11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

11.1 Menneskerettsloven

Til § 2 nytt nr. 6

Endringen innebærer at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne gjelder som norsk lov. Konvensjonen skal gjelde som norsk lov i de autentiske språkversjonene og tolkes under hensyn til sin internasjonale opprinnelse, i tråd med folkerettslige regler om traktattolkning, slik de kommer til uttrykk i Wien-konvensjonen om traktatretten artikkel 31 til 33, se også punkt 6.4 om den rettskildemessige betydningen av uttalelser fra FNs konvensjonsorganer generelt og CRPD-komiteen generelt.

Selv om konvensjonen gjelder som norsk lov, må den aktuelle konvensjonsrettigheten ha karakter av å være individuelt håndhevbar for å kunne anvendes direkte i forvaltningen eller i domstolene som selvstendig grunnlag for individuelle rettigheter. At en bestemmelse er individuelt håndhevbar, vil si at den er utformet slik at teksten som sådan er egnet til å bli umiddelbart anvendt av nasjonale myndigheter som grunnlag for konkrete rettigheter. Rettsanvenderne må være i stand til å konkretisere den rettigheten bestemmelsen skaper, og det må ikke være nødvendig med lovgivning før en individuell rettighet kan utledes av konvensjonens ordlyd. Spørsmålet om konvensjonen gir uttrykk for individuelt håndhevbare rettigheter kan ikke besvares generelt, men må vurderes konkret for hver enkelt artikkel og eventuelt de ulike delene av artikkelen, se nærmere i punkt 6.3.

Det følger videre av menneskerettsloven § 3 at bestemmelsene i konvensjonen vil gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning dersom det skulle oppstå motstrid mellom regelverkene. At en konvensjonsbestemmelse skal «gå foran» annen lovgivning, betyr at konvensjonsbestemmelsen i tilfelle av normkollisjon skal anvendes fullt ut, mens andre regler må vike så langt det er nødvendig. For at en norsk lovbestemmelse skal kunne settes til side og konvensjonsbestemmelsen anvendes i stedet etter § 3, må to vilkår være oppfylt. For det første må den aktuelle konvensjonsbestemmelsen gi uttrykk for en individuelt håndhevbar rettighet, se nærmere ovenfor og i punkt 6.3. For det andre må det foreligge en motstrid mellom konvensjonsbestemmelsen og norsk lov som ikke kan løses ved å tolke norsk lov i lys av konvensjonen. Hvorvidt det foreligger motstrid, beror på en tolkning av både konvensjonsbestemmelsen, basert på folkerettslig metode, og den aktuelle lovbestemmelsen.

I Norges tolkningserklæring til artikkel 12 gir staten blant annet uttrykk for sin forståelse av at konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne eller bistand til å utøve rettslig handleevne og/eller tvungent vergemål der slike tiltak er nødvendige, som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer. Videre gir staten i sin tolkningserklæring til artikkel 14 og 25 uttrykk for at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier. Tolkningserklæringene bygger etter departementets syn på en riktig forståelse av CRPD artikkel 12, 14 og 25. Det vises til den nærmere omtalen av tolkningserklæringene i punkt 6.2, 7.4, 7.6 og 7.10.

11.2 Passloven

Til § 4

I paragrafens andre ledd endres ordlyden fra «person som er fratatt rettslig handleevne», til «person som er fratatt rettslig handleevne, der fratakelsen omfatter retten til å få utstedt pass». Endringen har til formål å bringe samtykkekravet i bestemmelsen i samsvar med gjeldende rett. Det generelle samtykkekravet i bestemmelsen vil i dag måtte tolkes innskrenkende i lys av vergemålsloven og menneskerettslige forpliktelser, herunder CRPD artikkel 18. Lovteksten vil med dette i større grad gi uttrykk for gjeldende rettstilstand, noe som igjen vil bidra til klarhet i lovgivningen og forutberegnelighet for den det gjelder. Den nye ordlyden presiserer at det avgjørende for om samtykkekravet kommer til anvendelse, er om fratakelsen omfatter retten til å få utstedt pass. Dette vil fremgå av dommen om fratakelse av rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 21 tredje ledd. Dommen skal registreres i overensstemmelse med vergemålsloven § 77. Er passmyndigheten i tvil om retten til å få utstedt pass er begrenset ved dommen, kan den henvende seg til vergemålsmyndigheten eller vergen selv. Både vergemålsmyndigheten og vergen har anledning til å opplyse om hvorvidt personen selv har anledning til å søke om pass, se vergemålsloven § 65 første ledd andre punktum og § 46 andre ledd andre punktum.

Det kan forekomme situasjoner der vergen samtykker til passutstedelse etter passloven § 4, men passmyndigheten likevel nekter utstedelse etter passloven § 5 tredje ledd bokstav d. Dette er ulike bestemmelser med ulikt virkeområde.

Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 9.2.

Til § 5

I tredje ledd bokstav d er vilkåret «psykisk utviklingshemmet» fjernet fra bestemmelsen. Uttrykket «alvorlig sinnslidende» er byttet ut med at søkerens «psykiske helsetilstand er alvorlig svekket», uten at dette innebærer noen realitetsendring. For å synliggjøre at bestemmelsen er en sikkerhetsventil, foreslås det å presisere at det på grunn av søkerens psykiske helsetilstand må være en «betydelig fare» for at søkeren ikke vil være i stand til å ta vare på seg selv i utlandet. Vilkårene skal fortsatt forstås strengt, og passnektelse kan kun skje der tungtveiende grunner taler for det, eksempelvis hensynet til personens helse og sikkerhet. Det må foretas en konkret vurdering av personens helsetilstand og adferd, og opplysninger fra helsepersonell bør søkes innhentet og tillegges vekt.

Bakgrunnen for endringene er nærmere beskrevet i de alminnelige motivene punkt 9.3.

11.3 ID-kortloven

Til § 4

Paragrafens overskrift endres fra «Mindreårige og personer uten rettslig handleevne» til «Nasjonalt ID-kort til mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne».

I første ledd fjernes teksten «og personer uten rettslig handleevne». Uttrykket «verge» erstattes med «den eller de som har foreldreansvaret». Dette samsvarer i større grad med systemet og termbruken i passloven.

I andre ledd erstattes «verge» med «den eller de som har foreldreansvaret», slik at termbruken samsvarer med første ledd.

I tillegg inntas det et nytt tredje ledd om samtykke fra verge ved «utstedelse av nasjonalt ID-kort med reiserett til personer som er fratatt rettslig handleevne, der fratakelsen omfatter retten til å få utstedt nasjonalt ID-kort med reiserett». Ordlyden i nytt tredje ledd vil dermed samsvare med den foreslåtte ordlyden i passloven § 4 andre ledd, og samtykkekravet vil være i tråd med vergemålslovens system. Den nye ordlyden innebærer ingen endring av gjeldende rett, men bidrar til klarhet i lovgivningen og forutberegnelighet for den det gjelder. Samtykkekravet for personer som er fratatt rettslig handleevne, er skilt ut fra første ledd om samtykkekrav for mindreårige. Formålet med endringen er å ta avstand fra assosiasjonen til at personer som er fratatt rettslig handleevne, er «umyndige». Det tidligere umyndiggjøringsinstituttet i norsk rett ble avskaffet ved den nye vergemålsloven i 2013.

Den nye ordlyden presiserer at det avgjørende for om samtykkekravet kommer til anvendelse, er om fratakelsen omfatter retten til å få utstedt nasjonalt ID-kort med reiserett. Dette vil fremgå av dommen om fratakelse av rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 21 tredje ledd. Dommen skal registreres i overensstemmelse med vergemålsloven § 77. Er ID-kortmyndigheten i tvil om retten til å få utstedt nasjonalt ID-kort med reiserett er begrenset ved dom, kan den henvende seg til vergemålsmyndigheten eller vergen selv. Både vergemålsmyndigheten og vergen har anledning til å opplyse om hvorvidt personen selv har anledning til å søke om nasjonalt ID-kort med reiserett, se vergemålsloven § 65 første ledd andre punktum og § 46 andre ledd andre punktum.

Nåværende tredje ledd, om utstedelse av ID-kort uten samtykke til personer som nevnt i første ledd, blir som følge av endringene nytt fjerde ledd. Det tilføyes en henvisning til nytt tredje ledd for å vise at det i særlige tilfeller også er mulig å utstede ID-kort til personer som er fratatt rettslig handleevne i forhold knyttet til reiserett uten samtykke fra verge.

Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 9.2.