6 Krav til virksomheten i låneformidlingsforetak

6.1 Krav til forsvarlig virksomhet, god forretningsskikk mv.

6.1.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven § 13-5 fastsetter krav til forsvarlig virksomhet og god forretningsskikk for finansforetak. I finansforetaksloven § 16-1 om organisering av kundebehandlingen i finansforetak, er det gitt regler om håndtering av interessekonflikter. Finansforetak skal innrette sin virksomhet på en slik måte at det er liten risiko for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder eller mellom foretakets kunder, eller for kundebehandling i strid med kravene til god forretningsskikk. Finansforetak skal ha betryggende ordninger og rutiner for å identifisere og i tilfelle motvirke slike risikoforhold innenfor de ulike områder av virksomheten, jf. finansforetaksloven § 16-1 fjerde ledd.

Finansforetak som har finansagenter, plikter å sørge for at foretakets agenter opptrer i tråd med kravene som gjelder for finansforetaket, herunder reglene om god forretningsskikk.

Finansforetaksloven § 2-18 annet ledd har krav om at låneformidlingsforetak på betryggende måte skal ivareta både låntakernes og långivernes interesser.

Finansavtaleloven (2020) § 3-57 fastsetter at en finansmegler på betryggende måte skal ivareta partenes interesser i samsvar med god meglerskikk og ikke innrette seg eller opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om stillingen som uavhengig mellomledd. Ved vurderingen av finansmeglerens uavhengighet skal det særlig ses hen til oppdragets art, partenes stilling og finansmeglerens interesser.

Videre fastsetter § 3-58 at en finansagent ikke kan motta godtgjørelse fra andre enn sin oppdragsgiver. Andre oppdragsforetak kan motta vederlag eller annen økonomisk fordel fra tjenesteyteren bare dersom oppdragsforetaket har vurdert et flertall av de tilgjengelige finansielle tjenestene i markedet for den produktkategorien oppdraget gjelder. Oppdragsforetak som yter uavhengig rådgivning, kan for sin virksomhet ikke kreve vederlag fra andre enn sin oppdragsgiver og kan ikke påta seg et oppdrag dersom personlige eller økonomiske interesser kan komme i konflikt med oppdragsgiverens interesser eller særskilt fastsatte krav til oppdraget eller til tjenesten som formidles. I tillegg er det gitt enkelte særskilte plikter i § 3-58 annet ledd. Etter fjerde ledd kan Kongen i forskrift fastsette nærmere regler om finansmegleres plikter og rettigheter.

I finansforetaksforskriften kapittel 15 er det gitt bestemmelser om godtgjørelsesordninger i finansforetak, jf. finansforetaksloven kapittel 15. Banker, kredittforetak og finansieringsforetak skal ha en godtgjørelsesordning for hele foretaket som skal bidra til å fremme og gi insentiver til god styring av og kontroll med foretakets risiko, motvirke høy risikotaking og bidra til å unngå interessekonflikter, jf. finansforetaksforskriften § 15-1. Reglene om godtgjørelsesordning i finansforetaksforskriften kapittel 15 gjennomfører godtgjørelsesregler i CRD IV (direktiv 2013/36/EU). Det er ikke fastsatt særskilte regler om godtgjørelsesordning for ansatte i finansforetak som arbeider med å utarbeide, innvilge, formidle eller yte rådgivning om boliglån.

Det er etter gjeldende rett ikke stilt krav til godtgjørelsesordninger for ansatte i låneformidlingsforetak eller for finansagenter.

6.1.2 Direktivet

Direktivet artikkel 7 nr. 1 fastsetter at långivere og boliglånsformidlere skal handle ærlig, redelig, transparent og på en profesjonell måte når kredittprodukter utformes eller når kreditt gis, ved formidling av kreditt eller ved ytelse av rådgivningstjenester som gjelder kreditt, idet det tas hensyn til forbrukerens rettigheter og interesser. Det samme gjelder når det ytes tilleggstjenester til forbrukeren eller når en kredittavtale gjennomføres. Tjenestene skal baseres på opplysninger om forbrukeren, på eventuelle særskilte krav som forbrukeren har, og på rimelige antakelser om risikoen for forbrukeren i kredittavtalens løpetid.

Direktivet artikkel 7 nr. 2 har generelle regler om godtgjørelse til ansatte. Det er et overordnet krav om at godtgjørelsen ikke skal motvirke at foretakets forpliktelser til å opptre i tråd med kravene til god forretningsskikk blir oppfylt, jf. artikkel 7 nr. 2. Hensynet bak godtgjørelsesreglene er å sikre at godtgjørelsesordningen som gjelder for ansatte, ikke gir disse insentiver til å opptre i strid med forbrukerens interesser, jf. fortalen avsnitt 35.

I direktivet artikkel 7 nr. 3 er det egne regler om godtgjørelsesordning for ansatte hos kredittgivere med ansvar for å vurdere låntakers kredittverdighet. Godtgjørelsesordningen for disse skal fremme forsvarlig og effektiv risikostyring, og den skal motvirke høy risikotaking. Videre skal godtgjørelsesordningen være i tråd med kredittgiverens forretningsstrategi, målsetninger, verdier og langsiktige interesser, og skal bidra til å unngå interessekonflikter. Foretaket skal ikke ha en godtgjørelse som er betinget av antall eller andeler av innvilgede søknader. Godtgjørelsesordningen skal være tilpasset virksomhetens størrelse, interne organisering og virksomhetens art, omfang og kompleksitet.

Godtgjørelsesordningen for personale hos långivere og boliglånsformidlere som yter rådgivningstjenester, skal ikke påvirke ansattes evne til å opptre i strid med forbrukerens interesser, jf. direktivet artikkel 7 nr. 4. Godtgjørelsesordningen skal ikke være knyttet til salgsmål. Medlemsstaten kan forby långivere å betale provisjon til boliglånsformidlere. Dessuten åpner direktivet artikkel 7 nr. 5 for at medlemsstatene kan forby eller innføre begrensninger på betalinger fra en forbruker til en långiver eller låneformidler før låneavtalen inngås. Med personale menes også ledere og overordnede til personale, jf. definisjonen av personale i direktivet artikkel 4 nr. 11 inntatt i avsnitt 5.3.2.

6.1.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet anser at det er hensiktsmessig å ha generelle bestemmelser om god forretningsskikk og forsvarlig virksomhet, og foreslår overordnede bestemmelser i lovutkastet §§ 8-7 og 8-8, tilsvarende bestemmelsen som gjelder for finansforetak i finansforetaksloven § 13-5. En slik offentligrettslig regulering vil da komme i tillegg til regler i finansavtaleloven, som gjelder mellom låneformidleren og kunden. Finanstilsynet foreslår videre at finansmeglerforetaks rolle som uavhengig mellomledd fremgår av loven, jf. lovutkastet § 8-1.

Finanstilsynet foreslår videre å gi regler om organisering av kundebehandling i låneformidlingsforetak, etter mønster av regelen i finansforetaksloven § 16-1, jf. lovutkastet § 8-9.

Finanstilsynet foreslår i lovutkastet § 8-10 å gi generelle bestemmelser om godtgjørelsesordning i tråd med bestemmelsene i direktivet, og at bestemmelsene inntas i henholdsvis lovutkastet til lov om formidling av lån og i finansforetaksforskriften.

6.1.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge uttaler følgende om godtgjørelsesordninger:

«Etter lovforslaget § 8-10 skal godtgjørelsesordningen gjelde ansatte som gir råd om lån. Låneformidlingsforetakenes adgang til å gi råd er imidlertid begrenset. Det er dermed uklart hvilket anvendelsesområde Finanstilsynet har tenkt at denne plikten skal ha.»

Lendo AS har en merknad til lovutkastet § 8-10:

«I § 8-10 Godtgjørelsesordning står det «Godtgjørelsesordningen for ansatte som gir råd om lån, skal ikke påvirke ansattes evne til å handle i tråd med kundens interesser. Godtgjørelsen skal ikke være avhengig av antallet eller andelen formidlede lån, eller andre former for salgsmål.» Gitt dagens definisjon av Finansagent, så kan man ikke rådgi forbruker. Det bør presiseres om begrensningene kun gjelder tjenester som rådgir forbruker, eller om det også gjelder rene sammenligningstjenester.»

De øvrige høringsinstansene har ikke hatt realitetsmerknader til Finanstilsynets forslag.

6.1.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at det lovfestes et overordnet krav til god forretningsskikk, jf. lovforslaget § 7-1 første ledd første punktum. Forslaget bygger på Finanstilsynets lovutkast § 8-7. Departementet bemerker at en slik offentligrettslig bestemmelse vil komme i tillegg til privatrettslige regler i finansavtaleloven, som regulerer forholdet mellom finansoppdragstakere, herunder låneformidlere, og deres kunder.

Kravet til god forretningsskikk foreslås utformet som en rettslig standard. Departementet viser til at bestemmelser som angir konkrete krav for foretaket, blant annet i virksomhetslovgivningen og finansavtaleloven, ikke vil være en uttømmende angivelse av innholdet i den rettslige standarden om god forretningsskikk. Ved vurderingen av om kravene til god forretningsskikk er oppfylt, må det for øvrig ses hen til hva som er den alminnelige bransjeoppfatningen og rettsoppfatningen i samfunnet, jf. blant annet omtale i spesialmerknaden til finansforetaksloven § 13-5 i Prop. 125 L (2013–2014) med videre henvisninger.

For finansforetak inneholder gjeldende lovgivning allerede krav til god forretningsskikk, jf. blant annet finansforetaksloven § 13-5 fjerde ledd og § 16-1 fjerde ledd, samt finansavtaleloven (2020) § 3-1. Departementet foreslår ikke endringer i disse bestemmelsene.

Departementet foreslår at det skal fremgå direkte av lovteksten at låneformidlingsforetak som ledd i kravet til god forretningsskikk, skal opptre «ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesser», jf. lovforslaget § 7-1 første ledd annet punktum. Departementet viser til at et sentralt hensyn med direktivet er å sikre tilstrekkelig forbrukerbeskyttelse ved formidling og ytelse av kredittavtaler som gjelder boliglån.

Departementet viser til at finansmeglerforetak er et foretak som formidler lån som uavhengig mellomledd, jf. § 1-2 første ledd bokstav d. Hovedoppgaver for en finansmegler er blant annet å kartlegge låntakerens behov, innhente tilbud fra långivere i markedet. På bakgrunn av en analyse av tilbudene skal finansmegleren yte rådgivning til oppdragsgiver (låntaker) om valg av lån.

Departementet er enig i Finanstilsynets syn om at kravet til uavhengighet for finansmeglerforetak bør lovfestes. Et slikt krav er imidlertid innført i finansavtaleloven § 3-57, og etter departementets vurdering er det ikke nødvendig at en slik regel fremgår av både finansavtaleloven og ny lov om låneformidling.

Departementet foreslår i § 7-2 overordnede krav til foretakets organisering og utforming av styrings- og kontrollordninger, herunder interne retningslinjer og rutiner, og i § 7-3 foreslår departementet regler om organisering av kundebehandling. Departementet vil bemerke at foretakenes organisering av sin kundebehandling er en viktig side av foretakenes virksomhet. For foretakene er det viktig at de har kundenes tillit og tillit i markedet generelt, som igjen er viktig for velfungerende finansmarkeder. Departementet foreslår at hovedreglene skal fremgå av loven, og at nærmere krav til forsvarlig virksomhet og kundebehandling skal kunne fastsettes i forskrift, jf. forslag til forskriftshjemler i forslaget §§ 7-2 fjerde ledd og 7-3 fjerde ledd. Bestemmelsene er utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i forsikringsformidlingsloven, som ble vedtatt i desember 2021.

I forlengelsen av kravene til god forretningsskikk i § 7-1, foreslår departementet i lovforslaget § 7-4 at godtgjørelsesordningen for ansatte som yter rådgivning om lån, ikke skal påvirke ansattes motivasjon til å handle i tråd med kundens interesser. Dette innebærer som nevnt at godtgjørelsen ikke skal være avhengig av antallet eller andelen formidlede lån, eller andre former for salgsmål. Departementet foreslår i § 7-4 annet ledd hjemmel til å fastsette nærmere regler om godtgjørelsesordninger i forskrift, blant annet for å tilpasse kravene til finansavtaleloven. Paragrafen svarer til § 8-10 i Finanstilsynets lovutkast.

Departementet viser for øvrig til at regler om honorar for finansoppdrag følger av finansavtaleloven § 3-58 første ledd. Reglene om godtgjørelsesordninger i låneformidlingsloven suppleres av de privatrettslige reglene i finansavtaleloven.

Departementet foreslår i § 7-6 at låneformidlingsforetak bare kan formidle eller gi råd om lån som ytes av foretak som har tillatelse til å drive virksomhet i Norge som bank, kredittforetak, finansieringsforetak, pensjonsforetak eller forsikringsforetak, jf. finansforetaksloven kapittel 3 eller §§ 5-2, 5-3 og 5-5. Forslaget svarer til § 8-5 i Finanstilsynets lovutkast.

6.2 Informasjonsplikter

6.2.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven § 2-18 annet ledd fastslår følgende om låneformidlingsforetaks opplysningsplikt:

«Foretaket skal gi partene i låneforholdet opplysning om den effektive renten og andre forhold av betydning, herunder tilbakebetalingsvilkårene og eventuell adgang til å regulere renten. Ved beregningen av den effektive renten skal det tas hensyn til enhver ytelse fra låntakerens side, herunder formidlingsprovisjon, garantiprovisjon, annen provisjon og utgifter til administrasjon av lånet samt eventuell underkurs ved utbetaling av lånet. Opplysningen om den effektive renten skal gis tydelig og i skriftlig form med en nøyaktighet av minst en fjerdedels prosent årlig rente.»

Det er gitt generelle regler om tjenesteytere som yter finansielle tjenester, herunder om finansmeglere og finansagenters oppdrag og opplysningsplikt, i finansavtaleloven (2020) kapittel 3 punkt IV. Reglene vil blant annet gjelde for låneformidlere som formidler kredittavtaler.

6.2.2 Direktivet

Direktivet artikkel 15 inneholder særskilte krav til den informasjon boliglånsformidlere skal gi til forbrukere om foretaket og virksomheten. Blant annet er det krav om at formidleren skal gi informasjon om det registeret foretaket er registrert i, om formidleren er finansagent, hvorvidt det ytes rådgivningstjenester, opplysninger om vederlag for formidlingsoppdrag og regler om klagehåndtering. Videre er det en plikt for medlemsstatene til å sørge for at boliglånsformidleren informerer långiveren om det gebyret som forbrukeren eventuelt skal betale til kredittformidleren for dennes tjenesteytelse, slik at gebyret kan inngå i beregningen av den årlige omkostningen i prosent. Dersom en långiver eller boliglånsformidler yter rådgivning om boliglån, har direktivet artikkel 22 bestemmelser om forhåndsinformasjon som skal gis til kunden. Kunden skal blant annet få opplyst om det ytes rådgivningstjenester eller ikke. Ytes det rådgivningstjenester, skal långivere og boliglånsformidlere gi informasjon om grunnlaget for rådgivningen og om produktutvalget rådene gis fra og vederlaget for rådgivningstjenesten. Det er krav om at rådgivningen skal dokumenteres.

6.2.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår at det i lovutkastet §§ 8-2 til 8-4 inntas særskilte krav til informasjon som låneformidlingsforetaket skal gi til forbrukeren om foretaket og virksomheten. Finanstilsynet foreslår ikke regler om innhenting av opplysninger om kunder eller om den nærmere rådgivningen til kunden i den offentligrettslige reguleringen. Finanstilsynet antar at dette mest hensiktsmessig reguleres i ny finansavtalelov. Finanstilsynet foreslår at det skal gis opplysninger om navn, organisasjonsnummer, adresse, kontaktdetaljer, registeret foretaket er registrert i, og om klagemuligheter og klageorgan.

I tillegg foreslår Finanstilsynet opplysningsplikt om, blant annet, rolle som finansmeglerforetak eller finansagentforetak, og om betaling av vederlaget. Videre foreslår Finanstilsynet at det skal opplyses hvorvidt det ytes rådgivningstjenester til forbrukeren.

6.2.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge har vist til at Finanstilsynet har foreslått blant annet regler om informasjonsplikt og innhenting av opplysninger. Slike regler er ivaretatt i de privatrettslige reglene som dekker lån og låneformidling. Finans Norge mener at det er uheldig om innholdet i informasjonskrav dobbeltreguleres både i offentligrettslige og privatrettslige regler. Som et minimum må eventuelle regler være samkjørte og likelydende for å unngå tolkningstvil og forvirring.

6.2.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at det er gitt bestemmelser i finansavtaleloven §§ 3-24, 3-26 og 3-38 som omhandler informasjonsplikt. Disse vil gjelde for låneformidlingsforetak som påtar seg finansoppdrag. For å unngå unødig dobbeltregulering mener departementet, i likhet med Finans Norge, at det ikke er nødvendig at informasjonspliktene også følger av ny lov om låneformidling. Departementet foreslår i stedet en bestemmelse som fastsetter at låneformidlingsforetak skal ha systemer og rutiner for å sikre etterlevelse av regler gitt i eller i medhold av finansavtaleloven, herunder regler om informasjonsplikt. Det vises til lovforslaget § 7-5. Systematiske brudd på informasjonsbestemmelsene i finansavtaleloven vil kunne være en indikasjon på at foretaket overtrer § 7-5, og vil kunne følges opp av Finanstilsynet etter reglene i lovens kapittel 9.

6.3 Taushetsplikt

6.3.1 Gjeldende rett

Det er etter gjeldende rett ingen generelle regler om taushetsplikt for låneformidlere.

Finansagenter opptrer på vegne av ett eller flere finansforetak. Finansagentens ansatte er underlagt taushetsplikten nedfelt i henholdsvis finansforetaksloven §§ 9-6 og 16-2. Finansforetaket må sørge for at agenten og agentens ansatte overholder taushetsplikten.

6.3.2 Direktivet

Direktivet inneholder ingen regulering av taushetsplikt for boliglånsformidlere. Direktivet åpner imidlertid for at det kan fastsettes strengere regler enn det som følger av direktivet for å beskytte forbrukere, forutsatt at slike bestemmelser er i overenstemmelse med forpliktelsene etter EU-retten.

6.3.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår at det tas inn en bestemmelse om taushetsplikt i lov om formidling av lån, som skal gjelde generelt for alle låneformidlingsforetak. Finanstilsynet har ved utformingen av bestemmelsen tatt utgangspunkt i finansforetaksloven §§ 9-6 og 16-2, med nødvendige tilpasninger som følge av at bestemmelsen skal gjelde for låneformidlingsvirksomhet. Finanstilsynet mener at det er i kundenes interesse at det lovfestes taushetspliktsregler for låneformidlere.

6.3.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge mener at det ikke er en god løsning at låneformidlingsforetak kan innhente samtykke fra kunden til å utlevere opplysninger til tredjeparter, i hvert fall ikke uten at finansforetaket informeres. Slike saker har ifølge Finans Norge vist seg å medføre vanskelige vurderinger og beslutninger for finansforetakene. En låneformidler, med unntak av de aller største foretakene, vil ikke ha kompetanse og kapasitet til å gjøre disse vurderingene. Det er etter Finans Norges syn også viktig at begjæringer om innsyn på dette området kanaliseres til långiverne og ikke låneformidlere.

Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om høringsnotatet på dette punktet.

6.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at det tas inn en bestemmelse om taushetsplikt om kundeforhold mv., jf. lovforslaget § 7-8, som svarer til Finanstilsynets forslag i høringsnotatet. Departementet mener, i likhet med Finanstilsynet, at det er i kundenes interesse at det lovfestes regler om taushetsplikt for låneformidlere. Til høringsmerknaden om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres etter skriftlig samtykke fra den som har krav på taushet, viser departementet til at dette er et vanlig unntak, og at tilsvarende unntak følger av eksempelvis finansforetaksloven § 16-2 annet ledd annet punktum og forvaltningsloven § 13 a nr. 1.

6.4 Klagebehandling og utenrettslig tvisteløsning

6.4.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven § 16-3 har en forskriftshjemmel for Kongen til å fastsette at finansforetak skal være tilsluttet utenrettslig tvisteløsningsordning godkjent i henhold til lov. Forskriftshjemmelen er bare benyttet for betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger, jf. finansforetaksforskriften § 16-6.

Etter finansavtaleloven (2020) § 3-54 kan Kongen godkjenne klageorgan for behandling av tvister når organet er opprettet ved avtale mellom en eller flere tjenesteytere eller organisasjoner for tjenesteytere på den ene siden og én eller flere organisasjoner som representerer tjenesteyternes kunder, på den andre siden. Finansklagenemda er godkjent etter denne bestemmelsen. Etter § 3-54 annet ledd kan Kongen i forskrift gi regler om klageorganets virksomhet, herunder om hvem som kan bringe saker inn for klageorganet, vilkår for behandling av saker hos klageorganet, behandlingens virkning mellom partene, forholdet til annen lovgivning om behandling av tvister i klageorgan og opplysningsplikt overfor tjenesteyterens kunder.

6.4.2 Direktivet

Boliglånsdirektivet artikkel 39 har en bestemmelse om at medlemsstatene skal sikre at det finnes egnede og effektive prosedyrer for utenrettslige klage- og tvisteløsning. Det følger av fortalen avsnitt 77 blant annet at adgangen til utenrettslig klage- og tvisteløsning bør omfatte tvister som måtte oppstå på grunnlag av de rettigheter og plikter som er fastlagt i dette direktivet, mellom boliglånsformidlere og forbrukere.

6.4.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår i lovutkastet § 9-1 en hjemmel for departementet til å fastsette at låneformidlere skal være tilsluttet utenrettslig tvisteløsningsordning godkjent i henhold til lov, tilsvarende den hjemmelen som er gitt i finansforetaksloven § 16-3 første ledd. Finanstilsynet foreslår også at departementet i forskrift kan gi regler om ansvar for kostnader ved utenrettslig tvisteløsning og ved domstolsbehandling.

6.4.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ikke merknader til denne delen av forslaget.

6.4.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at kravene i direktivet til tvisteløsningsmekanisme anses gjennomført i finansavtaleloven (2020) § 3-54.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at departementet bør gis hjemmel til å fastsette at låneformidlingsforetak skal være tilsluttet utenrettslig tvisteløsningsordning godkjent i medhold av lov, tilsvarende den hjemmelen som er gitt i finansforetaksloven § 16-3 første ledd. Departementet viser for øvrig til at et forslag om krav om pliktig tilslutning til godkjent klageorgan i finanssektoren var på høring i 2019, og at dette nå er til behandling i Finansdepartementet.

Det vises til lovforslaget § 7-10.