…]
Sekundært anbefaler PwC en presisering av § § 19-2 niende ledd for å sikre at denne er i tråd med bestemmelsen fra forordningen om grønne obligasjoner.
[…]
Endelig anbefaler vi at dersom Finansdepartementet velger en løsning hvor vi i Norge går lenger enn bestemmelsen i forordning om grønne obligasjoner skal dette begrunnes.»

Suspensjon av, eller forbud mot, offentlig tilbud, opptak til handel og annonsering

Finans Norge viser til at Finanstilsynet foreslår at verdipapirhandelloven § 7-13 utvides slik at tilsynet kan ilegge pålegg eller forbud som nevnt i bestemmelsens nr. 1 og 2 «på ubestemt tid», og at de foreslåtte endringene vil, uten nærmere presiseringer, også kunne gjelde for overtredelse av prospektforordningen. Finans Norge mener rekkevidden av påleggs- og sanksjonskompetansen bør avklares og uttaler:

«Gitt at det foreslås felles regler for utstedelse av normale prospekt og grønne obligasjoner synes det uklart om tilsynsvirkemidlene, herunder sanksjonene som kan ilegges manglende etterlevelse av kravene i EuGB-forordningen, også automatisk vil omfatte utstedelse av øvrige prospekter etter prospektregelverket. En slik tolkning vil innebære at bruddene på regelverket om grønne obligasjoner også får konsekvenser for utsteders finansiering for øvrig.
Finans Norge ber på denne bakgrunn om at den nærmere rekkevidden av pålegg og forbuds-kompetansen avklares i departementets videre arbeid med regelverket. Det kan etter vår forståelse ikke være hensikten med EuGB-forordningen at sanksjoner umiddelbart får konsekvenser utover forordningens virkeområde. En sanksjonering av øvrige rettigheter etter prospektregelverket må begrunnes særskilt og være basert på en selvstendig rettslig forankring i prospektreglene.»

Midlertidig forbud mot å utstede europeiske grønne obligasjoner

Finans Norge viser til at forordningens krav innebærer at tilsynsmyndigheten kan forby utstedelser av europeiske grønne obligasjoner inntil 1 år ved gjentatte og alvorlige brudd på enkelte bestemmelser, og at den tilsvarende grensen for brudd på tilsvarende krav i prospektforordningen er 5 år. Finans Norge viser til at bestemmelsen som gjennomfører prospektforordningen ikke setter noen absolutt grense, og at Finanstilsynet mener gjeldende bestemmelse er tilstrekkelig vid og at det ikke er behov for ytterligere regulering. Finans Norge mener det er momenter som kan tale for at tidsfristene i både forordningen om europeiske grønne obligasjoner og prospektforordningen tas inn i den norske gjennomføringsbestemmelsen i verdipapirhandelloven § 7-13 annet ledd og uttaler:

«Finans Norge har forståelse for at det er ønskelig med en generell bestemmelse for å sikre tillit og investorbeskyttelse. Slik vi ser det eksisterer det imidlertid her ikke-uvesentlige forskjeller mellom reguleringen av grønne obligasjoner og prospekter. Et brudd på et av regelverkene vil slå ulikt ut og påvirke investorer på forskjellige måter, noe som understøttes av at forbudsgrensen er satt til hhv. 1 år og 5 år som nevnt over. Vi ønsker også å påpeke at artikkel 45 nr. 1 bokstav m) omtaler grensen som «not exceeding one year», som kan anses som en mulig sterkere begrensning enn «inntil et år», som foreslått i høringsnotatet. Etter Finans Norges vurdering bør det fremstå klart for brukerne av regelverket at forbudsgrensene henger sammen med EU-regelverket og at dette bør derfor fremkomme mer eksplisitt i den norske bestemmelsen. Dette kan tale for at tidsfristene i både EuGB-forordningen og prospektforordningen tas inn i den norske gjennomføringsbestemmelsen i verdipapirhandelloven § 7-13 (2).»

5.4.3 Administrative sanksjoner og straff

Finans Norge viser til at Finanstilsynet foreslår et tosporet sanksjonssystem hvor overtredelser både straffesanksjoneres og underlegges et supplerende regime om overtredelsesgebyr, for å sikre en mer fleksibel og effektiv oppfølgning av brudd på regelverket. Finans Norge støtter tilnærmingen, og viser til at det har åpenbare fordeler at reguleringen av administrative sanksjoner følger et relativt felles rammeverk innenfor kapitalmarkedsreguleringen.

5.5 Departementets vurdering

5.5.1 Innledning

Departementet viser innledningsvis til den helhetlige vurderingen av regler om straff og administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak på verdipapirområdet som ble foretatt i Prop. 96 LS (2018–2019) Endringer i verdipapirhandelloven mv. (prospekt, markedsmisbruk, tilsyn og sanksjoner) i lys av nye EØS-regler på verdipapirområdet. Stortinget sluttet seg til departementets vurderinger i Innst. 336 L (2018–2019). Departementet viser videre til Justis- og beredskapsdepartementets gjennomgang av administrative sanksjoner i Prop. 62 L (2015– 2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.), som Stortinget sluttet seg til, jf. Innst. 243 L (2015–2016). Departementet har lagt vekt på drøftelsene i disse proposisjonene ved gjennomføringen av forordningen om europeiske grønne obligasjoner. Forordningen bygger på verdipapirregulering, og departementet ser det som et sentralt hensyn å ha enhetlige og forutberegnelige regler på dette området.

Finansdepartementet støtter Finanstilsynets vurdering og forslag om et tosporet system for å reagere på brudd på regelverket for europeiske grønne obligasjoner. Dette er i tråd med gjennomføringen av øvrig EØS-regelverk på verdipapirområdet. Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at de samme hensynene om overtredelsesgebyr i verdipapirhandelloven som fremheves i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.1 gjør seg gjeldende for sanksjonering av brudd på reglene om europeiske grønne obligasjoner. Det bemerkes at Finans Norge støtter denne tilnærmingen, og viser til at det har åpenbare fordeler at reguleringen av administrative sanksjoner følger et relativt felles rammeverk innenfor kapitalmarkedsreguleringen.

5.5.2 Tilsynsmyndighet og innsamlingsorgan

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at Finanstilsynet fører tilsyn med utstedere av europeiske grønne obligasjoner og med utstedere av andre typer bærekraftsrelaterte obligasjoner som frivillig benytter standardene nevnt i artikkel 21. Departementet slutter seg videre til Finanstilsynets forslag om at Finanstilsynet utpekes som innsamlingsorgan for opplysninger omfattet av forordningens artikler 20 og 21.

Det vises til lovforslaget § 7-11 a fjerde ledd.

5.5.3 Tilsynsvirkemidler og administrative tiltak

Forordningen om europeiske grønne obligasjoner angir minimumsvirkemidler som nasjonale tilsynsmyndigheter skal ha til rådighet. Hensikten er å sikre at alle tilsynsmyndigheter i det felleseuropeiske markedet har tilstrekkelig myndighet til å føre et effektivt og sterkt tilsyn, slik at overtredelser av regelverket oppdages og avverges, og tilliten til markedene og institusjonene som virker i dette, opprettholdes. Forordningen krever at nasjonal rett i det minste gir nasjonale tilsynsmyndigheter de virkemidlene som følger av forordningens artikkel 45 og 49. Departementet slutter seg til tilsynets vurdering om at verdipapirhandellovens bestemmelser er dekkende for mange av virkemidlene som artikkel 45 og 49 krever at tilsynsmyndigheter har til rådighet. Det er likevel behov for enkelte tilføyninger i nasjonal rett for en fullstendig gjennomføring av bestemmelsene. Disse vurderes i det følgende.

Pålegg om å gi opplysninger og dokumenter

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å endre niende ledd i verdipapirhandelloven § 19-2 slik at det fremgår at Finanstilsynet også kan kreve at det gis «dokumenter», jf. forordningens artikkel 45 nr. 1 bokstav g. PwC har i høringen gitt uttrykk for at forslaget om endringer i verdipapirhandelloven § 19-2 niende ledd går lenger enn EU-lovgivningen, og har bedt departementet blant annet vurdere om dette er hensikten.

Finansdepartementet foretok en grundig gjennomgang av tilsyns- og sanksjonsreglene på verdipapirområdet i Prop. 96 LS (2018–2019). Gjennomgangen ble foretatt på grunnlag av en rekke utredninger fra Verdipapirlovutvalget som fremmet forslag til gjennomføring av mer eller mindre likelydende EØS-regelverk. I punkt 7.4.5.1 tredje avsnitt står det:

«En rekke av EØS-reglene er generelle i sin form og krever at tilsynsmyndigheten skal ha rett til «ethvert dokument» og be om opplysninger «fra enhver person». Departementet understreker at virkeområdet for reglene setter saklige rammer for bruk av tilsynshjemlene. Generelt utformede tilsynshjemler må fortolkes og anvendes i denne konteksten.»

Selv om kravet til å gi opplysninger og dokumenter er utformet helt generelt, vil virkeområdet for regelverket som håndheves sette saklige rammer for bruken av tilsynshjemlene. Flere av reglene om opplysninger, dokumentasjon og pålegg av ulike slag, er gitt en generell utforming. Forvaltningsrettens prinsipper om saklighet og forholdsmessighet setter imidlertid klare skranker for anvendelsen av tilsynshjemlene.

Departementet viser til at forordningen artikkel 45 angir det minimum av virkemidler nasjonale myndigheter skal sørge for at Finanstilsynet har til rådighet for å føre en effektiv tilsynskontroll. Det er ikke anledning til å velge bort deler av beføyelsene som omfattes av bestemmelsene i forordningen. Departementet mener i likhet med Finanstilsynet at verdipapirhandelloven § 19-2 niende ledd bør endres slik at det fremgår at Finanstilsynet kan pålegge revisorer og utstederens ledelse å gi «dokumenter» som er relevant for tilsynsvirksomheten etter forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav g.

Det vises til lovforslaget § 19-2 niende ledd.

Suspensjon av, eller forbud mot, offentlig tilbud, opptak til handel og annonsering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og forslag om en utvidet påleggshjemmel i verdipapirhandelloven § 7-13 første ledd nr. 4 for å gjennomføre forordningens artikkel 45 nr. 1 bokstav k og i. Departementet er enig med Finanstilsynet i at det er nødvendig å gi Finanstilsynet adgang til å på ubestemt tid forby annonsering av et offentlig tilbud om verdipapirer for å gjennomføre forordningens artikkel 45 nr. 1 bokstav k fullt ut. Videre deler departementet tilsynets syn om at helhets- og informasjonshensyn tilsier at det særkilt gjennomføres at tilsynsmyndigheten på ubestemt tid kan forby et opptak til handel på et regulert marked som det fremgår av forordningens artikkel 45 nr. 1 bokstav i.

Finans Norge mener det er uklart om tilsynsvirkemidlene vil omfatte øvrige prospekter etter prospektregelverket og har etterspurt at rekkevidden av påleggs- og sanksjonskompetansen avklares. Finans Norge mener brudd på forordningen om grønne obligasjoner ikke bør få umiddelbare konsekvenser utover forordningens virkeområde og at sanksjonering av øvrige rettigheter etter prospektregelverket må begrunnes særskilt og være basert på en selvstendig rettslig forankring i prospektreglene.

Departementet viser til at forslaget også vil gjelde ved overtredelser av prospektforordningen. Som omtalt under forrige punkt setter forvaltningsrettens prinsipper om saklighet og forholdsmessighet klare skranker, og påleggshjemlene skal ikke gå lengre enn formålet tilsier. En suspensjon på grunnlag av forordningen om europeiske grønne obligasjoner bør derfor som et utgangspunkt ikke medføre at også andre prospekter fra utsteder suspenderes. For ordens skyld bemerkes at en suspensjon ikke er en sanksjon, slik Finans Norge synes å legge til grunn i sitt høringssvar, men et forvaltningstiltak som har som formål å beskytte markedet. Suspensjonen vil kunne opphøre når forholdet er rettet.

Det vises til lovforslaget § 7-13 første ledd nr. 4.

Midlertidig forbud mot å utstede europeiske grønne obligasjoner

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det ikke er hensiktsmessig å angi tidsgrenser i den norske gjennomføringsbestemmelsen og at ordlyden i verdipapirhandelloven § 7-13 annet ledd dekker tiltaket som nevnt i forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav m og artikkel 49 nr. 4 bokstav c. De ulike minimumsbeføyelsene i prospektregelverket ble grundig vurdert i verdipapirlovutvalgets utredning NOU 2018: 10 Gjennomføring av prospektforordningen og fastsettelse av regler for nasjonale prospekter. I vurderingen av hvordan bestemmelsen om midlertidig forbud mot å utstede prospekter skulle utformes, skrev verdipapirlovutvalget følgende i punkt 12.2.3.11 tredje avsnitt:

«Utvalget foreslår at det utarbeides en bestemmelse som svarer til prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 bokstav k), men hvor det uttrykkelig fremgår at overtreder må anses uskikket. Ved siden av dette kravet, anser utvalget at det ikke er behov for å presisere at overtredelsene må være «grove og gjentatte». (…)
Utvalget ser det som en fordel at tilsynsbestemmelsene så langt det er mulig og hensiktsmessig, utformes enhetlig. Forordningen fastsetter en grense på fem år for å treffe slikt vedtak. Utvalget bemerker at forordningen gir minimumsregler. I det utvalget foreslår å formulere bestemmelsen slik at vedkommende som utarbeider prospektet må være uskikket, kan ikke utvalget se at det er behov for eller ønskelig å sette noen absolutt grense på fem år. Det avgjørende må være om vedkommende er skikket eller uskikket til å utarbeide prospektet.»

Departementet sluttet seg i Prop. 96 LS (2018–2019) til dette og skriver i punkt 7.7.5.8 syvende avsnitt:

«Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke er behov for å presisere at overtredelsene må være grove og gjentatte eller sette en grense for tiltaket på 5 år.»

Finans Norge har fremhevet at det er forskjeller mellom reguleringen av europeiske grønne obligasjoner og prospekter, som de mener bør reflekteres i verdipapirhandelloven. Finans Norge viser til at forordningens krav innebærer at tilsynsmyndigheten kan forby utstedelser av europeiske grønne obligasjoner inntil ett år ved gjentatte og alvorlige brudd på enkelte bestemmelser, og at den tilsvarende grensen for brudd på tilsvarende krav i prospektforordningen er fem år. Finans Norge viser til at et brudd på et av regelverkene vil slå ulikt ut og påvirke investorer på forskjellige måter, noe som understøttes av at forbudsgrensen er satt til hhv. ett år og fem år. Finans Norge mener det bør fremstå klart for brukerne av regelverket at forbudsgrensene henger sammen med EU-regelverket og mener derfor at tidsfristene i både forordningen om grønne obligasjoner og prospektforordningen bør fremgå av den norske gjennomføringsbestemmelsen. Finans Norge påpeker også at ordlyden i forordningen artikkel 45 nr. 1 bokstav m) omtaler grensen som «not exceeding one year», som kan anses som en mulig sterkere begrensning enn «inntil et år».

Departementet viser til at gjennomføringsbestemmelsen i sin tid ble grundig utredet og utformet i tråd med nasjonal forvaltningsrett. Departementet mener de samme vurderingene gjør seg gjeldende ved brudd på reglene om europeiske grønne obligasjoner, som ved brudd på prospektreglene og at det er uheldig om regler på nært tilgrensende områder og med samme formål gis ulik utforming. Virkeområdet for regelverket som håndheves setter de saklige rammene for bruken av tilsynshjemlene.

Stedlig tilsyn

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og forslag om å føye forordningen om europeiske grønne obligasjoner til blant regelverkene som kan gi grunnlag for bevissikring etter verdipapirhandelloven § 19-5. Dette gjennomfører forordningens artikkel 45 nr. 1 bokstav o. Forslaget gir Finanstilsynet noe videre kompetanse ved stedlig tilsyn enn det som er minimum etter forordningen ved at bestemmelsen ikke avgrenser mot private boliger slik forordningen gjør. Departementet mener det er hensiktsmessig at bevissikringsreglene sammenfaller med det som gjelder ved tilsyn etter andre EØS-regelverk på verdipapirområdet.

Det vises til lovforslaget § 19-5 første ledd.

5.5.4 Administrative sanksjoner og straff

Overtredelsesgebyr

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og foreslår at overtredelser av nærmere angitte bestemmelser i forordningen skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, og at de aktuelle bestemmelsene som skal kunne sanksjoneres oppregnes. Forslaget til bestemmelse er utarbeidet i tråd med øvrige regler om administrative overtredelsesgebyr i verdipapirhandelloven og etter anbefalingene som ble gitt i forbindelse med innføring av forvaltningsloven kapittel IX. Forslaget gjennomfører forordningens artikkel 49 nr. 1.

Drøftelsene i Prop. 62 L (2015–2016) og Prop. 96 LS (2018–2019) er sentrale, og departementet har sett hen til disse. Departementet viser blant annet til Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.1 hvor prinsipper for innføring av overtredelsesgebyr drøftes. De samme prinsipper gjelder ved innføring av overtredelsesgebyr for overtredelser av bestemmelser i forordningen om europeiske grønne obligasjoner, og departementet slutter seg i all hovedsak til drøftelsen i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.1.

Departementet viser til at også innenfor markedet for grønne obligasjoner er god etterlevelse av reglene fra aktørene i markedet en forutsetning for et velfungerende og effektivt marked med høy grad av tillit. Overtredelsesgebyr legger slik departementet ser det til rette for at oppfølgingen av regelbrudd blir fleksibel og kan tilpasses arten og alvorlighetsgraden av overtredelsene. Hensynet til rettssikkerhet og forutberegnelighet er sentrale hensyn som må ivaretas. Departementet viser til at administrative sanksjoner er å anse som enkeltvedtak og er underlagt reglene om saksbehandling i forvaltningsloven, herunder kravet til forhåndsvarsel og begrunnelse. Forvaltningsloven inneholder særskilte saksbehandlingsregler for saker om administrative sanksjoner. Det er blant annet lovfestet at domstolen kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 50, og krav på orientering om taushetsrett, jf. forvaltningsloven § 48.

Finanstilsynet har i høringsnotatet foreslått en hjemmel som gir tilsynet anledning til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av særskilt oppregnede handlingsnormer i forordningen om europeiske grønne obligasjoner og forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene. Etter forordningens artikkel 49 nr. 1 a skal nasjonale tilsynsmyndigheter ha hjemmel i nasjonal rett til å vedta administrative sanksjoner ved overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i forordningen. Overtredelsene som er angitt i forordningen artikkel 49 nr. 1 a omfatter artikkel 10 til 15 om offentliggjøring og ekstern kontroll, artikkel 18 og 19 om verdipapiriseringsbaserte obligasjoner, og artikkel 21 om maler for andre bærekraftsrelaterte obligasjoner, og forskrifter gitt til utfylling av disse bestemmelsene. Departementet viser til at spørsmålet om hvilke handlingsnormer som bør saksjoneres med overtredelsesgebyr, må avgjøres etter en konkret og helhetlig vurdering hvor hensynet til klarhet og forutberegnelighet er tungtveiende hensyn. Finansdepartementet mener at i dette tilfellet vil hensynet til klarhet og forutberegnelighet best ivaretas ved at det gis en generell bestemmelse om hvilke handlingsnormer som er omfattet av overtredelsesgebyr.

Når det gjelder hvem som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, legger departementet til grunn det alminnelige utgangspunktet om at overtredelsesgebyr kan ilegges den som har plikter, eventuelt er ansvarlig, etter den relevante handlingsnormen, med mindre annet er særskilt bestemt i sanksjonshjemmelen. For fysiske personer må det oppstilles krav om utvist skyld, jf. også Justis- og beredskapsdepartementets vurdering i punkt 11.6 i Prop. 62 L (2015– 2016). Når det gjelder skyldkrav for juridiske personer viser departementet til at forvaltningsloven § 46 første ledd ble endret ved lov 17. juni 2022 nr. 63 om endringer i forvaltningsloven (skyldkrav ved administrativ foretakssanksjon og habilitetsreglenes anvendelse for statsråder). Endringen innebærer at skyldkravet ved administrativ foretakssanksjon er uaktsomhet med mindre noe annet er bestemt. Bakgrunnen for endringen er nærmere beskrevet i Prop. 81 L (2021–2022) Endringer i forvaltningsloven (skyldkrav ved administrativ foretakssanksjon og habilitetsreglenes anvendelse for statsråder) og Høyesteretts avgjørelser i HR-2021-797-A og HR-2021-2249-A. Det følger av Prop. 81 L (2021–2022) punkt 6 at uaktsomhetskravet kan oppfylles ved anonyme og kumulative feil.

Departementet foreslår at medvirkning til overtredelse skal kunne sanksjoneres på samme måte som ved overtredelse av andre EØS-regelverk som er sanksjonert med overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven § 21-13. Det vises til drøftelsene i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.3, særlig om pliktsubjektet og om medvirkningsansvaret, som etter departementets syn gjør seg gjeldende også for overtredelser etter forordningen om europeiske grønne obligasjoner. Departementet mener overtredelsesgebyr bør kunne ilegges ved alminnelig uaktsom overtredelse etter verdipapirhandelloven § 21-9, slik som for tilsvarende bestemmelser etter verdipapirhandelloven kapittel 21.

Forordningen om europeiske grønne obligasjoner artikkel 50 inneholder en ikke-uttømmende angivelse av omstendigheter som myndigheten skal hensynta ved anvendelse av både tiltak og administrative sanksjoner. Verdipapirhandelloven § 21-14 inneholder en liste med momenter som det kan tas hensyn til ved avgjørelse av om det skal ilegges administrativ sanksjon og ved utmåling av sanksjonen. Bestemmelsen i verdipapirhandelloven lister uttrykkelig alle unntatt to momenter som følger av artikkel 50. Departementet anser likevel disse dekket under «andre relevante forhold» i verdipapirhandelloven § 21-14 nr. 9 og ser ikke behov for ytterligere regulering for å gjennomføre artikkel 50.

Når det gjelder nivået på overtredelsesgebyret, fastsetter forordningen om europeiske grønne obligasjoner artikkel 49 nr. 4 bokstav e og f maksimumsbeløper for overtredelsesgebyrer i euro, eller tilsvarende beløp i nasjonal valuta. Departementet er av den oppfatning at gjennomføringsloven bør angi de ulike maksimumsnivåene i forordningen, og ser i likhet med Finanstilsynet ikke grunn til å foreslå høyere satser ved gjennomføringen i norsk rett, utover å runde opp de omregnede maksimumsbeløpene til henholdsvis 600 000 kroner og 6 millioner kroner. Departementet foreslår på denne bakgrunn at juridiske personer kan ilegges et gebyr på inntil 6 millioner kroner, eller opptil 0,5 prosent av den samlede årsomsetningen etter siste godkjente årsregnskap, og at fysiske personer kan ilegges et gebyr på inntil 600 000 kroner.

Departementet foreslår videre at overtredelsesgebyret kan fastsettes inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen, dersom dette gir høyere gebyr ved overtedelse av bestemmelser som angitt i forordningen artikkel 49 nr. 4 bokstav d. Etter Finanstilsynets vurdering fremgår det ikke klart av forordningen om adgangen til å fastsette overtredelsesgebyr inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap, også gjelder når denne utmålingen overskrider de tallfestede maksimumsbeløpene for fysiske og juridiske personer. Slik Finanstilsynet viser til, følger det av artikkel 49 nr. 5 at forordningens regler uansett kun er minimumsregler og derfor ikke til hinder for en utmåling som går utover de tallfestede maksimumsbeløpene.

Finansdepartementet understreker at utmålingen av gebyret må være i tråd med en løpende forvaltningspraksis der det også må ses hen til andre norske myndigheters praksis for bruk av overtredelsesgebyr. Verdipapirhandelloven § 21-11 omfatter overtredelser av reglene om europeiske grønne obligasjoner, slik at adgangen for Finanstilsynet til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes fem år etter at overtredelsen er opphørt, slik som etter tilsvarende bestemmelser i verdipapirhandelloven kapittel 21.

Det vises til lovforslaget § 21-4 a.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at forordningen artikkel 49 nr. 1 bokstav b, som fastsetter at tilsynsmyndigheter skal ha adgang til å ilegge administrative sanksjoner dersom nærmere bestemte pålegg fra Finanstilsynet ikke etterkommes, anses gjennomført gjennom verdipapirhandelloven § 21-8.

Straff

Ved vurderingen av hvilke handlingsnormer i forordningen om europeiske grønne obligasjoner som skal kunne sanksjoneres med straff, tar departementet utgangspunktet i den strafferettslige reguleringen av brudd på tilsvarende regler på verdipapirområdet, jf. verdipapirhandelloven § 21-15 og drøftelsen i Prop. 96 LS (2018–2019) kapittel 7.8.5.

Etter departementets vurdering er det kun de mest alvorlige overtredelsene som bør sanksjoneres med straff. Som Finanstilsynet har vist til i høringsnotatet, er overtredelse av plikten til å utarbeide og offentliggjøre prospekt, kravene til prospektets innhold og plikten til å utarbeide tillegg til prospektet, straffbart etter verdipapirhandelloven § 21-15 fjerde ledd nr. 4, både ved EØS-prospekter og nasjonale prospekter. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år, og skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Departementet viser til at reglene er satt til beskyttelse av markedet og den enkelte investor og at allmennpreventive hensyn tilsier at det bør være mulig å straffeforfølge brudd på disse reglene. Departementet mener hensynene gjør seg tilsvarende gjeldende ved brudd på reglene om europeiske grønne obligasjoner og slutter seg til Finanstilsynets forslag om at overtredelser av nærmere angitte bestemmelser i forordningen skal kunne straffes innenfor strafferammen og skyldkravene som fremgår av verdipapirhandelloven § 21-15 fjerde ledd første punkt. Departementet foreslår at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer artikkel 10 til 15 om offentliggjøring og ekstern kontroll, artikkel 18 som utelukker visse verdipapiriserte eksponeringer og artikkel 19 om ytterligere opplysningskrav i forbindelse med verdipapirisering, skal straffes med bøter eller fengsel inntil ett år.

Forslaget har fått støtte i høringsrunden.

Det vises til lovforslaget § 21-15 fjerde ledd.

Neste kapittel
Forrige kapittel