5 Vilkår for tillatelse og registrering

5.1 Oppstart av virksomhet

5.1.1 Gjeldende rett

Det følger av finansforetaksloven § 2-18 første ledd at foretak kan drive virksomhet som består i ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån (låneformidlingsforetak) etter at melding er sendt til Finanstilsynet. Det er ikke krav om tillatelse eller melding for å starte virksomhet som finansagent eller for å drive rådgivningsvirksomhet.

5.1.2 Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 29 nr. 1 at låneformidlere skal være behørig godkjent av en vedkommende myndighet i hjemstaten til å utøve all eller deler av kredittformidlingsvirksomheten i artikkel 4 nr. 5 eller yte rådgivningstjenester. Kravet gjelder for all låneformidling som er omfattet av direktivets virkeområde, jf. avsnitt 4.1.2.

Medlemsstatene kan imidlertid etter artikkel 29 nr. 8 beslutte å ikke kreve tillatelse for personer som utøver kredittformidlingsvirksomhet leilighetsvis og i forbindelse med en yrkesvirksomhet som er underlagt lover og forskrifter eller yrkesetiske regler som ikke utelukker at slik virksomhet utøves.

Direktivet åpner for at medlemsstatene kan fastsette at boliglånsformidlere som handler på vegne av og under det hele og fulle ansvaret til kun ett finansforetak, kan godkjennes gjennom det finansforetaket agenten opptrer på vegne av, og ikke direkte av myndighetene, jf. artikkel 30. Dette innebærer i praksis at en slik finansagent vil operere i henhold til finansforetakets tillatelse, slik situasjonen er for finansagenter i dag. Det er finansforetakets ansvar å sørge for at finansagenten oppfyller kravene som følger av direktivet.

Direktivet inneholder ingen særskilte krav til hva en søknad om tillatelse til å drive boliglånsformidling skal inneholde.

5.1.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår regler om søknad, tillatelse, meldeplikt, registrering og oppstart av virksomhet i lovutkastet kapittel 2. Det vises til omtalen av reguleringen av ulike typer låneformidlere i avsnitt 4.2.3.

I lovutkastet § 2-1 foreslår Finanstilsynet hovedregelen om at låneformidlingsvirksomhet krever tillatelse fra Finanstilsynet, innenfor lovens virkeområde (dvs. låneformidling rettet mot forbrukere, jf. lovutkastet § 1-1 annet ledd og omtale i kapittel 4).

Finanstilsynet foreslår regler om vilkår for å få tillatelse for å drive låneformidlingsvirksomhet i lovutkastet § 2-2. Disse vilkårene er:

1. Foretaket må være organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.

2. Foretaket må ha hovedkontor og forretningskontor i Norge.

3. Styret, daglig leder og andre som er ansvarlig for låneformidlingsvirksomheten, må oppfylle kravene i § 6-1 og 6-2.

4. Kvalifiserte eiere må oppfylle kravene til egnethet i § 5-1.

5. Foretaket må oppfylle kravene til forsikring i kapittel 7.

Det vises til nærmere omtale av vilkårene i avsnittene 5.2, 5.3 og 5.4.

Finanstilsynet foreslår at det reguleres i loven hva en søknad om tillatelse som hovedregel skal inneholde og vilkårene for å få tillatelse i utkastet § 2-3. Det er i lovutkastet tatt utgangspunkt i bestemmelsene om konsesjonsbehandling i finansforetaksloven kapittel 3, men slik at utkastet er tilpasset reglene som foreslås for låneformidlingsforetak.

Finanstilsynet foreslår i tråd med direktivet artikkel 30 at finansagentforetak som bare er agent for ett finansforetak, ikke må ha egen tillatelse fra Finanstilsynet, men at det kan godkjennes gjennom finansforetaket som agenten opptrer på vegne av. Det er etter lovutkastet finansforetaket som agenten opptrer på vegne av, som får ansvaret for å sende melding til Finanstilsynet om at vilkårene i loven er oppfylt, jf. lovutkastet § 2-4. Finansforetaket har videre ansvaret for å kontrollere at agentens ledelse og personale til enhver tid oppfyller kravene som gjelder for finansagenter.

Også låneformidlere som er unntatt fra kravet om tillatelse fordi de ikke formidler lån til forbrukere, må sende melding til Finanstilsynet, jf. lovutkastet § 10-1 første ledd.

Etter lovutkastet § 2-5 og § 10-1 annet ledd skal låneformidlere registreres i Finanstilsynets register før virksomheten kan iverksettes.

5.1.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge uttaler følgende:

«Finansforetakene har i dag et stort antall finansagenter, særlig for andre lån til forbrukere enn boliglån. Signalene fra næringen tyder på at mange av disse, kanskje mer enn halvparten, er agenter for flere enn ett finansforetak. Dette medfører at de fleste av agentene vil måtte søke om tillatelse fra Finanstilsynet etter de foreslåtte reglene. Forslaget til skille mellom hvilke finansagenter som må søke tillatelse fra Finanstilsynet og de som kan klare seg med en registrering hos finansforetaket, vil dermed kunne medføre at flere finansagenter kun vil velge å begrense seg til å formidle lån for ett finansforetak. Det offentligrettslige regelverket vil dermed kunne medføre at forbrukerne vil stå overfor færre valgmuligheter, og dermed redusert konkurranse i dette markedet.»

Advokatforeningen merker seg forslaget om at finansforetakslovens regler om maksimal saksbehandlingsfrist ikke skal få anvendelse, og stiller spørsmål ved begrunnelsen for dette.

Det vises for øvrig til omtalen av høringsinstansenes syn på at alle som formidler lån til forbrukere etter utkastet, skal være omfattet av loven i kapittel 4.

Høringsinstansene har for øvrig ikke hatt merknader til reglene om registrering og oppstart av virksomhet.

5.1.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i likhet med Finanstilsynet, regler om tillatelse, meldeplikt, registrering og oppstart i lovforslaget kapittel 2. Det vises til nærmere omtale av henholdsvis hvilke foretak som må ha tillatelse, og hvilke foretak som kun må registreres i avsnitt 4.2.5.

For låneformidlingsvirksomhet som krever tillatelse, foreslår departementet nærmere regler om søknad og konsesjonsbehandling i § 2-2. Vilkårene for tillatelse fremgår av første ledd. I tillegg til vilkårene som er foreslått av Finanstilsynet, foreslår departementet at det presiseres i annet ledd at tillatelse enten gis som finansagentforetak eller som finansmeglerforetak.

Departementet merker seg høringsinnspillet fra Advokatforeningen om at det i lovutkastet ikke var foreslått regler om saksbehandlingsfrist. Departementet foreslår i § 2-2 fjerde ledd en saksbehandlingsfrist på seks måneder, som tilsvarer hovedregelen i finansforetaksloven § 3-2 første ledd.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at finansagentforetak som bare er agent for ett finansforetak, ikke må ha egen tillatelse. Slike finansagentforetak godkjennes i stedet direkte gjennom finansforetaket som agenten opptrer på vegne av. Departementet viser til lovforslaget § 2-3. Etter forslaget kan finansagentforetaket godkjennes gjennom finansforetaket hvis vilkårene for å få tillatelse i § 2-2 er oppfylt for finansagentforetaket, og finansforetaket har sendt melding til Finanstilsynet om at finansagentforetaket kan registreres.

Departementet har merket seg merknaden fra Finans Norge om at dette kan føre til at flere agenter velger å kun forholde seg til ett finansforetak. Departementet antar at mange av de dette gjelder driver aksessorisk låneformidling, og dermed uansett foreslås unntatt fra kravet om tillatelse, jf. omtale i avsnitt 4.2.5.

I tråd med direktivet og Finanstilsynets lovutkast følger det av lovforslaget § 2-3 tredje ledd at dersom et finansagentforetak skal drive virksomhet med formidling av boliglån i annen EØS-stat, så må det godkjennes av Finanstilsynet i medhold av kapittel 3. For disse finansagentforetakene er det altså ikke tilstrekkelig at finansforetaket selv påser at vilkårene er oppfylt.

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet regler om registreringsplikt for låneformidlingsvirksomhet som ikke krever tillatelse, jf. lovforslaget §§ 2-3 og 2-4. Paragraf 2-3 gjelder finansagenter som bare er agent for ett finansforetak, og § 2-4 gjelder for annen låneformidlingsvirksomhet, herunder aksessorisk låneformidlingsvirksomhet. Selv om Finanstilsynet ikke skal foreta full konsesjonsbehandling ved mottak av melding etter §§ 2-3 eller 2-4, mener departementet at Finanstilsynet bør ha hjemmel til å nekte registrering av foretak som ikke oppfyller vilkårene for å drive virksomhet. Noen slik hjemmel følger ikke av finansforetaksloven § 2-18, og kan føre til at Finanstilsynet ikke kan nekte registrering selv om tilsynet mener foretaket ikke oppfyller virksomhetskravene som gjelder for virksomheten.

Departementet foreslår regler om Finanstilsynets adgang til å nekte registrering av foretak som skal drive låneformidlingsvirksomhet i kapittel 8. Det vises til omtale av Finanstilsynets register i kapittel 9.

5.2 Organisering av foretaket

5.2.1 Gjeldende rett

Av finansforetaksloven § 2-18 første ledd følger det at foretak kan drive virksomhet som består i ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån (låneformidlingsforetak), etter at melding er sendt til Finanstilsynet. Det er ikke fastsatt nærmere krav til juridisk organisering av virksomheten som låneformidlingsforetak.

5.2.2 Direktivet

Direktivet åpner for at både juridiske og fysiske personer kan være boliglånsformidlere, jf. direktivet artikkel 4 nr. 5. I fortalen avsnitt 69 fremgår det at medlemsstatene bør kunne innføre restriksjoner knyttet til at kredittformidlere kan opptre utelukkende som fysiske eller juridiske personer. Medlemsstatene skal sikre at enhver kredittformidler som er en juridisk person, har sitt hovedkontor i samme medlemsstat som der den har sitt forretningskontor, dersom den har et forretningskontor i henhold til nasjonal rett, jf. artikkel 29 nr. 5 bokstav a. Videre skal medlemsstatene sikre at enhver kredittformidler som ikke er en juridisk person, eller enhver kredittformidler som er en juridisk person, men som i henhold til nasjonal rett ikke har noe forretningskontor, har sitt hovedkontor i den medlemsstaten der den faktisk driver sin hovedvirksomhet, jf. artikkel 29 nr. 5 bokstav a.

5.2.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår regler om vilkår for å få tillatelse for å drive låneformidlingsvirksomhet i lovutkastet § 2-2. Finanstilsynet anser at det er hensiktsmessig at samtlige foretak som driver med låneformidling er foretak med krav til styre, og hvor virksomheten er adskilt fra personlig økonomi. Finanstilsynet foreslår derfor at det stilles krav til at låneformidlere, herunder finansagenter, må være organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Forslaget innebærer at låneformidlere ikke kan være for eksempel enkeltpersonsforetak. Finanstilsynet foreslår at tilsynet får hjemmel til å fastsette nærmere krav til styrets sammensetning, herunder krav til antall styremedlemmer.

5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen viser til at krav om organisering som aksjeselskap ikke er et direktivkrav. Advokatforeningen merker seg at begrunnelsen for dette kravet, samt krav om et styre, synes knyttet opp mot formidling av boliglån. Etter forskriftsforslaget synes det imidlertid som kravene skal gjelde alle låneformidlere uten at dette er nærmere begrunnet.

Finans Norge mener at det ikke kan stilles krav om at alle finansagenter skal være et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Dette er en inngripen i friheten til å velge organisasjonsform som bør begrenses til foretak som har til formål å drive og som primært driver konsesjonspliktig virksomhet.

Forbrukertilsynet viser til at lovutkastet inneholder krav til at låneformidlere, herunder finansagenter, må være organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, og nærmere krav til styrets sammensetning, og krav til ansattes kunnskap og kompetanse. Forbrukertilsynet tilrer begrunnelsen i høringsnotatet og uttaler videre:

«Vi viser særlig til forslagene som innebærer strengere krav til låneformidlere. Forbrukertilsynet har i lang tid sett behov for de innstramminger som nå ligger i forslaget. Låneformidling er i dag et svært uoversiktelig marked med til dels mindre seriøse aktører, og hvor det for forbrukerne ofte er vanskelig å identifisere hvem som er agent og hvem de er agent for, og hvor det er vanskelig å skille mellom agenter og andre aktører som f.eks. white labels. Basert på vår erfaring er det på høy tid med de foreslåtte reglene, og vi vurderer det slik at reglene vil stramme opp denne delen av markedet, og gi bedre forbrukervern.»

Lendo har vist til positive erfaringer fra Sverige knyttet til blant annet krav til sammensetning av henholdsvis styret og ledelsen.

Flere høringsinstanser har som nevnt i kapittel 4 påpekt at de foreslåtte regulatoriske kravene, herunder kravene til organisering, innebærer økte kostnader og ikke passer for alle låneformidlere. Det vises til omtale av disse høringsinnspillene i kapittel 4. Øvrige høringsinstanser har ikke hatt spesifikke merknader til denne delen av høringsnotatet.

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at låneformidlingsforetak må organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, og at det bør stilles krav til styrets sammensetning.

Når det gjelder merknadene fra Advokatforeningen og Finans Norge om at kravet til organisasjonsform er for strengt, viser departementet til Finanstilsynets begrunnelse for dette kravet. Krav om etablering av aksje- eller allmennaksjeselskap sikrer at innehaverens personlige økonomi holdes adskilt fra foretakets økonomi. Departementet viser videre til at Forbrukertilsynet støtter forslaget. Departementet mener, i likhet med Finanstilsynet, at hensynet til god virksomhetsstyring også tilsier at låneformidlingsforetak bør være organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap for å få tillatelse til å drive låneformidlingsvirksomhet.

Som nevnt i avsnitt 4.2 foreslår departementet et unntak fra kravet om tillatelse for annen aksessorisk låneformidling enn aksessorisk boliglånsformidling. Dette innebærer at kravene til organisasjonsform og sammensetning av styre ikke vil gjelde for disse foretakene.

5.3 Faglige kvalifikasjonskrav, vandelskrav, egnethetskrav for kvalifiserte eiere, mv. (egnethet)

5.3.1 Gjeldende rett

I finansforetak er det krav om at styremedlemmer, daglig leder og andre personer i den faktiske ledelsen av virksomheten eller deler av denne, samt andre personer med nøkkelfunksjoner i foretaket, skal ha nødvendige kvalifikasjoner og yrkeserfaring til å utøve stillingen eller vervet, jf. finansforetaksloven § 3-5.

Etter finansforetaksloven § 16-1 første ledd er det krav om at finansforetak skal organisere sin kundebehandling slik at kundene blir behandlet av ansatte som har nødvendig kompetanse og fagkyndighet, og som kan gi kundene forsvarlig rådgivning og veiledning ved valg av produkter. Finansforetaksloven har ikke noen særskilte krav til kunnskap og kompetanse for ansatte som arbeider med utformingen av, tilbud om og tildeling av boliglån, utover den generelle bestemmelsen i finansforetaksloven § 16-1 første ledd.

I finansforetaksloven § 16-1 siste ledd er det gitt hjemmel for at departementet kan gi forskrift om organisering av kundebehandling og krav til fagkyndighet for kundebehandlere. Forskriftshjemmelen er ikke benyttet.

Det er etter gjeldende rett ikke noen krav til kunnskap og kompetanse for styret, ledelsen eller ansatte i låneformidlingsforetak eller finansagenter.

Når et finansforetak benytter agenter, handler disse på vegne av finansforetaket. Finansforetaket må sørge for at finansagenten opptrer i samsvar med foretakets egne forpliktelser, herunder kravene som følger av finansforetaksloven § 16-1 første ledd.

For finansforetak er det krav til at styremedlemmer, daglig leder og andre personer i den faktiske ledelsen av virksomheten eller deler av denne, samt andre personer med nøkkelfunksjoner i foretaket, skal ha god vandel og nødvendige kvalifikasjoner og yrkeserfaring til å utøve stillingen eller vervet, jf. finansforetaksloven § 3-5. Finanstilsynet vurderer egnetheten ved konsesjonstildelingen. Etter at konsesjon er gitt, er det foretaket som har plikt til å påse at lovens krav til egnethet er oppfylt. Foretaket skal sende melding om endringen til Finanstilsynet, jf. finansforetaksloven §§ 8-9 og 8-14.

Det gjelder ingen vandelskrav for styret, ledelsen eller ansatte i låneformidlingsforetak eller for finansagenter.

For finansforetak gjelder det egnethetskrav for eiere med kvalifiserte eierandeler, jf. finansforetaksloven § 3-3 første ledd.

5.3.2 Direktivet

Boliglånsdirektivet artikkel 9 stiller krav til at personale ansatt hos långivere som yter boliglån, boliglånsformidlere og eventuelt underagenter til enhver tid har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse ved utformingen av, tilbud om eller innvilgelse av boliglån, og ved formidling av og rådgivning om boliglån. Dersom inngåelse av en låneavtale omfatter en tilleggstjeneste, skal det i tillegg kreves tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om denne tilleggstjenesten. Personale er i artikkel 4 nr. 11 definert som:

• a) enhver fysisk person som arbeider for kredittgiveren, eller en kredittformidler som deltar direkte i virksomhet omfattet av dette direktiv eller har kontakt med forbrukere i forbindelse med virksomhet omfattet av dette direktiv,

• b) enhver fysisk person som arbeider for en utpekt representant som har kontakt med forbrukere i forbindelse med virksomhet omfattet av dette direktiv,

• c) enhver fysisk person som direkte leder eller fører tilsyn med de fysiske personene nevnt i bokstav a) og b).

Direktivet fastsetter minstekrav til kunnskap og kompetanse. Medlemsstatene skal fastsette minstekrav til kunnskap og kompetanse i samsvar med prinsippene i vedlegg III til direktivet, jf. artikkel 9 nr. 2 og artikkel 29 nr. 2 bokstav c. Minimumskravene omhandler:

• a) tilstrekkelig kunnskap om kredittprodukter som omfattes av artikkel 3, og om de tilleggstjenestene som vanligvis tilbys sammen med dem,

• b) tilstrekkelig kunnskap om lovgivningen som gjelder kredittavtaler for forbrukere, særlig forbrukervern,

• c) tilstrekkelig kunnskap om og forståelse av prosessen ved kjøp av fast eiendom,

• d) tilstrekkelig kunnskap om vurdering av sikkerhetsstillelse,

• e) tilstrekkelig kunnskap om hvordan matrikler organiseres og fungerer,

• f) tilstrekkelig kunnskap om markedet i den berørte medlemsstaten,

• g) tilstrekkelig kunnskap om forretningsetiske standarder,

• h) tilstrekkelig kunnskap om prosessen i forbindelse med vurdering av forbrukerens kredittverdighet, eller eventuelt kompetanse til å vurdere forbrukeres kredittverdighet,

• i) egnet finansiell og økonomisk kompetanse.

Medlemsstatene kan fastsette krav til kvalifikasjoner ut over minstekrav, og krav til å sondre mellom ulike ansatte og ledelse ved utformingen av minimumskravene, jf. vedlegg III nr. 2.

Kunnskaps- og kompetansenivå skal fastsettes på grunnlag av faglige kvalifikasjoner og ikke utelukkende basere seg på yrkeserfaring, jf. vedlegg III nr. 3. Kravene til kunnskap og kompetanse kan i henhold til vedlegget oppfylles på grunnlag av eksamener, grader, opplæring og kompetanseprøver eller yrkeserfaring.

Medlemsstatene er forpliktet til å offentliggjøre kravene som stilles til kunnskap og kompetanse, jf. artikkel 29 nr. 3.

Foretakene skal kunne dokumentere overfor tilsynsmyndighetene at kravene til kunnskap og kompetanse er oppfylt, jf. artikkel 9 nr. 4.

Styremedlemmer i boliglånsformidlingsforetak skal ha god vandel og ikke være under konkursbehandling eller ha konkurskarantene, jf. artikkel 29 nr. 2 b. Det er ikke fastsatt vandelskrav for ansatte, men medlemsstatene kan fastsette slike krav, forutsatt at kravene er forholdsmessige og forenlige med EU-retten for øvrig, jf. fortalens avsnitt 69.

Boliglånsdirektivet inneholder ikke egnethetskrav for eiere av kvalifiserte eierandeler. Kravene i direktivet er minstekrav. Det fremgår av fortalens avsnitt 69 at hjemstaten kan fastsette ytterligere krav, for eksempel om at kredittformidlerens aksjeeiere skal ha god vandel, så lenge kravene er forholdsmessige og forenlige med EU-retten for øvrig.

5.3.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår regler om kontroll av eiere med kvalifiserte eierandeler i låneformidlingsforetak i lovutkastet kapittel 5, jf. finansforetaksloven kapittel 6, og regler om krav til ledelsen og ansatte i låneformidlingsforetak i lovutkastet kapittel 6. I tillegg foreslår Finanstilsynet endringer i finansforetaksloven for så vidt gjelder krav som retter seg mot ledelsen og ansatte i finansforetak.

Finanstilsynet viser til at formålet med å stille krav til kunnskap og kompetanse for enkelte ansatte hos boliglånsgivere og boliglånsformidlere, er å sikre høy grad av profesjonalitet i långivningsprosessen, herunder ved utarbeidelse av og innvilgelse av lån, og ved rådgivning om boliglån.

Finanstilsynet foreslår at det i tråd med direktivet stilles krav til at finansforetak og boliglånsformidlingsforetak, herunder filialer av utenlandske foretak, sørger for at ansatte har den nødvendige kunnskap og kompetanse. Finanstilsynet foreslår at foretakets ledelse og ansatte til sammen må oppfylle kompetansekravene.

Da kvalifikasjonskravene til ansatte i finansforetak vil omfatte flere enn bare kundebehandlere, foreslår Finanstilsynet at hjemmelen til å gi regler om krav til fagkyndighet for kundebehandlere i finansforetaksloven § 16-1 femte ledd utvides til å gjelde også andre ansatte som deltar i långivningsprosessen.

Selv om det følger av finansforetaksloven § 3-5 at styret og daglig leder skal ha «nødvendige kvalifikasjoner og yrkeserfaring til å utøve stillingen eller vervet», mener Finanstilsynet at det er nødvendig å presisere kravet til kvalifikasjoner med hensyn til boliglån i tråd med direktivets vedlegg III. Finanstilsynet foreslår derfor at hjemmelen i finansforetaksloven § 16-1 femte ledd utvides slik at det gis hjemmel til å fastsette nærmere krav til kunnskap og kompetanse for styremedlemmene, daglig leder og faktisk leder i finansforetaket.

Finanstilsynet foreslår at hovedregler om kvalifikasjonskrav lovfestes, jf. lovutkastet § 6-1, og at det i bestemmelsen gis hjemmel for å fastsette nærmere krav til kunnskap og kompetanse, og hvem i foretaket kravene skal gjelde for. Ved å regulere kravene til kunnskap og kompetanse i lov og forskrift, oppfylles kravene til offentliggjøring i direktivet, jf. artikkel 29 nr. 3.

Finanstilsynet foreslår i lovutkastet § 6-2 at det stilles tilsvarende vandelskrav for styret og ledelsen i låneformidlingsforetak som for finansforetak i henhold til finansforetaksloven § 3-5. Forslaget går noe lengre enn minstekravet i direktivet, siden det foreslås et vandelskrav for ledelsen og ikke bare for styremedlemmene. Hensynet til forbrukerne taler for at låneformidlingsforetak får samme krav til god vandel for ansatte i ledelsen som andre foretak under tilsyn har. Foretaket vil da ikke kunne ha en ledelse som ikke tilfredsstiller vandelskravene, og som derfor ikke bør være i ledelsen i regulert virksomhet.

Finanstilsynet foreslår at det er Finanstilsynet som skal vurdere egnetheten ved konsesjonstildelingen. Etter at konsesjon er gitt, foreslår Finanstilsynet at det er foretaket som har plikt til å påse at lovens krav til egnethet er oppfylt. Finanstilsynet foreslår derfor i lovutkastet § 6-3 en bestemmelse om at foretaket skal sende melding om endringer i styrets sammensetning eller ved skifte av daglig leder, til Finanstilsynet. Dette vil være i tråd med de reglene som gjelder for finansforetak.

Finanstilsynet foreslår videre at det fastsettes egnethetskrav for eiere av kvalifiserte eierandeler i låneformidlingsforetak i tråd med kravene som gjelder for finansforetak, jf. finansforetaksloven § 3-3 og kapittel 6 samt finansforetaksforskriften kapittel 6. Finanstilsynet foreslår at saksbehandlingsreglene i finansforetaksloven § 6-2 tredje ledd og § 6-4 fjerde ledd, samt bestemmelsen i finansforetaksforskriften § 6-1 siste ledd ikke skal gjelde. Finanstilsynet foreslår at kravene til egnethet gjelder både på konsesjonstidspunktet og ved etterfølgende endringer for eiere med kvalifiserte eierandeler. Hensynet til forbrukerne taler for at det gjelder tilsvarende krav til innehavere av kvalifiserte eierandeler i låneformidlingsforetak som for svært mange andre foretak under tilsyn.

Finanstilsynet mener at slike krav er forholdsmessige, siden dette gjelder virksomhet som kan formidle og gi råd om lån til forbrukere. Finanstilsynet viser til at fortalen åpner for at det kan stilles vandelskrav for eiere. Finanstilsynet viser videre til at dette gjør det mulig å hindre at låneformidlingsforetak får eiere som ikke er egnet til å eie regulert virksomhet. Låneformidlingsforetak vil da ikke kunne ha eiere av kvalifiserte eierandeler som ikke er egnet til å være eier av kvalifiserte eierandeler i andre foretak underlagt Finanstilsynets tilsyn. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom vedkommende har vært eier av eller vært i ledelsen i annen regulert virksomhet der Finanstilsynet har gitt pålegg om stans av virksomhet, eller som tidligere har gått konkurs. At utenlandske boliglånsformidlere som får rett å drive virksomhet i Norge, enten ved filialetablering eller gjennom grensekryssende virksomhet, ikke er underlagt tilsvarende krav i hjemstaten, mener Finanstilsynet ikke er tilstrekkelig til å si at reglene ikke er forholdsmessige.

5.3.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen har uttalt at de foreslåtte kravene til organisering av virksomheten fremstår som strenge, og ikke tilpasset at låneformidling typisk skjer aksessorisk til annen virksomhet. Advokatforeningen viser til at eksempelvis eierprøvingsreglene i finansforetaksloven er omfattende, og stiller spørsmål ved om det foreligger et reelt behov for tilsvarende regler for låneformidlere. Gjeldende eierprøvingsregler er tilpasset finansforetakenes sentrale rolle i det finansielle systemet, og er ikke utformet med tanke på formidlere av kreditt. De foreslåtte reglene om egnethet for styre og ledelse samt antall styremedlemmer bør også vurderes i lys av den virksomhet som foreslås regulert.

Finans Norge har uttalt at forslaget innebærer at det innføres egnethetskontroll for eiere i alle låneformidlingsforetak. Dette betyr at det skal foretas kontroll av eiere i bilforretninger o.l. som også er finansagenter, og kravene til egnethet er her de samme som for eiere av et finansforetak. Finans Norge kan ikke se at dette verken er hensiktsmessig eller nødvendig. Dette forslaget bør derfor ifølge Finans Norge droppes.

Lendo har vist til positive erfaringer fra Sverige knyttet til bl.a. kvalifikasjonskrav og krav til egnethet for ledelsen.

5.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at krav til kunnskap og kompetanse for ansatte i låneformidlingsforetak og finansforetak inntas i låneformidlingsloven, og at det gis hjemmel for å fastsette nærmere krav til kunnskap og kompetanse, samt om hvem i foretaket som skal være omfattet av kravene i forskrift. Departementet foreslår videre at det i tråd med direktivet stilles krav til at finansforetak og boliglånsformidlingsforetak, herunder filialer av utenlandske foretak, sørger for at ansatte har den nødvendige kunnskap og kompetanse. Departementet foreslår at foretakets ledelse og ansatte til sammen må oppfylle kunnskaps- og kompetansekravene. Dette er i tråd med Finanstilsynets lovutkast. Det vises til lovforslaget § 5-1.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det er nødvendig å presisere kravene til kvalifikasjoner med hensyn til boliglån i tråd med direktivets vedlegg III. Departementet foreslår derfor at hjemmelen i finansforetaksloven § 16-1 femte ledd utvides slik at det gis hjemmel til å fastsette nærmere krav til kunnskap og kompetanse for styremedlemmene, samt daglig og faktisk ledelse i finansforetaket. Departementet er enig med Finanstilsynet i at direktivets krav til offentliggjøring av kravene til kunnskap og kompetanse er oppfylt gjennom at dette er regulert i lov og forskrift.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag til tilsvarende regler om egnethetskrav for styret og ledelsen i boliglånsformidlingsforetak som for finansforetak i henhold til finansforetaksloven § 3-5. Forslaget innebærer at personkretsen som er underlagt vandelskrav, er noe mer omfattende enn den må være etter direktivet, ved at det ikke bare stilles krav til styret, men også til daglig leder eller eventuelle andre personer i den faktiske ledelsen som er ansvarlig for låneformidlingsvirksomheten. Departementet har lagt vekt på at ledelsen har sentrale posisjoner i låneformidlingsforetak. Etter departementets syn er det ønskelig av hensyn til forbrukerbeskyttelse å sikre at daglig og faktisk ledelse i låneformidlingsforetak har god vandel. Departementet viser videre til at det i Sverige er innført slike krav, og merker seg at Lendo har gode erfaringer med de svenske reglene. Det vises til lovforslaget § 2-2, samt §§ 5-1 til 5-3.

Departementet er enig med Advokatforeningen i at det ikke er hensiktsmessig å innføre tilsvarende regler om eierprøving for låneformidlingsforetak som finansforetak. Departementet viser til at finansforetakene har en langt mer sentral rolle i det finansielle systemet sammenlignet med låneformidlingsforetak. Krav til eierprøving er heller ikke fastsatt for forsikringsformidlingsforetak. Departementet foreslår etter dette ikke å følge opp Finanstilsynets forslag om kontroll med kvalifiserte eierandeler i låneformidlingsforetak.

Til merknadene fra Advokatforeningen og Finans Norge viser departementet for øvrig til at virkeområdet for loven er foreslått avgrenset sammenlignet med Finanstilsynets lovutkast slik at loven ikke gjelder for aksessorisk låneformidling. Det innebærer at disse kravene i utgangspunktet ikke vil gjelde for slik virksomhet.

5.4 Krav til ansvarsforsikring

5.4.1 Gjeldende rett

Det er etter gjeldende rett ikke noe krav om ansvarsforsikring for låneformidlingsforetak eller finansagenter. Finansagenter opptrer på vegne av finansforetaket, og følgelig er det finansforetaket som er ansvarlig for finansagentens handlinger og unnlatelser når agenten opptrer på finansforetakets vegne.

Finansavtaleloven (2020) § 3-58 tredje ledd fastsetter at bestemmelsene om ansvarsforsikring i den nå opphevede lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling gjelder tilsvarende for alle tjenesteytere som tilbyr finansoppdrag, det vil i hovedsak si finansagenter og finansmeglere. Bestemmelsen er ny, og har ennå ikke trådt i kraft.

5.4.2 Direktivet

Direktivet krever at boliglånsformidlere til enhver tid skal ha en yrkesansvarsforsikring eller en annen tilsvarende garanti som skal dekke erstatningsansvar for yrkesmessige uaktsomme handlinger, jf. artikkel 29 nr. 2 bokstav a, jf. nr. 7. Forsikringen eller garantien skal gjelde i det geografiske området hvor boliglånsformidleren tilbyr sine tjenester. Medlemsstatene kan åpne for at långiver kan stille slik forsikring eller garanti for sine finansagenter.

Europakommisjonen har kompetanse til å fastsette et minimumsbeløp som ansvarsforsikringen eller tilsvarende garanti skal dekke, jf. direktivets artikkel 29 nr. 2 a annet ledd. EU-kommisjonen har vedtatt en slik delegert forordning, nr. 1125/2014 av 19. september 2014, der det er fastsatt minimumsbeløp for forsikringen. Minimumsbeløpet er 460 000 euro per krav og sammenlagt 750 000 euro for alle krav i løpet av et kalenderår. Direktivet åpner for at medlemsstatene kan fastsette høyere beløp. European Banking Authority (EBA) skal gjennomgå og ved behov utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å endre minstebeløpet og fremlegge dem for EU-kommisjonen annethvert år, jf. artikkel 29 nr. 2 a tredje ledd. Kravene er fastsatt med bakgrunn i tilsvarende krav i forsikringsdistribusjonsdirektivet (direktiv 2016/97/EU).

5.4.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår regler om forsikring i lovutkastet kapittel 7. I høringsnotatet uttaler Finanstilsynet følgende om dette:

«Justis- og beredskapsdepartementet har i høringsnotatet foreslått regler om ansvarsforsikring for finansmeglere, finansagenter og finansrådgivere, og forslaget er ikke begrenset til virksomhet knyttet til boliglån eller lån til forbrukere. I høringsnotatet er det foreslått at bestemmelsene om ansvarsforsikring i forsikringsformidlingsloven skal gjelde tilsvarende så langt det passer, jf. forslag til ny finansavtalelov §§ 18, 19 og 20. Dette vil innebære et høyere minimumskrav til ansvarsforsikring enn det som gjelder etter kommisjonsforordningen. Forsikringsformidlingsforetak skal ha ansvarsforsikring som dekker minst 1 250 600 euro per skadetilfelle, og 1 875 900 euro sammenlagt per år for alle krav, jf. forskrift 9. desember 2005 nr. 1421 om forsikringsformidling § 2-1. Dersom forsikringsformidlingsforetaket har flere enn ti personer som formidler forsikring, skal beløpet være minst 3 751 800 euro for de sammenlagte krav per år.

Finanstilsynet var i høringsuttalelse 14. desember 2017 positiv til den foreslåtte reguleringen, jf. punkt 4.4.4.

Finanstilsynet foreslår at det i lov om formidling av lån tas inn en bestemmelse om forsikringsplikt. Finanstilsynet foreslår at reglene tas inn i loven, og ikke bare gjennom en henvisning til reglene i forsikringsformidlingsloven, slik Justis- og beredskapsdepartementet foreslo i høringsnotatet. Siden det følger av direktivet at størrelsen på forsikringssummen skal vurderes hvert annet år, foreslår Finanstilsynet at minstekrav til forsikringssum fastsettes i forskrift.

Finanstilsynet foreslår i tråd med Justis- og beredskapsdepartementets forslag i høringsnotatet at minstebeløpet per krav settes tilsvarende det som gjelder for forsikringsformidlere, selv om Finanstilsynet ikke foreslår at foretak som formidler boliglån kan inngå låneavtale på vegne av finansforetak, slik forsikringsmeglere kan når det gjelder forsikringsavtaler. Når det gjelder minstekravet for alle krav sammenlagt i løpet av et kalenderår, foreslår Finanstilsynet et maksimalbeløp på 50 millioner kroner. Dette er et høyere maksimalbeløp enn Justis- og beredskapsdepartementets forslag i høringsnotatet. Finanstilsynet viser til at tidligere krav til sikkerhetsstillelse for låneformidlere var på 25 millioner kroner i 1990. Finanstilsynet foreslår 50 millioner kroner, som tilsvarer noe i overkant av dagens pengeverdi for det beløpet som ble fastsatt i 1990.

Finanstilsynet foreslår at forsikringen må tegnes i et selskap som har hovedsete i, er gitt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet og er underlagt myndighetstilsyn i EØS-stat. Finanstilsynet foreslår at finansagentforetak ikke trenger slik forsikring, dersom finansagenten er agent for et finansforetak som har påtatt seg fullt ut å dekke ethvert erstatningsansvar finansagentforetaket kan pådra seg som agent. Et slikt ansvar for finansforetaket vil i så fall gjelde fullt ut også der finansagenten er agent for flere finansforetak.

Finanstilsynet påpeker at finansforetakene har ansvar for at agentene de har avtale med opptrer i samsvar med finansforetakenes egne forpliktelser, og at dette ansvaret ikke er begrenset til beløpet som er stilt i sikkerhet.

Direktivet har ikke krav om at gyldig forsikringsbevis sendes tilsynsmyndigheten. Finanstilsynet foreslår her ikke å regulere at gyldig forsikringsbevis skal sendes til Finanstilsynet årlig. Finanstilsynet kan imidlertid med hjemmel i finanstilsynsloven be om å få tilsendt gyldig forsikringsbevis eller annen bekreftelse på gyldig forsikring.»

5.4.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen viser til at forslaget innebærer at det oppstilles krav til sikkerhetsstillelse på 50 mill. kroner. Advokatforeningen bemerker at de tidligere reglene var tilpasset at låneformidlere ikke bare formidlet kontakt, men også hadde en rolle i utbetaling av lån og ved hel- og delvis innfrielse. Låneformidlere hadde dermed en oppgjørsfunksjon. En slik funksjon vil etter dagens regler omfattes av regler om betalingsforetak. Advokatforeningen savner en vurdering av betydningen av dette.

Finans Norge uttaler følgende om forslaget om ansvarsforsikring:

«I forslaget stilles det krav om at alle låneformidlingsforetak skal ha en ansvarsforsikring på kr. 4 500 000 pr. skadetilfelle og samlet oppad begrenset til kr. 50 000 000 per år. For finansagenter skal ikke dette kravet gjelde om finansforetaket har påtatt seg fullt ut å dekke ethvert erstatningsansvar. Disse summene fremstår som greie i forhold til låneformidlere for boliglån, selv om informasjon til kunden i stor grad i slike tilfeller sikres gjennom at avtaleslutningen for boliglånet skjer med banken. Dette i motsetning til ved forsikringsformidlere der avtaleslutningen ofte skjer via agent eller formidler.

Når det gjelder finansagenter mener Finans Norge at registreringen av finansagenten i Finanstilsynets registre burde være tilstrekkelig for at finansforetaket anses som fullt ansvarlig for finansagenten. Det bør ikke lages et utvidet system med ansvarserklæringer fra finansforetaket for hver finansagent utover dette. Uansett bør grensene for ansvarsforsikringer vurderes særskilt for andre lån enn boliglån dersom det opprettholdes at ansvarsforsikring også skal dekke slike lån.»

Forbrukertilsynet viser til at lovutkastet inneholder regler om blant annet forsikringsplikt og uttaler at Forbrukertilsynet støtter forslaget.

De øvrige høringsinstansene hadde ikke realitetsmerknader til Finanstilsynets høringsnotat.

5.4.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at låneformidlingsforetak må oppfylle kravene til forsikring for å kunne få tillatelse til å drive låneformidlingsvirksomhet, jf. lovforslaget § 2-2 første ledd bokstav d, og at dette, for så vidt gjelder formidlere av boliglån, er et direktivkrav. Departementet foreslår nærmere regler om forsikring i lovens kapittel 6.

Departementet foreslår i § 6-1 første ledd at et låneformidlingsforetak til enhver tid skal ha forsikringer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 6. Forsikringsplikten gjelder ikke for finansagentforetak, jf. lovforslaget § 6-1 annet ledd, såfremt finansforetaket i avtalen med finansagentforetaket har påtatt seg fullt ansvar for å dekke ethvert erstatningsansvar finansagentforetaket kan pådra seg som agent.

Departementet foreslår i § 6-2 krav til hva forsikringen skal dekke. Boliglånsdirektivet forutsetter at størrelsen på forsikringssummen skal vurderes av Kommisjonen annethvert år. Departementet slutter seg derfor til Finanstilsynets forslag om at minstekrav til forsikringssummen fastsettes i forskrift. I praksis vil dette skje ved at endringene i forsikringssummen fastsettes i EØS-relevante rettsakter, som vil måtte gjennomføres i norsk rett.

Departementet foreslår i § 6-3 nærmere regler om forholdet mellom skadelidte og forsikringsforetaket. Lovforslaget pålegger som nevnt låneformidlingsforetaket å tegne ansvarsforsikring, og bestemmelsene i § 6-3 fastslår hvilke rettigheter skadelidte skal ha i den forbindelse.

Departementet foreslår ikke regler om at foretaket skal sende inn gyldig forsikringsbevis. Dette er i tråd med Finanstilsynets lovutkast. Departementet mener som Finanstilsynet at eventuelle regler om rapportering bør fastsettes i forskrift, slik at rapporteringsplikten enklere kan tilpasses det løpende tilsynsarbeidet. Departementet har kompetanse til å fastsette nærmere regler om forsikringsplikt, jf. § 6-1 fjerde ledd.

Departementet foreslår at finansavtaleloven § 3-58 tredje ledd ikke skal gjelde for låneformidlingsforetakene som er omfattet av krav om forsikring etter §§ 2-2 eller 2-3, jf. lovforslaget § 6-1 tredje ledd. Andre låneformidlingsforetak, jf. § 2-4, vil måtte ha forsikring etter reglene i finansavtaleloven.