12 Merknader til de enkelte bestemmelser

12.1 Kapittel 1. Virkeområde og definisjoner

Til § 1-1 Virkeområde

Paragrafen bygger på Finanstilsynets lovutkast, med enkelte endringer.

Første ledd fastsetter at loven gjelder virksomhet som består i ervervsmessig formidling av lån til forbrukere. Med ervervsmessig formidling menes at formidlingen må skje mot godtgjørelse, enten i form av penger eller annen form for økonomisk fordel, jf. direktivets artikkel 2 nr. 5.

Annet ledd fastsetter at loven ikke gjelder for banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak og pensjonskasser. Dette har sammenheng med at disse er underlagt tilsyn og en egnet godkjenningsordning i kraft av konsesjonsregimet de er underlagt.

Tredje ledd fastsetter at departementet kan avgjøre i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende for Norges økonomiske sone og for Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Etter lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 gjelder ikke annen norsk lovgivning enn lovgivningen innen privatrett, strafferett og den norske lovgivning om rettspleien for Svalbard, uten at det er særskilt fastsatt. Departementet viser til at det kan være særlige forhold som tilsier at det kan være behov for tilpasninger i lovverket ved anvendelse på Svalbard. Det kan også være behov for å vurdere nærmere i hvilken grad loven skal gjelde for Norges økonomiske sone og for Jan Mayen og bilandene. Departementet foreslår derfor at departementet kan bestemme om hele eller deler av loven skal gjøres gjeldende for Norges økonomiske sone og for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.

Til § 1-2 Definisjoner

Paragrafen inneholder legaldefinisjoner.

Det vises til nærmere omtale av definisjonene i avsnitt 4.2.

Til § 1-3 Rådgivning

Paragrafens første punktum fastsetter regler om at rådgivning om lån til forbrukere bare kan gis av finansforetak som nevnt i § 1-1 annet ledd og låneformidlingsforetak. Bestemmelsen innebærer at det bare er låneformidlingsforetak, banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak og pensjonskasser som kan yte ervervsmessig rådgivning om lån til forbrukere. Med ervervsmessig formidling menes at formidlingen må skje mot godtgjørelse, enten i form av penger eller annen form for økonomisk fordel, jf. boliglånsdirektivet artikkel 2 nr. 5.

Siste setning presiserer at bestemmelsen i første ledd ikke gjelder for rådgivning som ytes leilighetsvis i sammenheng med annen regulert næringsvirksomhet, jf. boliglånsdirektivet artikkel 22 nr. 6 første ledd bokstav a. Det nærmere innholdet i unntaket er omtalt i avsnitt 4.1.

Til § 1-4 Forskrifter

Paragrafen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om gjennomføring, utfylling og avgrensning av loven. Forskriftshjemmelen supplerer de mer konkrete forskriftshjemlene som er inntatt i andre bestemmelser i loven. Hjemmelen vil blant annet kunne benyttes til å gjennomføre mer detaljerte EØS-rettsakter som er fastsatt av EU-Kommisjonen. Forskriftshjemmelen dekker også virkeområdet mer generelt, og kan for eksempel benyttes i tilfeller der det er behov for å beskytte lovens formål, der dette ikke kan oppnås gjennom andre bestemmelser i loven. Dette kan være tilfelle der det er nødvendig med regler for å ivareta hensynet til låneformidlingsmarkedet eller kredittmarkedets virkemåte. Selv om forskriftshjemmelen er vidt formulert og dekker virkeområdet i loven mer generelt, er kompetansen avgrenset ved at eventuelle forskrifter vil måtte ha et innhold i tråd med de rammer som er fastlagt i loven.

12.2 Kapittel 2. Krav til tillatelse for å drive låneformidlingsvirksomhet

Til § 2-1 Adgang til å drive låneformidlingsvirksomhet og aksessorisk låneformidlingsvirksomhet

Første ledd bestemmer at låneformidlingsvirksomhet rettet mot forbrukere bare kan drives av foretak som har tillatelse av Finanstilsynet til å drive låneformidlingsvirksomhet, av agenter som er godkjent av finansforetaket de er agent for, og av foretak som kan drive etter reglene i kapittel 4. Bestemmelsen må ses i sammenheng med de øvrige bestemmelsene i kapittel 2, som inneholder nærmere vilkår for tillatelse eller registrering. En forutsetning for tillatelse og registrering er, blant annet, at vilkårene i lovforslaget § 2-2 er oppfylt.

Etter annet ledd gjelder kravet om tillatelse ikke for aksessorisk låneformidling. Det innebærer at foretak som i hovedsak driver annen næringsvirksomhet, kan drive låneformidling uten tillatelse etter loven her. Unntaket gjelder imidlertid ikke for formidlere av boliglån. Formidling av boliglån krever etter loven tillatelse også dersom det drives i tilknytning til hovedvirksomheten. Aksessoriske låneformidlere må likevel være registrert i Finanstilsynets register, jf. tredje ledd.

Etter tredje ledd kan låneformidling som ikke er rettet mot forbrukere, drives av foretak som er registrert i Finanstilsynets register etter reglene i § 2-4.

Etter fjerde ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om aksessorisk låneformidling, herunder om hva som skal omfattes av unntaket, eller om loven helt eller delvis skal gjelde for enkelte typer av aksessorisk låneformidling.

Til § 2-2 Tillatelse som låneformidlingsforetak

Paragrafen gir regler om tillatelse som låneformidlingsforetak.

Første ledd svarer i all hovedsak til Finanstilsynets lovutkast § 2-2 og angir vilkårene som må være oppfylt for å få tillatelse til å drive låneformidlingsvirksomhet. Det følger av første ledd at kompetanse til å gi et foretak tillatelse til å drive låneformidlingsvirksomhet ligger hos Finanstilsynet. Videre er det i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper bestemt at det kan settes vilkår for tillatelsen eller registreringen. Slike vilkår må være i samsvar med de formål som lovgivningen skal ivareta. Bestemmelsen er utformet som en «kan-bestemmelse». Dette innebærer at Finanstilsynet kan avslå søknader om tillatelse dersom de hensyn loven skal ivareta tilsier det. Finanstilsynet kan ikke ta utenforliggende hensyn og eventuelle nektelser må være saklig begrunnet. Det kan tenkes tilfeller hvor det finnes forholdsvis klare holdepunkter for at foretaket ikke vil være i stand til å etterleve de lover og regler som vil gjelde for virksomheten. I slike tilfeller har Finanstilsynet ikke plikt til å gi tillatelse selv om vilkårene i bestemmelsene er oppfylt. Tillatelse kan bare gis til foretak som er organisert i henhold til bokstav a og b, dvs. at foretaket må være et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap med hovedkontor og forretningskontor i Norge. I tillegg må foretaket ha styre og ledelse som oppfyller kravene i lovens kapittel 5 og forsikring i henhold til lovens kapittel 6.

Annet ledd fastsetter at det er Finanstilsynet som gir tillatelsen, og at tillatelse gis som enten finansmeglerforetak eller som finansagentforetak. Låneformidlingsforetak er en samlebetegnelse på foretak med tillatelse etter denne bestemmelsen, jf. lovforslaget § 1-2.

Det fremgår av tredje ledd at søknaden om tillatelse skal angi hva det søkes om, og inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for Finanstilsynets behandling av søknaden.

Minstekrav til søknaden er fastsatt i første ledd bokstav a til e. Søknaden må, blant annet, inneholde en beskrivelse av hvilke lån foretaket skal formidle. Søknaden må også inneholde opplysninger om foretaket skal drive virksomhet som finansagentforetak eller finansmeglerforetak. Søknaden må også inneholde firmaattest og vedtekter, dokumentasjon på at vilkårene i første ledd er oppfylt, samt en redegjørelse for foretakets tiltak for å oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av hvitvaskingsloven.

Fjerde ledd inneholder fristregler for å behandle en søknad. Søknaden skal behandles senest seks måneder etter at en komplett søknad er mottatt. Fristen begynner å løpe når all informasjon og alle dokumenter som er nødvendig for å vurdere søknaden, er mottatt. For øvrig gjelder forvaltningslovens saksbehandlingsregler.

Til § 2-3 Registrering av finansagentforetak som er agent for ett finansforetak

Paragrafen bygger på Finanstilsynets lovutkast § 2-4, og regulerer finansforetakets melding til Finanstilsynet om registrering av sine agenter.

Første ledd slår fast at finansagentforetak som bare er agent for ett finansforetak, ikke må ha egen tillatelse fra Finanstilsynet. Finansagentforetakene må likevel oppfylle vilkårene i § 2-2 og kravene i lovens kapittel 5, 6 og 7.

Slike finansagentforetak skal godkjennes av finansforetaket agenten opptrer på vegne av, jf. annet ledd. Bestemmelsen angir at finansforetaket må påse at vilkårene i første ledd er oppfylt, og sende melding til Finanstilsynet om at agentforetaket kan registreres.

Tredje ledd slår fast at bestemmelsen i første ledd ikke gjelder dersom finansagentforetaket skal drive virksomhet med formidling av boliglån i en annen EØS-stat i henhold til reglene i kapittel 3. Finansagentforetaket må i så fall godkjennes av Finanstilsynet.

Til § 2-4 Registrering av andre låneformidlingsforetak

Første ledd fastsetter en meldeplikt for finansagenter og finansmeglerforetak som ikke er omfattet av §§ 2-2 og 2-3. Dette vil gjelde aksessoriske låneformidlere og låneformidlere som ikke formidler lån til forbrukere. Bestemmelsen bygger på lovutkastet § 10-1.

Annet ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere regler om virksomhet som er omfattet av første ledd i forskrift.

§ 2-5 Oppstart av virksomhet

Bestemmelsen fastslår at låneformidlingsvirksomheten ikke kan igangsettes før foretaket er registrert i Finanstilsynets register. Det er gitt nærmere regler om registeret i kapittel 8, herunder en hjemmel for Finanstilsynet til å nekte registrering.

12.3 Kapittel 3. Norske boliglånsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet

Til § 3-1 Etablering av filial i annen EØS-stat

Første ledd gir norske låneformidlingsforetak rett til å etablere filial som skal drive formidling av boliglån i annen EØS-stat etter at melding er sendt til Finanstilsynet i samsvar med reglene i paragrafen her. Det er bare boliglånsformidling som reguleres av denne bestemmelsen. Hvorvidt det er tillatt å drive annen låneformidling gjennom filialen, beror på regelverket i den aktuelle staten.

Annet ledd gir regler om at foretaket skal sende Finanstilsynet melding med opplysninger som nevnt i bestemmelsen, før foretaket kan etablere filial i en annen EØS-stat. Meldingen skal sette Finanstilsynet i stand til å vurdere formidlerens organisering og finansielle situasjon, samt virksomheten som er planlagt. Departementet kan i forskrift gi krav om hvilke øvrige opplysninger meldingen skal inneholde, jf. annet ledd siste setning.

Det følger av tredje ledd at Finanstilsynet skal sende meldingen om filialetablering til vertsstatens myndighet innen én måned etter at meldingen som nevnt i første ledd er mottatt. Finanstilsynet skal samtidig underrette foretaket om oversendelsen.

Etter fjerde ledd har foretaket rett til å starte sin virksomhet i annen EØS-stat én måned etter den dato foretaket ble underrettet av Finanstilsynet.

Etter femte ledd kan departementet gi utfyllende regler om filialetableringer i andre EØS-stater i forskrift.

Til § 3-2 Grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat

Første ledd gir norske låneformidlingsforetak rett til å drive grensekryssende formidling av boliglån til annen EØS-stat etter at melding er sendt til Finanstilsynet i samsvar med paragrafen her. Det er bare boliglånsformidling som kan drives etter denne bestemmelsen. Hvorvidt det er tillatt å formidle andre typer lån enn boliglån, beror på regelverket i det aktuelle landet.

Annet ledd gir regler om at foretaket skal sende Finanstilsynet melding med opplysninger i samsvar med bestemmelsen, før foretaket kan starte virksomhet i en annen EØS-stat. Meldingen skal sette Finanstilsynet i stand til å vurdere formidlerens organisering og finansielle situasjon, samt virksomheten som er planlagt. Departementet kan i forskrift gi krav om hvilke øvrige opplysninger meldingen skal inneholde, jf. annet ledd siste setning.

Det følger av tredje ledd at Finanstilsynet skal sende meldingen om filialetablering til vertsstatens myndighet innen én måned etter at meldingen som nevnt i første ledd er mottatt. Finanstilsynet skal samtidig underrette foretaket om oversendelsen.

Etter fjerde ledd har foretaket rett til å starte sin virksomhet i annen EØS-stat én måned etter den dato foretaket ble underrettet av Finanstilsynet.

Etter femte ledd kan departementet gi utfyllende regler om grensekryssende virksomhet til andre EØS-stater i forskrift.

Til § 3-3 Grensekryssende virksomhet og filialetablering utenfor EØS

Paragrafen gir departementet hjemmel til å gi regler i forskrift om norske foretaks filialetableringer og grensekryssende virksomhet utenfor EØS.

12.4 Kapittel 4. Utenlandske boliglånsformidlingsforetaks virksomhet i Norge

Til § 4-1 Filial av boliglånsformidlingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat

Første ledd regulerer adgangen for låneformidlingsforetak med tillatelse fra en annen EØS-stat til å drive virksomhet gjennom filial her i riket i medhold av sin hjemstatstillatelse. Det er bare formidling av boliglån som er omfattet av retten til å drive virksomhet i kraft av hjemstatstillatelsen.

Annet ledd fastsetter at utpekte representanter, som nevnt i artikkel 4 nr. 8, ikke kan drive virksomhet her i riket. Forslaget innebærer blant annet et forbud mot underagentvirksomhet, og må ses i sammenheng med at heller ikke norske låneformidlere kan ha agenter eller underagenter, jf. § 7-7.

Tredje ledd angir hvilke regler som skal gjelde for norske filialer av foretak etablert i annen EØS-stat. Bestemmelsen innebærer at reglene gjøres gjeldende for filialer av foretak etablert i annen EØS-stat, herunder krav til ledelsen i foretaket, krav til god forretningsskikk, forbud mot bruk av underagenter, forsvarlig virksomhet, organisering av kundebehandling og taushetsplikt om kundeforhold. I tillegg forutsettes det at utenlandske virksomheter som vil etablere filial her i Norge, skal kunne bli tilknyttet utenrettslig tvisteløsningsordning. Departementet viser til omtalen i kapittel 7. Finanstilsynet skal gi filialen en oversikt over hvilke regler som vil gjelde for virksomheten her i riket, jf. fjerde ledd.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift.

Til § 4-2 Grensekryssende virksomhet fra annen EØS-stat

Første ledd regulerer adgangen for låneformidlingsforetak registrert i en annen EØS-stat til å drive grensekryssende virksomhet her i riket i medhold av sin hjemstatstillatelse. Bestemmelsen gir kun rett til å drive boliglånsformidling rettet mot forbrukere, i tråd med virkeområdet til direktivet.

EU-reglene bygger på et system der tilsynsmyndigheten i hjemstaten må sende nærmere angitt informasjon til tilsynsmyndigheten i vertslandet, før virksomheten kan starte opp. Dette er blant annet gjennomført ved opplysninger som nevnt i første ledd og fjerde ledd.

Annet ledd innebærer at utpekte representanter, som nevnt i artikkel 4 nr. 8, ikke kan drive virksomhet fra annen EØS-stat og inn i Norge. Forslaget innebærer, blant annet, et forbud mot underagentvirksomhet og må ses i sammenheng med at heller ikke norske boliglånsformidlere kan ha agenter eller underagenter, jf. § 7-7.

Tredje ledd fastsetter hvilke regler som skal gjelde for norske filialer av foretak etablert i annen EØS-stat. Bestemmelsen innebærer at reglene gjøres gjeldende for filialer av foretak etablert i annen EØS-stat. Bestemmelsen innebærer at det stilles noe lavere krav til grensekryssende virksomhet sammenlignet med filialetablering etter § 4-1. Bestemmelsen stiller, i motsetning til § 4-1, ikke krav til ledelsen av foretaket, eller krav til organisering av kundebehandlingen i foretaket. Dette henger sammen med at grensekryssende virksomhet forutsetter forutgående tillatelse fra hjemstaten. Derfor er det i utgangspunktet opp til hjemstaten å fastsette minimumskravene til virksomheten, jf. også boliglånsdirektivet artikkel 9.

I medhold av femte og sjette ledd kan det gis utfyllende regler i forskrift.

Til § 4-3 Filial av foretak med hovedsete utenfor EØS

Paragrafen gir hjemmel til å fastsette regler om etablering av filial av låneformidlingsforetak med hovedsete utenfor EØS.

12.5 Kapittel 5. Krav til ledelsen og ansatte i låneformidlingsforetak

Til § 5-1 Kvalifikasjonskrav

Paragrafen oppstiller kvalifikasjonskrav for ledelsen og ansatte i låneformidlingsforetak, og er nærmere omtalt i avsnitt 5.3.

Til § 5-2 Krav til ledelsen av foretaket

Styremedlemmer, daglig leder og andre personer i den faktiske ledelsen av låneformidlingsforetaket skal til enhver tid ha nødvendige kvalifikasjoner og yrkeserfaring til å utøve stillingen eller vervet. Bestemmelsen bygger på finansforetaksloven § 3-5.

Til § 5-3 Styrets og ledelsens sammensetning

Første ledd angir at låneformidlingsforetak skal gi Finanstilsynet melding ved endring av styrets sammensetning og ved skifte av daglig leder eller andre faktiske ledere. Meldinger om andre endringer enn endringer i styrets sammensetning skal så vidt mulig gis på forhånd.

Annet ledd angir krav til meldingen, herunder at meldingen skal inneholde opplysninger som bekrefter at kravene i § 5-2 er oppfylt.

12.6 Kapittel 6. Forsikringer

Til § 6-1 Forsikringsplikt

Første ledd fastsetter at låneformidlingsforetak til enhver tid skal ha forsikringer i samsvar med bestemmelsene i kapittelet her. Forsikringene må tegnes i et forsikringsforetak som har hovedsete i, er gitt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i, og er underlagt myndighetstilsyn i en EØS-stat.

Bestemmelsen gjelder ikke for finansagentforetak der finansforetaket i avtalen med agentforetaket har påtatt seg fullt ansvar for agentforetakets erstatningsansvar, jf. annet ledd. Også finansavtaleloven (2020) § 3-58 inneholder regler om ansvarsforsikring for finansagenter og finansmeglere.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere krav til forsikringsdekning, jf. tredje ledd.

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.4.

Til § 6-2 Hva forsikringene skal dekke

Låneformidlingsforetaks ansvar overfor oppdragsgiver eller andre som utleder sin rett fra oppdragsgiver grunnet yrkesmessig uaktsomhet, skal til enhver tid være dekket av en ansvarsforsikring, jf. første ledd.

Departementet kan etter annet ledd gi forskrifter om minstekrav til beløpsmessig omfang av forsikringsdekning som angitt i første ledd, samt fastsette ulike minimumsbeløp for små og store låneformidlingsforetak. Boliglånsdirektivet forutsetter at størrelsen på forsikringssummen skal vurderes av EU-Kommisjonen annethvert år. Minstekrav til forsikringssummen fastsettes av EU-Kommisjonen i EØS-relevante rettsakter, som etter innlemmelse i EØS-avtalen kan gjennomføres i norsk rett i medhold av denne bestemmelsen. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.4.

Til § 6-3 Forsikringsdekningen

Første ledd fastsetter at det er forsikringsforetaket som låneformidlingsforetaket har tegnet forsikring hos når skadelidte fremsetter krav om erstatning, som er ansvarlig overfor skadelidte. Annet ledd fastsetter når et erstatningskrav tidligst anses for fremsatt. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.4.

12.7 Kapittel 7. Krav til virksomheten i låneformidlingsforetak

Til § 7-1 God forretningsskikk

Paragrafen fastslår at låneformidlingsforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Dette innebærer blant annet at foretaket skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesser. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 6.1.

Til § 7-2 Forsvarlig virksomhet

Paragrafen setter overordnede krav til låneformidlingsforetakets organisering og utforming av styrings- og kontrollordninger. Krav til forsvarlig virksomhetsstyring er ikke en del av gjennomføringen av boliglånsdirektivet.

Første ledd fastsetter at låneformidlingsforetaket skal organiseres og drives på en forsvarlig måte. Foretaket skal ha en klar organisasjonsstruktur og ansvarsfordeling samt hensiktsmessige retningslinjer og rutiner for risikostyring og internkontroll.

Annet ledd fastslår at foretaket skal dokumentere at foretakets plikter etter loven med tilhørende forskrifter etterleves. Dokumentasjon skal gjøres minst så fyllestgjørende at Finanstilsynet kan kontrollere at reglene er fulgt. Slik dokumentasjon skal oppbevares i minst fem år.

Det følger av tredje ledd at departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen. Det kan eksempelvis være behov for å gi mer detaljerte regler om, eller regulere enkeltheter i, kravet til forsvarlig virksomhet og dokumentasjonsplikt i forskrift.

Det vises til nærmere omtale i avsnitt 6.1.

Til § 7-3 Organisering av kundebehandling

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 8-9. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 7-5, som fastslår at låneformidlingsforetak skal ha systemer og rutiner for å etterleve regler gitt i eller medhold av finansavtaleloven.

Første ledd fastsetter at et låneformidlingsforetak skal ha en forsvarlig organisering av sin kundebehandling.

Annet ledd fastslår at et låneformidlingsforetak skal innrette sin virksomhet på en slik måte at det er liten risiko for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder, eller mellom foretakets kunder, eller for kundebehandling i strid med kravene til god forretningsskikk. Foretaket skal ha betryggende ordninger og rutiner for å identifisere og i tilfelle motvirke slike risikoforhold innenfor de ulike områder av virksomheten.

Det følger av tredje ledd at foretaket skal ha klare rutiner for å kunne behandle klager fra kunder på en forsvarlig og hurtig måte.

Fjerde ledd fastslår at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler om organisering av kundebehandling.

Til § 7-4 Godtgjørelsesordning

Første ledd har regler om godtgjørelsesordning, og angir at godtgjørelsesordningen for ansatte som gir råd om lån, skal være utformet slik at den ikke påvirker ansattes evne til å handle i tråd med kundens interesser. Bestemmelsen fastslår også at godtgjørelsen ikke skal være avhengig av antallet eller andelen formidlede lån, eller andre former for salgsmål.

Annet ledd fastslår at departementet kan fastsette nærmere regler om godtgjørelsesordninger i forskrift.

Til § 7-5 Systemer og rutiner for å etterleve finansavtaleloven

Paragrafen fastsetter at låneformidlingsforetak skal ha systemer og rutiner for å etterleve regler gitt i eller i medhold av finansavtaleloven. Brudd på pliktene etter finansavtaleloven vil være en indikasjon på at foretaket ikke har gode nok systemer og rutiner, og dette vil kunne følges opp av Finanstilsynet. Tilsvarende bestemmelse følger av forsikringsformidlingsloven § 9-2.

Til § 7-6 Virksomhetsbegrensning

Paragrafen angir at et låneformidlingsforetak bare kan formidle eller gi råd om lån som ytes av foretak som har tillatelse til å drive virksomhet i Norge som bank, kredittforetak, finansieringsforetak, pensjonsforetak eller forsikringsforetak i henhold til reglene i finansforetaksloven kapittel 3 eller §§ 5-2, 5-3 og 5-5. Bestemmelsen må ses i lys av finansforetakslovens regler, hvor utgangspunktet er at det kreves tillatelse for å drive finansieringsvirksomhet.

Til § 7-7 Forbud mot bruk av agenter og underagenter

Bestemmelsen oppstiller et generelt forbud mot bruk av agenter og underagenter, i direktivet omtalt som utpekte representanter.

Til § 7-8 Taushetsplikt om kundeforhold mv.

Paragrafen svarer til Finanstilsynets lovutkast § 8-11.

Første ledd angir at foretaket, ansatte og tillitsvalgte i låneformidlingsforetak plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om kunders og andres forretningsmessige eller personlige forhold som de under utførelsen av sitt arbeid eller verv for foretaket blir kjent med, med mindre de etter lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov enten har plikt til å gi opplysninger eller er gitt adgang til å videreformidle ellers taushetspliktbelagte opplysninger. Tilsvarende gjelder enhver som utfører oppdrag for låneformidlingsforetak. Bestemmelsen bygger på finansforetaksloven §§ 9-6 og 16-2, som pålegger finansforetak og deres ansatte tilsvarende regler.

Annet ledd angir at taushetsplikt etter første ledd ikke er til hinder for at opplysninger utleveres etter skriftlig samtykke fra den som har krav på taushet.

Tredje ledd angir at taushetsplikt etter første ledd ikke er til hinder for at et låneformidlingsforetak i særlige tilfeller gir et finansforetak opplysninger som foretaket har mottatt under utøvelsen av virksomheten, dersom a) formålet er å avdekke eller motvirke økonomisk kriminalitet eller annen alvorlig kriminalitet, eller b) formålet er å gjennomføre kundeoppdrag eller annen berettiget ivaretakelse av låneformidlingsforetaket eller dets kunders interesser.

Tredje ledd siste punktum angir at utlevering av opplysninger som angitt i tredje ledd første setning, bare kan skje i henhold til styrevedtak.

Til § 7-9 Behandling av tvister i klageorgan

Paragrafen bygger på Finanstilsynets lovutkast, og er omtalt i kapittel 6.

Første ledd fastslår at et låneformidlingsforetak skal være tilsluttet en utenrettslig tvisteløsningsordning som fastsatt i forskrift av departementet. Det kan herunder fastsettes at forsikringsformidlingsforetaket skal være tilsluttet et godkjent klageorgan fastsatt i medhold av lov.

Annet ledd fastslår at departementet i forskrift kan gi regler om ansvar for kostnader ved utenrettslig tvisteløsning og ved domstolsbehandling. Slike regler gjelder allerede for finansforetak etter finansforetaksloven § 16-3 annet ledd.

12.8 Kapittel 8. Register over låneformidlere

Til § 8-1 Registrering av foretak mv.

Første ledd slår fast at Finanstilsynet skal føre register over alle som driver låneformidlingsvirksomhet her i riket, og oppstiller minstekravene til hva registeret skal inneholde. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 29 nr. 4.

Annet ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å nekte registrering av foretak som ikke oppfyller vilkårene for registering. Disse vilkårene fremgår av kapittel 2.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om registeret i forskrift.

Til § 8-2 Sletting av registrering

Første ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å slette foretak fra registeret på vilkår som nevnt i bokstav a til d. Etter annet ledd skal foretak som får tilbakekalt tillatelsen etter § 9-2, slettes fra registeret. Finanstilsynet har i slike tilfeller en plikt til å underrette tilsynsmyndigheten i de vertsstatene hvor foretaket har filial eller driver grensekryssende virksomhet, jf. tredje ledd.

Fjerde ledd innebærer en plikt for foretak som blir slettet fra registeret, til å umiddelbart stanse virksomheten.

12.9 Kapittel 9. Tilsyn, tilbakekall av tillatelse, sanksjoner og straff

Til § 9-1 Tilsyn

Paragrafen svarer til Finanstilsynets lovutkast, og fastslår at Finanstilsynet fører tilsyn med overholdelse av bestemmelsene i denne lov i samsvar med bestemmelsene i loven her og finanstilsynsloven.

Til § 9-2 Endring og tilbakekall

Etter denne paragrafen kan Finanstilsynet helt eller delvis endre, tilbakekalle eller sette nye vilkår for en tillatelse dersom nærmere angitt vilkår er oppfylt. Paragrafen svarer til Finanstilsynets lovutkast.

Til § 9-3 Pålegg og tvangstiltak

Paragrafen gir Finanstilsynet hjemler til, blant annet, å gi pålegg og ilegge tvangsmulkt.

Første ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge at forhold i strid med denne loven eller bestemmelse gitt med hjemmel i loven skal opphøre. Finanstilsynet kan sette en frist for at forholdene skal bringes i samsvar med pålegget.

Annet ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å ilegge den som ikke etterkommer pålegg etter første ledd, tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten kan ilegges i form av en engangsmulkt eller løpende mulkt. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om fastsettelse av tvangsmulkt, herunder mulktens størrelse.

Tredje ledd angir at første og annet ledd gjelder tilsvarende dersom Finanstilsynet underrettes av tilsynsmyndigheter i en annen EØS-stat om at et norsk boliglånsformidlingsforetak har overtrådt regler som gjelder for foretakets virksomhet i vedkommende stat. Finanstilsynet skal i tilfelle underrette vedkommende myndighet om pålegget.

Til § 9-4 Straff

Paragrafen inneholder regler om straff for overtredelse av angitte bestemmelser i låneformidlingsloven. Strafferammen er bøter, eller, under særlig skjerpende omstendigheter, fengsel inntil 1 år dersom forholdet ikke går inn under en strengere bestemmelse. Det er gitt en presisering av hvilke bestemmelser som kan straffesanksjoneres i § 9-4 første ledd.

12.10 Ikrafttredelsesregler og overgangsregler. Endringer i andre lover

Til § 10-1 Ikrafttredelse

Paragrafen slår fast at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelser i loven kan settes i kraft til ulik tid.

Til § 10-2 Overgangsregler

Paragrafen åpner for at det kan gis overgangsregler til den nye loven.

12.11 Endringer i finansforetaksloven

Til § 2-1 Finansieringsvirksomhet

Låneformidling er finansieringsvirksomhet, jf. definisjonen av finansieringsvirksomhet i annet ledd. Lov om låneformidling gir regler om adgang til å drive slik formidlingsvirksomhet. Første ledd endres derfor for å tydeliggjøre at bestemmelsen ikke er til hinder for låneformidlingsvirksomhet som drives i medhold av låneformidlingsloven.

Til § 2-18 Låneformidlingsforetak

Bestemmelsen foreslås opphevet, ettersom låneformidlingsforetak reguleres av lov om låneformidling.

Til § 5-5 Grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat

Paragrafens femte ledd angir at departementet kan fastsette nærmere regler for virksomhet som omfattes av første og annet ledd, herunder om hva slags virksomhet som er omfattet av retten til å drive grensekryssende virksomhet. Departementet kan ved forskrift fastsette krav til kvalifikasjoner for ansatte som utformer, tilbyr, bevilger eller gir råd om lån til forbrukere her i riket. Nytt i femte ledd, sammenlignet med gjeldende rett, er at departementet ved forskrift kan fastsette krav til kvalifikasjoner for ansatte som utformer, tilbyr bevilger eller gir råd om lån til forbrukere her i riket. Forslaget svarer til Finanstilsynets lovutkast.

Til § 16-1 Organisering av kundebehandling

Paragrafen gir regler om organisering av kundebehandling. Bestemmelsen angir at departementet kan gi forskrift om organisering av kundebehandling og krav til fagkyndighet for kundebehandlere og for ansatte som deltar i långivningsprosessen. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om krav til kunnskap og kompetanse for styremedlemmene, daglig leder og faktisk ledere i finansforetaket.

12.12 Endringer i hvitvaskingsloven

Til § 4

Paragrafens første ledd bokstav o endres fra låneformidlingsforetak til finansmeglerforetak. Låneformidlingsforetak er en samlebetegnelse på finansagenter og finansmeglere. For finansagenter gjelder loven indirekte gjennom det finansforetaket de er agent for.

12.13 Endringer i finansavtaleloven

Til endringene i finansavtaleloven § 3-58 tredje ledd

Låneformidlingsloven §§ 6-1 til 6-3 gir regler om forsikringsplikt for låneformidlingsforetak. Det foreslås at låneformidlingslovens regler også skal gjelde som grunnlag for oppdragsforetakets forsikringsplikt for annen virksomhet enn låneformidling. Det foreslås derfor at finansavtaleloven § 3-58 tredje ledd skal vise til regler om forsikringsplikt mv. i låneformidlingsloven istedenfor forsikringsformidlingslovens regler. Når det gjelder regler om klientkonto, foreslås det fortsatt å vise til forsikringsformidlingslovens regler. Henvisningen er justert for å vise til reglene i den nye forsikringsformidlingsloven som trådte i kraft 1. januar 2022. Det vises for øvrig til Prop. 92 LS (2019–2020).