7 Grensekryssende virksomhet og filialetablering mv.

7.1 Gjeldende rett

Det er etter gjeldende rett ingen regler i finansforetaksloven som begrenser låneformidleres rett til å drive grensekryssende virksomhet til eller til å etablere filial i en annen EØS-stat. Dette vil bero på reglene i den aktuelle staten. De fire frihetene medfører imidlertid skranker for EØS-statenes adgang til å innføre restriksjoner knyttet til etableringsadgangen og retten til å yte tjenester grensekryssende.

Finanstilsynet har lagt til grunn at finansagenter eller låneformidlingsforetak etablert i eandre EØS-stater ikke kan etablere filial i eller drive grensekryssende virksomhet til Norge. Ettersom det ikke er en konsesjonsplikt for låneformidlere i dag, har Finanstilsynet etter en konkret vurdering likevel godtatt registrering av en filial av et utenlandsk betalingsforetak som låneformidlingsforetak.

7.2 Direktivet

Boliglånsformidlere, herunder finansagenter, som har tillatelse til å drive virksomhet i en EØS-stat, skal ha adgang til å drive tilsvarende virksomhet i en annen EØS-stat, enten gjennom grensekryssende virksomhet eller filialetablering, jf. direktivet artikkel 32. Forutsetningen er at virksomheten er dekket av hjemstatstillatelsen. Medlemsstatene kan fastsette forbud mot formidling av lån fra foretak som ikke er kredittinstitusjon, forutsatt at medlemsstaten ikke åpner for at slike institusjoner kan drive virksomhet i vedkommende medlemsstat. Videre kan medlemsstatene forby at utpekte representanter (underagenter) kan drive virksomhet gjennom filialetablering og ved grensekryssende virksomhet, jf. artikkel 32 nr. 2. Sistnevnte forutsetter at vertsstaten ikke tillater at boliglånsformidlere har utpekte representanter.

Dersom en medlemsstat åpner for at andre enn långivere og boliglånsformidlere kan gi råd om boliglån, har slike foretak ikke rett til å etablere filial eller drive grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat, jf. direktivet artikkel 22 nr. 6 siste ledd.

Før en boliglånsformidler skal kunne drive virksomhet i en annen EØS-stat, må formidleren sende melding til hjemstatsmyndigheten, jf. artikkel 32 nr. 3. Hjemstatsmyndigheten skal innen én måned oversende meldingen til vertsstatsmyndigheten, og samtidig informere boliglånsformidleren om at meldingen er oversendt. Hjemstatsmyndigheten skal informere vertsstatsmyndigheten om hvilke långivere finansagenten opptrer på vegne av, og om långiveren har det hele og fulle ansvar for boliglånsformidleren.

Boliglånsformidleren kan begynne virksomheten i vertsstaten én måned etter at hjemstatsmyndigheten har sendt melding til vertstatsmyndigheten.

Før filial av en boliglånsformidler begynner virksomheten i vertsstaten, eller innen to måneder etter at vertstatssmyndigheten har mottatt melding om filialetablering, skal vertsstatsmyndigheten forberede tilsynet med filialen og, om nødvendig, informere boliglånsformidleren om de regler som gjelder for virksomheten som ikke er harmoniserte EU-regler, jf. direktivet artikkel 32 nr. 4.

Ved filialetablering er det vertsstaten som er ansvarlig for å fastsette minimumskravene til kunnskap og kompetanse for filialens personale, jf. direktivet artikkel 9 nr. 3 i.

Ved grensekryssende virksomhet er det hjemstaten som er ansvarlig for å fastsette minimumskravene, jf. artikkel 9 nr. 2 ii. Direktivet åpner for at vertsstatene kan fastsette minstekrav til kunnskap og kompetanse for enkelte av kvalifikasjonskravene i direktivet. Vertsstaten kan fastsette krav til kunnskap om forbrukervernregler, prosessen med kjøp av fast eiendom, tinglysning og boligmarkedet i vertsstaten, dvs. kravene som er nevnt i direktivet vedlegg III nr. 1 bokstav b, c, e og f.

7.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår regler som gjennomfører direktivets bestemmelser om grensekryssende virksomhet og filialetablering i lovutkastet kapittel 3 og 4. Finanstilsynet har ved utformingen av lovutkastet sett hen til reglene i finansforetaksloven kapittel 4 og 5, som gjelder norske finansforetaks virksomhet i utlandet og utenlandske finansforetaks virksomhet i Norge. Finanstilsynet har i forslaget også sett hen til EBAs «Guidelines on passport notifications for credit intermediaries under the Mortgage Credit Directive», inntatt i EBA/GL/2015/19 av 19. oktober 2015. Reglene i låneformidlingsloven foreslås avgrenset til å gjelde formidling av boliglån.

Finanstilsynet har, som nevnt i kapittel 4, foreslått at det gjeldende forbudet mot at agenter benytter underagenter, videreføres, og at forbudet også bør gjelde for finansmeglerforetak. I tråd med dette foreslår Finanstilsynet at underagenter til boliglånsformidlere, herunder finansagenter, ikke kan drive grensekryssende virksomhet eller etablere filial i Norge, selv om foretaket i hjemstaten har tillatelse til å drive virksomhet som underagent. Finanstilsynet viser til at direktivet åpner for en slik begrensning. Det vises videre til at forbrukerhensyn taler for at forbrukerne ikke må forholde seg til en underagent for en boliglånsformidler, men at de kan forholde seg direkte til finansmegleren eller til finansagenten som har inngått avtale med finansforetaket.

Finansforetaksloven kapittel 5 inneholder regler om hvilke utenlandske långivere som kan yte tjenester i Norge. Finanstilsynet foreslår derfor å presisere i loven at låneformidlingsforetak bare kan formidle lån fra långivere som har tillatelse til å drive slik virksomhet i Norge. Dette betyr at virksomheten i Norge er begrenset til boliglån gitt av långivere med tillatelse til å drive slik virksomhet i Norge. Dette kan enten skje gjennom godkjent søknad om tillatelse fra norske myndigheter, eller at et foretak med godkjenning fra vedkommende myndighet i den aktuelle medlemsstaten i EØS yter grensekryssende virksomhet til, eller etablerer filial i, Norge.

Det er foreslått lovfestet hvilke norske regler som skal gjelde for utenlandske boliglånsformidleres virksomhet i Norge, herunder krav til de ansattes kunnskap og kompetanse. Reglene som foreslås lovfestet, er regler om allmenne hensyn såkalte «general good»-regler som ivaretar hensynet til forbrukere, jf. tilsvarende regulering i finansforetaksloven §§ 5-4 og 5-5 for utenlandske kredittinstitusjoners virksomhet i Norge.

Videre foreslår Finanstilsynet at det gis en forskriftshjemmel for å gi regler som utfyller eller gjør unntak fra reglene om filialetablering eller grensekryssende virksomhet for utenlandske boliglånsformidleres virksomhet i Norge, jf. tilsvarende regulering i finansforetaksloven § 5-4 og § 5-5.

Finanstilsynet har ikke foreslått regler om adgang til grensekryssende virksomhet eller filialetablering til og fra land utenfor EØS.

7.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til disse delene av Finanstilsynets forslag i høringsnotatet.

7.5 Departementets vurdering

Boliglånsdirektivet skal blant annet tilrettelegge for at boliglånsformidlere med hovedsete i andre EØS-stater kan yte grensekryssende tjenester til, eller etablere seg i, andre EØS-stater. Boliglånsformidlere som har tillatelse til å drive virksomhet i én EØS-stat, skal ha adgang til å drive tilsvarende virksomhet i en annen EØS-stat, enten gjennom grensekryssende virksomhet eller filialetablering, jf. direktivets artikkel 32. Departementet slutter seg i hovedsak til Finanstilsynets forslag om struktur og oppbygging av bestemmelsene om grensekryssende virksomhet og filialetablering for norske boliglånsformidlingsforetak.

Bestemmelsene i lovforslaget kapittel 3 og 4 gjelder kun formidling av boliglån. Formidling av andre typer lån enn boliglån er ikke omfattet av reglene om gjensidig anerkjennelse i boliglånsdirektivet.

Departementet foreslår, i tråd med Finanstilsynets lovutkast, regler om filialetablering eller annen permanent tilstedeværelse i annen EØS-stat i lovforslaget § 3-1.

Regler om grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat foreslår departementet i lovforslaget § 3-2. Også dette er i tråd med Finanstilsynets lovutkast.

Bestemmelsene i lovforslaget §§ 3-1 og 3-2 gjelder kun virksomhet innenfor EØS. Utenfor EØS er det ikke regler om gjensidig anerkjennelse av tillatelser. Hvorvidt et norsk låneformidlingsforetak kan drive virksomhet i stat utenfor EØS, vil derfor avhenge av reglene i den aktuelle staten. Bestemmelsene i lovforslaget er i utgangspunktet ikke til hinder for at norske foretak driver virksomhet utenfor EØS. For å ta høyde for et eventuelt fremtidig reguleringsbehov, foreslår departementet i § 3-3 en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om norske foretaks adgang til å drive virksomhet i stater utenfor EØS.

Departementet foreslår i kapittel 4 regler om utenlandske boliglånsformidlingsforetaks virksomhet i Norge. Forslaget svarer i all hovedsak til Finanstilsynets lovutkast.

Bestemmelsene i lovforslaget §§ 4-1 og 4-2 gjelder kun foretak med hovedsete i andre EØS-stater. Utenfor EØS er det ikke regler om gjensidig anerkjennelse av tillatelser, og foretak med hovedsete i stater utenfor EØS vil etter §§ 2-1 og 2-2 ikke kunne få tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Departementet foreslår i § 4-3 en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om filialetablering fra stat utenfor EØS og for filial av andre typer låneformidlingsforetak enn boliglånsformidlingsforetak. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil departementet kunne åpne for at foretak i tredjeland kan drive virksomhet i Norge gjennom filial. Det foreslås ikke hjemmel for å åpne for direkte grensekryssende virksomhet fra stater utenfor EØS.