4 Ny lov om låneformidling

4.1 Virkeområde

4.1.1 Gjeldende rett

Finansieringsvirksomhet er regulert av finansforetaksloven. Som finansieringsvirksomhet regnes å yte kreditt og stille garantier for egen regning, herunder finansiell leasing, å formidle kreditt og garantier, samt annen medvirkning ved finansiering av annet enn egen virksomhet, jf. § 2-1 annet ledd bokstav a og b. Foretak som skal yte lån, må som hovedregel ha konsesjon som bank, kredittforetak eller finansieringsforetak, jf. finansforetaksloven § 2-1 første ledd.

Låneformidlingsvirksomhet regnes som finansieringsvirksomhet og faller dermed i utgangspunktet inn under virkeområdet for finansforetaksloven. Et foretak som utelukkende driver virksomhet som består i ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån, er imidlertid i utgangspunktet unntatt fra konsesjonsplikt, jf. finansforetaksloven § 2-18 første ledd. Etter denne bestemmelsen må låneformidlere sende melding til Finanstilsynet for å kunne starte låneformidlingsvirksomhet. Låneformidlere registreres i Finanstilsynets virksomhetsregister over registrerte låneformidlere.

Virksomhet som finansagent eller finansrådgiver regnes ikke som finansieringsvirksomhet, jf. finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav e. Finansavtaleloven (2020) §§ 3-57 og 3-58 gir enkelte nærmere regler om mellomleddsvirksomhet i form av finansagenter og finansmeglere.

Det regnes ikke som finansieringsvirksomhet å yte lån gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering dersom plattformene drives av et låneformidlingsforetak eller finansforetak og långivers samlede utlån gjennom plattformene ikke overstiger 1 million kroner per år, jf. finansforetaksforskriften § 2-18.

4.1.2 Direktivet

Boliglånsdirektivet stiller krav om regulering av både de aktørene som yter lån som er omfattet av direktivets virkeområde (jf. artikkel 35), og aktører som formidler lån innenfor direktivets virkeområde (artikkel 29). Virkeområdet til direktivet fremgår av artikkel 3 nr. 1. Etter bestemmelsens bokstav a gjelder direktivet kredittavtaler som er sikret enten med pant eller med annen tilsvarende sikkerhetsstillelse som er i vanlig bruk i en medlemsstat i forbindelse med fast eiendom til boligformål, eller som er sikret med en rettighet knyttet til fast eiendom til boligformål. Det følger av bestemmelsens bokstav b at direktivet også gjelder kredittavtaler hvis formål er å erverve eller beholde eiendomsrettigheter til grunn eller til en eksisterende eller prosjektert bygning.

Artikkel 3 nr. 2 inneholder seks unntak fra virkeområdet. Unntatt fra virkeområdet er kredittavtaler med kapitalfrigjøring (i Norge omfatter dette såkalte seniorlån), kreditt ytet til ansatte som er rentefri eller med rente under markedsrente, rentefri kreditt, kreditt i form av kontokredittordning med tilbakebetalingsplikt innen én måned, kredittavtaler som er et resultat av et rettsforlik, og betalingsutsettelser som ikke er kredittavtaler med kapitalfrigjøring. Artikkel 3 nr. 3 gir mulighet til å unnta enkelte typer kredittavtaler fra bestemmelsene i direktivet, for eksempel lån til kjøp av bolig som skal leies ut og som ikke på noe tidspunkt kan anvendes som bolig for forbrukeren. Et annet eksempel på lån som kan unntas, er mellomfinansiering. Unntaket i direktivet artikkel 3 nr. 3 kan bare benyttes dersom det er fastsatt andre nasjonale regler for denne type kreditter. Direktivet artikkel 3 er nærmere omtalt i Prop. 92 LS (2019–2020) avsnitt 4.1. Departementet viser til omtalen der.

Det følger av fortalen avsnitt 13 og 14 at selv om direktivet regulerer kredittavtaler som utelukkende eller hovedsakelig gjelder fast eiendom til boligformål, hindrer dette ikke medlemsstatene i å utvide virkeområdet til lovgivning som gjennomfører direktivet, eller i å regulere slike kredittavtaler på annen måte.

4.1.3 Finanstilsynets forslag

Foretak som skal yte boliglån, må etter gjeldende rett ha konsesjon som bank, kredittforetak eller finansieringsforetak, jf. finansforetaksloven § 2-1 første ledd. Finansforetakslovens regler om foretak som yter lån, oppfyller etter tilsynets vurdering kravene i direktivet til godkjenningsordning av foretak som yter lån til forbrukere, jf. artikkel 35. Finanstilsynet foreslår at långiverne fortsatt skal være regulert av finansforetaksloven med tilhørende forskrifter.

Med bakgrunn i direktivets krav om egnet godkjennelsesordning for ytere av boliglån, jf. artikkel 35, legger Finanstilsynet til grunn at unntaket i finansforetaksforskriften § 2-18 om långivning gjennom folkefinansieringsplattformer ikke kommer til anvendelse ved ytelse av boliglån.

Som nevnt i kapittel 3 foreslår Finanstilsynet en ny lov om låneformidling som skal gjelde formidling av alle typer lån, samt for rådgivning om lån til forbrukere. I tillegg til boliglån vil det innebære at formidling av alle former for usikrede lån (forbrukslån) og sikrede lån (for eksempel lån med pant i bil) omfattes av loven, herunder av krav til tillatelse for låneformidlingsforetak. Finanstilsynet foreslår imidlertid å avgrense virkeområdet slik at lovens kapittel 2, 5, 6, 7, 8 og 9 bare skal gjelde formidling av lån til forbrukere. Det innebærer for eksempel at kravet om tillatelse for å formidle lån bare gjelder formidling av lån til forbrukere.

Selv om direktivet unntar enkelte typer boliglån fra virkeområdet i artikkel 3 nr. 2, slik som såkalte seniorlån, foreslår Finanstilsynet at det i den offentligrettslige reguleringen ikke gjøres unntak for slike boliglån. Forbrukerhensyn taler for at de kravene som foreslås for formidlere av boliglån, også gjelder for formidlere av slike lån. Unntakene som nevnt i artikkel 3 nr. 2 vil først og fremst ha betydning for gjennomføringen av de privatrettslige delene av direktivet. Finanstilsynet mener at muligheten til å unnta utleieboliger eller mellomfinansiering ved gjennomføringen av de offentligrettslige delene av direktivet ikke bør benyttes, jf. artikkel 3 nr. 3 i direktivet. Finanstilsynet mener at hensynet til forbrukervernet taler for at det også stilles krav til formidling av slike lån.

4.1.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening, NHO, Norges Bilbransjeforbund, Eiendom Norge og Virke mener at virkeområdet for ny lov om låneformidling bør avgrenses til direktivets virkeområde, dvs. boliglånsformidling rettet mot forbrukere.

Advokatforeningen stiller spørsmål ved om forslaget til utvidet virkeområde er proporsjonalt og tilstrekkelig begrunnet, og uttaler at «forslaget innebærer at bestemmelsene om formidlere gis anvendelse på alle typer lån. Ved en slik utvidelse er det særlig viktig å vurdere om de foreslåtte begrensninger er nødvendige også for lån som ikke gjelder bolig. Advokatforeningen kan ikke se at høringsforslaget inneholder slike vurderinger.»

Finans Norge er uenig med Finanstilsynet i at generelle forbrukerhensyn tilsier at det samme lovverket skal komme til anvendelse for formidling av alle typer lån til forbrukere. Et slikt krav vil ramme en rekke bransjer innenfor detaljhandelen hardt. Her mangler høringsnotatet etter Finans Norges vurdering en skikkelig utredning og konsekvensanalyse. Finans Norge peker på at forslaget kan medføre redusert konkurranse innenfor bransjer i detaljvarehandelen, og at dette ikke vil være i forbrukernes interesse. Finans Norge mener derfor at virkeområdet for loven bør være det samme som i direktivet.

Finans Norge mener at når ulike typer aktører driver virksomhet innenfor samme område, bør disse reguleres på samme måte fra myndighetenes side, slik at lik risiko og aktivitet reguleres likt så langt det er mulig – uavhengig av hvilke aktører og i hvilken form tjenestene tilbys i markedet. Etter Finans Norges syn innebærer imidlertid Finanstilsynets forslag en felles regulering av helt forskjellige virksomheter med helt forskjellige formål. Finans Norge bemerker at forslaget innebærer at selvstendige boliglånsformidlere og boliglånsagenter underlegges det samme regelverk som en detaljforhandler av bil, båt eller løsøre, som i den sammenheng også er finansagent for et finansforetak som yter kreditt i varehandel. Forslaget gir samme regulering av formidling av lån til investeringer i millionklassen og der formidler har en sentral rolle, og formidling av lån til kjøp til svært beskjedne beløp og der finansagenten stort sett gjør en beskjeden jobb.

Eiendom Norge viser til Finans Norges høringssvar og støtter deres synspunkter om helhetlig innføring av direktivet og at direktivet kun skal omfatte boliglån.

Finansieringsselskapenes Forening mener at forslaget er utformet slik at det vil få større betydning for andre formidlere enn boliglånsformidlere. Finansieringsselskapenes forening mener kravene som foreslås stilt til formidlerne, vil generere mye arbeid, tidsbruk og ressurser, særlig for mindre finansagenter, som typisk er bilforhandlere og forhandlere av hvitevarer og elektronikk. Finansieringsselskapenes forening mener at hensynet til forbrukerbeskyttelse bør ivaretas i den privatrettslige lovgivningen, og ikke gjennom den offentligrettslige reguleringen av låneformidlere.

Norges Bilbransjeforbund har betydelige innvendinger mot innstrammingen Finanstilsynets lovutkast legger opp til. Forbundet påpeker at kravene i lovforslaget vil generere mye arbeid, tidsbruk og ressurser, som vil være spesielt belastende for småbedrifter som mange bilforhandlere er. I tillegg vil disse aktørene bli pålagt «kostnader med å søke om tillatelse og økte kostnader i form av utgifter til ansvarsforsikring og til oppfølging for å sørge for at ansatte har nødvendige kvalifikasjoner». Om virkeområdet uttaler Norges Bilbransjeforbund videre:

«En utfordring med det foreslåtte regelverket er at det favner over mange ulike aktører. Samme regulering foreslås for virksomheter som driver med profesjonell låneformidling som sin hovedvirksomhet og de som har en medhjelperfunksjon gjennom samarbeidsavtaler med etablerte finansieringsselskap, som bilforhandlerne.

I høringsnotatet har Finanstilsynet vurdert hvorvidt enkelte grupper låneformidlere bør kunne unntas fra én eller flere av bestemmelsene i lovforslaget. Vurderingen munner ut i at Finanstilsynet foreslår at det skal være opp til Finanstilsynet selv å gi et slikt eventuelt fritak, og til å sette vilkår for unntaket. Basert på det ovenstående mener vi det er behov for å unnta fra lovens virkeområde det store antallet aktører som ikke har låneformidling som sin primære funksjon, som bilforhandlerne. Dette mener vi imidlertid bør fremgå av reguleringen direkte, og ikke være opp til Finanstilsynets egen vurdering.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har ikke konkrete merknader til lov- og forskriftsbestemmelsene i høringsnotatet, men bemerker at virkningene av forslaget ikke er godt nok utredet. NHO mener forslaget går lengre enn det som strengt tatt er nødvendig for å gjennomføre de offentligrettslige delene av boliglånsdirektivet. Etter NHOs oppfatning burde det brede virkeområdet for endringene vært ledsaget av en grundigere utredning av konsekvensene av de aktuelle forslagene. Flere av endringsforslagene kan ha negative konsekvenser for flere av NHOs medlemmer, blant annet bilforhandlere.

Virke stiller spørsmål ved om rekkevidden og konsekvensene av virkeområdet i høringsutkastet er tilstrekkelig utredet. Virke bemerker at lovforslaget innebærer en rekke nye krav til formidlere av lån og kreditter, særlig for aktører innen bilsalg og varehandel. Så vidt Virke kan se, foreligger det ingen utredning av hvilken betydning dette får for vanlige varehandelsbedrifter som kan tenkes å få nye krav; krav handelsvirksomheter, særlig mindre bedrifter, antakeligvis ikke har forutsetninger for å etterleve.

Forbrukertilsynet støtter Finanstilsynets forslag i høringsnotatet, herunder at lovens virkeområde, ut fra hensynet til forbrukerbeskyttelse, omfatter all formidling av lån, herunder formidling av usikrede lån (forbrukslån) og sikrede lån (for eksempel lån med pant i bil), og at reglene får anvendelse både for finansagenter og for finansmeglere. Forbrukertilsynet har i lang tid sett behov for de innstramminger som nå ligger i forslaget. Låneformidling er i dag et svært uoversiktlig marked med til dels mindre seriøse aktører, og hvor det for forbrukerne ofte er vanskelig å identifisere hvem som er agent og hvem de er agent for, og hvor det er vanskelig å skille mellom agenter og andre aktører som f.eks. «white labels». Basert på Forbrukertilsynets erfaring er det på høy tid med de foreslåtte reglene, og Forbrukertilsynet vurderer det slik at reglene vil stramme opp denne delen av markedet og gi bedre forbrukervern.

Lendo AS er positive til en regulering av finansagenter og mener det kan bidra til å tydeliggjøre hvilken rolle finansagenten har overfor bank og forbruker. Lendo er en finansagent som driver en sammenligningstjeneste for lån. Lendo AS uttaler at en regulering vil fremtvinge en tydeliggjøring og transparens rundt prosesser og rutiner både overfor forbrukere, banker og tilsynsmyndigheter.

Det vises for øvrig også til omtalen av høringsinstansenes merknader i avsnitt 4.2.4.

4.1.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering av at finansforetakslovens konsesjonskrav for å drive finansieringsvirksomhet oppfyller direktivets krav til godkjenningsordning for foretak som yter boliglån til forbrukere, jf. artikkel 35, og er enig med tilsynet i at långivervirksomheten fremdeles skal være regulert i finansforetaksloven. Siden låneformidling etter gjeldende regelverk regnes som finansieringsvirksomhet, jf. finansforetaksloven § 2-1, foreslår departementet å nevne ny lov om låneformidling i oppramsingen av lover som gir adgang til å drive slik virksomhet, jf. finansforetaksloven § 2-1 første ledd.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at kravene om egnet godkjennelsesordning for ytere av boliglån, jf. direktivet artikkel 35, innebærer at unntaket i finansforetaksforskriften § 2-18 om långivning gjennom folkefinansieringsplattformer, ikke kan komme til anvendelse ved ytelse av boliglån. Departementet legger opp til å følge opp dette gjennom en forskriftsendring.

Som nevnt i kapittel 3, foreslår departementet i denne proposisjonen en ny lov om låneformidling. Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at virkeområdet for ny lov om låneformidling bør være generelt, slik at alle typer låneformidling omfattes av loven. Det har i norsk rett ikke vært tradisjon for å skille mellom formidling av boliglån og formidling av andre typer lån, som f.eks. forbrukslån, billån osv. Departementet viser til at Forbrukertilsynet har støttet forslaget fra Finanstilsynet og har uttalt at de i lang tid har sett behov for bedre regulering av slik virksomhet. Departementet er enig med Forbrukertilsynet og Finanstilsynet i at det er behov for bedre regulering av låneformidlere, også de som formidler andre typer lån enn boliglån. Også foretak som tilbyr lånesammenligningstjenester i samarbeid med långivere, bør omfattes av den foreslåtte lovens virkeområde.

I lys av at loven foreslås å gjelde all låneformidling, ikke bare boliglånsformidling, er departementet videre enig med Finanstilsynet i at det ikke gjøres unntak for eksempelvis kapitalfrigjøringskreditter eller andre lån som etter artikkel 3 nr. 2 kan unntas fra virkeområdet.

Finanstilsynet har foreslått å avgrense virkeområdet for flere av lovens kapitler til kun å gjelde låneformidling rettet mot forbrukere. Departementet er enig med Finanstilsynet i at formidling av lån rettet mot andre enn forbrukere ikke skal være omfattet av samme regime som låneformidling rettet mot forbrukere. Departementet foreslår imidlertid en annen lovteknisk løsning, ved at det i stedet reguleres i lovens kapittel 2 hvilke regler som skal gjelde for ulike kategorier av låneformidlere. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 4.2.5.

Departementet merker seg at flere av høringsinstansene, som Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Norges Bilbransjeforbund, NHO, Virke og Advokatforeningen er kritiske til at loven gis et videre anvendelsesområde enn direktivet. Etter departementets syn kan høringsinstansenes merknader hensyntas gjennom å unnta foretak som driver aksessorisk låneformidling, fra krav om tillatelse for å drive låneformidlingsvirksomhet, jf. omtale i avsnitt 4.2.

4.2 Regulering av ulike typer låneformidlere

4.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett skilles det mellom långivere, låneformidlere, finansagenter og finansrådgivere, jf. Finanstilsynets rundskriv 6/2019.

Låneformidling (lånemegling) er finansieringsvirksomhet i henhold til finansforetaksloven § 2-1 annet ledd bokstav b, og er nærmere regulert i finansforetaksloven § 2-18. Låneformidlingsforetak kan drive virksomhet som består av formidling av lån eller garanti for lån etter at melding er sendt til Finanstilsynet.

Låneformidlere (lånemeglere) skal fungere som upartiske mellomledd og på betryggende måte ivareta både låntakernes og långivernes interesser. Finanstilsynet har utgitt en veiledning om låneformidling gjennom lånebasert folkefinansiering («crowdfunding»), jf. rundskriv 10/2017. Ny finansavtalelov § 3-57 fastsetter enkelte regler om finansmeglere. Siden både finansforetaksloven og finansavtaleloven stiller krav til låneformidleres uavhengighet, har Finanstilsynet lagt til grunn at kravet til uavhengighet må tolkes likt etter begge lovene.

En finansagent er långivers medhjelper, og handler på vegne av finansforetaket agenten representerer. Det er finansforetakets ansvar å påse at deres agenter opptrer i samsvar med foretakets egne plikter. Finansforetaket er fullt ansvarlig for finansagentens virksomhet for foretaket. Ny finansavtalelov har i § 3-58 enkelte regler om finansagenter.

En finansrådgiver er kundens medhjelper. En finansrådgiver skal bare virke som veileder for kunden ut fra sitt kjennskap til markedet og skal kun motta godtgjørelse fra kunden. Finansrådgivere kan ikke annonsere med konkrete lånetilbud eller med formidling av lån/garantier. En finansrådgiver som honoreres av finansforetakene, må således anses å drive agentvirksomhet.

Etter finansforetaksloven § 2-18 kan foretak drive virksomhet som består i ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån (låneformidlingsforetak), etter å ha sendt melding til Finanstilsynet. Slike foretak regnes ikke som finansforetak etter finansforetaksloven, og er ikke omfattet av lovens øvrige bestemmelser.

Det regnes ikke som finansieringsvirksomhet å yte lån gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering dersom plattformene drives av et låneformidlingsforetak eller finansforetak, og långivers samlede utlån gjennom plattformene ikke overstiger 1 million kroner per år, jf. finansforetaksforskriften § 2-18.

Virksomhet som finansagent eller finansrådgiver regnes ikke som finansieringsvirksomhet, jf. finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav e. Finansagenter eller finansrådgivere er ikke underlagt konsesjonsplikt. Virksomheten som låneformidler er for øvrig ikke regulert av gjeldende lovgivning. Finanstilsynet har i rundskriv 6/2019 lagt til grunn at et finansforetak skal ha egen avtale med alle agenter, og at en agent ikke kan benytte underagenter.

Det skilles i gjeldende rett ikke mellom foretak som har finansagentvirksomhet eller finansmeglingsvirksomhet som sin hovedvirksomhet, og foretak som tilbyr slik virksomhet som en tilleggstjeneste til den virksomheten som er hovedvirksomheten («aksessorisk låneformidling»), f.eks. bilforhandlere og andre forretninger som tilbyr finansieringsløsninger for produktene de selger.

4.2.2 Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 29 nr. 1 at låneformidlere skal være behørig godkjent av en vedkommende myndighet i hjemstaten til å utøve alle eller deler av kredittformidlingsvirksomhetene angitt i artikkel 4 nr. 5 eller for å yte rådgivningstjenester. Kravet gjelder for all låneformidling som er omfattet av direktivets virkeområde, jf. avsnitt 4.1.2. Medlemsstatene kan imidlertid etter artikkel 29 nr. 8 beslutte å ikke kreve godkjenning for personer som utøver kredittformidlingsvirksomhet leilighetsvis og i forbindelse med en yrkesvirksomhet som er underlagt lover og forskrifter eller yrkesetiske regler som ikke utelukker at slik virksomhet utøves.

Direktivet artikkel 31 åpner for at medlemsstatene kan tillate at boliglånsformidlere, herunder finansagenter, har utpekte representanter (agenter og/eller underagenter). Medlemsstatene må etter direktivet stille nærmere krav dersom denne muligheten benyttes. Dersom det er en tilknyttet boliglånsformidler (finansagent for bare én långiver) som har én underagent, har långiveren det fulle og ubetingede ansvar for underagenten når denne handler på boliglånsformidlerens ansvar på områder som omfattes av direktivet. For andre boliglånsformidlere som har underagenter, ligger dette ansvaret hos boliglånsformidleren.

Det er bare långivere, boliglånsformidlere og eventuelt underagenter som kan yte rådgivning om boliglån til forbrukere, jf. direktivet artikkel 22 nr. 6. Dette betyr at det ikke kan ytes rådgivning om boliglån uten nødvendig tillatelse. Medlemsstatene kan gjøre unntak fra kravet til tillatelse for å yte rådgivningstjenester når tjenesten ytes leilighetsvis i sammenheng med annen regulert næringsvirksomhet, ytes av bostyrer i konkursbo i henhold til lov, eller ytes av det offentlige eller av frivillige som ikke driver på kommersiell basis. Videre åpner direktivet for at rådgivningstjenester kan ytes av andre enn långivere og boliglånsformidlere, forutsatt at finansrådgiveren har blitt godkjent og er under tilsyn etter tilsvarende regler som gjelder for boliglånsformidlere, jf. artikkel 22 nr. 6 bokstav c i direktivet.

4.2.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår at det lovfestes et generelt krav om tillatelse for å drive virksomhet som låneformidlingsforetak, jf. lovutkastet § 2-1.

Finanstilsynet foreslår at bare formidling av lån til forbrukere skal omfattes av kravet om tillatelse. Lovens kapittel 2, 5, 6, 7, 8 og 9 er foreslått å bare gjelde formidling av lån til forbrukere. Andre låneformidlere enn de som er omfattet av de nevnte kapitlene, foreslås underlagt en registreringsplikt etter lovutkastet § 10-1.

Finanstilsynet foreslår et nasjonalt forbud mot bruk av underagenter, slik artikkel 31 i direktivet åpner for. Dette er videreføring av gjeldende rett.

Finanstilsynet foreslår ikke å benytte adgangen i direktivet artikkel 29 nr. 9 til å gjøre unntak fra konsesjonsplikten for personer som utøver låneformidlingsvirksomhet leilighetsvis og i forbindelse med en yrkesvirksomhet som er underlagt lover og forskrifter eller yrkesetiske regler. Finanstilsynet viser til at det har vist seg vanskelig å praktisere grensen for hva som anses som finansiering som ytes i enkeltstående tilfeller, og følgelig ikke regnes som finansieringsvirksomhet, jf. finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav f. Dette beror på helhetsvurdering, hvor blant annet beløpets størrelse, antall lån og utlånshyppighet skal inngå i vurderingen. Å tillate formidling leilighetsvis vil etter Finanstilsynets vurdering være like vanskelig å praktisere som «finansiering som bare ytes i enkeltstående tilfeller». Finanstilsynet mener videre at hensynet til beskyttelse av forbrukerne taler for at det ikke gis unntak for leilighetsvis formidling av lån.

Finanstilsynet foreslår at det lovfestes at bare finansforetak og låneformidlingsforetak kan gi forbrukere råd om lån i tråd med hovedregelen i artikkel 22 nr. 6 første ledd. Etter Finanstilsynets mening gjør de samme forbrukerhensyn seg gjeldende ved rådgivning knyttet til andre lån, som ved råd om boliglån. Finanstilsynet foreslår derfor at bestemmelsen omfatter rådgivning om alle typer lån til forbrukere, og ikke bare råd om boliglån. Finanstilsynet foreslår videre at det gjøres unntak fra konsesjonsplikten for rådgivningstjenester som skjer leilighetsvis og i sammenheng med annen regulert næringsvirksomhet, jf. direktivet artikkel 22 nr. 6 første ledd a. Med leilighetsvis menes her rådgivning som ikke tilbys som del av foretakets alminnelige tjenester og som ytes i beskjedent omfang som nødvendig del av et annet oppdrag.

Finanstilsynet foreslår at finansagentforetak og finansmeglerforetak defineres i den nye loven § 1-2. Videre foreslår Finanstilsynet at låneformidlingsforetak blir en samlebetegnelse for finansagentforetak og finansmeglerforetak (og som i den norske oversettelsen av direktivet omtales som kredittformidlere). Dette betyr at låneformidlingsforetak foreslås som en samlebetegnelse på både de foretakene som i dag er omfattet av bestemmelsen i finansforetaksloven § 2-18, og finansagenter. Finanstilsynet foreslår å definere boliglånsformidlingsforetak som en undergruppe av låneformidlingsforetak. Bakgrunnen for dette er at enkelte av reglene i loven bare vil gjelde for formidling av boliglån. For eksempel er det bare foretak som driver boliglånsformidlingsvirksomhet, som etter boliglånsdirektivet har rett til å etablere filial i eller drive grensekryssende virksomhet til en annen EØS-stat.

4.2.4 Høringsinstansenes merknader

Som nevnt i avsnitt 4.1.4 er Advokatforeningen, Finans Norge, Finansieringsselskapenes forening, Norges Bilbransjeforbund, NHO og Virke kritiske til at loven gis et videre virkeområde enn direktivet. Høringsinstansene har særlig pekt på at kravene i loven ikke er tilpasset den finansagentvirksomheten som drives av detaljhandelen ved formidling av lån til kjøp av f.eks. biler, hvitevarer og elektronikk. Det vises for øvrig til nærmere omtale ovenfor.

Forbrukertilsynet støtter som nevnt Finanstilsynets forslag i høringsnotatet. Forbrukertilsynet og Finans Norge er enige i at låneformidlere ikke bør kunne ha underagenter.

Advokatforeningen har hatt følgende merknad til forslaget fra Finanstilsynet om at det ikke skal gjøres unntak fra konsesjonsplikt for boliglånsformidling som skjer leilighetsvis i forbindelse med annen næringsvirksomhet:

«I henhold til forslaget skal det ikke gjøres unntak fra konsesjonsplikt for boliglånsformidling som skjer leilighetsvis i forbindelse med annen næringsvirksomhet. Begrunnelsen for forslaget er begrenset til boliglånsformidling. Forskriftsforslaget synes imidlertid kun å inneholde et slikt unntak for rådgivere, og forslaget er dermed mer begrenset enn begrunnelsen skulle tilsi. Advokatforeningen viser for øvrig til at det finnes et slikt unntak for finansieringsvirksomhet. Finansieringsvirksomhet må anses å være en mer omfattende form for virksomhet, og slik virksomhet er også tyngre regulert når den drives på regelmessig basis. Advokatforeningen stiller spørsmål om et forbud mot leilighetsvis formidling er proporsjonalt og velbegrunnet. Forbudet vil medføre at yrkesutøvere som revisjonsselskaper, advokatfirmaer, konsulentbyråer etc. vil være avskåret fra å bistå ved etablering av lån der låntaker er forbruker.»

Det vises for øvrig til omtale av høringsinstansenes merknader i avsnitt 4.1.4.

4.2.5 Departementets vurdering

Som nevnt i avsnitt 4.1.5 foreslår departementet at ny lov om låneformidling skal omfatte alle former for låneformidling. Fremfor å differensiere mellom ulike typer låneformidling i angivelsen av lovens virkeområde, foreslår departementet å skille mellom de ulike typene låneformidling i lovens kapittel 2.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets utgangspunkt om at låneformidlere som formidler alle typer lån til forbrukere, ikke bare boliglån, skal underlegges krav om tillatelse. De hensynene som reguleringen av låneformidlere skal ivareta, gjør seg også gjeldende ved formidling av forbrukslån og billån.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene anfører at kravene som stilles til låneformidlingsforetak, ikke er tilpasset foretak som tilbyr lån i tilknytning til annen næringsvirksomhet, som for eksempel bilforhandlere (såkalt aksessorisk låneformidling). Enkelte høringsinstanser har stilt spørsmål ved om konsekvensene av å la lovutkastet omfatte aktører som yter kreditt som tilleggstjeneste i tilknytning til for eksempel varehandel, er tilstrekkelig utredet. Departementet er enig med høringsinstansene i at det på generelt grunnlag ikke er nødvendig å underlegge alle foretak som driver aksessorisk låneformidlingsvirksomhet krav om konsesjon som låneformidlingsforetak. Finanstilsynet har foreslått en hjemmel for å gjøre unntak fra loven i slike tilfeller. Departementet foreslår i stedet et unntak fra konsesjonsplikt for foretak som driver aksessorisk låneformidling av andre typer lån enn boliglån (aksessorisk låneformidlingsvirksomhet). Forslaget innebærer at aktører i vare- og detaljhandelen, advokater mv. og andre som formidler annen kreditt enn boliglån til forbrukere som ledd i sin virksomhet, ikke trenger tillatelse fra Finanstilsynet, så fremt formidlingen tilfredsstiller vilkårene i unntaket i lovforslaget § 2-1 annet ledd. Boliglånsdirektivet artikkel 4 nr. 5 åpner ikke for å unnta aktører som driver aksessorisk formidling av boliglån fra lovens virkeområde.

De hensynene som begrunner lovregulering av låneformidling kan i større eller mindre grad gjøre seg gjeldende for enkelte typer aksessorisk låneformidling. Departementet mener derfor det er hensiktsmessig at den nærmere rekkevidden av unntaket for aksessorisk låneformidling bør kunne fastsettes i forskrift. I forskrift bør departementet videre kunne bestemme at enkeltbestemmelser i loven kan gis tilsvarende anvendelse på foretak som driver aksessorisk låneformidling av andre lånetyper enn boliglån.

Departementet er enig med Finanstilsynet i at kravet om konsesjon bare skal gjelde foretak som driver låneformidling rettet mot forbrukere. I stedet for å angi dette i virkeområdet foreslår departementet at dette skal fremgå av § 2-1 om hvilke foretak som er underlagt konsesjonskrav. Siden definisjonen av låneformidlingsforetak omfatter både foretakene med tillatelse og foretak som er unntatt krav om konsesjon, er det foreslått presisert i lovforslaget § 1-1 annet ledd at kapittel 3 til 7 i utgangspunktet bare gjelder for foretakene som er underlagt krav om konsesjon etter § 2-1.

Låneformidlere som ikke er underlagt konsesjonskrav etter § 2-1, må registreres etter reglene i lovforslaget § 2-4. Dette vil gjelde både aksessoriske låneformidlere og låneformidlere som driver virksomhet rettet mot næringsdrivende. Slike foretak må også oppfylle kravene i finansavtaleloven §§ 3-57 og 3-58, blant annet om ansvarsforsikring.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at det bare er låneformidlingsforetak, samt banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak og pensjonskasser, som kan yte ervervsmessig rådgivning om lån til forbrukere, jf. lovforslaget § 1-3 første ledd, jf. § 1-1 annet ledd. Med ervervsmessig formidling menes at formidlingen må skje mot godtgjørelse, enten i form av penger eller annen form for økonomisk fordel, jf. direktivet artikkel 4 nr. 5. Departementet bemerker til Advokatforeningens merknad at det i tråd med Finanstilsynets lovutkast er foreslått et unntak for rådgivning som gis leilighetsvis i sammenheng med annen regulert næringsvirksomhet, jf. lovforslaget § 1-3 annet ledd. Unntaket innebærer at aktører som yter rådgivning leilighetsvis i sammenheng med annen regulert næringsvirksomhet ikke trenger å ha tillatelse.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å videreføre forbudet mot å bruke underagenter, se lovforslaget § 7-7. Departementet har merket seg at både Finans Norge og Forbrukertilsynet har støttet forslaget.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å ha legaldefinisjoner i lovforslaget § 1-2. Departementet foreslår i § 1-2 første ledd bokstav a til f å definere de ulike aktørene som etter lovforslaget kan drive låneformidling. Departementet foreslår definisjoner av begrepene låneformidlingsforetak, finansagentforetak, finansmeglerforetak, men foreslår ikke å innføre en egen definisjon av boliglånsformidlingsforetak. De særreglene som gjelder for boliglånsformidlere, foreslås i stedet presisert i de aktuelle lovbestemmelsene på annet vis. Videre foreslår departementet i bokstav f en definisjon av utpekte representanter (underagenter) i tråd med direktivet artikkel 4 nr. 7. Denne definisjonen brukes i bestemmelsene om utenlandske boliglånsformidlingsforetaks adgang til å drive virksomhet i Norge.